Jeg skammer meg, mørke tanker, kjenner varme i kinnene. Klienten har nettopp gått, og det var så åpenbart at hen hadde det vondt: tårer i øynene, mistet mobilen i gulvet på vei ut, møtte ikke blikket mitt. Det ble ingen etterkontakt, ingen tid til refleksjoner eller avrunding. Hen gikk i ubehag og fortvilelse, det er jeg sikker på, og jeg tenker at det var min feil. Jeg burde ikke satt i gang en prosess helt på tampen av timen, jeg gikk til og med over tiden. Og hvorfor fortalte jeg så mye om meg selv?
Tekst: Birgitte Gjestvang
Ja, riktignok har jeg lært at transparens kan være hensiktsmessig og helende i terapirommet, men så er det jo meningen at vi terapeuter skal ha gått såpass mye i egenterapi og også gå jevnlig i veiledning, at vi nettopp har varhet nok til å kjenne når det er ok å dele, og ikke minst hvor mye og hva vi bør dele. Her gikk det jo helt av skaftet!
Jeg legger ansiktet i hendene, kommer på andre situasjoner med andre klienter, hvor jeg burde ha sagt eller gjort ting på en annen måte. Og det mest skamfulle, er tanken om at jeg med min væremåte kan ha påført klienter ytterligere selvforakt og kanskje mer frykt. Passer jeg i det hele tatt til å være terapeut?
Men det skjer jo i feltet, trøster jeg meg med, vi skaper det sammen. Samtidig tenker jeg også, at hvis vi terapeuter lener oss for mye på denne tankegangen, kan den fungere som en unnskyldning for egen atferd og tilsløre at det faktisk er jeg; terapeuten, som har ansvaret for å skape en mest mulig hensiktsmessig prosess for klienten. Jeg har også ofte hørt, lest – og selv erfart, at den største «feilen» terapeuten gjør, kan vise seg å være det nyttigste som skjedde for klienten i akkurat den timen. Altså at min atferd, som kanskje påførte klienten skam, kan trigge dype, viktige temaer hos klienten, og dermed gi hen anledning til å utforske og bearbeide problematiske sider i et her-og-nå-forhold. Og det kjennes som en liten trøst å tenke slik, men jeg tenker også at hviler jeg meg for mye på denne type forklaringer eller kanskje bortforklaringer, kan de lede til manglende selvinnsikt. For hvis jeg ikke samtidig er villig til å reflektere over situasjonen og ikke bare alene, men også i veiledning, kan denne tankegangen bli en ansvarsfraskrivelse som rammer klienten.
I skyggen av skam
Skam er et tema vi terapeuter bør reflektere over – igjen og igjen. Rett og slett fordi det ikke er til å unngå at skam kan oppstå i terapirommet. Gestaltterapeut Lynne Jacobs mener at fra første stund klient og terapeut møtes, så vil deres relasjon bli formet i skyggen av skam :
And from the moment of first meeting, much of the trajectory of the patient-therapist relationship is shaped by the shadow of shame, either as a potential or as an actuality, in the dialogue which occurs over the course of the therapy. (Jacobs, 1996, uten sidetall)
Jacobs framhever at både terapeuten og klienten i et terapeutisk felt er disponert for å kunne skamme seg, om enn fra ulike ståsted. Og som hun skriver, vil klienten i en slik asymmetrisk relasjon være særlig utsatt. Bare det at klientene kan komme med skamfulle temaer som de kanskje aldri har fortalt til noen, gjør dem ekstra utsatte og sårbare. Så hvordan forholder jeg meg til klientens skam, til min egen skam – vår skam? Og hva med skammen jeg kan påføre klienten? For selv om jeg har de beste intensjoner, er det ikke sikkert at mine tilnærminger overfor klienten, nødvendigvis blir så hensiktsmessige. Ofte kan det være på sin plass å sjekke ut nettopp det med klienten i neste time, og også kanskje be om unnskyldning for at jeg som terapeut ikke klarte å håndtere situasjonen annerledes. For som Jacobs vektlegger, er det terapeutens ansvar å håndtere skammen på en faglig forsvarlig måte:
In my opinion, much of the success of any in-depth therapy is contingent upon the therapist’s capacity to tolerate the ever-present risk of shameful exposure, and on her resilience in the face of shame itself. (Jacobs, 1996)
Skammens blikk
Skam beskrives på ulike måter i filosofien, psykologien og i religionen. Felles for flere teorier er at vi mennesker er født med evnen til å skamme oss og at skam knyttes til det å føle seg verdiløs i andres øyne (Lee & Wheeler, 2003; Scheff & Retzinger, 2001). Slik sett handler skamfølelse om å se seg selv utenfra, altså hvordan jeg virker på andre – eller hvordan jeg tror jeg virker på andre. Skamfølelsen kan på den måten bidra til å skape refleksjoner om hvordan jeg påvirker mine omgivelser. Noen vektlegger at naturen eller evolusjonen nettopp har gitt oss denne evnen for å tilpasse oss et sosialt fellesskap (Hagen & Stiegler, 2020).
Kanskje er det særlig i skjønnlitteraturen vi finner de beste beskrivelsene av skam. I romanen Sementhagen beskriver forfatteren Ian McEwan hvordan en far med sarkasmer og latterliggjøring kan påføre sitt barn skam i et sosialt fellesskap:
Vi hadde en del stående vitser i familien, som alle kom fra og ble holdt i live av min far. En om Sue og hennes nesten usynlige øyebryn og øyenvipper , […] en om Tom fordi han av og til tisset i sengen, […] og en om mine kviser […]. En gang ved middagsbordet da jeg rakte ham en tallerken mat, bemerket han at han nødig ville at hans mat skulle komme for nær ansiktet mitt. Latteren fulgte som vanlig umiddelbart. Fordi det bestandig var far som framførte denne type vitser, gikk de aldri utover ham. (McEwan, 2002, s.15)
Denne romanteksten synliggjør på sårbart vis hvordan skam er et relasjonelt fenomen, og det er også derfor det i gestaltteoretiske termer beskrives som situations of shame. Skammen oppstår i et felt, og i ulike relasjoner eller situasjoner vil blant annet kvaliteten på relasjonen være avgjørende for hvor utsatt man er for å skamme seg. I en asymmetrisk relasjon som mellom forelder og barn, vil som oftest den mest sårbare også være mest sårbar for skam.
I en far-sønn-relasjon som i romanen Sementhagen, kan det være nærliggende å tenke at farens sarkasme om sønnens kviser kan utløse en følelse av sterk skam og verdiløshet hos den unge gutten. Særlig fordi de hånlige kommentarene nettopp kommer fra faren som sønnen er så avhengig av. Dette framheves også i boka The Voice of Shame; at skammen blir mer smertefull jo sterkere avhengighet det er i relasjonen (Lee & Wheeler, 2003, s. 4-5).
En terapeut-klient-relasjon er også en asymmetrisk relasjon, hvor det kan oppstå avhengighet. Derfor er det særlig viktig at vi som arbeider som terapeuter rommer evnen til å akseptere og kjenne på skam som en del av feltet, og ikke minst evner å reflektere over hvordan vi kan støtte klienten når skam oppstår i relasjonen.
Grader av skam
I The Voice of Shame knytter Robert Lee (2003) skam til flere følelser eller tilstander, blant annet til det å føle seg dum, ydmyket, ha lav selvfølelse, selvforakt, motløshet og skyld. Og selv om skam som nevnt ofte er knyttet til andres blikk, betyr det ikke at skammen kun oppleves sammen med andre. Skamfølelse kan vedvare og kjennes som en opplevelse av utilstrekkelighet og tap av egenverdi – også når man er alene.
Lee skriver om grader av skam knyttet til hvor alvorlig og smertefull skammen oppleves:
Den mer hverdagslige og svakere graden av skam kan ifølge Lee for eksempel oppstå når jeg hilser på et menneske jeg tror jeg kjenner, som så viser seg å være en ukjent.
Mer alvorlig skam kan dreie seg om å bli dumpet av en vi har kjær, eller kjenne seg avvist av en vi ser på som en autoritet. Noe som kan vekke skam og selvforakt.
Den enda dypere og alvorlige skammen påføres når man utsettes for stadige krenkelser og avvisninger:
Even more severe examples of situations of shame are the experience of continually having to contend with unmet needs and desires as the child or partner of a substance abuser or, similarly, the experience of victims of physical, sexual, or emotional abuse or of prejudice. Kaufman (1980) gives an eloquent description of the experience and effects of repeated or severe shame when it is more deeply integrated into the experience of self and becomes, as Kaufman states, a «sickness of the soul» […]. (Lee & Wheeler, 2003. s.4)
Det er nærliggende å tenke at det er mennesker med alvorlige grader av skam som også oppsøker terapi. Det er også nærliggende å knytte skam til ulike grader av isolasjon. For eksempel kan man tenke at sønnen i romanteksten for å unngå ondskapsfulle kommentarer fra faren, holder tilbake egne behov og følelser. På sikt er det naturlig at en slik kreativ tilpasning kan skade sønnens evne til tilknytning, livsmestring og livsutfoldelse. Den unge gutten slutter for eksempel etter hvert å vaske seg, og vekker med dette mer og mer avsky hos andre. Det er dette Lee beskriver som sterk grad av skam, og i ytterste konsekvens kan man tenke at det kan utvikle seg til det Lee referer til som «sickness of the soul», eller beskrevet på en annen måte som «kollaps i selvmedfølelsen og tap av selvverd» (Popovac, 2020, uten sidetall).
Farens atferd kan også tolkes som en form for isolasjon. Ved å krenke andre misbruker han ikke bare sin makt, men skyver også mennesker, i dette tilfellet sønnen, fra seg. Han evner ikke å være var på hvordan han faktisk påvirker, eller kanskje også påvirkes. Det er denne type atferd gestaltterapeut Marit Slagsvold (NRK, 2024) beskriver som skamløs. I et intervju i programmet «Kompass» skiller hun mellom å være skamløs og skamfri. Den skamløse evner ikke å skamme seg når hen faktisk har gjort noe galt og vil dermed heller ikke kjenne skyld eller anger for sin atferd. Vi kjenner jo uttrykket: Eier du ikke skam i livet? Den skamfrie derimot, har evnen til å skamme seg over egne ord eller handlinger og kan dermed lettere kjenne på både skyld og anger, og på ønske om å gjøre godt igjen – uten at det fratar hen følelsen av egenverd.
Poenget er altså at den skamfrie ikke bærer på en konstant følelse av å være verdiløs, men evner å være i verden med en forankring og trygghet, slik at hen også kan romme seg selv som feilbarlig og dermed lettere ta ansvar for sine handlinger. Beskrivelsen av skamfri og skamløs er to ytterpunkter, og kanskje bærer vi både det ene og det andre i oss i ulike situasjoner og relasjoner. Likevel tenker jeg det er nyttig med denne todelingen som Slagsvold gjør, fordi den synliggjør at skamfølelse også er knyttet til varhet og sårbarhet. I den sammenheng kan man kanskje noe forenklet tenke at det hverken er de skamløse eller skamfrie som oppsøker terapi, men de skamfulle. De som strever med skam bare i kraft av å være til, noe som kan medføre en konstant selvransakelse og frykt for å si eller gjøre noe feil. Det er dette Lee nettopp beskriver som sterk og destruktiv skam, fordi den i lengden kan gå utover livskvaliteten.
Skamsirkler
Jeg startet denne artikkelen med å skrive om egen skam som terapeut. Jeg har flere ganger opplevd at klienter har tatt opp ting jeg har sagt eller gjort, som de ikke har likt. Impulsen min har ofte vært å forsvare meg. Da kan man ende opp i det Jacobs beskriver som en skamsirkel, hvor terapeuten kanskje anklager klienten tilbake, noe som igjen kan medføre skam hos klienten og skape nye anklager mot terapeuten:
It is not uncommon for one who is threatened with growing shame to protect one’s self by attacking the other in a shameprovoking manner. This is shame transfer. This can set into motion an escalating shame – blame cycle. (Jacobs, 1996)
Skam er som beskrevet også knyttet til det å føle seg verdiløs i andres øyne og kan derfor gi en sterk følelse av ubehag. For å slippe et slikt ubehag, kan altså det å forsvare seg med sinne, irritasjon og anklager bli et forsvar mot egen skamfølelse. I en terapeutisk relasjon er det avgjørende at terapeuten evner å erkjenne at denne type dynamikk kan oppstå – og at terapeuten evner å være ydmyk nok både til å utforske og ta ansvar for eget bidrag. For som Jacobs skriver, er det først og fremst terapeuten som bærer ansvaret for å bryte en slik skamsirkel. Hun framhever og at hvis terapeuten evner å bryte den type skamsirkel, så kan skammen som oppstår i terapirommet lede til noe konstruktivt.
Skam i veiledning
I terapisammenheng tenker jeg Lees gradering av skam kan være nyttig, slik at jeg blant annet i veiledning reflekterer over hvilken grader av skam som oppstod i klienten, i meg sammen med klienten – og på hvilken måte? Å utforske hvordan skammen oppstod og hvor smertefull den opplevdes, vil igjen kunne lede til nye innsikter og valgmuligheter.
I veiledning bør det være stor takhøyde for å kunne utforske denne type temaer, men det fordrer også stor grad av trygghet. Er jeg i en veiledningsgruppe hvor jeg kan dele mine skamfulle erfaringer sammen med andre kolleger, eller er jeg i en veiledningsgruppe hvor det å dele sin opplevelse av utilstrekkelighet er for utrygt?
Jeg mener dette er viktig å være var på, fordi sårbare temaer ofte kan igangsette parallellprosesser, altså at skammen som oppstod i terapirommet også oppstår i veiledning, om enn i en annen form. For eksempel kan man tenke at jeg i veiledning tar opp en situasjon fra min praksis, hvor det mellom klienten og meg har oppstått det Jacobs beskriver som en skamsirkel. I en trygg og faglig konstruktiv veiledningsgruppe, kan det komme opp nyanser jeg ikke får kontakt med alene. På den måten kan tilbakemeldinger fra kolleger og veileder gi nye innsikter som jeg kan ta med tilbake til terapirommet. I en utrygg gruppe kan derimot skamsirkelen fra terapirommet gjenta seg i veiledningsgruppa, for eksempel ved at jeg kjenner meg kritisert av veileder og kolleger på en ubehagelig måte, noe som kan vekke ytterligere skam og behov for å forsvare meg også i veiledningsgruppa. Dermed kan det i veiledningsgruppa oppstå isolasjon og mindre varhet på nyanser.
Veileder og gestaltterapeut Svein Johansen (personlig kommunikasjon, november 2024) mener at uhensiktsmessig veiledning kan bidra til at den som veiledes risikerer ikke bare å kjenne på å ha gjort feil, men også føler seg feil, noe som kan skape dyp skam. Han mener dette særlig skjer hvis veileder hevder å kunne mer om jobben til veilanden, enn vedkommende kan selv. Johansen er opptatt av at mange av de samme mekanismene som skjer i terapirommet også oppstår i veiledning. På samme måte som en terapeut bør søke å møte sin klient i et respektfullt jeg-du forhold, bør også veileder møte sin veilander på denne måten. Johansen oppfordrer til ydmykhet og undring i veiledning, og mener veileders erfaringer bare må brukes som grunnlag til refleksjoner, ikke som sannheter om hvordan ting skal gjøres.
Unntaket er når barn blir skadelidende uten at veilanden har grepet inn som terapeut. Med andre ord, når veilanden har gått på tvers av lover og regler, understreker Johansen, er det riktig at veileder overstyrer, på tross av at dette kan vekke skam.
Kjærlighet i veiledning – kjærlighet i terapirommet
Går det an å tenke seg at det aldri oppstår skam i et terapirom eller i veiledning? Jeg tror ikke det. Hvis det aldri forekommer skam i terapirommet, så kan man tenke at terapeuten aldri «vipper på stolen», tar sjanser på å utfordre og unngår å være transparent. Det samme kan også knyttes til veiledning. Målet er altså ikke å unngå skam, eller som Jacobs skriver, det er umulig å unngå skam i et terapeutisk felt. Hun framhever også at hvis terapeuten opplever å skamme seg overfor klienten, så kan det være et godt tegn på at klienten er trygg nok til å komme med vanskelige temaer, og at terapiprosessen som hun skriver er «on track» (Jacobs, 1996). Desto viktigere er det at jeg som terapeut har tilgang til trygg og faglig forankret veiledning, slik at det mellom klienten og meg kan oppstå det Jacobs beskriver som «a transformative process».
If a therapist can relate in a relatively non-defensive manner, be alert to her shaming impact, even the most inadvertent shaming impact, and consistently work to acknowledge her defensiveness when it is having an impact on the patient, then a transformative process can be set into motion. (Jacobs, 1996)
Jeg har selv opplevd at skam jeg har påført klienten, har kunnet transformere seg til å bli en viktig og meningsfull prosess for klienten. Og også for meg. Både fordi klienten fikk anledning til å kritisere meg uten at jeg gikk i forsvar – noe som var en helt uvanlig situasjon i klientens liv. Og fordi vi sammen evnet å utforske situasjonen her og nå og se hverandre som to feilbarlige mennesker. På den måten klarte både klienten og jeg å opprettholde en åpenhet og varhet overfor hverandre, i stedet for å gå i isolasjon og forsvar.
