Stikkord: natur

Tekst og bilde: Vienna Duff og Kristine Steensen

En samtale mellom Vienna Duff og Kristine Steensen om gestaltterapiens forhold til natur og om hvordan terapipraksisen kan bevege seg ut av terapirommet og inn i naturen.

Refleksjonene deres løfter frem en rekke spørsmål, og er naturlig nok plassert i vår samtidige verden som inkluderer den globale covid-19 pandemien og klimakriser. 

Kristine: Skal vi starte med hvorfor vi begge har knyttet vår terapeutiske praksis til natur? Hvilke erfaringer har dannet grunnlaget for deg, Vienna?

Familiens steder – og sår

Vienna: Jeg vokste opp på et sted, et jordbruksområde ved kysten, der menneskenes relasjoner til landskapet, sjøen og elementene sameksisterte og samhandlet med de mellommenneskelige relasjonene. 

Jeg tror også at tilknytningen min til sted går enda lenger tilbake enn til min egen barndom. Store traumer og sår har påvirket flere generasjoner i mitt familiefelt. Jeg har funnet måter å integrere disse tapene på, ved å velge å gå og stå i flere land, på stedene der familien min ble tvangsflyttet fra, og der de senere døde. Med tiden har jeg lært å verdsette denne multigenerasjonelle innvirkningen på meg.

Kan jeg fortelle deg en historie om en reise jeg gjorde til Hviterussland for noen år siden? Den fanger betydningen og kraften av å være tilknyttet naturen, og hvordan lærdommen jeg hentet fra denne erfaringen er et viktig grunnlag for min psykoterapeutiske praksis.

Kristine: Ja, veldig gjerne.

Naturens kraft til å motstå og overleve ødeleggelse 

Vienna: Jeg reiste til en skog rett utenfor Minsk i Hviterussland for å representere og minnes de titusener av jøder som ble deportert dit fra Østerrike, for deretter å bli skutt eller gasset, under ordre fra Det Tredje Riket. Gjennom egen forskning hadde jeg funnet ut at dette var stedet der min grandtante ble transportert og drept som et ledd i den såkalte ’endelige løsningen på det jødiske problemet’ i 1942.

Et uformelt minnesmerke for jødene deportert fra Østerrike til Hviterussland ligger dypt inne i denne skogen. Ettermiddagen da jeg dro dit sitter dypt etset inn i minnet mitt som ubeskrivelig vakkert. Lyst og levende, og samtidig grunnleggende mørkt, forstyrrende og tungt. Jeg kan faktisk akkurat nå, i det jeg forteller det, høre fuglesangen og føle varmen fra vårsola på huden min. Å være der, var som å feire livet og anerkjenne døden på samme tid, med tilstedeværelse. Jeg husker at jeg berørte barken til de unge trærne mens jeg gikk blant dem, og knyttet meg til de enorme tragediene dette landområdet hadde bevitnet.

Traumets innvirkning på jordas hud var umiddelbart synlig for meg der jeg sto foran stedet i byen der en massakre på hviterussere hadde funnet sted. Akkurat dette stedet, her, hadde blitt forstyrret, skadet og vanæret av henrettelsene som fant sted, og av tapene og terroren så mange mennesker opplevde. Jeg følte at landet, selve jorda, hadde blitt traumatisert, og jeg kjente også dets motstand og tilfriskning. På samme måte som mennesker dannet en motstandsbevegelse under okkupasjonen hadde landet regenerert seg og ’dyttet tilbake’ gjennom tilvekst av gress og tilstedeværelsen av steiner, trær og jord. Helt intuitivt flyttet jeg oppmerksomheten min fra figur til grunn og tilbake til figur, for å støtte mitt eget nærvær i fortidens traumer og den pågående re-generasjon av land som ble ødelagt av krigens grusomheter. 

Min varhet ble spesielt skjerpet gjennom denne prosessen i de fjerne skogene i Maly Trostinecs. Jeg knyttet meg til lydene, synsinntrykkene og luktene fra denne levende vårkvelden, og til de massive ødeleggelsene påført dette stedet, på menneskelige liv og resten av naturen. Denne kroppslige prosessen dannet grunnlaget for min rootedness, for å trekke på Laura Perls lære, og jeg fant ro etterhvert som fortid og nåtid ble integrert.

