Stikkord: kjønnsroller

Den amerikanske filosofen Judith Butler har inspirert skeive og andre over hele verden til å frigjøre seg fra normative kjønnsroller og politisk dominans.

Gestaltterapeuten ba meg om å se nærmere på hva Judith Butler står for og hvilken mening disse idéene gir for gestaltterapeuter som er opptatt av kjønn og identitet. I denne artikkelen vil jeg presentere noen av hovedtemaene til Butler, med særlig vekt på hvordan denne tenkinga kan støtte endringsprosesser.

Et bokessay av LeoLinda Haugland 

Et kjent landskap 

Gestaltterapeuter kan få mye ut av å lese Butler. Mye av det er gjenkjennelig for oss:

Butler legger vekt på hvordan vi blir til i møtet med andre og hvordan vi er avhengige av å tilpasse oss omgivelsene rundt oss. Det er en grunnleggende erkjennelse for hen at: «Vi lever i kraft av en relasjonell vev, som vi ikke kan skade uten å samtidig gjøre skade på oss selv» (s.19). 

Mye av Butlers tenking kretser rundt hvordan vi kan gå fram for å gjøre vår avhengighet av relasjoner, språk, normer og fysiske omgivelser mer synlig. Bak dette ligger tanken om at tydeliggjøring av sårbarhet gjør det mulig å ta ansvar for hvordan vi fører det videre. Her legger hen seg tett opp til feltteorien og vår teori om selv.  

Butler støtter også arbeidet med å uttrykke sanselighet og kroppslige fornemmelser. Hen legger særlig vekt på hvordan åpenhet om sårbarhet skaper rom for endring. Hen viser at når vi våger å gi uttrykk for dette, utfordrer vi de sosiale og språklige normene i samfunnet. Samtidig støtter vi prosesser for å ta ansvar og kunne stå sammen for politiske endringer. Kroppslig forankret dialog fremstår dermed som en verdi i frigjøringsprosessene som Butler diskuterer.  

Akkurat som gestaltterapeuter er Butler opptatt av å undersøke realitetene bak forenklede motsetninger (f.eks. kvinne og mann) som vi lett kan komme til å støtte oss til – dersom vi ikke undersøker dem gjennom kroppslig erfaring. Her støtter hens teorier f.eks. Joseph Zinkers arbeid med polariteter. 

Butler på norsk  

Butler har skrevet flere bøker. Ingen av bøkene hennes er oversatt til norsk, men Cappelen har gitt ut tre tekster hentet fra forskjellige bøker. Disse tre tekstene er samlet i Kjønn, performativitet og sårbarhet, som presenterer Butlers tenkning rundt spørsmålene om kjønn, sårbarhet og samfunnsmessig endring. Jeg vil i denne innføringen holde meg til disse tre tekstene.

Er kjønnsrollene våre naturlige? 

Den første teksten heter «Kroppslige inskripsjoner, performative subversjoner» og er hentet fra Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity  («Kjønnsproblemer, Feminisme og Undergravelse av Identitet») fra 1990.  Denne boken inneholder teorien hen er mest kjent for. 

Her tar Butler utgangspunkt i hvordan kjønnsnormer stadig brytes. Fra sin ungdomstid hvor hen frekventerte homobarer og fikk øye opp for biseksuelle, homoseksuelle og lesbiske fenomener, observerte Butler at kjønnsbrudd florerte innenfor de fleste kontekster, også typiske heteroseksuelle. Hen skjønte at sosialt kjønn og seksuell tiltrekning ikke er en nødvendig konsekvens av biologisk kjønn. 

«Hvordan blir kjønnsidentiteten til?» er Butlers hovedspørsmål i dette essayet. Butler viser at dimensjonene sosialt kjønn, seksuell tiltrekning og biologisk kjønn ikke reflekterer hverandre i en fast heteroseksuell matrise (at menn er tiltrukket av kvinner, og kvinner er tiltrukket av menn) slik normene forteller oss er naturlig.  

