Stikkord: veiledning

Jeg skammer meg

Skrevet av Redaksjonen

Jeg skammer meg, mørke tanker, kjenner varme i kinnene. Klienten har nettopp gått, og det var så åpenbart at hen hadde det vondt: tårer i øynene, mistet mobilen i gulvet på vei ut, møtte ikke blikket mitt. Det ble ingen etterkontakt, ingen tid til refleksjoner eller avrunding. Hen gikk i ubehag og fortvilelse, det er jeg sikker på, og jeg tenker at det var min feil. Jeg burde ikke satt i gang en prosess helt på tampen av timen, jeg gikk til og med over tiden. Og hvorfor fortalte jeg så mye om meg selv?

Tekst: Birgitte Gjestvang

Ja, riktignok har jeg lært at transparens kan være hensiktsmessig og helende i terapirommet, men så er det jo meningen at vi terapeuter skal ha gått såpass mye i egenterapi og også gå jevnlig i veiledning, at vi nettopp har varhet nok til å kjenne når det er ok å dele, og ikke minst hvor mye og hva vi bør dele. Her gikk det jo helt av skaftet!

Jeg legger ansiktet i hendene, kommer på andre situasjoner med andre klienter, hvor jeg burde ha sagt eller gjort ting på en annen måte. Og det mest skamfulle, er tanken om at jeg med min væremåte kan ha påført klienter ytterligere selvforakt og kanskje mer frykt. Passer jeg i det hele tatt til å være terapeut?

Men det skjer jo i feltet, trøster jeg meg med, vi skaper det sammen. Samtidig tenker jeg også, at hvis vi terapeuter lener oss for mye på denne tankegangen, kan den fungere som en unnskyldning for egen atferd og tilsløre at det faktisk er jeg; terapeuten, som har ansvaret for å skape en mest mulig hensiktsmessig prosess for klienten. Jeg har også ofte hørt, lest – og selv erfart, at den største «feilen» terapeuten gjør, kan vise seg å være det nyttigste som skjedde for klienten i akkurat den timen. Altså at min atferd, som kanskje påførte klienten skam, kan trigge dype, viktige temaer hos klienten, og dermed gi hen anledning til å utforske og bearbeide problematiske sider i et her-og-nå-forhold. Og det kjennes som en liten trøst å tenke slik, men jeg tenker også at hviler jeg meg for mye på denne type forklaringer eller kanskje bortforklaringer, kan de lede til manglende selvinnsikt. For hvis jeg ikke samtidig er villig til å reflektere over situasjonen og ikke bare alene, men også i veiledning, kan denne tankegangen bli en ansvarsfraskrivelse som rammer klienten.

I skyggen av skam

Skam er et tema vi terapeuter bør reflektere over – igjen og igjen. Rett og slett fordi det ikke er til å unngå at skam kan oppstå i terapirommet. Gestaltterapeut Lynne Jacobs mener at fra første stund klient og terapeut møtes, så vil deres relasjon bli formet i skyggen av skam :

And from the moment of first meeting, much of the trajectory of the patient-therapist relationship is shaped by the shadow of shame, either as a potential or as an actuality, in the dialogue which occurs over the course of the therapy. (Jacobs, 1996, uten sidetall)

Jacobs framhever at både terapeuten og klienten i et terapeutisk felt er disponert for å kunne skamme seg, om enn fra ulike ståsted. Og som hun skriver, vil klienten i en slik asymmetrisk relasjon være særlig utsatt. Bare det at klientene kan komme med skamfulle temaer som de kanskje aldri har fortalt til noen, gjør dem ekstra utsatte og sårbare. Så hvordan forholder jeg meg til klientens skam, til min egen skam – vår skam? Og hva med skammen jeg kan påføre klienten? For selv om jeg har de beste intensjoner, er det ikke sikkert at mine tilnærminger overfor klienten, nødvendigvis blir så hensiktsmessige. Ofte kan det være på sin plass å sjekke ut nettopp det med klienten i neste time, og også kanskje be om unnskyldning for at jeg som terapeut ikke klarte å håndtere situasjonen annerledes. For som Jacobs vektlegger, er det terapeutens ansvar å håndtere skammen på en faglig forsvarlig måte:

In my opinion, much of the success of any in-depth therapy is contingent upon the therapist’s capacity to tolerate the ever-present risk of shameful exposure, and on her resilience in the face of shame itself. (Jacobs, 1996)

Skammens blikk

Skam beskrives på ulike måter i filosofien, psykologien og i religionen. Felles for flere teorier er at vi mennesker er født med evnen til å skamme oss og at skam knyttes til det å føle seg verdiløs i andres øyne (Lee & Wheeler, 2003; Scheff & Retzinger, 2001). Slik sett handler skamfølelse om å se seg selv utenfra, altså hvordan jeg virker på andre – eller hvordan jeg tror jeg virker på andre. Skamfølelsen kan på den måten bidra til å skape refleksjoner om hvordan jeg påvirker mine omgivelser. Noen vektlegger at naturen eller evolusjonen nettopp har gitt oss denne evnen for å tilpasse oss et sosialt fellesskap (Hagen & Stiegler, 2020).

Kanskje er det særlig i skjønnlitteraturen vi finner de beste beskrivelsene av skam. I romanen Sementhagen beskriver forfatteren Ian McEwan hvordan en far med sarkasmer og latterliggjøring kan påføre sitt barn skam i et sosialt fellesskap:

Vi hadde en del stående vitser i familien, som alle kom fra og ble holdt i live av min far. En om Sue og hennes nesten usynlige øyebryn og øyenvipper , […] en om Tom fordi han av og til tisset i sengen, […] og en om mine kviser […]. En gang ved middagsbordet da jeg rakte ham en tallerken mat, bemerket han at han nødig ville at hans mat skulle komme for nær ansiktet mitt. Latteren fulgte som vanlig umiddelbart. Fordi det bestandig var far som framførte denne type vitser, gikk de aldri utover ham. (McEwan, 2002, s.15)

Denne romanteksten synliggjør på sårbart vis hvordan skam er et relasjonelt fenomen, og det er også derfor det i gestaltteoretiske termer beskrives som situations of shame. Skammen oppstår i et felt, og i ulike relasjoner eller situasjoner vil blant annet kvaliteten på relasjonen være avgjørende for hvor utsatt man er for å skamme seg. I en asymmetrisk relasjon som mellom forelder og barn, vil som oftest den mest sårbare også være mest sårbar for skam.

I en far-sønn-relasjon som i romanen Sementhagen, kan det være nærliggende å tenke at farens sarkasme om sønnens kviser kan utløse en følelse av sterk skam og verdiløshet hos den unge gutten. Særlig fordi de hånlige kommentarene nettopp kommer fra faren som sønnen er så avhengig av. Dette framheves også i boka The Voice of Shame; at skammen blir mer smertefull jo sterkere avhengighet det er i relasjonen (Lee & Wheeler, 2003, s. 4-5).

En terapeut-klient-relasjon er også en asymmetrisk relasjon, hvor det kan oppstå avhengighet. Derfor er det særlig viktig at vi som arbeider som terapeuter rommer evnen til å akseptere og kjenne på skam som en del av feltet, og ikke minst evner å reflektere over hvordan vi kan støtte klienten når skam oppstår i relasjonen.

Grader av skam

I The Voice of Shame knytter Robert Lee (2003) skam til flere følelser eller tilstander, blant annet til det å føle seg dum, ydmyket, ha lav selvfølelse, selvforakt, motløshet og skyld. Og selv om skam som nevnt ofte er knyttet til andres blikk, betyr det ikke at skammen kun oppleves sammen med andre. Skamfølelse kan vedvare og kjennes som en opplevelse av utilstrekkelighet og tap av egenverdi – også når man er alene.

Lee skriver om grader av skam knyttet til hvor alvorlig og smertefull skammen oppleves:

  • Den mer hverdagslige og svakere graden av skam kan ifølge Lee for eksempel oppstå når jeg hilser på et menneske jeg tror jeg kjenner, som så viser seg å være en ukjent.
  • Mer alvorlig skam kan dreie seg om å bli dumpet av en vi har kjær, eller kjenne seg avvist av en vi ser på som en autoritet. Noe som kan vekke skam og selvforakt.
  • Den enda dypere og alvorlige skammen påføres når man utsettes for stadige krenkelser og avvisninger:

Even more severe examples of situations of shame are the experience of continually having to contend with unmet needs and desires as the child or partner of a substance abuser or, similarly, the experience of victims of physical, sexual, or emotional abuse or of prejudice. Kaufman (1980) gives an eloquent description of the experience and effects of repeated or severe shame when it is more deeply integrated into the experience of self and becomes, as Kaufman states, a «sickness of the soul» […]. (Lee & Wheeler, 2003. s.4)

Det er nærliggende å tenke at det er mennesker med alvorlige grader av skam som også oppsøker terapi. Det er også nærliggende å knytte skam til ulike grader av isolasjon. For eksempel kan man tenke at sønnen i romanteksten for å unngå ondskapsfulle kommentarer fra faren, holder tilbake egne behov og følelser. På sikt er det naturlig at en slik kreativ tilpasning kan skade sønnens evne til tilknytning, livsmestring og livsutfoldelse. Den unge gutten slutter for eksempel etter hvert å vaske seg, og vekker med dette mer og mer avsky hos andre. Det er dette Lee beskriver som sterk grad av skam, og i ytterste konsekvens kan man tenke at det kan utvikle seg til det Lee referer til som «sickness of the soul», eller beskrevet på en annen måte som «kollaps i selvmedfølelsen og tap av selvverd» (Popovac, 2020, uten sidetall).

Farens atferd kan også tolkes som en form for isolasjon. Ved å krenke andre misbruker han ikke bare sin makt, men skyver også mennesker, i dette tilfellet sønnen, fra seg. Han evner ikke å være var på hvordan han faktisk påvirker, eller kanskje også påvirkes. Det er denne type atferd gestaltterapeut Marit Slagsvold (NRK, 2024) beskriver som skamløs. I et intervju i programmet «Kompass» skiller hun mellom å være skamløs og skamfri. Den skamløse evner ikke å skamme seg når hen faktisk har gjort noe galt og vil dermed heller ikke kjenne skyld eller anger for sin atferd. Vi kjenner jo uttrykket: Eier du ikke skam i livet? Den skamfrie derimot, har evnen til å skamme seg over egne ord eller handlinger og kan dermed lettere kjenne på både skyld og anger, og på ønske om å gjøre godt igjen – uten at det fratar hen følelsen av egenverd.

Poenget er altså at den skamfrie ikke bærer på en konstant følelse av å være verdiløs, men evner å være i verden med en forankring og trygghet, slik at hen også kan romme seg selv som feilbarlig og dermed lettere ta ansvar for sine handlinger. Beskrivelsen av skamfri og skamløs er to ytterpunkter, og kanskje bærer vi både det ene og det andre i oss i ulike situasjoner og relasjoner. Likevel tenker jeg det er nyttig med denne todelingen som Slagsvold gjør, fordi den synliggjør at skamfølelse også er knyttet til varhet og sårbarhet. I den sammenheng kan man kanskje noe forenklet tenke at det hverken er de skamløse eller skamfrie som oppsøker terapi, men de skamfulle. De som strever med skam bare i kraft av å være til, noe som kan medføre en konstant selvransakelse og frykt for å si eller gjøre noe feil. Det er dette Lee nettopp beskriver som sterk og destruktiv skam, fordi den i lengden kan gå utover livskvaliteten.

Skamsirkler

Jeg startet denne artikkelen med å skrive om egen skam som terapeut. Jeg har flere ganger opplevd at klienter har tatt opp ting jeg har sagt eller gjort, som de ikke har likt. Impulsen min har ofte vært å forsvare meg. Da kan man ende opp i det Jacobs beskriver som en skamsirkel, hvor terapeuten kanskje anklager klienten tilbake, noe som igjen kan medføre skam hos klienten og skape nye anklager mot terapeuten:

It is not uncommon for one who is threatened with growing shame to protect one’s self by attacking the other in a shameprovoking manner. This is shame transfer. This can set into motion an escalating shame – blame cycle. (Jacobs, 1996)

Skam er som beskrevet også knyttet til det å føle seg verdiløs i andres øyne og kan derfor gi en sterk følelse av ubehag. For å slippe et slikt ubehag, kan altså det å forsvare seg med sinne, irritasjon og anklager bli et forsvar mot egen skamfølelse. I en terapeutisk relasjon er det avgjørende at terapeuten evner å erkjenne at denne type dynamikk kan oppstå – og at terapeuten evner å være ydmyk nok både til å utforske og ta ansvar for eget bidrag. For som Jacobs skriver, er det først og fremst terapeuten som bærer ansvaret for å bryte en slik skamsirkel. Hun framhever og at hvis terapeuten evner å bryte den type skamsirkel, så kan skammen som oppstår i terapirommet lede til noe konstruktivt.

