Norsk gestaltterapeutforening (NGF) arrangerer med ujevne mellomrom gratis erfaringswebinar for våre medlemmer. Denne gangen var turen kommet til hvordan vi som gestaltterapeuter har erfaring med og bruker mindfulness og meditasjon.
Tekst: Kristine Lauve Steensen og Marianne Winnæss
35 medlemmer møtte opp på Teams denne morgenen tirsdag 21. januar 2025. Webinaret ble ledet av NGFs styrerepresentant Kari Jacobsen og innledet av gestaltterapeutene Vikram Kolmannskog, Gunaketu B. Kjønstad og Kathrin Gangstad. De tre delte hvordan de på hver sin måte bruker mindfulness som gestaltterapeuter både i og utenfor terapirommet.
Mindfulness og gestaltterapi
Vikram inviterte oss til en innledende meditasjon med fokus på tilstedeværelse og vennlighet. Gunaketu fulgte opp med sin reise fra økonomi til utvidet bevissthet og Kathrin inviterte Vikram til en nydelig demonstrasjon av modellen for oppmerksomhet og selvomsorg: “HUSK”. Modellen er introdusert slik av Vikram og springer ut av mindfulness-feltet (RAIN av Michele McDonald, og videreutviklet av Tara Brach), og den kan brukes av gestaltterapeuter både i terapi med klienter og i egenomsorg. HUSK er et akronym for hei, utforskning, selvomsorg og klarhet.
Etter de innledende erfaringsdelingene ble vi invitert inn i mindre grupperom, hvor vi fikk anleding til å dele våre her og nå erfaringer med webinarets tema, og reflektere rundt erfaringer generelt med mindfulness. Diskusjonene var innom øyeblikkets sansevarhet, filosofiske retningslinjer, åndelig praksis, verdensperspektiv og egenomsorg, og det ble trukket gestaltteoretiske parareller.
Å gjøre mindfulness sammen med kollegaer
Selv om alle sitter for seg selv, er det mulig å kjenne ”varmen” av de andre. Vikram introduserte også ordet “vennlighet” i sin innledende meditasjon, som han lot oss vende først mot oss selv, og så ut – til de/det andre. Gunaketu forslo at varhet og vennlighet må sies å være sundt.
Avslutningsvis var det flere som ga uttrykk for hvor godt det er å være samlet med kollegaer på denne måten, via skjermen. I Oslo snødde det riktignok da Vikram sa: Kanskje vi kan si at oppmerksomhet er som en sol. Den lyser ikke bare opp – den varmer også. Oppmerksomhet har en iboende vennlig kvalitet.
En av deltakerne satte også ord på det mange av oss sikkert kjenner på i en usikker og uforutsigbar verden: Vi trenger det vi holder på med her for å bli sett, lyttet til og ivaretatt – som er viktig å gjenerobre når det er frykten som er ute og går.
Takk til innledere og deltagere som alle bidro til en varm, vakker og vennlig start på dagen en tirsdagsmorgen.
Redaksjonen har bedt Kristine Lauve Steensen snakke med Henning Herrestad om hvordan gestaltterapi ser på sorg. Henning har basert seg på gjengse psykologiske teorier om sorg, Kristine har behandlet klienter i sorg som gestaltterapeut. De er også begge aktive i sorggruppearbeidet til Fransiskushjelpen i Oslo. Her møtes en klinisk gestaltterapeut og en erfaren gestaltteorileser – og tenker til et undrende samspill. Hva kan gestaltterapi bidra med, for mennesker i sorg?
Av Henning Herrestad og Kristine Lauve Steensen
Fra Chat GPT til PHG
Kristine Steensen
Kristine: – Sorg er noe vi alle har hatt, eller kommer til å oppleve, i løpet av livet. Vi kan snakke om sorg knyttet til mange ulike typer tapsopplevelser. Men i denne samtalen skal vi konsentrere oss om sorgen over å ha mistet noen en er glad i. Hva sier gestaltterapiteorien om det? lurer jeg på.
– Men, Henning, hva gjorde deg interessert i dette temaet?
Henning: – Det rare er at selv om jeg har skrevet om gestaltterapi i mange år og har arbeidet med sorg og sørgende i enda flere år, har jeg aldri satt meg ordentlig inn i hva gestaltterapeuter har skrevet om hvordan man ser på utfordringene sørgende har i lys av gestaltterapi. Ikke før jeg ble utfordret til å gjøre det.
Kristine: – Hvor er det naturlig å begynne synes du?
Henning Herrestad
Henning: – Jeg prøver å følge med i tiden, så jeg spurte tre kunstige intelligenser om å oppsummere litteraturen om gestaltterapi anvendt på sorg.
– Claude AI endte oppsummeringen med at forskning underbygger at gestaltteknikker kan være effektive når man skal hjelpe mennesker i sorg, spesielt med å gi uttrykk for følelsene, finne utløp for ambivalente følelse, legge til rette for lukking (closure) samt å fremme økt varhet i sorgprosessen.
– Chat GPT konkluderer med at samlet sett viser litteraturen at gestaltterapi kan være en effektiv tilnærming til sorgarbeid ved at den fremmer en helhetlig bearbeiding av følelser, hjelper med å løse ufullendte hendelser og gir rom for transformasjon og personlig vekst.
– Mens Google Gemini konkluderer med at gestaltterapi tilbyr en unik og effektiv tilnærming til å møte sorgens kompleksitet. Ved å fokusere på varhet om her og nå, å gi uttrykk for følelse og varhet om kropp kan det hjelpe individer å heles etter tap og gjenoppbygge livene sine.
– Vakkert, ikke sant?
Kristine: – Tja, jo da. Men jeg er mer interessert i å spørre den vakre intelligensen din egentlig. Jeg vet at du har studert Paul Goodman spesielt, men også Fritz Perls, og vil gjerne høre hva du har festet deg ved at gestaltterapi skal være etter å ha lest dem.
– Hvordan ser de på sorg fra et gestaltperspektiv?
Et feltteoretisk perspektiv
Henning: – Jeg er helt enig i at vi bør starte med å spørre oss hvordan vi kan forstå sorg ut fra grunnboken i gestaltterapi – den vi forkorter PHG etter forfatterne Perls, Hefferline og Goodman. Men, jeg er også blitt utfordret til å være tro mot den felt-teoretiske forståelsen Goodman introduserer, så jeg vil forsøke å tolke det som står i PHG i lys av George Wollants bok Gestalt Therapy. Therapy of the Situation. Det er først når vi gjør det, at PHG blir et korrektiv til mye av det som skrives om sorg ut fra andre teoretiske utgangspunkt enn gestaltterapi.
Kristine: – Jeg har også gjenlest Wollants nå for å kunne snakke med deg om dette, og han skriver godt om felt, men hvorfor velger du akkurat Wollants når det er så mange som skriver om felt-teori?
Henning: – Jeg synes Wollants er god til å spissformulere hva felt-teori handler om, og til å påpeke hvor Goodman faller tilbake til Perls snevre forståelse av at alt handler om kroppen. Mens en vanlig forståelse av PHG er at behovet organiserer feltet, sier Wollants at feltet former behovet.
Kristine: – Dette er interessant, at feltet former behovet. La oss se litt på hvordan det kan se ut i et sorgfelt. Er det i orden at jeg deler noe fra min personlige sorghistorie her?
Henning: – Ja, gjør det.
Kristine: – Takk. Dette er mye av bakgrunnen for at jeg i dag er sorggruppeleder for unge etterlatte etter selvmord i Fransiskushjelpen. Jeg gir en kjærlig klem til ungdommen i meg sammen med de andre som har mistet til selvmord.
– Da jeg var 16 år, tok en av kameratene mine livet sitt. Han var en politisk engasjert og fortvilet ungdom som slet med å finne mening med hvordan verden fungerer. Det klareste minnet mitt av ham er imidlertid ikke hans flammende politiske monologer, men hvordan det var å holde min lille hånd i hans store, grove, firkanta neve. Jeg kan gjenkjenne avtrykket av hånda hans fremdeles. Vi var bare ungdom og visste ikke hvordan vi skulle støtte hverandre – vi som var glad i ham. Det var heller ingen voksne som forsøkte å snakke med oss. Så vi drakk øl isteden, og forsøkte å drive hans politiske engasjement videre, i hans ånd.
– To år senere tok en annen kamerat også livet sitt – en i den samme vennegjengen. Han hadde sett opp til vår avdøde kamerat. Mente han gjorde det eneste riktige mennesker i vår tid kan gjøre ved å ta livet sitt. Da vi drakk gravøl i taushet etter begravelsen på den lokale puben, en forvirret gjeng med ungdom som forsøkte å finne en mening bak det som rammet oss, kom faren til den avdøde bort til oss og sa: «Dette slutter nå. Ingen av dere får lov til å tenke at det sønnen vår gjorde var en god løsning. Det var det ikke. Det er ingenting som er så vanskelig at vi ikke kan løse det sammen. Men dere må prate om det.»
– Det var første gang på de to årene at jeg gråt.
– Jeg husker det øyeblikket helt klart. Når jeg ser tilbake på det tror jeg at jeg hadde ventet på at noen voksne sa noe slikt. Noe jeg kunne holde fast i. En retning. Det endret min sorgprosess og min tilgang til å savne, være sint og stille spørsmål.
– Jeg deler denne historien med deg nå fordi jeg tenker at den illustrerer hvordan feltet former behovet. Hvordan feltet vi ungdommene var av etter det første tapet var fiksert, «dirrende», og tappet for pust og kreativitet, som en tikkende bombe. Det var ikke tilgang for hver og en av oss til å identifisere noe behov. Det førte til ulike kreative tilpasninger som å drikke øl, utagere politisk og – som for vår venn, å ta livet sitt.
– Kan du forstå det?
Henning: – Takk for at du delte denne erfaringen. Og ja, jeg kan forstå det.
– Jeg har også en slik erfaring. Jeg elsket min mormor, som bodde i nabohuset hele min oppvekst. Når hun ble gammel, mistet hun livslysten og nektet å spise. Jeg prøvde å overtale henne til å begynne å spise igjen, og min mor fortsatte hver dag med litt for lite hell. Etter seks måneder kollapset mormor en vinterdag og døde. Jeg hadde både en følelse av avmakt og en følelse av skyld for ikke å ha gjort nok for å hindre dette. Jeg hadde et behov for å forstå hva det var som traff oss. Jeg søkte meg til selvmordsforskning og sorgarbeid.
Kristine: – Takk for at du fortalte det, Henning.
– Som gestaltterapeuter med et feltperspektiv er vi oppmerksomme på hvordan våre egne livserfaringer kan fremtre i feltet. Wollants foreslår forøvrig å erstatte begrepet «felt» med «situasjon». Jeg kan like at «situasjon» er et mer dagligdags begrep, med svakere referanse til fysikken enn det «felt» har, men jeg syns det er noe forvirrende å følge når begrepet «situasjon» både brukes om situasjonen her og nå og om «personens livsverden».
Henning: – Wollants rendyrker en fenomenologisk forståelse. «Min livsverden» er min opplevelse av meg selv og den verden jeg lever i. Hver og en av oss opplever verden forskjellig og har derfor sin egen livsverden. «Situasjonen» er den delen av min livsverden som jeg opplever er relevant for hvordan jeg opplever meg selv i verden akkurat nå. Det er en flytende grense. Kanskje er jeg bare opptatt av det som er i rommet og i vårt møte her og nå, og kanskje er jeg fylt av alt jeg har med meg inn i rommet.
Kristine: – Ja. For personen er her og nå, livsverdenen og samfunnet som rammer det hele inn er ulike deler av samme totale situasjonen.
Henning: – Nettopp. En klient som forteller om hvordan livet er vanskelig for tiden, har en «situasjon» som omfatter både rommet og det som skjer i møtet med terapeuten, men også alt det andre klientens liv er fylt av for tiden.
– Wollants understreker at felt-perspektivet innebærer at om en person møter sin situasjon med en kreativ eller en fiksert tilpasning må forstås både ut fra krav i form av ønsker, lengsler, interesser og behov i personen selv og krav personen opplever å møte i situasjonen. Dette kan være opplevelsen av at andre mennesker forventer noe av deg, eller at det ligger et krav i situasjonen selv.
Kristine: – Jeg synes «krav i situasjonen selv» høres nesten religiøst ut. Som en Gud eller overmakt som formaner og vi små mennesker adlyder viljeløst…
– Men det er en gjensidighet i dynamikken her, er det ikke, at krav i personens behov påvirker og påvirkes av krav i situasjonen – og motsatt?
Henning: – Hvis du for eksempel blir overrasket av uvær i fjellet, så vet du at du må finne ly eller holde deg i bevegelse om du ikke skal fryse i hjel. Objektivt sett er det ditt eget ønske om ikke å fryse i hjel som gjør at du søker ly og ikke legger deg ned. Men det er viktig å fastholde det fenomenologiske perspektivet.
– Det er hele tiden snakk om hvordan du subjektivt opplever situasjonen. Om du går ute i stormen, er det ikke sikkert du subjektivt opplever annet enn at det er nødvendig at «jeg må finne ly» eller «jeg må holde varmen». Fenomenologiske filosofer er opptatt av hvordan verden umiddelbart framstår for oss før vi har tenkt og analysert situasjoner ut fra våre teorier og modeller om hvordan verden er objektivt sett.
Et feltteoretisk perspektiv på sorg
Kristine: – Så for å bevege oss over til sorg. Hvordan inviterer Wollants bok til en ny forståelse av sorg?
Henning: – Wollants skriver at gestaltterapi er en fenomenologisk undersøkelse gjort av klienten, støttet av terapeuten, av hvordan klienten nåværende situasjon er gestaltet. Med gestaltet mener han hvordan interaksjonen mellom klienten og det klienten opplever som situasjonens krav er organisert.
– Så hvis en klient forteller at en nær person er død, så kan du som terapeut assistere klienten i å undersøke hvilke ønsker, lengsler og behov klienten selv kjenner på i denne situasjonen, altså hvilke «krav» klienten stiller i denne situasjonen. Men du kan også undersøke hvordan klienten opplever at det stilles krav fra omgivelsene. Hva er det hen må forholde seg til i denne situasjonen? Hvilke mønstre går igjen i hvordan klienten forholder seg både til sine egne og situasjonens krav?