Å tenke kjønnsroller som spill

I stedet konkluderer Butler med at vi spiller eller fremfører kjønn som i en forestilling (performativt) ved å handle i tråd med forestillinger om hvordan kvinner og menn skal oppføre seg. Fornemmelsen av egen kjønnsidentitet oppstår ved å kopiere andres praksiser, igjen og igjen, uten at det finnes en original. Forestillingene blir til normer som setter standarden for hvordan kjønn gjøres i forskjellige kontekster. 

Kjønnsidentiteten er derfor ingen naturgitt følelse som kommer innenfra, selv om det virker sånn (s. 31-44).  I stedet viser Butler hvordan kjønnsroller og normer forstyrrer og derfor undergraver vår mulighet til å finne en egen identitet (s. 51).

Konstruksjonen av stabile identiteter 

Butler forklarer kjønnsroller med at vi spiller dem fordi vi ønsker en stabil identitet. Denne stabile identiteten støttes av språklige motsetninger (mann og kvinne), som vi tyr til i situasjoner der vi forhandler om å høre til. Ordparet påvirker måten vi tenker på, siden begrepene blir sett som binære motsetninger, og dermed som gjensidig utelukkende. Andre eksempler på språklige motsetninger er fysisk og psykisk kropp, natur og kultur, biologisk og sosialt. 

Skillelinjer og avgrensning i grupper skaper minoriteter. Butler har opplevd dette som jødisk og lesbisk. Hen beskriver at minoritetene ofte lurer på hva som skal til for å tilhøre gruppen. Er jeg jødisk nok? Er jeg lesbisk nok? Butler bruker denne erfaringen i måten hen undersøker grensen mellom kjønnene menn og kvinner, og mellom seksuell tiltrekning: hetero, homo eller bi. For Butler er ikke disse grensene nødvendige. Om en grense ikke kan trekkes presist, hvorfor trekke den i det hele tatt?  

Disse grensene skaper problemer. Særlig gjelder dette kjønn. Butler beskriver hvordan vi mennesker ønsker oss en helhetlig identitet med stabil kjerne. Derfor gjør vi handlinger, gester og iscenesettelse som konstruerer en slik identitet. Denne iscenesettingen av kjønn, der vi passer på om vi gjør det «rett», er som en grensekontroll. Den påvirker oss og fører gradvis til at det ytre spillet blir automatisert og at vi begynner å tro at det kommer «innenfra», fra en indre organiserende kjerne, som skulle være årsak til kjønnet (s. 43-49). 

Kjønn kommer ikke innenfra

Judith Butler anbefaler at kjønn ikke bør sees på som noe vi har eller er født med. Vi bør heller se på det som en identitet blir konstruert over tid, etablert gjennom stiliserte gjentagelser av handlinger i det ytre rom under påvirkning av normer påført oss av omgivelsene:

Kjønnet er dermed en konstruksjon som skjuler sin egen framvekst. Den stilltiende kollektive enigheten om å utøve, produsere og opprettholde klart avgrensede og motsatte kjønn som kulturelle fiksjoner blir utydeliggjort av produksjonens troverdighet og av den straffen som følger hvis man nekter å tro på dem. Konstruksjonen ‘tvinger’ oss til å tro at det er nødvending og naturlig (s. 49).

Moralsk ansvar

Gender Trouble fikk mye oppmerksomhet, men ble også møtt med kritikk. Mange av de senere verkene Butler har gitt ut, er undersøkelser som tar utgangspunkt i kritikken av kjønnteorien hen presenterte der – for å utvikle den videre. I 2005 utga Butler verket Giving an Account of Oneself («Å gjøre rede for seg selv»). Der tar hen utgangspunkt i menneskets mangel på stabil kjerne, som Gender Trouble avsluttet med, og vurderer om dette har konsekvenser for hvordan vi tenker rundt moral: Hvis menneskets identitet bare er en fabrikkert illusjon av en fast indre enhet, ved hjelp av gester og handlinger på overflaten, er det da mulig for oss å ha moralsk ansvar for det vi gjør? 