I et felt som både er asymmetrisk og hvor gestaltterapeuten har hovedansvaret for hva som utspiller seg i rommet, kan det være krevende for terapeuten å ha en faglig teoretisk tyngde kombinert med å være åpen, empatisk, spontan og passe utfordrende. Å balansere rollen som profesjonell med en personlig, ektefølt tilnærming krever derfor stadig veiledning, og for noen av oss også jevnlig egenterapi. Jeg tenker at Jacobs begrep «transformative process» kan knyttes vel så mye til veiledningssituasjonen som til terapirommet. Og for å avslutte med litt store ord tolker jeg henne dithen at hennes oppfordring til åpenhet og en ikke-defensiv holdning handler om kjærlighet. For meg handler dette om at gestaltterapi ikke bare dreier seg om teori og metode, men også om en livsanskuelse. Det gir meg derfor stor mening når Marina Berg skriver at:
[…] gestaltterapi kan fremme kontakt med kjærlighet både i mennesket, mellom mennesker […]. Gestaltterapi er praksis i kjærlighet (2006, s.103).
Birgitte Gjestvang er gestaltterapeut MNGF. Hun arbeider til daglig som individual-, par og gruppeterapeut. Hun har mastergrad i psykologi og utdanning innen meditasjon og kroppsorientert terapi. Hun er og yogalærer og driver podcasten «Yoga for livet» i samarbeid med Nøsen yoga og fjellhotel. https://birgittegjestvang.com/
Referanser
Berg, M. (2006). Gestaltterapi og kjærlighet – en del av et større hele. I: Jørstad S. & Krüger Å. (Red.). Gestaltterapi i praksis. Norsk Gestaltinstitutt, s. 103-128.
Gjestvang, B. (2004). Krenkende kommunikasjon – Sammenhenger mellom skam, sosiale bånd og krenkende kommunikasjon. (Bachelor-oppgave i Sosialpsykologi III). Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo
Hagen, V. H. & Stiegler, J. R. (2020). De seks store følelsene, Kagge Forlag AS.
Jacobs, L. (1996). Shame in the Therapeutic Dialogue. Opprinnelig publisert i: Lee, R. & Wheeler, G. (Red). The Voice of Shame – Silence and Connection in Psychotherapy (1. utgave). Jossey-Bass. Lastet ned fra: https://www.academia. edu/28078030/
Lee, R. G. & Wheeler, G. (2003), The voice of shame – Silence and Connection in psychotherapy (2. utgave). The Analytic Press.
McEwan, I. (2002). Sementhagen. Gyldendal.
NRK (2024, 29. september): Kompass. Intervju med Marit Slagsvold av journalist Pål H. Plassen. Lastet ned fra: https://radio.nrk.no/serie/diverseradio/sesong/202409/DMPO03003924.
Popovac, Z. (2020, 2. november). Skam ekspedert. Psykologtidsskriftet. https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2020/11/skam-ekspedert.
Skottun, G. & Krüger Å. (2017). Gestaltterapi. Gyldendal.
Ettersom min erfaring som terapeut og kunnskap om relasjonelle traumer har vokst, blir det tydelig for meg at min evne til å tåle klientenes smerte også har vokst. Oftere enn før har jeg tilgang til det jeg kaller et fenomenologisk senter i meg, hvorfra jeg kan utholde en tydeligere differensiering, vente uten å presse, være mer nysgjerrig uten å kreve.
Tekst: Erik Tresse
Erik Tresse er gestaltterapeut og veileder MNGF med egen praksis i Oslo
Det er urolige tider. Krisene står i kø. Krig. Klima. Kraft. Sinnstilstandene skifter fort. I går tenkte jeg at vi kanskje er midt i en bevissthets utvidelse; på terskelen til et ukjent og bedre fellesskap i verden. I dag tenker jeg at vi står på randen av et brudd med naturen og med hverandre. Det oppleves av og til som om selve grunnfjellet er i bevegelse.
I et slikt felt kjenner jeg et stort behov for noe å holde fast i. Noe stabilt og sterkt. Istedenfor å kun projisere dette behovet utover og forvrenge det, noe store deler av befolkningen i mange land nå åpenbart gjør og dermed driver verden i en mer autoritær retning[1], forsøker jeg å se innover. Oftere enn før får jeg paradoksalt nok et glimt av noe stabilt og kjærlighetsfullt i mitt indre. Jeg jobber for å holde fast på det, eller i det minste å gjenkjenne det. Av og til kan jeg få en opplevelse av å både miste meg selv og finne meg selv på samme tid.
Men vent:
Selv beskrives derfor ikke som et substantiv, som noe mennesker har, men som handlende og skapende, som noe mennesker gjør og uttrykker (Staemmler, 2016; Wollants, 2012). Gestaltteorien beskriver selv som en funksjon i en situasjon nettopp for å tydeliggjøre at det ikke er noe mennesker er. (Skottun & Krüger, 2017, s. 98)
En slik definisjon vil forklare mye av min uro, samtidig vil min opplevelse av å finne meg selv bli meningsløs: I og med at selvet kun er «en funksjon i en situasjon,» kan jeg ikke finne et selv i meg selv. «Jeg er i krise siden verden er i krise,» for å parafrasere Jean-Marie Robine i hans keynote-foredrag på NGI-konferansen høsten 2022.[2] Umiddelbart kan dette virke fortrøstningsfullt, men går jeg videre denne felt veien, vil jeg kanskje måtte komme til noe av det mer foruroligende som Robine åpnet opp for i sitt foredrag: At selvet mitt kun er en reaksjon på omgivelsene, at mitt individuelle ansvar og dermed mitt frie valg er en illusjon: «The person is no longer master of her world. She is contact,» spissformulerte han.
Dette paradokset har jeg strevd med siden studietiden. Det er noe med gestaltterapi-teoriens relasjonelle forståelse som både virker forlokkende med sin inkluderende allmenne sannhet – vi er alle forbundet og påvirket av alt – og noe som uroer meg med sin relativisme og mulighet for ansvarsfraskrivelse.
«Ingenting er så praktisk som en god teori,» sa Kurt Lewin (McCain, 2015), og for en kliniker er all teori om menneskelige relasjoner kun til nytte om den kan omgjøres til praksis. I mitt virke som gestaltterapeut i ti år har jeg opplevd vår teori som både en tydelig vei gjennom psykens villnis og som en forvirrende blindvei.
Etter hvert har dette fått meg til å tenke at det er på tide å (re-)vitalisere en diskusjon rundt kontakt kvaliteter – og egenskaper. Hva er det i oss som fremmer eller hindrer nærende kontakt?
Kontaktkvaliteter
For at en terapiteori skal få ordentlig feste, må den henge sammen både innvortes og utvortes, altså være fri for alt for mange paradokser og resonnere med et oppdatert syn på hvordan vi mennesker fungerer.
Ifølge Jean-Marie Robine har stadig flere gestaltterapeuter siden 80-tallet gjort et «epistemologisk sprang» ved å forankre de opprinnelige konseptene, metodene og kliniske tilnærmingene i et feltperspektiv (Robine, 2016, s 10). Vi erfarer oss selv og blir til gjennom kontakt, for kontakt er fenomenet som går forut for enhver erfaring (Robine, 2015, s 59, min oversettelse). Jeg blir meg i en kontinuerlig kontaktprosess, og forståelsen av selvet som en prosess, har vunnet frem. At vi gjør oss selv i en situasjon, blir grundig undervist og utforsket på Norsk Gestalt Institutt og har i dag nærmest blitt hegemonisk innen vårt fagfelt. Wheeler (2016) trekker frem at Gestaltterapiens relasjonelle forståelse,
…of an agential self dealing with a fluid, uncertain world without access to fixed or objective ‘reality’ (s. 200),
nå gjenspeiles i nevrovitenskapen og at det har blitt en allmenn antagelse i psykologien og en rekke psykoterapimodaliteter. Selv om jeg kjenner en stolthet over dette, er det likevel flere ting jeg her ennå ikke helt får hjernen min rundt i min praksis.
Forvirring 1. Hvem blir jeg sammen med andre, og hva er det godt for?
Vi gjør oss selv sammen.
Da jeg som 44 åring i 2010 utdannet meg til gestaltterapeut på NGI, var dette forløsende: at jeg fikk erfare meg selv som bevegelig, påvirkelig og påvirkende, ikke fiksert og satt. Utforskningen av hvem vi ble sammen gjennom å se nærmere på id-, ego- og personlighets funksjonene, gikk som en rød tråd gjennom utdannelsen. I kontakt med mine mange medstudenter gjenoppdaget jeg noe spontant og kreativt i meg som åpnet sansene mine og dermed forestillingen jeg hadde om hvem jeg var og kunne være. I en stor gruppe så dermed vår idé om det relasjonelle selvet til å fungere godt som en forløsning basert på at alle ble oppfordret til å være i kontakt med sin indre-, mellom- og yttersone og dele ønsker og behov så fenomenologisk som mulig. Både den korrigerende feedbacken og støtten fra de andre ga meg en utvidet forståelse om hvem jeg var og ble, og mye av den introjektive skammen jeg bar på ble normalisert. Jeg oppdaget et fellesskap – både i meg og rundt meg – som skapte en ny tillit til å uttrykke mer av meg.
I mange år etterpå var jeg en ihuga prosessorientert gestaltterapeut med fokus på det interpersonlige, samskapte, men som individualterapeut møtte jeg imidlertid på flere utfordringer. Jeg brukte mine egne reaksjoner: fysiske fornemmelser, følelser og tanker aktivt i kontakt med klienten, og jeg lot meg informere av, og ofte leve inn i, hennes fortellinger og følelser. I de fleste tilfeller bidro dette til en sterk og fruktbar arbeidsallianse, men jeg strevde med både å være i feltet og å observere det på samme tid. Åpenheten min førte i mange tilfeller til en grenseløshet – til at jeg fløt sammen med klientens følelsesvirkelighet – eller til at jeg, ofte ubevisst, inntok en mer intellektuell, differensiert posisjon for å beholde et metablikk på det hele. Min mottagelighet for klientens projeksjoner, skapte en rekke mot-projeksjoner i meg som jeg ofte ikke var oppmerksom på, men som jeg først etterpå, ved å gå gjennom det som hadde skjedd eller ved å ta det opp i veiledning, klarte å få noenlunde tak i.
Min søken etter en jeg–du-relasjon, med fullkontakt som et slags «mål,» gjorde i tillegg at mye i grunn ofte gikk meg hus forbi. Figurer dukket opp, ble kontaktet og falt. Flere opptok meg mer enn de opptok klienten. I dag kan jeg se tilbake og tenke at for mange av klientene ble min stil antagelig ofte oppfattet som voldsom og invaderende, noen ganger til og med på grensen til selvhevdende. Min insistering på det samskapte overstyrte til tider både anerkjennelsen av det ujevne maktforholdet i terapirommet og klientenes trang til å tekkes meg som terapeut.[3] Jeg hadde tvil og selvkritiske spørsmål, jeg var fersk, men jeg drev da gestaltterapi slik man skulle, eller burde, gjorde jeg ikke? Jeg var et ‘self of the situation, of the field’ var jeg ikke? Etter et par lange terapiforløp med vekslende utfall, fikk denne tvilen meg til å stille flere spørsmål:
Om jeg skal åpne meg opp for en kontaktprosess med mitt «selv,» definert kun som «en funksjon av situasjonen,» med et ønske om å få til en jeg-du-relasjon, er det ikke fare for at det kun blir et møte mellom mine fikserte tilpasninger og sår og klientens fikserte tilpasninger og sår? Og hvordan kan jeg vite om det er slik eller ikke?
Forvirring 2. Hvor blir det av den terapeutiske retningen når selvet er kontakt og kontakt blir strippet for kvalitative markører?
Opprinnelig ble selvet beskrevet som å ha både en rekke nevrotiske og sunne strukturer hvorav selvfunksjonene id, ego og personlighet bare var noen få av mange de valgte å trekke frem (Robine, 2016, s. 216). De nevrotiske som ble trukket fram, nevnt som ‘mekanismer’ i PHG (Perls et al., 1951, s. 145), var retrofleksjon, introjeksjon og projeksjon (Herrestad, 2001, s. 92). Etter boken Gestalt Reconsidered av Wheeler ble alle de nevrotiske selvstrukturene omdefinert fra å være intrapsykiske fenomener til å bli interpersonlige feltfenomener satt opp i polaritetspar. I Norge blir de kalt kontaktformer. Fra å være markører på noe usunt i oss, er de i vår forståelse kun deskriptive begreper på feltfenomener – former for kontakt.
Ved å forankre alle de opprinnelige konseptene i et feltperspektiv, slik Robine hevder har skjedd, være seg forståelsen av selvet med id-, ego- og personlighetsstrukturer, teorien om varhetssonene, kontaktformene eller modellene kontaktsyklusen og erfaringskurven, kan det se ut som vi har et terapeutisk kart som kun beskriver feltfenomener eller kontaktprosesser.
Dette bidro til at jeg ofte sto uten retning.
Med diagnosekartet til Daan som støtte, forsøkte jeg å diagnostisere feltet og definere klientens id-, ego- og personlighetsfunksjon etter beste evne, men ofte hadde jeg en snikende opplevelse av å bare finne på ting. «Loven om Prägnanz,» altså at «enhver situasjon organiserer seg så klart og enkelt som mulig i den gitte situasjonen» (som det stod i instruksjonsarket om bruk av NGI’s diagnoseskjema), ga meg ofte litt ro, men siden vi har forlatt mye av PHGs teoretiske rammeverk om hva som er god eller dårlig (nevrotisk) organisering, sunn eller usunn (nevrotisk) kontakt, svømte jeg ofte på dypt vann. Uten forankringspunkter i hverken utviklingspsykologi, tilknytningsteori eller nyere traumeteori, følte jeg meg som nyutdannet terapeut til tider kastet ut i et retningsløst og forvirrende landskap med lite rom for psykologisk dybdeforståelse.
Forvirring 3. Er selvet både kreativt og fiksert?
Endringsteorien til Beisser impliserer at når vi får tak i det som er, vil det som ER endre seg – og vi vil få det bedre. For å få tak i det som ER, må vi være til stede. En mer bevisst tilstedeværelse i nået har i seg en mulighet for at en mer hensiktsmessig kreativ tilpasning vil finne sted.
Om vi følger PHGs teori om selv slik Wheeler sammenstiller det:
«Self,» that is, engage in «Gestalt-making» = contact = creative adjust- ment» (Wheeler, 2016, s. 209)
– som han kaller «Goodmans genistrek» – er det selvet selv som er kreativt: Selvet = kreativ tilpasning. Det som møter oss i terapi er imidlertid en mangel på kreativitet: en fiksert adferd, følelse, forståelse, holdning eller lignende. Altså må selvet, som jo er i stand til å kreativt tilpasse seg omgivelsene, være blokkert i oss. Det er på et vis fortiden som møter opp på vårt kontor, ikke den vitale, fleksible klienten som tilfreds er til stede i sin nåtid – de trenger jo ikke vår hjelp, de har jo evnen til å kreativt tilpasse seg omgivelsene sine.
Kreativ tilpasning og fiksert tilpasning
Om vi tar for oss det sentrale begrepet kreativ tilpasning, er mitt inntrykk at dette i dag rent klinisk brukes om alle måter å være i kontakt på. Selv om begrepet kreativ tilpasning kan ha en fantastisk avskammende effekt om vi kobler det med påstanden om at vi gjør så godt vi kan til enhver tid utfra de omgivelsene og ressursene vi har tilgjengelig, syns jeg likefullt at ordet kreativ ofte er direkte misvisende når det brukes om alle tilpasninger.
I sin gode artikkel om Fritz Perls’ utvikling av gestaltterapi i årboken 2021 påpeker Henning Herrestad noe av det samme.
Så i kontaktsyklusen skjer det både sunn og usunn fiksering av visse strukturer. Det skjer som en del av den kreative tilpasningen, og lagrer seg som holdninger – altså disposisjoner for senere atferd. Når disse holdningene er del av en god kreativ tilpasning ved senere situasjoner, er de sunne. Når de hindrer en god kreativ tilpasning, er de nevrotiske. (Herrestad, 2021, s. 92)
I stedet for å si «god kreativ tilpasning» og henvise til noe som «hindrer god kreativ tilpasning» slik Herrestad gjør, ville det etter min mening være tydeligere å bruke begrepene kreativ tilpasning og fiksert tilpasning. Det vil si at den tilpasningen som en gang var kreativ, har blitt fiksert. Men i og med at selvet = kreativ tilpasning, vet jeg også at inni der ett sted, i klienten, finnes denne evnen inntakt. I min praksis bruker jeg kreativ tilpasning om en fleksibel, åpen, lydhør, og så videre tilpasning til omgivelsene, og fiksert tilpasning om noe lukket, låst og dogmatisk, og så videre. Jeg er samtidig bevisst på at de fikserte tilpasningene kanskje har en funksjon som oppleves som (livs-)nødvendige for klienten, så om jeg bruker dette begrepet overfor klienter, gjør jeg det med stor respekt og medfølelse.
Ettervirkninger av relasjonelle traumer
Kunnskapen om nervesystemet, hjernens utvikling og særlig hva emosjonell neglekt og negativt stress gjør med oss, har gitt oss en utdypet forståelse av menneskets grunnvilkår og hvor fikserte – og skadelige – våre tilpasningsstrategier kan bli som voksne (van der Kolk, 2014; Maté, 2022; Kirkengen & Brandtzæg Næss, 2015).
Ved å ha lest meg opp og tatt ulike videreutdanningskurs har jeg opparbeidet meg en større forståelse for betydningen av vår tidlige tilknytning og for at det i oss alle finnes ulike intrapsykiske mønstre som er dominerende for hvem vi oppfatter oss som, og derav hvilke impulser og valg vi opplever at vi har (Ecker et al., 2012.) Denne kunnskapen har utdypet og utvidet min kontaktkapasitet i møte med andres psykiske smerte, altså gjort meg til en bedre håpsbærer i terapirommet, fordi jeg kan se flere muligheter. Innen vårt fagfelt er det flere toneangivende gestaltterapeuter som også har utvidet sin forståelse av hva traumer gjør med oss.
