Stikkord: Norge

Hva er forskjellen mellom norsk og russisk gestaltterapi? 

Skrevet av Redaksjonen

Er det forskjeller mellom gestaltterapien i Norge og Russland? Dette spørsmålet stilles ofte i faglige diskusjoner jeg deltar i. Jeg har studert både i Russland og Norge, og jeg underviser nå i Ukraina, Georgia og Litauen. Denne erfaringen har gitt meg innsyn i forskjeller og likheter i forståelser av gestaltterapi og -metodologi, og det har ikke minst gjort det mulig for meg å se behovet for en mer systematisk sammenhengende gestaltterapi.

Av Anna Yudin

I denne artikkelen vil jeg presentere flere problemområder som diskuteres i kollegiale diskusjoner, og jeg vil gi min forståelse av årsakene til uenigheten når det gjelder teori og metodologi.

Fritz Perls’ grunnbøker

For meg har det vært klargjørende å holde fast ved gestaltterapien slik den ble utviklet av Fritz Perls og som ble formulert i de tre teoribøkene som Perls ga ut enten alene eller med kolleger:  Ego, Hunger and Aggression, Gestalt therapy: Excitement and Growth in the Human Personality og Gestalt Therapy: Verbatim. Jeg mener at disse bøkene ikke kan atskilles fra hverandre og at de viser hvordan det teoretiske og metodologiske grunnlaget for gestaltterapien utviklet seg. Jeg skulle gjerne sett en utgave der disse tre bøkene er samlet. 

Mange ting som Perls gir betydning i en bok, blir ikke nevnt i den neste, og som lesere kan vi la oss friste til å tenke at Perls dermed endret mening og at bare den siste boka uttrykte hans endelige mening. Som følge av dette velger mange terapeuter som sitt teoretiske grunnlag en av bøkene hans, og de bygger videre på dette grunnlaget ved hjelp av bøkene til andre gestaltteoretikere som også støtter seg til denne «favorittboken». Dette har ført til at det finnes flere gestaltretninger. Hver retning har sine egne tradisjoner i undervisning og sin egen tolkning av  gestaltteori og metodologi.

Anna Yudin er opprinnelig russisk. Hun er lærer ved Vilnius Gestalt Institute og forfatter av artikler og lærebøker i gestaltterapi. Hun er gestalttrener, terapeut og veileder i privat praksis i Oslo og medlem av EAGT og NGF.

I denne artikkelen vil jeg belyse forskjellene og likhetene i tolkning av enkelte teorier og begreper med utgangspunkt i det norske og det russiske gestaltmiljøet. Mange av posisjonene som trer fram er også relevante for hvordan gestaltterapi praktiseres og undervises i andre land. 

Kontakt, kontaktbrudd og kontaktformer

Jeg begynner med det mest sentrale begrepet i gestaltterapien, «kontakt». Hva snakker vi om når vi sier «kontakt» og de avledede formenen «kontaktbrudd» og «kontaktformer»?

I boken Gestalt therapy: Excitement and Growth in the Human Personality er det flere beskrivelser av begrep «kontakt», og disse kan settes sammen som et kontinuum av flere former av kontakt:

  • Den ene formen er kontakt som primær virkelighet. Denne formen av kontakt kan vi forstå ved hjep av bruken av feltteori: Vi er påvirket av miljøet og vi påvirker selv miljøet. Denne påvirkningen kjenner vi som en sensuell erfaring. Denne formen for kontakt kan oppstå som bevisst og ubevist. Når vi snakker om varhet, snakker vi om de bevisste formene, når vi snakker om kontaktbrudd snakker vi om de ubevisste formene. 
  • Den andre formen er intensjonell kontakt. Denne formen beskriver prosessen av forming av figur av et behov på kontaktgrensen mellom en organisme og miljøet, og denne typen av kontakt beskriver vi med kontaktsyklusen. Denne formen kan også oppstå som bevisst ved varhet og ubevisst som kontaktbrudd.

Gordon Wheeler kom med forslaget om å kalle «kontaktbrudd» for «kontaktformer» i Gestalt Reconsidered. I følge ham patologiserte Fritz Perls ubevisste former av kontakt som noe dårlig eller sykt. Jeg har ikke funnet noen bevis på at Perls sa eller skrev noe sånt. Kontaktbrudd kan sees som en kreativ tilpasning, og om kontaktbrudd blir oppfattet som patologisk eller ikke, avhenger av i hvilken grad man ser på dette som en rigid kreativ tilpasning, som ikke lar et enkeltmenneske utvikle seg i denne retning i hens liv som hen vil.  