Avhengigheten av andre og språket

I spørsmålet om vi kan ha moralsk ansvar, så svarer Butler at denne mangelen av indre enhet i mennesket, gjør at vi må forstå hvordan relasjoner har formet oss. Moralsk ansvarlige blir vi dermed når vi anerkjenner dette og handler ut fra denne forståelsen. 

Butler legger vekt på hvordan språket her spiller en avgjørende rolle. Språket jeg må bruke for å kunne gjøre meg forståelig og anerkjent, er også styrt av normer. Å få språket til å gjenspeile egne (kroppslige) erfaringer, er en umulig oppgave. Så min unike erfaring bytter jeg bort for å bli forstått, forklarer Butler.  «Å være en kropp gjør at jeg ikke har et fullkomment minne om mitt liv», skriver hen (s. 98-101). 

Vi er avhengige av andre og dermed også avhengig av å tilpasse oss sosiale forventninger, normer og et språk som gjør oss forståelig for andre. Å kreve at vi skal gjøre rede for oss selv, som om vi ikke var et resultat av dette, er urimelig:  

Min redegjørelse for meg selv er ufullstendig, hjemsøkt av det jeg ikke kan utforme noen endelig historie om. Jeg kan ikke forklare nøyaktig hvorfor jeg har utviklet meg på denne måten, og mine forsøk på en narrativ rekonstruksjon er alltid gjenstand for revisjon. Det er noe i meg og for meg som jeg ikke kan redegjøre for. Men betyr det at jeg ikke kan stå ansvarlig for hvem jeg er og hva jeg gjør i moralsk forstand?

Gjør denne bekreftelsen av en delvis gjennomsiktighet det mulig å anerkjenne en relasjonalitet som i større grad enn jeg hittil har vært klar over, binder meg dypere til språket og til deg? Og er denne relasjonaliteten som betinger og binder dette ‘selvet’ ikke nettopp en uunnværlig kilde til etikken? (s. 103).

Politisk endring

I «Å gjøre rede for seg selv» viser Butler at vi mennesker er overgitt til relasjonene. Mulighetene for å tenke selv, påvirke omgivelsene/normene og være etiske ligger i å anerkjenne denne avhengigheten. I den neste boken Notes Toward a Performative Theory of Assembly (2015), gir Butler oss noen ideer for hvordan vi kan forholde oss til relasjonaliteten. Artikkelen som er oversatt til norsk heter «Kroppslig sårbarhet, koalisjoner og gatepolitikk» og er en fortsettelse av Butlers undersøkelse av ideene fra Gender Trouble om mulighetene til å påvirke våre livsbetingelser. 

Butler er denne gangen opptatt av hvordan vi kan mobilisere kroppen politisk for å skape endringer og beskytte omgivelsene som vi er avhengig av. Butler er opptatt av å finne et nytt språk som sikrer at kroppene skal trives i sine omgivelser. Med omgivelser mener hen næring, husly, mobilitet og relasjoner, teknologi og infrastruktur, i tillegg til de komplekse dimensjonene som rettferdighet, likhet og demokrati (s. 107-112). 

Å tenke ut fra sårbarhet

Butler ønsker å tenke menneskelighet på en ny måte. Et av grepene er å tenke ut fra sårbarhet i stedet for idealer.  Butler skriver at å formulere mål og hensikt for menneskelig praksis er vanskelig, nå som vi vet at idealer (for eksempel kjønnsidealer) reduserer vår menneskelighet. Da fjerner vi fra synsfeltet livsformer som ikke passer normene (s. 119). Løsningen for Butler ligger i en ny forståelse av sårbarhet. Sårbarheten bør ikke fornektes. Sårbarhet trekker oss inn til det som er utenfor – det er en konstituerende sentral dimensjon som kan kalles vår legemliggjøring. Butler legger her vekt på at det er sårbarhet, kroppen og sansene som gjør oss åpne for andre, og ut over oss selv – både for å bli påvirket og for vår forståelse.