Kristine: – Jeg vil gjerne at vi anvender det du sier om «klientens krav til situasjonen» på et klienteksempel. Da blir det hele litt nærmere virkeligheten. Jeg har kalt han Tor.
– «Tor» mistet sin far i en ulykke for en tid tilbake, og oppsøker gestaltterapi for å få hjelp til å «stå i situasjonen» som han sier.
– I den første timen forteller han om hvordan faren døde. Jeg legger merke til at stemmen er monoton, blikket hviler ut i rommet, pusten er umerkelig for meg og han sitter helt stille. Teen jeg har servert, som han takket ja til da han kom, blir stående urørt på bordet og blir kald. Det er mange ord. Jeg lytter med hele meg og lar kroppen respondere på de voldsomme detaljene Tor beskriver – som står i kontrast til den stille og ubevegelige kroppen. Da Tor er ferdig med å fortelle blir vi begge stille. Jeg føler jeg bør si noe, men jeg finner ikke ord.
Henning: – Jeg tenker at når du lar ham fortelle om hvordan faren døde, så er du i gang med å støtte klienten i en fenomenologisk undersøkelse av sin situasjon.
Kristine: – Jeg ser at jeg ikke var så opptatt av historien han fortalte, men av hvordan Tor framstår i rommet og hva jeg blir var om skjer i min egen kropp i møte med hans stille og ubevegelige kropp.
– Jeg er inspirert av hva Wollants skriver om hvordan man kroppsliggjør situasjonen. Han bruker uttrykket «bodying forth the situation» som peker på hvordan personen og dens miljø forenes og fortelles gjennom kropp. Kroppens væren er sånn sett av situasjonen.
– Så når min kropp speiler klientens kroppsspråk, bevisst eller ubevisst, så får jeg selv varhet om hva klienten føler i kroppen i denne situasjonen. Og ved å vise klienten min speiling gir jeg klienten muligheten til å bli oppmerksom på hvordan alt han føler former hvordan kroppen hans er. Dette er en like viktig kilde til innsikt som å høre klienten fortelle om sin situasjon utenfor terapirommet.
Henning: – Det er jeg helt enig i.
– Wollants var elev av Laura Perls. I mine artikler om Laura Perls (del 1 og del 2) har jeg skrevet om hvordan det du sier nå reflekterer Laura Perls forståelse av gestaltterapi. Dette er en del av hvordan terapeuten assisterer klienten i en fenomenologisk undersøkelse som omfatter hva som foregår i klienten i møte med situasjonen. Ved å dele egen varhet er vi mer hjelpsomme enn om vi bare spør klienten «hva føler du nå», for da får ofte bare fatt i hva klienten tenker om seg selv.
Situasjonens krav til klienten
Kristine: – Ett annet klienteksempel, som kan illustrere «situasjonens krav til klienten», kan vi kalle «Anine». Hun har nettopp fått inkassovarsel på kremasjonen av sin mor. Anine hadde videresendt den første fakturaen til banken for betaling, men banken hadde ikke fulgt det opp. Anine ble urolig av inkassovarselet, de hadde ikke hatt urnenedsettelse enda engang, og alt var sårt. Hun ble veldig urolig, og fikk problemer med å sove, så legen skrev ut Sobril til henne.
– I terapien med meg tok det lang tid før vi kunne kontakte hvordan tapet av moren beveget henne. Jeg som terapeut ble frustrert og utålmodig over det. Det oppleves som at samfunnet forstyrrer adgangen til en naturlig sorgprosess.
Henning: – Jeg antar du ble frustrert over at hun snakket mye om alle disse kravene fra situasjonen du ikke kunne gjøre noe med.
– I stedet for å tenke at samfunnet forstyrrer en naturlig sorgprosess, kan vi si at ulike samfunn gir ulike sorgprosesser. Det finnes ingen naturlig og uforstyrret sorg.
– Og jeg tror du undervurderer hvor viktig det er at du som terapeut er klientens vitne på vanskelighetene klienten utsettes for. I møte med ufølsomme myndigheter og mennesker, er det lettende for mennesker å få bekreftet at det ikke er de som bør skamme seg, at det er normalt å reagere slik de gjør, at de ikke er psykisk syke fordi om de reagerer som de gjør. Det er med å gi dem den støtten de trenger for å klare å møte kravene i sitasjonen med en mer kreativ tilpasning.
Kristine: – Du har jo truffet mange mennesker i sorg i Fransiskushjelpen, og jeg tenker det er nyttig for oss gestaltterapeuter å vite noe om hvordan helse- og sosialvesenet forøvrig møter sørgende. Det er viktig for å forstå situasjonen. Kan du si noe om det?
Henning: – Ja, la meg dikte videre på hva Tor kan stå overfor akkurat nå. Kanskje er han i en jobb der det er lite rom for tilrettelegging. Når han nå opplever at han er tung til sinns, umotivert, ukonsentrert, har problemer med å huske og sover dårlig, så er han redd han ikke klarer å levere slik ledelsen forventer. Den første uken etter dødsfallet fikk han velferdspermisjon med lønn for å ordne med bisettelsen og alt som måtte ordnes. Nå er det ikke mer permisjon å få.
– Så nå går Tor til fastlegen, forteller hvordan han har det og ber om sykemelding. Legen er en samvittighetsfull dame som kjenner NAVs veileder for sykemeldinger. Hun vet derfor at uansett hvor dårlig Tor fungerer på jobb, så er det ikke anledning til å gi ham sykemelding. For NAV skriver eksplisitt at det ikke er anledning til å gi sykemelding ved normale sorgreaksjoner.
– Her møter Tor samfunnets angst for at han skal være en byrde for samfunnet. Legen fant kanskje derfor isteden en diagnose for en psykisk lidelse med akkurat de samme symptomene som de Tor presenterte. Noen får diagnose depresjon, og den kan hefte ved dem i årevis. De fleste får diagnosen «situasjonsbetinget psykisk ubalanse» som kan være utløst av sorg.Når det har gått seks måneder siden dødsfallet, og du fortsatt har de samme sorgreaksjonene, kan du nå få diagnosen «forlenget sorglidelse».
– En av de sentrale forskerne bak diagnosen forklarte at de satte grensen seks måneder etter dødsfallet fordi de fant at da orket ikke familie og venner å støtte den sørgende mer. Alle kan få sykemelding hvis de bare går med på at de faktisk har en psykisk lidelse utløst av sorgen.
– Hvis Tor er så redd for ikke å prestere på jobb slik han tror det forventes, som jeg antar, så er det et lite offer å godta en diagnose om at man har en psykisk lidelse for å få den sykemeldingen han kjenner han trenger. Om legen er samvittighetsfull, vil det bli flere angstfylte møter med henne om å forlenge sykemeldingen. For igjen spøker NAV og en presset sykelønnsordning i bakgrunnen. Angsten hos NAV er at langtids sykemeldte faller ut av arbeidslivet og ender på uføretrygd.
Kristine: – Så en helt normal reaksjon på sorg kan bli gitt diagnosen depresjon eller forlenget sorglidelse dersom det tar for lang tid eller er for krevende for dem rundt?
– Det er fortvilende sett fra et sted med tillit til den paradoksale endringsteorien. Det skjer jo ingen endring når samfunnet som skal hjelpe personen, unngår å forholde seg til det som er.
– Men nå sporet jeg oss litt av. Skal vi gå et hakk tilbake til PHG igjen? Paul Goodman levde jo selv med sorgen etter sønnen Marty som døde i 1967. Formet det hva PHG sier om sorg?
PHG og Goodmans syn på sorg
Henning: – Nei. PHG kom ut i 1951 lenge før Marty døde. Goodman hadde skrevet om hvordan man overskrider (transcend) sorg gjennom kunst. Men når han selv ble konfrontert med tapet av sin egen sønn, så ble han stående fast, og fant ingen vei til transcendence før han ble innhentet av sin egen død.
– Goodman skriver et avsnitt om sorg i PHG (1951/1996, s 359-360), men slik jeg tolker det, så er han ikke ute etter å forklare sorg. Han bare bruker sorg som et eksempel på en av flere situasjoner med en vedvarende smerte.
– Hans poeng er at smerten vil fortelle oss noe, så det å unngå den er en dårlig løsning. Hvis vi ikke kjente smerte når vi er i sorg, ville vi lett bare ha fortsatt som før uten å ta en tilstrekkelig «timeout» til å bearbeide tapet. Det kan fremstå som at Goodman ikke klarte å følge sine egne teorier om sorg når han selv ble rammet av den.
Kristine: – Så Goodman skriver om en indre sorgprosess, en bearbeiding av tapet?
Henning: – Ja, han beskriver det også som en indre konflikt mellom en forståelse av at nå er ting endret og lengsler og minner om det som var. Han bruker uttrykket «sorgarbeid» om reorienteringsprosessen man må gjennom. Dette er veldig konvensjonelle tenkemåter om sorg som en indre prosess.
– Jeg tror Goodman lener seg på det fordi han vil overbevise leseren om at vedvarende smerte har en funksjon ved å appellere til en funksjon han tenker leseren vil kjenne igjen. Men han skriver også:
Emotional suffering is a means of preventing the isolation of the problem, in order that, working through the conflict, the self may grow in the field of the existent.
– Det er en setning Wollants vil like tror jeg. Her er det for det første en henvisning til at målet med prosessene vi går gjennom ikke er balanse eller følelse av velvære, men vekst; «that the self may grow».
– For det andre er stedet hvor vekst finner sted «in the field of the existent» som jeg tror Wollants ville oversatt med «situasjonen her og nå». Så den følelsesmessige smerten tvinger oss til å møte situasjonen her og nå på en måte som skaper vekst.
– Når Tor klarer å finne en kreativ tilpasning til kravene han selv har (ønsker, lengsler, behov og interesser) og kravene han møter fra situasjonen, så har det skjedd en personlig vekst.
Goodmans traume-teori
Henning: – PHG har mer å si om sorg enn dette. Carmen Vázquez Bandin (2013) framhever at sorg må forstås ut fra Paul Goodmans «traume-teori». Goodman beskriver at i situasjoner med frustrasjon, sult og sykdom så blir kontaktgrensen uutholdelig stram fordi kroppens behov ikke kan dekkes av omgivelsene.
– Da arbeider kroppen for å minske spenningen gjennom hallusinasjon og drøm, livlig fantasi, besettende tanker, grubling og uro. Hensikten, sier Goodman, er å utsette problemene så kroppen får hvile og tilbaketrekning.
Kristine: – Her kan jeg nevne et klienteksempel jeg har kalt «Kristian». Han mistet sin ektemann til sykdom for tre år siden og forteller om det som har blitt et fast morgenritual for han siden. Før han lukker opp øynene om morgenen strekker han hånda over mot den andre siden av senga, og stryker over den andre puta. Og hver morgen, når han lukker opp øynene, oppdager han at ektemannen ikke lenger ligger ved siden av ham. Han blir lei seg, gråter og kjenner at han ikke orker å gjennomleve denne dagen. Han forteller at det samme skjer hver morgen.
– Jeg tenker på Kristians morgenritual som en slags daglig utsettelse av å ta inn over seg at ektemannen er død. Frem til han lukker opp øynene kan han leve i en virkelighet der ektemannen fremdeles finns der sammen med han. Jeg ser på denne type kontakt med avdøde som en åpen portal inn til å utforske hvordan relasjonen til avdøde ikke lenger er som den var.
Henning: – Jeg har også hørt sørgende fortelle om mange merkelige opplevelser som kan gis en psykologisk forklaring med det Goodman skriver om. Det er veldig vanlig å høre den avdødes stemme, å oppleve at man plutselig ser den avdøde på gaten, og så var det kanskje en fremmed når man så nærmere etter. Mange opplever at den døde henvender seg til dem i drømme eller at de drømmer at den døde er levende.
– Skal vi tro Goodman så bidrar alt dette til å gi dem utsettelsen de trenger til å ha krefter til å bearbeide sorgen.
Kristine: – Så igjen er Goodman opptatt av indre psykologiske prosesser i stedet for å se det i et feltteoretisk perspektiv?
Henning: – Ja, Goodman skriver først at en uforstyrret kontaktsyklus fører til at likevekt er gjenopprettet og at organismen er som i søvne. Det er en henvisning til Perls forståelse av organismen som en mekanisme som søker likevekt gjennom å få dekket behov.
– Wollants skriver om dette:
This is the part in the theory of Gestalt therapy in which Goodman (PHG, 1951/1994) got stuck in the dualistic, individualistic and intrapsychic language that is not compatible with the phenomenological, field-theoretical and relational view he describes in the first chapter of PHG. In fact, through this language he unwittingly reinstated the traditional separation between person and world.(Wollants, 2007, s. 98-99)
Goodmans nevrose-teori
Kristine: – Mener du at vi bør forkaste denne delen av PHG?
Henning: – Vi kan ikke forkaste den. For «traume-teorien» er utgangspunktet for teorien om nevroser. Når denne situasjonen av fare eller frustrasjon bare vedvarer, kan det som var en kreativ tilpasning i en akutt situasjon, setter seg i kroppen som en muskelspenning (og mangel på varhet) som man ikke er bevisst. Dette kaller PHG en «nevrose»:
To sum up, we have here the typical picture of neurosis: under-aware proprioception and finally perception, and hypertonus of deliberateness and muscularity. (PHG s. 264-265).
Dette kan vi kalle Goodmans «nevrose-teori», og nevrose-teorien er igjen det vi baserer vår forståelse av fikserte tilpasninger på.
– Kort fortalt, når vi ikke klarer å møte situasjonens krav, fordi det ikke er nok støtte i situasjonen til å finne en kreativ tilpasning, så henfaller vi til fikserte handlemåter der vi handler uten full varhet for situasjonens krav. Slike fikserte handlemåter blir til ubevisste mønstre og varige muskelspenninger, og de gir ikke den veksten man får ved å finne kreative tilpasninger til situasjonens krav. Dette er essensielle deler at teorien om gestaltterapi.
– Men, som du ser av min gjengivelse, så kan vi tolke teorien til å handle om situasjonens krav, og mulighetene de gir for vekst, framfor å tolke teorien som kun å handle om å få dekket egne behov for å komme i likevekt igjen.
