Henning Herrestad, du har nå skrevet fast for Norsk gestaltterapeutforenings publikasjoner siden 2013 i tillegg til å ha hatt verv i foreningen. Hva har det å engasjere seg i fagmiljøet betydd for deg?
Jeg har aldri vært gestaltterapeut med private klienter. Ved siden av veiledningsgruppen, så har arbeidet i Faglig Etisk Råd, styret i NGF og nå studiegruppen jeg deltar i vært viktige for å bevare og fornye engasjementet for gestaltterapi. Jeg har utviklet stor respekt for dem som faktisk lever av gestaltterapi og kampen de fører for å utvikle gestaltterapi som profesjon.
Gestaltterapeuten.no har nå publisert alle artiklene som du skrev i GESTALT under vignetten «I tiden». Er det noen av artiklene du synes er spesielt aktuelle akkurat nå?
Henning Herrestad er å områdeleder og nestleder i Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i helseregion Øst (RVTS Øst). Han er gestaltterapeut MNGF og filosof.
Først vil jeg si at jeg er veldig glad for at dere har samlet alle artiklene. Det gir dem et slags nytt liv. Det hender jeg refererer til egne artikler, og da er det flott at det faktisk er mulig å finne dem uten å ha alle årgangene i bokhylla. Hva som er spesielt aktuelt endrer seg hele tiden, men om man bare skal lese en av mine artikler, er kanskje artikkelen «Eksistensialisme og gestaltterapi» stedet å starte.
Er du i gang med en ny artikkel? Hva handler den om?
Jeg har flere ideer til nye artikler, men jeg er ikke ordentlig i gang med en ennå. Jeg har lenge vært opptatt av hva som er den teoretiske kjernen i gestaltterapi. Hva betyr de grunnleggende begrepene om impuls, behov, kontakt, kontaktformer, figur, grunn, felt og så videre? Hva slags prosess beskrives av kontaktsyklusen? Hvor kom denne modellen som beskrives av Perls, Hefferline og Goodman fra? Hva var nytt? Hvordan kan vi forstå denne modellen i dag? Jeg tror nok neste artikkel vil forfølge de samme spørsmålene på en eller annen måte.
Tidligere var du kjent for å jobbe med blant annet selvmordsforebygging og sorgbearbeiding. Hva tenker du om utviklingen på disse områdene de siste årene?
Jeg følger ikke lenger disse områdene tett, men litt på avstand. Det skjer mye faglig spennende på begge områder, selv om det ikke er noen strålende gjennombrudd i forskningen eller i den politiske prioriteringen av disse områdene. Innen selvmordsforebygging har vi jo nå en nasjonal handlingsplan som faktisk skaper ny giv i fagmiljøene. Innen sorgbearbeiding har mitt arbeidssted akkurat deltatt i en forskningssøknad, som hvis den går gjennom, kan gi oss svært viktig ny innsikt og nye verktøy for oppfølging av sørgende som du kan ha tilgjengelig på mobiltelefonen.
Du er nå områdeleder og nestleder i Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i helseregion Øst (RVTS Øst). Der jobber dere med problemstillinger som ikke bare er individuelle, men også knyttet til samfunnsmessige forhold. På hvilken måte preger din bakgrunn i gestaltterapi og filosofi mulighetene du ser for at helsevesenet kan møte disse utfordringene?
Den preger meg på den måten at jeg hele tiden tenker på mulighetene og utfordringene som del av vår samfunnsmessige organisering. Jeg skrev om dette i artikkelen Om psykiatriske diagnoser og sorg i 2014. Da var komplisert sorg foreslått som en diagnose, nå er den blitt det. Men det trengte ikke være slik. Samfunnet kunne like gjerne organisert hjelpen til mennesker som står fast i sorg på en ikke-medisinsk måte.
Hvilke helse- og samfunns-utfordringer er du og RVST Øst for tiden spesielt engasjert i å utvikle gode støtte-funksjoner for?
Det er stor bekymring fra mange hold for spriket mellom på den ene siden våre stadig strengere lover og sosiale normer knyttet til seksuell atferd og på den andre siden et økende antall ungdommers bekymringsfulle og skadelige seksuelle atferd. Årsakene er sammensatte, men mange unge har ikke klart for seg hva som normalt, hva som er ugreit og hva som er ulovlig. De trenger voksne som tør å snakke med dem om dette, men mange «hjelpere» kvier seg for kleine samtaler.
RVTS Øst har utviklet «Play-it-Right» (https://rvtsost.no/play-it-right). Det er en eske med en pakke kortstokker, et par store, myke terninger og en håndbok. Dette er et hjelpemiddel til å snakke med ungdom og unge voksne om seksualitet. Tanken er å forebygge bekymringsfull og skadelig seksuell atferd gjennom å få i gang gode, reflekterende samtaler. Kortene er en krykke som gjør terskelen lavere for å ta disse samtalene. Vi selger dem, og gir opplæring i bruken digitalt. Man kan nå også kjøpe bare boken alene. Dette er RVTS Østs bidrag til en stor pakke av forebyggende tiltak man kan lese om på www.seksuellatferd.no .
Har vi gestaltterapeuter en plass innenfor det offentlige helsevesenet, synes du? Hvilke tilleggskompetanser ser du som viktige for oss å utvikle, i så fall?
Det er jo mange gestaltterapeuter som har funnet en plass enten som ansatte i det offentlige helsevesenet, eller i samarbeid med fastlegene om å gi et tilbud til mennesker med milde og moderate psykiske lidelser. Jeg synes Elisabeth Eie har gitt en god analyse av hva vi må gjøre for å få en plass innenfor det offentlige helsevesenet som gruppe i «Rapport fra NGFs arbeidsgruppe» i årbok for 2021. Hva slags tilleggskompetanse gestaltterapeuter kan trenge, håper jeg NGF kan komme i posisjon til å diskutere med helsemyndighetene.
Aller sist, hvordan tar du vare på din egen helse?
I år (2022) er jeg 60 år, og merker mer enn før hvor avhengig kroppen er av regelmessig bruk. Jeg har mitt eget lille yoga-program hver morgen. Jeg sverger til sykling og roing og fotturer, langsom og seig bruk av kroppen. Den psykiske helsen krever også en innsats med gode relasjoner og gode rutiner. Hjernen trenger også mye bruk, og det å skrive artikler er for meg en viktig del av å bevare egen helse.
Da gestaltterapi ble utviklet, var det som en behandling av nevroser. I dag finnes ikke lenger nevroser som egen diagnose. Kan gestaltterapi likevel ha relevans i dagens helsevesen? — Ja, for ny forskning støtter tanken om at nevrotisme ligger bak all psykisk lidelse.
Henning Herrestad skriver fast for Gestaltmagasinet under vignetten «I TIDEN». Han er gestaltterapeut MNGF, har doktorgrad i filosofi og driver en filosofisk praksis. Han arbeider ved RVTS Øst som leder for kommunale prosjekter og som nestleder ved senteret.
I 1951, når Fritz Perls, Ralph Hefferline og Paul Goodman (heretter forkortet PHG) gav ut grunnboken i gestaltterapi Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality, var «nevroser» så innarbeidet som begrep i psykoterapi at de skriver at det er universell enighet om at alle mennesker i vårt samfunn har nevroser (s. 139). Spørsmålet de vil besvare er ikke om nevroser finnes eller er utbredt, men hvordan man best kan behandle dem. Gestaltterapi ble utviklet for å behandle nevroser. Så – rundt 1980 – forsvant nevrosene som begrep fra klassifikasjonene av psykiske lidelser. I artikkelen om nevroser i Store Norske Leksikon skriver Ulrik Malt (2019) følgende :
I moderne klassifikasjon er nevrosebegrepet forlatt som overordnet klassifikasjonsbegrep og i stedet erstattet av rent beskrivende termer, for eksempel stemningslidelser uten psykose, fobiske og andre angstlidelser, tvangslidelser, dissosiative lidelser, somatoforme lidelser, spiseforstyrrelser og ikke-organiske søvnforstyrrelser, seksuelle dysfunksjoner og visse former for personlighetsforstyrrelser (min utheving).
Betyr dette at gestaltterapi egentlig ble utdatert alt for 40 år siden som behandling for en lidelse som ikke lenger finnes? Jeg vil argumentere for at tvert imot så er gestaltterapi mer relevant enn noen gang. Først vil jeg vise hvordan PHG sin forståelse av årsaken til nevroser var helt i tråd med samtidens beste forskning, representert ved den norske forskeren Harald Schjeldrup, og med dagens forskning på «nevrotisisme» oppsummert av Barlow m.fl. i 2014. Dernest vil jeg vise at pendelen som svingte vekk fra PHGs forståelse av nevroser som grunnlaget for alle andre psykiske lidelser, kanskje er i ferd med å svinge tilbake og gjøre gestaltterapi mer relevant igjen. Til slutt peker jeg på hvordan gestaltterapeut-læreren Peter Phillipson har argumentert for at gestaltterapi kan gi psykisk syke et bedre liv selv om terapien ikke kan behandle lidelsen de har som diagnose.
Malt om nevroser I artikkelen om nevroser i Store Norske Leksikon gir Ulrik Malt nevroser følgende definisjon:
Nevroser er en fellesbetegnelse for en rekke former for psykiske lidelser som er forbundet med subjektivt sett plagsomme symptomer, og hvor det oftest er redusert ytelse i arbeid, vanskeligheter i sosiale og familiære sammenhenger og innskrenket livsutfoldelse uten at det kan påvises markert brist i evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet slik det sees ved psykose, og uten at det kan påvises en biologisk sykdom eller skade som forklarer sykdomsbildet.
De vanligste symptomene er ulike former for angst i form av psykiske (for eksempel utrygghet, redsel, bekymring, tvangstanker) eller kroppslige symptomer (for eksempel hjertebank, klamhet og svette, svimmelhet, tranghet for brystet), depressive symptomer (for eksempel tristhet, pessimistiske tanker, selvmordsimpulser), søvnproblemer og smerte- og spenningstilstander (for eksempel hodepine, mage- og tarmproblemer).
Personlighetstrekk ved nevroser består av hemninger og innskrenkninger i en harmonisk livsutfoldelse på det ytre plan eller på det indre plan når det gjelder tanker, fantasier og følelser. Som regel skaper slike trekk problemer i forhold til nærstående mennesker (forandringer i objektforhold). (Malt, 2019)
Schjelderup om nevroser Norges første professor i psykologi, Harald Schjelderup, utviklet en forståelse av nevrose uavhengig av Freuds teori, først publisert i boken Nevrosene og den nevrotiske karakter fra 1940. Det er relevant å sitere fra denne boken både fordi den er forbausende aktuell og fordi den foregriper noen av forklaringene på nevrose publisert i Perls, Hefferline og Goodmans bok Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality (1951) 11 år senere.
Perls, Hefferline og Goodman sin forklaring på hvordan nevroser oppstår følger Schjelderups forklaring langt på vei
Schjelderup tar utgangspunkt i dyreforsøk med såkalte «eksperimentelle nevroser» der dyr viser nevrotisk atferd etter at de er gitt elektriske støt uten at det er noe mønster i hvordan de kan unngå dem. Han hevder (1940, s. 171-172) at eksperimentelle nevroser har den samme mekanisme i sin kjerne som han finner i «krigsnevroser» (det som i dag heter «Post-Traumatisk Stress Syndrom» eller PTSD) og «karakternevroser» (altså et nevrotisk personlighetstrekk):
Og denne kjerne i nevrosen er nettopp den tilstand av hjelpeløshet og angst som tilsvarer den traumatiske situasjon. I denne situasjon er den vanlige avferdigelse av følelsene avskåret. Barnet overveldes av inntrykkene. En følelse av tilintetgjørelse, hjelpeløshet og rådløshet gjør seg gjeldende.
I en slik situasjon kan det oppstå en eiendommelig avstenging av følelsene. … Denne «avstengings-mekanisme» er både teoretisk og praktisk det kanskje mest sentrale problem i nevroselæren. … Avstengningsmekanismen vil settes i virksomhet overfor følelser og impulser som har assosiativ sammenheng med den traumatiske konflikt, og barnet blir dermed mer eller mindre affektivt sperret og lammet i sin evne til å sette hele sitt vesen inn. Det kan ikke lenger naturlig være seg selv på samme måte som tidligere.
Schjelderup (s. 173) skriver videre:
I noen tilfelle – slik som i de fleste av de eksemplene som er nevnt – finner vi bestemte avgjørende enkeltopplevelser, svære, dramatiske traumer som analysen konsentrerer seg om. Slike tilfelle brukes fortrinnsvis som eksempler, fordi de lar sammenhengene fremtre særlig klart. Men det må ikke misforstås derhen at alle eller de fleste tilfelle er av denne art. I alminnelighet er det vel mer «langstrakte» situasjoner uten dette iøyenfallende og dramatiske, hvor tilpasningsevnen har sviktet. F.eks. hele den situasjon med utallige enkeltkonflikter, som et barn kan stilles overfor når en yngre bror eller søster kommer til. Det er en summasjon av traumer inntil kanskje en forholdsvis liten ting «får begeret til å flyte over.
I sin oppsummering tar Schjelderup (s. 177) med tre årsaks-faktorer som medvirker til nevrose:
1) Konstitusjonelle faktorer (det vi nå kaller «genetisk sårbarhetsfaktorer»)
2) Den alminnelige oppdragelsessituasjon (graden av innskrenkning av barnets reaksjonsfrihet) (det vi kanskje nå vil kalle «et lite støttende oppvekstmiljø»)
3) Mer spesielle traumatiske opplevelser.
DEL 2. GESTALTTERAPI OG NEVROSER
Perls, Hefferline og Goodman (heretter: PHG) sin forklaring (1951, s. 294) på hvordan nevroser oppstår følger Schjelderups forklaring langt på vei, og bruker nettopp dramatiske traumer som pedagogisk eksempel:
How has it occured? Suppose there was once a present-situation in which one was aware of a strong desire, in a scene with objects. (For simplicity’s sake let us think of a single dramatic moment, a “trauma.”) The desire was frustrated: there was a danger in satisfaction: and the tension of frustration was unbearable. One then deliberately inhibited the desire and awareness of the desire, in order not to suffer and to keep out of danger. The whole complex of feeling, expression, gesture, and the sensory impression that is especially deep because importantly unfinished, is now out of use; and considerable energy is continually expended to keep it out of use in every present. (Considerable energy because the traumatic scene is importantly unfinished and must be strongly countered.)
Hovedårsaken til de senere nevrotiske symptomer er avstengning, og PHG forklarer denne mekanismen med at situasjonen er «uavsluttet» fordi behovet ikke er tilfredsstilt, og personen i stedet bruker den frustrerte energien på å unngå fare gjennom å holde følelser, muskelspenninger og sanseinntrykk utenfor «awareness».
Nevroser som tilpasning til et sykt samfunn I likhet med Schjelderup, forklarer PHG (s. 295) at det vanligvis ikke er snakk om dramatiske traumer:
Probably there is never such a single traumatic moment as we have been describing, but rather a traumatic series of more or less like frustrated and dangerous moments, during which the tension of the feeling and the dangerous explosiveness of the response gradually heighten, and the inhibition of these habitually strengthens until, in the interest of economy, feeling and response are blotted out. Any one of this series may stand, as the later remembered scene, for what is inhibited.
Framfor en enkeltsituasjon så truende at man fortrenger følelse og respons en gang for alle, skjer fortrengningen litt hver gang til den er blitt en vane, skriver PHG. De kommer igjen og igjen tilbake til at det i vårt samfunn er unntaket at man er i faktisk livsfare, men normalen at man opplever «… a chronic low-tension disequilibrium, a continual irk of danger and frustration, interspersed with occasional acute crisis, and never fully relaxed» (s. 263-264).
Fortrengning av følelse og respons er en helt adekvat respons på en farlig situasjon, og når det er konstant fare, betyr det at nevroser er en sunn tilpasning. «When extreme deliberateness is reasonable, in the face of chronic present dangers, we cannot speak of “excess,” but we might well speak of a “neurotic society” whose arrangements are out of human scale» (s 276). Vi har altså et “sykt samfunn” der den beste tilpasningen er selv å være «syk», ja der nevrosen er en normaltilstand. «Neuroticism is also a response of human nature and is now epidemic and normal, and perhaps has a viable social future» (s. 319).
Nevrotiske symptomer vs. sunnhet Men selv om nevroser er en sunn tilpasning til et sykt samfunn, så har denne tilpasningen en rekke omkostninger for personen. Jeg minner om Malts symptomliste i innledningen. PHG er mer opptatt (s. 305) av hva vi kan kalle «mangel på vitalitet»:
… attention, concentration, interest, concern, excitement and grace are representative of healthy figure-ground formation, while confusion, boredom, compulsion, fixation, anxiety, amnesias, stagnation and self-consciousness are indicative of figure/ground formation which is disturbed» (s. ix) og «… habitual deliberateness, factuality, non-commitment, and excessive responsibility, traits of most adults, are neurotic; whereas spontaneity, imagination, earnestness and playfulness, and direct expression of feeling, traits of children, are healthy.
Oppsummering Dette kan kanskje oppsummeres som at gestaltterapi er utviklet både som en behandling for personer som fungerer helt normalt, men som savner mer vitalitet i livet sitt, og for personer med mer alvorlige nevrotiske symptomer som dem Malt lister opp.
Hvordan PHG beskriver at gestaltterapi behandler nevroser, er jeg nødt til å komme tilbake til i en senere artikkel. Her har jeg kun ønsket å vise at PHG beskriver nevroser som selve problemet gestaltterapi er laget for å løse, og at forklaringen på hvordan nevroser oppstår tilsvarer Schjelderups forklaring langt på vei.
DEL 3. FORSKNING OM NEVROSER
Likheten mellom Schjelderup og PHG viser at begge var på høyde med sin samtids forskning når de utformet sine teorier om årsakene til nevroser og terapien for å behandle personer med nevroser. Spørsmålet er om dette har noen relevans i 2020, når altså diagnosemanualene for psykiske lidelser ikke lenger har med nevroser som en egen kategori. Hvordan kan gestaltterapi hevde sin relevans i dagens helsevesen når problemet den er laget for å løse ikke lenger «finnes»?
Å si at nevroser ikke lenger finnes, er ikke helt riktig. For «nevrotisisme» regnes fortsatt som en felles faktor som ligger bak alle de diagnosene Malt sier har erstattet begrepet nevroser. Det er forsket mye på nevrotisisme, og Barlow med flere (2014) har i artikkelen «The Origins of Neuroticism» oppsummert genetisk, nevrologisk og psykologisk forskning om nevroser i det de kaller «tripple vulnerability theory». De har akkurat de samme årsaksforklaringene på nevrotisisme som Schjelderup har på nevroser, og bekrefter slik også kjerneforklaringen i PHG.
David H. Barlow – psykolog og kjent angstforsker, særlig for Anxiety and Its Disorders: The Nature and Treatment of Anxiety and Panic.(Foto: Brittany Woods, Wikipedia commons)
Tre årsaker til nevrotisisme Når det gjelder 1) Konstitusjonelle faktorer (genetisk sårbarhet), så har Barlow med flere en langt mer detaljert forklaring om hvilke hjerneområder som feilfungerer. De (s. 483-484) skriver:
It is when the arousal response system misfires – either in the wrong context or at a very exaggerated level – that pathology emerges. Thus, biology alone does not lead to maladaptive endpoints; rather, it is the combination of heightened physiological reactivity with a psychological perception of the unpredictability or uncontrollability of the stressor that leads to the development of neuroticism.
Med andre ord har moderne nevrologisk forskning identifisert hvilke hjerneområder som enten reagerer på feil stimuli eller overreagerer når noen har en nevrose, og de konkluderer som Schjelderup med at det ikke er en medfødt feil alene, men en sårbarhet som utløses av uheldige miljøfaktorer. Verken Schjelderup eller PHG hadde tilgang til de hjerneavbildningsteknikkene som har gitt kunnskapen Barlow med flere bygger på, men det er verdt å merke seg at Schjelderup, i motsetning til PHG, likevel fremmer genetisk sårbarhet som en hypotese.
Om 2) Den alminnelige oppdragelsessituasjon (et lite støttende oppvekstmiljø) skriver Barlow med flere (s. 483-484):
… there is evidence that parenting styles moderate the effects of early vulnerabilities on stress reactivity and emotionality more generally. That is, in monkeys and humans, positive parenting behaviors, as described earlier, can buffer against the development of neuroticism. … More broadly, harsh or intrusive and overcontrolling parenting styles (snowplow or helicopter parenting) may produce lasting disruptions in children’s hypothalamic-pituitary-adrenal (HPA) axis functioning, including higher resting cortisol.
De skriver altså at gode foreldre kan forhindre at en medfødt sårbarhet utvikler seg til en nevrose, mens et dårlig oppvekstmiljø med negative, invaderende eller overkontrollerende foreldre skaper varige hjernestrukturer som gir nevroser som atferdsmessige symptomer.
Om 3) Mer spesielle traumatiske opplevelser skriver de (s. 485):
In addition to negative parenting behaviors, varieties of early adverse experiences – including child physical and sexual abuse, child family dysfunction, and physical or emotional neglect – have been directly associated with higher levels of neuroticism in adult offspring. Although more research is needed to understand the mechanisms through which such experiences contribute to neuroticism, we suggest that inadequate development of perceptions of control is strongly implicated.
Igjen ser vi at traumatiske opplevelser som fører til en opplevelse av å mangle kontroll over eget liv er en direkte årsak til nevrotiske symptomer.
Nevrotisisme – en felles faktor bak flere psykiske lidelser Men hvordan kan Barlow med flere studere nevroser når nevroser ikke lenger finnes som diagnose i diagnosemanualene? Jo, de hevder «nevroticism» er et felleselement i hele rekken av psykiske lidelser omtalt i Store Norske leksikon. De hevder at de biologiske og psykologiske faktorene som er forklart over, kan forklare psykiske lidelser som generalisert angst og depresjon. Men de søker etter psykologiske tilleggsforklaringer på at andre spesifikke psykiske lidelser utvikler seg (s. 488). For eksempel viser en god del forskning at fobier og panikk-lidelser ofte kan spores tilbake til at barn har lært av foreldrene at det er ting som er farlige. Hvis man lærer som barn at andres negative reaksjoner kan ha farlige konsekvenser, kan man utvikle sosial angst. Hvis man lærer at det er like ille å ha aggressive tanker som å gjøre aggressive handlinger, kan forsøket på å undertrykke aggressive tanker føre til tvangslidelser (s. 489).
Med Barlow et al (2014) i hånden, kan gestaltterapeuter altså fortsatt hevde sin relevans som behandlere av nevrotisisme, og gjøre krav på relevans for behandlingen av en hel rekke diagnostiserbare psykiske lidelser. Malt nevnte stemningslidelser uten psykose, fobiske og andre angstlidelser, tvangslidelser, dissosiative lidelser, somatoforme lidelser, spiseforstyrrelser og ikke-organiske søvnforstyrrelser, seksuelle dysfunksjoner og visse former for personlighetsforstyrrelser. I tillegg er relevant å nevne såkalte stresslidelser som PTSD, komplisert sorg og situasjonsbestemt psykisk ubalanse fordi sykdomsårsaken i disse også kan knyttes til en eller flere traumatiske hendelser.
Jeg ser for meg at flere gestaltterapeuter som leser dette, vil reagere på det jeg her har skrevet ut fra at vi har lært at gestaltterapeuter ikke stiller diagnoser. Jeg mener heller ikke at vi skal begynne å bruke noen av disse diagnosene på dem som kommer til oss for å gå i gestaltterapi. Men fastlegene og psykologene og psykiaterne vi samarbeider med bruker disse diagnosene, og de vil spørre seg selv om pasienter med noen av disse psykiske lidelsene kan ha utbytte av gestaltterapi. Det er i dialogen med disse at gestaltterapeuter bør kunne sannsynliggjøre hvorfor gestaltterapi er virksom. Det at terapien bygger på en oppdatert forståelse av årsaken bak disse psykiske lidelsene er en del av denne sannsynliggjøringen.
DEL 4. GESTALTTERAPI – EN VIDUNDERMEDISIN
PHG bruker ofte begrepet «nevrotisk» synonymt med «usunn». De beskriver inngående hva de forbinder med sunn fungering og kontrasterer dette med «nevrotisk» fungering (se for eksempel s. 292). Usunn fungering beskriver de som en akse som går fra nevrose mot mer alvorlige psykiske lidelser som psykose (se s. ix og s. 231). Så mens Malt avgrenser nevrose fra psykose, ser PHG psykose som en alvorlig form for nevrose. PHG så tilsynelatende gestaltterapi som en vidundermedisin mot alle psykiske lidelser. I følge Caspi og Moffit (2018, s. 839) var dette den vanlige måten å forstå all psykoterapi på inntil 1980.
PHG argumenterer (s. 280) for at de ulike psykoterapiene som var utviklet i samtiden alle deler deres utgangspunkt i nevroser og deres generelle ambisjon om å behandle alle psykiske lidelser:
Every school of psychotherapy has some conception of human nature, that in neurosis is repressed and regressed, and it aims to “recover” it or “bring it to maturity.” According to the conception, there are certain drives or behaviors that ought to be dominant in healthy self-regulation, and the aim is to create an actuality in which they are dominant.
Paradigmeskiftet i 1980 Hva var det som forandret seg rundt 1980, og som gjorde hele denne tilnærmingen til psykoterapi i utakt med tiden? Jo, det oppstod tidlig på 1970-tallet en enighet mellom ledende psykiatere og psykologer i USA om at man trengte en grunnleggende revisjon av hele paradigmet for forskning og utvikling av terapi. Dette ledet til den 3. revisjon av det amerikanske klassifikasjonssystemet kjent som The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-III) i 1980. For lederen av denne revisjonen, Robert Spitzer, var det en ledestjerne at psykiske lidelser er medisinske sykdommer, selv om de underliggende medisinske årsakene ennå ikke er kjent. Også WHOs manual International Classification of Disease (ICD), som vi bruker i Norge, ble revidert. Selv om det er forskjeller, og om revisjonene av manualene skjer i utakt med hverandre, er det et mål at begge skal være mest mulig like for å fremme internasjonal forskning.
I somatisk medisin tar vi for gitt at en lege ikke kan behandle alle sykdommer med den samme medisin, men må stille diagnose for hvilken sykdom det er, for å gi den riktige behandling. For eksempel innen kreftbehandling er det uprofesjonelt å hevde at samme type behandling vil hjelpe mot alle typer kreft. Selv om all kreftsykdom er forårsaket av enten ukontrollert cellevekst, eller cellevekst og celledeling som er kommet ut av kroppens kontroll, er det avdekket at det finnes hundrevis av ulike varianter av kreft som responderer forskjellig på ulike typer behandling. Ett medikament kan gi god virkning på én type kreftceller hos en person og samtidig være uten virkning på en annen type celler hos samme person eller samme type celler hos en annen person.