I boken self – A Polyphony of Contemporary Gestalt Therapists (Robine, 2016) skriver Margherita Spagnuolo Lobb at hun er enig med Miriam Taylor i at
… trauma radically changes the ground experience from which the figures arises. It is the quality and the content of the ground that define the problem (s. 281).
Hun legger til at hun nå er mer interessert i å støtte opplevelsen/erfaringen av Grunn enn friheten til å lage nye Figurer (s. 272), noe som innebærer å fokusere mer på Id- og personlighetsfunksjonen. I artikkelen til Rolf Aspestrand (2022, s. 65) om sitt møte med Gianni Francesetti kommer dette også frem: Francesetti mener at det raske fokuset på figur tilhører en annen tid, og han er nå som Lobb mer opptatt av å støtte det som ligger i grunn. Dette gir mening i et traumeperspektiv.
Dette var heller ikke ukjent for PHG:
Therefore, the therapeutic method, which can only strengthen the self, is to insist on relating the foreground weak-figure (e.g. a man’s concept of himself) to its ground, to bring the ground more fully into awareness. (Perls et al., 1951, s. 413)
Det kunnskapen om relasjonelle traumer tydelig viser er at i vår ofte ubevisste erfaringsbakgrunn ligger våre tidlige tilpasninger, ofte kalt overlevelsesmekanismer eller mestringsstrategier, og skal en endring finne sted må disse adresseres. PHG kalte det «unfinished business:»
…the task is to find out the unaware unfinished situations that are taking energy from the possibilities of the present. (s. 424).
Men der Robine og den rådende relasjonelle forståelsen av gestaltterapi har en ensidig tro på at måten å gjøre det på ikke er å fokusere på fortid, historien eller organiseringen av psyken til klienten (Robine, 2022, s. 71) – noe jeg delvis kan tilslutte meg – er jeg overbevist om at man som terapeut trenger et teoretisk kart som anerkjenner, har et språk for og en koherent tenkning om dette.
Gestaltterapiens styrke er å nærme seg klientens virkelighet gjennom en empatisk, fenomenologisk, her-og-nå tilnærming, det vil si å ikke fokusere på fortid eller historien, som Robine nevner, for så å invitere klienten til å erfare (oppleve) noe nytt sammen med oss. Hva vi ser er imidlertid helt avhengig av hvilket kunnskapskart vi har med oss, altså hvilke «briller» vi ser verden med (Skottun & Krüger, 2017, s. 216). Våre «briller» er farget av ervervet kunnskap, verdier, holdninger og tidligere erfarings inntrykk. Sagt på en annen måte: Vår kontakt i nået, er påvirket av kontakten vi har hatt tidligere i livet. Et ensidig fokus på «det åpenbare» og at figur nærmest skal vokse frem organisk og naturlig av situasjonen her og nå, slik jeg oppfattet i min utdanning, hopper på en måte bukk over dette.
Kunnskap om fortidens betydning, hva manglende omsorg og vonde oppveksterfaringer gjør med oss, samt hvilke psykiske blokkeringer vi kan utvikle for å unngå å ta inn denne smerten, er særdeles viktig for å forstå både dybden og det tilsynelatende ulogiske i manges kreative tilpasning. Kunnskapen om – og erfaring av – hvordan organiseringen av psyken kan foregå, former språket vårt, vår tilnærmingsmåte til psykisk smerte og ikke minst vår tåleevne. Som psykoanalytikere og aktive utforskere av ulike terapimodaliteter hadde Laura og Fritz Perls med seg dette som en del av sin erfarings- og kunnskapskilde. I løpet av årene som har gått har jeg også utvidet min kunnskapskilde med grundigere studier av tilknytningsteori, relasjonelle traumer og stress i tidlig barndom. Min erfaringsbakgrunn innebærer i tillegg et langt terapiforløp i psykoanalyse, samt utforsking av flere terapimodaliteter som ISTDP, Internal Family Systems og ulike spirituelle og kroppslige tilnærminger.
Grunnleggende menneskelige behov
I dag vet vi ganske mye om hvilke psykologiske grunnbehov som bør være oppfylt for at et menneske skal utvikle seg best mulig. Kunnskapen om dette har økt betydelig siden PHG formulerte sine tanker på 1950 tallet. Hva som kan betegnes som menneskelige behov og hvordan de eventuelt uttrykkes eller blokkeres samt hvordan vi best mulig kan forholde oss til dette, er viktig for enhver metodisk retning innen psykoterapi.
Disse behovene formuleres ulikt av ulike fagfolk, men de sentreres ofte rundt begreper som trygghet, tilhørighet, fellesskap, aksept, anerkjennelse, støtte til å uttrykke seg og lignende.
I en artikkel i Morgenbladet deler professor Siri Gullestad (2024) våre menneskelig grunnbehov inn i tre kategorier som jeg synes resonnerer godt med gestaltterapi:
1) behovet for trygghet, eller tilknytning, som hun knytter til et «biologisk basert behov, teoretisk forankret i overlevelse og beskyttelse mot fare.»
2) behovet for fellesskap som hun knytter til begrepet ‘kontakt’ og som «…dreier seg om å dele en subjektiv opplevelse, å erfare at ens eget indre kan forstås av en annen.»
3) behovet for selvbekreftelse: «…barnets behov for å få emosjonelle tilbakemeldinger som bekrefter en følelse av å være et selv i egen rett og med egen verdi.»
I korthet kan man kanskje si at våre psykologiske grunnbehov dreier seg om å finne en balanse mellom integritet og samarbeid (Juul, 1996), autentisitet og tilknytning (Maté, 2022, s. 105) altså å ta best mulig vare på seg selv sammen med andre. Lidelse oppstår når vi opplever disse som et enten – eller, som uforenlige motpoler.
Selvet vs identitet vs personlighet
Det psykologiske selvet, som er det vi snakker om, kan være vanskelig å skille fra begrepene identitet og personlighet. I Store Norske leksikon (von Tetzchner, 2024) er identitet definert som
en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av.
Personlighet (Kennair, 2024) er definert som noe mer varig, litt dypere:
[…] som de relativt stabile individuelle forskjellene i hvordan ulike mennesker tenker, handler og føler på tvers av forskjellige situasjoner.
Sett opp mot gestaltterapiens selv, er det ikke så lett å forstå hvordan dette skiller seg fra begrepene identitet og personlighet.
Det kan virke som om selvet vårt av og til kan være lik både personlighet og identitet, synes jeg. I mitt hode får jeg imidlertid ikke begrepet selv til å være synonymt på samme nivå. Jeg har en forestilling om at selvet mitt er noe annet dypere, sannere eller mer spirituelt enn både identitet og personlighet. I min forestilling er det en slags hierarkisk oppstilling hvor jeg knytter selvet til et indre senter med varige livskraftige kvaliteter, og personlighet til hvilke sider i meg jeg av ulike – og nødvendige – grunner, har identifisert meg med. Hvilke sider jeg identifiserer meg med kan skifte avhengig av hvem jeg er sammen med og hvor, uten at personligheten min som innebærer dypere og ubevisste lag av hvem jeg anser meg som, behøver å rokkes ved. Selvet mitt, senteret mitt som jeg ofte mister både kontakten med og troen på, er imidlertid fast.
Det singulære Selvet
Dette singulære Selvet er innvevd i den mellommenneskelige samtalen og er vanligvis en størrelse klienten er noenlunde familiær med; hen vet at begrepet selv betegner noe inni hen. Ofte blir en slik størrelse knyttet til en sannhet, til noe helt og ekte; vårt autentiske selv som vi ønsker mer av. Når klientene kommer til mitt kontor med en forestilling om et selv inni dem, ser jeg ingen grunn til å overbevise eller korrigere dem, for denne konseptualiseringen er jo ofte knyttet til et håp – en retning: kanskje jeg kan være fullt og helt meg selv, en gang, ett sted, med noen.
På et vis kan vi si at ideen om en intrapsykisk kjerne i oss har blitt en del av allmennforståelsen, noe begreper som selvtillit og selvfølelse kanskje er de viktigste markørene for. Samtidig har det kanskje ført til et hierarkisk kunnskapssyn, hvor vi som jobber med dette har blitt opphøyet, eller har opphøyet oss selv, til eksperter på det. I vår vestlige individualistiske kultur har ideen om selvet kanskje for mange også ført til en endeløs søken etter å finne seg selv uavhengig av andre og sine omgivelser. Når alle skal være sin egen lykkes smed, kan det å være seg selv fort bli til å være seg selv nok.
Fordelen med å se selvet som noe singulært, essensielt, er likevel at det åpner for en samtale om noe fellesmenneskelig. Og om vi fjerner oss fra det individualistiske kost/nytte aspektet nevnt ovenfor og forstår et konseptuelt selv i retning av spontanitet, fantasi, oppriktighet og lekenhet, inkludert en evne til å uttrykke følelsene sine så direkte som mulig (Perls et al., 1951, s. 305), altså det som vi kanskje kan knytte til barnets naturlige relasjonskvaliteter som vi finner støtte for i vår opphavsbok PHG, får vi et utgangspunkt med flere livsbejalende kontaktkvaliteter. Denne tenkningen finnes altså i PHG og mange av disse kvalitetene er beskrevet som noe vi bør søke etter:
The childish feelings are important not as a past that must be undone but as some of the most beautiful powers of adult life that must be recovered: spontaneity, imagination, directness of awareness and manipulation. (s. 297)
En slik konseptuell forståelse av selvet – et selv som i sitt vesen er relasjonelt – kolliderer ikke med en felt-tenkning. I min nåværende forståelse ser jeg derfor Selvet som en fellesmenneskelig essens som i sitt vesen har i seg en rekke prososiale egenskaper. Dette gjør det også lettere å tenke klart om den terapeutiske retningen.
Hva er den terapeutiske retningen i gestaltterapi?
Gestaltterapi skal hjelpe klienten med å gjenoppdage sine kreative kapasiteter.
Slik jeg leser Wheeler åpner han opp for det kanskje Perls iallfall forfekter – at selvet, vårt innerste vesen, er kreativt, ikke fiksert, og slik jeg ser det; at det er relasjonelt i sin essens. I et slikt lys blir min jobb som terapeut å få klienten til å gjenoppdage sin kapasitet til kreativ tilpasning – dvs skape plass til mer av sine åpne, spontane, ikke selvreflekterende kontakt kvaliteter i møte med sine omgivelser – mer slik man er som barn, kanskje?
What is required […] is to recover the child’s way of experiencing the world […] (Perls et al., 1951, s 297).
«Recover» betyr å gjenopprette, finne igjen. Underforstått: disse kvalitetene finnes i oss. Dette trekker også Robine frem:
Det er dermed gjenopprettelsen av evnen til kreativ tilpasning som blir den viktigste retningen for terapeutisk arbeid (Robine, 2022, s. 71).
Gestaltterapi skal hjelpe klienten å få kontakt med sine naturlige relasjonskvaliteter (fordi vi vet at disse kvalitetene finnes i oss selv)
Hvis vi tror at mennesker har det vi trenger inni oss,
alle ingrediensene og verktøyene for å leve i en sunn, tilfredsstillende og umiddelbar utveksling med vårt miljø
som Korb, Gorell & van de Riet (2002, s. 89) skriver, må det bety at det finnes en tilstand hvor vi opplever at disse «ingrediensene og verktøyene» er tilgjengelig og kan bli brukt.
Når klienten sier at hen ikke liker seg selv, snakker hen fra en tilstand av selvkritikk og selvfordømmelse. Da trenger vi også noen tilstandsmarkører for når hen ikke gjør det, når hen har det bra med seg selv, i seg selv, som seg selv. Og selv om hen ikke tror det finnes en kjerne av noe godt der inne, er det jo vesentlig at vi som terapeuter tror det. Først når jeg vet dette, kan jeg tåle de mange negative projeksjonene som kan komme, og også utholde min egen tvil og usikkerhet i møte med avvisningene av mine ‘gode’ intervensjoner og intensjoner.
Hva om jeg er i kontakt med dette i meg, denne tilstanden, når jeg føler meg sentrert, trygg, når jeg er på plass, i vater, flytsonen, sentrert, grounded, og så videre (fyll inn ditt bruksord)?
Gestaltterapi fremmer iboende kvaliteter i selvet som skaper nærende kontakt
For at vi som terapeuter skal bidra til dette må vi ha et tydeligere teoretisk fundament for hvilke relasjonelle vekst kvaliteter vi mener vi må skape rom for. Robine foreslår selv det han mener er noen gode posisjoner å kontakte klienten fra. I boken Social Change Begins with Two (2015, s. 234) nevner han fire posisjoner han selv tror på som terapeut: Openness – Non-judgement – Engagement, Involvement and Disclosure – Tenderness.
I PHG finnes det også mange spor av slike kvaliteter knyttet til selvet. I passasjen om «Properties of Self» (Perls et al., 1951, s. 376-377) blir selvet som en ideell tilstand eller «potensial» beskrevet ganske tydelig. Under oversetter jeg og trekker ut kvaliteter jeg mener kan utledes av denne teksten:
Self is spontaneous, middle in mode (as the ground of action and passion), and engaged with its situation.
Spontaneity is the feeling of acting the organism/ environment that is going on, being not merely its artisan nor its artifact, but growing in it. Spontaneity is not directive nor self-directive, nor is it being carried along though essentially disengaged, but it is a discovering-and-inventing as one goes along, engaged and accepting.
Selvet er spontant, oppdagende og nyskapende, engasjert og aksepterende.
The spontaneous is both active and passive, both willing and done to, or better, it is middle in mode, a creative impartiality, a disinterest not in the sense of being not excited or not creative, for spontaneity is eminently these, but as the unity prior (and posterior) to activity and passivity, containing both. […] The extremes of spontaneity are on the one hand deliberateness and on the other hand relaxation.
Selvet er en tilstand av tilstedeværelse og ro, handlekraft og kreativitet, uten å ha en agenda – middle in mode – åpen.
Of the chief classes of contact-functions, feelings are most often considered the underlying self or «soul»; this is because feelings are always spontaneous and middle; one can neither will nor be compelled to feel something.
Selvets kontaktspråk er følelsene.
By «engaged with the situation,» we mean that there is no sense of oneself or of other things other than one’s experience of the situation. The feeling is immediate, concrete, and present and integrally involves perception, muscularity, and excitation.
Selvets utfoldelse føles som umiddelbar, konkret og kroppslig tilstedeværelse.
Finally, spontaneously engaged in a present concern and accepting it as it develops, the self is not aware of itself abstractly, but is aware of itself as contacting something.
Selvet er ikke refleksivt – kun klar over sin kontakt med noe.
Selvets kvaliteter oppsummert
For å tydeliggjøre hvordan dette klinisk kunne vært en peilingsmarkør, en relasjonell holdning (intensjon) vi kan strekke oss etter – og noe klientene våre derav kan lære av, kan dette oppsummeres slik:
Selvet er en tilstand av åpenhet og ro, handlekraft, kreativitet, spontanitet, aksept og en følelse av å være engasjert uten en agenda. Siden selvet ikke er klar over seg selv, kun klar over sin kontakt med noe, er tilstanden preget av en opplevelse av umiddelbar, konkret kroppslig tilstedeværelse hvor selvets kontaktspråk – følelsene – kan, men ikke må, komme fritt til uttrykk.
Selvet er vårt fenomenologiske senter
Og er det ikke nettopp en slik differensiert holdning hvor vi kan ta inn smerten til klientene (og i verden) uten å overveldes eller sammensmeltes med den, jeg forsøker å avdekke eller å vekke i andre gestaltterapeuter når jeg veileder dem? Jeg ønsker å støtte dem til å komme i kontakt med sin id, med sin kropp, med sine impulser og fornemmelser – altså, med sin tilstedeværelse – slik at valgene de opplever i møte med sin klient blir flere. Det er ikke alltid jeg klarer det, men når jeg gjør det, opplever jeg at veilanden – gjennom denne kontakten med dette i seg selv – ofte selv blir klar over hvilke intervensjoner og hvilke graderinger som er nødvendige.
Det jeg ofte opplever da er at veilandene får en tyngde ved seg, at noe de har balet med blir avklart. Det synes i holdning, pust og ansikt og får ofte frem en agens, en handlingskraft. Ofte vet jeg ikke helt hva de har kommet frem til annet enn at de nå har fått tak i noe i seg selv som gjør det mulig å virkelig se eller ta inn det klienten sitter med. Jeg kaller det et slags fenomenologisk senter, hvorfra de selv kan se en vei videre med den aktuelle klienten de har brakt inn som case. I meg selv som veileder kan jeg da kjenne på en tillit, en tillit som ikke behøver så mange ord eller forklaringer.
Denne prosessen er helt gjenkjennelig i meg når jeg er veiland, og kan slik jeg ser det også overføres til terapirommet – hvordan klienter kan få kontakt med noe i seg selv som kan akseptere og anerkjenne egne tilkortkommenheter, usikkerheter og ‘feil’ i møte med andre.
Min oppsummering overfor samsvarer også såvidt jeg kan forstå med Friedlanders begrep «creative indifference»[4], som peker mot et senter i oss som Perls var opptatt av:
Without a center, everything goes on in the periphery and there is no place from which to work – from which to cope with the world. (Perls, 1969, s. 57)
Ved å ta høyde for at det finnes et slikt fenomenologisk senter i oss og at vi kan kjenne det igjen og kultivere det, blir også hele polaritetstenkningen vår lettere å forstå og ikke minst anvende rent klinisk. Herrestad løfter frem at Perls tanke om endring var å integrere, og ta eierskap til, de polære kreftene i oss slik at det kunne oppstå en slags midlertidig indre balanse. (Herrestad, 2021, s. 88). Min forståelse nå er at denne balanserende posisjonen finnes i oss allerede, ikke som noe midlertidig, men som et medfødt senter i oss som kan være mer eller mindre tilgjengelig for oss, avhengig av situasjonen vi er i.