Sorg og kjærlighet
Kristine: – Jeg opplever at vi har snakket om hvordan den individuelle og den situasjonelle sorgen er gjensidig og dynamisk forbundet sett fra et feltteoretisk perspektiv, og at feltteorien er et godt grunnlag for å favne den kompleksiteten sørgende står i. Det har vært nyttig for meg å bli bedre kjent med.
– Du har invitert oss til å se sorgen i lys av Wollants og PHG. Hva har du blitt klar over i forhold til det?
Henning: – Jeg har lenge holdt foredrag om hvordan vi kan skifte fra et medisinsk blikk på sorgen som et «traume» som skal heles til et sosialt blikk på sorgen som en «integreringsprosess» i et nytt liv. Jeg var ikke klar over at gestaltterapi, når den er felt-orientert, har integrert dette sosiale blikket.
– Jeg tenker nå mer radikalt om dette sosiale perspektivet. Det er ikke noe som kommer i tillegg til et medisinsk perspektiv. Det medisinske perspektivet, som ser sorgreaksjoner isolert fra samfunnet de oppstår i, er rett og slett mangelfullt.
Kristine: – Jeg vil gjerne takke deg for samtalen vår, og gi det siste ordet til musiker og poet Nick Cave. Da vi avtalte å gjøre denne samtalen om sorg viste det seg at vi begge var vilt begeistret for han.
– Akkurat som Paul Goodman har Nick Cave også mistet barn, nemlig sine to sønner Arthur og Jethro. Platene ”Ghosteen” og ”Wild God” er inspirert av disse tapene og har vært vårt felles lydspor gjennom samtalen vår. Vi har delt kloke, presise og gjenkjennelige beskrivelser av sorg fra bloggen hans, Red Hand Files, og boken Faith, Hope and Carnage med hverandre underveis.
– Cave minner oss på at sorg jo dypest sett er en konsekvens av å ha elsket. En uunngåelig del av å være menneske blant mennesker. Og kanskje kan vi også sende en varm hilsen til den sørgende Paul Goodman med dette.
We each have our reserves of sorrow that rise to the surface, provoked by one little thing or another, to remind us we are human and that we love and that we are part of the great human story that flows along the ancient waterways of our collective and historical griefs. This breaking down is not something from which we need to be saved or cured, but rather it is the toss and tumble of life, and the occasional losing of oneself to the sadness of things is an honoring of life itself.
(The Red Hand Files # 228)
Referanser:
Cave, N. (2023) Faith, Hope and Carnage, Cannongate Books, London.
Masquelier, G. (2002) Gestalt Therapy: Living Creatively Today, Eget forlag, Beauvais, Frankrike.
Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1996) Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality, London (første utgave 1951, Julian Press, New York)
Vásques Bandin, Carmen (2013) Loss and Grief. Sometimes, just one person missing makes the whole world seem depopulated, in Francesetti, G., Gecele, M., Roubal, J. (2013) Gestalt Therapy in Clinical Practice – From Psychopathology to the Aesthetics of Contact, FrancoAngeli – Gestalt Therapy Book Series, Milano, Italia.
Wollants, G. (2008), Gestalt Therapy: Therapy of the Situation, Faculteit voor mens en samenleving.
Betraktninger fra NAFKAMs Pasientsikkerhetskonferanse 2024
På årets pasientsikkerhetskonferanse i regi av NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin) handlet det ikke bare om trygghet for pasienter. Utøverne er svært opptatt av merverdiavgiften, av faglig synlighet og av anerkjennelse. NAFKAM har registrert et dramatisk frafall i Utøverregisteret for alternativ behandling etter gjeninnføringen av mva-plikten i 2021. Hvilken verdi har registeret for oss som gestaltterapeuter idag?
Skrevet av: Marianne Winnæss
Registeret for alternativ behandling
NAFKAMs oppdrag fra myndighetene er å følge opp pasientsikkerheten i alternativ behandling. De har oversikt over forskning og forvalter utøverregisteret, men de har ikke ansvar for å rydde opp, endre eller stramme inn reglene for å være registrert.
Helsedirektoratet eier registeret og har signalisert at de avventer en gjennomgang av autorisasjonsordningen for psykologer og andre godkjente helseaktører per idag, før de vil ta stilling til mva for utøvere av alternativ behandling. NAFKAM adresserer både kravene til – og fordelene med å være oppført i registeret, og inviterer aktørene til dialog om hva som kan styrke registerets funksjon.
Fra pasientsikkerhetskonferansen til NAFKAM (NAFKAMs bildearkiv november 2024)
Registerets historie – fra bro til kløft
På 1990-tallet var hensikten med etableringen av Utøverregisteret for alternativ behandling å ha en oversikt over komplementære behandlere som kunne vise til forskningsbasert effekt og forsvarlig praksis. Registeret var tenkt å fungere som en bro mellom offentlig og komplementær/ alternativ behandling, som et ledd på veien til offentlig godkjennelse. I dag føles avstanden større ut enn noen gang. Hva har skjedd på veien?
Flertallet av utøverorganisasjonene representert i registeret fra begynnelsen, ønsket en registerordning basert på foreningsautonomi framfor at enkeltindivider svarer til registerets felles kvalitetskrav. Det vil si at medlemmene i alternativregisteret forholder seg til sine foreningers krav til kvalitet og kompetanse, og at foreningene blir godkjent som registrert alternativ utøverorgansiasjon.
I 2004 kom Loven om alternativ behandling, med begrensninger for utøvere av alternative behandlingsformer. Blant annet ble det forbudt å bruke medisinske begreper og å markedsføre metodene som medisinsk effektive.
I 2007 vant foreningen for Tankefeltsterapi gjennom et søksmål mot Helsedirektoratet for å bli godkjent som forening i utøverregisteret. Dette svekket de opprinnelige kvalitet- og utdanningskravene for registrerte foreninger. En lang rekke aktører som kun ønsket sikring av mva fritak, inkludert fiktive foreninger, fikk dermed tilgang til oppføring i registeret.
I 2021 gjeninnførte daværende nestleder i Helse og omsorgskomiteen Sveinung Stensland (H) mva på all alternativ behandling.
Siden da har NAFKAM registrert raskt synkende medlemstall.
Når «alternativ» stempler oss ut
Under en av diskusjonene på konferansen hørte vi fra akupunktørforeningen at fysioterapeuter kan tilby akupunktur i sin praksis etter et fullført “helgekurs”, mens profesjonelle akupunktører med fire års utdanning anses å ikke yte offentlig godkjent helsehjelp, og er dermed mva pliktige.
Dette setter situasjonen i utøverregisteret for alternativ behandling på spissen, og synliggjør frustrasjonen aktørene har til felles over manglende faglig anerkjennelse. Ordet ”alternativt” har blitt en belastede merkelapp som undergraver kompetanse mer enn å sikre den. Hensikten med opprettelsen av registeret, var det motsatte. Myndighetenes unyanserte gjeninføring av mva har bidratt til å forsterke en form for mistro ovenfor seriøse aktører.
Som gestaltterapeuter trenger vi tydelig å definere oss selv som faggruppe – og lande hvor vi mener vi hører hjemme: er vi helseaktører, eller er vi humanister? Skal vi jobbe for anerkjennelse innenfor helse, eller skal vi etablere oss som et alternativ? Hva er i tilfelle vår alternative arena? Er det verdt å jobbe for gjenopprettelse av kvalitetsikringen i alternativregisteret – eller er tiden inne for å se oss om etter en annen tilhørighet?
Forskning på gestaltterapi
Det var ikke bare frustrasjon å dele på konferansen.
Marianne Winnæss og Elisabeth Eie
Styret i NGF, representert ved Elisabeth Eie og Marianne Winnæss, snakket med prosjektleder Trine Stub fra NAFKAM som er igang med et forskningsprosjekt for å kartlegge gestaltterapi i Norge. Dette er et spennede og velkomment initiativ, som har kommet litt overraskende på oss. Styret i NGF er på ballen og skal samarbeide med NAFKAM om dette.
Vi har tro på at utfallet av forskningen kan bidra til å gi gestaltterapi et løft. Med data om oss innsamlet utenifra, kan vi få kjærkommen støtte i møte med myndigheter, brukere og andre fagmiljøer. En kartleggende spørreundersøkelse er på gang, og den blir mest sannsynlig sendt ut til medlemmer i begynnelsen av 2025.
Hvor går veien videre?
Diskusjonene under konferansen ble oppsummert med flere gode innspill til hva som skal til for å løfte alternativregisteret ut av “krisen.” NAFKAM har gjennomført en spørreundersøkelse blant medlemmer hvor de blant annet spør om interessen for et “bivirkningsregister” for å styrke pasiensikkerheten.
Mange er positive til dette. Vi (styret i NGF) tviler på om oversikt over bi-effekter vil ha en tryggende effekt for våre klienter.
Mange er positive til innføring av felles helsefag i utdannelsene, som et skritt på veien mot offentlig godkjenning. Her kan det være forskjell på hva som er relevante krav for de forskjellige aktørene. Diskusjonen er oppløftende – og en påminnelse om at vi står ved et veiskille som fagmiljø.
Å jobbe for nytt mva fritak er seigt. Ingen myndighetsaktører har hastverk med å gjøre noe med Utøverrregisteret for alternativ behandling, selv om NAFKAMs initiativ til kvalitetsløft er positivt.
Videre dialog med NAFKAM
Det kan virke meningsløst å være medlem i et register som ikke gjør så mye annet for oss nå enn å knytte oss til mva og et dårlig navn. Men det er likevel på denne arenaen, i regi av NAFKAM – at det dukker opp håp om endring. Myndighetene ønsker å identifisere hvem som “kan sies å yte helsehjelp” i alternativregisteret, og diskusjonene om hva som skal til for å få offentlig godkjenning er igang.
Selv om NAFKAM ikke har myndighet til å gjøre noen endringer i registeret, så er de vår dialogpartner og vårt kontaktpunkt mot myndighetene. I tillegg vil NAFKAM forske på gestaltterapi. Vi befinner oss i en spennende, omveltende tid som krever at vi tar tydelig stilling til hvem vi vil være.
I løpet av året har NGF gjennomført tre webinarer og en digital workshop som var åpne og gratis for alle medlemmer.
Erfaringswebinarene er et ledd i å samle praktiserende gestaltterapeuter om felles faglighet innad foreningen og styrke profesjonen utad. Sammen kan vi finne veien til å fylle rollen som en supplerende del av det psykiske helsetilbudet.
Skrevet av: Styret i NGF v/ Kari Moe Jacobsen
Tanken bak webinarene er at medlemmer kan dele av sine erfaringer innenfor ulike områder som er av relevans for andre medlemmer, og gi rom for felles diskusjon og refleksjon. Etter nedleggelsen av NGFs lokallag, har det også vært viktig for styret å legge til rette for flere digitale møteplasser for faglig utvikling og kollegamøter, slik at medlemmer fra alle deler av landet kan delta.
Hvordan nå fram til målgrupper?
I april arrangerte vi webinar om journalføring med Hans Petter Frydenberg som innleder. I mai arrangerte vi erfaringswebinar om gestaltterapeuters erfaringer med samarbeid med NAV der Kristin Halvorsen og Maria Hugaas delte sine erfaringer og perspektiver. I september gjennomførte vi erfaringswebinar om gestaltterapeuters erfaringer fra arbeid i offentlig helsesektor der Erik Tresse, Bror Walderhaug og Vigdis Fodnes delte sine ulike erfaringer med å jobbe som gestaltterapeut i det offentlige helsevesenet.
I november arrangerte vi digital workshop om presentasjon av gestaltterapi for helsepersonell, der medlemmer delte sine erfaringer med å presentere gestaltterapi for helsepersonell som f.eks. fastleger, samt med NAV, kommuner, arbeidsgivere og forsikringsselskaper. Denne workshopen vil følges opp fremover med mål om å utarbeide felles materiell som kan brukes av medlemmer i dialog med ulike målgrupper.
Har du ønsker for 2025?
Vi ønsker å gjennomføre enda flere erfaringswebinarer i 2025, og vil gjerne høre fra deg om du erfaringer som det kan være nyttig for andre gestaltterapeuter å høre om, eller om du kjenner en annen gestaltterapeut som kan dele sin erfaring? Ta kontakt med: styret@ngfo.no
Selvomsorg er en nødvendighet for gestaltterapeuter som både vil ta vare på sin egen helse og kvaliteten i det terapeutiske møtet, og som ønsker å stå i jobben sin som terapeut over tid.
Vi har kanskje mer øving i å merke egen kropp og mer fokus på å ivareta egne behov enn mange andre helse- og omsorgsyrker. Likevel trenger vi en påminnelse om viktigheten av selvomsorg – samt noen praktiske øvelser og verktøy vi kan implementere i vår arbeidshverdag. Webinar med Julianne Apper–Opper
Psykolog og gestaltterapeut/veileder Julianne Appel-Opper
Norsk gestaltterapeutforening (NGF) arrangerer webinar om selvomsorg for terapeuter og er veldig glade for kunne presentere den tyske psykoterapeuten Julianne Appel–Opper i den anledning. Hun har arbeidet som psykoterapeut i 30 år og har tidligere holdt populære webinar for NGF om skam og «Embodied – moving supervision». Les mer om henne på nettsiden hennes.
Informasjon om webinaret «Self-Care for Therapists»
Per Terje Naalsund intervjuet Julianne i Gestaltterapeuten i april 2024 om hennes oppmerksomhet til helsepersonells forutsetninger for å ta vare på seg selv i helsesystemene de er en del av. Vi anbefaler en gjenlesning av intervjuet som en introduksjon til temaet selvomsorg.
Den amerikanske filosofen Judith Butler har inspirert skeive og andre over hele verden til å frigjøre seg fra normative kjønnsroller og politisk dominans.
Gestaltterapeuten ba meg om å se nærmere på hva Judith Butler står for og hvilken mening disse idéene gir for gestaltterapeuter som er opptatt av kjønn og identitet. I denne artikkelen vil jeg presentere noen av hovedtemaene til Butler, med særlig vekt på hvordan denne tenkinga kan støtte endringsprosesser.
