Bli med oss og utforsk det mangfoldige terapirommet!

Skrevet av Redaksjonen

21. september 2024 inviterer Norsk gestaltterapeutforening (NGF) til workshop i Oslo. Vi ønsker å tilby våre medlemmer økt kompetanse på og bevissthet rundt seksualitets- og kjønnsmangfold. Vi har derfor invitert professor i gestaltterapi Vikram Kolmannskog og gestaltterapeut MNGF Koyote Millar til å lage et slikt tilbud for oss.

Av Kristine Lauve Steensen

Vikram underviser til daglig ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole. Han har skrevet flere artikler og bøker om gestaltterapi, blant andre boken Den tomme stolen: fortellinger fra gestaltterapi (2015).

Koyote har egen privat terapipraksis i Oslo. Hen er også dikter og musiker. I 2023 kom antologien Queers in Quarantine på Mohini Forlag der Koyote var redaktør. 

Vi har stilt Vikram og Koyote noen spørsmål om den kommende workshopen – den første de to holder sammen. 

Hvordan møte folk i terapirommet

– Dere har valgt å gi workshopen tittelen Binære blindsoner, homoangst og monomyter. Hva handler workshopen om?

– Workshopen handler om hvordan vi kan møte folk i terapirommet og andre settinger vi jobber i, på gode og dårlige måter, når de kommer med erfaring og tematikk som er skeiv, kjønnsmangfoldig, transkjønna, og/eller knytta til polyamori og andre varianter av samtykkende ikke-monogami. 

Dette er for øvrig ikke en tematikk som bare er forbeholdt skeive og deres nære og kjære. Det er mange som kan streve med ulike sider av normene for kjønn, seksualitet og familie i samfunnet. 

For å møte folk bedre på denne tematikken, enten den er figur eller grunn for dem, tenker vi det er viktig å øke oppmerksomheten vår på våre egne individuelle og kollektive blindsoner, frykter, fantasier og internaliserte historier som ellers kan begrense og forvirre feltet vi samskaper med klientene våre. 

Ved å være undrende, forvirra, sårbare og kunnskapsdelende sammen i workshopen håper vi å bli klokere og tryggere med klienter, og med hverandre som kollegaer og medmennesker. 

Kunnskap om menneskelig mangfold

– Hvorfor er det viktig at vi gestaltterapeuter har kompetanse om dette temaet?

– Fordi det er viktig at alle, og ikke minst terapeuter, har kompetanse om menneskelig mangfold, ulike relasjonsformer og seksualitets- og kjønns- og kjærlighetserfaringer. Vi er mennesker som gjerne vil føle oss velkomne i verden og bidra til at andre også kan det, og da er kompetanse- og erfaringsdeling viktig.

Det finnes mange mennesker som lever, eller kanskje kunne tenkt seg å leve, i andre relasjonsformer enn heterofilt monogami. Og som kan trenge trygg, terapeutisk støtte i å utforske og navigere sine liv, sine kjærlighetsrelasjoner og sine familie-felt. Da betyr det mye å bli møtt av en terapeut som vet noe grunnleggende om seksualitets-, kjønns- og relasjonsmangfold, og som dermed synes klienter som kommer med denne tematikken verken er skumle, frastøtende eller overdrevent spennende. 

Gestaltterapi har stort fokus på varhet og aksept for det som er, og på hvordan vi blir til i relasjon og relasjonelle felt. Vi tror det gjør gestaltterapeuter ekstra motiverte til å være oppmerksomme og nysgjerrige på andre måter å være på, og å være i relasjon på, enn de mest normative. 

Vi ønsker oss også selv et bredere tilfang av terapeutkollegaer som vi vet er trygge og gode i møte med skeive erfaringer og relasjonsmangfold. Kollegaer vi kan henvise videre til når vi selv ikke har kapasitet, har for mye rolle-overlapp, bor på feil sted i forhold til klienten, eller rett og slett bare er en dårlig terapeutisk match. Det vil altså kunne gi deg som gestaltterapeut et bredere tilfang av klienter, fordi du har en innsikt og kompetanse som fortsatt er mangelvare hos mange terapeuter og behandlere. 

Relevant for alle

– Hva vil dere si til terapeuter som tenker at denne workshopen ikke er relevant for dem, fordi de ikke jobber spesifikt med seksualitet- og kjønnsidentitet i terapirommet?

– Dem vil vi også ønske varmt velkommen. Hvis du som leser dette tenker slik, så vil vi invitere deg til å bli mer nysgjerrig på hvordan og hvorfor du har redusert betydningen av seksualitet, kjønn og kjærlighetsforhold til noe som bare kan jobbes spesifikt med. Vi vil invitere deg til heller å se dette som en vesentlig og viktig del av menneskers totale livsrom og livsglede. For de fleste av oss er dette tematikk som kan veksle mellom å være figur og grunn i ulike settinger, og som likevel alltid er tilstede i det totale feltet. 

Vi vil også påpeke muligheten for at du har klienter som holder ting igjen hos deg, som de egentlig gjerne vil tematisere men ikke tør, fordi de er usikre på hvordan du kan ta dem og tematikken deres imot. Ikke glem hvor mye internalisert skam mange av oss bærer på, og hvor mye skamming mange av oss kan erfare i det daglige. Fra subtile sosiale varianter – til strukturell usynliggjøring – til overgrep og vold. 

Så vil vi avslutte med å si at du kan bidra til å gjøre livene våre, og livet til mange andre mennesker, hakket bedre av å utforske og dele kunnskap om disse temaene med terapeutkollegaer og andre mennesker i andre sammenhenger – og det vil vi sette stor pris på. Å bruke en dag til å tygge på disse temaene med oss kan berike andres livs og gi deg en opplevelse av å bli beriket i din egen menneskelighet.

Tusen takk til Vikram og Koyote. Vi i styret i NGF gleder oss til en dag med faglig påfyll og sosialt samvær. Håper vi sees der!

Informasjon om workshopen:

Workshopen finner sted i Grensehuset Korsgata 16 i Oslo, lørdag 21. september, kl 10.00-17.30. 

Deltagelse er godkjent for 7 timer profesjonell faglig oppdatering i kategori B for medlemmer av NGF. 

Pris for MNGF: kr 1600,-

Pris for ikke-medlem: kr 1850,-

Det blir servert kaffe, te og frukt. 

Du kan melde deg på via denne lenken: https://arena360.no/events/730/9786?Preview=hvg5nG5qpQ1JwuhcaRvfpbt5UQ7vK12Reo%2fH9j3btkY%3d 

Har du spørsmål om arrangementet, eller problemer med påmelding, ta kontakt med Ingvild på post@ngfo.no.

Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi del 1

Skrevet av Redaksjonen

Laura Perls fokuserte på kroppen i sitt terapeutiske arbeid. Dette er en gjennomgangstone i de mange intervjuene med mennesker som opplevde henne.1 Denne artikkelen gir en kortfattet biografi om Laura Perls og hva hun og andre har skrevet og sagt om hennes kroppsorienterte gestaltterapi.

Av: Henning Herrestad 

INNLEDNING 

Laura Perls var den som, ved siden av Fritz Perls og Paul Goodman, bidro mest til å skape gestaltterapi.2

Hennes mann, Fritz Perls, er allment anerkjent som grunnleggeren av gestaltterapien. I miljøet av gestaltterapeuter er det også mange som framhever Paul Goodmans avgjørende bidrag til grunnboken Gestalt Therapy: Excitement and Growth of the Human Personality fra 1951 (forkortet til PHG etter forfatterne Perls, Hefferline og Goodman).

Laura Perls, derimot, står ikke som medforfatter av noen av bøkene om gestaltterapi. Men hun var leder for The New York Institute for Gestalt Therapy i 40 år, og utdannet generasjoner av gestaltterapeuter. Hun påvirket manges forståelse av gestaltterapi gjennom sin praksis. Og som jeg vil redegjøre for, så hadde hun en større innflytelse på utviklingen av de grunnleggende tekstene enn hun fikk kreditering for. 

HVEM VAR LAURA PERLS?

Laura Perls het fra fødselen i 1905 Lore Posner. Hun var eldst av tre søsken. Familien var velstående, assimilerte jøder, for faren eide en smykkefabrikk. De bodde i byen Pforzheim, som ligger midt mellom Karlsruhe og Stuttgart i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. 

Barndom

Laura var et talentfullt barn. Hun begynte tidlig å spille piano, og senere vaklet hun mellom studier og muligheten for å bli profesjonell pianist. Hun var belest, kjente godt til den tyske litteraturen, og skrev selv noveller og dikt. Hun drev med dans og fikk de beste lærere fra flere ulike danseretninger. Først lærte hun rytmisk dans, basert på ideene til sveitsiske Émile Jaques-Dalcroze (1865-1950). Danselæreren sa at hun ikke skulle kopiere ham eller andre dansere, men kjenne hvordan hun beveger seg i sin egen kropp. Denne vekslingen mellom teoretisk og kroppsorientert arbeid, senere terapi og musikk, driver Laura med hele livet.

Tenårene

Da hun var blitt tenåring fikk hun en danselærer, Else Trier, som var utdannet i Loheland. Loheland var et feministkollektiv kun for kvinner opprettet i 1919 av finske Hedvig von Rohden (1890-1987) og dansk-tyske Louise Langgaard (1883-1974) i 1919. Langgaard var utdannet gymnastikklærer i Norge av Bess Mensendieck. Begge var sterkt inspirert at antroposofi og den antroposofiske bevegelseskunsten eurytmi, og utdanning av danselærere var deres hovedaktivitet. Laura mente Loheland-dansen var inspirert av yoga og tai chi, og her lærte hun om «sentrering» og «jording».

Studier

Laura var eneste kvinne da hun startet på latinlinjen på det lokale gymnaset. Som sekstenåring går hun for første gang i psykoterapi hos en terapeut inspirert av Alfred Adler. Hun var også eneste kvinne da hun startet med å studere juss ved universitetet i Frankfurt. Men hun skiftet til psykologi i 1925, og tok i 1932 doktorgrad i gestaltpsykologi med en avhandling om oppfattelse av farger. Mens hun studerte i Frankfurt lærte hun indonesisk dans og yoga, og i Berlin i 1930 fulgte Laura bevegelsesterapi-kurs med Elsa Gindler. ((Gindlers metode «Spenningsregulering» kom til Norge i 1934 med Wilhelm Reichs samboer Elsa Lindenberg (1906-1990). Lindenberg ble i Norge da Reich emigrerte til USA, og hun underviste i spenningsregulering i mange år. Hennes elev Gro Torgersen leder fortsatt dette arbeidet.))

Møte med Fritz Perls

I 1926, da hun var 21 år gammel, møtte hun den 33 år gamle legen og krigsveteranen Fritz Perls. Fritz’ drøm var å bli psykoanalytiker, og han gikk i læreanalyse. Laura sier hun opplevde han og vennenes psykoanalytiske sjargong så ekskluderende at hun også startet i læreanalyse i Frankfurt. Laura sier at hun var helt klar over at Fritz ikke var i stand til å forplikte seg i et forhold, men hun visste at dette var mannen i hennes liv, og hun var klar for å tåle ham som han var. Selv om hennes familie var sterkt imot det, giftet de seg i 1929 og flyttet til Berlin. I 1931 fikk de datteren Renate. Fritz begynte da i læreanalyse med Wilhelm Reich, mens Laura skrev ferdig sin doktorgrad og begynte å lese om – og gjøre sine egne erfaringer med amming, avvenning og mating av spebarn. 

Jødeforfølgelsene bringer dem til Sør-Afrika

I 1933 kom Hitler til makten. Han begynte straks med forfølgelser av politiske motstandere og av jøder. Fritz og Laura var begge deler, og de måtte flykte, først til Nederland, og så til Sør-Afrika. Både Fritz og Laura mistet store deler av sin slekt og nære familie i Holocaust. En søster av Fritz og en bror av Laura klarte å flykte i tide, sammen med sine familier. Men både moren og en søster av Fritz ble drept, og moren og en søster av Laura og søsterens familie ble drept. I tillegg mistet de begge onkler, tanter, nevøer og nieser. 

Fritz og Laura bodde 13 år i Sør-Afrika. De levde av å drive et psykoanalytisk institutt i Johannesburg. Her var de fri til å utvikle sine egne tilnærminger til psykoanalyse. I 1935 fikk de sitt andre barn, sønnen Steven Perls.

Fra psykoanalyse mot gestaltterapi

I 1936 dro Fritz Perls til den internasjonale konferansen for psykoanalytikere i Marienbad i Tsjekkoslovakia. Han håpet å få anerkjennelse for sin teori om dental aggresjon, som var basert på Lauras studier av mor-barn-forholdet. I stedet opplevde han å bli frosset ut av både Sigmund Freud og deltakerne. De hadde alt ekskludert Wilhelm Reich, og Fritz ble oppfattet som en Reich-tilhenger. De vedtok at de som ikke allerede var lærere i psykoanalyse før de flyktet fra Tyskland, ikke kunne utdanne psykoanalytikere. Fritz og Laura fikk brev om at de som ble utdannet på deres institutt ikke ville bli godkjente som psykoanalytikere. Dette kom Fritz aldri over, og han og Laura definerte seg fra da av som kritikere av psykoanalysen.

Under annen verdenskrig var Fritz psykiater og kaptein i den sørafrikanske hæren. Laura drev instituttet alene, mens han gjorde tjeneste ved et sykehus i Durban og bare var hjemme i helgene. Han hadde late dager ved sykehuset, og fikk tid til å skrive manuset til boken Ego, Hunger and Aggression, som kom ut i Sør-Afrika i 1942.3 I denne boken ble kimen til en (stor) del av ideene bak gestaltterapi presentert, og ifølge Laura diskuterte han alt med henne og to av kapitlene ble skrevet av henne.

Emigrasjon til USA

Da krigen var over, startet utviklingen av det som ble til apartheid-politikken i Sør-Afrika. 

Fritz, som hadde tjenestegjort som psykiater under krigen, fikk ikke fornyet legelisensen sin. Laura og Fritz så en parallell til Hitlers overtakelse i 1933, og bestemte seg for å emigrere til USA. I 1946 dro Fritz fra Sør-Afrika, og etter uker i England og måneder i Canada fikk han visum til USA. Etter å ha strevd med å etablere seg i mange måneder, klarte han å etablere privat praksis som psykoterapeut i New York City. I 1947 kom Laura etter med Renate og Steven, som da var 17 og 12 år gamle. Laura begynte å ta imot klienter omtrent fra den dagen hun ankom. 