Ordet jeg bruker for å beskrive dette er re-generation; en prosess som skjer i samtiden og skaper et potensiale for det som skal komme. Det forvalter en sannhet for landet og alle dets beboere. Jeg vil ikke idealisere naturen, men jeg føler en stor respekt for dets kraft til å motstå og overleve ødeleggelse. Og jeg tror at vi har et ansvar for å starte og gjennomføre handlinger som fører til at skade på naturen opphører. Teoretisk er jeg inspirert av Martin Buber og hans konsept om ’hele treet’. Det støtter meg til å være i relasjon med feltet i dets videste betydning. På samme måten som jeg streber etter å se hele personen jeg er med i terapi… kan jeg se hele treet?

Kristine: Hvordan integrerer du disse erfaringene i praksisen din?

Tilknytningen til natur trygger oss

Vienna: De siste årene har det vært gjennom å utvikle workshop’ene ’The Well-Grounded Therapist’ med Miriam Taylor. Disse workshop´ene oppstod som en følge av våre traume-terapeutiske erfaringer med å jobbe sammen med mennesker om å utvikle deres egne ressurser. I min daglige praksis har jeg lagt merke til at klienter på ulike vis opplever ’frakoblethet’ eller ’fastlåsthet’ i kontakt, tilstedeværelse og vitalitet. En slik frakoblethet kan være i forhold til seg selv, i relasjon til andre og med verden rundt dem. Mange mennesker jeg har møtt mangler en kroppslig fornemmelse av trygghet, og jeg har funnet at mange kan erfare – og uttrykke – at de føler seg tryggere når de knytter seg til natur. Bare det å erfare at det er mulig å føle større trygghet på måter som ikke er skadelige eller begrensede kan gradvis bli et alternativ til den tidligere kreative tilpasningen å frakoble seg. Min erfaring er at dette støtter klienter til å oppdage at det å (gjen-)opprette tillit, ved å tilkobles det som har vært tapt eller aldri funnet, er mulig. Jeg har observert og erfart at denne prosessen støttes gjennom  tilknytning med den naturlige verden, og at det kan være mindre utfordrende enn å tilknyttes direkte med ens egen kropp eller med meg. Jeg forstår dette som en vei inn til å gjenoppta forbindelsen til selvet.

Det som er utendørs integreres på ulike måter med klientene ettersom vi jo begge er en del av et større felt. Dette skjer gjennom fenomenologisk utforsking av ulike typer fysiske og forestilte sammenhenger den terapeutiske prosessen med en klient inviterer til. Busken som vokser opp mot vinduet til rommet mitt, himmelen, værendringer og lyset som skifter … Det vi er i stand til å observere utenfor, så vel som planter og bilder inni rommet, samt det klienten selv deler – alt dette kan bli trukket inn som støtte til kontakt. Hvis jeg føler meg kallet til det, kan jeg tilby en metafor eller invitere til eksperimentering med tilgang til støtte, og jeg inkluderer naturen og verden utenfor terapirommet i det. Ved å lede oppmerksomheten til natur kan mange klienter støttes til å legge merke til potensialet for økt trygghet mer enn fare, og de gjør det gjennom sansene. Dette er ikke det eneste som skjer i den terapeutiske prosessen. Men det å bygge støtte og stabilitet er ofte den umiddelbart viktigste figuren i terapi som rettes mot den fragmenterende effekten av traume. 

Og du Kristine, hvordan og hvorfor knytter du din praksis til naturen utendørs?

Å fornemme kroppen – i møtet med naturen

Kristine: Jeg oppdaget sammenhengen mellom terapi og natur da jeg forsto at det å ha nær relasjon med mine naturlige omgivelser hjelper meg å holde kontakt med mine sanser og min kropp. Og det er noe jeg virkelig trenger hjelp til i hverdagen. Du vet hvordan Fritz Perls er kjent for å ha sagt ’lose your mind and come to your senses”? Det er ikke hva jeg er ute etter. Jeg trenger hodet og tankene mine, og jeg tror ikke det er en særlig god ide å legge det fra meg. Men tankene mine trenger å kobles til kroppens fornemmelser for å kunne ta beslutninger som er til mitt beste. Jeg har behov for å arbeide med balansen mellom de to, å knytte meg til min sanselige kropp med støtte fra mitt sinn, som en figur-grunn formasjon, der mitt sinn blir grunn for sansene som figur. Etter å ha tilbrakt en natt mellom to furutrær i hengekøya mi, gått en tur i skogen eller tatt en svømmetur i den kalde sjøen merker jeg at balansen mellom min følte kropp og mitt tankefylte sinn endret seg noe, og den tidligere opplevde avgrunnen i mellom dem har blitt litt mindre. Det kjennes ikke lenger så polarisert, men snarere som to deler av samme hele, der min naturlige og biologiske kropps sansning og følelser er figur. Ofte opplever jeg at hørselen blir finjustert, og at jeg kan lukte, og at jeg kan se endringer  i lys og skygge i sterkere grad enn jeg gjør til vanlig. Jeg kan føle pusten min og hjertebanken fra innsiden av kroppen. Og ofte, men ikke alltid, går pusten min i et roligere og dypere tempo. Det kjennes som en barnlig og ny erfaring å oppdage at jeg kan ha det slik. Og som teorien sier, når figuren blir tydeligere, påvirkes grunnen. Min sanselige varhet gjør nemlig noe med tankene og sinnet mitt. Det er imidlertid ikke alltid en lykkelig, god og tilfredsstillende opplevelse. Jeg kan ikke forutse hvordan samspillet med naturen vil bevege meg. Det utfordrer hva enn jeg har med meg inn i møtet der og da, på samme måte som jeg ikke kan forutse hvordan jeg beveges i kontakt med mennesker heller. Tematikk jeg har i tankene blir faktisk ofte fordypet, klargjort eller endret på et vis etter at jeg har gitt mine kroppslige sanser oppmerksomhet i relasjon til de naturlige omgivelsene jeg er en del av. 