Et bokessay av LeoLinda Haugland
Et kjent landskap
Gestaltterapeuter kan få mye ut av å lese Butler. Mye av det er gjenkjennelig for oss:
Butler legger vekt på hvordan vi blir til i møtet med andre og hvordan vi er avhengige av å tilpasse oss omgivelsene rundt oss. Det er en grunnleggende erkjennelse for hen at: «Vi lever i kraft av en relasjonell vev, som vi ikke kan skade uten å samtidig gjøre skade på oss selv» (s.19).
Mye av Butlers tenking kretser rundt hvordan vi kan gå fram for å gjøre vår avhengighet av relasjoner, språk, normer og fysiske omgivelser mer synlig. Bak dette ligger tanken om at tydeliggjøring av sårbarhet gjør det mulig å ta ansvar for hvordan vi fører det videre. Her legger hen seg tett opp til feltteorien og vår teori om selv.
Butler støtter også arbeidet med å uttrykke sanselighet og kroppslige fornemmelser. Hen legger særlig vekt på hvordan åpenhet om sårbarhet skaper rom for endring. Hen viser at når vi våger å gi uttrykk for dette, utfordrer vi de sosiale og språklige normene i samfunnet. Samtidig støtter vi prosesser for å ta ansvar og kunne stå sammen for politiske endringer. Kroppslig forankret dialog fremstår dermed som en verdi i frigjøringsprosessene som Butler diskuterer.
Akkurat som gestaltterapeuter er Butler opptatt av å undersøke realitetene bak forenklede motsetninger (f.eks. kvinne og mann) som vi lett kan komme til å støtte oss til – dersom vi ikke undersøker dem gjennom kroppslig erfaring. Her støtter hens teorier f.eks. Joseph Zinkers arbeid med polariteter.
Butler på norsk
Butler, Judith. (2022). Kjønn, performativitet og sårbarhet. Cappelen Damm Akademisk. Oversatt av Lars Holm-Hansen og med forord av Stine H.B. Svensen.
Butler har skrevet flere bøker. Ingen av bøkene hennes er oversatt til norsk, men Cappelen har gitt ut tre tekster hentet fra forskjellige bøker. Disse tre tekstene er samlet i Kjønn, performativitet og sårbarhet, som presenterer Butlers tenkning rundt spørsmålene om kjønn, sårbarhet og samfunnsmessig endring. Jeg vil i denne innføringen holde meg til disse tre tekstene.
Er kjønnsrollene våre naturlige?
Den første teksten heter «Kroppslige inskripsjoner, performative subversjoner» og er hentet fra Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity(«Kjønnsproblemer, Feminisme og Undergravelse av Identitet») fra 1990.Denne boken inneholder teorien hen er mest kjent for.
Her tar Butler utgangspunkt i hvordan kjønnsnormer stadig brytes. Fra sin ungdomstid hvor hen frekventerte homobarer og fikk øye opp for biseksuelle, homoseksuelle og lesbiske fenomener, observerte Butler at kjønnsbruddflorerte innenfor de fleste kontekster, også typiske heteroseksuelle. Hen skjønte at sosialt kjønn og seksuell tiltrekning ikke er en nødvendig konsekvens av biologisk kjønn.
«Hvordan blir kjønnsidentiteten til?» er Butlers hovedspørsmål i dette essayet. Butler viser at dimensjonene sosialt kjønn, seksuell tiltrekning og biologisk kjønn ikke reflekterer hverandre i en fast heteroseksuell matrise (at menn er tiltrukket av kvinner, og kvinner er tiltrukket av menn) slik normene forteller oss er naturlig.
Å tenke kjønnsroller som spill
I stedet konkluderer Butler med at vi spiller eller fremfører kjønn som i en forestilling (performativt) ved å handle i tråd med forestillinger om hvordan kvinner og menn skal oppføre seg. Fornemmelsen av egen kjønnsidentitet oppstår ved å kopiere andres praksiser, igjen og igjen, uten at det finnes en original. Forestillingene blir til normer som setter standarden for hvordan kjønn gjøres i forskjellige kontekster.
Kjønnsidentiteten er derfor ingen naturgitt følelse som kommer innenfra, selv om det virker sånn (s. 31-44).I stedet viser Butler hvordan kjønnsroller og normer forstyrrer og derfor undergraver vår mulighet til å finne en egen identitet (s. 51).
Konstruksjonen av stabile identiteter
Butler forklarer kjønnsroller med at vi spiller dem fordi vi ønsker en stabil identitet. Denne stabile identiteten støttes av språklige motsetninger (mann og kvinne), som vi tyr til i situasjoner der vi forhandler om å høre til. Ordparet påvirker måten vi tenker på, siden begrepene blir sett som binære motsetninger, og dermed som gjensidig utelukkende. Andre eksempler på språklige motsetninger er fysisk og psykisk kropp, natur og kultur, biologisk og sosialt.
Skillelinjer og avgrensning i grupper skaper minoriteter. Butler har opplevd dette som jødisk og lesbisk. Hen beskriver at minoritetene ofte lurer på hva som skal til for å tilhøre gruppen. Er jeg jødisk nok? Er jeg lesbisk nok? Butler bruker denne erfaringen i måten hen undersøker grensen mellom kjønnene menn og kvinner, og mellom seksuell tiltrekning: hetero, homo eller bi. For Butler er ikke disse grensene nødvendige. Om en grense ikke kan trekkes presist, hvorfor trekke den i det hele tatt?
Disse grensene skaper problemer. Særlig gjelder dette kjønn. Butler beskriver hvordan vi mennesker ønsker oss en helhetlig identitet med stabil kjerne. Derfor gjør vi handlinger, gester og iscenesettelse som konstruerer en slik identitet. Denne iscenesettingen av kjønn, der vi passer på om vi gjør det «rett», er som en grensekontroll. Den påvirker oss og fører gradvis til at det ytre spillet blir automatisert og at vi begynner å tro at det kommer «innenfra», fra en indre organiserende kjerne, som skulle være årsak til kjønnet (s. 43-49).
Kjønn kommer ikke innenfra
Judith Butler anbefaler at kjønn ikke bør sees på som noe vi har eller er født med. Vi bør heller se på det som en identitet blir konstruert over tid, etablert gjennom stiliserte gjentagelser av handlinger i det ytre rom under påvirkning av normer påført oss av omgivelsene:
Kjønnet er dermed en konstruksjon som skjuler sin egen framvekst. Den stilltiende kollektive enigheten om å utøve, produsere og opprettholde klart avgrensede og motsatte kjønn som kulturelle fiksjoner blir utydeliggjort av produksjonens troverdighet og av den straffen som følger hvis man nekter å tro på dem. Konstruksjonen ‘tvinger’ oss til å tro at det er nødvending og naturlig (s. 49).
Moralsk ansvar
Gender Trouble fikk mye oppmerksomhet, men ble også møtt med kritikk. Mange av de senere verkene Butler har gitt ut, er undersøkelser som tar utgangspunkt i kritikken av kjønnteorien hen presenterte der – for å utvikle den videre. I 2005 utga Butler verket Giving an Account of Oneself («Å gjøre rede for seg selv»). Der tar hen utgangspunkt i menneskets mangel på stabil kjerne, som Gender Trouble avsluttet med, og vurderer om dette har konsekvenser for hvordan vi tenker rundt moral: Hvis menneskets identitet bare er en fabrikkert illusjon av en fast indre enhet, ved hjelp av gester og handlinger på overflaten, er det da mulig for oss å ha moralsk ansvar for det vi gjør?
Avhengigheten av andre og språket
I spørsmålet om vi kan ha moralsk ansvar, så svarer Butler at denne mangelen av indre enhet i mennesket,gjør at vi må forstå hvordan relasjoner har formet oss. Moralsk ansvarlige blir vi dermed når vi anerkjenner dette og handler ut fra denne forståelsen.
Butler legger vekt på hvordan språket her spiller en avgjørende rolle. Språket jeg må bruke for å kunne gjøre meg forståelig og anerkjent, er også styrt av normer. Å få språket til å gjenspeile egne (kroppslige) erfaringer, er en umulig oppgave. Så min unike erfaring bytter jeg bort for å bli forstått, forklarer Butler.«Å være en kropp gjør at jeg ikke har et fullkomment minne om mitt liv», skriver hen (s. 98-101).
Vi er avhengige av andre og dermed også avhengig av å tilpasse oss sosiale forventninger, normer og et språk som gjør oss forståelig for andre. Å kreve at vi skal gjøre rede for oss selv, som om vi ikke var et resultat av dette, er urimelig:
Min redegjørelse for meg selv er ufullstendig, hjemsøkt av det jeg ikke kan utforme noen endelig historie om. Jeg kan ikke forklare nøyaktig hvorfor jeg har utviklet meg på denne måten, og mine forsøk på en narrativ rekonstruksjon er alltid gjenstand for revisjon. Det er noe i meg og for meg som jeg ikke kan redegjøre for. Men betyr det at jeg ikke kan stå ansvarlig for hvem jeg er og hva jeg gjør i moralsk forstand?
Gjør denne bekreftelsen av en delvis gjennomsiktighet det mulig å anerkjenne en relasjonalitet som i større grad enn jeg hittil har vært klar over, binder meg dypere til språket og til deg? Og er denne relasjonaliteten som betinger og binder dette ‘selvet’ ikke nettopp en uunnværlig kilde til etikken? (s. 103).
Politisk endring
I «Å gjøre rede for seg selv» viser Butler at vi mennesker er overgitt til relasjonene. Mulighetene for å tenke selv, påvirke omgivelsene/normene og være etiske ligger i å anerkjenne denne avhengigheten. I den neste boken Notes Toward a Performative Theory of Assembly (2015), gir Butler oss noen ideer for hvordan vi kan forholde oss til relasjonaliteten. Artikkelen som er oversatt til norsk heter «Kroppslig sårbarhet, koalisjoner og gatepolitikk» og er en fortsettelse av Butlers undersøkelse av ideene fra Gender Trouble om mulighetene til å påvirke våre livsbetingelser.
Butler er denne gangen opptatt av hvordan vi kan mobilisere kroppen politisk for å skape endringer og beskytte omgivelsene som vi er avhengig av. Butler er opptatt av å finne et nytt språk som sikrer at kroppene skal trives i sine omgivelser. Med omgivelser mener hen næring, husly, mobilitet og relasjoner, teknologi og infrastruktur, i tillegg til de komplekse dimensjonene som rettferdighet, likhet og demokrati (s. 107-112).
Å tenke ut fra sårbarhet
Butler ønsker å tenke menneskelighet på en ny måte. Et av grepene er å tenke ut fra sårbarhet i stedet for idealer. Butler skriver at å formulere mål og hensikt for menneskelig praksis er vanskelig, nå som vi vet at idealer (for eksempel kjønnsidealer) reduserer vår menneskelighet. Da fjerner vi fra synsfeltet livsformer som ikke passer normene (s. 119). Løsningen for Butler ligger i en ny forståelse av sårbarhet. Sårbarheten bør ikke fornektes. Sårbarhet trekker oss inn til det som er utenfor – det er en konstituerende sentral dimensjon som kan kalles vår legemliggjøring. Butler legger her vekt på at det er sårbarhet, kroppen og sansene som gjør oss åpne for andre, og ut over oss selv – både for å bli påvirket og for vår forståelse.
Kroppen er eksponert for historien, prekaritet og makten, men også det som er spontant og heldig, som lidenskap og kjærlighet, eller et plutselig vennskap, eller et plutselig uventet tap (s. 136).
Selv om vi i hverdagsspråket sier at vi bare er midlertidig sårbare (når vi har mistet jobben eller noen nære) så stemmer ikke dette. Sårbarhet er ikke tidsavgrenset. Betingelsene for sårbarhet er ikke foranderlige. Vi er avhengige av det sosiale, økonomiske, politiske og at omgivelsene våre er bærekraftige, selv om vi subjektivt opplever at vi ikke er like sårbare hele tiden (s. 113-135).
Kjønning av sårbarhet
Butler viser hvordan sårbarhet er blitt kjønnet. Kvinner defineres som sårbare, mens den maskuline posisjonen er bygd opp ved å fornekte sin egen konstitutive sårbarhet. Hen beskriver flere eksempler på denne fornektelsen: Militæret avviser at de kan bli sårbare for den typen ødeleggelser som de selv forårsaker. Tilhengere av nyliberal økonomi fortrenger at de selv kan miste sine privilegier (jobb, bolig, helsetjenester) og rettigheter og måtte leve i angst for hvordan de vil få jobb. Kolonistyre, slaveholdere og bedriftsledere med tvangskontrakter fornekter på samme vis at de er uløselige avhengige av sine arbeidere.
Ved å fornekte, projisere og forskyve, forsterker disse politiske diskursene det den fornekter.
På den andre side hevder Butler at kvinnene fremdeles trenger patriarkatets og statens beskyttelse. Kvinner lider uforholdsmessig under fattigdom, vold og fordommer. Derfor er den feministiske tradisjonen viktig å ta videre.
Butler trekker her tråder tilbake til Gender Trouble og viser hvordan idealet om det stabile selvet ligger bak denne distribueringen av kjønnede mønstre og reproduksjon av kjønnsidealene, igjen og igjen (s. 125-133).
Å mobilisere sårbarhet i fellesskap
Alternativet til denne benektelsen av sårbarhet er for Butler å tenke sårbarhet og handlingsevne sammen. Den som står alene, er ekstra sårbar. Derfor må vi mobilisere sårbarhet i felleskap. Ved å samle seg i sosiale bevegelser og gå ut i gaten og handle sammen, krever vi støtte og betingelser for et levelig liv. Slik fremfører vi den verden vi ønsker å se – og avviser den som ødelegger oss.
Butler advarer mot krefter som forsøker å undertrykke demokratiske prosesser og bevegelser, lokalt og globalt. Hen beskriver viktigheten av forsamlingsfrihet og hvordan overvåkningssystemer kan begrense den.
Hen avslutter med å fremheve at den gjensidige avhengigheten ikke har grenser. Det finnes mennesker som ‘noen vil bli kvitt’, og det finnes fattige, syke, gamle, kriminelle og bostedsløse som ’ikke kan sørges over’. Det finnes folk du kanskje misliker og som kanskje kan komme til å drepe deg. Ved å gå sammen med dem, viser du solidaritet med andre og eksponerer deg for mennesker og inntrykk som du ikke kan påvirke. Da er du med å lage et språk som presser grensene for det sosialt akseptable (s. 124-139).
