Kategori: Ukategorisert

Kan vi fremføre den ønskede verden? En innføring i Judith Butlers tanker om kjønnsroller og relasjonell sårbarhet.

Skrevet av Redaksjonen

Den amerikanske filosofen Judith Butler har inspirert skeive og andre over hele verden til å frigjøre seg fra normative kjønnsroller og politisk dominans.

Gestaltterapeuten ba meg om å se nærmere på hva Judith Butler står for og hvilken mening disse idéene gir for gestaltterapeuter som er opptatt av kjønn og identitet. I denne artikkelen vil jeg presentere noen av hovedtemaene til Butler, med særlig vekt på hvordan denne tenkinga kan støtte endringsprosesser.

Et bokessay av LeoLinda Haugland 

Et kjent landskap 

Gestaltterapeuter kan få mye ut av å lese Butler. Mye av det er gjenkjennelig for oss:

Butler legger vekt på hvordan vi blir til i møtet med andre og hvordan vi er avhengige av å tilpasse oss omgivelsene rundt oss. Det er en grunnleggende erkjennelse for hen at: «Vi lever i kraft av en relasjonell vev, som vi ikke kan skade uten å samtidig gjøre skade på oss selv» (s.19). 

Mye av Butlers tenking kretser rundt hvordan vi kan gå fram for å gjøre vår avhengighet av relasjoner, språk, normer og fysiske omgivelser mer synlig. Bak dette ligger tanken om at tydeliggjøring av sårbarhet gjør det mulig å ta ansvar for hvordan vi fører det videre. Her legger hen seg tett opp til feltteorien og vår teori om selv.  

Butler støtter også arbeidet med å uttrykke sanselighet og kroppslige fornemmelser. Hen legger særlig vekt på hvordan åpenhet om sårbarhet skaper rom for endring. Hen viser at når vi våger å gi uttrykk for dette, utfordrer vi de sosiale og språklige normene i samfunnet. Samtidig støtter vi prosesser for å ta ansvar og kunne stå sammen for politiske endringer. Kroppslig forankret dialog fremstår dermed som en verdi i frigjøringsprosessene som Butler diskuterer.  

Akkurat som gestaltterapeuter er Butler opptatt av å undersøke realitetene bak forenklede motsetninger (f.eks. kvinne og mann) som vi lett kan komme til å støtte oss til – dersom vi ikke undersøker dem gjennom kroppslig erfaring. Her støtter hens teorier f.eks. Joseph Zinkers arbeid med polariteter. 

Butler på norsk  

Butler, Judith. (2022). Kjønn, performativitet og sårbarhet. Cappelen Damm Akademisk. Oversatt av Lars Holm-Hansen og med forord av Stine H.B. Svensen.

Butler har skrevet flere bøker. Ingen av bøkene hennes er oversatt til norsk, men Cappelen har gitt ut tre tekster hentet fra forskjellige bøker. Disse tre tekstene er samlet i Kjønn, performativitet og sårbarhet, som presenterer Butlers tenkning rundt spørsmålene om kjønn, sårbarhet og samfunnsmessig endring. Jeg vil i denne innføringen holde meg til disse tre tekstene.

Er kjønnsrollene våre naturlige? 

Den første teksten heter «Kroppslige inskripsjoner, performative subversjoner» og er hentet fra Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity  («Kjønnsproblemer, Feminisme og Undergravelse av Identitet») fra 1990.  Denne boken inneholder teorien hen er mest kjent for. 

Her tar Butler utgangspunkt i hvordan kjønnsnormer stadig brytes. Fra sin ungdomstid hvor hen frekventerte homobarer og fikk øye opp for biseksuelle, homoseksuelle og lesbiske fenomener, observerte Butler at kjønnsbrudd florerte innenfor de fleste kontekster, også typiske heteroseksuelle. Hen skjønte at sosialt kjønn og seksuell tiltrekning ikke er en nødvendig konsekvens av biologisk kjønn. 

«Hvordan blir kjønnsidentiteten til?» er Butlers hovedspørsmål i dette essayet. Butler viser at dimensjonene sosialt kjønn, seksuell tiltrekning og biologisk kjønn ikke reflekterer hverandre i en fast heteroseksuell matrise (at menn er tiltrukket av kvinner, og kvinner er tiltrukket av menn) slik normene forteller oss er naturlig.  

Å tenke kjønnsroller som spill

I stedet konkluderer Butler med at vi spiller eller fremfører kjønn som i en forestilling (performativt) ved å handle i tråd med forestillinger om hvordan kvinner og menn skal oppføre seg. Fornemmelsen av egen kjønnsidentitet oppstår ved å kopiere andres praksiser, igjen og igjen, uten at det finnes en original. Forestillingene blir til normer som setter standarden for hvordan kjønn gjøres i forskjellige kontekster. 

Kjønnsidentiteten er derfor ingen naturgitt følelse som kommer innenfra, selv om det virker sånn (s. 31-44).  I stedet viser Butler hvordan kjønnsroller og normer forstyrrer og derfor undergraver vår mulighet til å finne en egen identitet (s. 51).

Konstruksjonen av stabile identiteter 

Butler forklarer kjønnsroller med at vi spiller dem fordi vi ønsker en stabil identitet. Denne stabile identiteten støttes av språklige motsetninger (mann og kvinne), som vi tyr til i situasjoner der vi forhandler om å høre til. Ordparet påvirker måten vi tenker på, siden begrepene blir sett som binære motsetninger, og dermed som gjensidig utelukkende. Andre eksempler på språklige motsetninger er fysisk og psykisk kropp, natur og kultur, biologisk og sosialt. 

Skillelinjer og avgrensning i grupper skaper minoriteter. Butler har opplevd dette som jødisk og lesbisk. Hen beskriver at minoritetene ofte lurer på hva som skal til for å tilhøre gruppen. Er jeg jødisk nok? Er jeg lesbisk nok? Butler bruker denne erfaringen i måten hen undersøker grensen mellom kjønnene menn og kvinner, og mellom seksuell tiltrekning: hetero, homo eller bi. For Butler er ikke disse grensene nødvendige. Om en grense ikke kan trekkes presist, hvorfor trekke den i det hele tatt?  

Disse grensene skaper problemer. Særlig gjelder dette kjønn. Butler beskriver hvordan vi mennesker ønsker oss en helhetlig identitet med stabil kjerne. Derfor gjør vi handlinger, gester og iscenesettelse som konstruerer en slik identitet. Denne iscenesettingen av kjønn, der vi passer på om vi gjør det «rett», er som en grensekontroll. Den påvirker oss og fører gradvis til at det ytre spillet blir automatisert og at vi begynner å tro at det kommer «innenfra», fra en indre organiserende kjerne, som skulle være årsak til kjønnet (s. 43-49). 

Kjønn kommer ikke innenfra

Judith Butler anbefaler at kjønn ikke bør sees på som noe vi har eller er født med. Vi bør heller se på det som en identitet blir konstruert over tid, etablert gjennom stiliserte gjentagelser av handlinger i det ytre rom under påvirkning av normer påført oss av omgivelsene:

Kjønnet er dermed en konstruksjon som skjuler sin egen framvekst. Den stilltiende kollektive enigheten om å utøve, produsere og opprettholde klart avgrensede og motsatte kjønn som kulturelle fiksjoner blir utydeliggjort av produksjonens troverdighet og av den straffen som følger hvis man nekter å tro på dem. Konstruksjonen ‘tvinger’ oss til å tro at det er nødvending og naturlig (s. 49).

Moralsk ansvar

Gender Trouble fikk mye oppmerksomhet, men ble også møtt med kritikk. Mange av de senere verkene Butler har gitt ut, er undersøkelser som tar utgangspunkt i kritikken av kjønnteorien hen presenterte der – for å utvikle den videre. I 2005 utga Butler verket Giving an Account of Oneself («Å gjøre rede for seg selv»). Der tar hen utgangspunkt i menneskets mangel på stabil kjerne, som Gender Trouble avsluttet med, og vurderer om dette har konsekvenser for hvordan vi tenker rundt moral: Hvis menneskets identitet bare er en fabrikkert illusjon av en fast indre enhet, ved hjelp av gester og handlinger på overflaten, er det da mulig for oss å ha moralsk ansvar for det vi gjør? 

Avhengigheten av andre og språket

I spørsmålet om vi kan ha moralsk ansvar, så svarer Butler at denne mangelen av indre enhet i mennesket, gjør at vi må forstå hvordan relasjoner har formet oss. Moralsk ansvarlige blir vi dermed når vi anerkjenner dette og handler ut fra denne forståelsen. 

Butler legger vekt på hvordan språket her spiller en avgjørende rolle. Språket jeg må bruke for å kunne gjøre meg forståelig og anerkjent, er også styrt av normer. Å få språket til å gjenspeile egne (kroppslige) erfaringer, er en umulig oppgave. Så min unike erfaring bytter jeg bort for å bli forstått, forklarer Butler.  «Å være en kropp gjør at jeg ikke har et fullkomment minne om mitt liv», skriver hen (s. 98-101). 

Vi er avhengige av andre og dermed også avhengig av å tilpasse oss sosiale forventninger, normer og et språk som gjør oss forståelig for andre. Å kreve at vi skal gjøre rede for oss selv, som om vi ikke var et resultat av dette, er urimelig:  

Min redegjørelse for meg selv er ufullstendig, hjemsøkt av det jeg ikke kan utforme noen endelig historie om. Jeg kan ikke forklare nøyaktig hvorfor jeg har utviklet meg på denne måten, og mine forsøk på en narrativ rekonstruksjon er alltid gjenstand for revisjon. Det er noe i meg og for meg som jeg ikke kan redegjøre for. Men betyr det at jeg ikke kan stå ansvarlig for hvem jeg er og hva jeg gjør i moralsk forstand?

Gjør denne bekreftelsen av en delvis gjennomsiktighet det mulig å anerkjenne en relasjonalitet som i større grad enn jeg hittil har vært klar over, binder meg dypere til språket og til deg? Og er denne relasjonaliteten som betinger og binder dette ‘selvet’ ikke nettopp en uunnværlig kilde til etikken? (s. 103).

Politisk endring

I «Å gjøre rede for seg selv» viser Butler at vi mennesker er overgitt til relasjonene. Mulighetene for å tenke selv, påvirke omgivelsene/normene og være etiske ligger i å anerkjenne denne avhengigheten. I den neste boken Notes Toward a Performative Theory of Assembly (2015), gir Butler oss noen ideer for hvordan vi kan forholde oss til relasjonaliteten. Artikkelen som er oversatt til norsk heter «Kroppslig sårbarhet, koalisjoner og gatepolitikk» og er en fortsettelse av Butlers undersøkelse av ideene fra Gender Trouble om mulighetene til å påvirke våre livsbetingelser. 

Butler er denne gangen opptatt av hvordan vi kan mobilisere kroppen politisk for å skape endringer og beskytte omgivelsene som vi er avhengig av. Butler er opptatt av å finne et nytt språk som sikrer at kroppene skal trives i sine omgivelser. Med omgivelser mener hen næring, husly, mobilitet og relasjoner, teknologi og infrastruktur, i tillegg til de komplekse dimensjonene som rettferdighet, likhet og demokrati (s. 107-112). 

Å tenke ut fra sårbarhet

Butler ønsker å tenke menneskelighet på en ny måte. Et av grepene er å tenke ut fra sårbarhet i stedet for idealer.  Butler skriver at å formulere mål og hensikt for menneskelig praksis er vanskelig, nå som vi vet at idealer (for eksempel kjønnsidealer) reduserer vår menneskelighet. Da fjerner vi fra synsfeltet livsformer som ikke passer normene (s. 119). Løsningen for Butler ligger i en ny forståelse av sårbarhet. Sårbarheten bør ikke fornektes. Sårbarhet trekker oss inn til det som er utenfor – det er en konstituerende sentral dimensjon som kan kalles vår legemliggjøring. Butler legger her vekt på at det er sårbarhet, kroppen og sansene som gjør oss åpne for andre, og ut over oss selv – både for å bli påvirket og for vår forståelse.

Kroppen er eksponert for historien, prekaritet og makten, men også det som er spontant og heldig, som lidenskap og kjærlighet, eller et plutselig vennskap, eller et plutselig uventet tap (s. 136).

Selv om vi i hverdagsspråket sier at vi bare er midlertidig sårbare (når vi har mistet jobben eller noen nære) så stemmer ikke dette. Sårbarhet er ikke tidsavgrenset. Betingelsene for sårbarhet er ikke foranderlige. Vi er avhengige av det sosiale, økonomiske, politiske og at omgivelsene våre er bærekraftige, selv om vi subjektivt opplever at vi ikke er like sårbare hele tiden (s. 113-135). 

Kjønning av sårbarhet

Butler viser hvordan sårbarhet er blitt kjønnet. Kvinner defineres som sårbare, mens den maskuline posisjonen er bygd opp ved å fornekte sin egen konstitutive sårbarhet. Hen beskriver flere eksempler på denne fornektelsen: Militæret avviser at de kan bli sårbare for den typen ødeleggelser som de selv forårsaker. Tilhengere av nyliberal økonomi fortrenger at de selv kan miste sine privilegier (jobb, bolig, helsetjenester) og rettigheter og måtte leve i angst for hvordan de vil få jobb. Kolonistyre, slaveholdere og bedriftsledere med tvangskontrakter fornekter på samme vis at de er uløselige avhengige av sine arbeidere. 

Ved å fornekte, projisere og forskyve, forsterker disse politiske diskursene det den fornekter.

På den andre side hevder Butler at kvinnene fremdeles trenger patriarkatets og statens beskyttelse. Kvinner lider uforholdsmessig under fattigdom, vold og fordommer. Derfor er den feministiske tradisjonen viktig å ta videre. 

Butler trekker her tråder tilbake til Gender Trouble og viser hvordan idealet om det stabile selvet ligger bak denne distribueringen av kjønnede mønstre og reproduksjon av kjønnsidealene, igjen og igjen (s. 125-133). 

Å mobilisere sårbarhet i fellesskap

Alternativet til denne benektelsen av sårbarhet er for Butler å tenke sårbarhet og handlingsevne sammen. Den som står alene, er ekstra sårbar. Derfor må vi mobilisere sårbarhet i felleskap. Ved å samle seg i sosiale bevegelser og gå ut i gaten og handle sammen, krever vi støtte og betingelser for et levelig liv. Slik fremfører vi den verden vi ønsker å se – og avviser den som ødelegger oss.   

Butler advarer mot krefter som forsøker å undertrykke demokratiske prosesser og bevegelser, lokalt og globalt. Hen beskriver viktigheten av forsamlingsfrihet og hvordan overvåkningssystemer kan begrense den. 

Hen avslutter med å fremheve at den gjensidige avhengigheten ikke har grenser. Det finnes mennesker som ‘noen vil bli kvitt’, og det finnes fattige, syke, gamle, kriminelle og bostedsløse som ’ikke kan sørges over’. Det finnes folk du kanskje misliker og som kanskje kan komme til å drepe deg. Ved å gå sammen med dem, viser du solidaritet med andre og eksponerer deg for mennesker og inntrykk som du ikke kan påvirke. Da er du med å lage et språk som presser grensene for det sosialt akseptable (s. 124-139).

Butlers budskap

De tre tekstene til Judith Butler handler om identitet, avhengighet og betydningen av sårbarhet. De formidler til sammen det som for meg framstår som et tydelig budskap:
 
I den første teksten viser Butler hvordan kjønnsrollene undergraver identitetsarbeidet vårt. Vi spiller roller ved å kopiere idealer og fabrikkerer en illusjon på utsiden med fakter og klær. Vi gjør dette fordi vi ønsker å ha en stabil kjønnsidentitet, som vi oppfatter at kommer innenfra. Men på innsiden er denne tilblivelsen skjult og tilslørt og kan ikke verifiseres. Språket lurer oss til å tro at kjønn er binært, motstående. Idealene gjør at vi grupperer oss og bruker energi på hvem som er innenfor og utenfor. 

I den andre teksten viser hen at jo mer vi kan forstå oss selv, jo mer kan vi gjøre motstand mot det sosiale presset og slippe å bare tilpasse oss. Men kunnskap om oss selv er vanskelig, fordi vi er avhengige av andre. På grunn av relasjonene så kjenner vi ikke fullt ut vår egen tilblivelse. I tillegg er følelsene i kroppen og våre egne erfaringer avhengige av fellesspråket, som er styrt av andres normer. Butler peker på at vi står bedre rustet ved å anerkjenne denne relasjonelle og språklige avhengigheten og at dette kan utgjøre grunnlaget for å være moralsk ansvarlig. 

Det tredje essayet viser hen hvordan vi kan bruke sansene og kroppen for å finne ut hva et liv kan være og unngå å bli fanget av kategoriene og (kjønns)idealene. Idealene reduserer vårt mangfold og menneskelighet, og rollenes kobling til sårbarhet (maskuline avviser, mens den feminine forsterker) gjør oss mer utsatt. Det er sårbarheten, kroppen og sansene som strekker oss ut over oss selv, og frem til andre. Hen advarer mot krefter som avviser sårbarhet, demokratiet og ytringsfrihet. For å påvirke omgivelsene bør vi eksponere oss for det vi er redd for, mobilisere i grupper på gaten, og vise frem den verden vi ønsker.

Mine egne erfaringer  

Jeg vil til slutt bruke litt tid på å vise relevansen Judith Butlers tekster har for meg personlig. 

