Stikkord: teorien om selv

Ettersom min erfaring som terapeut og kunnskap om relasjonelle traumer har vokst, blir det tydelig for meg at min evne til å tåle klientenes smerte også har vokst. Oftere enn før har jeg tilgang til det jeg kaller et fenomenologisk senter i meg, hvorfra jeg kan utholde en tydeligere differensiering, vente uten å presse, være mer nysgjerrig uten å kreve.

Tekst: Erik Tresse

Det er urolige tider. Krisene står i kø. Krig. Klima. Kraft. Sinnstilstandene skifter fort. I går tenkte jeg at vi kanskje er midt i en bevissthets utvidelse; på terskelen til et ukjent og bedre fellesskap i verden. I dag tenker jeg at vi står på randen av et brudd med naturen og med hverandre. Det oppleves av og til som om selve grunnfjellet er i bevegelse.

I et slikt felt kjenner jeg et stort behov for noe å holde fast i. Noe stabilt og sterkt. Istedenfor å kun projisere dette behovet utover og forvrenge det, noe store deler av befolkningen i mange land nå åpenbart gjør og dermed driver verden i en mer autoritær retning^[1], forsøker jeg å se innover. Oftere enn før får jeg paradoksalt nok et glimt av noe stabilt og kjærlighetsfullt i mitt indre. Jeg jobber for å holde fast på det, eller i det minste å gjenkjenne det. Av og til kan jeg få en opplevelse av å både miste meg selv og finne meg selv på samme tid.

Men vent:

Selv beskrives derfor ikke som et substantiv, som noe mennesker har, men som handlende og skapende, som noe mennesker gjør og uttrykker (Staemmler, 2016; Wollants, 2012). Gestaltteorien beskriver selv som en funksjon i en situasjon nettopp for å tydeliggjøre at det ikke er noe mennesker er. (Skottun & Krüger, 2017, s. 98)

En slik definisjon vil forklare mye av min uro, samtidig vil min opplevelse av å finne meg selv bli meningsløs: I og med at selvet kun er «en funksjon i en situasjon,» kan jeg ikke finne et selv i meg selv. «Jeg er i krise siden verden er i krise,» for å parafrasere Jean-Marie Robine i hans keynote-foredrag på NGI-konferansen høsten 2022.^[2]  Umiddelbart kan dette virke fortrøstningsfullt, men går jeg videre denne felt veien, vil jeg kanskje måtte komme til noe av det mer foruroligende som Robine åpnet opp for i sitt foredrag: At selvet mitt kun er en reaksjon på omgivelsene, at mitt individuelle ansvar og dermed mitt frie valg er en illusjon: «The person is no longer master of her world. She is contact,» spissformulerte han.

Dette paradokset har jeg strevd med siden studietiden. Det er noe med gestaltterapi-teoriens relasjonelle forståelse som både virker forlokkende med sin inkluderende allmenne sannhet – vi er alle forbundet og påvirket av alt – og noe som uroer meg med sin relativisme og mulighet for ansvarsfraskrivelse.

«Ingenting er så praktisk som en god teori,» sa Kurt Lewin (McCain, 2015), og for en kliniker er all teori om menneskelige relasjoner kun til nytte om den kan omgjøres til praksis. I mitt virke som gestaltterapeut i ti år har jeg opplevd vår teori som både en tydelig vei gjennom psykens villnis og som en forvirrende blindvei.

Etter hvert har dette fått meg til å tenke at det er på tide å (re-)vitalisere en diskusjon rundt kontakt kvaliteter – og egenskaper. Hva er det i oss som fremmer eller hindrer nærende kontakt?

Kontaktkvaliteter

For at en terapiteori skal få ordentlig feste, må den henge sammen både innvortes og utvortes, altså være fri for alt for mange paradokser og resonnere med et oppdatert syn på hvordan vi mennesker fungerer.

Ifølge Jean-Marie Robine har stadig flere gestaltterapeuter siden 80-tallet gjort et «epistemologisk sprang» ved å forankre de opprinnelige konseptene, metodene og kliniske tilnærmingene i et feltperspektiv (Robine, 2016, s 10). Vi erfarer oss selv og blir til gjennom kontakt, for kontakt er fenomenet som går forut for enhver erfaring (Robine, 2015, s 59, min oversettelse). Jeg blir meg i en kontinuerlig kontaktprosess, og forståelsen av selvet som en prosess, har vunnet frem. At vi gjør oss selv i en situasjon, blir grundig undervist og utforsket på Norsk Gestalt Institutt og har i dag nærmest blitt hegemonisk innen vårt fagfelt. Wheeler (2016) trekker frem at Gestaltterapiens relasjonelle forståelse,

…of an agential self dealing with a fluid, uncertain world without access to fixed or objective ‘reality’ (s. 200),

nå gjenspeiles i nevrovitenskapen og at det har blitt en allmenn antagelse i psykologien og en rekke psykoterapimodaliteter. Selv om jeg kjenner en stolthet over dette, er det likevel flere ting jeg her ennå ikke helt får hjernen min rundt i min praksis.

Forvirring 1. Hvem blir jeg sammen med andre, og hva er det godt for?

Vi gjør oss selv sammen.