Mange terapeuter ser ikke på kontaktbrudd som en form for kreativ tilpasning. I russiske skoler er metodologien basert på «kontaktbrudd», og i undervisningen legges det vekt på å arbeide for å forhindre kontaktbrudd, noe som gjør at de mister den paradoksale endringsteorien i sin praksis.

I det norske gestaltmiljøet er metodologien basert på «kontaktformer», og dette gjør på den ene siden at det ikke finnes motstand mot kontaktformer, men også at de ikke utforskes som et utrykk for et individuelt behov, noe som gjør at metodologien i liten grad legger til rette for personlig endring.  

Vi ser her en polarisering mellom miljøene. Hvis vi følger teorien om «the fertil void», ligger «zero point» mellom disse polaritetene i å se på kontaktbrudd som en form for kreativ tilpasning der en forsøker å tilfredsstille et behov som en ikke er bevisst eller var på.

Etikk

En annen forskjell mellom våre gestalttradisjoner er forståelsen av etikk. Etikken er først og fremst et utrykk for hva som er bra og dårlig for menneskelig relasjoner: Hva er farlig og trygt, akseptabelt og uakseptabelt, estetisk og avskyelig? Vi kan finne mange forskjeller mellom land i måter barn skal oppdras på, hvordan offisielle forhold skal organiseres, hvor langt en kan strekke ytringsfrihet og taushetsplikt, hva som regnes som vold, hva som menes med respekt og så videre. 

I russisk kultur er det for eksempel helt normalt å jobbe med venner eller å skape vennskap på jobb. Det er greit å dele konfidensiell informasjon med slike venner. På samme tid vil man ikke stole på en person som er plassert høyere i arbeidshierarkiet, og man tar ikke opp feil og problemer som har med arbeidssituasjonene å gjøre, med disse. I stedet løser man dem på egen hånd uten å informere sin arbeidsgiver. I Norge setter man stor pris på sin private sone, også i nære relasjoner, noe som fører til mer avstand mellom mennesker, men som også påvirker hva vi kaller ytringsfrihet og hvor mye vi deler med andre. Nordmenn vil som regel ikke feie problemer under teppet, og de diskuterer gjerne ulemper og feil med sine ledere og arbeidsgivere.

Slike kulturelle forskjeller påvirker oppfatningen av etikk. I Russland ser man på etikk ut ifra lover og lovbrudd: Lovbrudd skal straffes hardt, og dette fører til at man kreativ tilpasser seg ved å ignorere etiske dilemmaer. Fordi loven ikke kan endres, blir det ikke ansett som viktig å diskutere ulemper ved praksis, og det å kritisere kolleger som har begått etiske feil, er bare mulig dersom det er åpenbart at slik kritikk er populær blant de andre kollegene. Dette skaper utrygge arbeidsforhold – også i gestaltmiljøet. I Norge ser man derimot på etikk som retningslinjer som man forholder seg mest mulig til. Det gjør at det ikke blir en grunnleggende diskusjon om hvorfor retningslinjer er sånn som de er og hvorfor det er feil å bryte dem. 

Her har vi også en polarisering. Den gyldne middelvei finnes igjen i «zero point»: Å se på etikken ut ifra prinsipper om feltorganisering. Dette synet har jeg allerede beskrevet i min diskusjon med Henning Herrestad i Gestaltterapeuten 2022. Dette synet lar oss se på etikk uavhengig av kultur og tett knyttet opp til gestaltteorier og fenomenologi. 

Awareness

Også begrepet «awareness» tolkes forskjellig i norsk og russisk kontekst. 

I russisk språk oppfattes dette begrepet mer som en kognitiv konklusjon: Det er noe som man forstår om situasjonen som man befinner seg i. I Norge bruker vi begrepet «varhet», som betyr «å være til stede over tid med alle sensoriske funksjoner slått på». Dette ligner egentlig på det som Perls kalte «kontakt som primær virkelighet» (se over). 

