GESTALTTERAPEUTEN
Menu
  • NYHETER
  • ARTIKLER
  • INTERVJUER
  • KURS & VERKSTED
  • Redaksjonen
  • ARKIV
Menu

Stikkord: sorg

Gestaltterapi med mennesker i sorg – sett fra et feltteoretisk perspektiv

Skrevet 16. desember 202417. desember 2024 av Redaksjonen

Redaksjonen har bedt Kristine Lauve Steensen snakke med Henning Herrestad om hvordan gestaltterapi ser på sorg. Henning har basert seg på gjengse psykologiske teorier om sorg, Kristine har behandlet klienter i sorg som gestaltterapeut. De er også begge aktive i sorggruppearbeidet til Fransiskushjelpen i Oslo. Her møtes en klinisk gestaltterapeut og en erfaren gestaltteorileser – og tenker til et undrende samspill. Hva kan gestaltterapi bidra med, for mennesker i sorg?

Av Henning Herrestad og Kristine Lauve Steensen

Fra Chat GPT til PHG

Kristine Steensen

Kristine: – Sorg er noe vi alle har hatt, eller kommer til å oppleve, i løpet av livet. Vi kan snakke om sorg knyttet til mange ulike typer tapsopplevelser. Men i denne samtalen skal vi konsentrere oss om sorgen over å ha mistet noen en er glad i. Hva sier gestaltterapiteorien om det? lurer jeg på.

– Men, Henning, hva gjorde deg interessert i dette temaet?

Henning: – Det rare er at selv om jeg har skrevet om gestaltterapi i mange år og har arbeidet med sorg og sørgende i enda flere år, har jeg aldri satt meg ordentlig inn i hva gestaltterapeuter har skrevet om hvordan man ser på utfordringene sørgende har i lys av gestaltterapi. Ikke før jeg ble utfordret til å gjøre det. 

Kristine: – Hvor er det naturlig å begynne synes du?

Henning Herrestad

Henning: – Jeg prøver å følge med i tiden, så jeg spurte tre kunstige intelligenser om å oppsummere litteraturen om gestaltterapi anvendt på sorg.

– Claude AI endte oppsummeringen med at forskning underbygger at gestaltteknikker kan være effektive når man skal hjelpe mennesker i sorg, spesielt med å gi uttrykk for følelsene, finne utløp for ambivalente følelse, legge til rette for lukking (closure) samt å fremme økt varhet i sorgprosessen.

– Chat GPT konkluderer med at samlet sett viser litteraturen at gestaltterapi kan være en effektiv tilnærming til sorgarbeid ved at den fremmer en helhetlig bearbeiding av følelser, hjelper med å løse ufullendte hendelser og gir rom for transformasjon og personlig vekst.

– Mens Google Gemini konkluderer med at gestaltterapi tilbyr en unik og effektiv tilnærming til å møte sorgens kompleksitet. Ved å fokusere på varhet om her og nå, å gi uttrykk for følelse og varhet om kropp kan det hjelpe individer å heles etter tap og gjenoppbygge livene sine.

– Vakkert, ikke sant?

Kristine: – Tja, jo da. Men jeg er mer interessert i å spørre den vakre intelligensen din egentlig. Jeg vet at du har studert Paul Goodman spesielt, men også Fritz Perls, og vil gjerne høre hva du har festet deg ved at gestaltterapi skal være etter å ha lest dem.

– Hvordan ser de på sorg fra et gestaltperspektiv?

Et feltteoretisk perspektiv

Henning: – Jeg er helt enig i at vi bør starte med å spørre oss hvordan vi kan forstå sorg ut fra grunnboken i gestaltterapi – den vi forkorter PHG etter forfatterne Perls, Hefferline og Goodman. Men, jeg er også blitt utfordret til å være tro mot den felt-teoretiske forståelsen Goodman introduserer, så jeg vil forsøke å tolke det som står i PHG i lys av George Wollants bok Gestalt Therapy. Therapy of the Situation. Det er først når vi gjør det, at PHG blir et korrektiv til mye av det som skrives om sorg ut fra andre teoretiske utgangspunkt enn gestaltterapi. 

Kristine: – Jeg har også gjenlest Wollants nå for å kunne snakke med deg om dette, og han skriver godt om felt, men hvorfor velger du akkurat Wollants når det er så mange som skriver om felt-teori?

Henning: – Jeg synes Wollants er god til å spissformulere hva felt-teori handler om, og til å påpeke hvor Goodman faller tilbake til Perls snevre forståelse av at alt handler om kroppen. Mens en vanlig forståelse av PHG er at behovet organiserer feltet, sier Wollants at feltet former behovet. 

Kristine: – Dette er interessant, at feltet former behovet. La oss se litt på hvordan det kan se ut i et sorgfelt. Er det i orden at jeg deler noe fra min personlige sorghistorie her?

Henning: – Ja, gjør det.

Kristine: – Takk. Dette er mye av bakgrunnen for at jeg i dag er sorggruppeleder for unge etterlatte etter selvmord i Fransiskushjelpen. Jeg gir en kjærlig klem til ungdommen i meg sammen med de andre som har mistet til selvmord. 