Da jeg som 44 åring i 2010 utdannet meg til gestaltterapeut på NGI, var dette forløsende: at jeg fikk erfare meg selv som bevegelig, påvirkelig og påvirkende, ikke fiksert og satt. Utforskningen av hvem vi ble sammen gjennom å se nærmere på id-, ego- og personlighets funksjonene, gikk som en rød tråd gjennom utdannelsen. I kontakt med mine mange medstudenter gjenoppdaget jeg noe spontant og kreativt i meg som åpnet sansene mine og dermed forestillingen jeg hadde om hvem jeg var og kunne være. I en stor gruppe så dermed vår idé om det relasjonelle selvet til å fungere godt som en forløsning basert på at alle ble oppfordret til å være i kontakt med sin indre-, mellom- og yttersone og dele ønsker og behov så fenomenologisk som mulig. Både den korrigerende feedbacken og støtten fra de andre ga meg en utvidet forståelse om hvem jeg var og ble, og mye av den introjektive skammen jeg bar på ble normalisert. Jeg oppdaget et fellesskap – både i meg og rundt meg – som skapte en ny tillit til å uttrykke mer av meg.

I mange år etterpå var jeg en ihuga prosessorientert gestaltterapeut med fokus på det interpersonlige, samskapte, men som individualterapeut møtte jeg imidlertid på flere utfordringer. Jeg brukte mine egne reaksjoner: fysiske fornemmelser, følelser og tanker aktivt i kontakt med klienten, og jeg lot meg informere av, og ofte leve inn i, hennes fortellinger og følelser. I de fleste tilfeller bidro dette til en sterk og fruktbar arbeidsallianse, men jeg strevde med både å være i feltet og å observere det på samme tid. Åpenheten min førte i mange tilfeller til en grenseløshet – til at jeg fløt sammen med klientens følelsesvirkelighet – eller til at jeg, ofte ubevisst, inntok en mer intellektuell, differensiert posisjon for å beholde et metablikk på det hele. Min mottagelighet for klientens projeksjoner, skapte en rekke mot-projeksjoner i meg som jeg ofte ikke var oppmerksom på, men som jeg først etterpå, ved å gå gjennom det som hadde skjedd eller ved å ta det opp i veiledning, klarte å få noenlunde tak i.

Min søken etter en jeg–du-relasjon, med fullkontakt som et slags «mål,» gjorde i tillegg at mye i grunn ofte gikk meg hus forbi. Figurer dukket opp, ble kontaktet og falt. Flere opptok meg mer enn de opptok klienten. I dag kan jeg se tilbake og tenke at for mange av klientene ble min stil antagelig ofte oppfattet som voldsom og invaderende, noen ganger til og med på grensen til selvhevdende. Min insistering på det samskapte overstyrte til tider både anerkjennelsen av det ujevne maktforholdet i terapirommet og klientenes trang til å tekkes meg som terapeut.^[3] Jeg hadde tvil og selvkritiske spørsmål, jeg var fersk, men jeg drev da gestaltterapi slik man skulle, eller burde, gjorde jeg ikke? Jeg var et ‘self of the situation, of the field’ var jeg ikke? Etter et par lange terapiforløp med vekslende utfall, fikk denne tvilen meg til å stille flere spørsmål:

Om jeg skal åpne meg opp for en kontaktprosess med mitt «selv,» definert kun som «en funksjon av situasjonen,» med et ønske om å få til en jeg-du-relasjon, er det ikke fare for at det kun blir et møte mellom mine fikserte tilpasninger og sår og klientens fikserte tilpasninger og sår? Og hvordan kan jeg vite om det er slik eller ikke?

Forvirring 2. Hvor blir det av den terapeutiske retningen når selvet er kontakt og kontakt blir strippet for kvalitative markører?

Opprinnelig ble selvet beskrevet som å ha både en rekke nevrotiske og sunne strukturer hvorav selvfunksjonene id, ego og personlighet bare var noen få av mange de valgte å trekke frem (Robine, 2016, s. 216). De nevrotiske som ble trukket fram, nevnt som ‘mekanismer’ i PHG (Perls et al., 1951, s. 145), var retrofleksjon, introjeksjon og projeksjon (Herrestad, 2001, s. 92). Etter boken Gestalt Reconsidered av Wheeler ble alle de nevrotiske selvstrukturene omdefinert fra å være intrapsykiske fenomener til å bli interpersonlige feltfenomener satt opp i polaritetspar. I Norge blir de kalt kontaktformer. Fra å være markører på noe usunt i oss, er de i vår forståelse kun deskriptive begreper på feltfenomener – former for kontakt.

Ved å forankre alle de opprinnelige konseptene i et feltperspektiv, slik Robine hevder har skjedd, være seg forståelsen av selvet med id-, ego- og personlighetsstrukturer, teorien om varhetssonene, kontaktformene eller modellene kontaktsyklusen og erfaringskurven, kan det se ut som vi har et terapeutisk kart som kun beskriver feltfenomener eller kontaktprosesser.

Dette bidro til at jeg ofte sto uten retning.

Med diagnosekartet til Daan som støtte, forsøkte jeg å diagnostisere feltet og definere klientens id-, ego- og personlighetsfunksjon etter beste evne, men ofte hadde jeg en snikende opplevelse av å bare finne på ting. «Loven om Prägnanz,» altså at «enhver situasjon organiserer seg så klart og enkelt som mulig i den gitte situasjonen» (som det stod i instruksjonsarket om bruk av NGI’s diagnoseskjema), ga meg ofte litt ro, men siden vi har forlatt mye av PHGs teoretiske rammeverk om hva som er god eller dårlig (nevrotisk) organisering, sunn eller usunn (nevrotisk) kontakt, svømte jeg ofte på dypt vann. Uten forankringspunkter i hverken utviklingspsykologi, tilknytningsteori eller nyere traumeteori, følte jeg meg som nyutdannet terapeut til tider kastet ut i et retningsløst og forvirrende landskap med lite rom for psykologisk dybdeforståelse.