I 40 år har man nå forsket med det utgangspunkt at det finnes mengder av ulike psykiske lidelser, hver med sine høyst spesifikke, foreløpig ukjente, årsaker, og at man kan utvikle særegne psykoterapeutiske behandlinger som gjennom forskning er vist å være effektive for hver enkelt spesifikk lidelse. Her er vi inne på en av grunnene til at fastlegene og psykologene og psykiaterne kan være skeptiske til gestaltterapi. Den forståelsen at all psykisk lidelse finnes på én akse fra mild til alvorlig fiksering og fortrengning av følelse og respons, vil disse finne avleggs eller useriøs. Ja, man kan nesten undre seg over at gestaltterapi har overlevd 40 år etter at dette paradigmet har gjennomsyret hele det offentlige helsevesenets forståelse av psykiske lidelser.
Men nå etter 40 år med denne oppsplittede forståelsen av psykiske lidelser, kan det se ut som pendelen er i ferd med å snu. For det første, har man hatt flere revisjoner av manualene (DSM 3-R 1987, DSM-IV 1994, DSM-IV TR 2000, DSM-5 2013, ICD-10 1999, ICD-11 2018), og det som skulle være stabile kategorier av psykiske lidelser endres hver gang. For det andre, er det i stor grad slik at pasienter får flere ulike diagnoser (Caspi og Moffit 2018, s 832), særlig over tid (Caspi og Moffit 2018, s. 836). Dette har ledet til en jakt på underliggende fellestrekk bak de ulike diagnosene, slik som nevrotisismestudiene omtalt i Barlow med flere (2014). For det tredje ble tanken om spektre fra mindre til mer alvorlige utslag gjeninnført i DSM-5 der ulike autisme-diagnoser (som for eksempel «Asbergers syndrom») er fjernet og erstattet av én felles diagnose «autisme spektrum diagnose».
Avshalom Caspi og Terrie Moffitt – psykologer og forskere på mental helse og utvikling. Siste bok: The Origins of You: How Childhood Shapes Later Life (Bilde fra nettsiden deres).
Psykiske lidelser som grader av samme problem Caspi og Moffit (2018), to av verdens mest anerkjente forskere på sammenhenger mellom genetisk sårbarhet, traumatiske hendelser og hjernens utvikling, framsetter som en hypotese verdt å undersøke at psykiske lidelser kanskje likevel alle er langs en og samme akse. De viser til genetiske studier som gir støtte for at det er én generell genetisk faktor som influerer på alle former for psykiske lidelser (s 837), at nevrologisk er det en rekke fellestrekk mellom alle former for psykiske lidelser (s 838), at det å ha vært utsatt for traumer i barndommen er et fellestrekk for svært mange som utvikler psykiske lidelser. Deres første hypotese om hvilken psykologisk faktor som ligger bak all psykisk lidelse, er derfor nevrotisisme (s 835). Men det er også belegg for å hevde at manglende følelsesregulering, mangler ved intellektuell fungering og tankemessige feilslutninger («disordered form and content of thought») ligger bak alle psykiske lidelser (s. 835-836). En klinisk følge av denne én-spektrum-hypotesen er at man igjen kan tenke seg at det er én type behandling som passer for alle psykiske lidelser. De ser for seg kritikerne som sammenligner dette med at legen skulle gi samme medisin til alle pasienter, men argumenterer for at mens ulike somatiske sykdommer berører ulike av kroppens organer, så er alle psykiske lidelser dysfunksjoner i ett av kroppens organer – hjernen.
Som leseren vil skjønne, er jeg begeistret for at det igjen er mulig å hevde at én type behandling kan virke for alle typer psykiske lidelser. Men selv om Caspi og Moffit (2018) viser til mye forskning som kan støtte en slik hypotese om felles årsaker og enhetlig behandling, understreker de at de kun har framsatt en hypotese som bør undersøkes før man kan konkludere om de har rett. Og når man skal avgjøre hvilke psykoterapier som passer for alle, er det allerede mange som med forskning i hånden vil gjøre krav på plassen. Kanskje vil gestaltterapiens eksistensberettigelse i helsevesenet fortsatt bygge på at vi gjør noe som ligner på det forskningen har underbygget som effektiv behandling?
Peter Philippson ved Manchester Gestalt Center, særlig kjent for sin teori om det samskapte, tilblivende selv (“The Emergent Self”).
Gestaltterapi for å få et bedre liv selv om man har en psykisk lidelse Peter Phillipson (2009, 2012) er en gestaltterapiteoretiker som har tatt utfordringen med å sette gestaltterapi i sammenheng med moderne forskning innen for eksempel nevrologi. Han omtaler barn som har utviklet nevrologiske strukturer som, slik jeg tolker det, gjør dem ute av stand til å ha utbytte av vanlig gestaltterapi (2012, s. 166). Etter at Phillipson var i Oslo og holdt undervisning i november 2019, spurte jeg ham derfor om han var enig i at det er begrenset hvilken nytte personer med psykose eller autisme kan ha av gestaltterapi. Phillipson svarte:
Psychosis and autism clearly have neurological, maybe genetic roots, and show in various levels of severity. These will limit what psychological therapies can achieve, to a greater or lesser extent. People with those problems also face developmental difficulties as parents find children with complex ways of being aware difficult to relate to, or easy to reject or try to control with severe punishment. (Personlig kommunikasjon, 2019)
Med andre ord gjør det å ha autisme eller psykose at man også er sårbar for å utvikle nevrose fordi man har vanskelig for å relatere til andre mennesker. Det er lett å tenke seg at både personer med autisme og med psykose opplever det PHG beskriver som «… a chronic low-tension disequilibrium, a continual irk of danger and frustration, interspersed with occasional acute crisis, and never fully relaxed»(s. 263-264).
Phillipson skriver i samme e-post:
In fact, I don’t think all clients with predominantly psychological problems can be healed by any therapy, including GT. Yet in the relatively limited work I have done with people with schizophrenia, I do think I have been able to help them be in more contact in the world and engage better with people and the world of work and social activities … That doesn’t mean that they do not have schizophrenic symptoms after therapy, but that they can live their lives in a more full way.
Gestaltterapeuter kan med andre ord hevde at selv om de ikke kan behandle psykose eller autisme, så kan de i mange tilfeller bidra til at personer med slike lidelser får et bedre liv.
DEL 5. KONKLUSJON
Gestaltterapi har lenge markedsført seg som en alternativ behandling, og mange gestaltterapeuter er opptatt av å holde god avstand til leger og psykologers tradisjonelle «medisinske paradigme». Faren med dette er at man lever i en parallell virkelighet utenfor resten av samfunnet, en virkelighet der man snakker et eget språk og har sine egne forklaringer på sykdom og helse helt uten kontakt med storsamfunnet.
Hvis vi ser nærmere på PHG, gestaltterapiens grunnbok, så presenterer de en sykdomsforklaring og en terapi for nevroser, som da var en anerkjent diagnose. De polemiserer mot psykoanalysen, som var den fremherskende forståelsesrammen for nevroser i samtiden. De har en tydelig ambisjon om å etablere en ny terapi innenfor datidens helsevesen. Den forklaringen de gir på nevroser hadde støtte i samtidig forskning, og den er fortsatt i tråd med moderne forskning på nevrotisisme som en felles faktor bak en rekke psykiske lidelser. Nevrotisisme er ikke en diagnose, men en personlighetsfaktor som gir økt sannsynlighet for å utvikle psykiske lidelser. Det gir like god mening å hevde at man kan behandle nevrotisisme med psykoterapi som å si at man kan behandle personlighetsforstyrrelser. Jeg mener derfor at gestaltterapeuter har all mulig grunn til å hevde sin kompetanse på behandling av nevrotisisme overfor helsevesenet med forankring i det medisinske paradigmet.
Å hevde at gestaltterapi er en terapi som er spesielt egnet til å behandle nevrotisisme, og derfor til å behandle de psykiske lidelsene som kan følge av nevrotisisme, betyr ikke at man forlater feltteorien eller relasjonsorienteringen. PHG innførte feltteorien i terapien, og det er gjennom å bruke den at gestaltterapi kan gi en effektiv behandling av nevrotisisme. Det er heller ikke slik gestaltterapeuter med dette skal diagnostisere sine klienter som nevrotiske. men om psykologer, psykiatere eller leger spør hvilke lidelser gestaltterapi kan behandle, kan vi da gi et svar de forstår. Vi kan behandle nevrotisisme og de psykiske lidelsene som gjerne følger av høy nevrotisisme-score som personlighetstrekk.
Jeg har redegjort for hvorfor tanken om at én terapiform kan virke på alle typer psykiske lidelser, ble forlatt for over 40 år siden, men at det i dag kan se ut som om pendelen kan svinge tilbake. Det er ikke lenger så fjernt som for noen få år siden å hevde at man ved å behandle nevrotisisme kanskje kan behandle et vidt spekter av psykiske lidelser. Til slutt har jeg pekt på at man kan hevde at man også kan hjelpe personer med alvorlige psykiske lidelser til et bedre liv dersom de har nevrotisisme som en tilleggslidelse. Jeg mener vi har et grunnlag for å gå i dialog med representanter for helsevesenet om hvordan gestaltterapi kan være en utvidelse av det offentlige helsevesenets behandlingskapasitet på linje med privatpraktiserende psykologer, og ikke en alternativ behandling med en fremmed og eksotisk forståelse av årsaker og behandling av psykiske lidelser slik som ayurvedisk medisin eller healing.
DEL 6. LITTERATURLISTE
Barlow, David H; Ellard, Kristen K; Sauer-Zavala, Shannon; Bullis, Jacqueline R; Carl, Jenna R. (2014). The Origins of Neuroticism, Perspectives on Psychological Science, Vol. 9 (5), 481-496.
Caspi, Avshalom; Moffit, Terrie E (2018). All for One and One for All: Mental Disorders in One Dimension. American Journal of Psychiatry, Vol 175 (9), 831-844.
Malt – snl.no/nevroser
Perls, Fritz; Hefferline, Ralph; Goodman, Paul (1951). Gestalt therapy: Excitement and Growth in the Human Personality. Souvenir press. Reprint 1996.
Philippson, Peter (2009). The Emergent Self: An Existential-Gestalt Approach. London: Karnac Books.
Philippson, Peter (2012). Gestalt Therapy: Roots and Branches – Collected Papers.London: Karnac Books.
Schjelderup, Harald (1941). Nevrosene og den nevrotiske karakter. Oslo: Gyldendal.
Teigen, Karl Halvor (2004). En psykologihistorie. Bergen: Fagbokforlaget.
Hva er et «behov»? Styres vi av våre behov eller ønsker? Gjør det noen forskjell i terapirommet? Gjør det noen forskjell for hvordan vi forstår det som skjer i terapirommet? I denne artikkelen stiller jeg spørsmål ved om gestaltterapi har en godt nok utviklet teori om behov og hva som for øvrig styrer menneskers handlinger.
I Gestalt 1-2018 skrev jeg om endring og gestaltterapi basert på boken Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis (2017) av Gro Skottun og Åshild Krüger. I Gestalt 1-2019 har Gro Skottun publisert et tilsvar på min artikkel, der hun avslutter med å si «Jeg fortsetter gjerne dialogen». Jeg vil gjerne fortsette dialogen i håp om at leserne av Magasinet Gestalt også har utbytte av den.
Vår uenighet om årsak-virkning-begrepet
Et av de spørsmålene Gro Skottun og jeg tilsynelatende er uenige om er forståelsen av årsak-virkning-begrepet. I følge Skottun er skillet mellom 1) årsak forstått som lovmessigheter av typen «hver gang X så skjer Y», og 2) årsak forstått som statistiske sammenhenger av typen «hver gang X skjer er det en større sannsynlighet for at Y skjer enn at Y er en ren tilfeldighet» sammenfallende med skillet mellom A) «det medisinske paradigmet» og B) det paradigmet vi gestaltterapeuter og psykologer tilhører. I og med at nesten all moderne medisinsk forskning også baserer seg på en statistisk kausalitetsforståelse (altså punkt 2), mener jeg Skottun tar feil når hun prøver å trekke et slikt skille.
Men Skottun skriver også: «Hadde terapeuten her arbeidet ut fra en kausal medisinsk modell hadde hun spurt seg selv: hva feiler det Bjørn og hvordan skal jeg behandle ham? Hun hadde prøvd å forstå og diagnostisere sykdommen og vært opptatt av hvorfor han er syk. Som gestaltterapeut tenker vi at faren ved kausal-tenkningen er at vi må finne en eller flere årsaker til problemene for å kunne løse dem.» Hun knytter i fortsettelsen en kausal måte å tenke på til det å stille diagnoser og bruke forhåndsbestemte behandlingsforløp. Her opplever jeg at Skottun setter merkelappen årsakstenkning på en rekke ulike ting hun er kritisk til uten at det gjør ting klarere. Man kan mene at problemer kan løses uten at man finner årsaken til at problemene oppstod, og likevel drive årsakstenkning. Man kan mene at medisinske diagnoser og forhåndsbestemte behandlingsforløp er lite egnet, og likevel drive årsakstenkning.
Jeg tror det som forvirrer mange er at årsakstenkning (= kausal tenkning) er så grunnleggende for oss at den er allestedsnærværende. Hver gang vi antar at hendelse X fører til hendelse Y, er det en type årsakstenkning vi gjør. Noen ganger er vi overbevist om at X fører til Y, andre ganger bare tror vi at X muligens fører til Y. Vi bruker årsakstenkning både om hva som skaper problemer, og om hva som løser problemer. Min forståelse er at det er umulig å unngå årsakstenkning. I mine øyne kan man ikke skille mellom de som driver årsakstenkning og de som ikke gjør det – fordi alle gjør det. Det som skiller oss er hvilke årsaker vi legger vekt på. De årsakene vi legger vekt på inngår i våre forklaringsmodeller og teorier. Gestaltterapeuter har andre teorier om hva som er årsakene til endringer enn de leger og psykologer bruker.
Skottun skriver «Selvsagt må vi gestaltterapeuter tro at vi er med på å skape endringsprosesser, og vi har en svært god teori om hvordan endring kan skje.» Jeg er helt enig i at når man står overfor en klient i terapirommet, er det viktig å tro at man som gestaltterapeut er med på å skape endringsprosesser. Jeg mener denne troen baserer seg på at vi har tiltro til teorien om hvordan endring kan skje. En utfordring i gestaltterapeut-utdanningen min var at det tilsynelatende ikke var én svært god teori, men mange ulike teorier.
Jeg synes Skottun og Krüger trakk opp noen sammenhenger som antydet hvor- dan disse teoriene henger sammen. I min artikkel prøvde jeg å gjøre disse sammenhengene enda tydeligere.
Behov i gestaltterapiens teori om endring
Helt siden jeg skrev artikkelen «Endring og gestaltterapi», har det plaget meg at teorien om hvordan endring kan skje legger sentral vekt på menneskers behov uten å gi noen nærmere definisjon eller forklaring på hva behov er for noe.
Alt i innledningen til boken Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality av Perls, Hefferline og Goodman (heretter kalt PHG 1951) møter vi følgende bilde av «motoren» i alle levende organismer: «In the struggle for survival the most relevant need becomes figure and organizes the behavior of an individual until the need is satisfied, whereupon it recedes into the background (temporary balance) and makes room for the next now most important need» (PHG 1951, s xi). Dette er også en beskrivelse av mennesket som velfungerende når det uten hindringer handler for å tilfredsstille behov etter behov etter som de dukker opp.
Hos Skottun og Krüger (2017, s 23) dukker ordet behov opp i det aller første eksempelet. De kommenterer «Og når erfaringen blir tydeligere, kan hun også bli klar over behovet hun har: Vi kan da også si at «behovet gestaltes» – gis form og innhold.» Deretter dukker det opp igjen i avsnittet Behovenes betydning for regu- lering av feltet (Skottun og Krüger 2017, s 32) der de sier at «Lewin argumenterer for at det nettopp er spenningen mellom behov og motbehov som er med på å re- gulere feltet.» De fortsetter forklaringen slik: «Lewin brukte sammenligninger fra fysikken for å forklare hvordan felt reguleres. Når positive og negative krefter står mot hverandre, lades spenning, og idet spenningen lades, kommer også systemet som lades, i bevegelse. Lewin mente altså at lignende spenninger oppstår i sosiale felt mellom mennesker, og graden av spenning bestemmes da altså av behovene våre.» (Skottun og Krüger 2017, s 33).
Dette temaet møter vi igjen i avsnittet Motstridende behov i situasjonen (Skot- tun og Krüger 2017, s 103) der de skriver: «Det finnes situasjoner der vi strever med å velge fordi vi har mange motstridende behov, eller fordi vi møter store utfordringer. Da kan det være nyttig å sortere behov og bli klar over hvordan vi står fast i vår opplevelse av hvem vi er, eller hvem de rundt oss er, noe vi viser med et eksempel på Katrine og Peter. Katrine og Peter er i begynnelsen av tredveårene. De bor sammen i en liten leilighet, begge jobber mye og er aktive på fritiden. Etter ett års samboerskap ønsker Katrine å få barn. Hun er klar over at hun har begrenset med tid til å bli gravid og føde. Peter synes det passer dårlig i livet deres med et barn, de har stor gjeld, og han er i ferd med å gjøre karriere på jobben. De bestemmer seg for å vente litt også fordi Katrine er usikker på om hun passer til å bli mor.”
Eksempelet synes å illustrere Lewins bilde av at det i sosiale felt kan oppstå sterk spenning av at to personer har motstridende behov og at spenningen blokkerer endring.
Skottun og Krüger kommer også tilbake til dette i siste kapittel (21) om Endrings- modellen. Der er det et sentralt temaat klienten har stagnert i sin endrings- prosess fordi hun har motstridende behov. Stagnasjonsfasen ender med at terapeuten arbeider med å øke klientens oppmerksomhet på de motstridende behovene hun har, og at hennes unngåelsesstrategier for å dekke disse behovene står i veien for hennes utvikling (Skottun og Krüger 2017, s 322). Å forstå hvordan motstridende behov hindrer menneskers utvikling virker med andre ord å stå helt sentralt i gestaltterapi. Men hva mener vi da med «behov»?
Hva er egentlig behov?
Når vi skal ringe inn hva som egentlig er behov, er det nærliggende å begynne med det Abraham Maslow kaller grunnleggende fysiologiske behov, behovet for opprettholdelse og forsvar av den fysiske kroppen (/no.wikipedia. org/wiki/Maslows_behovspyramide 15.08.19). Kroppen trenger vann, mat, varmeregulering, søvn, å kvitte seg med avfallsstoffer. Det å nekte mennesker tilfredsstillelsen av slike behov brukes som tortur. Om disse behovene ikke blir tilfredsstilt, vil man til slutt dø. Likevel er det mennesker som velger å nekte seg selv tilfredsstillelsen av grunnleggende fysiologiske behov. For eksempel er det mennesker som velger å sulte seg selv til døde ut fra politiske eller religiøse overbevisninger.
Er det ikke nettopp et av kjennetegnene på intelligente organismer at de ikke automatisk tilfredsstiller sine behov, men kan utsette behovstilfredsstillelsen fordi de tror de da oppnår noe bedre? Jeg stusser derfor over sitatet fra PHG over om at «In the struggle for survival themost relevant need becomes figure and organizes the behavior of an individual until the need is satisfied, whereupon it recedes into the background (temporary balance) and makes room for the next now most important need.» (PHG 1951, s xi) Her beskrives tilsynelatende mennesket som en ren behovstilfredsstillelsesmaskin.
Deci og Ryan (2000) har utviklet såkalt Self Determination Theory (SDT) der psykologiske behov er et kjernebegrep. I følge Deci og Ryan (2000, s 228) prøvde Hull (1943) å forklare all atferd, også atferd som i eksempelet om Katrine og Peter, som avledet av fysiske behov. Men selv om mange typer adferd kunne sees som avledet av fysiske behov, fant de som utforsket dette sporet at det var typer av atferd, som utforskning og lek, som ikke lot seg forklare på denne måten. Dermed oppstod en ny teori som definerte psykologiske behov som noe annet enn fysiologiske behov (Deci og Ryan refererer til White 1959). Carol Dweck (2017) har videreutviklet Deci og Ryans teori. Dweck (2017, s 690) skriver at i årenes løp har psykologer foreslått utallige psykologiske behov. Men det har vist seg vanskelig å identifisere hva som kan avgrenses som et eget behov forskjellig fra andre behov, og hvilke av disse psykologiske behovene som er grunnleggende.
Problemene med å forklare hva som er grunnleggende psykologiske behov er en av grunnene til det Deci og Ryan (2000, s 228) beskriver som et dramatisk skifte i psykologisk teori rundt 1960. Skiftet besto i at man benyttet kognitive teorier der man erstattet behov med mål som et sentralt begrep i motivasjon til handling. Deci og Ryan (2000) og Dweck (2017) er eksempler på psykologer som prøver å gjenreise psykologiske behov som et sentralt begrep i teorier om motivasjon og handling. Psykologiske behov er også et sentralt begrepi utviklingspsykologi. Gestaltterapeuter er derfor fortsatt i godt selskap når de hevder at psykologiske behov er sentrale i endringsprosesser. Men hva er egentlig psykologiske behov, og hvilke psykologiske behov er grunnleggende?
Deci og Ryan definerer psykologiske behov slik «Thus, in SDT, needs specify innate psychological nutriments that are es- sential for ongoing psychological growth, integrity, and wellbeing» (Deci og Ryan 2000, s 229). Med andre ord er psykologiske behov medfødte, og de må oppfylles om man skal vokse, utvikle seg og ha god psykisk helse og velvære. Mangel på dekning av psykologiske behov vil da føre til mangelfull vekst og utvikling, som igjen gir seg utslag i dårlig psykisk helse og psykisk lidelse som motsetning til velvære.
Dweck skriver at det har vært vanskelig å finne hvilke psykologiske behov som er grunnleggende. «Thus the criteria for a basic need are as follows: irreducibility to other needs, universal high value from very early in life, and importance for well-being and optimal development from very early in life» (Dweck 2017, s 690). For å vise at noe er et grunnleggende psykologisk behov, må vi altså kunne finne atferd rettet mot å dekke dette behovet hos alle spebarn. For hvis atferden ikke er tilstede blant alle barn, er den ikke medfødt og knyttet til mennesket som art. Hvis den ikke viser seg alt mens man er spebarn, kan den være kulturelt tillært.
Ut fra definisjonen av hva psykologiske behov er, mener Deci og Ryan (2000, s. 229) å ha funnet at det er tre grunnleggende psykologiske behov «the needs for competence (kompetanse), relatedness (tilknytning), and autonomy (autonomi)». Dweck (2017, s 690) på sin side framholder også competence, hun kaller relatedness for acceptance (aksept), og vil erstatte autonomy med et grunnleggende behov for predicitability (forutsigbarhet). Disse tre finner hun er til stede fra fødselen, men litt senere former de kombinerte behov. Forutsigbarhet og aksept gir et kombinert behov for trust (tillit), aksept og kompetanse gir et kombinert behov for self-esteem/status (god selvfølelse), forutsigbarhet og kompetanse gir et kombinert behov for control (kontroll) og kombinasjonen av alle de tre grunnleggende behovene kompetanse, aksept og forutsigbarhet gir et kombinert behov for self-coherence (integritet). Til sammen utgjør dette en teori om hvilke grunnleggende psykologiske behov som må tilfredsstilles for å gi mennesker en sunn psykologisk utvikling, god psykiske helse og fravær av psykisk lidelse.
Er behov og ønsker det samme?
Hvis man forsøker å definere hva behov egentlig er, så snevrer vi inn hva vi kan kalle behov til mekanismer i mennesket som er i kroppen fra fødselen og som mennesket er avhengig av for å leve, vokse og ha god fysiologisk og psykisk helse. Hvis disse behovene ikke blir tilfredsstilt, kan et menneske bli fysisk eller psykisk syk, få en skjev eller mangelfull utvikling, lide og dø. Det er derfor en form for nødvendighet knyttet til behov. Det gir også en type legitimitet til handlinger rettet mot å dekke slike behov. Vi har forståelse for at mennesker stjeler mat dersom de sulter.
I eksempelet om Katrine og Peter leser vi at Katrine ønskerå få barn, men Peter synes det passer dårlig. Skal vi slutte at Katrine har et behov for å få barn, mens Peter har et motstridende behov for ikke å få barn? Eller er det slik at Katrine har et ønske om å få barn, mens Peter har et ønske om å gjøre karriere? Kan vi forstå Peters mening om at det passer dårlig fordi de har stor gjeld og han er i ferd med å gjøre karriere som et uttrykk for at det er nødvendig for Peter å betale gjeld og gjøre karriere? Er det slik at hvis det å få barn hindrer Peter i å tjene mye penger og gjøre karriere, så får han en psykisk lidelse?
Mitt svar er at Peter har et ønske om å tjene penger og gjøre karriere som er uforenelig med Katrines ønske om å få barn. Dette ønsket har ikke den samme formen for nødvendighet som et behov. Det er ikke slik at alle barn fra fødselen av har en trang til å tjene penger og gjøre karriere, eller at man trenger dette for å bevare god psykisk helse. Dette er ønsker som er særpregede for spesielle grupper av mennesker i noen typer samfunnsorganisering og kultur. Ved å kalle dette et behov, gir vi dette ønsket en slags godkjennelse og legitimitet det ikke har. Sartre mente at vi omtaler våre valg som styrt av behov for å fraskrive oss ansvar for valgene våre (Flynn 2006, s 49). I stedet for å gjøre Peter ansvarlig for at han velger å følge et ønske som gjør at Katrine ikke får oppfylt sitt ønske om å få barn, gir vi Peter anledning til å leve i et selvbedrag om at dette er noe han må gjøre.
Må gestaltterapeuter holde rede på hva som er ønsker og hva som er behov?
Jeg har spurt flere erfarne gestaltterapeuter om det ikke er viktig å skille mellom behov på den ene siden og ønsker på den andre. Som terapeuter ser de ikke noe behov for et slikt skille. Deci og Ryan (2000, s 228) skriver at Murray (1938) så psykologiske behov som noe tillært, og at hans definisjon av behov er så bred at man kan snakke om behov, ønsker eller mål uten at det gjør noen forskjell. Det kan virke som gestaltterapeuter snakker om behov på samme brede måte, og at de like gjerne kunne snakket om Katrine og Peters motstridende ønsker. Når man sitter med en klient i terapirommet, er det kanskje ikke så nøye hva vi kaller det: en impuls, et ønske, et behov, en interesse, noe klienten vil – det går visst ut på ett.
