Stikkord: Laura Perls

På hvilken måte er gestaltterapi kroppsorientert? Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi – del 2

Skrevet av Redaksjonen

Artikkelen om Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi har fått en del 2 fordi jeg ved avslutningen av del 1 kjente på et stort ubehag. Jeg hadde gjengitt mye om hva Laura sa og gjorde, men jeg følte ikke at jeg hadde forstått det. Hun grep fatt i hva hun så klienten gjøre med kroppen, og hun hadde et blikk for muskelspenninger, holdning, pust osv. Men hva var det hun tenkte om det som gestaltterapeut? Det synes jeg ikke hun forklarte noe sted. Men hun uttalte jo at hun bidro med sin forståelse av dette i diskusjonene med Fritz og Paul Goodman mens de skrev Gestalt Therapy. Excitement and Growth in the Human Personality (Perls, Hefferline, Goodman, 1996 – heretter kalt PHG). Plutselig slo det meg at kanskje PHG kunne være en kilde til å forstå hva Laura tenkte om det hun så.

Av: Henning Herrestad

Hvordan spenninger setter seg i kroppen

Da jeg begynte å lete etter hva PHG sier om muskelspenninger, holdning og pust, fant jeg et underkapittel av del 1 kapittel «VI – Retroflection» med tittelen «Experiment 13 – Mobilizing the Muscles». Tilsynelatende er det bare ett av eksperimentene Rahlf F. Hefferline gjennomførte med sine studenter for å få dem til å forstå retrofleksjon. Men faktisk er dette innføringen PHG gir i psykosomatikk – hvordan reaksjoner på fare setter seg i kroppen som muskelspenninger. Her i min oversettelse:

Når din tilnærming til objekter eller personer i omgivelsene blir forhindret eller evaluert som for farlig til å fortsette, så snur du aggresjonen innover mot deg selv. Dette gjør du gjennom en bevegelse av musklene som bevarer formen av bevegelsen eller modifiserer formen for å passe til substitusjonsobjekter. Hvis du med fingerneglene klorer din egen hud, er dette presis hva du, uten retrofleksjon, ville gjort mot en annen. Hvis du derimot kontrollerer din impuls til å slå noen med knyttneven gjennom å spenne musklene som holder armen igjen og slik gjør armen og skulderen ubevegelig, så består ikke retrofleksjonen i å slå deg selv. Den er i stedet en statisk motsatt handling. Den er å gjøre en ting og også det motsatte samtidig slik at summen av kreftene er null. Så lenge konflikten varer, kan armen ikke brukes til andre formål, energien kastes bort, og tilstanden er det man i militæret kaller en stabil frontlinje. Her går frontlinjen inne i personligheten. … 

Dette blir en nevrose når du en gang for alle har sensurert en del av deg selv; har kvalt og stilnet den, så den ikke lenger hever stemmen i din bevisste (aware) personlighet. Men uansett hvor sammentrykt, kvalt eller trykket ned denne avviste delen er, så utøver den fremdeles sitt press. Kampen fortsetter. Du har bare skjøvet den ut av din varhet. Slik sensurering ender, enten man gjenkjenner den eller ikke, alltid i en mer eller mindre alvorlig psykosomatisk dysfunksjon: en svekket orienteringsevne eller evne til å gripe, smerter, svakhet eller til og med ødeleggelse av vev i kroppen. […]

Andre klienter kan ha hyppige hodepiner, som er hva Freud ville kalt «konvertert» gråting. Her er mysteriet med hvordan «konverteringen» skjer løst når man gjenkjenner at hodepiner, som de fleste andre psykosomatiske symptomer, er retroflektert muskelaktivitet. De skapes av muskler som spennes for å holde igjen en økende impuls.  (S. 161-162.)

Men hvorfor handler dette om retrofleksjon? Helt til slutt i PHG skriver Paul Goodman om hvordan kontaktformene kan knyttes til ulike stadier av kontaktsyklusen. Når all energi er mobilisert, rett før fullkontakt, og det er for farlig å fullføre kontakten, så vendes all energien mot en selv i retrofleksjon, skriver han (s. 455). Sagt på en annen måte, må det mye muskelkraft til for å binde all energien som er mobilisert rett før fullkontakt. Retrofleksjon er bokstavelig talt «å vende bevegelsen tilbake mot seg selv». Det er derfor ikke tilfeldig at det er nettopp i kapittelet om retrofleksjon i del 1 av PHG at dette delkapittelet om «Mobilizing the Muscles» dukker opp.

Hvordan man arbeider gestaltterapeutisk med kroppslige spenninger

I PHG er terapiprosessen beskrevet på en måte som i sin essens presenterer alt det Arnold Beisser (1970) senere kalte «The Paradox of Change»:

Det neste skrittet i å løse problemet med kroniske muskelspenninger – og alle andre psykosomatiske symptomer – er å utvikle adekvat kontakt med symptomet og akseptere det som ditt eget/deg selv. … Den eneste måten dette kan skje på er indirekte: Først må du bli levende oppmerksom på symptomet, og akseptere begge sidene av konflikten som deg – det innebærer å identifisere deg med deler av din personlighet som du har dis-identifisert deg fra. Så må du oppdage hvordan begge sider av konflikten kan uttrykkes og tilfredsstilles, eventuelt i en endret form.  […]  Reintegrering av avviste deler innebærer alltid konflikt, nedbryting og lidelse. […] Hvis man ikke lar symptomet få oppmerksomhet og gjøre sitt arbeid, hva det nå enn er, kan ingenting endres. Gitt at det får oppmerksomhet og får interagere med resten av din atferd, vil det garantert utvikle og forandre seg. (S. 166-167.)

Om vi anvender PHGs eksempel med å ha en impuls til å slå en annen og en «retrofleksjon» (en tilbakeholding) av denne impulsen i form av spente muskler som holder igjen slaget, så er det en indre konflikt mellom to deler av deg – en som vil slå og en som vil holde igjen slaget. Begge sider kan være skjøvet ut av varhet, og man kjenner bare smerten av stive, spente muskler. Her sies det at ved å bli var begge impulsene og vedkjenne dem som dine, kan det skje en utvikling og forandring. Men utviklingen skjer ikke smertefritt. For eksempel vekker oppmerksomheten om hvordan musklene holder igjen et slag en angst for hva som vil skje om man tillater seg å slå. Denne angsten var jo det som gjorde at man holdt igjen slaget i første omgang. Her har ikke PHG noen enkel teori om at man må slippe aggresjonen løs, slik noen har hevdet. De skriver: 

Når man er blitt var den primitive aggresjonen, som man brydd fantaserer om å utøve, så differensieres aggresjonen til «andre mye mer adekvate måter å håndtere situasjonen på.» Det var fortrengningen selv som holdt aggresjonen primitiv og dermed umulig å slippe ut. (S. 173, utheving i originalen.)

Mange psykosomatiske tilstander er langt mer sammensatte enn i eksempelet med å holde igjen impulsen til å slå. Om dette sier PHG:

Men etter en tid vil du finne at du ikke kan komme videre uten å gi oppmerksomhet til de funksjonelle relasjonene mellom de større delene av kroppen. Den opplevde kontakten mellom en del og en annen del må reetableres før reintegrasjon kan oppnås. … Dette er ikke noe mysterium. Siden systemet fungerer som et hele, så tilpasser andre deler seg til de som er forstyrret slik at de kompenserer for å bevare en fungerende, om enn mindre virksom, helhet. (s. 179-180)

Hvem stod bak disse avsnittene i PHG?

Fritz hadde arbeidet et halvt år på et sykehus for leddsykdommer i New York høsten 1923, og tatt med hjem apparater for elektrisk stimulering (Bocian 2010, s. 147). Laura forteller i det lange intervjuet med Daniel Rosenblatt i 1972 at Fritz var utdannet nevrolog, og behandlet lokale muskelspenninger med massasje og varmebehandling. Rosenblatt spør Laura om Fritz hadde fokus på kroppen i sitt terapiarbeid i Berlin på begynnelsen av 1930-tallet, og hun svarer (i min oversettelse og utheving): 

Ja, men han var fokusert på manipulasjon, mens jeg kom fra moderne dans og var fokusert på bevegelse. Og jeg hadde startet med det veldig tidlig, fra jeg var åtte år, og virkelig seriøst fra jeg var fjorten, femten. Så uten noe avbrekk hadde jeg utviklet «body awareness», og undervisning om dette, og jeg brukte det i terapi lenge før Bioenergetics ble utviklet her. 