– Da jeg var 16 år, tok en av kameratene mine livet sitt. Han var en politisk engasjert og fortvilet ungdom som slet med å finne mening med hvordan verden fungerer. Det klareste minnet mitt av ham er imidlertid ikke hans flammende politiske monologer, men hvordan det var å holde min lille hånd i hans store, grove, firkanta neve. Jeg kan gjenkjenne avtrykket av hånda hans fremdeles. Vi var bare ungdom og visste ikke hvordan vi skulle støtte hverandre – vi som var glad i ham. Det var heller ingen voksne som forsøkte å snakke med oss. Så vi drakk øl isteden, og forsøkte å drive hans politiske engasjement videre, i hans ånd.

– To år senere tok en annen kamerat også livet sitt – en i den samme vennegjengen. Han hadde sett opp til vår avdøde kamerat. Mente han gjorde det eneste riktige mennesker i vår tid kan gjøre ved å ta livet sitt. Da vi drakk gravøl i taushet etter begravelsen på den lokale puben, en forvirret gjeng med ungdom som forsøkte å finne en mening bak det som rammet oss, kom faren til den avdøde bort til oss og sa: «Dette slutter nå. Ingen av dere får lov til å tenke at det sønnen vår gjorde var en god løsning. Det var det ikke. Det er ingenting som er så vanskelig at vi ikke kan løse det sammen. Men dere må prate om det.»

– Det var første gang på de to årene at jeg gråt.

– Jeg husker det øyeblikket helt klart. Når jeg ser tilbake på det tror jeg at jeg hadde ventet på at noen voksne sa noe slikt. Noe jeg kunne holde fast i. En retning. Det endret min sorgprosess og min tilgang til å savne, være sint og stille spørsmål. 

– Jeg deler denne historien med deg nå fordi jeg tenker at den illustrerer hvordan feltet former behovet. Hvordan feltet vi ungdommene var av etter det første tapet var fiksert, «dirrende», og tappet for pust og kreativitet, som en tikkende bombe. Det var ikke tilgang for hver og en av oss til å identifisere noe behov. Det førte til ulike kreative tilpasninger som å drikke øl, utagere politisk og – som for vår venn, å ta livet sitt.

– Kan du forstå det?

Henning: – Takk for at du delte denne erfaringen. Og ja, jeg kan forstå det.

– Jeg har også en slik erfaring. Jeg elsket min mormor, som bodde i nabohuset hele min oppvekst. Når hun ble gammel, mistet hun livslysten og nektet å spise. Jeg prøvde å overtale henne til å begynne å spise igjen, og min mor fortsatte hver dag med litt for lite hell. Etter seks måneder kollapset mormor en vinterdag og døde. Jeg hadde både en følelse av avmakt og en følelse av skyld for ikke å ha gjort nok for å hindre dette. Jeg hadde et behov for å forstå hva det var som traff oss. Jeg søkte meg til selvmordsforskning og sorgarbeid. 

Kristine: – Takk for at du fortalte det, Henning.

– Som gestaltterapeuter med et feltperspektiv er vi oppmerksomme på hvordan våre egne livserfaringer kan fremtre i feltet. Wollants foreslår forøvrig å erstatte begrepet «felt» med «situasjon». Jeg kan like at «situasjon» er et mer dagligdags begrep, med svakere referanse til fysikken enn det «felt» har, men jeg syns det er noe forvirrende å følge når begrepet «situasjon» både brukes om situasjonen her og nå og om «personens livsverden».

Henning: – Wollants rendyrker en fenomenologisk forståelse. «Min livsverden» er min opplevelse av meg selv og den verden jeg lever i. Hver og en av oss opplever verden forskjellig og har derfor sin egen livsverden. «Situasjonen» er den delen av min livsverden som jeg opplever er relevant for hvordan jeg opplever meg selv i verden akkurat nå. Det er en flytende grense. Kanskje er jeg bare opptatt av det som er i rommet og i vårt møte her og nå, og kanskje er jeg fylt av alt jeg har med meg inn i rommet. 

Kristine: – Ja. For personen er her og nå, livsverdenen og samfunnet som rammer det hele inn er ulike deler av samme totale situasjonen.

Henning: – Nettopp. En klient som forteller om hvordan livet er vanskelig for tiden, har en «situasjon» som omfatter både rommet og det som skjer i møtet med terapeuten, men også alt det andre klientens liv er fylt av for tiden.

– Wollants understreker at felt-perspektivet innebærer at om en person møter sin situasjon med en kreativ eller en fiksert tilpasning må forstås både ut fra krav i form av ønsker, lengsler, interesser og behov i personen selv og krav personen opplever å møte i situasjonen. Dette kan være opplevelsen av at andre mennesker forventer noe av deg, eller at det ligger et krav i situasjonen selv. 

Kristine: – Jeg synes «krav i situasjonen selv» høres nesten religiøst ut. Som en Gud eller overmakt som formaner og vi små mennesker adlyder viljeløst…

– Men det er en gjensidighet i dynamikken her, er det ikke, at krav i personens behov påvirker og påvirkes av krav i situasjonen – og motsatt? 

Henning: – Hvis du for eksempel blir overrasket av uvær i fjellet, så vet du at du må finne ly eller holde deg i bevegelse om du ikke skal fryse i hjel. Objektivt sett er det ditt eget ønske om ikke å fryse i hjel som gjør at du søker ly og ikke legger deg ned. Men det er viktig å fastholde det fenomenologiske perspektivet.

