Stikkord: traumer

Terapi i en traumatisert verden

Skrevet av Redaksjonen

Ettersom min erfaring som terapeut og kunnskap om relasjonelle traumer har vokst, blir det tydelig for meg at min evne til å tåle klientenes smerte også har vokst. Oftere enn før har jeg tilgang til det jeg kaller et fenomenologisk senter i meg, hvorfra jeg kan utholde en tydeligere differensiering, vente uten å presse, være mer nysgjerrig uten å kreve.

Tekst: Erik Tresse

Erik Tresse
Erik Tresse er gestaltterapeut og veileder MNGF med egen praksis i Oslo

Det er urolige tider. Krisene står i kø. Krig. Klima. Kraft. Sinnstilstandene skifter fort. I går tenkte jeg at vi kanskje er midt i en bevissthets utvidelse; på terskelen til et ukjent og bedre fellesskap i verden. I dag tenker jeg at vi står på randen av et brudd med naturen og med hverandre. Det oppleves av og til som om selve grunnfjellet er i bevegelse.

I et slikt felt kjenner jeg et stort behov for noe å holde fast i. Noe stabilt og sterkt. Istedenfor å kun projisere dette behovet utover og forvrenge det, noe store deler av befolkningen i mange land nå åpenbart gjør og dermed driver verden i en mer autoritær retning[1], forsøker jeg å se innover. Oftere enn før får jeg paradoksalt nok et glimt av noe stabilt og kjærlighetsfullt i mitt indre. Jeg jobber for å holde fast på det, eller i det minste å gjenkjenne det. Av og til kan jeg få en opplevelse av å både miste meg selv og finne meg selv på samme tid.

Men vent:

Selv beskrives derfor ikke som et substantiv, som noe mennesker har, men som handlende og skapende, som noe mennesker gjør og uttrykker (Staemmler, 2016; Wollants, 2012). Gestaltteorien beskriver selv som en funksjon i en situasjon nettopp for å tydeliggjøre at det ikke er noe mennesker er. (Skottun & Krüger, 2017, s. 98)

En slik definisjon vil forklare mye av min uro, samtidig vil min opplevelse av å finne meg selv bli meningsløs: I og med at selvet kun er «en funksjon i en situasjon,» kan jeg ikke finne et selv i meg selv. «Jeg er i krise siden verden er i krise,» for å parafrasere Jean-Marie Robine i hans keynote-foredrag på NGI-konferansen høsten 2022.[2]  Umiddelbart kan dette virke fortrøstningsfullt, men går jeg videre denne felt veien, vil jeg kanskje måtte komme til noe av det mer foruroligende som Robine åpnet opp for i sitt foredrag: At selvet mitt kun er en reaksjon på omgivelsene, at mitt individuelle ansvar og dermed mitt frie valg er en illusjon: «The person is no longer master of her world. She is contact,» spissformulerte han.

Dette paradokset har jeg strevd med siden studietiden. Det er noe med gestaltterapi-teoriens relasjonelle forståelse som både virker forlokkende med sin inkluderende allmenne sannhet – vi er alle forbundet og påvirket av alt – og noe som uroer meg med sin relativisme og mulighet for ansvarsfraskrivelse.

«Ingenting er så praktisk som en god teori,» sa Kurt Lewin (McCain, 2015), og for en kliniker er all teori om menneskelige relasjoner kun til nytte om den kan omgjøres til praksis. I mitt virke som gestaltterapeut i ti år har jeg opplevd vår teori som både en tydelig vei gjennom psykens villnis og som en forvirrende blindvei.

Etter hvert har dette fått meg til å tenke at det er på tide å (re-)vitalisere en diskusjon rundt kontakt kvaliteter – og egenskaper. Hva er det i oss som fremmer eller hindrer nærende kontakt?

Kontaktkvaliteter

For at en terapiteori skal få ordentlig feste, må den henge sammen både innvortes og utvortes, altså være fri for alt for mange paradokser og resonnere med et oppdatert syn på hvordan vi mennesker fungerer.

Ifølge Jean-Marie Robine har stadig flere gestaltterapeuter siden 80-tallet gjort et «epistemologisk sprang» ved å forankre de opprinnelige konseptene, metodene og kliniske tilnærmingene i et feltperspektiv (Robine, 2016, s 10). Vi erfarer oss selv og blir til gjennom kontakt, for kontakt er fenomenet som går forut for enhver erfaring (Robine, 2015, s 59, min oversettelse). Jeg blir meg i en kontinuerlig kontaktprosess, og forståelsen av selvet som en prosess, har vunnet frem. At vi gjør oss selv i en situasjon, blir grundig undervist og utforsket på Norsk Gestalt Institutt og har i dag nærmest blitt hegemonisk innen vårt fagfelt. Wheeler (2016) trekker frem at Gestaltterapiens relasjonelle forståelse,

…of an agential self dealing with a fluid, uncertain world without access to fixed or objective ‘reality’ (s. 200),

nå gjenspeiles i nevrovitenskapen og at det har blitt en allmenn antagelse i psykologien og en rekke psykoterapimodaliteter. Selv om jeg kjenner en stolthet over dette, er det likevel flere ting jeg her ennå ikke helt får hjernen min rundt i min praksis.

Forvirring 1. Hvem blir jeg sammen med andre, og hva er det godt for?

Vi gjør oss selv sammen.

Da jeg som 44 åring i 2010 utdannet meg til gestaltterapeut på NGI, var dette forløsende: at jeg fikk erfare meg selv som bevegelig, påvirkelig og påvirkende, ikke fiksert og satt. Utforskningen av hvem vi ble sammen gjennom å se nærmere på id-, ego- og personlighets funksjonene, gikk som en rød tråd gjennom utdannelsen. I kontakt med mine mange medstudenter gjenoppdaget jeg noe spontant og kreativt i meg som åpnet sansene mine og dermed forestillingen jeg hadde om hvem jeg var og kunne være. I en stor gruppe så dermed vår idé om det relasjonelle selvet til å fungere godt som en forløsning basert på at alle ble oppfordret til å være i kontakt med sin indre-, mellom- og yttersone og dele ønsker og behov så fenomenologisk som mulig. Både den korrigerende feedbacken og støtten fra de andre ga meg en utvidet forståelse om hvem jeg var og ble, og mye av den introjektive skammen jeg bar på ble normalisert. Jeg oppdaget et fellesskap – både i meg og rundt meg – som skapte en ny tillit til å uttrykke mer av meg.

I mange år etterpå var jeg en ihuga prosessorientert gestaltterapeut med fokus på det interpersonlige, samskapte, men som individualterapeut møtte jeg imidlertid på flere utfordringer. Jeg brukte mine egne reaksjoner: fysiske fornemmelser, følelser og tanker aktivt i kontakt med klienten, og jeg lot meg informere av, og ofte leve inn i, hennes fortellinger og følelser. I de fleste tilfeller bidro dette til en sterk og fruktbar arbeidsallianse, men jeg strevde med både å være i feltet og å observere det på samme tid. Åpenheten min førte i mange tilfeller til en grenseløshet – til at jeg fløt sammen med klientens følelsesvirkelighet – eller til at jeg, ofte ubevisst, inntok en mer intellektuell, differensiert posisjon for å beholde et metablikk på det hele. Min mottagelighet for klientens projeksjoner, skapte en rekke mot-projeksjoner i meg som jeg ofte ikke var oppmerksom på, men som jeg først etterpå, ved å gå gjennom det som hadde skjedd eller ved å ta det opp i veiledning, klarte å få noenlunde tak i.

Min søken etter en jeg–du-relasjon, med fullkontakt som et slags «mål,» gjorde i tillegg at mye i grunn ofte gikk meg hus forbi. Figurer dukket opp, ble kontaktet og falt. Flere opptok meg mer enn de opptok klienten. I dag kan jeg se tilbake og tenke at for mange av klientene ble min stil antagelig ofte oppfattet som voldsom og invaderende, noen ganger til og med på grensen til selvhevdende. Min insistering på det samskapte overstyrte til tider både anerkjennelsen av det ujevne maktforholdet i terapirommet og klientenes trang til å tekkes meg som terapeut.[3] Jeg hadde tvil og selvkritiske spørsmål, jeg var fersk, men jeg drev da gestaltterapi slik man skulle, eller burde, gjorde jeg ikke? Jeg var et ‘self of the situation, of the field’ var jeg ikke? Etter et par lange terapiforløp med vekslende utfall, fikk denne tvilen meg til å stille flere spørsmål:

Om jeg skal åpne meg opp for en kontaktprosess med mitt «selv,» definert kun som «en funksjon av situasjonen,» med et ønske om å få til en jeg-du-relasjon, er det ikke fare for at det kun blir et møte mellom mine fikserte tilpasninger og sår og klientens fikserte tilpasninger og sår? Og hvordan kan jeg vite om det er slik eller ikke?

Forvirring 2. Hvor blir det av den terapeutiske retningen når selvet er kontakt og kontakt blir strippet for kvalitative markører?

Opprinnelig ble selvet beskrevet som å ha både en rekke nevrotiske og sunne strukturer hvorav selvfunksjonene id, ego og personlighet bare var noen få av mange de valgte å trekke frem (Robine, 2016, s. 216). De nevrotiske som ble trukket fram, nevnt som ‘mekanismer’ i PHG (Perls et al., 1951, s. 145), var retrofleksjon, introjeksjon og projeksjon (Herrestad, 2001, s. 92). Etter boken Gestalt Reconsidered av Wheeler ble alle de nevrotiske selvstrukturene omdefinert fra å være intrapsykiske fenomener til å bli interpersonlige feltfenomener satt opp i polaritetspar. I Norge blir de kalt kontaktformer. Fra å være markører på noe usunt i oss, er de i vår forståelse kun deskriptive begreper på feltfenomener – former for kontakt.

Ved å forankre alle de opprinnelige konseptene i et feltperspektiv, slik Robine hevder har skjedd, være seg forståelsen av selvet med id-, ego- og personlighetsstrukturer, teorien om varhetssonene, kontaktformene eller modellene kontaktsyklusen og erfaringskurven, kan det se ut som vi har et terapeutisk kart som kun beskriver feltfenomener eller kontaktprosesser.

Dette bidro til at jeg ofte sto uten retning.

Med diagnosekartet til Daan som støtte, forsøkte jeg å diagnostisere feltet og definere klientens id-, ego- og personlighetsfunksjon etter beste evne, men ofte hadde jeg en snikende opplevelse av å bare finne på ting. «Loven om Prägnanz,» altså at «enhver situasjon organiserer seg så klart og enkelt som mulig i den gitte situasjonen» (som det stod i instruksjonsarket om bruk av NGI’s diagnoseskjema), ga meg ofte litt ro, men siden vi har forlatt mye av PHGs teoretiske rammeverk om hva som er god eller dårlig (nevrotisk) organisering, sunn eller usunn (nevrotisk) kontakt, svømte jeg ofte på dypt vann. Uten forankringspunkter i hverken utviklingspsykologi, tilknytningsteori eller nyere traumeteori, følte jeg meg som nyutdannet terapeut til tider kastet ut i et retningsløst og forvirrende landskap med lite rom for psykologisk dybdeforståelse.

Forvirring 3. Er selvet både kreativt og fiksert?

Endringsteorien til Beisser impliserer at når vi får tak i det som er, vil det som ER endre seg – og vi vil få det bedre. For å få tak i det som ER, må vi være til stede. En mer bevisst tilstedeværelse i nået har i seg en mulighet for at en mer hensiktsmessig kreativ tilpasning vil finne sted.

Om vi følger PHGs teori om selv slik Wheeler sammenstiller det:

«Self,» that is, engage in «Gestalt-making» = contact = creative adjust- ment» (Wheeler, 2016, s. 209)

– som han kaller «Goodmans genistrek» – er det selvet selv som er kreativt: Selvet = kreativ tilpasning. Det som møter oss i terapi er imidlertid en mangel på kreativitet: en fiksert adferd, følelse, forståelse, holdning eller lignende. Altså må selvet, som jo er i stand til å kreativt tilpasse seg omgivelsene, være blokkert i oss. Det er på et vis fortiden som møter opp på vårt kontor, ikke den vitale, fleksible klienten som tilfreds er til stede i sin nåtid – de trenger jo ikke vår hjelp, de har jo evnen til å kreativt tilpasse seg omgivelsene sine.

Kreativ tilpasning og fiksert tilpasning

Om vi tar for oss det sentrale begrepet kreativ tilpasning, er mitt inntrykk at dette i dag rent klinisk brukes om alle måter å være i kontakt på. Selv om begrepet kreativ tilpasning kan ha en fantastisk avskammende effekt om vi kobler det med påstanden om at vi gjør så godt vi kan til enhver tid utfra de omgivelsene og ressursene vi har tilgjengelig, syns jeg likefullt at ordet kreativ ofte er direkte misvisende når det brukes om alle tilpasninger.

I sin gode artikkel om Fritz Perls’ utvikling av gestaltterapi i årboken 2021 påpeker Henning Herrestad noe av det samme.

Så i kontaktsyklusen skjer det både sunn og usunn fiksering av visse strukturer. Det skjer som en del av den kreative tilpasningen, og lagrer seg som holdninger – altså disposisjoner for senere atferd. Når disse holdningene er del av en god kreativ tilpasning ved senere situasjoner, er de sunne. Når de hindrer en god kreativ tilpasning, er de nevrotiske. (Herrestad, 2021, s. 92)

I stedet for å si «god kreativ tilpasning» og henvise til noe som «hindrer god kreativ tilpasning» slik Herrestad gjør, ville det etter min mening være tydeligere å bruke begrepene kreativ tilpasning og fiksert tilpasning. Det vil si at den tilpasningen som en gang var kreativ, har blitt fiksert. Men i og med at selvet = kreativ tilpasning, vet jeg også at inni der ett sted, i klienten, finnes denne evnen inntakt. I min praksis bruker jeg kreativ tilpasning om en fleksibel, åpen, lydhør, og så videre tilpasning til omgivelsene, og fiksert tilpasning om noe lukket, låst og dogmatisk, og så videre. Jeg er samtidig bevisst på at de fikserte tilpasningene kanskje har en funksjon som oppleves som (livs-)nødvendige for klienten, så om jeg bruker dette begrepet overfor klienter, gjør jeg det med stor respekt og medfølelse.

Ettervirkninger av relasjonelle traumer

Kunnskapen om nervesystemet, hjernens utvikling og særlig hva emosjonell neglekt og negativt stress gjør med oss, har gitt oss en utdypet forståelse av menneskets grunnvilkår og hvor fikserte – og skadelige – våre tilpasningsstrategier kan bli som voksne (van der Kolk, 2014; Maté, 2022; Kirkengen & Brandtzæg Næss, 2015).

Ved å ha lest meg opp og tatt ulike videreutdanningskurs har jeg opparbeidet meg en større forståelse for betydningen av vår tidlige tilknytning og for at det i oss alle finnes ulike intrapsykiske mønstre som er dominerende for hvem vi oppfatter oss som, og derav hvilke impulser og valg vi opplever at vi har (Ecker et al., 2012.) Denne kunnskapen har utdypet og utvidet min kontaktkapasitet i møte med andres psykiske smerte, altså gjort meg til en bedre håpsbærer i terapirommet, fordi jeg kan se flere muligheter. Innen vårt fagfelt er det flere toneangivende gestaltterapeuter som også har utvidet sin forståelse av hva traumer gjør med oss.

I boken self – A Polyphony of Contemporary Gestalt Therapists (Robine, 2016) skriver Margherita Spagnuolo Lobb at hun er enig med Miriam Taylor i at

… trauma radically changes the ground experience from which the figures arises. It is the quality and the content of the ground that define the problem (s. 281).

