Ruella Frank Arkiver - GESTALTTERAPEUTEN

Katrine Borgen har lang kjennskap til Ruella Franks inngang til gestaltterapien. I denne teksten beskriver Katrine Borgen hvordan Frank gir veiledning.

Av: Katrine Borgen

«The starting situation. Air goes in, air goes out. Breathing. How ever you feel is how you are present. This is how we all come together. Look at the others and find yourself with the chair. Notice when you feel the back of the chair. Find yourself here with the chair. Always return there».

Dette sitatet er fra mine notater ved oppstarten av en online traumeworkshop med Ruella Frank sommeren 2022, og oppsummerer noe av det viktigste jeg lærer av henne: å kjenne meg selv, sammen med den andre, i det som er.

Hva lærer jeg av Ruella Frank?

Jeg har fulgt Ruella tett de siste ti årene, fra den toårige etterutdanningen i Developmental Somatic Psychotherapy i New York, via diverse fysiske workshops rundt i Europa, til workshops og jevnlig individuell veiledning online. Det er noe med hennes teori og praksis som er sant for meg, som gir mening gjennom umiddelbar sanselig erfaring, tvers igjennom hele meg. Når jeg forteller kolleger hvor viktig hennes lære er for meg, får jeg ofte spørsmål om hvordan det påvirker praksisen min. Jeg blir klar over at jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg bruker det jeg har lært. Noe har blitt integrert i måten jeg jobber og er i verden på, samtidig er det mye jeg trenger å holde varmt og vie økt varhet, igjen og igjen. Det er en kontinuerlig læringsprosess.

Ruella var elev av Laura Perls gjennom fire år og refererer ofte til henne. For meg er hun den levende kroppsliggjøringen av Lauras bidrag til gestaltterapien. Ruella er opptatt av at vi som gestaltterapeuter er kliniske fenomenologer. Hun snakker om «movements of the field» – bevegelser av feltet, og «vibrations of the in-between». Hun snakker også om «the moving-feeling-body» og viser hvordan vi kan diagnostisere feltet gjennom bevegelser.

Hun sier: «Vi har en verden, fordi vi har en kropp. Kroppen vår forankrer oss i erfaring». Jeg bringer inn min kroppsholdning, mine bevegelser og kreative tilpasningsmønster og er med å forme ethvert møte. Vi påvirker og påvirkes, i relasjon. Ruella har studert samspillet mellom foreldre og (spe)barn. Gjennom den non-verbale dialogen jobber vi med livserfaringer som har sitt opphav i perioden før vi hadde språk.

Katrine Borgen er gestaltterapeut og veileder MNGF med egen praksis i Oslo.

Jeg lærer mye av henne om «det store i det lille». Hvordan oppmerksomheten på ørsmå nyanser, selv den minste bevegelse, et innpust, hos terapeuten er en terapeutisk intervensjon. Noe av det første jeg ble opptatt av da jeg møtte henne i 2013, var begrepet «incrementally». Gang på gang understreket og demonstrerte hun viktigheten av å jobbe varsomt og gradvis, steg for steg, lag for lag. For meg handler dette om langsomt, men sikkert, å komme til det ordløse, «å pakke ut» det som ligger gjemt av kroppslige erfaringer og følelser, og gi det mening i relasjon, her-og-nå.

Det eksistensielle i bevegelsene

I veiledning med Ruella starter jeg ofte med å hente inn klienten i min egen kropp. Jeg kan reise meg opp, forme meg kroppslig – skulpturere – slik jeg ser for meg den aktuelle klienten, og så bevege meg rundt i rommet. Jeg bruker tid på å leve meg inn i den andres positur gjennom å sanse og føle, jeg utforsker kontakten med underlaget, hvordan tar jeg inn rommet rundt meg? Hvordan forestiller jeg meg klientens omgivelser utifra denne posituren? Hvor og hvordan holder jeg meg selv?

Sammen bruker vi språket Ruella har utviklet til å fenomenologisk beskrive det jeg registrerer gjennom de seks grunnleggende bevegelsene, deres dimensjoner, kvaliteter og psykologiske funksjon. Jeg får økt varhet om klientens bevegelsesmønster, som utviklet seg i samspill med primæromsorgspersoner ved livets begynnelse. Bevegelsesmønstrene er både fysiske og psykologiske og bærer med seg mye informasjon. Det jeg registrerer kroppslig kan jeg tolke, gi ord og forme til et eksistensielt «statement». Et utsagn, med et jeg og et du, som kan gi økt varhet for den ordløse kreative tilpasningen og for hvordan denne klienten lever i kontakt med sine omgivelser. Dette kan fungere som en arbeidshypotese, og som støtte i valg av intervensjoner i det videre terapeutiske arbeidet. Jeg vil her forsøke å konkretisere dette litt nærmere gjennom anonymiserte eksempler fra veiledning.

