Selvomsorg er en nødvendighet for gestaltterapeuter som både vil ta vare på sin egen helse og kvaliteten i det terapeutiske møtet, og som ønsker å stå i jobben sin som terapeut over tid.
Vi har kanskje mer øving i å merke egen kropp og mer fokus på å ivareta egne behov enn mange andre helse- og omsorgsyrker. Likevel trenger vi en påminnelse om viktigheten av selvomsorg – samt noen praktiske øvelser og verktøy vi kan implementere i vår arbeidshverdag. Webinar med Julianne Apper–Opper
Psykolog og gestaltterapeut/veileder Julianne Appel-Opper
Norsk gestaltterapeutforening (NGF) arrangerer webinar om selvomsorg for terapeuter og er veldig glade for kunne presentere den tyske psykoterapeuten Julianne Appel–Opper i den anledning. Hun har arbeidet som psykoterapeut i 30 år og har tidligere holdt populære webinar for NGF om skam og «Embodied – moving supervision». Les mer om henne på nettsiden hennes.
Informasjon om webinaret «Self-Care for Therapists»
Per Terje Naalsund intervjuet Julianne i Gestaltterapeuten i april 2024 om hennes oppmerksomhet til helsepersonells forutsetninger for å ta vare på seg selv i helsesystemene de er en del av. Vi anbefaler en gjenlesning av intervjuet som en introduksjon til temaet selvomsorg.
Terapirommet og sykehuset er to svært forskjellige miljøer. Som terapeut spør jeg meg ikke hva det er som feiler klientene mine. Det som interesserer meg er hvordan de har det.For å finne ut av det, forsøker jeg å være sammen med dem på en måte som gjør at de tillater seg selv å kjenne etter hvordan de har det sammen med meg. Det jeg forsøker på er å tilrettelegge for at vi kan være åpne for forskjellige følelser, og det gjelder både for klienten min og meg. For å være i stand til åpne meg på denne måten, er det viktig at jeg sørger for at jeg tar vare på meg og tar på alvor reaksjonene mine etter slike møter.
På sykehus er det ganske annerledes. Grunnen til at noen er lagt inn på sykehus er jo at noe er galt med dem. Men jeg er ganske sikker på at leger og sykepleiere forholder seg på forskjellig vis til dette. Legene er opptatt av å gjøre noe med det som er galt. Sykepleierne er mer innstilt på å gi pleie. De assisterer selvsagt legen i behandlingen av pasientene, men de tar seg også av pasientene – og møter dem som mennesker som kan oppleve seg selv som eksistensielt utsatt: Bundet til sykehussenga må pasientene stole på at det å underlegge seg behandlingen, vil gjøre dem bedre.
Sykepleiere er i en situasjon der to kulturer krysser hverandre. Dessverre virker det som om støtten de får fra det profesjonelle systemet rundt seg, er ganske en-sidig. Den terapeutiske, biologiske og humanistiske kunnskapen om behovet vårt for selv-omsorg får liten plass innenfor et system som legger vekt på kostnadseffektiv ledelse av operasjoner.
Julianne Appel-Opper
Jeg hadde lyst til å snakke om dette med en terapeut jeg har mye tillit til, tyske Julianne Appel-Opper. Hun er psykoterapeut, veileder og frittstående lærer, velkjent i gestaltterapi-miljøet for sine kurs om kreativitet, om skam og ikke minst om hvordan kropper påvirker hverandre. I det siste har hun også holdt kurs om hvordan helsearbeidere kan ta bedre vare på seg selv.
Hun er særlig interessert i hvordan kropper ikke kan unngå å snakke med hverandre, og hvordan denne kommunikasjonen kropper i mellom påvirker relasjonen mellom klient og terapeut og bidrar til måten terapien utvikler seg på. Jeg har vært på flere av kursene hennes, og hver gang har jeg lært mer om hvordan jeg kan ta bedre vare på meg selv som terapeut.
Helseomsorgssystemene vi er en del av
På Oslo Lufthavn har kunstnerne Helga Bu og Kristin Ytreberg laget kunst basert på palindromer. «Nurses run» er ett av dem. (Bilde: Per Terje Naalsund)
– Det er ikke lett å ta vare på folk i et system som ikke er ivaretakende, begynner Julianne med når jeg presenterer temaet jeg vil snakke med henne om. Hun forteller meg at hun nettopp har holdt et webinar for veiledere, og at hun sammen med en av deltakerne så på hvordan arbeidsplassen vår påvirker oss.
– Vi utforsket hvor vanskelig det er når pleie kommer i et motsetningsforhold til penger og effektivitet, forteller hun meg.
Hun lurer på om det er sånn i Norge som i Tyskland at sykehusene drives som om de var forretningsforetak og må ta beslutninger ut ifra hvilke operasjoner som gir dem størst inntekter.
– Denne deltakeren fortalte meg at hun som sykepleier følte at hun måtte løpe på jobben, fordi det er alt for mange pasienter å ta seg av for hver enkelt sykepleier, forteller hun og legger til at dette ikke bare er typisk for dagens helseomsorg: – Vi lever i en tid hvor det å ta vare på seg selv er lite prioritert. Mye av det vi tar til oss i det sosiokulturelle feltet rundt oss handler om å være effektiv, ung, veltrent og sterk.
Påvirkningen fra et større felt
Etter covid-pandemien har det virket som om det stadig oftere meldes om systemiske sammenbrudd innenfor helsetjenestene, både i Norge og internasjonalt. For eksempel blir det stadig rapportert om at særlig sykepleiere, men også leger, ønsker å forlate arbeidsplassen de er på. Denne krisen i helseomsorgen kan synes å være en del av en større krise. Vi er på vei inn i en ny arbeidskultur der vi ikke lenger synes å ha tro på at vi kan påvirke systemene vi er en del av. Det er betegnende at vi nå kan lese om sykepleiere som sier opp jobben sin ved sykehus for i stedet å leie ut arbeidskraften sin til andre sykehus som er desperate etter personell.