Denne brede eller uklare forståelsen av behov finner vi også i lærebøkene. I innledningen til (PHG 1951) skriver Perls: «In our society such dominant needs, for example, morals, etc., often become chronic and interfere with the subtle self-regulating of the human organism» (PHG 1951, s xi). Her kaller han altså moralske krav til hva man må eller ikke må gjøre kroniske (fikserte) dominerende behov som forstyrrer naturlig selvregulering. Her virker det som Perls gjør behov til en generell beskrivelse som kan omfatte både fysiologiske og psykologiske behov og verdier og normer. Litt senere beskriver Perls, Hefferline og Goodman sunn konsentrasjon hos barn som et tegn på uforstyrret selvregulering: «These two factors – attention to the object or activity and the excitement of satisfying need, interest or desire through what one is attentive to – are the substance of healthy concentration.» (PHG 1951, s 54). Tilsynelatende er det akkurat det samme om vi snakker om tilfredsstillelsen av behov, interesser eller ønsker.
Skottun og Krüger snakker også om behov i en vid betydning. De skriver: «Behov kan være forskjellige. Noen er knyttet til menneskers daglige liv, som behovet for å handle mat, komme tidsnok på jobben, hente barn i barnehagen og så videre. Andre behov kan kjennes viktigere og mer eksistensielle, som for eksempel behovet for å ha noen å være glad i, være trygg med eller leve me- ningsfylt sammen med. De første behovene kalles hverdagsbehov og de andre utviklingsbehov og er gjerne implisitte og vanskeligere å bli klar over. Det er som tidligere nevnt viktig å gjøre klienten oppmerksom på forventninger og behov hun har, slik at hun blir klar over hva hun legger ut på andre, og hva hun selv kan ta ansvar for og gjøre noe med.» (Skottun og Krüger 2017, s 320-321).
Det de her kaller hverdagsbehov for å handle mat, komme tidsnok på job- ben og hente barn i barnehagen er ikke behov slik behov er definert over, men forventninger, normer eller verdier. Jeg ønsker å komme tidsnok på jobben og hente barna før barnehagen stenger fordi jeg vet at arbeidsgiver og de ansatte i barnehagen forventer det, at de vil reagere negativt om jeg kommer for sent og kanskje straffe meg for det. Men akkurat som Peters ønske om å tjene penger og gjøre karriere, så er det ikke nødvendig å tilfredsstille dette ønsket for å bevare en god psykisk helse. Det er ikke noe medfødt og universelt med dette ønsket. Det er i høy grad kulturbestemt. Å handle mat er en praktisk nødvendighet dersom jeg skal ha noe å spise, men det er ikke et behov i samme forstand som kroppens behov for mat. Det Skottun og Krüger kaller utviklingsbehov derimot, kan antakelig passe inn i Dwecks teori om grunnleggende psykologiske behov. Men, som Skottun og Krüger sier til slutt i sitatet, i terapien er klargjøring av forventninger og behov like viktig, og det er antakelig ikke viktig å skille ut hva som virkelig er grunnleggende behov og hva som er kulturspesifikke eller helt private ønsker.
Grunnen til at dette ikke er viktig antar jeg henger sammen med at i gestaltterapi er fokuset ikke hvilke ønsker og behov klienten prøver å tilfredsstille, men hvordan klienten går fram for å tilfredsstille sine ønsker og behov. Alt i innledningen til PHG skriver Perls: «Instead of pulling means out of the unconscious we work on the uppermost surface. The bother is that the patient (and too often the therapist himself) takes this surface for granted. The way the patient talks, breathes, moves, censors, scorns, looks for causes etc. – this to him is obvious, is constitution, is nature. But actually it is the expression of his dominant needs, e.g., to be victorious, good and impressive. It is precisely in the obvious that wefind his unfinished personality…” (PHG 1951, s xi). Den første setningen er et spark mot psykoanalysen som prøver å finne løsningen på klientens problemer ibehov som er gjemt i klientens under-bevissthet. Gestaltterapi derimot, er opptatt av det som synes på overflaten, det vil si av hva klientens atferd her og nå i terapirommet viser om hvordan organismens selvregulering er forstyrret. Som gestaltterapeuter kan vi derfor forholde oss fenomenologisk til hva vi legger merke til hos oss selv og ved klienten, og når Perls kaller dette klientens dominerende behov, så mener han behov i en bred betydning som ikke bryr seg om å skille mellom grunnleggende behov og ønsker.
Er skillet mellom behov og ønsker viktig for vår teori om endring?
Jeg tror gestaltterapeuter kommer langt med teorier om hvordan man driver terapeutisk arbeid med klienter som skaper endringer i klientens liv uten å fremme teorier om hvorfor endringen skjer. Som gestaltterapeuter kan vi klare oss med teorier av typen: «Hvis klienten oppfører seg slik og slik, så gjør det og det, og du vil se de og de endringer. Vi har observert at det er slike sammen- henger. Vi antar at når terapeuten gjør disse tingene, så vil virkningen være de vi har observert.» Så lenge vi bare snakker om hvordan gestaltterapeuten skal drive terapi, er det kanskje unødvendig å skille mellom grunnleggende behov og ønsker, og det er ikke så nøye om vi bruker betegnelsen behov om begge deler.
Jeg opplever derimot at nettopp årsaksforklaringer om hvorfor noe virker, om hva som er grunnen til at det vi gjør skaper den virkningen vi ønsker, er avgjørende for gestaltterapiens legitimitet. For meg er det troverdigheten til gestaltterapiens årsaksforklaringer som gjør at jeg har mer tiltro til gestalt- terapeuter enn til dem som sier de er medier for guddommelig inngripen eller forklarer endringer med effekten av energien i krystaller.
Mitt inntrykk er også at gestaltterapeuter selv til stadighet forklarer hva som skjer i terapirommet og endringer som skjer i klienten med henvisning til feltteorien, til kontaktsyklusen eller til impasseteorien (endringsteorien). Jeg spør meg selv om disse teoriene handler om behov i den snevre betydningen grunnleggende fysiologiske eller psykologiske behov, eller om de like gjerne kan sies å handle om ønsker. Prøv selv å erstatte ordet «behov» («need») med «ønske» («wish» eller «desire») i alle sitatene i avsnittene over om Behov i gestaltterapiens teori om endring, og se om sitatene da gir samme mening. Gir det for eksempel mening om vi endrer sitatet fra (PHG 1951, s xi) slik: «In the struggle for survival the most relevant DESIRE becomes figure and organizes the behavior of an individual until the DESIRE is satisfied, whereupon it recedes into the background (temporary balance) and makes room for the next now most important DESIRE». Eller er det slik at det er elementet av nødvendighet som knytter seg til behov, som gjør at vi har tiltro til forklaringene?
Konklusjon
Jeg mener å ha klarlagt at både PHG (1951) og Skottun og Krüger (2017) bruker begrepet behov i en vid betydning som både omfatter det vi kaller grunnleggende fysiologiske og psykologiske behov og det vi vanligvis kaller ønsker (eller forventninger, holdninger, mål og verdier med mer). Det er tilsynelatende ikke så viktig å skille mellom egentlige medfødte behov og kulturspesifikke ønsker og mål når man utøver gestaltterapi. Men jeg kjenner en uro over at vi er så upresise når vi skal forklare hvorfor gestaltterapi virker. I annen psykologisk teori har det vært store og langvarige diskusjoner om hva som er medfødte behov og hvilken rolle disse spiller for å forklare atferd og endring. Jeg er redd for at vår mangel på kjennskap til disse diskusjonene, og vår manglende klargjøring av hva vi selv mener, får vår teori om endring til å framstå som uklar.
Jeg er på ingen måte ferdig med å tygge på hva vår teori om endring innebærer dersom det den sier om behov ikke skal forstås som medfødte behov. Jeg låner derfor gjerne Gro Skottuns ord til avslutning: Jeg fortsetter gjerne dialogen. Og jeg håper Gro eller andre vil hjelpe meg med å forstå teorien vår bedre.
Referanser:
Deci, Edward L. & Ryan, Richard M. (2000) “The “What” and “Why” of Goal Pursuits: Human Needs and the Self-Determination of Behavior”, Psychological Inquiry, Vol. 11, No. 4, pages 227-268.
Dweck, Carol S. (2017) “From Needs to Goals and Representation: Foundations for a Unified Theory of Motivation, Personality, and Development”, Psychological Review 2017, Vol. 124, No. 6, pages 689-719.
Flynn, Thomas R., Existentialism – A Very Short Introduction, Oxford University Press, Oxford, 2006.
Perls, Fritz; Hefferline, Ralph; Goodman, Paul, Gestalt therapy: Excitement and Growth in the Human Personality, Souvenir press, New York, 1951.
Skottun, Gro og Krüger, Åshild, Gestaltterapi: Lærebok i teori og praksis, Gyldendal Akademisk, Oslo, 2017.
Denne artikkelen ble første gang publisert i GESTALT nr 2/2019.
Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF, har doktorgrad i filosofi og driver en filosofisk praksis. Han arbeider ved RVTS Øst som leder for kommunale prosjekter og som nestleder ved senteret.
Det var både inspirerende og forvirrende å lese Henning Herrestads artikkel “Endring og gestaltterapi” i Gestaltmagasinet (2018). Artikkelen var en av flere i magasinet som omhandlet temaet endring. Jeg ble glad for at Herrestad hadde lest Åshild Krügers og min bok “Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis” (2017) grundig, og hadde tatt seg tid til å skrive en artikkel basert på deler av boken. Noe av det vi hadde håpet på da vi skrev en lærebok om gestaltterapi, var at den skulle vekke debatt. Det er derfor gledelig at Herrestad kommenterer vår forståelse av endringsteorien og har flere kritiske betraktninger om nettopp dette.
Allerede ved første gangs gjennomlesning ble jeg forvirret over flere av Herrestads påstander og forståelse av Beissers teori om endring. Nå, etter mange gangers lesning og påfølgende diskusjoner med Åshild Krüger, Daan van Baalen og andre kollegaer, er jeg fortsatt usikker på om jeg forstår Herrestad rett og hvor vi er enige og uenige. I dette innlegget vil jeg utdype og klargjøre min forståelse av Beissers endringsteori med henvisninger til Herrestads artikkel.
Forvirring
Forvirring er et bra utgangspunkt for endring. Hele gestaltteorien bygger nettopp på at det å ikke forstå og å være forvirret, er første skritt til at noe nytt kan oppstå. Sagt på en mer teoretisk måte: et felt eller en situasjon som ikke er organisert i figur-grunn (forvirring, forkontakt) vil hele tiden søke etter organisering i en figur-grunn-dannelse som gir mening. I min forvirring forsøkte jeg å forstå Herrestads artikkel, hva han mente og ikke mente og hva som ville være gode svar på det jeg trodde han mente. På et tidspunkt gikk det opp for meg at jeg hadde gått meg bort i forsøket på å forstå. Jeg hadde billedlig talt blitt fanget i noe jeg følte som et problem som måtte løses. Samtidig oppdaget jeg at jeg hadde et ønske om å overbevise Herrestad om at mitt syn var rett. Som forfatter og lærer ved NGI vet jeg best. Jeg innrømmet også for meg selv at jeg følte meg kritisert og hadde behov for å forsvare meg.
Det var ubehagelig å bli klar over disse holdningene hos meg selv. Samtidig ga denne innsikten meg en a-ha-opplevelse der jeg kjente meg lettet og kunne se den samme artikkelen på en ny måte. Da kunne jeg plutselig tenke at vi kanskje bare har forskjellige måter å forstå teori på, vi er kanskje bare uenige. Da må jeg ikke overbevise ham, bare tydeliggjøre det jeg selv tror på uten at han må bli enig. Det ga meg en stor følelse av frihet og motstanden jeg hadde mot å skrive et svarinnlegg ble straks mindre. Dette er nemlig et svar jeg har ønsket å skrive, men har utsatt et års tid.
Paradoksal endring?
Denne innledningen om meg selv og min egen skriveprosess er et klassisk eksempel på det som Beisser kaller en paradoksal endring. Og det var nettopp denne teorien Herrestad tok utgangspunkt i der hans første påstand er at det ikke er noe mystisk eller paradoksalt i Beissers teori om endring. Han hevdet at teorien er mer troverdig når vi forstår substansen i det som egentlig er Beissers forklaring på hvordan endring kan skje i terapi. Og her er jeg helt enig med Herrestad. Det er ikke teorien som er paradoksal, men min opplevelse av den overraskende endringen som skjedde da jeg fikk a-ha-opplevelsene jeg har beskrevet innledningsvis.
Det er Beisser selv som har kalt endringsteorien han beskriver for paradoksal. Det kan være at det vil være på sin plass at vi som gestaltterapeuter og teoretikere følger Herrestads forslag og kaller den Beissers teori om endring. Herrestad sin gjennomgang av forskjellige modeller for endring er ellers lett å si seg enig med, og jeg klarer ikke helt å følge hvor vi er uenige. Jeg leser hans beskrivelse stort sett som en annen måte å formulere de samme teoriene på som Åshild og jeg beskriver i vår bok.
Endringens ulike faser
I kapittelet om endringsmodeller (kapittel 21) viser vi hvordan endring kan skje på forskjellige måter i de forskjellige fasene i prosessen. Der legger vi stor vekt på at mange klienter vil være fornøyd med endringen som skjer i de første fasene, og avslutter terapien. Da kan de ha fått økt oppmerksomhet ved for eksempel å utforske indre polariteter, utfordringer de har i sine omgivelser eller forestillinger de har om seg selv eller andre. I overgangene mellom alle fasene er det en form for spontan innsikt eller erkjennelse som leder til en endring. I mange av disse prosessene er det harde indre kamper der klienten føler seg rådløs og forvirret og nok kan ha en følelse av å være i en impasse (blindvei, red. anm.). De siste fasene i endringsmodellen beskriver prosesser som minner mer om det Fritz Perls opprinnelig kalte impasse-arbeide. I NGI sin undervisning og også i vår bok bru- ker vi sjelden begrepet impasse. Vi har mer oppmerksomhet på når og hvordan vi holder og støtter klienter i vanskelige og utfordrende prosesser og den innsikten og eventuelle endring det medfører.
Årsak og virking – to paradigmer
Herrestad har et avsnitt i sin artikkel han kaller Om å tenke årsak og virkning (s48) der han diskuterer og kritiserer vår forståelse av gestaltterapiens paradigme.
«… Alle årsaksforklaringer er forenklinger av ufattelige kompliserte sammen- henger, og man prøver å klarlegge noen av sammenhengene vi er i stand til å påvirke, for å få virkninger vi ønsker. Innen psykologi, samfunnsvitenskap og til dels biologi har man ikke klart å finne lovmessigheter av typen «hver gang X skjer så skjer Y», men kun av typen «hver gang X skjer er det en større sannsynlighet for at Y skjer enn at Y er ren tilfeldighet» (s49).
I dette sitatet fra Herrestad tenker jeg at han beskriver to paradigmer. Det første paradigmet er det medisinske og kan uttrykkes som en kausal årsaksforklaring slik Herrestad beskriver: «hver gang X skjer så skjer Y». Det andre paradigmet, som vi gestalttaltterapeuter og blant annet psykologene tilhører, er en annen årsaksforklaring som Herrestad beskriver slik: «hver gang X skjer er det en større sannsynlighet for at Y skjer enn at Y er ren tilfeldighet».
Det betyr at også gestaltterapeuter er opptatt av bakenforliggende årsaker til klienters utfordringer og har hypoteser eller ideer om hvordan de kan hjelpe sine klienter. Dette kommer blant annet tydelig til uttrykk i vår beskrivelse av hvordan terapeuter kan bruke Lewins aksjonsforskningsmodell (s162- 166) i sitt terapeutiske arbeide. Lewin bygger sin modell på gestaltpsykologien. I denne modellen er forutsetningen at terapeuten har en figur i form av en hypotese eller idé om hva hun kan si eller gjøre sammen med klienten som hun prøver ut og evaluerer etterpå i forhold til sin hypotese. Herrestad har et eksempel (s 49) hentet fra vår bok der terapeuten nettopp arbeider ut fra aksjonsfors- kningsmodellen. Hun haren hypotese om at klienten Bjørn kan få økt varhet på kroppens fornemmelser ved å gjøre forskjellige eksperimenter. Terapeuten tenker dette kan være nyttig for Bjørns endringsprosess. Etter vår oppfatning er denne tilnærmingen undersøkende og tilhører et annet paradigme enn det medisinske.
Hadde terapeuten her arbeidet ut fra en kausal medisinsk modell hadde hun spurt seg selv: hva feiler det Bjørn og hvordan skal jeg behandle ham? Hun hadde prøvd å forstå og diagnostisere sykdommen og vært opptatt av hvorfor han er syk. Som gestaltterapeut tenker vi at faren ved kausal-tenkningen er at vi må finne en eller flere årsaker til problemene for å kunne løse dem.
Hvorvidt en vanlig psykolog mener han arbeider innenfor det medisinske paradigmet og vil se våre påstander som krenkende, slik Herrestad er redd for (s49), er vel avhengig av den enkelte psykologs ståsted. Jeg kan imidlertid heller ikke tro at psykologer ensidig bekjenner seg til en kausal måte å tenke på. Det ville medføre at de stiller en diagnose og har behandlingsforløpet klart for å gjøre klienten frisk. Nylig utgav psykiater Trond Aarre boken «En mindre medisinsk psykiatri» (2018) der han beskriver sin egen manglende tro på bruk av diagnoser innen psykisk helse. Han henviser til andre teoretikere som støtter og begrunner hans syn, noe som nettopp viser mange psykiatere og psykologers manglende tro på diagnoser og deres behov for kunnskap om gode behandlingsmetoder.
Hvor ligger uenigheten?
Når jeg leser Herrestads konklusjon blir jeg på nytt undrende til om hvor vi er uenige. Selvsagt må vi gestaltterapeuter tro at vi er med på å skape endringsprosesser, og vi har en svært god teori om hvordan endring kan skje. Jeg er overrasket over at det ikke har kommet klart fram i boken og at ordet paradoksal er det som skaper røykteppet i denne forklaringen. Det er også uklart om vi har forskjellig forståelse av begrepene kausaltenking og medisinsk pardigme og at vår forståelse av årsak-virkning-begrepet avviker fra Herrestad sin forståelse.
Uansett har det vært nyttig og utfordrende å reflektere på nytt over teori og begreper som er presentert i Åshilds og min bok. Jeg tar også til etterretning Herrestads kommentarer om å få endringsteorien enda mer helhetlig og tydeliggjøre sammenhengen mellom de forskjellige teoriene og endringsteorien. Forhåpentligvis har dette innlegget vært avklarende for Herrestad. Jeg fortsetter gjerne dialogen.
Kilder:
Herrestad, H. (2018) Endring og gestaltterapi. I: Gestaltmagasinet.
Skottun G., Krüger Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Oslo: Gyldendal Akademiske.
Aarre, T (2018) En mindre medisinsk psykiatri. Oslo: Universitetsforlaget
Om artikkelforfatteren: Gro Skottun er en av grunnleggerne og eierne av NGI Høyskole. Hun er utdannet sosionom og gestaltterapeut og har en MSc i gestalt-psykoterapi fra England. Hun har lang arbeidserfaring fra psykiatrien og er i dag ansatt som prorektor og førstelektor ved NGI Høyskole. Skottun har vært ansvarlig for høyskolens akkreditering av terapi- og coachstudiet og har vært med å starte Norsk Gestalttidsskrift, der hun i dag er redaktør. Hun har publisert flere artikler om gestaltterapi og læreboken Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis sammen med Åshild Krüger.
Hva betyr det at gestaltterapi er fundert på eksistensialisme? I denne artikkelen beskriver jeg noen av de sentrale ideene i Jean-Paul Sartres eksistensialistiske tenkning. Deretter argumenterer jeg for at noen av de samme ideene er sentrale i gestaltterapi, og at det er flere interessante paralleller mellom Sartres ideer og gestaltterapi. Helt sentralt står understrekningen av at mennesket er fritt til å velge hvordan det vil leve, og at også psykoterapeuter må beskytte klientens frihet og ansvar framfor å begrense den.
Kjernen i Sartres eksistensialisme
Eksistensialisme er en merkelapp som favner en rekke filosofer som alle var opptatt av livet betraktet fra et første-persons-perspektiv. De deles gjerne i to grupper: På den ene side de kristne eksistensialistene Søren Kierkegaard, Gabriel Marcel og Karl Jaspers, og på den andre side de ateistiske eksistensialistene Friedrich Nietzsche, Martin Heidegger, Albert Camus og Jean-Paul Sartre. Jeg tar for meg Jean-Paul Sartres (1905-1980) eksistensialisme fordi den virker mest relevant å sammenligne med gestaltterapi. Jeg refererer særlig til Sartres forelesning ”Eksistensialisme er en humanisme” .
Jean-Paul Sartre
Sartre sier mot slutten av forelesningen at eksistensialisme kun er et forsøk på å trekke de fulle konklusjoner av en konsistent ateistisk posisjon. Hvis det ikke finnes noen Gud som har skapt verden og oss mennesker, så er verden blitt til ved en tilfeldighet. Ingen ting i verden er her fordi noen har ønsket at det skal være her, eller fordi det har en oppgave i en guddommelig plan. Alt bare eksisterer. Mennesket er også blitt til ved en tilfeldighet. Det er ingen plan vi skal oppfylle og derfor ingen mening med at vi finnes. Det finnes ingen guddommelig orden, ingen bud som må følges, ikke noe kall man må følge og ingen straff eller belønning som venter oss. Dette er egentlig ganske vanlige tanker i Norge i dag, men Sartre er mer konsekvent enn de fleste i å tenke igjennom hva dette innebærer. For eksempel angriper han det han kaller for ”en rekke sekulære moralister”. Disse hevder at det at Gud ikke finnes ikke forandrer noen ting, fordi ideene om menneskelige verdier, humanitet og menneskerettigheter har en egen eksistens. For Sartre er dette en illusjon.
En fenomenologisk cogito ergo sum
Filosofen René Descartes (1596-1650) kom til at det eneste han overhodet ikke kunne tvile på var at hans bevissthet finnes, for hvem er det ellers som tviler? Han uttrykte dette med ordene cogito ergo sum – ”jeg tenker, altså er jeg”. Sartre bygger også sin filosofi på en fast grunn han mener man ikke kan tvile på. Den absolutte sannhet, sier Sartre, består av vår umiddelbare opplevelse av oss selv. Han sammenligner dette med Descartes cogito ergo sum. Men Sartres faste grunn er vesentlig forskjellig fra Descartes’, fordi Sartres erfaring er knyttet til Husserls fenomenologiske reduksjon. Sartre unngår dermed konklusjonen til Descartes om at selvet eksisterer isolert og alene som en åndelig substans adskilt fra verden. Jeg vil heretter kalle denne erfaringen Sartres cogito-erfaring, og jeg vil nå beskrive den med Sartres egne ord.
I Sartres romanen Kvalmen fra 1938 er det en illustrasjon av hans cogito-erfaring. Hovedpersonen, Antoine Roquentin, er en lett forkledd versjon av Sartre selv, ifølge idehistorikeren W.T. Jones (Jones 1975, s 333). Roquentin mister troen på alle begrepene han har om verden fordi han innser at der fiksjoner. Dette blir en eksistensiell krise for ham. Han mister troen på ideen om Guds vilje, god moral, verdenshistorien, nasjonen, klassekamp, plikt, samvittighet, solidaritet og verdier. Han mister også begrepene som organiserer sanseinntrykkene, som ”dette er et tre”. Da opplever Roquentin sin virkelighet som en strøm av kaotiske, påtrengende sanseinntrykk. Jones oppsummerer det slik: «Words are simply devices by which we protect ourselves from seeing the world as it is; and though all words are therefore inadequate for describing it as it is, if we have to use any word at all, the best one is ”absurd”.” (1975, s 338). Det siste som går i oppløsning er Roquentins opplevelse av å være et selv. Sartre skriver:
”Når jeg sier ”jeg”, klinger det hult. Jeg klarer ikke lenger fornemme meg selv ordentlig, så glemt er jeg. Det eneste som virkelig er igjen i meg, det er eksis- tens som føler seg eksistere. Jeg gjesper forsiktig, lenge. Ingen. Antoine Roqu- entin eksisterer for Ingen. Det morer meg. Og hva er egentlig det – Antoine Roquentin? Det er abstrakt. Et blekt lite minne om meg flagrer i bevissthe- ten. Antoine Roquentin . . . Og plutselig blekner Jeget, blekner, og det er over, det slukkes. Klar, ubevegelig, øde er bevisstheten plassert mellom murene; den foreviger seg. Ingen bebor den lenger. For bare et øyeblikk siden var der ennå en som sa jeg, som sa min bevissthet. Hvem? Utenfor var det talende gater, med kjente farger og lukter. Nå er det bare anonyme murer, en anonym bevissthet tilbake” (Sartre 1993, s 191).
Denne anonyme bevisstheten forsvinner ikke. Den er Sartres fenomenologiske erfaring av ”cogito ergo sum”, hans cogito-erfaring. Den er en ubestridelig erfaring av at bevisstheten finnes og at bevisstheten er fylt av inntrykk. Det er også en erfaring av at verden bare er. All struktur og all mening er noe vi påtvinger den. Sartre trekker en rekke slutninger av denne erfaringen. Slutningene er grunnleggende for eksistensialismen, og de er svært viktige for oss gestaltterapeuter i dag.
Eksistens kommer før essens
Eksistensialismens første prinsipp er at mennesket bare er hva det gjør ut av seg selv, sier Sartre. Dette kan formuleres som at eksistens kommer før essens. Denne grunntanken mener Sartre at alle eksistensialister har til felles. Hva vil dette si? Jo, når det gjelder redskaper, for eksempel en saks, blir den til ved at noen først har tenkt ut en essens. Det vil si en spesifikk form, et formål og en produksjonsmåte. Så har noen gitt saksen dens eksistens ut ifra dette. Noen har tegnet en saks, beskrevet hvordan den brukes og hvordan den kan lages, og så har noen begynt å produsere sakser – først essens og så eksistens. Slik er det ikke for mennesker, mener Sartre. Det finnes ingen skapende Gud, ingen guddommelig håndverker som har bestemt hvert menneskes essens før det ble skapt. Vi er kastet inn i verden uten noe formål. Vi har ingen essens, vi bare eksisterer. Hvem vi er kommer derfor an på valgene vi tar og handlingene vi gjør, sier Sartre.
