Hvordan går man fram for å oversette en komplisert tekst som Perls, Hefferline og Goodmans Gestalt Therapy til et annet språk? Yana Larionova holder på med en ny oversettelse av boka til russisk. I dette intervjuet forteller hun hvordan jevnlige møter med kolleger for å diskutere teksten hjelper henne med arbeidet.
– Finnes det tidligere oversettelser av boken til russisk?
– Ja, det er én. Den ble publisert for rundt 20 år siden, og den er en «må-lese» for russisktalende gestaltspesialister. Men i noen gestaltinstitutter blir studentene bedt om ikke engang å prøve å lese den «fordi den er for komplisert.» Men jeg insisterer alltid. Jeg siterer ulike utdrag for studentene mine når jeg underviser for å illustrere at selve boken ikke er for komplisert, men heller bare komplisert nok — nok til at en utdannet humanist kan forstå dens budskap, dens fortreffelighet i å se verden som helhet og dens helt grunnleggende betydning for å forstå gestaltmetodikken.
Det som virkelig er for komplisert, er av og til måten det er formulert på russisk i den eksisterende oversettelsen. Men det skal sies at det var en stor begivenhet da en gruppe unge gestaltstudenter foretok dette enorme oversettelsesarbeidet på 90-tallet. De gjorde sitt beste og var presset til å gjøre det raskt og uten å være forankret nok i emnet. Da jeg uttrykte min lettelse over at de tidligere oversetterne ikke ble fornærmet over mitt valg om å lage en ny oversettelse, ble jeg fortalt: «Du vet, jeg er lei av at alle de siste tjue årene har sagt at oversettelsen ikke var god! Hvorfor i all verden er det ingen som bare lager en bedre!? Jeg vil være veldig takknemlig hvis du gjorde det.»
Oversettelse som en form for lesing
Yana Larionova har jobbet som psykoterapeut siden 2010. Hun har bakgrunn som lingvist og oversetter, før hun tok gestaltterapiutdanning først ved Moskva Gestaltinstitutt og Integrative Institute of Gestalt-training i St. Petersburg, deretter ved Insitutio di Gestalt i Italia. Hun er også gestaltterapi-veileder fra Riga Gestaltinstitutt (Foto: International Symposium on Neuroscience and Music).
– Hva ga deg motivasjonen til å oversette PHG på nytt?
– Selve teksten er motiverende. Det er en ekstremt interessant tekst! Det gir et balansert, sammenhengende og perfekt nytt perspektiv på menneskeheten. Jeg sier at den ligner en roman i hvordan den skaper sammenheng, fordi separate deler av perspektivet i boka allerede hadde tatt form på den tiden, men uten at det var vokst til en så mangesidig integrert kontemplasjon av mennesket. Den er også full av den spesielle engelske humoren som også rommer dyp tristhet. Den må leses sakte, og dette gjøres best når du formulerer det på nytt på et annet språk. Da blir det gjennomsiktig i sitt integrerte syn på verden, mennesker og sivilisasjon. Jeg er oversetter i kraft av min første utdannelse og datter av en profesjonell oversetter. Før og under psykoterapiutdanningen min tjente jeg til livets opphold ved å oversette.
Flere nivåer av min interesse utfolder seg i arbeidet med å oversette. Ved å oversette, fanger jeg først betydningen jeg ellers overser når jeg bare leser. Deretter er vi en gruppe kolleger som samles ukentlig på Zoom for å diskutere teksten og teorien den innebærer. Hver av disse deltakerne legger til nye betydninger. Høres ikke det ut som en god måte å tilbringe en kveld på? Vi vokser alle i arbeidet med å forstå teksten og hverandre. Og det er mye mer fascinerende og livlig enn å diskutere været eller politikk. Jeg har blitt kjent med nye, tenkende mennesker takket være disse ukentlige møtene. Nye kolleger har blitt med oss etter hver online-konferanse jeg har deltatt i. For noen av oss har det blitt en slags hobby: Noen foretrekker dans; andre, maleri — vi foretrekker å diskutere vår metodikk og dens kilder. Atmosfæren er lik en gruppe med kollegaveiledning, men der fokuserer vi på vanskelige kasus, og metodikken vår går i bakgrunnen. I samtalene om PHG, blir metodikken figuren, som vi illustrerer med kasus.
Nyttig både for livet og for terapipraksisen
– Hvordan bidrar arbeidsgruppens diskusjon til oversettelsen?
– Teksten blir sterkt påvirket av diskusjonene våre. Det er utrolig at kolleger er villige til å diskutere et par sider hver uke, men de synes det er nyttig, både for livet de lever og for praksisen deres. Hvert spørsmål som reises, er nyttig for teksten. Dette er verdifullt. Det fungerer nøyaktig på samme måte som PHG beskriver medium-formen [mellom aktiv og passiv]: organismen (gruppen) møter miljøet (teksten), og hvis kontaktsyklusen er fullført, endres begge. Vekst er denne prosessen.
Noen ganger blir det faktum at deltakerne kanskje ikke kan engelsk veldig nyttig for å kunne formulere nyanser på russisk med mer skjønnhet og letthet, fri for påvirkning av engelsk syntaks.
– Føler du at oversettelsesarbeidet har påvirket din praksis med gestalt på noen måte?
– Ja, og det gjør også de andre deltakerne i arbeidsgruppen. Kolleger sier at de møter klienter med mer klarhet etter at vi har lest PHG sammen. Kapitlene om ulike typer aggresjon og deres funksjoner og den avgjørende betydningen av evnen til å komme til en ‘god konflikt’ for å etablere kjærlighet og tillit, vil, i tillegg til flere andre, alltid være verdifulle for vår praksis. Men det mest verdifulle, etter min mening, er den spesielle følelsen man får av nevrosens todelte natur av å lese PHG. Det gir deg integritet til å se mennesket i verden og en spesiell mildhet i hvordan du skal behandle hver person du møter med denne integriteten.
Å tilrettelegge for tenking
–Ett av valgene jeg må ta når jeg oversetter, er om jeg vil transportere teksten til leseren eller leseren til teksten. Hvordan tenker du omkring dette i ditt arbeid med teksten? – Vi blir transportert til teksten, eller rettere sagt, vi transporterer oss til den når vi diskuterer den. PHG begynner med en invitasjon til leseren om å bli klar over prosessen med å kontakte verden på en ny måte. For eksempel: Når du ser på noe, kan du legge merke til hvordan du også blir deg som nå ser noe. PHG er først og fremst en bok om filosofi og antropologi, og gestaltmetodikken er avledet av dette integrerte synet på livet. Klassisk oversettelsesteori følger dette synet på lesing. Jeg prøver å gjøre teksten tydelig i sin iboende kompleksitet, for den følger verken lineær, vitenskapelig logikk eller hverdagens sunne fornuft. Jeg vil at teksten skal være klar for dem som kan tenke og elsker å tenke, men ikke for dem som vil at jeg skal tenke for dem. Jeg vil gjøre oversettelsen min like klar for leserne mine som den var for de moderne, tenkende, engelskspråklige leserne av Perls og Goodman.
Klassisk oversettelsesteori er dessverre svekket av den beryktede dualismen som PHG konfronterer: Splittelsen mellom form og innhold er en av de nevrotiske avvikene i vår tenkning. Du kan ikke ta rent innhold og bringe det over til dine glade, usofistikerte lyttere i en enklere form. Forfatterens stil er en del av det han ønsket å si, det er ingen annen form som kan erstatte betydningene hans. Likevel kan og må vi være forsiktige med at vi ikke legger til mer forvirring. Det er viktig. Den eneste måten å oversette godt på, er å prøve å forstå forfatteren så nøyaktig og fullstendig som mulig. Derfor lytter jeg til de forskjellige aspektene av mening som kollegene mine bringer inn når de leser. Derfor er det også er en dårlig idé å holde seg til bokstavelige betydninger av ord. Det er ikke en ord-til-ord-oversettelse, men snarere fraseologien, syntaksen, stilen, forfatterens humor og ironi og til slutt hele konteksten som skaper mening.
–Du har på deg hatten til en oversetter, men har ryggraden til en klinisk terapeut. Reagerer du på et profesjonelt nivå på idéene og begrepene mens du arbeider deg gjennom teksten? Er du for eksempel uenig i aspekter ved teksten?
– Det er et glimrende spørsmål! Ja, noen ganger er jeg uenig. Men vi må være klar over atmosfæren i den tiden teksten ble skrevet. Om et par uker kommer vi til å arrangere en online- konferanse på instituttet vårt, der noen kolleger av meg vil snakke om det kulturelle feltet på tiden PHG ble skrevet. Jeg gleder meg til å høre på deres historiske utlegninger. Jeg er sikker på at Perls og Goodman ville formulert enkelte ting annerledes hvis de skulle skrive boka nå.