Når jeg snakker med Julianne om dette, får hun tanker om at vi også påvirkes av hendelsene rundt oss: – Vi er påvirket av flere kriger for øyeblikket, og dette ryster oss også. Jeg var nettopp på et digitalt arrangement om «Krig og sorg» ved gestaltinstituttet i New York, og da hørte jeg folk si: «Dette er ikke vår verden lenger!».
Jeg merker at jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg sier til henne at jeg tror vi alle sammen føler at det er på høy tid med en endring, men at ingen av oss kan se hvordan det skal skje. Vi føler ikke at vi er del av en bevegelse mot noe bedre lenger, sukker jeg. I min verden er viljen til å bry seg om andre en umistelig verdi. At sykepleiere protesterer mot systemene de er en del av, gir meg også håp.
Atmosfærene vi puster inn
– Så hva kan vi gjøre med situasjonen for sykepleiere? Kan en ny sosial bevegelse begynne der? spør jeg Julianne.
– Dessverre verdsettes ikke arbeidet til sykepleierne nok. De får ikke nok betalt, de får ikke oppfølgning i grupper, de får ikke veiledning og de blir ikke tatt hånd om. Det er verken tid til eller kultur for at de kan få sitte sammen og snakke med hverandre om det jobben får dem til å bære på, svarer Julianne.
Når jeg snakker med Julianne levendegjør hun mine heller abstrakte bekymringer ved å beskrive situasjonene som sykepleiere befinner seg i:
– Hva skjer når en sykepleier går inn på pasientens rom? spør hun og forteller om hvordan sykepleierens kropp her kommer i kontakt med en atmosfære, og at denne atmosfæren kan være full av smerter, av bitterhet, av traumer og fortvilelse, av ensomhet. Pasientene kjemper med spørsmål av typen: «Hvorfor skjer dette meg? Hvordan kan jeg leve videre med denne sykdommen? Kommer jeg til å dø?» Denne implisitte kommunikasjonen fra pasientens kropp går inn i sykepleierens kropp uten at de kan kontrollere det kognitivt, forteller Julianne.
Hennes poeng er ikke bare at dette påvirker det som skjer inne på pasientens rom, men også hvordan disse opplevelsene som særlig sykepleiere utsettes for, påvirker sykepleiernes livsverden:
– Sykepleiere puster ufrivillig inn disse usagte budskapene, akkurat som om det var et virus, og de blir der i kroppen deres i en viss tid. Noen av disse kropp-til-kropp-budskapene bærer vi med oss i kroppen vår også etter at vi har forlatt situasjonen. Det tas inn i systemet vårt, hvor det kommer i kontakt med våre egne traumatiske reaksjoner som det kan hende at vi holder i kroppen vår. Når dette skjer, kan vi ikke unngå at det farger vår egen organisering av oss selv og måten vi ser på oss selv og verden rundt oss på.
Julianne gir et eksempel fra hennes egen praksis: – Som terapeut møter jeg ofte pasienter som ikke opplevde at de ble tatt godt vare på som barn, og som dermed måtte lære seg til ikke å forvente og trenge omsorg. Det som hendene mine mottar i møte med disse kroppene er et budskap om at jeg bør «holde meg unna». Etterpå, når jeg går for å spise lunsj, er det påfallende hvordan jeg kan ta med meg dette en stund etterpå. På trange fortau kan jeg merke hvordan jeg møter forbipasserende med dette «hold deg unna» i systemet mitt. Det er som om jeg ikke har klart å legge fra meg det samskapte feltfenomenet «at verden ikke er et vennlig sted» fra møtet med klienten min.
Det samme skjer når sykepleiere forlater pasientenes rom, men det er ikke sikkert at de har tid til å tenke over det.
– Jeg er bekymret for om sykepleierne tar seg tid til å puste ut det de nettopp har pustet inn, sier hun til meg, og forteller at hun kan se for seg hvordan de skynder seg videre og er travle «i» hodet sitt: «Det jeg må huske nå, er å gjøre det, og så skal jeg det, og … ». Det som skjer på samme tid er at kroppen deres blir fylt med potensielt traumatiske kroppslige budskap, ikke ulikt en sebra som forsøker å ignorere at det ligger løver i nærheten, og som holder på impulsene sine for handling i kroppen, forklarer hun.
Hvem gir omsorg til omsorgsgiverne?
Jeg merker at jeg blir opptatt av hva som skjer med folk som bryr seg om andre mennesker i dag. I dagens kultur er vi på den ene siden stadig mer bekymret for hva som kan komme til å skje: Vi er redde for at krigene som pågår vil bli utvidet og involvere langt flere land, vi bekymrer oss for et klima som nærmer seg vippepunktet uten at vi ser at vi får bremset utviklingen, og vi er midt i et arbeidsliv som opplever å bli kastet om på på grunn av kunstig intelligens og rigide kontroll- og ledelses-systemer. På den andre siden møter vi denne redselen med å bli mer nærsynte, nemlig ved å bekymre oss for og investere i vår egen individuelle helse, økonomi og sikkerhet. Det synes som om folk som bryr seg om andre, og som for eksempel velger å bli sykepleiere er en utrydningstruet art. Vi passer i alle fall ikke på dem som allerede har valgt å bli det.
– Hvem gir i dag omsorg til omsorgsgiverne? spør jeg Julianne.
Julianne ser det fra et annet perspektiv: – Hva er det som motiverer oss til å bli sykepleier eller terapeut? Jeg tror en viktig grunn for at vi velger disse yrkene, kan spores tilbake til hvordan vi ble formet i barndommen. Vi har lett for å bli sittende fast i rollen vi hadde som barn i familien vi vokste opp i. Ble det forventet at vi skulle trøste og sørge for, til å unngå konflikter og være snille, til å stå til tjeneste for andre? Dette er et velkjent tema i psykoanalytisk litteratur. Karen Maroda har skrevet om hvordan sunn selvoppofrelse kan utvikle seg til usunn underkastelse i boken «The Analyst’s Vulnerability». Dersom sykepleieren eller terapeuten jobber utifra et perspektiv der de fortsetter med det som de gjorde som barn, så vil det være vanskelig for dem å sette grenser. Det er nettopp her faren for å bli utbrent ligger.