Denne forskjellen i oppfattelse skyldes blant annet historiske og kulturelle særtrekk. Vår evne til å være her og nå er veldig avhengig av trygghet i feltet: For å kunne slappe av og kjenne og føle det som er i en kontekst, må man føle seg trygg nok. Russisk kultur og historie har i mange hundre år vært preget av mye vold og manglende respekt for den enkelte, noe som gjør at folk rett og slett lever i frykt. Selv-funksjonene våre tilpasser seg omgivelsene vi er i, og i Russland har dette ført til at det er personlighets-funksjonen som tar på seg mest ansvar for orientere seg i en kontekst. Dette fører til konklusjoner erstatter erfaring, for i mangel på trygghet til å sjekke ut hva som foregår her og nå, blir det lett til at hendelsene tolkes med utgangspunkt i våre introjekter og tradisjoner. Det russisk ordet for varhet har i seg roten «å vite noe» (осознавание), i motsetning til det norske «å være noe», og det ligner mer på egotisme enn på awareness. 

Denne forskjellen påvirker metodologien og de spørsmål og mål man setter for seg selv i terapiprosessen: En russisk terapeut kan ubevisst støtte en klient til å forstå hva som skjer i stedet av å kjenne hva som skjer. Det er vanskelig for russere å differensiere mellom å kjenne og å forstå, og det blir dermed også lett å blande disse fenomenene.

Teorien om selv 

Både i Norge og i Russland har jeg erfart at teorien om selv ligger i skyggen av andre gestaltteorier og at den ikke utdypes i undervisning og veiledning. Jeg tror at dette kommer fra en tradisjon der man skiller gestaltteori fra det anatomiske og fysiologiske. Det gjør at man ser «selv» som kun et psykologisk fenomen selv om vi snakker mye om det somatiske. I begge språk blir «selvet» ofte forstått som «personlighet», noe som gjør det vanskelig å forstå teorien. Jeg synes at vi som gestaltterapeuter mister mye når vi ignorerer potensialet i selv-teorien: Uten forståelse av denne teorien er det vanskelig å forstå feltteorien og feltets dynamikk i kontekst av mellommenneskelig samspill. For å gjøre denne teorien mer forståelig, anbefaler jeg Peter Philippsons bøker Self in Relation og Emergent Self.

Jeg jobber for tiden med en bok der jeg forsøker å vise at selvutviklingsteori sammen med feltteori kan danne et solid fundament for å utarbeide gestaltmetodologi for å jobbe med klienter med forskjellige psykiske lidelser. I selvteorien vår mangler en klinisk forståelse av psykopatologi.

Selv som grunnlag for rolleforståelse

Utydelighet i forståelsen av teorien om selv har konsekvenser for hvordan en terapeut, veileder eller lærer forstår rollen sin. I følge feltteori påvirkes evnene og vanene til våre selv-funksjoner på forskjellige måte i forskjellige kontekster, og dette må det tas hensyn til. Jeg viser her igjen til artikkelen i Gestaltterapeuten 2022. 

I Norge blir terapeutrollen beskrevet på en veldig tåkete måte som gjør det vanskelig å erkjenne ansvar og begrensninger. Metodologisk sett legges det vekt på at terapeuten ikke skal innta en ekspertrolle. Jeg mener at en ekspertposisjonering er nødvendig i enkelte situasjoner, som når en klient ikke kan ta en avgjørelse i en krisesituasjon, eller når en klient handler mot sine egne interesser. Disse situasjoner er tatt hensyn til i de etiske retningslinjer for norske gestaltterapeuter, men denne posisjonen som en del av terapeutrollen er likevel ikke en del av selv-forståelsen til terapeuter i det norske gestaltmiljøet. 

Heller ikke i Russland er terapeutrollen beskrevet tydelig, men der stilles det krav til diagnostikk og ekspertuttalelser. Dette sikrer at terapeuter ser begrensninger i sin egen kompetanse og sørger for samarbeid med psykiater. Man kan si at i Russland bøyer terapeutrollen seg mot den motsatte polen, og dette gjør at terapeuter ofte mister sin dialogiske posisjon. 

I mine studier i Norge og Russland har jeg ikke blitt gjort kjent med forskjellen mellom rollene en har som terapeut, veileder, parterapeut, gruppeterapeut og trener/lærer. Jeg tenker at hvis vi støtter oss til at selv er «emergent» eller «framvoksende», dvs. at selv er en del feltet og at det har noen kvaliteter av det som feltet har, så ser vi at terapeutrollen endrer seg fra kontekst til kontekst. Dette må det tas hensyn til i undervisning, og ikke minst kan dette være et godt praktisk eksempel for å beskrive teorien om selv. Jeg er av den mening at skolene ikke skiller godt nok mellom disse rollene. Ved å løfte fram selvteorien kan de bidra til å gjøre terapeutene mer rollebevisst.  