Skam i veiledning

I terapisammenheng tenker jeg Lees gradering av skam kan være nyttig, slik at jeg blant annet i veiledning reflekterer over hvilken grader av skam som oppstod i klienten, i meg sammen med klienten – og på hvilken måte? Å utforske hvordan skammen oppstod og hvor smertefull den opplevdes, vil igjen kunne lede til nye innsikter og valgmuligheter.

I veiledning bør det være stor takhøyde for å kunne utforske denne type temaer, men det fordrer også stor grad av trygghet. Er jeg i en veiledningsgruppe hvor jeg kan dele mine skamfulle erfaringer sammen med andre kolleger, eller er jeg i en veiledningsgruppe hvor det å dele sin opplevelse av utilstrekkelighet er for utrygt?

Jeg mener dette er viktig å være var på, fordi sårbare temaer ofte kan igangsette parallellprosesser, altså at skammen som oppstod i terapirommet også oppstår i veiledning, om enn i en annen form. For eksempel kan man tenke at jeg i veiledning tar opp en situasjon fra min praksis, hvor det mellom klienten og meg har oppstått det Jacobs beskriver som en skamsirkel. I en trygg og faglig konstruktiv veiledningsgruppe, kan det komme opp nyanser jeg ikke får kontakt med alene. På den måten kan tilbakemeldinger fra kolleger og veileder gi nye innsikter som jeg kan ta med tilbake til terapirommet. I en utrygg gruppe kan derimot skamsirkelen fra terapirommet gjenta seg i veiledningsgruppa, for eksempel ved at jeg kjenner meg kritisert av veileder og kolleger på en ubehagelig måte, noe som kan vekke ytterligere skam og behov for å forsvare meg også i veiledningsgruppa. Dermed kan det i veiledningsgruppa oppstå isolasjon og mindre varhet på nyanser.

Veileder og gestaltterapeut Svein Johansen (personlig kommunikasjon, november 2024) mener at uhensiktsmessig veiledning kan bidra til at den som veiledes risikerer ikke bare å kjenne på å ha gjort feil, men også føler seg feil, noe som kan skape dyp skam. Han mener dette særlig skjer hvis veileder hevder å kunne mer om jobben til veilanden, enn vedkommende kan selv. Johansen er opptatt av at mange av de samme mekanismene som skjer i terapirommet også oppstår i veiledning. På samme måte som en terapeut bør søke å møte sin klient i et respektfullt jeg-du forhold, bør også veileder møte sin veilander på denne måten. Johansen oppfordrer til ydmykhet og undring i veiledning, og mener veileders erfaringer bare må brukes som grunnlag til refleksjoner, ikke som sannheter om hvordan ting skal gjøres.

Unntaket er når barn blir skadelidende uten at veilanden har grepet inn som terapeut. Med andre ord, når veilanden har gått på tvers av lover og regler, understreker Johansen, er det riktig at veileder overstyrer, på tross av at dette kan vekke skam.

Kjærlighet i veiledning – kjærlighet i terapirommet

Går det an å tenke seg at det aldri oppstår skam i et terapirom eller i veiledning? Jeg tror ikke det. Hvis det aldri forekommer skam i terapirommet, så kan man tenke at terapeuten aldri «vipper på stolen», tar sjanser på å utfordre og unngår å være transparent. Det samme kan også knyttes til veiledning. Målet er altså ikke å unngå skam, eller som Jacobs skriver, det er umulig å unngå skam i et terapeutisk felt. Hun framhever også at hvis terapeuten opplever å skamme seg overfor klienten, så kan det være et godt tegn på at klienten er trygg nok til å komme med vanskelige temaer, og at terapiprosessen som hun skriver er «on track» (Jacobs, 1996). Desto viktigere er det at jeg som terapeut har tilgang til trygg og faglig forankret veiledning, slik at det mellom klienten og meg kan oppstå det Jacobs beskriver som «a transformative process».