I Berlin, da vi var gift, og spesielt etter at vi fikk barn, gikk jeg til noen eurytmigreier igjen med Gindler. Og Gindler er faktisk den skolen Charlotte Selver og hele sensitivitetstreningen utviklet seg fra. Men jeg utviklet de den gang på egen hånd i tilknytning til det jeg hadde lært fra før, som var mere Loheland’s system som var basert mest på yoga og østlige øvelser. Jeg startet derfra og utviklet det videre. (Amendt-Lyon, 2016, s. 148, mine uthevinger.)

Litt senere spør Rosenblatt Laura om Fritz var tiltrukket av Wilhelm Reich. Laura svarer:

Å ja. Jeg mener han var tiltrukket av teoriene. Reich var jo en disippel av Ferenczi, og Ferenczi hadde alt startet med det muskulære som setet for motstand, særlig anale sammentrekninger. Og Reich utviklet dette videre til teorien om muskelpanseret. Og det knyttet seg jo til hele min kroppsorientering, men jeg visste alt dette fra før. (S. 153.)

Laura forteller videre om hvordan hun prøvde å gjøre Fritz interessert i alt dette hun visste, blant annet da hun fant en Loheland-danselærer i Sør-Afrika. Men Fritz ville ikke delta i slike «damegreier». Først når han møtte Charlotte Selver i New York i 1946/47 og to timer med henne, ble han interessert. Da klaget han til Laura og sa: «Du lærte meg aldri noen ting», hvorpå hun sier at hun svarte: «Husk, du ville aldri lære noen ting.» Som jeg var inne på i Del 1, så ble PHG til gjennom intense diskusjoner mellom Fritz, Laura og Paul Goodman. De må ha blitt enige om at gestaltterapi ikke handlet om manipulasjon av musklene, men om økt varhet, for dette var tydeligvis også målet for øvelsene Ralph Hefferline instruerte sine studenter til å utføre og å rapportere om. 

Likheter mellom PHG og Wilhelm Reichs karakteranalyse

Det er verdt å gå litt inn i hvordan avsnittene fra PHG vitner om en inspirasjon fra Wilhelm Reichs karakteranalyse samtidig som de forstår «muskelpanseret» på en helt ny måte.

Klassisk psykoanalyse, slik vi kjenner den fra Sigmund Freud, la vekt på terapeutens tolkning av klienten. Klienten lå på en divan og snakket om alt som dukket opp i klientens frie assosiasjoner, og terapeuten prøvde å tolke hva som da ble avslørt av klientens underbevisste indre konflikter. Tanken var at klienten skulle få en erkjennelse av hvordan disse indre konfliktene skapte problemer i klientens liv. I praksis viste det seg ofte at klientene ikke ble noe bedre i stand til å takle sine problemer av å få en slik årsaksforklaring. Freuds forklaring var at klientene viste «motstand» mot å endre seg. 

Wilhelm Reichs erkjennelse var at denne «motstanden» satt i kroppen i form av holdt pust og muskelspenninger (Jfr. det Laura sier om at Ferenczi mente motstanden viste seg i anale sammentrekninger). I Norge fikk Reichs teorier stor betydning for den særnorske utviklingen av «Psykomotorisk fysioterapi» (Friis Nilsen 2022). I en lærebok for studiet, skriver Kirsten Monsen:  

Reich var opptatt av hvordan man spenner eller avspenner muskler for å gjøre seg ufølsom. Stor grad av stivhet, det Reich kalte «muskelpanseret», eller muskelslapphet, er noe en person aktivt gjør for å undertrykke opplevelser eller hemme naturlige uttrykk (s. 32). 

Reich, skriver Monsen, betraktet kroppslige forhold som tretthet, stivhet og smerter som kroppslige utslag av en nevrose. 

Akkurat dette står det også i PHG:

For å oppsummere så har vi her det typiske bildet av en nevrose: mangel på varhet om kroppens posisjon og bevegelse og til slutt sansing, og økt målrettethet og muskelspenning. […] Varhet om indre tilstand og ytre sanser er forminsket eller selektivt utvisket (for eksempel ved å spenne kjeven, trekke inn brystkassen eller magen, eller lignende). (S. 264-265.)

Her har vi et eksempel på at PHG viderefører Wilhelm Reichs tanker om at opplevelser av ytre trusler har skapt en fysisk og psykologisk tilpasning der man spenner muskler og holder pusten, og der dette er blitt en atferd som ikke lenger er bevisst (dvs. atferd som er utenfor varhet). Denne atferden var en nødvendig tilpasning når den oppstod, men nå som en ikke lenger er var at man gjør dette, er den et problem. Siden det er et mål for terapien å behandle dette problemet, er det viktig å beskrive hva som er en «sunn atferd». Hvordan er kroppen om den ikke er spent på denne måten? 

Monsen, som skriver om dette ut fra Reichs teori skriver:

Betingelsene for å kunne fungere nyansert og med et variert handlingsrepertoar, er at individet har en fleksibel og vital kropp. Jo stivere en kropp er, jo mer defensiv og rigid vil personen være. Et hensiktsmessig forsvar gir derimot muligheter for varierte uttrykks- og opplevelsesmåter og kjennetegnes ved fleksibilitet. (S. 33.)

I PHG beskrives dette slik: 

I den sunne organisme er musklene hverken spent eller slappe, men i middels tonus, klare til å utføre bevegelser som balanserer kroppens holdning, til å skape bevegelse eller til å manipulere gjenstander. (S. 164.)

Igjen ser vi at både Reich og PHG sammenfaller i beskrivelsen av den sunne, «u-nevrotiske» kroppen. De viktigste musklene for å holde noe utenfor varhet er muskler knyttet til pusten. Å holde pusten når man blir redd, er en automatisk reaksjon. Monsen skriver:

W. Reich fremholdt at hemning av pust er basismekanismer i nevroser generelt. Ved hemmet åndedrett tilføres det mindre surstoff enn normalt, da brystkassens nedsatte ekspansjonsmuligheter vil begrense personens totale respirasjonskapasitet. Dette skaper mindre energi i organismen, og de vegetative impulser blir svakere og lettere å beherske. Nevrotikerens respirasjonshemning har altså biologisk sett den funksjon å nedsette organismens energiproduksjon og vitalitet (s. 39).

Når det gjelder sammenhengen mellom muskelspenninger og pust, skriver Monsen: 

Muskulaturen bidrar til holdningsendringer som igjen hindrer respirasjonen i å komme opp i thorax (dvs. brystkassen, red. anm.) og ned i bekkenet. Samtidig vil fleksibiliteten og det passive bevegelsesutslag i skulder, rygg og hofte påvirkes. Man kan derfor ikke forstå disse kroppsaspektene som uavhengige fenomener. Holdning, respirasjon, funksjon og muskulatur må alltid vurderes i forhold til hverandre. (S. 46.)

I del 1 av artikkelen gjengir jeg et utdrag fra en workshop Laura Perls holdt i 1980. Utdraget viser at Laura kjente til akkurat disse sammenhengene mellom holdning, respirasjon, funksjon og muskulatur. Dette, tror jeg, er forklaringen på at Laura kunne si: «Ved å starte med det jeg kan se umiddelbart i form av spenninger og fikseringer, og ved å gjøre dem umiddelbart forståelige og erfarte av klienten, kan jeg forfølge dette videre rett til de helt sentrale konfliktene» (L. Perls 1992, s 10). Fordi hun kjente disse fysiologiske sammenhengene, kunne Laura begynne i den enden som var mest åpenbart synlig for henne, og være sikker på at hun kunne nøste seg fram til den underliggende nevrosen (dvs. de sentrale konfliktene). 

Forskjeller mellom PHG og Wilhelm Reichs karakteranalyse

Det er viktige forskjeller mellom Reichs karakteranalyse og PHGs framstilling av retrofleksjon. Reich så «karakteren», personens kroppslige holdning og spenninger, som en hemning av en naturlig seksualimpuls som vår kultur påfører alle som vokser opp. PHG gir uttrykk for et mye mer nyansert syn på at retrofleksjon som kroppslige spenninger kan være en nødvendig mestring i mange situasjoner der «kontakt» er farlig. Retrofleksjon som tilbakeholdelse av fysisk uttrykk kan være en kreativ tilpasning i mange situasjoner, men det kan også bli en nevrose, dvs. en fiksert tilpasning utenfor varhet.

