Stikkord: skam

Jeg skammer meg

Skrevet av Redaksjonen

Jeg skammer meg, mørke tanker, kjenner varme i kinnene. Klienten har nettopp gått, og det var så åpenbart at hen hadde det vondt: tårer i øynene, mistet mobilen i gulvet på vei ut, møtte ikke blikket mitt. Det ble ingen etterkontakt, ingen tid til refleksjoner eller avrunding. Hen gikk i ubehag og fortvilelse, det er jeg sikker på, og jeg tenker at det var min feil. Jeg burde ikke satt i gang en prosess helt på tampen av timen, jeg gikk til og med over tiden. Og hvorfor fortalte jeg så mye om meg selv?

Tekst: Birgitte Gjestvang

Ja, riktignok har jeg lært at transparens kan være hensiktsmessig og helende i terapirommet, men så er det jo meningen at vi terapeuter skal ha gått såpass mye i egenterapi og også gå jevnlig i veiledning, at vi nettopp har varhet nok til å kjenne når det er ok å dele, og ikke minst hvor mye og hva vi bør dele. Her gikk det jo helt av skaftet!

Jeg legger ansiktet i hendene, kommer på andre situasjoner med andre klienter, hvor jeg burde ha sagt eller gjort ting på en annen måte. Og det mest skamfulle, er tanken om at jeg med min væremåte kan ha påført klienter ytterligere selvforakt og kanskje mer frykt. Passer jeg i det hele tatt til å være terapeut?

Men det skjer jo i feltet, trøster jeg meg med, vi skaper det sammen. Samtidig tenker jeg også, at hvis vi terapeuter lener oss for mye på denne tankegangen, kan den fungere som en unnskyldning for egen atferd og tilsløre at det faktisk er jeg; terapeuten, som har ansvaret for å skape en mest mulig hensiktsmessig prosess for klienten. Jeg har også ofte hørt, lest – og selv erfart, at den største «feilen» terapeuten gjør, kan vise seg å være det nyttigste som skjedde for klienten i akkurat den timen. Altså at min atferd, som kanskje påførte klienten skam, kan trigge dype, viktige temaer hos klienten, og dermed gi hen anledning til å utforske og bearbeide problematiske sider i et her-og-nå-forhold. Og det kjennes som en liten trøst å tenke slik, men jeg tenker også at hviler jeg meg for mye på denne type forklaringer eller kanskje bortforklaringer, kan de lede til manglende selvinnsikt. For hvis jeg ikke samtidig er villig til å reflektere over situasjonen og ikke bare alene, men også i veiledning, kan denne tankegangen bli en ansvarsfraskrivelse som rammer klienten.

I skyggen av skam

Skam er et tema vi terapeuter bør reflektere over – igjen og igjen. Rett og slett fordi det ikke er til å unngå at skam kan oppstå i terapirommet. Gestaltterapeut Lynne Jacobs mener at fra første stund klient og terapeut møtes, så vil deres relasjon bli formet i skyggen av skam :

And from the moment of first meeting, much of the trajectory of the patient-therapist relationship is shaped by the shadow of shame, either as a potential or as an actuality, in the dialogue which occurs over the course of the therapy. (Jacobs, 1996, uten sidetall)

Jacobs framhever at både terapeuten og klienten i et terapeutisk felt er disponert for å kunne skamme seg, om enn fra ulike ståsted. Og som hun skriver, vil klienten i en slik asymmetrisk relasjon være særlig utsatt. Bare det at klientene kan komme med skamfulle temaer som de kanskje aldri har fortalt til noen, gjør dem ekstra utsatte og sårbare. Så hvordan forholder jeg meg til klientens skam, til min egen skam – vår skam? Og hva med skammen jeg kan påføre klienten? For selv om jeg har de beste intensjoner, er det ikke sikkert at mine tilnærminger overfor klienten, nødvendigvis blir så hensiktsmessige. Ofte kan det være på sin plass å sjekke ut nettopp det med klienten i neste time, og også kanskje be om unnskyldning for at jeg som terapeut ikke klarte å håndtere situasjonen annerledes. For som Jacobs vektlegger, er det terapeutens ansvar å håndtere skammen på en faglig forsvarlig måte:

In my opinion, much of the success of any in-depth therapy is contingent upon the therapist’s capacity to tolerate the ever-present risk of shameful exposure, and on her resilience in the face of shame itself. (Jacobs, 1996)

Skammens blikk

Skam beskrives på ulike måter i filosofien, psykologien og i religionen. Felles for flere teorier er at vi mennesker er født med evnen til å skamme oss og at skam knyttes til det å føle seg verdiløs i andres øyne (Lee & Wheeler, 2003; Scheff & Retzinger, 2001). Slik sett handler skamfølelse om å se seg selv utenfra, altså hvordan jeg virker på andre – eller hvordan jeg tror jeg virker på andre. Skamfølelsen kan på den måten bidra til å skape refleksjoner om hvordan jeg påvirker mine omgivelser. Noen vektlegger at naturen eller evolusjonen nettopp har gitt oss denne evnen for å tilpasse oss et sosialt fellesskap (Hagen & Stiegler, 2020).