Det er urolige tider vi lever i
Ettersom jeg har blitt mer erfaren og tilegnet meg mer kunnskap og trygghet, kan jeg utholde en tydeligere differensiering i terapitimene, vente uten å presse, være mer nysgjerrig uten å kreve. Jeg trenger sjeldnere og sjeldnere en agenda, og stoler mer på meg selv og prosessen, fordi jeg er overbevist om at svarene på klientens problemer finnes i hen. Parallelt med at denne mer avslappete terapeutiske stilen har fått mer plass, bruker jeg mer oppmerksomhet på å være sentrert, «grounded,» differensiert, et tydelig jeg i møtet, for det er først da jeg kan møte klienten så fenomenologisk åpen som mulig. Jeg vet med andre ord at mitt ansvar er å være så åpen, til stede, ikke dømmende, klar og nysgjerrig som mulig for at jeg skal kunne virkelig se den andre. Denne holdningen, eller tilstanden – mitt fenomenologisk senter – er noe jeg mener vi som gestaltterapeuter kan utvikle mer.
Når jeg nå har tippet over til siste halvdel av livet, opplever jeg min egen utvikling mer og mer som en læringsprosess, hvor oppgaven er å huske. Jeg kan fremdeles tilegne meg ny kunnskap på ett felt jeg er interessert i. Jeg kan lære nye fakta, lese teorier som kan få meg til å tenke nytt. Alt jeg lærer, fester seg i meg, skaper en sammenheng med noe annet som allerede er der, og mitt kunnskapssystem utvider seg og utvider meg. Likevel er min opplevelse ikke lenger at jeg er på vei mot noe nytt, i betydning ikke-meg, men tilbake til mer-av-meg. I denne prosessen skrelles noe av. Det er mer en avdekking enn en fornyelse.
Jeg avlærer stadig flere av mine håpløse introjektive selv-ideer, og intensiteten i flere av mine både idealiserende og foraktfulle projeksjoner avtar. Ettersom min varhet/bevissthet vokser, kler jeg av meg stadig flere indre normative komplekser og statusjagende sammenligninger: bedre enn, dårligere enn. Det meste jeg har lært om prestasjon, lykke og anerkjennelse virker oftere og oftere veldig mismodig; ja, rett og slett unaturlig.
Og på min vei til mer av meg selv, husker jeg også mer om hvorfor jeg er her, og når dette indre erindringsrommet er åpent i meg, forholder jeg meg rausere til andre mennesker rundt meg. Dette har kun vært mulig fordi jeg har åpnet opp for og dermed opplevd en annen type kontakt og fellesskap enn jeg hadde da jeg vokste opp. Og jo mer jeg opplever av det, jo mer kan jeg gi det videre.
Det er en selvforsterkende prosess full av både motstand og sorg som i økende grad gir meg glimt av noe i meg som alltid har vært der. Jeg vet ikke helt hva det er. Det kan være åndelig, men erfares helt kroppslig. En ro, en klarhet, en tilstedeværelse og en medfølelse som både går innover og utover. Det føles som en naturtilstand, som meg selv, som noe jeg hverken behøver å tro på eller overbevise noen om.
Jeg tror det trengs i vår tid.
Stor takk til redaktør Per Terje Naalsund for kyndig veiledning på tekst og struktur.
notater:
[1] 1 «Hele 72 prosent av verdens befolkning lever nå i autoritære samfunn, ifølge en fersk rapport fra svenske Varieties of Democracy (V-Dem)», skriver Aftenpostens journalist Kristoffer Rønneberg i en artikkel (2023).
[2] J.M.Robine holdt key-note foredraget på NGI sin konferanse i Sandvika lørdag 29. oktober 2022 hvor han begynte med å si: «The world is in crisis. We are of the world. We are in crisis. I am in crisis.» Deretter sa han: » […] to take responsibility belongs to the individual paradigm. The freedom of choice is seriously challenged.» Sitert etter hukommelsen.
Fra oversettelsen av foredraget, i Robine (2022): «Personen er ikke lenger herre i sitt eget hus: Hun er i kontakt, hun er påvirkning og tilpasning, det vil si omformet av sin verden samtidig som hun omformer verden.»…«Ved disse suksessive sjokkene som kommer fra verden vi er en del av, ved forekomsten av et begrenset uvisse, konfronteres og utfordres vår illusjon om frihet til initiativ, om valgfrihet og om handlingsfrihet alvorlig.»
[3] I en interessant artikkel i Psykologitidsskriftet skriver psykolog og filosof Ole Magnus Vik (2022) «at pasienter har en tendens til å appro- priere det de antar er psykoterapeutens moralske grunnholdninger (se bl.a. Newberg & Waldman, 2006; eller van Duerzen, 2002)».
[4] I boken Ego, Hunger and Aggression utgitt første gang i 1942 refererer Perls til Friedlanders begrep «creative indifference», som også peker i samme retning: «S. Friedlander differentiates between the uninterested detachment – the «I don’t care» attitude – and the «creative indifference». Creative indifference is full of interest, extend- ing towards both sides of the differentiation.» (Perls, 1969, s. 19).
Referanser
Aspestrand, R. (2022). Til stede i fravær. Om feltteori og samtaleterapi i et postmoderne samfunn. I: Gestaltterapeuten. Årbok 2022, 58 – 67, Norsk Gestaltterapeutforening.
Brodin, M. & Hylander, I. (1997). Å bli seg selv. Pedagogisk Forum.
Ecker, B., Ticic, R. & Hulley, L. (2012). Unlocking the Emotional Brain.Eliminating Symptoms at Their Roots Using Memory Reconsolidation. Routledge.
Gullestad, M. (2024, 05. juli). Fanget i mors edderkoppnett: Om å bryte med foreldre. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/ideer/essay/2024/07/05/ fanget-i-mors-edderkoppnett-om-a-bryte-med-foreldre/
Herrestad, H. (2021). Fritz Perls’ utvikling av gestaltterapi. I: Gestaltterapeuten Årbok 2021, 81-94. Norsk Gestaltterapeutforening.
Juul, J. (1996). Ditt kompetente barn: på vei mot et nytt verdigrunnlag for familien. Pedagogisk Forum
Kennair, L. E. O. (2024). Personlighet. Store norske leksikon. Hentet 17. de- sember 2024 fra https://snl.no/personlighet
Kirkengen, A.L. & Brandtzæg Næss, A. (2015). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Universitetsforlaget.
Korb, M.P., Gorell, J., van de Riet, V. (1989/2002). Gestalt Therapy. Practice and Theory (2. utg). The Gestalt Journal Press.
Maté, G., med Maté, D. (2022). The Myth of Normal. Trauma, Illness & Healing in a Toxic Culture. Vermillion.
McCain, K.W. (2015). “Nothing as practical as a good theory” Does Lewin’s Maxim still have salience in the applied social sciences?. I: Proceedings of the Association for Information Science and Technology, 52 (1), s. 1-4. https://doi. org/10.1002/pra2.2015.145052010077
Perls, F., Hefferline, R. & Goodman, P. (1951). Gestalt Therapy, Excitement and Growth in the Human Personality: Souvenir Press.
Perls, F. (1942/1969). Ego, Hunger and Aggression. A revision of Freuds Theory and Method. The Gestalt Journal Press.
Perls, F. (1973). The Gestalt Approach & Eye Witness to Therapy. Science and Behavior Books.
Perls, F. (1969). Gestalt Therapy Verbatim. The Gestalt Journal Press.
Robine, J.-M. (Red.). (2016). self – A Polyphony of Contemporary Gestalt Therapists. L’Exprimerie.
Robine, J.-M. (2012). Social Change Begins with Two. Instituto di Gestalt HCC.
Robine, J.-M. (2022). En kreativ tilpasning – til hvilken verden? Forelesning ved NGIs konferanse 29.10.2022. Norsk Gestalttidsskrift, 14 (2), 67-79.
Rønneberg, K. (2023, 8. mars). Verdens største diktatur? Ikke hvis du spør Kinas ledere. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/verden/nyhetsanalyse/i/ l3J7pL/verdens-stoerste-diktatur-ikke-hvis-du-spoer-kinas-ledere
Skottun G. & Krüger. Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Gyldendal Norsk Forlag.
Skottun, G. (2022) På reise i forskjellige verdener. Om etisk ansvar og projeksjoner. Norsk Gestalttidsskrift, 14 (2), 62-65.
Taylor M. (2014). Trauma Therapy and Clinical Practice: Neuroscience, Gestalt and the Body. Open University Press.
van der Kolk, B. (2014). Kroppen holder regnskap. Hjerne, kropp og sinn behandlingen av traumer. Flux Forlag.
Vik, O. M. (2022). Psykoterapiens etos. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 59 (7), 656-663.
von Tetzchner, S. (2024). Identitet. Store norske leksikon. Hentet 17. desember 2024 fra https://snl.no/identitet
Wheeler, G. (1991). Gestalt Reconsidered – A new approach to contact and resis- tance, GICPress.
Wheeler, G. (2016). The Future of the Self. I: Robine, J.-M. (Red). self – A polyphony of Contemporary Gestalt Therapists. L’Exprimerie.
Malcolm Parlett har hatt stor påvirkning på gestalt- terapien gjennom sine år som redaktør av British Gestalt Journal og ikke minst som bidragsyter til utviklingen av gestaltterapiens feltperspektiv. Med boken Future Sense formulerte han sine erfaringer fra et langt liv som lærer, utdanningskonsulent og terapeut i form av en oppskrift på hvordan vi kan snakke, handle, tenke, være og arbeide sammen på. Helhetsintelligens kaller han dette.
Tekst: Per Terje Naalsund
Å gjøre helhetsintelligens kjent
Da gestaltterapeuten gjorde dette intervjuet med ham, var han i Nord-Wales, på et sted den walisiske regjeringen tilbyr forfattere å bo og møtes. 83-åringen skrev der på en ny artikkel om sine ideer om hvordan en mer helhetlig intelligens krever bevissthet om fem typer utforskninger som ligger til grunn for alt samarbeid.
– Jeg er veldig opptatt av at flere skal forstå begrepet helhetsintelligens og praktisere det, forteller han. Det er det livet mitt dreier seg om for øyeblikket, fortsetter han.
At dette er viktig for ham kommer også fram da han forteller meg at han for ikke så lenge siden ble spurt: Hva ønsker du å oppnå før du dør?
Svaret hans var: Det jeg aller helst vil oppnå før jeg dør, er dette: Jeg vil at idéen om helhetsintelligens skal være så kjent i det offentlige rom at jeg kan oppleve at noen i det britiske parlamentet reiser seg og sier noe sånt som dette: «Det ærede medlemmet av den og den komitéen har her demonstrert mangel på helhetsintelligens.» Og videre, at dette skulle bli forstått, at det ville være åpenbart hva folk mente med det.
– Det er selvfølgelig en spøkefull referanse, sier han. Men jeg har som mål å få idéene bak helhetsintelligens i omløp, slik både folk flest og lederne våre kan bli utfordret av vår måte å snakke om intelligens på og dermed slutte å opptre uintelligent. I dag kan ledere fortsette med galskapen sin fordi folk ikke har en god nok forståelse av hvordan det ville være om det var motsatt.
Fornyelse og rewilding
Han forteller meg at det han har skrevet om i dag, handler om fornyelse og behovet vi har for å fornye menneskeheten og måten vi mennesker lever på.
– Det er vi nødt til å gjøre noe med, for ellers er det ute med oss som art, sier han.
Han er veldig berørt av det som skjer akkurat nå. Daglig ser han eksempler på hvor nødvendig dette er.
– Krigføring er den fullstendige antitesen til helhetsintelligens. Den er destruktiv, grusom og avskyelig. Ikke bare vekker den ondskapsfulle følelser. Den bryter også ned relasjoner. Den verden vi skaper, er en degradert, degenerativ verden. Det blir mer og mer presserende for oss å være regenerative, å regenerere. I miljøsammenheng kommer dette til uttrykk i begrepet rewilding. Å gjenopprette landområder og tilstanden til jordsmonnet, utvalget av skapninger som kan overleve der og leve der, alt dette handler om å regenerere. Vi må gjøre det samme for det menneskelige økosystemet.
Nettverksoppbygging
Future Sense handler også om å gi oss et veikart for hvordan dette kan gjøres. – Du er involvert i en rekke prosjekter nå, ikke sant? spør jeg ham.
– Det er mye på gang her. Jeg holder på å bygge opp en gruppe rundt meg. Da jeg begynte å involvere meg i arbeidet med å utgi boken min, var det folk fra alle mulige forskjellige land som reagerte på den, og som henvendte seg til meg eller ble tent av den på en eller annen måte. Jeg hadde en-til-en-relasjoner med dem på forskjellige steder, og så fikk jeg en idé om at de kanskje burde snakke med hverandre, så jeg introduserte dem for hverandre. Dette førte til The Whole Intelligence Research Fellowship, som nå består av åtte personer. Vi prøver nå å etablere knutepunkter de stedene det finnes en gruppe mennesker som er interessert i dette.
En ny vei for gestalt?
Han forteller meg at det største knutepunktet befinner seg ved Gestalt Center Wales, der lederen Anne Pettit er i ferd med å reformere gestaltutdannelsen slik at det blir undervist i helhetsintelligens.
– Det er en veldig spennende utvikling. Jeg tror at gestaltterapien virkelig trenger helhetsintelligens for å blomstre i fremtiden – for å nå ut og påvirke verden. Hvis de ikke har det, trenger de noe annet, for de tradisjonelle måtene å undervise i gestalt på er ikke i samsvar med den utviklingen verden er inne i, forteller han meg.
Å treffe tidsånden
Det andre store knutepunktet befinner seg i Nord-Makedonia, og det finnes ulike aktiviteter i Singapore, Norge, Nederland og Belgia.
Han forteller meg at de har startet en Vlog på LinkedIn, og at de kunne ha hatt en 24 timers fulltidsstab av folk som fikser, gjør ting og bringer tankesettet ut til verden.
– Jeg er et idémenneske og en klinisk og pedagogisk praktiker. Men jeg er ikke leder og jeg er ikke teknolog, for- klarer han.
– For mennesker med ideer er det avgjørende å treffe tidsånden og ha folk som støtter opp under deg, er det ikke?
– Jeg tror at dette øyeblikket er der nå, så dette er et godt tidspunkt å bli intervjuet på, sier han.
Jeg forteller ham at jeg ser ham i forlengelsen av en bred gestalt- bevegelse, der Max Wertheimer stod sentralt da dette begynte rundt 1920 i Tyskland og Paul Goodman var i sentrum for den andre bølgen rundt 1950-tallet i USA.
– Det som forener dere i tillegg til gestalttenkingen, er at dere alle har en sterk interesse for pedagogisk tenkning og introduserer sterke konsepter som burde ha rusket opp i utdanningsinstitusjonene. Wertheimer introduserte gestalt som et begrep som hadde med tenking å gjøre, Goodman forklarte hvor viktig det er å forstå experience i utdanning og samfunnet generelt, og nå presenterer du whole intelligence. Intelligens er jo ett av vår tids mest aktuelle temaer, nå som kunstig intelligens har fått sitt gjennombrudd.
– For meg er det å bringe inn intelligens en måte å fange oppmerksomheten til prestasjonsorienterte intellektuelle på, kommenterer han. – Det er en måte for meg å så tvil om statusen som intellektuelle har som herskere av verden. Og kanskje har AI også beveget seg inn i dette området. Det jeg vil si er: Nei, nei, nei. Vi trenger en annen oppfatning av hva det å være intelligent faktisk betyr.
– Du henvender deg særlig til intelligensens voktere, til de som jobber ved universitetene og i skoleverket? spør jeg.
– Jeg ønsker å få en fot innenfor. Og samtidig sier jeg: Kom igjen! Våkn opp! Hvis du ikke handler intelligent, er du ikke, slik jeg ser det, særlig intelligent.
Et bredere intelligensbegrep
Malcolm forteller meg at han har vært svært påvirket av Iain McGilchrists bøker om høyre og venstre hjernehalvdel. I disse bøkene trer det fram hvordan vi mennesker i stadig større grad lar oss bli dominert av venstre hjernehalvdels foretrukne måte å organisere inntrykk på.
Han forklarer meg at ideen om å kvantifisere intelligens og redusere den til en ferdighet som er lett å måle, går i den kurven som favoriserer venstre hjernehalvdel. Den andre kurven, som favoriserer høyre hjernehalvdel, handler om å se på sammenhengen mellom bruken av kompetanse og evner, og av å være levende, innsiktsfull og kreativ. Det er et mye bredere intelligensbegrep, som også er vagere og vanskeligere å beskrive i termer fra venstre hjernehalvdel. Det må erfares for å bli forstått.
– Handler ikke denne måten å forstå intelligens på om hvordan vi kan gjøre hverandre smartere også? spør jeg.
– Jo. Forholdene folk handler under, er avgjørende. Vi vet at hvis du behandler folk som idioter, hvis du umenneskeliggjør dem eller prøver å bruke tvang for å få dem til å endre atferd, kommer de ikke til å opptre kreativt, gjennomtenkt, innsiktsfullt og reflektert. De blir robot- aktige eller påtvungne og uautentiske i måten de reagerer på. Du må ta hensyn til helheten, til hele konteksten folk opererer i, og hvis folk er sammen med skarpe, livlige mennesker som liker humor og moro, originale ideer og kunstnerisk teft og så videre, så kommer de til å bli slik selv. Så det er viktig at vi alltid stiller spørsmålet ikke bare om individuell psykologi, men også om feltfenomener og de sammenhengene som skapes der hvor folk er – og måtene de selv konstruerer og opplever dette feltet på.