Butlers budskap
De tre tekstene til Judith Butler handler om identitet, avhengighet og betydningen av sårbarhet. De formidler til sammen det som for meg framstår som et tydelig budskap:
I den første teksten viser Butler hvordan kjønnsrollene undergraver identitetsarbeidet vårt. Vi spiller roller ved å kopiere idealer og fabrikkerer en illusjon på utsiden med fakter og klær. Vi gjør dette fordi vi ønsker å ha en stabil kjønnsidentitet, som vi oppfatter at kommer innenfra. Men på innsiden er denne tilblivelsen skjult og tilslørt og kan ikke verifiseres. Språket lurer oss til å tro at kjønn er binært, motstående. Idealene gjør at vi grupperer oss og bruker energi på hvem som er innenfor og utenfor.
I den andre teksten viser hen at jo mer vi kan forstå oss selv, jo mer kan vi gjøre motstand mot det sosiale presset og slippe å bare tilpasse oss. Men kunnskap om oss selv er vanskelig, fordi vi er avhengige av andre. På grunn av relasjonene så kjenner vi ikke fullt ut vår egen tilblivelse. I tillegg er følelsene i kroppen og våre egne erfaringer avhengige av fellesspråket, som er styrt av andres normer. Butler peker på at vi står bedre rustet ved å anerkjenne denne relasjonelle og språklige avhengigheten og at dette kan utgjøre grunnlaget for å være moralsk ansvarlig.
Det tredje essayet viser hen hvordan vi kan bruke sansene og kroppen for å finne ut hva et liv kan være og unngå å bli fanget av kategoriene og (kjønns)idealene. Idealene reduserer vårt mangfold og menneskelighet, og rollenes kobling til sårbarhet (maskuline avviser, mens den feminine forsterker) gjør oss mer utsatt. Det er sårbarheten, kroppen og sansene som strekker oss ut over oss selv, og frem til andre. Hen advarer mot krefter som avviser sårbarhet, demokratiet og ytringsfrihet. For å påvirke omgivelsene bør vi eksponere oss for det vi er redd for, mobilisere i grupper på gaten, og vise frem den verden vi ønsker.
Mine egne erfaringer
Jeg vil til slutt bruke litt tid på å vise relevansen Judith Butlers tekster har for meg personlig.
Ved å lese disse tre essayene er jeg blitt mer bevisst på hvordan motstand mot normene må gjøres med kroppsbasert kunnskap. Etter mange år i gestaltterapi og NGI-utdanningen har jeg oppnådd å få kontakt innover i kroppen og kan begynne å gjøre rede for meg selv.
Som barn var jeg Hjortefot, Tarzan og Prins Valiant. Deretter tilpasset jeg meg jenterollen, selv om ingen av kjønnsrollene passer meg. Rollespillet og hensynet til familiesystemet førte til at jeg reduserte mine kroppslige fornemmelser (Joyce og Sills kaller det desensitivisering).
Mitt nye navn, LeoLinda, er både et manns- og kvinnenavn for å bryte den binære kjønnsnormen. Jeg identifiserer meg som ikke-binær, hverken kvinne eller mann. Sammenstillingen er gjort for å unngå polaritetene. Navnskifte-prosessen opplevde jeg skamfullt, men den muliggjorde tilbakekobling til kroppen.
At vi spiller kjønn, skjønte jeg tidlig. Jeg bodde i engelsktalende land fra jeg var 17-24 år. Når jeg senere snakket engelsk, skvatt jeg av min lyse stemme og feminine sjarmerende måten å snakke på. Det var en kontrast til hvordan jeg nå snakker norsk, når jeg slipper å ta hensyn til de heterofile normkravene.
Jeg har to andre sterke kjønnserfaringer som finner støtte i Butlers tekster: Drag og Pride. Når jeg ser drag-forestillinger, så blir jeg lettet og glad i lang tid. Drag avslører kjønnsrollene, og vi kjenner oss igjen og ler. I Pride-paradene erfarer jeg årlig, igjen og igjen, hvordan jeg blir vaksinert mot skam. Jeg har derfor erfart at Butler har rett i at det gjelder å bruke sansene og kroppen og eksponere meg for normbruddene jeg er redd for. Det gjelder for meg å komme ut, mobilisere sammen med andre og gå i gaten og fremføre den ønskede verden.
Takk til redaktøren, Per Terje Naalsund, og Gestaltterapeuten for at jeg fikk oppdraget med å skrive dette.
PS – Helt til slutt vil jeg rette oppmerksomhet på at Butler er jøde, men uønsket i Israel på grunn av sine tekster om hvordan språket og medias fremstilling av konflikten legitimerer forskjellsbehandling. Menneskeliv får ulik verdi, avhengig av hvem det handler om og hvor de bor.
Vi inviterer gestaltterapeuter til fire unike workshops, spredt over et år, som gir deg glitrende timer kun for deg! Under veiledning av Ola Borud og Ateeka, grunnleggeren av YogaSOMATICS, vil du utforske kunstterapi, mindfulness og embodiment-øvelser. Dette kurset er spesielt designet for deg som ønsker å styrke din terapeutiske praksis med kunstneriske og kreative verktøy.
Få plasser igjen!
Kunstterapi og Gestalt
Både gestaltterapi og kunstterapi bruker kreative uttrykksformer som verktøy for selvutforskning og selvuttrykk. Begge tilnærmingene fokuserer på øyeblikkets bevissthet og eksperimentelle teknikker for å utforske følelser, tanker og opplevelser. Som gestaltterapeut kan du bruke kreative uttrykksformer som tegning, maling og skulptur som en del av din eksperimentelle tilnærming.
I tillegg til de kunstneriske metodene, inneholder kurset også kroppslig arbeid og avspenning, som støtter integrasjonen av kroppslige og emosjonelle opplevelser. Gestaltterapiens tilnærming anerkjenner viktigheten av kroppslige opplevelser og sensasjoner, noe som kan forsterkes gjennom kroppslige øvelser. Begge metodene ser på symboler og det ubevisste, og betrakter drømmer og kreative uttrykk som projeksjoner av individets indre verden. Dette kurset gir en rik mulighet for å utvide din verktøykasse og styrke din evne til å støtte klienters selvutforskning og vekst.
Modulene dekker følgende temaer
•Modul 1:En vei inn i din indre verden – Kunstterapi og drømmearbeid, historie og teori.
Dato: 15. – 17. november 2024
•Modul 2:Farger, symboler og former – Kreativ selvrefleksjon gjennom tolkning av tegninger.
•Modul 4:Det magiske som skjer når man uttrykker seg – Kunsten å veilede.
Dato: 12. – 14. september 2025
Faglig verdi
Dette kurset gir deg PFO-poeng og er et verdifullt supplement til din terapeutiske praksis. Du vil lære teknikker som kan integreres direkte i arbeidet med klienter, fra kreative selvutforskingsøvelser til kroppsbevissthetsøvelser, og støtte dine klienter i å finne nye perspektiver og innsikter.
Personlig utvikling
Gi deg selv tid og rom til refleksjon og kreativt uttrykk gjennom fire helger – en sjelden anledning til å fordype deg i kunsten å være til stede med deg selv og andre.
Med mulighet for delbetaling blir det overkommelig pris per time, noe som gjør det lettere å gi deg selv denne gaven.
Artikkelen om Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi har fått en del 2 fordi jeg ved avslutningen av del 1 kjente på et stort ubehag. Jeg hadde gjengitt mye om hva Laura sa og gjorde, men jeg følte ikke at jeg hadde forstått det. Hun grep fatt i hva hun så klienten gjøre med kroppen, og hun hadde et blikk for muskelspenninger, holdning, pust osv. Men hva var det hun tenkte om det som gestaltterapeut? Det synes jeg ikke hun forklarte noe sted. Men hun uttalte jo at hun bidro med sin forståelse av dette i diskusjonene med Fritz og Paul Goodman mens de skrev Gestalt Therapy. Excitement and Growth in the Human Personality (Perls, Hefferline, Goodman, 1996 – heretter kalt PHG). Plutselig slo det meg at kanskje PHG kunne være en kilde til å forstå hva Laura tenkte om det hun så.
Av: Henning Herrestad
Hvordan spenninger setter seg i kroppen
Da jeg begynte å lete etter hva PHG sier om muskelspenninger, holdning og pust, fant jeg et underkapittel av del 1 kapittel «VI – Retroflection» med tittelen «Experiment 13 – Mobilizing the Muscles». Tilsynelatende er det bare ett av eksperimentene Rahlf F. Hefferline gjennomførte med sine studenter for å få dem til å forstå retrofleksjon. Men faktisk er dette innføringen PHG gir i psykosomatikk – hvordan reaksjoner på fare setter seg i kroppen som muskelspenninger. Her i min oversettelse:
Når din tilnærming til objekter eller personer i omgivelsene blir forhindret eller evaluert som for farlig til å fortsette, så snur du aggresjonen innover mot deg selv. Dette gjør du gjennom en bevegelse av musklene som bevarer formen av bevegelsen eller modifiserer formen for å passe til substitusjonsobjekter. Hvis du med fingerneglene klorer din egen hud, er dette presis hva du, uten retrofleksjon, ville gjort mot en annen. Hvis du derimot kontrollerer din impuls til å slå noen med knyttneven gjennom å spenne musklene som holder armen igjen og slik gjør armen og skulderen ubevegelig, så består ikke retrofleksjonen i å slå deg selv. Den er i stedet en statisk motsatt handling. Den er å gjøre en ting og også det motsatte samtidig slik at summen av kreftene er null. Så lenge konflikten varer, kan armen ikke brukes til andre formål, energien kastes bort, og tilstanden er det man i militæret kaller en stabil frontlinje. Her går frontlinjen inne i personligheten. …
Dette blir en nevrose når du en gang for alle har sensurert en del av deg selv; har kvalt og stilnet den, så den ikke lenger hever stemmen i din bevisste (aware) personlighet. Men uansett hvor sammentrykt, kvalt eller trykket ned denne avviste delen er, så utøver den fremdeles sitt press. Kampen fortsetter. Du har bare skjøvet den ut av din varhet. Slik sensurering ender, enten man gjenkjenner den eller ikke, alltid i en mer eller mindre alvorlig psykosomatisk dysfunksjon: en svekket orienteringsevne eller evne til å gripe, smerter, svakhet eller til og med ødeleggelse av vev i kroppen. […]
Andre klienter kan ha hyppige hodepiner, som er hva Freud ville kalt «konvertert» gråting. Her er mysteriet med hvordan «konverteringen» skjer løst når man gjenkjenner at hodepiner, som de fleste andre psykosomatiske symptomer, er retroflektert muskelaktivitet. De skapes av muskler som spennes for å holde igjen en økende impuls. (S. 161-162.)
Men hvorfor handler dette om retrofleksjon? Helt til slutt i PHG skriver Paul Goodman om hvordan kontaktformene kan knyttes til ulike stadier av kontaktsyklusen. Når all energi er mobilisert, rett før fullkontakt, og det er for farlig å fullføre kontakten, så vendes all energien mot en selv i retrofleksjon, skriver han (s. 455). Sagt på en annen måte, må det mye muskelkraft til for å binde all energien som er mobilisert rett før fullkontakt. Retrofleksjon er bokstavelig talt «å vende bevegelsen tilbake mot seg selv». Det er derfor ikke tilfeldig at det er nettopp i kapittelet om retrofleksjon i del 1 av PHG at dette delkapittelet om «Mobilizing the Muscles» dukker opp.
Hvordan man arbeider gestaltterapeutisk med kroppslige spenninger
I PHG er terapiprosessen beskrevet på en måte som i sin essens presenterer alt det Arnold Beisser (1970) senere kalte «The Paradox of Change»:
Det neste skrittet i å løse problemet med kroniske muskelspenninger – og alle andre psykosomatiske symptomer – er å utvikle adekvat kontakt med symptomet og akseptere det som ditt eget/deg selv. … Den eneste måten dette kan skje på er indirekte: Først må du bli levende oppmerksom på symptomet, og akseptere begge sidene av konflikten som deg – det innebærer å identifisere deg med deler av din personlighet som du har dis-identifisert deg fra. Så må du oppdage hvordan begge sider av konflikten kan uttrykkes og tilfredsstilles, eventuelt i en endret form.[…]Reintegrering av avviste deler innebærer alltid konflikt, nedbryting og lidelse. […] Hvis man ikke lar symptomet få oppmerksomhet og gjøre sitt arbeid, hva det nå enn er, kan ingenting endres. Gitt at det får oppmerksomhet og får interagere med resten av din atferd, vil det garantert utvikle og forandre seg. (S. 166-167.)
Om vi anvender PHGs eksempel med å ha en impuls til å slå en annen og en «retrofleksjon» (en tilbakeholding) av denne impulsen i form av spente muskler som holder igjen slaget, så er det en indre konflikt mellom to deler av deg – en som vil slå og en som vil holde igjen slaget. Begge sider kan være skjøvet ut av varhet, og man kjenner bare smerten av stive, spente muskler. Her sies det at ved å bli var begge impulsene og vedkjenne dem som dine, kan det skje en utvikling og forandring. Men utviklingen skjer ikke smertefritt. For eksempel vekker oppmerksomheten om hvordan musklene holder igjen et slag en angst for hva som vil skje om man tillater seg å slå. Denne angsten var jo det som gjorde at man holdt igjen slaget i første omgang. Her har ikke PHG noen enkel teori om at man må slippe aggresjonen løs, slik noen har hevdet. De skriver:
Når man er blitt var den primitive aggresjonen, som man brydd fantaserer om å utøve, så differensieres aggresjonen til «andre mye mer adekvate måter å håndtere situasjonen på.» Det var fortrengningen selv som holdt aggresjonen primitiv og dermed umulig å slippe ut. (S. 173, utheving i originalen.)