Gestaltterapi skiller seg også fra Wilhelm Reich i forståelse av hvordan man arbeider terapeutisk med psykosomatiske plager og nevrotisk retrofleksjon. James I.  Kepner sammenligner i Body Process. A Gestalt Approach to Working with the Body (1994) den kroppslige orienteringen i gestaltterapien med Wilhelm Reichs teknikker. Han skriver at for Reich var denne motstanden fra muskelpanseret noe som hindret terapiens mål og pasientens helse, og derfor noe som måtte elimineres for å fullføre terapien (s. 65). Edvard Smith (1975) beskriver hvordan Reich utviklet teorien sin til en teori om at muskelspenningene «bandt opp» seksuell energi, og at han utviklet pusteteknikker og fysisk behandling som skulle løsne disse spenningene for å frigjøre energien (Smith 1975, s 211-212). Slike fysiske behandlinger med berøring og massasje for å frigjøre energien i muskelspenninger er videreutviklet av Reichs etterfølgere F. Alexander (kalt «Alexanderteknikk») og Ida Rolf (kalt «Rolfing»). 

Kepner (1994, s. 214) skriver med sitater fra PHG: 

Dette er en avgjørende forskjell fra Reichs tilnærming, ikke bare på grunn av vektleggingen på sansning og varhet i stedet for på uttrykk, men i hva som impliseres om naturen av motstand. For Reich var muskulær motstand et forsvar som må brytes ned og elimineres i løpet av terapien for å gjenvinne full funksjon. For PHG og gestaltterapeutene er muskulær spenning en selvfunksjon, en del av selvet, selv om den er avvist og utenfor varhet. Å bryte den ned eller eliminere den vil være å eliminere en del av selvet, og «pasienten vil bli etterlatt som forminsket. (Perls, et al., 1951, s. 286.)

Forfatterne kommenterer dette slik: 

Hva må bli resultatet om man hamrer på motstanden? Engstelig og skyldig, gjøvet løs på i et frontalangrep, skyver pasienten vekk hele greia. Anta at i sum er noe vunnet ved at energi er frigitt. Men det er viktigere at pasienten har mistet sine egne våpen og sin orientering i verden, og den nye tilgjengelige energien kan ikke settes i arbeid med å produsere ny erfaring. (s. 285.) 

Den gestaltterapeutiske tilnærmingen er med andre ord å øke klientens varhet om egen kropp, om hvordan klienten spenner seg, og hvilken funksjon disse spenningene har for klienten, og hvordan dette er en uavsluttet figur. 

Hvis vi leser det Laura forteller Rosenblatt i lys av dette, så sier hun at denne endringen fra Reichs karakteranalyse, det at man ikke skal manipulere muskelspenningene, men øke varhet om hvilken funksjon de har, det var hennes bidrag til PHG. 

Var Laura også påvirket av Wilhelm Reich?

Reich var opptatt av at mens det klienten sa kunne være løgn, fortalte klientens kroppsspråk hva klienten egentlig følte. Reich skriver: 

Ord kan lyve. Kroppens uttrykk lyver aldri. Selv om folk ikke er oppmerksomme på det, er det en umiddelbar manifestasjon av karakter. Jeg lærte i tidens løp å forstå denne formen for kommunikasjon som et direkte uttrykk for det underbevisste. (Sitert i Sletvold 2014, s. 23.) 

Reich var helt sikker på at han forstod hva klienten uttrykte uten at klienten selv nødvendigvis var klar over det. Også Laura Perls later til å ha hatt denne holdningen overfor klientene sine. Bob Resnick, som selv gikk i lære hos Laura, kommenterer hvordan Laura kunne være rigid i sine fortolkninger:

Hun var virkelig god i å arbeide med kropp. Med pust. Hun hadde studert to år med Elsa Gindler, en europeisk spesialist på pust. Og hun var veldig god til å lese kropper. Det var både en velsignelse og en forbannelse.

Hun var veldig god til å se hvordan en person beveget seg, hvordan vedkommende gikk. Hun la merke til det og knyttet det til utforskning av tema knyttet til støtte. Den nedre halvdel av kroppen har stort sett støtteoppgaver, pleide hun å si, og den øvre halvdel av kroppen har stort sett kontaktoppgaver. Og i integrasjonen av de to halvdelene er det av og til problemer, enten ved at det ikke er nok støtte for kontakt eller at kontakten er svekket. Det er alltid spørsmål knyttet til støtte. Hun var kjempegod. Noen ganger fikk hun folk til å gå. Men ofte bare plukket hun det opp, så hvordan folk gikk for å hente seg en kaffe, hvordan de beveget seg eller ikke beveget seg. Og dette var hennes velsignelse. 

Hennes forbannelse var at hun umiddelbar så en mening med disse bevegelsene og hadde en tolkning av dem. Og det var som at hennes tolkning var sann, og hvis du ikke kunne overtale henne til å innse at hun tok feil, så hadde hun selvfølgelig rett i den. Hun ble litt rigid i sin fortolkning, og det kunne noen ganger bli litt vanskelig. Hun hadde veldig, veldig gode øyne, men ørene hennes var ikke så gode fordi de ble så påvirket av hva hun så og meningen hun la i det hun så. Hun oppførte seg som om denne tolkningen bodde i klienten, at hun bare fanget opp noe som lå der heller enn at hun grep et tolkningsskjema hun hadde i hodet. (Keyes, udatert.)

Jeg tror både Fritz og Laura var påvirket av Reichs forståelse av at mens det klienten sier kan være løgn, så forteller klientens kroppsspråk hva klienten egentlig føler. De var nok også påvirket av den klassiske psykoanalytiske rolleforståelsen av terapeuten som den som vet hva klienten selv holder utenfor varhet. Fritz kunne avvise det klienten sa med å kalle det «mindfucking», «horse shit» eller «aboutism», mens Laura smilende nektet å endre sin tolkning av det hun «så» var klientens problem. 

Jeg tror nåtidens gestaltterapeuter i større grad er innforstått med at hva som blir figur i feltet mellom terapeut og klient er noe som oppstår mellom dem ut fra hva hver av dem har med seg. Terapeutens tolkning av klientens kropp er basert på hva terapeuten støtter seg på av kunnskap, og er basert på tolkningsskjemaer i terapeutens hode. Dagens gestaltterapeuter er nok mer åpne for at deres tolkning kan korrigeres av klienten. Samtidig er nok terapeuten klar over at hva som kommer fram hos klienten vil henge sammen med selve terapisituasjonen. Det kan være at det terapeuten tror er en fiksert tilpasning er en kreativ tilpasning i akkurat denne situasjonen.

Kroppen som organ for erkjennelse

Georges Wollants var elev av Laura Perls. Han fulgte Lauras oppfordring om virkelig å sette seg inn i gestaltpsykologien for å forstå gestaltterapi (Wollants, 2008, s. 2). Han fant at gestaltpsykologene Koffka og Köhler var opptatt av hvordan man kan forstå psykologiske prosesser ut fra kroppslig atferd, gester, bevegelse, holdning og ansiktsuttrykk (s. 129). De hevdet at kroppslige og psykologiske prosesser er gjensidig knyttet til hverandre. Wollants tenker seg at dette er en foregripelse av oppdagelsen av såkalte «speilnevroner» i hjernen og teoriene om hvordan vi forstår andre menneskers mentale tilstander. 

Faktisk er dette også et tema som opptok Wilhelm Reich. Reich forklarte at han kunne oppleve klientens følelse: «Pasientens ekspressive bevegelser skaper ufrivillig en imitasjon i vår organisme. Ved å imitere disse bevegelsene, kan vi «merke» og forstå dette uttrykket i oss selv og derfor i pasienten» (Sitert i Sletvold, 2014, s 25).

Reich framhever med andre ord terapeutens kropp som organ for å forstå hva som skjer inne i klienten. Ufrivillig skjer det en «speiling» av klienten i terapeuten, som gjør at terapeuten opplever en tilsvarende følelse som den som uttrykkes gjennom klientens kroppsspråk. Dette kan man også øke sin varhet om gjennom bevisst å imitere klientens kroppsspråk, i terapirommet eller gjennom rollespill i terapiveiledning. (Hvem som først så dette, Kofkka og Köhler eller Reich, vet jeg ikke. Kanskje var det bare en parallell utvikling av ideer som lå i tiden.)

Første ledd i dette resonnementet er at indre mentale tilstander alltid har et kroppslig uttrykk som terapeuten kan sanse.

Wollants skriver: 

Uttrykksfulle bevegelser er fysiske handlinger som skjer fordi de korresponderer med sinnstilstanden til personen som utfører dem. Kroppens form fullender den mentale reaksjonen. Den menneskelige organisme fungerer alltid som et hele fysisk og psykisk. (S. 128.) 

Terapeutens sansning av klientens følelsesmessige uttrykk skjer på flere måter samtidig. Terapeuten kan være oppmerksom på hva han ser når han ser klientens holdning, ansiktsuttrykk, mikroskopiske grimaser, ubevisste bevegelser med hender og føtter. Terapeuten kan samtidig kjenne sin indre speiling av klientens uttrykk og være oppmerksom på hvilke følelser som dukker opp hos ham selv.