En annen måte å si dette på, er at mennesket ikke har en natur som styrer dets handlinger. Det finnes heller ingen verdier eller normer som alle bør følge, så vi er frie til å gjøre alt som er mulig for et menneske å gjøre, mener Sartre. Mange handlinger vi kan velge gir overhodet ikke mening å velge. Jeg kan spise en håndfull jord, men hvorfor vil jeg det? For Sartre er mening også noe mennesker må skape selv, og det skjer gjennom å velge seg prosjekter. Det er i valget mellom prosjekter at de frie, meningsfulle valgene finnes. Prosjekter blir til gjennom at bevisstheten ser for seg hvordan verden kunne vært annerledes. Når man velger et prosjekt, viser man samtidig at det man streber etter har verdi, noe man har engasjement for. I det øyeblikket vi viser engasjement for noe, oppstår verdier og dermed også moral, for jeg opplever det som fremmer mitt prosjekt som godt, og det som hindrer det som dårlig. Vi blir til gjennom våre valg, og vi skaper våre normer og verdier selv ut ifra hvordan vi vil at verden skal være.
Vi har ikke valgt alle våre prosjekter bevisst. Når man tar bevisste beslutninger om hva man vil gjøre, sier Sartre, så er dette vanligvis resultater av tidligere og mer spontane valg. Senere kom Sartre til å kalle dette prerefleksive valg. Helt fra barndommen tar vi prerefleksive valg om hva vi ønsker oss i livet, og disse valgene skaper verdier som igjen former våre følelser og reaksjoner.
Menneskets totale frihet betyr også at mennesket har et totalt ansvar for hva det gjør ut av livet sitt. Vi har ingen ting vi kan skylde på hvis livet ikke blir slik vi ønsker. ”Thus, the first effect of existentialism is that it puts every man in possession of himself as he is, and places the entire responsibility for his existence squarely upon his shoulders” (s 4). Også våre prerefleksive valg er våre egne valg. Ved å bli dem bevisst, kan vi ta ansvar for disse valgene også. Når man erkjenner alvoret av valgfriheten man har, fyller det mennesket med angst. Enhver leder, skriver Sartre, som vet at valgene han tar påvirker livene til mange mennesker vet hva det vil si at valget gir angst.
Mange unngår denne angsten ved ikke å ta fullt ansvar for sine valg, sier Sartre. I stedet kommer de med unnskyldninger for sine handlinger. Et eksempel er at de kan skylde på at de var drevet av sterke følelser, eller at krefter utenfor dem selv gjorde at de ikke kunne handle annerledes. Sartre fordømmer ikke dette som umoralsk. Han bare konstaterer at de bedrar seg selv. Han sier at bare den som er konsistent, den som tar ansvar for sine valg, kan sies å handle i god tro.
Så hvorfor er eksistensialisme humanisme? Jo, fordi den setter mennesket i sentrum, ikke Gud. Mennesket blir ansett som et fritt individ, ikke styrt av noe overordnet. Denne understrekningen av menneskets egen frihet til å velge og ansvaret som følger av det, er det som gir mennesket verdighet, mener Sartre. Mennesket blir et handlende subjekt i sentrum av verden framfor et objekt for Guds vilje. Det gjør mennesket til sin egen lovgiver, framfor å se mennesket som un- derlagt noe annet som begrenser det. Han framhever det bekreftende i at mennesket skaper seg selv framfor det negative i at livet ikke har noen iboende mening eller verdi.
Sartre avviser idéen om at mennesket er noe mer enn det det viser gjennom sine handlinger. La oss si at jeg erklærer at jeg elsker en person så høyt at jeg er villig til å ofre alt jeg eier for ham eller henne. Inntil jeg har vist min kjærlighet ved faktisk å ofre noe for ham eller henne, så er dette bare tomme ord, mener Sartre. Intensjoner og følelser teller ikke. Bare det vi faktisk gjør, teller. Han skriver: ”But in reality and for the existentialist, there is no love apart from the deeds of love; no potentiality of love other than that which is manifested in loving; there is no genius other than that which is manifested in loving: there is no genius other than that which is expressed in works of art» (s. 10).
Sartres etikk
Hvis alle er frie til å gjøre hva som helst, får vi ikke da et samfunn av hensynsløse individualister? Hele Sartres ”Eksistensialisme er en humanisme” er et forsvar mot denne kritikken. Sartre svarer på denne kritikken med å si at straks man innser sin egen frihet og verdien av den, forstår man også at man ikke kan være fri uten at også alle andre har den samme friheten. Sartre har alt forklart at uten friheten til å velge egne prosjekter, kan man ikke ha noe mening eller verdi i eget liv. Jeg skaper mening og verdi gjennom valg av prosjekter. Den første verdien vi da erkjenner, hevder Sartre, er verdien av å ha denne friheten. Friheten er grunnlaget for alle verdier. Når vi innser dette, forstår vi at friheten selv må beskyttes. ”Obviously, freedom as the definition of man does not depend on others, but as soon as there is commitment, I am obliged to will the liberty of others at the same time as my own. I cannot make liberty my aim unless I make the liberty of others equally my aim” (s 16). I dette legger Sarte grunnlaget for en etikk som setter beskyttelsen av alle menneskers frihet til å velge selv, i sentrum.
Hvis jeg egentlig bare er en bevissthet i en tom verden, er jeg da isolert fra alle andre? Sartre ble kritisert for at hans filosofiske utgangspunkt i cogito-erfaringen beskriver mennesket som isolert fra alle andre. Sartre svarer på denne kritikken ved å hevde at hans cogito-erfaring er en erkjennelse av ”inter-subjektivitet”. Mennesket oppdager ikke bare seg selv og sin egen frihet i cogito-erfaringen, men også at dette er betingelsen for alle andre mennesker, og at alle andre mennesker er betingelser for vår egen eksistens.
Han skriver: ”I cannot obtain any truth whatsoever about myself, except through the mediation of another. The other is indispensable to my existence, and equally so to any knowledge I can have of myself” (s 12). Videre oppdager man at alle mennesker er underlagt de samme eksistensielle betingelsene eller begrensningene, og han hevder han kan forstå andre mennesker fordi målet med alle menneskelige prosjekter i siste instans er å komme til rette med disse betingelsene i livet: ”… every human purpose presents itself as an attempt either to surpass these limitations, or to widen them, or else to deny or to accomodate oneself to them. Consequently every purpose, however individual it may be, is of universal value. … In every purpose there is universality, in this sense that every purpose is comprehensible to every man» (s. 13).
Sartre trekker temmelig mange slutninger av sin cogito-erfaring. Han sier at man innser sin egen subjektivitet og frihet, andres subjektivitet og frihet og sin avhengighet av dem. Deretter innser man alles eksistensielle betingelser i verden og derfor alle menneskers ”broderskap” i å kjempe med de samme eksistensielle begrensningene. Sartre bruker dette til å underbygge konklusjonen han presenterer innledningsvis i forelesningen. Konklusjonen er en variant av Immanuel Kants (1724-1804) etiske imperativ om å bare gjøre handlinger som kan gjøres til en lov for alle å gjøre. Sartre sier: ”And, when we say that man is responsible for himself, we do not mean that he is responsible only for his own individuality, but that he is responsible for all men” (s 4). Sartre begrunner dette med at når man velger sitt individuelle prosjekt, så bekrefter man verdien av målet man har valgt seg, og vi bekrefter dette overfor alle andre mennesker. Slik er vi hverandres forbilder. ”I am thus responsible for myself and for all men, and I am creating a certain image of man as I would have him to be”. Dette gjør selvsagt ansvaret og angsten for valget enda større: ”When a man commits himself to anything, fully realizing that he is not only choosing what he will be, but is thereby at the same time a legislator deciding for the whole of mankind – in such a moment a man cannot escape from the sense of complete and profound responsibility” (s 5). Sartre beskriver dette som at jeg, når jeg velger, bør tenke meg at hele verden stirrer på meg og vil rette seg etter hva jeg velger. Så jeg bør med ærefrykt spørre om jeg har rett til å gjøre dette når hele menneskeheten vil oppfatte det jeg gjør som sin lov. Dette er nærmest en reformulering av Kant.
Eksistensielle trekk ved gestaltterapi
Hva har eksistensialisme med gestaltterapi å gjøre? Det viktigste er kanskje gestaltterapiens tydeliggjøring av menneskers ansvar for egne valg.
Ansvar for egne valg
For noen år siden sto jeg i vaskekjelleren og hengte opp klær. Jeg hadde tre små barn, og klesvasken tok aldri slutt. Jeg kjente meg fanget. Helt ufri. En slave av hverdagen. I gestaltterapi klaget jeg til terapeuten over hvordan jeg opplevde meg styrt. ”Spør deg selv hva du selv vil, når du føler at du må gjøre det ene eller andre”, sa terapeuten. Jeg gjorde dette, og jeg erkjente at jeg ikke stod i vaskekjelleren og hang opp vask fordi jeg var under noen form for tvang, men fordi jeg selv valgte det. Jeg ønsket meg et hjem der barna hadde rene klær. Da jeg tok ansvar for mitt eget valg, kjente jeg også på en frihet fra den tvangen jeg hadde følt på.
Skottun og Krüger (2017) framhever at Fritz Perls påpekte forskjellen på å si ”jeg mistet koppen i gulvet” og ”koppen glapp ut av hendene mine”. De skriver: ”Den passive formen gir inntrykk av at det ikke er jeg som er skyld i at koppen falt; jeg er uten ansvar. Motsatsen til denne ansvarsfraskrivelsen er å innse at ”Jeg er deltager i mitt eget liv”, noe som medfører frihet til å velge” (Skottun og Krüger 2017, s 44). Her er de inne på Sartres idé om at det vekker angst å kjenne på friheten og ansvaret for egne valg, og at mange derfor lurer seg selv ved å snakke som om de er underlagt en form for ytre tvang.
Det Skottun og Krüger ikke nevner, derimot, er likheten med Sartre i Perls ́ nevrosemodell, som de omtaler i kapittel 21 Endringsmodellen. Perls’ begrep ”phoney layer” gir assosiasjoner til Sartres idé om at den som ikke tar ansvar for egne valg bedrar seg selv og ikke handler i god tro. Klientens oppfatning om å være fastlåst av ytre krefter forstår Perls, akkurat som Sartre, som en unngåelsesstrategi for å slippe å kjenne på utfordringer, smerte og redsel (Skottun og Krüger 2017, s 312). Endringsmodellen beskriver en terapiprosess der klienten erkjenner at hun står fast i en konflikt mellom egne behov, og ikke egentlig mellom sine ønsker og et ytre press. Hele terapiprosessen i gestaltterapi er med på å tydeliggjøre at klienten har et valg og selv er ansvarlig.
Eksistensiell psykoterapi
I boka ”Den tomme stolen” (2015) beskriver forfatter og gestaltterapeut Vikram Kolmannskog en terapisituasjon han kaller ”Mannen som skulle få til alt, også å stresse mindre”. Klienten ”Karl” forteller at han har vært utbrent og sliter med stress, og ønsker å lære noen mindfulnessteknikker. Han beskriver seg selv slik: ”Jeg har en jobb i næringslivet og en krevende sjef for å si det sånn. Og så er det barna som skal gjøre alle disse aktivitetene og ha alt mulig utstyr. Nå er det særlig ski, da. Vi skal jo være gode foreldre. Og så skal kona og venner pleies. Nytt kjøkken er det også. Igjen. Og kroppen må holdes veltrent.” (Kolmannskog 2015, s 35). Kolmannskog gjør seg følgende refleksjon: ”Såkalte stressmestringsteknikker er ikke tilstrekkelig. En anerkjennelse av eksistensielle vilkår som valg, tap, sorg og ufullkommenhet er nødvendig” (Kolmannskog 2015, s 41). I understrekingen av at klienten har et valg og ikke må gjøre alt det han tror han må, finner jeg en hentydning til eksistensialismen. Men referansen til eksistensielle vilkår som ”tap, sorg og ufullkommenhet” er en henvisning til eksistensiell psykoterapi mer enn eksistensialisme. Det er ikke Sartre, men skaperne av eksistensiell psykoterapi som hevder at mennesker får vanskeligheter av å fornekte eksistensielle betingelser, som for eksempel at vi skal dø. Sartre hevder bare at alle mennesker er underlagt slike eksistensielle betingelser, og at målet med alle menneskers prosjekter i bunn og grunn er å komme til rette med disse betingelsene.
Irvin D. Yalom, en av grunnleggerne av eksistensiell psykoterapi, mener at den grunnleggende dynamikken i menneskers psyke er dets kamp med å komme til rette med sine eksistensielle betingelser (Yalom 1998, s 16-19). Det å benekte disse betingelsene produserer lidelse, hevder Yalom (1998, s 22). Eksistensiell psykoterapi har inspirert gestaltmiljøet i Norge, blant annet gjennom Gonzague Masqueliers positive tolkning av disse betingelsene som drivkrefter til forandring (Masquelier 1999, s 79-90).
Kolmannskog er også inne på hvordan dette kan bli en blanding av to terapitradisjoner som ikke går sømløst sammen. Han sier: ”Eksistensialister hevder at mening ikke er gitt, at vi er frie til å velge og at det regelmessig innebærer tap, sorg, angst, ansvar og skyld. Ifølge den paradoksale endringsteori skjer endring mer organisk og spontant gjennom oppmerk- somhet på det som er her og nå. Disse to tilnærmingene i gestaltterapi kan være komplementære og overlappe, men ikke nødvendigvis. Jeg veksler mellom dem ut fra hva jeg tror trengs i en bestemt klient-situasjon” (Kolmannskog 2015, s 47). Her framstår det som en motsetning at man i gestaltterapiteori lærer å være oppmerksom på her og nå i terapisituasjonen, mens eksistensialismen vil rette fokuset mot menneskets eksistensbetingelser. Jeg tror denne motsetningen er falsk. Jeg vil nå argumentere for at vektleggingen av gestaltterapiens organiske endringsprosess gjennom oppmerksomhet på det som er her og nå, er direkte i tråd med eksistensialisme.
Behandling til ufrihet
Det finnes mange terapiformer som er ikke-eksistensialistiske. Mye av atferds- vitenskapen er en jakt etter årsakene til at mennesker handler i strid med det som synes å være i deres egen interesse. Når vi bruker slike forklaringer som speil for å forstå oss selv, er det fristende å forklare egne valg med ”jeg hadde en vanskelig barndom” eller ”jeg var utsatt for et gruppepress” eller lignende. I mange tilfeller lærer klienter slike forklaringer av sine terapeuter. Sartre understreker at slike ansvarsfraskrivelser er med på å begrense menneskers frihet i stedet for å åpne for den. Terapeuten bidrar til at klienten bedrar seg selv og ikke handler i det Sartre kaller god tro.
Å si ”du må” eller mene at noe er riktig eller sunt, er også måter der terapeuten kan få klienten til å tro at han ikke har et valg. I norsk helsevesen forutsetter man ofte at behandlerne har ekspertkunnskap om hva pasientene bør gjøre. Dette formidles direkte i form av psykoedukasjon, altså at man forklarer klienten hva som er bra atferd. Det benyttes også i terapier der behandleren belønner ønsket atferd, og der behandleren avslører ”uriktige” eller ”usunne” tanker og slutninger. Ideen er å hjelpe klienten med å erstatte disse med mer ”riktige” tanker eller ”sunne” slutninger. Det ligger en mekanistisk forutsetning bak alt dette. En tanke om at mennesket er som et fininnstilt maskineri der deler av ”maskinen” kan slutte å fungere som den skal. Da er det terapeutens oppgave å diagnostisere hva som ikke fungerer, og å gjøre de riktige grepene som får det til å fungere. Faren med at denne forståelsen dominerer helsevesenet, er at det til slutt kan bli ulovlig å gi annen behandling enn de grepene forskningen har underbygget som de riktige. For å overleve er gestaltterapeuter nødt til å kunne forsvare at det finnes andre forståelser av mennesket enn den mekanistiske.
Et feltperspektiv på mennesket
Peter Philippson forklarer hvordan gestaltterapi bygger på en helt annen grunnforståelse av mennesket enn den mekanistiske i boken The Emergent Self: An Existential-Gestalt Approach (2009). Gestaltterapi ser på mennesket som prosesser på ulike nivåer som gir semi- stabile mønstre. Et eksempel på et slikt mønster, er mønsteret som oppstår på en plate med jernfilspon når man plasserer en magnet under det (van Baalen 2002, s 17-19). Philippson bruker betegnelsen ”attractor” om et slikt kraftfelt. Mønsteret i jernfilsponet oppstår (emerges) i det magnetiske feltet, det er ikke designet av noen for noe formål. Philippson argumenterer for at det å se selvet, personligheten og våre atferdsmønstre på samme måte, er i tråd med matematiske teorier om ikke-lineære funksjoner, anerkjente teorier om kvantefysikk, evolusjonslæren i biologi og ny nevrovitenskapelig og utviklingspsykologisk forståelse av hjernen. Gestaltterapi kan med andre ord støtte seg på ny kunnskap fra en rekke vitenskapelige områder, framfor å framstå som en utdatert psykologisk teori som bare støtter seg på forskning fra første verdenskrig. Det er teoriene som bygger på en mekanistisk forståelse av mennesket som ikke er i samsvar med ny forskning.
Philippson ser ikke terapeutens rolle som den som skal gjøre de riktige grepene for å få en del av klientens (psykologiske) maskineri til å fungere som det skal. Han ser terapeutens rolle som en som skal forstyrre de mønstrene klienten har for- met, slik at nye mønstre kan oppstå. Han skriver: ”The role of therapy is to provide the perturbation (forstyrrelsen, red. anm) that can allow a move to another part of the attractor, in which experience of both self and other will inevitably be different” (Philippson 2009, s 18). Philippson sammenligner prosessen med biologisk evolusjon der man har tilfeldig variasjon (mutasjoner), og hvor de som gir best funksjon (tilpasning til miljøet/feltet) føres videre. I gestaltterapi bidrar terapeuten til ny tilfeldig variasjon i klientens felt, for eksempel gjennom eksperimenter i terapirommet. Terapeuten er også en del av et endret miljø når hun gir klienten støtte og aksept for ny atferd. Da oppstår det endrede mønstre i hva klienten blir oppmerksom eller var på. Det skjer også endringer i klientens oppfatning om hvem hun er. Dette fører til nye atferdsmønstre som er bedre tilpasset klientens aktuelle livssituasjon. I denne terapiprosessen gjør ikke terapeuten noe for å styre klientens handlingsvalg. Derfor kan man si at gestaltterapi er eksistensialistisk. Den bidrar til å tydeliggjøre klientens frihet og ansvar. Philippson argumenterer for at biologiske evolusjonsprosesser i det lange løp gir bedre tilpasning enn forsøk på å designe god funksjon, som i genmanipulering. Tilsvarende har man i gestaltterapi tiltro til at endring som skjer organisk og spontant gjennom oppmerksomhet på det som er her og nå, er bedre for klienten enn endringer styrt av terapeuten.
Er ikke gestaltterapeutiske terapiprosesser ubevisste endringsprosesser, der nye mønstre oppstår tilfeldig, og ikke gjennom bevisste valg som hos Sartre? Prosessene er delvis ubevisste, men de leder til ny bevissthet. I Philippsons tolkning av gestaltterapiens teori om selv, er det snakk om tre kontaktgrenser mot feltet; id, ego og personlighetsfunksjonen. Id er utvekslingen som hele tiden foregår mellom kroppen og omgivelsene, som for eksempel pusten. Han kaller dette erfaring, men en kroppslig erfaring som helt og holdent er utenfor bevisstheten. Ego er prosessen der noe av dette bringes fram i bevisstheten som figur, og noe annet skyves i bakgrunnen. I denne prosessen oppstår erfaringen av at jeg interagerer med noe utenfor meg. Personlighetsfunksjonen er den bevisste delen av meg som velger handlinger ut fra en forståelse av hvem jeg er og hva jeg gjør meg selv til ved å handle. ”It affects both what environments I physically engage in, what I allow to become figural, and how I experience myself in relation to the otherness I contact”, skriver Philippson (2009, s 22).
Der andre terapier adresserer fikseringer i personlighetsfunksjonen direkte gjennom å vurdere handlinger som gode eller dårlige/hensiktsmessige eller uhensiktsmessige, så velger man i gestaltterapi å fokusere på id- og ego-funksjonen, påpeker Philippson. ”In the area of fixity [i personlighetsfunksjonen], either there is an avoidance of openness to body or sensory experience at the first (id) boundary, or there is an avoidance of making a clear, owned, contactable figure at the second (ego) boundary (or both)” (Philippson 2009, s 26). En endret erfaring av id eller av kontakt (ego) gir en endret erfaring av hvem jeg er og hva jeg er i stand til å gjøre (personlighetsfunksjon). Dette er en feltteoretisk formulering av den samme kritikken av terapier som begrenser klientens frihet som jeg omtalte over.
Philippson argumenterer for at det som erfares gjennom det Husserl beskriver som ”fenomenologisk reduksjon” er en direkte erfaring av id (Philippson 2009, s 28). Det er da mulig å se Sartres beskrivelse av Roquentins opplevelse av å være et tomt selv i boka Kvalmen som en litterær beskrivelse av hvordan det er å erfare id. I foredraget ”Eksistensialisme er en humanisme” hevder Sartre at å handle i god tro innebærer å ta fullt inn over seg ansvaret for egne handlinger både når det gjelder konsekvensene for eget liv, og for resten av menneskeheten. Jeg vil si at Sartre da har beveget seg fra id til personlighetsfunksjonen. Sartre er blitt kritisert for at det er et sprang i tenkningen hans som ikke er godt redegjort for, altså at alle de etiske konklusjo- nene han trekker ikke kan funderes på hans erfaring av id. I følge Flynn (2006, s 47) var Sartre selv aldri fornøyd med sin egen forklaring. Kanskje gir ikke Sartres cogito-erfaring grunnlag for den etiske konklusjonen at jeg i hvert av mine valg er en lovgiver for hele menneskeheten. Likevel bærer den i det minste Sartres observasjon av at vi ikke er isolerte selv. At selvet er skapt i en erfaring av inter-subjektivitet. Det å være ”kastet inn i verden”, er ikke som å være kastet i land på en øde øy der man gradvis oppdager andre som ligner en selv, som i Robinson Crusoe. Helt fra fødselen av blir selvet til gjennom kontakten med andre mennesker. Som Sartre sa, så er vi helt avhengige av de andre – også for enhver kunnskap vi har om oss selv. Her er Sartre helt på linje med gestaltterapi. Begge understreker at selvet blir til i et felt der andre mennesker er tilstede.
Både gestaltterapi og Sartre er blitt kritisert for å føre til hensynsløshet. Det er kanskje ikke så rart at gestaltterapi har vært utsatt for denne kritikken når vi leser Fritz Perls såkalte ”gestaltbønn”:
I do my thing and you do your thing. I am not in this world to live up to your expectations, And you are not in this world to live up to mine.
You are you, and I am I, and if by chance we find each other, it’s beautiful. If not, it can’t be helped.
— Fritz Perls, «Gestalt Therapy Verbatim», 1969
Måten gestaltterapeuter har besvart denne kritikken på, har klare paralleller til Sartres svar. Gordon Wheeler kritiserer Perls for ikke å legge tilstrekkelig vekt på hvordan personlighetsfunksjonen strukturerer feltet vi handler i (Wheeler 1991, kap 2-5). Philippson mener at den individualistiske tolkningen av gestaltterapi skyldes en inkonsistens mellom måten Perls, Hefferline og Goodman (1951) framstiller teorien om ”selv” innledningsvis og i kapittelet om kontaktsyklusen. I kapittelet om kontaktsyklusen framheves kontaktprosessen som en tydeliggjøring av ønsker og interesser, noe som leder til en terapi som primært spør klienten ”hva er det du ønsker?”. Den opprinnelige teorien om selv, sier Philippson, leder i stedet til Personlighetsfunksjonen og spørsmålet ”hvem er du, og hvem er jeg sammen med deg?” (Philippson 2009, s 135-136). Gestaltterapi kan med andre ord praktiseres på to forskjellige måter. Enten på en måte som fremmer en type hensynsløs individualisme, ved at klienten først og fremst støttes i å bli mer oppmerksom på egne interesser, ønsker og behov. Eller som en relasjonell terapi, der terapeuten holder fokuset på egen oppmerksomhet på hva som skjer med henne i feltet med klienten, og undersøker hvordan hun og klienten kontakter hverandre.
Slik jeg ser det, gir verken Sartres filosofiske utgangspunkt eller gestaltterapi noe grunnlag for etiske konklusjoner på linje med Kants kategoriske imperativ – altså å bare gjøre handlinger som kan gjøres til en lov for alle. Det Sartre og gestaltterapi derimot gir grunnlag for, er å tydeliggjøre menneskers frihet og ansvar. Dette gjelder både i eget liv, og i forholdet til menneskene rundt oss. Gestaltterapiens personlighetsfunksjon er ikke en instans av Kants universelle fornuft, men som Goodman skriver: ”The Personality is the system of attitudes assumed in interpersonal relations; is the assumption of what one is, serving as the ground on which one could explain one’s behavior, if the explanation were asked for” (Perls, Hefferline, Goodman 1951, s 382). Etisk nihilisme innebærer at enhver gjør som hun vil uten hensyn til andre. Gestaltterapi forutsetter derimot et ”selv” med en personlighetsfunksjon som er opptatt av å kunne forklare og forsvare sine handlinger overfor andre mennesker.
Konklusjon
Sartre ønsket lenge å lage en eksistensiell terapi, forteller Gonzague Masquelier (se artikkelen ”Sartre – en inspirator for Perls?” på side 8). Mange vil nok tenke at Irvin D. Yalom virkeliggjorde hans ambisjoner med å lage en eksistensiell psykoterapi. Etter denne gjennomgangen av likheter mellom Sartres ideer og gestaltterapi, tror jeg at Sartre ville ha gitt gestaltterapien et anerkjennende nikk for å ha bidratt til å virkeliggjøre hans tanke om en eksistensiell terapi. En terapi som gjør eksistensialisme til en måte å leve på, framfor en samling abstrakte tanker om livet.
Takk
Takk til tekstforfatter Annika Herrestad for hjelp med å gjøre teksten mer leservennlig. Takk også til Bendik Svalastog og redaktør Nora Astrup Dahm for korrektur og endringsforslag.
Referanser
Flynn, Thomas R., Existentialism – A Very Short Introduction, Oxford University Press, Oxford, 2006.