Kroppen er eksponert for historien, prekaritet og makten, men også det som er spontant og heldig, som lidenskap og kjærlighet, eller et plutselig vennskap, eller et plutselig uventet tap (s. 136).

Selv om vi i hverdagsspråket sier at vi bare er midlertidig sårbare (når vi har mistet jobben eller noen nære) så stemmer ikke dette. Sårbarhet er ikke tidsavgrenset. Betingelsene for sårbarhet er ikke foranderlige. Vi er avhengige av det sosiale, økonomiske, politiske og at omgivelsene våre er bærekraftige, selv om vi subjektivt opplever at vi ikke er like sårbare hele tiden (s. 113-135). 

Kjønning av sårbarhet

Butler viser hvordan sårbarhet er blitt kjønnet. Kvinner defineres som sårbare, mens den maskuline posisjonen er bygd opp ved å fornekte sin egen konstitutive sårbarhet. Hen beskriver flere eksempler på denne fornektelsen: Militæret avviser at de kan bli sårbare for den typen ødeleggelser som de selv forårsaker. Tilhengere av nyliberal økonomi fortrenger at de selv kan miste sine privilegier (jobb, bolig, helsetjenester) og rettigheter og måtte leve i angst for hvordan de vil få jobb. Kolonistyre, slaveholdere og bedriftsledere med tvangskontrakter fornekter på samme vis at de er uløselige avhengige av sine arbeidere. 

Ved å fornekte, projisere og forskyve, forsterker disse politiske diskursene det den fornekter.

På den andre side hevder Butler at kvinnene fremdeles trenger patriarkatets og statens beskyttelse. Kvinner lider uforholdsmessig under fattigdom, vold og fordommer. Derfor er den feministiske tradisjonen viktig å ta videre. 

Butler trekker her tråder tilbake til Gender Trouble og viser hvordan idealet om det stabile selvet ligger bak denne distribueringen av kjønnede mønstre og reproduksjon av kjønnsidealene, igjen og igjen (s. 125-133). 

Å mobilisere sårbarhet i fellesskap

Alternativet til denne benektelsen av sårbarhet er for Butler å tenke sårbarhet og handlingsevne sammen. Den som står alene, er ekstra sårbar. Derfor må vi mobilisere sårbarhet i felleskap. Ved å samle seg i sosiale bevegelser og gå ut i gaten og handle sammen, krever vi støtte og betingelser for et levelig liv. Slik fremfører vi den verden vi ønsker å se – og avviser den som ødelegger oss.   

Butler advarer mot krefter som forsøker å undertrykke demokratiske prosesser og bevegelser, lokalt og globalt. Hen beskriver viktigheten av forsamlingsfrihet og hvordan overvåkningssystemer kan begrense den. 

Hen avslutter med å fremheve at den gjensidige avhengigheten ikke har grenser. Det finnes mennesker som ‘noen vil bli kvitt’, og det finnes fattige, syke, gamle, kriminelle og bostedsløse som ’ikke kan sørges over’. Det finnes folk du kanskje misliker og som kanskje kan komme til å drepe deg. Ved å gå sammen med dem, viser du solidaritet med andre og eksponerer deg for mennesker og inntrykk som du ikke kan påvirke. Da er du med å lage et språk som presser grensene for det sosialt akseptable (s. 124-139).

Butlers budskap

De tre tekstene til Judith Butler handler om identitet, avhengighet og betydningen av sårbarhet. De formidler til sammen det som for meg framstår som et tydelig budskap:
 
I den første teksten viser Butler hvordan kjønnsrollene undergraver identitetsarbeidet vårt. Vi spiller roller ved å kopiere idealer og fabrikkerer en illusjon på utsiden med fakter og klær. Vi gjør dette fordi vi ønsker å ha en stabil kjønnsidentitet, som vi oppfatter at kommer innenfra. Men på innsiden er denne tilblivelsen skjult og tilslørt og kan ikke verifiseres. Språket lurer oss til å tro at kjønn er binært, motstående. Idealene gjør at vi grupperer oss og bruker energi på hvem som er innenfor og utenfor. 