If a therapist can relate in a relatively non-defensive manner, be alert to her shaming impact, even the most inadvertent shaming impact, and consistently work to acknowledge her defensiveness when it is having an impact on the patient, then a transformative process can be set into motion. (Jacobs, 1996)

Jeg har selv opplevd at skam jeg har påført klienten, har kunnet transformere seg til å bli en viktig og meningsfull prosess for klienten. Og også for meg. Både fordi klienten fikk anledning til å kritisere meg uten at jeg gikk i forsvar – noe som var en helt uvanlig situasjon i klientens liv. Og fordi vi sammen evnet å utforske situasjonen her og nå og se hverandre som to feilbarlige mennesker. På den måten klarte både klienten og jeg å opprettholde en åpenhet og varhet overfor hverandre, i stedet for å gå i isolasjon og forsvar.

I et felt som både er asymmetrisk og hvor gestaltterapeuten har hovedansvaret for hva som utspiller seg i rommet, kan det være krevende for terapeuten å ha en faglig teoretisk tyngde kombinert med å være åpen, empatisk, spontan og passe utfordrende. Å balansere rollen som profesjonell med en personlig, ektefølt tilnærming krever derfor stadig veiledning, og for noen av oss også jevnlig egenterapi. Jeg tenker at Jacobs begrep «transformative process» kan knyttes vel så mye til veiledningssituasjonen som til terapirommet. Og for å avslutte med litt store ord tolker jeg henne dithen at hennes oppfordring til åpenhet og en ikke-defensiv holdning handler om kjærlighet. For meg handler dette om at gestaltterapi ikke bare dreier seg om teori og metode, men også om en livsanskuelse. Det gir meg derfor stor mening når Marina Berg skriver at:

[…] gestaltterapi kan fremme kontakt med kjærlighet både i mennesket, mellom mennesker […]. Gestaltterapi er praksis i kjærlighet (2006, s.103).

 

 

Birgitte Gjestvang er gestaltterapeut MNGF. Hun arbeider til daglig som individual-, par og gruppeterapeut. Hun har mastergrad i psykologi og utdanning innen meditasjon og kroppsorientert terapi. Hun er og yogalærer og driver podcasten «Yoga for livet» i samarbeid med Nøsen yoga og fjellhotel. https://birgittegjestvang.com/

 

Referanser

Berg, M. (2006). Gestaltterapi og kjærlighet – en del av et større hele. I: Jørstad S. & Krüger Å. (Red.). Gestaltterapi i praksis. Norsk Gestaltinstitutt, s. 103-128.

Gjestvang, B. (2004). Krenkende kommunikasjon – Sammenhenger mellom skam, sosiale bånd og krenkende kommunikasjon. (Bachelor-oppgave i Sosialpsykologi III). Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

Hagen, V. H. & Stiegler, J. R. (2020). De seks store følelsene, Kagge Forlag AS.

Jacobs, L. (1996). Shame in the Therapeutic Dialogue. Opprinnelig publisert i: Lee, R. & Wheeler, G. (Red). The Voice of Shame – Silence and Connection in Psychotherapy (1. utgave). Jossey-Bass. Lastet ned fra: https://www.academia. edu/28078030/

Lee, R. G. & Wheeler, G. (2003), The voice of shame – Silence and Connection in psychotherapy (2. utgave). The Analytic Press.

McEwan, I. (2002). Sementhagen. Gyldendal.

NRK (2024, 29. september): Kompass. Intervju med Marit Slagsvold av journalist Pål H. Plassen. Lastet ned fra: https://radio.nrk.no/serie/diverseradio/sesong/202409/DMPO03003924.

Popovac, Z. (2020, 2. november). Skam ekspedert. Psykologtidsskriftet. https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2020/11/skam-ekspedert.

Skottun, G. & Krüger Å. (2017). Gestaltterapi. Gyldendal.

Å skulpturere en klient 

Skrevet av Redaksjonen

Katrine Borgen har lang kjennskap til Ruella Franks inngang til gestaltterapien. I denne teksten beskriver Katrine Borgen hvordan Frank gir veiledning.

Av: Katrine Borgen

«The starting situation. Air goes in, air goes out. Breathing. How ever you feel is how you are present. This is how we all come together. Look at the others and find yourself with the chair. Notice when you feel the back of the chair. Find yourself here with the chair. Always return there».