– Så hjelperne trenger å bli konfrontert med sine instinkter for å hjelpe? spør jeg henne.
– Kanskje konfrontere ikke er det riktige ordet, svarer hun og fortsetter: – Men det er viktig å være åpen for at det kan være mulig at jeg gjør dette arbeidet for å gi mitt indre barn noe. Hvis jeg holder på med å gi det jeg selv ikke fikk som barn, så er det lett å strekke seg for langt og forsøke å gjøre det umulige gang etter gang. Om jeg gir og gir, i det uendelige, så er det også lett å plutselig ende opp i en motsatt reaksjon der jeg setter meg på bakbeina og sier: «Aldri mer!»
Et annet ting vi må være klar over er at vi alle er slik laget at vi trenger å kjenne følelsen av at vi er gode som barn. Hvis vi i oppveksten ikke fikk denne bekreftelsen tilstrekkelig mange ganger, så fortsetter vi å trenge dette også som voksne. Det gjør at vi driver oss selv til å gjøre gode handlinger, i det uendelige, i håp om at det skal få oss til føle oss som gode personer.
For det tredje, og det er ikke minst viktig her, så kan vi ikke unngå å reagere på traumatiske kroppslige budskap. Når noen kommuniserer at «Jeg trenger hjelp nå med en gang!» puster vi inn disse energiene, og dette får oss til å løpe og gjøre det umulige. For noen vil disse stemmene utløse et ekko fra traumatiske situasjoner fra fortiden vår.
Mens vi snakker om dette, kjenner jeg at jeg er takknemlige overfor alle som er hjelpere.
– Hvis vi ikke hadde dette barnet i oss som vet hvordan de kan hjelpe andre, hvem ville da blitt hjelpere? spør jeg henne.
– I helsevesenet er det altfor lett å utnytte disse «barna», advarer hun meg.
Julianne får meg til å tenke på hvor ofte hjelpere sørger for å redde systemer som ville ha kollapset uten deres hjelp. Det er lett å se for seg hvordan pliktoppfyllende hjelpere i dag underkaster seg de profesjonelle systemene på jobben, inkludert dataprogrammene som vi alle må lyde. Siden gjør de sitt beste på hjemmebane, der deres «indre barn» kan være travelt opptatt med å ta seg av barn og egne foreldre i tillegg til å gjøre omsorgsoppgaver som partneren deres sluntrer unna. Livet deres kan lett ligne en døgnåpen velferdstjeneste.
Skreddersydd selvomsorg
– Er det mulig for oss terapeuter å støtte hjelperne? spør jeg Julianne, og antyder samtidig at kanskje gestaltterapi kan ha kvaliteter som kan være til hjelp?
– Jeg kan bare snakke for meg selv, svarer Julianne. Hun forteller at hun har ukentlig veiledning:
– Det er et ordspråk som sier at ‘enhver god mor trenger en egen god mor’. Som terapeuter kan vi romme, holde og bry oss når vi selv er rommet, holdt og gitt omsorg.
Hun tenker litt: – Hva mer kan jeg si? Jeg er 64 nå. Nå som jeg er blitt eldre, kan jeg erkjenne mine egne traumer og de kroppslige prosessene som dukker opp når jeg sitter i traumatiserte felt.
– Vi må være klar over at det å gi seg selv omsorg må være tilpasset den enkelte. Ikke alle kan følge samme program, fortsetter hun etter en pause.
– I mange år har jeg sagt at det er lurt å lære seg et språk for kroppen vår. Vi trenger å vite hvordan vi holder prosesser i nakken, i kjeven, eller for eksempel i knærne våre. På webinaret vi nettopp hadde her om dagen utforsket vi hva vi hadde opplevd som utfordrende denne uka, og om noen av disse prosessene fortsatt kunne merkes i kroppen vår, og i så fall: hvor i kroppen kunne vi kjenne det? Deretter så vi nærmere på hva disse ulike kroppsdelene kunne trenge av omsorg fra oss.
Når jeg hører på Julianne, slår det meg at det å ha fortrolig kjennskap til våre egne kropper ikke er en del av vår temmelig rasjonelle, opplyste norske kultur. Det er også en kunnskap som, selv om den ligger til grunn for en rik tradisjon innenfor kropps-psykoterapi, i liten grad er integrert i den mer kognitive, samtalebaserte psykoterapeutiske praksisen.
Den relasjonelle og kroppslig funderte orienteringen i Juliannes metoder åpner for eksempel for innsikten i at det å bry seg kan være påtrengende:
– På webinaret så vi på hvordan omsorg kan påvirke forskjellige selvprosesser og jeg fikk fremhevet at kropper også kan ha problemer med å ta i mot omsorg. Særlig når en jobber med traumatiserte klienter, så bør en være klar over at det kan være vanskelig å utvikle impulser i retning av å ta vare på seg selv.
Hun forklarer dette med at vi fra naturens side søker trøst fra foreldrene våre når vi kjenner smerte. Men når et barn har blitt utsatt for smertefull behandling av sine foreldre, så er også selve kilden for det å bli trøstet tatt vekk fra dette barnet. Ikke bare den traumatiske oppførselen preger deretter kroppen, men også det at en mangler foreldre som gir trøst og omsorg. For den som opplever dette, blir selvomsorg utilgjengelig, og de kan føle skam ved å motta noe de ikke har vært vant med å få.
På nettet er det lett å finne råd og formaninger til pleiere om hvordan de skal ta vare på seg selv. Heldigvis er det også noen som skriver om «selvomsorgstretthet». Å måtte passe på å gi seg selv omsorg, kan ikke være lett dersom den emosjonelle delen av å ta i mot omsorg fra seg selv, skammer seg eller blir helt stille. Jeg kan ikke la være å tenke at det å skulle gi seg selv omsorg i seg selv kan øke stresset og gi deg følelsen for at du selv er ansvarlig for stresset du føler.