Wollants skriver: 

Så det jeg kan gjøre er å sette ord på det som skjer, og prøve å klargjøre situasjonen. Det vil si å sette i forgrunnen alt hans kropp forteller meg, og hva min egen kropp forteller meg. (S. 142.)

Følgende ord fra Wollants konkluderer det hele:

Gestaltterapi trenger ingen øvelser som involverer fysisk kontakt (bodywork) eller varhet om hva man sanser (sensory awareness). Gestaltterapi er en kroppsterapi fra begynnelse til slutt, for kroppene til terapeuten og klienten er stedet der de møter hverandre. 

Kroppen til klienten vet mer enn klienten kan eller vil sette ord på. Terapeutens oppgave består i, så langt som mulig, å gjøre klienten oppmerksom på informasjonen kroppen hans oppbevarer, og å få ham til å bruke denne informasjonen for å øke sin oppmerksomhet om hva som skjer i hans verden her og nå – og om hvilke krefter i den totale situasjonen eller hans livsrom som påvirker hans mentale tilstand og hans verden. (S. 138).

Jeg tolker dette slik at man ikke trenger en leges eller fysioterapeuts (eller dansers) kunnskaper om fysiologi for å drive kroppsorientert gestaltterapi. Vi kan stole på at vi ser og fornemmer nok gjennom å møte klienten i terapirommet som en helhet av kropp og psyke til å hjelpe klienten gjennom å sette ord på det klientens kropp vet uten at klienten selv er oppmerksom på det. Dette er igjen nok til å endre klientens verden slik at klienten kan handle ut fra en ny varhet. Jeg tror Wollants her gir uttrykk for et helt sentralt aspekt ved Laura Perls´ kroppsorienterte gestaltterapi.

Litteratur

Amendt-Lyon, N. (ed.). (2016). Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985. Cambridge Scholars Publishing.

Beisser, A. (1970). The Paradoxical Theory of Change. I: Fagan and Shepherd. Gestalt Therapy Now, p. XX–XX. The Gestalt Journal Press. 

Bocian, B. (2010). Fritz Perls in Berlin 1893-1933 – Expressionism – Psychoanalysis – Judaism. EHP – Verlag Andreas Kohlhage.

Friis Nilsen, H. (2022). Du må ikke sove: Wilhelm Reich og psykoanalysen i Norge. Aschehoug forlag.

Herrestad, H. (2018). Endring og gestaltterapi. Gestaltterapeuten, nr 1, 2018, https://gestaltterapeuten.no/2018/02/endring-og-gestaltterapi/

Kepner, J.L. (1987/1999). Body Process; A Gestalt Approach to Working With The Body in Psychotherapy. Gestalt Institute of Cleveland Press.

Keyes, Heather Ann (udatert) http://humansofgestalt.com/ Humans of Gestalt – Robert (Bob) Reznick Remebering Laura Perls. https://www.youtube.com/watch?v=wjceiAjlF68&list=PLrqWOBx5ue3keduIddKKzXzo8GzmUUqCm&index=4&t=1808s

Monsen, K. (1989). Psykodynamisk kroppsterapi. TANO forlag.

Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1996). Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality. Souvenir Press. 

Reich, W. (1933/1990). Character Analysis (3. utgave). Farrar, Straus and Giroux.

Sletvold, J. (2014). The Embodied Analyst: From Freud and Reich to relationality. Routledge.

Smith, E.W.L. (1975). The Role of Early Reichian Theory in the Development of Gestalt Therapy. I: Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 12 (3).

Wollants, G. (2008), Gestalt Therapy: Therapy of the Situation, Faculteit voor mens en samenleving.

Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi del 1

Skrevet av Redaksjonen

Laura Perls fokuserte på kroppen i sitt terapeutiske arbeid. Dette er en gjennomgangstone i de mange intervjuene med mennesker som opplevde henne.1 Denne artikkelen gir en kortfattet biografi om Laura Perls og hva hun og andre har skrevet og sagt om hennes kroppsorienterte gestaltterapi.

Av: Henning Herrestad 

INNLEDNING 

Laura Perls var den som, ved siden av Fritz Perls og Paul Goodman, bidro mest til å skape gestaltterapi.2

Hennes mann, Fritz Perls, er allment anerkjent som grunnleggeren av gestaltterapien. I miljøet av gestaltterapeuter er det også mange som framhever Paul Goodmans avgjørende bidrag til grunnboken Gestalt Therapy: Excitement and Growth of the Human Personality fra 1951 (forkortet til PHG etter forfatterne Perls, Hefferline og Goodman).

Laura Perls, derimot, står ikke som medforfatter av noen av bøkene om gestaltterapi. Men hun var leder for The New York Institute for Gestalt Therapy i 40 år, og utdannet generasjoner av gestaltterapeuter. Hun påvirket manges forståelse av gestaltterapi gjennom sin praksis. Og som jeg vil redegjøre for, så hadde hun en større innflytelse på utviklingen av de grunnleggende tekstene enn hun fikk kreditering for. 

HVEM VAR LAURA PERLS?

Laura Perls het fra fødselen i 1905 Lore Posner. Hun var eldst av tre søsken. Familien var velstående, assimilerte jøder, for faren eide en smykkefabrikk. De bodde i byen Pforzheim, som ligger midt mellom Karlsruhe og Stuttgart i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. 

Barndom

Laura var et talentfullt barn. Hun begynte tidlig å spille piano, og senere vaklet hun mellom studier og muligheten for å bli profesjonell pianist. Hun var belest, kjente godt til den tyske litteraturen, og skrev selv noveller og dikt. Hun drev med dans og fikk de beste lærere fra flere ulike danseretninger. Først lærte hun rytmisk dans, basert på ideene til sveitsiske Émile Jaques-Dalcroze (1865-1950). Danselæreren sa at hun ikke skulle kopiere ham eller andre dansere, men kjenne hvordan hun beveger seg i sin egen kropp. Denne vekslingen mellom teoretisk og kroppsorientert arbeid, senere terapi og musikk, driver Laura med hele livet.

Tenårene

Da hun var blitt tenåring fikk hun en danselærer, Else Trier, som var utdannet i Loheland. Loheland var et feministkollektiv kun for kvinner opprettet i 1919 av finske Hedvig von Rohden (1890-1987) og dansk-tyske Louise Langgaard (1883-1974) i 1919. Langgaard var utdannet gymnastikklærer i Norge av Bess Mensendieck. Begge var sterkt inspirert at antroposofi og den antroposofiske bevegelseskunsten eurytmi, og utdanning av danselærere var deres hovedaktivitet. Laura mente Loheland-dansen var inspirert av yoga og tai chi, og her lærte hun om «sentrering» og «jording».

Studier

Laura var eneste kvinne da hun startet på latinlinjen på det lokale gymnaset. Som sekstenåring går hun for første gang i psykoterapi hos en terapeut inspirert av Alfred Adler. Hun var også eneste kvinne da hun startet med å studere juss ved universitetet i Frankfurt. Men hun skiftet til psykologi i 1925, og tok i 1932 doktorgrad i gestaltpsykologi med en avhandling om oppfattelse av farger. Mens hun studerte i Frankfurt lærte hun indonesisk dans og yoga, og i Berlin i 1930 fulgte Laura bevegelsesterapi-kurs med Elsa Gindler. ((Gindlers metode «Spenningsregulering» kom til Norge i 1934 med Wilhelm Reichs samboer Elsa Lindenberg (1906-1990). Lindenberg ble i Norge da Reich emigrerte til USA, og hun underviste i spenningsregulering i mange år. Hennes elev Gro Torgersen leder fortsatt dette arbeidet.))

Møte med Fritz Perls

I 1926, da hun var 21 år gammel, møtte hun den 33 år gamle legen og krigsveteranen Fritz Perls. Fritz’ drøm var å bli psykoanalytiker, og han gikk i læreanalyse. Laura sier hun opplevde han og vennenes psykoanalytiske sjargong så ekskluderende at hun også startet i læreanalyse i Frankfurt. Laura sier at hun var helt klar over at Fritz ikke var i stand til å forplikte seg i et forhold, men hun visste at dette var mannen i hennes liv, og hun var klar for å tåle ham som han var. Selv om hennes familie var sterkt imot det, giftet de seg i 1929 og flyttet til Berlin. I 1931 fikk de datteren Renate. Fritz begynte da i læreanalyse med Wilhelm Reich, mens Laura skrev ferdig sin doktorgrad og begynte å lese om – og gjøre sine egne erfaringer med amming, avvenning og mating av spebarn. 

