Stikkord: GESTALT

Gestaltterapeuter MNGF — hvem er vi?

Skrevet av Redaksjonen

Av Rolf Aspestrand 

Jeg ønsker en faglig dialog der vi kan lære mer fra hverandre —  om hvem vi er og hva det framover skal bety å titulere seg som gestaltterapeut MNGF i Norge. Her er første bidrag til samtalen, og jeg håper flere følger etter!

ROLF ASPESTRAND har i 14 år arbeidet fulltid som klinisk gestaltterapeut MNGF og er NGF- godkjent veileder. Han har sittet 3 år i NGFs valgkomite og 3 år i NGFs styre. Rolf er en del av kontorfellesskapet Sentrum psykoterapi & veiledning i Oslo.

På Norsk gestaltterapeutforenings 20-års jubileum i 2009 ble jeg bedt om å belyse spørsmålene rundt hvordan vi som faggruppe kan arbeide for offentlig autorisasjon og refusjon for gestaltterapi i Norge. Jeg ser at vi som medlemsorganisasjon 10 år etter ikke har gitt oss selv et klart mandat i forhold til disse spørsmålene. Etter tre dialogmøter i 2018 og 2019 om Norsk gestaltterapeutforenings samfunnsoppdrag, utkrystalliserte det seg konsensus om en styrket innsats på tre områder for at vår profesjon ytterligere kan formaliseres og defineres: 

1. Enhetlig dokumentasjon
2. Gjenkjennelig profesjonsutøvelse
3. Et styrket utdanningsforløp. 

Jeg ønsker som mitt innspill i denne dialogen å si noe om hvert av disse punktene og hvordan jeg mener de berører oss i dag: 

1. ENHETLIG DOKUMENTASJON
Praktiserende gestaltterapeuter MNGF er i dag allerede en viktig del av det norske helsetilbudet. Vi arbeider med mennesker som trenger psykoterapeutisk støtte for å kunne stå i eller vende tilbake til sitt arbeid, håndtere familieansvar og livsutfordringer. Vi arbeider særlig med dem som faller utenfor retten til helsehjelp og som ikke fanges opp av spesialisthelsetjenesten, eller som trenger et supplerende privat tilbud. Vi samarbeider med ulike offentlige instanser som NAV, DPS, fastleger, skole og barnevern.

En sårbarhet vi deler som praktiserende gestaltterapeuter MNGF i dag, er at vi sorterer under en tjeneste hvis arbeid og resultater hverken blir registrert, dokumentert eller evaluert innen formelle rammer – det være seg offentlig eller privat. 

Når vi som faggruppe heller ikke selv systematisk og enhetlig registrerer vårt arbeid, bygges det ingen dokumentasjon som viser om det vi gjør har en positiv effekt på dem vi mener å hjelpe. Det dokumenteres heller ikke om den samhandlingen vi allerede praktiserer med andre helsetjenester har en positiv effekt for deler av det psykiske helsetilbudet. 

Uten dokumentasjon utelukker vi også muligheten til å etterprøve og kvalitetssikre at tjenestene vi som faggruppe gir holder mål. Manglende enhetlig registrering av vårt arbeid bidrar til at vi forblir sårbare, samtidig som vi risikerer å bli usynlige og irrelevante i helsetilbudet.

Jeg skiller her mellom den gryende og viktige forskningen som er påbegynt ved NGI (Norsk Gestaltinstitutt Høyskole) og andre deler av vårt internasjonale fagmiljø, og det som ville være en enhetlig innsamling av aktivitetstall (se faktaboks), klient- og sam- handlingsdokumentasjon fra praktiserende gestaltterapeuter MNGF. Denne sistnevnte dokumentasjonen ville sette oss og andre faggrupper i stand til å drive fram statistikk, tall og forskning på vårt faglige bidrag ut fra et psykisk helse-, folkehelse- og sam- funnsøkonomisk perspektiv. 

Et krav om felles journalprogram, som for eksempel Psykbase, ville være en start på innhenting av denne type enhetlig informasjon og data. 