Utfordrende begreper
– I arbeidet med denne årboken, havnet vi i lange diskusjoner om et ords betydning på engelsk i PHG og hvordan det kan oversettes til norsk. Er det idéer eller begreper du har funnet utfordrende å formidle på russisk?
– Åh, ja! I hvert avsnitt! Jeg tror vi trenger en ordliste for terminologien i PHG. Jeg skulle gjerne ha gitt et fullskala-bilde av hvert ord og vist hvordan dets sammenvevde betydninger utgjør et hermeneutisk system. I tillegg til det irriterende faktum at forfatterne er inkonsekvente i måten de bruker begrepene de introduserer, er det selvfølgelig mange eksempler der den engelske tankegangen skiller seg sterkt fra den russiske. Dette er et emne for en annen artikkel. Delvis har det å gjøre med komparativ lingvistikk og delvis med eksistensiell filosofi. Bare se på det aller første ordet i PHG: ‘experience’. Det tilsvarer minst to russiske ord og kombinerer to betydninger som er adskilt i en russisk-tenkende hjerne: переживание [på norsk: opplevelse] tilsvarer det jeg lever gjennom for øyeblikket, inkludert opplevelser, følelser, tanker, spenninger, kroppslige følelser; опыт [på norsk: erfaring] er summen av alle tidligere erfaringer som finnes i meg, alt jeg har assimilert opp til dette punktet. Det engelske ordet gir deg en klar og enkel forståelse, men hvilket russisk ord skal jeg velge de mange gangene jeg kommer over dette konsise og enkle engelske ordet i teksten?!
En spesifikk vanskelighet skyldes gestaltdiskursens prosessorienterte karakter. På russisk har vi ikke samtidsformen av verb [slik som going, doing]. Og vi har for eksempel ikke et ord som kan erstatte adjektivet ‘ongoing’. Så i en oversettelse må vi forklare og omskrive for å utfolde disse betydningene.
Tittelen ble oversatt til russisk av den første oversetteren som ‘Excitement and Growth of the Human Personality’ i stedet for ‘in the Human Personality’. Med ‘personlighet’ her menes ikke en av de tre beryktede selv-funksjonene, men ordet i sin generelle betydning, slik det opptrer i filosofiske og antropologiske sammenhenger. For meg indikerer denne preposisjonen [in] at forfatterne er forankret i den bibelsk-teologiske antropologien som ser på personlighet som noe større enn den individualiserte, menneskelig naturen. Personlighet omfavner sin natur og er ikke fullt ut bestemt av den. Jeg liker dette perspektivet, og likevel har jeg ennå ikke funnet ut hvordan jeg skal formidle det samme på russisk. Det er kanskje derfor det er vanlig å oversette tittelen når arbeidet er ferdig.
I det store og hele er det vår metodologiske tenking som driver prosessen vår mot en løsning på oversettelsen. Den franske gestaltterapi-skolen kaller det passende nok for metodens hermeneutikk. Vår forståelse av hver del av teksten oppstår i møtet med konteksten til hele boken. Derfor anbefaler vi nykommere som vil bli med oss, å lese de forrige kapitlene. På vanskelige steder spør vi i gruppa hverandre: Hvordan forstår dere det? Fortell oss med enkle ord. Vi søker eksempler i våre liv og våre terapeutiske erfaringer. Noen ganger kan vi bruke en time på å jobbe oss gjennom et avsnitt. Ett av avsnittene har ingen av oss klart forklare i det hele tatt — kanskje du og jeg kunne diskutere det en gang?
Tidkrevende arbeid
– Oversettelsen av en så lang tekst med komplekse ideer tar tid. Går du tilbake til passasjer du allerede er ferdig med for å omarbeide oversettelsen?
– Ikke ennå. Dette vil vi gjøre når vi redigerer teksten som helhet, noe som vil ta mer eller mindre et halvt år. Og ja, vi kommer til å endre noen oversatte seksjoner betydelig!
– Hvor regelmessig jobber du med oversettelsen, og har du et mål for når du vil fullføre? – Det er ikke hovedjobben min, så jeg gjør det ikke regelmessig. Først ser jeg klientene mine, såunderviser jeg studenter, og jeg elsker å sykle i skogene. Jeg får ikke betalt for denne oversettelsen og har ikke lovet noe til noen utgiver. Jeg er fri. Jeg vet hva det vil si å oversette tretti, førti, femti sider i uken — det er ikke slik jeg jobber. Her er prosessen viktigere enn materielle resultater. Jeg tror at det at hver enkelt av oss i gruppen vår forstår teksten, er viktigere enn å publisere en oversettelse. Prosessen forandrer oss.
– Har du et samarbeid med en forlegger eller en utdanningsinstitusjon om en utgivelse av oversettelsen?
– Jeg håper å se denne oversettelsen i russiske bokhyller en dag. Men akkurat nå er jeg interessert i prosessen og ikke i tidsfrister.
Intervjuet er oversatt av Per Terje Naalsund. Ord i klamme er redaksjonelle anmerkninger. Dette intervjuet ble først publisert i GESTALTTERAPEUTEN. Årbok for Norsk gestaltterapeutforening 2022.
Les også om Yana Larionovas praksis som gestaltterapeut her.
Da gestaltterapi ble utviklet, var det som en behandling av nevroser. I dag finnes ikke lenger nevroser som egen diagnose. Kan gestaltterapi likevel ha relevans i dagens helsevesen? — Ja, for ny forskning støtter tanken om at nevrotisme ligger bak all psykisk lidelse.
Henning Herrestad skriver fast for Gestaltmagasinet under vignetten «I TIDEN». Han er gestaltterapeut MNGF, har doktorgrad i filosofi og driver en filosofisk praksis. Han arbeider ved RVTS Øst som leder for kommunale prosjekter og som nestleder ved senteret.
I 1951, når Fritz Perls, Ralph Hefferline og Paul Goodman (heretter forkortet PHG) gav ut grunnboken i gestaltterapi Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality, var «nevroser» så innarbeidet som begrep i psykoterapi at de skriver at det er universell enighet om at alle mennesker i vårt samfunn har nevroser (s. 139). Spørsmålet de vil besvare er ikke om nevroser finnes eller er utbredt, men hvordan man best kan behandle dem. Gestaltterapi ble utviklet for å behandle nevroser. Så – rundt 1980 – forsvant nevrosene som begrep fra klassifikasjonene av psykiske lidelser. I artikkelen om nevroser i Store Norske Leksikon skriver Ulrik Malt (2019) følgende :
I moderne klassifikasjon er nevrosebegrepet forlatt som overordnet klassifikasjonsbegrep og i stedet erstattet av rent beskrivende termer, for eksempel stemningslidelser uten psykose, fobiske og andre angstlidelser, tvangslidelser, dissosiative lidelser, somatoforme lidelser, spiseforstyrrelser og ikke-organiske søvnforstyrrelser, seksuelle dysfunksjoner og visse former for personlighetsforstyrrelser (min utheving).
Betyr dette at gestaltterapi egentlig ble utdatert alt for 40 år siden som behandling for en lidelse som ikke lenger finnes? Jeg vil argumentere for at tvert imot så er gestaltterapi mer relevant enn noen gang. Først vil jeg vise hvordan PHG sin forståelse av årsaken til nevroser var helt i tråd med samtidens beste forskning, representert ved den norske forskeren Harald Schjeldrup, og med dagens forskning på «nevrotisisme» oppsummert av Barlow m.fl. i 2014. Dernest vil jeg vise at pendelen som svingte vekk fra PHGs forståelse av nevroser som grunnlaget for alle andre psykiske lidelser, kanskje er i ferd med å svinge tilbake og gjøre gestaltterapi mer relevant igjen. Til slutt peker jeg på hvordan gestaltterapeut-læreren Peter Phillipson har argumentert for at gestaltterapi kan gi psykisk syke et bedre liv selv om terapien ikke kan behandle lidelsen de har som diagnose.
Malt om nevroser I artikkelen om nevroser i Store Norske Leksikon gir Ulrik Malt nevroser følgende definisjon:
Nevroser er en fellesbetegnelse for en rekke former for psykiske lidelser som er forbundet med subjektivt sett plagsomme symptomer, og hvor det oftest er redusert ytelse i arbeid, vanskeligheter i sosiale og familiære sammenhenger og innskrenket livsutfoldelse uten at det kan påvises markert brist i evnen til å skille mellom fantasi og virkelighet slik det sees ved psykose, og uten at det kan påvises en biologisk sykdom eller skade som forklarer sykdomsbildet.