Figur-grunn-prinsippet og diagnostisering

I det norske gestaltmiljøet ser jeg at når man snakker om varhet, så fokuserer man mest på de kroppslige impulsene og bevegelsene, men ser bort fra fleksibiliteten til ego-funksjonen, som danner figurer, og personlighets-funksjonen som gir mening til disse figurene. Dette er grunnleggende fenomenologi, men det undervises lite i dette. 

Her vil jeg anbefale Maurice Merleau-Pontys Phenomenology of Perception. Store deler av Merleau-Pontys arbeider består av tolkninger og diskusjoner av forskning innenfor felt som psykologi, nevrofysiologi, språkvitenskap og biologi. Basert på hans arbeid kan vi se at figur-grunn-dannelse er påvirket av tidligere traumatisk erfaring og hvordan intensiviteten og fleksibiliteten i figur-dannelsen kan sees på som et kriterium når vi trenger diagnostiske verktøy. 

Dette perspektivet kan hjelpe skoler til å vurdere om studenter trenger mer egenterapi – og foreninger og terapeuter til å se begrensninger i vår egen kompetanse, siden vi alle har veldig forskjellig utdanningsbakgrunn. Terapeuter trenger en viss grunnutdannelse i klinisk psykologi. I de norske etiske retningslinjer står det at en gestaltterapeut må være bevisst egne begrensninger. Dette prinsippet kan ikke anvendes dersom terapeuten ikke har diagnostisk kompetanse og kan gjenkjenne klienter med alvorlige psykiske lidelser. 

I det russiske gestaltmiljøet er det også lite undervisning om og forståelse av denne delen av fenomenologien, men i den kliniske praksisen kompenseres dette av krav til diagnosering hos psykiater. 

Min egne erfaringer av å studere i Norge

For meg var det veldig nyttig å studere veiledning ved NGI. Det gjorde meg klar over flere områder av gestaltterapi og praksis, og det endret mitt syn på gestaltterapi ved å legge flere «byggesteiner» til min kunnskap. Jeg føler meg beriket av denne erfaringen. 

Jeg har min grunnutdannelse i gestaltterapi fra Moskva. Når jeg sammenligner den med det å studere i Norge, er det flere ting jeg synes virker lettere i Norge: Kulturen i Norge er mer trygg, respektfull og vennlig, og man får mer støtte; studiegruppene består av færre studenter noe som gjør at man får mer rom for kommunikasjon og utdypning i refleksjon; relasjonene mellom lærere og studenter er ikke hierarkiske, noe som gir mulighet til å argumentere for sine synspunkter og å utvikle dialog i praksis. 

Erfaringene fra NGI endret mitt syn på hvordan studiet kan tilrettelegges på en bedre måte og det utgjør nå grunnlaget for min oppfattelse av feltorganisering innen gestaltmiljøet, som jeg nå bruker til å utvikle kollegial etikk. Jeg vil også si at jeg ble en bedre terapeut etter at jeg studerte veiledning. Det hadde stor, positiv påvirkning på hvordan jeg forholder meg til kollegaer og klienter, og dette takker jeg for til mine norske lærere med hele mitt hjerte. 

 

– Fiks meg! Litt om terapi med innvandrere i Norge

Skrevet av Redaksjonen

Av: Gabriela Sirbu, gestaltterapeut MNGF

Hvordan er det å gå i gestaltterapi i Norge? Som terapeut her i landet har jeg erfart jeg at klientene mine med innvandrerbakgrunn trenger hjelp til å venne seg til det jeg kaller «den norske måten».

Gabriela Sirbu er gestaltterapeut med bakgrunn fra Romania. Mange av klientene hennes er innvandrere. 

Da jeg gikk på første året ved NGI, fikk vi en oppgave hvor vi skulle håndtere en klient som kom med en «bestilling». Jeg flirte litt inni meg, fordi jeg så meg selv for en stund tilbake, da jeg bestemte meg for å ta denne utdanningen, og kravet for å komme inn var å ha 70 timer egenterapi og gruppeterapi. Jeg ville at min terapeut skulle «fikse» meg. Jeg ville at hun skulle fortelle hva jeg trengte hjelp med. Jeg ville at hun skulle hjelpe meg til å huske det, og jeg ville også at vi skulle gjøre det litt fort. 