Så – min egen relasjon til naturen er vesentlig i forhold til hvorfor og hvordan jeg knytter min praksis til natur. Gjennom pandemien har jeg også søkt til naturen for å finne støtte og grunn. Når mye av det jeg er vant til å stole på, og har tatt for gitt at holder meg – som arbeidsplassen min, barnas skole, venner, familie – når de plutselig er utenfor rekkevidde, og når jeg blir gjort oppmerksom på at lufta jeg puster inn og ting jeg berører med hendene mine kan gjøre meg syk, da trenger jeg å hente stabilitet andre steder. 

Jeg har i denne perioden latt meg glede, støtte og berolige av Arne Næss´ tanker om dypøkologien, og av den danske filosof og spirituelle leder Jes Bertelsens bøker om empati, kjærlighet og helhet. For meg er det jeg leser godt forenelig med feltteorien vi støtter oss til i gestaltterapi, om at organismen og dets omgivelser er uatskillelige og står i gjensidig påvirkning. Jeg begynte å øve på å fokusere på punktet der jorda holder meg oppe. Å erfare tyngden av kroppen mot jorda, merke hvordan fotsålene blir tatt i mot av bakken, og gjennom det å kjenne en kroppslig tillit til at jeg holdes av omgivelsene mine. Vissheten om jeg er natur, at min kropp og jorda jeg står på består av de samme mineralene, gjør mulighetene til å føle tilknytning og støtte i naturlige omgivelser og andre levende skapninger tilgjengelig for meg og innbyr til en fantastisk fordypelse i tilstedeværelsen her og nå.

Vandretelefon: Terapeutiske møter utendørs

Før jeg reiste på mitt ett års utenlandsopphold utviklet jeg noe jeg kalte ’Vandretelefon’. Det er basert på grunningen i dette kontaktmøtet mellom meg og for eksempel jorda. Jeg er inspirert av Margherita Spagnoulo Lobbs begrep ’dance of reciprocity’ og opplever at gjensidigheten i det terapeutiske møtet på mange måter fungerer friere og mer spontant utendørs. I ’Vandretelefonen’ går klienten og jeg tur sammen, men på hvert vårt utvalgte sted, i utgangspunktet kun knyttet sammen gjennom lyden fra ørepluggene. Men jeg er oppmerksom på at vi også er knyttet til hverandre gjennom for eksempel lufta vi puster inn og bakken som møter føttene våre, og den relasjonelle støtten oppmerksomhet til disse kroppslige erfaringene kan gi for det terapeutiske feltet.

Jeg vil gjerne dele et eksempel med deg fra min praksis som illustrere det. Det var en ’Vandretelefon’ det jeg oppholdt meg i en park i Frederiksberg i Danmark og klienten var ved Bogstadvannet i Oslo. Det var mot slutten av timen, og vi jobbet med å støttes i grunn mens vi også gikk inn og ut av kontakt med en utfordrende figur. Jeg sto i midten av parken, løftet armene mine ut i den tomme lufta foran meg og sa: «Jeg strekker armene mine mot deg». Hun svarte: «Ja, det kan jeg merke.» Jeg tror faktisk at hun merket det, uansett hvor mystisk det høres ut. Vi vendte tilbake til det øyeblikket mange ganger senere. Min erfaring er at denne opplevelsen, og andre lignende, kan bidra til å fordype vår fornemmelse av å være knyttet til her og nå, og til hverandre. Gjennom å grunnes i luft og jord kan vi arbeide med for eksempel tilknytningsproblematikk på måter jeg tror er hensiktsmessig for den terapeutiske prosessen.