De vanligste symptomene er ulike former for angst i form av psykiske (for eksempel utrygghet, redsel, bekymring, tvangstanker) eller kroppslige symptomer (for eksempel hjertebank, klamhet og svette, svimmelhet, tranghet for brystet), depressive symptomer (for eksempel tristhet, pessimistiske tanker, selvmordsimpulser), søvnproblemer og smerte- og spenningstilstander (for eksempel hodepine, mage- og tarmproblemer).
Personlighetstrekk ved nevroser består av hemninger og innskrenkninger i en harmonisk livsutfoldelse på det ytre plan eller på det indre plan når det gjelder tanker, fantasier og følelser. Som regel skaper slike trekk problemer i forhold til nærstående mennesker (forandringer i objektforhold). (Malt, 2019)
Schjelderup om nevroser Norges første professor i psykologi, Harald Schjelderup, utviklet en forståelse av nevrose uavhengig av Freuds teori, først publisert i boken Nevrosene og den nevrotiske karakter fra 1940. Det er relevant å sitere fra denne boken både fordi den er forbausende aktuell og fordi den foregriper noen av forklaringene på nevrose publisert i Perls, Hefferline og Goodmans bok Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality (1951) 11 år senere.
Perls, Hefferline og Goodman sin forklaring på hvordan nevroser oppstår følger Schjelderups forklaring langt på vei
Schjelderup tar utgangspunkt i dyreforsøk med såkalte «eksperimentelle nevroser» der dyr viser nevrotisk atferd etter at de er gitt elektriske støt uten at det er noe mønster i hvordan de kan unngå dem. Han hevder (1940, s. 171-172) at eksperimentelle nevroser har den samme mekanisme i sin kjerne som han finner i «krigsnevroser» (det som i dag heter «Post-Traumatisk Stress Syndrom» eller PTSD) og «karakternevroser» (altså et nevrotisk personlighetstrekk):
Og denne kjerne i nevrosen er nettopp den tilstand av hjelpeløshet og angst som tilsvarer den traumatiske situasjon. I denne situasjon er den vanlige avferdigelse av følelsene avskåret. Barnet overveldes av inntrykkene. En følelse av tilintetgjørelse, hjelpeløshet og rådløshet gjør seg gjeldende.
I en slik situasjon kan det oppstå en eiendommelig avstenging av følelsene. … Denne «avstengings-mekanisme» er både teoretisk og praktisk det kanskje mest sentrale problem i nevroselæren. … Avstengningsmekanismen vil settes i virksomhet overfor følelser og impulser som har assosiativ sammenheng med den traumatiske konflikt, og barnet blir dermed mer eller mindre affektivt sperret og lammet i sin evne til å sette hele sitt vesen inn. Det kan ikke lenger naturlig være seg selv på samme måte som tidligere.
Schjelderup (s. 173) skriver videre:
I noen tilfelle – slik som i de fleste av de eksemplene som er nevnt – finner vi bestemte avgjørende enkeltopplevelser, svære, dramatiske traumer som analysen konsentrerer seg om. Slike tilfelle brukes fortrinnsvis som eksempler, fordi de lar sammenhengene fremtre særlig klart. Men det må ikke misforstås derhen at alle eller de fleste tilfelle er av denne art. I alminnelighet er det vel mer «langstrakte» situasjoner uten dette iøyenfallende og dramatiske, hvor tilpasningsevnen har sviktet. F.eks. hele den situasjon med utallige enkeltkonflikter, som et barn kan stilles overfor når en yngre bror eller søster kommer til. Det er en summasjon av traumer inntil kanskje en forholdsvis liten ting «får begeret til å flyte over.
I sin oppsummering tar Schjelderup (s. 177) med tre årsaks-faktorer som medvirker til nevrose:
1) Konstitusjonelle faktorer (det vi nå kaller «genetisk sårbarhetsfaktorer»)
2) Den alminnelige oppdragelsessituasjon (graden av innskrenkning av barnets reaksjonsfrihet) (det vi kanskje nå vil kalle «et lite støttende oppvekstmiljø»)
3) Mer spesielle traumatiske opplevelser.
DEL 2. GESTALTTERAPI OG NEVROSER
Perls, Hefferline og Goodman (heretter: PHG) sin forklaring (1951, s. 294) på hvordan nevroser oppstår følger Schjelderups forklaring langt på vei, og bruker nettopp dramatiske traumer som pedagogisk eksempel:
How has it occured? Suppose there was once a present-situation in which one was aware of a strong desire, in a scene with objects. (For simplicity’s sake let us think of a single dramatic moment, a “trauma.”) The desire was frustrated: there was a danger in satisfaction: and the tension of frustration was unbearable. One then deliberately inhibited the desire and awareness of the desire, in order not to suffer and to keep out of danger. The whole complex of feeling, expression, gesture, and the sensory impression that is especially deep because importantly unfinished, is now out of use; and considerable energy is continually expended to keep it out of use in every present. (Considerable energy because the traumatic scene is importantly unfinished and must be strongly countered.)
Hovedårsaken til de senere nevrotiske symptomer er avstengning, og PHG forklarer denne mekanismen med at situasjonen er «uavsluttet» fordi behovet ikke er tilfredsstilt, og personen i stedet bruker den frustrerte energien på å unngå fare gjennom å holde følelser, muskelspenninger og sanseinntrykk utenfor «awareness».
Nevroser som tilpasning til et sykt samfunn I likhet med Schjelderup, forklarer PHG (s. 295) at det vanligvis ikke er snakk om dramatiske traumer:
Probably there is never such a single traumatic moment as we have been describing, but rather a traumatic series of more or less like frustrated and dangerous moments, during which the tension of the feeling and the dangerous explosiveness of the response gradually heighten, and the inhibition of these habitually strengthens until, in the interest of economy, feeling and response are blotted out. Any one of this series may stand, as the later remembered scene, for what is inhibited.
Framfor en enkeltsituasjon så truende at man fortrenger følelse og respons en gang for alle, skjer fortrengningen litt hver gang til den er blitt en vane, skriver PHG. De kommer igjen og igjen tilbake til at det i vårt samfunn er unntaket at man er i faktisk livsfare, men normalen at man opplever «… a chronic low-tension disequilibrium, a continual irk of danger and frustration, interspersed with occasional acute crisis, and never fully relaxed» (s. 263-264).
Fortrengning av følelse og respons er en helt adekvat respons på en farlig situasjon, og når det er konstant fare, betyr det at nevroser er en sunn tilpasning. «When extreme deliberateness is reasonable, in the face of chronic present dangers, we cannot speak of “excess,” but we might well speak of a “neurotic society” whose arrangements are out of human scale» (s 276). Vi har altså et “sykt samfunn” der den beste tilpasningen er selv å være «syk», ja der nevrosen er en normaltilstand. «Neuroticism is also a response of human nature and is now epidemic and normal, and perhaps has a viable social future» (s. 319).
Nevrotiske symptomer vs. sunnhet Men selv om nevroser er en sunn tilpasning til et sykt samfunn, så har denne tilpasningen en rekke omkostninger for personen. Jeg minner om Malts symptomliste i innledningen. PHG er mer opptatt (s. 305) av hva vi kan kalle «mangel på vitalitet»:
… attention, concentration, interest, concern, excitement and grace are representative of healthy figure-ground formation, while confusion, boredom, compulsion, fixation, anxiety, amnesias, stagnation and self-consciousness are indicative of figure/ground formation which is disturbed» (s. ix) og «… habitual deliberateness, factuality, non-commitment, and excessive responsibility, traits of most adults, are neurotic; whereas spontaneity, imagination, earnestness and playfulness, and direct expression of feeling, traits of children, are healthy.
Oppsummering Dette kan kanskje oppsummeres som at gestaltterapi er utviklet både som en behandling for personer som fungerer helt normalt, men som savner mer vitalitet i livet sitt, og for personer med mer alvorlige nevrotiske symptomer som dem Malt lister opp.
Hvordan PHG beskriver at gestaltterapi behandler nevroser, er jeg nødt til å komme tilbake til i en senere artikkel. Her har jeg kun ønsket å vise at PHG beskriver nevroser som selve problemet gestaltterapi er laget for å løse, og at forklaringen på hvordan nevroser oppstår tilsvarer Schjelderups forklaring langt på vei.
DEL 3. FORSKNING OM NEVROSER
Likheten mellom Schjelderup og PHG viser at begge var på høyde med sin samtids forskning når de utformet sine teorier om årsakene til nevroser og terapien for å behandle personer med nevroser. Spørsmålet er om dette har noen relevans i 2020, når altså diagnosemanualene for psykiske lidelser ikke lenger har med nevroser som en egen kategori. Hvordan kan gestaltterapi hevde sin relevans i dagens helsevesen når problemet den er laget for å løse ikke lenger «finnes»?