Forvirring 3. Er selvet både kreativt og fiksert?

Endringsteorien til Beisser impliserer at når vi får tak i det som er, vil det som ER endre seg – og vi vil få det bedre. For å få tak i det som ER, må vi være til stede. En mer bevisst tilstedeværelse i nået har i seg en mulighet for at en mer hensiktsmessig kreativ tilpasning vil finne sted.

Om vi følger PHGs teori om selv slik Wheeler sammenstiller det:

«Self,» that is, engage in «Gestalt-making» = contact = creative adjust- ment» (Wheeler, 2016, s. 209)

– som han kaller «Goodmans genistrek» – er det selvet selv som er kreativt: Selvet = kreativ tilpasning. Det som møter oss i terapi er imidlertid en mangel på kreativitet: en fiksert adferd, følelse, forståelse, holdning eller lignende. Altså må selvet, som jo er i stand til å kreativt tilpasse seg omgivelsene, være blokkert i oss. Det er på et vis fortiden som møter opp på vårt kontor, ikke den vitale, fleksible klienten som tilfreds er til stede i sin nåtid – de trenger jo ikke vår hjelp, de har jo evnen til å kreativt tilpasse seg omgivelsene sine.

Kreativ tilpasning og fiksert tilpasning

Om vi tar for oss det sentrale begrepet kreativ tilpasning, er mitt inntrykk at dette i dag rent klinisk brukes om alle måter å være i kontakt på. Selv om begrepet kreativ tilpasning kan ha en fantastisk avskammende effekt om vi kobler det med påstanden om at vi gjør så godt vi kan til enhver tid utfra de omgivelsene og ressursene vi har tilgjengelig, syns jeg likefullt at ordet kreativ ofte er direkte misvisende når det brukes om alle tilpasninger.

I sin gode artikkel om Fritz Perls’ utvikling av gestaltterapi i årboken 2021 påpeker Henning Herrestad noe av det samme.

Så i kontaktsyklusen skjer det både sunn og usunn fiksering av visse strukturer. Det skjer som en del av den kreative tilpasningen, og lagrer seg som holdninger – altså disposisjoner for senere atferd. Når disse holdningene er del av en god kreativ tilpasning ved senere situasjoner, er de sunne. Når de hindrer en god kreativ tilpasning, er de nevrotiske. (Herrestad, 2021, s. 92)

I stedet for å si «god kreativ tilpasning» og henvise til noe som «hindrer god kreativ tilpasning» slik Herrestad gjør, ville det etter min mening være tydeligere å bruke begrepene kreativ tilpasning og fiksert tilpasning. Det vil si at den tilpasningen som en gang var kreativ, har blitt fiksert. Men i og med at selvet = kreativ tilpasning, vet jeg også at inni der ett sted, i klienten, finnes denne evnen inntakt. I min praksis bruker jeg kreativ tilpasning om en fleksibel, åpen, lydhør, og så videre tilpasning til omgivelsene, og fiksert tilpasning om noe lukket, låst og dogmatisk, og så videre. Jeg er samtidig bevisst på at de fikserte tilpasningene kanskje har en funksjon som oppleves som (livs-)nødvendige for klienten, så om jeg bruker dette begrepet overfor klienter, gjør jeg det med stor respekt og medfølelse.

Ettervirkninger av relasjonelle traumer

Kunnskapen om nervesystemet, hjernens utvikling og særlig hva emosjonell neglekt og negativt stress gjør med oss, har gitt oss en utdypet forståelse av menneskets grunnvilkår og hvor fikserte – og skadelige – våre tilpasningsstrategier kan bli som voksne (van der Kolk, 2014; Maté, 2022; Kirkengen & Brandtzæg Næss, 2015).

Ved å ha lest meg opp og tatt ulike videreutdanningskurs har jeg opparbeidet meg en større forståelse for betydningen av vår tidlige tilknytning og for at det i oss alle finnes ulike intrapsykiske mønstre som er dominerende for hvem vi oppfatter oss som, og derav hvilke impulser og valg vi opplever at vi har (Ecker et al., 2012.) Denne kunnskapen har utdypet og utvidet min kontaktkapasitet i møte med andres psykiske smerte, altså gjort meg til en bedre håpsbærer i terapirommet, fordi jeg kan se flere muligheter. Innen vårt fagfelt er det flere toneangivende gestaltterapeuter som også har utvidet sin forståelse av hva traumer gjør med oss.

I boken self – A Polyphony of Contemporary Gestalt Therapists (Robine, 2016) skriver Margherita Spagnuolo Lobb at hun er enig med Miriam Taylor i at

… trauma radically changes the ground experience from which the figures arises. It is the quality and the content of the ground that define the problem (s. 281).

Hun legger til at hun nå er mer interessert i å støtte opplevelsen/erfaringen av Grunn enn friheten til å lage nye Figurer (s. 272), noe som innebærer å fokusere mer på Id- og personlighetsfunksjonen. I artikkelen til Rolf Aspestrand (2022, s. 65) om sitt møte med Gianni Francesetti kommer dette også frem: Francesetti mener at det raske fokuset på figur tilhører en annen tid, og han er nå som Lobb mer opptatt av å støtte det som ligger i grunn. Dette gir mening i et traumeperspektiv.