Kanskje er det særlig i skjønnlitteraturen vi finner de beste beskrivelsene av skam. I romanen Sementhagen beskriver forfatteren Ian McEwan hvordan en far med sarkasmer og latterliggjøring kan påføre sitt barn skam i et sosialt fellesskap:

Vi hadde en del stående vitser i familien, som alle kom fra og ble holdt i live av min far. En om Sue og hennes nesten usynlige øyebryn og øyenvipper , […] en om Tom fordi han av og til tisset i sengen, […] og en om mine kviser […]. En gang ved middagsbordet da jeg rakte ham en tallerken mat, bemerket han at han nødig ville at hans mat skulle komme for nær ansiktet mitt. Latteren fulgte som vanlig umiddelbart. Fordi det bestandig var far som framførte denne type vitser, gikk de aldri utover ham. (McEwan, 2002, s.15)

Denne romanteksten synliggjør på sårbart vis hvordan skam er et relasjonelt fenomen, og det er også derfor det i gestaltteoretiske termer beskrives som situations of shame. Skammen oppstår i et felt, og i ulike relasjoner eller situasjoner vil blant annet kvaliteten på relasjonen være avgjørende for hvor utsatt man er for å skamme seg. I en asymmetrisk relasjon som mellom forelder og barn, vil som oftest den mest sårbare også være mest sårbar for skam.

I en far-sønn-relasjon som i romanen Sementhagen, kan det være nærliggende å tenke at farens sarkasme om sønnens kviser kan utløse en følelse av sterk skam og verdiløshet hos den unge gutten. Særlig fordi de hånlige kommentarene nettopp kommer fra faren som sønnen er så avhengig av. Dette framheves også i boka The Voice of Shame; at skammen blir mer smertefull jo sterkere avhengighet det er i relasjonen (Lee & Wheeler, 2003, s. 4-5).

En terapeut-klient-relasjon er også en asymmetrisk relasjon, hvor det kan oppstå avhengighet. Derfor er det særlig viktig at vi som arbeider som terapeuter rommer evnen til å akseptere og kjenne på skam som en del av feltet, og ikke minst evner å reflektere over hvordan vi kan støtte klienten når skam oppstår i relasjonen.

Grader av skam

I The Voice of Shame knytter Robert Lee (2003) skam til flere følelser eller tilstander, blant annet til det å føle seg dum, ydmyket, ha lav selvfølelse, selvforakt, motløshet og skyld. Og selv om skam som nevnt ofte er knyttet til andres blikk, betyr det ikke at skammen kun oppleves sammen med andre. Skamfølelse kan vedvare og kjennes som en opplevelse av utilstrekkelighet og tap av egenverdi – også når man er alene.

Lee skriver om grader av skam knyttet til hvor alvorlig og smertefull skammen oppleves:

  • Den mer hverdagslige og svakere graden av skam kan ifølge Lee for eksempel oppstå når jeg hilser på et menneske jeg tror jeg kjenner, som så viser seg å være en ukjent.
  • Mer alvorlig skam kan dreie seg om å bli dumpet av en vi har kjær, eller kjenne seg avvist av en vi ser på som en autoritet. Noe som kan vekke skam og selvforakt.
  • Den enda dypere og alvorlige skammen påføres når man utsettes for stadige krenkelser og avvisninger:

Even more severe examples of situations of shame are the experience of continually having to contend with unmet needs and desires as the child or partner of a substance abuser or, similarly, the experience of victims of physical, sexual, or emotional abuse or of prejudice. Kaufman (1980) gives an eloquent description of the experience and effects of repeated or severe shame when it is more deeply integrated into the experience of self and becomes, as Kaufman states, a «sickness of the soul» […]. (Lee & Wheeler, 2003. s.4)

Det er nærliggende å tenke at det er mennesker med alvorlige grader av skam som også oppsøker terapi. Det er også nærliggende å knytte skam til ulike grader av isolasjon. For eksempel kan man tenke at sønnen i romanteksten for å unngå ondskapsfulle kommentarer fra faren, holder tilbake egne behov og følelser. På sikt er det naturlig at en slik kreativ tilpasning kan skade sønnens evne til tilknytning, livsmestring og livsutfoldelse. Den unge gutten slutter for eksempel etter hvert å vaske seg, og vekker med dette mer og mer avsky hos andre. Det er dette Lee beskriver som sterk grad av skam, og i ytterste konsekvens kan man tenke at det kan utvikle seg til det Lee referer til som «sickness of the soul», eller beskrevet på en annen måte som «kollaps i selvmedfølelsen og tap av selvverd» (Popovac, 2020, uten sidetall).

Farens atferd kan også tolkes som en form for isolasjon. Ved å krenke andre misbruker han ikke bare sin makt, men skyver også mennesker, i dette tilfellet sønnen, fra seg. Han evner ikke å være var på hvordan han faktisk påvirker, eller kanskje også påvirkes. Det er denne type atferd gestaltterapeut Marit Slagsvold (NRK, 2024) beskriver som skamløs. I et intervju i programmet «Kompass» skiller hun mellom å være skamløs og skamfri. Den skamløse evner ikke å skamme seg når hen faktisk har gjort noe galt og vil dermed heller ikke kjenne skyld eller anger for sin atferd. Vi kjenner jo uttrykket: Eier du ikke skam i livet? Den skamfrie derimot, har evnen til å skamme seg over egne ord eller handlinger og kan dermed lettere kjenne på både skyld og anger, og på ønske om å gjøre godt igjen – uten at det fratar hen følelsen av egenverd.

Poenget er altså at den skamfrie ikke bærer på en konstant følelse av å være verdiløs, men evner å være i verden med en forankring og trygghet, slik at hen også kan romme seg selv som feilbarlig og dermed lettere ta ansvar for sine handlinger. Beskrivelsen av skamfri og skamløs er to ytterpunkter, og kanskje bærer vi både det ene og det andre i oss i ulike situasjoner og relasjoner. Likevel tenker jeg det er nyttig med denne todelingen som Slagsvold gjør, fordi den synliggjør at skamfølelse også er knyttet til varhet og sårbarhet. I den sammenheng kan man kanskje noe forenklet tenke at det hverken er de skamløse eller skamfrie som oppsøker terapi, men de skamfulle. De som strever med skam bare i kraft av å være til, noe som kan medføre en konstant selvransakelse og frykt for å si eller gjøre noe feil. Det er dette Lee nettopp beskriver som sterk og destruktiv skam, fordi den i lengden kan gå utover livskvaliteten.