Å si at nevroser ikke lenger finnes, er ikke helt riktig. For «nevrotisisme» regnes fortsatt som en felles faktor som ligger bak alle de diagnosene Malt sier har erstattet begrepet nevroser. Det er forsket mye på nevrotisisme, og Barlow med flere (2014) har i artikkelen «The Origins of Neuroticism» oppsummert genetisk, nevrologisk og psykologisk forskning om nevroser i det de kaller «tripple vulnerability theory». De har akkurat de samme årsaksforklaringene på nevrotisisme som Schjelderup har på nevroser, og bekrefter slik også kjerneforklaringen i PHG.
David H. Barlow – psykolog og kjent angstforsker, særlig for Anxiety and Its Disorders: The Nature and Treatment of Anxiety and Panic.(Foto: Brittany Woods, Wikipedia commons)
Tre årsaker til nevrotisisme Når det gjelder 1) Konstitusjonelle faktorer (genetisk sårbarhet), så har Barlow med flere en langt mer detaljert forklaring om hvilke hjerneområder som feilfungerer. De (s. 483-484) skriver:
It is when the arousal response system misfires – either in the wrong context or at a very exaggerated level – that pathology emerges. Thus, biology alone does not lead to maladaptive endpoints; rather, it is the combination of heightened physiological reactivity with a psychological perception of the unpredictability or uncontrollability of the stressor that leads to the development of neuroticism.
Med andre ord har moderne nevrologisk forskning identifisert hvilke hjerneområder som enten reagerer på feil stimuli eller overreagerer når noen har en nevrose, og de konkluderer som Schjelderup med at det ikke er en medfødt feil alene, men en sårbarhet som utløses av uheldige miljøfaktorer. Verken Schjelderup eller PHG hadde tilgang til de hjerneavbildningsteknikkene som har gitt kunnskapen Barlow med flere bygger på, men det er verdt å merke seg at Schjelderup, i motsetning til PHG, likevel fremmer genetisk sårbarhet som en hypotese.
Om 2) Den alminnelige oppdragelsessituasjon (et lite støttende oppvekstmiljø) skriver Barlow med flere (s. 483-484):
… there is evidence that parenting styles moderate the effects of early vulnerabilities on stress reactivity and emotionality more generally. That is, in monkeys and humans, positive parenting behaviors, as described earlier, can buffer against the development of neuroticism. … More broadly, harsh or intrusive and overcontrolling parenting styles (snowplow or helicopter parenting) may produce lasting disruptions in children’s hypothalamic-pituitary-adrenal (HPA) axis functioning, including higher resting cortisol.
De skriver altså at gode foreldre kan forhindre at en medfødt sårbarhet utvikler seg til en nevrose, mens et dårlig oppvekstmiljø med negative, invaderende eller overkontrollerende foreldre skaper varige hjernestrukturer som gir nevroser som atferdsmessige symptomer.
Om 3) Mer spesielle traumatiske opplevelser skriver de (s. 485):
In addition to negative parenting behaviors, varieties of early adverse experiences – including child physical and sexual abuse, child family dysfunction, and physical or emotional neglect – have been directly associated with higher levels of neuroticism in adult offspring. Although more research is needed to understand the mechanisms through which such experiences contribute to neuroticism, we suggest that inadequate development of perceptions of control is strongly implicated.
Igjen ser vi at traumatiske opplevelser som fører til en opplevelse av å mangle kontroll over eget liv er en direkte årsak til nevrotiske symptomer.
Nevrotisisme – en felles faktor bak flere psykiske lidelser Men hvordan kan Barlow med flere studere nevroser når nevroser ikke lenger finnes som diagnose i diagnosemanualene? Jo, de hevder «nevroticism» er et felleselement i hele rekken av psykiske lidelser omtalt i Store Norske leksikon. De hevder at de biologiske og psykologiske faktorene som er forklart over, kan forklare psykiske lidelser som generalisert angst og depresjon. Men de søker etter psykologiske tilleggsforklaringer på at andre spesifikke psykiske lidelser utvikler seg (s. 488). For eksempel viser en god del forskning at fobier og panikk-lidelser ofte kan spores tilbake til at barn har lært av foreldrene at det er ting som er farlige. Hvis man lærer som barn at andres negative reaksjoner kan ha farlige konsekvenser, kan man utvikle sosial angst. Hvis man lærer at det er like ille å ha aggressive tanker som å gjøre aggressive handlinger, kan forsøket på å undertrykke aggressive tanker føre til tvangslidelser (s. 489).
Med Barlow et al (2014) i hånden, kan gestaltterapeuter altså fortsatt hevde sin relevans som behandlere av nevrotisisme, og gjøre krav på relevans for behandlingen av en hel rekke diagnostiserbare psykiske lidelser. Malt nevnte stemningslidelser uten psykose, fobiske og andre angstlidelser, tvangslidelser, dissosiative lidelser, somatoforme lidelser, spiseforstyrrelser og ikke-organiske søvnforstyrrelser, seksuelle dysfunksjoner og visse former for personlighetsforstyrrelser. I tillegg er relevant å nevne såkalte stresslidelser som PTSD, komplisert sorg og situasjonsbestemt psykisk ubalanse fordi sykdomsårsaken i disse også kan knyttes til en eller flere traumatiske hendelser.
Jeg ser for meg at flere gestaltterapeuter som leser dette, vil reagere på det jeg her har skrevet ut fra at vi har lært at gestaltterapeuter ikke stiller diagnoser. Jeg mener heller ikke at vi skal begynne å bruke noen av disse diagnosene på dem som kommer til oss for å gå i gestaltterapi. Men fastlegene og psykologene og psykiaterne vi samarbeider med bruker disse diagnosene, og de vil spørre seg selv om pasienter med noen av disse psykiske lidelsene kan ha utbytte av gestaltterapi. Det er i dialogen med disse at gestaltterapeuter bør kunne sannsynliggjøre hvorfor gestaltterapi er virksom. Det at terapien bygger på en oppdatert forståelse av årsaken bak disse psykiske lidelsene er en del av denne sannsynliggjøringen.
DEL 4. GESTALTTERAPI – EN VIDUNDERMEDISIN
PHG bruker ofte begrepet «nevrotisk» synonymt med «usunn». De beskriver inngående hva de forbinder med sunn fungering og kontrasterer dette med «nevrotisk» fungering (se for eksempel s. 292). Usunn fungering beskriver de som en akse som går fra nevrose mot mer alvorlige psykiske lidelser som psykose (se s. ix og s. 231). Så mens Malt avgrenser nevrose fra psykose, ser PHG psykose som en alvorlig form for nevrose. PHG så tilsynelatende gestaltterapi som en vidundermedisin mot alle psykiske lidelser. I følge Caspi og Moffit (2018, s. 839) var dette den vanlige måten å forstå all psykoterapi på inntil 1980.
PHG argumenterer (s. 280) for at de ulike psykoterapiene som var utviklet i samtiden alle deler deres utgangspunkt i nevroser og deres generelle ambisjon om å behandle alle psykiske lidelser:
Every school of psychotherapy has some conception of human nature, that in neurosis is repressed and regressed, and it aims to “recover” it or “bring it to maturity.” According to the conception, there are certain drives or behaviors that ought to be dominant in healthy self-regulation, and the aim is to create an actuality in which they are dominant.
Paradigmeskiftet i 1980 Hva var det som forandret seg rundt 1980, og som gjorde hele denne tilnærmingen til psykoterapi i utakt med tiden? Jo, det oppstod tidlig på 1970-tallet en enighet mellom ledende psykiatere og psykologer i USA om at man trengte en grunnleggende revisjon av hele paradigmet for forskning og utvikling av terapi. Dette ledet til den 3. revisjon av det amerikanske klassifikasjonssystemet kjent som The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-III) i 1980. For lederen av denne revisjonen, Robert Spitzer, var det en ledestjerne at psykiske lidelser er medisinske sykdommer, selv om de underliggende medisinske årsakene ennå ikke er kjent. Også WHOs manual International Classification of Disease (ICD), som vi bruker i Norge, ble revidert. Selv om det er forskjeller, og om revisjonene av manualene skjer i utakt med hverandre, er det et mål at begge skal være mest mulig like for å fremme internasjonal forskning.