Dette var heller ikke ukjent for PHG:

Therefore, the therapeutic method, which can only strengthen the self, is to insist on relating the foreground weak-figure (e.g. a man’s concept of himself) to its ground, to bring the ground more fully into awareness. (Perls et al., 1951, s. 413)

Det kunnskapen om relasjonelle traumer tydelig viser er at i vår ofte ubevisste erfaringsbakgrunn ligger våre tidlige tilpasninger, ofte kalt overlevelsesmekanismer eller mestringsstrategier, og skal en endring finne sted må disse adresseres. PHG kalte det «unfinished business:»

…the task is to find out the unaware unfinished situations that are taking energy from the possibilities of the present. (s. 424).

Men der Robine og den rådende relasjonelle forståelsen av gestaltterapi har en ensidig tro på at måten å gjøre det på ikke er å fokusere på fortid, historien eller organiseringen av psyken til klienten (Robine, 2022, s. 71) – noe jeg delvis kan tilslutte meg – er jeg overbevist om at man som terapeut trenger et teoretisk kart som anerkjenner, har et språk for og en koherent tenkning om dette.

Gestaltterapiens styrke er å nærme seg klientens virkelighet gjennom en empatisk, fenomenologisk, her-og-nå tilnærming, det vil si å ikke fokusere på fortid eller historien, som Robine nevner, for så å invitere klienten til å erfare (oppleve) noe nytt sammen med oss. Hva vi ser er imidlertid helt avhengig av hvilket kunnskapskart vi har med oss, altså hvilke «briller» vi ser verden med (Skottun & Krüger, 2017, s. 216). Våre «briller» er farget av ervervet kunnskap, verdier, holdninger og tidligere erfarings inntrykk. Sagt på en annen måte: Vår kontakt i nået, er påvirket av kontakten vi har hatt tidligere i livet. Et ensidig fokus på «det åpenbare» og at figur nærmest skal vokse frem organisk og naturlig av situasjonen her og nå, slik jeg oppfattet i min utdanning, hopper på en måte bukk over dette.

Kunnskap om fortidens betydning, hva manglende omsorg og vonde oppveksterfaringer gjør med oss, samt hvilke psykiske blokkeringer vi kan utvikle for å unngå å ta inn denne smerten, er særdeles viktig for å forstå både dybden og det tilsynelatende ulogiske i manges kreative tilpasning. Kunnskapen om – og erfaring av – hvordan organiseringen av psyken kan foregå, former språket vårt, vår tilnærmingsmåte til psykisk smerte og ikke minst vår tåleevne. Som psykoanalytikere og aktive utforskere av ulike terapimodaliteter hadde Laura og Fritz Perls med seg dette som en del av sin erfarings- og kunnskapskilde. I løpet av årene som har gått har jeg også utvidet min kunnskapskilde med grundigere studier av tilknytningsteori, relasjonelle traumer og stress i tidlig barndom. Min erfaringsbakgrunn innebærer i tillegg et langt terapiforløp i psykoanalyse, samt utforsking av flere terapimodaliteter som ISTDP, Internal Family Systems og ulike spirituelle og kroppslige tilnærminger.

Grunnleggende menneskelige behov

I dag vet vi ganske mye om hvilke psykologiske grunnbehov som bør være oppfylt for at et menneske skal utvikle seg best mulig. Kunnskapen om dette har økt betydelig siden PHG formulerte sine tanker på 1950 tallet. Hva som kan betegnes som menneskelige behov og hvordan de eventuelt uttrykkes eller blokkeres samt hvordan vi best mulig kan forholde oss til dette, er viktig for enhver metodisk retning innen psykoterapi.

Disse behovene formuleres ulikt av ulike fagfolk, men de sentreres ofte rundt begreper som trygghet, tilhørighet, fellesskap, aksept, anerkjennelse, støtte til å uttrykke seg og lignende.

I en artikkel i Morgenbladet deler professor Siri Gullestad (2024) våre menneskelig grunnbehov inn i tre kategorier som jeg synes resonnerer godt med gestaltterapi:

1) behovet for trygghet, eller tilknytning, som hun knytter til et «biologisk basert behov, teoretisk forankret i overlevelse og beskyttelse mot fare.»

2) behovet for fellesskap som hun knytter til begrepet ‘kontakt’ og som «…dreier seg om å dele en subjektiv opplevelse, å erfare at ens eget indre kan forstås av en annen.»

3) behovet for selvbekreftelse: «…barnets behov for å få emosjonelle tilbakemeldinger som bekrefter en følelse av å være et selv i egen rett og med egen verdi.»

I korthet kan man kanskje si at våre psykologiske grunnbehov dreier seg om å finne en balanse mellom integritet og samarbeid (Juul, 1996), autentisitet og tilknytning (Maté, 2022, s. 105) altså å ta best mulig vare på seg selv sammen med andre. Lidelse oppstår når vi opplever disse som et enten – eller, som uforenlige motpoler.

Selvet vs identitet vs personlighet

Det psykologiske selvet, som er det vi snakker om, kan være vanskelig å skille fra begrepene identitet og personlighet. I Store Norske leksikon (von Tetzchner, 2024) er identitet definert som

en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av.