Eksempel 1: Meg som klienten

Jeg reiser meg og tar klienten gradvis inn i min egen kropp, sammen med Ruella på skjermen. Hun reiser seg også, speiler det hun ser, og dermed skulpturerer også hun klienten med sin kropp og innhenter sin informasjon. Hun spør hvordan jeg legger merke til kjeven min, skuldrene, bekkenets plassering i forhold til føttene? Jeg viser så godt jeg kan med egen kropp det jeg husker fra møtet med klienten:

Jeg blir litt foroverbøyd, lut, brystet synker litt innover og bakover, brystkassen krummer seg, skuldrene smalner litt fremover og inn mot hverandre. Jeg kjenner noe nedtrykt, et innoverpress, i brystet. Pusten tar liten plass, den er grunn. Nakken kjennes sammentrykket og hodet er stukket litt forover, lett bøyd. Blikket vender skrått ned mot gulvet. Armene henger tunge ned på hver side av overkroppen. Hendene føles kraftløse, lite tilgjengelige for å gripe tak i noe.

Når jeg beveger meg langsomt gående rundt i denne posituren kjenner jeg at føttene berører gulvet lett, nesten som om jeg lister meg fremover. Knærne kjennes låst. Jeg får fornemmelsen av å holde meg selv oppe fra underlaget. Jeg får noen tanker om hvordan det er for denne klienten å møte omgivelsene og det eksistensielle utsagnet som kommer opp i meg er: «Jeg stoler ikke på deg». Ruella deler så sitt utsagn: «Jeg vet ikke hvor jeg kan gå med deg». Hun spør meg så: «Hva er det ved den andre klienten ikke stoler på?» Svaret kommer spontant fra meg: «Om den andre vil være der for henne hvis hun viser hvem hun er».

Sånn er vi i gang med å diagnostisere feltet fenomenologisk, som mange nok kjenner igjen fra annen gestaltterapeutisk veiledning. Så hva er annerledes her? Jo, vi benytter det fenomenologiske språket Ruella har utviklet, som jeg opplever så presist og beskrivende, nærmere bestemt de seks grunnleggende bevegelsene som støtte for kontakteprosessen: yielding with (hengi seg til), pushing against (skyve fra), reaching for (strekke seg ut mot), grasping onto (gripe tak i), pulling towards (trekke til seg), releasing from (slippe løs fra). Bevegelsenes kvalitet graderes mellom: fri/bundet, jevn/vekslende, høy intensitet/lav intensitet, gradvis/brå, og dimensjonene beskrives som vid/trang, lang/kort, krummet/bulende, ettersom hvordan kroppen tar form. Vi beskriver også i hvilket plan – horisontal, vertikal eller sagittal, bevegelsene finner sin form.

I løpet av dette arbeidet sier Ruella spontant: «klienten mangler push for å differensiere». Kontaktformen konfluens/differensiering figurerer. Hvordan vil det være for denne klienten å finne mer av «sin push», å bli mer var sin evne til å skille seg fra og samtidig inkludere den andre? Og hvordan kan jeg med min tilstedeværelse tilby den andre, tilgjengelig for klienten å skyve seg vekk fra? Ruella deler også sine ideer og ulike forslag til mulige intervensjoner jeg kan prøve ut.

Min kroppslige erfaring gjennom å skulpturere klienten og det eksistensielle utsagnet avledet derfra, gir meg støtte for videre, varsomt terapeutisk arbeid. Jeg er ikke opptatt av at klienten skal slutte å holde seg selv oppe, hun har gode grunner til nettopp det, eller at hun skal slippe seg mer ned mot underlaget. Min jobb er å støtte henne til å bli klar over at hun holder seg selv oppe, hvordan hun gjør det og hvilken funksjon det har for henne i møte med omgivelsene. Sånn bygger vi varhet rundt det som er, før vi eksperimenterer med noe nytt.