2. GJENKJENNELIGHET I PROFESJONSUTØVELSEN
Medlemmer av Norsk gestaltterapeutforening (NGF) praktiserer i dag ulikt. Relativt få, sett ut fra medlemstall, jobber som fulltids gestaltterapeuter med intensjonen om å gi psykoterapeutisk støtte. Flere jobber som lærere, ledere eller fagutøvere innen helse, administrasjon, undervisning, organisasjonsarbeid på dagtid, og har klienter på deltid eller noen kvelder i uka. Noen utøver elementer fra gestaltterapi-teorien i andre yrker, og andre sier de jobber på ulike måter med ‘Gestalt’. 

Erkjennelsen av hvem vi er og behovet for å differensiere er vesentlig for å fremme vekst framfor stagnerende konfluens. En start for oss som faggruppe kunne være et tydeligere skille mellom det å arbeide med ulike deler av gestaltterapi-teorien som metode, pedagogisk verktøy, i endringsarbeid og ledelse innen ulike profesjoner – og det å arbeide som klinisk gestaltterapeut MNGF der bestillingen og intensjonen er å gi psykoterapeutisk støtte. Et utydelig skille mellom disse svært ulike oppgavene mener jeg gjør oss sårbare overfor lovpålagte krav om å unngå misvisende informasjon og forventninger overfor våre brukere, og representerer utfordringer i forhold til allerede vedtatte faglig etiske retningslinjer. 

Gestaltpraktiserende i organisasjoner (GPO) støtter opp om noe av behovet for differensiering, samtidig som skillet mellom de ulike tjenestene ikke alltid er tydelig nok. Gestaltterapeuter MNGF er tjent med å fremstå og arbeide som utøvere av en og samme profesjon, ikke ulike profesjoner med sammenfallende interesser. Mangfoldet kan jeg sette pris på, men som gjenkjennelig profesjon innen tilbud om psykoterapeutisk støtte, blir mangfoldet under benevnelsen ‘Gestalt’ med på å gjøre profesjonen gestaltterapeut MNGF utydelig. Jeg går ut fra at GPO-medlemmene har et lignende behov for å fremstå faglig tydelig overfor sine brukere. 

Et forslag kan for eksempel være å samle oss rundt tittelen ‘klinisk gestaltterapeut, MNGF’ for de som arbeider med intensjonen om å gi psykoterapeutisk støtte, og at all annen bruk av gestaltterapi-teori sorterer under annen titulering for å unngå misvisende informasjon og mulig brudd på etiske retningslinjer. 

3. ET STYRKET UTDANNINGSFORLØP
Om NGF ønsker å arbeide for å oppnå en mer formalisert rolle som kliniske gestaltterapeuter MNGF, trenger vi en tettere dialog med NGI (Norsk Gestaltinstitutt Høyskole) og andre utdanningsorganisasjoner om hvilke formelle krav vi som fagorganisasjon ønsker å stille våre medlemmer for å kunne kalle seg klinisk gestaltterapeut MNGF.

Arbeidet NGI har gjort så langt innen vårt fagfelt i Norge er uten sidestykke og er en uvurderlig og solid ramme, også for ytterligere formalisering. Samtidig er det NGF som fagorganisasjon selv som må vurdere om grunnutdanningen fra NGI eller andre EAGT-godkjente institutter i dag gjør oss faglig rustet til å kalle oss klinisk gestaltterapeut MNGF. 

Kanskje vi i NGF i for stor grad selger inn grunnstudiet og profesjonstittelen gestaltterapeut MNGF som tittel og gestaltterapi som et fag vi kan regne med å mestre etter 120 studiepoeng? Sannheten for de aller fleste av oss er at dette alene ikke nødvendigvis gir nok kunnskap og erfaring til å drive en bærekraftig praksis på en trygg og faglig forsvarlig måte. 

Om vi sammenligner oss med andre faggrupper, som for eksempel psykiatrisk sykepleie, er kravet for grunnutdanningen 240 studiepoeng som i tillegg inkluderer en helsefaglig Bachelor. Profesjonsstudiet i psykologi krever 360 studiepoeng og inkluderer også en Bachelor i psykologi i bunn. 