Vienna: For å respondere på det du nettopp beskrev fra din utendørspraksis … Min forståelse av feltteori – som støtter seg til Malcolm Parletts tekster og undervisning – underbygger alle disse aspektene av praksis som du har nevnt. 

Varhet på innenfor/utenfor

Jeg er interessert i hvordan det å gi oppmerksomhet til rommet utenfor det tradisjonelle terapirommet utvider varhet. Jeg er mest interessert i gjensidigheten: formasjonene, rytmen og opplevelser av relasjon med en ’andre’, uansett om dette er en klient og terapeut, en eviggrønn busk synlig i vinduet, en persons kontakt med deres atskilte/numne kropp, eller solastalgia som viser til menneskers komplekse traumereaksjoner til klimaendringene. Av og til kan det ’utenfor’ komme tilstede ’innenfor’ terapirommet sammen med en klient. En klient kan begynne å legge merke til fornemmelser av ’innenfor’ eller ’utenfor’ i terapirommet, og også imellom terapitimer, og av og til kan klienten bringe det større feltet inn til terapien gjennom sine fortellinger. Figurene støttes av grunnen vi bygger sammen, som tillater erfaringer der sansing, tilstedeværelse og selvregulering kan utforskes. Ettersom samskaping skjer innenfor ’den ene – verden’, som jo er helt sammenknyttet, altså menneske og resten av naturen, så gir det ikke mening for meg å skille ’innenfor’ fra ’utenfor’.

I en ny artikkel i British Gestalt Journal drøfter Frank Staemmler gestaltbegrepet ‘kontaktgrensen’ som ’grensen’ mellom organismens kropp/hud og omgivelsene. Han reflekterer over egne erfaringer med COVID-19-pandemien og argumenterer for at denne forståelsen av begrepet åpenbart ikke gir tilstrekkelig mening til måten verden og person er sammenviklet på i lys av erfaringen med viruset. Han henviser også til den kreative tilpasningen som mange terapeuter har utvist i deres praksis gjennom pandemien der noen har reagert ved å tilby terapi utendørs. Så kanskje denne samtalen vår er særlig i tiden akkurat nå.

Støtten naturen gir oss

Kristine: Ja, det tror jeg du har rett i. Jeg lurer imidlertid på, og vil gjerne diskutere med deg, hvorvidt det å bringe gestaltpraksisen utendørs egentlig hører til i den måten gestaltterapi var tenkt praktisert av den første generasjonens terapeuter. De hadde jo vegger, dører og stoler så vidt jeg vet. Og i forhold til støtte slik vi snakker om det nå. Gestaltterapiens ’mor’, Laura Perls, lærte studentene sine viktigheten av ’å kjenne rompa i stolen’ før klientene kom inn. Hvis vi vurderer å flytte terapien utendørs, mister vi jo kontakt med terapeutstolen. 

Spørsmålet blir da: Hvordan finner vi ’rompa i stolen’ utendørs? Og hva går eventuelt tapt når vi mister stolen?

Vienna: To ting kommer opp hos meg. For det første, vi mister ikke ’rompa’! Vi forblir i kroppen vår. Vi trenger ikke en terapeutstol for å få til det. For det andre, hva ’holder stolen’? Hvem eller hva har holdt terapeutstolen hele denne tiden, og faktisk var der lenge før psykoterapi oppsto som en mellommenneskelig praksis? Hvis tilknytning/støtte kan hentes gjennom opplevelsen av å sitte i stolen, eller plante føttene på gulvet, hvorfor da ikke også på gresset, på jorda eller i løvet etterlatt av ett av trærne i hagen din, Kristine? Vi mottar alle støtte fra lufta i hvert innpust vi alle tar. Vi begrenser vel ikke dette til kun lufta i terapirommet? Bevegelse, og å bevege seg utendørs, inneholder et potensiale for å knytte umiddelbar sanselig kontakt med og i det større feltet, ettersom vi åpner opp forbindelser i våre egne kropper og grunner oss i et nytt rom. Det er slik jeg forstår ’å kjenne rompa i stolen’. 

Kristine: Ja. Sitatet fra Laura ble vel et slagord tatt ut av kontekst. Og stolen stakkars, den ble tillagt et stort ansvar. Men hva mente hun med støtte i denne forbindelsen tror du?