– Det er hele tiden snakk om hvordan du subjektivt opplever situasjonen. Om du går ute i stormen, er det ikke sikkert du subjektivt opplever annet enn at det er nødvendig at «jeg må finne ly» eller «jeg må holde varmen». Fenomenologiske filosofer er opptatt av hvordan verden umiddelbart framstår for oss før vi har tenkt og analysert situasjoner ut fra våre teorier og modeller om hvordan verden er objektivt sett. 

Et feltteoretisk perspektiv på sorg

Kristine: – Så for å bevege oss over til sorg. Hvordan inviterer Wollants bok til en ny forståelse av sorg?

Henning: – Wollants skriver at gestaltterapi er en fenomenologisk undersøkelse gjort av klienten, støttet av terapeuten, av hvordan klienten nåværende situasjon er gestaltet. Med gestaltet mener han hvordan interaksjonen mellom klienten og det klienten opplever som situasjonens krav er organisert.

– Så hvis en klient forteller at en nær person er død, så kan du som terapeut assistere klienten i å undersøke hvilke ønsker, lengsler og behov klienten selv kjenner på i denne situasjonen, altså hvilke «krav» klienten stiller i denne situasjonen. Men du kan også undersøke hvordan klienten opplever at det stilles krav fra omgivelsene. Hva er det hen må forholde seg til i denne situasjonen? Hvilke mønstre går igjen i hvordan klienten forholder seg både til sine egne og situasjonens krav?

Kristine: – Jeg vil gjerne at vi anvender det du sier om «klientens krav til situasjonen» på et klienteksempel. Da blir det hele litt nærmere virkeligheten. Jeg har kalt han Tor. 

– «Tor» mistet sin far i en ulykke for en tid tilbake, og oppsøker gestaltterapi for å få hjelp til å «stå i situasjonen» som han sier.

– I den første timen forteller han om hvordan faren døde. Jeg legger merke til at stemmen er monoton, blikket hviler ut i rommet, pusten er umerkelig for meg og han sitter helt stille. Teen jeg har servert, som han takket ja til da han kom, blir stående urørt på bordet og blir kald. Det er mange ord. Jeg lytter med hele meg og lar kroppen respondere på de voldsomme detaljene Tor beskriver – som står i kontrast til den stille og ubevegelige kroppen. Da Tor er ferdig med å fortelle blir vi begge stille. Jeg føler jeg bør si noe, men jeg finner ikke ord. 

Henning: – Jeg tenker at når du lar ham fortelle om hvordan faren døde, så er du i gang med å støtte klienten i en fenomenologisk undersøkelse av sin situasjon. 

Kristine: – Jeg ser at jeg ikke var så opptatt av historien han fortalte, men av hvordan Tor framstår i rommet og hva jeg blir var om skjer i min egen kropp i møte med hans stille og ubevegelige kropp.

– Jeg er inspirert av hva Wollants skriver om hvordan man kroppsliggjør situasjonen. Han bruker uttrykket «bodying forth the situation» som peker på hvordan personen og dens miljø forenes og fortelles gjennom kropp. Kroppens væren er sånn sett av situasjonen.

– Så når min kropp speiler klientens kroppsspråk, bevisst eller ubevisst, så får jeg selv varhet om hva klienten føler i kroppen i denne situasjonen. Og ved å vise klienten min speiling gir jeg klienten muligheten til å bli oppmerksom på hvordan alt han føler former hvordan kroppen hans er. Dette er en like viktig kilde til innsikt som å høre klienten fortelle om sin situasjon utenfor terapirommet.

Henning: – Det er jeg helt enig i.

– Wollants var elev av Laura Perls. I mine artikler om Laura Perls (del 1 og del 2) har jeg skrevet om hvordan det du sier nå reflekterer Laura Perls forståelse av gestaltterapi. Dette er en del av hvordan terapeuten assisterer klienten i en fenomenologisk undersøkelse som omfatter hva som foregår i klienten i møte med situasjonen. Ved å dele egen varhet er vi mer hjelpsomme enn om vi bare spør klienten «hva føler du nå», for da får ofte bare fatt i hva klienten tenker om seg selv. 

Situasjonens krav til klienten

Kristine: – Ett annet klienteksempel, som kan illustrere «situasjonens krav til klienten», kan vi kalle «Anine». Hun har nettopp fått inkassovarsel på kremasjonen av sin mor. Anine hadde videresendt den første fakturaen til banken for betaling, men banken hadde ikke fulgt det opp. Anine ble urolig av inkassovarselet, de hadde ikke hatt urnenedsettelse enda engang, og alt var sårt. Hun ble veldig urolig, og fikk problemer med å sove, så legen skrev ut Sobril til henne.

– I terapien med meg tok det lang tid før vi kunne kontakte hvordan tapet av moren beveget henne. Jeg som terapeut ble frustrert og utålmodig over det. Det oppleves som at samfunnet forstyrrer adgangen til en naturlig sorgprosess. 

Henning: – Jeg antar du ble frustrert over at hun snakket mye om alle disse kravene fra situasjonen du ikke kunne gjøre noe med.

– I stedet for å tenke at samfunnet forstyrrer en naturlig sorgprosess, kan vi si at ulike samfunn gir ulike sorgprosesser. Det finnes ingen naturlig og uforstyrret sorg.

– Og jeg tror du undervurderer hvor viktig det er at du som terapeut er klientens vitne på vanskelighetene klienten utsettes for. I møte med ufølsomme myndigheter og mennesker, er det lettende for mennesker å få bekreftet at det ikke er de som bør skamme seg, at det er normalt å reagere slik de gjør, at de ikke er psykisk syke fordi om de reagerer som de gjør. Det er med å gi dem den støtten de trenger for å klare å møte kravene i sitasjonen med en mer kreativ tilpasning. 