Hun legger til at hun nå er mer interessert i å støtte opplevelsen/erfaringen av Grunn enn friheten til å lage nye Figurer (s. 272), noe som innebærer å fokusere mer på Id- og personlighetsfunksjonen. I artikkelen til Rolf Aspestrand (2022, s. 65) om sitt møte med Gianni Francesetti kommer dette også frem: Francesetti mener at det raske fokuset på figur tilhører en annen tid, og han er nå som Lobb mer opptatt av å støtte det som ligger i grunn. Dette gir mening i et traumeperspektiv.

Dette var heller ikke ukjent for PHG:

Therefore, the therapeutic method, which can only strengthen the self, is to insist on relating the foreground weak-figure (e.g. a man’s concept of himself) to its ground, to bring the ground more fully into awareness. (Perls et al., 1951, s. 413)

Det kunnskapen om relasjonelle traumer tydelig viser er at i vår ofte ubevisste erfaringsbakgrunn ligger våre tidlige tilpasninger, ofte kalt overlevelsesmekanismer eller mestringsstrategier, og skal en endring finne sted må disse adresseres. PHG kalte det «unfinished business:»

…the task is to find out the unaware unfinished situations that are taking energy from the possibilities of the present. (s. 424).

Men der Robine og den rådende relasjonelle forståelsen av gestaltterapi har en ensidig tro på at måten å gjøre det på ikke er å fokusere på fortid, historien eller organiseringen av psyken til klienten (Robine, 2022, s. 71) – noe jeg delvis kan tilslutte meg – er jeg overbevist om at man som terapeut trenger et teoretisk kart som anerkjenner, har et språk for og en koherent tenkning om dette.

Gestaltterapiens styrke er å nærme seg klientens virkelighet gjennom en empatisk, fenomenologisk, her-og-nå tilnærming, det vil si å ikke fokusere på fortid eller historien, som Robine nevner, for så å invitere klienten til å erfare (oppleve) noe nytt sammen med oss. Hva vi ser er imidlertid helt avhengig av hvilket kunnskapskart vi har med oss, altså hvilke «briller» vi ser verden med (Skottun & Krüger, 2017, s. 216). Våre «briller» er farget av ervervet kunnskap, verdier, holdninger og tidligere erfarings inntrykk. Sagt på en annen måte: Vår kontakt i nået, er påvirket av kontakten vi har hatt tidligere i livet. Et ensidig fokus på «det åpenbare» og at figur nærmest skal vokse frem organisk og naturlig av situasjonen her og nå, slik jeg oppfattet i min utdanning, hopper på en måte bukk over dette.

Kunnskap om fortidens betydning, hva manglende omsorg og vonde oppveksterfaringer gjør med oss, samt hvilke psykiske blokkeringer vi kan utvikle for å unngå å ta inn denne smerten, er særdeles viktig for å forstå både dybden og det tilsynelatende ulogiske i manges kreative tilpasning. Kunnskapen om – og erfaring av – hvordan organiseringen av psyken kan foregå, former språket vårt, vår tilnærmingsmåte til psykisk smerte og ikke minst vår tåleevne. Som psykoanalytikere og aktive utforskere av ulike terapimodaliteter hadde Laura og Fritz Perls med seg dette som en del av sin erfarings- og kunnskapskilde. I løpet av årene som har gått har jeg også utvidet min kunnskapskilde med grundigere studier av tilknytningsteori, relasjonelle traumer og stress i tidlig barndom. Min erfaringsbakgrunn innebærer i tillegg et langt terapiforløp i psykoanalyse, samt utforsking av flere terapimodaliteter som ISTDP, Internal Family Systems og ulike spirituelle og kroppslige tilnærminger.

Grunnleggende menneskelige behov

I dag vet vi ganske mye om hvilke psykologiske grunnbehov som bør være oppfylt for at et menneske skal utvikle seg best mulig. Kunnskapen om dette har økt betydelig siden PHG formulerte sine tanker på 1950 tallet. Hva som kan betegnes som menneskelige behov og hvordan de eventuelt uttrykkes eller blokkeres samt hvordan vi best mulig kan forholde oss til dette, er viktig for enhver metodisk retning innen psykoterapi.

Disse behovene formuleres ulikt av ulike fagfolk, men de sentreres ofte rundt begreper som trygghet, tilhørighet, fellesskap, aksept, anerkjennelse, støtte til å uttrykke seg og lignende.

I en artikkel i Morgenbladet deler professor Siri Gullestad (2024) våre menneskelig grunnbehov inn i tre kategorier som jeg synes resonnerer godt med gestaltterapi:

1) behovet for trygghet, eller tilknytning, som hun knytter til et «biologisk basert behov, teoretisk forankret i overlevelse og beskyttelse mot fare.»

2) behovet for fellesskap som hun knytter til begrepet ‘kontakt’ og som «…dreier seg om å dele en subjektiv opplevelse, å erfare at ens eget indre kan forstås av en annen.»

3) behovet for selvbekreftelse: «…barnets behov for å få emosjonelle tilbakemeldinger som bekrefter en følelse av å være et selv i egen rett og med egen verdi.»

I korthet kan man kanskje si at våre psykologiske grunnbehov dreier seg om å finne en balanse mellom integritet og samarbeid (Juul, 1996), autentisitet og tilknytning (Maté, 2022, s. 105) altså å ta best mulig vare på seg selv sammen med andre. Lidelse oppstår når vi opplever disse som et enten – eller, som uforenlige motpoler.

Selvet vs identitet vs personlighet

Det psykologiske selvet, som er det vi snakker om, kan være vanskelig å skille fra begrepene identitet og personlighet. I Store Norske leksikon (von Tetzchner, 2024) er identitet definert som

en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av.

Personlighet (Kennair, 2024) er definert som noe mer varig, litt dypere:

[…] som de relativt stabile individuelle forskjellene i hvordan ulike mennesker tenker, handler og føler på tvers av forskjellige situasjoner.

Sett opp mot gestaltterapiens selv, er det ikke så lett å forstå hvordan dette skiller seg fra begrepene identitet og personlighet.

Det kan virke som om selvet vårt av og til kan være lik både personlighet og identitet, synes jeg. I mitt hode får jeg imidlertid ikke begrepet selv til å være synonymt på samme nivå. Jeg har en forestilling om at selvet mitt er noe annet dypere, sannere eller mer spirituelt enn både identitet og personlighet. I min forestilling er det en slags hierarkisk oppstilling hvor jeg knytter selvet til et indre senter med varige livskraftige kvaliteter, og personlighet til hvilke sider i meg jeg av ulike – og nødvendige – grunner, har identifisert meg med. Hvilke sider jeg identifiserer meg med kan skifte avhengig av hvem jeg er sammen med og hvor, uten at personligheten min som innebærer dypere og ubevisste lag av hvem jeg anser meg som, behøver å rokkes ved. Selvet mitt, senteret mitt som jeg ofte mister både kontakten med og troen på, er imidlertid fast.

Det singulære Selvet

Dette singulære Selvet er innvevd i den mellommenneskelige samtalen og er vanligvis en størrelse klienten er noenlunde familiær med; hen vet at begrepet selv betegner noe inni hen. Ofte blir en slik størrelse knyttet til en sannhet, til noe helt og ekte; vårt autentiske selv som vi ønsker mer av. Når klientene kommer til mitt kontor med en forestilling om et selv inni dem, ser jeg ingen grunn til å overbevise eller korrigere dem, for denne konseptualiseringen er jo ofte knyttet til et håp – en retning: kanskje jeg kan være fullt og helt meg selv, en gang, ett sted, med noen.

På et vis kan vi si at ideen om en intrapsykisk kjerne i oss har blitt en del av allmennforståelsen, noe begreper som selvtillit og selvfølelse kanskje er de viktigste markørene for. Samtidig har det kanskje ført til et hierarkisk kunnskapssyn, hvor vi som jobber med dette har blitt opphøyet, eller har opphøyet oss selv, til eksperter på det. I vår vestlige individualistiske kultur har ideen om selvet kanskje for mange også ført til en endeløs søken etter å finne seg selv uavhengig av andre og sine omgivelser. Når alle skal være sin egen lykkes smed, kan det å være seg selv fort bli til å være seg selv nok.

Fordelen med å se selvet som noe singulært, essensielt, er likevel at det åpner for en samtale om noe fellesmenneskelig. Og om vi fjerner oss fra det individualistiske kost/nytte aspektet nevnt ovenfor og forstår et konseptuelt selv i retning av spontanitet, fantasi, oppriktighet og lekenhet, inkludert en evne til å uttrykke følelsene sine så direkte som mulig (Perls et al., 1951, s. 305), altså det som vi kanskje kan knytte til barnets naturlige relasjonskvaliteter som vi finner støtte for i vår opphavsbok PHG, får vi et utgangspunkt med flere livsbejalende kontaktkvaliteter. Denne tenkningen finnes altså i PHG og mange av disse kvalitetene er beskrevet som noe vi bør søke etter:

The childish feelings are important not as a past that must be undone but as some of the most beautiful powers of adult life that must be recovered: spontaneity, imagination, directness of awareness and manipulation. (s. 297)

En slik konseptuell forståelse av selvet – et selv som i sitt vesen er relasjonelt – kolliderer ikke med en felt-tenkning. I min nåværende forståelse ser jeg derfor Selvet som en fellesmenneskelig essens som i sitt vesen har i seg en rekke prososiale egenskaper. Dette gjør det også lettere å tenke klart om den terapeutiske retningen.

Hva er den terapeutiske retningen i gestaltterapi?

Gestaltterapi skal hjelpe klienten med å gjenoppdage sine kreative kapasiteter.

Slik jeg leser Wheeler åpner han opp for det kanskje Perls iallfall forfekter – at selvet, vårt innerste vesen, er kreativt, ikke fiksert, og slik jeg ser det; at det er relasjonelt i sin essens. I et slikt lys blir min jobb som terapeut å få klienten til å gjenoppdage sin kapasitet til kreativ tilpasning – dvs skape plass til mer av sine åpne, spontane, ikke selvreflekterende kontakt kvaliteter i møte med sine omgivelser – mer slik man er som barn, kanskje?

What is required […] is to recover the child’s way of experiencing the world […] (Perls et al., 1951, s 297).

«Recover» betyr å gjenopprette, finne igjen. Underforstått: disse kvalitetene finnes i oss. Dette trekker også Robine frem:

Det er dermed gjenopprettelsen av evnen til kreativ tilpasning som blir den viktigste retningen for terapeutisk arbeid (Robine, 2022, s. 71).

Gestaltterapi skal hjelpe klienten å få kontakt med sine naturlige relasjonskvaliteter (fordi vi vet at disse kvalitetene finnes i oss selv)

Hvis vi tror at mennesker har det vi trenger inni oss,

alle ingrediensene og verktøyene for å leve i en sunn, tilfredsstillende og umiddelbar utveksling med vårt miljø

som Korb, Gorell & van de Riet (2002, s. 89) skriver, må det bety at det finnes en tilstand hvor vi opplever at disse «ingrediensene og verktøyene» er tilgjengelig og kan bli brukt.

Når klienten sier at hen ikke liker seg selv, snakker hen fra en tilstand av selvkritikk og selvfordømmelse. Da trenger vi også noen tilstandsmarkører for når hen ikke gjør det, når hen har det bra med seg selv, i seg selv, som seg selv. Og selv om hen ikke tror det finnes en kjerne av noe godt der inne, er det jo vesentlig at vi som terapeuter tror det. Først når jeg vet dette, kan jeg tåle de mange negative projeksjonene som kan komme, og også utholde min egen tvil og usikkerhet i møte med avvisningene av mine ‘gode’ intervensjoner og intensjoner.

Hva om jeg er i kontakt med dette i meg, denne tilstanden, når jeg føler meg sentrert, trygg, når jeg er på plass, i vater, flytsonen, sentrert, grounded, og så videre (fyll inn ditt bruksord)?

Gestaltterapi fremmer iboende kvaliteter i selvet som skaper nærende kontakt

For at vi som terapeuter skal bidra til dette må vi ha et tydeligere teoretisk fundament for hvilke relasjonelle vekst kvaliteter vi mener vi må skape rom for. Robine foreslår selv det han mener er noen gode posisjoner å kontakte klienten fra. I boken Social Change Begins with Two (2015, s. 234) nevner han fire posisjoner han selv tror på som terapeut: Openness – Non-judgement – Engagement, Involvement and Disclosure – Tenderness.

I PHG finnes det også mange spor av slike kvaliteter knyttet til selvet. I passasjen om «Properties of Self» (Perls et al., 1951, s. 376-377) blir selvet som en ideell tilstand eller «potensial» beskrevet ganske tydelig. Under oversetter jeg og trekker ut kvaliteter jeg mener kan utledes av denne teksten:

Self is spontaneous, middle in mode (as the ground of action and passion), and engaged with its situation.

Spontaneity is the feeling of acting the organism/ environment that is going on, being not merely its artisan nor its artifact, but growing in it. Spontaneity is not directive nor self-directive, nor is it being carried along though essentially disengaged, but it is a discovering-and-inventing as one goes along, engaged and accepting.

Selvet er spontant, oppdagende og nyskapende, engasjert og aksepterende.

The spontaneous is both active and passive, both willing and done to, or better, it is middle in mode, a creative impartiality, a disinterest not in the sense of being not excited or not creative, for spontaneity is eminently these, but as the unity prior (and posterior) to activity and passivity, containing both. […] The extremes of spontaneity are on the one hand deliberateness and on the other hand relaxation.

Selvet er en tilstand av tilstedeværelse og ro, handlekraft og kreativitet, uten å ha en agenda – middle in mode – åpen.

Of the chief classes of contact-functions, feelings are most often considered the underlying self or «soul»; this is because feelings are always spontaneous and middle; one can neither will nor be compelled to feel something.

Selvets kontaktspråk er følelsene.

By «engaged with the situation,» we mean that there is no sense of oneself or of other things other than one’s experience of the situation. The feeling is immediate, concrete, and present and integrally involves perception, muscularity, and excitation.

Selvets utfoldelse føles som umiddelbar, konkret og kroppslig tilstedeværelse.

Finally, spontaneously engaged in a present concern and accepting it as it develops, the self is not aware of itself abstractly, but is aware of itself as contacting something.

Selvet er ikke refleksivt – kun klar over sin kontakt med noe.

Selvets kvaliteter oppsummert

For å tydeliggjøre hvordan dette klinisk kunne vært en peilingsmarkør, en relasjonell holdning (intensjon) vi kan strekke oss etter – og noe klientene våre derav kan lære av, kan dette oppsummeres slik:

Selvet er en tilstand av åpenhet og ro, handlekraft, kreativitet, spontanitet, aksept og en følelse av å være engasjert uten en agenda. Siden selvet ikke er klar over seg selv, kun klar over sin kontakt med noe, er tilstanden preget av en opplevelse av umiddelbar, konkret kroppslig tilstedeværelse hvor selvets kontaktspråk – følelsene – kan, men ikke må, komme fritt til uttrykk.

Selvet er vårt fenomenologiske senter

Og er det ikke nettopp en slik differensiert holdning hvor vi kan ta inn smerten til klientene (og i verden) uten å overveldes eller sammensmeltes med den, jeg forsøker å avdekke eller å vekke i andre gestaltterapeuter når jeg veileder dem? Jeg ønsker å støtte dem til å komme i kontakt med sin id, med sin kropp, med sine impulser og fornemmelser – altså, med sin tilstedeværelse – slik at valgene de opplever i møte med sin klient blir flere. Det er ikke alltid jeg klarer det, men når jeg gjør det, opplever jeg at veilanden – gjennom denne kontakten med dette i seg selv – ofte selv blir klar over hvilke intervensjoner og hvilke graderinger som er nødvendige.