Personlighet (Kennair, 2024) er definert som noe mer varig, litt dypere:

[…] som de relativt stabile individuelle forskjellene i hvordan ulike mennesker tenker, handler og føler på tvers av forskjellige situasjoner.

Sett opp mot gestaltterapiens selv, er det ikke så lett å forstå hvordan dette skiller seg fra begrepene identitet og personlighet.

Det kan virke som om selvet vårt av og til kan være lik både personlighet og identitet, synes jeg. I mitt hode får jeg imidlertid ikke begrepet selv til å være synonymt på samme nivå. Jeg har en forestilling om at selvet mitt er noe annet dypere, sannere eller mer spirituelt enn både identitet og personlighet. I min forestilling er det en slags hierarkisk oppstilling hvor jeg knytter selvet til et indre senter med varige livskraftige kvaliteter, og personlighet til hvilke sider i meg jeg av ulike – og nødvendige – grunner, har identifisert meg med. Hvilke sider jeg identifiserer meg med kan skifte avhengig av hvem jeg er sammen med og hvor, uten at personligheten min som innebærer dypere og ubevisste lag av hvem jeg anser meg som, behøver å rokkes ved. Selvet mitt, senteret mitt som jeg ofte mister både kontakten med og troen på, er imidlertid fast.

Det singulære Selvet

Dette singulære Selvet er innvevd i den mellommenneskelige samtalen og er vanligvis en størrelse klienten er noenlunde familiær med; hen vet at begrepet selv betegner noe inni hen. Ofte blir en slik størrelse knyttet til en sannhet, til noe helt og ekte; vårt autentiske selv som vi ønsker mer av. Når klientene kommer til mitt kontor med en forestilling om et selv inni dem, ser jeg ingen grunn til å overbevise eller korrigere dem, for denne konseptualiseringen er jo ofte knyttet til et håp – en retning: kanskje jeg kan være fullt og helt meg selv, en gang, ett sted, med noen.

På et vis kan vi si at ideen om en intrapsykisk kjerne i oss har blitt en del av allmennforståelsen, noe begreper som selvtillit og selvfølelse kanskje er de viktigste markørene for. Samtidig har det kanskje ført til et hierarkisk kunnskapssyn, hvor vi som jobber med dette har blitt opphøyet, eller har opphøyet oss selv, til eksperter på det. I vår vestlige individualistiske kultur har ideen om selvet kanskje for mange også ført til en endeløs søken etter å finne seg selv uavhengig av andre og sine omgivelser. Når alle skal være sin egen lykkes smed, kan det å være seg selv fort bli til å være seg selv nok.

Fordelen med å se selvet som noe singulært, essensielt, er likevel at det åpner for en samtale om noe fellesmenneskelig. Og om vi fjerner oss fra det individualistiske kost/nytte aspektet nevnt ovenfor og forstår et konseptuelt selv i retning av spontanitet, fantasi, oppriktighet og lekenhet, inkludert en evne til å uttrykke følelsene sine så direkte som mulig (Perls et al., 1951, s. 305), altså det som vi kanskje kan knytte til barnets naturlige relasjonskvaliteter som vi finner støtte for i vår opphavsbok PHG, får vi et utgangspunkt med flere livsbejalende kontaktkvaliteter. Denne tenkningen finnes altså i PHG og mange av disse kvalitetene er beskrevet som noe vi bør søke etter:

The childish feelings are important not as a past that must be undone but as some of the most beautiful powers of adult life that must be recovered: spontaneity, imagination, directness of awareness and manipulation. (s. 297)

En slik konseptuell forståelse av selvet – et selv som i sitt vesen er relasjonelt – kolliderer ikke med en felt-tenkning. I min nåværende forståelse ser jeg derfor Selvet som en fellesmenneskelig essens som i sitt vesen har i seg en rekke prososiale egenskaper. Dette gjør det også lettere å tenke klart om den terapeutiske retningen.

Hva er den terapeutiske retningen i gestaltterapi?

Gestaltterapi skal hjelpe klienten med å gjenoppdage sine kreative kapasiteter.

Slik jeg leser Wheeler åpner han opp for det kanskje Perls iallfall forfekter – at selvet, vårt innerste vesen, er kreativt, ikke fiksert, og slik jeg ser det; at det er relasjonelt i sin essens. I et slikt lys blir min jobb som terapeut å få klienten til å gjenoppdage sin kapasitet til kreativ tilpasning – dvs skape plass til mer av sine åpne, spontane, ikke selvreflekterende kontakt kvaliteter i møte med sine omgivelser – mer slik man er som barn, kanskje?

What is required […] is to recover the child’s way of experiencing the world […] (Perls et al., 1951, s 297).

«Recover» betyr å gjenopprette, finne igjen. Underforstått: disse kvalitetene finnes i oss. Dette trekker også Robine frem:

Det er dermed gjenopprettelsen av evnen til kreativ tilpasning som blir den viktigste retningen for terapeutisk arbeid (Robine, 2022, s. 71).

Gestaltterapi skal hjelpe klienten å få kontakt med sine naturlige relasjonskvaliteter (fordi vi vet at disse kvalitetene finnes i oss selv)

Hvis vi tror at mennesker har det vi trenger inni oss,

alle ingrediensene og verktøyene for å leve i en sunn, tilfredsstillende og umiddelbar utveksling med vårt miljø

som Korb, Gorell & van de Riet (2002, s. 89) skriver, må det bety at det finnes en tilstand hvor vi opplever at disse «ingrediensene og verktøyene» er tilgjengelig og kan bli brukt.