Kristine: – Du har jo truffet mange mennesker i sorg i Fransiskushjelpen, og jeg tenker det er nyttig for oss gestaltterapeuter å vite noe om hvordan helse- og sosialvesenet forøvrig møter sørgende. Det er viktig for å forstå situasjonen. Kan du si noe om det?

Henning: – Ja, la meg dikte videre på hva Tor kan stå overfor akkurat nå. Kanskje er han i en jobb der det er lite rom for tilrettelegging. Når han nå opplever at han er tung til sinns, umotivert, ukonsentrert, har problemer med å huske og sover dårlig, så er han redd han ikke klarer å levere slik ledelsen forventer. Den første uken etter dødsfallet fikk han velferdspermisjon med lønn for å ordne med bisettelsen og alt som måtte ordnes. Nå er det ikke mer permisjon å få. 

– Så nå går Tor til fastlegen, forteller hvordan han har det og ber om sykemelding. Legen er en samvittighetsfull dame som kjenner NAVs veileder for sykemeldinger. Hun vet derfor at uansett hvor dårlig Tor fungerer på jobb, så er det ikke anledning til å gi ham sykemelding. For NAV skriver eksplisitt at det ikke er anledning til å gi sykemelding ved normale sorgreaksjoner.

– Her møter Tor samfunnets angst for at han skal være en byrde for samfunnet. Legen fant kanskje derfor isteden en diagnose for en psykisk lidelse med akkurat de samme symptomene som de Tor presenterte. Noen får diagnose depresjon, og den kan hefte ved dem i årevis. De fleste får diagnosen «situasjonsbetinget psykisk ubalanse» som kan være utløst av sorg. Når det har gått seks måneder siden dødsfallet, og du fortsatt har de samme sorgreaksjonene, kan du nå få diagnosen «forlenget sorglidelse».

– En av de sentrale forskerne bak diagnosen forklarte at de satte grensen seks måneder etter dødsfallet fordi de fant at da orket ikke familie og venner å støtte den sørgende mer. Alle kan få sykemelding hvis de bare går med på at de faktisk har en psykisk lidelse utløst av sorgen.

– Hvis Tor er så redd for ikke å prestere på jobb slik han tror det forventes, som jeg antar, så er det et lite offer å godta en diagnose om at man har en psykisk lidelse for å få den sykemeldingen han kjenner han trenger. Om legen er samvittighetsfull, vil det bli flere angstfylte møter med henne om å forlenge sykemeldingen. For igjen spøker NAV og en presset sykelønnsordning i bakgrunnen. Angsten hos NAV er at langtids sykemeldte faller ut av arbeidslivet og ender på uføretrygd.

Kristine: – Så en helt normal reaksjon på sorg kan bli gitt diagnosen depresjon eller forlenget sorglidelse dersom det tar for lang tid eller er for krevende for dem rundt?

– Det er fortvilende sett fra et sted med tillit til den paradoksale endringsteorien. Det skjer jo ingen endring når samfunnet som skal hjelpe personen, unngår å forholde seg til det som er.

– Men nå sporet jeg oss litt av. Skal vi gå et hakk tilbake til PHG igjen? Paul Goodman levde jo selv med sorgen etter sønnen Marty som døde i 1967. Formet det hva PHG sier om sorg?

PHG og Goodmans syn på sorg

Henning: – Nei. PHG kom ut i 1951 lenge før Marty døde. Goodman hadde skrevet om hvordan man overskrider (transcend) sorg gjennom kunst. Men når han selv ble konfrontert med tapet av sin egen sønn, så ble han stående fast, og fant ingen vei til transcendence før han ble innhentet av sin egen død.

– Goodman skriver et avsnitt om sorg i PHG (1951/1996, s 359-360), men slik jeg tolker det, så er han ikke ute etter å forklare sorg. Han bare bruker sorg som et eksempel på en av flere situasjoner med en vedvarende smerte.

– Hans poeng er at smerten vil fortelle oss noe, så det å unngå den er en dårlig løsning. Hvis vi ikke kjente smerte når vi er i sorg, ville vi lett bare ha fortsatt som før uten å ta en tilstrekkelig «timeout» til å bearbeide tapet. Det kan fremstå som at Goodman ikke klarte å følge sine egne teorier om sorg når han selv ble rammet av den.

Kristine: – Så Goodman skriver om en indre sorgprosess, en bearbeiding av tapet?

Henning: – Ja, han beskriver det også som en indre konflikt mellom en forståelse av at nå er ting endret og lengsler og minner om det som var. Han bruker uttrykket «sorgarbeid» om reorienteringsprosessen man må gjennom. Dette er veldig konvensjonelle tenkemåter om sorg som en indre prosess.

– Jeg tror Goodman lener seg på det fordi han vil overbevise leseren om at vedvarende smerte har en funksjon ved å appellere til en funksjon han tenker leseren vil kjenne igjen. Men han skriver også:

Emotional suffering is a means of preventing the isolation of the problem, in order that, working through the conflict, the self may grow in the field of the existent.   

– Det er en setning Wollants vil like tror jeg. Her er det for det første en henvisning til at målet med prosessene vi går gjennom ikke er balanse eller følelse av velvære, men vekst; «that the self may grow».