Skamsirkler

Jeg startet denne artikkelen med å skrive om egen skam som terapeut. Jeg har flere ganger opplevd at klienter har tatt opp ting jeg har sagt eller gjort, som de ikke har likt. Impulsen min har ofte vært å forsvare meg. Da kan man ende opp i det Jacobs beskriver som en skamsirkel, hvor terapeuten kanskje anklager klienten tilbake, noe som igjen kan medføre skam hos klienten og skape nye anklager mot terapeuten:

It is not uncommon for one who is threatened with growing shame to protect one’s self by attacking the other in a shameprovoking manner. This is shame transfer. This can set into motion an escalating shame – blame cycle. (Jacobs, 1996)

Skam er som beskrevet også knyttet til det å føle seg verdiløs i andres øyne og kan derfor gi en sterk følelse av ubehag. For å slippe et slikt ubehag, kan altså det å forsvare seg med sinne, irritasjon og anklager bli et forsvar mot egen skamfølelse. I en terapeutisk relasjon er det avgjørende at terapeuten evner å erkjenne at denne type dynamikk kan oppstå – og at terapeuten evner å være ydmyk nok både til å utforske og ta ansvar for eget bidrag. For som Jacobs skriver, er det først og fremst terapeuten som bærer ansvaret for å bryte en slik skamsirkel. Hun framhever og at hvis terapeuten evner å bryte den type skamsirkel, så kan skammen som oppstår i terapirommet lede til noe konstruktivt.

Skam i veiledning

I terapisammenheng tenker jeg Lees gradering av skam kan være nyttig, slik at jeg blant annet i veiledning reflekterer over hvilken grader av skam som oppstod i klienten, i meg sammen med klienten – og på hvilken måte? Å utforske hvordan skammen oppstod og hvor smertefull den opplevdes, vil igjen kunne lede til nye innsikter og valgmuligheter.

I veiledning bør det være stor takhøyde for å kunne utforske denne type temaer, men det fordrer også stor grad av trygghet. Er jeg i en veiledningsgruppe hvor jeg kan dele mine skamfulle erfaringer sammen med andre kolleger, eller er jeg i en veiledningsgruppe hvor det å dele sin opplevelse av utilstrekkelighet er for utrygt?

Jeg mener dette er viktig å være var på, fordi sårbare temaer ofte kan igangsette parallellprosesser, altså at skammen som oppstod i terapirommet også oppstår i veiledning, om enn i en annen form. For eksempel kan man tenke at jeg i veiledning tar opp en situasjon fra min praksis, hvor det mellom klienten og meg har oppstått det Jacobs beskriver som en skamsirkel. I en trygg og faglig konstruktiv veiledningsgruppe, kan det komme opp nyanser jeg ikke får kontakt med alene. På den måten kan tilbakemeldinger fra kolleger og veileder gi nye innsikter som jeg kan ta med tilbake til terapirommet. I en utrygg gruppe kan derimot skamsirkelen fra terapirommet gjenta seg i veiledningsgruppa, for eksempel ved at jeg kjenner meg kritisert av veileder og kolleger på en ubehagelig måte, noe som kan vekke ytterligere skam og behov for å forsvare meg også i veiledningsgruppa. Dermed kan det i veiledningsgruppa oppstå isolasjon og mindre varhet på nyanser.

Veileder og gestaltterapeut Svein Johansen (personlig kommunikasjon, november 2024) mener at uhensiktsmessig veiledning kan bidra til at den som veiledes risikerer ikke bare å kjenne på å ha gjort feil, men også føler seg feil, noe som kan skape dyp skam. Han mener dette særlig skjer hvis veileder hevder å kunne mer om jobben til veilanden, enn vedkommende kan selv. Johansen er opptatt av at mange av de samme mekanismene som skjer i terapirommet også oppstår i veiledning. På samme måte som en terapeut bør søke å møte sin klient i et respektfullt jeg-du forhold, bør også veileder møte sin veilander på denne måten. Johansen oppfordrer til ydmykhet og undring i veiledning, og mener veileders erfaringer bare må brukes som grunnlag til refleksjoner, ikke som sannheter om hvordan ting skal gjøres.

Unntaket er når barn blir skadelidende uten at veilanden har grepet inn som terapeut. Med andre ord, når veilanden har gått på tvers av lover og regler, understreker Johansen, er det riktig at veileder overstyrer, på tross av at dette kan vekke skam.

Kjærlighet i veiledning – kjærlighet i terapirommet

Går det an å tenke seg at det aldri oppstår skam i et terapirom eller i veiledning? Jeg tror ikke det. Hvis det aldri forekommer skam i terapirommet, så kan man tenke at terapeuten aldri «vipper på stolen», tar sjanser på å utfordre og unngår å være transparent. Det samme kan også knyttes til veiledning. Målet er altså ikke å unngå skam, eller som Jacobs skriver, det er umulig å unngå skam i et terapeutisk felt. Hun framhever også at hvis terapeuten opplever å skamme seg overfor klienten, så kan det være et godt tegn på at klienten er trygg nok til å komme med vanskelige temaer, og at terapiprosessen som hun skriver er «on track» (Jacobs, 1996). Desto viktigere er det at jeg som terapeut har tilgang til trygg og faglig forankret veiledning, slik at det mellom klienten og meg kan oppstå det Jacobs beskriver som «a transformative process».