Jones, W.T., The Twentieth Century to Wittgenstein and Sartre, A History of Western Philosophy, Harcourt Brace Jovanovich publishers, San Diego, 1975.
Kolmannskog, Vikram, Den tomme stolen: Fortellinger fra gestaltterapi, Flux forlag, Oslo, 2015.
Masquelier, Gonzague, Gestalt Therapy: Living Creatively Today, Eget forlag, Paris, 2002 (Nyutgivelse av Gestalt Press 2006).
Perls, Fritz, Gestaltterapi Verbatim, The Gestalt Journal press, 1969.
Perls, Fritz; Hefferline, Ralph; Goodman, Paul, Gestalt therapy: Excitement and Growth in the Human Personality, Souvenir press, New York, 1951.
Philippson, Peter, The Emergent Self: An Existential-Gestalt Approach, Karnac Books, London, 2009.
Sartre, Jean-Paul, Kvalmen, Den norske bokklubben, Oslo, 1993.
Sartre, Jean-Paul, ”Existentialism is a Humanism”, i: Existentialism from Dostoy- evsky to Sartre, ed. Walter Kaufman, Meri- dian Publishing Company, 1989.
Skottun, Gro og Krüger, Åshild, Gestaltterapi: Lærebok i teori og praksis, Gyldendal Akademisk, Oslo, 2017.
van Baalen, Daan, Gestaltdiagnoser, i Jørstad, Synnøve & Krüger, Åshild (red.), Den flyvende hollender – Et festsskrift til Daan van Baalens 60-årsdag, Norsk Gestaltinsti- tutt, Oslo, 2002.
Wheeler, Gordon, Gestalt Reconsidered: a new approach to contact and resistance, The Gestalt Institute of Cleveland Press, Cleveland, 1991.
Yalom, Irvin D., Eksistensiel psykoterapi, Hans Reitzels forlag, København, 1998.
Denne artikkelen ble først publisert i GESTALT nr 2/2018
Om artikkelforfatteren:
Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof med doktorgrad i filosofi. Arbeidsfeltet hans er selvmordsforebygging og sorgbearbeiding.
Denne artikkelen drøfter hvordan endring skjer i gestaltterapi. Jeg argumenterer mot å kalle slike endringer ”paradoksale”. Det er ingenting paradoksalt ved Arnold Beissers paradoksale teori om endring. Beissers teori er en årsaksforklaring. Jeg argumenterer for at vi trenger slike årsaksforklaringer for å forstå hva vi driver med i gestaltterapi selv om vi arbeider ut fra en fenomenologisk tilnærming.
Arnold Beissers paradoksale teori om endring
I 2017 skjedde en viktig hendelse for oss som er opptattav gestaltterapi. Da ble det for første gang utgitt en norsk lærebok i gestaltterapi, skrevet av Gro Skottun og Åshild Krüger. Jeg mener denne boken må bli et referansepunkt for alle norsktalende som lurer på eller vil diskutere hvordan gestaltterapi skal forstås. Skottun og Krüger har videreutviklet gestaltterapeutisk teori på en rekke områder, og boken er full av eksempler som illustrerer hvordan teorien er tenkt anvendt i gestaltterapi. I denne artikkelen vil jeg drøfte et kjernepunkt i læreboka, nemlig teorier om hvordan endring skjer i gestaltterapi.
Arnold Beisser
Legen Arnold Beisser publiserte i 1970 en artikkel med tittelen ”Den paradoksale teori om endring” der han skriver at han vil oppsummere og tydeliggjøre hva Fritz Perls, grunnleggeren av gestaltterapi, har skrevet om endring. I innledningen til nettversjonen av artikkelen fra 1997 står det at dette er den mest siterte artikkelen innen gestaltterapi. Den formulerer med andre ord en teori om endring som er helt sentral innen gestaltterapi. Skottun og Krüger introduserer ”Den paradoksale teori om endring” i kapittel 5. De oversetter artikkelens mest kjente sitat slik: ”Endring skjer når noen blir det man er, ikke når man forsøker å bli det man ikke er. Endring finner ikke sted når individet eller en annen person prøver å tvinge noen til å endre seg, men den finner sted når man bruker tid og krefter på å være det man er – å engasjere seg fullt og helt i ens nåværende posisjoner.” (Skottun og Krüger, 2017, s 73)
Det paradoksale er altså at ved å slutte å prøve å endre seg, så endrer man seg. Se for deg at du vil slutte å røyke, og at du har prøvd igjen og igjen uten å klare det. Så går du til en terapeut du tror kan hjelpe deg med røykavvenning. Du ville kanskje oppleve det som paradoksalt om du fikk høre av terapeuten at for å slutte å røyke, må du først gi opp å prøve å slutte. Tvert i mot må du akseptere og engasjere deg helt og fullt i din nåværende posisjon som en som røyker.
Da jeg først lærte om den paradoksale teorien om endring, syntes jeg den var litt stilig. Det er noe fengende med å si at ting forholder seg helt motsatt av det alle andre tror. De fleste vil si at for å få til noe vanskelig, må man ha stor viljestyrke og gjøre en stor innsats. Men denne teorien sier tilsynelatende at det å endre seg er noe helt annet, noe som skjer av seg selv om du bare godtar deg selv slik du er. At det skjer en end- ring i den retningen du opprinnelig ønsket allikevel, framstår da som noe mirakuløst eller underlig – eller paradoksalt.
Jo mer jeg har tenkt over denne teorien, jo mer utilfreds er jeg med at kjernen i den terapien jeg utøver sies å bygge på noe som framstår som et mirakel eller et paradoks. I følge Wikipedia forårsakes paradokser i vitenskapelige teorier av utilstrekkelig begrepsutvikling, eller av at en teori er ufullstendig eller anvendes utenfor sitt gyldighetsområde. Å påvise paradokser ved en teori er en måte å påvise svakheter ved teorien på, og er dermed en kilde til ny forskning. Det er dårlig reklame for gestaltterapi å stadig framheve at den bygger på en teori som er paradoksal.
Skottun og Krüger er også inne på dette i oppsummeringen av kapittel 5: ”Beissers endringsteori forkortes ofte til følgende sitat: ”Når du aksepterer det som er, vil det som er, forandres.” Påstanden kan lett oppfattes som en floskel der den dypere meningen med påstanden blir borte. Utfordringen med utsagnet, og også med Beissers teori, er å se forbi det floskelaktige og ta påstanden på alvor. … Når du hører noen si: ”Du må bare akseptere, det er slik det er”, er det en misforstått versjon av Beissers endringsteori. Det går ikke an ”bare å bli det man er”. Det kreves en virkelig erkjennelse av situasjonen, slik vi har beskrevet i dette kapittelet.” (Skottun og Krüger, 2017, s 79)
En floskel er et svulstig uttrykk uten virkelig tankeinnhold. Framfor å framstille Beissers teori som en luftig forklaring uten virkelig substans, bør vi bestrebe oss på å gjengi det som egentlig er substansen i Beissers forklaring på hvordan endring skjer i terapi. I artikkelen gir Beisser en helt tilforlatelig forklaring på hvordan endring skjer. Med denne forklaringen blir alt det paradoksale, underlige og magiske borte. Men teorien blir desto mer troverdig som forklaring.
Beissers første formulering av forklaringen kommer i artikkelens fjerde avsnitt, hvor det står: ”The person seeking change by coming to therapy is in conflict with at least two warring intrapsychic factions. He is constantly moving between what he ”should be” and what he think he ”is,” never fully identifying with either. The Gestalt therapist asks the person to invest himself fully in his roles, one at a time. Whichever role he begins with, the patient soon shifts to another. The Gestalt therapist asks simply that he be what he is at the moment.” (Jeg gir avsnittsnummer i stedet for sideangivelser fordi artikkelen er hentet fra nettet og kun er 2 1⁄2 A4 side i utskrift.)
Forklaringen fortsetter i niende avsnitt: ”If alienated, fragmentary selves in an individual take on separate, compartmentalized roles, the Gestalt therapist encourages communication between the roles; he may actually ask them to talk to one another. If the patient objects to this or indicates a block, the therapist asks him simply to invest himself fully in the objection or the block. Experience has shown that when the patient identifies with the alienated fragments, integration does occur. Thus, by being what one is – fully –one can become something else.”
Beisser forsøker å generalisere sin teori om endring i terapi til sosiale endringer. Derfor snakker han til slutt om systemer i stedet for personer. Han oppsummerer sin teori i fjortende avsnitt: ”First, there is awareness within the system that an alienated fragment exists; next the fragment is accepted as a legitimate outgrowth of a functional need that is then explicitly and deliberately mobilized and given power to operate as an explicit force. This, in turn, leads to communication with other subsystems and facilitates an integrated, harmonious development of the whole system.”
Om vi anvender Beissers teori på røykeproblem-eksempelet, er forklaringen på at du ikke klarer å slutte å røyke selv om du prøver, at du har en indre konflikt. Beisser beskriver denne konflikten som at du har to eller flere roller eller sider av deg selv. En av disse er rollen som røyker, en annen er rollen som ikke-røyker. Kanskje er det enda flere roller som spiller med i den indre konflikten. Hver av disse rollene iva- retar behov som er viktige for deg, de ivaretar ”a functional need”. Rollen som ikke-røyker ivaretar for de fleste et behov for å beholde god fysisk helse, men sikkert også et behov for å unngå sosial fordømmelse,og kanskje flere andre behov. Men rollen som røyker ivaretar også behov som er viktige for deg. Kanskje er detbehovet for å kunne ta pauser, kanskje behovet for å belønne seg selvog kanskje behovet for å putte noe i munnen uten å bli fet. Den indre konflikten oppstår når du prøver å ivareta behovene til rollen som ikke-røyker uten å ta hensyn til behovene rollen som røyker ivaretar. Beisser beskriver hvordan forsøkene på å bli nikotinfri da blir halvhjertede. Samtidig er behovene rollen som ikke-røyker ivaretar også viktige for deg. Så når du går inn i rollen som røyker igjen, dukker ønsket om å slutte å røyke opp på nytt. Uansett hvilken rolle du velger, vil du snart prøve å bytte til den motsatte, skriver Beisser.
Hvordan kommer du så ut av dette røykeavvenningsdilemmaet? Første skritt er, i følge Beisser, å bli var at du faktisk har behov som hver av rollene ivaretar. Han sier at det deretter vil skje en form for dialog mellom disse rollene. Ikke-røykeren sier til røykeren: ”Det er viktig å slutte å røyke for å ikke bli syk og kanskje dø, og for få anerkjennelse for at jeg faktisk klarte å slutte.” Røykeren sier til ikke-røykeren: ”Det er viktig å fortsette å røyke for å få litt fri, for å kjenne gleden når kroppen får nikotinet den krever, for å unngå å legge på meg.” Først når du helhjertet anerkjenner at hver av rollene ivaretar helt legitime behov, kan det skje en indre reorganisering der organiseringen i roller som er i konflikt med hverandre svekkes. Når du slutter å skyvevekk viktige sider av deg selv, og lar alle sider komme til orde, skjer det i følge Beisser en integrert og harmonisk utvikling av hele deg. Du vil finne en måte å ivareta alle disse viktige behovene på. Om dette ikke lenger høres paradoksalt ut, bør vi kanskje rett og slett kalle dette ”Beissers teori om endring” framfor ”den paradoksale teori om endring”.
Skottun og Krüger forklarer også denne prosessen, men uten å henvise til Beissers egen forklaring. I stedet henviser de til gestaltpsykologiens teorier om persepsjon (Skottun og Krüger, 2017, s 74). Situasjonen der du prøver å slutte å røyke uten å klare det, kan beskrives som at du ikke er fullt oppmerksom på alt som påvirker din egen atferd. I denne situasjonen fokuserer du på de be- hovene du som ikke-røyker vil ivareta, mens behovene du som røyker ivaretar, er utenfor din oppmerksomhet. Disse behovene kan for eksempel vise seg som indre uro eller kroppslige smerter, tanker eller følelser. Men du blokkerer eller overser signalene kroppen din gir om at viktige behov er ivaretatt når du røyker, ettersom fokuset ditt er på å slutte å røyke. Når du prøver å slutte, blir signalene fra røykeren til slutt så tydelige at du ikke klarer å fortsette å slutte. Men likevel er du ikke var på hva disse signalene egentlig sier deg. Først når du blir oppmerksom på alt det krop- pen forteller deg i denne situasjonen, kan det skje en endring. Dette kan vi kalle ”figur-grunnteorien om endring” – den naturlige endringen som ligger i at noen behov trer i forgrunnen og andre i bakgrunnen inntil behovene i forgrunnen er tilfredsstilt. Skottun og Krüger setter faktisk likhetstegn mellom figur-grunnteorien og Beissers teori. Begge teoriene framhever at endring kan blokkeres ved at viktige behov ikke er tilfredsstilt.
Skottun og Krüger gjør ikke noe forsøk på å redegjøre for Beissers forklaring om at ”If alienated, fragmentary selves in an individual take on separate, compartmentalized roles”. Dette kommer de først inn på i kapittel 10 om polariteter, men uten noen referanse til Beisser. De trekker imidlertid en forbindelse til gestaltpsykologien når de redegjør for hvordan organiseringen av figur (det du har i fokus) skjer mot en bakgrunn (som du ikke har i fokus), og at dette i følge Fritz Perls kan forstås som en polaritet mellom behov som fanger vår interesse, og behov som trer i bakgrunnen (Skot- tun og Krüger, 2017, s 155). De forbinder med andre ord figur-grunnteorien med det vi kan kalle ”polaritetsteorien om endring”. Siden de alt har satt likhetstegn mellom figur-grunnteorien og Beissers teori, kan vi si at polaritets- teorien utvikler Beissers begrep om «fremmedgjorte, fragmenterte selv» med adskilte roller. Polaritetsteorien beskriver hvordan motpolen til våre foretrukne oppfatninger av oss selv er ikke-akseptable sider i oss selv (Skottun og Krüger, 2017, s 153). Ekteparet Polster som introduserte polaritetsteorien, peker også på en annen årsak til den indre konflikten, nemlig at vi er blitt låst i en tilvent oppfatning av oss selv (Skottun og Krüger, 2017, s 150).
I lærebokens siste kapittel (kapittel 21), beskriver Skottun og Krüger det som gjerne kalles ”impasseteorien om endring”. Den endringsmodellen kan også forstås som en detaljert teori om hva som faktisk skjer når de ulike sidene i deg selv begynner å ”snakke sammen”. Beissers påstand er at det da skjer en integrert, harmonisk utvikling av hele deg. Impasseteorien beskriver en indre kamp som er mange hakk mer dramatisk. Man kommer for eksempel til en fase som Perlz kalte ”dødslaget”. Skottun og Krüger skriver: ”Navnet skyldes ikke at klienten kjenner seg ”død” i overført betydning, men at hun har en bevissthet om at hun er redd for å dø, forsvinne eller bli borte. Hun vet ikke hvem hun er, og hun er redd for å gi opp kontroll og alle forestillinger om hvem hun er. Hun kan møte følelser som total hjelpeløshet, desperasjon, panikk eller avsky og kan ha store kroppslige smerter eller ubehag og tanker som kretser rundt det hun opplever.” (Skottun og Krüger, 2017, s 330) De påpeker også at det hender at klienter ikke orker slike krevende prosesser, og sier seg fornøyd med å forstå at de står fast i en indre konflikt mellom sterke behov og motbehov (Skottun og Krüger, 2017, s 327 og s 333). Min påstand er at impasseteorien innebærer en utvikling av Beissers teori for situasjoner der den indre konflikten er spesielt sterk og det ikke skjer en harmonisk utvikling.
I innledningen til kapittel 5 om den paradoksale teori om endring skriver Skottun og Krüger: ”De fleste av oss har perioder i livet der vi ikke er fornøyde med oss selv, og vi prøver å endre vår væremåte eller våre dårlige sider. Mange ganger lykkes vi med slike endringsprosjekter, for eksempel å gå ned i vekt, trene eller spise sunnere, noe som kan gi oss en god følelse av mestring. Ofte er det imidlertid slik at vi ikke klarer å forandre oss, enda vi forsøker så godt vi kan. Klienter som kommer i terapi hører ofte med til denne gruppen.” (Skot tun og Krüger, 2017, s 70). Dette er med på å tegne bildet av en akse der vi i den ene enden har endringer som skjer utenfor vår bevissthet; der noen behov organiserer seg som forgrunn, mens andre skyves i bakgrunnen inntil behovene i forgrunnen er tilfredsstilt. Neste skritt på aksen er situasjonene beskrevet i sitatet over hvor vi har bevisste endringsprosjekter vi lykkes med å gjennomføre selv. Enda lenger ut på aksen kommer endringer vi ikke klarer å gjennomføre uten hjelp. Dette er endringer hvor vi må ha hjelp til å bli var behov som blokkerer endringen. Deretter skjer det Beisser beskriver som en harmonisk utvikling av hele systemet. Men lengst ute på aksen skjer det ikke umiddelbart en harmonisk utvikling, men i stedet den dramatiske utviklingen som impasseteorien beskriver.
Om vi skal plassere de ulike endringsteoriene langs denne aksen, så passer figur-grunnteorien på alle disse endringene. Beissers teori passer for alle endringene der man må ha hjelp til bevisstgjøring. Polaritetsteorien har antakelig samme anvendelsesområde som Beissers teori. Mens min forståelse er at impasseteorien kun passer for endringer som skjer etter en hard indre kamp.
Hva er det som gjør at noen endringer skjer lett, andre etter litt hjelp, mens atter andre endringer bare skjer etter en hard indre kamp? I gestaltterapi er det en rekke metaforer hentet fra fysikk, og tanken om behov og motbehov gir assosiasjoner til krefter og motkrefter. Det samme gir betegnelsen pola- riteter. Vi har jo lært om magnetisme at det er to motpoler med positiv og negativ ladning. Ut fra disse metaforene kan vi tenke oss at det er styrken på spenningen eller kreftene som gjør konflikten fastlåst. Vi kan se for oss et forferdelig røyksug som står i mot en sterk skamfølelse. Men slike analogier til fysikk er av begrenset nytte når vi skal forstå mer enn at det er en konflikt. Beisser bruker imidlertid et begrep om ”roller” fra samfunnsvitenskap, som knytter an til teorier om sosiale normer og identitet. Polster og Polster legger til et begrep om ”vaner” (en ”tilvent oppfatning av oss selv”) og identitet (”ikke-akseptable sider av oss selv”). For meg viser dette at fysikk ikke har modeller som egner seg til å forklare psykologiske endringsprosesser. Hvis vi skal utvikle disse årsaksforklaringene videre, må vi se etter modeller fra psykologi og annen samfunnsvitenskap.
Alle de omtalte gestaltterapeutiske teoriene om endring angir årsaksforklaringer om hvorfor endring av og til er vanskelig, og likevel kan hjelpes fram. Teoriene har en indre sammenheng, og utdyper ulike aspekter ved slike endrings- prosesser. Men det er fortsatt et behov for å tydeliggjøre denne sammenhengen mellom teoriene ytterligere, og å utvikle denne sammenhengende teorien om endring videre slik at vi kan forklare hvorfor noen endringer kommer lett, mens andre er vanskelige å oppnå.
Teraputens rolle ved terapeutisk endring
Beisser skriver i sitt tredje avsnitt at ”The Gestalt therapist rejects the role of ”changer”, for his strategy is to encourage, even insist, that the patient be where and what he is.” Han fortsetter i femte avsnitt med å forklare at terapeuten ikke kommer noen vei ved å ta parti for den ene eller den andre si- den som er i konflikt i klienten. Straks terapeuten skal hjelpe deg med å slutte å røyke, blir terapeuten fanget i din indre konflikt, og vil oppleve at alle de gode forslagene om hvordan du skal endre deg til å bli en ikke-røyker blir motarbeidet av røykeren i deg.
En parallell situasjon er der et par kommer til parterapi.La oss si at du har tatt med din samboer til terapeuten. Du legger ut for terapeuten om hvor ille du synes det er at din samboer røyker. Hvis terapeuten da straks sier seg enig med deg, og har som utgangspunkt at nå skal dere sammen få din samboer til å slutte å røyke, er det forståelig om din samboer føler seg overkjørt og nekter å samarbeide. I parterapi antar vi at terapeuten ikke kan være på parti med den ene parten mot den andre parten. Beisser hevder dette er utgangspunk- tet også når konflikten er inne i deg selv.
Skottun og Krüger gjentar fra mange ulike vinkler poengetat gestaltterapeuten ikke er en som endrer klienten vedhjelp av sine teknikker eller ved å forstå hva som skal til forå forårsake endring. Gestaltterapeutens metode er å støtte klienten til å bli var de delene av klientens egen persepsjon som er utenfor klientens oppmerksomhet. Et knippe sitater illustrerer dette: ”Gestaltterapeuten er opplært til å bruke en åpen fenomenologisk tilnærming i terapirommet. Vekten legges på å støtte og oppmuntre klienten til å utforske sine egne erfaringer gjennom spørsmål som: ”Hva legger du merke til nå?” ”Hvordan kjennes det å …?” ”Hva skjer når du gjør mer av …?” ”Hva blir du oppmerksom på når …?”. Slik støttes og oppmuntres klienten til å utforske sin egen subjektive erfaring.” (Skottun og Krüger, 2017, s 37). ”Bare det at en person konsentrerer sin oppmerksomhet, særlig på egne deler av feltet, som vanligvis forblir utenfor bevisstheten, frambringer … en nyorganisering av feltet og i det minste et potensial for tilsvarende adferdsendringer.” (Skottun og Krüger, 2017, s 74) ”Å øke oppmerksomheten på hvordan mennesker regulerer, samskaper og tilpasser seg omgivelsene vil derfor være både et mål og en metode i terapi og coaching.” (Skottun og Krüger, 2017, s 104)
Skottun og Krüger utdyper den fenomenologiske tilnærmingen med referanse til Ernesto Spinelli (Skottun og Krüger, 2017, s 37-38). For det første tilstreber terapeuten å sette til side forutbestemte meninger om hvordan noe er: være åpen heller enn forutbestemt. Dette innebærer at man prøver å være bevisst sine egne fordommer og antakelser, og å unngå å trekke slutninger om klienten ut fra disse. For det andre legger terapeuten vekt på å beskrive heller enn å forklare. Terapeuten kan da beskrive for klienten hva terapeuten direkte sanser og fornemmer i møte med klienten uten å komme med sine teorier og slutninger om klienten eller om prosessen som skjer i møtet mellom terapeut og klient. For det tredje forsøker terapeuten å likestille informasjon. Terapeuten prøver å følge prosessen uten for fort å vurdere om noen sansedata er viktigere enn andre. ”Sammen og hver for oss lytter vi til det som ”ligger der”, de vare signalene, det ennå usagte – vi legger vinn på å la det sanselig erfarte få tid og språk nok til at klienten finner sitt svar i fellesskapet vårt.” (Skottun og Krüger, 2017, s 38)
Denne beskrivelsen av hvordan gestaltterapeuten utøversin rolle som psykoterapeut har en brodd mot den medisinske tenkemåten der terapeuten forventes å kunne stille en diagnose som enten gir en årsaksforklaring på opphavet til klientens problemer, eller gir en angivelse på hva som er den mest effektive behandlingen for disse problemene. ”Terapeuten arbeider ikke innenfor det medisinske paradigmet der vi leter etter en diagnose for å finne en behandling, men arbeider innenfor et paradigme preget av fenomenologi og å se det som er” (Skottun og Krüger, 2017, s 76). En tolkning av dette skillet mellom et medisinsk og et fenomenologisk paradigme er at man i det medisinske paradigmet er opptatt av å forstå de spesifikke årsakene til et problem, og å påvirke disse årsakene for å løse problemet. Beissers endringsteori kan også sees som en årsaksforklaring på hvorfor personer ikke klarer å få til de endringene de iherdig prøver på, for eksempel å slutte å røyke. Det å bli klar over hvilke motbehov som blokkerer forsøkene, blir da et eksempel på et forsøk på å påvirke årsaken til problemene.
Men Skottun og Krüger framhever igjen og igjen at gestaltterapeuter ikke jakter på slike spesifikke årsaker de kan påvirke. De bruker i stedet en fenomenologisk tilnærming der de responderer på det de blir var på i møtene med klienten uten forutbestemte meninger om underliggende årsaker, uten å forklare men bare beskrive hva som dukker opp, og uten å vurdere om noen sansedata, for eksempel de som peker mot udekte motbehov, er viktigere enn andre. Jeg spør meg selv om dette er riktig, eller om vi faktisk tenker i årsaker og virk- ninger også når vi arbeider fenomenologisk.
Om å tenke årsak og virkning
Når jeg leste Skottun og Krügers lærebok i gestaltterapi, var jeg spesielt oppmerksom på hva de skrev om årsaksforklarin- ger. Fra undervisningen på Norsk Gestalt Institutt Høyskole AS (NGI), hvor Skottun og Krüger er lærere, husker jeg påstanden om at vi måtte slutte å tenke årsak og virkninger. Den har jeg aldri forstått. Jeg ble skuffet over at boken ikke forklarte denne påstanden, men også lettet fordi jeg ikke tror denne påstanden kan forsvares.
Men Skottun og Krüger kommer stadig inn på tema som minner meg om hva jeg lærte på NGI. I omtalen av feltteori siterer de Lewin på at ”Alle delene i et system henger dynamisk sammen på en slik måte at endring i en del medfører endring i alle andre deler av systemet” (Skottun og Krüger, 2017, s 31). De forklarer at ”Prosessene er på ingen måte enkle og lineære som om det ene skjer som resultat av noe annet” (samme side). Det siste kan forstås som en avvisning av enkle årsaksforklaringer som overforenklinger. Fordi alt henger sammen med alt, og en endring i en del av systemet gir kaskader av virkninger i alle andre deler av systemet, vil det å isolere enkelte ledd i disse kjedene av årsaker og virkninger lett føre til feilaktige oppfatninger.
Ulempen med denne typen holisme, dvs. helhetstenkning, er at man egentlig ikke sier noe annet enn at mennesker er kompliserte (Skottun og Krüger former endog pleonasmene ”hyperkomplekse” og ”multikomplekse” (Skottun og Krü- ger, 2017, s 31)). Men uten en forenklende forståelse av kjedene av årsaker og virkninger, er denne kompleksiteten helt uforutsigbar. Alle årsaksforklaringer er forenklinger av ufattelig kompliserte sammenhenger, og man prøver å klarlegge noen av sammenhengene vi er i stand til å påvirke, for å få virkninger vi ønsker. Innen psykologi, samfunnsvitenskap og til dels biologi har man ikke klart å finne lovmessigheter av typen ”hver gang X skjer så skjer Y”, men kun av typen ”hver gang X skjer er det en større sannsynlighet for at Y skjer enn at Y er en ren tilfeldighet ”.