I somatisk medisin tar vi for gitt at en lege ikke kan behandle alle sykdommer med den samme medisin, men må stille diagnose for hvilken sykdom det er, for å gi den riktige behandling. For eksempel innen kreftbehandling er det uprofesjonelt å hevde at samme type behandling vil hjelpe mot alle typer kreft. Selv om all kreftsykdom er forårsaket av enten ukontrollert cellevekst, eller cellevekst og celledeling som er kommet ut av kroppens kontroll, er det avdekket at det finnes hundrevis av ulike varianter av kreft som responderer forskjellig på ulike typer behandling. Ett medikament kan gi god virkning på én type kreftceller hos en person og samtidig være uten virkning på en annen type celler hos samme person eller samme type celler hos en annen person.
I 40 år har man nå forsket med det utgangspunkt at det finnes mengder av ulike psykiske lidelser, hver med sine høyst spesifikke, foreløpig ukjente, årsaker, og at man kan utvikle særegne psykoterapeutiske behandlinger som gjennom forskning er vist å være effektive for hver enkelt spesifikk lidelse. Her er vi inne på en av grunnene til at fastlegene og psykologene og psykiaterne kan være skeptiske til gestaltterapi. Den forståelsen at all psykisk lidelse finnes på én akse fra mild til alvorlig fiksering og fortrengning av følelse og respons, vil disse finne avleggs eller useriøs. Ja, man kan nesten undre seg over at gestaltterapi har overlevd 40 år etter at dette paradigmet har gjennomsyret hele det offentlige helsevesenets forståelse av psykiske lidelser.
Men nå etter 40 år med denne oppsplittede forståelsen av psykiske lidelser, kan det se ut som pendelen er i ferd med å snu. For det første, har man hatt flere revisjoner av manualene (DSM 3-R 1987, DSM-IV 1994, DSM-IV TR 2000, DSM-5 2013, ICD-10 1999, ICD-11 2018), og det som skulle være stabile kategorier av psykiske lidelser endres hver gang. For det andre, er det i stor grad slik at pasienter får flere ulike diagnoser (Caspi og Moffit 2018, s 832), særlig over tid (Caspi og Moffit 2018, s. 836). Dette har ledet til en jakt på underliggende fellestrekk bak de ulike diagnosene, slik som nevrotisismestudiene omtalt i Barlow med flere (2014). For det tredje ble tanken om spektre fra mindre til mer alvorlige utslag gjeninnført i DSM-5 der ulike autisme-diagnoser (som for eksempel «Asbergers syndrom») er fjernet og erstattet av én felles diagnose «autisme spektrum diagnose».
Avshalom Caspi og Terrie Moffitt – psykologer og forskere på mental helse og utvikling. Siste bok: The Origins of You: How Childhood Shapes Later Life (Bilde fra nettsiden deres).
Psykiske lidelser som grader av samme problem Caspi og Moffit (2018), to av verdens mest anerkjente forskere på sammenhenger mellom genetisk sårbarhet, traumatiske hendelser og hjernens utvikling, framsetter som en hypotese verdt å undersøke at psykiske lidelser kanskje likevel alle er langs en og samme akse. De viser til genetiske studier som gir støtte for at det er én generell genetisk faktor som influerer på alle former for psykiske lidelser (s 837), at nevrologisk er det en rekke fellestrekk mellom alle former for psykiske lidelser (s 838), at det å ha vært utsatt for traumer i barndommen er et fellestrekk for svært mange som utvikler psykiske lidelser. Deres første hypotese om hvilken psykologisk faktor som ligger bak all psykisk lidelse, er derfor nevrotisisme (s 835). Men det er også belegg for å hevde at manglende følelsesregulering, mangler ved intellektuell fungering og tankemessige feilslutninger («disordered form and content of thought») ligger bak alle psykiske lidelser (s. 835-836). En klinisk følge av denne én-spektrum-hypotesen er at man igjen kan tenke seg at det er én type behandling som passer for alle psykiske lidelser. De ser for seg kritikerne som sammenligner dette med at legen skulle gi samme medisin til alle pasienter, men argumenterer for at mens ulike somatiske sykdommer berører ulike av kroppens organer, så er alle psykiske lidelser dysfunksjoner i ett av kroppens organer – hjernen.
Som leseren vil skjønne, er jeg begeistret for at det igjen er mulig å hevde at én type behandling kan virke for alle typer psykiske lidelser. Men selv om Caspi og Moffit (2018) viser til mye forskning som kan støtte en slik hypotese om felles årsaker og enhetlig behandling, understreker de at de kun har framsatt en hypotese som bør undersøkes før man kan konkludere om de har rett. Og når man skal avgjøre hvilke psykoterapier som passer for alle, er det allerede mange som med forskning i hånden vil gjøre krav på plassen. Kanskje vil gestaltterapiens eksistensberettigelse i helsevesenet fortsatt bygge på at vi gjør noe som ligner på det forskningen har underbygget som effektiv behandling?
Peter Philippson ved Manchester Gestalt Center, særlig kjent for sin teori om det samskapte, tilblivende selv (“The Emergent Self”).
Gestaltterapi for å få et bedre liv selv om man har en psykisk lidelse Peter Phillipson (2009, 2012) er en gestaltterapiteoretiker som har tatt utfordringen med å sette gestaltterapi i sammenheng med moderne forskning innen for eksempel nevrologi. Han omtaler barn som har utviklet nevrologiske strukturer som, slik jeg tolker det, gjør dem ute av stand til å ha utbytte av vanlig gestaltterapi (2012, s. 166). Etter at Phillipson var i Oslo og holdt undervisning i november 2019, spurte jeg ham derfor om han var enig i at det er begrenset hvilken nytte personer med psykose eller autisme kan ha av gestaltterapi. Phillipson svarte:
Psychosis and autism clearly have neurological, maybe genetic roots, and show in various levels of severity. These will limit what psychological therapies can achieve, to a greater or lesser extent. People with those problems also face developmental difficulties as parents find children with complex ways of being aware difficult to relate to, or easy to reject or try to control with severe punishment. (Personlig kommunikasjon, 2019)
Med andre ord gjør det å ha autisme eller psykose at man også er sårbar for å utvikle nevrose fordi man har vanskelig for å relatere til andre mennesker. Det er lett å tenke seg at både personer med autisme og med psykose opplever det PHG beskriver som «… a chronic low-tension disequilibrium, a continual irk of danger and frustration, interspersed with occasional acute crisis, and never fully relaxed»(s. 263-264).
Phillipson skriver i samme e-post:
In fact, I don’t think all clients with predominantly psychological problems can be healed by any therapy, including GT. Yet in the relatively limited work I have done with people with schizophrenia, I do think I have been able to help them be in more contact in the world and engage better with people and the world of work and social activities … That doesn’t mean that they do not have schizophrenic symptoms after therapy, but that they can live their lives in a more full way.
Gestaltterapeuter kan med andre ord hevde at selv om de ikke kan behandle psykose eller autisme, så kan de i mange tilfeller bidra til at personer med slike lidelser får et bedre liv.
DEL 5. KONKLUSJON
Gestaltterapi har lenge markedsført seg som en alternativ behandling, og mange gestaltterapeuter er opptatt av å holde god avstand til leger og psykologers tradisjonelle «medisinske paradigme». Faren med dette er at man lever i en parallell virkelighet utenfor resten av samfunnet, en virkelighet der man snakker et eget språk og har sine egne forklaringer på sykdom og helse helt uten kontakt med storsamfunnet.
Hvis vi ser nærmere på PHG, gestaltterapiens grunnbok, så presenterer de en sykdomsforklaring og en terapi for nevroser, som da var en anerkjent diagnose. De polemiserer mot psykoanalysen, som var den fremherskende forståelsesrammen for nevroser i samtiden. De har en tydelig ambisjon om å etablere en ny terapi innenfor datidens helsevesen. Den forklaringen de gir på nevroser hadde støtte i samtidig forskning, og den er fortsatt i tråd med moderne forskning på nevrotisisme som en felles faktor bak en rekke psykiske lidelser. Nevrotisisme er ikke en diagnose, men en personlighetsfaktor som gir økt sannsynlighet for å utvikle psykiske lidelser. Det gir like god mening å hevde at man kan behandle nevrotisisme med psykoterapi som å si at man kan behandle personlighetsforstyrrelser. Jeg mener derfor at gestaltterapeuter har all mulig grunn til å hevde sin kompetanse på behandling av nevrotisisme overfor helsevesenet med forankring i det medisinske paradigmet.
Å hevde at gestaltterapi er en terapi som er spesielt egnet til å behandle nevrotisisme, og derfor til å behandle de psykiske lidelsene som kan følge av nevrotisisme, betyr ikke at man forlater feltteorien eller relasjonsorienteringen. PHG innførte feltteorien i terapien, og det er gjennom å bruke den at gestaltterapi kan gi en effektiv behandling av nevrotisisme. Det er heller ikke slik gestaltterapeuter med dette skal diagnostisere sine klienter som nevrotiske. men om psykologer, psykiatere eller leger spør hvilke lidelser gestaltterapi kan behandle, kan vi da gi et svar de forstår. Vi kan behandle nevrotisisme og de psykiske lidelsene som gjerne følger av høy nevrotisisme-score som personlighetstrekk.
