I 2018 var Trond Grem Sagli Wold andreårsstudent ved NGI og skrev i GESTALT nr 2/2018 artikkelen «Gjenåpning av gestalter» om hvordan uvant musikk kan åpne gestalter en ellers motsetter seg for å gjenåpne. Gestaltterapeuten har tatt en prat med ham fire år etter.
Når ble du uteksaminert fra NGI?
Jeg ble uteksaminert i juni 2021, etter to år med fysisk undervisning og to år med Teams under pandemien.
Hva skrev du om i spalten «Studentliv»?
De to første årene var ekstra livs-endrende for meg, og jeg brukte mye tid på å bygge bro mellom gestaltterapiteori og det jeg opplevde rundt og i meg selv. Musikk har alltid vært viktig, mer konkret lyder og lyd-påvirkning. Nettopp derfor valgte jeg å nærme meg figur/grunn-teoriene sett fra lydens og musikkens domene.
Hvorfor var dette et viktig tema for deg?
Jeg tenker at tanker og følelser kommer til uttrykk gjennom både kropp og ord, slik teoriene legger vekt på. Samtidig har vi flere uttrykksformer, som får mindre plass i undervisningen; eksempelvis farge, form, lyd, lukt, smak og til en viss grad bevegelse. Jeg har selv erfart hvor mye lyd og musikk betyr, hvordan det kan brukes bevisst gjennom dagen, og ikke minst hvordan lyd og tanker/følelser er koblet til hverandre. Både KUT og musikkterapi utforsker dette i større grad enn gestaltterapien, men jeg ser muligheter i det å kombinere innhold fra modalitetene.
Hva tenker du nå om det du skrev/refleksjonene dine i spalten?
Jeg tenker mye av det samme. Samtidig erfarer jeg gjennom klientarbeid at hensiktsmessigheten i det å bruke lyd/musikk varierer, og det er nok sånn at enkelte tematiske figurer åpner for bruk av lyd/musikk i større grad enn andre.
Hva gjør du nå?
Jeg jobber med transformasjon, endring og digitalisering i Statnett. Samtidig driver jeg Viken Terapi sammen med Hildegunn, kona mi. Dette året har jeg ikke klienter i individualterapi, men vi har stor pågang av par, og da jobber vi sammen etter en justert versjon av Cape Cod-modellen.
Hvordan jobber du som terapeut?
I min hovedjobb, hos Statnett, kommer både gruppe-teori (faser og kriser) til direkte nytte, og så klart kontaktformene og figur/grunn. Dette ligger foran og bak hele tiden; når jeg lager presentasjoner, leder workshops og når jeg diskuterer strategi. På den måten kan jeg kombinere det spesifikt Statnett-faglige med en større forståelse for samspill og kontakt.
Når jeg har parsamtaler sammen med Hildegunn kommer jo hele utdannelsen til nytte. Samtidig må jeg understreke at læringen virkelig starter etter uteksaminering. Det er helt sant som de sier på NGI, at det er av klientene du lærer – også om deg selv. Det å jobbe med klienter er både givende og smertefullt.
Tror du studiet på noe måte endret deg som person?
Så avgjort! Forholdet til egne barn har endret seg. Forholdet til kollegaer og venner har endret seg. Forholdet til eget liv har endret seg. Jeg har omfavnet mye nytt, og samtidig har jeg mistet – eller gitt slipp på. Jeg ser min egen påvirkning tydeligere, ikke minst hvordan projeksjoner ofte stammer fra egen tilpasning. Og jeg ser hvordan jeg nærmest automatisk straffer meg selv, når energien mer hensiktsmessig kan rettes utover.
Men jeg vil trekke frem bevissthet om det eksistensielle presset (Masquelier) som ekstra viktig; disse små ordene som flyter under hele min væren-i-verden. Det har forandret meg i stor grad, og er en forandring som forandrer seg – hver eneste dag.
I 2018 var Maren Haugeto tredjeårsstudent ved NGI og skrev artikkelen «Paradoksal endring» i GESTALT nr 1/2018. Gestaltterapeuten har tatt en prat med henne fire år etter.
Når ble du uteksaminert fra NGH? – Som gestaltterapeut i 2019, og som gestaltcoach tre år før det.
Hva skrev du om i spalten «Studentliv»? – Jeg tok utgangspunkt i skrivesperren som oppsto da jeg satte meg ned for å skrive i spalten, og skrev om den paradoksale endringsteorien.
Oppgaven var jo helt åpen, vi kunne skrive om hva som helst. Ofte blir friheten en byrde og ting tar ofte mer tid. Så jeg sto og tenkte «hva i all verden skal jeg skrive?» og teksten ble basert på det som skjedde der og da.
Hvorfor var dette et viktig tema for deg? – Paradoksal ending er kanskje det teoretiske begrepet som har fascinert meg mest i gestterapifaget.
Det er spennene både slik vi møter det i konkrete situasjoner i hverdagene, men også for meg som ønsker å gjøre endringer raskt, fikse ting og ordne opp. De virkelig viktige sakene i livet, lar seg jo ikke fikse på den måten. Så i det siste har jeg vært fascinert av det motsatte, av ikke-streben og av hva som kan skje når vi slipper opp… Så jeg opplever tematikken frustrerende og tiltrekkende på samme tid, og ikke minst viktig fordi det ligger noen fantastiske muligheter der.
Hva tenker du nå om det du skrev/refleksjonene dine i spalten? – Det var et hyggelig gjensyn, og gøy å reflektere over det temaet og mine erfaringer nå som jeg er et annet sted.
Den paradoksale endringsteorien er en del av livet fremdeles, og et konkret eksempel var da jeg en periode var sykemeldt og ble tvunget til å ta ting i sitt eget tempo. Jeg var jo en utålmodig person og vant til å være sterk, men jeg så jo at jo mer og raskere jeg vil fikse situasjonen, desto lengre tid ville det ta. Men nå måtte jeg ta det med ro og erkjenne at situasjonen ikke kunne fikses raskt. Erkjennelsen ga meg en opplevelse av å måtte ile langsomt.
Hva gjør du nå? – Jeg er seniorkonsulent i konsulentselskapet til Handelshøyskolen i Bergen. Grovt sett handler jobben min om utvikling av mennesker i organisasjoner og i næringslivet, inkludert lederutvikling og konflikthåndtering.
Hvordan bruker du faget i dag? – Jeg bruker det ikke som terapeut, men i arbeidet mitt har det definitivt vært nyttig. Overordnet sett har varheten vi blir trent igjennom terapistudiet vært viktig. Det har jo alt å si for å kunne lese mennesker og for best mulig å være i kontakt med folk. Tune meg inn, så og si.
Et eksempel er hvordan jeg mye mer enn før legger vekt på det usagte når jeg jobber med enkeltmennesker som skal prøve å mestre livet og jobben bedre. Da er det helt grunnleggende å få med seg den informasjonen som ligger i det usagte, og kroppsspråk blir veldig viktig. Studiet har også hjulpet meg til å være obs på mine egne tolkninger i møtet med andre. Jeg har fått utviklet evnen til å få med meg mye mer av hva som skjer mellom meg og andre mennesker i et rom enn det jeg hadde tidligere. Det er essensielt for utviklingsarbeidet jeg gjør.
Tror du studiet på noe måte endret deg som person? – Jeg ville nok endret meg på ett eller annet vis gjennom alle årene uansett, men jeg er glad jeg har hatt med meg gestaltterapien som en slags kompanjong. Dessuten har jeg nok endret meg på litt andre måter enn jeg ville gjort ellers, og da er jeg jo tilbake til endringsteorien egentlig.
Fordi jeg jobber med utvikling, som jo er å bidra til at andre utvikler seg, håper jeg at jeg er mer ydmyk for paradoksene i livet enn jeg var tidligere. Ikke minst tror jeg at jeg bedre kan anerkjenne kompleksiteten i endring og i det å endre seg.
I forbindelse med workshopen til Julianne Appel-Opper 21.1.2021 – 23.1. 2021 publiserer vi på nytt Nora Astrup Dahms intervju med henne fra GESTALT nr 1/2018 :
Hver kropp har sin egen melodi
Selv de helt små bevegelsene har potensial til å påvirke på en annen måte enn ord, sier Julianne Appel-Opper. Med over 30 års erfaring i relasjonelt arbeide som psykoterapeut har hun godt belegg for påstanden sin. Julianne leder workshop-serien Relational Living Body Psycho- therapy i Berlin, og er også gjesteforeleser på etterutdanningen i Gestaltterapi ved Norsk Gestaltinstitutt.
Julianne Oppel-Apper i dialog med redaktør Nora Astrup Dahm
NORA (N): Hvordan skjønte du at det å arbeide relasjonelt med kropp var din vei?
JULIANNE (J): Min interesse for relasjonelt kroppsarbeide begynte da jeg var utplassert i en klinikk mens jeg studerte psykologi på 80-tallet. Jeg husker en situasjon fra en gruppeterapitime, og jeg kan fremdeles se for meg ansiktsuttrykket til en pasient som hadde sagt noe, og blitt ”utsatt for” en tolkning. Det var som jeg så ordene i rommet gå fra hode til hode. Jeg ble derimot mer oppmerksom på pasientens oppheiste skuldre, som verken ble nevnt, sett eller hørt. Jeg ble berørt av dette non-verbale uttrykket, og tok meg selv i å lure på hva slags historier skuldrene hans forsøkte å fortelle.
Julianne Appel-Opper er utdannet psykolog Dipl. Psychology, Psychological Psychotherapist, UKCP-registrert integrativ gestaltpsykoterapeut, veileder, og er besøkende lærer i psykoterapi på internasjonale institutter. Hun har 30 års klinisk praksis. Hun har bodd 12 år i forskjellige land, og har siden 2006 hatt privatpraksis i Berlin.
I de neste årene arbeidet jeg på ulike psykosomatiske klinikker. Noen av pasientene mine hadde bare én måte å kommunisere følelser på, og det var gjennom kroppen, for eksempel gjennom spenninger i ryggen. Ved å erfare stress hjemme eller på jobb, ble de musklene som hadde blitt slått som barn, anspente og harde; som om de forventet å bli fysisk straffet igjen. Kroppslige budskap som var blitt formidlet gjennom generasjoner levde fremdeles i kroppene til noen av pasientene mine, og traumatiske erfaringer ble også holdt i kroppen. Noen ganger fikk jeg følelsen av at traumet som ble holdt var for omfattende for én kropp alene, og at det trengs to kropper, pasienten og terapeutens, til å bære traumet og for å støtte den traumatiserte kroppen.
I løpet av disse årene ble jeg fascinert over hvordan kropper kommuniserer. Hvordan de beveger seg, gestikulerer, hvordan de snakker, ser, sitter ned. For meg oppleves det som om kroppene formidler sine egne historier, med et håp om at en annen kropp vil ta i mot, høre og anerkjenne dem.
Jeg hadde tidligere erfart at det å påpeke kroppsspråket til klienten veldig lett fører til at han/hun føler seg skamfull, eller at det stopper bevegelsen eller gesten. Jeg ville finne en måte å jobbe med dette på ut fra et relasjonelt, kroppslig og gestaltterapautisk ståsted, der det er to kropper i fokus – klientens og terapeutens.