– For det andre er stedet hvor vekst finner sted «in the field of the existent» som jeg tror Wollants ville oversatt med «situasjonen her og nå». Så den følelsesmessige smerten tvinger oss til å møte situasjonen her og nå på en måte som skaper vekst.

– Når Tor klarer å finne en kreativ tilpasning til kravene han selv har (ønsker, lengsler, behov og interesser) og kravene han møter fra situasjonen, så har det skjedd en personlig vekst. 

Goodmans traume-teori

Henning: – PHG har mer å si om sorg enn dette. Carmen Vázquez Bandin (2013) framhever at sorg må forstås ut fra Paul Goodmans «traume-teori». Goodman beskriver at i situasjoner med frustrasjon, sult og sykdom så blir kontaktgrensen uutholdelig stram fordi kroppens behov ikke kan dekkes av omgivelsene.

– Da arbeider kroppen for å minske spenningen gjennom hallusinasjon og drøm, livlig fantasi, besettende tanker, grubling og uro. Hensikten, sier Goodman, er å utsette problemene så kroppen får hvile og tilbaketrekning. 

Kristine: – Her kan jeg nevne et klienteksempel jeg har kalt «Kristian». Han mistet sin ektemann til sykdom for tre år siden og forteller om det som har blitt et fast morgenritual for han siden. Før han lukker opp øynene om morgenen strekker han hånda over mot den andre siden av senga, og stryker over den andre puta. Og hver morgen, når han lukker opp øynene, oppdager han at ektemannen ikke lenger ligger ved siden av ham. Han blir lei seg, gråter og kjenner at han ikke orker å gjennomleve denne dagen. Han forteller at det samme skjer hver morgen.

– Jeg tenker på Kristians morgenritual som en slags daglig utsettelse av å ta inn over seg at ektemannen er død. Frem til han lukker opp øynene kan han leve i en virkelighet der ektemannen fremdeles finns der sammen med han. Jeg ser på denne type kontakt med avdøde som en åpen portal inn til å utforske hvordan relasjonen til avdøde ikke lenger er som den var.

Henning: – Jeg har også hørt sørgende fortelle om mange merkelige opplevelser som kan gis en psykologisk forklaring med det Goodman skriver om. Det er veldig vanlig å høre den avdødes stemme, å oppleve at man plutselig ser den avdøde på gaten, og så var det kanskje en fremmed når man så nærmere etter. Mange opplever at den døde henvender seg til dem i drømme eller at de drømmer at den døde er levende.

– Skal vi tro Goodman så bidrar alt dette til å gi dem utsettelsen de trenger til å ha krefter til å bearbeide sorgen.

Kristine: – Så igjen er Goodman opptatt av indre psykologiske prosesser i stedet for å se det i et feltteoretisk perspektiv?

Henning: – Ja, Goodman skriver først at en uforstyrret kontaktsyklus fører til at likevekt er gjenopprettet og at organismen er som i søvne. Det er en henvisning til Perls forståelse av organismen som en mekanisme som søker likevekt gjennom å få dekket behov.

– Wollants skriver om dette: 

This is the part in the theory of Gestalt therapy in which Goodman (PHG, 1951/1994) got stuck in the dualistic, individualistic and intrapsychic language that is not compatible with the phenomenological, field-theoretical and relational view he describes in the first chapter of PHG. In fact, through this language he unwittingly reinstated the traditional separation between person and world.  (Wollants, 2007, s. 98-99)

Goodmans nevrose-teori

Kristine: – Mener du at vi bør forkaste denne delen av PHG?

Henning: – Vi kan ikke forkaste den. For «traume-teorien» er utgangspunktet for teorien om nevroser. Når denne situasjonen av fare eller frustrasjon bare vedvarer, kan det som var en kreativ tilpasning i en akutt situasjon, setter seg i kroppen som en muskelspenning (og mangel på varhet) som man ikke er bevisst. Dette kaller PHG en «nevrose»: 

To sum up, we have here the typical picture of neurosis: under-aware proprioception and finally perception, and hypertonus of deliberateness and muscularity. (PHG s. 264-265). 

Dette kan vi kalle Goodmans «nevrose-teori», og nevrose-teorien er igjen det vi baserer vår forståelse av fikserte tilpasninger på.

– Kort fortalt, når vi ikke klarer å møte situasjonens krav, fordi det ikke er nok støtte i situasjonen til å finne en kreativ tilpasning, så henfaller vi til fikserte handlemåter der vi handler uten full varhet for situasjonens krav. Slike fikserte handlemåter blir til ubevisste mønstre og varige muskelspenninger, og de gir ikke den veksten man får ved å finne kreative tilpasninger til situasjonens krav. Dette er essensielle deler at teorien om gestaltterapi.

– Men, som du ser av min gjengivelse, så kan vi tolke teorien til å handle om situasjonens krav, og mulighetene de gir for vekst, framfor å tolke teorien som kun å handle om å få dekket egne behov for å komme i likevekt igjen. 

Sorg og kjærlighet

Kristine: – Jeg opplever at vi har snakket om hvordan den individuelle og den situasjonelle sorgen er gjensidig og dynamisk forbundet sett fra et feltteoretisk perspektiv, og at feltteorien er et godt grunnlag for å favne den kompleksiteten sørgende står i. Det har vært nyttig for meg å bli bedre kjent med. 