Jødeforfølgelsene bringer dem til Sør-Afrika

I 1933 kom Hitler til makten. Han begynte straks med forfølgelser av politiske motstandere og av jøder. Fritz og Laura var begge deler, og de måtte flykte, først til Nederland, og så til Sør-Afrika. Både Fritz og Laura mistet store deler av sin slekt og nære familie i Holocaust. En søster av Fritz og en bror av Laura klarte å flykte i tide, sammen med sine familier. Men både moren og en søster av Fritz ble drept, og moren og en søster av Laura og søsterens familie ble drept. I tillegg mistet de begge onkler, tanter, nevøer og nieser. 

Fritz og Laura bodde 13 år i Sør-Afrika. De levde av å drive et psykoanalytisk institutt i Johannesburg. Her var de fri til å utvikle sine egne tilnærminger til psykoanalyse. I 1935 fikk de sitt andre barn, sønnen Steven Perls.

Fra psykoanalyse mot gestaltterapi

I 1936 dro Fritz Perls til den internasjonale konferansen for psykoanalytikere i Marienbad i Tsjekkoslovakia. Han håpet å få anerkjennelse for sin teori om dental aggresjon, som var basert på Lauras studier av mor-barn-forholdet. I stedet opplevde han å bli frosset ut av både Sigmund Freud og deltakerne. De hadde alt ekskludert Wilhelm Reich, og Fritz ble oppfattet som en Reich-tilhenger. De vedtok at de som ikke allerede var lærere i psykoanalyse før de flyktet fra Tyskland, ikke kunne utdanne psykoanalytikere. Fritz og Laura fikk brev om at de som ble utdannet på deres institutt ikke ville bli godkjente som psykoanalytikere. Dette kom Fritz aldri over, og han og Laura definerte seg fra da av som kritikere av psykoanalysen.

Under annen verdenskrig var Fritz psykiater og kaptein i den sørafrikanske hæren. Laura drev instituttet alene, mens han gjorde tjeneste ved et sykehus i Durban og bare var hjemme i helgene. Han hadde late dager ved sykehuset, og fikk tid til å skrive manuset til boken Ego, Hunger and Aggression, som kom ut i Sør-Afrika i 1942.3 I denne boken ble kimen til en (stor) del av ideene bak gestaltterapi presentert, og ifølge Laura diskuterte han alt med henne og to av kapitlene ble skrevet av henne.

Emigrasjon til USA

Da krigen var over, startet utviklingen av det som ble til apartheid-politikken i Sør-Afrika. 

Fritz, som hadde tjenestegjort som psykiater under krigen, fikk ikke fornyet legelisensen sin. Laura og Fritz så en parallell til Hitlers overtakelse i 1933, og bestemte seg for å emigrere til USA. I 1946 dro Fritz fra Sør-Afrika, og etter uker i England og måneder i Canada fikk han visum til USA. Etter å ha strevd med å etablere seg i mange måneder, klarte han å etablere privat praksis som psykoterapeut i New York City. I 1947 kom Laura etter med Renate og Steven, som da var 17 og 12 år gamle. Laura begynte å ta imot klienter omtrent fra den dagen hun ankom. 

De første årene i New York var intense år for Fritz og Laura. Flere av de første klientene til Fritz og Laura ble kjernen i det første gestaltpsykologiske miljøet. Paul Goodman gikk i terapi hos Laura og Ralph Hefferline gikk i terapi hos Fritz. Etter år med intense diskusjoner skrev de boken Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality. I 1949 flyttet de inn i en stor leilighet like ved Central Park. Laura begynte da med terapigrupper.

Leder for The New York Institute for Gestalt Therapy

I 1952 etablerte de The New York Institute for Gestalt Therapy. Laura forteller at det var Fritz og henne, Elliot Shapiro, Paul Weiz og Paul Goodman som grunnla det. De valgte henne som leder (president) for instituttet, og denne rollen hadde hun helt til sin død i 1990. 

Resten av sitt liv arbeidet Laura med å lede instituttet, utdanne gestaltterapeuter og å holde workshops og foredrag rundt i hele USA og Europa. Hun holdt på som individualterapeut og gruppeterapeut til sent på 1960-tallet. Hun fortsatte som lærer og veileder, og med å holde workshops og foredrag, helt til hun døde.


Europeiske reiser

Laura døde i sin hjemby Pforzheim i Tyskland.

Fritz Perls forteller (Perls 1969) at han og Laura besøkte Tyskland igjen alt rundt 1950. Selv fortalte hun at hun besøkte Frankfurt og Pforzheim på en reise til Tyskland i 1959. Etter hvert begynner hun å reise tilbake til Pforzheim hver sommer. Da la hun også inn ferieuker i landsbyen Leogang i Alpene i nærheten av Salzburg i Østerrike.4 Der nøt hun å gå lange turer i fjellet og anonymiteten ved at ingen kjente henne. Etter hvert fikk hun også tilbud om å holde workshops og delta på psykoterapi-konferanser rundt i Europa.

I 1990 var hun svært dårlig da hun kom til sin hjemby Pforzheim. Hun ble lagt inn på et sykehjem og døde der sommeren 1990. Nå ligger både Laura og Fritz begravet i familien Posners familiegrav i Pforzheim.

LAURA PERLS’ BIDRAG TIL GESTALTTERAPI

Mange har vært opptatt av om Laura Perls har fortjent større anerkjennelse for sine bidrag til utviklingen av gestaltterapi. Selv om hun fikk anerkjennelse som leder for the New York Institute for Gestalt Therapy, er ikke hennes navn på tittelbladet av de grunnleggende bøkene om gestaltterapi. Dette var ikke noe hun protesterte på da det skjedde. 

Laura Perls’ biograf, Nancy Amendt-Lyon, mener det satt dypt i Laura Perls hjemmefra å ikke stikke seg fram.5 En av grunnene til dette var antisemittismen, som var sterk i Tyskland lenge før nazistene tok makten. Først i 1972, etter at både Fritz og Paul Goodman var døde, fortalte hun om sine bidrag.

Hun sa også at hun selv var lite glad i å skrive teoriartikler, og selv om hun skrev en del, publiserte hun aldri sine noveller og dikt. Det meste av hennes egne publikasjoner er nå publisert i bøkene Living at the Boundary (L. Perls,  1992) og Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985 (Amendt-Lyons, 2016).

En dyp forståelse av gestaltpsykologi, av felt-tenkning, av holisme og av fenomenologi

Amendt-Lyons skriver om Lauras bidrag til gestaltterapien at det var Laura som hadde en dyp forståelse av gestaltpsykologi, av felt-tenkning, av holisme og av fenomenologi. Dette bidro hun med i diskusjonene med Fritz under skrivingen av Ego, Hunger and Aggression (1942) og i diskusjonene med Fritz og Paul Goodman som var helt avgjørende for boken Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality (1951). 

Laura skriver selv i artikkelen «Concepts and Misconception of Gestalt Therapy» (L. Perls 1992, s 151-142):

«Den gradvise endringen fra en psykoanalytisk til en gestalt-orientering er dokumentert i Ego, Hunger and Aggression (F.S.  Perls, 1969) først publisert i 1942. Jeg bidro med to kapitler som er altoverveiende gestaltiske: «The Dummy Complex,» som er den fikserte gestalt som hindrer endring, og «The Meaning of Insomnia,» som er den ufullstendige gestalt, den uavsluttede situasjon som ikke lar oss få sove. I Ego, Hunger and Aggression gikk vi fra det historisk-arkeologiske Freudianske perspektiv til et eksistensielt-eksperimentelt perspektiv, fra stykkevis assosiasjonspsykologi til en holistisk tilnærming, fra det rent verbale til det organismiske, fra fortolkning til direkte awareness her-og-nå, fra overføring til faktisk kontakt, fra begrepet om selvet som en substans som har grenser, til et begrep om det som selve grensefenomenet i seg selv – som er den faktiske kontaktfunksjonen av identifikasjon og fremmedgjøring. Alle disse begrepene, da fremdeles tentative, ofte forvirrede og forvirrende, ble utviklet de neste ti årene til en mer organisert og sammenhengende teori som ble publisert som Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality (Perls, Goodman & Hefferline, 1951). Dette er grunnboken som jeg fremdeles holder for å være uunnværlig for en full forståelse av gestaltterapi.»6 Blant annet ville de tørke av brystene hennes med alkohol for å drepe bakterier hver gang før hun skulle amme. Hun begynte å reflektere over sine egne erfaringer og inntrykk om amming og avvenning og hvordan man tvang småbarn til å spise: «Sånn som ting blir stappet inn i små barn. Matingen … fører til introjeksjon. De blir ikke gitt nok tid til å tygge.» (Laura sitert i Bocian, 2015, s. 215)

Denne tanken om at tvangsmating førte til et traume som igjen førte til en nevrotisk tilpasning kalt «introjeksjon», var en av grunntankene i Fritz Perls første bok Ego, Hunger and Aggression.