– Så hvordan organiserer vi læringsmiljøer slik at helhetsintelligens kan blomstre?
– Det er en sjokkerende idé for folk i utdanningsorganisasjoner at de skal begynne å snakke med andre mennesker når de prøver å løse et problem … I den eksisterende utdanningsmodellen kan du ikke gjøre det, fordi det vil forstyrre den vitenskapelige målingen av, angivelig, elevenes og studentenes spesielle prestasjoner. Men vi er ikke isolerte skapninger. Vi er kommunikative og sosiale vesener. Vi løser ofte problemer i grupper, og vi gjør det mer effektivt på den måten. Vi er faktisk fellesskapsdyr, og derfor må kollektivet, det miljøet som skapes, være støttende og oppmuntrende. Vi trenger å ledes av mennesker som er åpne om sine egne prosesser i stedet for å bli fjerne figurer som flytter rundt på folk som sjakkbrikker. Vi må bli mer og mer åpne og selverkjennende – for å bruke min terminologi – når det gjelder hvordan vi bidrar til det som hender gjennom vår egen tilstedeværelse og våre egne verdier.
– Dette kan være en utfordring for vår oppfatning av hvordan vi bør være sammen med andre mennesker?
– Ja, men den viktigste erkjennelsen vi har gjort når det gjelder de fem måtene å utforske på, er at de alle er nødvendige, fordi de støtter hverandre.
Utfordring: Å være i kroppen
– Er det én av disse måtene å utforske på som er vanskeligere for folk enn de andre typene?
– I vår kultur er det vanskeligste vanligvis å legemliggjøre: Det anses ikke som rasjonelt å respektere sin kroppslige erfaring. Så folk som har en rar følelse eller er i tvil om noe, velger ofte å ikke uttrykke det åpent. Veldig ofte går folk mot det de føler i kroppen og mot sin egen genuine entusiasme. De går derfor med på å støtte noe selv om de samtidig nærer sin egen private tvil om det.
Malcolm forklarer meg hvordan dette vil gjenspeile seg i de fire andre utforskningene:
For det første: De blir inautentiske i sine relasjoner fordi de later som om de er med på noe.
For det andre: Samspillet påvirkes, fordi de ikke responderer på situasjonen. De engasjerer seg ikke i virkeligheten, fordi de oppfatter den annerledes, som om de er på et annet sted.
For det tredje: De erkjenner ikke at de gjør dette og vurderer ikke konsekvensene av dette valget.
Og for det fjerde: De gjør dette utenat og utfører det som innlærte bevegelser i stedet for å ha en vital, frisk og eksperimentell tilnærming til det.
– Det er veldig mange mennesker som jobber på den måten. I mange miljøer kan vi si at de «are going through the motions», som det heter på engelsk. Og det er det motsatte av å være helhetlig intelligent og handle på en helhetlig intelligent måte, sier Malcolm.
– Denne evnen til å være i kroppen er nødvendig for å være terapeut også, sier jeg.
– Ja, absolutt. Du kan på en måte bli farlig hvis du ikke er det. Hvis du ikke er i kontakt med deg selv, vil du fortsatt ha et nærvær, enten det er bevisst eller ikke, og dette nærværet vil påvirke folk. Hvis en klient kommer inn og terapeuten ikke er til stede i kroppen og dermed ikke kan gi sin fulle oppmerksomhet, vil klienten ikke føle seg trygg, lyttet til eller forstått, forklarer Malcolm.
En utdanningskultur uten kropp
– Utfordrer ikke dette også utdanningskulturen vår og måten vi tenker skole på, der det blir lagt stor vekt på ord og ideer?
– Ja, dette er en utfordring for en kroppsløs kultur som prøver å eliminere følelser. Fornektelsen tar denne formen: «Det handler ikke om hva du føler. Vi må se på fakta, her. På dataene!» Og dette tvinger oss til å se bort fra følelser og bruke sansene våre. Å spørre «Er hjertet ditt i dette? Eller hva ønsker du med hele deg?» – er måter å snakke på som aldri forekommer.
– Nei, det står ikke akkurat i læreplanene våre, sier jeg. Så hva gjør du når du har en klasse og vil slippe til kroppslig tilstedeværelse?
– Jeg tror veldig gode lærere allerede gjør dette. De viser følelsene sine. De deler. De deler ikke alt, men de deler på en passende måte. Og de avslører kanskje sin egen sårbarhet i stedet for å være den som mestrer eller den perfekte læreren. Å erkjenne feil er også å bidra. Å si unnskyld. Læreren kan si at jeg ikke har det så bra i dag, eller at jeg føler meg opprørt av noe jeg så på nyhetene. Bare være ekte. Det ville vært en enorm start på dette for mange lærere.
Malcolm understreker også at det er viktig å gjenkjenne fenomenet skam og det å være ukomfortabel:
– I klasserommene er det mange som ikke vet svaret, og som tror at andre forstår ting og at de er de eneste i rommet som ikke gjør det. Så det å snakke litt om at alle føler skam av og til, er noe som gjør en stor forskjell. Det normaliserer fenomenet. Og hvis folk synes noe er vanskelig å forklare, kan du spørre om de kan vise det med bevegelser i stedet. Kanskje de kan spille det, tegne det eller synge en sang om det? Alt dette er måter vi kan bli mer ekte, mer engasjert på.
– Så vi må gi plass til noe annet bare ord og forklaringer?
– Det finnes til og med det som er verre enn bare ord, slik som avkrysningsoppgaver. Hvilken av disse er den riktige? Det er så latterlig. Og det hele er drevet av at folk vil ha tall. Hvis du ikke har tall, hvordan kan du si om noe er vellykket eller ikke? Du nevnte Wertheimer. Han hadde en kamp med behavioristene. Han sa: «Se det større bildet. Ta et skritt tilbake. Se på helheten.» Og Paul Goodman var en stor pedagog. Jeg har skrevet en artikkel om Goodman og utdanning. Han er en inspirerende figur. Han var opptatt av alt mulig, men han var spesielt interessert i utdanning.
– Og han havnet i mye trøbbel også, fordi han var veldig åpen om følelsene sine, sier jeg.
– Jeg vil på ingen måte forsvare alt han gjorde, sier Malcolm, og legger til: – Jeg tror vi vet mye mer nå om hvordan folk blir traumatisert av tidlige seksuelle erfaringer, og tidene har også forandret seg, hele atmosfæren, hele kulturen har endret seg i retning av å være mer be- skyttende overfor unge mennesker. Det er bra!
Uintelligent redsel for kroppen
– Men når vi snakker om denne kulturen som har utviklet seg og kroppens rolle: Har ikke denne beskyttende kulturen også ført til økt fysisk avstand mellom lærere og elever?
– Ja, det stemmer. I mange land, i mange kulturer, har lærere ikke lov til å ta på barn. Når det gjelder små barn, føles det nesten grusomt at de ikke blir berørt. Det er et uttrykk for et veldig kaldt, avhumanisert og avpersonalisert samfunn. Et barn som er lei seg, kan virkelig ha godt av å få en hånd på ryg- gen og kjenne på nærhet.
Jeg forteller Malcolm at det som rørte meg mest da jeg leste om Paul Goodman og George Dennisons skole-eksperimenter på 1960-tallet, var at de la så stor vekt på å la barna få oppleve å bli holdt rundt og tatt på.
– Dette er et eksempel på tapet av helhetsintelligens i vår kultur i dag. Det som faktisk skjer her, hvis vi tenker gjennom det, er en fornektelse av det faktum at det er kropper i rommet. Det fysiske er veldig viktig, det er en del av hvem vi er og hvordan vi kommuniserer.
Han forklarer hvordan dette har konsekvenser for vår evne til å utforske i de fire andre retningene:
– Av frykt for upassende eksperimentering setter det en stopper for all eksperimentering. Tanken bak er å gjøre eleven trygg, slik at de ikke blir utsatt for farlig innblanding fra en krenkende lærer. Dette er en fornuftig beskyttelse, men til syvende og sist betyr det at barn vil lide under fraværet av berøring.
Videre er det en unngåelse av selverkjennelse, noe som står i motsetning til helhetsintelligens … Folk tar til seg tidens påbud uten å stille spørsmål ved regelverket, som sier hva man kan og ikke kan gjøre.
Hvis folk gjør dette på en tvangsmessig måte, handler de sannsynligvis ikke lenger kreativt. De tilpasser seg ikke kreativt, for å bruke gestalt-terminologi, det vil si de forholder seg ikke til hele situasjonen med måten de reagerer på.
Til slutt forstyrrer dette også forbindelsen til barnet, slik at alle de ulike utforskingene blir påvirket av dette. Alle kvalitetene ved helhetsintelligensen undergraves av et bestemt fastlåst atferdsmønster.
Tør vi være intelligente?
For meg får dette meg til å tenke på frykt. Hvordan påvirker frykt intelligensen vår? spør jeg Malcolm.
– Jeg tror at tilstedeværelsen av frykt svekker alle de fem utforskingene. Min erfaring er at det folk trenger når de føler seg redde, er et trygt sted. Når de er i fryktens grep, trenger de et sted der de kan uttrykke frykten sin og at den blir akseptert i stedet for avvist. Jeg tror ikke det er noen tvil om at helhetsintelligens handler om å komme seg videre fra grepet frykten har på oss, sier han.
Malcolm forteller meg litt om sine egne erfaringer med frykt:
– Selv ble jeg marinert i frykt. Jeg ble født i 1941, og det var den verste tiden under krigen i Storbritannia. Befolkningen fryktet å bli invadert, og det var nederlag hele tiden. Uansett hvor den britiske hæren kjempet, tapte de. Jeg tror alle de tidlige historiene mine handlet om å være redd, så det har vært en stor kamp i livet mitt å finne motet til å være modig under forhold som jeg opplever som farlige.
Det får meg til å tenke på hvordan frykt og mot går hånd i hånd. Det siste jeg spør Malcolm om er: Trenger vi mot for å bruke hele vår intelligens?
– Ja, jeg tror det krever mot. Sonia Nevis, den briljante gestaltterapeut- en, var terapeuten min en stund, og jeg husker at hun snakket mye om det motet som ligger i å gå videre når man er redd. Så jeg tror det krever mot. Det krever mot å eksperimentere, og det krever mot å se på bakgrunnen vår og se hva vi er redde for.
Katrine Borgen har lang kjennskap til Ruella Franks inngang til gestaltterapien. I denne teksten beskriver Katrine Borgen hvordan Frank gir veiledning.
Av: Katrine Borgen
«The starting situation. Air goes in, air goes out. Breathing. How ever you feel is how you are present. This is how we all come together. Look at the others and find yourself with the chair. Notice when you feel the back of the chair. Find yourself here with the chair. Always return there».
Dette sitatet er fra mine notater ved oppstarten av en online traumeworkshop med Ruella Frank sommeren 2022, og oppsummerer noe av det viktigste jeg lærer av henne: å kjenne meg selv, sammen med den andre, i det som er.
Hva lærer jeg av Ruella Frank?
Jeg har fulgt Ruella tett de siste ti årene, fra den toårige etterutdanningen i Developmental Somatic Psychotherapy i New York, via diverse fysiske workshops rundt i Europa, til workshops og jevnlig individuell veiledning online. Det er noe med hennes teori og praksis som er sant for meg, som gir mening gjennom umiddelbar sanselig erfaring, tvers igjennom hele meg. Når jeg forteller kolleger hvor viktig hennes lære er for meg, får jeg ofte spørsmål om hvordan det påvirker praksisen min. Jeg blir klar over at jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg bruker det jeg har lært. Noe har blitt integrert i måten jeg jobber og er i verden på, samtidig er det mye jeg trenger å holde varmt og vie økt varhet, igjen og igjen. Det er en kontinuerlig læringsprosess.
Ruella var elev av Laura Perls gjennom fire år og refererer ofte til henne. For meg er hun den levende kroppsliggjøringen av Lauras bidrag til gestaltterapien. Ruella er opptatt av at vi som gestaltterapeuter er kliniske fenomenologer. Hun snakker om «movements of the field» – bevegelser av feltet, og «vibrations of the in-between». Hun snakker også om «the moving-feeling-body» og viser hvordan vi kan diagnostisere feltet gjennom bevegelser.
Hun sier: «Vi har en verden, fordi vi har en kropp. Kroppen vår forankrer oss i erfaring». Jeg bringer inn min kroppsholdning, mine bevegelser og kreative tilpasningsmønster og er med å forme ethvert møte. Vi påvirker og påvirkes, i relasjon. Ruella har studert samspillet mellom foreldre og (spe)barn. Gjennom den non-verbale dialogen jobber vi med livserfaringer som har sitt opphav i perioden før vi hadde språk.
Katrine Borgen er gestaltterapeut og veileder MNGF med egen praksis i Oslo.
Jeg lærer mye av henne om «det store i det lille». Hvordan oppmerksomheten på ørsmå nyanser, selv den minste bevegelse, et innpust, hos terapeuten er en terapeutisk intervensjon. Noe av det første jeg ble opptatt av da jeg møtte henne i 2013, var begrepet «incrementally». Gang på gang understreket og demonstrerte hun viktigheten av å jobbe varsomt og gradvis, steg for steg, lag for lag. For meg handler dette om langsomt, men sikkert, å komme til det ordløse, «å pakke ut» det som ligger gjemt av kroppslige erfaringer og følelser, og gi det mening i relasjon, her-og-nå.
Det eksistensielle i bevegelsene
I veiledning med Ruella starter jeg ofte med å hente inn klienten i min egen kropp. Jeg kan reise meg opp, forme meg kroppslig – skulpturere – slik jeg ser for meg den aktuelle klienten, og så bevege meg rundt i rommet. Jeg bruker tid på å leve meg inn i den andres positur gjennom å sanse og føle, jeg utforsker kontakten med underlaget, hvordan tar jeg inn rommet rundt meg? Hvordan forestiller jeg meg klientens omgivelser utifra denne posituren? Hvor og hvordan holder jeg meg selv?
Sammen bruker vi språket Ruella har utviklet til å fenomenologisk beskrive det jeg registrerer gjennom de seks grunnleggende bevegelsene, deres dimensjoner, kvaliteter og psykologiske funksjon. Jeg får økt varhet om klientens bevegelsesmønster, som utviklet seg i samspill med primæromsorgspersoner ved livets begynnelse. Bevegelsesmønstrene er både fysiske og psykologiske og bærer med seg mye informasjon. Det jeg registrerer kroppslig kan jeg tolke, gi ord og forme til et eksistensielt «statement». Et utsagn, med et jeg og et du, som kan gi økt varhet for den ordløse kreative tilpasningen og for hvordan denne klienten lever i kontakt med sine omgivelser. Dette kan fungere som en arbeidshypotese, og som støtte i valg av intervensjoner i det videre terapeutiske arbeidet. Jeg vil her forsøke å konkretisere dette litt nærmere gjennom anonymiserte eksempler fra veiledning.
Eksempel 1: Meg som klienten
Jeg reiser meg og tar klienten gradvis inn i min egen kropp, sammen med Ruella på skjermen. Hun reiser seg også, speiler det hun ser, og dermed skulpturerer også hun klienten med sin kropp og innhenter sin informasjon. Hun spør hvordan jeg legger merke til kjeven min, skuldrene, bekkenets plassering i forhold til føttene? Jeg viser så godt jeg kan med egen kropp det jeg husker fra møtet med klienten:
Jeg blir litt foroverbøyd, lut, brystet synker litt innover og bakover, brystkassen krummer seg, skuldrene smalner litt fremover og inn mot hverandre. Jeg kjenner noe nedtrykt, et innoverpress, i brystet. Pusten tar liten plass, den er grunn. Nakken kjennes sammentrykket og hodet er stukket litt forover, lett bøyd. Blikket vender skrått ned mot gulvet. Armene henger tunge ned på hver side av overkroppen. Hendene føles kraftløse, lite tilgjengelige for å gripe tak i noe.
Når jeg beveger meg langsomt gående rundt i denne posituren kjenner jeg at føttene berører gulvet lett, nesten som om jeg lister meg fremover. Knærne kjennes låst. Jeg får fornemmelsen av å holde meg selv oppe fra underlaget. Jeg får noen tanker om hvordan det er for denne klienten å møte omgivelsene og det eksistensielle utsagnet som kommer opp i meg er: «Jeg stoler ikke på deg». Ruella deler så sitt utsagn: «Jeg vet ikke hvor jeg kan gå med deg». Hun spør meg så: «Hva er det ved den andre klienten ikke stoler på?» Svaret kommer spontant fra meg: «Om den andre vil være der for henne hvis hun viser hvem hun er».
Sånn er vi i gang med å diagnostisere feltet fenomenologisk, som mange nok kjenner igjen fra annen gestaltterapeutisk veiledning. Så hva er annerledes her? Jo, vi benytter det fenomenologiske språket Ruella har utviklet, som jeg opplever så presist og beskrivende, nærmere bestemt de seks grunnleggende bevegelsene som støtte for kontakteprosessen: yielding with (hengi seg til), pushing against (skyve fra), reaching for (strekke seg ut mot), grasping onto (gripe tak i), pulling towards (trekke til seg), releasing from (slippe løs fra). Bevegelsenes kvalitet graderes mellom: fri/bundet, jevn/vekslende, høy intensitet/lav intensitet, gradvis/brå, og dimensjonene beskrives som vid/trang, lang/kort, krummet/bulende, ettersom hvordan kroppen tar form. Vi beskriver også i hvilket plan – horisontal, vertikal eller sagittal, bevegelsene finner sin form.