Mange psykosomatiske tilstander er langt mer sammensatte enn i eksempelet med å holde igjen impulsen til å slå. Om dette sier PHG:
Men etter en tid vil du finne at du ikke kan komme videre uten å gi oppmerksomhet til de funksjonelle relasjonene mellom de større delene av kroppen. Den opplevde kontakten mellom en del og en annen del må reetableres før reintegrasjon kan oppnås. … Dette er ikke noe mysterium. Siden systemet fungerer som et hele, så tilpasser andre deler seg til de som er forstyrret slik at de kompenserer for å bevare en fungerende, om enn mindre virksom, helhet. (s. 179-180)
Hvem stod bak disse avsnittene i PHG?
Fritz hadde arbeidet et halvt år på et sykehus for leddsykdommer i New York høsten 1923, og tatt med hjem apparater for elektrisk stimulering (Bocian 2010, s. 147). Laura forteller i det lange intervjuet med Daniel Rosenblatt i 1972 at Fritz var utdannet nevrolog, og behandlet lokale muskelspenninger med massasje og varmebehandling. Rosenblatt spør Laura om Fritz hadde fokus på kroppen i sitt terapiarbeid i Berlin på begynnelsen av 1930-tallet, og hun svarer (i min oversettelse og utheving):
Ja, men han var fokusert på manipulasjon, mens jeg kom fra moderne dans og var fokusert på bevegelse. Og jeg hadde startet med det veldig tidlig, fra jeg var åtte år, og virkelig seriøst fra jeg var fjorten, femten. Så uten noe avbrekk hadde jeg utviklet «body awareness», og undervisning om dette, og jeg brukte det i terapi lenge før Bioenergetics ble utviklet her.
I Berlin, da vi var gift, og spesielt etter at vi fikk barn, gikk jeg til noen eurytmigreier igjen med Gindler. Og Gindler er faktisk den skolen Charlotte Selver og hele sensitivitetstreningen utviklet seg fra. Men jeg utviklet de den gang på egen hånd i tilknytning til det jeg hadde lært fra før, som var mere Loheland’s system som var basert mest på yoga og østlige øvelser. Jeg startet derfra og utviklet det videre. (Amendt-Lyon, 2016, s. 148, mine uthevinger.)
Litt senere spør Rosenblatt Laura om Fritz var tiltrukket av Wilhelm Reich. Laura svarer:
Å ja. Jeg mener han var tiltrukket av teoriene. Reich var jo en disippel av Ferenczi, og Ferenczi hadde alt startet med det muskulære som setet for motstand, særlig anale sammentrekninger. Og Reich utviklet dette videre til teorien om muskelpanseret. Og det knyttet seg jo til hele min kroppsorientering, men jeg visste alt dette fra før. (S. 153.)
Laura forteller videre om hvordan hun prøvde å gjøre Fritz interessert i alt dette hun visste, blant annet da hun fant en Loheland-danselærer i Sør-Afrika. Men Fritz ville ikke delta i slike «damegreier». Først når han møtte Charlotte Selver i New York i 1946/47 og to timer med henne, ble han interessert. Da klaget han til Laura og sa: «Du lærte meg aldri noen ting», hvorpå hun sier at hun svarte: «Husk, du ville aldri lære noen ting.» Som jeg var inne på i Del 1, så ble PHG til gjennom intense diskusjoner mellom Fritz, Laura og Paul Goodman. De må ha blitt enige om at gestaltterapi ikke handlet om manipulasjon av musklene, men om økt varhet, for dette var tydeligvis også målet for øvelsene Ralph Hefferline instruerte sine studenter til å utføre og å rapportere om.
Likheter mellom PHG og Wilhelm Reichs karakteranalyse
Det er verdt å gå litt inn i hvordan avsnittene fra PHG vitner om en inspirasjon fra Wilhelm Reichs karakteranalyse samtidig som de forstår «muskelpanseret» på en helt ny måte.
Klassisk psykoanalyse, slik vi kjenner den fra Sigmund Freud, la vekt på terapeutens tolkning av klienten. Klienten lå på en divan og snakket om alt som dukket opp i klientens frie assosiasjoner, og terapeuten prøvde å tolke hva som da ble avslørt av klientens underbevisste indre konflikter. Tanken var at klienten skulle få en erkjennelse av hvordan disse indre konfliktene skapte problemer i klientens liv. I praksis viste det seg ofte at klientene ikke ble noe bedre i stand til å takle sine problemer av å få en slik årsaksforklaring. Freuds forklaring var at klientene viste «motstand» mot å endre seg.
Wilhelm Reichs erkjennelse var at denne «motstanden» satt i kroppen i form av holdt pust og muskelspenninger (Jfr. det Laura sier om at Ferenczi mente motstanden viste seg i anale sammentrekninger). I Norge fikk Reichs teorier stor betydning for den særnorske utviklingen av «Psykomotorisk fysioterapi» (Friis Nilsen 2022). I en lærebok for studiet, skriver Kirsten Monsen:
Reich var opptatt av hvordan man spenner eller avspenner muskler for å gjøre seg ufølsom. Stor grad av stivhet, det Reich kalte «muskelpanseret», eller muskelslapphet, er noe en person aktivt gjør for å undertrykke opplevelser eller hemme naturlige uttrykk (s. 32).
Reich, skriver Monsen, betraktet kroppslige forhold som tretthet, stivhet og smerter som kroppslige utslag av en nevrose.
Akkurat dette står det også i PHG:
For å oppsummere så har vi her det typiske bildet av en nevrose: mangel på varhet om kroppens posisjon og bevegelse og til slutt sansing, og økt målrettethet og muskelspenning. […] Varhet om indre tilstand og ytre sanser er forminsket eller selektivt utvisket (for eksempel ved å spenne kjeven, trekke inn brystkassen eller magen, eller lignende). (S. 264-265.)
Her har vi et eksempel på at PHG viderefører Wilhelm Reichs tanker om at opplevelser av ytre trusler har skapt en fysisk og psykologisk tilpasning der man spenner muskler og holder pusten, og der dette er blitt en atferd som ikke lenger er bevisst (dvs. atferd som er utenfor varhet). Denne atferden var en nødvendig tilpasning når den oppstod, men nå som en ikke lenger er var at man gjør dette, er den et problem. Siden det er et mål for terapien å behandle dette problemet, er det viktig å beskrive hva som er en «sunn atferd». Hvordan er kroppen om den ikke er spent på denne måten?
Monsen, som skriver om dette ut fra Reichs teori skriver:
Betingelsene for å kunne fungere nyansert og med et variert handlingsrepertoar, er at individet har en fleksibel og vital kropp. Jo stivere en kropp er, jo mer defensiv og rigid vil personen være. Et hensiktsmessig forsvar gir derimot muligheter for varierte uttrykks- og opplevelsesmåter og kjennetegnes ved fleksibilitet. (S. 33.)
I PHG beskrives dette slik:
I den sunne organisme er musklene hverken spent eller slappe, men i middels tonus, klare til å utføre bevegelser som balanserer kroppens holdning, til å skape bevegelse eller til å manipulere gjenstander. (S. 164.)
Igjen ser vi at både Reich og PHG sammenfaller i beskrivelsen av den sunne, «u-nevrotiske» kroppen. De viktigste musklene for å holde noe utenfor varhet er muskler knyttet til pusten. Å holde pusten når man blir redd, er en automatisk reaksjon. Monsen skriver:
W. Reich fremholdt at hemning av pust er basismekanismer i nevroser generelt. Ved hemmet åndedrett tilføres det mindre surstoff enn normalt, da brystkassens nedsatte ekspansjonsmuligheter vil begrense personens totale respirasjonskapasitet. Dette skaper mindre energi i organismen, og de vegetative impulser blir svakere og lettere å beherske. Nevrotikerens respirasjonshemning har altså biologisk sett den funksjon å nedsette organismens energiproduksjon og vitalitet (s. 39).
Når det gjelder sammenhengen mellom muskelspenninger og pust, skriver Monsen:
Muskulaturen bidrar til holdningsendringer som igjen hindrer respirasjonen i å komme opp i thorax (dvs. brystkassen, red. anm.) og ned i bekkenet. Samtidig vil fleksibiliteten og det passive bevegelsesutslag i skulder, rygg og hofte påvirkes. Man kan derfor ikke forstå disse kroppsaspektene som uavhengige fenomener. Holdning, respirasjon, funksjon og muskulatur må alltid vurderes i forhold til hverandre. (S. 46.)
I del 1 av artikkelen gjengir jeg et utdrag fra en workshop Laura Perls holdt i 1980. Utdraget viser at Laura kjente til akkurat disse sammenhengene mellom holdning, respirasjon, funksjon og muskulatur. Dette, tror jeg, er forklaringen på at Laura kunne si: «Ved å starte med det jeg kan se umiddelbart i form av spenninger og fikseringer, og ved å gjøre dem umiddelbart forståelige og erfarte av klienten, kan jeg forfølge dette videre rett til de helt sentrale konfliktene» (L. Perls 1992, s 10). Fordi hun kjente disse fysiologiske sammenhengene, kunne Laura begynne i den enden som var mest åpenbart synlig for henne, og være sikker på at hun kunne nøste seg fram til den underliggende nevrosen (dvs. de sentrale konfliktene).
Forskjeller mellom PHG og Wilhelm Reichs karakteranalyse
Det er viktige forskjeller mellom Reichs karakteranalyse og PHGs framstilling av retrofleksjon. Reich så «karakteren», personens kroppslige holdning og spenninger, som en hemning av en naturlig seksualimpuls som vår kultur påfører alle som vokser opp. PHG gir uttrykk for et mye mer nyansert syn på at retrofleksjon som kroppslige spenninger kan være en nødvendig mestring i mange situasjoner der «kontakt» er farlig. Retrofleksjon som tilbakeholdelse av fysisk uttrykk kan være en kreativ tilpasning i mange situasjoner, men det kan også bli en nevrose, dvs. en fiksert tilpasning utenfor varhet.
Gestaltterapi skiller seg også fra Wilhelm Reich i forståelse av hvordan man arbeider terapeutisk med psykosomatiske plager og nevrotisk retrofleksjon. James I.Kepner sammenligner i Body Process. A Gestalt Approach to Working with the Body (1994) den kroppslige orienteringen i gestaltterapien med Wilhelm Reichs teknikker. Han skriver at for Reich var denne motstanden fra muskelpanseret noe som hindret terapiens mål og pasientens helse, og derfor noe som måtte elimineres for å fullføre terapien (s. 65). Edvard Smith (1975) beskriver hvordan Reich utviklet teorien sin til en teori om at muskelspenningene «bandt opp» seksuell energi, og at han utviklet pusteteknikker og fysisk behandling som skulle løsne disse spenningene for å frigjøre energien (Smith 1975, s 211-212). Slike fysiske behandlinger med berøring og massasje for å frigjøre energien i muskelspenninger er videreutviklet av Reichs etterfølgere F. Alexander (kalt «Alexanderteknikk») og Ida Rolf (kalt «Rolfing»).
Kepner (1994, s. 214) skriver med sitater fra PHG:
Dette er en avgjørende forskjell fra Reichs tilnærming, ikke bare på grunn av vektleggingen på sansning og varhet i stedet for på uttrykk, men i hva som impliseres om naturen av motstand. For Reich var muskulær motstand et forsvar som må brytes ned og elimineres i løpet av terapien for å gjenvinne full funksjon. For PHG og gestaltterapeutene er muskulær spenning en selvfunksjon, en del av selvet, selv om den er avvist og utenfor varhet. Å bryte den ned eller eliminere den vil være å eliminere en del av selvet, og «pasienten vil bli etterlatt som forminsket. (Perls, et al., 1951, s. 286.)
Forfatterne kommenterer dette slik:
Hva må bli resultatet om man hamrer på motstanden? Engstelig og skyldig, gjøvet løs på i et frontalangrep, skyver pasienten vekk hele greia. Anta at i sum er noe vunnet ved at energi er frigitt. Men det er viktigere at pasienten har mistet sine egne våpen og sin orientering i verden, og den nye tilgjengelige energien kan ikke settes i arbeid med å produsere ny erfaring. (s. 285.)
Den gestaltterapeutiske tilnærmingen er med andre ord å øke klientens varhet om egen kropp, om hvordan klienten spenner seg, og hvilken funksjon disse spenningene har for klienten, og hvordan dette er en uavsluttet figur.
Hvis vi leser det Laura forteller Rosenblatt i lys av dette, så sier hun at denne endringen fra Reichs karakteranalyse, det at man ikke skal manipulere muskelspenningene, men øke varhet om hvilken funksjon de har, det var hennes bidrag til PHG.
Var Laura også påvirket av Wilhelm Reich?
Reich var opptatt av at mens det klienten sa kunne være løgn, fortalte klientens kroppsspråk hva klienten egentlig følte. Reich skriver:
Ord kan lyve. Kroppens uttrykk lyver aldri. Selv om folk ikke er oppmerksomme på det, er det en umiddelbar manifestasjon av karakter. Jeg lærte i tidens løp å forstå denne formen for kommunikasjon som et direkte uttrykk for det underbevisste.(Sitert i Sletvold 2014, s. 23.)
Reich var helt sikker på at han forstod hva klienten uttrykte uten at klienten selv nødvendigvis var klar over det. Også Laura Perls later til å ha hatt denne holdningen overfor klientene sine. Bob Resnick, som selv gikk i lære hos Laura, kommenterer hvordan Laura kunne være rigid i sine fortolkninger:
Hun var virkelig god i å arbeide med kropp. Med pust. Hun hadde studert to år med Elsa Gindler, en europeisk spesialist på pust. Og hun var veldig god til å lese kropper. Det var både en velsignelse og en forbannelse.
Hun var veldig god til å se hvordan en person beveget seg, hvordan vedkommende gikk. Hun la merke til det og knyttet det til utforskning av tema knyttet til støtte. Den nedre halvdel av kroppen har stort sett støtteoppgaver, pleide hun å si, og den øvre halvdel av kroppen har stort sett kontaktoppgaver. Og i integrasjonen av de to halvdelene er det av og til problemer, enten ved at det ikke er nok støtte for kontakt eller at kontakten er svekket. Det er alltid spørsmål knyttet til støtte. Hun var kjempegod. Noen ganger fikk hun folk til å gå. Men ofte bare plukket hun det opp, så hvordan folk gikk for å hente seg en kaffe, hvordan de beveget seg eller ikke beveget seg. Og dette var hennes velsignelse.