Når klienten sier at hen ikke liker seg selv, snakker hen fra en tilstand av selvkritikk og selvfordømmelse. Da trenger vi også noen tilstandsmarkører for når hen ikke gjør det, når hen har det bra med seg selv, i seg selv, som seg selv. Og selv om hen ikke tror det finnes en kjerne av noe godt der inne, er det jo vesentlig at vi som terapeuter tror det. Først når jeg vet dette, kan jeg tåle de mange negative projeksjonene som kan komme, og også utholde min egen tvil og usikkerhet i møte med avvisningene av mine ‘gode’ intervensjoner og intensjoner.

Hva om jeg er i kontakt med dette i meg, denne tilstanden, når jeg føler meg sentrert, trygg, når jeg er på plass, i vater, flytsonen, sentrert, grounded, og så videre (fyll inn ditt bruksord)?

Gestaltterapi fremmer iboende kvaliteter i selvet som skaper nærende kontakt

For at vi som terapeuter skal bidra til dette må vi ha et tydeligere teoretisk fundament for hvilke relasjonelle vekst kvaliteter vi mener vi må skape rom for. Robine foreslår selv det han mener er noen gode posisjoner å kontakte klienten fra. I boken Social Change Begins with Two (2015, s. 234) nevner han fire posisjoner han selv tror på som terapeut: Openness – Non-judgement – Engagement, Involvement and Disclosure – Tenderness.

I PHG finnes det også mange spor av slike kvaliteter knyttet til selvet. I passasjen om «Properties of Self» (Perls et al., 1951, s. 376-377) blir selvet som en ideell tilstand eller «potensial» beskrevet ganske tydelig. Under oversetter jeg og trekker ut kvaliteter jeg mener kan utledes av denne teksten:

Self is spontaneous, middle in mode (as the ground of action and passion), and engaged with its situation.

Spontaneity is the feeling of acting the organism/ environment that is going on, being not merely its artisan nor its artifact, but growing in it. Spontaneity is not directive nor self-directive, nor is it being carried along though essentially disengaged, but it is a discovering-and-inventing as one goes along, engaged and accepting.

Selvet er spontant, oppdagende og nyskapende, engasjert og aksepterende.

The spontaneous is both active and passive, both willing and done to, or better, it is middle in mode, a creative impartiality, a disinterest not in the sense of being not excited or not creative, for spontaneity is eminently these, but as the unity prior (and posterior) to activity and passivity, containing both. […] The extremes of spontaneity are on the one hand deliberateness and on the other hand relaxation.

Selvet er en tilstand av tilstedeværelse og ro, handlekraft og kreativitet, uten å ha en agenda – middle in mode – åpen.

Of the chief classes of contact-functions, feelings are most often considered the underlying self or «soul»; this is because feelings are always spontaneous and middle; one can neither will nor be compelled to feel something.

Selvets kontaktspråk er følelsene.

By «engaged with the situation,» we mean that there is no sense of oneself or of other things other than one’s experience of the situation. The feeling is immediate, concrete, and present and integrally involves perception, muscularity, and excitation.

Selvets utfoldelse føles som umiddelbar, konkret og kroppslig tilstedeværelse.

Finally, spontaneously engaged in a present concern and accepting it as it develops, the self is not aware of itself abstractly, but is aware of itself as contacting something.

Selvet er ikke refleksivt – kun klar over sin kontakt med noe.

Selvets kvaliteter oppsummert

For å tydeliggjøre hvordan dette klinisk kunne vært en peilingsmarkør, en relasjonell holdning (intensjon) vi kan strekke oss etter – og noe klientene våre derav kan lære av, kan dette oppsummeres slik:

Selvet er en tilstand av åpenhet og ro, handlekraft, kreativitet, spontanitet, aksept og en følelse av å være engasjert uten en agenda. Siden selvet ikke er klar over seg selv, kun klar over sin kontakt med noe, er tilstanden preget av en opplevelse av umiddelbar, konkret kroppslig tilstedeværelse hvor selvets kontaktspråk – følelsene – kan, men ikke må, komme fritt til uttrykk.

Selvet er vårt fenomenologiske senter

Og er det ikke nettopp en slik differensiert holdning hvor vi kan ta inn smerten til klientene (og i verden) uten å overveldes eller sammensmeltes med den, jeg forsøker å avdekke eller å vekke i andre gestaltterapeuter når jeg veileder dem? Jeg ønsker å støtte dem til å komme i kontakt med sin id, med sin kropp, med sine impulser og fornemmelser – altså, med sin tilstedeværelse – slik at valgene de opplever i møte med sin klient blir flere. Det er ikke alltid jeg klarer det, men når jeg gjør det, opplever jeg at veilanden – gjennom denne kontakten med dette i seg selv – ofte selv blir klar over hvilke intervensjoner og hvilke graderinger som er nødvendige.

Det jeg ofte opplever da er at veilandene får en tyngde ved seg, at noe de har balet med blir avklart. Det synes i holdning, pust og ansikt og får ofte frem en agens, en handlingskraft. Ofte vet jeg ikke helt hva de har kommet frem til annet enn at de nå har fått tak i noe i seg selv som gjør det mulig å virkelig se eller ta inn det klienten sitter med. Jeg kaller det et slags fenomenologisk senter, hvorfra de selv kan se en vei videre med den aktuelle klienten de har brakt inn som case. I meg selv som veileder kan jeg da kjenne på en tillit, en tillit som ikke behøver så mange ord eller forklaringer.