Eksempel 2: Meg i møte med klienten

Jeg tar inn klienten i rommet ved å se henne for meg sittende, bøyd fremover i stolen, lut, med oppspilte stirrende øyne rettet mot meg, hodet er stukket fremover. Bevegelsen «hengi seg til» er lite tilgjengelig i hvordan hun søker ut mot omverden. Ruella spør: «Hvordan er hennes evne til å strekke seg mot deg fra denne posisjonen? Hva kunne være hennes eksistensielle utsagn…?» Jeg foreslår: «Jeg ser etter noe jeg ikke tror jeg vil få fra deg».

Så spør Ruella meg: «Hvordan kjenner du deg selv sammen med henne, når du ser henne for deg nå?» Jeg kjenner tyngden min ned mot stolen, kjenner tydelig kontakten mellom lårene og stolen, føttene tunge mot gulvet, ryggen støttet mot stolryggen. Hun spør videre: «Hva kjenner du i øvre deler av kroppen? I mageregionen, i brystet, i kjeven, munnen, tungen?» Jeg kjenner meg på en måte avskrudd. Jeg strammer litt i kjeven, holder meg selv oppe, fra mellomgulvet tror jeg. Jeg holder pusten, gjør meg selv trangere ved å presse overarmene sammen mot overkroppen, og brystkassen skjøvet lett bakover og nedover. Jeg gjør meg kortere. Tungen min er litt anspent midt i munnhulen.

Ruella sier: «Så dette er bevegelser av feltet, som oppstår når du resonnerer kinetisk kinestetisk med klienten, og hun med deg. Hva forteller disse bevegelsene deg?» Jeg svarer spontant: «Jeg er ikke sikker på om jeg kan hjelpe henne».

Dette figurerer i feltet mellom denne klienten og meg: Jeg er usikker på om jeg kan hjelpe henne og hun er usikker på om hun kan få det hun trenger fra meg (jf. det eksistensielle utsagnet). Så vi tviler begge to. Vi holder tilbake. Jeg gjør noe jeg ikke er klar over og bidrar til et retroflektivt felt. Informasjonen jeg innhenter gjennom skulptureringen, sier meg noe om klientens mulige grunner til å holde seg tilbake. Og jeg vet selv noe om å holde meg tilbake som del av min kreative tilpasning.

Ruella snakker om kontaktformen retrofleksjon som prosess, retroflecting – eller retroflektering (min oversettelse). Kroppslig kan jeg gjenkjenne retroflektering ved at jeg holder meg selv innover, bakover og nedover. Som om jeg forventer å ikke bli møtt. At omgivelsene er åpne og ivaretakende er så uvant. Jeg holder pusten og spenner musklene. Sånn støtter jeg meg selv i møte med noe ukjent, med antagelsen om å ikke bli møtt. Slik reduserer jeg både kapasiteten til å ta imot og til å respondere på omgivelsene. Jeg ser rett og slett ikke tilgjengelig støtte.

Dette arbeidet øker på nytt min varhet på retroflektering som samskapt kontaktform, og hvordan vi to gjør det sammen. Gjennom å stadig vende tilbake til min egen kroppserfaring og bli klar over hvordan jeg kjenner meg selv der i stolen, hvor og hvordan jeg holder meg selv – i kjeven, i skuldrene, i mageregionen, i brystet – blir jeg oppmerksom på bevegelsene av feltet, i meg. Det åpner muligheten for å jobbe med min egen kontakt med underlaget, hvordan jeg henter støtte. Jeg trenger ikke dele med ord hva jeg kjenner, det er nok at jeg legger merke til det. Noe vil da endre seg i meg, og dermed også mellom klienten og meg: Kapasiteten for kinestetisk resonans utvides.

«How you hold your body is how you are holding the other»
Ruella Frank

Avrundning

Gjennom min læringsprosess med Ruella får jeg tilgang på «kroppens språk» og hvordan jeg med varhet, nysgjerrighet og undring kan bruke det i terapeutisk arbeid.

Bevegelsesmønstrene bærer med seg kinestetiske minner fra tidligere relasjoner, med antagelser om hvordan jeg vil bli møtt av omgivelsene. De forteller uten ord hvordan historien lever i kroppen, her og nå.

Som terapeut er det avgjørende å kjenne meg selv i stolen, sammen med klienten, og finne nødvendig støtte i meg, gjennom kontakt med underlaget – støtte til å vente, gi tid til å sanse hva som trer frem og tydeliggjøre det som er. Gjennom utforskning åpner vi for ny kroppslig erfaring og en ny historie tar form.