I den andre teksten viser hen at jo mer vi kan forstå oss selv, jo mer kan vi gjøre motstand mot det sosiale presset og slippe å bare tilpasse oss. Men kunnskap om oss selv er vanskelig, fordi vi er avhengige av andre. På grunn av relasjonene så kjenner vi ikke fullt ut vår egen tilblivelse. I tillegg er følelsene i kroppen og våre egne erfaringer avhengige av fellesspråket, som er styrt av andres normer. Butler peker på at vi står bedre rustet ved å anerkjenne denne relasjonelle og språklige avhengigheten og at dette kan utgjøre grunnlaget for å være moralsk ansvarlig. 

Det tredje essayet viser hen hvordan vi kan bruke sansene og kroppen for å finne ut hva et liv kan være og unngå å bli fanget av kategoriene og (kjønns)idealene. Idealene reduserer vårt mangfold og menneskelighet, og rollenes kobling til sårbarhet (maskuline avviser, mens den feminine forsterker) gjør oss mer utsatt. Det er sårbarheten, kroppen og sansene som strekker oss ut over oss selv, og frem til andre. Hen advarer mot krefter som avviser sårbarhet, demokratiet og ytringsfrihet. For å påvirke omgivelsene bør vi eksponere oss for det vi er redd for, mobilisere i grupper på gaten, og vise frem den verden vi ønsker.

Mine egne erfaringer  

Jeg vil til slutt bruke litt tid på å vise relevansen Judith Butlers tekster har for meg personlig. 

Ved å lese disse tre essayene er jeg blitt mer bevisst på hvordan motstand mot normene må gjøres med kroppsbasert kunnskap. Etter mange år i gestaltterapi og NGI-utdanningen har jeg oppnådd å få kontakt innover i kroppen og kan begynne å gjøre rede for meg selv.

Som barn var jeg Hjortefot, Tarzan og Prins Valiant. Deretter tilpasset jeg meg jenterollen, selv om ingen av kjønnsrollene passer meg. Rollespillet og hensynet til familiesystemet førte til at jeg reduserte mine kroppslige fornemmelser (Joyce og Sills kaller det desensitivisering).

Mitt nye navn, LeoLinda, er både et manns- og kvinnenavn for å bryte den binære kjønnsnormen. Jeg identifiserer meg som ikke-binær, hverken kvinne eller mann. Sammenstillingen er gjort for å unngå polaritetene. Navnskifte-prosessen opplevde jeg skamfullt, men den muliggjorde tilbakekobling til kroppen. 

At vi spiller kjønn, skjønte jeg tidlig. Jeg bodde i engelsktalende land fra jeg var 17-24 år. Når jeg senere snakket engelsk, skvatt jeg av min lyse stemme og feminine sjarmerende måten å snakke på. Det var en kontrast til hvordan jeg nå snakker norsk, når jeg slipper å ta hensyn til de heterofile normkravene. 

Jeg har to andre sterke kjønnserfaringer som finner støtte i Butlers tekster: Drag og Pride. Når jeg ser drag-forestillinger, så blir jeg lettet og glad i lang tid. Drag avslører kjønnsrollene, og vi kjenner oss igjen og ler. I Pride-paradene erfarer jeg årlig, igjen og igjen, hvordan jeg blir vaksinert mot skam. Jeg har derfor erfart at Butler har rett i at det gjelder å bruke sansene og kroppen og eksponere meg for normbruddene jeg er redd for. Det gjelder for meg å komme ut, mobilisere sammen med andre og gå i gaten og fremføre den ønskede verden.

Takk til redaktøren, Per Terje Naalsund, og Gestaltterapeuten for at jeg fikk oppdraget med å skrive dette.

PS – Helt til slutt vil jeg rette oppmerksomhet på at Butler er jøde, men uønsket i Israel på grunn av sine tekster om hvordan språket og medias fremstilling av konflikten legitimerer forskjellsbehandling. Menneskeliv får ulik verdi, avhengig av hvem det handler om og hvor de bor.