I avsnittet om fenomenologi skriver Skottun og Krüger: ”En av Husserls hovedteser var at menneskets bevissthet ikke kan studeres slik vi studerer tingene rundt oss. … Oppfordringen hans var derfor: Legg bort forklaringene, la oss heller åpne opp for det umiddelbare, det som erfares kroppslig akkurat nå – det vi ser, smaker, hører og lukter.” (Skottun og Krüger, 2017, s 37) Dette kan også tolkes som en avvisning av årsaksforklaringer som en form for intellektualisering som hindrer oss i å være oppmerksomme på alt det vi sanser. Påstanden om at vi må slutte å tenke årsak og virkning er i så fall ment som en oppfordring om å være mer tilstede som terapeut, å være mer var for hva som skjer i terapeuten og i terapirommet. Denne oppfordringen henger sammen med den fenomenologiske tilnærmingen jeg har gjengitt over. For mye årsak-virkning-tenkning hos terapeuten hindrer terapeuten i å være åpen og fordomsfri, og i å beskrive og likestille informasjon. Dette er en type metodeanbefaling jeg tror har mye for seg, men den forutsetter ingen kategorisk avvisning av årsak-virkningstenkning.
Hele avvisningen av det medisinske paradigmet kommer i fortsettelsen av denne metodeanbefalingen. Terapeuten skal ” … ikke se klienten som objekter som trenger hjelp for å få løst sine problemer, men som subjekter i respekt for den enkelte og hans eller hennes egenart” (Skottun og Krüger, 2017, s 41). ”Terapeuten er med andre ord ikke lenger en bedrevitende ekspert, men har derimot en medskapende funksjon i feltet” ̧”I dette feltperspektivet er det altså ingen riktige måter å påvirke til forandring på. Ingen teknikk eller andre former for ferdige instruksjoner (Skottun og Krüger, 2017, s 61). ”Terapeuten er mindre opptatt av årsaks- forholdet og å finne løsninger og mer fokusert på erfaringen og opplevelsen.” (Skottun og Krüger, 2017, s 76).
Jeg er redd de som arbeider innenfor det medisinske paradigmet vil se disse påstandene som krenkende. Å påstå at en vanlig psykolog ser sin klient som et objekt som trenger å få løst sine problemer, at psykologen selv opptrer som er bedrevitende ekspert og er mer opptatt av årsaksforhold enn å finne løsninger, vil nok de færreste kjenne seg igjen i. Men de vil innrømme at de har tiltro til at de har en kunnskap om årsaker og virkninger som kan bidra til å løse klientens problemer.
Når man leser Skottun og Krüger (2017), går det fram av mange av terapieksemplene at gestaltterapeuter også har en slik kunnskap om årsaker og virkninger som de tror de kan påvirke for å bidra til å løse klientens problemer. De skriver for eksempel: ”Den første figuren som fanger terapeutens interesse, og som hun blir opptatt av,er bygget på hennes observasjoner av hvordan Bjørn sitter, at han ikke ser på henne, og at han snakker med monoton stemme mens han forteller om et vanskelig samboerforhold. Terapeutens ide eller hypotese er at Bjørn kan få mer kontakt med følelsene sine ved å kjenne etter hvordan han har det i kroppen. … Det første eksperimentet terapeuten foreslår, er å forsøke å gjøre Bjørn oppmerksom på kroppslige fornemmelser.” (Skottun og Krüger, 2017, s 164-165). Det framgår her at terapeuten bruker sin egen varhet til å forme hypoteser om hva klienten mangler varhet om,og ut fra dette foreslår eksperimenter som kanskje kan gi klienten en økt varhet. Terapeuten vet ikke sikkert hva klienten trenger, men danner seg noen hypoteser. Selv om gestaltterapeuter har en fenomenologisk tilnærming, tror jeg ikke de likestiller all informasjon de er var på i feltet med klienten, men fokuserer på den informasjonen de tror kan være nyttig for klientens endringsprosess. Dette er en type årsak-virkningstenkning. Terapeutens hypotese er at en mulig årsak til Bjørns problemer er manglende varhet for hvordan han har det i kroppen, og at det å bli mer var på kroppens signaler kan forårsake en positiv endring i Bjørn.
Konklusjon
Jeg har først argumentert for at gestaltterapi har en teori om endring som slett ikke er paradoksal når man gjengir opphavsmannen Arnold Beissers fulle forklaring av den. Videre har jeg tydeliggjort hvordan Skottun og Krüger knytter sammen figur-grunnteorien, Beissers teori, polaritetsteorien og impasseteorien til en sammenhengende teori om endring. Det er en av Skottun og Krügers store fortjenester at de trekker slike forbindelser mellom de mange, tilsynelatende løsrevne, teoretiske begrepene i gestaltterapi- ens teorigrunnlag. Det bidrar til å gjøre boken til et viktig referansepunkt for videre diskusjon av gestaltterapi. Et naturlig neste skritt vil likevel være å lage en sammenhengende teori om endring ut av dette teorimangfoldet.
Jeg ønsker å framheve at disse teoriene om endring nettopp er årsaksforklaringer som forklarer endring. Beissers teori er et forsøk på å forklare årsaken til at man av og til ikke klarer å endre seg selv om man forsøker. Jeg mener det er viktig at gestaltterapeuter er klar over at de lager hypoteser om slike årsaker hver gang de tenker ut eksperimenter for klienten. Når man spør hvorfor det kan være nyttig for klientens endringsprosess å bli var sanseinntrykk og signaler fra kroppen, impulser, tanker og følelser klienten mangler varhet om, så må gestaltterapeuter henvise til sin teori om endring.
Kanskje trenger ikke klienter en full forklaring på hvordan vi tenker terapeutisk endring skjer, men teorien om endring er viktig når gestaltterapeuter skal forklare for seg selv eller andre hva de egentlig driver med. At de har troverdige årsaksforklaringer bidrar til å legitimere at deres praksis faktisk kan skape endringer. Det er for eksempel en vesensforskjell om man forklarer endring som et mirakel som skjer ut fra guddommelig inngripen, eller at endringen har skjedd ut fra en prosess vi selv kan påvirke, selv om vi ikke kan forklare alle detaljer i prosessen like godt. Slike teorier om psykologisk endring er teorier om hva som er kjernen i psykoterapeutiske prosesser. De drøftes og kritiseres og utvikles og modifiseres hele tiden. Gestaltterapeuter bør invitere til slik drøfting og utvikling av våre egne teorier. Da må vi slutte å trekke et røykteppe over dem med å framholde at vi har en teori om paradoksal endring, at vi ikke tenker i årsaker og virkninger eller at vi bare forholder oss fenomenologisk til alt vi som terapeuter blir var på i møte med klienten.
Referanser
Gro Skottun og Åshild Krüger (2017), Gestaltterapi – lærebok i teori og praksis, Gyldendal Akademisk forlag, Oslo.
Arnold Beisser (1970), The Paradoxical Theory of Change, i Fagan and Shepherd (1970), Gestalt Therapy Now, The gestalt Journal Press. se: http://www.gestalt.org/arnie.htm
Denne artikkelen ble første gang publisert i GESTALT nr 1/2018
Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof med doktorgrad i filosofi.
Jeg ledet tidligere komiteen i Norsk gestaltterapeut forening som behandlet klager fra klienter mot gestaltterapeuten de hadde gått til. Retningslinjene for klagebehandling påla oss å invitere klager og påklagede til et dialogmøte før komiteen avgjorde saken. Første gang jeg ledet et slikt møte trodde jeg det skulle ende med at partene ble gode venner og at klageren trakk saken. Slik gikk det slett ikke.
Jeg ble smertelig klar over at min kompetanse som psykoterapeut for enkeltpersoner ikke strakk til når jeg skulle være konfliktmekler. Mye er skrevet om konfliktløsning og fredsdialoger, men bak alt dette ligger urgammel kunnskap om forsoningsprosesser. I denne artikkelen knytter jeg forbindelsen mellom psykoterapi og forsoning. Mitt håp er at gestaltterapeuter, siden de spesielt fokuserer på menneskers relasjoner, vil finne inspirasjon i å tenke på psykoterapi som en type forsoningsprosess slik at de selv av og til vil forsøke seg som konfliktmeglere. Da kan de hjelpe klienten til å få reparert sine relasjoner framfor kun å forsone seg med at de er dårlige.
Psykoterapeuter og presters reparasjonsarbeid
Grenen av psykoterapi som kalles gestaltterapi, legger vekt på at mennesket er et vesen som alltid lever i relasjon til andre mennesker. Gjennom oppveksten utvikler hver av oss individuelle mønstre for relasjonell atferd, for initiativ og responser på andre. Relasjonen mellom to mennesker er alltid en kombinasjon av hver av personenes individuelle mønstre. Klienter kommer til terapi som følge av sine dårlige relasjoner som gir dem lidelse eller gjør dem syke. Gestaltterapeuten prøver å hjelpe sin klient til å bli bevisst en flik av sitt eget mønster som blir synlig i relasjonen til terapeuten. Om man blir bevisst noe av sitt eget mønster, kan man velge å bryte med mønsteret. Da endres mønsteret av responser i andre relasjoner også. Klientens dårlige relasjoner blir bedre. Gestaltterapeuten kan derfor sees som en reparatør av dårlige relasjoner.
I tidligere tider brukte man religiøse ritualer for å reparere dårlige relasjoner. For eksempel fortelles det i bibelens gamle testamente om hvordan man bila konflikter gjennom et ritual hvor man overførte all skyld for det som hadde hendt til en geitebukk – en syndebukk – som deretter ble jaget vekk. Den franske idéhistorikeren Michel Focault hevdet i boken ”Galskapens historie” at psykoterapi er en arv fra den katolske skriftestolen. Katolske prester hjelper personer med å få forsoning – å få gjenopprettet gode relasjoner – med Gud og medmenneskene. De tilbyr et skjermet rom, en skriftestol, der personer kan komme og bekjenne hva de har gjort. Når personen skriftet sine synder – innrømmet dem for presten – ble de pålagt botshandlinger – en straff de sonte frivillig for å vise sin gode vilje. Siden forsoningen med Gud var det viktigste, var botshandlingene ofte å be en rekke bønner eller gjennomføre andre fromhetshandlinger. Når boten var utført, fikk de motta nattverd igjen under messen. Nattverden er den rituelle renselsen og tegnet på at man er forsonet, altså at relasjonene til Gud og medmenneskene er reparert igjen. Utover i senmiddelalderen og renessansen spurte prestene de som skriftet mer og mer om tankene og følelsene som førte til disse skadelige handlingene. De jaktet på syndens rot, det vil si hvor fristelsen til å handle galt oppstod. På denne måten fikk prestene inngående kjennskap til menneskets psyke.
Også i Den norske kirke er det prestens oppgave å drive sjelesorg etter modell av den katolske kirkes skriftestol. De tar imot personer som vil skrifte sine synder, men i luthersk teologi er verken skrifte eller bot hellige handlinger, og ingen nektes nattverd. Det er derfor ikke så vanlig med skrifte og botshandlinger i den norske kirke. Jeg tror likevel at da det dukket opp psykoterapeuter rundt i Europa, så minnet praksisen med å gå i psykoterapi så mye om å gå til skrifte at det falt naturlig for folk å gå til en psykolog og fortelle om sine tanker og følelser. Jeg er også blitt fortalt at da de første psykologene tilbød folk å gå i psykoterapi i Norge på 1930-tallet, var det mange prester som reagerte negativt på at psykologene gikk dem i næringen.
Hva betyr forsoning?
For å forstå mer av hvorvidt psykoterapi kan sees som en type forsoningsarbeid, vil jeg gjengi en analyse av begrepet forsoning. Min hovedkilde for å forstå hva forsoning innebærer er enartikkel om begrepet reconciliation i Stanford Encyclopedia of Philosophy fra 2015 av professor i filosofi ved Universitetet i Arizona Linda Radzik. Reconciliation er det engelske ordet for forsoning. Etymologisk har det andre røtter enn forsoning. Reconciliation har forbindelse til ordet konsil som betyr møte. Vi kan se for oss to krigende parter som setter seg tilbake til forhandlingsbordet. Forsoning peker derimot mot det å sone, som i å sone en straff eller å bringe et sonoffer. På tross av ulik etymologi, mener jeg Radziks analyse av reconciliation er en utmerket guide til å forstå hva begrepet forsoning innebærer. Radzik hevder at den generelle betydningen av forsoning er at en relasjon mellom to parter blir reparert eller forbedret etter at de har vært i en konflikt. Partene kan være to personer eller to grupper. Slike reparasjoner eller forbedringer kan være gradvise langs flere ulike akser, noe jeg skal komme tilbake til. Begrepet forsoning kommer fra teologi, men anvendes i dag også innen juss og moral, innen par- og familieterapi og innen politisk tenkning og fredsarbeid. Det diskuteres blant fagfolk innen alle disse feltene om relasjonen må bli like god som før den ble skadet av konflikten eller om den bare trenger å forbedres litt for at vi kan kalle det forsoning. Dette avhenger av konteksten. Mange vil hevde at partene i et parforhold ikke er ordentlig forsonet før de gode følelsene fra før konflikten er tilbake. Samtidig vil mange si at det har skjedd en forsoning i land som Bosnia om de ulike folkegruppene ikke lenger er redde for å bli drept av de andre, selv om det fortsatt er stor mistillit mellom partene. Det er altså forskjell når vi snakker om forso- ning mellom to ektefeller og mellom to folkegrupper. Forsoning innebærer likevel at relasjonen mellom overgriper og offer i noen grad blir reparert. Vi snakker også om å forsone seg med en situasjon. Brukt på denne måten, er det ikke noen relasjon som blir reparert. Da er det personen det gjelder alene som endrer tanker og følelser knyttet til en situasjon slik at han lever bedre med det som har hendt.
Hvordan skapes forsoning?
I bibelens gamle testamente finner vi fortellingen om Gud som skapte en perfekt verden og det første mennesket som ødela denne harmonien. Videre fortelles det om Guds utvalgte folk, jødene, som gang på gang svikter Gud, og som må sone straff før de gjør nye forsøke på å leve rett. Gud forlanger ofringer av dyr og planter som brennes på alteret i tempelet som sonoffer. Vi finner også loven om at forbrytelser skal straffes proporsjonalt; ”et øye for et øye, en tann for en tann”. I bibelens nye testamente finner vi fortellingen om at Gud sendte sin egen sønn som det endelige sonoffer som ved å dø på korset, åpnet veien til en ny perfekt verden.
En utbredt norsk rettsfølelse er å reagere med sinne om en person som har voldtatt eller drept en annen, får en bagatellmessig straff. Kanskje er dette uttrykk for en rasjonell frykt for at manglende straff kan gjøre at vi selv kan bli offer for nye forbrytelser. Men kanskje ligger det også en tanke om at en proporsjonal straff ”øye for øye” er nødvendig for å gjenopprette en moralsk harmoni? Eller kanskje en tanke om at staten må tvinge forbryteren til å sone for at den som er krenket skal bli forsont med det som har skjedd?
Professor i kriminologi Nils Christie argumenterte mot tanken om at proporsjonale straffer skaper forsoning. Forsoning innebærer jo at relasjonen mellom overgriper og offer blir reparert, mens lange fengselsstraffer bare isolerer overgriper og offer fra hverandre. Christie mente rettsapparatet da først og fremst sorterer vekk mennesker vi ikke liker. Han påpekte hvordan både små samfunn og den økonomiske eliten i et samfunn har forsoningsprosesser for å reparere relasjoner i stedet for å sortere folk vekk. Christie fikk innført et konfliktråd der man prøver å skape slike forsoningsprosesser så folk kan leve sammen igjen.
Hvis naboens tenåring har tagget ned gjerdet ditt, kan du få ham dømt til å betale deg erstatning. Da kan du regne med å aldri snakke med naboene igjen etterpå. Men om dere møtes i et konfliktråd og får nabogutten til frivillig å male gjerdet igjen, blir du kanskje bedre venn med naboene enn før. Slike konfliktråd har vi nå rundt i hele Norge. Straff innebærer en påtvunget pine eller byrde, mens bot innebærer at man frivillig utholder en pine eller byrde. Om nabogutten frivillig maler gjerdet ditt, så gjør han bot i stedet for å sone en straff. Da vil du antakelig ha langt større tillit til at han ikke vil tagge ned gjerdet ditt igjen enn om han ble tvunget til å betale en bot eller sitte en stund i fengsel.
Et eksempel fra Barne- og Ungdomspsykiatrisk Poliklinikk (BUP)
Helle Kleive er psykologspesialist ved Bergen barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) avdeling V27 som er Norges fremste fagmiljø på behandling av unge overgripere. Hun publiserte en artikkel om ”Barn som forgriper seg på barn” i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (vol 53, nr 11, 2016, s 912-919). Artikkelen viser at selv psykoterapi som ikke er spesifikt relasjonsorientert, kan innebære ressurskrevende forsøk på å reparere relasjoner gjennom forsoningsprosesser.
Eksempelet Kleive har diktet opp på grunnlag av saker hun har hatt, handler om en gutt på 14 år kalt Bjørn. Bjørn har sittet barnevakt for sine to yngre halvsøstre. Når søstrenes mor kommer hjem, forteller søsteren på 8 at Bjørn har forsøkt å putte tissen sin inn i hennes. På et øyeblikk går Bjørn fra å være en gutt mange har hatt tillit til fordi han er så god med yngre barn, til å være en overgriper og en trussel. Hva er Bjørns forbrytelse? Forsøk på voldtekt og incest fordi det er med halvsøsteren, som dessuten er under den seksuelle lavalder.
Da dette kommer fram, er det ingen som vet om det er en enkeltstående handling eller bare toppen av isfjellet. Bjørn er selv et barn, og derfor ikke strafferettslig ansvarlig. Moralsk vil han likevel bli fordømt av alle som får kjennskap til hva som har skjedd, og de sosiale konsekvensene kan bli enorme for ham.
Informasjonen sprer seg lynraskt. Stemoren ringer Bjørns mor og skjeller henne ut. Hun sier hun aldri vil se Bjørn i sitt hus igjen. Stemoren ringer også helsesøster på skolen, som ringer barnevernet, som ringer Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP). Psykologen i BUP kaller inn til samrådsmøte med alle instanser – kontaktlærer, helsesøster, PPT, psykologen i kommunen, barnevernet, lensmannen og Barnehuset. Barnehusene er opprettet av Justisdepartementet for å legge til rette for skånsomme avhør av barn. Nå rulles det opp alt de vet om Bjørn og hans to familier og deres problemer gjennom deres ulike journaler og egne møter med dem. Første spørsmål er om Bjørn har begått flere overgrep og om han er en fare for andre barn. Det gjøres en sikkerhetsvurdering av Bjørn, og det iverksettes strakstiltak for å sikre andre barn. Bjørn får ikke lenger være barnevakt eller være sammen med yngre barn uten voksne til stede.
Bjørns overgrep mot søsteren har skadet hans relasjon både til søsteren og hans relasjon til alle de andre som nå har mistet tilliten til ham. Reaksjonene er ment å beskytte andre barn mot eventuelle overgrep, men det er lett å tenke seg at de også virker som en straff for Bjørn. Han får ikke besøke sin far og sine halvsøstre lenger, og han får ikke treffe andre yngre barn han hittil har vært sammen med.
Første skritt mot forsoning: Innrømme urett
I følge Radzik er det første skrittet i en forsoningsprosess at den som har gjort urett snakker sant om hva som har skjedd. Bjørn blir avhørt av lensmannen, og halvsøsteren intervjues av psykolog på Barnehuset. Denne prosessen bidrar til en forsoning fordi lensmannen blir overbevist om at Bjørn snakker sant om det som har hendt. Bjørns historie stemmer med halvsøsterens historie. Han forteller at han ville prøve det han hadde sett på film, men at han ikke skjønte hvor redd og lei seg hun ble. Han sier at han ikke har gjort dette før eller med andre barn. Det bekreftes av lensmannens videre etterforskning.
Politiet har med andre ord en viktig rolle i forsoningsprosesser etter alvorlige overgrep fordi politiet har myndighet til å avdekke hva som har skjedd og å gi gjerningsmannen anledning til å fortelle sannheten om det som skjedde. Etterforskningen kan også bidra til å underbygge at gjerningsmannen har fortalt sannheten. Psykoterapeuter har ingen myndighet til å drive etterforskning. Men de gir av og til klienter en mulighet til å snakke sant om hva de har gjort.
Andre skritt mot forsoning: Å vise anger
Om Bjørn ikke viser noen tegn på anger, er det lett å tenke seg at han kan gjøre nye overgrep. Han kan jo tenkes å villig fortelle om hva han har gjort, men uten å innse at han har gjort noe galt. Han kan jo for eksempel ha lært av filmene han har sett, at det han gjorde er helt i orden. Og om han ikke angrer, men skjønner at det kan få negative konsekvenser om andre får vite hva han gjør, vil han kanskje bare skjule slike overgrep bedre. Å vise anger, er å vise at man har forstått at man har krenket en annen, og at man kjenner empati med offeret.
I følge Kleive angrer Bjørn voldsomt allerede da han blir forhørt av lensmannen. Likevel må han gjennom et overgrepsspesifikt terapiprogram der han blir ledet gjennom det å forestille seg hvordan lillesøsteren har opplevd overgrepet. Han blir med andre ord gjort enda mer klar over hvorfor det han gjorde var galt. Psykologen lærer også Bjørn å forstå og gjenkjenne hvilke steg som ledet fram til overgrepet. De vil forebygge at Bjørns handlingsmønster ubevisst leder ham til nye overgrep. Han blir nøye instruert i hvordan han kan unngå å gjøre noe lignende.
Tredje skritt mot forsoning: Å gjøre bot
Som nevnt ble det satt i verk mange tiltak for å beskytte andre barn mot mulige overgrep fra Bjørn. Det iverksettes overvåkning av Bjørn. Han er under observasjon store deler av dagen, og man passer på at han ikke kommer i situasjoner der det kan skje nye overgrep og at han ikke ser filmer med avvikende seksualitet. Han får ikke treffe sine halvsøstre.
Dette er tiltak som Bjørn kanskje opplever som en straff han må sone. Men han samarbeider likevel ved å gå i terapi og gjøre alt man ber ham om. Han deltar i psykologiske utredninger, for man tenker at barn som gjør overgrep kanskje selv er ofre for overgrep eller har andre problemer som skaper avvikende atferd. De finner blant annet ut at Bjørn mangler sosiale ferdigheter i omgang med jevnaldrende, og de setter inn ressurser for å lære ham å fungere bedre på skole, fritid og sammen med voksne. Han må samarbeide med både terapeuter og støttekontakter. For Bjørn har dette et preg av bot. Han skjønner at han må samarbeide om han skal oppnå en forsoning som gjør at han kan få delta i farens familie igjen. Samarbeidet bidrar til at Bjørns omgivelser kan gjenvinne tillit til Bjørn.
Terapeuten som konfliktmegler
For å oppnå forsoning er det ikke tilstrekkelig at alt dette kun skjer mellom Bjørn og hans ”hjelpere”. BUP prøver derfor å arrangere et slags konfliktråd mellom Bjørn og farens familie. Kleive skriver: ”Stemor vil fremdeles ikke se Bjørn, og psykologene arbeider for å få familiene til å møtes. Denne prosessen kalles i artikkelen ”mediation” og har form av en ”gjenopprettende samtale.” Mediation kan oversettes med mekling. Møtet forberedes gjennom at halvsøsteren får formulere spørsmål til Bjørn, som Bjørn får anledning til å forberede svar på sammen med sin psykolog. Det er med andre ord stram regi på dette meklingsmøtet for å sikre at det virker forsonende.
Kleive skriver om prosessen ett år senere: ”Tre ”gjenopprettende samtaler” har funnet sted. Bjørn blir nå invitert i bursdager og konfirmasjoner. Han er også på besøk hos far og stemor, men overnatter ikke. De lar ham ikke være alene med småsøstrene, og de stoler fremdeles ikke på ham. Bjørn forteller at han bare er glad for at han får komme dit. Det er jo nesten som før.” Vi kan nå si at det har skjedd en forsoning i form av en forbedret relasjon, men kanskje ikke noen full forsoning siden tilliten ikke er gjenopprettet.
Det finnes mange andre eksempler på at psykoterapeuter fungerer som konfliktmeglere. Det skjer antakelig ofte i ulike typer parterapi, fordi det gjerne er konflikter som får par til å gå i parterapi. Det skjer nok også ofte i familieterapi der terapeuten arbeider med familie- konflikter hjemme hos familien. Det er også psykoterapeuter som arbeider med konfliktløsning i arbeidsmiljøer. Men vil vi av den grunn si at de driver med forsoningsarbeid?
Som sagt innledningsvis, er det stor forskjell på hvor streken ligger om vi snakker om forsoning mellom for eksempel to ektefeller eller mellom to folkegrupper. Jeg mener at vi må kunne si at det har skjedd en forsoning mellom Bjørn og stemoren selv om hun ikke har tilgitt ham, har stor tillit til ham eller kjenner noen kjærlige følelser for ham.
Terapi med ofrene
I Norge tilbys det psykoterapi til ulike typer utøvere av krenkelser. Alternativ til vold og Brøset Sinnemestring er eksempler på psykoterapitilbud for utøvere av vold. Institutt for klinisk sexologi i Oslo og enkelte BUPer og barnehus tilbyr psykoterapi for utøvere av seksuelle overgrep. Men generelt er det få tilbud om psykoterapi rettet mot utøvere av krenkelser. Jeg tror også utøvere sjelden selv oppsøker psykoterapi for få til forsoning med dem de har krenket. Det er vanligere at de som føler seg krenket oppsøker psykoterapi. Men gir det da mening å si at de søker forsoning med den som har krenket dem?
I noen tilfeller er det et helt klart skille mellom en part som krenker og en part som er krenket, mellom overgriper og offer. Det er umoralsk å snakke om offerets skyld når for eksempel voksne gjør overgrep mot barn eller når noen er utsatt for blind, tilfeldig vold. Men i mange tilfeller er det ikke så svart-hvitt. Som beskrevet innledningsvis, er relasjonen mellom to mennesker en kombinasjon av hver av personenes mønstre av initiativ og responser. Når en klient klager til sin gestaltterapeut over hva foreldre, søsken, ektefellen eller andre betydningsfulle andre har utsatt dem for, kan gestaltterapeuten hjelpe dem å bli bevisst en flik av sitt eget mønster. De kan da se hvordan de selv bidrar til å opprettholde konflikten, og hvordan de kan ta ansvar for å endre sin atferd slik at relasjonen kan bli bedre.