– Er ikke det å gi seg selv omsorg noe helt annet enn å gjøre det som en forsøker å presentere som vitenskapelig bevisst er godt for deg? spør jeg Julianne.
– Jeg tror at vi må skreddersy selvomsorg. De forskjellige måtene å pleie seg selv på, passer ikke til alle kropper. Individuell selvomsorg krever at en setter av tid og rom til det, og i dag er det sjelden at folk tillater seg dette. I stedet er vi opptatte med mobiltelefonen vår og sjekker Facebook, Instagram og LinkedIN og lignende steder. Når vi gjør dette, skaper vi ikke rom for å merke hvordan vi har det, eller hvor i kroppen jeg holder spenning. Selvomsorg er å ha en indre dialog med seg selv som en levende kropp.
For å gi et eksempel på dette forteller om hvordan hun brukte metaforen «nervekostyme» i møtet med en klient. Klienten hadde hatt Covid og var svært sliten. Selv om hun ikke hadde særlig energi, ville hun absolutt gå på jobb neste dag. «Hva skal jeg si til det?» forteller Julianne at hun tenkte, og så kom hun på at hun for å få klienten til å vende oppmerksomheten sin i retning av kroppens behov, kunne spørre henne om tilstanden nervekostymet hennes var i. Klienten skulle se det for seg og ta på det, og det fikk klienten til spontant å utbryte: «Herregud, dette stoffet er så fullt av krøller.» De snakket deretter om hvordan det ville være for dette kostymet å bli pakket ned og dra på en forretningsreise. Klienten var enig i at det ikke ville være bra for kostymet. «Hva ville vært bra for dette kostymet?» spurte Julianne så, og klienten begynte å snakke om at det burde få ligge på sengen slik at alle krøllene i det kunne bli glattet ut, og at det kunne ha godt av å få henge i frisk luft. Den neste dagen fikk Julianne en epost om at klienten hadde avlyst turen og ble hjemme fra jobben en stund til.
– Det gjorde meg glad. Selvomsorg er på en måte å spørre kostymet på en mild måte: Hvordan har du det? Hva kan gjøre for deg? Trenger du frisk luft eller å bevege på deg? Eller trenger du å bli tatt varsomt på der det har krøllet seg for deg? Kanskje kan vi øve oss på og etter hvert lære oss å være i en slik dialog med vår egen levende kropp, forteller hun. Hun smiler og spør meg: – Hva tenker du om dette?
Den lette sykepleieren
Jeg forteller Julianne at spørsmålet hennes får meg til å tenke på hva som skal til for at vi lytter til oss selv. For å få til det, trenger vi et tredje element, enten det er en profesjonell lytter eller et medium, slik som denne metaforen «nervekostymet», som hjelper oss å stille oss inn på kroppen vår.
Julianne er enig i dette, men forteller meg at dette tredje elementet også trenger en spesiell kvalitet, nemlig at det er lekent.
– Jeg tror ikke det er lett å lytte til seg selv sammen med kropper som er engstelige, traumatiserte, eller redde, og som er i «frys» eller i en tilstand av «løpe/overleve» der de tenker «jeg må dette, og dette, og dette…» Denne energien gir oss ikke rom til å lytte til oss selv, og faren med traumatisk kommunikasjon er at den gjør oss til sebraer, som bare kan løpe. Når vi tilpasser oss til situasjoner på denne måten, blir det umulig for oss å være lekne. Derfor er det så viktig at terapeuter finner måter å være litt «lettere» på enn klientene våre. Når vi klarer det, sender vi også et budskap til den andre om at jeg kan fint være sammen med deg, avslutter hun.
Vi trenger altså å være litt lettere, eller lekne. Jeg tenker på at det er noe mange sykepleiere er gode til. De er lettere enn pasientene de møter, og dette er et talent som mange av dem har – og som gjør at de trives i jobben sin.
Kanskje krisen i helsevesenet kan ha noe med denne egenskapen å gjøre: Gir vi sykepleierne og de andre i helsesektoren nok profesjonell støtte til at de kan fortsette med dette som er så viktig: Å være lettere enn pasientene?
Per Terje Naalsund er gestaltterapeut, redaktør for Gestaltterapeuten og lektor ved Norsk gestaltinstitutt.
The therapy room and the hospital is very different environments. As a therapist I am not really concerned with the question of what’s the matter with my clients. What interests me is how they are and whether I am able to find a way of being with them that will let them allow themselves to feel how it is to be with me. What informs my work is the quality of this openness to different feelings, in the client but also in me. For me, to be able to open up in this way, it is important that I take care of myself and take my own reactions to what happened in this meeting seriously.
In hospitals the matter is quite different. Something is always the matter with patients, that’s the reason they‘re allowed in. But I believe that doctors and nurses see this differently. The doctors job is primarily to fix the patients. The nurses’ job is to give care, assisting of course the doctor in the treatment of the patients, but also caring for the patient as a human being who being hospitalizied often will be in a kind of existentially distress.
Nurses are in a position where these two cultures cross each other, but the support they are being given by the professional systems around them seems to be very one-sided, as if the therapeutic, biological and humanistic wisdom of care and self-care falls short of the cost-effective management of operational procedures.
Julianne Appel-Opper
I wanted to talk about this with one of my favorite therapists, Julianne Appel Opper. She is a psychotherapist, supervisor and trainer well-known in the gestalt therapy community for her courses such as: “Interbodily processes in therapy”, “Working creatively”, “Shame in therapy” and more recently on professional self-care in the health professions.
She is known for her ability to bring body-to-body communications into the field of psychotherapy and supervision, and to show how it influence the relationship between the therapist and the client as well as the unfolding ofthe therapeutic processes. I’ve been to a number of her workshops, and every time I have felt like I’ve learned a lot more about how I can care more for myself as a therapist working in the health care field.