Det jeg ofte opplever da er at veilandene får en tyngde ved seg, at noe de har balet med blir avklart. Det synes i holdning, pust og ansikt og får ofte frem en agens, en handlingskraft. Ofte vet jeg ikke helt hva de har kommet frem til annet enn at de nå har fått tak i noe i seg selv som gjør det mulig å virkelig se eller ta inn det klienten sitter med. Jeg kaller det et slags fenomenologisk senter, hvorfra de selv kan se en vei videre med den aktuelle klienten de har brakt inn som case. I meg selv som veileder kan jeg da kjenne på en tillit, en tillit som ikke behøver så mange ord eller forklaringer.

Denne prosessen er helt gjenkjennelig i meg når jeg er veiland, og kan slik jeg ser det også overføres til terapirommet – hvordan klienter kan få kontakt med noe i seg selv som kan akseptere og anerkjenne egne tilkortkommenheter, usikkerheter og ‘feil’ i møte med andre.

Min oppsummering overfor samsvarer også såvidt jeg kan forstå med Friedlanders begrep «creative indifference»[4], som peker mot et senter i oss som Perls var opptatt av:

Without a center, everything goes on in the periphery and there is no place from which to work – from which to cope with the world. (Perls, 1969, s. 57)

Ved å ta høyde for at det finnes et slikt fenomenologisk senter i oss og at vi kan kjenne det igjen og kultivere det, blir også hele polaritetstenkningen vår lettere å forstå og ikke minst anvende rent klinisk. Herrestad løfter frem at Perls tanke om endring var å integrere, og ta eierskap til, de polære kreftene i oss slik at det kunne oppstå en slags midlertidig indre balanse. (Herrestad, 2021, s. 88). Min forståelse nå er at denne balanserende posisjonen finnes i oss allerede, ikke som noe midlertidig, men som et medfødt senter i oss som kan være mer eller mindre tilgjengelig for oss, avhengig av situasjonen vi er i.

Det er urolige tider vi lever i

Ettersom jeg har blitt mer erfaren og tilegnet meg mer kunnskap og trygghet, kan jeg utholde en tydeligere differensiering i terapitimene, vente uten å presse, være mer nysgjerrig uten å kreve. Jeg trenger sjeldnere og sjeldnere en agenda, og stoler mer på meg selv og prosessen, fordi jeg er overbevist om at svarene på klientens problemer finnes i hen. Parallelt med at denne mer avslappete terapeutiske stilen har fått mer plass, bruker jeg mer oppmerksomhet på å være sentrert, «grounded,» differensiert, et tydelig jeg i møtet, for det er først da jeg kan møte klienten så fenomenologisk åpen som mulig. Jeg vet med andre ord at mitt ansvar er å være så åpen, til stede, ikke dømmende, klar og nysgjerrig som mulig for at jeg skal kunne virkelig se den andre. Denne holdningen, eller tilstanden – mitt fenomenologisk senter – er noe jeg mener vi som gestaltterapeuter kan utvikle mer.

Når jeg nå har tippet over til siste halvdel av livet, opplever jeg min egen utvikling mer og mer som en læringsprosess, hvor oppgaven er å huske. Jeg kan fremdeles tilegne meg ny kunnskap på ett felt jeg er interessert i. Jeg kan lære nye fakta, lese teorier som kan få meg til å tenke nytt. Alt jeg lærer, fester seg i meg, skaper en sammenheng med noe annet som allerede er der, og mitt kunnskapssystem utvider seg og utvider meg. Likevel er min opplevelse ikke lenger at jeg er på vei mot noe nytt, i betydning ikke-meg, men tilbake til mer-av-meg. I denne prosessen skrelles noe av. Det er mer en avdekking enn en fornyelse.

Jeg avlærer stadig flere av mine håpløse introjektive selv-ideer, og intensiteten i flere av mine både idealiserende og foraktfulle projeksjoner avtar. Ettersom min varhet/bevissthet vokser, kler jeg av meg stadig flere indre normative komplekser og statusjagende sammenligninger: bedre enn, dårligere enn. Det meste jeg har lært om prestasjon, lykke og anerkjennelse virker oftere og oftere veldig mismodig; ja, rett og slett unaturlig.

Og på min vei til mer av meg selv, husker jeg også mer om hvorfor jeg er her, og når dette indre erindringsrommet er åpent i meg, forholder jeg meg rausere til andre mennesker rundt meg. Dette har kun vært mulig fordi jeg har åpnet opp for og dermed opplevd en annen type kontakt og fellesskap enn jeg hadde da jeg vokste opp. Og jo mer jeg opplever av det, jo mer kan jeg gi det videre.

Det er en selvforsterkende prosess full av både motstand og sorg som i økende grad gir meg glimt av noe i meg som alltid har vært der. Jeg vet ikke helt hva det er. Det kan være åndelig, men erfares helt kroppslig. En ro, en klarhet, en tilstedeværelse og en medfølelse som både går innover og utover. Det føles som en naturtilstand, som meg selv, som noe jeg hverken behøver å tro på eller overbevise noen om.

Jeg tror det trengs i vår tid.

 

Stor takk til redaktør Per Terje Naalsund for kyndig veiledning på tekst og struktur.

notater:

[1] 1 «Hele 72 prosent av verdens befolkning lever nå i autoritære samfunn, ifølge en fersk rapport fra svenske Varieties of Democracy (V-Dem)», skriver Aftenpostens journalist Kristoffer Rønneberg i en artikkel (2023).

[2] J.M.Robine holdt key-note foredraget på NGI sin konferanse i Sandvika lørdag 29. oktober 2022 hvor han begynte med å si: «The world is in crisis. We are of the world. We are in crisis. I am in crisis.» Deretter sa han: » […] to take responsibility belongs to the individual paradigm. The freedom of choice is seriously challenged.» Sitert etter hukommelsen.

Fra oversettelsen av foredraget, i Robine (2022): «Personen er ikke lenger herre i sitt eget hus: Hun er i kontakt, hun er påvirkning og tilpasning, det vil si omformet av sin verden samtidig som hun omformer verden.»…«Ved disse suksessive sjokkene som kommer fra verden vi er en del av, ved forekomsten av et begrenset uvisse, konfronteres og utfordres vår illusjon om frihet til initiativ, om valgfrihet og om handlingsfrihet alvorlig.»

[3] I en interessant artikkel i Psykologitidsskriftet skriver psykolog og filosof Ole Magnus Vik (2022) «at pasienter har en tendens til å appro- priere det de antar er psykoterapeutens moralske grunnholdninger (se bl.a. Newberg & Waldman, 2006; eller van Duerzen, 2002)».

[4] I boken Ego, Hunger and Aggression utgitt første gang i 1942 refererer Perls til Friedlanders begrep «creative indifference», som også peker i samme retning: «S. Friedlander differentiates between the uninterested detachment – the «I don’t care» attitude – and the «creative indifference». Creative indifference is full of interest, extend- ing towards both sides of the differentiation.» (Perls, 1969, s. 19).

Referanser

Aspestrand, R. (2022). Til stede i fravær. Om feltteori og samtaleterapi i et postmoderne samfunn. I: Gestaltterapeuten. Årbok 2022, 58 – 67, Norsk Gestaltterapeutforening.

Brodin, M. & Hylander, I. (1997). Å bli seg selv. Pedagogisk Forum.

Ecker, B., Ticic, R. & Hulley, L. (2012). Unlocking the Emotional Brain. Eliminating Symptoms at Their Roots Using Memory Reconsolidation. Routledge.

Gullestad, M. (2024, 05. juli). Fanget i mors edderkoppnett: Om å bryte med foreldre. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/ideer/essay/2024/07/05/ fanget-i-mors-edderkoppnett-om-a-bryte-med-foreldre/

Herrestad, H. (2021). Fritz Perls’ utvikling av gestaltterapi. I: Gestaltterapeuten Årbok 2021, 81-94. Norsk Gestaltterapeutforening.

Juul, J. (1996). Ditt kompetente barn: på vei mot et nytt verdigrunnlag for familien. Pedagogisk Forum

Kennair, L. E. O. (2024). Personlighet. Store norske leksikon. Hentet 17. de- sember 2024 fra https://snl.no/personlighet

Kirkengen, A.L. & Brandtzæg Næss, A. (2015). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Universitetsforlaget.

Korb, M.P., Gorell, J., van de Riet, V. (1989/2002). Gestalt Therapy. Practice and Theory (2. utg). The Gestalt Journal Press.

Maté, G., med Maté, D. (2022). The Myth of Normal. Trauma, Illness & Healing in a Toxic Culture. Vermillion.

McCain, K.W. (2015). “Nothing as practical as a good theory” Does Lewin’s Maxim still have salience in the applied social sciences?. I: Proceedings of the Association for Information Science and Technology, 52 (1), s. 1-4. https://doi. org/10.1002/pra2.2015.145052010077

Perls, F., Hefferline, R. & Goodman, P. (1951). Gestalt Therapy, Excitement and Growth in the Human Personality: Souvenir Press.

Perls, F. (1942/1969). Ego, Hunger and Aggression. A revision of Freuds Theory and Method. The Gestalt Journal Press.

Perls, F. (1973). The Gestalt Approach & Eye Witness to Therapy. Science and Behavior Books.

Perls, F. (1969). Gestalt Therapy Verbatim. The Gestalt Journal Press.

Robine, J.-M. (Red.). (2016). self – A Polyphony of Contemporary Gestalt Therapists. L’Exprimerie.

Robine, J.-M. (2012). Social Change Begins with Two. Instituto di Gestalt HCC.

Robine, J.-M. (2022). En kreativ tilpasning – til hvilken verden? Forelesning ved NGIs konferanse 29.10.2022. Norsk Gestalttidsskrift, 14 (2), 67-79.

Rønneberg, K. (2023, 8. mars). Verdens største diktatur? Ikke hvis du spør Kinas ledere. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/verden/nyhetsanalyse/i/ l3J7pL/verdens-stoerste-diktatur-ikke-hvis-du-spoer-kinas-ledere

Skottun G. & Krüger. Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Gyldendal Norsk Forlag.

Skottun, G. (2022) På reise i forskjellige verdener. Om etisk ansvar og projeksjoner. Norsk Gestalttidsskrift, 14 (2), 62-65.

Taylor M. (2014). Trauma Therapy and Clinical Practice: Neuroscience, Gestalt and the Body. Open University Press.

van der Kolk, B. (2014). Kroppen holder regnskap. Hjerne, kropp og sinn behandlingen av traumer. Flux Forlag.

Vik, O. M. (2022). Psykoterapiens etos. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 59 (7), 656-663.

von Tetzchner, S. (2024). Identitet. Store norske leksikon. Hentet 17. desember 2024 fra https://snl.no/identitet

Wheeler, G. (1991). Gestalt Reconsidered – A new approach to contact and resis- tance, GICPress.

Wheeler, G. (2016). The Future of the Self. I: Robine, J.-M. (Red). self – A polyphony of Contemporary Gestalt Therapists. L’Exprimerie.

 

Erfaring er aldri gitt, den må gjøres! 

Skrevet av Redaksjonen

Ruella Frank, eller for mange bare Ruella, er et navn som har fulgt meg fra jeg startet på gestaltterapistudiene. Hun kom inn i mitt liv med min lærer, Marina Berg som hadde studert med Ruella. Ruella Franks teori om de grunnleggende bevegelsesmønstrene er en del av pensum ved Norsk gestaltinstitutt, og mange av våre gestaltkollegaer har deltatt på Ruellas utdanning i Developmental Somatic Psychotherapy.

Av: Heidi Gaupseth

Forfatter: Ruella Frank
Tittel: The Bodily Roots of Experience in Psychotherapy
Forlag: Routledge 2023


“Laura taught me how to wait or stay with what is happening in the moment-to-moment of therapy. In the process of doing, she taught me the experience of being.”

Frank skriver i denne boka om de kroppslige røttene til erfaring i psykoterapi. En teori som beskriver hvordan kroppen og dens bevegelse helt fra fosterlivet former ens erfaring og opplevelse av å være i verden. Hennes grunnleggende tese er at en bevegelsesbasert forståelse av hvordan erfaring utvikles gjennom prosessen med å kontakte, alltid og allerede utvikles gjennom samhandling, som er dynamisk, kontekstuell og relasjonell (s. 127).

«… all six fundamental movements are the potentiality of the organism waiting to be invited out by the possibilities of the environment…all movements conjoin to support the forming of experience or contact.» 

Fenomenologisk språk

Å sette ord på erfaring er i seg selv en abstrahering fra den direkte erfaringen, men Frank viser oss hvordan vi kan gjøre dette i en språkdrakt som gjør fenomenene hun beskriver og utforsker gjenkjennelig for meg. Jeg får ikke behov for å diskutere betydningen eller hennes tolkning, jeg ser hvordan. En delt mening vokser fram i terapisesjonene som hun viser flere av i boka, og som jeg ser gir mening for klienten i denne situasjonen. Behovet for å navne, sette en diagnose eller sammenligne blir overflødig. Jeg ser henne for meg sittende på gulvet, sakte og smilende stiller hun sine spørsmål ledsaget av en form, en gest, en bevegelse, mens hun observerer og sanser klienten og venter på hvordan klienten sanser og viser seg for henne («Sensing you, sensing me, sensing you»). Hennes oppfølging er alltid knyttet til det som åpenbarer seg i situasjonen: «Stay with what is» – det er alltid noe der. Vi trenger ikke søke i analysen, i det som eventuelt ligger bak, før, under eller andre steder. Historien, klientens og terapeutens, viser seg i situasjonen her og nå. 

Frank skriver, og jeg er enig, at målet med psykoterapi er å utforske fenomenene slik de vokser fram i en kreativ tilpasning, og den funksjon denne formen har for klienten, framfor å søke årsaken til at klienten gjør som hen gjør. Fenomenene vi utforsker, det vi ser, kjenner, berører, hører og noen ganger også smaker og lukter, oppstår i dyaden klient-terapeut og må utforskes og fortolkes i denne, konkrete terapisituasjonen. Terapeutens oppgave er å gjøre seg tilgjengelig for klienten gjennom det Frank beskriver som «kinestetic resonance» (s.kap 2), og engasjere seg i hvordan klienten kontakter omgivelsen her og nå. Terapeuten fasiliterer og er del av, en situasjon som klienten kan hente relasjonell støtte fra, og slik gjøre en ny erfaring mulig. Slik kan klienten erfare en ny form som kan gi opphav til en ny historie, en ny tanke om hvem klienten kan bli og være i verden.

“Movements that support contacting, a reaching-for-grasping-onto-pulling-toward-releasing-from always in cooperation with the experience of yielding-with-pushing-against, describe an evolving intentionality. Intentionality is composed from something prior that shades the novelty of the moment with something familiar. Both the familiar and the novel support the capacity to co-inaugurate the next to come.” (s. 103)

Traumene viser seg i formen

Gestaltterapiteorien har blitt kritisert for verken å ha en utviklingsteori eller en traumeteori. I denne boken finner jeg god dekning for at gestaltterapiteorien er grunnleggende begge deler: En teori om utvikling og en teori som beskriver traume som fenomen. Frank viser i denne boken hvordan vi kan forstå og arbeide med traumer ved en fenomenologisk og holistisk tilnærming. På mange måter er dette dagligdagse tilstander og erfaringer, men psykologisert og forstått i et medisinsk paradigme har det blitt merkelapper som objektiviserer og skaper berøringsangst. Frank beskriver hvordan hun utforsker klientens subjektive erfaring av en traumatisk tilknytning (les: rigid, fiksert, gjentakende) i dyaden klient – terapeut. Den viser seg i de grunnleggende bevegelsene, i skikkelsen og hvordan vi i denne situasjonen tar form, sammen. Ingen vurdering av rett eller gal form, ingen lineær forklaring av årsakssammenheng eller fordeling av skyld, men i en inkrementell, dialektisk, utforsking av de subjektive erfaringene her og nå og der all informasjon sidestilles og er like viktig. Nøkkelen til å forstå Franks tilnærming, ligger i ordet «forming» («forming form» lik betydning på norsk og engelsk). Frank insisterer på at alt er i en stadig, dynamisk tilblivelsesprosess der formen endres i utveksling med omgivelsene. Når formen blir fast og rigid, handler det da om en fiksert form, også kalt traume. Hun er etter mitt skjønn tro mot det helt grunnleggende i gestaltteorien – teorien om selv forstått som prosess. Alt er flux.