«Den norske måten»

Det er noen år siden dette nå. Jeg har lært mye av gestaltterapiutdanningen, blant annet at ingen kan fikse meg. Jeg har også lært det jeg kaller for «den norske måten» å jobbe med mennesker på ved hjelp av gestaltterapi. Min erfaring er at her i Norge skal du ikke gi råd uten at du er blitt bedt om det. Det er heller ikke greit å foreslå løsninger. I stedet skal du sette søkelyset på prosesser og at «veien blir til mens man går». Det er et norsk utrykk jeg har lært her. Klientene skal finne svarene selv. Jo mindre jeg gjør, jo bedre er det. Og det er ikke nødvendig å høre på historiene til klientene, for det viktigste er å fokusere på her og nå. 

Jeg gjør dette så godt jeg kan. Det er lett å være terapeut når jeg får til alt dette. For da trenger jeg ikke å gjøre så mye, bare være.  

Allikevel, når jeg jobber med mennesker som har en annen bakgrunn enn den norske, er det utfordrende å holde seg til disse reglene som etter min oppfatning er tilpasset den norske kulturen. 

Resultatorienterte klienter

Mange innvandrere har bakgrunn fra mer resultatorienterte kulturer, hvor det man får til, er viktigere enn hvordan man får det til. Hvor mennesker ikke har tålmodighet til å gå gjennom prosesser og heller vil ha en «kvikk fiks».

Noen av disse innvandrere har sine egne forestillinger om det å være terapeut. De ser opp til oss som utfører et slikt arbeid. De vil ha løsninger og sette dem ut i praksis, uten å tenke eller føle så mye. Noen av dem er ganske flinke til å gjøre som de blir fortalt og følge «oppskriften». Fordi resultatet er viktigst, er det ikke nødvendig å gå gjennom en prosess.

Hodet er viktigst

I fjor hadde jeg en dame som gikk noen timer hos meg. Hun tok opp notatboken sin i timene. Jeg hadde ønsket at hun skrev ned sine egne refleksjoner. Det hun gjorde var å skrive ned formuleringene mine fordi hun syntest at de hørte mye mer «diplomatiske» ut enn dem hun selv brukte. Dette hadde også å gjøre med at norsk ikke var morsmålet hennes, og at hun ville bruke muligheten til å lære norske utrykk som hun ikke var så familiær med. 

Det jeg opplevde med henne og med andre klienter med innvandrerbakgrunn er at det kan ta flere timer før klienten er rede til å kunne fokusere på kropp. Kroppen er ikke vesentlig for dem, bare hodet. Alt man kan skjønne med hodet er verdifullt, alt annet er uinteressant. Det er vanskelig å forklare for dem at terapien jeg tilbyr, ikke handler så mye om hva jeg sier. Den handler om hvordan de kjenner på hva som skjer i deres egen kropp, enten i møtet med ordene de selv sier høyt i mitt nærvær eller i møtet med meg i det øyeblikket. 

Pusten mangler

Pust kan ofte mangle, og det er ikke snakk om å ha eksperimenter. Mitt triks er å gjøre eksperimentet selv (slik som vi lærte på NGI) og håpe på at det påvirker i en eller annen retning. Jeg opplever mange ganger at jeg er den eneste som puster i rommet. Pust er uvesentlig i verdenen til mine klienter – de har ofte ikke tid til det.

Tid som ressurs

Siden jeg selv har innvandrerbakgrunn, kjenner jeg igjen tegnene og mine egne erfaringer, spesielt dette med ikke å ha tid. Tiden skal ikke mistes, men brukes på best mulig måte. Å gå fra denne opplevelsen av tid til den som jeg opplever både i gestaltprosesser og i den nordnorske kulturen jeg har levd og bodd i de siste snart 20 årene, har tatt kanskje 15 år for meg. 

I min tolkning av den norske verdenen kommer tiden, og den går aldri. Tiden blir sett på som en ubegrenset resurs, og det tas til hjelp på mange måter. Det som ikke blir gjort i dag, kan vi få gjort i morgen. For mine klienter med innvandrerbakgrunn er det vanskelig å forstå dette perspektivet på tid. Jeg opplever at jeg må fortelle om det flere ganger, før de kan vurdere det og begynne å kjenne på det selv mellom timene hos meg. De spør meg: «Hvorfor er det slik her?». 