The health-care systems we are in
«It is hard to be able to care in an uncaring system,» Julianne tells me. «On Saturday I gave a webinar for supervisors, and thanks to one of the participants, we looked into the important role of our work settings. We explored how hard it is when it is about money and about being quick.» Just as in Norway, German hospitals are run like they’re businesses and they are taking decisions based on which operations bring more money. «I was told how nurses feel like they have to run, and there is only one nurse for so and so many patients,» she tells me, but adds that this isn’t only about today’s health care. We live in times where care for oneself has a hard time being established: «In the social and cultural field it is also about being efficient, young, fit and strong.»
The wider field that influences us
The health care crisis seems to be part of a wider crisis. Since the Covid pandemic there seems to be a surge in systemic break downs in our health service systems, not only in Norway, but internationally as well. Especially nurses, but also more and more physicians, want to leave their present workplace. Some cultural transition is going on where we are losing faith in our ability to influence the systems we are a part of. It is remarkable that we now can read about nurses in Norway that leave their permanent position at hospitals and instead hire out their work force to the hospitals who now are desperate for personell.
Talking to Julianne about this, brings us out of the hospital setting and into the feelings we all harbour these days: «We are in several wars at the moment and I think that this also shakes us. Yesterday, at an event of the New York Gestalt Institute about “War and Grief”, people said that this is not my world anymore!» Julianne tells me.
Thinking about this complexity, I can’t help saying to her, that I think we all feel that something has to change, but that we can’t see how it can come about, and therefore we today don’t feel like we are in a movement towards something. In my world the willingness we have to care for others are of critical value. The protests of nurses towards the system they are a part of also brings some hope.
The atmospheres we breath in
At Oslo Airport the artists Helga Bu og Kristin Ytreberg present art based on palindroms. «Nurses run» is one of them. (Photo: Per Terje Naalsund)
«So what could we do about the situation of nurses? Could a new social movement begin there?» I wonder.
«You know the work of nurses isn’t valued enough. Neither by the payment, by offering groups, by supervision, by care, nor by being able to sit together and to talk to each other of what you carry,» Julianne says.
When talking to Julianne my rather abstract concerns is made more vivid through her descriptions of the situations nurses are in. «What happens when a nurse enter a hospital room?» she asks. «This body also enters atmospheres,» she says. «These atmospheres could be of pain, of bitterness, of trauma and despair, of loneliness. The patients struggle with questions as ‘Why me? How will I live with this illness? Will I die?’ This implicit body-to-body-communications enter the nurses without their cognitive control,» she tells me.
Julianne’s point isn’t only about the impact this has at the moment inside the hospital room, but how these experiences which especially nurses are exposed for, influence the life world of nurses:
«A nurse inhales these unspoken messages, involuntarily, like a virus, and they stay in the body for some time. Some of the body-to-body-communications we also carry in our bodies after we exit the situation. It gets imprinted in our system, where it comes into contact with our own traumatic reactions that we might hold in our bodies. We can’t help how it then colours our own self organisation and our perception of our selves and the world around us.»
She gives an example from her daily practice. «Many times as a therapist I am sitting with a body in the chair in front of me who wasn’t cared for as a child, and who had to learn not to expect and need care, and what my hands then receive is the message that I should “stay away”. Afterwards, when I go to my lunch break it is intriguing how I can carry this with me for some time. When somebody wants to pass by on a narrow sidewalk, I notice that I still hold a «go away» in my system. It is as if I had not left the co-created field of “the world is not a friendly place” with my client.»
The same happens to nurses coming out of hospital rooms. «I am concerned,» Julianne tells me, «of whether nurses take the time to breath out what they just inhaled? I can see them being very busy in the head: “Next, I’ll have do this and this, and this…” and in parallell the body gets loaded with potentially traumatic bodily communications, a bit like a zebra trying to ignore the many lions all around, holding so many impulses for action in the body.»
Who cares for the carers?
I can’t help asking her, from some deep need inside myself, where is the place for people that care for others? Today’s culture is on the one side very frightening to us, with growing fear of what the future will bring with war threaths, climatic turning points and the disruptions of our work life through the application of artificial intelligence and by rigid control and management systems. On the other side this fear seems to be countered by a strong concern for our own individual health, wealth and safety. It seems like people that choose to be nurses are in danger of extinction because we don’t care enough for them. Who cares for the carers?
Julianne looks at this from another perspective: «What motivates us to become a nurse or therapist? I believe that there is something important about this motivation. I see this as shaped by early experiences. We very easily get stuck in the role we had as children in the family of origin. Were we brought up to comfort and please, to avoid conflicts and be kind, to be in service of others? This is a well-known theme in psychoanalysis. Karen Maroda in her book “The Analyst’s Vulnerability” questions when healthy self-sacrifice develops into submission. If the nurse/therapist carries on working from this “child-like position”, setting boundaries does not come natural and exactly here lies the danger of burning out!
«So the helpers need to be confronted with their helping instincts?» I ask her.
«Maybe confronting is not a good word,» she answers, «but acknowledging the possibility that I am doing this work to feed my inner child is important. If I am into giving what I myself did not get as a child, I can easily stretch myself far too far, trying to do the impossible again and again. If I give endlessly, I also easily swing into a strict or harsh reaction where I say “No more!”
A second layer in these processes is that we are wired of needing to feel as a good child. If this did not happen enough, then this need stays open and colors our adult behavior. Then, we are driven to do good things endlessly so that we can feel as a good person.
There is another important third layer that we can’t help reacting to traumatic bodily communications. We inhale the energies of “I need help right away!», and this makes us run and do the impossible. For some these voices echo traumatic situations from our past.
As we talk about this, I can’t help feeling very grateful towards all the people out there that are helpers. «If we didn’t have this child in ourselves that know how to help others, who would be the helpers then?» I ask her.
«In the health care systems these ‘children’ get used too easily,» she promptly says.