De første årene i New York var intense år for Fritz og Laura. Flere av de første klientene til Fritz og Laura ble kjernen i det første gestaltpsykologiske miljøet. Paul Goodman gikk i terapi hos Laura og Ralph Hefferline gikk i terapi hos Fritz. Etter år med intense diskusjoner skrev de boken Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality. I 1949 flyttet de inn i en stor leilighet like ved Central Park. Laura begynte da med terapigrupper.

Leder for The New York Institute for Gestalt Therapy

I 1952 etablerte de The New York Institute for Gestalt Therapy. Laura forteller at det var Fritz og henne, Elliot Shapiro, Paul Weiz og Paul Goodman som grunnla det. De valgte henne som leder (president) for instituttet, og denne rollen hadde hun helt til sin død i 1990. 

Resten av sitt liv arbeidet Laura med å lede instituttet, utdanne gestaltterapeuter og å holde workshops og foredrag rundt i hele USA og Europa. Hun holdt på som individualterapeut og gruppeterapeut til sent på 1960-tallet. Hun fortsatte som lærer og veileder, og med å holde workshops og foredrag, helt til hun døde.


Europeiske reiser

Laura døde i sin hjemby Pforzheim i Tyskland.

Fritz Perls forteller (Perls 1969) at han og Laura besøkte Tyskland igjen alt rundt 1950. Selv fortalte hun at hun besøkte Frankfurt og Pforzheim på en reise til Tyskland i 1959. Etter hvert begynner hun å reise tilbake til Pforzheim hver sommer. Da la hun også inn ferieuker i landsbyen Leogang i Alpene i nærheten av Salzburg i Østerrike.4 Der nøt hun å gå lange turer i fjellet og anonymiteten ved at ingen kjente henne. Etter hvert fikk hun også tilbud om å holde workshops og delta på psykoterapi-konferanser rundt i Europa.

I 1990 var hun svært dårlig da hun kom til sin hjemby Pforzheim. Hun ble lagt inn på et sykehjem og døde der sommeren 1990. Nå ligger både Laura og Fritz begravet i familien Posners familiegrav i Pforzheim.

LAURA PERLS’ BIDRAG TIL GESTALTTERAPI

Mange har vært opptatt av om Laura Perls har fortjent større anerkjennelse for sine bidrag til utviklingen av gestaltterapi. Selv om hun fikk anerkjennelse som leder for the New York Institute for Gestalt Therapy, er ikke hennes navn på tittelbladet av de grunnleggende bøkene om gestaltterapi. Dette var ikke noe hun protesterte på da det skjedde. 

Laura Perls’ biograf, Nancy Amendt-Lyon, mener det satt dypt i Laura Perls hjemmefra å ikke stikke seg fram.5 En av grunnene til dette var antisemittismen, som var sterk i Tyskland lenge før nazistene tok makten. Først i 1972, etter at både Fritz og Paul Goodman var døde, fortalte hun om sine bidrag.

Hun sa også at hun selv var lite glad i å skrive teoriartikler, og selv om hun skrev en del, publiserte hun aldri sine noveller og dikt. Det meste av hennes egne publikasjoner er nå publisert i bøkene Living at the Boundary (L. Perls,  1992) og Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985 (Amendt-Lyons, 2016).

En dyp forståelse av gestaltpsykologi, av felt-tenkning, av holisme og av fenomenologi

Amendt-Lyons skriver om Lauras bidrag til gestaltterapien at det var Laura som hadde en dyp forståelse av gestaltpsykologi, av felt-tenkning, av holisme og av fenomenologi. Dette bidro hun med i diskusjonene med Fritz under skrivingen av Ego, Hunger and Aggression (1942) og i diskusjonene med Fritz og Paul Goodman som var helt avgjørende for boken Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality (1951). 

Laura skriver selv i artikkelen «Concepts and Misconception of Gestalt Therapy» (L. Perls 1992, s 151-142):

«Den gradvise endringen fra en psykoanalytisk til en gestalt-orientering er dokumentert i Ego, Hunger and Aggression (F.S.  Perls, 1969) først publisert i 1942. Jeg bidro med to kapitler som er altoverveiende gestaltiske: «The Dummy Complex,» som er den fikserte gestalt som hindrer endring, og «The Meaning of Insomnia,» som er den ufullstendige gestalt, den uavsluttede situasjon som ikke lar oss få sove. I Ego, Hunger and Aggression gikk vi fra det historisk-arkeologiske Freudianske perspektiv til et eksistensielt-eksperimentelt perspektiv, fra stykkevis assosiasjonspsykologi til en holistisk tilnærming, fra det rent verbale til det organismiske, fra fortolkning til direkte awareness her-og-nå, fra overføring til faktisk kontakt, fra begrepet om selvet som en substans som har grenser, til et begrep om det som selve grensefenomenet i seg selv – som er den faktiske kontaktfunksjonen av identifikasjon og fremmedgjøring. Alle disse begrepene, da fremdeles tentative, ofte forvirrede og forvirrende, ble utviklet de neste ti årene til en mer organisert og sammenhengende teori som ble publisert som Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality (Perls, Goodman & Hefferline, 1951). Dette er grunnboken som jeg fremdeles holder for å være uunnværlig for en full forståelse av gestaltterapi.»6 Blant annet ville de tørke av brystene hennes med alkohol for å drepe bakterier hver gang før hun skulle amme. Hun begynte å reflektere over sine egne erfaringer og inntrykk om amming og avvenning og hvordan man tvang småbarn til å spise: «Sånn som ting blir stappet inn i små barn. Matingen … fører til introjeksjon. De blir ikke gitt nok tid til å tygge.» (Laura sitert i Bocian, 2015, s. 215)

Denne tanken om at tvangsmating førte til et traume som igjen førte til en nevrotisk tilpasning kalt «introjeksjon», var en av grunntankene i Fritz Perls første bok Ego, Hunger and Aggression.

For Laura anga spising retningen for hvordan du forholder deg til verden. I en publisert workshop (L. Perls, 1992) ber hun deltakerne om ikke bare å «svelge» alt hun sier, men å «smake på det, sette tennene i det, tygge på det.»

I workshopen presenterer hun teorien sin om hvordan spedbarnet er i konfluens med moren når det svelger morsmelk uten å tygge:

Barnet begynner å kontakte det utenfor seg når det begynner å tygge.7 Det kommer nå an på måten man mater barnet på, om barnet utvikler seg til å ta seg tid til å tygge maten ordentlig, eller om det må stappe i seg maten for fort, eller ikke får mat som trenger å tygges. Og dette fortsetter på skolen, nå i overført betydning, om barna bare «fôres» med ferdigtygd lærdom som de må stappe i seg før de spyr det ut på eksamen og så glemmer det.

Når barn på denne måten lærer «å svelge» alt ukritisk, støttes en konfluens – først med moren, så med familien, så med skolen og med det politiske systemet. Motsatt blir alt som ikke passer med denne konfluensen fremmedgjort. Og det som ikke passer inn, føler man skyld og motvilje overfor. (L. Perls, 1992, s. 173)

Amendt-Lyon forteller at Laura hele livet var opptatt av hvordan de hun så rundt seg spiste, om de tygget maten lenge eller slukte den i seg. Dette var hun tydeligvis opptatt som del av sitt terapeutiske arbeid også. Dette utgjør en del av hennes kroppsorienterte tilnærming. 

Bevegelse og pust 

Som jeg har nevnt, gikk Fritz Perls i læreanalyse hos Reich i 1931 og 1932 mens Reich var i ferd med å formulere sine teorier om pust og muskelpanseret. I 1933 gav Reich ut boken «Karakteranalyse» (Reich, 1933/1972) der han redegjorde for sin kroppsorienterte terapi.8 Denne boken leste og diskuterte Fritz og Laura med stor interesse. I intervjuet med Rosenblatt nedtoner likevel Laura betydningen av Wilhelm Reichs teorier for sin egen utvikling. Hun sier at Fritz var veldig opptatt av Reichs teorier, men hun hadde denne kroppsorienteringen med seg allerede fra sitt arbeid med dans og spenningsregulering (Amendt-Lyon, 2016, s. 153). 

I artikkelen jeg nylig har sitert (L. Perls, 1992, s 151) skriver Laura at Reichs viktigste bidrag til utviklingen av gestaltterapi er hans teori om muskelspenninger og dannelse av en karakter. Dette som nå kalles «muskelpanseret» er i virkeligheten en fiksert gestalt, en blokkering av den pågående figurdannelsen. Men, sier hun, det praktiske fokuset i terapien på awareness om kroppen, ble en del av gestaltterapi ikke fordi Reich skrev om dette, men fordi hun hele livet hadde holdt på med eurytmi og moderne dans. 

Laura sier hun hadde lest grundig Ludwig Klages bok Ausdrucksbewegung und Gestaltungskraft, og hun kjente til Alexander-terapi og Feldenkraismetoder lenge før utviklingen av Bioenergetics og andre kroppsterapier. «Arbeid med pust, holdning, koordinasjon, stemme, sensitivitet og bevegelighet ble del av min terapeutiske stil allerede i 1930-årene mens vi fortsatt kalte oss psykoanalytikere», skriver hun.

Støtte fra kroppen  

I intervjuene med Keyes (udatert) er det flere som framhever at Laura var opptatt av begrepet «støtte» (eng. «support»). Hun mente Fritz Perls var skyld i at mange mistolket gestaltterapi som en metode der man presser klienten til endring.

Ruella Frank sier, når hun blir intervjuet:

«Laura forklarte at mange former for motstand kommer av mangel på støtte. Hvis denne manglende støtten ikke møtes med respekt, kan man få en boomerangeffekt som gir pasienten enda mer angst. Hennes motto var å gi pasientene så mye støtte som nødvendig og så lite som mulig, slik at de kan lære å oppnå selvstøtte og gjensidig avhengighet.»

«Støtte» betyr her flere ulike ting.

For det første støtte fra terapeuten så klienten blir trygg nok i terapisituasjonen til at endring kan oppstå. Og terapeuten selv har støtte i alt vedkommende har lært seg.

Laura skrev: 

«En god terapeut bruker ikke teknikker. Han vender seg mot en situasjon med den kunnskap, de ferdigheter og den totale livserfaring han har integrert i sin bakgrunn – og med hva enn han har av awareness i ethvert øyeblikk.» (L. Perls, 1992, s. 155)

For det andre: Den støtten klienten finner i seg selv.

Laura skriver:

«Kontakt er mulig i den grad det er tilgjengelig støtte for den. Støtte er hele bakgrunnen mot hvilken den aktuelle erfaring står fram (eksisterer) og former en meningsfull gestalt. For dette er hva mening er: relasjonen av figur til grunn.

Støtte er alt som tilrettelegger den pågående assimilasjon og integrasjon av erfaring for en person, en relasjon eller et samfunn: primær fysiologi, oppreist holdning og koordinering, sensitivitet og mobilitet, språk, vaner og skikker, sosiale manerer og relasjoner, og alt annet som vi har fått og lært gjennom livet. I korthet er støtte alt vi tar for gitt og stoler på, til og med våre oppheng og vår motstand – de fikse ideene, idealer og atferdsmønstre som er blitt vaner for oss nettopp fordi de var støttende den gang de ble formet.» (L. Perls 1992, s. 132-133)

Merk at Laura nevner primær fysiologi, oppreist holdning og koordinering. Dette er den tredje og rent kroppslige betydningen av støtte.

Man kan nesten høre Laura legge ut om dette for Fritz og Paul Goodman når man leser følgende i PHG: 

«For å ha en god holdning, må hodet balansere fritt på overkroppen, uhindret av stramme nakkemuskler. Overkroppen må hvile fritt på hoftebenet, uten at brystet er dyttet ut eller korsryggen er trukket inn. Disse kroppsdelene er blitt sammenlignet med tre pyramider der hver av dem hviler på spissen slik at den kan rotere i alle retninger.» (PHG, s. 180)

Laura forklarer dette slik i en workshop hun holdt i 1980:

«… det er bare mennesket som til slutt har reist seg på bakbena og bruker underkroppen mest til støtte og bevegelse, og overkroppen til orientering og manipulering. Med bedre holdning og mer bevegelighet her, og mer støtte fra hoftene dine, får du en bedre fungering og i tillegg bedre konsentrasjon.» (L. Perls, 1992, s. 171)

Nancy Amendt-Lyon (2016, s. xvi) oppsummerer Lauras kroppsorienterte terapi på denne måten: 

«Hun ba klienter gjøre ting med vilje. For eksempel å puste, å holde pusten eller å overdrive noe for å gjøre det tydelig. Laura likte å eksperimentere med språk og med kroppen, spesielt med pusten og med holdningen. Hun oppfordret deltakerne i grupper til å legge merke til hvordan kroppen støttet dem: «Løs opp i knærne! Se hvordan bekkenet støtter overkroppen slik at den kan bevege seg fritt! Korsryggen skal ikke være svai!»

Lauras kroppsarbeid var konsentrert om kjeven, ryggraden og det å puste helt ned i magen. Hun kunne invitere deltakere til å rulle med hodet rundt og fra side til side mens de pustet inn og ut for å få en bedre følelse av ryggraden sin. Hun kunne også invitere dem til å ligge på gulvet på ryggen, og så først løfte bena opp og over hodet før de senket dem sakte ned mot gulvet, samtidig som de hele tiden holdt følge med pusten.»

I artikkelen «Two Instances of Gestalt Therapy» (L. Perls 1992, s. 93-113), først publisert i 1956, gir Laura oss to casehistorier om klienter hun har hatt.

I begge historiene gis det en utførlig beskrivelse av hvordan klientene sliter med psykosomatiske utfordringer, og hvordan dette langsomt endrer seg gjennom månedsvis med varhetsøvelser. Hun forklarer ikke hva slags øvelser hun eksperimenterer med underveis, men resultatene beskrives både som psykologiske og fysiologiske endringer. Begge klientene blir mindre stive og rigide, og mer myke og bevegelige samtidig som de blir tryggere og bedre i stand til å ivareta sine egne behov. 

Utdrag fra A Workshop with Laura Perls

Disse casehistoriene gir oss ikke innsikt i hvordan Laura arbeidet. En transkripsjon av et opptak av en workshop som Laura holdt i 1980 i New York City gir derimot et unikt innblikk i hvordan Laura arbeidet terapeutisk.

 Her følger et lite utdrag av Lauras dialog med en deltaker, en kvinne ved navn Jan: 

(Til Jan): Hva tenker du på?

Jan: Akkurat nå bare beveget jeg på foten. Denne foten som er sliten av å ha på høyhælte sko og trampe rundt i Central Park. Jeg beveget foten og det kjentes godt.