“The developmental trauma, originating in the there-and- hen of an earlier relationship, must be addressed as it emerges in the here-and-now.” (Frank, 2022, s.120)

Frank går til røttene

Ruella Frank startet karrieren som profesjonell danser og koreograf, men ga opp denne etter en skade. Hun har praktisert yoga og studerte ulike bevegelsesuttrykk før hun ble student hos Laura Perls ved The New York Institute of Gestalt Institute. Frank grunnla og driver Center for Somatic Studies i New York og underviser over hele verden, nå for det meste digitalt 
Tidligere utgivelser: Body of Awareness: A Somatic and Developmental Approach to Psychotherapy (2001, GestaltPress). The First Year and the Rest of Your Life: Movement, Development and Psychotherapeutic Change (2010, Routledge) med Frances La Barre

Frank innleder boken med å anerkjenne de som har gått før henne, og som hun står på skuldrene til. «There is no such thing as a new idea», skriver hun. Hun trekker bl.a. fram Laura Perls som den som lærte henne å være med det som er. Denne anerkjennelsen, viser meg at Frank er tvers gjennom plantet i en feltteoretisk og eksistensiell tenkning. Hun erkjenner at uten de andre er hun ingen, og i denne sammenhengen føyer hun seg til en lang tradisjon av filosofer, psykoterapeuter, dansere m.fl., og hun utvider og går videre der de slapp. For meg går Frank til røttene av gestaltterapien, og hun skriver ut det som jeg finner grunnlaget for i Gestalt Therapy (PHG, 1952), gestaltterapiens grunnbok. Jeg har den samme begeistringen og respekten for gestaltterapeuter som George Wollants og Jean Marie Robine, som også framhever den banebrytende tenkningen som ble presentert i Gestalt Therapy i sine bøker. I denne sammenheng passer det seg også for meg å vise min takknemlighet til mine læremestere, Marina Berg, Daan van Baalen og Gro Skottun som har, nærmeste på «brutalt» vis, lærte meg en fenomenologisk og feltteoretisk holdning som sitter i ryggmargen min. Gestaltterapiens fortolkning av loven om pregnans – at vi alltid gjør så godt vi kan gitt de samlede ressursene i situasjonen, var tung å fordøye, men nå er det ingen annen måte for meg å forstå og møte menneskelig handlinger og erfaringer på. Alt annet skaper bare mer ensomhet og fortvilelse. 

Denne boka er et «må ha»!

Kjøp denne boka, lese den, legg den bort og les igjen. Den kan være et som et oppslagsverk som du stadig kan få mer ut av etter hvert som du utvikler deg som terapeut og menneske! Frank skriver i denne boka ut sin teori om erfaringens kroppslige røtter i et presist fenomenologisk språk. Er du opptatt av å øve opp din bevisste væren, din kinestetiske resonans, og å utvikle et fenomenologisk språk som terapeut, er boken er et skattkammer av «onelinere», som beskriver det sansende mennesket på en måte som vanskelig lar seg oversette til norsk uten å miste sin poesi og mening. Boken må erfares. Gled dere og god lesing!

 

Naturtilknyttet gestaltterapi

Skrevet av Redaksjonen

Tekst og bilde: Vienna Duff og Kristine Steensen

En samtale mellom Vienna Duff og Kristine Steensen om gestaltterapiens forhold til natur og om hvordan terapipraksisen kan bevege seg ut av terapirommet og inn i naturen.

Refleksjonene deres løfter frem en rekke spørsmål, og er naturlig nok plassert i vår samtidige verden som inkluderer den globale covid-19 pandemien og klimakriser. 

Kristine: Skal vi starte med hvorfor vi begge har knyttet vår terapeutiske praksis til natur? Hvilke erfaringer har dannet grunnlaget for deg, Vienna?

Familiens steder – og sår

Vienna Duff, gestaltterapeut tilknyttet Relational Change, England

Vienna: Jeg vokste opp på et sted, et jordbruksområde ved kysten, der menneskenes relasjoner til landskapet, sjøen og elementene sameksisterte og samhandlet med de mellommenneskelige relasjonene. 

Jeg tror også at tilknytningen min til sted går enda lenger tilbake enn til min egen barndom. Store traumer og sår har påvirket flere generasjoner i mitt familiefelt. Jeg har funnet måter å integrere disse tapene på, ved å velge å gå og stå i flere land, på stedene der familien min ble tvangsflyttet fra, og der de senere døde. Med tiden har jeg lært å verdsette denne multigenerasjonelle innvirkningen på meg.

Kan jeg fortelle deg en historie om en reise jeg gjorde til Hviterussland for noen år siden? Den fanger betydningen og kraften av å være tilknyttet naturen, og hvordan lærdommen jeg hentet fra denne erfaringen er et viktig grunnlag for min psykoterapeutiske praksis.

Kristine: Ja, veldig gjerne.

Naturens kraft til å motstå og overleve ødeleggelse 

Vienna: Jeg reiste til en skog rett utenfor Minsk i Hviterussland for å representere og minnes de titusener av jøder som ble deportert dit fra Østerrike, for deretter å bli skutt eller gasset, under ordre fra Det Tredje Riket. Gjennom egen forskning hadde jeg funnet ut at dette var stedet der min grandtante ble transportert og drept som et ledd i den såkalte ’endelige løsningen på det jødiske problemet’ i 1942.

Et uformelt minnesmerke for jødene deportert fra Østerrike til Hviterussland ligger dypt inne i denne skogen. Ettermiddagen da jeg dro dit sitter dypt etset inn i minnet mitt som ubeskrivelig vakkert. Lyst og levende, og samtidig grunnleggende mørkt, forstyrrende og tungt. Jeg kan faktisk akkurat nå, i det jeg forteller det, høre fuglesangen og føle varmen fra vårsola på huden min. Å være der, var som å feire livet og anerkjenne døden på samme tid, med tilstedeværelse. Jeg husker at jeg berørte barken til de unge trærne mens jeg gikk blant dem, og knyttet meg til de enorme tragediene dette landområdet hadde bevitnet.

Traumets innvirkning på jordas hud var umiddelbart synlig for meg der jeg sto foran stedet i byen der en massakre på hviterussere hadde funnet sted. Akkurat dette stedet, her, hadde blitt forstyrret, skadet og vanæret av henrettelsene som fant sted, og av tapene og terroren så mange mennesker opplevde. Jeg følte at landet, selve jorda, hadde blitt traumatisert, og jeg kjente også dets motstand og tilfriskning. På samme måte som mennesker dannet en motstandsbevegelse under okkupasjonen hadde landet regenerert seg og ’dyttet tilbake’ gjennom tilvekst av gress og tilstedeværelsen av steiner, trær og jord. Helt intuitivt flyttet jeg oppmerksomheten min fra figur til grunn og tilbake til figur, for å støtte mitt eget nærvær i fortidens traumer og den pågående re-generasjon av land som ble ødelagt av krigens grusomheter. 

Min varhet ble spesielt skjerpet gjennom denne prosessen i de fjerne skogene i Maly Trostinecs. Jeg knyttet meg til lydene, synsinntrykkene og luktene fra denne levende vårkvelden, og til de massive ødeleggelsene påført dette stedet, på menneskelige liv og resten av naturen. Denne kroppslige prosessen dannet grunnlaget for min rootedness, for å trekke på Laura Perls lære, og jeg fant ro etterhvert som fortid og nåtid ble integrert.

Ordet jeg bruker for å beskrive dette er re-generation; en prosess som skjer i samtiden og skaper et potensiale for det som skal komme. Det forvalter en sannhet for landet og alle dets beboere. Jeg vil ikke idealisere naturen, men jeg føler en stor respekt for dets kraft til å motstå og overleve ødeleggelse. Og jeg tror at vi har et ansvar for å starte og gjennomføre handlinger som fører til at skade på naturen opphører. Teoretisk er jeg inspirert av Martin Buber og hans konsept om ’hele treet’. Det støtter meg til å være i relasjon med feltet i dets videste betydning. På samme måten som jeg streber etter å se hele personen jeg er med i terapi… kan jeg se hele treet?

Kristine: Hvordan integrerer du disse erfaringene i praksisen din?

Tilknytningen til natur trygger oss

Vienna: De siste årene har det vært gjennom å utvikle workshop’ene ’The Well-Grounded Therapist’ med Miriam Taylor. Disse workshop´ene oppstod som en følge av våre traume-terapeutiske erfaringer med å jobbe sammen med mennesker om å utvikle deres egne ressurser. I min daglige praksis har jeg lagt merke til at klienter på ulike vis opplever ’frakoblethet’ eller ’fastlåsthet’ i kontakt, tilstedeværelse og vitalitet. En slik frakoblethet kan være i forhold til seg selv, i relasjon til andre og med verden rundt dem. Mange mennesker jeg har møtt mangler en kroppslig fornemmelse av trygghet, og jeg har funnet at mange kan erfare – og uttrykke – at de føler seg tryggere når de knytter seg til natur. Bare det å erfare at det er mulig å føle større trygghet på måter som ikke er skadelige eller begrensede kan gradvis bli et alternativ til den tidligere kreative tilpasningen å frakoble seg. Min erfaring er at dette støtter klienter til å oppdage at det å (gjen-)opprette tillit, ved å tilkobles det som har vært tapt eller aldri funnet, er mulig. Jeg har observert og erfart at denne prosessen støttes gjennom  tilknytning med den naturlige verden, og at det kan være mindre utfordrende enn å tilknyttes direkte med ens egen kropp eller med meg. Jeg forstår dette som en vei inn til å gjenoppta forbindelsen til selvet.

Det som er utendørs integreres på ulike måter med klientene ettersom vi jo begge er en del av et større felt. Dette skjer gjennom fenomenologisk utforsking av ulike typer fysiske og forestilte sammenhenger den terapeutiske prosessen med en klient inviterer til. Busken som vokser opp mot vinduet til rommet mitt, himmelen, værendringer og lyset som skifter … Det vi er i stand til å observere utenfor, så vel som planter og bilder inni rommet, samt det klienten selv deler – alt dette kan bli trukket inn som støtte til kontakt. Hvis jeg føler meg kallet til det, kan jeg tilby en metafor eller invitere til eksperimentering med tilgang til støtte, og jeg inkluderer naturen og verden utenfor terapirommet i det. Ved å lede oppmerksomheten til natur kan mange klienter støttes til å legge merke til potensialet for økt trygghet mer enn fare, og de gjør det gjennom sansene. Dette er ikke det eneste som skjer i den terapeutiske prosessen. Men det å bygge støtte og stabilitet er ofte den umiddelbart viktigste figuren i terapi som rettes mot den fragmenterende effekten av traume. 

Og du Kristine, hvordan og hvorfor knytter du din praksis til naturen utendørs?

Å fornemme kroppen – i møtet med naturen

Kristine Steensen, gestaltterapeut på Nesodden og i Oslo. Vienna Duff og Kristine Steensen møttes i Herefordshire i England i juni 2021, der Vienna arrangerte workshopen ’The Well-Grounded Therapist’ sammen med Miriam Taylor. Kristine var en av deltagerne.

Kristine: Jeg oppdaget sammenhengen mellom terapi og natur da jeg forsto at det å ha nær relasjon med mine naturlige omgivelser hjelper meg å holde kontakt med mine sanser og min kropp. Og det er noe jeg virkelig trenger hjelp til i hverdagen. Du vet hvordan Fritz Perls er kjent for å ha sagt ’lose your mind and come to your senses”? Det er ikke hva jeg er ute etter. Jeg trenger hodet og tankene mine, og jeg tror ikke det er en særlig god ide å legge det fra meg. Men tankene mine trenger å kobles til kroppens fornemmelser for å kunne ta beslutninger som er til mitt beste. Jeg har behov for å arbeide med balansen mellom de to, å knytte meg til min sanselige kropp med støtte fra mitt sinn, som en figur-grunn formasjon, der mitt sinn blir grunn for sansene som figur. Etter å ha tilbrakt en natt mellom to furutrær i hengekøya mi, gått en tur i skogen eller tatt en svømmetur i den kalde sjøen merker jeg at balansen mellom min følte kropp og mitt tankefylte sinn endret seg noe, og den tidligere opplevde avgrunnen i mellom dem har blitt litt mindre. Det kjennes ikke lenger så polarisert, men snarere som to deler av samme hele, der min naturlige og biologiske kropps sansning og følelser er figur. Ofte opplever jeg at hørselen blir finjustert, og at jeg kan lukte, og at jeg kan se endringer  i lys og skygge i sterkere grad enn jeg gjør til vanlig. Jeg kan føle pusten min og hjertebanken fra innsiden av kroppen. Og ofte, men ikke alltid, går pusten min i et roligere og dypere tempo. Det kjennes som en barnlig og ny erfaring å oppdage at jeg kan ha det slik. Og som teorien sier, når figuren blir tydeligere, påvirkes grunnen. Min sanselige varhet gjør nemlig noe med tankene og sinnet mitt. Det er imidlertid ikke alltid en lykkelig, god og tilfredsstillende opplevelse. Jeg kan ikke forutse hvordan samspillet med naturen vil bevege meg. Det utfordrer hva enn jeg har med meg inn i møtet der og da, på samme måte som jeg ikke kan forutse hvordan jeg beveges i kontakt med mennesker heller. Tematikk jeg har i tankene blir faktisk ofte fordypet, klargjort eller endret på et vis etter at jeg har gitt mine kroppslige sanser oppmerksomhet i relasjon til de naturlige omgivelsene jeg er en del av. 

Så – min egen relasjon til naturen er vesentlig i forhold til hvorfor og hvordan jeg knytter min praksis til natur. Gjennom pandemien har jeg også søkt til naturen for å finne støtte og grunn. Når mye av det jeg er vant til å stole på, og har tatt for gitt at holder meg – som arbeidsplassen min, barnas skole, venner, familie – når de plutselig er utenfor rekkevidde, og når jeg blir gjort oppmerksom på at lufta jeg puster inn og ting jeg berører med hendene mine kan gjøre meg syk, da trenger jeg å hente stabilitet andre steder. 

Jeg har i denne perioden latt meg glede, støtte og berolige av Arne Næss´ tanker om dypøkologien, og av den danske filosof og spirituelle leder Jes Bertelsens bøker om empati, kjærlighet og helhet. For meg er det jeg leser godt forenelig med feltteorien vi støtter oss til i gestaltterapi, om at organismen og dets omgivelser er uatskillelige og står i gjensidig påvirkning. Jeg begynte å øve på å fokusere på punktet der jorda holder meg oppe. Å erfare tyngden av kroppen mot jorda, merke hvordan fotsålene blir tatt i mot av bakken, og gjennom det å kjenne en kroppslig tillit til at jeg holdes av omgivelsene mine. Vissheten om jeg er natur, at min kropp og jorda jeg står på består av de samme mineralene, gjør mulighetene til å føle tilknytning og støtte i naturlige omgivelser og andre levende skapninger tilgjengelig for meg og innbyr til en fantastisk fordypelse i tilstedeværelsen her og nå.