Grenser og innramminger

Vienna: Slik jeg forstår henne når jeg leser henne, er at støtte kan være alt som hjelper en person med å fordøye en opplevelse, også de tause og latente aspektene av livet … Kanskje også den videre verden rundt terapirommet, så vel som terapeutstolen? Kanskje det er viktig å stille spørsmål ved de magiske kvalitetene psykoterapien som profesjon har projisert på terapistolen, terapirommet, og den opprinnelige terapisofaen … og heller bli nysgjerrige på hvordan man kan skape et innholdsrikt rom? 

Kristine: Skape et innholdsrikt rom ja… Hva holder da feltet – når vi tar terapien utendørs? Terapeuter inviterer jo for eksempel klienter inn i sine egne kontorer blant annet for å legge godt til rette for at de selv skal kunne holde det terapeutiske feltet. Det går ikke så ofte den andre veien, at terapeuten møter klienten hos klienten, og det er det kanskje gode grunner til. Når vi tar terapien utendørs, må vi tenke på hvordan vi holder feltet uten de fire veggene våre.

Vienna: Jeg vil veldig gjerne respondere ved å spørre tilbake: Kan vi holde feltet? Som psykoterapeut vil jeg at klienter skal ha tilgang på støtte i det omfang de har behov for, for å møte deres prosessuelle og følelsesmessige regulering. Noen klienters prosess innebærer at de regulerer på en egen måte. Deres respons kan støtte en ’oppmykning’ av grenser som vi kan være nysgjerrige på sammen. Du stiller et viktig spørsmål Kristine, for hva danner grenser, og hvordan holdes de? 

Den terapeutiske relasjonen tilbyr i seg selv et grep om situasjonen, men forfattere og praktikere innen øko-terapi har også identifisert forskjellige andre måter vi kan ‘holde’ grensene i en terapitime på. Disse kan bli en del av prosessen med å inngå kontrakter og arbeide med klienter på. I følge min erfaring kan dette innebære å holde tidsrammen og å være enige om en romlig dørstokk for hvor timen starter og slutter. Kanskje det å identifisere fysiske grenser utendørs innenfor der timen finner sted, bestemme om å være utendørs innebærer en hel time eller deler av den, om man sitter eller går rundt, avtale hva man skal gjøre dersom man treffer andre mennesker… Alle disse tingene kan forhandles og vil delvis bli formet av valg og muligheter på det bestemte stedet.

Jeg forestiller meg at flere terapeuter i mange land har møtt nedstengningene i forbindelse med koronaviruset ved å tilpasse terapien til et virtuelt rom, og noen har eksperimentert med å møtes utendørs der det har vært mulig. Uavhengig av hva som tilbys har pandemien oppmuntret meg til å tenke over hvem som velger sted og rom. Blant terapeuter innenfor flere retninger, har jeg hørt mange snakke om et ’utendørskontor’ som de jobber fra. Kanskje kunne klientene selv bidra til å forme terapikontoret utendørs – det ville kunne sette i gang en sterk prosess som muligens er vanskeligere tilgjengelig på terapeutens kontor, der man sitter i stoler eller på gulvet ut fra hva som er gjort tilgjengelig der. Det samme gjelder for terapeuten. Utenfor terapeutens kontor kan terapeutene velge å overgi noe av den makten de har, om de da ikke er nødt til det. I noen former for øko-praksis kan ’utendørs’ også sees som en med-terapeut. Dette er muligens omstridte ideer…

Forsvarlig øko-terapi

Kristine: Naturtilknyttet gestaltpraksis er ennå ikke veldig vanlig i Norge, selv om mange terapeuter har hatt tilbud om utendørstimer under pandemien her også. Jeg konstaterer imidlertid at selv om flere terapeuter jobber utendørs som deler av sin praksis er det lite skrevet om hvordan dette kan og bør gjøres etisk forsvarlig gjennom støtte, grensesetting og ansvar. Jeg har lest meg frem på egenhånd til hvordan jeg kan gjøre dette på en ansvarlig måte. I den prosessen har jeg sett til øko-terapi generelt og øko-psykoterapi spesielt for veiledning. Jeg liker spesielt godt det britene Martin Jordan og Mary-Jane Rust har skrevet om dette. I tillegg til de praktiske og fysiske grensene du nevnte har det vært viktig for meg å ha noen strukturelle rammer på plass som å vite at forsikringen min dekker utendørsbehandling, at jeg har en veileder som støtter og forstår arbeidet mitt, og å foreta risikovurderinger av det valgte stedet i forkant. Dette er viktige og nødvendige forberedelser som støtter meg som ansvarlig terapeut utenfor terapirommet.