Laura: Klarer du å gå med høye hæler?

Jan: Tja, det er et godt spørsmål. Jeg har stort sett gjort det de siste par timene. Klarer jeg det? Jeg har i alle fall gjort det.

Laura: Bare gå uten dem, og så gå med dem. La oss se hva som endrer seg … Ja, ryggraden er ganske svai.

Jan: Jeg har et alvorlig problem med ryggen.

Laura: Sikkert.

Jan: Sikkert hva da?

Laura: Når det er en slik tilvendt spenning, da har du et ryggproblem.

Jan: Jeg vet ikke hva som kom først. Du har tydeligvis en oppfatning om hva som kom først.

Laura: Denne spenningen i ryggen, som leder til spenning i mellomgulvet og til redusert pust, er den sentrale måten å utøve selvkontroll på. 

Jan: Det er jeg god på. Det er riktig.

Laura: Og til å redusere din egen energi. Det å ikke bruke det åpne rommet i brystet ditt, i lungene dine.

Jan: Det kan sikkert stemme. Jeg tror jeg har gjort det i lang, lang tid. Det har blitt til en godt etablert vane nå.

Laura: Jeg legger også merke til at du slipper ut pusten og så snakker du når du nesten ikke har luft igjen, og da blir stemmen din lavere og lavere.

Jan: Det var jeg ikke klar over.

Laura: Prøv å gjøre det med vilje.

Jan: Se. Jeg kan snakke uten luft. Den er veldig lav.

Laura: Det er slik du snakket nå nettopp.

Jan: Og jeg var ikke klar over det. Jeg kan ikke stå stille så veldig lenge, for ryggen min begynner å verke, og jeg må bevege meg.

Laura: Jeg er sikker på det, ja.

Jan: Du er ikke overrasket.

Laura: Du kunne gjøre en tilsvarende øvelse liggende på gulvet.

Jan: Jeg tror ikke jeg vil det i dette antrekket.

Laura: Du trenger ikke gjøre det nå, og du får ikke noen resultater av å bare gjøre det en gang. Dette er noe man virkelig må arbeide med. Du kommer til å finne at hvis du har den typen støtte, så øker energien din og du holder ut lenger.

(L. Perls, 1992, s 169-170)

I dette glimtet av Lauras arbeid kjenner vi igjen hvordan hun ber klienten eksperimentere for å skape økt varhet.

Hun ber Jan gå med og uten høye hæler og legge merke til forskjellen. Hun ber Jan om bevisst å slippe ut pusten før hun snakker for å gjøre henne oppmerksom på måten hun bruker pusten på når hun snakker. Hun foreslår at hun skal legge seg ned på gulvet, men det blir for utrygt for Jan. Dette er ikke en terapisituasjon, men en workshop der Laura bruker mye tid på å undervise og har en hel gruppe hun skal engasjere, så framfor å bruke mer tid på Jan, så avslutter hun med en oppfordring til å jobbe videre på egenhånd. 

Vi legger merke til at hun ber klienten om å gjøre ting med vilje og å overdrive enkelte bevegelser. Hensikten med dette var å øke klienters oppmerksomhet om hvordan de holdt seg tilbake. Dette kan, i følge PHG, åpne for å undersøke hva retrofleksjon, som avsplittet selvfunksjon, ivaretar (jfr. del 2 av denne artikkelen).

Vi kan også se at hun var opptatt av språk. Når Jan sier at foten er sliten av å tråkke rundt i høye hæler framfor å si at hun er sliten, trer splittelsen mellom kropp og selv fram.

Når hun formaner deltakerne om å løse opp og rette seg opp, er det nok mest en forklaring på hva som er sunn fungering framfor en tro på at slike spenninger kan angripes direkte. I så fall er hun ikke tro mot sin egen teori. Hennes fascinasjon for hvordan folk spiste er helt i tråd med hennes teori om introjekter. 

Avslutning

Jeg har beskrevet Laura Perls vei fra barndommen i Pforzheim til å bli leder for The New York Institute for Gestalt Therapy. Hennes innflytelse på gestaltterapi kom av at hun hadde denne rollen i 40 år, var terapeut, utdannet gestaltterapeuter og holdt foredrag og workshops i hele USA og Europa.

Jeg har også beskrevet hvordan Laura, selv om hun publiserte lite, har hatt en viktig innflytelse på utviklingen av gestaltterapi fordi mye av det Fritz Perls og Paul Goodman skrev var basert på hennes ideer og erfaringer. Jeg har gjengitt tema hun selv snakket og skrev om som kroppsorientert terapi – det å møte klienten ansikt til ansikt, om tygging og introjekter, om kropp og pust og det å få støtte fra kroppen. Til slutt har jeg gjengitt utdrag av en workshop som viser litt hvordan hun faktisk arbeidet. 

Men noe mangler i denne framstillingen. Det som mangler er en forklaring på hvordan det Laura Perls her gjør er forankret i teorien om selv og kontaktsyklusen. Dette vil jeg forsøke å rette på i del 2 av denne artikkelen. 

Litteratur

Amendt-Lyon, N. (ed.) (2016). Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985, Cambridge Scholars Publishing.

Bocian, Bernd (2010).  Fritz Perls in Berlin 1893-1933 – Expressionism – Psychoanalysis – Judaism, EHP – Verlag Andreas Kohlhage. 

Gregory, Susan (2015). Gestalt therapy’s embodied styles. I: British Gestalt Journal, 24 (1), s. 39-44.

Keyes, Heather Ann (n.d.) http://humansofgestalt.com/ Humans of Gestalt – Robert (Bob) Reznick Remebering Laura Perls. https://www.youtube.com/watch?v=wjceiAjlF68&list=PLrqWOBx5ue3keduIddKKzXzo8GzmUUqCm&index=4&t=1808s

Perls, F.S. (1942/1969) Ego, Hunger and Agression. Vintage Books.

Perls, F.S. (1969) In and Out of the Garbage Pail. Real People Press.

Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1951/1996) Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality. Suvenir Press. 

Perls, L. (1992). Living at the Boundary. The Gestalt Journal Press.

Reich, W. (1933/1990). Character Analysis, 3. utg. Farrar, Straus and Giroux.

 

 

 

 



  1.  Se Remembering Laura Perls filmene på https://www.youtube.com/@humansofgestalt6071/videos [↩]
  2. Denne biografien bygger på biografien til Amend-Lyon (2016) og intervjuene med Daniel Rosenblatt i (Perls 1992) og (Amendt-Lyon 2016), samt på Bocian 2010. [↩]
  3. Ego, Hunger and Agression ble først utgitt i Syd-Afrika i 1942, i nytt opplag i 1945, så i London i 1947, i San Francisko i 1966 og i New York i 1969. [↩]
  4. Amend-Lyon (2016, s. xiii) skriver at da hun traff Laura i 1976 «fremdeles tilbrakte flere måneder i Europa hver sommer og nøt å feriere i de østerrikske alpene.» Når hun begynte med dette, har jeg ikke funnet informasjon om. [↩]
  5. Nancy Amendt-Lyon, var på besøk i hjembyen New York i 1976 da hun fikk høre om Laura. Nancy hadde startet å utdanne seg til Gestaltterapeut i Østerrike, og tok kontakt med Laura, som inviterte henne hjem til seg. De ble gode venner, Nancy begynte å arrangere workshops med Laura i Østerrike. I 2013, 23 år etter at Laura døde, ringte Lauras datter Renate henne og ba Nancy om å ta seg av utgivelsen av Lauras etterlatte notater. Hun er kanskje den som har gitt den grundigste biografiske beskrivelsen av Laura. [↩]
  6. Alle oversettelser er gjort av forfatteren))

    Jeg har uthevet hennes «vi». Det var ikke Fritz, men Laura og Fritz, som utviklet alle disse ideene, dvs. som skapte gestaltterapi slik vi kjenner den.

    Ansikt til ansikt

    Det var Laura som først sluttet med å ha klienten liggende på en divan mens hun selv som terapeut satt ute av syne. Hun ville se hvordan klienten pustet, ansiktsuttrykk og fakter. Når hun først satt og så på klienten, var det naturlig at klienten også fikk sitte og se på henne framfor å ligge på en divan foran henne (Amendt-Lyon, 2016: ixii).

    Ifølge Bob Resnick mente Fritz Perls i begynnelsen at fokus på bevegelser og kropp var noe tull (Keyes udatert). Laura fikk klienten til å bevege seg på gulvet så hun kunne se hvordan klienten gikk, hvordan holdningen var og hvordan klienten støttet overkroppen på underkroppen. 

    Om tygging og introjekter 

    Som jeg var inne på tidligere, var Laura en oppmerksom mor. Da hennes første datter ble født i 1931, reagerte Laura sterkt imot sykehusets forsøk på innføring i «regimented feeding» for mødre. ((Min egen farmor fødte sitt første barn i 1929, og jeg husker hun fortalte at hun led fordi de på sykehuset bare ville la henne amme til faste tider uansett om den nyfødte lå og skrek. De hadde en oppfatning om at det var usunt å ikke spise til faste tider, og det måtte spebarn bare tilvennes fra fødselen. [↩]

  7. Til dette kommenterer Kepner (1999) at senere spedbarnsforskning har vist at individueringen (differensieringen fra mor) starter mye tidligere enn når barnet får tenner. [↩]
  8. Ifølge Susan Gregory (2015) var Wilhelm Reichs idéer også inspirert av Elsa Gindler, via Reichs samboer, Elsa Lindenborg som var Gindlers elev. [↩]

Takk til førstelektor Daan van Baalen ved NGI 

Skrevet av Redaksjonen

Når en bauta i det norske og internasjonale gestaltmiljøet nå trekker seg tilbake kan det ikke gå ubemerket hen. Norsk gestaltterapeutforenings styre takker for dansen.  

Av: Styret i Norsk gestaltterapeutforening 

Norsk gestaltinstitutt

Daan van Baalen er utdannet lege og gestaltterapeut fra Nederland. Han grunnla Norsk Gestaltinstitutt (NGI) sammen med Gro Skottun og Grete Kandahl i 1986. Her har han jobbet fulltid som lærer og veileder siden 1993 – til han nå har pensjonert seg i en alder av 81 år. 

NGI startet som et lite ansvarlig selskap og er i dag en privat høyskole med offentlig godkjent studietilbud i gestaltterapi og gestaltcoaching. NGI er i dag godt etablert i Sandvika, med en fagstab på 17 dyktige lærere og veiledere, blant dem verdens første professor i gestaltterapi.

NGIs vei mot anerkjennelse er et fantastisk eventyr – mye takket være Daans innsats.

NGI er nå et arnested for internasjonalt faglig samarbeid og utvikling, og mye av årsaken til det er at NGI i mange år har invitert gjestelærere fra hele verden til NGI.

Daan bidro også til opprettelse av utdanning og veiledning av gestaltterapeuter både i Praha og Budapest. 


Foreningsarbeid

Daan har videre vært foregangsperson for kvalitetssikring av klinisk psykoterapi og veiledning som styremedlem av European Association for Psychotherapy (EAP) og European Association for Gestalt Therapy (EAGT) i Europa. Han var også medgrunnlegger av Norsk gestaltterapeutforening (NGF) og Norsk Forbund for Psykoterapi (NFP) her i Norge.

Disse foreningene kvalitetssikrer medlemmenes tjenester gjennom etiske retningslinjer, faglig etiske råd og tilbud om faglig utvikling – noe som har bidratt til en ytterligere profesjonalisering av gestaltterapi som psykoterapeutisk praksis.


Alternativt diagnoseskjema

I sin yrkeskarriere har Daan blant annet vært spesielt opptatt av alternativer til begreper til psykiatriske diagnoser. Han etterlater seg diagnoseskjemaet han utviklet for å diagnostisere kontaktforholdet mellom terapeut og klient. Dette brukes av studenter og terapeuter i dag. 

Læreren Daan

Daan er en mann man ikke glemmer når man først har truffet ham. Våre medlemmer i Norsk gestaltterapeutforening har alle et forhold til Daan. Det har ikke vært mulig å gå fireårs utdanning i gestaltterapi uten å ha hatt en opplevelse med ham.

Vi i styret har snakket om våre undervisningserfaringer med Daan og det som har kommet frem tegner avtrykk etter en stillferdig mann med lun humor på sitt helt særegne språk.

En mann det er lett å bli glad i, en som oppleves som støttende og interessert. En mann med stor faglig integritet og mange spennende historier fra gestaltmiljøer rundt om i verden – fra tider da gestaltterapi var noe ganske annet enn det er i dag. En mann som kunne snakke både kompromissløst og tydelig fra seg selv, men som også kunne sitte som underviser i en samling uten å si ett ord – og nettopp derfor sette uforglemmelige avtrykk i studentene.

Daan har vært en spennende, uforutsigbar, eksperimentell og kreativ lærer og veileder. 

NGF takker

På vegne av Norsk gestaltterapiforening og alle våre medlemmer takker vi for alt Daan har bidratt med for etableringen av gestaltterapien i Norge og i Europa – og alt han har gitt til oss. 

Med ønsker om alt godt for pensjonisttilværelsen,

hilsen styret i Norsk gestaltterapeutforening (NGF)

 

En utsatt profesjon: Hvordan ta vare på sykepleierne våre? En samtale med Julianne Appel-Opper

Skrevet av Redaksjonen

 Av Per Terje Naalsund 

Sykepleierne mellom to kulturer

Terapirommet og sykehuset er to svært forskjellige miljøer. Som terapeut spør jeg meg ikke hva det er som feiler klientene mine. Det som interesserer meg er hvordan de har det.  For å finne ut av det, forsøker jeg å være sammen med dem på en måte som gjør at de tillater seg selv å kjenne etter hvordan de har det sammen med meg. Det jeg forsøker på er å tilrettelegge for at vi kan være åpne for forskjellige følelser, og det gjelder både for klienten min og meg. For å være i stand til åpne meg på denne måten, er det viktig at jeg sørger for at jeg tar vare på meg og tar på alvor reaksjonene mine etter slike møter. 

På sykehus er det ganske annerledes. Grunnen til at noen er lagt inn på sykehus er jo at noe er galt med dem. Men jeg er ganske sikker på at leger og sykepleiere forholder seg på forskjellig vis til dette. Legene er opptatt av å gjøre noe med det som er galt. Sykepleierne er mer innstilt på å gi pleie. De assisterer selvsagt legen i behandlingen av pasientene, men de tar seg også av pasientene – og møter dem som mennesker som kan oppleve seg selv som eksistensielt utsatt: Bundet til sykehussenga må pasientene stole på at det å underlegge seg behandlingen, vil gjøre dem bedre.  