Denne teksten ble trykket første gang i Gestaltterapeuten. Årbok 2023.

Ruella Frank, eller for mange bare Ruella, er et navn som har fulgt meg fra jeg startet på gestaltterapistudiene. Hun kom inn i mitt liv med min lærer, Marina Berg som hadde studert med Ruella. Ruella Franks teori om de grunnleggende bevegelsesmønstrene er en del av pensum ved Norsk gestaltinstitutt, og mange av våre gestaltkollegaer har deltatt på Ruellas utdanning i Developmental Somatic Psychotherapy.

Av: Heidi Gaupseth

Forfatter: Ruella Frank
Tittel: The Bodily Roots of Experience in Psychotherapy
Forlag: Routledge 2023

“Laura taught me how to wait or stay with what is happening in the moment-to-moment of therapy. In the process of doing, she taught me the experience of being.”

Frank skriver i denne boka om de kroppslige røttene til erfaring i psykoterapi. En teori som beskriver hvordan kroppen og dens bevegelse helt fra fosterlivet former ens erfaring og opplevelse av å være i verden. Hennes grunnleggende tese er at en bevegelsesbasert forståelse av hvordan erfaring utvikles gjennom prosessen med å kontakte, alltid og allerede utvikles gjennom samhandling, som er dynamisk, kontekstuell og relasjonell (s. 127).

«… all six fundamental movements are the potentiality of the organism waiting to be invited out by the possibilities of the environment…all movements conjoin to support the forming of experience or contact.»

Fenomenologisk språk

Å sette ord på erfaring er i seg selv en abstrahering fra den direkte erfaringen, men Frank viser oss hvordan vi kan gjøre dette i en språkdrakt som gjør fenomenene hun beskriver og utforsker gjenkjennelig for meg. Jeg får ikke behov for å diskutere betydningen eller hennes tolkning, jeg ser hvordan. En delt mening vokser fram i terapisesjonene som hun viser flere av i boka, og som jeg ser gir mening for klienten i denne situasjonen. Behovet for å navne, sette en diagnose eller sammenligne blir overflødig. Jeg ser henne for meg sittende på gulvet, sakte og smilende stiller hun sine spørsmål ledsaget av en form, en gest, en bevegelse, mens hun observerer og sanser klienten og venter på hvordan klienten sanser og viser seg for henne («Sensing you, sensing me, sensing you»). Hennes oppfølging er alltid knyttet til det som åpenbarer seg i situasjonen: «Stay with what is» – det er alltid noe der. Vi trenger ikke søke i analysen, i det som eventuelt ligger bak, før, under eller andre steder. Historien, klientens og terapeutens, viser seg i situasjonen her og nå.

Frank skriver, og jeg er enig, at målet med psykoterapi er å utforske fenomenene slik de vokser fram i en kreativ tilpasning, og den funksjon denne formen har for klienten, framfor å søke årsaken til at klienten gjør som hen gjør. Fenomenene vi utforsker, det vi ser, kjenner, berører, hører og noen ganger også smaker og lukter, oppstår i dyaden klient-terapeut og må utforskes og fortolkes i denne, konkrete terapisituasjonen. Terapeutens oppgave er å gjøre seg tilgjengelig for klienten gjennom det Frank beskriver som «kinestetic resonance» (s.kap 2), og engasjere seg i hvordan klienten kontakter omgivelsen her og nå. Terapeuten fasiliterer og er del av, en situasjon som klienten kan hente relasjonell støtte fra, og slik gjøre en ny erfaring mulig. Slik kan klienten erfare en ny form som kan gi opphav til en ny historie, en ny tanke om hvem klienten kan bli og være i verden.

“Movements that support contacting, a reaching-for-grasping-onto-pulling-toward-releasing-from always in cooperation with the experience of yielding-with-pushing-against, describe an evolving intentionality. Intentionality is composed from something prior that shades the novelty of the moment with something familiar. Both the familiar and the novel support the capacity to co-inaugurate the next to come.” (s. 103)