Hennes forbannelse var at hun umiddelbar så en mening med disse bevegelsene og hadde en tolkning av dem. Og det var som at hennes tolkning var sann, og hvis du ikke kunne overtale henne til å innse at hun tok feil, så hadde hun selvfølgelig rett i den. Hun ble litt rigid i sin fortolkning, og det kunne noen ganger bli litt vanskelig. Hun hadde veldig, veldig gode øyne, men ørene hennes var ikke så gode fordi de ble så påvirket av hva hun så og meningen hun la i det hun så. Hun oppførte seg som om denne tolkningen bodde i klienten, at hun bare fanget opp noe som lå der heller enn at hun grep et tolkningsskjema hun hadde i hodet. (Keyes, udatert.)
Jeg tror både Fritz og Laura var påvirket av Reichs forståelse av at mens det klienten sier kan være løgn, så forteller klientens kroppsspråk hva klienten egentlig føler. De var nok også påvirket av den klassiske psykoanalytiske rolleforståelsen av terapeuten som den som vet hva klienten selv holder utenfor varhet. Fritz kunne avvise det klienten sa med å kalle det «mindfucking», «horse shit» eller «aboutism», mens Laura smilende nektet å endre sin tolkning av det hun «så» var klientens problem.
Jeg tror nåtidens gestaltterapeuter i større grad er innforstått med at hva som blir figur i feltet mellom terapeut og klient er noe som oppstår mellom dem ut fra hva hver av dem har med seg. Terapeutens tolkning av klientens kropp er basert på hva terapeuten støtter seg på av kunnskap, og er basert på tolkningsskjemaer i terapeutens hode. Dagens gestaltterapeuter er nok mer åpne for at deres tolkning kan korrigeres av klienten. Samtidig er nok terapeuten klar over at hva som kommer fram hos klienten vil henge sammen med selve terapisituasjonen. Det kan være at det terapeuten tror er en fiksert tilpasning er en kreativ tilpasning i akkurat denne situasjonen.
Kroppen som organ for erkjennelse
Georges Wollants var elev av Laura Perls. Han fulgte Lauras oppfordring om virkelig å sette seg inn i gestaltpsykologien for å forstå gestaltterapi (Wollants, 2008, s. 2). Han fant at gestaltpsykologene Koffka og Köhler var opptatt av hvordan man kan forstå psykologiske prosesser ut fra kroppslig atferd, gester, bevegelse, holdning og ansiktsuttrykk (s. 129). De hevdet at kroppslige og psykologiske prosesser er gjensidig knyttet til hverandre. Wollants tenker seg at dette er en foregripelse av oppdagelsen av såkalte «speilnevroner» i hjernen og teoriene om hvordan vi forstår andre menneskers mentale tilstander.
Faktisk er dette også et tema som opptok Wilhelm Reich. Reich forklarte at han kunne oppleve klientens følelse: «Pasientens ekspressive bevegelser skaper ufrivillig en imitasjon i vår organisme. Ved å imitere disse bevegelsene, kan vi «merke» og forstå dette uttrykket i oss selv og derfor i pasienten» (Sitert i Sletvold, 2014, s 25).
Reich framhever med andre ord terapeutens kropp som organ for å forstå hva som skjer inne i klienten. Ufrivillig skjer det en «speiling» av klienten i terapeuten, som gjør at terapeuten opplever en tilsvarende følelse som den som uttrykkes gjennom klientens kroppsspråk. Dette kan man også øke sin varhet om gjennom bevisst å imitere klientens kroppsspråk, i terapirommet eller gjennom rollespill i terapiveiledning. (Hvem som først så dette, Kofkka og Köhler eller Reich, vet jeg ikke. Kanskje var det bare en parallell utvikling av ideer som lå i tiden.)
Første ledd i dette resonnementet er at indre mentale tilstander alltid har et kroppslig uttrykk som terapeuten kan sanse.
Wollants skriver:
Uttrykksfulle bevegelser er fysiske handlinger som skjer fordi de korresponderer med sinnstilstanden til personen som utfører dem. Kroppens form fullender den mentale reaksjonen. Den menneskelige organisme fungerer alltid som et hele fysisk og psykisk. (S. 128.)
Terapeutens sansning av klientens følelsesmessige uttrykk skjer på flere måter samtidig. Terapeuten kan være oppmerksom på hva han ser når han ser klientens holdning, ansiktsuttrykk, mikroskopiske grimaser, ubevisste bevegelser med hender og føtter. Terapeuten kan samtidig kjenne sin indre speiling av klientens uttrykk og være oppmerksom på hvilke følelser som dukker opp hos ham selv.
Wollants skriver:
Så det jeg kan gjøre er å sette ord på det som skjer, og prøve å klargjøre situasjonen. Det vil si å sette i forgrunnen alt hans kropp forteller meg, og hva min egen kropp forteller meg. (S. 142.)
Følgende ord fra Wollants konkluderer det hele:
Gestaltterapi trenger ingen øvelser som involverer fysisk kontakt (bodywork) eller varhet om hva man sanser (sensory awareness). Gestaltterapi er en kroppsterapi fra begynnelse til slutt, for kroppene til terapeuten og klienten er stedet der de møter hverandre.
Kroppen til klienten vet mer enn klienten kan eller vil sette ord på. Terapeutens oppgave består i, så langt som mulig, å gjøre klienten oppmerksom på informasjonen kroppen hans oppbevarer, og å få ham til å bruke denne informasjonen for å øke sin oppmerksomhet om hva som skjer i hans verden her og nå – og om hvilke krefter i den totale situasjonen eller hans livsrom som påvirker hans mentale tilstand og hans verden. (S. 138).
Jeg tolker dette slik at man ikke trenger en leges eller fysioterapeuts (eller dansers) kunnskaper om fysiologi for å drive kroppsorientert gestaltterapi. Vi kan stole på at vi ser og fornemmer nok gjennom å møte klienten i terapirommet som en helhet av kropp og psyke til å hjelpe klienten gjennom å sette ord på det klientens kropp vet uten at klienten selv er oppmerksom på det. Dette er igjen nok til å endre klientens verden slik at klienten kan handle ut fra en ny varhet. Jeg tror Wollants her gir uttrykk for et helt sentralt aspekt ved Laura Perls´ kroppsorienterte gestaltterapi.
Litteratur
Amendt-Lyon, N. (ed.). (2016). Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985. Cambridge Scholars Publishing.
Beisser, A. (1970). The Paradoxical Theory of Change. I: Fagan and Shepherd. Gestalt Therapy Now, p. XX–XX. The Gestalt Journal Press.
Bocian, B. (2010). Fritz Perls in Berlin 1893-1933 – Expressionism – Psychoanalysis – Judaism. EHP – Verlag Andreas Kohlhage.
Friis Nilsen, H. (2022). Du må ikke sove: Wilhelm Reich og psykoanalysen i Norge. Aschehoug forlag.
Monsen, K. (1989). Psykodynamisk kroppsterapi. TANO forlag.
Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1996). Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality. Souvenir Press.
Reich, W. (1933/1990). Character Analysis (3. utgave). Farrar, Straus and Giroux.
Sletvold, J. (2014). The Embodied Analyst: From Freud and Reich to relationality. Routledge.
Smith, E.W.L. (1975). The Role of Early Reichian Theory in the Development of Gestalt Therapy. I: Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 12 (3).
Wollants, G. (2008), Gestalt Therapy: Therapy of the Situation, Faculteit voor mens en samenleving.
Global oppvarming, voldelige konflikter og masseutryddelsen av arter tiltar. Menneskehetens manglende evne til å svare på disse utfordringene ryster stadig flere av oss. Vi kan ikke lenger forholde oss passive eller tenke at alt er som normalt. Den eksistensielle krisen tvinger oss til å tenke over hvordan vi lever, for livet på jorden viser seg å være ekstremt utsatt. Hvordan skal vi møte dette uten verken å bli desperate eller å fornekte det som skjer?
Vi kan stille spørsmål ved valgene vi har tatt i fortiden. Vi kan spørre oss selv hvilket ansvar vi kan ta nå. Hvilke steg kan vi ta for å leve mer i tråd med våre dypeste – åndelige, politiske og etiske – verdier?
Av: Malcolm Parlett
Jeg vil i denne teksten fortelle om hva vi har oppdaget i aksjonsforskning i England og Norge når vi sørger for å ta i bruk helhetlig intelligens på bynivå. Denne teksten er forsøk på å gi en oppsummering av måten vi tenker på.
De menneskelige ressursene
Malcolm Parlett var redaktør for British Gestalt Journal i en årrekke, og som forfatter har han særlig reflektert rundt felt-begrepet i gestaltterapien. Utviklingen av modellen rundt 5 intelligenser kan sees på som en måte å jobbe ut fra felt-orientering.
Når vi diskuterer «Hvordan kan vi svare mer effektivt på krisene på planeten vår på lokalt og globalt nivå?» kan vi bli opptatt av å se for oss hindringer som har med de psykologiske begrensningene til menneskene å gjøre. Vi synes ikke bare individuelt sett, men særlig når vi opptrer i et kollektiv, å være en lite intelligent art som prioriterer ut fra kortsiktige mål. Dette er ikke reelle, men innbilte hindre.
I stedet for å fokusere på mangler og problemer som alle kan kjenne igjen, ønsker jeg å fokusere på våre sterke sider. Evnene, talentene og innsiktene våre blir for det meste undertrykt, satt til side eller ganske enkelt ignorert – og nå trenger vi dem mer enn noen gang.
Vi legger til grunn for tenkingen vår at individer, grupper og organisasjoner har evnen til å kultivere mer av deres «helhetlige intelligens». Vi kan bli mer kompetente, mer tilfredse og oppnå mer. Vi har alle potensialet til å handle mer evnerikt og effektivt enn det vi allerede gjør. Dessuten, akkurat som biologiske og fysiske økosystemer fungerer på måter som demonstrerer en slags innbygd intelligens uten noen sentral ledelse eller hjerne, så kan også menneskelige og sosiale økosystemer operere selv-organiserende.
En felles og helhetlig intelligens kommer slik til syne på naturlig vis som en del av vår grunnleggende menneskelige respons på den globale krisen. Vi ser helhetlig intelligens tre fram i kampanjer for beskyttelse av miljøet, i måten vi utfordrer mektige institusjoner som står i mot grunnleggende, men nødvendige forandringer av måten vi gjør ting på, og i måten lokale initiativ for forbedre forholdene rundt oss stadig brer om seg.
Helhetlig intelligens
Det er ikke mulig å definere «intelligens» på en presis måte. Selv om noen menneskelige evner og intellektuell kompetanse kan måles, så gjelder dette ikke for andre aspekter ved den menneskelige intelligensen. De aspektene som er målbare, er de som gjenspeiler «hjernekraften» som IQ-tester krever av oss med sine mentale gåter og krav til rask, rasjonell tenking.
Men som psykologen og forfatteren av flere bøker om intelligens, Ian Deary, påpeker, så måler ikke slike tester «kreativitet, visdom, praktisk sans eller sosial følsomhet». De kaster heller ikke lys over menneskers forståelse av grenser, proposjoner, dimensjoner eller hvordan vi skaper forbindelser til andre. De hjelper oss ikke til å bli mer originale eller moralsk følsomme. De er fikserte på kognitive oppgaver som kan løses med blyant og ark, som om det er alt som teller.
Psykologer har lagt til andre typer av intelligens for å utfylle de rent intellektuelle evnene, men likevel har det ikke lykkes å gi oss et bilde av intelligens som inkluderer alt. For å identifisere «helhetlig intelligens» må vi vende tilbake til tidligere tiders sunn fornuft. I hundrevis av år refererte intelligens til allsidig kompetanse, til gjennomføringsevne modenhet og sunn dømmekraft. Dette var tegnene på en intelligent person eller et foretak.
Når vi møter helhetlig intelligens, blir vi ofte glad. Når dette savnes i en situasjon, synker hjertet vårt. Når vi snakker om helhetlig intelligens, kjenner folk det igjen, og de skjønner intuitivt hva vi snakker om uten at vi trenger å forklare det nærmere.
Å la mer helhetlig intelligens tilflyte verden
Å sørge for mer bruk av en slik allsidig, høyere evne, er ikke noe vi kan løse ved å laste ned noe som fikser problemet. Vi trenger heller ikke installere noe som er virkelig nytt. I stedet arbeider vi med å gjenopprette det folk allerede kjenner til, eller allerede har tilgang til i form av det potensialet de har som menneske.
Det som gjerne skjer i prosessen når vi åpner opp for å engasjere helhetlig intelligens, er at enkeltpersoner – enten alene eller i gruppene de deltar i – begynner å stille spørsmål ved det som ligger til grunn for den konvensjonelle måten å tenke på, og som ofte blir tatt for gitt. De gjenoppdager menneskelige sannheter som de sannsynligvis kjente til på et tidligere stadium i livet, men som de nå har glemt eller satt til side. De oppnår tilgang til større ydmykhet, og de blir nysgjerrige og viser større mot til å se nærmere på vanskelige temaer.
I vårt arbeid har vi fem «porter» inn til helhetlig intelligens. Hver port leder inn til forskjellige landskap av kvaliteter og egenskaper. For å skape «helheten» er de alle nødvendige. De er ikke fem adskilte kategorier, men ganske enkelt fem porter å starte fra – akkurat som fem porter i en bymur.
Disse fem portene og det de gjør synlig for oss, blir kort introdusert nedenfor.
Fredrikstad kommunes illustrasjon av Parletts 5 porter
1. Porten til relasjoner, forbindelser og solidaritet
Vi mennesker er båret oppe av forskjellige systemer. Disse har røtter i antakelsene som vi deler, utbredelsen av teknologi med store likhetstrekk og de mange arenaene vi har utviklet for å samarbeide i hverdagen. Ofte tar vi dette for gitt, men i krisetider blir de akutt synlige for oss: Vår naturlige forbindelse med hverandre og måten vi er avhengig av hverandre på, blir da åpenbart for oss til fulle og gjerne møtt med sjenerøsitet og humanitær velvilje.