Ved å lese disse tre essayene er jeg blitt mer bevisst på hvordan motstand mot normene må gjøres med kroppsbasert kunnskap. Etter mange år i gestaltterapi og NGI-utdanningen har jeg oppnådd å få kontakt innover i kroppen og kan begynne å gjøre rede for meg selv.

Som barn var jeg Hjortefot, Tarzan og Prins Valiant. Deretter tilpasset jeg meg jenterollen, selv om ingen av kjønnsrollene passer meg. Rollespillet og hensynet til familiesystemet førte til at jeg reduserte mine kroppslige fornemmelser (Joyce og Sills kaller det desensitivisering).

Mitt nye navn, LeoLinda, er både et manns- og kvinnenavn for å bryte den binære kjønnsnormen. Jeg identifiserer meg som ikke-binær, hverken kvinne eller mann. Sammenstillingen er gjort for å unngå polaritetene. Navnskifte-prosessen opplevde jeg skamfullt, men den muliggjorde tilbakekobling til kroppen. 

At vi spiller kjønn, skjønte jeg tidlig. Jeg bodde i engelsktalende land fra jeg var 17-24 år. Når jeg senere snakket engelsk, skvatt jeg av min lyse stemme og feminine sjarmerende måten å snakke på. Det var en kontrast til hvordan jeg nå snakker norsk, når jeg slipper å ta hensyn til de heterofile normkravene. 

Jeg har to andre sterke kjønnserfaringer som finner støtte i Butlers tekster: Drag og Pride. Når jeg ser drag-forestillinger, så blir jeg lettet og glad i lang tid. Drag avslører kjønnsrollene, og vi kjenner oss igjen og ler. I Pride-paradene erfarer jeg årlig, igjen og igjen, hvordan jeg blir vaksinert mot skam. Jeg har derfor erfart at Butler har rett i at det gjelder å bruke sansene og kroppen og eksponere meg for normbruddene jeg er redd for. Det gjelder for meg å komme ut, mobilisere sammen med andre og gå i gaten og fremføre den ønskede verden.

Takk til redaktøren, Per Terje Naalsund, og Gestaltterapeuten for at jeg fikk oppdraget med å skrive dette.

PS – Helt til slutt vil jeg rette oppmerksomhet på at Butler er jøde, men uønsket i Israel på grunn av sine tekster om hvordan språket og medias fremstilling av konflikten legitimerer forskjellsbehandling. Menneskeliv får ulik verdi, avhengig av hvem det handler om og hvor de bor.

På hvilken måte er gestaltterapi kroppsorientert? Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi – del 2

Skrevet av Redaksjonen

Artikkelen om Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi har fått en del 2 fordi jeg ved avslutningen av del 1 kjente på et stort ubehag. Jeg hadde gjengitt mye om hva Laura sa og gjorde, men jeg følte ikke at jeg hadde forstått det. Hun grep fatt i hva hun så klienten gjøre med kroppen, og hun hadde et blikk for muskelspenninger, holdning, pust osv. Men hva var det hun tenkte om det som gestaltterapeut? Det synes jeg ikke hun forklarte noe sted. Men hun uttalte jo at hun bidro med sin forståelse av dette i diskusjonene med Fritz og Paul Goodman mens de skrev Gestalt Therapy. Excitement and Growth in the Human Personality (Perls, Hefferline, Goodman, 1996 – heretter kalt PHG). Plutselig slo det meg at kanskje PHG kunne være en kilde til å forstå hva Laura tenkte om det hun så.

Av: Henning Herrestad

Hvordan spenninger setter seg i kroppen

Da jeg begynte å lete etter hva PHG sier om muskelspenninger, holdning og pust, fant jeg et underkapittel av del 1 kapittel «VI – Retroflection» med tittelen «Experiment 13 – Mobilizing the Muscles». Tilsynelatende er det bare ett av eksperimentene Rahlf F. Hefferline gjennomførte med sine studenter for å få dem til å forstå retrofleksjon. Men faktisk er dette innføringen PHG gir i psykosomatikk – hvordan reaksjoner på fare setter seg i kroppen som muskelspenninger. Her i min oversettelse:

Når din tilnærming til objekter eller personer i omgivelsene blir forhindret eller evaluert som for farlig til å fortsette, så snur du aggresjonen innover mot deg selv. Dette gjør du gjennom en bevegelse av musklene som bevarer formen av bevegelsen eller modifiserer formen for å passe til substitusjonsobjekter. Hvis du med fingerneglene klorer din egen hud, er dette presis hva du, uten retrofleksjon, ville gjort mot en annen. Hvis du derimot kontrollerer din impuls til å slå noen med knyttneven gjennom å spenne musklene som holder armen igjen og slik gjør armen og skulderen ubevegelig, så består ikke retrofleksjonen i å slå deg selv. Den er i stedet en statisk motsatt handling. Den er å gjøre en ting og også det motsatte samtidig slik at summen av kreftene er null. Så lenge konflikten varer, kan armen ikke brukes til andre formål, energien kastes bort, og tilstanden er det man i militæret kaller en stabil frontlinje. Her går frontlinjen inne i personligheten. … 

Dette blir en nevrose når du en gang for alle har sensurert en del av deg selv; har kvalt og stilnet den, så den ikke lenger hever stemmen i din bevisste (aware) personlighet. Men uansett hvor sammentrykt, kvalt eller trykket ned denne avviste delen er, så utøver den fremdeles sitt press. Kampen fortsetter. Du har bare skjøvet den ut av din varhet. Slik sensurering ender, enten man gjenkjenner den eller ikke, alltid i en mer eller mindre alvorlig psykosomatisk dysfunksjon: en svekket orienteringsevne eller evne til å gripe, smerter, svakhet eller til og med ødeleggelse av vev i kroppen. […]

Andre klienter kan ha hyppige hodepiner, som er hva Freud ville kalt «konvertert» gråting. Her er mysteriet med hvordan «konverteringen» skjer løst når man gjenkjenner at hodepiner, som de fleste andre psykosomatiske symptomer, er retroflektert muskelaktivitet. De skapes av muskler som spennes for å holde igjen en økende impuls.  (S. 161-162.)

Men hvorfor handler dette om retrofleksjon? Helt til slutt i PHG skriver Paul Goodman om hvordan kontaktformene kan knyttes til ulike stadier av kontaktsyklusen. Når all energi er mobilisert, rett før fullkontakt, og det er for farlig å fullføre kontakten, så vendes all energien mot en selv i retrofleksjon, skriver han (s. 455). Sagt på en annen måte, må det mye muskelkraft til for å binde all energien som er mobilisert rett før fullkontakt. Retrofleksjon er bokstavelig talt «å vende bevegelsen tilbake mot seg selv». Det er derfor ikke tilfeldig at det er nettopp i kapittelet om retrofleksjon i del 1 av PHG at dette delkapittelet om «Mobilizing the Muscles» dukker opp.

Hvordan man arbeider gestaltterapeutisk med kroppslige spenninger

I PHG er terapiprosessen beskrevet på en måte som i sin essens presenterer alt det Arnold Beisser (1970) senere kalte «The Paradox of Change»:

Det neste skrittet i å løse problemet med kroniske muskelspenninger – og alle andre psykosomatiske symptomer – er å utvikle adekvat kontakt med symptomet og akseptere det som ditt eget/deg selv. … Den eneste måten dette kan skje på er indirekte: Først må du bli levende oppmerksom på symptomet, og akseptere begge sidene av konflikten som deg – det innebærer å identifisere deg med deler av din personlighet som du har dis-identifisert deg fra. Så må du oppdage hvordan begge sider av konflikten kan uttrykkes og tilfredsstilles, eventuelt i en endret form.  […]  Reintegrering av avviste deler innebærer alltid konflikt, nedbryting og lidelse. […] Hvis man ikke lar symptomet få oppmerksomhet og gjøre sitt arbeid, hva det nå enn er, kan ingenting endres. Gitt at det får oppmerksomhet og får interagere med resten av din atferd, vil det garantert utvikle og forandre seg. (S. 166-167.)

Om vi anvender PHGs eksempel med å ha en impuls til å slå en annen og en «retrofleksjon» (en tilbakeholding) av denne impulsen i form av spente muskler som holder igjen slaget, så er det en indre konflikt mellom to deler av deg – en som vil slå og en som vil holde igjen slaget. Begge sider kan være skjøvet ut av varhet, og man kjenner bare smerten av stive, spente muskler. Her sies det at ved å bli var begge impulsene og vedkjenne dem som dine, kan det skje en utvikling og forandring. Men utviklingen skjer ikke smertefritt. For eksempel vekker oppmerksomheten om hvordan musklene holder igjen et slag en angst for hva som vil skje om man tillater seg å slå. Denne angsten var jo det som gjorde at man holdt igjen slaget i første omgang. Her har ikke PHG noen enkel teori om at man må slippe aggresjonen løs, slik noen har hevdet. De skriver: 

Når man er blitt var den primitive aggresjonen, som man brydd fantaserer om å utøve, så differensieres aggresjonen til «andre mye mer adekvate måter å håndtere situasjonen på.» Det var fortrengningen selv som holdt aggresjonen primitiv og dermed umulig å slippe ut. (S. 173, utheving i originalen.)

Mange psykosomatiske tilstander er langt mer sammensatte enn i eksempelet med å holde igjen impulsen til å slå. Om dette sier PHG:

Men etter en tid vil du finne at du ikke kan komme videre uten å gi oppmerksomhet til de funksjonelle relasjonene mellom de større delene av kroppen. Den opplevde kontakten mellom en del og en annen del må reetableres før reintegrasjon kan oppnås. … Dette er ikke noe mysterium. Siden systemet fungerer som et hele, så tilpasser andre deler seg til de som er forstyrret slik at de kompenserer for å bevare en fungerende, om enn mindre virksom, helhet. (s. 179-180)

Hvem stod bak disse avsnittene i PHG?

Fritz hadde arbeidet et halvt år på et sykehus for leddsykdommer i New York høsten 1923, og tatt med hjem apparater for elektrisk stimulering (Bocian 2010, s. 147). Laura forteller i det lange intervjuet med Daniel Rosenblatt i 1972 at Fritz var utdannet nevrolog, og behandlet lokale muskelspenninger med massasje og varmebehandling. Rosenblatt spør Laura om Fritz hadde fokus på kroppen i sitt terapiarbeid i Berlin på begynnelsen av 1930-tallet, og hun svarer (i min oversettelse og utheving): 

Ja, men han var fokusert på manipulasjon, mens jeg kom fra moderne dans og var fokusert på bevegelse. Og jeg hadde startet med det veldig tidlig, fra jeg var åtte år, og virkelig seriøst fra jeg var fjorten, femten. Så uten noe avbrekk hadde jeg utviklet «body awareness», og undervisning om dette, og jeg brukte det i terapi lenge før Bioenergetics ble utviklet her. 

I Berlin, da vi var gift, og spesielt etter at vi fikk barn, gikk jeg til noen eurytmigreier igjen med Gindler. Og Gindler er faktisk den skolen Charlotte Selver og hele sensitivitetstreningen utviklet seg fra. Men jeg utviklet de den gang på egen hånd i tilknytning til det jeg hadde lært fra før, som var mere Loheland’s system som var basert mest på yoga og østlige øvelser. Jeg startet derfra og utviklet det videre. (Amendt-Lyon, 2016, s. 148, mine uthevinger.)

Litt senere spør Rosenblatt Laura om Fritz var tiltrukket av Wilhelm Reich. Laura svarer:

Å ja. Jeg mener han var tiltrukket av teoriene. Reich var jo en disippel av Ferenczi, og Ferenczi hadde alt startet med det muskulære som setet for motstand, særlig anale sammentrekninger. Og Reich utviklet dette videre til teorien om muskelpanseret. Og det knyttet seg jo til hele min kroppsorientering, men jeg visste alt dette fra før. (S. 153.)

Laura forteller videre om hvordan hun prøvde å gjøre Fritz interessert i alt dette hun visste, blant annet da hun fant en Loheland-danselærer i Sør-Afrika. Men Fritz ville ikke delta i slike «damegreier». Først når han møtte Charlotte Selver i New York i 1946/47 og to timer med henne, ble han interessert. Da klaget han til Laura og sa: «Du lærte meg aldri noen ting», hvorpå hun sier at hun svarte: «Husk, du ville aldri lære noen ting.» Som jeg var inne på i Del 1, så ble PHG til gjennom intense diskusjoner mellom Fritz, Laura og Paul Goodman. De må ha blitt enige om at gestaltterapi ikke handlet om manipulasjon av musklene, men om økt varhet, for dette var tydeligvis også målet for øvelsene Ralph Hefferline instruerte sine studenter til å utføre og å rapportere om. 

Likheter mellom PHG og Wilhelm Reichs karakteranalyse

Det er verdt å gå litt inn i hvordan avsnittene fra PHG vitner om en inspirasjon fra Wilhelm Reichs karakteranalyse samtidig som de forstår «muskelpanseret» på en helt ny måte.

Klassisk psykoanalyse, slik vi kjenner den fra Sigmund Freud, la vekt på terapeutens tolkning av klienten. Klienten lå på en divan og snakket om alt som dukket opp i klientens frie assosiasjoner, og terapeuten prøvde å tolke hva som da ble avslørt av klientens underbevisste indre konflikter. Tanken var at klienten skulle få en erkjennelse av hvordan disse indre konfliktene skapte problemer i klientens liv. I praksis viste det seg ofte at klientene ikke ble noe bedre i stand til å takle sine problemer av å få en slik årsaksforklaring. Freuds forklaring var at klientene viste «motstand» mot å endre seg. 

Wilhelm Reichs erkjennelse var at denne «motstanden» satt i kroppen i form av holdt pust og muskelspenninger (Jfr. det Laura sier om at Ferenczi mente motstanden viste seg i anale sammentrekninger). I Norge fikk Reichs teorier stor betydning for den særnorske utviklingen av «Psykomotorisk fysioterapi» (Friis Nilsen 2022). I en lærebok for studiet, skriver Kirsten Monsen:  

Reich var opptatt av hvordan man spenner eller avspenner muskler for å gjøre seg ufølsom. Stor grad av stivhet, det Reich kalte «muskelpanseret», eller muskelslapphet, er noe en person aktivt gjør for å undertrykke opplevelser eller hemme naturlige uttrykk (s. 32). 

Reich, skriver Monsen, betraktet kroppslige forhold som tretthet, stivhet og smerter som kroppslige utslag av en nevrose. 

Akkurat dette står det også i PHG:

For å oppsummere så har vi her det typiske bildet av en nevrose: mangel på varhet om kroppens posisjon og bevegelse og til slutt sansing, og økt målrettethet og muskelspenning. […] Varhet om indre tilstand og ytre sanser er forminsket eller selektivt utvisket (for eksempel ved å spenne kjeven, trekke inn brystkassen eller magen, eller lignende). (S. 264-265.)

Her har vi et eksempel på at PHG viderefører Wilhelm Reichs tanker om at opplevelser av ytre trusler har skapt en fysisk og psykologisk tilpasning der man spenner muskler og holder pusten, og der dette er blitt en atferd som ikke lenger er bevisst (dvs. atferd som er utenfor varhet). Denne atferden var en nødvendig tilpasning når den oppstod, men nå som en ikke lenger er var at man gjør dette, er den et problem. Siden det er et mål for terapien å behandle dette problemet, er det viktig å beskrive hva som er en «sunn atferd». Hvordan er kroppen om den ikke er spent på denne måten? 

Monsen, som skriver om dette ut fra Reichs teori skriver:

Betingelsene for å kunne fungere nyansert og med et variert handlingsrepertoar, er at individet har en fleksibel og vital kropp. Jo stivere en kropp er, jo mer defensiv og rigid vil personen være. Et hensiktsmessig forsvar gir derimot muligheter for varierte uttrykks- og opplevelsesmåter og kjennetegnes ved fleksibilitet. (S. 33.)

I PHG beskrives dette slik: 

I den sunne organisme er musklene hverken spent eller slappe, men i middels tonus, klare til å utføre bevegelser som balanserer kroppens holdning, til å skape bevegelse eller til å manipulere gjenstander. (S. 164.)

Igjen ser vi at både Reich og PHG sammenfaller i beskrivelsen av den sunne, «u-nevrotiske» kroppen. De viktigste musklene for å holde noe utenfor varhet er muskler knyttet til pusten. Å holde pusten når man blir redd, er en automatisk reaksjon. Monsen skriver:

W. Reich fremholdt at hemning av pust er basismekanismer i nevroser generelt. Ved hemmet åndedrett tilføres det mindre surstoff enn normalt, da brystkassens nedsatte ekspansjonsmuligheter vil begrense personens totale respirasjonskapasitet. Dette skaper mindre energi i organismen, og de vegetative impulser blir svakere og lettere å beherske. Nevrotikerens respirasjonshemning har altså biologisk sett den funksjon å nedsette organismens energiproduksjon og vitalitet (s. 39).

Når det gjelder sammenhengen mellom muskelspenninger og pust, skriver Monsen: 

Muskulaturen bidrar til holdningsendringer som igjen hindrer respirasjonen i å komme opp i thorax (dvs. brystkassen, red. anm.) og ned i bekkenet. Samtidig vil fleksibiliteten og det passive bevegelsesutslag i skulder, rygg og hofte påvirkes. Man kan derfor ikke forstå disse kroppsaspektene som uavhengige fenomener. Holdning, respirasjon, funksjon og muskulatur må alltid vurderes i forhold til hverandre. (S. 46.)