If a therapist can relate in a relatively non-defensive manner, be alert to her shaming impact, even the most inadvertent shaming impact, and consistently work to acknowledge her defensiveness when it is having an impact on the patient, then a transformative process can be set into motion. (Jacobs, 1996)

Jeg har selv opplevd at skam jeg har påført klienten, har kunnet transformere seg til å bli en viktig og meningsfull prosess for klienten. Og også for meg. Både fordi klienten fikk anledning til å kritisere meg uten at jeg gikk i forsvar – noe som var en helt uvanlig situasjon i klientens liv. Og fordi vi sammen evnet å utforske situasjonen her og nå og se hverandre som to feilbarlige mennesker. På den måten klarte både klienten og jeg å opprettholde en åpenhet og varhet overfor hverandre, i stedet for å gå i isolasjon og forsvar.

I et felt som både er asymmetrisk og hvor gestaltterapeuten har hovedansvaret for hva som utspiller seg i rommet, kan det være krevende for terapeuten å ha en faglig teoretisk tyngde kombinert med å være åpen, empatisk, spontan og passe utfordrende. Å balansere rollen som profesjonell med en personlig, ektefølt tilnærming krever derfor stadig veiledning, og for noen av oss også jevnlig egenterapi. Jeg tenker at Jacobs begrep «transformative process» kan knyttes vel så mye til veiledningssituasjonen som til terapirommet. Og for å avslutte med litt store ord tolker jeg henne dithen at hennes oppfordring til åpenhet og en ikke-defensiv holdning handler om kjærlighet. For meg handler dette om at gestaltterapi ikke bare dreier seg om teori og metode, men også om en livsanskuelse. Det gir meg derfor stor mening når Marina Berg skriver at:

[…] gestaltterapi kan fremme kontakt med kjærlighet både i mennesket, mellom mennesker […]. Gestaltterapi er praksis i kjærlighet (2006, s.103).

 

 

Birgitte Gjestvang er gestaltterapeut MNGF. Hun arbeider til daglig som individual-, par og gruppeterapeut. Hun har mastergrad i psykologi og utdanning innen meditasjon og kroppsorientert terapi. Hun er og yogalærer og driver podcasten «Yoga for livet» i samarbeid med Nøsen yoga og fjellhotel. https://birgittegjestvang.com/

 

Referanser

Berg, M. (2006). Gestaltterapi og kjærlighet – en del av et større hele. I: Jørstad S. & Krüger Å. (Red.). Gestaltterapi i praksis. Norsk Gestaltinstitutt, s. 103-128.

Gjestvang, B. (2004). Krenkende kommunikasjon – Sammenhenger mellom skam, sosiale bånd og krenkende kommunikasjon. (Bachelor-oppgave i Sosialpsykologi III). Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

Hagen, V. H. & Stiegler, J. R. (2020). De seks store følelsene, Kagge Forlag AS.

Jacobs, L. (1996). Shame in the Therapeutic Dialogue. Opprinnelig publisert i: Lee, R. & Wheeler, G. (Red). The Voice of Shame – Silence and Connection in Psychotherapy (1. utgave). Jossey-Bass. Lastet ned fra: https://www.academia. edu/28078030/

Lee, R. G. & Wheeler, G. (2003), The voice of shame – Silence and Connection in psychotherapy (2. utgave). The Analytic Press.

McEwan, I. (2002). Sementhagen. Gyldendal.

NRK (2024, 29. september): Kompass. Intervju med Marit Slagsvold av journalist Pål H. Plassen. Lastet ned fra: https://radio.nrk.no/serie/diverseradio/sesong/202409/DMPO03003924.

Popovac, Z. (2020, 2. november). Skam ekspedert. Psykologtidsskriftet. https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2020/11/skam-ekspedert.

Skottun, G. & Krüger Å. (2017). Gestaltterapi. Gyldendal.

Sex, skyld og skam hos psykoterapeuter

Skrevet av Redaksjonen

Av: Henning Herrestad

Gestaltterapiens mest dominerende figur, Fritz Perls, innledet et seksuelt forhold til en av sine pasienter og avviste at det var noe galt i det. I dag ville han blitt fratatt sin rett til å være lege og behandler. Framfor å fordømme ham, ønsker jeg å bruke Perls’ case for å analysere de temaene caset bringer fram: terapeutens ansvar, krenkelse og svik, skyld og skam, soning og forsoning.

Fritz Perls – guru og grensekrenker

Fritz Perls er uten tvil Gestaltterapiens mest dominerende figur. Han var en karismatisk, tysk, jødisk psykiater og psykoanalytiker. Han bodde mange år i eksil i Syd Afrika før han emigrerte til USA like etter annen verdenskrig. I USA var han sentral i å grunnlegge gestaltterapi som terapeutisk retning og som bevegelse.

Fritz Perls (Bilde: Wikimedia)

Han utgav en rekke bøker og etablerte flere institutter for gestaltterapi. Hans terapisesjoner ble kjent fra både scene og film. Som for Paul Goodman (medforfatter av Gestalttherapy Perls et.al 1951. Red.anm), var det motkulturen på 1960-tallet som virkelig gjorde ham kjent. Fra sin base i Esalen i Big Sur, California, ble han kjent over hele USA som en av hippietidens ”guruer”. Hans biografer Clarkson og Mackewn (1993) skriver om en side ved Perls som fortsatt er ømtålig å snakke om. I 1956 da Perls var 63 år gammel flyttet han fra kona Laura Perls i New York til Miami. Der grunnla han et nytt institutt for gestaltterapi. Her ble han terapeut for Marty Fromm, en gift kvinne på 32 år. De ble elskere samtidig som han fortsatte som hennes terapeut. Perls avviste at det var noe galt i dette. Marty Fromm har også forsvart deres seksuelle forhold med at det hjalp hennes selvutvikling. Likevel skriver Clarkson og Mackewn (1993, s 23):

”… we believe that Perls’ attitude towards sexual contact between therapist and client was irresponsible and unethical, and it would not be tolerated in the current Gestalt field which has established specific codes of ethics for Gestalt psychotherapists to safeguard the safety of clients and forbid the sexual exploitation of clients by therapists.”