N: Temaet for denne utgaven av Magasinet Gestalt er endring – hvorfor tror du endring noen ganger kan være så skremmende?
J: Jeg ser ofte for meg at jeg møter to klienter: én som nesten roper for å bli hørt, og som kan bli skuffet hvis vi ikke hører ham/henne. Og så er det en annen som sier ”nei, jeg vil ikke, jeg tåler ikke dette, jeg kan ikke snakke om det, jeg er for redd, jeg skammer meg”. Jeg tror at vi som terapeuter må prøve å finne en måte å intervenere på som inkluderer begge disse sidene.
Dette får meg til å tenke på en klient som kom til meg, og som hadde gått i terapi før. Hun hadde fremdeles utfordringer med å ta hånd om seg selv; å drikke nok vann, å sove nok – helt grunnleggende ting. Hun var forsømt som spebarn og barn. Det kroppslige uttrykket signaliserte det å forsømme seg selv på ulike måter. Armene hadde lav muskeltonus og kommuniserte: ”jeg er ikke verdt å bli tatt hånd om”, mens en anspenthet i halsområdet signaliserte: ”jeg trenger ikke å bli tatt hånd om lenger”. Lengselen, desperasjonen, og nei ́et ble kommunisert i det relasjonelle kroppslige feltet. Tomrommet i henne som handlet om omsorgssvikten forble åpent, og det var som om det bare kunne lukkes av foreldrene. Med klienter som henne, jobber jeg med «den som forsømmer» og «den som blir forsømt» (Benjamin, J. 2018) som to ulike kroppslige reaksjoner fra to ulike utviklingsstadier tilhørende dette temaet (omsorgssvikt), noe Jacobs ville kalt et ”vedvarende relasjonelt tema” (Jacobs, 2017). Klienten og jeg utviklet eksperimenter der mine armer beveget seg mens hun så på – ikke noe mer. Hun ble følelsesmessig beveget når hun så mine armer strekke seg ut for å bli tatt hånd om. Slik kunne hun føle smerten og lengselen på et kroppslig plan. Dette førte til forandring – den gamle gestalten som ble holdt i kroppen begynte å tine, slik at armene hennes kunne mobilisere lettere når hun for eksempel kjente ”jeg er tørst”.
N: Den paradoksale endringsteorien er grunnleggende i gestaltterapiteori. Hva er dine tanker rundt denne teorien? Bruker du den i ditt terapeutiske arbeide?
J: Ja, det gjør jeg. Jeg puster her og nå, sanser og utforsker hva som er akkurat nå. I arbeidet mitt med traumatiserte klienter som har blitt psykisk og/eller fysisk misbrukt eller forsømt, er imidlertid min erfaring at det ikke er nok ”fotfeste” til å bevege seg, og dermed heller ikke nok fotfeste til forandring. Den virkelige trusselen er tilstede i rommet; det er som om klienten og jeg prøver å sitte avslappet med en tiger i samme rom. Klientens ”grunn” er overveldet, altså dominert av hypo- eller hyperaktivering. Det relasjonelle kroppslige feltet er fylt med fare og med et behov for å være trygg. I disse tilfellene støtter jeg meg til de nevrobiologiske reaksjonsmønstrene, som ofte blir kalt de 5 F ́ene: fight, flight, freeze, flop and friend (Lodrick bruker uttrykkene flop og friend som forenklet kan forklares som henholdsvis ”spille død” og ”bli venn med”, red. anm.). (Lodrick, 2007).
La meg gi et eksempel: Hvis en klients nevrologiske hovedmønster for overlevelse er frys/freeze (høy muskeltonus, overfladisk pust), kan jeg for ekspempel si: ”jeg trenger å puste dypere”, mens jeg observerer hvordan klientens kropp reagerer på intervensjonen og deretter på min dype pust. Jeg erfarer at klienten mottar dette på et dypere plan uten at jeg trenger å påpeke at de skal forandre noe. Det er som om terapeutens og klientens to kropper arbeider sammen, og at vi sammen beveger oss mot et bedre fotfeste. I et slikt eksperiment spør jeg ofte: ”hvordan er dette for deg?”. Traumatiserte klienter har ofte en mangel på følelse av mestring og selvkontroll som de kan få støtte til å utvikle gjennom dette spørsmålet.
N: Du har sagt at du i ditt arbeide med klienter kontakter mer grunnen enn figuren når du jobber. Kan du si noe om hvorfor du gjør det?
J: I mitt arbeide med traumatiserte klienter der vi som nevnt ”sitter i samme rom som en tiger”, fokuserer jeg aktivt på den traumatiserte grunnen og ikke figuren. I mitt kliniske arbeid beskriver jeg dette som et passivt ”være sammen med”-modus: inviterende og lyttende. Jeg ”tar inn” grunnen: med hva slags rytmer og melodier er denne personen i verden? Hvis vi ser på kroppen som et orkester, så kommer musikerne fra alle stadier i livet. Kroppslige gestalter har oppstått i en bestemt alder og i en bestemt sammenheng. Bevegelsesmønstrene til ben, armer, hode, ryggrad osv. spiller sine egne melodier til bestemte temaer. Min erfaring er at kroppen snakker med sin egen melodi og vil bli anerkjent og lyttet til på en respektfull måte for slik å kunne si det usagte.
N: Hva er fordelene med å jobbe mer kroppsorientert?
J: Sekvensene med kroppslige eksperimenter er ganske korte, bare på noen få minutter. Det har imidlertid gjort inntrykk på meg hvor kraftfull og helende virkning denne kropp-til-kropp-kommunikasjonen (uten berøring) kan ha i den psykoterapeutiske prosessen. Det er også grunnen til min sterke tro på at det er på dette området klientens fikserte gestalter kan komme i fysisk bevegelse. Ut fra tilbakemeldinger jeg har fått fra deltagere på workshoper og fra klienter, har jeg lært at selv de helt små bevegelsene har potensial til å påvirke på en annen måte enn ord. De beveger virkelig kroppen. Impulser blir kommunisert med kroppen og man når fram til det førspråklige minnet, fra tiden før barnet har lært å snakke. Dette er gestalter som trenger å bli hørt, men som ikke har ord, eller som ikke har fått ord ennå. Å være åpen for hva klienten kommuniserer med kroppen så vel som med ord, betyr at mer av klienten blir sett, akseptert, trodd på, forstått og derfor bekreftet.
N: Ettersom du har studenter og arbeider med veiledning av terapeuter – ser du noen feller eller utfordringer for gestaltterapeuter?
J: Jeg liker å se på min egen prosess i løpet av årene jeg har jobbet som psykoterapeut. Da jeg begynte å jobbe, hadde jeg noen ganger lyst til å si til klienten ”kan du bare være der du er nå – jeg må slå opp hva jeg skal si eller gjøre videre!”. Det tok tid for meg å bli gradvis mer i stand til å være i det å ikke vite, og til å stole på prosessen slik den utvikler seg. Jeg er veldig glad i det gestaltterapeutiske ordet hvordan – det har hjulpet meg til å fortsette å være fenomenologisk og nysgjerrig. Jeg har hatt et behov for å lære mer om traumer – om kroppen generelt, om pusting for eksempel, for derved å øke min kunnskap. Kroppslige prosesser kan ikke planlegges, de bare skjer – og jo mer jeg vet om kropp, jo mer ser jeg.
Jeg har undervist siden 2001, og jeg kan se de samme prosessene som nevnt ovenfor hos studentene mine, og hos de jeg veileder. Jeg setter pris på å kunne hjelpe til læring, og på å kunne legge til rette for gode læringsforhold. På en av utdannelsene mine i Berlin, ønsket en av deltagerne å legge til i læringskontrakten vår at han ønsket å være fri til å gjøre feil. Han ga med det uttrykk for et viktig poeng, nemlig at dersom vi skal late som om vi vet alt, så kan vi ikke lære.
Spesielt i narsissistiske og borderlineprosesser blir vi psykoterapeuter utfordret til å bli eksperter med én gang eller å gå raskt til handling, og til å skulle løse alle problemer så fort som mulig. I utdannelsen min har jeg fokusert på de traumatiske og til tider tvangsmessige måtene å kommunisere på i slike prosesser. Jeg oppmuntrer til å bli var på hvordan de traumatiske 5 F´ene vises i klientens kropp. Jeg underviser på en eksperimentell og teoretisk måte om utfordringene ved ”mellomkroppslig” kommunikasjon – som for eksempel retraumatisering og destabilisering når det gjelder klienten, og det å bli påvirket på et nevrobiologisk plan når det gjelder terapeuten.
N: Tegn ved tiden vi lever i – Har du lagt merke til en endring over tid med tanke på på hva slags problemer klientene dine har?
J: I mitt daglige kliniske virke har jeg flere klienter med narsissistiske og borderlineprosesser enn jeg hadde for 5, 10 eller 30 år siden da jeg begynte å jobbe. Hvordan vet jeg det? La meg gi et eksempel. Noen ganger når jeg går ut i lunsjpausen for å trekke litt frisk luft etter en time, oppdager jeg at min persepsjon fremdeles er farget av prosessen jeg har vært i. Jeg kan for eksempel se en mann på gaten og jeg blir oppmerksom på at jeg dømmer eller nedvurderer ham. Det er som en ”sammenligne med andre”-gift – som handler om å være mer, bedre, høyere, rikere. Jeg bærer altså fremdeles ekkoet av det kroppslige feltet i min egen kropp. Jeg er til tider bekymret over om vi som psykoterapeuter klarer å ta godt nok hånd om oss selv, og jeg håper at vi ikke mister gleden over de små, vakre tingene i livet.
Hva er et «behov»? Styres vi av våre behov eller ønsker? Gjør det noen forskjell i terapirommet? Gjør det noen forskjell for hvordan vi forstår det som skjer i terapirommet? I denne artikkelen stiller jeg spørsmål ved om gestaltterapi har en godt nok utviklet teori om behov og hva som for øvrig styrer menneskers handlinger.
I Gestalt 1-2018 skrev jeg om endring og gestaltterapi basert på boken Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis (2017) av Gro Skottun og Åshild Krüger. I Gestalt 1-2019 har Gro Skottun publisert et tilsvar på min artikkel, der hun avslutter med å si «Jeg fortsetter gjerne dialogen». Jeg vil gjerne fortsette dialogen i håp om at leserne av Magasinet Gestalt også har utbytte av den.
Vår uenighet om årsak-virkning-begrepet
Et av de spørsmålene Gro Skottun og jeg tilsynelatende er uenige om er forståelsen av årsak-virkning-begrepet. I følge Skottun er skillet mellom 1) årsak forstått som lovmessigheter av typen «hver gang X så skjer Y», og 2) årsak forstått som statistiske sammenhenger av typen «hver gang X skjer er det en større sannsynlighet for at Y skjer enn at Y er en ren tilfeldighet» sammenfallende med skillet mellom A) «det medisinske paradigmet» og B) det paradigmet vi gestaltterapeuter og psykologer tilhører. I og med at nesten all moderne medisinsk forskning også baserer seg på en statistisk kausalitetsforståelse (altså punkt 2), mener jeg Skottun tar feil når hun prøver å trekke et slikt skille.