I del 1 av artikkelen gjengir jeg et utdrag fra en workshop Laura Perls holdt i 1980. Utdraget viser at Laura kjente til akkurat disse sammenhengene mellom holdning, respirasjon, funksjon og muskulatur. Dette, tror jeg, er forklaringen på at Laura kunne si: «Ved å starte med det jeg kan se umiddelbart i form av spenninger og fikseringer, og ved å gjøre dem umiddelbart forståelige og erfarte av klienten, kan jeg forfølge dette videre rett til de helt sentrale konfliktene» (L. Perls 1992, s 10). Fordi hun kjente disse fysiologiske sammenhengene, kunne Laura begynne i den enden som var mest åpenbart synlig for henne, og være sikker på at hun kunne nøste seg fram til den underliggende nevrosen (dvs. de sentrale konfliktene). 

Forskjeller mellom PHG og Wilhelm Reichs karakteranalyse

Det er viktige forskjeller mellom Reichs karakteranalyse og PHGs framstilling av retrofleksjon. Reich så «karakteren», personens kroppslige holdning og spenninger, som en hemning av en naturlig seksualimpuls som vår kultur påfører alle som vokser opp. PHG gir uttrykk for et mye mer nyansert syn på at retrofleksjon som kroppslige spenninger kan være en nødvendig mestring i mange situasjoner der «kontakt» er farlig. Retrofleksjon som tilbakeholdelse av fysisk uttrykk kan være en kreativ tilpasning i mange situasjoner, men det kan også bli en nevrose, dvs. en fiksert tilpasning utenfor varhet.

Gestaltterapi skiller seg også fra Wilhelm Reich i forståelse av hvordan man arbeider terapeutisk med psykosomatiske plager og nevrotisk retrofleksjon. James I.  Kepner sammenligner i Body Process. A Gestalt Approach to Working with the Body (1994) den kroppslige orienteringen i gestaltterapien med Wilhelm Reichs teknikker. Han skriver at for Reich var denne motstanden fra muskelpanseret noe som hindret terapiens mål og pasientens helse, og derfor noe som måtte elimineres for å fullføre terapien (s. 65). Edvard Smith (1975) beskriver hvordan Reich utviklet teorien sin til en teori om at muskelspenningene «bandt opp» seksuell energi, og at han utviklet pusteteknikker og fysisk behandling som skulle løsne disse spenningene for å frigjøre energien (Smith 1975, s 211-212). Slike fysiske behandlinger med berøring og massasje for å frigjøre energien i muskelspenninger er videreutviklet av Reichs etterfølgere F. Alexander (kalt «Alexanderteknikk») og Ida Rolf (kalt «Rolfing»). 

Kepner (1994, s. 214) skriver med sitater fra PHG: 

Dette er en avgjørende forskjell fra Reichs tilnærming, ikke bare på grunn av vektleggingen på sansning og varhet i stedet for på uttrykk, men i hva som impliseres om naturen av motstand. For Reich var muskulær motstand et forsvar som må brytes ned og elimineres i løpet av terapien for å gjenvinne full funksjon. For PHG og gestaltterapeutene er muskulær spenning en selvfunksjon, en del av selvet, selv om den er avvist og utenfor varhet. Å bryte den ned eller eliminere den vil være å eliminere en del av selvet, og «pasienten vil bli etterlatt som forminsket. (Perls, et al., 1951, s. 286.)

Forfatterne kommenterer dette slik: 

Hva må bli resultatet om man hamrer på motstanden? Engstelig og skyldig, gjøvet løs på i et frontalangrep, skyver pasienten vekk hele greia. Anta at i sum er noe vunnet ved at energi er frigitt. Men det er viktigere at pasienten har mistet sine egne våpen og sin orientering i verden, og den nye tilgjengelige energien kan ikke settes i arbeid med å produsere ny erfaring. (s. 285.) 

Den gestaltterapeutiske tilnærmingen er med andre ord å øke klientens varhet om egen kropp, om hvordan klienten spenner seg, og hvilken funksjon disse spenningene har for klienten, og hvordan dette er en uavsluttet figur. 

Hvis vi leser det Laura forteller Rosenblatt i lys av dette, så sier hun at denne endringen fra Reichs karakteranalyse, det at man ikke skal manipulere muskelspenningene, men øke varhet om hvilken funksjon de har, det var hennes bidrag til PHG. 

Var Laura også påvirket av Wilhelm Reich?

Reich var opptatt av at mens det klienten sa kunne være løgn, fortalte klientens kroppsspråk hva klienten egentlig følte. Reich skriver: 

Ord kan lyve. Kroppens uttrykk lyver aldri. Selv om folk ikke er oppmerksomme på det, er det en umiddelbar manifestasjon av karakter. Jeg lærte i tidens løp å forstå denne formen for kommunikasjon som et direkte uttrykk for det underbevisste. (Sitert i Sletvold 2014, s. 23.) 

Reich var helt sikker på at han forstod hva klienten uttrykte uten at klienten selv nødvendigvis var klar over det. Også Laura Perls later til å ha hatt denne holdningen overfor klientene sine. Bob Resnick, som selv gikk i lære hos Laura, kommenterer hvordan Laura kunne være rigid i sine fortolkninger:

Hun var virkelig god i å arbeide med kropp. Med pust. Hun hadde studert to år med Elsa Gindler, en europeisk spesialist på pust. Og hun var veldig god til å lese kropper. Det var både en velsignelse og en forbannelse.

Hun var veldig god til å se hvordan en person beveget seg, hvordan vedkommende gikk. Hun la merke til det og knyttet det til utforskning av tema knyttet til støtte. Den nedre halvdel av kroppen har stort sett støtteoppgaver, pleide hun å si, og den øvre halvdel av kroppen har stort sett kontaktoppgaver. Og i integrasjonen av de to halvdelene er det av og til problemer, enten ved at det ikke er nok støtte for kontakt eller at kontakten er svekket. Det er alltid spørsmål knyttet til støtte. Hun var kjempegod. Noen ganger fikk hun folk til å gå. Men ofte bare plukket hun det opp, så hvordan folk gikk for å hente seg en kaffe, hvordan de beveget seg eller ikke beveget seg. Og dette var hennes velsignelse. 

Hennes forbannelse var at hun umiddelbar så en mening med disse bevegelsene og hadde en tolkning av dem. Og det var som at hennes tolkning var sann, og hvis du ikke kunne overtale henne til å innse at hun tok feil, så hadde hun selvfølgelig rett i den. Hun ble litt rigid i sin fortolkning, og det kunne noen ganger bli litt vanskelig. Hun hadde veldig, veldig gode øyne, men ørene hennes var ikke så gode fordi de ble så påvirket av hva hun så og meningen hun la i det hun så. Hun oppførte seg som om denne tolkningen bodde i klienten, at hun bare fanget opp noe som lå der heller enn at hun grep et tolkningsskjema hun hadde i hodet. (Keyes, udatert.)

Jeg tror både Fritz og Laura var påvirket av Reichs forståelse av at mens det klienten sier kan være løgn, så forteller klientens kroppsspråk hva klienten egentlig føler. De var nok også påvirket av den klassiske psykoanalytiske rolleforståelsen av terapeuten som den som vet hva klienten selv holder utenfor varhet. Fritz kunne avvise det klienten sa med å kalle det «mindfucking», «horse shit» eller «aboutism», mens Laura smilende nektet å endre sin tolkning av det hun «så» var klientens problem. 

Jeg tror nåtidens gestaltterapeuter i større grad er innforstått med at hva som blir figur i feltet mellom terapeut og klient er noe som oppstår mellom dem ut fra hva hver av dem har med seg. Terapeutens tolkning av klientens kropp er basert på hva terapeuten støtter seg på av kunnskap, og er basert på tolkningsskjemaer i terapeutens hode. Dagens gestaltterapeuter er nok mer åpne for at deres tolkning kan korrigeres av klienten. Samtidig er nok terapeuten klar over at hva som kommer fram hos klienten vil henge sammen med selve terapisituasjonen. Det kan være at det terapeuten tror er en fiksert tilpasning er en kreativ tilpasning i akkurat denne situasjonen.

Kroppen som organ for erkjennelse

Georges Wollants var elev av Laura Perls. Han fulgte Lauras oppfordring om virkelig å sette seg inn i gestaltpsykologien for å forstå gestaltterapi (Wollants, 2008, s. 2). Han fant at gestaltpsykologene Koffka og Köhler var opptatt av hvordan man kan forstå psykologiske prosesser ut fra kroppslig atferd, gester, bevegelse, holdning og ansiktsuttrykk (s. 129). De hevdet at kroppslige og psykologiske prosesser er gjensidig knyttet til hverandre. Wollants tenker seg at dette er en foregripelse av oppdagelsen av såkalte «speilnevroner» i hjernen og teoriene om hvordan vi forstår andre menneskers mentale tilstander. 

Faktisk er dette også et tema som opptok Wilhelm Reich. Reich forklarte at han kunne oppleve klientens følelse: «Pasientens ekspressive bevegelser skaper ufrivillig en imitasjon i vår organisme. Ved å imitere disse bevegelsene, kan vi «merke» og forstå dette uttrykket i oss selv og derfor i pasienten» (Sitert i Sletvold, 2014, s 25).

Reich framhever med andre ord terapeutens kropp som organ for å forstå hva som skjer inne i klienten. Ufrivillig skjer det en «speiling» av klienten i terapeuten, som gjør at terapeuten opplever en tilsvarende følelse som den som uttrykkes gjennom klientens kroppsspråk. Dette kan man også øke sin varhet om gjennom bevisst å imitere klientens kroppsspråk, i terapirommet eller gjennom rollespill i terapiveiledning. (Hvem som først så dette, Kofkka og Köhler eller Reich, vet jeg ikke. Kanskje var det bare en parallell utvikling av ideer som lå i tiden.)

Første ledd i dette resonnementet er at indre mentale tilstander alltid har et kroppslig uttrykk som terapeuten kan sanse.

Wollants skriver: 

Uttrykksfulle bevegelser er fysiske handlinger som skjer fordi de korresponderer med sinnstilstanden til personen som utfører dem. Kroppens form fullender den mentale reaksjonen. Den menneskelige organisme fungerer alltid som et hele fysisk og psykisk. (S. 128.) 

Terapeutens sansning av klientens følelsesmessige uttrykk skjer på flere måter samtidig. Terapeuten kan være oppmerksom på hva han ser når han ser klientens holdning, ansiktsuttrykk, mikroskopiske grimaser, ubevisste bevegelser med hender og føtter. Terapeuten kan samtidig kjenne sin indre speiling av klientens uttrykk og være oppmerksom på hvilke følelser som dukker opp hos ham selv.

Wollants skriver: 

Så det jeg kan gjøre er å sette ord på det som skjer, og prøve å klargjøre situasjonen. Det vil si å sette i forgrunnen alt hans kropp forteller meg, og hva min egen kropp forteller meg. (S. 142.)

Følgende ord fra Wollants konkluderer det hele:

Gestaltterapi trenger ingen øvelser som involverer fysisk kontakt (bodywork) eller varhet om hva man sanser (sensory awareness). Gestaltterapi er en kroppsterapi fra begynnelse til slutt, for kroppene til terapeuten og klienten er stedet der de møter hverandre. 

Kroppen til klienten vet mer enn klienten kan eller vil sette ord på. Terapeutens oppgave består i, så langt som mulig, å gjøre klienten oppmerksom på informasjonen kroppen hans oppbevarer, og å få ham til å bruke denne informasjonen for å øke sin oppmerksomhet om hva som skjer i hans verden her og nå – og om hvilke krefter i den totale situasjonen eller hans livsrom som påvirker hans mentale tilstand og hans verden. (S. 138).

Jeg tolker dette slik at man ikke trenger en leges eller fysioterapeuts (eller dansers) kunnskaper om fysiologi for å drive kroppsorientert gestaltterapi. Vi kan stole på at vi ser og fornemmer nok gjennom å møte klienten i terapirommet som en helhet av kropp og psyke til å hjelpe klienten gjennom å sette ord på det klientens kropp vet uten at klienten selv er oppmerksom på det. Dette er igjen nok til å endre klientens verden slik at klienten kan handle ut fra en ny varhet. Jeg tror Wollants her gir uttrykk for et helt sentralt aspekt ved Laura Perls´ kroppsorienterte gestaltterapi.

Litteratur

Amendt-Lyon, N. (ed.). (2016). Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985. Cambridge Scholars Publishing.

Beisser, A. (1970). The Paradoxical Theory of Change. I: Fagan and Shepherd. Gestalt Therapy Now, p. XX–XX. The Gestalt Journal Press. 

Bocian, B. (2010). Fritz Perls in Berlin 1893-1933 – Expressionism – Psychoanalysis – Judaism. EHP – Verlag Andreas Kohlhage.

Friis Nilsen, H. (2022). Du må ikke sove: Wilhelm Reich og psykoanalysen i Norge. Aschehoug forlag.

Herrestad, H. (2018). Endring og gestaltterapi. Gestaltterapeuten, nr 1, 2018, https://gestaltterapeuten.no/2018/02/endring-og-gestaltterapi/

Kepner, J.L. (1987/1999). Body Process; A Gestalt Approach to Working With The Body in Psychotherapy. Gestalt Institute of Cleveland Press.

Keyes, Heather Ann (udatert) http://humansofgestalt.com/ Humans of Gestalt – Robert (Bob) Reznick Remebering Laura Perls. https://www.youtube.com/watch?v=wjceiAjlF68&list=PLrqWOBx5ue3keduIddKKzXzo8GzmUUqCm&index=4&t=1808s

Monsen, K. (1989). Psykodynamisk kroppsterapi. TANO forlag.

Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1996). Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality. Souvenir Press. 

Reich, W. (1933/1990). Character Analysis (3. utgave). Farrar, Straus and Giroux.

Sletvold, J. (2014). The Embodied Analyst: From Freud and Reich to relationality. Routledge.

Smith, E.W.L. (1975). The Role of Early Reichian Theory in the Development of Gestalt Therapy. I: Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 12 (3).

Wollants, G. (2008), Gestalt Therapy: Therapy of the Situation, Faculteit voor mens en samenleving.

Helhetlig intelligens og de globale utfordringene

Skrevet av Redaksjonen

Global oppvarming, voldelige konflikter og masseutryddelsen av arter tiltar. Menneskehetens manglende evne til å svare på disse utfordringene ryster stadig flere av oss. Vi kan ikke lenger forholde oss passive eller tenke at alt er som normalt. Den eksistensielle krisen tvinger oss til å tenke over hvordan vi lever, for livet på jorden viser seg å være ekstremt utsatt. Hvordan skal vi møte dette uten verken å bli desperate eller å fornekte det som skjer? 

Vi kan stille spørsmål ved valgene vi har tatt i fortiden. Vi kan spørre oss selv hvilket ansvar vi kan ta nå. Hvilke steg kan vi ta for å leve mer i tråd med våre dypeste – åndelige, politiske og etiske – verdier? 

Av: Malcolm Parlett

Jeg vil i denne teksten fortelle om hva vi har oppdaget i aksjonsforskning i England og Norge når vi sørger for å ta i bruk helhetlig intelligens på bynivå. Denne teksten er forsøk på å gi en oppsummering av måten vi tenker på.

De menneskelige ressursene

Malcolm Parlett var redaktør for British Gestalt Journal i en årrekke, og som forfatter har han særlig reflektert rundt felt-begrepet i gestaltterapien. Utviklingen av modellen rundt 5 intelligenser kan sees på som en måte å jobbe ut fra felt-orientering.

Når vi diskuterer «Hvordan kan vi svare mer effektivt på krisene på planeten vår på lokalt og globalt nivå?» kan vi bli opptatt av å se for oss hindringer som har med de psykologiske begrensningene til menneskene å gjøre. Vi synes ikke bare individuelt sett, men særlig når vi opptrer i et kollektiv, å være en lite intelligent art som prioriterer ut fra kortsiktige mål. Dette er ikke reelle, men innbilte hindre. 

I stedet for å fokusere på mangler og problemer som alle kan kjenne igjen, ønsker jeg å fokusere på våre sterke sider. Evnene, talentene og innsiktene våre blir for det meste undertrykt, satt til side eller ganske enkelt ignorert – og nå trenger vi dem mer enn noen gang.

Vi legger til grunn for tenkingen vår at individer, grupper og organisasjoner har evnen til å kultivere mer av deres «helhetlige intelligens». Vi kan bli mer kompetente, mer tilfredse og oppnå mer. Vi har alle potensialet til å handle mer evnerikt og effektivt enn det vi allerede gjør. Dessuten, akkurat som biologiske og fysiske økosystemer fungerer på måter som demonstrerer en slags innbygd intelligens uten noen sentral ledelse eller hjerne, så kan også menneskelige og sosiale økosystemer operere selv-organiserende. 

En felles og helhetlig intelligens kommer slik til syne på naturlig vis som en del av vår grunnleggende menneskelige respons på den globale krisen. Vi ser helhetlig intelligens tre fram i kampanjer for beskyttelse av miljøet, i måten vi utfordrer mektige institusjoner som står i mot grunnleggende, men nødvendige forandringer av måten vi gjør ting på, og i måten lokale initiativ for forbedre forholdene rundt oss stadig brer om seg.

Helhetlig intelligens 

Det er ikke mulig å definere «intelligens» på en presis måte. Selv om noen menneskelige evner og intellektuell kompetanse kan måles, så gjelder dette ikke for andre aspekter ved den menneskelige intelligensen. De aspektene som er målbare, er de som gjenspeiler «hjernekraften» som IQ-tester krever av oss med sine mentale gåter og krav til rask, rasjonell tenking. 