Sykepleiere er i en situasjon der to kulturer krysser hverandre. Dessverre virker det som om støtten de får fra det profesjonelle systemet rundt seg, er ganske en-sidig. Den terapeutiske, biologiske og humanistiske kunnskapen om behovet vårt for selv-omsorg får liten plass innenfor et system som legger vekt på kostnadseffektiv ledelse av operasjoner. 

Julianne Appel-Opper

Jeg hadde lyst til å snakke om dette med en terapeut jeg har mye tillit til, tyske Julianne Appel-Opper. Hun er psykoterapeut, veileder og frittstående lærer, velkjent i gestaltterapi-miljøet for sine kurs om kreativitet, om skam og ikke minst om hvordan kropper påvirker hverandre. I det siste har hun også holdt kurs om hvordan helsearbeidere kan ta bedre vare på seg selv.

Hun er særlig interessert i hvordan kropper ikke kan unngå å snakke med hverandre, og hvordan denne kommunikasjonen kropper i mellom påvirker relasjonen mellom klient og terapeut og bidrar til måten terapien utvikler seg på. Jeg har vært på flere av kursene hennes, og hver gang har jeg lært mer om hvordan jeg kan ta bedre vare på meg selv som terapeut.

Helseomsorgssystemene vi er en del av

På Oslo Lufthavn har kunstnerne Helga Bu og Kristin Ytreberg laget kunst basert på palindromer. «Nurses run» er ett av dem. (Bilde: Per Terje Naalsund)

– Det er ikke lett å ta vare på folk i et system som ikke er ivaretakende, begynner Julianne med når jeg presenterer temaet jeg vil snakke med henne om. Hun forteller meg at hun nettopp har holdt et webinar for veiledere, og at hun sammen med en av deltakerne så på hvordan arbeidsplassen vår påvirker oss. 

– Vi utforsket hvor vanskelig det er når pleie kommer i et motsetningsforhold til penger og effektivitet, forteller hun meg. 

Hun lurer på om det er sånn i Norge som i Tyskland at sykehusene drives som om de var forretningsforetak og må ta beslutninger ut ifra hvilke operasjoner som gir dem størst inntekter.  

– Denne deltakeren fortalte meg at hun som sykepleier følte at hun måtte løpe på jobben, fordi det er alt for mange pasienter å ta seg av for hver enkelt sykepleier, forteller hun og legger til at dette ikke bare er typisk for dagens helseomsorg: – Vi lever i en tid hvor det å ta vare på seg selv er lite prioritert. Mye av det vi tar til oss i det sosiokulturelle feltet rundt oss handler om å være effektiv, ung, veltrent og sterk.   

Påvirkningen fra et større felt

Etter covid-pandemien har det virket som om det stadig oftere meldes om systemiske sammenbrudd innenfor helsetjenestene, både i Norge og internasjonalt. For eksempel blir det stadig rapportert om at særlig sykepleiere, men også leger, ønsker å forlate arbeidsplassen de er på. Denne krisen i helseomsorgen kan synes å være en del av en større krise. Vi er på vei inn i en ny arbeidskultur der vi ikke lenger synes å ha tro på at vi kan påvirke systemene vi er en del av. Det er betegnende at vi nå kan lese om sykepleiere som sier opp jobben sin ved sykehus for i stedet å leie ut arbeidskraften sin til andre sykehus som er desperate etter personell.  

Når jeg snakker med Julianne om dette, får hun tanker om at vi også påvirkes av hendelsene rundt oss: – Vi er påvirket av flere kriger for øyeblikket, og dette ryster oss også. Jeg var nettopp på et digitalt arrangement om «Krig og sorg» ved gestaltinstituttet i New York, og da hørte jeg folk si: «Dette er ikke vår verden lenger!». 

Jeg merker at jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg sier til henne at jeg tror vi alle sammen føler at det er på høy tid med en endring, men at ingen av oss kan se hvordan det skal skje. Vi føler ikke at vi er del av en bevegelse mot noe bedre lenger, sukker jeg. I min verden er viljen til å bry seg om andre en umistelig verdi. At sykepleiere protesterer mot systemene de er en del av, gir meg også håp. 

Atmosfærene vi puster inn

– Så hva kan vi gjøre med situasjonen for sykepleiere? Kan en ny sosial bevegelse begynne der? spør jeg Julianne.

– Dessverre verdsettes ikke arbeidet til sykepleierne nok. De får ikke nok betalt, de får ikke oppfølgning i grupper, de får ikke veiledning og de blir ikke tatt hånd om. Det er verken tid til eller kultur for at de kan få sitte sammen og snakke med hverandre om det jobben får dem til å bære på, svarer Julianne. 

Når jeg snakker med Julianne levendegjør hun mine heller abstrakte bekymringer ved å beskrive situasjonene som sykepleiere befinner seg i: 

– Hva skjer når en sykepleier går inn på pasientens rom? spør hun og forteller om hvordan sykepleierens kropp her kommer i kontakt med en atmosfære, og at denne atmosfæren kan være full av smerter, av bitterhet, av traumer og fortvilelse, av ensomhet. Pasientene kjemper med spørsmål av typen: «Hvorfor skjer dette meg? Hvordan kan jeg leve videre med denne sykdommen? Kommer jeg til å dø?» Denne implisitte kommunikasjonen fra pasientens kropp går inn i sykepleierens kropp uten at de kan kontrollere det kognitivt, forteller Julianne. 

Hennes poeng er ikke bare at dette påvirker det som skjer inne på pasientens rom, men også hvordan disse opplevelsene som særlig sykepleiere utsettes for, påvirker sykepleiernes livsverden: 

– Sykepleiere puster ufrivillig inn disse usagte budskapene, akkurat som om det var et virus, og de blir der i kroppen deres i en viss tid. Noen av disse kropp-til-kropp-budskapene bærer vi med oss i kroppen vår også etter at vi har forlatt situasjonen. Det tas inn i systemet vårt, hvor det kommer i kontakt med våre egne traumatiske reaksjoner som det kan hende at vi holder i kroppen vår. Når dette skjer, kan vi ikke unngå at det farger vår egen organisering av oss selv og måten vi ser på oss selv og verden rundt oss på. 

Julianne gir et eksempel fra hennes egen praksis: – Som terapeut møter jeg ofte pasienter som ikke opplevde at de ble tatt godt vare på som barn, og som dermed måtte lære seg til ikke å forvente og trenge omsorg. Det som hendene mine mottar i møte med disse kroppene er et budskap om at jeg bør «holde meg unna». Etterpå, når jeg går for å spise lunsj, er det påfallende hvordan jeg kan ta med meg dette en stund etterpå. På trange fortau kan jeg merke hvordan jeg møter forbipasserende med dette «hold deg unna» i systemet mitt. Det er som om jeg ikke har klart å legge fra meg det samskapte feltfenomenet «at verden ikke er et vennlig sted» fra møtet med klienten min. 

Det samme skjer når sykepleiere forlater pasientenes rom, men det er ikke sikkert at de har tid til å tenke over det.

– Jeg er bekymret for om sykepleierne tar seg tid til å puste ut det de nettopp har pustet inn, sier hun til meg, og forteller at hun kan se for seg hvordan de skynder seg videre og er travle «i» hodet sitt: «Det jeg må huske nå, er å gjøre det, og så skal jeg det, og … ». Det som skjer på samme tid er at kroppen deres blir fylt med potensielt traumatiske kroppslige budskap, ikke ulikt en sebra som forsøker å ignorere at det ligger løver i nærheten, og som holder på impulsene sine for handling i kroppen, forklarer hun.

Hvem gir omsorg til omsorgsgiverne?  

Jeg merker at jeg blir opptatt av hva som skjer med folk som bryr seg om andre mennesker i dag. I dagens kultur er vi på den ene siden stadig mer bekymret for hva som kan komme til å skje: Vi er redde for at krigene som pågår vil bli utvidet og involvere langt flere land, vi bekymrer oss for et klima som nærmer seg vippepunktet uten at vi ser at vi får bremset utviklingen, og vi er midt i et arbeidsliv som opplever å bli kastet om på på grunn av kunstig intelligens og rigide kontroll- og ledelses-systemer. På den andre siden møter vi denne redselen med å bli mer nærsynte, nemlig ved å bekymre oss for og investere i vår egen individuelle helse, økonomi og sikkerhet. Det synes som om folk som bryr seg om andre, og som for eksempel velger å bli sykepleiere er en utrydningstruet art. Vi passer i alle fall ikke på dem som allerede har valgt å bli det. 

– Hvem gir i dag omsorg til omsorgsgiverne? spør jeg Julianne.   

Julianne ser det fra et annet perspektiv: – Hva er det som motiverer oss til å bli sykepleier eller terapeut? Jeg tror en viktig grunn for at vi velger disse yrkene, kan spores tilbake til hvordan vi ble formet i barndommen. Vi har lett for å bli sittende fast i rollen vi hadde som barn i familien vi vokste opp i. Ble det forventet at vi skulle trøste og sørge for, til å unngå konflikter og være snille, til å stå til tjeneste for andre? Dette er et velkjent tema i psykoanalytisk litteratur. Karen Maroda har skrevet om hvordan sunn selvoppofrelse kan utvikle seg til usunn underkastelse i boken «The Analyst’s Vulnerability». Dersom sykepleieren eller terapeuten jobber utifra et perspektiv der de fortsetter med det som de gjorde som barn, så vil det være vanskelig for dem å sette grenser. Det er nettopp her faren for å bli utbrent ligger.

– Så hjelperne trenger å bli konfrontert med sine instinkter for å hjelpe? spør jeg henne. 

– Kanskje konfrontere ikke er det riktige ordet, svarer hun og fortsetter: – Men det er viktig å være åpen for at det kan være mulig at jeg gjør dette arbeidet for å gi mitt indre barn noe. Hvis jeg holder på med å gi det jeg selv ikke fikk som barn, så er det lett å strekke seg for langt og forsøke å gjøre det umulige gang etter gang. Om jeg gir og gir, i det uendelige, så er det også lett å plutselig ende opp i en motsatt reaksjon der jeg setter meg på bakbeina og sier: «Aldri mer!»

Et annet ting vi må være klar over er at vi alle er slik laget at vi trenger å kjenne følelsen av at vi er gode som barn. Hvis vi i oppveksten ikke fikk denne bekreftelsen tilstrekkelig mange ganger, så fortsetter vi å trenge dette også som voksne. Det gjør at vi driver oss selv til å gjøre gode handlinger, i det uendelige, i håp om at det skal få oss til føle oss som gode personer. 

For det tredje, og det er ikke minst viktig her, så kan vi ikke unngå å reagere på traumatiske kroppslige budskap. Når noen kommuniserer at «Jeg trenger hjelp nå med en gang!» puster vi inn disse energiene, og dette får oss til å løpe og gjøre det umulige. For noen vil disse stemmene utløse et ekko fra traumatiske situasjoner fra fortiden vår.

Mens vi snakker om dette, kjenner jeg at jeg er takknemlige overfor alle som er hjelpere. 

– Hvis vi ikke hadde dette barnet i oss som vet hvordan de kan hjelpe andre, hvem ville da blitt hjelpere? spør jeg henne.

– I helsevesenet er det altfor lett å utnytte disse «barna», advarer hun meg. 

Julianne får meg til å tenke på hvor ofte hjelpere sørger for å redde systemer som ville ha kollapset uten deres hjelp. Det er lett å se for seg hvordan pliktoppfyllende hjelpere i dag underkaster seg de profesjonelle systemene på jobben, inkludert dataprogrammene som vi alle må lyde. Siden gjør de sitt beste på hjemmebane, der deres «indre barn» kan være travelt opptatt med å ta seg av barn og egne foreldre i tillegg til å gjøre omsorgsoppgaver som partneren deres sluntrer unna. Livet deres kan lett ligne en døgnåpen velferdstjeneste. 

Skreddersydd selvomsorg 

– Er det mulig for oss terapeuter å støtte hjelperne? spør jeg Julianne, og antyder samtidig at kanskje gestaltterapi kan ha kvaliteter som kan være til hjelp? 

– Jeg kan bare snakke for meg selv, svarer Julianne. Hun forteller at hun har ukentlig veiledning: 

– Det er et ordspråk som sier at ‘enhver god mor trenger en egen god mor’. Som terapeuter kan vi romme, holde og bry oss når vi selv er rommet, holdt og gitt omsorg. 

Hun tenker litt: – Hva mer kan jeg si? Jeg er 64 nå. Nå som jeg er blitt eldre, kan jeg erkjenne mine egne traumer og de kroppslige prosessene som dukker opp når jeg sitter i traumatiserte felt.  

– Vi må være klar over at det å gi seg selv omsorg må være tilpasset den enkelte. Ikke alle kan følge samme program, fortsetter hun etter en pause.  

– I mange år har jeg sagt at det er lurt å lære seg et språk for kroppen vår. Vi trenger å vite hvordan vi holder prosesser i nakken, i kjeven, eller for eksempel i knærne våre. På webinaret vi nettopp hadde her om dagen utforsket vi hva vi hadde opplevd som utfordrende denne uka, og om noen av disse prosessene fortsatt kunne merkes i kroppen vår, og i så fall: hvor i kroppen kunne vi kjenne det? Deretter så vi nærmere på hva disse ulike kroppsdelene kunne trenge av omsorg fra oss. 

Når jeg hører på Julianne, slår det meg at det å ha fortrolig kjennskap til våre egne kropper ikke er en del av vår temmelig rasjonelle, opplyste norske kultur. Det er også en kunnskap som, selv om den ligger til grunn for en rik tradisjon innenfor kropps-psykoterapi, i liten grad er integrert i den mer kognitive, samtalebaserte psykoterapeutiske praksisen. 

Den relasjonelle og kroppslig funderte orienteringen i Juliannes metoder åpner for eksempel for innsikten i at det å bry seg kan være påtrengende: 

– På webinaret så vi på hvordan omsorg kan påvirke forskjellige selvprosesser og jeg fikk fremhevet at kropper også kan ha problemer med å ta i mot omsorg. Særlig når en jobber med traumatiserte klienter, så bør en være klar over at det kan være vanskelig å utvikle impulser i retning av å ta vare på seg selv. 

Hun forklarer dette med at vi fra naturens side søker trøst fra foreldrene våre når vi kjenner smerte. Men når et barn har blitt utsatt for smertefull behandling av sine foreldre, så er også selve kilden for det å bli trøstet tatt vekk fra dette barnet. Ikke bare den traumatiske oppførselen preger deretter kroppen, men også det at en mangler foreldre som gir trøst og omsorg. For den som opplever dette, blir selvomsorg utilgjengelig, og de kan føle skam ved å motta noe de ikke har vært vant med å få. 