Men Skottun skriver også: «Hadde terapeuten her arbeidet ut fra en kausal medisinsk modell hadde hun spurt seg selv: hva feiler det Bjørn og hvordan skal jeg behandle ham? Hun hadde prøvd å forstå og diagnostisere sykdommen og vært opptatt av hvorfor han er syk. Som gestaltterapeut tenker vi at faren ved kausal-tenkningen er at vi må finne en eller flere årsaker til problemene for å kunne løse dem.» Hun knytter i fortsettelsen en kausal måte å tenke på til det å stille diagnoser og bruke forhåndsbestemte behandlingsforløp. Her opplever jeg at Skottun setter merkelappen årsakstenkning på en rekke ulike ting hun er kritisk til uten at det gjør ting klarere. Man kan mene at problemer kan løses uten at man finner årsaken til at problemene oppstod, og likevel drive årsakstenkning. Man kan mene at medisinske diagnoser og forhåndsbestemte behandlingsforløp er lite egnet, og likevel drive årsakstenkning.
Jeg tror det som forvirrer mange er at årsakstenkning (= kausal tenkning) er så grunnleggende for oss at den er allestedsnærværende. Hver gang vi antar at hendelse X fører til hendelse Y, er det en type årsakstenkning vi gjør. Noen ganger er vi overbevist om at X fører til Y, andre ganger bare tror vi at X muligens fører til Y. Vi bruker årsakstenkning både om hva som skaper problemer, og om hva som løser problemer. Min forståelse er at det er umulig å unngå årsakstenkning. I mine øyne kan man ikke skille mellom de som driver årsakstenkning og de som ikke gjør det – fordi alle gjør det. Det som skiller oss er hvilke årsaker vi legger vekt på. De årsakene vi legger vekt på inngår i våre forklaringsmodeller og teorier. Gestaltterapeuter har andre teorier om hva som er årsakene til endringer enn de leger og psykologer bruker.
Skottun skriver «Selvsagt må vi gestaltterapeuter tro at vi er med på å skape endringsprosesser, og vi har en svært god teori om hvordan endring kan skje.» Jeg er helt enig i at når man står overfor en klient i terapirommet, er det viktig å tro at man som gestaltterapeut er med på å skape endringsprosesser. Jeg mener denne troen baserer seg på at vi har tiltro til teorien om hvordan endring kan skje. En utfordring i gestaltterapeut-utdanningen min var at det tilsynelatende ikke var én svært god teori, men mange ulike teorier.
Jeg synes Skottun og Krüger trakk opp noen sammenhenger som antydet hvor- dan disse teoriene henger sammen. I min artikkel prøvde jeg å gjøre disse sammenhengene enda tydeligere.
Behov i gestaltterapiens teori om endring
Helt siden jeg skrev artikkelen «Endring og gestaltterapi», har det plaget meg at teorien om hvordan endring kan skje legger sentral vekt på menneskers behov uten å gi noen nærmere definisjon eller forklaring på hva behov er for noe.
Alt i innledningen til boken Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality av Perls, Hefferline og Goodman (heretter kalt PHG 1951) møter vi følgende bilde av «motoren» i alle levende organismer: «In the struggle for survival the most relevant need becomes figure and organizes the behavior of an individual until the need is satisfied, whereupon it recedes into the background (temporary balance) and makes room for the next now most important need» (PHG 1951, s xi). Dette er også en beskrivelse av mennesket som velfungerende når det uten hindringer handler for å tilfredsstille behov etter behov etter som de dukker opp.
Hos Skottun og Krüger (2017, s 23) dukker ordet behov opp i det aller første eksempelet. De kommenterer «Og når erfaringen blir tydeligere, kan hun også bli klar over behovet hun har: Vi kan da også si at «behovet gestaltes» – gis form og innhold.» Deretter dukker det opp igjen i avsnittet Behovenes betydning for regu- lering av feltet (Skottun og Krüger 2017, s 32) der de sier at «Lewin argumenterer for at det nettopp er spenningen mellom behov og motbehov som er med på å re- gulere feltet.» De fortsetter forklaringen slik: «Lewin brukte sammenligninger fra fysikken for å forklare hvordan felt reguleres. Når positive og negative krefter står mot hverandre, lades spenning, og idet spenningen lades, kommer også systemet som lades, i bevegelse. Lewin mente altså at lignende spenninger oppstår i sosiale felt mellom mennesker, og graden av spenning bestemmes da altså av behovene våre.» (Skottun og Krüger 2017, s 33).
Dette temaet møter vi igjen i avsnittet Motstridende behov i situasjonen (Skot- tun og Krüger 2017, s 103) der de skriver: «Det finnes situasjoner der vi strever med å velge fordi vi har mange motstridende behov, eller fordi vi møter store utfordringer. Da kan det være nyttig å sortere behov og bli klar over hvordan vi står fast i vår opplevelse av hvem vi er, eller hvem de rundt oss er, noe vi viser med et eksempel på Katrine og Peter. Katrine og Peter er i begynnelsen av tredveårene. De bor sammen i en liten leilighet, begge jobber mye og er aktive på fritiden. Etter ett års samboerskap ønsker Katrine å få barn. Hun er klar over at hun har begrenset med tid til å bli gravid og føde. Peter synes det passer dårlig i livet deres med et barn, de har stor gjeld, og han er i ferd med å gjøre karriere på jobben. De bestemmer seg for å vente litt også fordi Katrine er usikker på om hun passer til å bli mor.”
Eksempelet synes å illustrere Lewins bilde av at det i sosiale felt kan oppstå sterk spenning av at to personer har motstridende behov og at spenningen blokkerer endring.
Skottun og Krüger kommer også tilbake til dette i siste kapittel (21) om Endrings- modellen. Der er det et sentralt temaat klienten har stagnert i sin endrings- prosess fordi hun har motstridende behov. Stagnasjonsfasen ender med at terapeuten arbeider med å øke klientens oppmerksomhet på de motstridende behovene hun har, og at hennes unngåelsesstrategier for å dekke disse behovene står i veien for hennes utvikling (Skottun og Krüger 2017, s 322). Å forstå hvordan motstridende behov hindrer menneskers utvikling virker med andre ord å stå helt sentralt i gestaltterapi. Men hva mener vi da med «behov»?
Hva er egentlig behov?
Når vi skal ringe inn hva som egentlig er behov, er det nærliggende å begynne med det Abraham Maslow kaller grunnleggende fysiologiske behov, behovet for opprettholdelse og forsvar av den fysiske kroppen (/no.wikipedia. org/wiki/Maslows_behovspyramide 15.08.19). Kroppen trenger vann, mat, varmeregulering, søvn, å kvitte seg med avfallsstoffer. Det å nekte mennesker tilfredsstillelsen av slike behov brukes som tortur. Om disse behovene ikke blir tilfredsstilt, vil man til slutt dø. Likevel er det mennesker som velger å nekte seg selv tilfredsstillelsen av grunnleggende fysiologiske behov. For eksempel er det mennesker som velger å sulte seg selv til døde ut fra politiske eller religiøse overbevisninger.
Er det ikke nettopp et av kjennetegnene på intelligente organismer at de ikke automatisk tilfredsstiller sine behov, men kan utsette behovstilfredsstillelsen fordi de tror de da oppnår noe bedre? Jeg stusser derfor over sitatet fra PHG over om at «In the struggle for survival themost relevant need becomes figure and organizes the behavior of an individual until the need is satisfied, whereupon it recedes into the background (temporary balance) and makes room for the next now most important need.» (PHG 1951, s xi) Her beskrives tilsynelatende mennesket som en ren behovstilfredsstillelsesmaskin.
Deci og Ryan (2000) har utviklet såkalt Self Determination Theory (SDT) der psykologiske behov er et kjernebegrep. I følge Deci og Ryan (2000, s 228) prøvde Hull (1943) å forklare all atferd, også atferd som i eksempelet om Katrine og Peter, som avledet av fysiske behov. Men selv om mange typer adferd kunne sees som avledet av fysiske behov, fant de som utforsket dette sporet at det var typer av atferd, som utforskning og lek, som ikke lot seg forklare på denne måten. Dermed oppstod en ny teori som definerte psykologiske behov som noe annet enn fysiologiske behov (Deci og Ryan refererer til White 1959). Carol Dweck (2017) har videreutviklet Deci og Ryans teori. Dweck (2017, s 690) skriver at i årenes løp har psykologer foreslått utallige psykologiske behov. Men det har vist seg vanskelig å identifisere hva som kan avgrenses som et eget behov forskjellig fra andre behov, og hvilke av disse psykologiske behovene som er grunnleggende.
Problemene med å forklare hva som er grunnleggende psykologiske behov er en av grunnene til det Deci og Ryan (2000, s 228) beskriver som et dramatisk skifte i psykologisk teori rundt 1960. Skiftet besto i at man benyttet kognitive teorier der man erstattet behov med mål som et sentralt begrep i motivasjon til handling. Deci og Ryan (2000) og Dweck (2017) er eksempler på psykologer som prøver å gjenreise psykologiske behov som et sentralt begrep i teorier om motivasjon og handling. Psykologiske behov er også et sentralt begrepi utviklingspsykologi. Gestaltterapeuter er derfor fortsatt i godt selskap når de hevder at psykologiske behov er sentrale i endringsprosesser. Men hva er egentlig psykologiske behov, og hvilke psykologiske behov er grunnleggende?
Deci og Ryan definerer psykologiske behov slik «Thus, in SDT, needs specify innate psychological nutriments that are es- sential for ongoing psychological growth, integrity, and wellbeing» (Deci og Ryan 2000, s 229). Med andre ord er psykologiske behov medfødte, og de må oppfylles om man skal vokse, utvikle seg og ha god psykisk helse og velvære. Mangel på dekning av psykologiske behov vil da føre til mangelfull vekst og utvikling, som igjen gir seg utslag i dårlig psykisk helse og psykisk lidelse som motsetning til velvære.
Dweck skriver at det har vært vanskelig å finne hvilke psykologiske behov som er grunnleggende. «Thus the criteria for a basic need are as follows: irreducibility to other needs, universal high value from very early in life, and importance for well-being and optimal development from very early in life» (Dweck 2017, s 690). For å vise at noe er et grunnleggende psykologisk behov, må vi altså kunne finne atferd rettet mot å dekke dette behovet hos alle spebarn. For hvis atferden ikke er tilstede blant alle barn, er den ikke medfødt og knyttet til mennesket som art. Hvis den ikke viser seg alt mens man er spebarn, kan den være kulturelt tillært.