For Laura anga spising retningen for hvordan du forholder deg til verden. I en publisert workshop (L. Perls, 1992) ber hun deltakerne om ikke bare å «svelge» alt hun sier, men å «smake på det, sette tennene i det, tygge på det.»

I workshopen presenterer hun teorien sin om hvordan spedbarnet er i konfluens med moren når det svelger morsmelk uten å tygge:

Barnet begynner å kontakte det utenfor seg når det begynner å tygge.7 Det kommer nå an på måten man mater barnet på, om barnet utvikler seg til å ta seg tid til å tygge maten ordentlig, eller om det må stappe i seg maten for fort, eller ikke får mat som trenger å tygges. Og dette fortsetter på skolen, nå i overført betydning, om barna bare «fôres» med ferdigtygd lærdom som de må stappe i seg før de spyr det ut på eksamen og så glemmer det.

Når barn på denne måten lærer «å svelge» alt ukritisk, støttes en konfluens – først med moren, så med familien, så med skolen og med det politiske systemet. Motsatt blir alt som ikke passer med denne konfluensen fremmedgjort. Og det som ikke passer inn, føler man skyld og motvilje overfor. (L. Perls, 1992, s. 173)

Amendt-Lyon forteller at Laura hele livet var opptatt av hvordan de hun så rundt seg spiste, om de tygget maten lenge eller slukte den i seg. Dette var hun tydeligvis opptatt som del av sitt terapeutiske arbeid også. Dette utgjør en del av hennes kroppsorienterte tilnærming. 

Bevegelse og pust 

Som jeg har nevnt, gikk Fritz Perls i læreanalyse hos Reich i 1931 og 1932 mens Reich var i ferd med å formulere sine teorier om pust og muskelpanseret. I 1933 gav Reich ut boken «Karakteranalyse» (Reich, 1933/1972) der han redegjorde for sin kroppsorienterte terapi.8 Denne boken leste og diskuterte Fritz og Laura med stor interesse. I intervjuet med Rosenblatt nedtoner likevel Laura betydningen av Wilhelm Reichs teorier for sin egen utvikling. Hun sier at Fritz var veldig opptatt av Reichs teorier, men hun hadde denne kroppsorienteringen med seg allerede fra sitt arbeid med dans og spenningsregulering (Amendt-Lyon, 2016, s. 153). 

I artikkelen jeg nylig har sitert (L. Perls, 1992, s 151) skriver Laura at Reichs viktigste bidrag til utviklingen av gestaltterapi er hans teori om muskelspenninger og dannelse av en karakter. Dette som nå kalles «muskelpanseret» er i virkeligheten en fiksert gestalt, en blokkering av den pågående figurdannelsen. Men, sier hun, det praktiske fokuset i terapien på awareness om kroppen, ble en del av gestaltterapi ikke fordi Reich skrev om dette, men fordi hun hele livet hadde holdt på med eurytmi og moderne dans. 

Laura sier hun hadde lest grundig Ludwig Klages bok Ausdrucksbewegung und Gestaltungskraft, og hun kjente til Alexander-terapi og Feldenkraismetoder lenge før utviklingen av Bioenergetics og andre kroppsterapier. «Arbeid med pust, holdning, koordinasjon, stemme, sensitivitet og bevegelighet ble del av min terapeutiske stil allerede i 1930-årene mens vi fortsatt kalte oss psykoanalytikere», skriver hun.

Støtte fra kroppen  

I intervjuene med Keyes (udatert) er det flere som framhever at Laura var opptatt av begrepet «støtte» (eng. «support»). Hun mente Fritz Perls var skyld i at mange mistolket gestaltterapi som en metode der man presser klienten til endring.

Ruella Frank sier, når hun blir intervjuet:

«Laura forklarte at mange former for motstand kommer av mangel på støtte. Hvis denne manglende støtten ikke møtes med respekt, kan man få en boomerangeffekt som gir pasienten enda mer angst. Hennes motto var å gi pasientene så mye støtte som nødvendig og så lite som mulig, slik at de kan lære å oppnå selvstøtte og gjensidig avhengighet.»

«Støtte» betyr her flere ulike ting.

For det første støtte fra terapeuten så klienten blir trygg nok i terapisituasjonen til at endring kan oppstå. Og terapeuten selv har støtte i alt vedkommende har lært seg.

Laura skrev: 

«En god terapeut bruker ikke teknikker. Han vender seg mot en situasjon med den kunnskap, de ferdigheter og den totale livserfaring han har integrert i sin bakgrunn – og med hva enn han har av awareness i ethvert øyeblikk.» (L. Perls, 1992, s. 155)

For det andre: Den støtten klienten finner i seg selv.

Laura skriver:

«Kontakt er mulig i den grad det er tilgjengelig støtte for den. Støtte er hele bakgrunnen mot hvilken den aktuelle erfaring står fram (eksisterer) og former en meningsfull gestalt. For dette er hva mening er: relasjonen av figur til grunn.

Støtte er alt som tilrettelegger den pågående assimilasjon og integrasjon av erfaring for en person, en relasjon eller et samfunn: primær fysiologi, oppreist holdning og koordinering, sensitivitet og mobilitet, språk, vaner og skikker, sosiale manerer og relasjoner, og alt annet som vi har fått og lært gjennom livet. I korthet er støtte alt vi tar for gitt og stoler på, til og med våre oppheng og vår motstand – de fikse ideene, idealer og atferdsmønstre som er blitt vaner for oss nettopp fordi de var støttende den gang de ble formet.» (L. Perls 1992, s. 132-133)

Merk at Laura nevner primær fysiologi, oppreist holdning og koordinering. Dette er den tredje og rent kroppslige betydningen av støtte.

Man kan nesten høre Laura legge ut om dette for Fritz og Paul Goodman når man leser følgende i PHG: 

«For å ha en god holdning, må hodet balansere fritt på overkroppen, uhindret av stramme nakkemuskler. Overkroppen må hvile fritt på hoftebenet, uten at brystet er dyttet ut eller korsryggen er trukket inn. Disse kroppsdelene er blitt sammenlignet med tre pyramider der hver av dem hviler på spissen slik at den kan rotere i alle retninger.» (PHG, s. 180)

Laura forklarer dette slik i en workshop hun holdt i 1980:

«… det er bare mennesket som til slutt har reist seg på bakbena og bruker underkroppen mest til støtte og bevegelse, og overkroppen til orientering og manipulering. Med bedre holdning og mer bevegelighet her, og mer støtte fra hoftene dine, får du en bedre fungering og i tillegg bedre konsentrasjon.» (L. Perls, 1992, s. 171)

Nancy Amendt-Lyon (2016, s. xvi) oppsummerer Lauras kroppsorienterte terapi på denne måten: 

«Hun ba klienter gjøre ting med vilje. For eksempel å puste, å holde pusten eller å overdrive noe for å gjøre det tydelig. Laura likte å eksperimentere med språk og med kroppen, spesielt med pusten og med holdningen. Hun oppfordret deltakerne i grupper til å legge merke til hvordan kroppen støttet dem: «Løs opp i knærne! Se hvordan bekkenet støtter overkroppen slik at den kan bevege seg fritt! Korsryggen skal ikke være svai!»

Lauras kroppsarbeid var konsentrert om kjeven, ryggraden og det å puste helt ned i magen. Hun kunne invitere deltakere til å rulle med hodet rundt og fra side til side mens de pustet inn og ut for å få en bedre følelse av ryggraden sin. Hun kunne også invitere dem til å ligge på gulvet på ryggen, og så først løfte bena opp og over hodet før de senket dem sakte ned mot gulvet, samtidig som de hele tiden holdt følge med pusten.»

I artikkelen «Two Instances of Gestalt Therapy» (L. Perls 1992, s. 93-113), først publisert i 1956, gir Laura oss to casehistorier om klienter hun har hatt.

I begge historiene gis det en utførlig beskrivelse av hvordan klientene sliter med psykosomatiske utfordringer, og hvordan dette langsomt endrer seg gjennom månedsvis med varhetsøvelser. Hun forklarer ikke hva slags øvelser hun eksperimenterer med underveis, men resultatene beskrives både som psykologiske og fysiologiske endringer. Begge klientene blir mindre stive og rigide, og mer myke og bevegelige samtidig som de blir tryggere og bedre i stand til å ivareta sine egne behov. 

Utdrag fra A Workshop with Laura Perls

Disse casehistoriene gir oss ikke innsikt i hvordan Laura arbeidet. En transkripsjon av et opptak av en workshop som Laura holdt i 1980 i New York City gir derimot et unikt innblikk i hvordan Laura arbeidet terapeutisk.