– Du har invitert oss til å se sorgen i lys av Wollants og PHG. Hva har du blitt klar over i forhold til det? 

Henning: – Jeg har lenge holdt foredrag om hvordan vi kan skifte fra et medisinsk blikk på sorgen som et «traume» som skal heles til et sosialt blikk på sorgen som en «integreringsprosess» i et nytt liv. Jeg var ikke klar over at gestaltterapi, når den er felt-orientert, har integrert dette sosiale blikket.

– Jeg tenker nå mer radikalt om dette sosiale perspektivet. Det er ikke noe som kommer i tillegg til et medisinsk perspektiv. Det medisinske perspektivet, som ser sorgreaksjoner isolert fra samfunnet de oppstår i, er rett og slett mangelfullt.

Kristine: – Jeg vil gjerne takke deg for samtalen vår, og gi det siste ordet til musiker og poet Nick Cave. Da vi avtalte å gjøre denne samtalen om sorg viste det seg at vi begge var vilt begeistret for han.

– Akkurat som Paul Goodman har Nick Cave også mistet barn, nemlig sine to sønner Arthur og Jethro. Platene ”Ghosteen” og ”Wild God” er inspirert av disse tapene og har vært vårt felles lydspor gjennom samtalen vår. Vi har delt kloke, presise og gjenkjennelige beskrivelser av sorg fra bloggen hans, Red Hand Files, og boken Faith, Hope and Carnage med hverandre underveis.

– Cave minner oss på at sorg jo dypest sett er en konsekvens av å ha elsket. En uunngåelig del av å være menneske blant mennesker. Og kanskje kan vi også sende en varm hilsen til den sørgende Paul Goodman med dette.

We each have our reserves of sorrow that rise to the surface, provoked by one little thing or another, to remind us we are human and that we love and that we are part of the great human story that flows along the ancient waterways of our collective and historical griefs. This breaking down is not something from which we need to be saved or cured, but rather it is the toss and tumble of life, and the occasional losing of oneself to the sadness of things is an honoring of life itself. 

(The Red Hand Files # 228)

 

Referanser:

Cave, N. (2023) Faith, Hope and Carnage, Cannongate Books, London.

Cave, N. The Red Hand Files, https://www.theredhandfiles.com/

Herrestad, H. (2020) I tiden: Om nevroser, Gestaltterapeuten, https://gestaltterapeuten.no/2020/06/i-tiden-om-nevroser/

Herrestad, H. (2024) Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi del 1, Gestaltterapeuten, https://gestaltterapeuten.no/2024/08/laura-perls-kroppsorienterte-gestaltterapi-del-1/

Herrestad, H. (2024) På hvilken måte er gestaltterapi kroppsorientert? Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi – del 2, Gestaltterapeuten, 

https://gestaltterapeuten.no/2024/09/pa-hvilken-mate-er-gestaltterapi-kroppsorientert-laura-perls-kroppsorienterte-gestaltterapi-del-2/

Masquelier, G. (2002) Gestalt Therapy: Living Creatively Today, Eget forlag, Beauvais, Frankrike.

Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1996) Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality, London (første utgave 1951, Julian Press, New York)

Vásques Bandin, Carmen (2013) Loss and Grief. Sometimes, just one person missing makes the whole world seem depopulated, in Francesetti, G., Gecele, M., Roubal, J. (2013) Gestalt Therapy in Clinical Practice – From Psychopathology to the Aesthetics of Contact, FrancoAngeli – Gestalt Therapy Book Series, Milano, Italia.

Wollants, G. (2008), Gestalt Therapy: Therapy of the Situation, Faculteit voor mens en samenleving.

Om psykiatriske diagnoser – og sorg

Skrevet 13. september 201413. februar 2022 av Redaksjonen

Av: Henning Herrestad

Dette skal handle om psykiatriske diagnoser gjennom å drøfte en ny diagnose om «komplisert sorg» som er i ferd med å bli tatt inn i de offisielle manualene DSM5, utgitt av American Psychiatrist Association, og ICD11, utgitt av Verdens helseorganisasjon og normerende for norsk helsevern.  

Når sorgen fryser fast

Da jeg arbeidet i Fransiskushjelpens sorgtjeneste hadde jeg samtaler med flere hundre sørgende med sterke sorgreaksjoner etter dødsfallet til en av sine aller nærmeste. Eksempler på slike sorgreaksjoner er sterk lengsel etter den som er død, bølger av smertefulle følelser, tilbaketrekning og tap av interesse for ting, søvnproblemer, problemer med konsentrasjon og hukommelse og uro. Man både søker nærhet til den avdøde og å unngå påminnelser om at vedkommende er død. Jeg har vent meg til at slike reaksjoner er noe normalt, og at mennesker sørger på veldig mange ulike måter. Jeg har også møtt noen som tilsynelatende aldri får det bedre, som står fast i en utrøstelig sorg som tærer dem opp. De kan være sykmeldte i måneder og år, men det er tilsynelatende ingen behandling som gjør dem friske. De blir oppgitt av nettverket sitt fordi de er utrøstelige, og de føler at ingen forstår dem. Min oppskrift var å forsøke å gi aksept for at noen ganger tar sorgen lang tid, at det også er normalt. Jeg håpet de skulle føle seg forstått. Men jeg vet ikke om de noen gang vil få det bedre.