Ut fra definisjonen av hva psykologiske behov er, mener Deci og Ryan (2000, s. 229) å ha funnet at det er tre grunnleggende psykologiske behov «the needs for competence (kompetanse), relatedness (tilknytning), and autonomy (autonomi)». Dweck (2017, s 690) på sin side framholder også competence, hun kaller relatedness for acceptance (aksept), og vil erstatte autonomy med et grunnleggende behov for predicitability (forutsigbarhet). Disse tre finner hun er til stede fra fødselen, men litt senere former de kombinerte behov. Forutsigbarhet og aksept gir et kombinert behov for trust (tillit), aksept og kompetanse gir et kombinert behov for self-esteem/status (god selvfølelse), forutsigbarhet og kompetanse gir et kombinert behov for control (kontroll) og kombinasjonen av alle de tre grunnleggende behovene kompetanse, aksept og forutsigbarhet gir et kombinert behov for self-coherence (integritet). Til sammen utgjør dette en teori om hvilke grunnleggende psykologiske behov som må tilfredsstilles for å gi mennesker en sunn psykologisk utvikling, god psykiske helse og fravær av psykisk lidelse.
Er behov og ønsker det samme?
Hvis man forsøker å definere hva behov egentlig er, så snevrer vi inn hva vi kan kalle behov til mekanismer i mennesket som er i kroppen fra fødselen og som mennesket er avhengig av for å leve, vokse og ha god fysiologisk og psykisk helse. Hvis disse behovene ikke blir tilfredsstilt, kan et menneske bli fysisk eller psykisk syk, få en skjev eller mangelfull utvikling, lide og dø. Det er derfor en form for nødvendighet knyttet til behov. Det gir også en type legitimitet til handlinger rettet mot å dekke slike behov. Vi har forståelse for at mennesker stjeler mat dersom de sulter.
I eksempelet om Katrine og Peter leser vi at Katrine ønskerå få barn, men Peter synes det passer dårlig. Skal vi slutte at Katrine har et behov for å få barn, mens Peter har et motstridende behov for ikke å få barn? Eller er det slik at Katrine har et ønske om å få barn, mens Peter har et ønske om å gjøre karriere? Kan vi forstå Peters mening om at det passer dårlig fordi de har stor gjeld og han er i ferd med å gjøre karriere som et uttrykk for at det er nødvendig for Peter å betale gjeld og gjøre karriere? Er det slik at hvis det å få barn hindrer Peter i å tjene mye penger og gjøre karriere, så får han en psykisk lidelse?
Mitt svar er at Peter har et ønske om å tjene penger og gjøre karriere som er uforenelig med Katrines ønske om å få barn. Dette ønsket har ikke den samme formen for nødvendighet som et behov. Det er ikke slik at alle barn fra fødselen av har en trang til å tjene penger og gjøre karriere, eller at man trenger dette for å bevare god psykisk helse. Dette er ønsker som er særpregede for spesielle grupper av mennesker i noen typer samfunnsorganisering og kultur. Ved å kalle dette et behov, gir vi dette ønsket en slags godkjennelse og legitimitet det ikke har. Sartre mente at vi omtaler våre valg som styrt av behov for å fraskrive oss ansvar for valgene våre (Flynn 2006, s 49). I stedet for å gjøre Peter ansvarlig for at han velger å følge et ønske som gjør at Katrine ikke får oppfylt sitt ønske om å få barn, gir vi Peter anledning til å leve i et selvbedrag om at dette er noe han må gjøre.
Må gestaltterapeuter holde rede på hva som er ønsker og hva som er behov?
Jeg har spurt flere erfarne gestaltterapeuter om det ikke er viktig å skille mellom behov på den ene siden og ønsker på den andre. Som terapeuter ser de ikke noe behov for et slikt skille. Deci og Ryan (2000, s 228) skriver at Murray (1938) så psykologiske behov som noe tillært, og at hans definisjon av behov er så bred at man kan snakke om behov, ønsker eller mål uten at det gjør noen forskjell. Det kan virke som gestaltterapeuter snakker om behov på samme brede måte, og at de like gjerne kunne snakket om Katrine og Peters motstridende ønsker. Når man sitter med en klient i terapirommet, er det kanskje ikke så nøye hva vi kaller det: en impuls, et ønske, et behov, en interesse, noe klienten vil – det går visst ut på ett.
Denne brede eller uklare forståelsen av behov finner vi også i lærebøkene. I innledningen til (PHG 1951) skriver Perls: «In our society such dominant needs, for example, morals, etc., often become chronic and interfere with the subtle self-regulating of the human organism» (PHG 1951, s xi). Her kaller han altså moralske krav til hva man må eller ikke må gjøre kroniske (fikserte) dominerende behov som forstyrrer naturlig selvregulering. Her virker det som Perls gjør behov til en generell beskrivelse som kan omfatte både fysiologiske og psykologiske behov og verdier og normer. Litt senere beskriver Perls, Hefferline og Goodman sunn konsentrasjon hos barn som et tegn på uforstyrret selvregulering: «These two factors – attention to the object or activity and the excitement of satisfying need, interest or desire through what one is attentive to – are the substance of healthy concentration.» (PHG 1951, s 54). Tilsynelatende er det akkurat det samme om vi snakker om tilfredsstillelsen av behov, interesser eller ønsker.
Skottun og Krüger snakker også om behov i en vid betydning. De skriver: «Behov kan være forskjellige. Noen er knyttet til menneskers daglige liv, som behovet for å handle mat, komme tidsnok på jobben, hente barn i barnehagen og så videre. Andre behov kan kjennes viktigere og mer eksistensielle, som for eksempel behovet for å ha noen å være glad i, være trygg med eller leve me- ningsfylt sammen med. De første behovene kalles hverdagsbehov og de andre utviklingsbehov og er gjerne implisitte og vanskeligere å bli klar over. Det er som tidligere nevnt viktig å gjøre klienten oppmerksom på forventninger og behov hun har, slik at hun blir klar over hva hun legger ut på andre, og hva hun selv kan ta ansvar for og gjøre noe med.» (Skottun og Krüger 2017, s 320-321).
Det de her kaller hverdagsbehov for å handle mat, komme tidsnok på job- ben og hente barn i barnehagen er ikke behov slik behov er definert over, men forventninger, normer eller verdier. Jeg ønsker å komme tidsnok på jobben og hente barna før barnehagen stenger fordi jeg vet at arbeidsgiver og de ansatte i barnehagen forventer det, at de vil reagere negativt om jeg kommer for sent og kanskje straffe meg for det. Men akkurat som Peters ønske om å tjene penger og gjøre karriere, så er det ikke nødvendig å tilfredsstille dette ønsket for å bevare en god psykisk helse. Det er ikke noe medfødt og universelt med dette ønsket. Det er i høy grad kulturbestemt. Å handle mat er en praktisk nødvendighet dersom jeg skal ha noe å spise, men det er ikke et behov i samme forstand som kroppens behov for mat. Det Skottun og Krüger kaller utviklingsbehov derimot, kan antakelig passe inn i Dwecks teori om grunnleggende psykologiske behov. Men, som Skottun og Krüger sier til slutt i sitatet, i terapien er klargjøring av forventninger og behov like viktig, og det er antakelig ikke viktig å skille ut hva som virkelig er grunnleggende behov og hva som er kulturspesifikke eller helt private ønsker.
Grunnen til at dette ikke er viktig antar jeg henger sammen med at i gestaltterapi er fokuset ikke hvilke ønsker og behov klienten prøver å tilfredsstille, men hvordan klienten går fram for å tilfredsstille sine ønsker og behov. Alt i innledningen til PHG skriver Perls: «Instead of pulling means out of the unconscious we work on the uppermost surface. The bother is that the patient (and too often the therapist himself) takes this surface for granted. The way the patient talks, breathes, moves, censors, scorns, looks for causes etc. – this to him is obvious, is constitution, is nature. But actually it is the expression of his dominant needs, e.g., to be victorious, good and impressive. It is precisely in the obvious that wefind his unfinished personality…” (PHG 1951, s xi). Den første setningen er et spark mot psykoanalysen som prøver å finne løsningen på klientens problemer ibehov som er gjemt i klientens under-bevissthet. Gestaltterapi derimot, er opptatt av det som synes på overflaten, det vil si av hva klientens atferd her og nå i terapirommet viser om hvordan organismens selvregulering er forstyrret. Som gestaltterapeuter kan vi derfor forholde oss fenomenologisk til hva vi legger merke til hos oss selv og ved klienten, og når Perls kaller dette klientens dominerende behov, så mener han behov i en bred betydning som ikke bryr seg om å skille mellom grunnleggende behov og ønsker.
Er skillet mellom behov og ønsker viktig for vår teori om endring?
Jeg tror gestaltterapeuter kommer langt med teorier om hvordan man driver terapeutisk arbeid med klienter som skaper endringer i klientens liv uten å fremme teorier om hvorfor endringen skjer. Som gestaltterapeuter kan vi klare oss med teorier av typen: «Hvis klienten oppfører seg slik og slik, så gjør det og det, og du vil se de og de endringer. Vi har observert at det er slike sammen- henger. Vi antar at når terapeuten gjør disse tingene, så vil virkningen være de vi har observert.» Så lenge vi bare snakker om hvordan gestaltterapeuten skal drive terapi, er det kanskje unødvendig å skille mellom grunnleggende behov og ønsker, og det er ikke så nøye om vi bruker betegnelsen behov om begge deler.
Jeg opplever derimot at nettopp årsaksforklaringer om hvorfor noe virker, om hva som er grunnen til at det vi gjør skaper den virkningen vi ønsker, er avgjørende for gestaltterapiens legitimitet. For meg er det troverdigheten til gestaltterapiens årsaksforklaringer som gjør at jeg har mer tiltro til gestalt- terapeuter enn til dem som sier de er medier for guddommelig inngripen eller forklarer endringer med effekten av energien i krystaller.
Mitt inntrykk er også at gestaltterapeuter selv til stadighet forklarer hva som skjer i terapirommet og endringer som skjer i klienten med henvisning til feltteorien, til kontaktsyklusen eller til impasseteorien (endringsteorien). Jeg spør meg selv om disse teoriene handler om behov i den snevre betydningen grunnleggende fysiologiske eller psykologiske behov, eller om de like gjerne kan sies å handle om ønsker. Prøv selv å erstatte ordet «behov» («need») med «ønske» («wish» eller «desire») i alle sitatene i avsnittene over om Behov i gestaltterapiens teori om endring, og se om sitatene da gir samme mening. Gir det for eksempel mening om vi endrer sitatet fra (PHG 1951, s xi) slik: «In the struggle for survival the most relevant DESIRE becomes figure and organizes the behavior of an individual until the DESIRE is satisfied, whereupon it recedes into the background (temporary balance) and makes room for the next now most important DESIRE». Eller er det slik at det er elementet av nødvendighet som knytter seg til behov, som gjør at vi har tiltro til forklaringene?
Konklusjon
Jeg mener å ha klarlagt at både PHG (1951) og Skottun og Krüger (2017) bruker begrepet behov i en vid betydning som både omfatter det vi kaller grunnleggende fysiologiske og psykologiske behov og det vi vanligvis kaller ønsker (eller forventninger, holdninger, mål og verdier med mer). Det er tilsynelatende ikke så viktig å skille mellom egentlige medfødte behov og kulturspesifikke ønsker og mål når man utøver gestaltterapi. Men jeg kjenner en uro over at vi er så upresise når vi skal forklare hvorfor gestaltterapi virker. I annen psykologisk teori har det vært store og langvarige diskusjoner om hva som er medfødte behov og hvilken rolle disse spiller for å forklare atferd og endring. Jeg er redd for at vår mangel på kjennskap til disse diskusjonene, og vår manglende klargjøring av hva vi selv mener, får vår teori om endring til å framstå som uklar.