Allerede i dag kan NGF velge å stille høyere krav til vår egen profesjonstittel. For eksempel ved at NGF først godkjenner tittelen klinisk gestaltterapeut MNGF etter endt etterutdanning eller veiledningsutdanning godkjent av NGF eller EAGT. 

Som for andre gryende profesjoner kan ikke vi som fagorganisasjon legge ansvaret for vår ambisjon om et profesjonsstudium hos utdanningsinstitusjonene selv. Det vil være opp til NGFs medlemmer om vi ønsker å øke kvalitetskravene for tittelen klinisk gestaltterapeut MNGF. Det vil også være opp til NGF å jobbe fram dialog, samarbeidsavtaler og retningslinjer i samarbeid med relevante høyskoler som ville være interessert. Integrativterapeutenes forening (NFIT) har forøvrig klart noe lignende med Universitetet i Sørøst-Norge og tilbyr etter grunnutdanningen en videreutdanning på 60 studiepoeng for å bli godkjent som klinisk integrativ terapeut. 

ALTERNATIVREGISTERET
I vårt fagmiljø snakkes det jevnlig om behovet for å få flere klienter, markedsføre oss, komme i media, bli synlige. Jeg tror det som bidrar til flere klienter og positiv, relevant synlighet er at vi som profesjon hviler på tilstrekkelig fagkunnskap. For gestaltterapeuter MNGF er dette en viktig erkjennelse når vi vet at vår felles grunnkunnskap i dag hviler på 120 studiepoeng. Som faggruppe er vi ikke sterkere enn vårt svakeste ledd, og er heller ikke sterkere enn de krav vi selv stiller til egen profesjonsutøvelse. 

Dette henger tett sammen med de siste politiske utspill vedrørende avskaffelse av alternativregisteret. Det er kun et spørsmål om tid før krav til utdanning, forskning og dokumentasjon blir strengere for å praktisere under loven om alternativ behandling, om loven overhodet opprettholdes. I en rekke europeiske land, inkludert Sverige, har lovverket endret seg slik at psykoterapi kun kan praktiseres av autorisert helsepersonell. Dette kan komme til å skje også her i Norge i en presset politisk dragkamp om regjeringsmakt slik vi var vitne til vinteren 2018. 

Et aktuelt spørsmål for oss er om vi som fagorganisasjon ønsker å jobbe for å supplere vår grunnutdanning med de helse- og sykdomsfag som kreves for å praktisere utenfor alternativregisteret, eller arbeide for nåværende eller andre rammer som vi mener sikrer oss bedre ut fra vår modalitet og profesjonen vi ønsker å bygge. Uansett hva vi velger, trenger vi å ha et bevisst forhold til hvordan vi velger å definere oss videre – faglig og som profesjon. 

Jeg håper vi sammen fortsetter å arbeide for en stadig tydeligere definisjon og retning for gestaltterapeuter MNGF i Norge. Og til slutt en dyptfølt takk til nåværende NGF-styre og utvalg for den avgjørende jobben dere gjør for å opprettholde de gode strukturer og rammer vi allerede har. Rammer vi er helt avhengige av å opprettholde på veien videre. Jeg ser fram til det jeg håper blir en dialog framover, og oppfordrer alle medlemmer av NGF til å bli med, så vi kan lære mer om hverandre og se hvordan vi sammen kan utvikle oss som faggruppe og profesjon. 

Om artikkelen: Artikkelen ble først trykket i GESTALT nr 2/2019.

 

Gestaltmagasinet på nett

Skrevet av Redaksjonen

Av: Per Terje Naalsund

Norsk Gestaltterapeut Forening (NGF) vil i løpet av høsten lansere gestaltmagasinet.no som nå erstatter magasinet GESTALT. I tillegg har foreningen ambisjoner om å begynne å utgi en årbok for foreningen.  

Hva kommer gestaltmagasinet.no til å inneholde?
NGF ønsker et magasin som oppdaterer, informerer og øker opplevelsen av tilhørighet blant medlemmene. Magasinet skal også utvikle fagmiljøet blant våre medlemmer.