Men som psykologen og forfatteren av flere bøker om intelligens, Ian Deary, påpeker, så måler ikke slike tester «kreativitet, visdom, praktisk sans eller sosial følsomhet». De kaster heller ikke lys over menneskers forståelse av grenser, proposjoner, dimensjoner eller hvordan vi skaper forbindelser til andre. De hjelper oss ikke til å bli mer originale eller moralsk følsomme. De er fikserte på kognitive oppgaver som kan løses med blyant og ark, som om det er alt som teller. 

Psykologer har lagt til andre typer av intelligens for å utfylle de rent intellektuelle evnene, men likevel har det ikke lykkes å gi oss et bilde av intelligens som inkluderer alt. For å identifisere «helhetlig intelligens» må vi vende tilbake til tidligere tiders sunn fornuft. I hundrevis av år refererte intelligens til allsidig kompetanse, til gjennomføringsevne modenhet og sunn dømmekraft. Dette var tegnene på en intelligent person eller et foretak. 

Når vi møter helhetlig intelligens, blir vi ofte glad. Når dette savnes i en situasjon, synker hjertet vårt. Når vi snakker om helhetlig intelligens, kjenner folk det igjen, og de skjønner intuitivt hva vi snakker om uten at vi trenger å forklare det nærmere.  

Å la mer helhetlig intelligens tilflyte verden

Å sørge for mer bruk av en slik allsidig, høyere evne, er ikke noe vi kan løse ved å laste ned noe som fikser problemet. Vi trenger heller ikke installere noe som er virkelig nytt. I stedet arbeider vi med å gjenopprette det folk allerede kjenner til, eller allerede har tilgang til i form av det potensialet de har som menneske.

Det som gjerne skjer i prosessen når vi åpner opp for å engasjere helhetlig intelligens, er at enkeltpersoner – enten alene eller i gruppene de deltar i – begynner å stille spørsmål ved det som ligger til grunn for den konvensjonelle måten å tenke på, og som ofte blir tatt for gitt. De gjenoppdager menneskelige sannheter som de sannsynligvis kjente til på et tidligere stadium i livet, men som de nå har glemt eller satt til side. De oppnår tilgang til større ydmykhet, og de blir nysgjerrige og viser større mot til å se nærmere på vanskelige temaer.

I vårt arbeid har vi fem «porter» inn til helhetlig intelligens. Hver port leder inn til forskjellige landskap av kvaliteter og egenskaper. For å skape «helheten» er de alle nødvendige. De er ikke fem adskilte kategorier, men ganske enkelt fem porter å starte fra – akkurat som fem porter i en bymur. 

Disse fem portene og det de gjør synlig for oss, blir kort introdusert nedenfor.

Fredrikstad kommunes illustrasjon av Parletts 5 porter

1. Porten til relasjoner, forbindelser og solidaritet

Vi mennesker er båret oppe av forskjellige systemer. Disse har røtter i antakelsene som vi deler, utbredelsen av teknologi med store likhetstrekk og de mange arenaene vi har utviklet for å samarbeide i hverdagen. Ofte tar vi dette for gitt, men i krisetider blir de akutt synlige for oss: Vår naturlige forbindelse med hverandre og måten vi er avhengig av hverandre på, blir da åpenbart for oss til fulle og gjerne møtt med sjenerøsitet og humanitær velvilje.

I møte med den globale krisen kan vi bygge på vår innebygde kapasitet for samarbeid, lagarbeid og felles målsetninger. Vi er fellesskapsdyr. Det å strekke seg mot og forholde seg til andre er grunnleggende nødvendig for oss – og aldri har det vært mer nødvendig enn det er nå. Vi vet også at våre sosiale økosystemer er avhengig av den ekstraordinære variasjonen som finnes blant mennesker: Individualitet og bruken av våre talenter i forskjellige retninger er essensielt for vår kollektive overlevelse. Ved å anerkjenne viktigheten av diversitet speiler vi den sentrale plassen dette har – og fordelen dette gir – innen biologisk evolusjon.

Individualisme, derimot – med sin vektlegging av å søke personlige fordeler, konkurrere, vinne og skille seg ut – er en ideologi som kan bidra til flere konflikter og til at en bruker tid på meningsløs skåring av poeng. Å motarbeide den innebygde evnen vi har til å forbinde oss og føle gjensidighet er ikke intelligent praksis. Å takle forskjellighet gjennom diskusjon (ordet har likheter med concussion –hjernerystelse og percussion – trommeslag) er langt mindre effektivt enn dialog. Ved å lytte til andres idéer og perspektiver, skaper vi forhold der nye idéer blir tatt i mot og der forskjeller kan åpne for større muligheter.  

Helhetlig intelligens er kjennetegnet av at man respekterer eksisterende forskjeller – selv om de kan være vanskelige å håndtere i enkelte situasjoner – samtidig som man anerkjenner underliggende likheter.  Fredskaping har blitt styrket av at «fiender» har spist frokost sammen eller vist hverandre bilder av barnebarn. Enhver ting som kan minne oss om våre iboende likheter, vår felles væren, og som vi enten tar for gitt eller – når det angår «fremmede» – lett kan nekte for eller glemme, gjør oss i stand til å handle intelligent.  

2. Porten for følelser, sansning og det kroppen vet

Det som er felles for alle levende mennesker på jorden er vår kroppslige eksistens. Alle puster, spiser, må kvitte seg med avføring, har behov og fysiske begjær, blir gamle og dør. Kroppene våre gir oss tilgang til kunnskap om andre og vår egen situasjon: Sansene våre orienterer oss, og hvis vi mangler en av dem, vil de andre sansene sørge for å kompensere for den. Å ta i bruk sansene kan være en gave som vi forkaster. Vi tenker, forestiller oss og spekulerer i stedet for å tro på det vi faktisk ser, hører, berører, smaker og lukter på egen hånd. 

Vi har tilgang til – hvis vi lærer oss å bruke det – mengder av kroppsbaserte data som forbinder seg tett med tankene våre: Å splitte tenking og følelser er en foreldet filosofisk oppdeling som reduserer vår helhetlige intelligens. 

Som snakkende hoder kan vi fremføre intellektuelle argumenter uten kontakt med det vi kjenner på i hjertet vårt; mennesker som er uten kontakt med mavefølelsen sin går glipp av avgjørende kilder til informasjon og innsikt; og ved å ignorere det som de dypeste sett «vet er sant», kan de lett la seg forlede til uintelligente avgjørelser og til å benekte vesentlige sannheter. 

Å bli mer fullstendig tilstede i kroppen sin er den vanskeligste porten for noen å gå gjennom: På et tidspunkt i livet har de desensitivisert seg selv for å unngå å kjenne på emosjonell smerte, og denne begrensede måten å oppleve verden på har siden blitt en permanent væremåte som de opplever som «normal». Å gjenvinne dette aspektet ved helhetlig intelligens på et kollektivt nivå er også en utfordring: Så mye av forretningslivet og det offisielle livet har forsøkt å operere kun ut i fra symboler, ord og tall – ved å ta et steg tilbake fra livet. Det kobler oss av fra det virkelige, fra det å ta hensyn til sin egen – og andres – helse og velvære, samt fra kontakt med den ikke-menneskelige verden.

Å være kroppslig forankret gjør oss oppmerksomme på hvordan energitilstanden vår endrer seg sammen med følelsene våre. Når vi eier og uttrykker følelsene våre, kan de i avgjørende øyeblikk flytte fjell eller endre kollektive stemninger. De er springbrettet for at en skal kunne engasjere seg i felles anliggender med naturlig entusiasme. 

Å gi plass til emosjoner og følelser er intelligent. Å feilplassere dem – for eksempel ved å undertrykke dem og late som om de ikke eksisterer, er ikke intelligent praksis; det er det heller ikke når noen bryter ut i sinne og kommer med fornærmelser på destruktivt vis. En intelligent, kroppslig oppmerksom person eller gruppe vet hvordan og når de kan komme med utblåsninger, for så å ta en pause, hvile og ta vare på de andre og ta inn effekten det hadde.

3. Porten til oppvåkning, kunnskap om seg selv og oppdagelse av vår egen vei

Å anerkjenne hvem vi har blitt; hva vi tror på, verdsetter og tar vare på; og hva som er vårt dypeste mål i lyset av den globale krisen; dette er alle måter å gjenkjenne hvem vi er på nytt. Vi kan forsterke intelligensen vår og effektiviteten i måten vi fungerer på ved at vi organiserer våre liv og våre forpliktelser slik at vi kan stoppe og se hva det er vi gjør, i stedet for å jage tankeløst videre. 

Livet er komplekst, det har mange dimensjoner og er oppdelt i forskjellige «verdener» som vi bebor og beveger oss mellom. Hverdaglivets hastighet kan bli for mye for oss, og få oss til å føle oss tynget, forvirret eller overveldet. Det å arbeide for mye, stadig være på nettet, kutte ned på søvnen, følge på nyhetene, overspise, er alle vanlige avhengigheter. Slike avhengigheter gjør det med tiden langt vanskeligere å ta intelligente avgjørelser. 

Kortvarig selvledelse er sentralt for å ta vare på vår helhetlige intelligens. Hver person, hvert team eller organisasjon har sannsynligvis egne erfaringer med å «finne senteret», som de stadig kan trekke veksler på. 

Innsikt fra andre og følsomme tilbakemeldinger er til hjelp for de fleste av oss. Men denne porten oppfordrer oss til å se på oss selv: Til å se gjennom våre valg i livet på nytt, eller målet for det vi driver med, eller den framtidige retningen for teamets kreative arbeid. 

I en verden hvor vi alle tar del i menneskehetens nettverk, har hver enkelt av oss et spesielt sted vi ser livet fra, et bestemt perspektiv basert på vår unike reise gjennom livet. Å bli klar over hva som er vårt eget perspektiv, kan hjelpe oss med å finne skjulte evner og til se hvordan vi kan bidra til å håndtere krisen i verden, enten nå eller i framtiden. Vi lever i en æra der eksistensielle valg ikke bare er noe filosofer diskuterer, men der de er ytterst relevante for oss alle: Vår måte å forholde oss til livet på, spiller en rolle, akkurat som våre valg gjør det, gitt det faktum at vi har bare et liv og tiden er kort.  

For noen – om de er isolerte, utsatte for ekstreme omstendigheter og uten støtte utenfra – kan alle slike aktiviteter som det å rebalansere seg, tenke langsiktig og det å se på eget liv på nytt, virke som en umulig luksus. At en slik reaksjon er forståelig, bør vi akseptere, men det er også slik at mange mennesker i forferdelige situasjoner har brukt de krevende erfaringene sine til å undersøke livet sitt, verdiene sine og valgene de gjør, slik at livet deres får ny kraft og tar en ny retning.

4. Porten for å prøve ut ting og balansere mellom det nye og det velkjente

De som viser helhetlig intelligens er ofte mennesker som stiller spørsmål ved tingenes tilstand, eller som oppfører seg på en måte som fører dem ut i det ukjente. 

Mye i livet vårt er preget av vaner som baserer seg på allerede etablerte normer, konvensjoner, skikker og tradisjoner. De gir oss infrastrukturen som muliggjør komplekse liv og sivilisasjoner. De gir oss måter å gjøre, snakke, tenke og handle på som er normative og forventet. De sørger også for at de som gjør eller sier noe som leder bort fra den vanlige, minste motstands vei, kan bli straffet, uthengt i sosiale medier, eller i det minste vanæret.

Sentralt for helhetlig intelligens er likevel idéen om at det som trengs å gjøre, ofte er i strid med «etablert praksis». Essensen ved vår tilnærming er selve idéen om at menneskelige evner og muligheter ofte ligger skjult og venter på å bli oppdaget, eller de har blitt satt til side eller glemt. Å bringe dem fram – eller å bringe dem tilbake igjen i sirkulasjon etter å ha ignorert dem i årevis – er et eksperiment i seg selv. Noe kan skje som aldri før har skjedd.  

I ethvert projekt, i enhver livsprosess, nasjonal kampanje eller tale gjelder det å finne den balansen som går til hjertet av evnerik praksis: hvor mye skal du trekke på det velkjente og i hvor stor grad skal du prøve ut noe nytt? For mye velkjenthet skaper fare for at det blir kjedelig og at interessen forsvinner – feltet er for trygt og forutsigbart til å fange og beholde oppmerksomheten vår. Alternativt kan for mye nytt og ukjent bli opplevd som ikke trygt nok, for rart og ikke bærekraftig nok. Det som trengs er følsom avveining av hva som vil vise seg å være riktig å gjøre på riktig sted, til riktig tidspunkt. Å utøve helhetlig intelligens er en grunnleggende kreativ oppgave.

5. Porten for ledelse, handlekraft og det å svare på situasjonen


Landskapet som kommer til syne gjennom den femte porten overlapper de andre. Her ligger vekten på at enhver person, gruppe eller organisasjon er en aktiv med-spiller og ikke en avkoblet observatør. Dersom vi alle er aktører i den globale krisen, spiller det en stor rolle hvordan vi aksepterer, motsetter oss, tolker og griper tak i det som trer fram for oss.

Det vi vet er at de som opplever en situasjon sammen med andre – og dette gjelder særlig en krevende, global, eksistensiell utfordring, vil reagere på sin egen måte: De ha forskjellige reaksjoner, de vil ha forskjellige følelser til forskjellige tider, de vil hver for seg ha en oppfatning om hva som virker mulig å gjøre og hva som føles rett eller galt for dem. Engasjementet deres når det kommer til å handle eller bidra, er relevant for om de kan gjøre en forskjell, ta en lederrolle og utnytte sine styrker, talenter og evner.

Også de som hardnakket nekter å reagere og de de som sitter på gjerdet – for eksempel ved ikke å stemme, delta eller synes å bry seg, eller ved å definere seg selv som for uadekvat – reagerer. De reagerer ved å holde igjen energi, ved å overlate det til andre, ved å utsette egen deltakelse til det blir mer «normalt», eller ved å stikke hodet i sanden.

I møtet med en risikabel, krevende eller uvanlig situasjon, og ikke bare i møtet med en global krise – blir vi alle påvirket på forskjellige måter. Reaksjonen vår vil sannsynligvis bli formet av hva vi har lært, av våre interesser, våre håp og vår frykt, og av hvordan traumer og tidligere prestasjoner lever videre i oss. Måten vi reagerer på, er med på å organisere vår levde erfaring – og det er også det vi bidrar mest vesentlig med når det gjelder.

Ledere som aktivt demonstrerer helhetlig intelligens tenderer til å tre fram som de klokeste og mest tillitsvekkende av de som er til stede. De får oss til å bli mer oppmerksomme. Andre – for eksempel, de med tydelige narsissistiske mønstre, eller som er tonedøve, eller bare er opptatt av å oppnå personlig eller politisk dominans – vil sannsynlig demonstrere de spesifikke dimensjonene av helhetlig intelligens bare i forbifarten. Det er selvsagt ingen av oss som er helt gjennomførte eller «helhetlige». Det er ikke meningen med arbeidet vårt å innføre uoppnåelige prestasjonsnivåer eller nye krav mennesker kan slå seg selv i hodet med.

Det finnes gode grunner til å tenke at det er forskjell på situasjoner: I noen situasjoner kan vi reagere kreativt, mens andre situasjoner kan bli for mye for oss. Vi kan føle oss redde eller usikre på oss selv, eller det kan virke umulig å fortsette fordi vi står fast i noe i livet vårt, eller fordi vi vet med sikkerhet at vi ville være til hinder for saken. Når dette skjer, kan vi legge merke til hvordan det å gå inn i situasjonen via andre porter kan støtte oss og gi oss energi og ideer om hva vi kan gjøre eller bli. 

Hvordan vi reagerer på situasjonen kan gjennom dette bli påvirket ved å oppleve solidaritet med andre – vennlighet fra fremmede, akseptering av diversitet, likhet mellom kjønnene. Når vi engasjerer oss sammen med andre i en enorm global utfordring, kan de kroppslige reaksjoner våre fylle oss med en dyp og sjelden opplevd tilfredsstillelse. Det å tre tilbake og integrere omfavnet av det vi er involvert i, kan endre synet vårt på livet og hvilke mål vi har, på måter som vil kunne være stimulerende både for oss selv og andre rundt oss. Når vi oppdager at vi er i stand til å gå ut av komfortsonen og gi oss hen til global handling på vår egen måte, vil det kunne gi ringvirkninger til andre områder av livet vårt. 

Hel intelligens og de fem portene

For å oppsummere: Dette er ikke en «5 kategori-modell», men et sammenhengende syn på dimensjonene som hører til helhetlig intelligens. Perspektivene som portene gir oss adgang til, er begynnelser – og i utforskningen av dem ser vi at temaene de tar opp konvergerer.

Vektleggelsen av helhetlig intelligens kan danne grunnlaget for måten en går fram på. Et eksempel på dette er prekesjappe-tilnærmingen som Beate Midttun og Anita Bolghaug utviklet i Fredrikstad. Idéene fra helhetlig intelligens ble her lagt til grunn for hvordan møter, prosjekter og team-building kunne struktureres slik at de kom alle i møte. For mennesket som art er helhetlig intelligens et enkelt «pensum» å følge: Det gir oss et begrep om hva det vil så å være og handle intelligent som er mer håndterlig enn det som har vært den aksepterte forståelsen av dette i flere tiår.

Disse idéene utvikles stadig – og blir stadig testet i lys av nye erfaringer. De originale ideene stammer fra boken min Future Sense: Five Explorations of Whole Intelligence for a World That’s Waking Up, utgitt av Troubador/Matador i 2015. Du finner mer om helhetlig intelligens på nettsiden vår: www.wholeintelligence.org.