Jeg er på ingen måte ferdig med å tygge på hva vår teori om endring innebærer dersom det den sier om behov ikke skal forstås som medfødte behov. Jeg låner derfor gjerne Gro Skottuns ord til avslutning: Jeg fortsetter gjerne dialogen. Og jeg håper Gro eller andre vil hjelpe meg med å forstå teorien vår bedre.
Referanser:
Deci, Edward L. & Ryan, Richard M. (2000) “The “What” and “Why” of Goal Pursuits: Human Needs and the Self-Determination of Behavior”, Psychological Inquiry, Vol. 11, No. 4, pages 227-268.
Dweck, Carol S. (2017) “From Needs to Goals and Representation: Foundations for a Unified Theory of Motivation, Personality, and Development”, Psychological Review 2017, Vol. 124, No. 6, pages 689-719.
Flynn, Thomas R., Existentialism – A Very Short Introduction, Oxford University Press, Oxford, 2006.
Perls, Fritz; Hefferline, Ralph; Goodman, Paul, Gestalt therapy: Excitement and Growth in the Human Personality, Souvenir press, New York, 1951.
Skottun, Gro og Krüger, Åshild, Gestaltterapi: Lærebok i teori og praksis, Gyldendal Akademisk, Oslo, 2017.
Denne artikkelen ble første gang publisert i GESTALT nr 2/2019.
Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF, har doktorgrad i filosofi og driver en filosofisk praksis. Han arbeider ved RVTS Øst som leder for kommunale prosjekter og som nestleder ved senteret.
Det var både inspirerende og forvirrende å lese Henning Herrestads artikkel “Endring og gestaltterapi” i Gestaltmagasinet (2018). Artikkelen var en av flere i magasinet som omhandlet temaet endring. Jeg ble glad for at Herrestad hadde lest Åshild Krügers og min bok “Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis” (2017) grundig, og hadde tatt seg tid til å skrive en artikkel basert på deler av boken. Noe av det vi hadde håpet på da vi skrev en lærebok om gestaltterapi, var at den skulle vekke debatt. Det er derfor gledelig at Herrestad kommenterer vår forståelse av endringsteorien og har flere kritiske betraktninger om nettopp dette.
Allerede ved første gangs gjennomlesning ble jeg forvirret over flere av Herrestads påstander og forståelse av Beissers teori om endring. Nå, etter mange gangers lesning og påfølgende diskusjoner med Åshild Krüger, Daan van Baalen og andre kollegaer, er jeg fortsatt usikker på om jeg forstår Herrestad rett og hvor vi er enige og uenige. I dette innlegget vil jeg utdype og klargjøre min forståelse av Beissers endringsteori med henvisninger til Herrestads artikkel.
Forvirring
Forvirring er et bra utgangspunkt for endring. Hele gestaltteorien bygger nettopp på at det å ikke forstå og å være forvirret, er første skritt til at noe nytt kan oppstå. Sagt på en mer teoretisk måte: et felt eller en situasjon som ikke er organisert i figur-grunn (forvirring, forkontakt) vil hele tiden søke etter organisering i en figur-grunn-dannelse som gir mening. I min forvirring forsøkte jeg å forstå Herrestads artikkel, hva han mente og ikke mente og hva som ville være gode svar på det jeg trodde han mente. På et tidspunkt gikk det opp for meg at jeg hadde gått meg bort i forsøket på å forstå. Jeg hadde billedlig talt blitt fanget i noe jeg følte som et problem som måtte løses. Samtidig oppdaget jeg at jeg hadde et ønske om å overbevise Herrestad om at mitt syn var rett. Som forfatter og lærer ved NGI vet jeg best. Jeg innrømmet også for meg selv at jeg følte meg kritisert og hadde behov for å forsvare meg.
Det var ubehagelig å bli klar over disse holdningene hos meg selv. Samtidig ga denne innsikten meg en a-ha-opplevelse der jeg kjente meg lettet og kunne se den samme artikkelen på en ny måte. Da kunne jeg plutselig tenke at vi kanskje bare har forskjellige måter å forstå teori på, vi er kanskje bare uenige. Da må jeg ikke overbevise ham, bare tydeliggjøre det jeg selv tror på uten at han må bli enig. Det ga meg en stor følelse av frihet og motstanden jeg hadde mot å skrive et svarinnlegg ble straks mindre. Dette er nemlig et svar jeg har ønsket å skrive, men har utsatt et års tid.
Paradoksal endring?
Denne innledningen om meg selv og min egen skriveprosess er et klassisk eksempel på det som Beisser kaller en paradoksal endring. Og det var nettopp denne teorien Herrestad tok utgangspunkt i der hans første påstand er at det ikke er noe mystisk eller paradoksalt i Beissers teori om endring. Han hevdet at teorien er mer troverdig når vi forstår substansen i det som egentlig er Beissers forklaring på hvordan endring kan skje i terapi. Og her er jeg helt enig med Herrestad. Det er ikke teorien som er paradoksal, men min opplevelse av den overraskende endringen som skjedde da jeg fikk a-ha-opplevelsene jeg har beskrevet innledningsvis.
Det er Beisser selv som har kalt endringsteorien han beskriver for paradoksal. Det kan være at det vil være på sin plass at vi som gestaltterapeuter og teoretikere følger Herrestads forslag og kaller den Beissers teori om endring. Herrestad sin gjennomgang av forskjellige modeller for endring er ellers lett å si seg enig med, og jeg klarer ikke helt å følge hvor vi er uenige. Jeg leser hans beskrivelse stort sett som en annen måte å formulere de samme teoriene på som Åshild og jeg beskriver i vår bok.
Endringens ulike faser
I kapittelet om endringsmodeller (kapittel 21) viser vi hvordan endring kan skje på forskjellige måter i de forskjellige fasene i prosessen. Der legger vi stor vekt på at mange klienter vil være fornøyd med endringen som skjer i de første fasene, og avslutter terapien. Da kan de ha fått økt oppmerksomhet ved for eksempel å utforske indre polariteter, utfordringer de har i sine omgivelser eller forestillinger de har om seg selv eller andre. I overgangene mellom alle fasene er det en form for spontan innsikt eller erkjennelse som leder til en endring. I mange av disse prosessene er det harde indre kamper der klienten føler seg rådløs og forvirret og nok kan ha en følelse av å være i en impasse (blindvei, red. anm.). De siste fasene i endringsmodellen beskriver prosesser som minner mer om det Fritz Perls opprinnelig kalte impasse-arbeide. I NGI sin undervisning og også i vår bok bru- ker vi sjelden begrepet impasse. Vi har mer oppmerksomhet på når og hvordan vi holder og støtter klienter i vanskelige og utfordrende prosesser og den innsikten og eventuelle endring det medfører.
Årsak og virking – to paradigmer
Herrestad har et avsnitt i sin artikkel han kaller Om å tenke årsak og virkning (s48) der han diskuterer og kritiserer vår forståelse av gestaltterapiens paradigme.
«… Alle årsaksforklaringer er forenklinger av ufattelige kompliserte sammen- henger, og man prøver å klarlegge noen av sammenhengene vi er i stand til å påvirke, for å få virkninger vi ønsker. Innen psykologi, samfunnsvitenskap og til dels biologi har man ikke klart å finne lovmessigheter av typen «hver gang X skjer så skjer Y», men kun av typen «hver gang X skjer er det en større sannsynlighet for at Y skjer enn at Y er ren tilfeldighet» (s49).
I dette sitatet fra Herrestad tenker jeg at han beskriver to paradigmer. Det første paradigmet er det medisinske og kan uttrykkes som en kausal årsaksforklaring slik Herrestad beskriver: «hver gang X skjer så skjer Y». Det andre paradigmet, som vi gestalttaltterapeuter og blant annet psykologene tilhører, er en annen årsaksforklaring som Herrestad beskriver slik: «hver gang X skjer er det en større sannsynlighet for at Y skjer enn at Y er ren tilfeldighet».
Det betyr at også gestaltterapeuter er opptatt av bakenforliggende årsaker til klienters utfordringer og har hypoteser eller ideer om hvordan de kan hjelpe sine klienter. Dette kommer blant annet tydelig til uttrykk i vår beskrivelse av hvordan terapeuter kan bruke Lewins aksjonsforskningsmodell (s162- 166) i sitt terapeutiske arbeide. Lewin bygger sin modell på gestaltpsykologien. I denne modellen er forutsetningen at terapeuten har en figur i form av en hypotese eller idé om hva hun kan si eller gjøre sammen med klienten som hun prøver ut og evaluerer etterpå i forhold til sin hypotese. Herrestad har et eksempel (s 49) hentet fra vår bok der terapeuten nettopp arbeider ut fra aksjonsfors- kningsmodellen. Hun haren hypotese om at klienten Bjørn kan få økt varhet på kroppens fornemmelser ved å gjøre forskjellige eksperimenter. Terapeuten tenker dette kan være nyttig for Bjørns endringsprosess. Etter vår oppfatning er denne tilnærmingen undersøkende og tilhører et annet paradigme enn det medisinske.
Hadde terapeuten her arbeidet ut fra en kausal medisinsk modell hadde hun spurt seg selv: hva feiler det Bjørn og hvordan skal jeg behandle ham? Hun hadde prøvd å forstå og diagnostisere sykdommen og vært opptatt av hvorfor han er syk. Som gestaltterapeut tenker vi at faren ved kausal-tenkningen er at vi må finne en eller flere årsaker til problemene for å kunne løse dem.
Hvorvidt en vanlig psykolog mener han arbeider innenfor det medisinske paradigmet og vil se våre påstander som krenkende, slik Herrestad er redd for (s49), er vel avhengig av den enkelte psykologs ståsted. Jeg kan imidlertid heller ikke tro at psykologer ensidig bekjenner seg til en kausal måte å tenke på. Det ville medføre at de stiller en diagnose og har behandlingsforløpet klart for å gjøre klienten frisk. Nylig utgav psykiater Trond Aarre boken «En mindre medisinsk psykiatri» (2018) der han beskriver sin egen manglende tro på bruk av diagnoser innen psykisk helse. Han henviser til andre teoretikere som støtter og begrunner hans syn, noe som nettopp viser mange psykiatere og psykologers manglende tro på diagnoser og deres behov for kunnskap om gode behandlingsmetoder.
Hvor ligger uenigheten?
Når jeg leser Herrestads konklusjon blir jeg på nytt undrende til om hvor vi er uenige. Selvsagt må vi gestaltterapeuter tro at vi er med på å skape endringsprosesser, og vi har en svært god teori om hvordan endring kan skje. Jeg er overrasket over at det ikke har kommet klart fram i boken og at ordet paradoksal er det som skaper røykteppet i denne forklaringen. Det er også uklart om vi har forskjellig forståelse av begrepene kausaltenking og medisinsk pardigme og at vår forståelse av årsak-virkning-begrepet avviker fra Herrestad sin forståelse.