Julianne makes me think of how helpers often are strained by helping systems that would have collapsed without their help. Today’s body of helpers comply with the professional systems around them, especially the computer systems we all seems to have to obey, and then with the family systems they are bound to, where their «inner child» is busy caring not only for their children, but also for their own parents and maybe doing the caring that their partner skips as well. Their life can be a 24 hrs busy-ness of doing «good».
Individually tailored self-care
«Could we as therapist contribute in any way?» I inquire. «Is there any qualities of gestalt therapy for instance that could be of help?»
«I can only speak for myself,» Julianne says, «I have weekly supervision. There is a saying: ‘Every good mother needs a good mother for themselves’. As therapists we can contain, hold and care when we are contained, held and cared for.»
She thinks a bit: «What else can I say? I am 64 now. With age I can acknowledge my own trauma and what bodily processes come up when I sit in traumatized fields.»
She seems thoughtful, and then grounds herself in her professional interests: « We must be aware that self-care is individual! There is no program fitting everybody. I have been saying for many, many years that it is good to learn a body vocabulary. To have an understanding how we hold processes in the neck, in the jaw, or for example in our knees. At the self-care webinar the other day, we explored what had been challenging this week and which of the processes we still sense in our bodies and if so, where in our bodies? We then looked into what these body parts need.»
I recognize that the point about knowing our bodies not only seems foreign to our rather rational, enlighted Norwegian culture, but also is a knowledge that struggles to cross into the more mainstream psychotherapeutic cultures from body psychotherapy.
The relational body orientation of Julianne’s methods opens for instance for the insight that care can be intrusive: «At the webinar we also looked into the processes of self and care and how our bodies might struggle with receiving care. Especially in our work with traumatized clients, we should be aware that impulses for self-care can not develop. Naturally, when in pain, we would look for comfort, and we look for it from our parents. But when a child have received bad, damaging behavior by a parent, the source for being comforted when in pain is also taken from this child. So the traumatic behavior enters the body together with a loss of a parent being available to comfort and care. Self-care then is far away and it can be shaming to receive what you never had.»
There is an abundancy of self-care exercises for nurses on the internet. There is also someone who writes about self-care fatigue. I can’t help thinking that having to do self-care in itself can induce stress and the feeling that you yourself is responsible for the stress you’re feeling. «Isn’t self-care something else than doing what’s scientifically proven is good for you?» I ask her.
«I think that we have to tailor self-care. One self-care doesn’t fit all bodies. Individual self-care needs space and time, and few people seems to have enough space these days. We look into our cellular phones and are on Facebook, Instagram, LinkedIN. Then there’s no space to sense what kind of state am I or where I hold tension in my body. Self-care is to have an inner dialogue with ourselves as a living body.
The other day I mentioned the metaphor «Nervenkostüm», the nerve costum, to a client. She had Covid and was very exhausted. Even though she had no energy, she was still determined to go back to work the next day. ‘Wow!’ I thought. ‘What do I say?’ I asked her in what kind of state her nerve costume was? She immediately said: ‘My God, there are so many wrinkles in this fabric’. Then, I asked: ‘Do you think that it is good for your costume to be packed in and to go on a business trip?’ She replied «No! That’s not good for the costume.» And then we talked about: «What might be good for the costume? She had ideas to lie it on a bed so that the wrinkles could stretch and to hang it in fresh wind. She emailed me: “I am not going. I am staying on sick leave”. And I went: ‘Yes! Yes!’
So self-care is like kindly asking the costume: How are you? What can I do for you? Do you need fresh air, or do you need to move? Or do you need to be softly touched where your wrinkles are? I believe that this can be a dialogue we could learn and practice. Maybe. Hopefully. What would you say?»
The lightness of nurses
Julianne’s question to me makes me think about what we need to listen to ourselves. We probably need some «third» element, whether it is a professional listener or some sort of a medium, like this metaphor «the costume of nerves», that makes us tune in. Julianne thinks this third element has to have a quality of playfulness as well:
«I believe that it is not easy listening to oneself in company with bodies that are anxious, traumatized, afraid of everything, which are in freeze or in a running/survival mode: ‘this, this, this,.» Julianne says. «This energy doesn’t allow space to listen to ourselves anymore. The danger is that the traumatic communication also turns us into zebras, who can only run. When we adjust in this way, playfulness becomes out of reach. As therapists we need to find ways to stay a bit lighter than our clients. This also sends the message that I can be with you.»
I am thinking about this. We need to stay a bit lighter. I guess this is what nurses bring into the hospital rooms. They are a bit lighter than the pasients they meet. To me this is a talent nurses have and that they need to have to be able to enjoy their work. The crisis we are in might have something to do with this ability. Do we give them the professional support they need to keep going on being lighter?
Per Terje Naalsund is an Norwegian Gestalt psychotherapist, editor of Gestaltterapeuten, and trainer at the Norwegian Gestalt Institute.
I forbindelse med workshopen til Julianne Appel-Opper 21.1.2021 – 23.1. 2021 publiserer vi på nytt Nora Astrup Dahms intervju med henne fra GESTALT nr 1/2018 :
Hver kropp har sin egen melodi
Selv de helt små bevegelsene har potensial til å påvirke på en annen måte enn ord, sier Julianne Appel-Opper. Med over 30 års erfaring i relasjonelt arbeide som psykoterapeut har hun godt belegg for påstanden sin. Julianne leder workshop-serien Relational Living Body Psycho- therapy i Berlin, og er også gjesteforeleser på etterutdanningen i Gestaltterapi ved Norsk Gestaltinstitutt.
Julianne Oppel-Apper i dialog med redaktør Nora Astrup Dahm
NORA (N): Hvordan skjønte du at det å arbeide relasjonelt med kropp var din vei?