Det nye magasinet skal hvile på tre hovedsøyler:

  • Gestaltterapi som faglig teori og metode
  • Profesjonell yrkesutøvelse
  • Gestaltterapi i samfunnsdebatten (kulturelt og politisk)


Den nye redaksjonen
Redaktør for det nye magasinet er Per Terje Naalsund som tok terapiutdannelsen ved NGI 2015-2019 og som ved siden av egen praksis som terapeut, også jobber som sosiallærer ved en barneskole. Han er utdannet litteraturviter, har gjennomført fagforfatterstudiet og har jobbet som redaktør for mediepedagogenes medlemstidsskrift tidligere. Med seg i redaksjonen har han Ann Kunish, som er heltidsgestaltterapeut og -gestaltcoach og Trond Grem Wold, som nå begynner på fjerdeåret ved NGI og arbeider som seniorrådgiver innen informasjons- og dataforvaltning hos Statsnett. Redaksjonen kan inneholde ytterligere to til, så hvis noen ønsker å bidra, er det bare å ta kontakt.


Kontinuitet og brudd
Det nye magasinet på nett bør helst både oppfattes som en kontinuitet og et brudd med magasinet slik det var. Mange har forventninger om mer av det samme, men som redaktør er det  en vanskelig oppgave å fylle et format som var inspirerende for dem som startet med det, men som nå fort kan bli en tvangstrøye. Særlig det å bygge opp hvert nummer rundt et tema er vanskelig. Ved å gå over til publisering på nett blir vi mer fleksible og kan forfølge flere temaer samtidig. Kanskje kan vi også få til mer diskusjoner og dialoger, for nå er vi ikke lenger avhengig av å vente til neste nummer med å trykke motinnlegg. 

I denne prosessen med å se på hva et magasin på nett kan føre til, så har det vært viktig å snakke med dem som stod bak magasinet GESTALT. Ikke minst har det vært viktig å forstå hva som var drivkreftene bak oppstarten av det. Særlig samtalene med tidligere redaktør Erik Tresse var oppklarende.   

— Jeg så for meg et magasin om psykoterapi, som ble lest av psykologer, psykiatere og psykoterapeuter og som handlet om det mellommenneskelige, relasjonelle møtet  — fra en tydelig gestaltterapeutisk avsender

ERIK TRESSE

Visjonen bak GESTALT
For Erik Tresse var drivkraften å gjøre noe med at gestaltterapi ofte blir marginalisert.

— Når man nevner gestaltterapi, så må man alltid forklare mer om hva det er. Og ofte så møter man enten mangel på kunnskap eller nedlatenhet, innbilt eller ikke. Vi trengte både å finne nye måter å samtale med andre psykoterapiretninger på slik at vi kunne skape bedre forståelse og vi trengte å finne nye måter å snakke med hverandre på, slik at vi ikke følte oss mindreverdige og dermed kanskje innbilte oss at andre var nedlatende.

— Et av problemene med gestaltterapien er at begrepene vi bruker alltid trenger en forklaring. Derfor prøvde jeg å lage et magasin som kunne plassere gestaltterapien i landskapet for psykoterapi i Norge. Ved å snakke med representanter fra de andre psykoterapiretningene ble det tydeligere både hva som var felles for oss og hva som var forskjellig. Ikke minst var det viktig å ta opp sentrale temaer som ga mening for dem som søkte terapi, slik som angst, traumer, tilknytning og følelser. Magasinet vårt skulle bidra til at gestaltterapeuter utviklet måter å snakke om dette på. Slik ville vi også kunne gi klienter og psykologer et inntrykk av hvem vi var, uten at vi alltid måtte markere at vi var forskjellig fra andre psykoterapiretninger.   

— Jeg så for meg et magasin om psykoterapi, som ble lest av psykologer, psykiatere og psykoterapeuter og som handlet om det mellommenneskelige, relasjonelle møtet  — fra en tydelig gestaltterapeutisk avsender, oppsummerte han.  