Denne moralske vurderingen og forsikringen om Gestaltterapiens skikkelighet i dag, midt i en historisk utlegning av Perls’ liv, indikerer hvor pinlig denne affæren er for nåtidens gestaltterapeuter. Som lege handlet Perls mot legeetikken. Allerede den 2300 år gamle hippokratiske lege-eden inneholder setningen: ”I de hus jeg kommer skal jeg komme til de sykes beste, og enhver bevisst urett eller skade skal ligge meg fjernt, og særlig seksuelt samvær med mann eller kvinne, fri eller slave.” (Mesel, 2014, s 99) Hvis dette hadde hendt i Norge i dag, så ville Perls handlemåte vært i strid med både de etiske prinsippene til Norsk gestaltterapeutforening (NGF), Den norske legeforenings etiske regler og Helsepersonelloven § 4. Fritz Perls, gestaltterapiens grunnlegger, ville antakelig ha blitt ekskludert av NGF, fratatt sin autorisasjon som lege av Statens helsetilsyn og blitt fradømt retten til å praktisere som lege av domstolene. For en skam det hadde vært.

Terapeuters seksuelle grensekrenkelser

Framfor å fordømme Perls, ønsker jeg å bruke Perls’ case for å analysere de temaene caset bringer fram: terapeutens ansvar, krenkelse og svik, skyld og skam, soning og forsoning. Jeg støtter meg tungt på boken ”Når noe går galt – Fortellinger om skam, skyld og ansvar i helsetjenesten” av filosofen og teologen Terje Mesel (2014). Når jeg videre refererer sidetall alene, er det til denne boken. Mesel har dybdeintervjuet 23 helsearbeidere om opplevelser av skyld og skam knyttet til rollen. Blant disse er to leger i samme situasjon som Perls. Mesel kaller dette en historie om seksuelle grensekrenkelser fra terapeutens side (s 98). Seksuelle grensekrenkelser rommer alt fra kynisk utnyttelse til kjærlighetsforhold mellom terapeut og klient. Den første typen leser vi om i avisenes rettsreferater, men den siste typen er antakelig den vanligste. Hvor vanlig er dette? I de 6 årene jeg satt i Faglig Etisk Råd (FER), som behandler klager mot gestaltterapeuter tilsluttet NGF, behandlet vi 1 slik klage. Jeg fikk 1 telefon om en sak av den første typen. Denne kunne vi ikke behandle fordi terapeuten ikke var medlem av NGF. Kanskje holdes flere slike forhold skjult fordi klienten ikke vil klage inn terapeuten. Seksuelle grenseoverskridelser er den viktigste årsaken til tilbakekalling av helsepersonells autorisasjon nest etter rusmiddelmisbruk (s 101). En norsk studie fra 1992 bekrefter utenlandsk forskning som anslår at 7-9 % av mannlige terapeuter, og 2-3 % av kvinnelige terapeuter, har vært involvert i seksuelle grensekrenkelser (s 107). Hvordan oppstår slike situasjoner når alle leger og psykoterapeuter lærer på skolebenken at dette er helt galt? Mesel er slått av hvordan informantene selv ikke skjønner hvordan dette kunne skje. En informant sier: ”I ettertid synes jeg det er underlig at jeg kunne oppleve at det likevel var rett i dette spesielle tilfelle. Gjøre det til et unntakstilfelle.” (s. 102) En annen beskriver en tankemessig kortslutning: ”Knausgård beskriver at tankene, hvor enn fantastiske de er, har en begrensning, nemlig at de trenger en viss avstand for å fungere. Alt innenfor den avstanden er overlatt til følelser. Og jeg opplever at hun kom innenfor den avstanden, slik at min fornuft, som jeg hadde stolt på, ikke var nok. Mine tanker var overlatt til det følelsesmessige. Og der var det for mye lengsel etter nærhet.” (s. 103)

Kanskje er psykoterapeuter enda mer utsatt for denne type kortslutning enn leger. Mesel påpeker at det er mer sannsynlig at fastleger opplever dette enn for eksempel kirurger. Men selv om fastleger er alene med pasienten på sitt kontor, sitter de gjerne bak et bord med en PC, har kort tid til konsultasjonen og kø utenfor. Psykoterapeuter arbeider enda mer alene og har mer tid sammen med klienten. At selve psykoterapien aktiverer sterke følelser hos klienten og sterk empati hos terapeuten, er gjerne tegn på at terapien er virksom. I terapisituasjonen kommer både klienten og terapeutens sårbarhet fram. Klienten vil ofte tillegge terapeuten egenskaper klienten savner eller har opplevd i noen av sine nære relasjoner (s. 111).

Professor i psykiatri Pål Guldbrandsen (2011) er en av få leger som har turt skrive om dette emnet ut fra sin egen erfaring: ”Da hun gråt hadde jeg merket en bevegelse i underlivet. En antydning til ereksjon. Det overrumplet meg. Jeg satt jo der og jobbet. Erotikk var ikke i mine tanker. Hva var dette? … Det gikk opp for meg at jeg i konsultasjoner med kvinner hadde kjent en ørliten erotisk spenning av og til. I det minste en tiltrekning. Og alltid i gode samtaler, der jeg opplevde at mine råd og ideer var til hjelp. … Kan det være slik at om en kvinne treffer en mann som viser forståelse og evne til å hjelpe, så dukker varmere følelser opp? Ikke bare hos mannen? At konsultasjoner mellom mannlige leger og kvinnelige pasienter en og annen gang kan likne jomfru-i-nød-situasjoner? Ridder på hvit hest erstattet av mann i hvit frakk? …Helsetilsynet har årlig saker med utilbørlig atferd. Det er kanskje noen som er notoriske overgripere. Men de fleste, tror jeg, har bare ikke oppdaget ridderfaktoren i tide.”

