Stikkord: alternativregisteret

NAFKAMs pasientsikkerhetskonferanse 2025: vår arena for dialog?

Skrevet av Redaksjonen

Helseminister Jan Christian Vestre tok seg tid til å spille inn en hilsen til deltakerne på årets pasientsikkerhetskonferanse, som ble vist på storskjerm. Budskapet handlet om hvordan pasienter bør få mulighet til å ta «informerte valg» for egen helse. At helseministerens ansikt dukket opp på storskjerm på konferansen for utøvere av alternativ og komplementær behandling, kan ses som et lite, men betydelig skritt mot en anerkjennelse av at bransjen møter et behov i samfunnet. NAFKAMs tredje årlige konferanse gikk av stabelen 21. oktober, og NGF var tilstede.

skrevet av Marianne Winnæss

Et bredere perspektiv

I år fikk vi innblikk i hva som bidrar til pasientsikkerhet i behandling utenfor offentlig helsevesen fra flere perspektiver – med innlegg fra pasientorganisasjoner, et utvalg av utøverne og fra offentlige helse aktører.

Pasientorganisasjonene (Kreftforeningen og Revmatikerforeningen) la vekt på kunnskap og kommunikasjon, og viste til utstrakt bruk av alternativ og komplementær behandling blant sine medlemmer. Trygghet, mener de, henger sammen med utøverens utdanning, dokumentert forskningsbasert kunnskap, og ikke minst god kommunikasjon mellom behandler og pasient.

Jan Magne Tordenstjerne Sørensen fra Hvite Ørn holdt et sterkt personlig innlegg om betydningen av behandlingsmangfold i hans vei ut av en schizofreni diagnose. Han trakk frem både sjamanisme og alternativ psykoterapi som viktige støttespillere i hans prosess.

Akupunkturforeningen løftet fram sine egne etiske retningslinjer og kvalitetskrav – som de mener overgår kravene i alternativregisteret. De stiller også spørsmål ved alternativregisterets reelle betydning for pasientsikkerheten. At de likevel deltar på konferansen med både innlegg og representanter, tyder på at de ser på den som noe mer enn en samling om pasientsikkerhet – det er også en arena for fokus og fellesskap.

Carina Holandsli og Melinda Meyer representerte NFP med et innlegg om psykoterapeutenes perspektiv på pasientsikkerhet. Carina trakk fram felles verdier som utdanningskrav, faglig kompetanse, kontinuerlig faglig oppdatering (PFO), etikk, relasjon og kommunikasjon – og nevnte også arbeidet med å etablere et eget psykoterapi register.

deltakere fra NFP, Akupunkturforeningen og Masasjeforbundet i paneldebatt med Hvite Ørn og pasientforeningene

Dialog på dagsorden – men ikke i rommet

Til tross for relevante innlegg og brede perspektiver, ble publikum sittende og vente på en åpning for spørsmål. Selv paneldebatten var forbeholdt navn på talelisten – og bar preg av streng regi.

Arne Johan Norheim og Ola Lillenes fremfører deler av prof. psyk. Jan Ivar Røssbergs innlegg

Da allmennlege og universitetslektor Hedda Mørch, og overlege/professor i psykiatri Jan Ivar Røssberg (representert via en improvisert dialog mellom NAFKAMs Arne Johan Norheim og Ola Lillenes) la frem sitt «blikk» på alternativ behandling, steg temperaturen merkbart i rommet. Mange kropper vrikket på seg i stolene – men fortsatt ble ingen tilbudt mikrofonen.

Jan Ivar Røssberg skulle snakke om Hvordan styrke pasientsikkerheten for pasienter som oppsøker alternativ behandler for psykiske helseplager? Det var synd at han ble forhindret fra å delta, men ifølge NAFKAM hadde han oversendt innlegget sitt på forhånd. Den improviserte dialogen som erstattet innlegget, bygget på hans materiale.