Vandretelefon: Terapeutiske møter utendørs

Før jeg reiste på mitt ett års utenlandsopphold utviklet jeg noe jeg kalte ’Vandretelefon’. Det er basert på grunningen i dette kontaktmøtet mellom meg og for eksempel jorda. Jeg er inspirert av Margherita Spagnoulo Lobbs begrep ’dance of reciprocity’ og opplever at gjensidigheten i det terapeutiske møtet på mange måter fungerer friere og mer spontant utendørs. I ’Vandretelefonen’ går klienten og jeg tur sammen, men på hvert vårt utvalgte sted, i utgangspunktet kun knyttet sammen gjennom lyden fra ørepluggene. Men jeg er oppmerksom på at vi også er knyttet til hverandre gjennom for eksempel lufta vi puster inn og bakken som møter føttene våre, og den relasjonelle støtten oppmerksomhet til disse kroppslige erfaringene kan gi for det terapeutiske feltet.

Jeg vil gjerne dele et eksempel med deg fra min praksis som illustrere det. Det var en ’Vandretelefon’ det jeg oppholdt meg i en park i Frederiksberg i Danmark og klienten var ved Bogstadvannet i Oslo. Det var mot slutten av timen, og vi jobbet med å støttes i grunn mens vi også gikk inn og ut av kontakt med en utfordrende figur. Jeg sto i midten av parken, løftet armene mine ut i den tomme lufta foran meg og sa: «Jeg strekker armene mine mot deg». Hun svarte: «Ja, det kan jeg merke.» Jeg tror faktisk at hun merket det, uansett hvor mystisk det høres ut. Vi vendte tilbake til det øyeblikket mange ganger senere. Min erfaring er at denne opplevelsen, og andre lignende, kan bidra til å fordype vår fornemmelse av å være knyttet til her og nå, og til hverandre. Gjennom å grunnes i luft og jord kan vi arbeide med for eksempel tilknytningsproblematikk på måter jeg tror er hensiktsmessig for den terapeutiske prosessen.

Vienna: For å respondere på det du nettopp beskrev fra din utendørspraksis … Min forståelse av feltteori – som støtter seg til Malcolm Parletts tekster og undervisning – underbygger alle disse aspektene av praksis som du har nevnt. 

Varhet på innenfor/utenfor

Jeg er interessert i hvordan det å gi oppmerksomhet til rommet utenfor det tradisjonelle terapirommet utvider varhet. Jeg er mest interessert i gjensidigheten: formasjonene, rytmen og opplevelser av relasjon med en ’andre’, uansett om dette er en klient og terapeut, en eviggrønn busk synlig i vinduet, en persons kontakt med deres atskilte/numne kropp, eller solastalgia som viser til menneskers komplekse traumereaksjoner til klimaendringene. Av og til kan det ’utenfor’ komme tilstede ’innenfor’ terapirommet sammen med en klient. En klient kan begynne å legge merke til fornemmelser av ’innenfor’ eller ’utenfor’ i terapirommet, og også imellom terapitimer, og av og til kan klienten bringe det større feltet inn til terapien gjennom sine fortellinger. Figurene støttes av grunnen vi bygger sammen, som tillater erfaringer der sansing, tilstedeværelse og selvregulering kan utforskes. Ettersom samskaping skjer innenfor ’den ene – verden’, som jo er helt sammenknyttet, altså menneske og resten av naturen, så gir det ikke mening for meg å skille ’innenfor’ fra ’utenfor’.

I en ny artikkel i British Gestalt Journal drøfter Frank Staemmler gestaltbegrepet ‘kontaktgrensen’ som ’grensen’ mellom organismens kropp/hud og omgivelsene. Han reflekterer over egne erfaringer med COVID-19-pandemien og argumenterer for at denne forståelsen av begrepet åpenbart ikke gir tilstrekkelig mening til måten verden og person er sammenviklet på i lys av erfaringen med viruset. Han henviser også til den kreative tilpasningen som mange terapeuter har utvist i deres praksis gjennom pandemien der noen har reagert ved å tilby terapi utendørs. Så kanskje denne samtalen vår er særlig i tiden akkurat nå.

Støtten naturen gir oss

Kristine: Ja, det tror jeg du har rett i. Jeg lurer imidlertid på, og vil gjerne diskutere med deg, hvorvidt det å bringe gestaltpraksisen utendørs egentlig hører til i den måten gestaltterapi var tenkt praktisert av den første generasjonens terapeuter. De hadde jo vegger, dører og stoler så vidt jeg vet. Og i forhold til støtte slik vi snakker om det nå. Gestaltterapiens ’mor’, Laura Perls, lærte studentene sine viktigheten av ’å kjenne rompa i stolen’ før klientene kom inn. Hvis vi vurderer å flytte terapien utendørs, mister vi jo kontakt med terapeutstolen. 

Spørsmålet blir da: Hvordan finner vi ’rompa i stolen’ utendørs? Og hva går eventuelt tapt når vi mister stolen?

Vienna: To ting kommer opp hos meg. For det første, vi mister ikke ’rompa’! Vi forblir i kroppen vår. Vi trenger ikke en terapeutstol for å få til det. For det andre, hva ’holder stolen’? Hvem eller hva har holdt terapeutstolen hele denne tiden, og faktisk var der lenge før psykoterapi oppsto som en mellommenneskelig praksis? Hvis tilknytning/støtte kan hentes gjennom opplevelsen av å sitte i stolen, eller plante føttene på gulvet, hvorfor da ikke også på gresset, på jorda eller i løvet etterlatt av ett av trærne i hagen din, Kristine? Vi mottar alle støtte fra lufta i hvert innpust vi alle tar. Vi begrenser vel ikke dette til kun lufta i terapirommet? Bevegelse, og å bevege seg utendørs, inneholder et potensiale for å knytte umiddelbar sanselig kontakt med og i det større feltet, ettersom vi åpner opp forbindelser i våre egne kropper og grunner oss i et nytt rom. Det er slik jeg forstår ’å kjenne rompa i stolen’. 

Kristine: Ja. Sitatet fra Laura ble vel et slagord tatt ut av kontekst. Og stolen stakkars, den ble tillagt et stort ansvar. Men hva mente hun med støtte i denne forbindelsen tror du?

Grenser og innramminger

Vienna: Slik jeg forstår henne når jeg leser henne, er at støtte kan være alt som hjelper en person med å fordøye en opplevelse, også de tause og latente aspektene av livet … Kanskje også den videre verden rundt terapirommet, så vel som terapeutstolen? Kanskje det er viktig å stille spørsmål ved de magiske kvalitetene psykoterapien som profesjon har projisert på terapistolen, terapirommet, og den opprinnelige terapisofaen … og heller bli nysgjerrige på hvordan man kan skape et innholdsrikt rom? 

Kristine: Skape et innholdsrikt rom ja… Hva holder da feltet – når vi tar terapien utendørs? Terapeuter inviterer jo for eksempel klienter inn i sine egne kontorer blant annet for å legge godt til rette for at de selv skal kunne holde det terapeutiske feltet. Det går ikke så ofte den andre veien, at terapeuten møter klienten hos klienten, og det er det kanskje gode grunner til. Når vi tar terapien utendørs, må vi tenke på hvordan vi holder feltet uten de fire veggene våre.

Vienna: Jeg vil veldig gjerne respondere ved å spørre tilbake: Kan vi holde feltet? Som psykoterapeut vil jeg at klienter skal ha tilgang på støtte i det omfang de har behov for, for å møte deres prosessuelle og følelsesmessige regulering. Noen klienters prosess innebærer at de regulerer på en egen måte. Deres respons kan støtte en ’oppmykning’ av grenser som vi kan være nysgjerrige på sammen. Du stiller et viktig spørsmål Kristine, for hva danner grenser, og hvordan holdes de? 

Den terapeutiske relasjonen tilbyr i seg selv et grep om situasjonen, men forfattere og praktikere innen øko-terapi har også identifisert forskjellige andre måter vi kan ‘holde’ grensene i en terapitime på. Disse kan bli en del av prosessen med å inngå kontrakter og arbeide med klienter på. I følge min erfaring kan dette innebære å holde tidsrammen og å være enige om en romlig dørstokk for hvor timen starter og slutter. Kanskje det å identifisere fysiske grenser utendørs innenfor der timen finner sted, bestemme om å være utendørs innebærer en hel time eller deler av den, om man sitter eller går rundt, avtale hva man skal gjøre dersom man treffer andre mennesker… Alle disse tingene kan forhandles og vil delvis bli formet av valg og muligheter på det bestemte stedet.

Jeg forestiller meg at flere terapeuter i mange land har møtt nedstengningene i forbindelse med koronaviruset ved å tilpasse terapien til et virtuelt rom, og noen har eksperimentert med å møtes utendørs der det har vært mulig. Uavhengig av hva som tilbys har pandemien oppmuntret meg til å tenke over hvem som velger sted og rom. Blant terapeuter innenfor flere retninger, har jeg hørt mange snakke om et ’utendørskontor’ som de jobber fra. Kanskje kunne klientene selv bidra til å forme terapikontoret utendørs – det ville kunne sette i gang en sterk prosess som muligens er vanskeligere tilgjengelig på terapeutens kontor, der man sitter i stoler eller på gulvet ut fra hva som er gjort tilgjengelig der. Det samme gjelder for terapeuten. Utenfor terapeutens kontor kan terapeutene velge å overgi noe av den makten de har, om de da ikke er nødt til det. I noen former for øko-praksis kan ’utendørs’ også sees som en med-terapeut. Dette er muligens omstridte ideer…

Forsvarlig øko-terapi

Kristine: Naturtilknyttet gestaltpraksis er ennå ikke veldig vanlig i Norge, selv om mange terapeuter har hatt tilbud om utendørstimer under pandemien her også. Jeg konstaterer imidlertid at selv om flere terapeuter jobber utendørs som deler av sin praksis er det lite skrevet om hvordan dette kan og bør gjøres etisk forsvarlig gjennom støtte, grensesetting og ansvar. Jeg har lest meg frem på egenhånd til hvordan jeg kan gjøre dette på en ansvarlig måte. I den prosessen har jeg sett til øko-terapi generelt og øko-psykoterapi spesielt for veiledning. Jeg liker spesielt godt det britene Martin Jordan og Mary-Jane Rust har skrevet om dette. I tillegg til de praktiske og fysiske grensene du nevnte har det vært viktig for meg å ha noen strukturelle rammer på plass som å vite at forsikringen min dekker utendørsbehandling, at jeg har en veileder som støtter og forstår arbeidet mitt, og å foreta risikovurderinger av det valgte stedet i forkant. Dette er viktige og nødvendige forberedelser som støtter meg som ansvarlig terapeut utenfor terapirommet.

Men i tillegg til dette, ettersom det er min kropp som er mitt viktigste redskap som gestaltterapeut, har jeg måtte finne ut hva akkurat jeg trenger, som terapeuten jeg er. Jeg finner stor frihet og støtte i Laura Perls som sier at enhver trenger å se til sine egne erfaringer for å finne sin egen ’stil’ som terapeut. Det jeg trenger for å kjenne støtte i det terapeutiske feltet kan være noe helt annet enn det en annen terapeut trenger. Så når det gjelder meg finner jeg støtte i å vite noe om hvordan det bestemte stedet har utviklet seg til å bli det det er, og hvilke fortellinger det rommer. Jeg ble dypt beveget av historien din fra Østerrike og Hviterussland, som knyttet tid, sted, generasjoner og traumer sammen. Og begrepet ditt re-generation som rommer det hele. I tillegg til å være gestaltterapeut er jeg også kulturhistoriker, så jeg har en interesse i hvordan vår materielle verden hele tiden formes av livet som leves der gjennom tidene, og hvordan den materielle fortellingen igjen preger vårt fenomenologiske perspektiv. Så en måte jeg kan legge til rette for at jeg kan ’holde’ feltet, altså å føle meg som en ansvarlig og trygg terapeut, er faktisk å bli kjent med den kulturelle historien til stedet der jeg har valgt å tilby timene mine. Jeg opplever at historiene fra ’der og da’ er forbundet med ’her og nå’. De forsvinner ikke selv om tiden går. Jeg inkluderer dem som del av det større feltet, og som grunn for figurene ’her og nå’. For meg er det viktig å etablere en personlig kontakt til ’her’ for å kunne ’holde’ det terapeutiske feltet best mulig. Gir dette mening for deg?

Vienna: Det gjør det. Sted og rom er viktig for meg også. Det du beskriver som ditt kulturhistoriske selv resonerer med meg, og jeg blir engasjert når vi snakker om det. På samme måten som jeg er nysgjerrig på og interessert i mennesker vil jeg også bli kjent med steder. ’Her og da’ er alltid en del av ’her og nå’, som alle livsrom er, og gjennom å utforske disse røttene, eller tråder som jeg liker å tenke på dem som, kan vi hente inn en klients fortelling, et tre eller et sted som kan stimulere og støtte den terapeutiske prosessen.

Mennesket i naturen – klima og traumer

Kristine: Nettopp. Tråder… det var en fin metafor. Det vi er inne på nå handler dypest sett om hvordan vi ser oss selv i relasjon med natur. Ser vi oss selv som ’del av’, ’i relasjon med’ eller ’forbruker av’ natur? William Cahalan skrev en fin artikkel om menneske-natur- relasjonen i 1996 med tittelen: ”The Earth is our real body”. Jorda er vår egentlige kropp, vi er totalt avhengige av den for å holde oss sunne og i live. Ved å justere oss inn til jordkloden, vår store kropp, tror jeg vi har en empatisk motorvei inn til å sanse, oppleve og forstå våre individuelle kropper. Samtidig har vi imidlertid også anledning til å distansere oss og skille oss fra både egne kropper og jorda, noe som kan skape en illusjon av at mennesket er noe annet enn og hevet over resten av natur og kropp.

Vienna: Ja. Også Steffi Bednarek stiller spørsmål ved bredden av det større feltet på vakkert vis, der hun viser de levende og pustende kvalitetene jorda har, som menneskene kan ødelegge – og ødelegger. I dette argumentet, og i det senere ”This is an emergency”, etterlyser hun større respekt og ansvar fra den vestlige kulturen. Mennesker er kun en del av en verden som også inkluderer det mer-enn-menneskelige der den vestlige kulturen forårsaker skade. Hun inviterer psykoterapeuter til å bli klar over klimaendringene og klimaets ’traume’, og hun avdekker den giftige effekten og den sammenflettede kompleksiteten i denne situasjonen. Som kontrast til urbefolkningskulturer har den vestlige kulturen etablert verdier og adferd som skaper traumer. Og – innbyggerne her påvirkes av de de samme traumene. Innblandet som vi er, er det vanskelig å unngå å fornekte, gå i frys eller være ufølsomme. Men gjennom vilje og støtte kan dette kollektive traume møtes.

Kristine: Bednareks varsel minner meg om noe kort og dypt rørende Laura Perls skrev i 1939, helt tidlig i 2. verdenskrig, som het ”How to educate Children for Peace”. Som gestaltterapeuter vil vi ikke moralisere, det er ikke vår plass, men vi ønsker å se tingene som de er. Vi kan lede oppmerksomhet og bevissthet til forhold i feltet som skaper lidelse, og å berede grunnen for endring. Noe av årsaken til at mennesker utsatt for relasjonelle traumer kan oppleve at naturen tilbyr en grad av trygghet kan kanskje være at grunning i natur er grunnleggende nærende i seg selv. Som du sa tidligere, at naturen er med-terapeut. Når jeg ser naturen som vår kropp, vår mor og vårt livsgrunnlag, så er det ikke en så uvirkelig tanke. 