Dette sitatet er fra mine notater ved oppstarten av en online traumeworkshop med Ruella Frank sommeren 2022, og oppsummerer noe av det viktigste jeg lærer av henne: å kjenne meg selv, sammen med den andre, i det som er.

Hva lærer jeg av Ruella Frank?

Jeg har fulgt Ruella tett de siste ti årene, fra den toårige etterutdanningen i Developmental Somatic Psychotherapy i New York, via diverse fysiske workshops rundt i Europa, til workshops og jevnlig individuell veiledning online. Det er noe med hennes teori og praksis som er sant for meg, som gir mening gjennom umiddelbar sanselig erfaring, tvers igjennom hele meg. Når jeg forteller kolleger hvor viktig hennes lære er for meg, får jeg ofte spørsmål om hvordan det påvirker praksisen min. Jeg blir klar over at jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg bruker det jeg har lært. Noe har blitt integrert i måten jeg jobber og er i verden på, samtidig er det mye jeg trenger å holde varmt og vie økt varhet, igjen og igjen. Det er en kontinuerlig læringsprosess.

Ruella var elev av Laura Perls gjennom fire år og refererer ofte til henne. For meg er hun den levende kroppsliggjøringen av Lauras bidrag til gestaltterapien. Ruella er opptatt av at vi som gestaltterapeuter er kliniske fenomenologer. Hun snakker om «movements of the field» – bevegelser av feltet, og «vibrations of the in-between». Hun snakker også om «the moving-feeling-body» og viser hvordan vi kan diagnostisere feltet gjennom bevegelser.

Hun sier: «Vi har en verden, fordi vi har en kropp. Kroppen vår forankrer oss i erfaring». Jeg bringer inn min kroppsholdning, mine bevegelser og kreative tilpasningsmønster og er med å forme ethvert møte. Vi påvirker og påvirkes, i relasjon. Ruella har studert samspillet mellom foreldre og (spe)barn. Gjennom den non-verbale dialogen jobber vi med livserfaringer som har sitt opphav i perioden før vi hadde språk.

Katrine Borgen er gestaltterapeut og veileder MNGF med egen praksis i Oslo.

Jeg lærer mye av henne om «det store i det lille». Hvordan oppmerksomheten på ørsmå nyanser, selv den minste bevegelse, et innpust, hos terapeuten er en terapeutisk intervensjon. Noe av det første jeg ble opptatt av da jeg møtte henne i 2013, var begrepet «incrementally». Gang på gang understreket og demonstrerte hun viktigheten av å jobbe varsomt og gradvis, steg for steg, lag for lag. For meg handler dette om langsomt, men sikkert, å komme til det ordløse, «å pakke ut» det som ligger gjemt av kroppslige erfaringer og følelser, og gi det mening i relasjon, her-og-nå.

Det eksistensielle i bevegelsene

I veiledning med Ruella starter jeg ofte med å hente inn klienten i min egen kropp. Jeg kan reise meg opp, forme meg kroppslig – skulpturere – slik jeg ser for meg den aktuelle klienten, og så bevege meg rundt i rommet. Jeg bruker tid på å leve meg inn i den andres positur gjennom å sanse og føle, jeg utforsker kontakten med underlaget, hvordan tar jeg inn rommet rundt meg? Hvordan forestiller jeg meg klientens omgivelser utifra denne posituren? Hvor og hvordan holder jeg meg selv?

Sammen bruker vi språket Ruella har utviklet til å fenomenologisk beskrive det jeg registrerer gjennom de seks grunnleggende bevegelsene, deres dimensjoner, kvaliteter og psykologiske funksjon. Jeg får økt varhet om klientens bevegelsesmønster, som utviklet seg i samspill med primæromsorgspersoner ved livets begynnelse. Bevegelsesmønstrene er både fysiske og psykologiske og bærer med seg mye informasjon. Det jeg registrerer kroppslig kan jeg tolke, gi ord og forme til et eksistensielt «statement». Et utsagn, med et jeg og et du, som kan gi økt varhet for den ordløse kreative tilpasningen og for hvordan denne klienten lever i kontakt med sine omgivelser. Dette kan fungere som en arbeidshypotese, og som støtte i valg av intervensjoner i det videre terapeutiske arbeidet. Jeg vil her forsøke å konkretisere dette litt nærmere gjennom anonymiserte eksempler fra veiledning.