Email: malcolm.parlett@myphone.coop   

(Oversatt av: Per Terje Naalsund)

Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi del 1

Skrevet av Redaksjonen

Laura Perls fokuserte på kroppen i sitt terapeutiske arbeid. Dette er en gjennomgangstone i de mange intervjuene med mennesker som opplevde henne.1 Denne artikkelen gir en kortfattet biografi om Laura Perls og hva hun og andre har skrevet og sagt om hennes kroppsorienterte gestaltterapi.

Av: Henning Herrestad 

INNLEDNING 

Laura Perls var den som, ved siden av Fritz Perls og Paul Goodman, bidro mest til å skape gestaltterapi.2

Hennes mann, Fritz Perls, er allment anerkjent som grunnleggeren av gestaltterapien. I miljøet av gestaltterapeuter er det også mange som framhever Paul Goodmans avgjørende bidrag til grunnboken Gestalt Therapy: Excitement and Growth of the Human Personality fra 1951 (forkortet til PHG etter forfatterne Perls, Hefferline og Goodman).

Laura Perls, derimot, står ikke som medforfatter av noen av bøkene om gestaltterapi. Men hun var leder for The New York Institute for Gestalt Therapy i 40 år, og utdannet generasjoner av gestaltterapeuter. Hun påvirket manges forståelse av gestaltterapi gjennom sin praksis. Og som jeg vil redegjøre for, så hadde hun en større innflytelse på utviklingen av de grunnleggende tekstene enn hun fikk kreditering for. 

HVEM VAR LAURA PERLS?

Laura Perls het fra fødselen i 1905 Lore Posner. Hun var eldst av tre søsken. Familien var velstående, assimilerte jøder, for faren eide en smykkefabrikk. De bodde i byen Pforzheim, som ligger midt mellom Karlsruhe og Stuttgart i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. 

Barndom

Laura var et talentfullt barn. Hun begynte tidlig å spille piano, og senere vaklet hun mellom studier og muligheten for å bli profesjonell pianist. Hun var belest, kjente godt til den tyske litteraturen, og skrev selv noveller og dikt. Hun drev med dans og fikk de beste lærere fra flere ulike danseretninger. Først lærte hun rytmisk dans, basert på ideene til sveitsiske Émile Jaques-Dalcroze (1865-1950). Danselæreren sa at hun ikke skulle kopiere ham eller andre dansere, men kjenne hvordan hun beveger seg i sin egen kropp. Denne vekslingen mellom teoretisk og kroppsorientert arbeid, senere terapi og musikk, driver Laura med hele livet.

Tenårene

Da hun var blitt tenåring fikk hun en danselærer, Else Trier, som var utdannet i Loheland. Loheland var et feministkollektiv kun for kvinner opprettet i 1919 av finske Hedvig von Rohden (1890-1987) og dansk-tyske Louise Langgaard (1883-1974) i 1919. Langgaard var utdannet gymnastikklærer i Norge av Bess Mensendieck. Begge var sterkt inspirert at antroposofi og den antroposofiske bevegelseskunsten eurytmi, og utdanning av danselærere var deres hovedaktivitet. Laura mente Loheland-dansen var inspirert av yoga og tai chi, og her lærte hun om «sentrering» og «jording».

Studier

Laura var eneste kvinne da hun startet på latinlinjen på det lokale gymnaset. Som sekstenåring går hun for første gang i psykoterapi hos en terapeut inspirert av Alfred Adler. Hun var også eneste kvinne da hun startet med å studere juss ved universitetet i Frankfurt. Men hun skiftet til psykologi i 1925, og tok i 1932 doktorgrad i gestaltpsykologi med en avhandling om oppfattelse av farger. Mens hun studerte i Frankfurt lærte hun indonesisk dans og yoga, og i Berlin i 1930 fulgte Laura bevegelsesterapi-kurs med Elsa Gindler. ((Gindlers metode «Spenningsregulering» kom til Norge i 1934 med Wilhelm Reichs samboer Elsa Lindenberg (1906-1990). Lindenberg ble i Norge da Reich emigrerte til USA, og hun underviste i spenningsregulering i mange år. Hennes elev Gro Torgersen leder fortsatt dette arbeidet.))

Møte med Fritz Perls

I 1926, da hun var 21 år gammel, møtte hun den 33 år gamle legen og krigsveteranen Fritz Perls. Fritz’ drøm var å bli psykoanalytiker, og han gikk i læreanalyse. Laura sier hun opplevde han og vennenes psykoanalytiske sjargong så ekskluderende at hun også startet i læreanalyse i Frankfurt. Laura sier at hun var helt klar over at Fritz ikke var i stand til å forplikte seg i et forhold, men hun visste at dette var mannen i hennes liv, og hun var klar for å tåle ham som han var. Selv om hennes familie var sterkt imot det, giftet de seg i 1929 og flyttet til Berlin. I 1931 fikk de datteren Renate. Fritz begynte da i læreanalyse med Wilhelm Reich, mens Laura skrev ferdig sin doktorgrad og begynte å lese om – og gjøre sine egne erfaringer med amming, avvenning og mating av spebarn. 

Jødeforfølgelsene bringer dem til Sør-Afrika

I 1933 kom Hitler til makten. Han begynte straks med forfølgelser av politiske motstandere og av jøder. Fritz og Laura var begge deler, og de måtte flykte, først til Nederland, og så til Sør-Afrika. Både Fritz og Laura mistet store deler av sin slekt og nære familie i Holocaust. En søster av Fritz og en bror av Laura klarte å flykte i tide, sammen med sine familier. Men både moren og en søster av Fritz ble drept, og moren og en søster av Laura og søsterens familie ble drept. I tillegg mistet de begge onkler, tanter, nevøer og nieser. 

Fritz og Laura bodde 13 år i Sør-Afrika. De levde av å drive et psykoanalytisk institutt i Johannesburg. Her var de fri til å utvikle sine egne tilnærminger til psykoanalyse. I 1935 fikk de sitt andre barn, sønnen Steven Perls.

Fra psykoanalyse mot gestaltterapi

I 1936 dro Fritz Perls til den internasjonale konferansen for psykoanalytikere i Marienbad i Tsjekkoslovakia. Han håpet å få anerkjennelse for sin teori om dental aggresjon, som var basert på Lauras studier av mor-barn-forholdet. I stedet opplevde han å bli frosset ut av både Sigmund Freud og deltakerne. De hadde alt ekskludert Wilhelm Reich, og Fritz ble oppfattet som en Reich-tilhenger. De vedtok at de som ikke allerede var lærere i psykoanalyse før de flyktet fra Tyskland, ikke kunne utdanne psykoanalytikere. Fritz og Laura fikk brev om at de som ble utdannet på deres institutt ikke ville bli godkjente som psykoanalytikere. Dette kom Fritz aldri over, og han og Laura definerte seg fra da av som kritikere av psykoanalysen.

Under annen verdenskrig var Fritz psykiater og kaptein i den sørafrikanske hæren. Laura drev instituttet alene, mens han gjorde tjeneste ved et sykehus i Durban og bare var hjemme i helgene. Han hadde late dager ved sykehuset, og fikk tid til å skrive manuset til boken Ego, Hunger and Aggression, som kom ut i Sør-Afrika i 1942.3 I denne boken ble kimen til en (stor) del av ideene bak gestaltterapi presentert, og ifølge Laura diskuterte han alt med henne og to av kapitlene ble skrevet av henne.

Emigrasjon til USA

Da krigen var over, startet utviklingen av det som ble til apartheid-politikken i Sør-Afrika. 

Fritz, som hadde tjenestegjort som psykiater under krigen, fikk ikke fornyet legelisensen sin. Laura og Fritz så en parallell til Hitlers overtakelse i 1933, og bestemte seg for å emigrere til USA. I 1946 dro Fritz fra Sør-Afrika, og etter uker i England og måneder i Canada fikk han visum til USA. Etter å ha strevd med å etablere seg i mange måneder, klarte han å etablere privat praksis som psykoterapeut i New York City. I 1947 kom Laura etter med Renate og Steven, som da var 17 og 12 år gamle. Laura begynte å ta imot klienter omtrent fra den dagen hun ankom. 

De første årene i New York var intense år for Fritz og Laura. Flere av de første klientene til Fritz og Laura ble kjernen i det første gestaltpsykologiske miljøet. Paul Goodman gikk i terapi hos Laura og Ralph Hefferline gikk i terapi hos Fritz. Etter år med intense diskusjoner skrev de boken Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality. I 1949 flyttet de inn i en stor leilighet like ved Central Park. Laura begynte da med terapigrupper.

Leder for The New York Institute for Gestalt Therapy

I 1952 etablerte de The New York Institute for Gestalt Therapy. Laura forteller at det var Fritz og henne, Elliot Shapiro, Paul Weiz og Paul Goodman som grunnla det. De valgte henne som leder (president) for instituttet, og denne rollen hadde hun helt til sin død i 1990. 

Resten av sitt liv arbeidet Laura med å lede instituttet, utdanne gestaltterapeuter og å holde workshops og foredrag rundt i hele USA og Europa. Hun holdt på som individualterapeut og gruppeterapeut til sent på 1960-tallet. Hun fortsatte som lærer og veileder, og med å holde workshops og foredrag, helt til hun døde.


Europeiske reiser

Laura døde i sin hjemby Pforzheim i Tyskland.

Fritz Perls forteller (Perls 1969) at han og Laura besøkte Tyskland igjen alt rundt 1950. Selv fortalte hun at hun besøkte Frankfurt og Pforzheim på en reise til Tyskland i 1959. Etter hvert begynner hun å reise tilbake til Pforzheim hver sommer. Da la hun også inn ferieuker i landsbyen Leogang i Alpene i nærheten av Salzburg i Østerrike.4 Der nøt hun å gå lange turer i fjellet og anonymiteten ved at ingen kjente henne. Etter hvert fikk hun også tilbud om å holde workshops og delta på psykoterapi-konferanser rundt i Europa.

I 1990 var hun svært dårlig da hun kom til sin hjemby Pforzheim. Hun ble lagt inn på et sykehjem og døde der sommeren 1990. Nå ligger både Laura og Fritz begravet i familien Posners familiegrav i Pforzheim.

LAURA PERLS’ BIDRAG TIL GESTALTTERAPI

Mange har vært opptatt av om Laura Perls har fortjent større anerkjennelse for sine bidrag til utviklingen av gestaltterapi. Selv om hun fikk anerkjennelse som leder for the New York Institute for Gestalt Therapy, er ikke hennes navn på tittelbladet av de grunnleggende bøkene om gestaltterapi. Dette var ikke noe hun protesterte på da det skjedde. 

Laura Perls’ biograf, Nancy Amendt-Lyon, mener det satt dypt i Laura Perls hjemmefra å ikke stikke seg fram.5 En av grunnene til dette var antisemittismen, som var sterk i Tyskland lenge før nazistene tok makten. Først i 1972, etter at både Fritz og Paul Goodman var døde, fortalte hun om sine bidrag.

Hun sa også at hun selv var lite glad i å skrive teoriartikler, og selv om hun skrev en del, publiserte hun aldri sine noveller og dikt. Det meste av hennes egne publikasjoner er nå publisert i bøkene Living at the Boundary (L. Perls,  1992) og Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985 (Amendt-Lyons, 2016).

En dyp forståelse av gestaltpsykologi, av felt-tenkning, av holisme og av fenomenologi

Amendt-Lyons skriver om Lauras bidrag til gestaltterapien at det var Laura som hadde en dyp forståelse av gestaltpsykologi, av felt-tenkning, av holisme og av fenomenologi. Dette bidro hun med i diskusjonene med Fritz under skrivingen av Ego, Hunger and Aggression (1942) og i diskusjonene med Fritz og Paul Goodman som var helt avgjørende for boken Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality (1951). 

Laura skriver selv i artikkelen «Concepts and Misconception of Gestalt Therapy» (L. Perls 1992, s 151-142):

«Den gradvise endringen fra en psykoanalytisk til en gestalt-orientering er dokumentert i Ego, Hunger and Aggression (F.S.  Perls, 1969) først publisert i 1942. Jeg bidro med to kapitler som er altoverveiende gestaltiske: «The Dummy Complex,» som er den fikserte gestalt som hindrer endring, og «The Meaning of Insomnia,» som er den ufullstendige gestalt, den uavsluttede situasjon som ikke lar oss få sove. I Ego, Hunger and Aggression gikk vi fra det historisk-arkeologiske Freudianske perspektiv til et eksistensielt-eksperimentelt perspektiv, fra stykkevis assosiasjonspsykologi til en holistisk tilnærming, fra det rent verbale til det organismiske, fra fortolkning til direkte awareness her-og-nå, fra overføring til faktisk kontakt, fra begrepet om selvet som en substans som har grenser, til et begrep om det som selve grensefenomenet i seg selv – som er den faktiske kontaktfunksjonen av identifikasjon og fremmedgjøring. Alle disse begrepene, da fremdeles tentative, ofte forvirrede og forvirrende, ble utviklet de neste ti årene til en mer organisert og sammenhengende teori som ble publisert som Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality (Perls, Goodman & Hefferline, 1951). Dette er grunnboken som jeg fremdeles holder for å være uunnværlig for en full forståelse av gestaltterapi.»6 Blant annet ville de tørke av brystene hennes med alkohol for å drepe bakterier hver gang før hun skulle amme. Hun begynte å reflektere over sine egne erfaringer og inntrykk om amming og avvenning og hvordan man tvang småbarn til å spise: «Sånn som ting blir stappet inn i små barn. Matingen … fører til introjeksjon. De blir ikke gitt nok tid til å tygge.» (Laura sitert i Bocian, 2015, s. 215)

Denne tanken om at tvangsmating førte til et traume som igjen førte til en nevrotisk tilpasning kalt «introjeksjon», var en av grunntankene i Fritz Perls første bok Ego, Hunger and Aggression.

For Laura anga spising retningen for hvordan du forholder deg til verden. I en publisert workshop (L. Perls, 1992) ber hun deltakerne om ikke bare å «svelge» alt hun sier, men å «smake på det, sette tennene i det, tygge på det.»

I workshopen presenterer hun teorien sin om hvordan spedbarnet er i konfluens med moren når det svelger morsmelk uten å tygge:

Barnet begynner å kontakte det utenfor seg når det begynner å tygge.7 Det kommer nå an på måten man mater barnet på, om barnet utvikler seg til å ta seg tid til å tygge maten ordentlig, eller om det må stappe i seg maten for fort, eller ikke får mat som trenger å tygges. Og dette fortsetter på skolen, nå i overført betydning, om barna bare «fôres» med ferdigtygd lærdom som de må stappe i seg før de spyr det ut på eksamen og så glemmer det.

Når barn på denne måten lærer «å svelge» alt ukritisk, støttes en konfluens – først med moren, så med familien, så med skolen og med det politiske systemet. Motsatt blir alt som ikke passer med denne konfluensen fremmedgjort. Og det som ikke passer inn, føler man skyld og motvilje overfor. (L. Perls, 1992, s. 173)

Amendt-Lyon forteller at Laura hele livet var opptatt av hvordan de hun så rundt seg spiste, om de tygget maten lenge eller slukte den i seg. Dette var hun tydeligvis opptatt som del av sitt terapeutiske arbeid også. Dette utgjør en del av hennes kroppsorienterte tilnærming. 

Bevegelse og pust 

Som jeg har nevnt, gikk Fritz Perls i læreanalyse hos Reich i 1931 og 1932 mens Reich var i ferd med å formulere sine teorier om pust og muskelpanseret. I 1933 gav Reich ut boken «Karakteranalyse» (Reich, 1933/1972) der han redegjorde for sin kroppsorienterte terapi.8 Denne boken leste og diskuterte Fritz og Laura med stor interesse. I intervjuet med Rosenblatt nedtoner likevel Laura betydningen av Wilhelm Reichs teorier for sin egen utvikling. Hun sier at Fritz var veldig opptatt av Reichs teorier, men hun hadde denne kroppsorienteringen med seg allerede fra sitt arbeid med dans og spenningsregulering (Amendt-Lyon, 2016, s. 153). 

I artikkelen jeg nylig har sitert (L. Perls, 1992, s 151) skriver Laura at Reichs viktigste bidrag til utviklingen av gestaltterapi er hans teori om muskelspenninger og dannelse av en karakter. Dette som nå kalles «muskelpanseret» er i virkeligheten en fiksert gestalt, en blokkering av den pågående figurdannelsen. Men, sier hun, det praktiske fokuset i terapien på awareness om kroppen, ble en del av gestaltterapi ikke fordi Reich skrev om dette, men fordi hun hele livet hadde holdt på med eurytmi og moderne dans. 

Laura sier hun hadde lest grundig Ludwig Klages bok Ausdrucksbewegung und Gestaltungskraft, og hun kjente til Alexander-terapi og Feldenkraismetoder lenge før utviklingen av Bioenergetics og andre kroppsterapier. «Arbeid med pust, holdning, koordinasjon, stemme, sensitivitet og bevegelighet ble del av min terapeutiske stil allerede i 1930-årene mens vi fortsatt kalte oss psykoanalytikere», skriver hun.

Støtte fra kroppen  

I intervjuene med Keyes (udatert) er det flere som framhever at Laura var opptatt av begrepet «støtte» (eng. «support»). Hun mente Fritz Perls var skyld i at mange mistolket gestaltterapi som en metode der man presser klienten til endring.