Stemmer fra salen

Etter pausen på ettermiddagen tok konferansier Aslak Bonde grep. Han fikk med seg stemningen under legenes innlegg, og åpnet for spørsmål og innspill underveis i den resterende delen av programmet. Under Arne Johan Norheim presentasjon av resultatene fra NAFKAMs spørreundersøkelse, kom reaksjonene på løpende bånd.

Carina Holandsli fra NFP tok ordet og sa rett ut:

«Jeg skjønner godt at overlege Jan Ivar Røsseberg ikke tør å stille opp her i egen person, når han står for slike holdninger som fremvist!»

Hun tok et tydelig oppgjør med legenes fordomsfulle posisjon – og kritiserte legenes hentydning til å sidestille legesamtaler og psykoterapi.

«Bivirkning» – et uegnet begrep for samtaleterapi

Flere i salen påpekte at begrepet bivirkning, som NAFKAM fremhever som sentralt i pasientsikkerhetsarbeidet, ikke passer når man snakker om psykoterapi.

NAFKAM ønsker å etablere et «bivirkningsregister» som et tiltak for å styrke pasientsikkerheten for brukere av alternativ og komplementær behandling. Men verken svarene fra spørreundersøkelsen eller innleggene fra pasientorganisasjonene støtter at dette er et avgjørende grep.

Proffessor i NAFKAM, Arne Johan Norheim, uttrykte undring over svarene rundt registrering av “bivirkninger” i spørreundersøkelsen – og antydet at utøverne «ikke forstår hvor viktig dette er». NGF påpekte at “bivirkning” blir et litt fremmed, begrensende og lite relevant begrep for samtaleterapeuter – derfor er det også vanskelig å svare på spørsmål relatert til bivirkninger av terapi. NGFs medlemmer var blant de “beste i klassen” på svarprosent hos utøverorganisasjonene, som kan forklare de vage svarene på dette punktet. Risiko, eller skade – ble nevnt som begreper det er mer naturlig for oss å forholde oss til.

Arne Johan Norheim viser resultater fra spørreundersøkelsen

Paradokser, retorikk og definisjonsmakt

Det er et tankekors at NAFKAM fremhever behovet for informasjon om bivirkninger – samtidig som markedsføringsloven hindrer utøvere i å snakke om behandlingens ønskede effekt. Det å bruke samme språk om akupunktur, aromaterapi og psykoterapi gir også liten mening.

Helsemyndighetenes tilnærming til alternativ behandling bærer fortsatt preg av et risiko-perspektiv. Det provoserer når legene blander inn “farlige helse-trender på TikTok” og Mel Gibson i begrunnelsen av sin skepsis ovenfor alternativ behandling.

De som møter opp på NAFKAMs pasientsikkerhets konferanse, er de seriøse foreningene – de som tar pasientsikkerhet på alvor. Foreningene og utøverne tar like klart avstand fra helsepredikanter, influensere og kommersielle guruer som offentlig godkjent helsepersonell gjør. Men mens utøvere stadig må bevise sin seriøsitet, kan leger stigmatisere i vei basert på personlig oppfatning. Her ligger en skjevhet som ble veldig tydelig på konferansen: legene har fortsatt definisjonsmakten over hva som anses som «trygg behandling».

For oss betyr det at i tillegg til å forsette med forskning og dokumentasjon innenfor vår modalitet, og å delta på pasientsikkerhetskonferansen, kan det være et mål å komme i dialog med nettopp legene.

Anerkjennelse og dialog før mva fritak

Utøverorganisasjonene i alternativregisteret deler et felles mål om å bli regnet med i et bredere helseperspektiv. I år kom kampen om MVA-fritak i bakgrunnen for behovet for anerkjennelse, samarbeid og gjensidig respekt.

NAFKAM ønsker å holde seg utenfor politikk, men fungerer i praksis som en viktig brobygger mellom alternative/ komplementære utøvere og offentlig helse. Kanskje neste års agenda byr på fysisk tilstedeværelse av politikere? Det kunne vært spennende. Med litt mer åpenhet for innspill og spørsmål fra salen, og fortsatt takhøyde for uenighet og ulikheter, kan pasientsikkerhetskonferansen bli det vi trenger: en viktig arena for dialog.