Uansett har det vært nyttig og utfordrende å reflektere på nytt over teori og begreper som er presentert i Åshilds og min bok. Jeg tar også til etterretning Herrestads kommentarer om å få endringsteorien enda mer helhetlig og tydeliggjøre sammenhengen mellom de forskjellige teoriene og endringsteorien. Forhåpentligvis har dette innlegget vært avklarende for Herrestad. Jeg fortsetter gjerne dialogen.
Kilder:
Herrestad, H. (2018) Endring og gestaltterapi. I: Gestaltmagasinet.
Skottun G., Krüger Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Oslo: Gyldendal Akademiske.
Aarre, T (2018) En mindre medisinsk psykiatri. Oslo: Universitetsforlaget
Om artikkelforfatteren: Gro Skottun er en av grunnleggerne og eierne av NGI Høyskole. Hun er utdannet sosionom og gestaltterapeut og har en MSc i gestalt-psykoterapi fra England. Hun har lang arbeidserfaring fra psykiatrien og er i dag ansatt som prorektor og førstelektor ved NGI Høyskole. Skottun har vært ansvarlig for høyskolens akkreditering av terapi- og coachstudiet og har vært med å starte Norsk Gestalttidsskrift, der hun i dag er redaktør. Hun har publisert flere artikler om gestaltterapi og læreboken Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis sammen med Åshild Krüger.
Denne artikkelen drøfter hvordan endring skjer i gestaltterapi. Jeg argumenterer mot å kalle slike endringer ”paradoksale”. Det er ingenting paradoksalt ved Arnold Beissers paradoksale teori om endring. Beissers teori er en årsaksforklaring. Jeg argumenterer for at vi trenger slike årsaksforklaringer for å forstå hva vi driver med i gestaltterapi selv om vi arbeider ut fra en fenomenologisk tilnærming.
Arnold Beissers paradoksale teori om endring
I 2017 skjedde en viktig hendelse for oss som er opptattav gestaltterapi. Da ble det for første gang utgitt en norsk lærebok i gestaltterapi, skrevet av Gro Skottun og Åshild Krüger. Jeg mener denne boken må bli et referansepunkt for alle norsktalende som lurer på eller vil diskutere hvordan gestaltterapi skal forstås. Skottun og Krüger har videreutviklet gestaltterapeutisk teori på en rekke områder, og boken er full av eksempler som illustrerer hvordan teorien er tenkt anvendt i gestaltterapi. I denne artikkelen vil jeg drøfte et kjernepunkt i læreboka, nemlig teorier om hvordan endring skjer i gestaltterapi.
Arnold Beisser
Legen Arnold Beisser publiserte i 1970 en artikkel med tittelen ”Den paradoksale teori om endring” der han skriver at han vil oppsummere og tydeliggjøre hva Fritz Perls, grunnleggeren av gestaltterapi, har skrevet om endring. I innledningen til nettversjonen av artikkelen fra 1997 står det at dette er den mest siterte artikkelen innen gestaltterapi. Den formulerer med andre ord en teori om endring som er helt sentral innen gestaltterapi. Skottun og Krüger introduserer ”Den paradoksale teori om endring” i kapittel 5. De oversetter artikkelens mest kjente sitat slik: ”Endring skjer når noen blir det man er, ikke når man forsøker å bli det man ikke er. Endring finner ikke sted når individet eller en annen person prøver å tvinge noen til å endre seg, men den finner sted når man bruker tid og krefter på å være det man er – å engasjere seg fullt og helt i ens nåværende posisjoner.” (Skottun og Krüger, 2017, s 73)
Det paradoksale er altså at ved å slutte å prøve å endre seg, så endrer man seg. Se for deg at du vil slutte å røyke, og at du har prøvd igjen og igjen uten å klare det. Så går du til en terapeut du tror kan hjelpe deg med røykavvenning. Du ville kanskje oppleve det som paradoksalt om du fikk høre av terapeuten at for å slutte å røyke, må du først gi opp å prøve å slutte. Tvert i mot må du akseptere og engasjere deg helt og fullt i din nåværende posisjon som en som røyker.
Da jeg først lærte om den paradoksale teorien om endring, syntes jeg den var litt stilig. Det er noe fengende med å si at ting forholder seg helt motsatt av det alle andre tror. De fleste vil si at for å få til noe vanskelig, må man ha stor viljestyrke og gjøre en stor innsats. Men denne teorien sier tilsynelatende at det å endre seg er noe helt annet, noe som skjer av seg selv om du bare godtar deg selv slik du er. At det skjer en end- ring i den retningen du opprinnelig ønsket allikevel, framstår da som noe mirakuløst eller underlig – eller paradoksalt.
Jo mer jeg har tenkt over denne teorien, jo mer utilfreds er jeg med at kjernen i den terapien jeg utøver sies å bygge på noe som framstår som et mirakel eller et paradoks. I følge Wikipedia forårsakes paradokser i vitenskapelige teorier av utilstrekkelig begrepsutvikling, eller av at en teori er ufullstendig eller anvendes utenfor sitt gyldighetsområde. Å påvise paradokser ved en teori er en måte å påvise svakheter ved teorien på, og er dermed en kilde til ny forskning. Det er dårlig reklame for gestaltterapi å stadig framheve at den bygger på en teori som er paradoksal.
Skottun og Krüger er også inne på dette i oppsummeringen av kapittel 5: ”Beissers endringsteori forkortes ofte til følgende sitat: ”Når du aksepterer det som er, vil det som er, forandres.” Påstanden kan lett oppfattes som en floskel der den dypere meningen med påstanden blir borte. Utfordringen med utsagnet, og også med Beissers teori, er å se forbi det floskelaktige og ta påstanden på alvor. … Når du hører noen si: ”Du må bare akseptere, det er slik det er”, er det en misforstått versjon av Beissers endringsteori. Det går ikke an ”bare å bli det man er”. Det kreves en virkelig erkjennelse av situasjonen, slik vi har beskrevet i dette kapittelet.” (Skottun og Krüger, 2017, s 79)
En floskel er et svulstig uttrykk uten virkelig tankeinnhold. Framfor å framstille Beissers teori som en luftig forklaring uten virkelig substans, bør vi bestrebe oss på å gjengi det som egentlig er substansen i Beissers forklaring på hvordan endring skjer i terapi. I artikkelen gir Beisser en helt tilforlatelig forklaring på hvordan endring skjer. Med denne forklaringen blir alt det paradoksale, underlige og magiske borte. Men teorien blir desto mer troverdig som forklaring.
Beissers første formulering av forklaringen kommer i artikkelens fjerde avsnitt, hvor det står: ”The person seeking change by coming to therapy is in conflict with at least two warring intrapsychic factions. He is constantly moving between what he ”should be” and what he think he ”is,” never fully identifying with either. The Gestalt therapist asks the person to invest himself fully in his roles, one at a time. Whichever role he begins with, the patient soon shifts to another. The Gestalt therapist asks simply that he be what he is at the moment.” (Jeg gir avsnittsnummer i stedet for sideangivelser fordi artikkelen er hentet fra nettet og kun er 2 1⁄2 A4 side i utskrift.)
Forklaringen fortsetter i niende avsnitt: ”If alienated, fragmentary selves in an individual take on separate, compartmentalized roles, the Gestalt therapist encourages communication between the roles; he may actually ask them to talk to one another. If the patient objects to this or indicates a block, the therapist asks him simply to invest himself fully in the objection or the block. Experience has shown that when the patient identifies with the alienated fragments, integration does occur. Thus, by being what one is – fully –one can become something else.”
Beisser forsøker å generalisere sin teori om endring i terapi til sosiale endringer. Derfor snakker han til slutt om systemer i stedet for personer. Han oppsummerer sin teori i fjortende avsnitt: ”First, there is awareness within the system that an alienated fragment exists; next the fragment is accepted as a legitimate outgrowth of a functional need that is then explicitly and deliberately mobilized and given power to operate as an explicit force. This, in turn, leads to communication with other subsystems and facilitates an integrated, harmonious development of the whole system.”
Om vi anvender Beissers teori på røykeproblem-eksempelet, er forklaringen på at du ikke klarer å slutte å røyke selv om du prøver, at du har en indre konflikt. Beisser beskriver denne konflikten som at du har to eller flere roller eller sider av deg selv. En av disse er rollen som røyker, en annen er rollen som ikke-røyker. Kanskje er det enda flere roller som spiller med i den indre konflikten. Hver av disse rollene iva- retar behov som er viktige for deg, de ivaretar ”a functional need”. Rollen som ikke-røyker ivaretar for de fleste et behov for å beholde god fysisk helse, men sikkert også et behov for å unngå sosial fordømmelse,og kanskje flere andre behov. Men rollen som røyker ivaretar også behov som er viktige for deg. Kanskje er detbehovet for å kunne ta pauser, kanskje behovet for å belønne seg selvog kanskje behovet for å putte noe i munnen uten å bli fet. Den indre konflikten oppstår når du prøver å ivareta behovene til rollen som ikke-røyker uten å ta hensyn til behovene rollen som røyker ivaretar. Beisser beskriver hvordan forsøkene på å bli nikotinfri da blir halvhjertede. Samtidig er behovene rollen som ikke-røyker ivaretar også viktige for deg. Så når du går inn i rollen som røyker igjen, dukker ønsket om å slutte å røyke opp på nytt. Uansett hvilken rolle du velger, vil du snart prøve å bytte til den motsatte, skriver Beisser.
Hvordan kommer du så ut av dette røykeavvenningsdilemmaet? Første skritt er, i følge Beisser, å bli var at du faktisk har behov som hver av rollene ivaretar. Han sier at det deretter vil skje en form for dialog mellom disse rollene. Ikke-røykeren sier til røykeren: ”Det er viktig å slutte å røyke for å ikke bli syk og kanskje dø, og for få anerkjennelse for at jeg faktisk klarte å slutte.” Røykeren sier til ikke-røykeren: ”Det er viktig å fortsette å røyke for å få litt fri, for å kjenne gleden når kroppen får nikotinet den krever, for å unngå å legge på meg.” Først når du helhjertet anerkjenner at hver av rollene ivaretar helt legitime behov, kan det skje en indre reorganisering der organiseringen i roller som er i konflikt med hverandre svekkes. Når du slutter å skyvevekk viktige sider av deg selv, og lar alle sider komme til orde, skjer det i følge Beisser en integrert og harmonisk utvikling av hele deg. Du vil finne en måte å ivareta alle disse viktige behovene på. Om dette ikke lenger høres paradoksalt ut, bør vi kanskje rett og slett kalle dette ”Beissers teori om endring” framfor ”den paradoksale teori om endring”.