I løpet av dette arbeidet sier Ruella spontant: «klienten mangler push for å differensiere». Kontaktformen konfluens/differensiering figurerer. Hvordan vil det være for denne klienten å finne mer av «sin push», å bli mer var sin evne til å skille seg fra og samtidig inkludere den andre? Og hvordan kan jeg med min tilstedeværelse tilby den andre, tilgjengelig for klienten å skyve seg vekk fra? Ruella deler også sine ideer og ulike forslag til mulige intervensjoner jeg kan prøve ut.
Min kroppslige erfaring gjennom å skulpturere klienten og det eksistensielle utsagnet avledet derfra, gir meg støtte for videre, varsomt terapeutisk arbeid. Jeg er ikke opptatt av at klienten skal slutte å holde seg selv oppe, hun har gode grunner til nettopp det, eller at hun skal slippe seg mer ned mot underlaget. Min jobb er å støtte henne til å bli klar over at hun holder seg selv oppe, hvordan hun gjør det og hvilken funksjon det har for henne i møte med omgivelsene. Sånn bygger vi varhet rundt det som er, før vi eksperimenterer med noe nytt.
Eksempel 2: Meg i møte med klienten
Jeg tar inn klienten i rommet ved å se henne for meg sittende, bøyd fremover i stolen, lut, med oppspilte stirrende øyne rettet mot meg, hodet er stukket fremover. Bevegelsen «hengi seg til» er lite tilgjengelig i hvordan hun søker ut mot omverden. Ruella spør: «Hvordan er hennes evne til å strekke seg mot deg fra denne posisjonen? Hva kunne være hennes eksistensielle utsagn…?» Jeg foreslår: «Jeg ser etter noe jeg ikke tror jeg vil få fra deg».
Så spør Ruella meg: «Hvordan kjenner du deg selv sammen med henne, når du ser henne for deg nå?» Jeg kjenner tyngden min ned mot stolen, kjenner tydelig kontakten mellom lårene og stolen, føttene tunge mot gulvet, ryggen støttet mot stolryggen. Hun spør videre: «Hva kjenner du i øvre deler av kroppen? I mageregionen, i brystet, i kjeven, munnen, tungen?» Jeg kjenner meg på en måte avskrudd. Jeg strammer litt i kjeven, holder meg selv oppe, fra mellomgulvet tror jeg. Jeg holder pusten, gjør meg selv trangere ved å presse overarmene sammen mot overkroppen, og brystkassen skjøvet lett bakover og nedover. Jeg gjør meg kortere. Tungen min er litt anspent midt i munnhulen.
Ruella sier: «Så dette er bevegelser av feltet, som oppstår når du resonnerer kinetisk kinestetisk med klienten, og hun med deg. Hva forteller disse bevegelsene deg?» Jeg svarer spontant: «Jeg er ikke sikker på om jeg kan hjelpe henne».
Dette figurerer i feltet mellom denne klienten og meg: Jeg er usikker på om jeg kan hjelpe henne og hun er usikker på om hun kan få det hun trenger fra meg (jf. det eksistensielle utsagnet). Så vi tviler begge to. Vi holder tilbake. Jeg gjør noe jeg ikke er klar over og bidrar til et retroflektivt felt. Informasjonen jeg innhenter gjennom skulptureringen, sier meg noe om klientens mulige grunner til å holde seg tilbake. Og jeg vet selv noe om å holde meg tilbake som del av min kreative tilpasning.
Ruella snakker om kontaktformen retrofleksjon som prosess, retroflecting – eller retroflektering (min oversettelse). Kroppslig kan jeg gjenkjenne retroflektering ved at jeg holder meg selv innover, bakover og nedover. Som om jeg forventer å ikke bli møtt. At omgivelsene er åpne og ivaretakende er så uvant. Jeg holder pusten og spenner musklene. Sånn støtter jeg meg selv i møte med noe ukjent, med antagelsen om å ikke bli møtt. Slik reduserer jeg både kapasiteten til å ta imot og til å respondere på omgivelsene. Jeg ser rett og slett ikke tilgjengelig støtte.
Dette arbeidet øker på nytt min varhet på retroflektering som samskapt kontaktform, og hvordan vi to gjør det sammen. Gjennom å stadig vende tilbake til min egen kroppserfaring og bli klar over hvordan jeg kjenner meg selv der i stolen, hvor og hvordan jeg holder meg selv – i kjeven, i skuldrene, i mageregionen, i brystet – blir jeg oppmerksom på bevegelsene av feltet, i meg. Det åpner muligheten for å jobbe med min egen kontakt med underlaget, hvordan jeg henter støtte. Jeg trenger ikke dele med ord hva jeg kjenner, det er nok at jeg legger merke til det. Noe vil da endre seg i meg, og dermed også mellom klienten og meg: Kapasiteten for kinestetisk resonans utvides.
«How you hold your body is how you are holding the other»
Ruella Frank
Avrundning
Gjennom min læringsprosess med Ruella får jeg tilgang på «kroppens språk» og hvordan jeg med varhet, nysgjerrighet og undring kan bruke det i terapeutisk arbeid.
Bevegelsesmønstrene bærer med seg kinestetiske minner fra tidligere relasjoner, med antagelser om hvordan jeg vil bli møtt av omgivelsene. De forteller uten ord hvordan historien lever i kroppen, her og nå.
Som terapeut er det avgjørende å kjenne meg selv i stolen, sammen med klienten, og finne nødvendig støtte i meg, gjennom kontakt med underlaget – støtte til å vente, gi tid til å sanse hva som trer frem og tydeliggjøre det som er. Gjennom utforskning åpner vi for ny kroppslig erfaring og en ny historie tar form.
Gestaltterapeut Erik Tresse har vært manuskonsulent på den prisvinnende norske filmen Elskling. Vi er nysgjerrige på hva Erik har bidratt med i prosessen, og hvordan gestaltterapi som modalitet har preget det ferdige resultatet.
Av: Kristine Lauve Steensen
Kort om spillefilmen Elskling
Filmen Elskling er en av fjorårets store snakkiser. Manuset er skrevet av regissør Lilja Ingolfsdottir og er filmet av fotograf Øystein Mamen, Liljas partner. Den har fått strålende kritikker i alle aviser og vunnet flere priser internasjonalt. Blant annet vant den fem priser på fjorårets filmfestival i Karlovy Vary i Tsjekkia, inkludert hovedjuryens spesialpris, samt hovedprisen under CineFest i Ungarn.
Spillefilmen starter som en samlivsfilm som fører til at Maria (Helga Guren) går inn i en livskrise da ektemannen Sigmund (Oddgeir Thune) vil skilles. Gjennom å konfrontere sine egne tilknytningssår fra barndommen, godt hjulpet av en psykoterapeut, finner hun en vei til nødvendig selvinnsikt og større frihet.
8. januar 2025 ble filmen vist på arrangementet Film & psykoanalyse på Cinemateket i Oslo. Etter visningen hadde Erik en samtale med filmskaperen Lilja Ingolfsdottir. (Foto: Magne Magler Wiggen)
Om Eriks bidrag til utviklingen av filmen
– Hvordan gikk det til at du ble en av manuskonsulentene for denne filmen, Erik?
– Vel, det begynte med at Lilja tok kontakt med meg etter en workshop i 2019 hvor jeg presenterte gestaltterapi sett opp mot ulike andre terapeutiske retninger, samt viste noen øvelser og eksperimenter.
– Kan du fortelle litt om denne workshopen?
– Jeg mener å huske at det var et inspirasjonskurs for filmskapere som var satt i gang av Viken Filmsenter og Sirin Eide. Det jeg la vekt på var å skape en forståelse for hvordan vi, i møter med hverandre, har en basal, ofte ubevisst, vurdering av hva som er trygt og utrygt. Og så viste jeg dem hvordan gestaltterapi tar utgangspunkt i fenomenene som oppstår mellom oss her og nå. Jeg tror til og med at jeg tok en av deltakerne opp i «hot-seat» sammen med meg foran de andre.
– Og derfra gikk det fra workshop til manussamarbeid?
– Ja, ikke med en gang da, men dette vekket tydeligvis nysgjerrigheten til Lilja. Hun var en av deltagerne og kom bort til meg med en gang etter kurset og spurte om vi kunne møtes. I løpet av høsten 2019 og hele 2020 hadde vi til sammen tre eller fire heldagsmøter hvor vi snakket om mange relasjonelle psykologiske temaer i tillegg til fenomenologi, kontaktformer og traumer.
– Fortell mer om det.
– Hun var veldig nysgjerrig på den praktiske fenomenologiske, relasjonelle utforskningen av et møte som kjennetegner gestaltterapi. Jeg husker også at jeg demonstrerte hvordan vi som gestaltterapeuter tar utgangspunkt i det som viser seg her og nå, og hvor mange ting som faktisk skjer mellom oss i et slikt møte. På ett tidspunkt filmet mannen hennes også en terapisesjon med meg og en annen. Dette var under korona-nedstengingen, så det ble enslags felles utforsking jeg satt stor pris på. Jeg tror jo at noe av denne nærheten som kan oppstå i et slikt møte har blitt med henne som inspirasjon inn i filmen.
– Ja, det er en sjeldent nær film. Vi kommer veldig tett på denne kvinnen som er hovedpersonen, og hvordan hun smertelig strever i kontakt med ektemann.
– Ja, det kan du si, men selv om filmen viser et par, og hvilke problemer de kommer opp i etter syv års forhold med dine og mine barn, er det mest av alt en film om en kvinnes reise, og ikke minst frigjøring, fra egne tilknytningssår. På den tiden tror jeg arbeidstittel på filmen var «Det vi frykter» eller «4 dager» eller noe, og jeg husker vi snakket veldig mye om hvordan det kunne gå fra en forståelse til en annen på en autentisk måte. Altså at hovedpersonen kunne få innsikt som hjalp henne videre. Jeg leste også gjennom manus på et tidlig stadium og ga noen innspill.
– Det er jo et nytt lag som åpenbarer seg i fortellingen, der hovedpersonen blir klar over egne mønstre. At hun gjør noe på en bestemt måte. Kan du si litt om det?
– Lilja har vært veldig tydelig på at hun ønsket å lage en film om en vanlig kvinne, som også er sårbar og til tider litt «mye», som vi alle kan være. Hun har vært lei den litt stereotype fremstillingen av kvinner som enten vakre, svake eller sterke og selvstendige. Samtalene våre ble fort utvidet til å komme innom tilknytning, behov og hvordan samhandlingsmønstrene våre som regel er tillært og kommer fra ett sted. Dette syns jeg særlig blir tydelig i scenen i filmen der hovedpersonen besøker moren sin.
Lilja er et undrende menneske, og veldig klok, så det ble noen spennende utvekslinger knyttet til dette.
Den ferdige filmen
– Filmen har fått mange tilbakemeldinger fra mennesker som sier de kjenner seg igjen i tematikken og i personene som skildres. I radioprogrammet Arena på NRK forteller de to hovedrolleinnhaverne at de stoppes på gata av mennesker som sier filmen har redda ekteskapet deres, og Arena stiller spørsmålet: ”Hvorfor sier folk at filmen Elskling fungerer bedre enn årevis i terapi?” Hva tenker du om det, Erik? Hva er det ved filmen som treffer så bra?
– I samtalen etter visningen på Cinemateket trakk jeg frem dette, og hun var klar på at hun ikke ønsket å lage en «terapifilm». Samtidig er det tydelig at hovedpersonens reise helt klart minner om en endringsprosess mange terapeuter og klienter – og kanskje alle – kan kjenne igjen, og finne håp i. Det handler jo i bunn om å bli klar over hva man selv bidrar med i situasjonen og ta ansvar for det, så godt man kan. Dessuten evner jo Lilja å fortelle dette på en så forståelig og autentisk måte så alle kan kjenne seg igjen. Det treffer rett og slett!
– Er det mulig å se spor av deres samtaler i det ferdige resultatet, tenker du?
– Det vil jeg absolutt si, men det er vanskelig for meg å pin-pointe eksakt hvor i filmen jeg har bidratt. Det føles mer som jeg har vært en støttespiller og samtalepartner i forhold til de mange ulike tematikkene filmen er innom.
– Det er jo en psykoterapeut med i filmen. Er hennes rolle inspirert av gestaltterapi? Hva er dine tanker om henne, og hennes terapeutiske tilnærming til klienten sin?
– Nei, tror ikke hun er så inspirert av gestaltterapi. Vi snakket ikke så mye om henne egentlig. I samtalen på Cinemateket var Lilja åpen på at dette sikkert er en sammenblanding av mange ulike terapeuter, og i filmen – som handler om Marias utvikling – syns jeg hun fungerer veldig godt. Scenen hvor Maria legger seg ned og kan hvile litt mens terapeuten passer på, grep meg som en av de sterkeste faktisk. Sikkert fordi den minte meg om min tid i psykoanalyse.
– Til sist må vi vel oppfordre våre kollegaer som ikke har sett filmen om å gjøre det. Hvor kan man få den med seg?
– Den går ennå på fire kinoer i Oslo og ellers over hele landet. Nå er den sett av over 150 000 mennesker tror jeg, og det øker stadig så jeg regner med at den vil gå litt til. Løp og kjøp, som det heter!
– Takk for praten, Erik Tresse!
Erik Tresse er gestaltterapeut MNGF og har privat praksis i Bygdøy allé 21 i Oslo.
Norsk gestaltterapeutforening (NGF) arrangerer med ujevne mellomrom gratis erfaringswebinar for våre medlemmer. Denne gangen var turen kommet til hvordan vi som gestaltterapeuter har erfaring med og bruker mindfulness og meditasjon.
Tekst: Kristine Lauve Steensen og Marianne Winnæss
35 medlemmer møtte opp på Teams denne morgenen tirsdag 21. januar 2025. Webinaret ble ledet av NGFs styrerepresentant Kari Jacobsen og innledet av gestaltterapeutene Vikram Kolmannskog, Gunaketu B. Kjønstad og Kathrin Gangstad. De tre delte hvordan de på hver sin måte bruker mindfulness som gestaltterapeuter både i og utenfor terapirommet.
Mindfulness og gestaltterapi
Vikram inviterte oss til en innledende meditasjon med fokus på tilstedeværelse og vennlighet. Gunaketu fulgte opp med sin reise fra økonomi til utvidet bevissthet og Kathrin inviterte Vikram til en nydelig demonstrasjon av modellen for oppmerksomhet og selvomsorg: “HUSK”. Modellen er introdusert slik av Vikram og springer ut av mindfulness-feltet (RAIN av Michele McDonald, og videreutviklet av Tara Brach), og den kan brukes av gestaltterapeuter både i terapi med klienter og i egenomsorg. HUSK er et akronym for hei, utforskning, selvomsorg og klarhet.
Etter de innledende erfaringsdelingene ble vi invitert inn i mindre grupperom, hvor vi fikk anleding til å dele våre her og nå erfaringer med webinarets tema, og reflektere rundt erfaringer generelt med mindfulness. Diskusjonene var innom øyeblikkets sansevarhet, filosofiske retningslinjer, åndelig praksis, verdensperspektiv og egenomsorg, og det ble trukket gestaltteoretiske parareller.
Å gjøre mindfulness sammen med kollegaer
Selv om alle sitter for seg selv, er det mulig å kjenne ”varmen” av de andre. Vikram introduserte også ordet “vennlighet” i sin innledende meditasjon, som han lot oss vende først mot oss selv, og så ut – til de/det andre. Gunaketu forslo at varhet og vennlighet må sies å være sundt.
Avslutningsvis var det flere som ga uttrykk for hvor godt det er å være samlet med kollegaer på denne måten, via skjermen. I Oslo snødde det riktignok da Vikram sa: Kanskje vi kan si at oppmerksomhet er som en sol. Den lyser ikke bare opp – den varmer også. Oppmerksomhet har en iboende vennlig kvalitet.
En av deltakerne satte også ord på det mange av oss sikkert kjenner på i en usikker og uforutsigbar verden: Vi trenger det vi holder på med her for å bli sett, lyttet til og ivaretatt – som er viktig å gjenerobre når det er frykten som er ute og går.
Takk til innledere og deltagere som alle bidro til en varm, vakker og vennlig start på dagen en tirsdagsmorgen.
Redaksjonen har bedt Kristine Lauve Steensen snakke med Henning Herrestad om hvordan gestaltterapi ser på sorg. Henning har basert seg på gjengse psykologiske teorier om sorg, Kristine har behandlet klienter i sorg som gestaltterapeut. De er også begge aktive i sorggruppearbeidet til Fransiskushjelpen i Oslo. Her møtes en klinisk gestaltterapeut og en erfaren gestaltteorileser – og tenker til et undrende samspill. Hva kan gestaltterapi bidra med, for mennesker i sorg?
Av Henning Herrestad og Kristine Lauve Steensen
Fra Chat GPT til PHG
Kristine Steensen
Kristine: – Sorg er noe vi alle har hatt, eller kommer til å oppleve, i løpet av livet. Vi kan snakke om sorg knyttet til mange ulike typer tapsopplevelser. Men i denne samtalen skal vi konsentrere oss om sorgen over å ha mistet noen en er glad i. Hva sier gestaltterapiteorien om det? lurer jeg på.
– Men, Henning, hva gjorde deg interessert i dette temaet?
Henning: – Det rare er at selv om jeg har skrevet om gestaltterapi i mange år og har arbeidet med sorg og sørgende i enda flere år, har jeg aldri satt meg ordentlig inn i hva gestaltterapeuter har skrevet om hvordan man ser på utfordringene sørgende har i lys av gestaltterapi. Ikke før jeg ble utfordret til å gjøre det.
Kristine: – Hvor er det naturlig å begynne synes du?