Jeg finner Guldbrandsens bekjennelse fascinerende selv om han jo innrømmer dette fordi han selv oppdaget ridderfaktoren i tide, og ikke fulgte sitt begjær. Det fascinerende er at han fikk ereksjon av en kvinne som gråt. Hans overraskelse antyder at ereksjonen var en biologisk respons. Hvorfor kan en mann bli erotisk stimulert av en kvinne som gråter? Handler det om at et signal om underkastelse og avhengighet gir mannshjernen signal om at han kan vente seg sex? Kan kvinner bli erotisk stimulert av en mann som viser interesse, omsorg og makt til å hjelpe?Om vi snur situasjonen; er det sannsynlig at kvinner blir erotisk stimulert av en mann som gråter, som viser underkastelse og avhengighet? Kvinner jeg har spurt har svart nei på det siste spørsmålet og ja på det forrige, uten at dette kan sies å være noen vitenskapelig undersøkelse. Jeg spekulerer på om kvinnelige terapeuter i møte med menn som gråter kjenner mer på varme følelser av omsorg enn av erotikk. Kan det faktum at det så ofte er menn, og sjelden kvinner, som begår seksuelle grensekrenkelser, handle om biologi mer enn at menn har en moralsk karakterbrist? Ridderfaktoren dreier seg om roller like mye som biologi. Den handler om menn som får bekreftet sin mandighet ved å opptre som en handlekraftig redningsmann, og om kvinner som får bekreftet sin kvinnelighet ved å finne en mann som vil redde dem. Det følger et fortellerskjema vi har hørt igjen og igjen siden tidlig barndom. Det er med på å forme en samfunnsstruktur der menn langt heller vil være redningsmenn enn selv å søke hjelp, og der flertallet av pasienter og klienter er kvinner. Men selv om dette er utbredte rolleforventninger, klarer de fleste å unngå grensekrenkelser.

Mesel viser til studier av hvilke helsearbeidere som havner i slike situasjoner, og illustrer dem med følgende sitat (s 108): ”The archetypal lovesick therapist is an aging man who, when experiencing a crisis of illness, bereavement, marital problems, career setbacks and disappointments, of fears of mortality, seeks reassurance and validation in an emotional attachment to a younger female patient.”

Terapeuters seksuelle grensekrenkelser har mange likhetstrekk med utroskap i parforhold. Den utro vet det er galt, og setter parforholdet i fare, men gjør det likevel. Hvorfor? Sissel Gran (2015) svarer slik: ”Fordi utroskap ofte handler om en lengsel etter emosjonell kontakt, vitalitet, frihet og seksuell intensitet og et ønske om å gjenvinne de delene av seg selv man har mistet i forholdet. Den utro leter egentlig ikke etter en annen, men etter seg selv.”

Man kan miste seg selv i både forhold og i arbeid. Mesels informanter forteller om en ensomhet og emosjonell slitasje i rollen både som ektefelle og som terapeut (s 108-109). Ideelt sett burde en slik utsatt terapeut hatt andre kanaler for bekreftelse og fornyelse enn gjennom å innlede et forhold til en klient. Her peker Mesel på hvordan hans informanter har manglet tid til egenrefleksjon og arenaer for refleksjon sammen med kollegaer (s 109). Vår tabuisering av seksuelle grensekrenkelser bidrar til at få tør å snakke om sin sårbarhet med kollegaer. Selv om vi kan forstå at terapeuter gjør seksuelle grensekrenkelser, er det viktig å understreke at terapeuten alene er ansvarlige for dem. Fordi terapeut/klientforholdet er et asymmetrisk maktforhold, er det helt og holdent terapeutens ansvar å unngå seksuelle grensekrenkelser. Det er terapeutens ansvar å unngå å la seg forføre, og terapeuten kan ikke gi klienten skyld for at grensekrenkelsene skjer (s. 115).

Seksuelle grensekrenkelser skader klienten

Dersom en terapeut utnytter klientens underlegne maktposisjon til å utnytte klienten seksuelt, er vi i et landskap der vi snakker om seksuelle overgrep. Vi har mye kunnskap om hvordan det skader offeret gjennom traumereaksjoner, ødelagt selvfølelse, ødelagt tillit med mer. Når det er snakk om en gjensidig kjærlighetsrelasjon, er det vanskeligere å få øye på hvordan klienten blir skadet av terapeutens grensekrenkelse. Vi så at Marty Fromm forsvarte det seksuelle forhold til Fritz Perls med at det hjalp hennes selvutvikling. Hvorfor er det at terapeuten innleder et seksuelt forhold til en klient ikke til klientens beste? Mesel påpeker hvordan rollene som terapeut/klient og rollene i et kjærlighetsforhold er ulike. Terapirelasjoner har en asymmetrisk maktstruktur der terapeuten har mest makt, ansvar og kunnskap. Fokuset er på klientens sårbarhet, ikke på terapeutens sårbarhet. Et kjærlighetsforhold trenger derimot å være et forhold mellom likeverdige partnere som tar likt ansvar. En av Mesels informanter beskriver hvordan han er låst i noe som både er en umulig kjærlighetsrelasjon og en umulig pasientrelasjon (s. 98). Det er da nærliggende å tenke at man kan unngå dette ved å avslutte terapeut/klientforholdet straks gjensidige romantiske følelser oppstår. Men hvor lenge må det gå før det å innlede et kjærlighetsforhold ikke er en grensekrenkelse?