Det at jorda lider under alvorlige traumer selv, og at det krever vår oppmerksomhet, kan være en annen viktig samtale innenfor gestaltpraksis.

V: Absolutt. Denne samtalen har startet i gestaltmiljøer i Storbritania og andre steder, og er etablert i øko-psykoterapisk praksis og handling. Er det slik i Norge også?

K: Ja, men mitt inntrykk er at det dessverre falt ut av agendaen da pandemien fikk vår fulle oppmerksomhet. Jeg håper og tror at vi vil gjenoppta denne samtalen i gestaltmiljøer i Norge når pandemien ikke lenger er totalt oppslukende.

Kollektive, komplekse traumer 

V: Det er oppløftende. Akkurat nå føler jeg meg håpefull. Andres refleksjoner rundt gestaltpsykoterapiens respons til pandemien, og menneskers oppmerksomhet og respons på klimatraumer, vil bidra til en bedre forståelse av hvordan støtte kollektive traumer i det større feltet. Miriam Taylors nye bok inviterer terapeuter som arbeider med traumer til å utdype og utvide sitt klientarbeid ved å innta en tilnærming til hele feltet. Hun skriver om behovet for en radikal etikk og en økologisk tilnærming, der hun beskriver en mangfoldig og kompleks traumekontekst, kollektive traumer som inkluderer eco-cide og klimaendringer. Mye for gestaltterapeuter å fordøye, både nå og i fremtiden.

Vi har ingen enkle eller raske svar, og det hører flere fortellinger og ulike responser til innenfor omfanget av spørsmål vi har stilt hverandre her. Jeg lurer på hva gestaltister mener om de praktiske og etiske temaene vi har tatt opp her. Andre vil velge annerledes, men for at jeg skal kunne være autentisk i min praksis og identitet trenger jeg en tydelig konfigurasjon av hvordan jeg står i konstant relasjon med det større feltet, og det inkluderer å flytte terapien utenfor terapirommet og å arbeide med resten av naturen.

Gestaltterapi utendørs

Kristine: Jeg er glad for at du tar opp dette før vi avslutter samtalen. Du og jeg føler oss åpenbart hjemme i en naturtilknyttet gestaltpraksis, andre gjør kanskje ikke det. Det anerkjenner vi begge to. I tillegg til at det er et personlig valg vil jeg imidlertid også mene at dagens behov for å integrere natur og det større feltet i terapi har vokst ut av ulike behov i samtiden, for eksempel hvordan pandemien har invitert terapeuter til å tenke ’utenfor rommet’, og også hvordan den pågående og stadig voksende øko- og klimakrisen krever oppmerksomhet og handling av oss. Når det er sagt har vi også identifisert at det å praktisere gestaltterapi utendørs er dypt forankret i deler av den tidlige gestaltteoretiske tekningen.

V: Det har vi. Terapeuter tilbake til Freud og Jung har knyttet seg til natur. Men det å tilby naturtilknyttet terapi, og å holde en terapitime utendørs, har kanskje ikke kommet til gestaltterapeutisk praksis før ganske nylig. Akkurat nå er det absolutt blant de kreative tilpasningene gestaltpraktikere gjør som del av respons til COVID-19 pandemien og den økologiske krisen vi står ovenfor. Du og jeg har funnet at det å flytte praksisen utendørs er forenelig med kjernen i gestaltkonseptet, -teorien og -filosofien. Ideene om støtte og kontakt slik det uttrykkes av Laura Perls, underbygger det varierende og stadig endrende landskapet av praksis og handling som gestalt omfatter i dag, og gir grunn for utviklingen slik vi har diskutert eksempler på her.


Denne teksten ble først trykket i GESTALTTERAPEUTEN. Årbok for Norsk gestaltterapeutforening 2022. Teksten har fått nye mellom-overskrifter i tilretteleggingen for nett-publisering.

Kristine Steensen er kulturhistoriker og gestaltterapeut MNGF. Hun har egen praksis på Grünerløkka i Oslo og på Nesodden. Etter å ha hentet inspirasjon fra ulike miljøer i Danmark og England utforsker hun nå blant annet ulike måter å integrere naturen utenfor i den terapeutiske relasjonen med klienten. 

Vienna Duff er gestaltpsykoterapeut & veileder UKCP. Hun arbeider i British National Health Service (NHS), har en privat praksis og er medarbeider i fellesskapet Relational Change. Vienna har fortiden forskningsfri fra sin stilling ved NHS for å fordype sin interesse i trans-generational/collective trauma og økoterapeutisk praksis. Gjennom flere fremvoksende prosjekter utforsker hun ulike re-generative måter å leve og arbeide på. Hun er glad i landskapskunst. Vienna bor og arbeider for tiden i Worcestershire, men planlegger å flytte til nordøstkysten av England. 

 

Ressurser:

Amendt-Lyon, N. (red) 2016: Timeless experience: Laura Perls´s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985. Cambridge Scholars Publishing, Newcastle upon Tyne

Bednarek, S. 2018: «How Wide is the Field? Gestalt therapy in a Capitalist World». British Gestalt Journal, 27(2), 8-17

Bednarek, S. 2019: ’ »This is an emergency’: proposals for a collective response to the climate crisis». British Gestalt Journal, 28(2), 4-13

Bertelsen, J. 2010: Et essay om indre frihed. Rosinante, København

Bertelsen, J. 2017: Dejlig er jorden – Et essay om global verdenanskuelse. Rosinante, København

Buber, M. 1996: I and Thou. Touchstone, New York, USA

Cahalan, W. 1996: «The Earth is our Real Body». The Gestalt Journal, XVIII(1)

Haukeland; P.I. 2008: Dyp glede – med Arne Næss i dypøkologien. Flux, Oslo

Jordan, M. & Hinds, J. 2016: Ecotherapy: Theory, Research and Practice. Palgrave, London

Jordan, M. 2014: Nature and Therapy. Routhledge, London

Kolmannskog, V. 2019: «Menneskesyn og gresstrå: Hvordan kan gestaltutdanningen bidra til å adressere den økologiske krisen?». Norsk Gestalttidsskrift XVII(2) 

Parlett, M. 2015: Future Sense. Troubador Publishing, Leichester

Parlett, M. 1997: «The Unified Field in Practice». Gestalt Review, 1(1), 16-33

Perls, L. 1978: Concepts and Misconceptions of Gestalt Therapy.  Voices, 14(3), 31-36

Perls, L. & Wysong, J. 1992: «Living at the Boundary». The Gestalt Journal Press, Gouldsboro

Pinkola Estes, C. 1996: The Faithful Gardener: a wise tale about that which can never die. Rider Books

Rust, M-J. 2020: Towards an Ecopsychotherapy. Confer, London

Rust, M-J. 2009: «Nature as Subject: Exploring Anthropocentrism». Lecture given to Confer Conference, Eden Project, September 2009 www.mjrust.net (nedlastet 29. juli 2021)

Serlin, I. A. & Shane, P. 1999: «Laura Perls and Gestalt Therapy: Her Life and Values». I: Moss, D. (red.) Humanistic and Transpersonal Psychology: A Historical and Biographical Sourcebook. Greenwood Press, Connecticut

Serlin, I.A. 1992: «Tribute to Laura Perls». Journal of Humanistic Psychology, 32(3), 57-66

Spagnuolo Lobb, M. 2020: «Gestalt Therapy During Coronavirus: Sensing the Experiental Ground and ”Dancing” With Reciprocity». The Humanistic Psychologist, 48(9), 397-409

Spagnuolo Lobb, M. 2019: «The Paradigm of Reciprocity: How to Radically Respect Spontaneity in Clinical Practice». Gestalt Review, 23(3), 232-254

Staemmler, F-M. 2021:” There is no inside/outside: on the entanglement of bodily self and biosocial environment as a basis for connectedness and compassion in times of Covid-19. British Gestalt Journal 30 (1), 11-18

Staemmler, F-M. 2021: “Det finnes ingen innside/utside. Om sammenvinklingen av kroppslig selv og biososiale miljø som grunnlag for tilhørighet og medfølelse”. Norsk Gestalttidsskrift XVIII (1), 10-19

Taylor, M. 2021: Deepening Trauma Practice: A Gestalt approach to Ecology and Ethics. Open University Press, McGraw Hill, London

Taylor, M. & Duff, V. 2018: «Reorganisation in a traumatised relational field: the well-grounded therapist». British Gestalt Journal, 27(2), 18-29

Wollants, G. 2012 Gestalt Therapy: Therapy of the Situation. Sage, London

Yontef, G. 1993: Awareness, Dialogue and Process. Gestalt Journal Press, Goldsboro, USA

Hvordan jobber jeg med traumer?

Skrevet av Redaksjonen

Tekst/illustrasjoner/foto: Elisabeth Helene Sæther, Gestaltterapeut/veileder MNGF

Rett etter studiet hadde jeg ingen tanker om at jeg ikke ga god terapi. Jeg tenker nå at enkelte klienter fikk rett og slett elendig terapi. De visste det bare ikke. Ikke jeg heller! Men det var ikke nok for dem over tid og ikke for meg heller. Noe i meg visste at det måtte være noe mere. Jeg visste bare ikke hva det var . . . 

I dag skjønner jeg at jeg som fersk terapeut ikke visste nok om hvem jeg var eller hva jeg ville. Jeg visste for lite om hvordan jeg påvirket og ble påvirket og om hva som skjedde i relasjon.

Jeg gikk i mye forskjellig terapi: I dag er jeg ikke sikker på om jeg virkelig fikk forløst traumer i denne terapien. Jeg har prøvd forskjellige terapimodaliteter med forskjellige utfall. Noe av det var slettes ikke godt nok. For meg var det helt utenkelig å si at jeg var et traumatisert barn. Jeg kunne gå med på at jeg hadde vokst opp i en passe ”dysfunksjonell familie”, men traumatisert … Nei, da skulle det være verre ting enn det jeg hadde erfart. 

Jeg forstod ikke at selve det å ha erfart for vanskelige situasjoner og hendelser, er med på å splitte bort bevisstheten om det som har skjedd.

Traume-erfaringer

Hva var det som hendte? I et arbeide jeg gjorde da jeg jobbet med egne traumer, kom disse erfaringene opp: 

Da jeg var to år hadde vi en hushjelp på sytten år. Hun skulle ta vare på tre barn og et hus. Hun tenkte kanskje at denne lille lydige jenta på to år er så grei at hvis jeg ber henne sitte rolig ved kjøkkenbordet og ikke røre seg, kan jeg ta med meg de andre. Min bror var baby, så han måtte hun ta med, og søsteren min var fem, så hun ville si ifra hvis det var hun som ble satt igjen. Derfor ofret hun meg. En tilsynelatende enkel og forståelig hendelse sett fra hushjelpens side. Det var uforsvarlig av foreldrene mine å gi ei ung jente alt det ansvaret. Men like fullt var det et dypt traume for meg å bli forlatt. 

Ikke bare forlot min mor meg og gikk på jobb, men jeg ble også forlatt av henne som skulle passe meg i min mors fravær. Til historien hører det også med at min mor skjønte at noe var på ferde da jeg sto opp dagen etter før hun skulle gå på jobb og skrek som hun aldri hadde hørt før. Hun måtte gå på jobb, og hushjelpen ble byttet ut med en barnepleier som jeg har mange gode minner med. Så organismen til min mor skjønte noe mere enn hodet. 

Resultatet for meg ble at utviklingen stopper opp i en del i meg. Denne delen forblir en barnedel som er to år og livredd for å bli forlatt og skulle klare seg selv. Dette er det vanskelig å ha bevissthet om. Når jeg nå f. eks. blir trigget på å være snill og stille, oppfører jeg meg som en toåring følelsesmessig. Ikke rart at det er konflikter. Traumatiserte mennesker klarer ikke å regulere seg selv. Voksne i familier — og voksne i styrerom — kan derfor oppføre seg som toåringer, syvåringer eller tolvåringer o.s.v.  I bedrifter kan lederen som skal ta avgjørelser, bli en tenåring.

Lite skjønte jeg også den gangen at det å ligge i mors mage og ikke være ønsket kan være noe av den dypeste og tidligste traumatiseringen vi kan erfare. Uforståelige, vanskelige reaksjoner senere i livet skjønner jeg nå blir ”følgefeil” av dette.

Det er helt menneskelig å ikke planlegge barn og tenke at det passet litt dårlig akkurat nå. Min mor hadde akkurat fått en jobb hun hadde ønsket seg, og så finner hun ut at jeg er i magen. Abort var ikke et tema den gangen, og hun prøvde å gå til en lege for å høre om det var mulig. Historien til min mor er at legen rullet kontorstolen rundt hele det store mahognibordet for å komme bort til henne. Han plasserte begge bena på utsiden av min mors ben, tok henne i hendene og sa: ”Du har vel ikke tenkt å ta bort barnet?” Min mor fikk seg ikke til å si ja, og stotret frem et: ”ehhhhhh, nei, da”. Og dette er jo min mor glad for i dag, ettersom det var jeg som kom til verden. Så i min familie var dette en kjent historie. 

Kreativ tilpasning

Kan det være sånn at jeg som organisme i mors mage, kjente mors nei og ble god på å undertrykke egne impulser og behov allerede i magen og ikke være til bry. Min mor har sagt at det var så enkelt å være gravid med meg. Ikke sparket jeg, ikke var hun kvalm, ikke la hun på seg mye. I det hele tatt virket det som om det lille barnet var mere opptatt av å ta vare på mor enn at mor tok vare på barnet. Hun røykte også under deler av svarngerskapet, og det er en måte å utsette den lille organismen for overgrep. Barnets lille kropp blir utsatt for ekstreme påkjenninger, og jeg gjorde smart i ”å ligge lavt”. Gjennom dette overlevde jeg. Dette er ikke det beste utgangspunktet for at det lille barnet skulle utvikle sitt eget jeg og sin egen vilje. 

Eksemplene over kan høres søkt ut og utleverende for min mor. Jeg tror ikke hun er alene om å gjøre ubevisste valg. Jeg tror flere foreldre med barn i magen påvirker det ufødte barnet med  følelser knyttet til sin egen historie. Min mor gjorde så godt hun kunne med sin historie og med min far som også var en del av feltet. Hun visste bare ikke hvordan dette påvirket den lille kroppen og psyken. 

Jeg innså etter hvert at JA, jeg er traumatisert.

Ordet ‘traume’

Etter det begynte jeg å smake på ordet traume. Ordet traume kommer fra gresk og betyr skade eller sår. Det kan være både i det fysiske og det psykiske, noe som skjer plutselig, er ukontrollert og overveldende. Det vekker ofte en ekstrem følelse av hjelpeløshet og redsel. Det kan være livstruende, enten det gjelder vårt eget liv eller andres. Det å være vitne til andres traume kan også traumatisere oss. Det kan være et engangstilfelle, f.eks. ulykke, eller noe som gjentas over tid og med nære relasjoner. F.eks. vold og overgrep i familien. 

Hvordan oppstår traumer?

Psyken vår håndtere slike opplevelser ved å splitte. Det er det som skjer når vi står i en situasjon der vi ikke har nok tilgjengelige ressurser i situasjonen til å takle det som skjer. Da ender det med et traume, eller et stykke ubearbeidet livshistorie. 

Jeg har laget min egen modell på hvordan psyken splitter. Jeg er inspirert av klassisk tankegang, B. Hellinger og F. Ruppert. 

Hvis dette er en billedligjøring av psyken vår, så er den i utgangspunktet sunn.