På nettet er det lett å finne råd og formaninger til pleiere om hvordan de skal ta vare på seg selv. Heldigvis er det også noen som skriver om «selvomsorgstretthet». Å måtte passe på å gi seg selv omsorg, kan ikke være lett dersom den emosjonelle delen av å ta i mot omsorg fra seg selv, skammer seg eller blir helt stille. Jeg kan ikke la være å tenke at det å skulle gi seg selv omsorg i seg selv kan øke stresset og gi deg følelsen for at du selv er ansvarlig for stresset du føler. 

– Er ikke det å gi seg selv omsorg noe helt annet enn å gjøre det som en forsøker å presentere som vitenskapelig bevisst er godt for deg? spør jeg Julianne. 

– Jeg tror at vi må skreddersy selvomsorg. De forskjellige måtene å pleie seg selv på, passer ikke til alle kropper. Individuell selvomsorg krever at en setter av tid og rom til det, og i dag er det sjelden at folk tillater seg dette. I stedet er vi opptatte med mobiltelefonen vår og sjekker Facebook, Instagram og LinkedIN og lignende steder. Når vi gjør dette, skaper vi ikke rom for å merke hvordan vi har det, eller hvor i kroppen jeg holder spenning. Selvomsorg er å ha en indre dialog med seg selv som en levende kropp.  

For å gi et eksempel på dette forteller om hvordan hun brukte metaforen «nervekostyme» i møtet med en klient. Klienten hadde hatt Covid og var svært sliten. Selv om hun ikke hadde særlig energi, ville hun absolutt gå på jobb neste dag. «Hva skal jeg si til det?» forteller Julianne at hun tenkte, og så kom hun på at hun for å få klienten til å vende oppmerksomheten sin i retning av kroppens behov, kunne spørre henne om tilstanden nervekostymet hennes var i. Klienten skulle se det for seg og ta på det, og det fikk klienten til spontant å utbryte: «Herregud, dette stoffet er så fullt av krøller.» De snakket deretter om hvordan det ville være for dette kostymet å bli pakket ned og dra på en forretningsreise. Klienten var enig i at det ikke ville være bra for kostymet. «Hva ville vært bra for dette kostymet?» spurte Julianne så, og klienten begynte å snakke om at det burde få ligge på sengen slik at alle krøllene i det kunne bli glattet ut, og at det kunne ha godt av å få henge i frisk luft. Den neste dagen fikk Julianne en epost om at klienten hadde avlyst turen og ble hjemme fra jobben en stund til.  

– Det gjorde meg glad. Selvomsorg er på en måte å spørre kostymet på en mild måte: Hvordan har du det? Hva kan gjøre for deg? Trenger du frisk luft eller å bevege på deg? Eller trenger du å bli tatt varsomt på der det har krøllet seg for deg? Kanskje kan vi øve oss på og etter hvert lære oss å være i en slik dialog med vår egen levende kropp, forteller hun. Hun smiler og spør meg: – Hva tenker du om dette?

Den lette sykepleieren

Jeg forteller Julianne at spørsmålet hennes får meg til å tenke på hva som skal til for at vi lytter til oss selv. For å få til det, trenger vi et tredje element, enten det er en profesjonell lytter eller et medium, slik som denne metaforen «nervekostymet», som hjelper oss å stille oss inn på kroppen vår. 

Julianne er enig i dette, men forteller meg at dette tredje elementet også trenger en spesiell kvalitet, nemlig at det er lekent. 

– Jeg tror ikke det er lett å lytte til seg selv sammen med kropper som er engstelige, traumatiserte, eller redde, og som er i «frys» eller i en tilstand av «løpe/overleve» der de tenker «jeg må dette, og dette, og dette…» Denne energien gir oss ikke rom til å lytte til oss selv, og faren med traumatisk kommunikasjon er at den gjør oss til sebraer, som bare kan løpe. Når vi tilpasser oss til situasjoner på denne måten, blir det umulig for oss å være lekne. Derfor er det så viktig at terapeuter finner måter å være litt «lettere» på enn klientene våre. Når vi klarer det, sender vi også et budskap til den andre om at jeg kan fint være sammen med deg, avslutter hun. 

Vi trenger altså å være litt lettere, eller lekne. Jeg tenker på at det er noe mange sykepleiere er gode til. De er lettere enn pasientene de møter, og dette er et talent som mange av dem har – og som gjør at de trives i jobben sin. 

Kanskje krisen i helsevesenet kan ha noe med denne egenskapen å gjøre: Gir vi sykepleierne og de andre i helsesektoren nok profesjonell støtte til at de kan fortsette med dette som er så viktig: Å være lettere enn pasientene?


Per Terje Naalsund er gestaltterapeut, redaktør for Gestaltterapeuten og lektor ved Norsk gestaltinstitutt. 

Du kan lese mer om Julianne Appel-Opper på hjemmesiden hennes: http://thelivingbody.de

 

The predicament of nurses. A conversation with Julianne Appel-Opper about taking care of our nurses.

Skrevet av Redaksjonen

Written by Per Terje Naalsund

The crossing of cultures

The therapy room and the hospital is very different environments. As a therapist I am not really concerned with the question of what’s the matter with my clients. What interests me is how they are and whether I am able to find a way of being with them that will let them allow themselves to feel how it is to be with me. What informs my work is the quality of this openness to different feelings, in the client but also in me. For me, to be able to open up in this way, it is important that I take care of myself and take my own reactions to what happened in this meeting seriously.  

In hospitals the matter is quite different. Something is always the matter with patients, that’s the reason they‘re allowed in. But I believe that doctors and nurses see this differently. The doctors job is primarily to fix the patients. The nurses’ job is to give care, assisting of course the doctor in the treatment of the patients, but also caring for the patient as a human being who being hospitalizied often will be in a kind of existentially distress.

Nurses are in a position where these two cultures cross each other, but the support they are being given by the professional systems around them seems to be very one-sided, as if the therapeutic, biological and humanistic wisdom of care and self-care falls short of the cost-effective management of operational procedures. 

Julianne Appel-Opper

I wanted to talk about this with one of my favorite therapists, Julianne Appel Opper. She is a psychotherapist, supervisor and trainer well-known in the gestalt therapy community for her courses such as: “Interbodily processes in therapy”, “Working creatively”, “Shame in therapy” and more recently on professional self-care in the health professions.

She is known for her ability to bring body-to-body communications into the field of psychotherapy and supervision, and to show how it influence the relationship between the therapist and the client as well as the unfolding of  the therapeutic processes. I’ve been to a number of her workshops, and every time I have felt like I’ve learned a lot more about how I can care more for myself as a therapist working in the health care field.   

The health-care systems we are in

«It is hard to be able to care in an uncaring system,» Julianne tells me. «On Saturday I gave a webinar for supervisors, and thanks to one of the participants, we looked into the important role of our work settings. We explored how hard it is when it is about money and about being quick.» Just as in Norway, German hospitals are run like they’re businesses and they are taking decisions based on which operations bring more money. «I was told how nurses feel like they have to run, and there is only one nurse for so and so many patients,» she tells me, but adds that this isn’t only about today’s health care. We live in times where care for oneself has a hard time being established: «In the social and cultural field it is also about being efficient, young, fit and strong.» 

The wider field that influences us 

The health care crisis seems to be part of a wider crisis. Since the Covid pandemic there seems to be a surge in systemic break downs in our health service systems, not only in Norway, but internationally as well. Especially nurses, but also more and more physicians, want to leave their present workplace. Some cultural transition is going on where we are losing faith in our ability to influence the systems we are a part of. It is remarkable that we now can read about nurses in Norway that leave their permanent position at hospitals and instead hire out their work force to the hospitals who now are desperate for personell. 

Talking to Julianne about this, brings us out of the hospital setting and into the feelings we all harbour these days: «We are in several wars at the moment and I think that this also shakes us. Yesterday, at an event of the New York Gestalt Institute about “War and Grief”, people said that this is not my world anymore!» Julianne tells me. 

Thinking about this complexity, I can’t help saying to her, that I think we all feel that something has to change, but that we can’t see how it can come about, and therefore we today don’t feel like we are in a movement towards something. In my world the willingness we have to care for others are of critical value. The protests of nurses towards the system they are a part of also brings some hope. 

The atmospheres we breath in 

At Oslo Airport the artists Helga Bu og Kristin Ytreberg present art based on palindroms.  «Nurses run» is one of them. (Photo: Per Terje Naalsund)

«So what could we do about the situation of nurses? Could a new social movement begin there?» I wonder.  

«You know the work of nurses isn’t valued enough. Neither by the payment, by offering groups, by supervision, by care, nor by being able to sit together and to talk to each other of what you carry,» Julianne says. 

When talking to Julianne my rather abstract concerns is made more vivid through her descriptions of the situations nurses are in. «What happens when a nurse enter a hospital room?» she asks. «This body also enters atmospheres,» she says. «These atmospheres could be of pain, of bitterness, of trauma and despair, of loneliness. The patients struggle with questions as ‘Why me? How will I live with this illness? Will I die?’ This implicit body-to-body-communications enter the nurses without their cognitive control,» she tells me. 

Julianne’s point isn’t only about the impact this has at the moment inside the hospital room, but how these experiences which especially nurses are exposed for, influence the life world of nurses:  

«A nurse inhales these unspoken messages, involuntarily, like a virus, and they stay in the body for some time. Some of the body-to-body-communications we also carry in our bodies after we exit the situation. It gets imprinted in our system, where it comes into contact with our own traumatic reactions that we might hold in our bodies. We can’t help how it then colours our own self organisation and our perception of our selves and the world around us.»

She gives an example from her daily practice. «Many times as a therapist I am sitting with a body in the chair in front of me who wasn’t cared for as a child, and who had to learn not to expect and need care, and what my hands then receive is the message that I should “stay away”. Afterwards, when I go to my lunch break it is intriguing how I can carry this with me for some time. When somebody wants to pass by on a narrow sidewalk, I notice that I still hold a «go away» in my system. It is as if I had not left the co-created field of “the world is not a friendly place” with my client.»

The same happens to nurses coming out of hospital rooms. «I am concerned,» Julianne tells me, «of whether nurses take the time to breath out what they just inhaled? I can see them being very busy in the head: “Next, I’ll have do this and this, and this…” and in parallell the body gets loaded with potentially traumatic bodily communications, a bit like a zebra trying to ignore the many lions all around, holding so many impulses for action in the body.» 

Who cares for the carers?

I can’t help asking her, from some deep need inside myself, where is the place for people that care for others? Today’s culture is on the one side very frightening to us, with growing fear of what the future will bring with war threaths, climatic turning points and the disruptions of our work life through the application of artificial intelligence and by rigid control and management systems. On the other side this fear seems to be countered by a strong concern for our own individual health, wealth and safety. It seems like people that choose to be nurses are in danger of extinction because we don’t care enough for them. Who cares for the carers?

Julianne looks at this from another perspective: «What motivates us to become a nurse or therapist? I believe that there is something important about this motivation. I see this as shaped by early experiences. We very easily get stuck in the role we had as children in the family of origin. Were we brought up to comfort and please, to avoid conflicts and be kind, to be in service of others? This is a well-known theme in psychoanalysis. Karen Maroda in her book “The Analyst’s Vulnerability” questions when healthy self-sacrifice develops into submission. If the nurse/therapist carries on working from this “child-like position”, setting boundaries does not come natural and exactly here lies the danger of burning out!

«So the helpers need to be confronted with their helping instincts?» I ask her. 

«Maybe confronting is not a good word,» she answers, «but acknowledging the possibility that I am doing this work to feed my inner child is important. If I am into giving what I myself did not get as a child, I can easily stretch myself far too far, trying to do the impossible again and again. If I give endlessly, I also easily swing into a strict or harsh reaction where I say “No more!” 

A second layer in these processes is that we are wired of needing to feel as a good child. If this did not happen enough, then this need stays open and colors our adult behavior. Then, we are driven to do good things endlessly so that we can feel as a good person.  

There is another important third layer that we can’t help reacting to traumatic bodily communications. We inhale the energies of “I need help right away!», and this makes us run and do the impossible. For some these voices echo traumatic situations from our past.  

As we talk about this, I can’t help feeling very grateful towards all the people out there that are helpers. «If we didn’t have this child in ourselves that know how to help others, who would be the helpers then?» I ask her.  

«In the health care systems these ‘children’ get used too easily,» she promptly says.  

Julianne makes me think of how helpers often are strained by helping systems that would have collapsed without their help. Today’s body of helpers comply with the professional systems around them, especially the computer systems we all seems to have to obey, and then with the family systems they are bound to, where their «inner child» is busy caring not only for their children, but also for their own parents and maybe doing the caring that their partner skips as well. Their life can be a 24 hrs busy-ness of doing «good».

Individually tailored self-care 

«Could we as therapist contribute in any way?» I inquire. «Is there any qualities of gestalt therapy for instance that could be of help?»

«I can only speak for myself,» Julianne says, «I have weekly supervision. There is a saying: ‘Every good mother needs a good mother for themselves’. As therapists we can contain, hold and care when we are contained, held and cared for.» 

She thinks a bit: «What else can I say? I am 64 now. With age I can acknowledge my own trauma and what bodily processes come up when I sit in traumatized fields.» 

She seems thoughtful, and then grounds herself in her professional interests: « We must be aware that self-care is individual! There is no program fitting everybody. I have been saying for many, many years that it is good to learn a body vocabulary. To have an understanding how we hold processes in the neck, in the jaw, or for example in our knees. At the self-care webinar the other day, we explored what had been challenging this week and which of the processes we still sense in our bodies and if so, where in our bodies? We then looked into what these body parts need.»

I recognize that the point about knowing our bodies not only seems foreign to our rather rational, enlighted Norwegian culture, but also is a knowledge that struggles to cross into the more mainstream psychotherapeutic cultures from body psychotherapy. 

The relational body orientation of Julianne’s methods opens for instance for the insight that care can be intrusive: «At the webinar we also looked into the processes of self and care and how our bodies might struggle with receiving care. Especially in our work with traumatized clients, we should be aware that impulses for self-care can not develop. Naturally, when in pain, we would look for comfort, and we look for it from our parents. But when a child have received bad, damaging behavior by a parent, the source for being comforted when in pain is also taken from this child. So the traumatic behavior enters the body together with a loss of a parent being available to comfort and care. Self-care then is far away and it can be shaming to receive what you never had.» 