Men i tillegg til dette, ettersom det er min kropp som er mitt viktigste redskap som gestaltterapeut, har jeg måtte finne ut hva akkurat jeg trenger, som terapeuten jeg er. Jeg finner stor frihet og støtte i Laura Perls som sier at enhver trenger å se til sine egne erfaringer for å finne sin egen ’stil’ som terapeut. Det jeg trenger for å kjenne støtte i det terapeutiske feltet kan være noe helt annet enn det en annen terapeut trenger. Så når det gjelder meg finner jeg støtte i å vite noe om hvordan det bestemte stedet har utviklet seg til å bli det det er, og hvilke fortellinger det rommer. Jeg ble dypt beveget av historien din fra Østerrike og Hviterussland, som knyttet tid, sted, generasjoner og traumer sammen. Og begrepet ditt re-generation som rommer det hele. I tillegg til å være gestaltterapeut er jeg også kulturhistoriker, så jeg har en interesse i hvordan vår materielle verden hele tiden formes av livet som leves der gjennom tidene, og hvordan den materielle fortellingen igjen preger vårt fenomenologiske perspektiv. Så en måte jeg kan legge til rette for at jeg kan ’holde’ feltet, altså å føle meg som en ansvarlig og trygg terapeut, er faktisk å bli kjent med den kulturelle historien til stedet der jeg har valgt å tilby timene mine. Jeg opplever at historiene fra ’der og da’ er forbundet med ’her og nå’. De forsvinner ikke selv om tiden går. Jeg inkluderer dem som del av det større feltet, og som grunn for figurene ’her og nå’. For meg er det viktig å etablere en personlig kontakt til ’her’ for å kunne ’holde’ det terapeutiske feltet best mulig. Gir dette mening for deg?

Vienna: Det gjør det. Sted og rom er viktig for meg også. Det du beskriver som ditt kulturhistoriske selv resonerer med meg, og jeg blir engasjert når vi snakker om det. På samme måten som jeg er nysgjerrig på og interessert i mennesker vil jeg også bli kjent med steder. ’Her og da’ er alltid en del av ’her og nå’, som alle livsrom er, og gjennom å utforske disse røttene, eller tråder som jeg liker å tenke på dem som, kan vi hente inn en klients fortelling, et tre eller et sted som kan stimulere og støtte den terapeutiske prosessen.

Mennesket i naturen – klima og traumer

Kristine: Nettopp. Tråder… det var en fin metafor. Det vi er inne på nå handler dypest sett om hvordan vi ser oss selv i relasjon med natur. Ser vi oss selv som ’del av’, ’i relasjon med’ eller ’forbruker av’ natur? William Cahalan skrev en fin artikkel om menneske-natur- relasjonen i 1996 med tittelen: ”The Earth is our real body”. Jorda er vår egentlige kropp, vi er totalt avhengige av den for å holde oss sunne og i live. Ved å justere oss inn til jordkloden, vår store kropp, tror jeg vi har en empatisk motorvei inn til å sanse, oppleve og forstå våre individuelle kropper. Samtidig har vi imidlertid også anledning til å distansere oss og skille oss fra både egne kropper og jorda, noe som kan skape en illusjon av at mennesket er noe annet enn og hevet over resten av natur og kropp.

Vienna: Ja. Også Steffi Bednarek stiller spørsmål ved bredden av det større feltet på vakkert vis, der hun viser de levende og pustende kvalitetene jorda har, som menneskene kan ødelegge – og ødelegger. I dette argumentet, og i det senere ”This is an emergency”, etterlyser hun større respekt og ansvar fra den vestlige kulturen. Mennesker er kun en del av en verden som også inkluderer det mer-enn-menneskelige der den vestlige kulturen forårsaker skade. Hun inviterer psykoterapeuter til å bli klar over klimaendringene og klimaets ’traume’, og hun avdekker den giftige effekten og den sammenflettede kompleksiteten i denne situasjonen. Som kontrast til urbefolkningskulturer har den vestlige kulturen etablert verdier og adferd som skaper traumer. Og – innbyggerne her påvirkes av de de samme traumene. Innblandet som vi er, er det vanskelig å unngå å fornekte, gå i frys eller være ufølsomme. Men gjennom vilje og støtte kan dette kollektive traume møtes.

Kristine: Bednareks varsel minner meg om noe kort og dypt rørende Laura Perls skrev i 1939, helt tidlig i 2. verdenskrig, som het ”How to educate Children for Peace”. Som gestaltterapeuter vil vi ikke moralisere, det er ikke vår plass, men vi ønsker å se tingene som de er. Vi kan lede oppmerksomhet og bevissthet til forhold i feltet som skaper lidelse, og å berede grunnen for endring. Noe av årsaken til at mennesker utsatt for relasjonelle traumer kan oppleve at naturen tilbyr en grad av trygghet kan kanskje være at grunning i natur er grunnleggende nærende i seg selv. Som du sa tidligere, at naturen er med-terapeut. Når jeg ser naturen som vår kropp, vår mor og vårt livsgrunnlag, så er det ikke en så uvirkelig tanke. 