Ruella Frank sier, når hun blir intervjuet:

«Laura forklarte at mange former for motstand kommer av mangel på støtte. Hvis denne manglende støtten ikke møtes med respekt, kan man få en boomerangeffekt som gir pasienten enda mer angst. Hennes motto var å gi pasientene så mye støtte som nødvendig og så lite som mulig, slik at de kan lære å oppnå selvstøtte og gjensidig avhengighet.»

«Støtte» betyr her flere ulike ting.

For det første støtte fra terapeuten så klienten blir trygg nok i terapisituasjonen til at endring kan oppstå. Og terapeuten selv har støtte i alt vedkommende har lært seg.

Laura skrev: 

«En god terapeut bruker ikke teknikker. Han vender seg mot en situasjon med den kunnskap, de ferdigheter og den totale livserfaring han har integrert i sin bakgrunn – og med hva enn han har av awareness i ethvert øyeblikk.» (L. Perls, 1992, s. 155)

For det andre: Den støtten klienten finner i seg selv.

Laura skriver:

«Kontakt er mulig i den grad det er tilgjengelig støtte for den. Støtte er hele bakgrunnen mot hvilken den aktuelle erfaring står fram (eksisterer) og former en meningsfull gestalt. For dette er hva mening er: relasjonen av figur til grunn.

Støtte er alt som tilrettelegger den pågående assimilasjon og integrasjon av erfaring for en person, en relasjon eller et samfunn: primær fysiologi, oppreist holdning og koordinering, sensitivitet og mobilitet, språk, vaner og skikker, sosiale manerer og relasjoner, og alt annet som vi har fått og lært gjennom livet. I korthet er støtte alt vi tar for gitt og stoler på, til og med våre oppheng og vår motstand – de fikse ideene, idealer og atferdsmønstre som er blitt vaner for oss nettopp fordi de var støttende den gang de ble formet.» (L. Perls 1992, s. 132-133)

Merk at Laura nevner primær fysiologi, oppreist holdning og koordinering. Dette er den tredje og rent kroppslige betydningen av støtte.

Man kan nesten høre Laura legge ut om dette for Fritz og Paul Goodman når man leser følgende i PHG: 

«For å ha en god holdning, må hodet balansere fritt på overkroppen, uhindret av stramme nakkemuskler. Overkroppen må hvile fritt på hoftebenet, uten at brystet er dyttet ut eller korsryggen er trukket inn. Disse kroppsdelene er blitt sammenlignet med tre pyramider der hver av dem hviler på spissen slik at den kan rotere i alle retninger.» (PHG, s. 180)

Laura forklarer dette slik i en workshop hun holdt i 1980:

«… det er bare mennesket som til slutt har reist seg på bakbena og bruker underkroppen mest til støtte og bevegelse, og overkroppen til orientering og manipulering. Med bedre holdning og mer bevegelighet her, og mer støtte fra hoftene dine, får du en bedre fungering og i tillegg bedre konsentrasjon.» (L. Perls, 1992, s. 171)

Nancy Amendt-Lyon (2016, s. xvi) oppsummerer Lauras kroppsorienterte terapi på denne måten: 

«Hun ba klienter gjøre ting med vilje. For eksempel å puste, å holde pusten eller å overdrive noe for å gjøre det tydelig. Laura likte å eksperimentere med språk og med kroppen, spesielt med pusten og med holdningen. Hun oppfordret deltakerne i grupper til å legge merke til hvordan kroppen støttet dem: «Løs opp i knærne! Se hvordan bekkenet støtter overkroppen slik at den kan bevege seg fritt! Korsryggen skal ikke være svai!»

Lauras kroppsarbeid var konsentrert om kjeven, ryggraden og det å puste helt ned i magen. Hun kunne invitere deltakere til å rulle med hodet rundt og fra side til side mens de pustet inn og ut for å få en bedre følelse av ryggraden sin. Hun kunne også invitere dem til å ligge på gulvet på ryggen, og så først løfte bena opp og over hodet før de senket dem sakte ned mot gulvet, samtidig som de hele tiden holdt følge med pusten.»

I artikkelen «Two Instances of Gestalt Therapy» (L. Perls 1992, s. 93-113), først publisert i 1956, gir Laura oss to casehistorier om klienter hun har hatt.

I begge historiene gis det en utførlig beskrivelse av hvordan klientene sliter med psykosomatiske utfordringer, og hvordan dette langsomt endrer seg gjennom månedsvis med varhetsøvelser. Hun forklarer ikke hva slags øvelser hun eksperimenterer med underveis, men resultatene beskrives både som psykologiske og fysiologiske endringer. Begge klientene blir mindre stive og rigide, og mer myke og bevegelige samtidig som de blir tryggere og bedre i stand til å ivareta sine egne behov. 

Utdrag fra A Workshop with Laura Perls

Disse casehistoriene gir oss ikke innsikt i hvordan Laura arbeidet. En transkripsjon av et opptak av en workshop som Laura holdt i 1980 i New York City gir derimot et unikt innblikk i hvordan Laura arbeidet terapeutisk.

 Her følger et lite utdrag av Lauras dialog med en deltaker, en kvinne ved navn Jan: 

(Til Jan): Hva tenker du på?

Jan: Akkurat nå bare beveget jeg på foten. Denne foten som er sliten av å ha på høyhælte sko og trampe rundt i Central Park. Jeg beveget foten og det kjentes godt.

Laura: Klarer du å gå med høye hæler?

Jan: Tja, det er et godt spørsmål. Jeg har stort sett gjort det de siste par timene. Klarer jeg det? Jeg har i alle fall gjort det.

Laura: Bare gå uten dem, og så gå med dem. La oss se hva som endrer seg … Ja, ryggraden er ganske svai.

Jan: Jeg har et alvorlig problem med ryggen.

Laura: Sikkert.

Jan: Sikkert hva da?

Laura: Når det er en slik tilvendt spenning, da har du et ryggproblem.

Jan: Jeg vet ikke hva som kom først. Du har tydeligvis en oppfatning om hva som kom først.

Laura: Denne spenningen i ryggen, som leder til spenning i mellomgulvet og til redusert pust, er den sentrale måten å utøve selvkontroll på. 

Jan: Det er jeg god på. Det er riktig.

Laura: Og til å redusere din egen energi. Det å ikke bruke det åpne rommet i brystet ditt, i lungene dine.

Jan: Det kan sikkert stemme. Jeg tror jeg har gjort det i lang, lang tid. Det har blitt til en godt etablert vane nå.

Laura: Jeg legger også merke til at du slipper ut pusten og så snakker du når du nesten ikke har luft igjen, og da blir stemmen din lavere og lavere.

Jan: Det var jeg ikke klar over.

Laura: Prøv å gjøre det med vilje.

Jan: Se. Jeg kan snakke uten luft. Den er veldig lav.

Laura: Det er slik du snakket nå nettopp.

Jan: Og jeg var ikke klar over det. Jeg kan ikke stå stille så veldig lenge, for ryggen min begynner å verke, og jeg må bevege meg.

Laura: Jeg er sikker på det, ja.

Jan: Du er ikke overrasket.

Laura: Du kunne gjøre en tilsvarende øvelse liggende på gulvet.

Jan: Jeg tror ikke jeg vil det i dette antrekket.

Laura: Du trenger ikke gjøre det nå, og du får ikke noen resultater av å bare gjøre det en gang. Dette er noe man virkelig må arbeide med. Du kommer til å finne at hvis du har den typen støtte, så øker energien din og du holder ut lenger.

(L. Perls, 1992, s 169-170)

I dette glimtet av Lauras arbeid kjenner vi igjen hvordan hun ber klienten eksperimentere for å skape økt varhet.

Hun ber Jan gå med og uten høye hæler og legge merke til forskjellen. Hun ber Jan om bevisst å slippe ut pusten før hun snakker for å gjøre henne oppmerksom på måten hun bruker pusten på når hun snakker. Hun foreslår at hun skal legge seg ned på gulvet, men det blir for utrygt for Jan. Dette er ikke en terapisituasjon, men en workshop der Laura bruker mye tid på å undervise og har en hel gruppe hun skal engasjere, så framfor å bruke mer tid på Jan, så avslutter hun med en oppfordring til å jobbe videre på egenhånd. 

Vi legger merke til at hun ber klienten om å gjøre ting med vilje og å overdrive enkelte bevegelser. Hensikten med dette var å øke klienters oppmerksomhet om hvordan de holdt seg tilbake. Dette kan, i følge PHG, åpne for å undersøke hva retrofleksjon, som avsplittet selvfunksjon, ivaretar (jfr. del 2 av denne artikkelen).

Vi kan også se at hun var opptatt av språk. Når Jan sier at foten er sliten av å tråkke rundt i høye hæler framfor å si at hun er sliten, trer splittelsen mellom kropp og selv fram.

Når hun formaner deltakerne om å løse opp og rette seg opp, er det nok mest en forklaring på hva som er sunn fungering framfor en tro på at slike spenninger kan angripes direkte. I så fall er hun ikke tro mot sin egen teori. Hennes fascinasjon for hvordan folk spiste er helt i tråd med hennes teori om introjekter. 

Avslutning

Jeg har beskrevet Laura Perls vei fra barndommen i Pforzheim til å bli leder for The New York Institute for Gestalt Therapy. Hennes innflytelse på gestaltterapi kom av at hun hadde denne rollen i 40 år, var terapeut, utdannet gestaltterapeuter og holdt foredrag og workshops i hele USA og Europa.

Jeg har også beskrevet hvordan Laura, selv om hun publiserte lite, har hatt en viktig innflytelse på utviklingen av gestaltterapi fordi mye av det Fritz Perls og Paul Goodman skrev var basert på hennes ideer og erfaringer. Jeg har gjengitt tema hun selv snakket og skrev om som kroppsorientert terapi – det å møte klienten ansikt til ansikt, om tygging og introjekter, om kropp og pust og det å få støtte fra kroppen. Til slutt har jeg gjengitt utdrag av en workshop som viser litt hvordan hun faktisk arbeidet. 

Men noe mangler i denne framstillingen. Det som mangler er en forklaring på hvordan det Laura Perls her gjør er forankret i teorien om selv og kontaktsyklusen. Dette vil jeg forsøke å rette på i del 2 av denne artikkelen. 

Litteratur

Amendt-Lyon, N. (ed.) (2016). Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985, Cambridge Scholars Publishing.

Bocian, Bernd (2010).  Fritz Perls in Berlin 1893-1933 – Expressionism – Psychoanalysis – Judaism, EHP – Verlag Andreas Kohlhage. 

Gregory, Susan (2015). Gestalt therapy’s embodied styles. I: British Gestalt Journal, 24 (1), s. 39-44.

Keyes, Heather Ann (n.d.) http://humansofgestalt.com/ Humans of Gestalt – Robert (Bob) Reznick Remebering Laura Perls. https://www.youtube.com/watch?v=wjceiAjlF68&list=PLrqWOBx5ue3keduIddKKzXzo8GzmUUqCm&index=4&t=1808s

Perls, F.S. (1942/1969) Ego, Hunger and Agression. Vintage Books.

Perls, F.S. (1969) In and Out of the Garbage Pail. Real People Press.

Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1951/1996) Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality. Suvenir Press. 

Perls, L. (1992). Living at the Boundary. The Gestalt Journal Press.

Reich, W. (1933/1990). Character Analysis, 3. utg. Farrar, Straus and Giroux.

 

 

 

 



  1.  Se Remembering Laura Perls filmene på https://www.youtube.com/@humansofgestalt6071/videos [↩]
  2. Denne biografien bygger på biografien til Amend-Lyon (2016) og intervjuene med Daniel Rosenblatt i (Perls 1992) og (Amendt-Lyon 2016), samt på Bocian 2010. [↩]
  3. Ego, Hunger and Agression ble først utgitt i Syd-Afrika i 1942, i nytt opplag i 1945, så i London i 1947, i San Francisko i 1966 og i New York i 1969. [↩]
  4. Amend-Lyon (2016, s. xiii) skriver at da hun traff Laura i 1976 «fremdeles tilbrakte flere måneder i Europa hver sommer og nøt å feriere i de østerrikske alpene.» Når hun begynte med dette, har jeg ikke funnet informasjon om. [↩]
  5. Nancy Amendt-Lyon, var på besøk i hjembyen New York i 1976 da hun fikk høre om Laura. Nancy hadde startet å utdanne seg til Gestaltterapeut i Østerrike, og tok kontakt med Laura, som inviterte henne hjem til seg. De ble gode venner, Nancy begynte å arrangere workshops med Laura i Østerrike. I 2013, 23 år etter at Laura døde, ringte Lauras datter Renate henne og ba Nancy om å ta seg av utgivelsen av Lauras etterlatte notater. Hun er kanskje den som har gitt den grundigste biografiske beskrivelsen av Laura. [↩]
  6. Alle oversettelser er gjort av forfatteren))

    Jeg har uthevet hennes «vi». Det var ikke Fritz, men Laura og Fritz, som utviklet alle disse ideene, dvs. som skapte gestaltterapi slik vi kjenner den.

    Ansikt til ansikt

    Det var Laura som først sluttet med å ha klienten liggende på en divan mens hun selv som terapeut satt ute av syne. Hun ville se hvordan klienten pustet, ansiktsuttrykk og fakter. Når hun først satt og så på klienten, var det naturlig at klienten også fikk sitte og se på henne framfor å ligge på en divan foran henne (Amendt-Lyon, 2016: ixii).

    Ifølge Bob Resnick mente Fritz Perls i begynnelsen at fokus på bevegelser og kropp var noe tull (Keyes udatert). Laura fikk klienten til å bevege seg på gulvet så hun kunne se hvordan klienten gikk, hvordan holdningen var og hvordan klienten støttet overkroppen på underkroppen. 

    Om tygging og introjekter 

    Som jeg var inne på tidligere, var Laura en oppmerksom mor. Da hennes første datter ble født i 1931, reagerte Laura sterkt imot sykehusets forsøk på innføring i «regimented feeding» for mødre. ((Min egen farmor fødte sitt første barn i 1929, og jeg husker hun fortalte at hun led fordi de på sykehuset bare ville la henne amme til faste tider uansett om den nyfødte lå og skrek. De hadde en oppfatning om at det var usunt å ikke spise til faste tider, og det måtte spebarn bare tilvennes fra fødselen. [↩]

  7. Til dette kommenterer Kepner (1999) at senere spedbarnsforskning har vist at individueringen (differensieringen fra mor) starter mye tidligere enn når barnet får tenner. [↩]
  8. Ifølge Susan Gregory (2015) var Wilhelm Reichs idéer også inspirert av Elsa Gindler, via Reichs samboer, Elsa Lindenborg som var Gindlers elev. [↩]

Erfaring er aldri gitt, den må gjøres! 

Skrevet av Redaksjonen

Ruella Frank, eller for mange bare Ruella, er et navn som har fulgt meg fra jeg startet på gestaltterapistudiene. Hun kom inn i mitt liv med min lærer, Marina Berg som hadde studert med Ruella. Ruella Franks teori om de grunnleggende bevegelsesmønstrene er en del av pensum ved Norsk gestaltinstitutt, og mange av våre gestaltkollegaer har deltatt på Ruellas utdanning i Developmental Somatic Psychotherapy.

Av: Heidi Gaupseth

Forfatter: Ruella Frank
Tittel: The Bodily Roots of Experience in Psychotherapy
Forlag: Routledge 2023


“Laura taught me how to wait or stay with what is happening in the moment-to-moment of therapy. In the process of doing, she taught me the experience of being.”

Frank skriver i denne boka om de kroppslige røttene til erfaring i psykoterapi. En teori som beskriver hvordan kroppen og dens bevegelse helt fra fosterlivet former ens erfaring og opplevelse av å være i verden. Hennes grunnleggende tese er at en bevegelsesbasert forståelse av hvordan erfaring utvikles gjennom prosessen med å kontakte, alltid og allerede utvikles gjennom samhandling, som er dynamisk, kontekstuell og relasjonell (s. 127).

«… all six fundamental movements are the potentiality of the organism waiting to be invited out by the possibilities of the environment…all movements conjoin to support the forming of experience or contact.» 

Fenomenologisk språk

Å sette ord på erfaring er i seg selv en abstrahering fra den direkte erfaringen, men Frank viser oss hvordan vi kan gjøre dette i en språkdrakt som gjør fenomenene hun beskriver og utforsker gjenkjennelig for meg. Jeg får ikke behov for å diskutere betydningen eller hennes tolkning, jeg ser hvordan. En delt mening vokser fram i terapisesjonene som hun viser flere av i boka, og som jeg ser gir mening for klienten i denne situasjonen. Behovet for å navne, sette en diagnose eller sammenligne blir overflødig. Jeg ser henne for meg sittende på gulvet, sakte og smilende stiller hun sine spørsmål ledsaget av en form, en gest, en bevegelse, mens hun observerer og sanser klienten og venter på hvordan klienten sanser og viser seg for henne («Sensing you, sensing me, sensing you»). Hennes oppfølging er alltid knyttet til det som åpenbarer seg i situasjonen: «Stay with what is» – det er alltid noe der. Vi trenger ikke søke i analysen, i det som eventuelt ligger bak, før, under eller andre steder. Historien, klientens og terapeutens, viser seg i situasjonen her og nå. 