There is an abundancy of self-care exercises for nurses on the internet. There is also someone who writes about self-care fatigue. I can’t help thinking that having to do self-care in itself can induce stress and the feeling that you yourself is responsible for the stress you’re feeling. «Isn’t self-care something else than doing what’s scientifically proven is good for you?» I ask her. 

«I think that we have to tailor self-care. One self-care doesn’t fit all bodies. Individual self-care needs space and time, and few people seems to have enough space these days. We look into our cellular phones and are on Facebook, Instagram, LinkedIN. Then there’s no space to sense what kind of state am I or where I hold tension in my body. Self-care is to have an inner dialogue with ourselves as a living body. 

The other day I mentioned the metaphor «Nervenkostüm», the nerve costum, to a client. She had Covid and was very exhausted. Even though she had no energy, she was still determined to go back to work the next day. ‘Wow!’ I thought. ‘What do I say?’ I asked her in what kind of state her nerve costume was? She immediately said: ‘My God, there are so many wrinkles in this fabric’. Then, I asked: ‘Do you think that it is good for your costume to be packed in and to go on a business trip?’ She replied «No! That’s not good for the costume.» And then we talked about: «What might be good for the costume? She had ideas to lie it on a bed so that the wrinkles could stretch and to hang it in fresh wind. She emailed me: “I am not going. I am staying on sick leave”. And I went: ‘Yes! Yes!’

So self-care is like kindly asking the costume: How are you? What can I do for you? Do you need fresh air, or do you need to move? Or do you need to be softly touched where your wrinkles are? I believe that this can be a dialogue we could learn and practice. Maybe. Hopefully. What would you say?» 

The lightness of nurses

Julianne’s question to me makes me think about what we need to listen to ourselves. We probably need some «third» element, whether it is a professional listener or some sort of a medium, like this metaphor «the costume of nerves», that makes us tune in. Julianne thinks this third element has to have a quality of playfulness as well: 

«I believe that it is not easy listening to oneself in company with bodies that are anxious, traumatized, afraid of everything, which are in freeze or in a running/survival mode: ‘this, this, this,.» Julianne says. «This energy doesn’t allow space to listen to ourselves anymore. The danger is that the traumatic communication also turns us into zebras, who can only run. When we adjust in this way, playfulness becomes out of reach. As therapists we need to find ways to stay a bit lighter than our clients. This also sends the message that I can be with you.» 

I am thinking about this. We need to stay a bit lighter. I guess this is what nurses bring into the hospital rooms. They are a bit lighter than the pasients they meet. To me this is a talent nurses have and that they need to have to be able to enjoy their work. The crisis we are in might have something to do with this ability. Do we give them the professional support they need to keep going on being lighter? 

Per Terje Naalsund is an Norwegian Gestalt psychotherapist, editor of Gestaltterapeuten, and trainer at the Norwegian Gestalt Institute.

You can read more about Julianne Appel-Opper at her website: http://thelivingbody.de/

Hva er forskjellen mellom norsk og russisk gestaltterapi? 

Skrevet av Redaksjonen

Er det forskjeller mellom gestaltterapien i Norge og Russland? Dette spørsmålet stilles ofte i faglige diskusjoner jeg deltar i. Jeg har studert både i Russland og Norge, og jeg underviser nå i Ukraina, Georgia og Litauen. Denne erfaringen har gitt meg innsyn i forskjeller og likheter i forståelser av gestaltterapi og -metodologi, og det har ikke minst gjort det mulig for meg å se behovet for en mer systematisk sammenhengende gestaltterapi.

Av Anna Yudin

I denne artikkelen vil jeg presentere flere problemområder som diskuteres i kollegiale diskusjoner, og jeg vil gi min forståelse av årsakene til uenigheten når det gjelder teori og metodologi.

Fritz Perls’ grunnbøker

For meg har det vært klargjørende å holde fast ved gestaltterapien slik den ble utviklet av Fritz Perls og som ble formulert i de tre teoribøkene som Perls ga ut enten alene eller med kolleger:  Ego, Hunger and Aggression, Gestalt therapy: Excitement and Growth in the Human Personality og Gestalt Therapy: Verbatim. Jeg mener at disse bøkene ikke kan atskilles fra hverandre og at de viser hvordan det teoretiske og metodologiske grunnlaget for gestaltterapien utviklet seg. Jeg skulle gjerne sett en utgave der disse tre bøkene er samlet. 

Mange ting som Perls gir betydning i en bok, blir ikke nevnt i den neste, og som lesere kan vi la oss friste til å tenke at Perls dermed endret mening og at bare den siste boka uttrykte hans endelige mening. Som følge av dette velger mange terapeuter som sitt teoretiske grunnlag en av bøkene hans, og de bygger videre på dette grunnlaget ved hjelp av bøkene til andre gestaltteoretikere som også støtter seg til denne «favorittboken». Dette har ført til at det finnes flere gestaltretninger. Hver retning har sine egne tradisjoner i undervisning og sin egen tolkning av  gestaltteori og metodologi.

Anna Yudin er opprinnelig russisk. Hun er lærer ved Vilnius Gestalt Institute og forfatter av artikler og lærebøker i gestaltterapi. Hun er gestalttrener, terapeut og veileder i privat praksis i Oslo og medlem av EAGT og NGF.

I denne artikkelen vil jeg belyse forskjellene og likhetene i tolkning av enkelte teorier og begreper med utgangspunkt i det norske og det russiske gestaltmiljøet. Mange av posisjonene som trer fram er også relevante for hvordan gestaltterapi praktiseres og undervises i andre land. 

Kontakt, kontaktbrudd og kontaktformer

Jeg begynner med det mest sentrale begrepet i gestaltterapien, «kontakt». Hva snakker vi om når vi sier «kontakt» og de avledede formenen «kontaktbrudd» og «kontaktformer»?

I boken Gestalt therapy: Excitement and Growth in the Human Personality er det flere beskrivelser av begrep «kontakt», og disse kan settes sammen som et kontinuum av flere former av kontakt:

  • Den ene formen er kontakt som primær virkelighet. Denne formen av kontakt kan vi forstå ved hjep av bruken av feltteori: Vi er påvirket av miljøet og vi påvirker selv miljøet. Denne påvirkningen kjenner vi som en sensuell erfaring. Denne formen for kontakt kan oppstå som bevisst og ubevist. Når vi snakker om varhet, snakker vi om de bevisste formene, når vi snakker om kontaktbrudd snakker vi om de ubevisste formene. 
  • Den andre formen er intensjonell kontakt. Denne formen beskriver prosessen av forming av figur av et behov på kontaktgrensen mellom en organisme og miljøet, og denne typen av kontakt beskriver vi med kontaktsyklusen. Denne formen kan også oppstå som bevisst ved varhet og ubevisst som kontaktbrudd.

Gordon Wheeler kom med forslaget om å kalle «kontaktbrudd» for «kontaktformer» i Gestalt Reconsidered. I følge ham patologiserte Fritz Perls ubevisste former av kontakt som noe dårlig eller sykt. Jeg har ikke funnet noen bevis på at Perls sa eller skrev noe sånt. Kontaktbrudd kan sees som en kreativ tilpasning, og om kontaktbrudd blir oppfattet som patologisk eller ikke, avhenger av i hvilken grad man ser på dette som en rigid kreativ tilpasning, som ikke lar et enkeltmenneske utvikle seg i denne retning i hens liv som hen vil.  

Mange terapeuter ser ikke på kontaktbrudd som en form for kreativ tilpasning. I russiske skoler er metodologien basert på «kontaktbrudd», og i undervisningen legges det vekt på å arbeide for å forhindre kontaktbrudd, noe som gjør at de mister den paradoksale endringsteorien i sin praksis.

I det norske gestaltmiljøet er metodologien basert på «kontaktformer», og dette gjør på den ene siden at det ikke finnes motstand mot kontaktformer, men også at de ikke utforskes som et utrykk for et individuelt behov, noe som gjør at metodologien i liten grad legger til rette for personlig endring.  

Vi ser her en polarisering mellom miljøene. Hvis vi følger teorien om «the fertil void», ligger «zero point» mellom disse polaritetene i å se på kontaktbrudd som en form for kreativ tilpasning der en forsøker å tilfredsstille et behov som en ikke er bevisst eller var på.

Etikk

En annen forskjell mellom våre gestalttradisjoner er forståelsen av etikk. Etikken er først og fremst et utrykk for hva som er bra og dårlig for menneskelig relasjoner: Hva er farlig og trygt, akseptabelt og uakseptabelt, estetisk og avskyelig? Vi kan finne mange forskjeller mellom land i måter barn skal oppdras på, hvordan offisielle forhold skal organiseres, hvor langt en kan strekke ytringsfrihet og taushetsplikt, hva som regnes som vold, hva som menes med respekt og så videre. 

I russisk kultur er det for eksempel helt normalt å jobbe med venner eller å skape vennskap på jobb. Det er greit å dele konfidensiell informasjon med slike venner. På samme tid vil man ikke stole på en person som er plassert høyere i arbeidshierarkiet, og man tar ikke opp feil og problemer som har med arbeidssituasjonene å gjøre, med disse. I stedet løser man dem på egen hånd uten å informere sin arbeidsgiver. I Norge setter man stor pris på sin private sone, også i nære relasjoner, noe som fører til mer avstand mellom mennesker, men som også påvirker hva vi kaller ytringsfrihet og hvor mye vi deler med andre. Nordmenn vil som regel ikke feie problemer under teppet, og de diskuterer gjerne ulemper og feil med sine ledere og arbeidsgivere.

Slike kulturelle forskjeller påvirker oppfatningen av etikk. I Russland ser man på etikk ut ifra lover og lovbrudd: Lovbrudd skal straffes hardt, og dette fører til at man kreativ tilpasser seg ved å ignorere etiske dilemmaer. Fordi loven ikke kan endres, blir det ikke ansett som viktig å diskutere ulemper ved praksis, og det å kritisere kolleger som har begått etiske feil, er bare mulig dersom det er åpenbart at slik kritikk er populær blant de andre kollegene. Dette skaper utrygge arbeidsforhold – også i gestaltmiljøet. I Norge ser man derimot på etikk som retningslinjer som man forholder seg mest mulig til. Det gjør at det ikke blir en grunnleggende diskusjon om hvorfor retningslinjer er sånn som de er og hvorfor det er feil å bryte dem. 

Her har vi også en polarisering. Den gyldne middelvei finnes igjen i «zero point»: Å se på etikken ut ifra prinsipper om feltorganisering. Dette synet har jeg allerede beskrevet i min diskusjon med Henning Herrestad i Gestaltterapeuten 2022. Dette synet lar oss se på etikk uavhengig av kultur og tett knyttet opp til gestaltteorier og fenomenologi. 

Awareness

Også begrepet «awareness» tolkes forskjellig i norsk og russisk kontekst. 

I russisk språk oppfattes dette begrepet mer som en kognitiv konklusjon: Det er noe som man forstår om situasjonen som man befinner seg i. I Norge bruker vi begrepet «varhet», som betyr «å være til stede over tid med alle sensoriske funksjoner slått på». Dette ligner egentlig på det som Perls kalte «kontakt som primær virkelighet» (se over). 

Denne forskjellen i oppfattelse skyldes blant annet historiske og kulturelle særtrekk. Vår evne til å være her og nå er veldig avhengig av trygghet i feltet: For å kunne slappe av og kjenne og føle det som er i en kontekst, må man føle seg trygg nok. Russisk kultur og historie har i mange hundre år vært preget av mye vold og manglende respekt for den enkelte, noe som gjør at folk rett og slett lever i frykt. Selv-funksjonene våre tilpasser seg omgivelsene vi er i, og i Russland har dette ført til at det er personlighets-funksjonen som tar på seg mest ansvar for orientere seg i en kontekst. Dette fører til konklusjoner erstatter erfaring, for i mangel på trygghet til å sjekke ut hva som foregår her og nå, blir det lett til at hendelsene tolkes med utgangspunkt i våre introjekter og tradisjoner. Det russisk ordet for varhet har i seg roten «å vite noe» (осознавание), i motsetning til det norske «å være noe», og det ligner mer på egotisme enn på awareness. 

Denne forskjellen påvirker metodologien og de spørsmål og mål man setter for seg selv i terapiprosessen: En russisk terapeut kan ubevisst støtte en klient til å forstå hva som skjer i stedet av å kjenne hva som skjer. Det er vanskelig for russere å differensiere mellom å kjenne og å forstå, og det blir dermed også lett å blande disse fenomenene.

Teorien om selv 

Både i Norge og i Russland har jeg erfart at teorien om selv ligger i skyggen av andre gestaltteorier og at den ikke utdypes i undervisning og veiledning. Jeg tror at dette kommer fra en tradisjon der man skiller gestaltteori fra det anatomiske og fysiologiske. Det gjør at man ser «selv» som kun et psykologisk fenomen selv om vi snakker mye om det somatiske. I begge språk blir «selvet» ofte forstått som «personlighet», noe som gjør det vanskelig å forstå teorien. Jeg synes at vi som gestaltterapeuter mister mye når vi ignorerer potensialet i selv-teorien: Uten forståelse av denne teorien er det vanskelig å forstå feltteorien og feltets dynamikk i kontekst av mellommenneskelig samspill. For å gjøre denne teorien mer forståelig, anbefaler jeg Peter Philippsons bøker Self in Relation og Emergent Self.

Jeg jobber for tiden med en bok der jeg forsøker å vise at selvutviklingsteori sammen med feltteori kan danne et solid fundament for å utarbeide gestaltmetodologi for å jobbe med klienter med forskjellige psykiske lidelser. I selvteorien vår mangler en klinisk forståelse av psykopatologi.

Selv som grunnlag for rolleforståelse

Utydelighet i forståelsen av teorien om selv har konsekvenser for hvordan en terapeut, veileder eller lærer forstår rollen sin. I følge feltteori påvirkes evnene og vanene til våre selv-funksjoner på forskjellige måte i forskjellige kontekster, og dette må det tas hensyn til. Jeg viser her igjen til artikkelen i Gestaltterapeuten 2022. 

I Norge blir terapeutrollen beskrevet på en veldig tåkete måte som gjør det vanskelig å erkjenne ansvar og begrensninger. Metodologisk sett legges det vekt på at terapeuten ikke skal innta en ekspertrolle. Jeg mener at en ekspertposisjonering er nødvendig i enkelte situasjoner, som når en klient ikke kan ta en avgjørelse i en krisesituasjon, eller når en klient handler mot sine egne interesser. Disse situasjoner er tatt hensyn til i de etiske retningslinjer for norske gestaltterapeuter, men denne posisjonen som en del av terapeutrollen er likevel ikke en del av selv-forståelsen til terapeuter i det norske gestaltmiljøet. 