 

Gestaltterapeuter MNGF — hvem er vi?

Skrevet av Redaksjonen

Av Rolf Aspestrand 

Jeg ønsker en faglig dialog der vi kan lære mer fra hverandre —  om hvem vi er og hva det framover skal bety å titulere seg som gestaltterapeut MNGF i Norge. Her er første bidrag til samtalen, og jeg håper flere følger etter!

ROLF ASPESTRAND har i 14 år arbeidet fulltid som klinisk gestaltterapeut MNGF og er NGF- godkjent veileder. Han har sittet 3 år i NGFs valgkomite og 3 år i NGFs styre. Rolf er en del av kontorfellesskapet Sentrum psykoterapi & veiledning i Oslo.

På Norsk gestaltterapeutforenings 20-års jubileum i 2009 ble jeg bedt om å belyse spørsmålene rundt hvordan vi som faggruppe kan arbeide for offentlig autorisasjon og refusjon for gestaltterapi i Norge. Jeg ser at vi som medlemsorganisasjon 10 år etter ikke har gitt oss selv et klart mandat i forhold til disse spørsmålene. Etter tre dialogmøter i 2018 og 2019 om Norsk gestaltterapeutforenings samfunnsoppdrag, utkrystalliserte det seg konsensus om en styrket innsats på tre områder for at vår profesjon ytterligere kan formaliseres og defineres: 

1. Enhetlig dokumentasjon
2. Gjenkjennelig profesjonsutøvelse
3. Et styrket utdanningsforløp. 

Jeg ønsker som mitt innspill i denne dialogen å si noe om hvert av disse punktene og hvordan jeg mener de berører oss i dag: 

1. ENHETLIG DOKUMENTASJON
Praktiserende gestaltterapeuter MNGF er i dag allerede en viktig del av det norske helsetilbudet. Vi arbeider med mennesker som trenger psykoterapeutisk støtte for å kunne stå i eller vende tilbake til sitt arbeid, håndtere familieansvar og livsutfordringer. Vi arbeider særlig med dem som faller utenfor retten til helsehjelp og som ikke fanges opp av spesialisthelsetjenesten, eller som trenger et supplerende privat tilbud. Vi samarbeider med ulike offentlige instanser som NAV, DPS, fastleger, skole og barnevern.

En sårbarhet vi deler som praktiserende gestaltterapeuter MNGF i dag, er at vi sorterer under en tjeneste hvis arbeid og resultater hverken blir registrert, dokumentert eller evaluert innen formelle rammer – det være seg offentlig eller privat. 

Når vi som faggruppe heller ikke selv systematisk og enhetlig registrerer vårt arbeid, bygges det ingen dokumentasjon som viser om det vi gjør har en positiv effekt på dem vi mener å hjelpe. Det dokumenteres heller ikke om den samhandlingen vi allerede praktiserer med andre helsetjenester har en positiv effekt for deler av det psykiske helsetilbudet. 

Uten dokumentasjon utelukker vi også muligheten til å etterprøve og kvalitetssikre at tjenestene vi som faggruppe gir holder mål. Manglende enhetlig registrering av vårt arbeid bidrar til at vi forblir sårbare, samtidig som vi risikerer å bli usynlige og irrelevante i helsetilbudet.

Jeg skiller her mellom den gryende og viktige forskningen som er påbegynt ved NGI (Norsk Gestaltinstitutt Høyskole) og andre deler av vårt internasjonale fagmiljø, og det som ville være en enhetlig innsamling av aktivitetstall (se faktaboks), klient- og sam- handlingsdokumentasjon fra praktiserende gestaltterapeuter MNGF. Denne sistnevnte dokumentasjonen ville sette oss og andre faggrupper i stand til å drive fram statistikk, tall og forskning på vårt faglige bidrag ut fra et psykisk helse-, folkehelse- og sam- funnsøkonomisk perspektiv. 