 

En sunn psyke

Psyken ser verden slik den faktisk er og jeg er i kontakt med det som er virkelig her og nå. Det betyr: Jeg har fått utviklet mitt eget jeg og min egen vilje. Jeg kjenner hva jeg trenger. Jeg har god tilgang til kroppslige fornemmelser og kroppsfunksjoner Jeg er i kontakt med egne følelser, kontaktfunksjoner, sansning, forestillingsevne og jeg har adekvat refleksjonsevne. Jeg reagerer adekvat på de følelsene jeg får i situasjonen som jeg står i. Jeg har evnen til å inngå sunne, konstruktive relasjoner og er i stand til å gå ut av dem hvis de ikke er bra for meg. Alt dette har vi i oss. På bildet er dette illustrert med smilemunner som kan forstås som aspekter ved mitt eget jeg.

Hvis et menneske har stått i en situasjon der det har blitt for mye for psyken hennes og organismen dermed ikke kan reagere sunt, har psyken vært nødt til å splitte. Splitten er illustrert som en adskilt kile med suremunn på toppen og som har en tilhørende kreativ tilpasning som et resultat av splitten. 

En psyke med splitter

Ta for eksempel et barn som blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep, og som etterpå skal spise middag sammen med overgriperen, og alt skal være ved det ”normale”. Heldigvis splitter da psyken bort det som har skjedd. Selve traumehendelsen splittes bort og binder energien og følelsene som ikke ble uttrykt. Dette gjør at vi overlever i situasjonen og kan fortsette å være en del av f. eks. familien. Samtidig som splitten skjer, går vi til en kreativ tilpasning for å overleve. Illustrert med strekmunn. Disse er gjensidig avhengig av hverandre for å holde minnene unna. 

Overlevelsesdelen tilpasser seg kreativt situasjonen slik at jeg overlever i det feltet hendelsen skjer i. Overlevelsesdelens oppgave er å holde all informasjonen om hendelsen i blindsonen. Traumet blir på den måten tatt ut av tiden og frosset på det tidpunktet hendelsen skjedde.

Overlevelsesdelene eller den kreative tilpasningen kan medføre at vi blir god på å tilpasse oss og passe inn og gjøre andre til lags. Vi kan bli flinke, ansvarlige, veloppdragne, snille, kreative og finner på  nye virkeligheter, f. eks. ved å flykte inn i det åndelige, religiøse eller det eventyrlige. Eller vi gjør om sannheten slik at den blir  ”det var jo ikke så ille”. Eller rett og slett bare nekter for at det har skjedd . . . 

Denne delen vil ikke ha kontakt med følelsene våre eller kroppen, eller deler av kroppen som kanskje er utsatt for overgrep. Den kreative tilpasningen kan være kontrollerende, både overfor andre og seg selv, sjefete, dogmatisk, fundamentalistisk, og vil alltid bringe inn et «ja, MEN . . .»
Det kan føre til at vi nummer oss eller bedøver oss, som med trening, alkohol, narkotiske stoffer, beroligende eller smertestillende midler. Dette kan også være en av grunnene til at vi blir ”hjelpere” i verden og heller vil hjelpe andre enn oss selv. Eller at blir ledere, som graver oss ned i arbeid og holder oss distrahert. Delene flykter inn i roller, som f.eks. morsrollen, yrkesrollen eller hjelperrollen.

Fortrengning

Fortrengning er flott på det tidspunktet det skjer. Min kreative tilpasning, eller overlevelse etter splitten – holder minnet om det overveldende borte. Hvis det ikke hadde vært sånn, ville kanskje den lille kroppen blitt så overveldet at det hadde vært fare for liv og helse. Sånn sett er psyken vår genial. Problemet er når vi som voksne regrederer og reagerer med våre traumatiserte deler. Ofte opererer de slik de gjorde da vi var barn, ubevisst. Dessuten stanset den delen av meg som ble traumatisert, opp deler av sin utvikling på det årstrinnet traumet skjedde.

Heling

Den gode nyheten er at uansett hva jeg har erfart av vanskelige situasjoner eller traumer, har jeg deler som er sunne og som jeg kan bygge videre på! 

Min erfaring og det jeg har lært av traumeteori er at når følelsen og det tilhørende traumet blir koblet sammen, i den grad det er mulig — og det er det over tid — så slipper traumet det fysiske taket det har i kroppen og klienten begynner f. eks. å ta andre og bedre valg for seg selv. 

Det kan også være god terapi å bo med mennesker som tåler å se det som er og som også selv er villig til å se på egne traumer som igjen påvirker de feltene vi sammen skaper. Spennende og helende! 

Leve eller overleve?

Når vi vet at det fins traumer, så har vi også et valg. Vi kan velge mellom om vi vil leve eller overleve. Lever jeg det livet jeg ønsker å leve? 

JA,  JEG VIL LEVE! Lever jeg det livet jeg ønsker å leve …hvor adjektivene kan stå i kø for å beskrive lidenskap og kreativitet? Hvor begeistret og fascinert er jeg? Hvordan er relasjonene rundt meg med min gamle familie, min nærmeste familie, mine venner, mine klienter, mine kollegaer? Hvor nysgjerrig er jeg i møte med nye (og gamle) relasjoner – og hvor nysgjerrig er jeg på meg selv? Tør jeg se meg selv med nye øyne? Hvor tolerant er jeg? Skjønner jeg hvor verdifull jeg er? Skjønner jeg andres verdi? Tar jeg godt vare på kroppen min? Får jeg nok søvn, nok hvile, spiser jeg det som er godt for meg, går jeg på do når jeg må, holder jeg kroppen ren, beveger jeg meg nok, leker jeg, kjenner jeg på lyst og seksualitet, har jeg tillit til andre og kjenner jeg på håpet, har jeg troen på at det kan gå bra, også? Er jeg transparent? Opplever jeg mitt jeg, kjenner jeg min egen vilje, kjenner jeg på kjærlighet til meg og andre? Tror jeg at jeg naturlig hører til? Har jeg tilgang på mine følelser, ikke bare de såkalte gode, men også sinne, hat, skam og sorg, er det plass til sansning, mine refleksjoner, vet jeg hva mine verdier er? Og hvor takknemlig er jeg? Stoler jeg på prosessen? Har jeg integrert skyggesidene mine? Skjønner jeg at jeg er mere enn det jeg blir akkurat nå i møte med . . .

Eller  NEI, JEG OVERLEVER . JEG LEVER IKKE DET LIVET JEG VIL! Jeg vil være perfekt, jeg tror ikke det er nok til alle, jeg tror ikke på raushet og overflod. Det er viktig for meg å passe inn, gjøre som naboen sier, jeg er meget kritisk til meg selv (og andre – ja, det henger sammen). Jeg snakker gjerne stygt om andre, og til meg selv. Jeg vil imponere, jeg vil beundres, være kul, jeg vil vite mere og bedre enn andre, være sikker i min sak.  Jeg vil tro at jeg er selvforsynt, at jeg alene klarer alt, at jeg kan være god i alt, være overmenneske. Jeg snakker nedlatende om de som ”har vondt i viljen sin”. Nummer jeg kroppen og følelsene mine, gjennom mat, arbeid, narkotika, trening, medisin, alkohol, sukker, utmatter jeg meg selv, dømmer jeg både meg selv og andre, konkurrerer jeg for å vinne fremfor samarbeid? 

Polariserende påstander og provoserende spørsmål? Spørsmål som kan sette i gang prosesser og som kan kreve at jeg må vurdere min måte å tenke om livet mitt på. Kanskje det ender med at jeg tar ansvar for det jeg kan gjøre noe med og slutter å ta ansvar der jeg ikke kan? 

Alt skjer i relasjon

På mange måter er dette siste kortversjonen av mitt liv – før jeg begynte å skjønne at fellesnevneren i mitt liv (som ikke fungerte slik jeg ville)– var MEG! Jeg pekte på de rundt meg og skjønte ikke at jeg også var en del av feltet. Jeg hadde lange utredninger inne i hodet mitt der jeg satte de andre på plass og mente at jeg visste best! 

Det er aldri, aldri, aldri – bare den ene, i en relasjon. Vi gjør det alltid sammen og det skjer i relasjon i felt og under påvirkning av hvor det skjer. Alt skjedde i relasjon med dem jeg var med, den gang da. Ikke noe galt å si om dem, og heller ikke meg. Jeg gjorde bare det jeg hadde lært. Vi var alle der vi var med den várheten, oppmerksomheten og bevisstheten vi hadde der og da. 

Min motivasjon øker når jeg kjenner hva det gjør med meg å få jobbet med egne fikseringer. Det er lettere å være i egne behov når jeg avgrenser det jeg vil avgrense. Jeg kan lettere bevege meg i spennet mellom symbiose og autonomi. Det å kunne flyte i konfluens – det å leve sammen; evnen til å stå i intime relasjoner og kjenne på begjær og lyst og differensiere; det å være meg, det som er individuelt, det unike ved meg. Evnen til å styre mitt eget liv og være uavhengig. Gjøre ting på egenhånd. Støtte meg på egen viten og erfaring. Forsørge meg selv. Oppfylle/ dekke egne behov. Ta egne avgjørelser, også når andre ønsker at jeg skal gjøre noe annet. Ikke la meg hindre i å nå egne mål på grunn av andres bekymringer eller smerte. Ikke la meg presse emosjonelt. Ikke la meg bestikke økonomisk. Ikke vike fra egne verdier, heller ikke under press. Arbeide med egen identitet, ta ansvar for eget liv og ikke gi andre skylden hvis livet ikke blir som jeg hadde drømt om.

Terapeutens arbeid med seg selv

Jeg tror ikke mine klienter kommer lenger i sin utvikling enn hva jeg er villig til å gå i meg – med meg! I terapirommet er relasjonen til terapeuten et viktig kriterium for at terapien skal være givende. Det skumle her er at hvis terapeuten er ubevisst sine egne fikseringer og blir i kreativ tilpasning og overlevelse sammen med klienten og dette er ubevisst, kan det hende at terapien blir kontraproduktiv over tid. Dette skjedde nok da jeg gikk i terapi og da jeg var ferdig terapeut.

Min oppdagelse med meg etter år med kreativ tilpasning og overlevelse i terapirommet er at jeg også er villig til å se på meg selv og egne traumer og jobbe med dem hele min karriere. Jeg tror ikke vi kan unngå at det er overlevelse og kreativ tilpasning i terapirommene.  

Å være villig til å se det som er sant i min historie kan være krevende. Det krever for det første at jeg innser at jeg er traumatisert og at mye av det jeg forholder meg til er overlevelse eller kreativ tilpasning. Alt har en begrensning, jeg også – og jeg kommer ikke lenger enn jeg er villig til og har evner og ferdigheter til. 

Kroppen som organisme er en smart innretning. Jeg tror kroppene våre er mye smartere enn tankene våre! I terapirommet har jeg ofte støttet meg på at i denne timen gjorde kroppen min jobben – den regulerte feltet, og det vi snakket om var kanskje ikke så relevant. Hovedtyngden av jobben lå i hvordan min kropp påvirket klientens kropp i felt med meg. Da blir det også viktig hvordan jeg forholder meg til min kropp og hvordan jeg relaterer til den. 

I sin endringsteori beskriver F. Staemmler at vi sjelden kommer forbi polariseringen fordi terapeuten sjelden klarer å stå i spredningen der alt går alle veier sammen med klienten. Dette ga så mye mening for meg at jeg skjønte enda mere viktigheten av å gjøre en jobb med meg selv, slik at jeg evner å stå i ”kaoset, forvirringen og uroen” med klienten i feltet. 

Hvis jeg som terapeut blir redd for prosessen, påvirker det feltet. Jeg trenger å bidra inn i feltet det jeg evner, slik at jeg både kan holde fast og kjenne på hvor skummelt det er. Her er det viktig at vi ikke bare legger denne redselen på klienten, men også tar egen redsel på alvor og går til egen terapeut og jobber med det i meg som f. eks. ikke fikk være redd.

Det interessante er at noen av oss mennesker ikke helt skjønner hvordan vi virker på andre og hvordan andre og omgivelsene påvirker oss. Jeg er et tydelig eksempel på et slikt menneske. I dag er jeg mere villig til å ta innover meg at det kan være sånn. At alle hendelser i livet har påvirket meg og at dette er med på å påvirke i relasjoner med andre. Det gjør også livet mere spennende å leve. Ikke lettere nødvendigvis, men mere åpent og utforskende. 

Vi er alle traumatiserte

I gestaltutdanningen lærte jeg at vi som terapeuter kan gi klienten nye erfaringer som kan føre til at den uferdige hendelsen lukker seg eller heles i relasjon med terapeuten. Igjen: I felt med terapeuten kan noe annet komme til overflaten og noe uferdig slippe taket. 

Så her kommer en oppfordring til dere som ikke går i egenterapi – jobb med egne traumer! Jeg tror dere vil erfare nye og spennende prosesser som igjen er en investering i praksisen og som kan gi resultater som overgår det jeg drømte om . . . Jeg kjenner at min várhet og tilstedeværelse i feltet har blitt mere tilgjengelig for meg og derfor mere tilgjengelig for klienten i felt med meg. Derfor tror jeg muligheten for å være vár, oppmerksom og bevisst på hva som skjer i relasjon i felt er begrenset når jeg ikke jobber med egne traumer! 

Jeg tror ”de fleste” av oss kan være veldig tidlig traumatisert, det vil si at fikseringen skjedde i det ordløse! Vi som terapeuter har et ekstra ansvar for å ta klientens traumer på alvor. De vet ikke at de er traumatisert, fordi traume-delen er splittet bort  – og da vet de det ikke. Ved å  jobbe med meg selv kan jeg jobbe med klientens kropp i det ordløse – og slik tåles mer traume-bearbeiding ((:

En-til-en-terapi

Jeg jobber nesten ikke med en-til-en-klienter lenger. Jeg liker best grupper, men her er tre eksempler på hvordan jeg jobber med kropp i det ordløse ved at jeg regulerer meg, i den grad feltet tåler det. 

Jeg tenker at det er ingen riktige eller gale måter å påvirke på. Metoden min er ikke en teknikk som skal følges. Hvis jeg mister perspektivet her og nå og blir opptatt av riktig og galt, er det et fenomen som skjer i felt i relasjon med denne klienten. Jeg tenker ofte i felt at en av de påvirkningene jeg kan gjøre, er å ”ramme inn” klienten. Det er det den gode voksne kan gjøre med et barn som strever med noe.  Å være den adekvate voksne som regulerer seg selv er ikke lett. Det krever at jeg har tilgang på egen organisme, kropp, min sansning, mine følelser og evner å reflektere over de inntrykk jeg har tilgang til i feltet og ikke minst alle de andre feltene som svirrer ut og inn her og nå. 

1) Klienten kommer inn og er helt hyper og snakker allerede idet han kommer inn i rommet. Da  begynner min organisme — eller kropp — å komme på banen. Jeg sjekker hvordan jeg puster, om jeg ser klart, og om jeg sanser det rundt meg. Ikke for å si det til klienten, eller å begynne å gjøre noe med ham. Jeg sjekker i hvor stor grad jeg evner å være her og nå og være i min organisme og ta vare på den i felt med klienten. Er det mulig å ha kontakt med underlaget? Hva skjer i meg? Dette gir meg informasjon om hvilket felt jeg er i. 

Tidligere ville jeg kanskje prøvd å avbryte ordflommen og si noe sånt som: «Jeg hører at du har mye på hjertet, og det vil jeg virkelig høre, og jeg trenger å lande, vil du lande med meg?» Eller jeg kunne påpeke at det ikke er mye pust. Eller gjøre et eksperiment der klienten kanskje lander i stolen, eller i rommet her og nå. Alt dette er ok. Min erfaring i dag er likevel at jeg først sørger for å støtte min egen kropp slik at jeg gir meg det jeg trenger for å være så mye til stede som er mulig i felt med klienten. Det jeg da erfarer, nesten hver gang, er at klientens organisme eller kropp blir påvirket av hva jeg gjør (helt uten ord) og f. eks. roer seg. Her snakker jeg om å jobbe med klientens kropp i det ordløse. Jeg trenger ikke å forklare om nervesystem og om å være støkk i hyper eller hypo og hvordan vi jobber oss inn i toleransevinduet. En kollega sa det så bra: Vi hadde jo et nervesystem før i tiden også, før vi snakket om det.