Heller ikke i Russland er terapeutrollen beskrevet tydelig, men der stilles det krav til diagnostikk og ekspertuttalelser. Dette sikrer at terapeuter ser begrensninger i sin egen kompetanse og sørger for samarbeid med psykiater. Man kan si at i Russland bøyer terapeutrollen seg mot den motsatte polen, og dette gjør at terapeuter ofte mister sin dialogiske posisjon. 

I mine studier i Norge og Russland har jeg ikke blitt gjort kjent med forskjellen mellom rollene en har som terapeut, veileder, parterapeut, gruppeterapeut og trener/lærer. Jeg tenker at hvis vi støtter oss til at selv er «emergent» eller «framvoksende», dvs. at selv er en del feltet og at det har noen kvaliteter av det som feltet har, så ser vi at terapeutrollen endrer seg fra kontekst til kontekst. Dette må det tas hensyn til i undervisning, og ikke minst kan dette være et godt praktisk eksempel for å beskrive teorien om selv. Jeg er av den mening at skolene ikke skiller godt nok mellom disse rollene. Ved å løfte fram selvteorien kan de bidra til å gjøre terapeutene mer rollebevisst.  

Figur-grunn-prinsippet og diagnostisering

I det norske gestaltmiljøet ser jeg at når man snakker om varhet, så fokuserer man mest på de kroppslige impulsene og bevegelsene, men ser bort fra fleksibiliteten til ego-funksjonen, som danner figurer, og personlighets-funksjonen som gir mening til disse figurene. Dette er grunnleggende fenomenologi, men det undervises lite i dette. 

Her vil jeg anbefale Maurice Merleau-Pontys Phenomenology of Perception. Store deler av Merleau-Pontys arbeider består av tolkninger og diskusjoner av forskning innenfor felt som psykologi, nevrofysiologi, språkvitenskap og biologi. Basert på hans arbeid kan vi se at figur-grunn-dannelse er påvirket av tidligere traumatisk erfaring og hvordan intensiviteten og fleksibiliteten i figur-dannelsen kan sees på som et kriterium når vi trenger diagnostiske verktøy. 

Dette perspektivet kan hjelpe skoler til å vurdere om studenter trenger mer egenterapi – og foreninger og terapeuter til å se begrensninger i vår egen kompetanse, siden vi alle har veldig forskjellig utdanningsbakgrunn. Terapeuter trenger en viss grunnutdannelse i klinisk psykologi. I de norske etiske retningslinjer står det at en gestaltterapeut må være bevisst egne begrensninger. Dette prinsippet kan ikke anvendes dersom terapeuten ikke har diagnostisk kompetanse og kan gjenkjenne klienter med alvorlige psykiske lidelser. 

I det russiske gestaltmiljøet er det også lite undervisning om og forståelse av denne delen av fenomenologien, men i den kliniske praksisen kompenseres dette av krav til diagnosering hos psykiater. 

Min egne erfaringer av å studere i Norge

For meg var det veldig nyttig å studere veiledning ved NGI. Det gjorde meg klar over flere områder av gestaltterapi og praksis, og det endret mitt syn på gestaltterapi ved å legge flere «byggesteiner» til min kunnskap. Jeg føler meg beriket av denne erfaringen. 

Jeg har min grunnutdannelse i gestaltterapi fra Moskva. Når jeg sammenligner den med det å studere i Norge, er det flere ting jeg synes virker lettere i Norge: Kulturen i Norge er mer trygg, respektfull og vennlig, og man får mer støtte; studiegruppene består av færre studenter noe som gjør at man får mer rom for kommunikasjon og utdypning i refleksjon; relasjonene mellom lærere og studenter er ikke hierarkiske, noe som gir mulighet til å argumentere for sine synspunkter og å utvikle dialog i praksis. 

Erfaringene fra NGI endret mitt syn på hvordan studiet kan tilrettelegges på en bedre måte og det utgjør nå grunnlaget for min oppfattelse av feltorganisering innen gestaltmiljøet, som jeg nå bruker til å utvikle kollegial etikk. Jeg vil også si at jeg ble en bedre terapeut etter at jeg studerte veiledning. Det hadde stor, positiv påvirkning på hvordan jeg forholder meg til kollegaer og klienter, og dette takker jeg for til mine norske lærere med hele mitt hjerte. 

 

Laura Perls’ tidløse erfaringer

Skrevet av Redaksjonen

Laura Perls har fått ufortjent lite kreditt som en av grunnleggerne av gestaltterapien. Publisert materiell signert hennes navn har vært svært begrenset, inntil Nancy Amendt-Lyon i 2016 utga boken Timeless Experience. Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985. På EAGT-konferansen i Taormina høsten 2016 var jeg så heldig å sikre meg et signert eksemplar av boken direkte fra Nancy, der hun skriver «Enjoy!». Og det har jeg gjort.

Av: Katrine Borgen

Forfatter: Nancy Amendt-Lyon (red)
Tittel: Timeless Experience. Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985
Forlag: Cambridge Scholars Publishing

Erfaringer og helhet

Allerede i tittelen er det noe som treffer meg og mitt forhold til gestaltterapi. Opplevelsen av å være – her og nå – i noe, en erfaring, der opplevelsen av tid forsvinner, sammen med den andre. Tittelen er hentet fra de to siste setningene i en kort tekst Laura skrev i 1976: 

«Så hvis jeg fortsetter å skrive min egen historie, skal jeg verken skrive direkte autobiografisk eller en faktabasert historie om gestaltterapi. Sannheten ligger ikke i enkle, tidsrelaterte fakta, men i den tidløse erfaringen av et helt liv, krystallisert – om overhodet mulig – til en personlig livshistorie» (s. 1-2, min oversettelse).

Noe treffer meg her fra min egen historie – noe om hvor viktig hele livets erfaringsgrunnlag er, og hvordan erfaringene bygger på hverandre til en helhet. Ifølge Amendt-Lyon favner dette sitatet kortfattet og presist, selve intensjonen med Laura Perls’ skriving.

Arven etter Laura 

Som redaktør har Amendt-Lyon gått nøyaktig og systematisk til verks for å oppfylle datteren til Laura og Fritz, Renate Perls’, ønske om å publisere Lauras personlige notatbøker og skriftlig materiell som hun etterlot seg da hun døde i 1990. 

Boken starter med en omfattende introduksjon av redaktøren, deretter følger korte litterære tekster og dikt, systematisert kronologisk etter Lauras totalt seks notatbøker. Dette etterfølges av en bolk med originale sort-hvitt fotografier fra Lauras liv, samt bilder av enkelte håndskrevne notater. Leseren kan komme nært på henne her, gjennom håndskriften og hvordan hun kladdet tekster, med overstrykninger og omskrivinger, igjen og igjen. Til slutt i boken publiseres intervjuet Daniel Rosenblatt gjorde med Laura gjennom seks møter fra mars til mai 1972, transkribert i sin helhet. Boken kan være verdt å lese bare for dette intervjuet, der Laura med egne ord beskriver sitt liv og virke for oss som aldri var så heldige å møte henne i levende live. Et kort utdrag av intervjuet er oversatt til norsk og trykket i Gestaltterapeuten 2023.

Selv leser jeg redaktørens introduksjon med stor iver. Her er det mye historisk dokumentasjon av gestaltterapiens opprinnelse samlet på ett brett, med detaljerte kildehenvisninger. Laura trer frem som en svært viktig og tydelig grunnlegger av gestaltterapien slik jeg kjenner den i dag. Mye av hennes bidrag var fundert på kombinasjonen av hennes rike livserfaring og utdanning. 

Solid bakgrunn

Laura var gestaltpsykolog godt trenet i gestaltteori og vitenskapelig eksperimentering. Hun studerte bl.a. hos Max Wertheimer og Kurt Goldstein. Hennes doktorgradsarbeid omhandlet sansning og oppfattelse av figur/grunn, med avhandlingstittel: «Die Erscheinungen des simultanen Kontrastes und der Eindruck der Feldbeleuchtung», eller på norsk: «Fenomenet samtidig kontraster og inntrykk av feltbelysning» (min oversettelse). Hun bekreftet i sitt forskningsarbeide gestaltpsykologiens ståsted om feltets betingelser for sansenes oppfattelse. Det var Laura som stod for den viktige betydningen gestaltpsykologien hadde for utviklingen av gestaltterapien. Hun mente at alle som ville forstå gestaltterapi fullt ut, ville ha godt av å lese Wertheimer, Lewin og Goldstein. Hennes tidlige studier med Martin Buber og Paul Tillich hadde livslang betydning for hennes lyttende, responderende dialogiske stil. Fra Buber lærte hun hvor helende et menneskemøte kan være, og Tillich’s brakte inn konseptet «the boundary», der varhet, innsikt og kunnskap oppstår.

Laura gikk flere år i psykoanalyse for å bli psykoanalytiker, men på grunn av Andre verdenskrig fikk hun aldri fullført den obligatoriske treningen nødvendig for å få godkjennelse. Hun var profesjonell musiker, spilte piano og danset helt fra hun var ganske liten. Dans, bevegelser og kroppsforståelse var viktig grunnpilarer i hennes psykoterapeutiske arbeid, helt fra hun begynte egen praksis i Sør-Afrika. De siste årene der var hun sterkt i tvil om å fortsette som psykoanalytiker. Hun hadde da utviklet sin egen psykoterapeutiske stil der hun ansikt til ansikt med pasientene var særlig oppmerksom på deres pust, koordinasjon, kroppsholdning, bevegelser, stemme og ansiktsuttrykk. Dette var svært langt fra tradisjonell psykoanalyse, der hun satt lyttende bak pasienten som lå på en sofa. 

Da hun og Fritz flyttet til New York på slutten av 40-tallet startet hun umiddelbart sin kliniske praksis som psykoterapeut, som hun drev til hun var godt over åtti. Hun var grunnlegger av og direktør ved New York Gestalt Institute i 40 år.

Støttende, tilstedeværende, eksistensielt

Laura hadde et filosofisk og estetisk perspektiv på Gestaltterapi. Hun var opptatt av å stimulere klientens selvstøtte, summert i hennes velkjente utsagn: «As much support as necessary and as little as possible». Hun beskrev gestaltterapi med de berømte tre E-ene: Eksistensiell-fenomenologisk, Erfaringsbasert og Eksperimentell, og ifølge mange som fikk erfare henne som lærer og terapeut utøvet hun dette i praksis. Hennes varsomme og presise terapeutiske stil var prosess- og relasjonsorientert. 

I bokens introduksjon refereres bl.a. flere nekrologer, hvorav én sammenligner hennes og Fritz’ terapeutiske stil som følger (s. Ix): 

«Mens han gjorde veldig ekspressive, dramatiske, teatrale og selvsikre demonstrasjoner av gestaltterapi, var hun stødig, engasjert, konsekvent og pålitelig. Arbeidet hennes gikk i dybden, var fruktbart, støttende, udramatisk, estetisk, og alltid tilstedeværende». (Min oversettelse).

En detaljert bok

Boken inneholder store mengder forklarende fotnoter og referanser man kan velge å studere nøyere eller ei. Dette bidrar til transparens rundt tolkning og bearbeiding av kildematerialet, som sånn sett fremhever Lauras stemme. Om jeg skal komme med en kritisk innvendig, er det at flyten i teksten og dermed hvordan jeg tar inn det som er skrevet, noen ganger forstyrres av slike gjentagende, forklarende fotnoter. 

Dette er en bok vel verdt å lese for alle som er interessert i grunnpilarene vi som gestaltterapeuter i dag lener oss på i vårt arbeid. Den kan leses langsomt, stykkevis og delt. Den kan ligge der på bordet som en støttende påminnelse om varhet og tilstedeværelse… og tidløs erfaring.

Erfaring er aldri gitt, den må gjøres! 

Skrevet av Redaksjonen

Ruella Frank, eller for mange bare Ruella, er et navn som har fulgt meg fra jeg startet på gestaltterapistudiene. Hun kom inn i mitt liv med min lærer, Marina Berg som hadde studert med Ruella. Ruella Franks teori om de grunnleggende bevegelsesmønstrene er en del av pensum ved Norsk gestaltinstitutt, og mange av våre gestaltkollegaer har deltatt på Ruellas utdanning i Developmental Somatic Psychotherapy.

Av: Heidi Gaupseth

Forfatter: Ruella Frank
Tittel: The Bodily Roots of Experience in Psychotherapy
Forlag: Routledge 2023


“Laura taught me how to wait or stay with what is happening in the moment-to-moment of therapy. In the process of doing, she taught me the experience of being.”

Frank skriver i denne boka om de kroppslige røttene til erfaring i psykoterapi. En teori som beskriver hvordan kroppen og dens bevegelse helt fra fosterlivet former ens erfaring og opplevelse av å være i verden. Hennes grunnleggende tese er at en bevegelsesbasert forståelse av hvordan erfaring utvikles gjennom prosessen med å kontakte, alltid og allerede utvikles gjennom samhandling, som er dynamisk, kontekstuell og relasjonell (s. 127).

«… all six fundamental movements are the potentiality of the organism waiting to be invited out by the possibilities of the environment…all movements conjoin to support the forming of experience or contact.» 

Fenomenologisk språk

Å sette ord på erfaring er i seg selv en abstrahering fra den direkte erfaringen, men Frank viser oss hvordan vi kan gjøre dette i en språkdrakt som gjør fenomenene hun beskriver og utforsker gjenkjennelig for meg. Jeg får ikke behov for å diskutere betydningen eller hennes tolkning, jeg ser hvordan. En delt mening vokser fram i terapisesjonene som hun viser flere av i boka, og som jeg ser gir mening for klienten i denne situasjonen. Behovet for å navne, sette en diagnose eller sammenligne blir overflødig. Jeg ser henne for meg sittende på gulvet, sakte og smilende stiller hun sine spørsmål ledsaget av en form, en gest, en bevegelse, mens hun observerer og sanser klienten og venter på hvordan klienten sanser og viser seg for henne («Sensing you, sensing me, sensing you»). Hennes oppfølging er alltid knyttet til det som åpenbarer seg i situasjonen: «Stay with what is» – det er alltid noe der. Vi trenger ikke søke i analysen, i det som eventuelt ligger bak, før, under eller andre steder. Historien, klientens og terapeutens, viser seg i situasjonen her og nå. 