Et krav om felles journalprogram, som for eksempel Psykbase, ville være en start på innhenting av denne type enhetlig informasjon og data. 

2. GJENKJENNELIGHET I PROFESJONSUTØVELSEN
Medlemmer av Norsk gestaltterapeutforening (NGF) praktiserer i dag ulikt. Relativt få, sett ut fra medlemstall, jobber som fulltids gestaltterapeuter med intensjonen om å gi psykoterapeutisk støtte. Flere jobber som lærere, ledere eller fagutøvere innen helse, administrasjon, undervisning, organisasjonsarbeid på dagtid, og har klienter på deltid eller noen kvelder i uka. Noen utøver elementer fra gestaltterapi-teorien i andre yrker, og andre sier de jobber på ulike måter med ‘Gestalt’. 

Erkjennelsen av hvem vi er og behovet for å differensiere er vesentlig for å fremme vekst framfor stagnerende konfluens. En start for oss som faggruppe kunne være et tydeligere skille mellom det å arbeide med ulike deler av gestaltterapi-teorien som metode, pedagogisk verktøy, i endringsarbeid og ledelse innen ulike profesjoner – og det å arbeide som klinisk gestaltterapeut MNGF der bestillingen og intensjonen er å gi psykoterapeutisk støtte. Et utydelig skille mellom disse svært ulike oppgavene mener jeg gjør oss sårbare overfor lovpålagte krav om å unngå misvisende informasjon og forventninger overfor våre brukere, og representerer utfordringer i forhold til allerede vedtatte faglig etiske retningslinjer. 

Gestaltpraktiserende i organisasjoner (GPO) støtter opp om noe av behovet for differensiering, samtidig som skillet mellom de ulike tjenestene ikke alltid er tydelig nok. Gestaltterapeuter MNGF er tjent med å fremstå og arbeide som utøvere av en og samme profesjon, ikke ulike profesjoner med sammenfallende interesser. Mangfoldet kan jeg sette pris på, men som gjenkjennelig profesjon innen tilbud om psykoterapeutisk støtte, blir mangfoldet under benevnelsen ‘Gestalt’ med på å gjøre profesjonen gestaltterapeut MNGF utydelig. Jeg går ut fra at GPO-medlemmene har et lignende behov for å fremstå faglig tydelig overfor sine brukere. 

Et forslag kan for eksempel være å samle oss rundt tittelen ‘klinisk gestaltterapeut, MNGF’ for de som arbeider med intensjonen om å gi psykoterapeutisk støtte, og at all annen bruk av gestaltterapi-teori sorterer under annen titulering for å unngå misvisende informasjon og mulig brudd på etiske retningslinjer. 

3. ET STYRKET UTDANNINGSFORLØP
Om NGF ønsker å arbeide for å oppnå en mer formalisert rolle som kliniske gestaltterapeuter MNGF, trenger vi en tettere dialog med NGI (Norsk Gestaltinstitutt Høyskole) og andre utdanningsorganisasjoner om hvilke formelle krav vi som fagorganisasjon ønsker å stille våre medlemmer for å kunne kalle seg klinisk gestaltterapeut MNGF.

Arbeidet NGI har gjort så langt innen vårt fagfelt i Norge er uten sidestykke og er en uvurderlig og solid ramme, også for ytterligere formalisering. Samtidig er det NGF som fagorganisasjon selv som må vurdere om grunnutdanningen fra NGI eller andre EAGT-godkjente institutter i dag gjør oss faglig rustet til å kalle oss klinisk gestaltterapeut MNGF. 

Kanskje vi i NGF i for stor grad selger inn grunnstudiet og profesjonstittelen gestaltterapeut MNGF som tittel og gestaltterapi som et fag vi kan regne med å mestre etter 120 studiepoeng? Sannheten for de aller fleste av oss er at dette alene ikke nødvendigvis gir nok kunnskap og erfaring til å drive en bærekraftig praksis på en trygg og faglig forsvarlig måte. 