Henning Herrestad
Henning: – Jeg prøver å følge med i tiden, så jeg spurte tre kunstige intelligenser om å oppsummere litteraturen om gestaltterapi anvendt på sorg.
– Claude AI endte oppsummeringen med at forskning underbygger at gestaltteknikker kan være effektive når man skal hjelpe mennesker i sorg, spesielt med å gi uttrykk for følelsene, finne utløp for ambivalente følelse, legge til rette for lukking (closure) samt å fremme økt varhet i sorgprosessen.
– Chat GPT konkluderer med at samlet sett viser litteraturen at gestaltterapi kan være en effektiv tilnærming til sorgarbeid ved at den fremmer en helhetlig bearbeiding av følelser, hjelper med å løse ufullendte hendelser og gir rom for transformasjon og personlig vekst.
– Mens Google Gemini konkluderer med at gestaltterapi tilbyr en unik og effektiv tilnærming til å møte sorgens kompleksitet. Ved å fokusere på varhet om her og nå, å gi uttrykk for følelse og varhet om kropp kan det hjelpe individer å heles etter tap og gjenoppbygge livene sine.
– Vakkert, ikke sant?
Kristine: – Tja, jo da. Men jeg er mer interessert i å spørre den vakre intelligensen din egentlig. Jeg vet at du har studert Paul Goodman spesielt, men også Fritz Perls, og vil gjerne høre hva du har festet deg ved at gestaltterapi skal være etter å ha lest dem.
– Hvordan ser de på sorg fra et gestaltperspektiv?
Et feltteoretisk perspektiv
Henning: – Jeg er helt enig i at vi bør starte med å spørre oss hvordan vi kan forstå sorg ut fra grunnboken i gestaltterapi – den vi forkorter PHG etter forfatterne Perls, Hefferline og Goodman. Men, jeg er også blitt utfordret til å være tro mot den felt-teoretiske forståelsen Goodman introduserer, så jeg vil forsøke å tolke det som står i PHG i lys av George Wollants bok Gestalt Therapy. Therapy of the Situation. Det er først når vi gjør det, at PHG blir et korrektiv til mye av det som skrives om sorg ut fra andre teoretiske utgangspunkt enn gestaltterapi.
Kristine: – Jeg har også gjenlest Wollants nå for å kunne snakke med deg om dette, og han skriver godt om felt, men hvorfor velger du akkurat Wollants når det er så mange som skriver om felt-teori?
Henning: – Jeg synes Wollants er god til å spissformulere hva felt-teori handler om, og til å påpeke hvor Goodman faller tilbake til Perls snevre forståelse av at alt handler om kroppen. Mens en vanlig forståelse av PHG er at behovet organiserer feltet, sier Wollants at feltet former behovet.
Kristine: – Dette er interessant, at feltet former behovet. La oss se litt på hvordan det kan se ut i et sorgfelt. Er det i orden at jeg deler noe fra min personlige sorghistorie her?
Henning: – Ja, gjør det.
Kristine: – Takk. Dette er mye av bakgrunnen for at jeg i dag er sorggruppeleder for unge etterlatte etter selvmord i Fransiskushjelpen. Jeg gir en kjærlig klem til ungdommen i meg sammen med de andre som har mistet til selvmord.
– Da jeg var 16 år, tok en av kameratene mine livet sitt. Han var en politisk engasjert og fortvilet ungdom som slet med å finne mening med hvordan verden fungerer. Det klareste minnet mitt av ham er imidlertid ikke hans flammende politiske monologer, men hvordan det var å holde min lille hånd i hans store, grove, firkanta neve. Jeg kan gjenkjenne avtrykket av hånda hans fremdeles. Vi var bare ungdom og visste ikke hvordan vi skulle støtte hverandre – vi som var glad i ham. Det var heller ingen voksne som forsøkte å snakke med oss. Så vi drakk øl isteden, og forsøkte å drive hans politiske engasjement videre, i hans ånd.
– To år senere tok en annen kamerat også livet sitt – en i den samme vennegjengen. Han hadde sett opp til vår avdøde kamerat. Mente han gjorde det eneste riktige mennesker i vår tid kan gjøre ved å ta livet sitt. Da vi drakk gravøl i taushet etter begravelsen på den lokale puben, en forvirret gjeng med ungdom som forsøkte å finne en mening bak det som rammet oss, kom faren til den avdøde bort til oss og sa: «Dette slutter nå. Ingen av dere får lov til å tenke at det sønnen vår gjorde var en god løsning. Det var det ikke. Det er ingenting som er så vanskelig at vi ikke kan løse det sammen. Men dere må prate om det.»
– Det var første gang på de to årene at jeg gråt.
– Jeg husker det øyeblikket helt klart. Når jeg ser tilbake på det tror jeg at jeg hadde ventet på at noen voksne sa noe slikt. Noe jeg kunne holde fast i. En retning. Det endret min sorgprosess og min tilgang til å savne, være sint og stille spørsmål.
– Jeg deler denne historien med deg nå fordi jeg tenker at den illustrerer hvordan feltet former behovet. Hvordan feltet vi ungdommene var av etter det første tapet var fiksert, «dirrende», og tappet for pust og kreativitet, som en tikkende bombe. Det var ikke tilgang for hver og en av oss til å identifisere noe behov. Det førte til ulike kreative tilpasninger som å drikke øl, utagere politisk og – som for vår venn, å ta livet sitt.
– Kan du forstå det?
Henning: – Takk for at du delte denne erfaringen. Og ja, jeg kan forstå det.
– Jeg har også en slik erfaring. Jeg elsket min mormor, som bodde i nabohuset hele min oppvekst. Når hun ble gammel, mistet hun livslysten og nektet å spise. Jeg prøvde å overtale henne til å begynne å spise igjen, og min mor fortsatte hver dag med litt for lite hell. Etter seks måneder kollapset mormor en vinterdag og døde. Jeg hadde både en følelse av avmakt og en følelse av skyld for ikke å ha gjort nok for å hindre dette. Jeg hadde et behov for å forstå hva det var som traff oss. Jeg søkte meg til selvmordsforskning og sorgarbeid.
Kristine: – Takk for at du fortalte det, Henning.
– Som gestaltterapeuter med et feltperspektiv er vi oppmerksomme på hvordan våre egne livserfaringer kan fremtre i feltet. Wollants foreslår forøvrig å erstatte begrepet «felt» med «situasjon». Jeg kan like at «situasjon» er et mer dagligdags begrep, med svakere referanse til fysikken enn det «felt» har, men jeg syns det er noe forvirrende å følge når begrepet «situasjon» både brukes om situasjonen her og nå og om «personens livsverden».
Henning: – Wollants rendyrker en fenomenologisk forståelse. «Min livsverden» er min opplevelse av meg selv og den verden jeg lever i. Hver og en av oss opplever verden forskjellig og har derfor sin egen livsverden. «Situasjonen» er den delen av min livsverden som jeg opplever er relevant for hvordan jeg opplever meg selv i verden akkurat nå. Det er en flytende grense. Kanskje er jeg bare opptatt av det som er i rommet og i vårt møte her og nå, og kanskje er jeg fylt av alt jeg har med meg inn i rommet.
Kristine: – Ja. For personen er her og nå, livsverdenen og samfunnet som rammer det hele inn er ulike deler av samme totale situasjonen.
Henning: – Nettopp. En klient som forteller om hvordan livet er vanskelig for tiden, har en «situasjon» som omfatter både rommet og det som skjer i møtet med terapeuten, men også alt det andre klientens liv er fylt av for tiden.
– Wollants understreker at felt-perspektivet innebærer at om en person møter sin situasjon med en kreativ eller en fiksert tilpasning må forstås både ut fra krav i form av ønsker, lengsler, interesser og behov i personen selv og krav personen opplever å møte i situasjonen. Dette kan være opplevelsen av at andre mennesker forventer noe av deg, eller at det ligger et krav i situasjonen selv.
Kristine: – Jeg synes «krav i situasjonen selv» høres nesten religiøst ut. Som en Gud eller overmakt som formaner og vi små mennesker adlyder viljeløst…
– Men det er en gjensidighet i dynamikken her, er det ikke, at krav i personens behov påvirker og påvirkes av krav i situasjonen – og motsatt?
Henning: – Hvis du for eksempel blir overrasket av uvær i fjellet, så vet du at du må finne ly eller holde deg i bevegelse om du ikke skal fryse i hjel. Objektivt sett er det ditt eget ønske om ikke å fryse i hjel som gjør at du søker ly og ikke legger deg ned. Men det er viktig å fastholde det fenomenologiske perspektivet.
– Det er hele tiden snakk om hvordan du subjektivt opplever situasjonen. Om du går ute i stormen, er det ikke sikkert du subjektivt opplever annet enn at det er nødvendig at «jeg må finne ly» eller «jeg må holde varmen». Fenomenologiske filosofer er opptatt av hvordan verden umiddelbart framstår for oss før vi har tenkt og analysert situasjoner ut fra våre teorier og modeller om hvordan verden er objektivt sett.
Et feltteoretisk perspektiv på sorg
Kristine: – Så for å bevege oss over til sorg. Hvordan inviterer Wollants bok til en ny forståelse av sorg?
Henning: – Wollants skriver at gestaltterapi er en fenomenologisk undersøkelse gjort av klienten, støttet av terapeuten, av hvordan klienten nåværende situasjon er gestaltet. Med gestaltet mener han hvordan interaksjonen mellom klienten og det klienten opplever som situasjonens krav er organisert.
– Så hvis en klient forteller at en nær person er død, så kan du som terapeut assistere klienten i å undersøke hvilke ønsker, lengsler og behov klienten selv kjenner på i denne situasjonen, altså hvilke «krav» klienten stiller i denne situasjonen. Men du kan også undersøke hvordan klienten opplever at det stilles krav fra omgivelsene. Hva er det hen må forholde seg til i denne situasjonen? Hvilke mønstre går igjen i hvordan klienten forholder seg både til sine egne og situasjonens krav?
Kristine: – Jeg vil gjerne at vi anvender det du sier om «klientens krav til situasjonen» på et klienteksempel. Da blir det hele litt nærmere virkeligheten. Jeg har kalt han Tor.
– «Tor» mistet sin far i en ulykke for en tid tilbake, og oppsøker gestaltterapi for å få hjelp til å «stå i situasjonen» som han sier.
– I den første timen forteller han om hvordan faren døde. Jeg legger merke til at stemmen er monoton, blikket hviler ut i rommet, pusten er umerkelig for meg og han sitter helt stille. Teen jeg har servert, som han takket ja til da han kom, blir stående urørt på bordet og blir kald. Det er mange ord. Jeg lytter med hele meg og lar kroppen respondere på de voldsomme detaljene Tor beskriver – som står i kontrast til den stille og ubevegelige kroppen. Da Tor er ferdig med å fortelle blir vi begge stille. Jeg føler jeg bør si noe, men jeg finner ikke ord.
Henning: – Jeg tenker at når du lar ham fortelle om hvordan faren døde, så er du i gang med å støtte klienten i en fenomenologisk undersøkelse av sin situasjon.
Kristine: – Jeg ser at jeg ikke var så opptatt av historien han fortalte, men av hvordan Tor framstår i rommet og hva jeg blir var om skjer i min egen kropp i møte med hans stille og ubevegelige kropp.
– Jeg er inspirert av hva Wollants skriver om hvordan man kroppsliggjør situasjonen. Han bruker uttrykket «bodying forth the situation» som peker på hvordan personen og dens miljø forenes og fortelles gjennom kropp. Kroppens væren er sånn sett av situasjonen.
– Så når min kropp speiler klientens kroppsspråk, bevisst eller ubevisst, så får jeg selv varhet om hva klienten føler i kroppen i denne situasjonen. Og ved å vise klienten min speiling gir jeg klienten muligheten til å bli oppmerksom på hvordan alt han føler former hvordan kroppen hans er. Dette er en like viktig kilde til innsikt som å høre klienten fortelle om sin situasjon utenfor terapirommet.
Henning: – Det er jeg helt enig i.
– Wollants var elev av Laura Perls. I mine artikler om Laura Perls (del 1 og del 2) har jeg skrevet om hvordan det du sier nå reflekterer Laura Perls forståelse av gestaltterapi. Dette er en del av hvordan terapeuten assisterer klienten i en fenomenologisk undersøkelse som omfatter hva som foregår i klienten i møte med situasjonen. Ved å dele egen varhet er vi mer hjelpsomme enn om vi bare spør klienten «hva føler du nå», for da får ofte bare fatt i hva klienten tenker om seg selv.
Situasjonens krav til klienten
Kristine: – Ett annet klienteksempel, som kan illustrere «situasjonens krav til klienten», kan vi kalle «Anine». Hun har nettopp fått inkassovarsel på kremasjonen av sin mor. Anine hadde videresendt den første fakturaen til banken for betaling, men banken hadde ikke fulgt det opp. Anine ble urolig av inkassovarselet, de hadde ikke hatt urnenedsettelse enda engang, og alt var sårt. Hun ble veldig urolig, og fikk problemer med å sove, så legen skrev ut Sobril til henne.
– I terapien med meg tok det lang tid før vi kunne kontakte hvordan tapet av moren beveget henne. Jeg som terapeut ble frustrert og utålmodig over det. Det oppleves som at samfunnet forstyrrer adgangen til en naturlig sorgprosess.
Henning: – Jeg antar du ble frustrert over at hun snakket mye om alle disse kravene fra situasjonen du ikke kunne gjøre noe med.
– I stedet for å tenke at samfunnet forstyrrer en naturlig sorgprosess, kan vi si at ulike samfunn gir ulike sorgprosesser. Det finnes ingen naturlig og uforstyrret sorg.
– Og jeg tror du undervurderer hvor viktig det er at du som terapeut er klientens vitne på vanskelighetene klienten utsettes for. I møte med ufølsomme myndigheter og mennesker, er det lettende for mennesker å få bekreftet at det ikke er de som bør skamme seg, at det er normalt å reagere slik de gjør, at de ikke er psykisk syke fordi om de reagerer som de gjør. Det er med å gi dem den støtten de trenger for å klare å møte kravene i sitasjonen med en mer kreativ tilpasning.
Kristine: – Du har jo truffet mange mennesker i sorg i Fransiskushjelpen, og jeg tenker det er nyttig for oss gestaltterapeuter å vite noe om hvordan helse- og sosialvesenet forøvrig møter sørgende. Det er viktig for å forstå situasjonen. Kan du si noe om det?
Henning: – Ja, la meg dikte videre på hva Tor kan stå overfor akkurat nå. Kanskje er han i en jobb der det er lite rom for tilrettelegging. Når han nå opplever at han er tung til sinns, umotivert, ukonsentrert, har problemer med å huske og sover dårlig, så er han redd han ikke klarer å levere slik ledelsen forventer. Den første uken etter dødsfallet fikk han velferdspermisjon med lønn for å ordne med bisettelsen og alt som måtte ordnes. Nå er det ikke mer permisjon å få.
– Så nå går Tor til fastlegen, forteller hvordan han har det og ber om sykemelding. Legen er en samvittighetsfull dame som kjenner NAVs veileder for sykemeldinger. Hun vet derfor at uansett hvor dårlig Tor fungerer på jobb, så er det ikke anledning til å gi ham sykemelding. For NAV skriver eksplisitt at det ikke er anledning til å gi sykemelding ved normale sorgreaksjoner.
– Her møter Tor samfunnets angst for at han skal være en byrde for samfunnet. Legen fant kanskje derfor isteden en diagnose for en psykisk lidelse med akkurat de samme symptomene som de Tor presenterte. Noen får diagnose depresjon, og den kan hefte ved dem i årevis. De fleste får diagnosen «situasjonsbetinget psykisk ubalanse» som kan være utløst av sorg.Når det har gått seks måneder siden dødsfallet, og du fortsatt har de samme sorgreaksjonene, kan du nå få diagnosen «forlenget sorglidelse».
– En av de sentrale forskerne bak diagnosen forklarte at de satte grensen seks måneder etter dødsfallet fordi de fant at da orket ikke familie og venner å støtte den sørgende mer. Alle kan få sykemelding hvis de bare går med på at de faktisk har en psykisk lidelse utløst av sorgen.
– Hvis Tor er så redd for ikke å prestere på jobb slik han tror det forventes, som jeg antar, så er det et lite offer å godta en diagnose om at man har en psykisk lidelse for å få den sykemeldingen han kjenner han trenger. Om legen er samvittighetsfull, vil det bli flere angstfylte møter med henne om å forlenge sykemeldingen. For igjen spøker NAV og en presset sykelønnsordning i bakgrunnen. Angsten hos NAV er at langtids sykemeldte faller ut av arbeidslivet og ender på uføretrygd.
Kristine: – Så en helt normal reaksjon på sorg kan bli gitt diagnosen depresjon eller forlenget sorglidelse dersom det tar for lang tid eller er for krevende for dem rundt?
– Det er fortvilende sett fra et sted med tillit til den paradoksale endringsteorien. Det skjer jo ingen endring når samfunnet som skal hjelpe personen, unngår å forholde seg til det som er.
– Men nå sporet jeg oss litt av. Skal vi gå et hakk tilbake til PHG igjen? Paul Goodman levde jo selv med sorgen etter sønnen Marty som døde i 1967. Formet det hva PHG sier om sorg?
PHG og Goodmans syn på sorg
Henning: – Nei. PHG kom ut i 1951 lenge før Marty døde. Goodman hadde skrevet om hvordan man overskrider (transcend) sorg gjennom kunst. Men når han selv ble konfrontert med tapet av sin egen sønn, så ble han stående fast, og fant ingen vei til transcendence før han ble innhentet av sin egen død.