Jeg har redegjort for hvorfor tanken om at én terapiform kan virke på alle typer psykiske lidelser, ble forlatt for over 40 år siden, men at det i dag kan se ut som om pendelen kan svinge tilbake. Det er ikke lenger så fjernt som for noen få år siden å hevde at man ved å behandle nevrotisisme kanskje kan behandle et vidt spekter av psykiske lidelser. Til slutt har jeg pekt på at man kan hevde at man også kan hjelpe personer med alvorlige psykiske lidelser til et bedre liv dersom de har nevrotisisme som en tilleggslidelse. Jeg mener vi har et grunnlag for å gå i dialog med representanter for helsevesenet om hvordan gestaltterapi kan være en utvidelse av det offentlige helsevesenets behandlingskapasitet på linje med privatpraktiserende psykologer, og ikke en alternativ behandling med en fremmed og eksotisk forståelse av årsaker og behandling av psykiske lidelser slik som ayurvedisk medisin eller healing.
DEL 6. LITTERATURLISTE
Barlow, David H; Ellard, Kristen K; Sauer-Zavala, Shannon; Bullis, Jacqueline R; Carl, Jenna R. (2014). The Origins of Neuroticism, Perspectives on Psychological Science, Vol. 9 (5), 481-496.
Caspi, Avshalom; Moffit, Terrie E (2018). All for One and One for All: Mental Disorders in One Dimension. American Journal of Psychiatry, Vol 175 (9), 831-844.
Malt – snl.no/nevroser
Perls, Fritz; Hefferline, Ralph; Goodman, Paul (1951). Gestalt therapy: Excitement and Growth in the Human Personality. Souvenir press. Reprint 1996.
Philippson, Peter (2009). The Emergent Self: An Existential-Gestalt Approach. London: Karnac Books.
Philippson, Peter (2012). Gestalt Therapy: Roots and Branches – Collected Papers.London: Karnac Books.
Schjelderup, Harald (1941). Nevrosene og den nevrotiske karakter. Oslo: Gyldendal.
Teigen, Karl Halvor (2004). En psykologihistorie. Bergen: Fagbokforlaget.
Da jeg i fjor jaktet på julegaver, snublet jeg over filmen «Paul Goodman Changed my Life» fra 2011. Paul Goodman har forandret mange menneskers liv, og fortsetter å gjøre det gjennom gestaltterapi som han var med å skape.
Likevel er han i dag på mange måter en glemt person utenfor miljøet av gestaltterapeuter, og selv blant dem tror jeg det er få som vet så mye mer enn at Goodman var medforfatter av boken «Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality» fra 1951. Jeg er ingen grundig biograf eller idéhistoriker, men følger inspirasjonen til å fortelle litt om personen Paul Goodman, og om noen av de idéene hans som bidro til å forme gestaltterapi.
Biografi
Paul Goodman ble født i New York City i 1911 som tredje barn i en middelklassefamilie av tyske jøder. Faren hadde forlatt dem før Goodman ble født, og moren måtte arbeide for å forsørge dem. Hun arbeidet som omreisende selger av dameklær. I praksis var det den ti år eldre storesøsteren Alice og tantene hans som oppdro ham fordi moren var lite hjemme. Han gikk på offentlig folkeskole og på religiøs «Hebraisk-skole». Han var veldig flink i språk og litteratur, og ble bachelor i filosofi fra City College of New York i 1931.
Goodman levde nesten hele sitt liv i New York City som en del av et miljø av kunstnere, bohemer og radikale aktivister. Han satset på å etablere seg som forfatter og fri intellektuell. I løpet av livet fikk han publisert veldig mye – både poesi, romaner, skuespill, og mengder av artikler i radikale tidsskrifter. Men det meste hadde en begrenset leserkrets, og han tjente lite og bodde hos søsteren Alice. Alt da på 1930 tallet levde Goodman åpent som bifil. På den ene siden giftet han seg i 1938, og fikk datteren Susan i 1939. På den andre siden la han aldri skjul på at han søkte erotiske opplevelser med andre menn. Det gjorde han også med studenter der han underviste, og han opplevde flere ganger å få sparken for usømmelig atferd.
Han ble skilt i 1943, og fikk omsorgen for Susan. I 1945 ble han gift på nytt med Sally Duchsten, og de var gift resten av hans liv. De fikk en sønn, Mathew, i 1946 og en datter, Daisy, i 1963. I filmen blir hverdagen hans beskrevet som at han satt hjemme og skrev fra tidlig om morgenen til lunsj, så gikk han ut og «cruiset» Manhattans treffsteder på jakt etter intellektuelle konversasjoner og tilfeldig sex med menn, før han kom hjem til middag og var familiefar om kvelden. Goodman var annerledes ved at han stod for hva han gjorde, og argumenterte åpent for at det var samfunnet det var noe i veien med som gjør mennesker til kriminelle for å gjøre noe helt naturlig. Slik ble han en inspirator for homobevegelsen. I filmen blir Sally spurt om han oppfordret henne til å gjøre det samme, og hun svarer «Overhodet ikke». Selv om han var radikal i sin holdning til sex, hadde han tilsynelatende konservative oppfatninger om kvinner.
Politisk liv
Goodmans fremste engasjement var politisk. Goodman var en type venstre-radikaler vi er ganske ukjente med i Norge. Han var aldri marxist eller medlem av et kommunistparti, men definerte seg som anarkist. Han idylliserte det direkte demokratiet man hadde i USA tidlig på 1800-tallet med stor grad av selvstyre og liten statlig inngripen. Det er vanskelig å si om han i dag ville vært på den ytterste venstre fløy i amerikansk politikk eller en «tea party» republikaner. Han var inspirert av Immanuel Kants tanker om autonomi som grunnlag for menneskets moralske verdighet. Du handler ikke moralsk om du adlyder noen av frykt for konsekvensene, men om du fritt kommer fram til hva som er rett å gjøre for alle som er i en situasjon som din. Goodman hevdet i tråd med dette at målet med anarkisme ikke er frihet til å gjøre hva man vil, men autonomien til å initiere sine egne oppgaver å utføre dem på sin egen måte. Motsatsen til dette var det autoritære massesamfunnet USA var blitt, mente han.
Goodman var inspirert av Aristoteles til å anse et lykkelig liv for å være et liv i aktivitet der man realiserer sine evner. Han var også inspirert av USAs eget bidrag til filosofihistorien, filosofisk pragmatisme, utviklet av William James og John Dewey. Et særtrekk ved denne filosofien er tanken om at språk ikke først og fremst er en måte å avbilde verden på, men et redskap for å forme verden. Satt på spissen kan man si at de ikke var så opptatt av om en teori var sann som om den var hensiktsmessig. For Goodman var kvintessensen at verden ikke erkjennes gjennom å lese om den, men gjennom å erfare den. Han var hele livet en kritiker av hvordan utdanningsinstitusjoner tvangsforer elever med kunnskap de ikke får fordøye framfor å la dem gjøre sine egne erfaringer de selv kan nyttiggjøre seg. Hans idealskole var små grupper på inntil 20 elever som sammen med en lærer deltar i alle samfunnets ulike oppgaver og arenaer, og som diskuterer hva de lærer gjennom det.
”Growing up absurd”
I 1960 utgav Goodman boken ”Growing Up Absurd”. Denne boken ble en «must read» for hele generasjonen som skapte studentopprøret på 1960-tallet, og gjorde Goodman til en celebritet. Gjennom hele 1960 tallet var han med over alt – deltok i demonstrasjoner, holdt forelesninger over hele USA, deltok i utallige TV-debatter, utgav en rekke nye bøker. Han surfet på bølgen han trodde ville endre USA og verden i den retningen han hadde skrevet om helt siden 1930-tallet. Men så brøt bølgen over hodet på ham. Studentbevegelsen og deler av borgerrettsbevegelsen ble marxistisk og revolusjonær, og med ett var Goodman ikke lenger deres inspirator, men en bakstreversk gammel mann som åpent kritiserte retningen de gikk i. ”Growing Up Absurd” er tilegnet Laura Perls, som var hans psykoterapeut, og han sa at han i denne boken hadde anvendt gestaltterapeutiske idéer på samfunnsinstitusjoner. På slutten av 1960-tallet kom han til at han egentlig var konservativ, for han så for seg samfunnsutviklingen som en terapeutisk prosess med strev og motstand og tidvise gjennombrudd, men ikke som en radikal omveltning som setter alle fri. En kvinne som intervjues i filmen reflekterer over hvordan hun, når hun leser boken nå, blir slått av at den kun handler om menn. Dette var noe hun ikke la merke til da hun leste boken med begeistring tidlig på 1960-tallet. Igjen ser vi et glimt av Goodmans konservative holdning til kvinner.