Frank skriver, og jeg er enig, at målet med psykoterapi er å utforske fenomenene slik de vokser fram i en kreativ tilpasning, og den funksjon denne formen har for klienten, framfor å søke årsaken til at klienten gjør som hen gjør. Fenomenene vi utforsker, det vi ser, kjenner, berører, hører og noen ganger også smaker og lukter, oppstår i dyaden klient-terapeut og må utforskes og fortolkes i denne, konkrete terapisituasjonen. Terapeutens oppgave er å gjøre seg tilgjengelig for klienten gjennom det Frank beskriver som «kinestetic resonance» (s.kap 2), og engasjere seg i hvordan klienten kontakter omgivelsen her og nå. Terapeuten fasiliterer og er del av, en situasjon som klienten kan hente relasjonell støtte fra, og slik gjøre en ny erfaring mulig. Slik kan klienten erfare en ny form som kan gi opphav til en ny historie, en ny tanke om hvem klienten kan bli og være i verden.

“Movements that support contacting, a reaching-for-grasping-onto-pulling-toward-releasing-from always in cooperation with the experience of yielding-with-pushing-against, describe an evolving intentionality. Intentionality is composed from something prior that shades the novelty of the moment with something familiar. Both the familiar and the novel support the capacity to co-inaugurate the next to come.” (s. 103)

Traumene viser seg i formen

Gestaltterapiteorien har blitt kritisert for verken å ha en utviklingsteori eller en traumeteori. I denne boken finner jeg god dekning for at gestaltterapiteorien er grunnleggende begge deler: En teori om utvikling og en teori som beskriver traume som fenomen. Frank viser i denne boken hvordan vi kan forstå og arbeide med traumer ved en fenomenologisk og holistisk tilnærming. På mange måter er dette dagligdagse tilstander og erfaringer, men psykologisert og forstått i et medisinsk paradigme har det blitt merkelapper som objektiviserer og skaper berøringsangst. Frank beskriver hvordan hun utforsker klientens subjektive erfaring av en traumatisk tilknytning (les: rigid, fiksert, gjentakende) i dyaden klient – terapeut. Den viser seg i de grunnleggende bevegelsene, i skikkelsen og hvordan vi i denne situasjonen tar form, sammen. Ingen vurdering av rett eller gal form, ingen lineær forklaring av årsakssammenheng eller fordeling av skyld, men i en inkrementell, dialektisk, utforsking av de subjektive erfaringene her og nå og der all informasjon sidestilles og er like viktig. Nøkkelen til å forstå Franks tilnærming, ligger i ordet «forming» («forming form» lik betydning på norsk og engelsk). Frank insisterer på at alt er i en stadig, dynamisk tilblivelsesprosess der formen endres i utveksling med omgivelsene. Når formen blir fast og rigid, handler det da om en fiksert form, også kalt traume. Hun er etter mitt skjønn tro mot det helt grunnleggende i gestaltteorien – teorien om selv forstått som prosess. Alt er flux.

“The developmental trauma, originating in the there-and- hen of an earlier relationship, must be addressed as it emerges in the here-and-now.” (Frank, 2022, s.120)

Frank går til røttene

Ruella Frank startet karrieren som profesjonell danser og koreograf, men ga opp denne etter en skade. Hun har praktisert yoga og studerte ulike bevegelsesuttrykk før hun ble student hos Laura Perls ved The New York Institute of Gestalt Institute. Frank grunnla og driver Center for Somatic Studies i New York og underviser over hele verden, nå for det meste digitalt 
Tidligere utgivelser: Body of Awareness: A Somatic and Developmental Approach to Psychotherapy (2001, GestaltPress). The First Year and the Rest of Your Life: Movement, Development and Psychotherapeutic Change (2010, Routledge) med Frances La Barre

Frank innleder boken med å anerkjenne de som har gått før henne, og som hun står på skuldrene til. «There is no such thing as a new idea», skriver hun. Hun trekker bl.a. fram Laura Perls som den som lærte henne å være med det som er. Denne anerkjennelsen, viser meg at Frank er tvers gjennom plantet i en feltteoretisk og eksistensiell tenkning. Hun erkjenner at uten de andre er hun ingen, og i denne sammenhengen føyer hun seg til en lang tradisjon av filosofer, psykoterapeuter, dansere m.fl., og hun utvider og går videre der de slapp. For meg går Frank til røttene av gestaltterapien, og hun skriver ut det som jeg finner grunnlaget for i Gestalt Therapy (PHG, 1952), gestaltterapiens grunnbok. Jeg har den samme begeistringen og respekten for gestaltterapeuter som George Wollants og Jean Marie Robine, som også framhever den banebrytende tenkningen som ble presentert i Gestalt Therapy i sine bøker. I denne sammenheng passer det seg også for meg å vise min takknemlighet til mine læremestere, Marina Berg, Daan van Baalen og Gro Skottun som har, nærmeste på «brutalt» vis, lærte meg en fenomenologisk og feltteoretisk holdning som sitter i ryggmargen min. Gestaltterapiens fortolkning av loven om pregnans – at vi alltid gjør så godt vi kan gitt de samlede ressursene i situasjonen, var tung å fordøye, men nå er det ingen annen måte for meg å forstå og møte menneskelig handlinger og erfaringer på. Alt annet skaper bare mer ensomhet og fortvilelse. 

Denne boka er et «må ha»!

Kjøp denne boka, lese den, legg den bort og les igjen. Den kan være et som et oppslagsverk som du stadig kan få mer ut av etter hvert som du utvikler deg som terapeut og menneske! Frank skriver i denne boka ut sin teori om erfaringens kroppslige røtter i et presist fenomenologisk språk. Er du opptatt av å øve opp din bevisste væren, din kinestetiske resonans, og å utvikle et fenomenologisk språk som terapeut, er boken er et skattkammer av «onelinere», som beskriver det sansende mennesket på en måte som vanskelig lar seg oversette til norsk uten å miste sin poesi og mening. Boken må erfares. Gled dere og god lesing!

 

Skeive figurer mot heteronormativ bakgrunn

Skrevet av Redaksjonen

Queer som verb

Et iøynefallende trekk som peker seg ut før boken en gang er åpnet, er hvordan substantivet queer er blitt et verb og dermed indikerer aktiv handling. Man er ikke queer, det er noe man gjør. I gestaltsammenheng vil det å kunne forstå beskrivelser som faktiske handlinger utvide handlingsrommet vårt, ettersom en viktig del av gestaltterapien – eksperimentene og det praktiske – nettopp er handlinger.

Av: Monica Øyvordatter Wegling

Forfattere: Ayhan Alman, John Gillespie, Vikram Kolmannskog (redaktører)
Tittel: Queering Gestalt Therapy
Forlag: Routledge 2023


Hvor anvendelig begrepet enn er, følger det noen utfordringer med å finne en brukbar norsk term. Selve begrepet er uproblematisk da både queer og skeiv har blitt brukt i norsk forskningssammenheng siden 1990-tallet, og følgelig er godt innarbeidet. Like innarbeidet er ikke det skeive i aktiv form, og en tilsvarende oversettelse blir ikke like heldig. Fordi begrepene som substantiv fremdeles går om hverandre i forskningssammenheng, kan det være akseptabelt selv for en riksmålstilhenger å benytte begrepet «queer» inntil noe bedre foreligger.

Boken synes ambisiøs i at målgruppen ikke bare er terapeuter, men i hovedsak alle som kan lese. Man kunne frykte at hvis man vil nå nærmest alle med interesse for faget og tematikken, ville det gått på bekostning av fokus og at boken ville blitt for altomfattende. Det gjøres imidlertid raskt klart at det forutsettes en viss gestaltfaglig bakgrunn hos leserne, og boken kan dermed heller sees på som en varm invitasjon inn i gestaltterapiverden enn det motsatte. Artiklene går ikke i kompromiss med bokens hensikt, som er å fylle et faglig tomrom i gestaltfaget. Går vi utover de faglige rammene og ser målgruppen fra et erfaringsperspektiv, kan det likevel være en leserprofil som kan ha særskilt nytte av lesningen, nemlig den gjennomsnittlige cis-kjønnede, heterofile terapeuten. Med fare for å fremstå som fordomsfull er kunnskapen om tematikken blant mange terapeuter nokså mager, og da særlig om det heteronormative som kulturelle briller vi er født med og ikke bare som tema som kommer opp i terapirommet.

Artikkelsamlingen består av tekster fra 14 ulike forfattere, inkludert Lynne Jacobs’ (omfattende) introduksjon/forord, som alle har et bredt spekter av kompetanse og erfaring innen feltet. Redaktørene har gjort en god jobb i å sortere ut relevante og gode tekster, som gir et godt spenn i tematikken.

Heteronormativitet

Vikram Kolmannskogs artikkel om det svært viktige temaet heteronormativitet i terapirommet er en lett omarbeidet versjon av en tidligere publisert artikkel. Teksten er god, men en utgivelse som denne boken hadde fortjent en nyskrevet tekst. Særlig med tanke på at den uttalte målsettingen med utgivelsen er å styrke feltet med litteratur og kunnskap.

Når det er sagt er bidraget svært viktig, eksempelvis når han belyser den internaliserte heteronormativiteten ved å bruke seg selv som eksempel (s. 136). Interessant er også betraktninger omkring queer vs gay i lhbt+ alfabetrekken. Han påpeker begrensningene som ligger i å definere seg strengt som G, noe som også gjelder heterofile som får en like trang og statisk boks å bo i.

Terapeutens utfordringer med å møte det normbrytende tas også opp i Rebecca Waletichs opplysende artikkel om å behandle klienter med kjønnsdysfori. Fordi kjønnsidentitet er et underliggende premiss i kulturen vi der del av og ikke nødvendigvis et uttalt tema i terapien, går tematikken under radaren for mange (heteronormative cis-) terapeuter.

En innvending fra den heteronormative leseren kan være de tilsynelatende smale temaene, som Miriam Graces artikkel om kvinner som står frem som lesbiske i godt voksen alder (late-in-life). Hvor utbredt er en slik situasjon, vil man kanskje spørre. Men nettopp her viser boken sin relevans ved å hente frem problemstillinger tilhørende en marginal gruppe, og via det introdusere oss for et større og mer generelt tema. I teksten introduseres vi ikke bare for problemstillinger som angår kvinner som har levd heterofilt og kommer ut av skapet som voksne, men den er en svært god beskrivelse av de heteronormative forventningene vi omgir oss med og betydningen av rollemodeller. Dermed berøres også konsekvensene av at temaer som handler om det dypeste og mest grunnleggende i ens identitet enten går under radaren eller enda mer dramatisk; blir ansett å være et isolert tema som er relevant kun hvis det blir relevant i terapien. Artikkelen presenterer dermed viktig kunnskap om en gruppe som er større enn mange tror, men også betydningen og styrken av fenomenet heteronormativitet i samfunnet generelt og at det også eksisterer i terapirommet.

Dette er et begrep som går igjen i boken, men det viser seg at å peke på det normative ikke kan gjøres for mange ganger.

Betydningen av egenerfaring

Flere av bidragene er en blanding av faglig etterprøvbare fakta og forfatterens egenerfaring, og skrives i jeg-form. Dette bryter med den sedvanlige akademiske genre, der forfatteren skal bidra til å formidle faget og forskningsresultatene på en objektiv måte og holde egne preferanser utenfor. I denne artikkelsamlingen er bidragene som tar utgangspunkt i forfatterens personlige fortellinger derimot relevante av flere grunner. Både gjør det tekstene tilgjengelige for en større lesergruppe, da det rent formidligsmessig legger seg på et halv-akademisk nivå som gir mening for flere. Men viktigere er betydningen av fortellingene som empirisk grunnlag for faglige slutninger. Det foreligger mye forskning på queer-tematikk, og problemstillingene er både kjente og anerkjente. Det kan imidlertid se ut til at en rekke gestaltterapeuter anser seg selv unntatt denne problemstillingen fordi vi jobber fenomenologisk.

Vikram Kolmannskog påpeker dette i sin artikkel der han viser til innvendinger fra gestaltterapeuter som viser til at vi er trent i å oppdage antakelser og projeksjoner (som eksempelvis det heteronormative). Men som han skriver, også gestaltterapeuter er en del av en heteronormativ verden, og vi vil ha med oss dette normsettet også i terapirommet ((s- 142).

Tekstene er derfor av særskilt stor betydning for å formidle at gestaltterapeuter ikke er noe unntak. Mangelen på forskning og dermed belegg for betydningen av kjønns-og seksualitetsmangfold også i terapirommet til gestaltterapeuten, kompenseres delvis med forfatternes egenerfaring som tross alt ikke kan bestrides. Fordi også disse artiklene er utstyrt med omfattende referanselister og ikke kun er personlige betraktninger, vil de også stå seg som viktige faglige bidrag selv om de ikke ville holdt i en forskningssammenheng.

Etablere ny terminologi og horisont

Bokens eneste norske bidrag, foruten den ene redaktørens, er signert Elsa Almås som utfordrer både tokjønnsmodellen og ideen om at kjønnsidentitet og seksualitet er statisk og medfødt. Denne tematikken er i ferd med å bli betent både faglig og politisk, men teksten fremstår balansert og nyansert, og vi presenteres for mange nye perspektiver som vi kan ta med inn i hverdagen vår, så vel som i terapirommet.

Bokens betydning og forbedringspotensial

Som redaktørene selv påpeker, er det uheldig at redaksjonen består av kun menn. Dette er både uheldig og unødvendig. De hevder å ha søkt høyt og lavt for å finne en kvinnelig bidragsyter uten hell, men som i alle andre sammenhenger der menn går av med seieren i representasjon – om det er styreverv, redaksjonsmedlemmer eller prominente stillinger – handler det ikke om mangel på kvinner å ta av, men innsatsen som er gjort for å finne noen. Menn rekrutterer menn, og når noe annet hevdes handler det som regel om gammel vane og ikke praktiske forhold som tilgjengelige ressurser.

Selv om redaksjonen har gjort et godt arbeid i å sikre tematisk mangfold og faglig spenn, vil det i en slik publikasjon (heldigvis) alltid være perspektiver og felt som ikke blir dekket. Gitt bokens begrensede omfang (140 sider) og at det hele er et nybrottsarbeid, skal vi likevel være godt fornøyd med spennet og omfanget av temaer.

Boken styrker seg som anvendelig fagbok ved å ha en god indeks selv om denne med fordel kan utvides ved et senere opplag. For at boken vil få et langt liv med flere opplag er det ingen tvil om, i at den fyller et stort kunnskapshull innen vårt eget fagfelt, men også innen kjønns- og seksualitetsfeltet generelt.

En forkortet versjon av denne bokomtalen ble trykt i Gestaltteraputen 2023.  

Borderline-bølgen og dens konsekvenser for gestaltterapien

Skrevet av Redaksjonen

Gianni Francesettis «fundementals of phenomenological gestalt psychopathology» er en bok som begeistrer meg, men som også utfordrer. Den utfordrer indirekte praksisen til det vi kan kalle for relasjonell gestaltterapi med vekt på samskapingen mellom klient og terapeut og argumenterer for en nyfenomenologisk vending. Begrunnelsen for dette er at vi må innstille oss på å behandle den dominerende formen som lidelser ikler seg i samtiden, nemlig i form av borderline. Boka gjør meg klar over at det ikke er uproblematisk å se på gestaltterapi som én type praksis: Det psykopatologiske perspektivet er et annet enn det relasjonelle klient-perspektivet.

Bokkritikk av: Per Terje Naalsund

Forfatter: Gianni Francesetti
Tittel: fundamentals of phenomenological gestalt psychotherapy
a light introduction (oversatt av Nuia Maldonado Bellido)
Forlag: l’exprimerie des paroles parlantes, 2021, 152 sider

Italia-skolen

Er det mest innflytelsesrike gestaltterapimiljøet i Italia for tida? Det er mange jeg kjenner som drar til Italia på kurs og lærer av den italienske skolen i gestaltterapi. I forordet gir Francesetti en liten skisse over utviklingen av denne skolen, som begynte med at Margherita Spagnuolo Lobb og han hadde felles kurs, og som så ble til et Torinobasert institutt drevet av han og Michela Gecele, en tjekkisk avlegger i Praha drevet av Jan Roubal, og en parallell virksomhet hos Margherita Spagnuolo Lobb med sentrum på Sicilia. Skolen har også blitt innflytelsesrik gjennom at de har publisert mange bøker gjennom et eget forlag. Her i Norge er denne virksomheten blitt gjort godt kjent av Rolf Aspestrand gjennom en artikkel i Gestalt og en i Gestaltterapeuten. 

Gestaltterapi og psykopatologi

Denne boka formidler grunntankene bak denne tilnærmingen til gestaltterapi, eller psykopatologi. Jeg skriver det slik, for når jeg leser boka merker jeg at den deler seg i to for meg. Den handler jo delvis om psykopatologi, og det er denne delen jeg blir begeistret av. Men den fremsetter også en påstand om hvordan gestaltterapi skal utøves, og det er her jeg merker at jeg får behov for å skille tydeligere mellom psykopatologisk gestaltterapi og relasjonell gestaltterapi enn det jeg oppfatter at Francesetti gjør i denne boka. Dette er også et skille mellom å forholde seg til de som tar i mot terapi som pasienter i det ene tilfellet og klienter i det andre. Jeg merker dessuten godt at det er fristende å ha tillit til Francesetti: Når noen behersker et fagfelt så godt som Francesetti behersker psykopatologien, må jeg mobilisere mye for å kunne være kritisk til presentasjonen hans av en fenomenologisk gestaltterapi. Det er over et år siden jeg leste boka hans første gang, og jeg har tenkt mye på den siden, ikke minst takket være Rolf Aspestrands gode innføring i forrige Gestaltterapeuten. 