– Goodman skriver et avsnitt om sorg i PHG (1951/1996, s 359-360), men slik jeg tolker det, så er han ikke ute etter å forklare sorg. Han bare bruker sorg som et eksempel på en av flere situasjoner med en vedvarende smerte.
– Hans poeng er at smerten vil fortelle oss noe, så det å unngå den er en dårlig løsning. Hvis vi ikke kjente smerte når vi er i sorg, ville vi lett bare ha fortsatt som før uten å ta en tilstrekkelig «timeout» til å bearbeide tapet. Det kan fremstå som at Goodman ikke klarte å følge sine egne teorier om sorg når han selv ble rammet av den.
Kristine: – Så Goodman skriver om en indre sorgprosess, en bearbeiding av tapet?
Henning: – Ja, han beskriver det også som en indre konflikt mellom en forståelse av at nå er ting endret og lengsler og minner om det som var. Han bruker uttrykket «sorgarbeid» om reorienteringsprosessen man må gjennom. Dette er veldig konvensjonelle tenkemåter om sorg som en indre prosess.
– Jeg tror Goodman lener seg på det fordi han vil overbevise leseren om at vedvarende smerte har en funksjon ved å appellere til en funksjon han tenker leseren vil kjenne igjen. Men han skriver også:
Emotional suffering is a means of preventing the isolation of the problem, in order that, working through the conflict, the self may grow in the field of the existent.
– Det er en setning Wollants vil like tror jeg. Her er det for det første en henvisning til at målet med prosessene vi går gjennom ikke er balanse eller følelse av velvære, men vekst; «that the self may grow».
– For det andre er stedet hvor vekst finner sted «in the field of the existent» som jeg tror Wollants ville oversatt med «situasjonen her og nå». Så den følelsesmessige smerten tvinger oss til å møte situasjonen her og nå på en måte som skaper vekst.
– Når Tor klarer å finne en kreativ tilpasning til kravene han selv har (ønsker, lengsler, behov og interesser) og kravene han møter fra situasjonen, så har det skjedd en personlig vekst.
Goodmans traume-teori
Henning: – PHG har mer å si om sorg enn dette. Carmen Vázquez Bandin (2013) framhever at sorg må forstås ut fra Paul Goodmans «traume-teori». Goodman beskriver at i situasjoner med frustrasjon, sult og sykdom så blir kontaktgrensen uutholdelig stram fordi kroppens behov ikke kan dekkes av omgivelsene.
– Da arbeider kroppen for å minske spenningen gjennom hallusinasjon og drøm, livlig fantasi, besettende tanker, grubling og uro. Hensikten, sier Goodman, er å utsette problemene så kroppen får hvile og tilbaketrekning.
Kristine: – Her kan jeg nevne et klienteksempel jeg har kalt «Kristian». Han mistet sin ektemann til sykdom for tre år siden og forteller om det som har blitt et fast morgenritual for han siden. Før han lukker opp øynene om morgenen strekker han hånda over mot den andre siden av senga, og stryker over den andre puta. Og hver morgen, når han lukker opp øynene, oppdager han at ektemannen ikke lenger ligger ved siden av ham. Han blir lei seg, gråter og kjenner at han ikke orker å gjennomleve denne dagen. Han forteller at det samme skjer hver morgen.
– Jeg tenker på Kristians morgenritual som en slags daglig utsettelse av å ta inn over seg at ektemannen er død. Frem til han lukker opp øynene kan han leve i en virkelighet der ektemannen fremdeles finns der sammen med han. Jeg ser på denne type kontakt med avdøde som en åpen portal inn til å utforske hvordan relasjonen til avdøde ikke lenger er som den var.
Henning: – Jeg har også hørt sørgende fortelle om mange merkelige opplevelser som kan gis en psykologisk forklaring med det Goodman skriver om. Det er veldig vanlig å høre den avdødes stemme, å oppleve at man plutselig ser den avdøde på gaten, og så var det kanskje en fremmed når man så nærmere etter. Mange opplever at den døde henvender seg til dem i drømme eller at de drømmer at den døde er levende.
– Skal vi tro Goodman så bidrar alt dette til å gi dem utsettelsen de trenger til å ha krefter til å bearbeide sorgen.
Kristine: – Så igjen er Goodman opptatt av indre psykologiske prosesser i stedet for å se det i et feltteoretisk perspektiv?
Henning: – Ja, Goodman skriver først at en uforstyrret kontaktsyklus fører til at likevekt er gjenopprettet og at organismen er som i søvne. Det er en henvisning til Perls forståelse av organismen som en mekanisme som søker likevekt gjennom å få dekket behov.
– Wollants skriver om dette:
This is the part in the theory of Gestalt therapy in which Goodman (PHG, 1951/1994) got stuck in the dualistic, individualistic and intrapsychic language that is not compatible with the phenomenological, field-theoretical and relational view he describes in the first chapter of PHG. In fact, through this language he unwittingly reinstated the traditional separation between person and world.(Wollants, 2007, s. 98-99)
Goodmans nevrose-teori
Kristine: – Mener du at vi bør forkaste denne delen av PHG?
Henning: – Vi kan ikke forkaste den. For «traume-teorien» er utgangspunktet for teorien om nevroser. Når denne situasjonen av fare eller frustrasjon bare vedvarer, kan det som var en kreativ tilpasning i en akutt situasjon, setter seg i kroppen som en muskelspenning (og mangel på varhet) som man ikke er bevisst. Dette kaller PHG en «nevrose»:
To sum up, we have here the typical picture of neurosis: under-aware proprioception and finally perception, and hypertonus of deliberateness and muscularity. (PHG s. 264-265).
Dette kan vi kalle Goodmans «nevrose-teori», og nevrose-teorien er igjen det vi baserer vår forståelse av fikserte tilpasninger på.
– Kort fortalt, når vi ikke klarer å møte situasjonens krav, fordi det ikke er nok støtte i situasjonen til å finne en kreativ tilpasning, så henfaller vi til fikserte handlemåter der vi handler uten full varhet for situasjonens krav. Slike fikserte handlemåter blir til ubevisste mønstre og varige muskelspenninger, og de gir ikke den veksten man får ved å finne kreative tilpasninger til situasjonens krav. Dette er essensielle deler at teorien om gestaltterapi.
– Men, som du ser av min gjengivelse, så kan vi tolke teorien til å handle om situasjonens krav, og mulighetene de gir for vekst, framfor å tolke teorien som kun å handle om å få dekket egne behov for å komme i likevekt igjen.
Sorg og kjærlighet
Kristine: – Jeg opplever at vi har snakket om hvordan den individuelle og den situasjonelle sorgen er gjensidig og dynamisk forbundet sett fra et feltteoretisk perspektiv, og at feltteorien er et godt grunnlag for å favne den kompleksiteten sørgende står i. Det har vært nyttig for meg å bli bedre kjent med.
– Du har invitert oss til å se sorgen i lys av Wollants og PHG. Hva har du blitt klar over i forhold til det?
Henning: – Jeg har lenge holdt foredrag om hvordan vi kan skifte fra et medisinsk blikk på sorgen som et «traume» som skal heles til et sosialt blikk på sorgen som en «integreringsprosess» i et nytt liv. Jeg var ikke klar over at gestaltterapi, når den er felt-orientert, har integrert dette sosiale blikket.
– Jeg tenker nå mer radikalt om dette sosiale perspektivet. Det er ikke noe som kommer i tillegg til et medisinsk perspektiv. Det medisinske perspektivet, som ser sorgreaksjoner isolert fra samfunnet de oppstår i, er rett og slett mangelfullt.
Kristine: – Jeg vil gjerne takke deg for samtalen vår, og gi det siste ordet til musiker og poet Nick Cave. Da vi avtalte å gjøre denne samtalen om sorg viste det seg at vi begge var vilt begeistret for han.
– Akkurat som Paul Goodman har Nick Cave også mistet barn, nemlig sine to sønner Arthur og Jethro. Platene ”Ghosteen” og ”Wild God” er inspirert av disse tapene og har vært vårt felles lydspor gjennom samtalen vår. Vi har delt kloke, presise og gjenkjennelige beskrivelser av sorg fra bloggen hans, Red Hand Files, og boken Faith, Hope and Carnage med hverandre underveis.
– Cave minner oss på at sorg jo dypest sett er en konsekvens av å ha elsket. En uunngåelig del av å være menneske blant mennesker. Og kanskje kan vi også sende en varm hilsen til den sørgende Paul Goodman med dette.
We each have our reserves of sorrow that rise to the surface, provoked by one little thing or another, to remind us we are human and that we love and that we are part of the great human story that flows along the ancient waterways of our collective and historical griefs. This breaking down is not something from which we need to be saved or cured, but rather it is the toss and tumble of life, and the occasional losing of oneself to the sadness of things is an honoring of life itself.
(The Red Hand Files # 228)
Referanser:
Cave, N. (2023) Faith, Hope and Carnage, Cannongate Books, London.
Masquelier, G. (2002) Gestalt Therapy: Living Creatively Today, Eget forlag, Beauvais, Frankrike.
Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1996) Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality, London (første utgave 1951, Julian Press, New York)
Vásques Bandin, Carmen (2013) Loss and Grief. Sometimes, just one person missing makes the whole world seem depopulated, in Francesetti, G., Gecele, M., Roubal, J. (2013) Gestalt Therapy in Clinical Practice – From Psychopathology to the Aesthetics of Contact, FrancoAngeli – Gestalt Therapy Book Series, Milano, Italia.
Wollants, G. (2008), Gestalt Therapy: Therapy of the Situation, Faculteit voor mens en samenleving.
Betraktninger fra NAFKAMs Pasientsikkerhetskonferanse 2024
På årets pasientsikkerhetskonferanse i regi av NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin) handlet det ikke bare om trygghet for pasienter. Utøverne er svært opptatt av merverdiavgiften, av faglig synlighet og av anerkjennelse. NAFKAM har registrert et dramatisk frafall i Utøverregisteret for alternativ behandling etter gjeninnføringen av mva-plikten i 2021. Hvilken verdi har registeret for oss som gestaltterapeuter idag?
Skrevet av: Marianne Winnæss
Registeret for alternativ behandling
NAFKAMs oppdrag fra myndighetene er å følge opp pasientsikkerheten i alternativ behandling. De har oversikt over forskning og forvalter utøverregisteret, men de har ikke ansvar for å rydde opp, endre eller stramme inn reglene for å være registrert.
Helsedirektoratet eier registeret og har signalisert at de avventer en gjennomgang av autorisasjonsordningen for psykologer og andre godkjente helseaktører per idag, før de vil ta stilling til mva for utøvere av alternativ behandling. NAFKAM adresserer både kravene til – og fordelene med å være oppført i registeret, og inviterer aktørene til dialog om hva som kan styrke registerets funksjon.
Fra pasientsikkerhetskonferansen til NAFKAM (NAFKAMs bildearkiv november 2024)
Registerets historie – fra bro til kløft
På 1990-tallet var hensikten med etableringen av Utøverregisteret for alternativ behandling å ha en oversikt over komplementære behandlere som kunne vise til forskningsbasert effekt og forsvarlig praksis. Registeret var tenkt å fungere som en bro mellom offentlig og komplementær/ alternativ behandling, som et ledd på veien til offentlig godkjennelse. I dag føles avstanden større ut enn noen gang. Hva har skjedd på veien?
Flertallet av utøverorganisasjonene representert i registeret fra begynnelsen, ønsket en registerordning basert på foreningsautonomi framfor at enkeltindivider svarer til registerets felles kvalitetskrav. Det vil si at medlemmene i alternativregisteret forholder seg til sine foreningers krav til kvalitet og kompetanse, og at foreningene blir godkjent som registrert alternativ utøverorgansiasjon.
I 2004 kom Loven om alternativ behandling, med begrensninger for utøvere av alternative behandlingsformer. Blant annet ble det forbudt å bruke medisinske begreper og å markedsføre metodene som medisinsk effektive.
I 2007 vant foreningen for Tankefeltsterapi gjennom et søksmål mot Helsedirektoratet for å bli godkjent som forening i utøverregisteret. Dette svekket de opprinnelige kvalitet- og utdanningskravene for registrerte foreninger. En lang rekke aktører som kun ønsket sikring av mva fritak, inkludert fiktive foreninger, fikk dermed tilgang til oppføring i registeret.
I 2021 gjeninnførte daværende nestleder i Helse og omsorgskomiteen Sveinung Stensland (H) mva på all alternativ behandling.
Siden da har NAFKAM registrert raskt synkende medlemstall.
Når «alternativ» stempler oss ut
Under en av diskusjonene på konferansen hørte vi fra akupunktørforeningen at fysioterapeuter kan tilby akupunktur i sin praksis etter et fullført “helgekurs”, mens profesjonelle akupunktører med fire års utdanning anses å ikke yte offentlig godkjent helsehjelp, og er dermed mva pliktige.
Dette setter situasjonen i utøverregisteret for alternativ behandling på spissen, og synliggjør frustrasjonen aktørene har til felles over manglende faglig anerkjennelse. Ordet ”alternativt” har blitt en belastede merkelapp som undergraver kompetanse mer enn å sikre den. Hensikten med opprettelsen av registeret, var det motsatte. Myndighetenes unyanserte gjeninføring av mva har bidratt til å forsterke en form for mistro ovenfor seriøse aktører.
Som gestaltterapeuter trenger vi tydelig å definere oss selv som faggruppe – og lande hvor vi mener vi hører hjemme: er vi helseaktører, eller er vi humanister? Skal vi jobbe for anerkjennelse innenfor helse, eller skal vi etablere oss som et alternativ? Hva er i tilfelle vår alternative arena? Er det verdt å jobbe for gjenopprettelse av kvalitetsikringen i alternativregisteret – eller er tiden inne for å se oss om etter en annen tilhørighet?
Forskning på gestaltterapi
Det var ikke bare frustrasjon å dele på konferansen.
Marianne Winnæss og Elisabeth Eie
Styret i NGF, representert ved Elisabeth Eie og Marianne Winnæss, snakket med prosjektleder Trine Stub fra NAFKAM som er igang med et forskningsprosjekt for å kartlegge gestaltterapi i Norge. Dette er et spennede og velkomment initiativ, som har kommet litt overraskende på oss. Styret i NGF er på ballen og skal samarbeide med NAFKAM om dette.
Vi har tro på at utfallet av forskningen kan bidra til å gi gestaltterapi et løft. Med data om oss innsamlet utenifra, kan vi få kjærkommen støtte i møte med myndigheter, brukere og andre fagmiljøer. En kartleggende spørreundersøkelse er på gang, og den blir mest sannsynlig sendt ut til medlemmer i begynnelsen av 2025.
Hvor går veien videre?
Diskusjonene under konferansen ble oppsummert med flere gode innspill til hva som skal til for å løfte alternativregisteret ut av “krisen.” NAFKAM har gjennomført en spørreundersøkelse blant medlemmer hvor de blant annet spør om interessen for et “bivirkningsregister” for å styrke pasiensikkerheten.
Mange er positive til dette. Vi (styret i NGF) tviler på om oversikt over bi-effekter vil ha en tryggende effekt for våre klienter.
Mange er positive til innføring av felles helsefag i utdannelsene, som et skritt på veien mot offentlig godkjenning. Her kan det være forskjell på hva som er relevante krav for de forskjellige aktørene. Diskusjonen er oppløftende – og en påminnelse om at vi står ved et veiskille som fagmiljø.
Å jobbe for nytt mva fritak er seigt. Ingen myndighetsaktører har hastverk med å gjøre noe med Utøverrregisteret for alternativ behandling, selv om NAFKAMs initiativ til kvalitetsløft er positivt.
Videre dialog med NAFKAM
Det kan virke meningsløst å være medlem i et register som ikke gjør så mye annet for oss nå enn å knytte oss til mva og et dårlig navn. Men det er likevel på denne arenaen, i regi av NAFKAM – at det dukker opp håp om endring. Myndighetene ønsker å identifisere hvem som “kan sies å yte helsehjelp” i alternativregisteret, og diskusjonene om hva som skal til for å få offentlig godkjenning er igang.
Selv om NAFKAM ikke har myndighet til å gjøre noen endringer i registeret, så er de vår dialogpartner og vårt kontaktpunkt mot myndighetene. I tillegg vil NAFKAM forske på gestaltterapi. Vi befinner oss i en spennende, omveltende tid som krever at vi tar tydelig stilling til hvem vi vil være.
Selvomsorg er en nødvendighet for gestaltterapeuter som både vil ta vare på sin egen helse og kvaliteten i det terapeutiske møtet, og som ønsker å stå i jobben sin som terapeut over tid.
Vi har kanskje mer øving i å merke egen kropp og mer fokus på å ivareta egne behov enn mange andre helse- og omsorgsyrker. Likevel trenger vi en påminnelse om viktigheten av selvomsorg – samt noen praktiske øvelser og verktøy vi kan implementere i vår arbeidshverdag. Webinar med Julianne Apper–Opper
Psykolog og gestaltterapeut/veileder Julianne Appel-Opper
Norsk gestaltterapeutforening (NGF) arrangerer webinar om selvomsorg for terapeuter og er veldig glade for kunne presentere den tyske psykoterapeuten Julianne Appel–Opper i den anledning. Hun har arbeidet som psykoterapeut i 30 år og har tidligere holdt populære webinar for NGF om skam og «Embodied – moving supervision». Les mer om henne på nettsiden hennes.
Informasjon om webinaret «Self-Care for Therapists»
Per Terje Naalsund intervjuet Julianne i Gestaltterapeuten i april 2024 om hennes oppmerksomhet til helsepersonells forutsetninger for å ta vare på seg selv i helsesystemene de er en del av. Vi anbefaler en gjenlesning av intervjuet som en introduksjon til temaet selvomsorg.