Et samfunn styrt av regler

Ja, hvorfor er det slik her? Siden jeg blir sett på som en autoritet av dem som spør, forklarer jeg utfra noen tanker og projeksjoner som jeg har gjort meg i løpet av mine år i dette landet. Norge er et land styrt av regler, og det bidrar til å styrke demokratiet. Det er kanskje viktigere å følge reglene enn å nå resultatet. Mange mennesker har gode jobber, og de mister ikke denne jobben om de ikke klarer å respektere tidsfrister. Det betyr ikke at man ikke likevel kjemper for det man har, men man gjør det på en rolig måte og ved å ta tiden til hjelp – og ved å følge reglene.

Jeg sjekker projeksjonene mine med klientene. På ansiktene deres ser jeg at de begynner å tenke på sine egne erfaringer med hva nordmenn rundt dem sier og gjør og hvordan de oppfører seg. Noen forteller om overraskelser og forvirring, fordi forventningene de hadde med seg om hvordan det skulle være, ikke stemmer med hvordan det er her. Og da begynner historiene om egne opplevelser å komme. Dette er også resultat av noe som jeg har lært at vi, gestaltterapeuter, gjør annerledes enn andre terapeuter/psykologer: vi deler litt av våre egne erfaringer og historier eller opplevelser og tolkninger. Ved å tillate oss selv å dele, gir vi også tillatelse til at klienten deler mer. 

Samtidig opplever jeg at jeg må være forsiktig med hvor mye jeg deler. «Jeg betaler deg ikke for å høre dine erfaringer», kan de si. «Jeg betaler deg for at du skal hjelpe meg med løsninger». Det mange av disse menneskene tenker at de trenger, er ikke å høre en historie fra noen som har gått veien før, og som ikke er fortalt i form av råd eller løsning eller oppskrift. De trenger er å få fortalt sin historie. 

Historier og avvisninger

Min erfaring er at når mine klienter har mye på hjertet, er det er vanskelig å stoppe historiene fra å komme uten at klientene føler seg avvist. En god del av dem er kommet til meg etter at de først har besøkt en norsk psykolog eller terapeut. Hos dem har de opplevd at de ikke fikk mulighet til å fortelle sine historier. «De skjønner ingenting», sier de da. Uten disse erfaringene med å måtte tilpasse seg den norske kulturen, er det vanskelig for disse terapeutene å speile med oppriktighet det de hører. For klientene kan de derfor virke fjerne. Derfor har jeg lært å gi plass til historiene som kommer, allerede fra første time: mishandling og overgrep, krig, overlevelse, sult, incest. 

Disse mennesker har gått og båret på dem lenge. Kanskje har de prøvd å fortelle, men det er ikke slik at man kan fortelle om tunge ting til hvem som helst, og noen mennesker kan bli redd. Derfor kommer ofte tunge historier fort. Det jeg har erfart, er at det er best å ta dem imot, fordi det er dette disse menneskene trenger før det kan jobbes på andre måter. De har behov for å tømme bagasjen de har med seg, før det blir plass til å putte inn noe nytt. 

«Slik er alle i Norge»

Jeg hører også at det er ikke alltid trygt å fortelle disse tunge historiene på andre arenaer enn i terapirommet. Det ser ut til at vanlige mennesker i Norge som de møter i diverse kontekster (som frivillighet, hobbier, barnas skole) blir redd av å høre om slike ting som de ofte bare har sett på TV. Norge har tross alt vært et trygt samfunn, som etter andre verdenskrig bare har opplevd 22. juli som et alvorlig, felles sosialt traume. Klientene forteller at de har trodd at har hatt god kontakt med noen, for etterpå å oppleve at denne personen ikke lenger er å få tak i igjen. Det gjør mine klienter skuffet og gir dem en følelse av å bli avvist av samfunnet. 