Noen mener terapeuter aldri kan innlede kjærlighetsforhold til tidligere klienter, andre at det må være en karenstid på noen måneder eller år, og at klienten da må ta initiativet, mens andre igjen mener at det ikke behøver å være noen karenstid (s. 113). I første sesong av fjernsynsserien ”In treatment” følger vi psykoterapeuten Paul som forelsker seg i en ung kvinnelig klient, som idoliserer ham. Hans terapiveileder får veldig tydelig fram hvordan et forhold som er innledet ut fra følelser som er oppstått i en asymmetrisk terapirelasjon, ofte forblir preget av denne asymmetrien. Partene har forelsket seg på feil grunnlag, og klarer ofte ikke å endre relasjonen til en likeverdig relasjon. Hvor lenge etter et terapeut/klientforhold er det fare for at asymmetrien gjenoppstår om det innledes et kjærlighetsforhold? Det er kanskje umulig å si. På den ene siden har begge blitt kjent gjennom terapirelasjonen. Den vil alltid være der som en bakgrunn. På den annen side går man etter at terapiforholdet er avsluttet inn i andre roller, og møter hverandre i nye roller. Når man er klar for å inngå et kjærlighetsforhold er det umulig å lage noen regel for. Gestaltterapeuter har et etisk prinsipp som sier: ”Gestaltterapeuten erkjenner det ansvaret han/hun fortsatt har for relasjonen til en klient etter at det profesjonelle oppdraget formelt er avsluttet.” Dette angir ingen karenstid, men pålegger gestaltterapeuten en generell aktsomhet overfor tidligere klienter. Aktsomheten mot å inngå et kjærlighetsforhold på gale premisser vil høre inn under dette ansvaret.

Terapeutens skyld ved seksuelle grensekrenkelser

Som nevnt tidligere, er det helt og holdent terapeutens ansvar å unngå seksuelle grensekrenkelser. Det vet terapeuter ut fra sin utdannelse, og ut fra de etiske prinsipper og juridiske regler de må forholde seg til. Det innebærer at når de likevel gjør slike grensekrenkelser, så har de en moralsk skyld for det. Skyld oppstår når en part krenker en annen part, og jeg har vært inne på hvordan terapeuten krenker klienten. Om terapeuten fornekter en slik skyld, for eksempel ved å skyve skylden over på klienten og framstille seg selv som et offer, blir krenkelsen og skylden overfor klienten verre og vedvarende. Selv om terapeuten og klienten har et kjærlighetsforhold, er terapeuten skyld i at klientens liv blir mindre godt enn om hun var i et likeverdig kjærlighetsforhold. I tillegg krenker terapeuten gjerne et helt nettverk av andre parter. Om han alt er i et forhold, krenker han sin partner eller ektefelle og øvrige familie. Fordi seksuelle grensekrenkelser svekker publikums tillit til terapeuter, har terapeuten også skyld i forhold til sine kollegaer.

Hva kan så terapeuten gjøre når han er skyld i seksuelle grensekrenkelser overfor en klient? Da er tiden inne for å vise moralsk integritet ved å ta ansvar for situasjonen. Han må være tydelig overfor klienten på at han alene har skyld for situasjonen de er i, og at han erkjenner å ha krenket klienten og de andre som er berørt av situasjonen. Å ta ansvar innebærer med andre ord å være åpen om hva man selv har tenkt og gjort som har ført til krenkelsene uten å fraskrive seg skyld, selv om man ikke hadde full forståelse og kontroll over alt som skjedde. Å ta ansvar innebærer også å være villig til å gjøre opp for seg, å betale det man skylder, slik at det kan skje en forsoning. Et slikt oppgjør kan ha elementer av å sone en straff eller å bøte på skaden gjennom et reparasjonsarbeid. Man kan ikke alltid klare å reparere all skade eller oppnå full forsoning, så ofte blir både soning og reparasjonsarbeid symbolske handlinger. Det krever en veldig sterk moralsk integritet å håndtere en slik moralsk skyld helt alene. De fleste har behov for støtte fra andre for å klare å reflektere over hva de har gjort og hvordan de kan gjøre opp for seg. Til dette trenger man en profesjonell veileder, og gjerne kollegafellesskapet i en veiledningsgruppe. Etiske faginstanser som Faglig Etisk Råd (FER) i Norsk gestaltterapeutforening (NGF) har også en veiledningsfunksjon. Terapeuter kan legge fram situasjoner de står i, for å avklare om de er skyldige i grensekrenkelser, uten at noen klager dem inn først. Det viser moralsk integritet at man selv tar initiativ til å legge fram en sak framfor å bli klaget inn.

Terapeutens følelser av skyld og skam

En ting er å være skyldig, en annen ting er å føle skyld og skam. Billedlig sett er skyldfølelse en fornemmelse av at noen er sinte på meg fordi jeg har krenket dem. Følelsen av skyld formidler en tanke om at jeg har gjort noe galt. Men bare refleksjon kan gjøre klart om jeg faktisk er skyld i å ha krenket noen. Følelsen av skyld kan oppstå uten at man egentlig kan peke på noen krenkende handlinger. Og mange gjør seg skyldige i grove grensekrenkelser uten å kjenne noen skyldfølelse. Den som føler skyld spør seg selv om han bør endre atferd for å opprettholde gode relasjoner til mennesker han er i kontakt med. Mesel hevder skyldfølelsen henger sammen med empati med den man har krenket, og at skyldfølelsens positiv funksjon er å gi en trang til å gjøre opp for seg (s. 50). Det å evne å overvåke sine relasjoner til andre, og å reflektere og handle ut fra behovet for å reparere relasjoner, er hva det vil si å være et moralsk menneske.