Det at jorda lider under alvorlige traumer selv, og at det krever vår oppmerksomhet, kan være en annen viktig samtale innenfor gestaltpraksis.

V: Absolutt. Denne samtalen har startet i gestaltmiljøer i Storbritania og andre steder, og er etablert i øko-psykoterapisk praksis og handling. Er det slik i Norge også?

K: Ja, men mitt inntrykk er at det dessverre falt ut av agendaen da pandemien fikk vår fulle oppmerksomhet. Jeg håper og tror at vi vil gjenoppta denne samtalen i gestaltmiljøer i Norge når pandemien ikke lenger er totalt oppslukende.

Kollektive, komplekse traumer 

V: Det er oppløftende. Akkurat nå føler jeg meg håpefull. Andres refleksjoner rundt gestaltpsykoterapiens respons til pandemien, og menneskers oppmerksomhet og respons på klimatraumer, vil bidra til en bedre forståelse av hvordan støtte kollektive traumer i det større feltet. Miriam Taylors nye bok inviterer terapeuter som arbeider med traumer til å utdype og utvide sitt klientarbeid ved å innta en tilnærming til hele feltet. Hun skriver om behovet for en radikal etikk og en økologisk tilnærming, der hun beskriver en mangfoldig og kompleks traumekontekst, kollektive traumer som inkluderer eco-cide og klimaendringer. Mye for gestaltterapeuter å fordøye, både nå og i fremtiden.

Vi har ingen enkle eller raske svar, og det hører flere fortellinger og ulike responser til innenfor omfanget av spørsmål vi har stilt hverandre her. Jeg lurer på hva gestaltister mener om de praktiske og etiske temaene vi har tatt opp her. Andre vil velge annerledes, men for at jeg skal kunne være autentisk i min praksis og identitet trenger jeg en tydelig konfigurasjon av hvordan jeg står i konstant relasjon med det større feltet, og det inkluderer å flytte terapien utenfor terapirommet og å arbeide med resten av naturen.

Gestaltterapi utendørs

Kristine: Jeg er glad for at du tar opp dette før vi avslutter samtalen. Du og jeg føler oss åpenbart hjemme i en naturtilknyttet gestaltpraksis, andre gjør kanskje ikke det. Det anerkjenner vi begge to. I tillegg til at det er et personlig valg vil jeg imidlertid også mene at dagens behov for å integrere natur og det større feltet i terapi har vokst ut av ulike behov i samtiden, for eksempel hvordan pandemien har invitert terapeuter til å tenke ’utenfor rommet’, og også hvordan den pågående og stadig voksende øko- og klimakrisen krever oppmerksomhet og handling av oss. Når det er sagt har vi også identifisert at det å praktisere gestaltterapi utendørs er dypt forankret i deler av den tidlige gestaltteoretiske tekningen.

V: Det har vi. Terapeuter tilbake til Freud og Jung har knyttet seg til natur. Men det å tilby naturtilknyttet terapi, og å holde en terapitime utendørs, har kanskje ikke kommet til gestaltterapeutisk praksis før ganske nylig. Akkurat nå er det absolutt blant de kreative tilpasningene gestaltpraktikere gjør som del av respons til COVID-19 pandemien og den økologiske krisen vi står ovenfor. Du og jeg har funnet at det å flytte praksisen utendørs er forenelig med kjernen i gestaltkonseptet, -teorien og -filosofien. Ideene om støtte og kontakt slik det uttrykkes av Laura Perls, underbygger det varierende og stadig endrende landskapet av praksis og handling som gestalt omfatter i dag, og gir grunn for utviklingen slik vi har diskutert eksempler på her.

---

Denne teksten ble først trykket i GESTALTTERAPEUTEN. Årbok for Norsk gestaltterapeutforening 2022. Teksten har fått nye mellom-overskrifter i tilretteleggingen for nett-publisering.

Kristine Steensen er kulturhistoriker og gestaltterapeut MNGF. Hun har egen praksis på Grünerløkka i Oslo og på Nesodden. Etter å ha hentet inspirasjon fra ulike miljøer i Danmark og England utforsker hun nå blant annet ulike måter å integrere naturen utenfor i den terapeutiske relasjonen med klienten. 