Eksempel 1: Meg som klienten

Jeg reiser meg og tar klienten gradvis inn i min egen kropp, sammen med Ruella på skjermen. Hun reiser seg også, speiler det hun ser, og dermed skulpturerer også hun klienten med sin kropp og innhenter sin informasjon. Hun spør hvordan jeg legger merke til kjeven min, skuldrene, bekkenets plassering i forhold til føttene? Jeg viser så godt jeg kan med egen kropp det jeg husker fra møtet med klienten:

Jeg blir litt foroverbøyd, lut, brystet synker litt innover og bakover, brystkassen krummer seg, skuldrene smalner litt fremover og inn mot hverandre. Jeg kjenner noe nedtrykt, et innoverpress, i brystet. Pusten tar liten plass, den er grunn. Nakken kjennes sammentrykket og hodet er stukket litt forover, lett bøyd. Blikket vender skrått ned mot gulvet. Armene henger tunge ned på hver side av overkroppen. Hendene føles kraftløse, lite tilgjengelige for å gripe tak i noe.

Når jeg beveger meg langsomt gående rundt i denne posituren kjenner jeg at føttene berører gulvet lett, nesten som om jeg lister meg fremover. Knærne kjennes låst. Jeg får fornemmelsen av å holde meg selv oppe fra underlaget. Jeg får noen tanker om hvordan det er for denne klienten å møte omgivelsene og det eksistensielle utsagnet som kommer opp i meg er: «Jeg stoler ikke på deg». Ruella deler så sitt utsagn: «Jeg vet ikke hvor jeg kan gå med deg». Hun spør meg så: «Hva er det ved den andre klienten ikke stoler på?» Svaret kommer spontant fra meg: «Om den andre vil være der for henne hvis hun viser hvem hun er».

Sånn er vi i gang med å diagnostisere feltet fenomenologisk, som mange nok kjenner igjen fra annen gestaltterapeutisk veiledning. Så hva er annerledes her? Jo, vi benytter det fenomenologiske språket Ruella har utviklet, som jeg opplever så presist og beskrivende, nærmere bestemt de seks grunnleggende bevegelsene som støtte for kontakteprosessen: yielding with (hengi seg til), pushing against (skyve fra), reaching for (strekke seg ut mot), grasping onto (gripe tak i), pulling towards (trekke til seg), releasing from (slippe løs fra). Bevegelsenes kvalitet graderes mellom: fri/bundet, jevn/vekslende, høy intensitet/lav intensitet, gradvis/brå, og dimensjonene beskrives som vid/trang, lang/kort, krummet/bulende, ettersom hvordan kroppen tar form. Vi beskriver også i hvilket plan – horisontal, vertikal eller sagittal, bevegelsene finner sin form.

I løpet av dette arbeidet sier Ruella spontant: «klienten mangler push for å differensiere». Kontaktformen konfluens/differensiering figurerer. Hvordan vil det være for denne klienten å finne mer av «sin push», å bli mer var sin evne til å skille seg fra og samtidig inkludere den andre? Og hvordan kan jeg med min tilstedeværelse tilby den andre, tilgjengelig for klienten å skyve seg vekk fra? Ruella deler også sine ideer og ulike forslag til mulige intervensjoner jeg kan prøve ut.

Min kroppslige erfaring gjennom å skulpturere klienten og det eksistensielle utsagnet avledet derfra, gir meg støtte for videre, varsomt terapeutisk arbeid. Jeg er ikke opptatt av at klienten skal slutte å holde seg selv oppe, hun har gode grunner til nettopp det, eller at hun skal slippe seg mer ned mot underlaget. Min jobb er å støtte henne til å bli klar over at hun holder seg selv oppe, hvordan hun gjør det og hvilken funksjon det har for henne i møte med omgivelsene. Sånn bygger vi varhet rundt det som er, før vi eksperimenterer med noe nytt.

Eksempel 2: Meg i møte med klienten

Jeg tar inn klienten i rommet ved å se henne for meg sittende, bøyd fremover i stolen, lut, med oppspilte stirrende øyne rettet mot meg, hodet er stukket fremover. Bevegelsen «hengi seg til» er lite tilgjengelig i hvordan hun søker ut mot omverden. Ruella spør: «Hvordan er hennes evne til å strekke seg mot deg fra denne posisjonen? Hva kunne være hennes eksistensielle utsagn…?» Jeg foreslår: «Jeg ser etter noe jeg ikke tror jeg vil få fra deg».