Om vi sammenligner oss med andre faggrupper, som for eksempel psykiatrisk sykepleie, er kravet for grunnutdanningen 240 studiepoeng som i tillegg inkluderer en helsefaglig Bachelor. Profesjonsstudiet i psykologi krever 360 studiepoeng og inkluderer også en Bachelor i psykologi i bunn. 

Allerede i dag kan NGF velge å stille høyere krav til vår egen profesjonstittel. For eksempel ved at NGF først godkjenner tittelen klinisk gestaltterapeut MNGF etter endt etterutdanning eller veiledningsutdanning godkjent av NGF eller EAGT. 

Som for andre gryende profesjoner kan ikke vi som fagorganisasjon legge ansvaret for vår ambisjon om et profesjonsstudium hos utdanningsinstitusjonene selv. Det vil være opp til NGFs medlemmer om vi ønsker å øke kvalitetskravene for tittelen klinisk gestaltterapeut MNGF. Det vil også være opp til NGF å jobbe fram dialog, samarbeidsavtaler og retningslinjer i samarbeid med relevante høyskoler som ville være interessert. Integrativterapeutenes forening (NFIT) har forøvrig klart noe lignende med Universitetet i Sørøst-Norge og tilbyr etter grunnutdanningen en videreutdanning på 60 studiepoeng for å bli godkjent som klinisk integrativ terapeut. 

ALTERNATIVREGISTERET
I vårt fagmiljø snakkes det jevnlig om behovet for å få flere klienter, markedsføre oss, komme i media, bli synlige. Jeg tror det som bidrar til flere klienter og positiv, relevant synlighet er at vi som profesjon hviler på tilstrekkelig fagkunnskap. For gestaltterapeuter MNGF er dette en viktig erkjennelse når vi vet at vår felles grunnkunnskap i dag hviler på 120 studiepoeng. Som faggruppe er vi ikke sterkere enn vårt svakeste ledd, og er heller ikke sterkere enn de krav vi selv stiller til egen profesjonsutøvelse. 

Dette henger tett sammen med de siste politiske utspill vedrørende avskaffelse av alternativregisteret. Det er kun et spørsmål om tid før krav til utdanning, forskning og dokumentasjon blir strengere for å praktisere under loven om alternativ behandling, om loven overhodet opprettholdes. I en rekke europeiske land, inkludert Sverige, har lovverket endret seg slik at psykoterapi kun kan praktiseres av autorisert helsepersonell. Dette kan komme til å skje også her i Norge i en presset politisk dragkamp om regjeringsmakt slik vi var vitne til vinteren 2018. 

Et aktuelt spørsmål for oss er om vi som fagorganisasjon ønsker å jobbe for å supplere vår grunnutdanning med de helse- og sykdomsfag som kreves for å praktisere utenfor alternativregisteret, eller arbeide for nåværende eller andre rammer som vi mener sikrer oss bedre ut fra vår modalitet og profesjonen vi ønsker å bygge. Uansett hva vi velger, trenger vi å ha et bevisst forhold til hvordan vi velger å definere oss videre – faglig og som profesjon. 

Jeg håper vi sammen fortsetter å arbeide for en stadig tydeligere definisjon og retning for gestaltterapeuter MNGF i Norge. Og til slutt en dyptfølt takk til nåværende NGF-styre og utvalg for den avgjørende jobben dere gjør for å opprettholde de gode strukturer og rammer vi allerede har. Rammer vi er helt avhengige av å opprettholde på veien videre. Jeg ser fram til det jeg håper blir en dialog framover, og oppfordrer alle medlemmer av NGF til å bli med, så vi kan lære mer om hverandre og se hvordan vi sammen kan utvikle oss som faggruppe og profesjon. 

Om artikkelen: Artikkelen ble først trykket i GESTALT nr 2/2019.