Det er forsket i over 20 år på slike som står fast i sorgen, og man har avdekket at de har et felles sett med reaksjoner. Man har kalt det flere ting, men nå kalles det gjerne «komplisert sorg». Det er ikke slik at de står fast i sorgen fordi de har en annen psykisk lidelse som depresjon, angst eller posttraumatisk stress syndrom (PTSD). De kan ha disse diagnosene også, men komplisert sorg er noe annet. Siden de lider under det, og det ikke er en fysisk sykdom, er målet at det skal anerkjennes som en ny psykisk lidelse. Symptomene på komplisert sorg er at man har normale sorgreaksjoner unormalt lenge og uten at de blir svakere. Et avgjørende spørsmål er når disse reaksjonene burde ha blitt svakere. I forslaget til ny diagnose ble det foreslått at om sorgreaksjonene varer mer enn 6 måneder, så har man komplisert sorg. Jeg reagerte mot dette (se Herrestad 2011a), for det var mer regelen enn unntaket at de som oppsøkte sorgtjenesten hadde sterke sorgreaksjoner etter 6 måneder. Redaksjonskomiteen til DSM5 mente at 12 måneder for voksne og 6 måneder for barn var mer fornuftig.

Behandling for komplisert sorg

Hvorfor får noen komplisert sorg? En metafor er at sorgen gir et sår, og at kroppen leger såret naturlig. Men noen får infeksjoner i såret slik at det ikke vil gro. På samme måte kan noen få komplikasjoner i sorgen så den ikke går over. Det kan dreie seg om en kombinasjon av manglende støtte fra omgivelsene, tilknytningsproblemer fra barndommen, sterk avhengighet av avdøde eller av rollen som omsorgsgiver for avdøde, sterkt negative automatiske tanker om egen skyld og svikt og uklare forventninger til hvordan livet videre skal bli. Det er også vanlig at personen har en opplevelse av at de negative følelsene sorgen vekker er uhåndterbare, og at personen derfor prøver å unnvike alt som kan vekke disse følelsene. Det er utviklet flere terapier som har vist seg effektive gjennom randomisert kontrollerte undersøkelser der disse sammenlignes med andre mindre spesifikke terapier. Terapiformen jeg har lært (Complicated Grief Treatment-CGT) er manualbasert, og bruker et sett av spørreskjemaer som stadig skal skåres (målingsbasert omsorg). Terapien har hentet elementer fra kognitiv terapi, atferdsterapi, gestaltterapi, interpersonlig terapi og motiverende intervju. Hver terapitime innfører nye øvelser klienten skal fortsette hjemme, og undersøker hvordan forrige ukes øvelser har gått. Terapien adresserer systematisk alle komplikasjonene i sorgen som er nevnt over. 

I den endelige avstemningsrunden for hvilke diagnoser som skulle tas inn i DSM5 nådde «komplisert sorg» ikke opp. Diagnosen ble kun tatt inn i et tillegg over nye diagnoser som trenger å underbygges med mer forskning om de skal komme med i neste revisjon. For Norge er det mest interessant hva som kommer med i ICD11, som skal komme i 2015 eller 2016, fordi det er denne manualen som brukes i Norge. En del av redaksjonskomiteen arbeider for at «komplisert sorg» skal komme med i ICD11 selv om den ikke kom med i DSM5. Dette illustrerer hvordan det er en form for faglige konsensusprosesser hvorvidt en diagnose skal innlemmes eller ikke. Ulike faggrupper fremmer sine diagnoser eller endringsforslag, og så er det opp til en redaksjonskomité å avgjøre hva som godtas eller forkastes. Diagnosene skal først og fremst gjøre det mulig for klinikere (leger, psykologer, terapeuter, behandlere) å avgjøre hva pasienten lider av for å kunne velge rett behandling. At det finnes en særskilt behandling bør derfor styrke diagnosens kandidatur. Diagnosene skal også gjøre det mulig for ulike forskergrupper å sammenligne sine resultater. Komplisert sorg ble derfor nevnt i tillegget i DSM5 for å fremme forskningen rundt diagnosen. Alle de involverte fagpersonene må oppgi hvor de får støtte fra, for mistanken om at legemiddelindustrien påvirker dem henger over hele prosessen.

Er det en velsignelse eller en forbannelse å få en diagnose?

I likhet med de fleste andre psykiatriske diagnoser, så har man ingen biologiske indikasjoner på at komplisert sorg er en sykdom eller skade. Den eneste biologiske indikasjonen på komplisert sorg er hjerneavbildninger som viser at belønningssystemet i hjernen lyser mer opp når de tenker på den avdøde hos pasienter med komplisert sorg enn andre. Men det er ikke det samme som å påvise fysiske endringer slik man ser ved demenssykdom, eller blødninger eller infeksjoner. Selv om komplisert sorg medfører lidelse, så behøver det ikke være en medisinsk avvikstilstand. Det er mange tilstander som skaper lidelse for dem som utsettes for dem uten at det er en oppgave for leger eller psykologer å behandle dem, for eksempel fattigdom eller ensomhet.