Så spør Ruella meg: «Hvordan kjenner du deg selv sammen med henne, når du ser henne for deg nå?» Jeg kjenner tyngden min ned mot stolen, kjenner tydelig kontakten mellom lårene og stolen, føttene tunge mot gulvet, ryggen støttet mot stolryggen. Hun spør videre: «Hva kjenner du i øvre deler av kroppen? I mageregionen, i brystet, i kjeven, munnen, tungen?» Jeg kjenner meg på en måte avskrudd. Jeg strammer litt i kjeven, holder meg selv oppe, fra mellomgulvet tror jeg. Jeg holder pusten, gjør meg selv trangere ved å presse overarmene sammen mot overkroppen, og brystkassen skjøvet lett bakover og nedover. Jeg gjør meg kortere. Tungen min er litt anspent midt i munnhulen.

Ruella sier: «Så dette er bevegelser av feltet, som oppstår når du resonnerer kinetisk kinestetisk med klienten, og hun med deg. Hva forteller disse bevegelsene deg?» Jeg svarer spontant: «Jeg er ikke sikker på om jeg kan hjelpe henne».

Dette figurerer i feltet mellom denne klienten og meg: Jeg er usikker på om jeg kan hjelpe henne og hun er usikker på om hun kan få det hun trenger fra meg (jf. det eksistensielle utsagnet). Så vi tviler begge to. Vi holder tilbake. Jeg gjør noe jeg ikke er klar over og bidrar til et retroflektivt felt. Informasjonen jeg innhenter gjennom skulptureringen, sier meg noe om klientens mulige grunner til å holde seg tilbake. Og jeg vet selv noe om å holde meg tilbake som del av min kreative tilpasning.

Ruella snakker om kontaktformen retrofleksjon som prosess, retroflecting – eller retroflektering (min oversettelse). Kroppslig kan jeg gjenkjenne retroflektering ved at jeg holder meg selv innover, bakover og nedover. Som om jeg forventer å ikke bli møtt. At omgivelsene er åpne og ivaretakende er så uvant. Jeg holder pusten og spenner musklene. Sånn støtter jeg meg selv i møte med noe ukjent, med antagelsen om å ikke bli møtt. Slik reduserer jeg både kapasiteten til å ta imot og til å respondere på omgivelsene. Jeg ser rett og slett ikke tilgjengelig støtte.

Dette arbeidet øker på nytt min varhet på retroflektering som samskapt kontaktform, og hvordan vi to gjør det sammen. Gjennom å stadig vende tilbake til min egen kroppserfaring og bli klar over hvordan jeg kjenner meg selv der i stolen, hvor og hvordan jeg holder meg selv – i kjeven, i skuldrene, i mageregionen, i brystet – blir jeg oppmerksom på bevegelsene av feltet, i meg. Det åpner muligheten for å jobbe med min egen kontakt med underlaget, hvordan jeg henter støtte. Jeg trenger ikke dele med ord hva jeg kjenner, det er nok at jeg legger merke til det. Noe vil da endre seg i meg, og dermed også mellom klienten og meg: Kapasiteten for kinestetisk resonans utvides.

«How you hold your body is how you are holding the other»
Ruella Frank

Avrundning

Gjennom min læringsprosess med Ruella får jeg tilgang på «kroppens språk» og hvordan jeg med varhet, nysgjerrighet og undring kan bruke det i terapeutisk arbeid.

Bevegelsesmønstrene bærer med seg kinestetiske minner fra tidligere relasjoner, med antagelser om hvordan jeg vil bli møtt av omgivelsene. De forteller uten ord hvordan historien lever i kroppen, her og nå.

Som terapeut er det avgjørende å kjenne meg selv i stolen, sammen med klienten, og finne nødvendig støtte i meg, gjennom kontakt med underlaget – støtte til å vente, gi tid til å sanse hva som trer frem og tydeliggjøre det som er. Gjennom utforskning åpner vi for ny kroppslig erfaring og en ny historie tar form.

 

Denne teksten ble trykket første gang i Gestaltterapeuten. Årbok 2023.