I Kleives fortelling om Bjørn gikk både halvsøsteren og resten av halvsøsterens familie i psykoterapi der de fikk hjelp til å bearbeide både sjokk, skuffelse og sinne. Dette kan sees som forebygging av at halvsøsteren og moren hennes skal utvikle traumelidelser. Men det kan også sees som forsoningsarbeid ved at de får hjelp til å endre sine oppfatninger om at Bjørn er ond og farlig. Vi kan også regne med at halvsøsteren trenger hjelp til å bearbeide sine følelser av skyld og skam som vi vet rammer ofre for seksuelle overgrep, og at stemoren får hjelp til å bearbeide sin følelse av skyld og skam for ikke å ha klart å beskytte datteren mot denne hendelsen. Denne bearbeidingen av negative tanker og følelser til Bjørn og mot dem selv er nødvendig for at forsoning skal kunne skje.
Jeg har gjengitt og analysert Kleives historie om Bjørn delvis for å vise individualterapeuter hvor mye mer hjelpeapparatet i Norge i noen tilfeller gjør for å skape forsoning enn å arbeide individualterapeutisk med den krenkede parten i en konflikt. Jeg håper å inspirere gestaltterapeuter, som tross alt har klientens relasjoner som sitt primære fokus, til å se sitt terapiarbeid som en type forsoningsprosesser. Jeg håper noen individualterapeuter vil kjenne en større frimodighet til å forsøke seg som meklere mellom parter som er i konflikt, framfor kun å sikte mot å få klienten til å forsone seg med situasjonen slik den er. Men individualterapeuten må da gjøre klart for klienten at terapeutrollen da er en annen enn å være klientens allierte i konflikten. Da må også den andre part i konflikten være villig til å delta i terapi. Kanskje trengs det flere forberedende møter med hver av partene. Kanskje er det krevende å mekle. Det krever i alle fall at individualterapeuten skaffer seg kompetanse i mekling og konfliktløsning.
Selv den mest heroiske innsats for å få til konfliktløsning kan mislykkes. Selv om offeret endrer sin atferd overfor den som har krenket vedkommende, er det ikke sikkert den andre slutter med sine krenkelser. Dersom krenkeren ikke viser noen tegn til anger eller bot, kan ingen reel forsoning finne sted. Psykoterapeuten kan likevel alltid hjelpe klienten med å forsone seg med en situasjon. Gjennom at klienten alene får hjelp til å endre sine tanker og følelser knyttet til situasjonen, for eksempel ved å få større forståelse for overgriperen, kan han leve bedre med det som har hendt.
Jeg vil takke Erik Tresse, Hans Petter Frydenberg og Ina Herrestad for deres nyttige innspill til tidligere utkast til denne artikkelen.
Denne artikkelen ble første gang publisert i Gestalt nr 1/2017.
Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof. Han er nestleder ved RVTS Øst.
Gestaltterapiens mest dominerende figur, Fritz Perls, innledet et seksuelt forhold til en av sine pasienter og avviste at det var noe galt i det. I dag ville han blitt fratatt sin rett til å være lege og behandler. Framfor å fordømme ham, ønsker jeg å bruke Perls’ case for å analysere de temaene caset bringer fram: terapeutens ansvar, krenkelse og svik, skyld og skam, soning og forsoning.
Fritz Perls – guru og grensekrenker
Fritz Perls er uten tvil Gestaltterapiens mest dominerende figur. Han var en karismatisk, tysk, jødisk psykiater og psykoanalytiker. Han bodde mange år i eksil i Syd Afrika før han emigrerte til USA like etter annen verdenskrig. I USA var han sentral i å grunnlegge gestaltterapi som terapeutisk retning og som bevegelse.
Fritz Perls (Bilde: Wikimedia)
Han utgav en rekke bøker og etablerte flere institutter for gestaltterapi. Hans terapisesjoner ble kjent fra både scene og film. Som for Paul Goodman (medforfatter av Gestalttherapy Perls et.al 1951. Red.anm), var det motkulturen på 1960-tallet som virkelig gjorde ham kjent. Fra sin base i Esalen i Big Sur, California, ble han kjent over hele USA som en av hippietidens ”guruer”. Hans biografer Clarkson og Mackewn (1993) skriver om en side ved Perls som fortsatt er ømtålig å snakke om. I 1956 da Perls var 63 år gammel flyttet han fra kona Laura Perls i New York til Miami. Der grunnla han et nytt institutt for gestaltterapi. Her ble han terapeut for Marty Fromm, en gift kvinne på 32 år. De ble elskere samtidig som han fortsatte som hennes terapeut. Perls avviste at det var noe galt i dette. Marty Fromm har også forsvart deres seksuelle forhold med at det hjalp hennes selvutvikling. Likevel skriver Clarkson og Mackewn (1993, s 23):
”… we believe that Perls’ attitude towards sexual contact between therapist and client was irresponsible and unethical, and it would not be tolerated in the current Gestalt field which has established specific codes of ethics for Gestalt psychotherapists to safeguard the safety of clients and forbid the sexual exploitation of clients by therapists.”
Denne moralske vurderingen og forsikringen om Gestaltterapiens skikkelighet i dag, midt i en historisk utlegning av Perls’ liv, indikerer hvor pinlig denne affæren er for nåtidens gestaltterapeuter. Som lege handlet Perls mot legeetikken. Allerede den 2300 år gamle hippokratiske lege-eden inneholder setningen: ”I de hus jeg kommer skal jeg komme til de sykes beste, og enhver bevisst urett eller skade skal ligge meg fjernt, og særlig seksuelt samvær med mann eller kvinne, fri eller slave.” (Mesel, 2014, s 99) Hvis dette hadde hendt i Norge i dag, så ville Perls handlemåte vært i strid med både de etiske prinsippene til Norsk gestaltterapeutforening (NGF), Den norske legeforenings etiske regler og Helsepersonelloven § 4. Fritz Perls, gestaltterapiens grunnlegger, ville antakelig ha blitt ekskludert av NGF, fratatt sin autorisasjon som lege av Statens helsetilsyn og blitt fradømt retten til å praktisere som lege av domstolene. For en skam det hadde vært.
Terapeuters seksuelle grensekrenkelser
Framfor å fordømme Perls, ønsker jeg å bruke Perls’ case for å analysere de temaene caset bringer fram: terapeutens ansvar, krenkelse og svik, skyld og skam, soning og forsoning. Jeg støtter meg tungt på boken ”Når noe går galt – Fortellinger om skam, skyld og ansvar i helsetjenesten” av filosofen og teologen Terje Mesel (2014). Når jeg videre refererer sidetall alene, er det til denne boken. Mesel har dybdeintervjuet 23 helsearbeidere om opplevelser av skyld og skam knyttet til rollen. Blant disse er to leger i samme situasjon som Perls. Mesel kaller dette en historie om seksuelle grensekrenkelser fra terapeutens side (s 98). Seksuelle grensekrenkelser rommer alt fra kynisk utnyttelse til kjærlighetsforhold mellom terapeut og klient. Den første typen leser vi om i avisenes rettsreferater, men den siste typen er antakelig den vanligste. Hvor vanlig er dette? I de 6 årene jeg satt i Faglig Etisk Råd (FER), som behandler klager mot gestaltterapeuter tilsluttet NGF, behandlet vi 1 slik klage. Jeg fikk 1 telefon om en sak av den første typen. Denne kunne vi ikke behandle fordi terapeuten ikke var medlem av NGF. Kanskje holdes flere slike forhold skjult fordi klienten ikke vil klage inn terapeuten. Seksuelle grenseoverskridelser er den viktigste årsaken til tilbakekalling av helsepersonells autorisasjon nest etter rusmiddelmisbruk (s 101). En norsk studie fra 1992 bekrefter utenlandsk forskning som anslår at 7-9 % av mannlige terapeuter, og 2-3 % av kvinnelige terapeuter, har vært involvert i seksuelle grensekrenkelser (s 107). Hvordan oppstår slike situasjoner når alle leger og psykoterapeuter lærer på skolebenken at dette er helt galt? Mesel er slått av hvordan informantene selv ikke skjønner hvordan dette kunne skje. En informant sier: ”I ettertid synes jeg det er underlig at jeg kunne oppleve at det likevel var rett i dette spesielle tilfelle. Gjøre det til et unntakstilfelle.” (s. 102) En annen beskriver en tankemessig kortslutning: ”Knausgård beskriver at tankene, hvor enn fantastiske de er, har en begrensning, nemlig at de trenger en viss avstand for å fungere. Alt innenfor den avstanden er overlatt til følelser. Og jeg opplever at hun kom innenfor den avstanden, slik at min fornuft, som jeg hadde stolt på, ikke var nok. Mine tanker var overlatt til det følelsesmessige. Og der var det for mye lengsel etter nærhet.” (s. 103)
Kanskje er psykoterapeuter enda mer utsatt for denne type kortslutning enn leger. Mesel påpeker at det er mer sannsynlig at fastleger opplever dette enn for eksempel kirurger. Men selv om fastleger er alene med pasienten på sitt kontor, sitter de gjerne bak et bord med en PC, har kort tid til konsultasjonen og kø utenfor. Psykoterapeuter arbeider enda mer alene og har mer tid sammen med klienten. At selve psykoterapien aktiverer sterke følelser hos klienten og sterk empati hos terapeuten, er gjerne tegn på at terapien er virksom. I terapisituasjonen kommer både klienten og terapeutens sårbarhet fram. Klienten vil ofte tillegge terapeuten egenskaper klienten savner eller har opplevd i noen av sine nære relasjoner (s. 111).
Professor i psykiatri Pål Guldbrandsen (2011) er en av få leger som har turt skrive om dette emnet ut fra sin egen erfaring: ”Da hun gråt hadde jeg merket en bevegelse i underlivet. En antydning til ereksjon. Det overrumplet meg. Jeg satt jo der og jobbet. Erotikk var ikke i mine tanker. Hva var dette? … Det gikk opp for meg at jeg i konsultasjoner med kvinner hadde kjent en ørliten erotisk spenning av og til. I det minste en tiltrekning. Og alltid i gode samtaler, der jeg opplevde at mine råd og ideer var til hjelp. … Kan det være slik at om en kvinne treffer en mann som viser forståelse og evne til å hjelpe, så dukker varmere følelser opp? Ikke bare hos mannen? At konsultasjoner mellom mannlige leger og kvinnelige pasienter en og annen gang kan likne jomfru-i-nød-situasjoner? Ridder på hvit hest erstattet av mann i hvit frakk? …Helsetilsynet har årlig saker med utilbørlig atferd. Det er kanskje noen som er notoriske overgripere. Men de fleste, tror jeg, har bare ikke oppdaget ridderfaktoren i tide.”
Jeg finner Guldbrandsens bekjennelse fascinerende selv om han jo innrømmer dette fordi han selv oppdaget ridderfaktoren i tide, og ikke fulgte sitt begjær. Det fascinerende er at han fikk ereksjon av en kvinne som gråt. Hans overraskelse antyder at ereksjonen var en biologisk respons. Hvorfor kan en mann bli erotisk stimulert av en kvinne som gråter? Handler det om at et signal om underkastelse og avhengighet gir mannshjernen signal om at han kan vente seg sex? Kan kvinner bli erotisk stimulert av en mann som viser interesse, omsorg og makt til å hjelpe?Om vi snur situasjonen; er det sannsynlig at kvinner blir erotisk stimulert av en mann som gråter, som viser underkastelse og avhengighet? Kvinner jeg har spurt har svart nei på det siste spørsmålet og ja på det forrige, uten at dette kan sies å være noen vitenskapelig undersøkelse. Jeg spekulerer på om kvinnelige terapeuter i møte med menn som gråter kjenner mer på varme følelser av omsorg enn av erotikk. Kan det faktum at det så ofte er menn, og sjelden kvinner, som begår seksuelle grensekrenkelser, handle om biologi mer enn at menn har en moralsk karakterbrist? Ridderfaktoren dreier seg om roller like mye som biologi. Den handler om menn som får bekreftet sin mandighet ved å opptre som en handlekraftig redningsmann, og om kvinner som får bekreftet sin kvinnelighet ved å finne en mann som vil redde dem. Det følger et fortellerskjema vi har hørt igjen og igjen siden tidlig barndom. Det er med på å forme en samfunnsstruktur der menn langt heller vil være redningsmenn enn selv å søke hjelp, og der flertallet av pasienter og klienter er kvinner. Men selv om dette er utbredte rolleforventninger, klarer de fleste å unngå grensekrenkelser.
Mesel viser til studier av hvilke helsearbeidere som havner i slike situasjoner, og illustrer dem med følgende sitat (s 108): ”The archetypal lovesick therapist is an aging man who, when experiencing a crisis of illness, bereavement, marital problems, career setbacks and disappointments, of fears of mortality, seeks reassurance and validation in an emotional attachment to a younger female patient.”
Terapeuters seksuelle grensekrenkelser har mange likhetstrekk med utroskap i parforhold. Den utro vet det er galt, og setter parforholdet i fare, men gjør det likevel. Hvorfor? Sissel Gran (2015) svarer slik: ”Fordi utroskap ofte handler om en lengsel etter emosjonell kontakt, vitalitet, frihet og seksuell intensitet og et ønske om å gjenvinne de delene av seg selv man har mistet i forholdet. Den utro leter egentlig ikke etter en annen, men etter seg selv.”
Man kan miste seg selv i både forhold og i arbeid. Mesels informanter forteller om en ensomhet og emosjonell slitasje i rollen både som ektefelle og som terapeut (s 108-109). Ideelt sett burde en slik utsatt terapeut hatt andre kanaler for bekreftelse og fornyelse enn gjennom å innlede et forhold til en klient. Her peker Mesel på hvordan hans informanter har manglet tid til egenrefleksjon og arenaer for refleksjon sammen med kollegaer (s 109). Vår tabuisering av seksuelle grensekrenkelser bidrar til at få tør å snakke om sin sårbarhet med kollegaer. Selv om vi kan forstå at terapeuter gjør seksuelle grensekrenkelser, er det viktig å understreke at terapeuten alene er ansvarlige for dem. Fordi terapeut/klientforholdet er et asymmetrisk maktforhold, er det helt og holdent terapeutens ansvar å unngå seksuelle grensekrenkelser. Det er terapeutens ansvar å unngå å la seg forføre, og terapeuten kan ikke gi klienten skyld for at grensekrenkelsene skjer (s. 115).
Seksuelle grensekrenkelser skader klienten
Dersom en terapeut utnytter klientens underlegne maktposisjon til å utnytte klienten seksuelt, er vi i et landskap der vi snakker om seksuelle overgrep. Vi har mye kunnskap om hvordan det skader offeret gjennom traumereaksjoner, ødelagt selvfølelse, ødelagt tillit med mer. Når det er snakk om en gjensidig kjærlighetsrelasjon, er det vanskeligere å få øye på hvordan klienten blir skadet av terapeutens grensekrenkelse. Vi så at Marty Fromm forsvarte det seksuelle forhold til Fritz Perls med at det hjalp hennes selvutvikling. Hvorfor er det at terapeuten innleder et seksuelt forhold til en klient ikke til klientens beste? Mesel påpeker hvordan rollene som terapeut/klient og rollene i et kjærlighetsforhold er ulike. Terapirelasjoner har en asymmetrisk maktstruktur der terapeuten har mest makt, ansvar og kunnskap. Fokuset er på klientens sårbarhet, ikke på terapeutens sårbarhet. Et kjærlighetsforhold trenger derimot å være et forhold mellom likeverdige partnere som tar likt ansvar. En av Mesels informanter beskriver hvordan han er låst i noe som både er en umulig kjærlighetsrelasjon og en umulig pasientrelasjon (s. 98). Det er da nærliggende å tenke at man kan unngå dette ved å avslutte terapeut/klientforholdet straks gjensidige romantiske følelser oppstår. Men hvor lenge må det gå før det å innlede et kjærlighetsforhold ikke er en grensekrenkelse?
Noen mener terapeuter aldri kan innlede kjærlighetsforhold til tidligere klienter, andre at det må være en karenstid på noen måneder eller år, og at klienten da må ta initiativet, mens andre igjen mener at det ikke behøver å være noen karenstid (s. 113). I første sesong av fjernsynsserien ”In treatment” følger vi psykoterapeuten Paul som forelsker seg i en ung kvinnelig klient, som idoliserer ham. Hans terapiveileder får veldig tydelig fram hvordan et forhold som er innledet ut fra følelser som er oppstått i en asymmetrisk terapirelasjon, ofte forblir preget av denne asymmetrien. Partene har forelsket seg på feil grunnlag, og klarer ofte ikke å endre relasjonen til en likeverdig relasjon. Hvor lenge etter et terapeut/klientforhold er det fare for at asymmetrien gjenoppstår om det innledes et kjærlighetsforhold? Det er kanskje umulig å si. På den ene siden har begge blitt kjent gjennom terapirelasjonen. Den vil alltid være der som en bakgrunn. På den annen side går man etter at terapiforholdet er avsluttet inn i andre roller, og møter hverandre i nye roller. Når man er klar for å inngå et kjærlighetsforhold er det umulig å lage noen regel for. Gestaltterapeuter har et etisk prinsipp som sier: ”Gestaltterapeuten erkjenner det ansvaret han/hun fortsatt har for relasjonen til en klient etter at det profesjonelle oppdraget formelt er avsluttet.” Dette angir ingen karenstid, men pålegger gestaltterapeuten en generell aktsomhet overfor tidligere klienter. Aktsomheten mot å inngå et kjærlighetsforhold på gale premisser vil høre inn under dette ansvaret.
Terapeutens skyld ved seksuelle grensekrenkelser
Som nevnt tidligere, er det helt og holdent terapeutens ansvar å unngå seksuelle grensekrenkelser. Det vet terapeuter ut fra sin utdannelse, og ut fra de etiske prinsipper og juridiske regler de må forholde seg til. Det innebærer at når de likevel gjør slike grensekrenkelser, så har de en moralsk skyld for det. Skyld oppstår når en part krenker en annen part, og jeg har vært inne på hvordan terapeuten krenker klienten. Om terapeuten fornekter en slik skyld, for eksempel ved å skyve skylden over på klienten og framstille seg selv som et offer, blir krenkelsen og skylden overfor klienten verre og vedvarende. Selv om terapeuten og klienten har et kjærlighetsforhold, er terapeuten skyld i at klientens liv blir mindre godt enn om hun var i et likeverdig kjærlighetsforhold. I tillegg krenker terapeuten gjerne et helt nettverk av andre parter. Om han alt er i et forhold, krenker han sin partner eller ektefelle og øvrige familie. Fordi seksuelle grensekrenkelser svekker publikums tillit til terapeuter, har terapeuten også skyld i forhold til sine kollegaer.
Hva kan så terapeuten gjøre når han er skyld i seksuelle grensekrenkelser overfor en klient? Da er tiden inne for å vise moralsk integritet ved å ta ansvar for situasjonen. Han må være tydelig overfor klienten på at han alene har skyld for situasjonen de er i, og at han erkjenner å ha krenket klienten og de andre som er berørt av situasjonen. Å ta ansvar innebærer med andre ord å være åpen om hva man selv har tenkt og gjort som har ført til krenkelsene uten å fraskrive seg skyld, selv om man ikke hadde full forståelse og kontroll over alt som skjedde. Å ta ansvar innebærer også å være villig til å gjøre opp for seg, å betale det man skylder, slik at det kan skje en forsoning. Et slikt oppgjør kan ha elementer av å sone en straff eller å bøte på skaden gjennom et reparasjonsarbeid. Man kan ikke alltid klare å reparere all skade eller oppnå full forsoning, så ofte blir både soning og reparasjonsarbeid symbolske handlinger. Det krever en veldig sterk moralsk integritet å håndtere en slik moralsk skyld helt alene. De fleste har behov for støtte fra andre for å klare å reflektere over hva de har gjort og hvordan de kan gjøre opp for seg. Til dette trenger man en profesjonell veileder, og gjerne kollegafellesskapet i en veiledningsgruppe. Etiske faginstanser som Faglig Etisk Råd (FER) i Norsk gestaltterapeutforening (NGF) har også en veiledningsfunksjon. Terapeuter kan legge fram situasjoner de står i, for å avklare om de er skyldige i grensekrenkelser, uten at noen klager dem inn først. Det viser moralsk integritet at man selv tar initiativ til å legge fram en sak framfor å bli klaget inn.
Terapeutens følelser av skyld og skam
En ting er å være skyldig, en annen ting er å føle skyld og skam. Billedlig sett er skyldfølelse en fornemmelse av at noen er sinte på meg fordi jeg har krenket dem. Følelsen av skyld formidler en tanke om at jeg har gjort noe galt. Men bare refleksjon kan gjøre klart om jeg faktisk er skyld i å ha krenket noen. Følelsen av skyld kan oppstå uten at man egentlig kan peke på noen krenkende handlinger. Og mange gjør seg skyldige i grove grensekrenkelser uten å kjenne noen skyldfølelse. Den som føler skyld spør seg selv om han bør endre atferd for å opprettholde gode relasjoner til mennesker han er i kontakt med. Mesel hevder skyldfølelsen henger sammen med empati med den man har krenket, og at skyldfølelsens positiv funksjon er å gi en trang til å gjøre opp for seg (s. 50). Det å evne å overvåke sine relasjoner til andre, og å reflektere og handle ut fra behovet for å reparere relasjoner, er hva det vil si å være et moralsk menneske.
Skamfølelse er billedlig en følelse av at noen forakter meg. Det er en følelse som overvåker min sosiale status. Å skamme seg, innebærer en fornemmelse av at man er feil, at man ikke passer inn, at man er utstøtt, en paria. Skamfølelsen er verre enn skyldfølelsen fordi den angriper selvbildet sterkere. Skyldfølelse og skamfølelse kan henge sammen når det at jeg har gjort noe galt, blir uttrykk for at det er noe galt med meg. Mesel skriver (s. 126): ”Skammen og selvforakten vokser frem når forholdet mellom person og gjerning ikke lenger kan opprettholdes. Når man er blitt sine handlinger, skammer man seg over hva man er, ikke over hva man har gjort. Da er faren stor for at ens eget selv så å si blir ubeboelig.” Mesel viser til forskning som viser at skamfølelsen avbryter vår evne til empati (s. 50). Når man skammer seg, blir man som et såret dyr som vil gjemme seg for å slikke sine sår. Skammens retning er mer avstand og isolasjon framfor nærhet og reparasjon. Den ene av Mesels informanter sier (s. 121):
”Jeg har lett for å unnvike, det er en del av skammen, den unnvikelsen, unngå å møtes der en blir konfrontert med det jeg skammer meg for. Og med etter hvert å bryte litt relasjoner, ikke oppsøke de fordi det er skambelagt. Det er flaut å treffe de, det å unnlate å fortelle det til andre har med skammen å gjøre – det å oppleve meg selv reflektert hos den andre som noe feil. Det er det jeg vil unngå.”
Jeg tror vi så sjelden får høre om seksuelle grensekrenkelser fra terapeutene selv fordi de kjenner så sterk skamfølelse at de unngår å fortelle om det. Kanskje de også unngår sammenhenger der de kan bli konfrontert med det de skammer seg for. Antakelig er det flere som slutter som terapeuter framfor å ta seksuelle grensekrenkelser opp i veiledning og forsøke å gjøre opp for seg. Blant personene Mesel intervjuet hadde mange gått i årevis med tunge bører av skyld og skam for det som skjedde. Mesel gjentar ofte at dette delvis skyldes at deres ledere og kollegaer har sviktet i sin oppfølging. De opplevde fraværende og unnvikende ledere, og kollegaer som er tause eller bagatelliserer skylden. Mesel skriver (s. 130):
”Kollegial moralsk nivellering, eksempelvis ved at det glattes over og legges lokk på, synes å forsterke skam og selvforakt. Motsatt medfører det å være en støttende kollega og å bidra til åpenhet, at skammen og selvforakten får mindre plass. Hvis målet er at den som har begått feil, skal gis mulighet til gode oppgjørsprosesser, i forhold til både seg selv og andre, er dette etter min mening helt nødvendig.”
For at terapeuter skal komme ut av den moralske apatien skamfølelsen setter dem i, trenger de å få støtte til å klare å ta opp situasjonen i veiledning. Veilederen og kollegaene har en viktig oppgave i å hjelpe terapeuten i å skille mellom person og gjerning. Terapeuten trenger å få bekreftet at de fortsatt aksepterer ham som del av fellesskapet og anerkjenner ham som en dyktig kollega selv om han har gjort seg skyldig i seksuelle grensekrenkelser. Terapeuten trenger hjelp til å reflektere over sin egen skyld, og hvordan han kan gjøre opp for seg, framfor at veileder og kollegaer unnskylder ham eller bagatellisere det han har gjort. Gestaltterapeuter er forpliktet på at: ”Hvis en gestaltterapeut finner at en kollega handler i strid med NGFs Etiske Prinsipper for gestaltterapeuter tilsluttet NGF, gjør han/hun kollegaen oppmerksom på dette.” Og hvis dette ikke fører til noe, er gestaltterapeuten forpliktet til å klage kollegaen sin inn til NGF. Det er lett å tenke på dette som en sladreparagraf, men det er også et vern for den som blir klaget inn mot å la følelsene av skam og skyld fortrenge ansvaret for å rydde opp etter seg.
Hva hindret Fritz Perls i å ta ansvar?
Friz Perls avviste at han gjorde noe moralsk galt i å ha et seksuelt forhold til sin klient Marty Fromm. Tilsynelatende kjente han verken skyldfølelse eller skam for det han gjorde, enda han fortsatt var gift med Laura Perls. En mulig forklaring er at han var flink til å avspalte og fortrenge slike følelser. På den annen side fikk han mye anerkjennelse for sin evne til å fange opp hvilke følelser som rørte seg i hans klienter. Det er grunn til å tro at han da også må ha hatt god evne til å kjenne sine egne følelser. En av Fritz Perls egne hovedidéer var at samfunnet, gjennom foreldre, lærere og andre myndighetspersoner, påtvinger oss en rekke normer vi lærer å godta uten å vurdere om de er bra for oss. Perls mente vi i tidlig barndom ble skremt til å ”svelge” slike normative budskap, som han kalte ”introjekter”. Bak denne teorien lå et helt menneskesyn om mennesket som et selvregulerende vesen som tar til seg og ”fordøyer” det som bringer vekst og utvikling, og som ”spytter ut” det som ikke kan fordøyes. Gestaltterapien skulle gjenskape evnen til selvregulering samfunnet hadde forstyrret. Jeg tror Perls opplevde forholdet til den 31 år yngre Marty Fromm som en vitamininnsprøytning, og at han avviste all kritikk som forsøk på å påtvinge ham introjekter. I dag tolker vi hans teori som en oppfordring til å reflektere over normative budskap, som for eksempel forbud mot seksuell kontakt mellom terapeut og klient, for å vurdere om man er enig eller uenig i begrunnelsen for normen. Jeg tror at dersom Fritz Perls hadde ”tygget på” kritikken, slik hans egen teori sa man burde, ville han kunne sagt seg enig i at han skadet Marty Fromm, sin kone Laura Perls og den gryende bevegelsen av gestaltterapeuter.