Det framkommer i filmen at det ikke var lett å være barn av en slik celebritet. En kvinne som var kjæreste med sønnen Mathew, forteller om hvordan de dro for å hente Goodman på flyplassen etter at han hadde vært på reise i Europa. Men Goodman var så oppslukt av en mann han hadde truffet på flyet at han ikke enset dem. Likevel var det hardeste slaget som rammet Goodman at Mathew døde i en klatreulykke i 1967. Goodman sørget dypt, og helsen skrantet. Han reiste rundt og underviste fortsatt, men brukte mer og mer tid på gården han hadde kjøpt i Vermont. Så fikk han hjerteslag. Han ble reddet to ganger, men tredje gang døde han på gården i 1972, bare 60 år gammel.
Goodmans bidrag til gestaltterapien
Goodman ble opptatt av psykoterapi fordi han i Freuds teori om menneskets instinkter fant et ankerpunkt for å kritisere samfunnet som undertrykkende. Freud så samfunnet som en undertrykkende kraft som produserte psykiske lidelser, men samtidig mente Freud at undertrykkelse av instinktene var helt nødvendig om det skal være mulig å leve sammen i et samfunn. For ham var målet med psykoterapi å hjelpe mennesker til å leve med samfunnets undertrykkelse av instinktene uten å bli syke av det – til å bli mer veltilpasset. Fram til sin død i 1939 passet Freud på at alle kritikere av hans teorier ble ekskludert fra bevegelsen han hadde skapt, med den følge at det oppstod en rekke nye såkalte Neo-Freudianske psykoterapiskoler. En av disse kritikerne, Wilhelm Reich, inspirerte Goodman med sitt mer positive syn på at mennesket som biologisk vesen var selvregulerende. Reich argumenterte for å endre samfunnet så mennesket kunne leve mer i tråd med sine instinkter. Men etter hvert ble Reich marxist, og da tok Goodman avstand fra ham.
Otto Rank var en annen av Freuds kritikere Goodman leste. Freud så psykoterapi som en prosess der man avdekket hvilke tidlige barndomsopplevelser som var årsak til de psykiske lidelsene. Rank mente denne avdekkingen ikke var viktig, men det å avdekke hvordan de mønstrene som er nedlagt i barndommen skaper lidelse her og nå. I terapirommet var det derfor ikke lenger slik at terapeuten satt taus og fortolket klientens talestrøm av frie assosiasjoner, men terapeuten måtte gjøre eksperimenter med klienten som kunne tydeliggjøre de smertefulle mønstrene.
Goodman og Perls
Goodman skrev artikler om disse tingene i New Yorks venstreradikale tidsskrifter. Derfor ble han i 1946 oppsøkt av en annen av Freuds kritikere Friedrich (Fritz) Perls. Perls var nettopp innvandret fra Syd Afrika hvor han hadde praktisert som psykoterapeut sammen med sin kone Laura Perls etter at de flyktet fra Hitler-Tyskland. Perls hadde utgitt en bok med tittelen «Ego, Hunger, and Aggression» der han hevdet at den mest usunne undertrykkelsen av våre instinkter var hemmingen av aggresjonen som trengs for å gripe og «tygge» det man trenger for å vokse, og å avvise materiale som ikke bidrar til vekst. Dette passet godt med Goodmans kritikk av hvordan samfunnet tvinger oss til å akseptere kunnskap vi ikke får fordøye. Han ble interessert i frigjøring av vår naturlige aggresjon.
Perls hadde med seg notater til en ny bok, og han spurte Goodman om å skrive det om slik at den ble publiserbar. Vi kan anta at mange av disse notatene inneholdt beskrivelser av eksperimenter Perls hadde gjort i terapirommet for å bevisstgjøre sine klienter. Også Perls senere bøker og filmer handler mest om slike eksperimenter. Perls knyttet også kontakt med en psykologiprofessor ved Columbia University ved navn Ralph Hefferline. Hefferline ble klient hos Perls, og han fikk studentene sine til å gjøre alle øvelsene han hadde lært eller lest om i Perls notater, og å skrive om hva de erfarte. Perls ønsket å få disse beskrivelsene med i boken. Forleggerne på det lille forlaget Julian press tenkte at det var smart å begynne med disse beskrivelsene, så kunne bokkjøpere kanskje bli fristet til å se boken som en slags selvhjelpsbok. Slik ble det at boken «Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality» i 1951 kom ut med forfatterne Perls, Hefferline og Goodman, og der Goodman var forfatter av del to av boken. Men det var en vei dit.
I 1947 ankom Laura Perls og deres barn til New York City. Fritz hadde skaffet seg en del terapiklienter, og skyflet de som hadde dårlig råd over til Laura. Goodman hadde aldri vært fristet til å gå i terapi hos Fritz, men begynte nå i terapi hos Laura Perls. Vi kan anta at de også hadde lange diskusjoner om tenkningen bak, og at Laura var en vel så god diskusjonspartner som Fritz. Hun hadde vært forskningsassistent hos gestaltpsykologen Kurt Goldstein, og flere forfattere antyder at hun hadde bidratt med mange av idéene Fritz ble kjent for. Poenget for Goodman var ikke lenger å slippe instinktene fri, men å avdekke hvordan mennesker kan bevisstgjøres slik at de bedre kan vokse gjennom sine erfaringer.
Fenomenologi
Nå som Goodman hadde fått blod på tann, ville han ikke lenger bare være Perls assistent, han begynte å forme teksten selv ut fra diskusjonene med Laura Perls og de utfordringene han så med å gi en nøyaktig, men likevel allmenn beskrivelse av menneskelige erfaringsprosesser. Goodman lente seg på den fenomenologiske beskrivelsesmåten utviklet av filosofen Edmund Husserl for å beskrive nøyaktige detaljer i menneskelig erfaringsvirksomhet. Vanlig sakprosa, som denne artikkelen, har et tredjepersonsperspektiv, der det fortelles om noe og noen utenfor forfatteren. Fenomenologiske beskrivelser inntar et førstepersonsperspektiv der man ser verden slik forfatteren erfarer den. Når det gjøres i en roman, godtar vi fiksjonen, men når det gjøres i sakprosa, må vi stadig spørre oss selv om det som påstås er riktig ved å sammenligne med hvordan vi husker vår egne erfaringer. Men det å huske en erfaring er et tredje selvobserverende perspektiv, og det er ikke det samme som å gjøre en erfaring her og nå. Goodmans tekst er vanskelig å følge fordi han stadig skifter mellom perspektivene førsteperson, tredjeperson og selvobserverende uten å si tydelig fra. Men det å innføre et fenomenologisk førstpersonperspektiv i beskrivelsen av psykologiske prosesser, var nyskapende innen psykoterapeutisk teori.
Prosessorientering
Det å gjøre en erfaring er en prosess, og Goodman prøvde også å være nyskapende gjennom å gjøre prosesser framfor ting til de grunnleggende elementene i teorien. Freud hadde for eksempel beskrevet menneskets selv som bestående av id, ego og superego, og han beskriver disse som ting. Id var setet for instinktene, impulsene som driver mennesker til handling, superego var hemningene som styrte disse handlingene så de ble sosialt akseptable, og ego var bevisstheten som begrunner og rettferdiggjør disse handlingene. Målet med psykoanalysen var også å øke egos bevissthet om hvordan id og superego ubevisst styrer personens handlinger, og indirekte å gi ego mer kontroll.
Goodman identifiserer derimot id som en prosess han kaller «forkontakt», en prosess der et behov i personen gir seg til kjenne som en ubevisst impuls. Ego identifiserer Goodman med den påfølgende prosessen han kaller «å kontakte» (contacting), der personen mobiliserer energi for å dekke sitt behov. For det er i denne delprosessen av en erfaring at personen blir tydelig for seg selv. Det er også i denne prosessen ulike hemninger viser seg.