Denne prosessen er helt gjenkjennelig i meg når jeg er veiland, og kan slik jeg ser det også overføres til terapirommet – hvordan klienter kan få kontakt med noe i seg selv som kan akseptere og anerkjenne egne tilkortkommenheter, usikkerheter og ‘feil’ i møte med andre.

Min oppsummering overfor samsvarer også såvidt jeg kan forstå med Friedlanders begrep «creative indifference»^[4], som peker mot et senter i oss som Perls var opptatt av:

Without a center, everything goes on in the periphery and there is no place from which to work – from which to cope with the world. (Perls, 1969, s. 57)

Ved å ta høyde for at det finnes et slikt fenomenologisk senter i oss og at vi kan kjenne det igjen og kultivere det, blir også hele polaritetstenkningen vår lettere å forstå og ikke minst anvende rent klinisk. Herrestad løfter frem at Perls tanke om endring var å integrere, og ta eierskap til, de polære kreftene i oss slik at det kunne oppstå en slags midlertidig indre balanse. (Herrestad, 2021, s. 88). Min forståelse nå er at denne balanserende posisjonen finnes i oss allerede, ikke som noe midlertidig, men som et medfødt senter i oss som kan være mer eller mindre tilgjengelig for oss, avhengig av situasjonen vi er i.

Det er urolige tider vi lever i

Ettersom jeg har blitt mer erfaren og tilegnet meg mer kunnskap og trygghet, kan jeg utholde en tydeligere differensiering i terapitimene, vente uten å presse, være mer nysgjerrig uten å kreve. Jeg trenger sjeldnere og sjeldnere en agenda, og stoler mer på meg selv og prosessen, fordi jeg er overbevist om at svarene på klientens problemer finnes i hen. Parallelt med at denne mer avslappete terapeutiske stilen har fått mer plass, bruker jeg mer oppmerksomhet på å være sentrert, «grounded,» differensiert, et tydelig jeg i møtet, for det er først da jeg kan møte klienten så fenomenologisk åpen som mulig. Jeg vet med andre ord at mitt ansvar er å være så åpen, til stede, ikke dømmende, klar og nysgjerrig som mulig for at jeg skal kunne virkelig se den andre. Denne holdningen, eller tilstanden – mitt fenomenologisk senter – er noe jeg mener vi som gestaltterapeuter kan utvikle mer.

Når jeg nå har tippet over til siste halvdel av livet, opplever jeg min egen utvikling mer og mer som en læringsprosess, hvor oppgaven er å huske. Jeg kan fremdeles tilegne meg ny kunnskap på ett felt jeg er interessert i. Jeg kan lære nye fakta, lese teorier som kan få meg til å tenke nytt. Alt jeg lærer, fester seg i meg, skaper en sammenheng med noe annet som allerede er der, og mitt kunnskapssystem utvider seg og utvider meg. Likevel er min opplevelse ikke lenger at jeg er på vei mot noe nytt, i betydning ikke-meg, men tilbake til mer-av-meg. I denne prosessen skrelles noe av. Det er mer en avdekking enn en fornyelse.

Jeg avlærer stadig flere av mine håpløse introjektive selv-ideer, og intensiteten i flere av mine både idealiserende og foraktfulle projeksjoner avtar. Ettersom min varhet/bevissthet vokser, kler jeg av meg stadig flere indre normative komplekser og statusjagende sammenligninger: bedre enn, dårligere enn. Det meste jeg har lært om prestasjon, lykke og anerkjennelse virker oftere og oftere veldig mismodig; ja, rett og slett unaturlig.

Og på min vei til mer av meg selv, husker jeg også mer om hvorfor jeg er her, og når dette indre erindringsrommet er åpent i meg, forholder jeg meg rausere til andre mennesker rundt meg. Dette har kun vært mulig fordi jeg har åpnet opp for og dermed opplevd en annen type kontakt og fellesskap enn jeg hadde da jeg vokste opp. Og jo mer jeg opplever av det, jo mer kan jeg gi det videre.

Det er en selvforsterkende prosess full av både motstand og sorg som i økende grad gir meg glimt av noe i meg som alltid har vært der. Jeg vet ikke helt hva det er. Det kan være åndelig, men erfares helt kroppslig. En ro, en klarhet, en tilstedeværelse og en medfølelse som både går innover og utover. Det føles som en naturtilstand, som meg selv, som noe jeg hverken behøver å tro på eller overbevise noen om.

Jeg tror det trengs i vår tid.

 

Stor takk til redaktør Per Terje Naalsund for kyndig veiledning på tekst og struktur.

notater:

^[1] 1 «Hele 72 prosent av verdens befolkning lever nå i autoritære samfunn, ifølge en fersk rapport fra svenske Varieties of Democracy (V-Dem)», skriver Aftenpostens journalist Kristoffer Rønneberg i en artikkel (2023).

^[2] J.M.Robine holdt key-note foredraget på NGI sin konferanse i Sandvika lørdag 29. oktober 2022 hvor han begynte med å si: «The world is in crisis. We are of the world. We are in crisis. I am in crisis.» Deretter sa han: » […] to take responsibility belongs to the individual paradigm. The freedom of choice is seriously challenged.» Sitert etter hukommelsen.