Denne artikkelen ble først publisert i GESTALT 1/2016.
Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof med doktorgrad i filosofi. Arbeidsfeltet hans er selvmordsforebygging og sorgbearbeiding.
Da jeg i fjor jaktet på julegaver, snublet jeg over filmen «Paul Goodman Changed my Life» fra 2011. Paul Goodman har forandret mange menneskers liv, og fortsetter å gjøre det gjennom gestaltterapi som han var med å skape.
Likevel er han i dag på mange måter en glemt person utenfor miljøet av gestaltterapeuter, og selv blant dem tror jeg det er få som vet så mye mer enn at Goodman var medforfatter av boken «Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality» fra 1951. Jeg er ingen grundig biograf eller idéhistoriker, men følger inspirasjonen til å fortelle litt om personen Paul Goodman, og om noen av de idéene hans som bidro til å forme gestaltterapi.
Biografi
Paul Goodman ble født i New York City i 1911 som tredje barn i en middelklassefamilie av tyske jøder. Faren hadde forlatt dem før Goodman ble født, og moren måtte arbeide for å forsørge dem. Hun arbeidet som omreisende selger av dameklær. I praksis var det den ti år eldre storesøsteren Alice og tantene hans som oppdro ham fordi moren var lite hjemme. Han gikk på offentlig folkeskole og på religiøs «Hebraisk-skole». Han var veldig flink i språk og litteratur, og ble bachelor i filosofi fra City College of New York i 1931.
Goodman levde nesten hele sitt liv i New York City som en del av et miljø av kunstnere, bohemer og radikale aktivister. Han satset på å etablere seg som forfatter og fri intellektuell. I løpet av livet fikk han publisert veldig mye – både poesi, romaner, skuespill, og mengder av artikler i radikale tidsskrifter. Men det meste hadde en begrenset leserkrets, og han tjente lite og bodde hos søsteren Alice. Alt da på 1930 tallet levde Goodman åpent som bifil. På den ene siden giftet han seg i 1938, og fikk datteren Susan i 1939. På den andre siden la han aldri skjul på at han søkte erotiske opplevelser med andre menn. Det gjorde han også med studenter der han underviste, og han opplevde flere ganger å få sparken for usømmelig atferd.
Han ble skilt i 1943, og fikk omsorgen for Susan. I 1945 ble han gift på nytt med Sally Duchsten, og de var gift resten av hans liv. De fikk en sønn, Mathew, i 1946 og en datter, Daisy, i 1963. I filmen blir hverdagen hans beskrevet som at han satt hjemme og skrev fra tidlig om morgenen til lunsj, så gikk han ut og «cruiset» Manhattans treffsteder på jakt etter intellektuelle konversasjoner og tilfeldig sex med menn, før han kom hjem til middag og var familiefar om kvelden. Goodman var annerledes ved at han stod for hva han gjorde, og argumenterte åpent for at det var samfunnet det var noe i veien med som gjør mennesker til kriminelle for å gjøre noe helt naturlig. Slik ble han en inspirator for homobevegelsen. I filmen blir Sally spurt om han oppfordret henne til å gjøre det samme, og hun svarer «Overhodet ikke». Selv om han var radikal i sin holdning til sex, hadde han tilsynelatende konservative oppfatninger om kvinner.
Politisk liv
Goodmans fremste engasjement var politisk. Goodman var en type venstre-radikaler vi er ganske ukjente med i Norge. Han var aldri marxist eller medlem av et kommunistparti, men definerte seg som anarkist. Han idylliserte det direkte demokratiet man hadde i USA tidlig på 1800-tallet med stor grad av selvstyre og liten statlig inngripen. Det er vanskelig å si om han i dag ville vært på den ytterste venstre fløy i amerikansk politikk eller en «tea party» republikaner. Han var inspirert av Immanuel Kants tanker om autonomi som grunnlag for menneskets moralske verdighet. Du handler ikke moralsk om du adlyder noen av frykt for konsekvensene, men om du fritt kommer fram til hva som er rett å gjøre for alle som er i en situasjon som din. Goodman hevdet i tråd med dette at målet med anarkisme ikke er frihet til å gjøre hva man vil, men autonomien til å initiere sine egne oppgaver å utføre dem på sin egen måte. Motsatsen til dette var det autoritære massesamfunnet USA var blitt, mente han.
Goodman var inspirert av Aristoteles til å anse et lykkelig liv for å være et liv i aktivitet der man realiserer sine evner. Han var også inspirert av USAs eget bidrag til filosofihistorien, filosofisk pragmatisme, utviklet av William James og John Dewey. Et særtrekk ved denne filosofien er tanken om at språk ikke først og fremst er en måte å avbilde verden på, men et redskap for å forme verden. Satt på spissen kan man si at de ikke var så opptatt av om en teori var sann som om den var hensiktsmessig. For Goodman var kvintessensen at verden ikke erkjennes gjennom å lese om den, men gjennom å erfare den. Han var hele livet en kritiker av hvordan utdanningsinstitusjoner tvangsforer elever med kunnskap de ikke får fordøye framfor å la dem gjøre sine egne erfaringer de selv kan nyttiggjøre seg. Hans idealskole var små grupper på inntil 20 elever som sammen med en lærer deltar i alle samfunnets ulike oppgaver og arenaer, og som diskuterer hva de lærer gjennom det.
”Growing up absurd”
I 1960 utgav Goodman boken ”Growing Up Absurd”. Denne boken ble en «must read» for hele generasjonen som skapte studentopprøret på 1960-tallet, og gjorde Goodman til en celebritet. Gjennom hele 1960 tallet var han med over alt – deltok i demonstrasjoner, holdt forelesninger over hele USA, deltok i utallige TV-debatter, utgav en rekke nye bøker. Han surfet på bølgen han trodde ville endre USA og verden i den retningen han hadde skrevet om helt siden 1930-tallet. Men så brøt bølgen over hodet på ham. Studentbevegelsen og deler av borgerrettsbevegelsen ble marxistisk og revolusjonær, og med ett var Goodman ikke lenger deres inspirator, men en bakstreversk gammel mann som åpent kritiserte retningen de gikk i. ”Growing Up Absurd” er tilegnet Laura Perls, som var hans psykoterapeut, og han sa at han i denne boken hadde anvendt gestaltterapeutiske idéer på samfunnsinstitusjoner. På slutten av 1960-tallet kom han til at han egentlig var konservativ, for han så for seg samfunnsutviklingen som en terapeutisk prosess med strev og motstand og tidvise gjennombrudd, men ikke som en radikal omveltning som setter alle fri. En kvinne som intervjues i filmen reflekterer over hvordan hun, når hun leser boken nå, blir slått av at den kun handler om menn. Dette var noe hun ikke la merke til da hun leste boken med begeistring tidlig på 1960-tallet. Igjen ser vi et glimt av Goodmans konservative holdning til kvinner.
Det framkommer i filmen at det ikke var lett å være barn av en slik celebritet. En kvinne som var kjæreste med sønnen Mathew, forteller om hvordan de dro for å hente Goodman på flyplassen etter at han hadde vært på reise i Europa. Men Goodman var så oppslukt av en mann han hadde truffet på flyet at han ikke enset dem. Likevel var det hardeste slaget som rammet Goodman at Mathew døde i en klatreulykke i 1967. Goodman sørget dypt, og helsen skrantet. Han reiste rundt og underviste fortsatt, men brukte mer og mer tid på gården han hadde kjøpt i Vermont. Så fikk han hjerteslag. Han ble reddet to ganger, men tredje gang døde han på gården i 1972, bare 60 år gammel.
Goodmans bidrag til gestaltterapien
Goodman ble opptatt av psykoterapi fordi han i Freuds teori om menneskets instinkter fant et ankerpunkt for å kritisere samfunnet som undertrykkende. Freud så samfunnet som en undertrykkende kraft som produserte psykiske lidelser, men samtidig mente Freud at undertrykkelse av instinktene var helt nødvendig om det skal være mulig å leve sammen i et samfunn. For ham var målet med psykoterapi å hjelpe mennesker til å leve med samfunnets undertrykkelse av instinktene uten å bli syke av det – til å bli mer veltilpasset. Fram til sin død i 1939 passet Freud på at alle kritikere av hans teorier ble ekskludert fra bevegelsen han hadde skapt, med den følge at det oppstod en rekke nye såkalte Neo-Freudianske psykoterapiskoler. En av disse kritikerne, Wilhelm Reich, inspirerte Goodman med sitt mer positive syn på at mennesket som biologisk vesen var selvregulerende. Reich argumenterte for å endre samfunnet så mennesket kunne leve mer i tråd med sine instinkter. Men etter hvert ble Reich marxist, og da tok Goodman avstand fra ham.
Otto Rank var en annen av Freuds kritikere Goodman leste. Freud så psykoterapi som en prosess der man avdekket hvilke tidlige barndomsopplevelser som var årsak til de psykiske lidelsene. Rank mente denne avdekkingen ikke var viktig, men det å avdekke hvordan de mønstrene som er nedlagt i barndommen skaper lidelse her og nå. I terapirommet var det derfor ikke lenger slik at terapeuten satt taus og fortolket klientens talestrøm av frie assosiasjoner, men terapeuten måtte gjøre eksperimenter med klienten som kunne tydeliggjøre de smertefulle mønstrene.
Goodman og Perls
Goodman skrev artikler om disse tingene i New Yorks venstreradikale tidsskrifter. Derfor ble han i 1946 oppsøkt av en annen av Freuds kritikere Friedrich (Fritz) Perls. Perls var nettopp innvandret fra Syd Afrika hvor han hadde praktisert som psykoterapeut sammen med sin kone Laura Perls etter at de flyktet fra Hitler-Tyskland. Perls hadde utgitt en bok med tittelen «Ego, Hunger, and Aggression» der han hevdet at den mest usunne undertrykkelsen av våre instinkter var hemmingen av aggresjonen som trengs for å gripe og «tygge» det man trenger for å vokse, og å avvise materiale som ikke bidrar til vekst. Dette passet godt med Goodmans kritikk av hvordan samfunnet tvinger oss til å akseptere kunnskap vi ikke får fordøye. Han ble interessert i frigjøring av vår naturlige aggresjon.
Perls hadde med seg notater til en ny bok, og han spurte Goodman om å skrive det om slik at den ble publiserbar. Vi kan anta at mange av disse notatene inneholdt beskrivelser av eksperimenter Perls hadde gjort i terapirommet for å bevisstgjøre sine klienter. Også Perls senere bøker og filmer handler mest om slike eksperimenter. Perls knyttet også kontakt med en psykologiprofessor ved Columbia University ved navn Ralph Hefferline. Hefferline ble klient hos Perls, og han fikk studentene sine til å gjøre alle øvelsene han hadde lært eller lest om i Perls notater, og å skrive om hva de erfarte. Perls ønsket å få disse beskrivelsene med i boken. Forleggerne på det lille forlaget Julian press tenkte at det var smart å begynne med disse beskrivelsene, så kunne bokkjøpere kanskje bli fristet til å se boken som en slags selvhjelpsbok. Slik ble det at boken «Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality» i 1951 kom ut med forfatterne Perls, Hefferline og Goodman, og der Goodman var forfatter av del to av boken. Men det var en vei dit.
I 1947 ankom Laura Perls og deres barn til New York City. Fritz hadde skaffet seg en del terapiklienter, og skyflet de som hadde dårlig råd over til Laura. Goodman hadde aldri vært fristet til å gå i terapi hos Fritz, men begynte nå i terapi hos Laura Perls. Vi kan anta at de også hadde lange diskusjoner om tenkningen bak, og at Laura var en vel så god diskusjonspartner som Fritz. Hun hadde vært forskningsassistent hos gestaltpsykologen Kurt Goldstein, og flere forfattere antyder at hun hadde bidratt med mange av idéene Fritz ble kjent for. Poenget for Goodman var ikke lenger å slippe instinktene fri, men å avdekke hvordan mennesker kan bevisstgjøres slik at de bedre kan vokse gjennom sine erfaringer.
Fenomenologi
Nå som Goodman hadde fått blod på tann, ville han ikke lenger bare være Perls assistent, han begynte å forme teksten selv ut fra diskusjonene med Laura Perls og de utfordringene han så med å gi en nøyaktig, men likevel allmenn beskrivelse av menneskelige erfaringsprosesser. Goodman lente seg på den fenomenologiske beskrivelsesmåten utviklet av filosofen Edmund Husserl for å beskrive nøyaktige detaljer i menneskelig erfaringsvirksomhet. Vanlig sakprosa, som denne artikkelen, har et tredjepersonsperspektiv, der det fortelles om noe og noen utenfor forfatteren. Fenomenologiske beskrivelser inntar et førstepersonsperspektiv der man ser verden slik forfatteren erfarer den. Når det gjøres i en roman, godtar vi fiksjonen, men når det gjøres i sakprosa, må vi stadig spørre oss selv om det som påstås er riktig ved å sammenligne med hvordan vi husker vår egne erfaringer. Men det å huske en erfaring er et tredje selvobserverende perspektiv, og det er ikke det samme som å gjøre en erfaring her og nå. Goodmans tekst er vanskelig å følge fordi han stadig skifter mellom perspektivene førsteperson, tredjeperson og selvobserverende uten å si tydelig fra. Men det å innføre et fenomenologisk førstpersonperspektiv i beskrivelsen av psykologiske prosesser, var nyskapende innen psykoterapeutisk teori.
Prosessorientering
Det å gjøre en erfaring er en prosess, og Goodman prøvde også å være nyskapende gjennom å gjøre prosesser framfor ting til de grunnleggende elementene i teorien. Freud hadde for eksempel beskrevet menneskets selv som bestående av id, ego og superego, og han beskriver disse som ting. Id var setet for instinktene, impulsene som driver mennesker til handling, superego var hemningene som styrte disse handlingene så de ble sosialt akseptable, og ego var bevisstheten som begrunner og rettferdiggjør disse handlingene. Målet med psykoanalysen var også å øke egos bevissthet om hvordan id og superego ubevisst styrer personens handlinger, og indirekte å gi ego mer kontroll.
Goodman identifiserer derimot id som en prosess han kaller «forkontakt», en prosess der et behov i personen gir seg til kjenne som en ubevisst impuls. Ego identifiserer Goodman med den påfølgende prosessen han kaller «å kontakte» (contacting), der personen mobiliserer energi for å dekke sitt behov. For det er i denne delprosessen av en erfaring at personen blir tydelig for seg selv. Det er også i denne prosessen ulike hemninger viser seg.
Den neste delprosessen av å gjøre en erfaring kaller Goodman «full kontakt» Den innebærer at et behov blir tilfredsstilt og organismen får det den trenger for å vokse. Ulike hemninger hindrer at full kontakt oppstår. Den siste delprosessen av en erfaring kaller Goodman «etterkontakt». Dette er prosessen der personen integrerer erfaringen i sin egen selvforståelse gjennom å reflektere over sin erfaring. Det å gjøre en erfaring beskriver han altså som en kontaktsyklus av forkontakt, å kontakte, full kontakt og etterkontakt. Alle mennesker går gjennom slike sykluser for hver eneste erfaring de gjør, men ulike hemninger kan redusere hvor mye de næres og vokser gjennom alle disse erfaringene. Det å kun beskrive fenomener som prosesser er så fremmed for vår vanlige tenkemåte at Goodman ofte svitsjer til mer konvensjonelle beskrivelsesmåter. Kritikere har påpekt at han er inkonsistent fordi han bedyrer at selvet kun er en prosess, for i neste avsnitt å beskrive det som en ting.
Relasjonell orientering
Freuds syn på mennesket som enten undertrykt av samfunnet eller som en instinktdrevet asosial villmann er blitt kritisert for å legge alt for liten vekt på mennesket som sosialt vesen. Også Freuds arvtakere er i dag gått over til en teori der mennesket primært er et relasjonelt vesen. Psykoanalysen har utviklet seg til psykodynamisk psykoterapi. Utøverne vil si det er utviklingsskader fra barnets tidlige relasjoner, ikke hemning av instinkter, som gjør mennesker psykisk syke. Denne utviklingen ble foregrepet av Goodman. Goodman forsøkte å finne et nytt relasjonelt språk for sine analyser. Hans beskrivelse var inspirert av Kurt Lewins feltteori. Lewin beskrev personers handlinger som resultat av ulike vektorer av krefter som påvirker personen innenfra og utenfra i en konkret situasjon. Om en kontaktsyklus blir avbrutt eller når en sunn full kontakt, avhenger ikke bare av personen selv, men også av at det er tilstrekkelig støtte i feltet. Tenk deg en person som er turist i en fremmed by og plutselig kjenner at hun må veldig tisse. Hun vet ikke hvor hun finner et toalett, og tør ikke tisse på gaten. Man kan på den ene siden hevde hun er hemmet av sin indre frykt, men kanskje er det også en fornuftig vurdering av risikoen for negative sanksjoner fra andre. Hun mangler støtte i situasjonen til å følge sin impuls.
Gestaltpsykologisk inspirasjon
Gestaltterapi hentet navnet fra sin viktigste inspirasjonskilde, gestaltpsykologien, som var en persepsjonspsykologisk forskningsretning utviklet i Tyskland i første halvdel av 1900-tallet. Hovedpoenget er at vi erfarer virkeligheten som en samlet fortolket helhet (en figur, på tysk en «gestalt») framfor en mengde erfaringsbrokker som settes sammen av hjernen. I enhver situasjon er det en enorm mengde sanseinntrykk, men hjernen velger ut de som er relevante for det kroppen trenger i situasjonen. Dermed står det fram én tydelig figur mot en udefinert bakgrunn. Gestaltpsykologene beskrev egenskaper ved vellykket gestaltforming. En gestalt var god dersom den var enhetlig, koherent og avgrenset. Goodman gjorde dette til en beskrivelse av hva som skal til for at prosessen å kontakte skal være vellykket. En uhemmet person som får en impuls til å snakke med en person hun møter, opplever en god figur når dette behovet er tydelig og klart, og hun henvender seg til den andre med det hun har på hjertet. Hos en hemmet person dukker det samtidig opp for eksempel frykt for å bli avvist og behov for å beskytte seg, og den opprinnelige impulsen blir utydelig i en flom av tanker og følelser. Når dette blir et mønster, vil den hemmede personen knapt kjenne impulser til å snakke med andre, hun mister oppmerksomheten på sine egne impulser. I terapirommet kan personen gjennom eksperimenter gjenvinne en slik oppmerksomhet og forstå hvordan impulsen blir avsporet.
Det ligger en sterk etterkrigsoptimisme i Goodmans terapeutiske program om å hjelpe mennesker med å kaste av seg hemningene så de kan ta til seg den næringen de trenger fysisk og mentalt og vokse til hele mennesker. Men han var selv smertelig klar over at det var vanskelig å leve uten hemninger i et undertrykkende samfunn. Han gikk derfor videre med sin samfunnskritiske skriving. I 1952 var Goodman med på å grunnlegge the New York Institute for Gestalt Therapy, som etter hvert ble ledet av Laura Perls. Goodman drev egen terapipraksis ved siden av skrivingen sin i nesten ti år. Når han gav opp praksisen, var det delvis fordi han fikk så mange henvendelser om å snakke etter utgivelsen av ”Growing Up Absurd” og delvis fordi New York City innførte en lisensieringsordning for psykoterapeuter han ikke orket å oppfylle kravene til. Han var for opptatt med å reformere samfunnet til å bidra mer til gestaltterapien.
Boken «Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality» hadde visse vitenskapelige pretensjoner. Første del rapporterte jo resultatene av en rekke psykologiske eksperimenter. Andre del var mer filosofisk, men i sin bruk av fenomenologisk språk trakk den veksler på Husserls pretensjon om å skape en ny vitenskap gjennom systematisk og nøyaktig introspeksjon. Kravene til vitenskapelig underbygging av kunnskap var ikke så strenge i 1951. Først fra 1960 tallet begynte andre psykologer å bygge psykoterapeutisk teori og praksis på grunnlag av omfattende forskning. Når gestaltterapeuter i dag blir møtt av kravet om vitenskapelig underbygging, er en av responsene at vi da må følge Goodman i å gjøre fenomenologiske undersøkelser, og at vi da er bundet til kvalitativ forskning. Men det avhenger av formålet med forskningen. Det at vi får fram en beskrivelse i første person som vi kan gjenkjenne fra egne erfaringer er ikke godt nok som vitenskapelig underbygging. Man vil vanligvis også ønske å vite om en slik gjenkjennelse gjelder for en større gruppe mennesker. Vitenskap er akkumulert erfaring mer enn en nøkkel til fortolkning av egne erfaringer. Andre har hevdet at vi må følge Goodman i å gjøre prosesser og relasjoner til de grunnleggende elementene i teorien, og at vi derfor trenger et nytt paradigme for både tenkning og forskning. Men Goodmans tekst viser også hvor vanskelig dette er, og de fleste som prøver må lene seg på konvensjonelle tenkemåter, også for overhode å bli forstått.
Oppsummering
Det er vanskelig å oppsummere denne fortellingen om Goodman og idéene han skrev inn i gestaltterapiens grunnbok i noen slags historisk dom over mannen og verket. Noen, som Taylor Stoehr og Margherita Spagnuolo Lobb tolker Goodman som et geni som med sin skriving tvinger oss til å tenke på helt nye måter. Andre vil avkle Goodman hans tåkeprat, inkonsistens og politiske retorikk. Jeg synes den debatten kan parkeres med følgende sitat av Richard Rorty, den mest kjente pragmatiske filosofen i siste halvdel av forrige århundre: «Interesting philosophy is rarely an examination of pros and cons of a thesis. Usually it is, implicitly or explicitly, a contest between an entrenched vocabulary, which has become a nuisance and a half-formed new vocabulary which vaguely promises great things.» Goodman var nettopp en som presenterte et halvbakt nytt språk som vagt lovet oss store ting, ting vi kanskje først i dag er i stand til å realisere. Men som ham, så strever vi med å forene nye og tradisjonelle tenkemåter.
Referanser / lesetips
Jeg har med vilje unnlatt å ha referanser i teksten. Men om du ønsker å gå etter i sømmene det jeg har påstått eller kun vil ha lesetips, så er mine kilder disse:
Film: Paul Goodman Changed My Life (2011), regissør Jonathan Lee, distribusjon Zeitgeist Films.
Biografi: Stoehr, Taylor (1994). Here, Now, Next: Paul Goodman and the Origins of Gestalt Therapy, Gestalt Institute of Cleveland Publications.
Biografi: Storr, Anthony (2001). Freud – A Very Short Introduction, Oxford University Press.
Artikler: Stoehr, Taylor (1993). «Paul Goodman and the Political Dimensions of Gestalt Therapy», Gestalt Journal.
Bokkapittel: Spagnuolo Lobb, Margherita, (2005) «Classical Gestalt Therapy Theory», i Woldt A.L. and Toman S. M. (Eds.), Gestalt Therapy. History, Theory, and Practice, Sage Publications, California , USA, pp. 21-39.
«Paul Goodman – Anarchist Reformer: The Politics of Decentralization» i Mattson, Kevin (2002). Intellectuals in action: the origins of the new left and radical liberalism, 1945–1970, Pennsylvania State University Press.
Selvpublisert manus: Winter, Ken (1967/2007). Paul Goodman’s Gestalt Therapy An Advertisement and Introduction.
Denne artikkelen stod første gang på trykk i GESTALT nr 2/2015.
Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof med doktorgrad i filosofi.
Hvis alle er frie til å gjøre hva som helst, får vi ikke da et samfunn av hensynsløse individualister? Hele Sartres ”Eksistensialisme er en humanisme” er et forsvar mot denne kritikken. Sartre svarer på denne kritikken med å si at straks man innser sin egen frihet og verdien av den, forstår man også at man ikke kan være fri uten at også alle andre har den samme friheten. Sartre har alt forklart at uten friheten til å velge egne prosjekter, kan man ikke ha noe mening eller verdi i eget liv. Jeg skaper mening og verdi gjennom valg av prosjekter. Den første verdien vi da erkjenner, hevder Sartre, er verdien av å ha denne friheten. Friheten er grunnlaget for alle verdier. Når vi innser dette, forstår vi at friheten selv må beskyttes. ”Obviously, freedom as the definition of man does not depend on others, but as soon as there is commitment, I am obliged to will the liberty of others at the same time as my own. I cannot make liberty my aim unless I make the liberty of others equally my aim” (s 16). I dette legger Sarte grunnlaget for en etikk som setter beskyttelsen av alle menneskers frihet til å velge selv, i sentrum.
Peter Philippson forklarer hvordan gestaltterapi bygger på en helt annen grunnforståelse av mennesket enn den mekanistiske i boken The Emergent Self: An Existential-Gestalt Approach (2009). Gestaltterapi ser på mennesket som prosesser på ulike nivåer som gir semi- stabile mønstre. Et eksempel på et slikt mønster, er mønsteret som oppstår på en plate med jernfilspon når man plasserer en magnet under det (van Baalen 2002, s 17-19). Philippson bruker betegnelsen ”attractor” om et slikt kraftfelt. Mønsteret i jernfilsponet oppstår (emerges) i det magnetiske feltet, det er ikke designet av noen for noe formål. Philippson argumenterer for at det å se selvet, personligheten og våre atferdsmønstre på samme måte, er i tråd med matematiske teorier om ikke-lineære funksjoner, anerkjente teorier om kvantefysikk, evolusjonslæren i biologi og ny nevrovitenskapelig og utviklingspsykologisk forståelse av hjernen. Gestaltterapi kan med andre ord støtte seg på ny kunnskap fra en rekke vitenskapelige områder, framfor å framstå som en utdatert psykologisk teori som bare støtter seg på forskning fra første verdenskrig. Det er teoriene som bygger på en mekanistisk forståelse av mennesket som ikke er i samsvar med ny forskning.