De som ønsker å gjøre komplisert sorg til en psykiatrisk diagnose har mange gode intensjoner. For det første finnes det jo nå behandlingsmuligheter, men svært få vil nyte godt av disse om ikke diagnosen anerkjennes som en medisinsk diagnose. I mange land er det kun diagnosene som er tatt inn i manualene som gir rett til behandling. I USA er det forsikringsselskapene som krever dette for å utbetale støtte til behandling. I Norge utløser medisinske diagnoser rett til sykepenger og behandlingsrefusjoner fra stat og kommune for godkjente behandlere og behandlingsinstitusjoner. For Seksjon for sorgstøtte ved Akershus universitetssykehus og andre offentlige tilbud om sorgstøtte vil det gi en helt ny legitimering overfor helseforetaket som finansierer dem om komplisert sorg blir en diagnose i ICD11. Slik helsevesenet fungerer, er det derfor ønskelig for både leger, psykologer og deres pasienter at komplisert sorg blir godkjent som en ny psykisk lidelse.

Kritikerne, og jeg er blant dem, har pekt på at vi er i ferd med å medikalisere stadig større deler av vår livsverden. For eksempel sitter legene i Norge med makten til å utløse en rekke trygdeytelser, og derfor formulerer folk en rekke livsproblemer som medisinske problemer. Konflikter på arbeidsplassen eller tunge omsorgsbyrder i hjemmet blir omformulert til psykiske lidelser. Jeg mener det er feil at folk må gå til legen for å få sykemelding når de sliter med sorgreaksjoner. Man burde kunne gå rett til NAV å få «sorgpenger» (jfr Rekdal og Herrestad, 2014). Et annet eksempel er at slagrammede eldre nesten automatisk får foreskrevet antidepressiv medisin fordi depresjon regnes som en bivirkning av hjerneslag, mens mye tyder på at de sliter med ensomhet og sorg over tapt førlighet. Omsorg er tidkrevende og dyrt sammenlignet med medikamenter. Foreløpig finnes det ingen medikamenter til behandling av komplisert sorg, men altså effektive terapier. Det er likevel ingenting som tilsier at det må være leger eller psykologer som gir disse terapiene.

Gestaltterapeuter kan behandle komplisert sorg

Gestaltterapeuter har mange forutsetninger for å gi god behandling for komplisert sorg. Som nevnt er enkelte intervensjoner i CGT inspirert av gestaltterapi. Mye av terapien kan sees som måter å øke klientens awareness (oppmerksomhet) om hvordan klientens mestring av sorgen også låser klienten fast i sorgen. Særlig den relasjonelle delen, med økende isolasjon, er det nærliggende for gestaltterapeuter å gripe fatt i, siden gestaltterapi er en relasjonsorientert terapiform. Men gestaltterapeuter har ingen effektstudier å støtte seg på, og CGTs form med manualstyring og målinger står i skarp motsetning til gestaltterapiens fenomenologiske tilnærming. Kritikerne jeg nevnte vil sikkert påpeke at terapisamfunnets psykologisering av livsproblemer ikke er stort bedre enn medikaliseringen. De vil vel si at gestaltterapeutene først og fremst profitterer på at en ny del av våre livsproblemer er sykeliggjort, og at de bare utkjemper en profesjonskamp for å få sin del av det nye markedet.

Sorg er en eksiltilværelse

Jeg nevnte hvordan komplisert sorg metaforisk sammenlignes med et betent sår. Det er lett å bruke slike medisinske metaforer om sorg som en sykdom kroppen langsomt heles fra. Men det er alltid en fare for at slike metaforer blir til sannheter, og at all sorg blir til sykdom. Da blir det ensbetydende med å være frisk å ikke kjenne sorg når noen dør. Sorgreaksjoner blir ikke lenger naturlige reaksjoner men sykdomssymptomer. Når komplisert sorg blir en medisinsk diagnose, er jeg redd vi er kommet enda et skritt nærmere en slik forståelse. For hvor lenge skal man kjenne sorg før det er noe sykt ved det? Ett år eller seks måneder, eller kanskje bare to måneder, eller bør sorgen helst være over når kisten er senket i jorden? Jeg har derfor foreslått en ny metafor for sorg (Herrestad, 2011b). Sorg er som å være i eksil i et fremmed land. Alt er på en måte velkjent og likevel fremmed, alle relasjoner er endret, alle merkedager framkaller savnet av slik det var før. Noen tilpasser seg raskt det nye livet, andre henger fast ved det gamle. Det å tviholde på livet slik det var før kan gi lidelser, og de som gjør det kan trenge hjelp til integrering. Men de er ikke syke, og det er mange som kan gi hjelp og støtte.

Referanser

Herrestad, H. (2011a), Sorg er ikke en sykdom, Aftenposten 4.4.2011

Herrestad, H. (2011b), De sørgendes land: Sørgende er ikke syke, de er i eksil, Psykisk helse og rus/Psyche, 1-2011, årg 3.

Rekdal, K. & Herrestad, H. (2014). Sorg og sykmelding, Suicidologi, Årgang 19. nr 1. 

 

Denne artikkelen stod første gang på trykk i Gestalt nr 2 / 2014. Den hadde da tittelen «Om psykiatriske diagnoser». Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof med lang erfaring med arbeide med selvmordsforebygging og sorgbearbeiding.

TIDLIGERE UTGIVELSER
Du finner alle NGFs publikasjoner (årbøker, GESTALT, Gestaltterapeuten og NGF-blad) her

Søk i Gestaltterapeuten

Fra NGF

Årsmøte 2026, ekstraordinært
Kurs: Naturkontakt og sansevarhet
Årsmøte 2026
Hvem kan logge inn?
Årsmøte 2025, ekstraordinært
  • NGF
  • Personvern
©2026 GESTALTTERAPEUTEN