Skottun og Krüger forklarer også denne prosessen, men uten å henvise til Beissers egen forklaring. I stedet henviser de til gestaltpsykologiens teorier om persepsjon (Skottun og Krüger, 2017, s 74). Situasjonen der du prøver å slutte å røyke uten å klare det, kan beskrives som at du ikke er fullt oppmerksom på alt som påvirker din egen atferd. I denne situasjonen fokuserer du på de be- hovene du som ikke-røyker vil ivareta, mens behovene du som røyker ivaretar, er utenfor din oppmerksomhet. Disse behovene kan for eksempel vise seg som indre uro eller kroppslige smerter, tanker eller følelser. Men du blokkerer eller overser signalene kroppen din gir om at viktige behov er ivaretatt når du røyker, ettersom fokuset ditt er på å slutte å røyke. Når du prøver å slutte, blir signalene fra røykeren til slutt så tydelige at du ikke klarer å fortsette å slutte. Men likevel er du ikke var på hva disse signalene egentlig sier deg. Først når du blir oppmerksom på alt det krop- pen forteller deg i denne situasjonen, kan det skje en endring. Dette kan vi kalle ”figur-grunnteorien om endring” – den naturlige endringen som ligger i at noen behov trer i forgrunnen og andre i bakgrunnen inntil behovene i forgrunnen er tilfredsstilt. Skottun og Krüger setter faktisk likhetstegn mellom figur-grunnteorien og Beissers teori. Begge teoriene framhever at endring kan blokkeres ved at viktige behov ikke er tilfredsstilt.
Skottun og Krüger gjør ikke noe forsøk på å redegjøre for Beissers forklaring om at ”If alienated, fragmentary selves in an individual take on separate, compartmentalized roles”. Dette kommer de først inn på i kapittel 10 om polariteter, men uten noen referanse til Beisser. De trekker imidlertid en forbindelse til gestaltpsykologien når de redegjør for hvordan organiseringen av figur (det du har i fokus) skjer mot en bakgrunn (som du ikke har i fokus), og at dette i følge Fritz Perls kan forstås som en polaritet mellom behov som fanger vår interesse, og behov som trer i bakgrunnen (Skot- tun og Krüger, 2017, s 155). De forbinder med andre ord figur-grunnteorien med det vi kan kalle ”polaritetsteorien om endring”. Siden de alt har satt likhetstegn mellom figur-grunnteorien og Beissers teori, kan vi si at polaritets- teorien utvikler Beissers begrep om «fremmedgjorte, fragmenterte selv» med adskilte roller. Polaritetsteorien beskriver hvordan motpolen til våre foretrukne oppfatninger av oss selv er ikke-akseptable sider i oss selv (Skottun og Krüger, 2017, s 153). Ekteparet Polster som introduserte polaritetsteorien, peker også på en annen årsak til den indre konflikten, nemlig at vi er blitt låst i en tilvent oppfatning av oss selv (Skottun og Krüger, 2017, s 150).
I lærebokens siste kapittel (kapittel 21), beskriver Skottun og Krüger det som gjerne kalles ”impasseteorien om endring”. Den endringsmodellen kan også forstås som en detaljert teori om hva som faktisk skjer når de ulike sidene i deg selv begynner å ”snakke sammen”. Beissers påstand er at det da skjer en integrert, harmonisk utvikling av hele deg. Impasseteorien beskriver en indre kamp som er mange hakk mer dramatisk. Man kommer for eksempel til en fase som Perlz kalte ”dødslaget”. Skottun og Krüger skriver: ”Navnet skyldes ikke at klienten kjenner seg ”død” i overført betydning, men at hun har en bevissthet om at hun er redd for å dø, forsvinne eller bli borte. Hun vet ikke hvem hun er, og hun er redd for å gi opp kontroll og alle forestillinger om hvem hun er. Hun kan møte følelser som total hjelpeløshet, desperasjon, panikk eller avsky og kan ha store kroppslige smerter eller ubehag og tanker som kretser rundt det hun opplever.” (Skottun og Krüger, 2017, s 330) De påpeker også at det hender at klienter ikke orker slike krevende prosesser, og sier seg fornøyd med å forstå at de står fast i en indre konflikt mellom sterke behov og motbehov (Skottun og Krüger, 2017, s 327 og s 333). Min påstand er at impasseteorien innebærer en utvikling av Beissers teori for situasjoner der den indre konflikten er spesielt sterk og det ikke skjer en harmonisk utvikling.
I innledningen til kapittel 5 om den paradoksale teori om endring skriver Skottun og Krüger: ”De fleste av oss har perioder i livet der vi ikke er fornøyde med oss selv, og vi prøver å endre vår væremåte eller våre dårlige sider. Mange ganger lykkes vi med slike endringsprosjekter, for eksempel å gå ned i vekt, trene eller spise sunnere, noe som kan gi oss en god følelse av mestring. Ofte er det imidlertid slik at vi ikke klarer å forandre oss, enda vi forsøker så godt vi kan. Klienter som kommer i terapi hører ofte med til denne gruppen.” (Skot tun og Krüger, 2017, s 70). Dette er med på å tegne bildet av en akse der vi i den ene enden har endringer som skjer utenfor vår bevissthet; der noen behov organiserer seg som forgrunn, mens andre skyves i bakgrunnen inntil behovene i forgrunnen er tilfredsstilt. Neste skritt på aksen er situasjonene beskrevet i sitatet over hvor vi har bevisste endringsprosjekter vi lykkes med å gjennomføre selv. Enda lenger ut på aksen kommer endringer vi ikke klarer å gjennomføre uten hjelp. Dette er endringer hvor vi må ha hjelp til å bli var behov som blokkerer endringen. Deretter skjer det Beisser beskriver som en harmonisk utvikling av hele systemet. Men lengst ute på aksen skjer det ikke umiddelbart en harmonisk utvikling, men i stedet den dramatiske utviklingen som impasseteorien beskriver.
Om vi skal plassere de ulike endringsteoriene langs denne aksen, så passer figur-grunnteorien på alle disse endringene. Beissers teori passer for alle endringene der man må ha hjelp til bevisstgjøring. Polaritetsteorien har antakelig samme anvendelsesområde som Beissers teori. Mens min forståelse er at impasseteorien kun passer for endringer som skjer etter en hard indre kamp.
Hva er det som gjør at noen endringer skjer lett, andre etter litt hjelp, mens atter andre endringer bare skjer etter en hard indre kamp? I gestaltterapi er det en rekke metaforer hentet fra fysikk, og tanken om behov og motbehov gir assosiasjoner til krefter og motkrefter. Det samme gir betegnelsen pola- riteter. Vi har jo lært om magnetisme at det er to motpoler med positiv og negativ ladning. Ut fra disse metaforene kan vi tenke oss at det er styrken på spenningen eller kreftene som gjør konflikten fastlåst. Vi kan se for oss et forferdelig røyksug som står i mot en sterk skamfølelse. Men slike analogier til fysikk er av begrenset nytte når vi skal forstå mer enn at det er en konflikt. Beisser bruker imidlertid et begrep om ”roller” fra samfunnsvitenskap, som knytter an til teorier om sosiale normer og identitet. Polster og Polster legger til et begrep om ”vaner” (en ”tilvent oppfatning av oss selv”) og identitet (”ikke-akseptable sider av oss selv”). For meg viser dette at fysikk ikke har modeller som egner seg til å forklare psykologiske endringsprosesser. Hvis vi skal utvikle disse årsaksforklaringene videre, må vi se etter modeller fra psykologi og annen samfunnsvitenskap.
Alle de omtalte gestaltterapeutiske teoriene om endring angir årsaksforklaringer om hvorfor endring av og til er vanskelig, og likevel kan hjelpes fram. Teoriene har en indre sammenheng, og utdyper ulike aspekter ved slike endrings- prosesser. Men det er fortsatt et behov for å tydeliggjøre denne sammenhengen mellom teoriene ytterligere, og å utvikle denne sammenhengende teorien om endring videre slik at vi kan forklare hvorfor noen endringer kommer lett, mens andre er vanskelige å oppnå.
Teraputens rolle ved terapeutisk endring
Beisser skriver i sitt tredje avsnitt at ”The Gestalt therapist rejects the role of ”changer”, for his strategy is to encourage, even insist, that the patient be where and what he is.” Han fortsetter i femte avsnitt med å forklare at terapeuten ikke kommer noen vei ved å ta parti for den ene eller den andre si- den som er i konflikt i klienten. Straks terapeuten skal hjelpe deg med å slutte å røyke, blir terapeuten fanget i din indre konflikt, og vil oppleve at alle de gode forslagene om hvordan du skal endre deg til å bli en ikke-røyker blir motarbeidet av røykeren i deg.
En parallell situasjon er der et par kommer til parterapi.La oss si at du har tatt med din samboer til terapeuten. Du legger ut for terapeuten om hvor ille du synes det er at din samboer røyker. Hvis terapeuten da straks sier seg enig med deg, og har som utgangspunkt at nå skal dere sammen få din samboer til å slutte å røyke, er det forståelig om din samboer føler seg overkjørt og nekter å samarbeide. I parterapi antar vi at terapeuten ikke kan være på parti med den ene parten mot den andre parten. Beisser hevder dette er utgangspunk- tet også når konflikten er inne i deg selv.
Skottun og Krüger gjentar fra mange ulike vinkler poengetat gestaltterapeuten ikke er en som endrer klienten vedhjelp av sine teknikker eller ved å forstå hva som skal til forå forårsake endring. Gestaltterapeutens metode er å støtte klienten til å bli var de delene av klientens egen persepsjon som er utenfor klientens oppmerksomhet. Et knippe sitater illustrerer dette: ”Gestaltterapeuten er opplært til å bruke en åpen fenomenologisk tilnærming i terapirommet. Vekten legges på å støtte og oppmuntre klienten til å utforske sine egne erfaringer gjennom spørsmål som: ”Hva legger du merke til nå?” ”Hvordan kjennes det å …?” ”Hva skjer når du gjør mer av …?” ”Hva blir du oppmerksom på når …?”. Slik støttes og oppmuntres klienten til å utforske sin egen subjektive erfaring.” (Skottun og Krüger, 2017, s 37). ”Bare det at en person konsentrerer sin oppmerksomhet, særlig på egne deler av feltet, som vanligvis forblir utenfor bevisstheten, frambringer … en nyorganisering av feltet og i det minste et potensial for tilsvarende adferdsendringer.” (Skottun og Krüger, 2017, s 74) ”Å øke oppmerksomheten på hvordan mennesker regulerer, samskaper og tilpasser seg omgivelsene vil derfor være både et mål og en metode i terapi og coaching.” (Skottun og Krüger, 2017, s 104)
Skottun og Krüger utdyper den fenomenologiske tilnærmingen med referanse til Ernesto Spinelli (Skottun og Krüger, 2017, s 37-38). For det første tilstreber terapeuten å sette til side forutbestemte meninger om hvordan noe er: være åpen heller enn forutbestemt. Dette innebærer at man prøver å være bevisst sine egne fordommer og antakelser, og å unngå å trekke slutninger om klienten ut fra disse. For det andre legger terapeuten vekt på å beskrive heller enn å forklare. Terapeuten kan da beskrive for klienten hva terapeuten direkte sanser og fornemmer i møte med klienten uten å komme med sine teorier og slutninger om klienten eller om prosessen som skjer i møtet mellom terapeut og klient. For det tredje forsøker terapeuten å likestille informasjon. Terapeuten prøver å følge prosessen uten for fort å vurdere om noen sansedata er viktigere enn andre. ”Sammen og hver for oss lytter vi til det som ”ligger der”, de vare signalene, det ennå usagte – vi legger vinn på å la det sanselig erfarte få tid og språk nok til at klienten finner sitt svar i fellesskapet vårt.” (Skottun og Krüger, 2017, s 38)
Denne beskrivelsen av hvordan gestaltterapeuten utøversin rolle som psykoterapeut har en brodd mot den medisinske tenkemåten der terapeuten forventes å kunne stille en diagnose som enten gir en årsaksforklaring på opphavet til klientens problemer, eller gir en angivelse på hva som er den mest effektive behandlingen for disse problemene. ”Terapeuten arbeider ikke innenfor det medisinske paradigmet der vi leter etter en diagnose for å finne en behandling, men arbeider innenfor et paradigme preget av fenomenologi og å se det som er” (Skottun og Krüger, 2017, s 76). En tolkning av dette skillet mellom et medisinsk og et fenomenologisk paradigme er at man i det medisinske paradigmet er opptatt av å forstå de spesifikke årsakene til et problem, og å påvirke disse årsakene for å løse problemet. Beissers endringsteori kan også sees som en årsaksforklaring på hvorfor personer ikke klarer å få til de endringene de iherdig prøver på, for eksempel å slutte å røyke. Det å bli klar over hvilke motbehov som blokkerer forsøkene, blir da et eksempel på et forsøk på å påvirke årsaken til problemene.