JULIANNE (J): Min interesse for relasjonelt kroppsarbeide begynte da jeg var utplassert i en klinikk mens jeg studerte psykologi på 80-tallet. Jeg husker en situasjon fra en gruppeterapitime, og jeg kan fremdeles se for meg ansiktsuttrykket til en pasient som hadde sagt noe, og blitt ”utsatt for” en tolkning. Det var som jeg så ordene i rommet gå fra hode til hode. Jeg ble derimot mer oppmerksom på pasientens oppheiste skuldre, som verken ble nevnt, sett eller hørt. Jeg ble berørt av dette non-verbale uttrykket, og tok meg selv i å lure på hva slags historier skuldrene hans forsøkte å fortelle.
Julianne Appel-Opper er utdannet psykolog Dipl. Psychology, Psychological Psychotherapist, UKCP-registrert integrativ gestaltpsykoterapeut, veileder, og er besøkende lærer i psykoterapi på internasjonale institutter. Hun har 30 års klinisk praksis. Hun har bodd 12 år i forskjellige land, og har siden 2006 hatt privatpraksis i Berlin.
I de neste årene arbeidet jeg på ulike psykosomatiske klinikker. Noen av pasientene mine hadde bare én måte å kommunisere følelser på, og det var gjennom kroppen, for eksempel gjennom spenninger i ryggen. Ved å erfare stress hjemme eller på jobb, ble de musklene som hadde blitt slått som barn, anspente og harde; som om de forventet å bli fysisk straffet igjen. Kroppslige budskap som var blitt formidlet gjennom generasjoner levde fremdeles i kroppene til noen av pasientene mine, og traumatiske erfaringer ble også holdt i kroppen. Noen ganger fikk jeg følelsen av at traumet som ble holdt var for omfattende for én kropp alene, og at det trengs to kropper, pasienten og terapeutens, til å bære traumet og for å støtte den traumatiserte kroppen.
I løpet av disse årene ble jeg fascinert over hvordan kropper kommuniserer. Hvordan de beveger seg, gestikulerer, hvordan de snakker, ser, sitter ned. For meg oppleves det som om kroppene formidler sine egne historier, med et håp om at en annen kropp vil ta i mot, høre og anerkjenne dem.
Jeg hadde tidligere erfart at det å påpeke kroppsspråket til klienten veldig lett fører til at han/hun føler seg skamfull, eller at det stopper bevegelsen eller gesten. Jeg ville finne en måte å jobbe med dette på ut fra et relasjonelt, kroppslig og gestaltterapautisk ståsted, der det er to kropper i fokus – klientens og terapeutens.
N: Temaet for denne utgaven av Magasinet Gestalt er endring – hvorfor tror du endring noen ganger kan være så skremmende?
J: Jeg ser ofte for meg at jeg møter to klienter: én som nesten roper for å bli hørt, og som kan bli skuffet hvis vi ikke hører ham/henne. Og så er det en annen som sier ”nei, jeg vil ikke, jeg tåler ikke dette, jeg kan ikke snakke om det, jeg er for redd, jeg skammer meg”. Jeg tror at vi som terapeuter må prøve å finne en måte å intervenere på som inkluderer begge disse sidene.
Dette får meg til å tenke på en klient som kom til meg, og som hadde gått i terapi før. Hun hadde fremdeles utfordringer med å ta hånd om seg selv; å drikke nok vann, å sove nok – helt grunnleggende ting. Hun var forsømt som spebarn og barn. Det kroppslige uttrykket signaliserte det å forsømme seg selv på ulike måter. Armene hadde lav muskeltonus og kommuniserte: ”jeg er ikke verdt å bli tatt hånd om”, mens en anspenthet i halsområdet signaliserte: ”jeg trenger ikke å bli tatt hånd om lenger”. Lengselen, desperasjonen, og nei ́et ble kommunisert i det relasjonelle kroppslige feltet. Tomrommet i henne som handlet om omsorgssvikten forble åpent, og det var som om det bare kunne lukkes av foreldrene. Med klienter som henne, jobber jeg med «den som forsømmer» og «den som blir forsømt» (Benjamin, J. 2018) som to ulike kroppslige reaksjoner fra to ulike utviklingsstadier tilhørende dette temaet (omsorgssvikt), noe Jacobs ville kalt et ”vedvarende relasjonelt tema” (Jacobs, 2017). Klienten og jeg utviklet eksperimenter der mine armer beveget seg mens hun så på – ikke noe mer. Hun ble følelsesmessig beveget når hun så mine armer strekke seg ut for å bli tatt hånd om. Slik kunne hun føle smerten og lengselen på et kroppslig plan. Dette førte til forandring – den gamle gestalten som ble holdt i kroppen begynte å tine, slik at armene hennes kunne mobilisere lettere når hun for eksempel kjente ”jeg er tørst”.
N: Den paradoksale endringsteorien er grunnleggende i gestaltterapiteori. Hva er dine tanker rundt denne teorien? Bruker du den i ditt terapeutiske arbeide?
J: Ja, det gjør jeg. Jeg puster her og nå, sanser og utforsker hva som er akkurat nå. I arbeidet mitt med traumatiserte klienter som har blitt psykisk og/eller fysisk misbrukt eller forsømt, er imidlertid min erfaring at det ikke er nok ”fotfeste” til å bevege seg, og dermed heller ikke nok fotfeste til forandring. Den virkelige trusselen er tilstede i rommet; det er som om klienten og jeg prøver å sitte avslappet med en tiger i samme rom. Klientens ”grunn” er overveldet, altså dominert av hypo- eller hyperaktivering. Det relasjonelle kroppslige feltet er fylt med fare og med et behov for å være trygg. I disse tilfellene støtter jeg meg til de nevrobiologiske reaksjonsmønstrene, som ofte blir kalt de 5 F ́ene: fight, flight, freeze, flop and friend (Lodrick bruker uttrykkene flop og friend som forenklet kan forklares som henholdsvis ”spille død” og ”bli venn med”, red. anm.). (Lodrick, 2007).