Vienna Duff er gestaltpsykoterapeut & veileder UKCP. Hun arbeider i British National Health Service (NHS), har en privat praksis og er medarbeider i fellesskapet Relational Change. Vienna har fortiden forskningsfri fra sin stilling ved NHS for å fordype sin interesse i trans-generational/collective trauma og økoterapeutisk praksis. Gjennom flere fremvoksende prosjekter utforsker hun ulike re-generative måter å leve og arbeide på. Hun er glad i landskapskunst. Vienna bor og arbeider for tiden i Worcestershire, men planlegger å flytte til nordøstkysten av England. 

 

Ressurser:

Amendt-Lyon, N. (red) 2016: Timeless experience: Laura Perls´s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985. Cambridge Scholars Publishing, Newcastle upon Tyne

Bednarek, S. 2018: «How Wide is the Field? Gestalt therapy in a Capitalist World». British Gestalt Journal, 27(2), 8-17

Bednarek, S. 2019: ’ »This is an emergency’: proposals for a collective response to the climate crisis». British Gestalt Journal, 28(2), 4-13

Bertelsen, J. 2010: Et essay om indre frihed. Rosinante, København

Bertelsen, J. 2017: Dejlig er jorden – Et essay om global verdenanskuelse. Rosinante, København

Buber, M. 1996: I and Thou. Touchstone, New York, USA

Cahalan, W. 1996: «The Earth is our Real Body». The Gestalt Journal, XVIII(1)

Haukeland; P.I. 2008: Dyp glede – med Arne Næss i dypøkologien. Flux, Oslo

Jordan, M. & Hinds, J. 2016: Ecotherapy: Theory, Research and Practice. Palgrave, London

Jordan, M. 2014: Nature and Therapy. Routhledge, London

Kolmannskog, V. 2019: «Menneskesyn og gresstrå: Hvordan kan gestaltutdanningen bidra til å adressere den økologiske krisen?». Norsk Gestalttidsskrift XVII(2) 

Parlett, M. 2015: Future Sense. Troubador Publishing, Leichester

Parlett, M. 1997: «The Unified Field in Practice». Gestalt Review, 1(1), 16-33

Perls, L. 1978: Concepts and Misconceptions of Gestalt Therapy.  Voices, 14(3), 31-36

Perls, L. & Wysong, J. 1992: «Living at the Boundary». The Gestalt Journal Press, Gouldsboro

Pinkola Estes, C. 1996: The Faithful Gardener: a wise tale about that which can never die. Rider Books

Rust, M-J. 2020: Towards an Ecopsychotherapy. Confer, London

Rust, M-J. 2009: «Nature as Subject: Exploring Anthropocentrism». Lecture given to Confer Conference, Eden Project, September 2009 www.mjrust.net (nedlastet 29. juli 2021)

Serlin, I. A. & Shane, P. 1999: «Laura Perls and Gestalt Therapy: Her Life and Values». I: Moss, D. (red.) Humanistic and Transpersonal Psychology: A Historical and Biographical Sourcebook. Greenwood Press, Connecticut

Serlin, I.A. 1992: «Tribute to Laura Perls». Journal of Humanistic Psychology, 32(3), 57-66

Spagnuolo Lobb, M. 2020: «Gestalt Therapy During Coronavirus: Sensing the Experiental Ground and ”Dancing” With Reciprocity». The Humanistic Psychologist, 48(9), 397-409

Spagnuolo Lobb, M. 2019: «The Paradigm of Reciprocity: How to Radically Respect Spontaneity in Clinical Practice». Gestalt Review, 23(3), 232-254

Staemmler, F-M. 2021:” There is no inside/outside: on the entanglement of bodily self and biosocial environment as a basis for connectedness and compassion in times of Covid-19. British Gestalt Journal 30 (1), 11-18

Staemmler, F-M. 2021: “Det finnes ingen innside/utside. Om sammenvinklingen av kroppslig selv og biososiale miljø som grunnlag for tilhørighet og medfølelse”. Norsk Gestalttidsskrift XVIII (1), 10-19

Taylor, M. 2021: Deepening Trauma Practice: A Gestalt approach to Ecology and Ethics. Open University Press, McGraw Hill, London

Taylor, M. & Duff, V. 2018: «Reorganisation in a traumatised relational field: the well-grounded therapist». British Gestalt Journal, 27(2), 18-29

Wollants, G. 2012 Gestalt Therapy: Therapy of the Situation. Sage, London

Yontef, G. 1993: Awareness, Dialogue and Process. Gestalt Journal Press, Goldsboro, USA