Det jeg er ute etter er å tydeliggjøre at når jeg har nok kapasitet i feltet til å utforske dette uten ord, så jobber jeg med klientens kropp og system samtidig og i det ordløse. Da kan det også hende at jeg ruller en pute som en pølse og støtter ryggraden til klienten så det blir mulig å puste litt lettere i feltet. Kanskje et pledd eller en pute på fanget, eller sokker på beina. Små intervensjoner som jeg bare forsiktig gjør uten å lage noe nummer av det, men for å se om organismen er støttbar i felt med meg. Og er det ikke rom for det, legger jeg pute, pledd, sokker, fotstøtte og et glass vann tilgjengelig for klienten, og så gir jeg min kropp støtte ved at jeg drikker vann, legger en pute i min rygg, tar på sokker på mine ben. 

Er relasjonen trygg nok, kan jeg gjøre det med klienten. Er ikke relasjonen og feltet trygt nok, har jeg lagt remediene innen rekkevidde for klienten slik at han kan gjøre det selv . . . Det kan også bli for nært å legge pledd, sokker osv. Bare det at jeg har hatt fokus på min kropp og min pust i en hel time og at klienten har vært sammen med min organisme kan være den beste terapien som er tilgjengelig akkurat her og nå. 

2)  Når en klient som jeg har på facetime, ringer meg og begynner å gråte i det han ser meg, så sier jeg f.eks. hei og legger hånden min på mitt eget hjerte. Jeg ser på han og blir veldig oppmerksom på min egen kropp, og jeg puster og lager små bekreftende lyder på gråten hans. Da forandrer gråten seg fra lydløs, til hulkende og tilbake til snufsing. Vi har ikke sagt noe på de første 11 minuttene og når han åpner øynene og ser meg, smiler vi til hverandre, og begge puster, og så kan vi snakke, og det ender med at vi ler og blir rørt sammen, og jeg har holdt min hånd på mitt hjerte hele timen, og dette har påvirket feltet . . . 

3) Hvis det kommer en trist og nedstemt klient, gjør jeg også det samme. Jeg ser hva jeg trenger i felt med vedkommende. Det er ikke det samme som med en som er hyper. Da kan jeg flekse ankelen og kjenne om det er mulig å strekke på noen lemmer. Ikke ekstremt og overveldende, men stille og forsiktig, nesten umerkelig sammen med klienten. Noen sitter med hengende hode og ser i bakken, og da kan jeg tillate meg en gjesp og en større strekk. Ser vedkommende opp, kan jeg si at jeg hadde behov for å strekke meg, og at jeg tok vare på meg ved å gjøre det. Det jeg også merker i disse feltene er at klienten ofte løfter hodet etter en tid og at vi i løpet av timen har mere energi i feltet – og dette nyter begge  godt av! Igjen har vi jobbet i det ordløse og med kropp, uten at vi har satt ord på det. Eller: Min erfaring er at ord ikke alltid trengs. 

Feltmarkører

For å hjelpe klienten med å komme i kontakt med gamle traumer bruker jeg feltmarkører. Feltmarkører kan f. eks være en form, en farge og en retning — et utgangspunkt for å jobbe fenomenologisk med klienten. (Jeg har designet egne markører for dette). Her støtter jeg klienten i å komme i kontakt med følelsene som er adekvate i forhold til hendelsen og bruker fenomenologien til å se det som er. Klienten går i felt med markørene og erfarer her og nå å støtte seg selv i ”sakte film” for å komme i kontakt med noe som har vært splittet bort. Eller å se at dette ikke er mitt, dette er en identifisering av min mor, far, søster o.s.v.  Kroppen husker påvirkningen og følelsen som tilhører tidligere fikserte felt.

Dette er spennende, og jo mere jeg jobber med egne fikseringer/traumer, jo mere gir dette mening for meg. Ikke det at jeg er ute etter å gi noen skylden. Alle gjør så godt de kan i den gitte situasjonen. Det var kanskje ikke godt nok, men det var det de fikk til. Mest sannsynlig har heller ikke de fått det de trengte, og da er det vanskelig å gi videre det de selv ikke fikk.

«Arvesynd» i feltet

Mange familier har noe de har slitt med i generasjon etter generasjon etter generasjon. Litt flåsete sagt, kan dette være ”arvesynden” som en familie sender videre fra generasjon til generasjon, helt til noen gjør noe annet – som for eksempel begynner i terapi og forløser traumet. 

Første gangen jeg leste at traumer går i arv i fire til fem generasjoner, ble jeg helt satt ut. I dag gir det mening å tenke det. 

Etter å ha jobbet med tidlige fikseringer i egen historie skjønner jeg mere av hvordan jeg har blitt den jeg er i dag. Og hvordan jeg begrenser meg til det jeg tror jeg vet om meg og mitt eget narrativ. 

For meg handler det om å samskape et større felt for klienten og meg. Ved å ha ryddet i feltet for egen del, blir det mere spennende å være tilstede og se om det er mulig å skape mere nysgjerrighet og undring over at alt kanskje ikke er som det ser ut til å være. 

Det er mye vi enda ikke forstår i terapirommet, og psykologien som vitenskap er ung. Det som gjaldt for noen år siden gjelder ikke i dag, og jeg trøster meg med at jeg får gjøre det som jeg kan gjøre noe med, nemlig meg, og så får jeg se at livet er i bevegelse og det kan jeg også være  –i den grad det er mulig for meg i de ulike feltene. 

Felt kan påvirke i lang tid etter at timen er over. Dette skjønte jeg da jeg misfornøyd fortsatte å ”slå” meg selv i hodet etter timen og kanskje dager etter en terapitime med en klient. I dag ser jeg at det er informasjon om hvilket felt jeg har sittet i og kanskje hvordan vedkommende klient krever det umulige av seg selv. Når jeg også vet noe om dette i eget liv, er det lettere å legge det fra meg og tenke at dette tilhører det feltet jeg sto i, med akkurat denne klienten. Og det varierer i hvilke felt som påvirker meg og som trigger meg på mine tidlige uferdige hendelser. 

 

Fenomenologisk traumearbeid med feltstøtter i grupper

Jeg foretrekker å jobbe med traumer i gruppe fordi vi mest sannsynlig ble traumatisert i en gruppe (som f.eks. familien , skoleklassen, samfunnet). Det å få heles i en gruppe med nye erfaringer er en glede i seg selv.

Metoden har jeg prøvd ut på en mindre gruppe av mine klienter der jeg bodde før. Jeg flyttet derifra for noen år siden, og da satt jeg med en liten gruppe med mennesker som jeg tenkte at jeg ville tilby noe meningsfylt. Jeg ga dem muligheten til å gå i en spesifikk traumegruppe hvor vi jobbet to til tre ganger i semesteret. 

Jeg hadde ikke drømt om at vi fikk de resultatene vi fikk … Jeg fikk bruke dem som en utprøvingsgruppe og de kom og gikk etter behov. Det var ikke en fast gruppe til faste tider, men en gruppe som var tilgjengelig etter behov. Jeg har forandret måten vi gjør det på etter som jeg selv har gjort egne erfaringer i eget arbeid og tilpasset det slik at det er gestalterapi-teorien som ligger i bunn. 

Jeg har latt meg inspirere av all min erfaring og det jeg har lært opp gjennom tiden (ingen nevnt, ingen glemt, jeg har laget min vri på kjente metoder og legger gestaltpsykologi teori og praksis i bunn).

Slik gjør jeg det

I dag bruker jeg tre ferdige terapeuter (som jevnlig arbeider med egne traumer) som feltstøtter og meg selv som leder prosessen. Gruppen er delt opp i par som får tildelt en tid på ca tre timer. Dette fungerer godt, og jeg erfarer mindre overveldelse i feltet. 

For å sette i gang et traumearbeid etter denne metoden, starter vi sesjonen med rolige stresslessøvelser for kroppslig tilgjengelighet. Når dette er på plass (i den grad det er mulig) samles terapeut, feltstøtter og klienten i ring. I ringen er det rundt to meter avstand mellom hver. 

Klienten deler tematikken eller støtteord som han har tenkt gjennom på forhånd. Klienten skriver ned dette på en flipover. Et eksempel kan være noe så banalt som: ”Jeg vil føle lykke”. Hvert ord skrives så ned på navnelapper. Klienten får da mulighet til å spørre feltstøttene om de vil støtte klienten med f.eks. ordet “Jeg”. Hvis feltstøtten sier ja til å støtte, går klienten videre med neste ord og til neste feltstøtte inntil klient og feltstøtter er fornøyd. Erfaringen vår er at klienten sjelden bruker feil ord eller støtte i sesjonen. Hvis en ”feil” skjer, er dette som regel en viktig del av terapisesjonen som er av stor betydning for arbeidet. Det organismen er klar for, kommer, og den figuren eller fenomenet som ”ligger øverst” – kommer til overflaten. 

Når støtter og klient er klare, ber jeg klienten om å si dette til støttene, og terapisesjonen er i gang. 

I dette øyeblikket får klienten tilgang til den kollektive varheten i feltet. Klienten og jeg bruker da litt tid på å ta inn det som skjer her og nå. Her er det viktig å ta seg tid. Tankene vil gjerne straks begynne å skape mening av delene som opptrer, og derfor må vi gi tid til at organismen også blir koblet på.  

Jeg støtter så klienten i å utforske feltet som blir gjort tilgjengelig. Her er fenomenologisk tilnærming essensielt. Støttene viser eller beskriver sine fornemmelser eller varhet. Jeg passer på at støttene tolker minst mulig av det som skjer med dem i møte med klientens støtteord. Klienten blir støttet til å utforske feltstøttenes opplevelse. På denne måten kan klienten få tilgang til følelsen som tilhører den gang da, her og nå. Jeg blir som en medvandrer som skal tydeliggjøre det som er klart til å tydeliggjøres. Klienten vil forsøke å tolke det som skjer, og det er fint. Det er likevel kroppene til deltakerne som gjør den viktigste jobben. Ved at feltstøttene har jobbet med egne traumer og kan jobbe fenomenologisk, blir det lettere å regulere seg i møtet med klienten. Denne reguleringen gjør at klienten regulerer seg i forhold til traumet når temaet blir utforsket. Sjansen for at klienten blir overveldet blir mindre – noe som igjen øker muligheten for at traumet blir tydelig for hele klientens organisme. Som regel gir denne innsikten hos klienten en temmelig vakker reaksjon. Forløsning. Etter sesjonen vil terapeuten hjelpe klienten og ta feltstøttene ut av feltet til klienten. 

Som regel er arbeidet givende for alle som deltar fordi de sammen får tilgang til den kollektive feltvarheten, ikke bare klientens arbeid, men også noe i seg selv som de kan utforske videre i egen terapi.

Fordi støtten er delt på flere er belastingen på hver enkelt mye lavere enn hvis klienten skulle jobbe med traumet med bare en terapeut. Belastningen hos klient og terapeut kan ofte bli så stor at klienten ikke greier å bearbeide traumet. 

Dette kan virke som en kostbar terapiform når jeg benytter 4 og kanskje 5 terapeuter i en sesjon. Min erfaring er at disse terapeutene gjør mer på 30 til 60 minutter enn det jeg som enslig terapeut greier på lang tid i en-til-en-terapi. I mange tilfeller kan 2-6 sesjoner i året være nok for en klient, slik at organismen får god tid til å oppnå et sannere liv og forløse traumer. 

Det å lære en metode handler mye om å gå veien selv

Det å få ferdigheter er ikke å lese seg til kunnskap, men å erfare det på egen kropp og i egen prosess og i den grad jeg er .. 

For meg handler det også om respekt for det mennesket som er villig til å sette seg ned med meg og komme i kontakt med det som er vanskelig og som ikke fungerer i livet. 

Jeg glemmer ikke hvor redd jeg var første gangen jeg var i terapi, og jeg minner meg selv på at jeg både har mye trening og fortsatt kan huske min dype frykt for å begynne å se innover i egen psyke sammen med et annet menneske.

Etterord: Realitetsorientering

Jeg forundres stadig over at når jeg begynner å se på sammenhenger og tror at jeg oppdager noe nytt, blir jeg realitetsorientert av at det meste er sagt av andre som er klokere enn meg. Det sier meg at vi mennesker alltid har undret oss over livets store spørsmål og søkt mening, utvikling og balanse. Jeg ville beskrive et kollektivt, kognitivt, metapsykologisk verktøy og landet på at jeg gjør best i å jobbe med meg slik at jeg kan være tilstede og bidra med meg i den grad jeg evner sammen med klienten. Og med en bevissthet om at vi er mere enn det vi tror, her og nå, og at det er faktorer som påvirker utover den jeg tror jeg er.

Seks bøker som ligger til grunn for min inspirasjon til å skrive denne artikkelen

Gestaltterapi: Gro Skottun og og Åshild Krüger har skrevet en bok med så mye erfart terapiarbeid og med så mange lag av forståelse. Jeg har bare forstått så mye som jeg har forstått og ser hver gang jeg tar frem boken at de har skrevet om det meste som er verdt å skrive om . . . all ære for jobben de har gjort! 

Jeg blir til i møte med deg: Ingen er bare seg selv, sier Marit Slagsvold og formidler hvordan vi kan romme mangfold fremfor enfold og hvordan vi kan bruke relasjonen. Vi lever i et fellesskap og påvirker hverandre. Hun forteller fra eget liv om relasjonenes betydning. Og om hvordan vi kan bruke denne kunnskapen i eget liv. 

Becoming your true self: Vivian Broughton har skrevet en håndbok i hvordan du kan forstå at du er traumatisert og komme til ditt autentiske selv. En kort og grei beskrivelse av hva som skjer i møte med traumer, hvorfor du går i overlevelse og hva det vil si å ha sunne deler i oss. 

Uperfekt: Brené Brown har skrevet mange bøker og den som heter Uperfekt var min innføring i skam og viktigheten av å slippe til sårbarheten og sunn tilknytning. Hun har forsket på dette i åresvis og kom på banen i en Tedtalk, der hun fikk erfare sin egen lære, nemlig å kjenne på egen sårbarhet og skam – ikke bare forske på andres . . . 

Når kroppen sier nei: Gabor Maté bekrefter via forskning det man lenge har visst – at det er en sammenheng mellom følelser og fysisk helse. I denne boken lærer vi hvordan fortrengte negative opplevelser i fortiden/traumer påvirker hvordan vi takler livet i nåtiden, og hvordan dette gjør oss både fysisk og psykisk syk. 

Traumer, frykt og kjærlighet: Franz Ruppert skriver klart og lettforståelig om de psykologiske prosessene og viser til oppdatert forskningen på feltet. Han tydeliggjør stoffet med en rekke klienthistorier. 

Om forfatteren:

Elisabeth Helene Sæther er gestaltterapeut og veileder MNGF. Hun har vært leder i Norsk Gestaltterapeutforening og Norsk forbund for psykoterapi i tillegg til lang tid i redaksjonen for NGFs magasin GESTALT. Hun formidler feltstøtte-metoden gjennom gruppesesjoner for terapeuter. https://www.irelasjon.com/

Artikkelen ble først publisert i Norsk gestaltterapeutforenings Årbok 2020. Den er blitt tilpasset nettpublisering og er noe redigert.