La meg gi et eksempel: Hvis en klients nevrologiske hovedmønster for overlevelse er frys/freeze (høy muskeltonus, overfladisk pust), kan jeg for ekspempel si: ”jeg trenger å puste dypere”, mens jeg observerer hvordan klientens kropp reagerer på intervensjonen og deretter på min dype pust. Jeg erfarer at klienten mottar dette på et dypere plan uten at jeg trenger å påpeke at de skal forandre noe. Det er som om terapeutens og klientens to kropper arbeider sammen, og at vi sammen beveger oss mot et bedre fotfeste. I et slikt eksperiment spør jeg ofte: ”hvordan er dette for deg?”. Traumatiserte klienter har ofte en mangel på følelse av mestring og selvkontroll som de kan få støtte til å utvikle gjennom dette spørsmålet.
N: Du har sagt at du i ditt arbeide med klienter kontakter mer grunnen enn figuren når du jobber. Kan du si noe om hvorfor du gjør det?
J: I mitt arbeide med traumatiserte klienter der vi som nevnt ”sitter i samme rom som en tiger”, fokuserer jeg aktivt på den traumatiserte grunnen og ikke figuren. I mitt kliniske arbeid beskriver jeg dette som et passivt ”være sammen med”-modus: inviterende og lyttende. Jeg ”tar inn” grunnen: med hva slags rytmer og melodier er denne personen i verden? Hvis vi ser på kroppen som et orkester, så kommer musikerne fra alle stadier i livet. Kroppslige gestalter har oppstått i en bestemt alder og i en bestemt sammenheng. Bevegelsesmønstrene til ben, armer, hode, ryggrad osv. spiller sine egne melodier til bestemte temaer. Min erfaring er at kroppen snakker med sin egen melodi og vil bli anerkjent og lyttet til på en respektfull måte for slik å kunne si det usagte.
N: Hva er fordelene med å jobbe mer kroppsorientert?
J: Sekvensene med kroppslige eksperimenter er ganske korte, bare på noen få minutter. Det har imidlertid gjort inntrykk på meg hvor kraftfull og helende virkning denne kropp-til-kropp-kommunikasjonen (uten berøring) kan ha i den psykoterapeutiske prosessen. Det er også grunnen til min sterke tro på at det er på dette området klientens fikserte gestalter kan komme i fysisk bevegelse. Ut fra tilbakemeldinger jeg har fått fra deltagere på workshoper og fra klienter, har jeg lært at selv de helt små bevegelsene har potensial til å påvirke på en annen måte enn ord. De beveger virkelig kroppen. Impulser blir kommunisert med kroppen og man når fram til det førspråklige minnet, fra tiden før barnet har lært å snakke. Dette er gestalter som trenger å bli hørt, men som ikke har ord, eller som ikke har fått ord ennå. Å være åpen for hva klienten kommuniserer med kroppen så vel som med ord, betyr at mer av klienten blir sett, akseptert, trodd på, forstått og derfor bekreftet.
N: Ettersom du har studenter og arbeider med veiledning av terapeuter – ser du noen feller eller utfordringer for gestaltterapeuter?
J: Jeg liker å se på min egen prosess i løpet av årene jeg har jobbet som psykoterapeut. Da jeg begynte å jobbe, hadde jeg noen ganger lyst til å si til klienten ”kan du bare være der du er nå – jeg må slå opp hva jeg skal si eller gjøre videre!”. Det tok tid for meg å bli gradvis mer i stand til å være i det å ikke vite, og til å stole på prosessen slik den utvikler seg. Jeg er veldig glad i det gestaltterapeutiske ordet hvordan – det har hjulpet meg til å fortsette å være fenomenologisk og nysgjerrig. Jeg har hatt et behov for å lære mer om traumer – om kroppen generelt, om pusting for eksempel, for derved å øke min kunnskap. Kroppslige prosesser kan ikke planlegges, de bare skjer – og jo mer jeg vet om kropp, jo mer ser jeg.
Jeg har undervist siden 2001, og jeg kan se de samme prosessene som nevnt ovenfor hos studentene mine, og hos de jeg veileder. Jeg setter pris på å kunne hjelpe til læring, og på å kunne legge til rette for gode læringsforhold. På en av utdannelsene mine i Berlin, ønsket en av deltagerne å legge til i læringskontrakten vår at han ønsket å være fri til å gjøre feil. Han ga med det uttrykk for et viktig poeng, nemlig at dersom vi skal late som om vi vet alt, så kan vi ikke lære.
Spesielt i narsissistiske og borderlineprosesser blir vi psykoterapeuter utfordret til å bli eksperter med én gang eller å gå raskt til handling, og til å skulle løse alle problemer så fort som mulig. I utdannelsen min har jeg fokusert på de traumatiske og til tider tvangsmessige måtene å kommunisere på i slike prosesser. Jeg oppmuntrer til å bli var på hvordan de traumatiske 5 F´ene vises i klientens kropp. Jeg underviser på en eksperimentell og teoretisk måte om utfordringene ved ”mellomkroppslig” kommunikasjon – som for eksempel retraumatisering og destabilisering når det gjelder klienten, og det å bli påvirket på et nevrobiologisk plan når det gjelder terapeuten.
N: Tegn ved tiden vi lever i – Har du lagt merke til en endring over tid med tanke på på hva slags problemer klientene dine har?
J: I mitt daglige kliniske virke har jeg flere klienter med narsissistiske og borderlineprosesser enn jeg hadde for 5, 10 eller 30 år siden da jeg begynte å jobbe. Hvordan vet jeg det? La meg gi et eksempel. Noen ganger når jeg går ut i lunsjpausen for å trekke litt frisk luft etter en time, oppdager jeg at min persepsjon fremdeles er farget av prosessen jeg har vært i. Jeg kan for eksempel se en mann på gaten og jeg blir oppmerksom på at jeg dømmer eller nedvurderer ham. Det er som en ”sammenligne med andre”-gift – som handler om å være mer, bedre, høyere, rikere. Jeg bærer altså fremdeles ekkoet av det kroppslige feltet i min egen kropp. Jeg er til tider bekymret over om vi som psykoterapeuter klarer å ta godt nok hånd om oss selv, og jeg håper at vi ikke mister gleden over de små, vakre tingene i livet.