Den neste delprosessen av å gjøre en erfaring kaller Goodman «full kontakt» Den innebærer at et behov blir tilfredsstilt og organismen får det den trenger for å vokse. Ulike hemninger hindrer at full kontakt oppstår. Den siste delprosessen av en erfaring kaller Goodman «etterkontakt». Dette er prosessen der personen integrerer erfaringen i sin egen selvforståelse gjennom å reflektere over sin erfaring. Det å gjøre en erfaring beskriver han altså som en kontaktsyklus av forkontakt, å kontakte, full kontakt og etterkontakt. Alle mennesker går gjennom slike sykluser for hver eneste erfaring de gjør, men ulike hemninger kan redusere hvor mye de næres og vokser gjennom alle disse erfaringene. Det å kun beskrive fenomener som prosesser er så fremmed for vår vanlige tenkemåte at Goodman ofte svitsjer til mer konvensjonelle beskrivelsesmåter. Kritikere har påpekt at han er inkonsistent fordi han bedyrer at selvet kun er en prosess, for i neste avsnitt å beskrive det som en ting.
Relasjonell orientering
Freuds syn på mennesket som enten undertrykt av samfunnet eller som en instinktdrevet asosial villmann er blitt kritisert for å legge alt for liten vekt på mennesket som sosialt vesen. Også Freuds arvtakere er i dag gått over til en teori der mennesket primært er et relasjonelt vesen. Psykoanalysen har utviklet seg til psykodynamisk psykoterapi. Utøverne vil si det er utviklingsskader fra barnets tidlige relasjoner, ikke hemning av instinkter, som gjør mennesker psykisk syke. Denne utviklingen ble foregrepet av Goodman. Goodman forsøkte å finne et nytt relasjonelt språk for sine analyser. Hans beskrivelse var inspirert av Kurt Lewins feltteori. Lewin beskrev personers handlinger som resultat av ulike vektorer av krefter som påvirker personen innenfra og utenfra i en konkret situasjon. Om en kontaktsyklus blir avbrutt eller når en sunn full kontakt, avhenger ikke bare av personen selv, men også av at det er tilstrekkelig støtte i feltet. Tenk deg en person som er turist i en fremmed by og plutselig kjenner at hun må veldig tisse. Hun vet ikke hvor hun finner et toalett, og tør ikke tisse på gaten. Man kan på den ene siden hevde hun er hemmet av sin indre frykt, men kanskje er det også en fornuftig vurdering av risikoen for negative sanksjoner fra andre. Hun mangler støtte i situasjonen til å følge sin impuls.
Gestaltpsykologisk inspirasjon
Gestaltterapi hentet navnet fra sin viktigste inspirasjonskilde, gestaltpsykologien, som var en persepsjonspsykologisk forskningsretning utviklet i Tyskland i første halvdel av 1900-tallet. Hovedpoenget er at vi erfarer virkeligheten som en samlet fortolket helhet (en figur, på tysk en «gestalt») framfor en mengde erfaringsbrokker som settes sammen av hjernen. I enhver situasjon er det en enorm mengde sanseinntrykk, men hjernen velger ut de som er relevante for det kroppen trenger i situasjonen. Dermed står det fram én tydelig figur mot en udefinert bakgrunn. Gestaltpsykologene beskrev egenskaper ved vellykket gestaltforming. En gestalt var god dersom den var enhetlig, koherent og avgrenset. Goodman gjorde dette til en beskrivelse av hva som skal til for at prosessen å kontakte skal være vellykket. En uhemmet person som får en impuls til å snakke med en person hun møter, opplever en god figur når dette behovet er tydelig og klart, og hun henvender seg til den andre med det hun har på hjertet. Hos en hemmet person dukker det samtidig opp for eksempel frykt for å bli avvist og behov for å beskytte seg, og den opprinnelige impulsen blir utydelig i en flom av tanker og følelser. Når dette blir et mønster, vil den hemmede personen knapt kjenne impulser til å snakke med andre, hun mister oppmerksomheten på sine egne impulser. I terapirommet kan personen gjennom eksperimenter gjenvinne en slik oppmerksomhet og forstå hvordan impulsen blir avsporet.
Det ligger en sterk etterkrigsoptimisme i Goodmans terapeutiske program om å hjelpe mennesker med å kaste av seg hemningene så de kan ta til seg den næringen de trenger fysisk og mentalt og vokse til hele mennesker. Men han var selv smertelig klar over at det var vanskelig å leve uten hemninger i et undertrykkende samfunn. Han gikk derfor videre med sin samfunnskritiske skriving. I 1952 var Goodman med på å grunnlegge the New York Institute for Gestalt Therapy, som etter hvert ble ledet av Laura Perls. Goodman drev egen terapipraksis ved siden av skrivingen sin i nesten ti år. Når han gav opp praksisen, var det delvis fordi han fikk så mange henvendelser om å snakke etter utgivelsen av ”Growing Up Absurd” og delvis fordi New York City innførte en lisensieringsordning for psykoterapeuter han ikke orket å oppfylle kravene til. Han var for opptatt med å reformere samfunnet til å bidra mer til gestaltterapien.
Boken «Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality» hadde visse vitenskapelige pretensjoner. Første del rapporterte jo resultatene av en rekke psykologiske eksperimenter. Andre del var mer filosofisk, men i sin bruk av fenomenologisk språk trakk den veksler på Husserls pretensjon om å skape en ny vitenskap gjennom systematisk og nøyaktig introspeksjon. Kravene til vitenskapelig underbygging av kunnskap var ikke så strenge i 1951. Først fra 1960 tallet begynte andre psykologer å bygge psykoterapeutisk teori og praksis på grunnlag av omfattende forskning. Når gestaltterapeuter i dag blir møtt av kravet om vitenskapelig underbygging, er en av responsene at vi da må følge Goodman i å gjøre fenomenologiske undersøkelser, og at vi da er bundet til kvalitativ forskning. Men det avhenger av formålet med forskningen. Det at vi får fram en beskrivelse i første person som vi kan gjenkjenne fra egne erfaringer er ikke godt nok som vitenskapelig underbygging. Man vil vanligvis også ønske å vite om en slik gjenkjennelse gjelder for en større gruppe mennesker. Vitenskap er akkumulert erfaring mer enn en nøkkel til fortolkning av egne erfaringer. Andre har hevdet at vi må følge Goodman i å gjøre prosesser og relasjoner til de grunnleggende elementene i teorien, og at vi derfor trenger et nytt paradigme for både tenkning og forskning. Men Goodmans tekst viser også hvor vanskelig dette er, og de fleste som prøver må lene seg på konvensjonelle tenkemåter, også for overhode å bli forstått.
Oppsummering
Det er vanskelig å oppsummere denne fortellingen om Goodman og idéene han skrev inn i gestaltterapiens grunnbok i noen slags historisk dom over mannen og verket. Noen, som Taylor Stoehr og Margherita Spagnuolo Lobb tolker Goodman som et geni som med sin skriving tvinger oss til å tenke på helt nye måter. Andre vil avkle Goodman hans tåkeprat, inkonsistens og politiske retorikk. Jeg synes den debatten kan parkeres med følgende sitat av Richard Rorty, den mest kjente pragmatiske filosofen i siste halvdel av forrige århundre: «Interesting philosophy is rarely an examination of pros and cons of a thesis. Usually it is, implicitly or explicitly, a contest between an entrenched vocabulary, which has become a nuisance and a half-formed new vocabulary which vaguely promises great things.» Goodman var nettopp en som presenterte et halvbakt nytt språk som vagt lovet oss store ting, ting vi kanskje først i dag er i stand til å realisere. Men som ham, så strever vi med å forene nye og tradisjonelle tenkemåter.
Referanser / lesetips
Jeg har med vilje unnlatt å ha referanser i teksten. Men om du ønsker å gå etter i sømmene det jeg har påstått eller kun vil ha lesetips, så er mine kilder disse:
Film: Paul Goodman Changed My Life (2011), regissør Jonathan Lee, distribusjon Zeitgeist Films.
Biografi: Stoehr, Taylor (1994). Here, Now, Next: Paul Goodman and the Origins of Gestalt Therapy, Gestalt Institute of Cleveland Publications.
Biografi: Storr, Anthony (2001). Freud – A Very Short Introduction, Oxford University Press.
Artikler: Stoehr, Taylor (1993). «Paul Goodman and the Political Dimensions of Gestalt Therapy», Gestalt Journal.
Bokkapittel: Spagnuolo Lobb, Margherita, (2005) «Classical Gestalt Therapy Theory», i Woldt A.L. and Toman S. M. (Eds.), Gestalt Therapy. History, Theory, and Practice, Sage Publications, California , USA, pp. 21-39.
«Paul Goodman – Anarchist Reformer: The Politics of Decentralization» i Mattson, Kevin (2002). Intellectuals in action: the origins of the new left and radical liberalism, 1945–1970, Pennsylvania State University Press.
Selvpublisert manus: Winter, Ken (1967/2007). Paul Goodman’s Gestalt Therapy An Advertisement and Introduction.
Denne artikkelen stod første gang på trykk i GESTALT nr 2/2015.
Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof med doktorgrad i filosofi.