Men Skottun og Krüger framhever igjen og igjen at gestaltterapeuter ikke jakter på slike spesifikke årsaker de kan påvirke. De bruker i stedet en fenomenologisk tilnærming der de responderer på det de blir var på i møtene med klienten uten forutbestemte meninger om underliggende årsaker, uten å forklare men bare beskrive hva som dukker opp, og uten å vurdere om noen sansedata, for eksempel de som peker mot udekte motbehov, er viktigere enn andre. Jeg spør meg selv om dette er riktig, eller om vi faktisk tenker i årsaker og virk- ninger også når vi arbeider fenomenologisk.
Om å tenke årsak og virkning
Når jeg leste Skottun og Krügers lærebok i gestaltterapi, var jeg spesielt oppmerksom på hva de skrev om årsaksforklarin- ger. Fra undervisningen på Norsk Gestalt Institutt Høyskole AS (NGI), hvor Skottun og Krüger er lærere, husker jeg påstanden om at vi måtte slutte å tenke årsak og virkninger. Den har jeg aldri forstått. Jeg ble skuffet over at boken ikke forklarte denne påstanden, men også lettet fordi jeg ikke tror denne påstanden kan forsvares.
Men Skottun og Krüger kommer stadig inn på tema som minner meg om hva jeg lærte på NGI. I omtalen av feltteori siterer de Lewin på at ”Alle delene i et system henger dynamisk sammen på en slik måte at endring i en del medfører endring i alle andre deler av systemet” (Skottun og Krüger, 2017, s 31). De forklarer at ”Prosessene er på ingen måte enkle og lineære som om det ene skjer som resultat av noe annet” (samme side). Det siste kan forstås som en avvisning av enkle årsaksforklaringer som overforenklinger. Fordi alt henger sammen med alt, og en endring i en del av systemet gir kaskader av virkninger i alle andre deler av systemet, vil det å isolere enkelte ledd i disse kjedene av årsaker og virkninger lett føre til feilaktige oppfatninger.
Ulempen med denne typen holisme, dvs. helhetstenkning, er at man egentlig ikke sier noe annet enn at mennesker er kompliserte (Skottun og Krüger former endog pleonasmene ”hyperkomplekse” og ”multikomplekse” (Skottun og Krü- ger, 2017, s 31)). Men uten en forenklende forståelse av kjedene av årsaker og virkninger, er denne kompleksiteten helt uforutsigbar. Alle årsaksforklaringer er forenklinger av ufattelig kompliserte sammenhenger, og man prøver å klarlegge noen av sammenhengene vi er i stand til å påvirke, for å få virkninger vi ønsker. Innen psykologi, samfunnsvitenskap og til dels biologi har man ikke klart å finne lovmessigheter av typen ”hver gang X skjer så skjer Y”, men kun av typen ”hver gang X skjer er det en større sannsynlighet for at Y skjer enn at Y er en ren tilfeldighet ”.
I avsnittet om fenomenologi skriver Skottun og Krüger: ”En av Husserls hovedteser var at menneskets bevissthet ikke kan studeres slik vi studerer tingene rundt oss. … Oppfordringen hans var derfor: Legg bort forklaringene, la oss heller åpne opp for det umiddelbare, det som erfares kroppslig akkurat nå – det vi ser, smaker, hører og lukter.” (Skottun og Krüger, 2017, s 37) Dette kan også tolkes som en avvisning av årsaksforklaringer som en form for intellektualisering som hindrer oss i å være oppmerksomme på alt det vi sanser. Påstanden om at vi må slutte å tenke årsak og virkning er i så fall ment som en oppfordring om å være mer tilstede som terapeut, å være mer var for hva som skjer i terapeuten og i terapirommet. Denne oppfordringen henger sammen med den fenomenologiske tilnærmingen jeg har gjengitt over. For mye årsak-virkning-tenkning hos terapeuten hindrer terapeuten i å være åpen og fordomsfri, og i å beskrive og likestille informasjon. Dette er en type metodeanbefaling jeg tror har mye for seg, men den forutsetter ingen kategorisk avvisning av årsak-virkningstenkning.
Hele avvisningen av det medisinske paradigmet kommer i fortsettelsen av denne metodeanbefalingen. Terapeuten skal ” … ikke se klienten som objekter som trenger hjelp for å få løst sine problemer, men som subjekter i respekt for den enkelte og hans eller hennes egenart” (Skottun og Krüger, 2017, s 41). ”Terapeuten er med andre ord ikke lenger en bedrevitende ekspert, men har derimot en medskapende funksjon i feltet” ̧”I dette feltperspektivet er det altså ingen riktige måter å påvirke til forandring på. Ingen teknikk eller andre former for ferdige instruksjoner (Skottun og Krüger, 2017, s 61). ”Terapeuten er mindre opptatt av årsaks- forholdet og å finne løsninger og mer fokusert på erfaringen og opplevelsen.” (Skottun og Krüger, 2017, s 76).
Jeg er redd de som arbeider innenfor det medisinske paradigmet vil se disse påstandene som krenkende. Å påstå at en vanlig psykolog ser sin klient som et objekt som trenger å få løst sine problemer, at psykologen selv opptrer som er bedrevitende ekspert og er mer opptatt av årsaksforhold enn å finne løsninger, vil nok de færreste kjenne seg igjen i. Men de vil innrømme at de har tiltro til at de har en kunnskap om årsaker og virkninger som kan bidra til å løse klientens problemer.
Når man leser Skottun og Krüger (2017), går det fram av mange av terapieksemplene at gestaltterapeuter også har en slik kunnskap om årsaker og virkninger som de tror de kan påvirke for å bidra til å løse klientens problemer. De skriver for eksempel: ”Den første figuren som fanger terapeutens interesse, og som hun blir opptatt av,er bygget på hennes observasjoner av hvordan Bjørn sitter, at han ikke ser på henne, og at han snakker med monoton stemme mens han forteller om et vanskelig samboerforhold. Terapeutens ide eller hypotese er at Bjørn kan få mer kontakt med følelsene sine ved å kjenne etter hvordan han har det i kroppen. … Det første eksperimentet terapeuten foreslår, er å forsøke å gjøre Bjørn oppmerksom på kroppslige fornemmelser.” (Skottun og Krüger, 2017, s 164-165). Det framgår her at terapeuten bruker sin egen varhet til å forme hypoteser om hva klienten mangler varhet om,og ut fra dette foreslår eksperimenter som kanskje kan gi klienten en økt varhet. Terapeuten vet ikke sikkert hva klienten trenger, men danner seg noen hypoteser. Selv om gestaltterapeuter har en fenomenologisk tilnærming, tror jeg ikke de likestiller all informasjon de er var på i feltet med klienten, men fokuserer på den informasjonen de tror kan være nyttig for klientens endringsprosess. Dette er en type årsak-virkningstenkning. Terapeutens hypotese er at en mulig årsak til Bjørns problemer er manglende varhet for hvordan han har det i kroppen, og at det å bli mer var på kroppens signaler kan forårsake en positiv endring i Bjørn.
Konklusjon
Jeg har først argumentert for at gestaltterapi har en teori om endring som slett ikke er paradoksal når man gjengir opphavsmannen Arnold Beissers fulle forklaring av den. Videre har jeg tydeliggjort hvordan Skottun og Krüger knytter sammen figur-grunnteorien, Beissers teori, polaritetsteorien og impasseteorien til en sammenhengende teori om endring. Det er en av Skottun og Krügers store fortjenester at de trekker slike forbindelser mellom de mange, tilsynelatende løsrevne, teoretiske begrepene i gestaltterapi- ens teorigrunnlag. Det bidrar til å gjøre boken til et viktig referansepunkt for videre diskusjon av gestaltterapi. Et naturlig neste skritt vil likevel være å lage en sammenhengende teori om endring ut av dette teorimangfoldet.
Jeg ønsker å framheve at disse teoriene om endring nettopp er årsaksforklaringer som forklarer endring. Beissers teori er et forsøk på å forklare årsaken til at man av og til ikke klarer å endre seg selv om man forsøker. Jeg mener det er viktig at gestaltterapeuter er klar over at de lager hypoteser om slike årsaker hver gang de tenker ut eksperimenter for klienten. Når man spør hvorfor det kan være nyttig for klientens endringsprosess å bli var sanseinntrykk og signaler fra kroppen, impulser, tanker og følelser klienten mangler varhet om, så må gestaltterapeuter henvise til sin teori om endring.
Kanskje trenger ikke klienter en full forklaring på hvordan vi tenker terapeutisk endring skjer, men teorien om endring er viktig når gestaltterapeuter skal forklare for seg selv eller andre hva de egentlig driver med. At de har troverdige årsaksforklaringer bidrar til å legitimere at deres praksis faktisk kan skape endringer. Det er for eksempel en vesensforskjell om man forklarer endring som et mirakel som skjer ut fra guddommelig inngripen, eller at endringen har skjedd ut fra en prosess vi selv kan påvirke, selv om vi ikke kan forklare alle detaljer i prosessen like godt. Slike teorier om psykologisk endring er teorier om hva som er kjernen i psykoterapeutiske prosesser. De drøftes og kritiseres og utvikles og modifiseres hele tiden. Gestaltterapeuter bør invitere til slik drøfting og utvikling av våre egne teorier. Da må vi slutte å trekke et røykteppe over dem med å framholde at vi har en teori om paradoksal endring, at vi ikke tenker i årsaker og virkninger eller at vi bare forholder oss fenomenologisk til alt vi som terapeuter blir var på i møte med klienten.
Referanser
Gro Skottun og Åshild Krüger (2017), Gestaltterapi – lærebok i teori og praksis, Gyldendal Akademisk forlag, Oslo.
Arnold Beisser (1970), The Paradoxical Theory of Change, i Fagan and Shepherd (1970), Gestalt Therapy Now, The gestalt Journal Press. se: http://www.gestalt.org/arnie.htm
Denne artikkelen ble første gang publisert i GESTALT nr 1/2018
Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof med doktorgrad i filosofi.
Hva skrev du om i spalten «Studentliv»?