Fra oversettelsen av foredraget, i Robine (2022): «Personen er ikke lenger herre i sitt eget hus: Hun er i kontakt, hun er påvirkning og tilpasning, det vil si omformet av sin verden samtidig som hun omformer verden.»…«Ved disse suksessive sjokkene som kommer fra verden vi er en del av, ved forekomsten av et begrenset uvisse, konfronteres og utfordres vår illusjon om frihet til initiativ, om valgfrihet og om handlingsfrihet alvorlig.»

^[3] I en interessant artikkel i Psykologitidsskriftet skriver psykolog og filosof Ole Magnus Vik (2022) «at pasienter har en tendens til å appro- priere det de antar er psykoterapeutens moralske grunnholdninger (se bl.a. Newberg & Waldman, 2006; eller van Duerzen, 2002)».

^[4] I boken Ego, Hunger and Aggression utgitt første gang i 1942 refererer Perls til Friedlanders begrep «creative indifference», som også peker i samme retning: «S. Friedlander differentiates between the uninterested detachment – the «I don’t care» attitude – and the «creative indifference». Creative indifference is full of interest, extend- ing towards both sides of the differentiation.» (Perls, 1969, s. 19).

Referanser

Aspestrand, R. (2022). Til stede i fravær. Om feltteori og samtaleterapi i et postmoderne samfunn. I: Gestaltterapeuten. Årbok 2022, 58 – 67, Norsk Gestaltterapeutforening.

Brodin, M. & Hylander, I. (1997). Å bli seg selv. Pedagogisk Forum.

Ecker, B., Ticic, R. & Hulley, L. (2012). Unlocking the Emotional Brain. Eliminating Symptoms at Their Roots Using Memory Reconsolidation. Routledge.

Gullestad, M. (2024, 05. juli). Fanget i mors edderkoppnett: Om å bryte med foreldre. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/ideer/essay/2024/07/05/ fanget-i-mors-edderkoppnett-om-a-bryte-med-foreldre/

Herrestad, H. (2021). Fritz Perls’ utvikling av gestaltterapi. I: Gestaltterapeuten Årbok 2021, 81-94. Norsk Gestaltterapeutforening.

Juul, J. (1996). Ditt kompetente barn: på vei mot et nytt verdigrunnlag for familien. Pedagogisk Forum

Kennair, L. E. O. (2024). Personlighet. Store norske leksikon. Hentet 17. de- sember 2024 fra https://snl.no/personlighet

Kirkengen, A.L. & Brandtzæg Næss, A. (2015). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Universitetsforlaget.

Korb, M.P., Gorell, J., van de Riet, V. (1989/2002). Gestalt Therapy. Practice and Theory (2. utg). The Gestalt Journal Press.

Maté, G., med Maté, D. (2022). The Myth of Normal. Trauma, Illness & Healing in a Toxic Culture. Vermillion.

McCain, K.W. (2015). “Nothing as practical as a good theory” Does Lewin’s Maxim still have salience in the applied social sciences?. I: Proceedings of the Association for Information Science and Technology, 52 (1), s. 1-4. https://doi. org/10.1002/pra2.2015.145052010077

Perls, F., Hefferline, R. & Goodman, P. (1951). Gestalt Therapy, Excitement and Growth in the Human Personality: Souvenir Press.

Perls, F. (1942/1969). Ego, Hunger and Aggression. A revision of Freuds Theory and Method. The Gestalt Journal Press.

Perls, F. (1973). The Gestalt Approach & Eye Witness to Therapy. Science and Behavior Books.

Perls, F. (1969). Gestalt Therapy Verbatim. The Gestalt Journal Press.

Robine, J.-M. (Red.). (2016). self – A Polyphony of Contemporary Gestalt Therapists. L’Exprimerie.

Robine, J.-M. (2012). Social Change Begins with Two. Instituto di Gestalt HCC.

Robine, J.-M. (2022). En kreativ tilpasning – til hvilken verden? Forelesning ved NGIs konferanse 29.10.2022. Norsk Gestalttidsskrift, 14 (2), 67-79.

Rønneberg, K. (2023, 8. mars). Verdens største diktatur? Ikke hvis du spør Kinas ledere. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/verden/nyhetsanalyse/i/ l3J7pL/verdens-stoerste-diktatur-ikke-hvis-du-spoer-kinas-ledere

Skottun G. & Krüger. Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Gyldendal Norsk Forlag.

Skottun, G. (2022) På reise i forskjellige verdener. Om etisk ansvar og projeksjoner. Norsk Gestalttidsskrift, 14 (2), 62-65.

Taylor M. (2014). Trauma Therapy and Clinical Practice: Neuroscience, Gestalt and the Body. Open University Press.

van der Kolk, B. (2014). Kroppen holder regnskap. Hjerne, kropp og sinn behandlingen av traumer. Flux Forlag.

Vik, O. M. (2022). Psykoterapiens etos. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 59 (7), 656-663.

von Tetzchner, S. (2024). Identitet. Store norske leksikon. Hentet 17. desember 2024 fra https://snl.no/identitet

Wheeler, G. (1991). Gestalt Reconsidered – A new approach to contact and resis- tance, GICPress.

Wheeler, G. (2016). The Future of the Self. I: Robine, J.-M. (Red). self – A polyphony of Contemporary Gestalt Therapists. L’Exprimerie.