Profesjonalitet og faglighet — klokskap og redsel
I samtalene som jeg har hatt om magasinet det siste halvåret, så har ord som profesjonalitet og faglighet ofte kommet opp.

Som ny redaktør merker jeg at det er en slags anspenthet i forventningene til bladet. Det er som om det står noe alvorlig på spill, som er knyttet opp til gestaltterapiens omdømme og status og som Gestaltmagasinet har blitt gitt i oppgave å forvalte. Jeg vet ikke om det kommer av at det skrives så lite om gestaltterapi andre steder at det lille som skrives om oss i våre egne to publikasjoner (Gestalttidskriftet og Gestaltmagasinet) ikke kan unngå å bli lest med argusøyne?

Dette påvirker selvsagt det å skrive for magasinet. Det er lett å bli redd for hva andre mener og om det en selv har ment er riktig — ikke bare faglig riktig, men også fagpolitisk riktig.

Å gjenlese gamle utgaver av utgivelsene til NGF — ikke bare GESTALT (2013-2019), men også Gestaltterapeuten (2004-2011), er fortsatt faglig inspirerende og profesjonelt engasjerende. Artiklene har holdt høy kvalitet og det har gjennomgående vært en vilje til å utforske gestaltterapeutiske posisjoner i det medisinske og psykoterapeutiske feltet. Slik jeg ser det, har det å bli klokere på oss selv, vært det dominerende behovet i situasjonen. Jeg velger å se på redselen som jeg refererte til over, som en motpol til denne klokskapen: i arbeidet med å utarbeide riktige holdninger, har idealer formet seg, og når idealer får et for fast grep om selvframstillingen, blir det vanskelig å fortelle om virkeligheten med et åpent sinn. Som relativ fersk gestaltterapeut kan jeg nå mye om idealene til en gestaltterapeut, men altfor lite om virkeligheten som møter oss som terapeuter.

Mangfold
Jeg tror derfor at den viktigste oppgaven til den nye redaksjonen er å bidra til mer trygghet og selvtillit blant de som praktiserer faget på forskjellig vis. Det skal være lov å ha forskjellige meninger og ha gjort forskjellige yrkesvalg etter utdannelsen fra Norsk Gestaltinstitutt Høyskole. Et av målene mine er at vi skal fortelle om mangfoldet av gestaltterapeuter og -coacher i stedet for om idealene for profesjonen vår. Det betyr ikke at profesjonalitet og faglighet ikke blir viktig — vi må klare å formidle at «gestaltterapifaglig» profesjonalitet kan utøves i mange former og i ulike fag.

Utvikle formidlere
Gestaltmagasinet har dessuten som viktig funksjon å bidra til å utvikle selvtilliten til de som har lyst til å skrive om gestaltterapi. Gestaltterapi er et praktisk yrke, og veien kan bli lang når vi skal formulere det vi gjør med ord. Faget trenger gode formidlere som kan gjøre gestaltterapi kjent i andre tidsskrifter, i dagsaviser og i bøker, i form av foredrag og podcaster og i radioprogrammer, på tv så vel som på youtube. Vi trenger derfor Gestaltmagasinet ikke bare som en formidlingskanal av faglige ståsteder, men vel så mye som en treningsarena for å utvikle evnen til formidling.

Fra ildsjeler til fellesskap  
Jeg har et viktig motto med meg i den nye jobben, og som veilederen min hadde fått i råd av Ruella Frank, som igjen skal ha fått det av Laura Perls, nemlig at «jeg ikke skal arbeide hardere enn klienten». Ildsjelene bak magasinet GESTALT har bygget en soild grunn for oss å stå på, nå er det vi gestaltterapeuter og gestaltcoacher i fellesskap som må bidra til at magasinet på nett blir en trygg nok arena — slik at denne endringen fører oss i retning av videre vekst og utvikling.

Vi har som mål å skape formater som inviterer til deltakelse, og så håper vi at alle vil bidra i samtalen om faget vårt.

Redaksjonen har som mål å skape formater som inviterer til å deltakelse, og så vi håper at alle vil bidra i samtalen om faget vårt.