Frank skriver, og jeg er enig, at målet med psykoterapi er å utforske fenomenene slik de vokser fram i en kreativ tilpasning, og den funksjon denne formen har for klienten, framfor å søke årsaken til at klienten gjør som hen gjør. Fenomenene vi utforsker, det vi ser, kjenner, berører, hører og noen ganger også smaker og lukter, oppstår i dyaden klient-terapeut og må utforskes og fortolkes i denne, konkrete terapisituasjonen. Terapeutens oppgave er å gjøre seg tilgjengelig for klienten gjennom det Frank beskriver som «kinestetic resonance» (s.kap 2), og engasjere seg i hvordan klienten kontakter omgivelsen her og nå. Terapeuten fasiliterer og er del av, en situasjon som klienten kan hente relasjonell støtte fra, og slik gjøre en ny erfaring mulig. Slik kan klienten erfare en ny form som kan gi opphav til en ny historie, en ny tanke om hvem klienten kan bli og være i verden.

“Movements that support contacting, a reaching-for-grasping-onto-pulling-toward-releasing-from always in cooperation with the experience of yielding-with-pushing-against, describe an evolving intentionality. Intentionality is composed from something prior that shades the novelty of the moment with something familiar. Both the familiar and the novel support the capacity to co-inaugurate the next to come.” (s. 103)

Traumene viser seg i formen

Gestaltterapiteorien har blitt kritisert for verken å ha en utviklingsteori eller en traumeteori. I denne boken finner jeg god dekning for at gestaltterapiteorien er grunnleggende begge deler: En teori om utvikling og en teori som beskriver traume som fenomen. Frank viser i denne boken hvordan vi kan forstå og arbeide med traumer ved en fenomenologisk og holistisk tilnærming. På mange måter er dette dagligdagse tilstander og erfaringer, men psykologisert og forstått i et medisinsk paradigme har det blitt merkelapper som objektiviserer og skaper berøringsangst. Frank beskriver hvordan hun utforsker klientens subjektive erfaring av en traumatisk tilknytning (les: rigid, fiksert, gjentakende) i dyaden klient – terapeut. Den viser seg i de grunnleggende bevegelsene, i skikkelsen og hvordan vi i denne situasjonen tar form, sammen. Ingen vurdering av rett eller gal form, ingen lineær forklaring av årsakssammenheng eller fordeling av skyld, men i en inkrementell, dialektisk, utforsking av de subjektive erfaringene her og nå og der all informasjon sidestilles og er like viktig. Nøkkelen til å forstå Franks tilnærming, ligger i ordet «forming» («forming form» lik betydning på norsk og engelsk). Frank insisterer på at alt er i en stadig, dynamisk tilblivelsesprosess der formen endres i utveksling med omgivelsene. Når formen blir fast og rigid, handler det da om en fiksert form, også kalt traume. Hun er etter mitt skjønn tro mot det helt grunnleggende i gestaltteorien – teorien om selv forstått som prosess. Alt er flux.

“The developmental trauma, originating in the there-and- hen of an earlier relationship, must be addressed as it emerges in the here-and-now.” (Frank, 2022, s.120)

Frank går til røttene

Ruella Frank startet karrieren som profesjonell danser og koreograf, men ga opp denne etter en skade. Hun har praktisert yoga og studerte ulike bevegelsesuttrykk før hun ble student hos Laura Perls ved The New York Institute of Gestalt Institute. Frank grunnla og driver Center for Somatic Studies i New York og underviser over hele verden, nå for det meste digitalt 
Tidligere utgivelser: Body of Awareness: A Somatic and Developmental Approach to Psychotherapy (2001, GestaltPress). The First Year and the Rest of Your Life: Movement, Development and Psychotherapeutic Change (2010, Routledge) med Frances La Barre

Frank innleder boken med å anerkjenne de som har gått før henne, og som hun står på skuldrene til. «There is no such thing as a new idea», skriver hun. Hun trekker bl.a. fram Laura Perls som den som lærte henne å være med det som er. Denne anerkjennelsen, viser meg at Frank er tvers gjennom plantet i en feltteoretisk og eksistensiell tenkning. Hun erkjenner at uten de andre er hun ingen, og i denne sammenhengen føyer hun seg til en lang tradisjon av filosofer, psykoterapeuter, dansere m.fl., og hun utvider og går videre der de slapp. For meg går Frank til røttene av gestaltterapien, og hun skriver ut det som jeg finner grunnlaget for i Gestalt Therapy (PHG, 1952), gestaltterapiens grunnbok. Jeg har den samme begeistringen og respekten for gestaltterapeuter som George Wollants og Jean Marie Robine, som også framhever den banebrytende tenkningen som ble presentert i Gestalt Therapy i sine bøker. I denne sammenheng passer det seg også for meg å vise min takknemlighet til mine læremestere, Marina Berg, Daan van Baalen og Gro Skottun som har, nærmeste på «brutalt» vis, lærte meg en fenomenologisk og feltteoretisk holdning som sitter i ryggmargen min. Gestaltterapiens fortolkning av loven om pregnans – at vi alltid gjør så godt vi kan gitt de samlede ressursene i situasjonen, var tung å fordøye, men nå er det ingen annen måte for meg å forstå og møte menneskelig handlinger og erfaringer på. Alt annet skaper bare mer ensomhet og fortvilelse. 

Denne boka er et «må ha»!

Kjøp denne boka, lese den, legg den bort og les igjen. Den kan være et som et oppslagsverk som du stadig kan få mer ut av etter hvert som du utvikler deg som terapeut og menneske! Frank skriver i denne boka ut sin teori om erfaringens kroppslige røtter i et presist fenomenologisk språk. Er du opptatt av å øve opp din bevisste væren, din kinestetiske resonans, og å utvikle et fenomenologisk språk som terapeut, er boken er et skattkammer av «onelinere», som beskriver det sansende mennesket på en måte som vanskelig lar seg oversette til norsk uten å miste sin poesi og mening. Boken må erfares. Gled dere og god lesing!

 

Skeive figurer mot heteronormativ bakgrunn

Skrevet av Redaksjonen

Queer som verb

Et iøynefallende trekk som peker seg ut før boken en gang er åpnet, er hvordan substantivet queer er blitt et verb og dermed indikerer aktiv handling. Man er ikke queer, det er noe man gjør. I gestaltsammenheng vil det å kunne forstå beskrivelser som faktiske handlinger utvide handlingsrommet vårt, ettersom en viktig del av gestaltterapien – eksperimentene og det praktiske – nettopp er handlinger.

Av: Monica Øyvordatter Wegling

Forfattere: Ayhan Alman, John Gillespie, Vikram Kolmannskog (redaktører)
Tittel: Queering Gestalt Therapy
Forlag: Routledge 2023


Hvor anvendelig begrepet enn er, følger det noen utfordringer med å finne en brukbar norsk term. Selve begrepet er uproblematisk da både queer og skeiv har blitt brukt i norsk forskningssammenheng siden 1990-tallet, og følgelig er godt innarbeidet. Like innarbeidet er ikke det skeive i aktiv form, og en tilsvarende oversettelse blir ikke like heldig. Fordi begrepene som substantiv fremdeles går om hverandre i forskningssammenheng, kan det være akseptabelt selv for en riksmålstilhenger å benytte begrepet «queer» inntil noe bedre foreligger.

Boken synes ambisiøs i at målgruppen ikke bare er terapeuter, men i hovedsak alle som kan lese. Man kunne frykte at hvis man vil nå nærmest alle med interesse for faget og tematikken, ville det gått på bekostning av fokus og at boken ville blitt for altomfattende. Det gjøres imidlertid raskt klart at det forutsettes en viss gestaltfaglig bakgrunn hos leserne, og boken kan dermed heller sees på som en varm invitasjon inn i gestaltterapiverden enn det motsatte. Artiklene går ikke i kompromiss med bokens hensikt, som er å fylle et faglig tomrom i gestaltfaget. Går vi utover de faglige rammene og ser målgruppen fra et erfaringsperspektiv, kan det likevel være en leserprofil som kan ha særskilt nytte av lesningen, nemlig den gjennomsnittlige cis-kjønnede, heterofile terapeuten. Med fare for å fremstå som fordomsfull er kunnskapen om tematikken blant mange terapeuter nokså mager, og da særlig om det heteronormative som kulturelle briller vi er født med og ikke bare som tema som kommer opp i terapirommet.

Artikkelsamlingen består av tekster fra 14 ulike forfattere, inkludert Lynne Jacobs’ (omfattende) introduksjon/forord, som alle har et bredt spekter av kompetanse og erfaring innen feltet. Redaktørene har gjort en god jobb i å sortere ut relevante og gode tekster, som gir et godt spenn i tematikken.

Heteronormativitet

Vikram Kolmannskogs artikkel om det svært viktige temaet heteronormativitet i terapirommet er en lett omarbeidet versjon av en tidligere publisert artikkel. Teksten er god, men en utgivelse som denne boken hadde fortjent en nyskrevet tekst. Særlig med tanke på at den uttalte målsettingen med utgivelsen er å styrke feltet med litteratur og kunnskap.

Når det er sagt er bidraget svært viktig, eksempelvis når han belyser den internaliserte heteronormativiteten ved å bruke seg selv som eksempel (s. 136). Interessant er også betraktninger omkring queer vs gay i lhbt+ alfabetrekken. Han påpeker begrensningene som ligger i å definere seg strengt som G, noe som også gjelder heterofile som får en like trang og statisk boks å bo i.

Terapeutens utfordringer med å møte det normbrytende tas også opp i Rebecca Waletichs opplysende artikkel om å behandle klienter med kjønnsdysfori. Fordi kjønnsidentitet er et underliggende premiss i kulturen vi der del av og ikke nødvendigvis et uttalt tema i terapien, går tematikken under radaren for mange (heteronormative cis-) terapeuter.

En innvending fra den heteronormative leseren kan være de tilsynelatende smale temaene, som Miriam Graces artikkel om kvinner som står frem som lesbiske i godt voksen alder (late-in-life). Hvor utbredt er en slik situasjon, vil man kanskje spørre. Men nettopp her viser boken sin relevans ved å hente frem problemstillinger tilhørende en marginal gruppe, og via det introdusere oss for et større og mer generelt tema. I teksten introduseres vi ikke bare for problemstillinger som angår kvinner som har levd heterofilt og kommer ut av skapet som voksne, men den er en svært god beskrivelse av de heteronormative forventningene vi omgir oss med og betydningen av rollemodeller. Dermed berøres også konsekvensene av at temaer som handler om det dypeste og mest grunnleggende i ens identitet enten går under radaren eller enda mer dramatisk; blir ansett å være et isolert tema som er relevant kun hvis det blir relevant i terapien. Artikkelen presenterer dermed viktig kunnskap om en gruppe som er større enn mange tror, men også betydningen og styrken av fenomenet heteronormativitet i samfunnet generelt og at det også eksisterer i terapirommet.

Dette er et begrep som går igjen i boken, men det viser seg at å peke på det normative ikke kan gjøres for mange ganger.

Betydningen av egenerfaring

Flere av bidragene er en blanding av faglig etterprøvbare fakta og forfatterens egenerfaring, og skrives i jeg-form. Dette bryter med den sedvanlige akademiske genre, der forfatteren skal bidra til å formidle faget og forskningsresultatene på en objektiv måte og holde egne preferanser utenfor. I denne artikkelsamlingen er bidragene som tar utgangspunkt i forfatterens personlige fortellinger derimot relevante av flere grunner. Både gjør det tekstene tilgjengelige for en større lesergruppe, da det rent formidligsmessig legger seg på et halv-akademisk nivå som gir mening for flere. Men viktigere er betydningen av fortellingene som empirisk grunnlag for faglige slutninger. Det foreligger mye forskning på queer-tematikk, og problemstillingene er både kjente og anerkjente. Det kan imidlertid se ut til at en rekke gestaltterapeuter anser seg selv unntatt denne problemstillingen fordi vi jobber fenomenologisk.

Vikram Kolmannskog påpeker dette i sin artikkel der han viser til innvendinger fra gestaltterapeuter som viser til at vi er trent i å oppdage antakelser og projeksjoner (som eksempelvis det heteronormative). Men som han skriver, også gestaltterapeuter er en del av en heteronormativ verden, og vi vil ha med oss dette normsettet også i terapirommet ((s- 142).

Tekstene er derfor av særskilt stor betydning for å formidle at gestaltterapeuter ikke er noe unntak. Mangelen på forskning og dermed belegg for betydningen av kjønns-og seksualitetsmangfold også i terapirommet til gestaltterapeuten, kompenseres delvis med forfatternes egenerfaring som tross alt ikke kan bestrides. Fordi også disse artiklene er utstyrt med omfattende referanselister og ikke kun er personlige betraktninger, vil de også stå seg som viktige faglige bidrag selv om de ikke ville holdt i en forskningssammenheng.

Etablere ny terminologi og horisont

Bokens eneste norske bidrag, foruten den ene redaktørens, er signert Elsa Almås som utfordrer både tokjønnsmodellen og ideen om at kjønnsidentitet og seksualitet er statisk og medfødt. Denne tematikken er i ferd med å bli betent både faglig og politisk, men teksten fremstår balansert og nyansert, og vi presenteres for mange nye perspektiver som vi kan ta med inn i hverdagen vår, så vel som i terapirommet.

Bokens betydning og forbedringspotensial

Som redaktørene selv påpeker, er det uheldig at redaksjonen består av kun menn. Dette er både uheldig og unødvendig. De hevder å ha søkt høyt og lavt for å finne en kvinnelig bidragsyter uten hell, men som i alle andre sammenhenger der menn går av med seieren i representasjon – om det er styreverv, redaksjonsmedlemmer eller prominente stillinger – handler det ikke om mangel på kvinner å ta av, men innsatsen som er gjort for å finne noen. Menn rekrutterer menn, og når noe annet hevdes handler det som regel om gammel vane og ikke praktiske forhold som tilgjengelige ressurser.

Selv om redaksjonen har gjort et godt arbeid i å sikre tematisk mangfold og faglig spenn, vil det i en slik publikasjon (heldigvis) alltid være perspektiver og felt som ikke blir dekket. Gitt bokens begrensede omfang (140 sider) og at det hele er et nybrottsarbeid, skal vi likevel være godt fornøyd med spennet og omfanget av temaer.

Boken styrker seg som anvendelig fagbok ved å ha en god indeks selv om denne med fordel kan utvides ved et senere opplag. For at boken vil få et langt liv med flere opplag er det ingen tvil om, i at den fyller et stort kunnskapshull innen vårt eget fagfelt, men også innen kjønns- og seksualitetsfeltet generelt.

En forkortet versjon av denne bokomtalen ble trykt i Gestaltteraputen 2023.