Skamfølelse er billedlig en følelse av at noen forakter meg. Det er en følelse som overvåker min sosiale status. Å skamme seg, innebærer en fornemmelse av at man er feil, at man ikke passer inn, at man er utstøtt, en paria. Skamfølelsen er verre enn skyldfølelsen fordi den angriper selvbildet sterkere. Skyldfølelse og skamfølelse kan henge sammen når det at jeg har gjort noe galt, blir uttrykk for at det er noe galt med meg. Mesel skriver (s. 126): ”Skammen og selvforakten vokser frem når forholdet mellom person og gjerning ikke lenger kan opprettholdes. Når man er blitt sine handlinger, skammer man seg over hva man er, ikke over hva man har gjort. Da er faren stor for at ens eget selv så å si blir ubeboelig.” Mesel viser til forskning som viser at skamfølelsen avbryter vår evne til empati (s. 50). Når man skammer seg, blir man som et såret dyr som vil gjemme seg for å slikke sine sår. Skammens retning er mer avstand og isolasjon framfor nærhet og reparasjon. Den ene av Mesels informanter sier (s. 121):

”Jeg har lett for å unnvike, det er en del av skammen, den unnvikelsen, unngå å møtes der en blir konfrontert med det jeg skammer meg for. Og med etter hvert å bryte litt relasjoner, ikke oppsøke de fordi det er skambelagt. Det er flaut å treffe de, det å unnlate å fortelle det til andre har med skammen å gjøre – det å oppleve meg selv reflektert hos den andre som noe feil. Det er det jeg vil unngå.”

Jeg tror vi så sjelden får høre om seksuelle grensekrenkelser fra terapeutene selv fordi de kjenner så sterk skamfølelse at de unngår å fortelle om det. Kanskje de også unngår sammenhenger der de kan bli konfrontert med det de skammer seg for. Antakelig er det flere som slutter som terapeuter framfor å ta seksuelle grensekrenkelser opp i veiledning og forsøke å gjøre opp for seg. Blant personene Mesel intervjuet hadde mange gått i årevis med tunge bører av skyld og skam for det som skjedde. Mesel gjentar ofte at dette delvis skyldes at deres ledere og kollegaer har sviktet i sin oppfølging. De opplevde fraværende og unnvikende ledere, og kollegaer som er tause eller bagatelliserer skylden. Mesel skriver (s. 130):

”Kollegial moralsk nivellering, eksempelvis ved at det glattes over og legges lokk på, synes å forsterke skam og selvforakt. Motsatt medfører det å være en støttende kollega og å bidra til åpenhet, at skammen og selvforakten får mindre plass. Hvis målet er at den som har begått feil, skal gis mulighet til gode oppgjørsprosesser, i forhold til både seg selv og andre, er dette etter min mening helt nødvendig.”

For at terapeuter skal komme ut av den moralske apatien skamfølelsen setter dem i, trenger de å få støtte til å klare å ta opp situasjonen i veiledning. Veilederen og kollegaene har en viktig oppgave i å hjelpe terapeuten i å skille mellom person og gjerning. Terapeuten trenger å få bekreftet at de fortsatt aksepterer ham som del av fellesskapet og anerkjenner ham som en dyktig kollega selv om han har gjort seg skyldig i seksuelle grensekrenkelser. Terapeuten trenger hjelp til å reflektere over sin egen skyld, og hvordan han kan gjøre opp for seg, framfor at veileder og kollegaer unnskylder ham eller bagatellisere det han har gjort. Gestaltterapeuter er forpliktet på at: ”Hvis en gestaltterapeut finner at en kollega handler i strid med NGFs Etiske Prinsipper for gestaltterapeuter tilsluttet NGF, gjør han/hun kollegaen oppmerksom på dette.” Og hvis dette ikke fører til noe, er gestaltterapeuten forpliktet til å klage kollegaen sin inn til NGF. Det er lett å tenke på dette som en sladreparagraf, men det er også et vern for den som blir klaget inn mot å la følelsene av skam og skyld fortrenge ansvaret for å rydde opp etter seg.

Hva hindret Fritz Perls i å ta ansvar?

Friz Perls avviste at han gjorde noe moralsk galt i å ha et seksuelt forhold til sin klient Marty Fromm. Tilsynelatende kjente han verken skyldfølelse eller skam for det han gjorde, enda han fortsatt var gift med Laura Perls. En mulig forklaring er at han var flink til å avspalte og fortrenge slike følelser. På den annen side fikk han mye anerkjennelse for sin evne til å fange opp hvilke følelser som rørte seg i hans klienter. Det er grunn til å tro at han da også må ha hatt god evne til å kjenne sine egne følelser. En av Fritz Perls egne hovedidéer var at samfunnet, gjennom foreldre, lærere og andre myndighetspersoner, påtvinger oss en rekke normer vi lærer å godta uten å vurdere om de er bra for oss. Perls mente vi i tidlig barndom ble skremt til å ”svelge” slike normative budskap, som han kalte ”introjekter”. Bak denne teorien lå et helt menneskesyn om mennesket som et selvregulerende vesen som tar til seg og ”fordøyer” det som bringer vekst og utvikling, og som ”spytter ut” det som ikke kan fordøyes. Gestaltterapien skulle gjenskape evnen til selvregulering samfunnet hadde forstyrret. Jeg tror Perls opplevde forholdet til den 31 år yngre Marty Fromm som en vitamininnsprøytning, og at han avviste all kritikk som forsøk på å påtvinge ham introjekter. I dag tolker vi hans teori som en oppfordring til å reflektere over normative budskap, som for eksempel forbud mot seksuell kontakt mellom terapeut og klient, for å vurdere om man er enig eller uenig i begrunnelsen for normen. Jeg tror at dersom Fritz Perls hadde ”tygget på” kritikken, slik hans egen teori sa man burde, ville han kunne sagt seg enig i at han skadet Marty Fromm, sin kone Laura Perls og den gryende bevegelsen av gestaltterapeuter.

Denne artikkelen ble først publisert i GESTALT 1/2016. 

Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof med doktorgrad i filosofi. Arbeidsfeltet hans er selvmordsforebygging og sorgbearbeiding.