I møte med den globale krisen kan vi bygge på vår innebygde kapasitet for samarbeid, lagarbeid og felles målsetninger. Vi er fellesskapsdyr. Det å strekke seg mot og forholde seg til andre er grunnleggende nødvendig for oss – og aldri har det vært mer nødvendig enn det er nå. Vi vet også at våre sosiale økosystemer er avhengig av den ekstraordinære variasjonen som finnes blant mennesker: Individualitet og bruken av våre talenter i forskjellige retninger er essensielt for vår kollektive overlevelse. Ved å anerkjenne viktigheten av diversitet speiler vi den sentrale plassen dette har – og fordelen dette gir – innen biologisk evolusjon.
Individualisme, derimot – med sin vektlegging av å søke personlige fordeler, konkurrere, vinne og skille seg ut – er en ideologi som kan bidra til flere konflikter og til at en bruker tid på meningsløs skåring av poeng. Å motarbeide den innebygde evnen vi har til å forbinde oss og føle gjensidighet er ikke intelligent praksis. Å takle forskjellighet gjennom diskusjon (ordet har likheter med concussion –hjernerystelse og percussion – trommeslag) er langt mindre effektivt enn dialog. Ved å lytte til andres idéer og perspektiver, skaper vi forhold der nye idéer blir tatt i mot og der forskjeller kan åpne for større muligheter.
Helhetlig intelligens er kjennetegnet av at man respekterer eksisterende forskjeller – selv om de kan være vanskelige å håndtere i enkelte situasjoner – samtidig som man anerkjenner underliggende likheter.Fredskaping har blitt styrket av at «fiender» har spist frokost sammen eller vist hverandre bilder av barnebarn. Enhver ting som kan minne oss om våre iboende likheter, vår felles væren, og som vi enten tar for gitt eller – når det angår «fremmede» – lett kan nekte for eller glemme, gjør oss i stand til å handle intelligent.
2. Porten for følelser, sansning og det kroppen vet
Det som er felles for alle levende mennesker på jorden er vår kroppslige eksistens. Alle puster, spiser, må kvitte seg med avføring, har behov og fysiske begjær, blir gamle og dør. Kroppene våre gir oss tilgang til kunnskap om andre og vår egen situasjon: Sansene våre orienterer oss, og hvis vi mangler en av dem, vil de andre sansene sørge for å kompensere for den. Å ta i bruk sansene kan være en gave som vi forkaster. Vi tenker, forestiller oss og spekulerer i stedet for å tro på det vi faktisk ser, hører, berører, smaker og lukter på egen hånd.
Vi har tilgang til – hvis vi lærer oss å bruke det – mengder av kroppsbaserte data som forbinder seg tett med tankene våre: Å splitte tenking og følelser er en foreldet filosofisk oppdeling som reduserer vår helhetlige intelligens.
Som snakkende hoder kan vi fremføre intellektuelle argumenter uten kontakt med det vi kjenner på i hjertet vårt; mennesker som er uten kontakt med mavefølelsen sin går glipp av avgjørende kilder til informasjon og innsikt; og ved å ignorere det som de dypeste sett «vet er sant», kan de lett la seg forlede til uintelligente avgjørelser og til å benekte vesentlige sannheter.
Å bli mer fullstendig tilstede i kroppen sin er den vanskeligste porten for noen å gå gjennom: På et tidspunkt i livet har de desensitivisert seg selv for å unngå å kjenne på emosjonell smerte, og denne begrensede måten å oppleve verden på har siden blitt en permanent væremåte som de opplever som «normal». Å gjenvinne dette aspektet ved helhetlig intelligens på et kollektivt nivå er også en utfordring: Så mye av forretningslivet og det offisielle livet har forsøkt å operere kun ut i fra symboler, ord og tall – ved å ta et steg tilbake fra livet. Det kobler oss av fra det virkelige, fra det å ta hensyn til sin egen – og andres – helse og velvære, samt fra kontakt med den ikke-menneskelige verden.
Å være kroppslig forankret gjør oss oppmerksomme på hvordan energitilstanden vår endrer seg sammen med følelsene våre. Når vi eier og uttrykker følelsene våre, kan de i avgjørende øyeblikk flytte fjell eller endre kollektive stemninger. De er springbrettet for at en skal kunne engasjere seg i felles anliggender med naturlig entusiasme.
Å gi plass til emosjoner og følelser er intelligent. Å feilplassere dem – for eksempel ved å undertrykke dem og late som om de ikke eksisterer, er ikke intelligent praksis; det er det heller ikke når noen bryter ut i sinne og kommer med fornærmelser på destruktivt vis. En intelligent, kroppslig oppmerksom person eller gruppe vet hvordan og når de kan komme med utblåsninger, for så å ta en pause, hvile og ta vare på de andre og ta inn effekten det hadde.
3. Porten til oppvåkning, kunnskap om seg selv og oppdagelse av vår egen vei
Å anerkjenne hvem vi har blitt; hva vi tror på, verdsetter og tar vare på; og hva som er vårt dypeste mål i lyset av den globale krisen; dette er alle måter å gjenkjenne hvem vi er på nytt. Vi kan forsterke intelligensen vår og effektiviteten i måten vi fungerer på ved at vi organiserer våre liv og våre forpliktelser slik at vi kan stoppe og se hva det er vi gjør, i stedet for å jage tankeløst videre.
Livet er komplekst, det har mange dimensjoner og er oppdelt i forskjellige «verdener» som vi bebor og beveger oss mellom. Hverdaglivets hastighet kan bli for mye for oss, og få oss til å føle oss tynget, forvirret eller overveldet. Det å arbeide for mye, stadig være på nettet, kutte ned på søvnen, følge på nyhetene, overspise, er alle vanlige avhengigheter. Slike avhengigheter gjør det med tiden langt vanskeligere å ta intelligente avgjørelser.
Kortvarig selvledelse er sentralt for å ta vare på vår helhetlige intelligens. Hver person, hvert team eller organisasjon har sannsynligvis egne erfaringer med å «finne senteret», som de stadig kan trekke veksler på.
Innsikt fra andre og følsomme tilbakemeldinger er til hjelp for de fleste av oss. Men denne porten oppfordrer oss til å se på oss selv: Til å se gjennom våre valg i livet på nytt, eller målet for det vi driver med, eller den framtidige retningen for teamets kreative arbeid.
I en verden hvor vi alle tar del i menneskehetens nettverk, har hver enkelt av oss et spesielt sted vi ser livet fra, et bestemt perspektiv basert på vår unike reise gjennom livet. Å bli klar over hva som er vårt eget perspektiv, kan hjelpe oss med å finne skjulte evner og til se hvordan vi kan bidra til å håndtere krisen i verden, enten nå eller i framtiden. Vi lever i en æra der eksistensielle valg ikke bare er noe filosofer diskuterer, men der de er ytterst relevante for oss alle: Vår måte å forholde oss til livet på, spiller en rolle, akkurat som våre valg gjør det, gitt det faktum at vi har bare et liv og tiden er kort.
For noen – om de er isolerte, utsatte for ekstreme omstendigheter og uten støtte utenfra – kan alle slike aktiviteter som det å rebalansere seg, tenke langsiktig og det å se på eget liv på nytt, virke som en umulig luksus. At en slik reaksjon er forståelig, bør vi akseptere, men det er også slik at mange mennesker i forferdelige situasjoner har brukt de krevende erfaringene sine til å undersøke livet sitt, verdiene sine og valgene de gjør, slik at livet deres får ny kraft og tar en ny retning.
4. Porten for å prøve ut ting og balansere mellom det nye og det velkjente
De som viser helhetlig intelligens er ofte mennesker som stiller spørsmål ved tingenes tilstand, eller som oppfører seg på en måte som fører dem ut i det ukjente.
Mye i livet vårt er preget av vaner som baserer seg på allerede etablerte normer, konvensjoner, skikker og tradisjoner. De gir oss infrastrukturen som muliggjør komplekse liv og sivilisasjoner. De gir oss måter å gjøre, snakke, tenke og handle på som er normative og forventet. De sørger også for at de som gjør eller sier noe som leder bort fra den vanlige, minste motstands vei, kan bli straffet, uthengt i sosiale medier, eller i det minste vanæret.
Sentralt for helhetlig intelligens er likevel idéen om at det som trengs å gjøre, ofte er i strid med «etablert praksis». Essensen ved vår tilnærming er selve idéen om at menneskelige evner og muligheter ofte ligger skjult og venter på å bli oppdaget, eller de har blitt satt til side eller glemt. Å bringe dem fram – eller å bringe dem tilbake igjen i sirkulasjon etter å ha ignorert dem i årevis – er et eksperiment i seg selv.Noe kan skje som aldri før har skjedd.
I ethvert projekt, i enhver livsprosess, nasjonal kampanje eller tale gjelder det å finne den balansen som går til hjertet av evnerik praksis: hvor mye skal du trekke på det velkjente og i hvor stor grad skal du prøve ut noe nytt? For mye velkjenthet skaper fare for at det blir kjedelig og at interessen forsvinner – feltet er for trygt og forutsigbart til å fange og beholde oppmerksomheten vår. Alternativt kan for mye nytt og ukjent bli opplevd som ikke trygt nok, for rart og ikke bærekraftig nok. Det som trengs er følsom avveining av hva som vil vise seg å være riktig å gjøre på riktig sted, til riktig tidspunkt. Å utøve helhetlig intelligens er en grunnleggende kreativ oppgave.
5. Porten for ledelse, handlekraft og det å svare på situasjonen
Landskapet som kommer til syne gjennom den femte porten overlapper de andre. Her ligger vekten på at enhver person, gruppe eller organisasjon er en aktiv med-spiller og ikke en avkoblet observatør. Dersom vi alle er aktører i den globale krisen, spiller det en stor rolle hvordan vi aksepterer, motsetter oss, tolker og griper tak i det som trer fram for oss.
Det vi vet er at de som opplever en situasjon sammen med andre – og dette gjelder særlig en krevende, global, eksistensiell utfordring, vil reagere på sin egen måte: De ha forskjellige reaksjoner, de vil ha forskjellige følelser til forskjellige tider, de vil hver for seg ha en oppfatning om hva som virker mulig å gjøre og hva som føles rett eller galt for dem. Engasjementet deres når det kommer til å handle eller bidra, er relevant for om de kan gjøre en forskjell, ta en lederrolle og utnytte sine styrker, talenter og evner.
Også de som hardnakket nekter å reagere og de de som sitter på gjerdet – for eksempel ved ikke å stemme, delta eller synes å bry seg, eller ved å definere seg selv som for uadekvat – reagerer. De reagerer ved å holde igjen energi, ved å overlate det til andre, ved å utsette egen deltakelse til det blir mer «normalt», eller ved å stikke hodet i sanden.
I møtet med en risikabel, krevende eller uvanlig situasjon, og ikke bare i møtet med en global krise – blir vi alle påvirket på forskjellige måter. Reaksjonen vår vil sannsynligvis bli formet av hva vi har lært, av våre interesser, våre håp og vår frykt, og av hvordan traumer og tidligere prestasjoner lever videre i oss. Måten vi reagerer på, er med på å organisere vår levde erfaring – og det er også det vi bidrar mest vesentlig med når det gjelder.
Ledere som aktivt demonstrerer helhetlig intelligens tenderer til å tre fram som de klokeste og mest tillitsvekkende av de som er til stede. De får oss til å bli mer oppmerksomme. Andre – for eksempel, de med tydelige narsissistiske mønstre, eller som er tonedøve, eller bare er opptatt av å oppnå personlig eller politisk dominans – vil sannsynlig demonstrere de spesifikke dimensjonene av helhetlig intelligens bare i forbifarten. Det er selvsagt ingen av oss som er helt gjennomførte eller «helhetlige». Det er ikke meningen med arbeidet vårt å innføre uoppnåelige prestasjonsnivåer eller nye krav mennesker kan slå seg selv i hodet med.
Det finnes gode grunner til å tenke at det er forskjell på situasjoner: I noen situasjoner kan vi reagere kreativt, mens andre situasjoner kan bli for mye for oss. Vi kan føle oss redde eller usikre på oss selv, eller det kan virke umulig å fortsette fordi vi står fast i noe i livet vårt, eller fordi vi vet med sikkerhet at vi ville være til hinder for saken. Når dette skjer, kan vi legge merke til hvordan det å gå inn i situasjonen via andre porter kan støtte oss og gi oss energi og ideer om hva vi kan gjøre eller bli.
Hvordan vi reagerer på situasjonen kan gjennom dette bli påvirket ved å oppleve solidaritet med andre – vennlighet fra fremmede, akseptering av diversitet, likhet mellom kjønnene. Når vi engasjerer oss sammen med andre i en enorm global utfordring, kan de kroppslige reaksjoner våre fylle oss med en dyp og sjelden opplevd tilfredsstillelse. Det å tre tilbake og integrere omfavnet av det vi er involvert i, kan endre synet vårt på livet og hvilke mål vi har, på måter som vil kunne være stimulerende både for oss selv og andre rundt oss. Når vi oppdager at vi er i stand til å gå ut av komfortsonen og gi oss hen til global handling på vår egen måte, vil det kunne gi ringvirkninger til andre områder av livet vårt.
Hel intelligens og de fem portene
For å oppsummere: Dette er ikke en «5 kategori-modell», men et sammenhengende syn på dimensjonene som hører til helhetlig intelligens. Perspektivene som portene gir oss adgang til, er begynnelser – og i utforskningen av dem ser vi at temaene de tar opp konvergerer.
Vektleggelsen av helhetlig intelligens kan danne grunnlaget for måten en går fram på. Et eksempel på dette er prekesjappe-tilnærmingen som Beate Midttun og Anita Bolghaug utviklet i Fredrikstad. Idéene fra helhetlig intelligens ble her lagt til grunn for hvordan møter, prosjekter og team-building kunne struktureres slik at de kom alle i møte. For mennesket som art er helhetlig intelligens et enkelt «pensum» å følge: Det gir oss et begrep om hva det vil så å være og handle intelligent som er mer håndterlig enn det som har vært den aksepterte forståelsen av dette i flere tiår.
Disse idéene utvikles stadig – og blir stadig testet i lys av nye erfaringer. De originale ideene stammer fra boken min Future Sense: Five Explorations of Whole Intelligence for a World That’s Waking Up, utgitt av Troubador/Matador i 2015. Du finner mer om helhetlig intelligens på nettsiden vår: www.wholeintelligence.org.