 Her følger et lite utdrag av Lauras dialog med en deltaker, en kvinne ved navn Jan: 

(Til Jan): Hva tenker du på?

Jan: Akkurat nå bare beveget jeg på foten. Denne foten som er sliten av å ha på høyhælte sko og trampe rundt i Central Park. Jeg beveget foten og det kjentes godt.

Laura: Klarer du å gå med høye hæler?

Jan: Tja, det er et godt spørsmål. Jeg har stort sett gjort det de siste par timene. Klarer jeg det? Jeg har i alle fall gjort det.

Laura: Bare gå uten dem, og så gå med dem. La oss se hva som endrer seg … Ja, ryggraden er ganske svai.

Jan: Jeg har et alvorlig problem med ryggen.

Laura: Sikkert.

Jan: Sikkert hva da?

Laura: Når det er en slik tilvendt spenning, da har du et ryggproblem.

Jan: Jeg vet ikke hva som kom først. Du har tydeligvis en oppfatning om hva som kom først.

Laura: Denne spenningen i ryggen, som leder til spenning i mellomgulvet og til redusert pust, er den sentrale måten å utøve selvkontroll på. 

Jan: Det er jeg god på. Det er riktig.

Laura: Og til å redusere din egen energi. Det å ikke bruke det åpne rommet i brystet ditt, i lungene dine.

Jan: Det kan sikkert stemme. Jeg tror jeg har gjort det i lang, lang tid. Det har blitt til en godt etablert vane nå.

Laura: Jeg legger også merke til at du slipper ut pusten og så snakker du når du nesten ikke har luft igjen, og da blir stemmen din lavere og lavere.

Jan: Det var jeg ikke klar over.

Laura: Prøv å gjøre det med vilje.

Jan: Se. Jeg kan snakke uten luft. Den er veldig lav.

Laura: Det er slik du snakket nå nettopp.

Jan: Og jeg var ikke klar over det. Jeg kan ikke stå stille så veldig lenge, for ryggen min begynner å verke, og jeg må bevege meg.

Laura: Jeg er sikker på det, ja.

Jan: Du er ikke overrasket.

Laura: Du kunne gjøre en tilsvarende øvelse liggende på gulvet.

Jan: Jeg tror ikke jeg vil det i dette antrekket.

Laura: Du trenger ikke gjøre det nå, og du får ikke noen resultater av å bare gjøre det en gang. Dette er noe man virkelig må arbeide med. Du kommer til å finne at hvis du har den typen støtte, så øker energien din og du holder ut lenger.

(L. Perls, 1992, s 169-170)

I dette glimtet av Lauras arbeid kjenner vi igjen hvordan hun ber klienten eksperimentere for å skape økt varhet.

Hun ber Jan gå med og uten høye hæler og legge merke til forskjellen. Hun ber Jan om bevisst å slippe ut pusten før hun snakker for å gjøre henne oppmerksom på måten hun bruker pusten på når hun snakker. Hun foreslår at hun skal legge seg ned på gulvet, men det blir for utrygt for Jan. Dette er ikke en terapisituasjon, men en workshop der Laura bruker mye tid på å undervise og har en hel gruppe hun skal engasjere, så framfor å bruke mer tid på Jan, så avslutter hun med en oppfordring til å jobbe videre på egenhånd. 

Vi legger merke til at hun ber klienten om å gjøre ting med vilje og å overdrive enkelte bevegelser. Hensikten med dette var å øke klienters oppmerksomhet om hvordan de holdt seg tilbake. Dette kan, i følge PHG, åpne for å undersøke hva retrofleksjon, som avsplittet selvfunksjon, ivaretar (jfr. del 2 av denne artikkelen).

Vi kan også se at hun var opptatt av språk. Når Jan sier at foten er sliten av å tråkke rundt i høye hæler framfor å si at hun er sliten, trer splittelsen mellom kropp og selv fram.

Når hun formaner deltakerne om å løse opp og rette seg opp, er det nok mest en forklaring på hva som er sunn fungering framfor en tro på at slike spenninger kan angripes direkte. I så fall er hun ikke tro mot sin egen teori. Hennes fascinasjon for hvordan folk spiste er helt i tråd med hennes teori om introjekter. 

Avslutning

Jeg har beskrevet Laura Perls vei fra barndommen i Pforzheim til å bli leder for The New York Institute for Gestalt Therapy. Hennes innflytelse på gestaltterapi kom av at hun hadde denne rollen i 40 år, var terapeut, utdannet gestaltterapeuter og holdt foredrag og workshops i hele USA og Europa.

Jeg har også beskrevet hvordan Laura, selv om hun publiserte lite, har hatt en viktig innflytelse på utviklingen av gestaltterapi fordi mye av det Fritz Perls og Paul Goodman skrev var basert på hennes ideer og erfaringer. Jeg har gjengitt tema hun selv snakket og skrev om som kroppsorientert terapi – det å møte klienten ansikt til ansikt, om tygging og introjekter, om kropp og pust og det å få støtte fra kroppen. Til slutt har jeg gjengitt utdrag av en workshop som viser litt hvordan hun faktisk arbeidet. 

Men noe mangler i denne framstillingen. Det som mangler er en forklaring på hvordan det Laura Perls her gjør er forankret i teorien om selv og kontaktsyklusen. Dette vil jeg forsøke å rette på i del 2 av denne artikkelen. 

Litteratur

Amendt-Lyon, N. (ed.) (2016). Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985, Cambridge Scholars Publishing.

Bocian, Bernd (2010).  Fritz Perls in Berlin 1893-1933 – Expressionism – Psychoanalysis – Judaism, EHP – Verlag Andreas Kohlhage. 

Gregory, Susan (2015). Gestalt therapy’s embodied styles. I: British Gestalt Journal, 24 (1), s. 39-44.

Keyes, Heather Ann (n.d.) http://humansofgestalt.com/ Humans of Gestalt – Robert (Bob) Reznick Remebering Laura Perls. https://www.youtube.com/watch?v=wjceiAjlF68&list=PLrqWOBx5ue3keduIddKKzXzo8GzmUUqCm&index=4&t=1808s

Perls, F.S. (1942/1969) Ego, Hunger and Agression. Vintage Books.

Perls, F.S. (1969) In and Out of the Garbage Pail. Real People Press.

Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1951/1996) Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality. Suvenir Press. 

Perls, L. (1992). Living at the Boundary. The Gestalt Journal Press.

Reich, W. (1933/1990). Character Analysis, 3. utg. Farrar, Straus and Giroux.

 

 

 

 



  1.  Se Remembering Laura Perls filmene på https://www.youtube.com/@humansofgestalt6071/videos [↩]
  2. Denne biografien bygger på biografien til Amend-Lyon (2016) og intervjuene med Daniel Rosenblatt i (Perls 1992) og (Amendt-Lyon 2016), samt på Bocian 2010. [↩]
  3. Ego, Hunger and Agression ble først utgitt i Syd-Afrika i 1942, i nytt opplag i 1945, så i London i 1947, i San Francisko i 1966 og i New York i 1969. [↩]
  4. Amend-Lyon (2016, s. xiii) skriver at da hun traff Laura i 1976 «fremdeles tilbrakte flere måneder i Europa hver sommer og nøt å feriere i de østerrikske alpene.» Når hun begynte med dette, har jeg ikke funnet informasjon om. [↩]
  5. Nancy Amendt-Lyon, var på besøk i hjembyen New York i 1976 da hun fikk høre om Laura. Nancy hadde startet å utdanne seg til Gestaltterapeut i Østerrike, og tok kontakt med Laura, som inviterte henne hjem til seg. De ble gode venner, Nancy begynte å arrangere workshops med Laura i Østerrike. I 2013, 23 år etter at Laura døde, ringte Lauras datter Renate henne og ba Nancy om å ta seg av utgivelsen av Lauras etterlatte notater. Hun er kanskje den som har gitt den grundigste biografiske beskrivelsen av Laura. [↩]
  6. Alle oversettelser er gjort av forfatteren))

    Jeg har uthevet hennes «vi». Det var ikke Fritz, men Laura og Fritz, som utviklet alle disse ideene, dvs. som skapte gestaltterapi slik vi kjenner den.

    Ansikt til ansikt

    Det var Laura som først sluttet med å ha klienten liggende på en divan mens hun selv som terapeut satt ute av syne. Hun ville se hvordan klienten pustet, ansiktsuttrykk og fakter. Når hun først satt og så på klienten, var det naturlig at klienten også fikk sitte og se på henne framfor å ligge på en divan foran henne (Amendt-Lyon, 2016: ixii).