Traumene viser seg i formen

Gestaltterapiteorien har blitt kritisert for verken å ha en utviklingsteori eller en traumeteori. I denne boken finner jeg god dekning for at gestaltterapiteorien er grunnleggende begge deler: En teori om utvikling og en teori som beskriver traume som fenomen. Frank viser i denne boken hvordan vi kan forstå og arbeide med traumer ved en fenomenologisk og holistisk tilnærming. På mange måter er dette dagligdagse tilstander og erfaringer, men psykologisert og forstått i et medisinsk paradigme har det blitt merkelapper som objektiviserer og skaper berøringsangst. Frank beskriver hvordan hun utforsker klientens subjektive erfaring av en traumatisk tilknytning (les: rigid, fiksert, gjentakende) i dyaden klient – terapeut. Den viser seg i de grunnleggende bevegelsene, i skikkelsen og hvordan vi i denne situasjonen tar form, sammen. Ingen vurdering av rett eller gal form, ingen lineær forklaring av årsakssammenheng eller fordeling av skyld, men i en inkrementell, dialektisk, utforsking av de subjektive erfaringene her og nå og der all informasjon sidestilles og er like viktig. Nøkkelen til å forstå Franks tilnærming, ligger i ordet «forming» («forming form» lik betydning på norsk og engelsk). Frank insisterer på at alt er i en stadig, dynamisk tilblivelsesprosess der formen endres i utveksling med omgivelsene. Når formen blir fast og rigid, handler det da om en fiksert form, også kalt traume. Hun er etter mitt skjønn tro mot det helt grunnleggende i gestaltteorien – teorien om selv forstått som prosess. Alt er flux.

“The developmental trauma, originating in the there-and- hen of an earlier relationship, must be addressed as it emerges in the here-and-now.” (Frank, 2022, s.120)

Frank går til røttene

Ruella Frank startet karrieren som profesjonell danser og koreograf, men ga opp denne etter en skade. Hun har praktisert yoga og studerte ulike bevegelsesuttrykk før hun ble student hos Laura Perls ved The New York Institute of Gestalt Institute. Frank grunnla og driver Center for Somatic Studies i New York og underviser over hele verden, nå for det meste digitalt  Tidligere utgivelser: Body of Awareness: A Somatic and Developmental Approach to Psychotherapy (2001, GestaltPress). The First Year and the Rest of Your Life: Movement, Development and Psychotherapeutic Change (2010, Routledge) med Frances La Barre

Frank innleder boken med å anerkjenne de som har gått før henne, og som hun står på skuldrene til. «There is no such thing as a new idea», skriver hun. Hun trekker bl.a. fram Laura Perls som den som lærte henne å være med det som er. Denne anerkjennelsen, viser meg at Frank er tvers gjennom plantet i en feltteoretisk og eksistensiell tenkning. Hun erkjenner at uten de andre er hun ingen, og i denne sammenhengen føyer hun seg til en lang tradisjon av filosofer, psykoterapeuter, dansere m.fl., og hun utvider og går videre der de slapp. For meg går Frank til røttene av gestaltterapien, og hun skriver ut det som jeg finner grunnlaget for i Gestalt Therapy (PHG, 1952), gestaltterapiens grunnbok. Jeg har den samme begeistringen og respekten for gestaltterapeuter som George Wollants og Jean Marie Robine, som også framhever den banebrytende tenkningen som ble presentert i Gestalt Therapy i sine bøker. I denne sammenheng passer det seg også for meg å vise min takknemlighet til mine læremestere, Marina Berg, Daan van Baalen og Gro Skottun som har, nærmeste på «brutalt» vis, lærte meg en fenomenologisk og feltteoretisk holdning som sitter i ryggmargen min. Gestaltterapiens fortolkning av loven om pregnans – at vi alltid gjør så godt vi kan gitt de samlede ressursene i situasjonen, var tung å fordøye, men nå er det ingen annen måte for meg å forstå og møte menneskelig handlinger og erfaringer på. Alt annet skaper bare mer ensomhet og fortvilelse.

Denne boka er et «må ha»!

Kjøp denne boka, lese den, legg den bort og les igjen. Den kan være et som et oppslagsverk som du stadig kan få mer ut av etter hvert som du utvikler deg som terapeut og menneske! Frank skriver i denne boka ut sin teori om erfaringens kroppslige røtter i et presist fenomenologisk språk. Er du opptatt av å øve opp din bevisste væren, din kinestetiske resonans, og å utvikle et fenomenologisk språk som terapeut, er boken er et skattkammer av «onelinere», som beskriver det sansende mennesket på en måte som vanskelig lar seg oversette til norsk uten å miste sin poesi og mening. Boken må erfares. Gled dere og god lesing!

Stikkord: Ruella Frank

Å skulpturere en klient