Norske psykologer eller terapeuter som stopper historiene deres, virker på samme måte. Denne avvisningen føles veldig dypt. Mange klientene generaliserer raskt og forteller meg at «slik er alle i Norge». Som ny i Norge er det vanskelig å finne plass innenfor rammene for når man kan fortelle slike ting. Jeg selv tenker at mange av dem allerede har opplevd avvisning i sine egne land av forskjellige grunner. Denne følelsen av avvisning forsterkes når de føler at det ikke er rom for dem her. «Nordmenn tåler ingenting», hører jeg fra dem. Det er ikke en lett prosess å tilrettelegge for at de kan utforske disse oppfatningene om den norske kulturen. 

Terapeutrollen min

I alt dette opplever jeg at jeg både gir råd og foreslår løsninger. Jeg «er» ikke, men «gjør», og ting dukker opp mye fortere enn jeg rekker å tenke eller trekke pusten. Å være stille kan være utfordrende, fordi klientene opplever at de mister tid. Denne tiden har de betalt for, og de vil bruke den på best mulig måte.

Der hvor det er plass til meg «å bare være», er når jeg hører på historier. Men når «sekken» er tømt, kommer forventningene til mine klienter fram om hva de tror at en terapeut bør og skal gjøre. Jeg bruker derfor også mye tid på å forklare. For å kunne gjøre noe annet enn å jobbe med historier, er det viktig at hodet deres forstår hvorfor vi gjør det. 

Terapi som tabu

Det er noen kulturer hvor terapi er tabu, og de som kommer til meg vil at det skal være hemmelig fordi de skammer seg. Det er helt greit, for vi har uansett taushetsplikt. Terapi er tabu i mange små samfunn i Norge også. En del av mine norske klienter velger meg fordi de vet at jeg ikke kjenner noen fra deres egen krets. Å høre at terapi er tabu i Norge også, ser ut til å hjelpe klientene mine. Da føler de at egen kultur og den norske kulturen har noe til felles. 

Klientenes prosess

Erfaringen min som innvandrer gjør at mine klienter med utenlandsk bakgrunn kan speile seg i meg. Når jeg står der sammen med dem, i deres erfaringer som ligner på mine, oppleves det som støttende og meningsfylt. De opplever at de blir sett, hørt og forstått. De nevner en følelse av lettelse og ro. Noen sier at måten jeg presenterer ting på, eller gir tilbakemeldinger på, skaper veldig klare bilder for dem. Dette hjelper dem til å se sin egen situasjon på en annen måte.

Det hjelper at jeg har bodd i Norge så lenge og at jeg snakker språket. Erfaringene mine, og måten jeg deler på og er nærværende på, gir klientene håp om at de kan klare det også. Selv om min reise ikke har vært lett, så er det mulig.

Prosessene fortsetter utenfor samtalene våre. Det er ikke alltid lett for klientene å se dette selv, men når de kommer neste time og forteller om ting som er skjedd, blir forandringer i måten de reagerer og ser ting på tydelig for oss. Jeg speiler, nyanserer og tydeliggjør. 

Noen velger å slutte etter at de har fått verktøy og tips som de kan bruke selv. Andre blir lenger fordi de opplever at de ikke får samme ro eller støtte når de sitter med seg selv og prøver å sortere tanker på egen hånd. Noen kommer kanskje en gang i måned fordi de vil ha en «sjekk» av seg selv – en oppsummering av livene sine på områder de ikke kan snakke med noen andre om. 

Konklusjon

For min del merker jeg at arbeidet med klienter tilfredsstiller mitt behov for å bidra med all kunnskap og erfaring som jeg har samlet opp, både i mitt opprinnelsesland og som innvandrer i Norge. Mennesker er mennesker over alt i verden, samtidig har vi alle har vokst opp i kulturelle og historiske kontekster. Noen mennesker kan vi hjelpe bedre enn andre, og det er viktig å anerkjenne det.

 

Om forfatteren: 

Gabriela Sirbu er gestaltterapeut MNGF, foredragsholder og skribent for migrationofemotion.com/blog. Hun er tidligere journalist (BA), har en mastergrad i fredsstudier fra UiT Norges arktiske universitet og gestaltterapeutisk utdanning og etterutdanning fra Norsk Gestaltinstitutt Høyskole i Oslo. Hun har erfaring som innvandrer etter å ha studert, bodd og jobbet i Norge i nesten 20 år.

Til daglig jobber hun som gestaltterapeut, konsulent og megler, samt holder seminarer og workshops om flerkulturell kommunikasjon der hovedmålet er å hjelpe folk til å bli klar over hvordan deres usynlige bagasje påvirker kommunikasjonsmønstre, atferd og liv.