    Ifølge Bob Resnick mente Fritz Perls i begynnelsen at fokus på bevegelser og kropp var noe tull (Keyes udatert). Laura fikk klienten til å bevege seg på gulvet så hun kunne se hvordan klienten gikk, hvordan holdningen var og hvordan klienten støttet overkroppen på underkroppen. 

    Om tygging og introjekter 

    Som jeg var inne på tidligere, var Laura en oppmerksom mor. Da hennes første datter ble født i 1931, reagerte Laura sterkt imot sykehusets forsøk på innføring i «regimented feeding» for mødre. ((Min egen farmor fødte sitt første barn i 1929, og jeg husker hun fortalte at hun led fordi de på sykehuset bare ville la henne amme til faste tider uansett om den nyfødte lå og skrek. De hadde en oppfatning om at det var usunt å ikke spise til faste tider, og det måtte spebarn bare tilvennes fra fødselen. [↩]

  7. Til dette kommenterer Kepner (1999) at senere spedbarnsforskning har vist at individueringen (differensieringen fra mor) starter mye tidligere enn når barnet får tenner. [↩]
  8. Ifølge Susan Gregory (2015) var Wilhelm Reichs idéer også inspirert av Elsa Gindler, via Reichs samboer, Elsa Lindenborg som var Gindlers elev. [↩]

Laura Perls’ tidløse erfaringer

Skrevet av Redaksjonen

Laura Perls har fått ufortjent lite kreditt som en av grunnleggerne av gestaltterapien. Publisert materiell signert hennes navn har vært svært begrenset, inntil Nancy Amendt-Lyon i 2016 utga boken Timeless Experience. Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985. På EAGT-konferansen i Taormina høsten 2016 var jeg så heldig å sikre meg et signert eksemplar av boken direkte fra Nancy, der hun skriver «Enjoy!». Og det har jeg gjort.

Av: Katrine Borgen

Forfatter: Nancy Amendt-Lyon (red)
Tittel: Timeless Experience. Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985
Forlag: Cambridge Scholars Publishing

Erfaringer og helhet

Allerede i tittelen er det noe som treffer meg og mitt forhold til gestaltterapi. Opplevelsen av å være – her og nå – i noe, en erfaring, der opplevelsen av tid forsvinner, sammen med den andre. Tittelen er hentet fra de to siste setningene i en kort tekst Laura skrev i 1976: 

«Så hvis jeg fortsetter å skrive min egen historie, skal jeg verken skrive direkte autobiografisk eller en faktabasert historie om gestaltterapi. Sannheten ligger ikke i enkle, tidsrelaterte fakta, men i den tidløse erfaringen av et helt liv, krystallisert – om overhodet mulig – til en personlig livshistorie» (s. 1-2, min oversettelse).

Noe treffer meg her fra min egen historie – noe om hvor viktig hele livets erfaringsgrunnlag er, og hvordan erfaringene bygger på hverandre til en helhet. Ifølge Amendt-Lyon favner dette sitatet kortfattet og presist, selve intensjonen med Laura Perls’ skriving.

Arven etter Laura 

Som redaktør har Amendt-Lyon gått nøyaktig og systematisk til verks for å oppfylle datteren til Laura og Fritz, Renate Perls’, ønske om å publisere Lauras personlige notatbøker og skriftlig materiell som hun etterlot seg da hun døde i 1990. 

Boken starter med en omfattende introduksjon av redaktøren, deretter følger korte litterære tekster og dikt, systematisert kronologisk etter Lauras totalt seks notatbøker. Dette etterfølges av en bolk med originale sort-hvitt fotografier fra Lauras liv, samt bilder av enkelte håndskrevne notater. Leseren kan komme nært på henne her, gjennom håndskriften og hvordan hun kladdet tekster, med overstrykninger og omskrivinger, igjen og igjen. Til slutt i boken publiseres intervjuet Daniel Rosenblatt gjorde med Laura gjennom seks møter fra mars til mai 1972, transkribert i sin helhet. Boken kan være verdt å lese bare for dette intervjuet, der Laura med egne ord beskriver sitt liv og virke for oss som aldri var så heldige å møte henne i levende live. Et kort utdrag av intervjuet er oversatt til norsk og trykket i Gestaltterapeuten 2023.

Selv leser jeg redaktørens introduksjon med stor iver. Her er det mye historisk dokumentasjon av gestaltterapiens opprinnelse samlet på ett brett, med detaljerte kildehenvisninger. Laura trer frem som en svært viktig og tydelig grunnlegger av gestaltterapien slik jeg kjenner den i dag. Mye av hennes bidrag var fundert på kombinasjonen av hennes rike livserfaring og utdanning. 

Solid bakgrunn

Laura var gestaltpsykolog godt trenet i gestaltteori og vitenskapelig eksperimentering. Hun studerte bl.a. hos Max Wertheimer og Kurt Goldstein. Hennes doktorgradsarbeid omhandlet sansning og oppfattelse av figur/grunn, med avhandlingstittel: «Die Erscheinungen des simultanen Kontrastes und der Eindruck der Feldbeleuchtung», eller på norsk: «Fenomenet samtidig kontraster og inntrykk av feltbelysning» (min oversettelse). Hun bekreftet i sitt forskningsarbeide gestaltpsykologiens ståsted om feltets betingelser for sansenes oppfattelse. Det var Laura som stod for den viktige betydningen gestaltpsykologien hadde for utviklingen av gestaltterapien. Hun mente at alle som ville forstå gestaltterapi fullt ut, ville ha godt av å lese Wertheimer, Lewin og Goldstein. Hennes tidlige studier med Martin Buber og Paul Tillich hadde livslang betydning for hennes lyttende, responderende dialogiske stil. Fra Buber lærte hun hvor helende et menneskemøte kan være, og Tillich’s brakte inn konseptet «the boundary», der varhet, innsikt og kunnskap oppstår.

Laura gikk flere år i psykoanalyse for å bli psykoanalytiker, men på grunn av Andre verdenskrig fikk hun aldri fullført den obligatoriske treningen nødvendig for å få godkjennelse. Hun var profesjonell musiker, spilte piano og danset helt fra hun var ganske liten. Dans, bevegelser og kroppsforståelse var viktig grunnpilarer i hennes psykoterapeutiske arbeid, helt fra hun begynte egen praksis i Sør-Afrika. De siste årene der var hun sterkt i tvil om å fortsette som psykoanalytiker. Hun hadde da utviklet sin egen psykoterapeutiske stil der hun ansikt til ansikt med pasientene var særlig oppmerksom på deres pust, koordinasjon, kroppsholdning, bevegelser, stemme og ansiktsuttrykk. Dette var svært langt fra tradisjonell psykoanalyse, der hun satt lyttende bak pasienten som lå på en sofa. 

Da hun og Fritz flyttet til New York på slutten av 40-tallet startet hun umiddelbart sin kliniske praksis som psykoterapeut, som hun drev til hun var godt over åtti. Hun var grunnlegger av og direktør ved New York Gestalt Institute i 40 år.

Støttende, tilstedeværende, eksistensielt

Laura hadde et filosofisk og estetisk perspektiv på Gestaltterapi. Hun var opptatt av å stimulere klientens selvstøtte, summert i hennes velkjente utsagn: «As much support as necessary and as little as possible». Hun beskrev gestaltterapi med de berømte tre E-ene: Eksistensiell-fenomenologisk, Erfaringsbasert og Eksperimentell, og ifølge mange som fikk erfare henne som lærer og terapeut utøvet hun dette i praksis. Hennes varsomme og presise terapeutiske stil var prosess- og relasjonsorientert. 

I bokens introduksjon refereres bl.a. flere nekrologer, hvorav én sammenligner hennes og Fritz’ terapeutiske stil som følger (s. Ix): 

«Mens han gjorde veldig ekspressive, dramatiske, teatrale og selvsikre demonstrasjoner av gestaltterapi, var hun stødig, engasjert, konsekvent og pålitelig. Arbeidet hennes gikk i dybden, var fruktbart, støttende, udramatisk, estetisk, og alltid tilstedeværende». (Min oversettelse).

En detaljert bok

Boken inneholder store mengder forklarende fotnoter og referanser man kan velge å studere nøyere eller ei. Dette bidrar til transparens rundt tolkning og bearbeiding av kildematerialet, som sånn sett fremhever Lauras stemme. Om jeg skal komme med en kritisk innvendig, er det at flyten i teksten og dermed hvordan jeg tar inn det som er skrevet, noen ganger forstyrres av slike gjentagende, forklarende fotnoter. 

Dette er en bok vel verdt å lese for alle som er interessert i grunnpilarene vi som gestaltterapeuter i dag lener oss på i vårt arbeid. Den kan leses langsomt, stykkevis og delt. Den kan ligge der på bordet som en støttende påminnelse om varhet og tilstedeværelse… og tidløs erfaring.