Gode innføringer

Jeg vil begynne med begeistringen. Det er mye jeg kunne tenkt meg å hente fram fra denne boka: Her er det et godt innføringskapittel i traumeforståelse som legger vekt på at neglisjering og fravær av omsorg står bak større andel av lidelser enn traumatiske opplevelser. Det er et tankevekkende kapittel om hvordan voldelige aggresjon kan forstås som smertelindring, og et grundig kapittel om hvordan vi kan forklare at psykisk lidelse fremstår som arvelig. Han presenterer også en oversikt over forskjellige lidelser der han fordeler dem ut i fra bakgrunnsfaktorene neglisjering eller overgrep og hvordan de gir utslag i former med gradvise overganger fra psykose via borderline til nevrose for de mest funksjonsfriske. Som en kortfattet innføring i psykopatologi – læren om lidelser, er dette en genial bok! 

Befriende om diagnoser

Det er befriende å lese om psykopatologi og diagnoser fra gestaltperspektivet til Francesetti. Han har en forestilling om diagnoser som inkluderer mer enn DSM og ICD, og han omtaler med ironi hvor lettvint det er å overse at det er forskjell på det å gi en diagnose og det å følge den tekniske protokollen som ofte hører med. Som han skriver: Følger du protokoller, trenger du ikke å møte pasienten med  oppmerksomhet, trenger du ikke bruke tid på å tenke på pasienten, utforske pasientens subjektive opplevelse, historie og kontekst, undersøke om pasienten er noe mer enn diagnosen han har fått, lete etter meningen bak symptomene og måten relasjonelle aspekter av lidelsen trer fram i møtet med terapeuten eller hvordan terapeuten selv kan bidra til denne diagnosen… Her er det lett å se for seg at kvalitetssikring og effektivitet går hånd i hånd mens pasienten lurer på hva som skjedde med henne.  

Lidelsesformer

For Gianni Francesetti er psykopatologi læren om hvordan lidelse finner former å uttrykke seg gjennom. Hver pasient/klient bærer sin lidelse på sin egen måte, og må, slik Francesetti beskriver i sine artikler om ytre og indre diagnostisering, møtes med en dobbel bevegelse der vi holder oss fast i kunnskap om lidelser og slipper taket for å følge pasientens egne mønstre. Et sentralt poeng for Francesetti er at vi ikke kan diagnostisere lidelser uten også å vurdere hvordan vi ville diagnostisert samfunnet vi lever i.  Klienter er formet av samfunnets krefter, og det samme blir måten de bærer lidelsen sin på. For å forstå psykopatologi må vi derfor i like stor grad sette oss inn i f.eks. sosiologisk tenking som medisinsk tenking. Kreftene i samfunnet påvirker formen som lidelser tar, ikke bare i form av materielle faktorer, men også psykososiale, blant annet ved å avgjøre hva som er sosialt akseptabelt å lide av, akkurat nå.

Borderline-formen

Sentralt i denne boka står borderline-fenomener, og et av hovedbudskapene til Francesetti er at borderline har nå blitt den foretrukne formen for (psykopatologisk) kreativ tilpasning til livet vi presses til å leve. De to andre dominerende formene som psykopatologi kan ta, psykose og nevrose, forekommer nå mindre – det er som om det å «bli» borderline er blitt en lett tilgjengelig form for oss, mens nevrose og psykose krever mer spesielle omstendigheter.

For Francesetti er borderline en diagnose det også gir mening å forstå samtiden og oss selv ut ifra. I en tid der det meste skjer i høyt tempo, og der det nye ikke rekker å bli gammelt før noe nytt melder seg for oss, rekker vi ikke å stabilisere oss og forstå hva som skjer med oss. Vi lever i en tid i ubalanse. Dette gjør oss alle utsatte for å måtte forme våre opplevelser ut ifra forutsetninger som ligner de som skaper borderline-tilstander. Dette betyr ikke at folk flest i dag lider av borderline, men det betyr at vi må være oppmerksomme på at andre former for lidelse også får et aspekt ved borderline ved seg: «The borderline organization (or functioning) does not correspond only to borderline personality disorder. The first indicates a mode of functioning that can be the basis on which various personality disorders present themselves» (p. 52). 

Denne boka gir en god innføring i borderline-lidelsene, og her virker denne boka som et viktig bidrag i gestaltlitteraturen. Francesetti hevder at denne formen for lidelse sjelden blir tatt på alvor, og for ham er det viktig å anerkjenne borderline som en sentral form for organisering av lidelse. Ikke minst er Francesetti opptatt av at vi må forstå at borderline også er en kreativ tilpasning som i sine beste stunder ivaretar opplevelser av klarsynt persepsjon, følelsesfylt sensitivitet for feltet, en unik evne til å begripe kreftene som påvirker situasjoner og følelsen av å være rotfestet i vitalitet. Kanskje er det også viktig å nevne at han er uenig med (innflytelsesrike) Elinor Greenbergs vektlegging av at borderline-klienter har et sterkt behov for kjærlighet. I stedet vil han legge vekten på at de er redde for å bli forlatt, men også redde for å bli invadert.  

En ny tilnærming innenfor gestaltterapi?

Francesettis argumenterer for at gestaltterapien må tilpasse seg disse endringene i hvordan lidelse finner form i samfunnet. Den opprinnelige gestaltterapien slik f.eks. Laura og Fritz Perls praktiserte den, var en terapi for nevrotiske former for tilpasning, dvs. der motstanden mot endring var håndgripelig og hadde satt seg i kroppen, der evnen til å ta inn virkeligheten var til stede og der jeget avgrenset seg. Å jobbe ut ifra kontaktprosessen var da effektivt. Pasienter som møter situasjoner ved hjelp av borderline-former for tilpasning, er derimot ikke tilgjengelig for kontakting. Evnen til å ta inn virkeligheten er også her til stede (i motsetning til i psykotiske former), men motstanden mot endring er hos borderline-pasienter mindre håndgripelig og tar form av splitting og projektiv identifikasjon. Hos borderline-pasienter er ikke jeget avgrenset og ego-funksjonen deres blir utilgjengelig. 

Hvordan skal vi jobbe med slike fenomener? 

Fra samskaping til feltperspektiv

Francesettis budskap til gestaltterapeuter er at vi ikke kan jobbe ut i fra et perspektiv om samskaping, men må jobbe innenfor et felt-perspektiv. Jeg skal ikke her gå inn på om det lar seg skille mellom disse to perspektivene: I Norge er det i alle fall slik at samskaping ikke kan forstås uten et feltperspektiv. 

Kanskje er ikke disse merkelappene så viktige. Det er viktigere å forstå Francesettis argumenter. Sentralt i behandlingen står oppmerksomhet mot forkontakten og jobbing med uferdige gestalter. Dette er ikke i seg selv nytt. Oppmerksomheten mot forkontakt har lenge vært et tema i opplæringen av gestaltterapeuter. Jean-Marie Robine har skrevet mye om det, og det finner også støtte i teorien om «the loss of ego-functions» i Gestalt Therapy-boka til Perls, Hefferline og Goodman. Likeledes er det en grunnleggende forståelse i gestaltterapien av at uferdige gestalter forstyrrer evnen vår til figur-forming og stabil organisering av oss selv i verden.  

Fenomenologi og felt

Det nye Francesetti bringer inn i dette er betydningen av fenomenologi for å kunne vende oppmerksomheten mot forkontakt, og betydningen av feltforståelse for å skape rom for arbeidet med uferdige gestalter. Det er her jeg merker at jeg begynner å bli litt mer varsom med å godta metoden hans: Fenomenologi og felt kan bli vagt for meg. I Francesettis tapning blir disse to verktøyene til legitimering av det jeg vil kalle dominans av terapeutens perspektiv, der det jeg «føler» er betydningsfullt, og der jeg merker «feltet». Pasienten/klienten kommer i bakgrunnen. 

Det er her jeg merker at jeg må stoppe litt opp. Det blir nødvendig for meg å tenke på hvordan et felt- og fenomenologisk perspektiv kan forskyve maktbalansen i terapirommet. For meg gir det mening å tenke at terapeuter jobber ut ifra stor tillit til sin egen intuisjon. Opplæringen vår til å bli gestaltterapeuter kultiverer denne allmenn-menneskelige evnen vi har til å «kjenne i kroppen» hvordan andre mennesker virker på oss. Jeg tenker at de mest erfarne terapeutene gjerne jobber slik, ganske intuitivt, med stor tillit til sin egen metode, og hvis de vil, med god evne til å hente fram fikserte gestalter hos klientene. Dette er et grep som gir inntrykk av at terapi virker, nesten litt som magi. Forskningen på effektiv terapi advarer oss imidlertid med at det er sjelden at terapeuter blir flinkere med årene. En grunn er kanskje at klientenes opplevelser ikke griper oss like mye etter hvert?

Jeg blir på vakt av ord som fenomenologi og felt, fordi jeg mistenker at dette er fine fagord for å tillate seg å jobbe på en slik intuitiv måte. Fenomenologien i tradisjonen etter Husserl har i dag tatt en retning hvor den er en utforskning av «intuisjonen» vår og hva vi er i stand til å ta inn av holistiske, intersubjektive og atmosfæriske fenomener. Den før-Husserlske fenomenologien som lå til grunn for gestaltpsykologien var mer opptatt av en kritisk begrensning av tilbøyeligheten vår til å legge vekt på isolerte fenomener og til å holde helhetsoppfatninger på en armlengdes avstand. Jeg er skeptisk til den «nye» fenomenologien fordi den synes å blåse opp og priveligere jegets fenomenologiske innsikt og allmakt. I teoretiske artikler der dette perspektivet råder, lurer jeg ofte på hvor klientenes perspektiv blir av, og dette merker jeg også at jeg lurer på når jeg leser Francesettis bok.   

Hvor blir gestaltterapien av?

Denne noe skeptiske innstillingen min til ny fenomenlogi påvirker selvsagt forståelsen min av denne boka. Det er likevel ikke dette som får meg til å nøle med å godta en fenomenologisk gestaltterapi. Det som gjør det vanskelig for meg å ta til meg metoden til Francesetti er at mange av de verktøyene som er sentrale i min forståelse av gestaltterapi forsvinner i hans versjon. 

Dialog

I denne boka savner jeg først og fremst betydningen av dialog med klientene: Det virker som om klientene frarøves evnen til å mene og snakke, og terapeuten blir ekspert. Det første tegnet på dette kommer når Francesetti snakker om betydningen av å kjenne til diagnoser. Det gjør terapeuten i stand til å «forstå hva klienten føler», til å «forstå hva som trengs i denne situasjonen», til å «forstå hva det er grunn til å bekymre seg for» og til å «forstå hvilken retning terapien kan ta». Jeg godtar at klienten kan være i en situasjon der hun trenger å ha et inntrykk av at vi forstår dette, men for meg er dette heller en oppskrift på å la være å lytte til klienten. 

Varhet

Videre savner jeg varhet. Jeg savner spesielt perspektivet som handler om å støtte klientens evne til å bli mer oppmerksom på fenomener gjennom å tillate seg å være mer var. I denne boka dreier det seg bare om terapeutens fornemmelser. 

Kropp

Jeg savner også kroppen i bevegelse. Hos Francesetti legges vekten ikke på den fysiske kroppen i den fysiske virkeligheten, men i stedet det som fenomenologene kaller «kjødet» («the flesh») og dets forankring i et utvidet tid-og-rom-felt. Hvis norsk gestaltterapi er en «kroppslig forankret dialog» mellom terapeut og klient, der samskaping står sentralt, så fremstår italiensk gestaltterapi som mystisk magi der prosessene settes i gang av en terapeut med henvisning til det som er hinsides «du og jeg, her og nå». 

Kontaktprosessen

Jeg savner også resten av kontaktprosessen, for når Francesetti nøyer seg med oppmerksomhet på forkontakten så gir det i alle fall meg inntrykk av at gestaltterapi kun handler om å rydde opp i uferdige gestalter som skal prosesseres. Gestaltterapi er for meg mer enn det. For meg er gestaltterapi en form for voksenopplæring i kroppslig forankret dialog og samskaping, der for eksempel etterkontakten er vel så viktig som forkontakten. Rom for etterkontakt er rom for å se seg selv utenfra, men forbundet med andre innenfra. I den forbindelse savner jeg også hvordan Francesettis metode kan utvikle klientens egen handlekraft og evne til å forholde seg til egne borderline-mønstre.

Oppmerksomhet på overganger savner jeg også, for eksempel hvordan overgangen fra forkontakt til kontakting, krever oppmerksomhet på selvregulering og støtte hos klienten – og ikke bare varsomhet fra terapeuten, og ikke minst hvordan en også må støtte dette borderline-mønsteret som en nødvendig organisering for vedkommede. 

Experience

En annen ting jeg legger merke til er at det å «eksistere» blir fremhevet framfor det å «experience». Det gir for meg et inntrykk av at det legges mer vekt på væren enn på bliven, det vil si mer vekt på tilstand enn på prosess. Kanskje er det naturlig i møte med psykopatologi – som jo handler om å sitte fast i mønstre, fremfor fleksibilitet, men det betyr også at det her er anlagt et perspektiv som er mer deterministisk med tanke på muligheten av endring enn det gestaltterapien tradisjonelt står for.  

Burde vi jobbe etter Francesettis oppskrift?

Jeg tror absolutt at Francesetti har gode tilsvar til disse innvendingene. Jeg merker jo når jeg leser enkelte kapitler på nytt, at alt er veldig gjennomtenkt. Jeg ser at den fenomenologiske metoden hans inneholder alle slags forhåndsregler for å unngå at terapeutens fornemmelser av feltfenomener skal tilflyte klienten, men i stedet danne bakgrunn for en intervensjon opplyst av det relasjonelle samspillet mellom terapeut og klient. Og kanskje misforstår jeg når jeg kommer med slike innsigelser basert på hva som ikke står i boka. Men jeg oppfatter at det egentlige budskapet hans er at alt dette – dialog, kontakting, varhetsprosesser f.eks. – er verktøy som mangler funksjon i møtet med borderline-tilpasninger. Det er derfor han mener at vi må gå fra et samskapende perspektiv til et felt-perspektiv! Og jeg kan ikke befri meg fra tanken om at Francesetti kanskje har rett. Kanskje må vi jobbe med psykopatologi på denne måten? Kanskje er en slik tydelig terapeutrolle nødvendig, og kanskje er det jobbing med «fikserte gestalter» pasienter med borderline-tilpasning først og fremst trenger?

Det er litt vanskelig å tenke at at Francesetti ikke vet best. Hvis vi godtar premisset om at borderline-tilpasninger nå dominerer ikke bare psykiatrien, men også psykoterapi-feltet, har vi kanskje ikke noe valg. Kan jeg tenke. Og jeg føler meg plutselig som en psykoterapeut med liten erfaring med psykiatri. Men likevel, jeg tror ikke på at dette krever en stor endring av måten gestaltterapeuter jobber på her i Norge. Jeg tror at metoden hans egentlig ikke forlater et feltorientert, samskapende hovedperspektiv, der en som terapeut må være både varsom med samskapingen, men også våken for samskapende muligheter. 

En feltteorisk finte

Når det gleder feltteorien hans, som han har utviklet gjennom flere år med diskusjoner med kollegaen Jan Roubal, så er det også her mulig å kritisere den utfra et gestaltpsykologisk perspektiv. For Lewin var det som trer fram i en situasjon en funksjon av hvordan kreftene i feltet organiserer seg, og det er denne organiseringen som er av interesse, og ikke det som trer fram. Hos Francesetti er det omvendt. Det nyfenomenologiske verdisynet hans legger stor vekt på betydningen av det som trer fram. Ser vi Francesetti med Lewinske briller, blir det mulig å mistenke at organiseringen av feltet rundt Francesettis persona – dette at han ikke er i dialog, ikke gir rom for varhetsprosesser hos klienten, retter all oppmerksom inn mot seg selv i forkontakten og bort fra den fysiske kroppen og det fysiske møtet med klienten – rett og slett sørger for at uferdige gestalter hos klienten (og ham selv) trer fram?

Som Paul Goodman skrev i Gestalt Therapy, klientene tilpasser seg terapien de får. 

Det jeg er grunnleggende skeptisk til er at en slik vektlegging av fenomenologi og feltteori fører til at alt det som sørger for at terapeuten vet at hun forholder seg til pasienten/klienten sin, forsvinner. For hvordan vet vi at vi går samme vei uten dialog, uten fokus på gjensidige varhetsprosesser, uten oppmerksomhet på kroppenes faktiske organisering i forhold til hverandre? Alt dette som Francesetti også kan beskrive så vakkert i form av en indre, estetisk diagnostisering i andre artikler. 

Jeg tenker også at det er en fare når teorier om pasienten, om at hun og alle oss andre organiserer seg etter borderline-former, sørger for en tilpasset form for terapi. Da vil ikke lenger pasienter kunne oppleve friheten en gestaltterapeutisk orientering inviterer til, men i stedet kunne føle seg plassert i en bås av terapeuter som følger en oppskrift. Dette er den andre siden av Francesettis tilsynelatende sikre grep om psykopatologi og pasientene sine.  

Å jobbe med borderline-former

Denne boka utfordrer oss alle til å tenke gjennom hvordan vi jobber som terapeuter. For min del ser jeg for meg at jeg møter borderline-tilpassede klienter med en for-forståelse av at de mangler tillit til meg og at de kanskje innerst inne håper på, men uten å våge å tro det, at i meg skal de endelig møte noen som forstår hvordan de har det. De kan ikke snakke om «det», og som Wittgenstein sa: Det du ikke kan snakke om, må du tie om. Og jeg vet heller ikke hva jeg skal si til dem. Men jeg vet at de er vant til at folk synes det er vanskelig å være sammen med dem, når ikke noe av det som det snakkes om, blir til figur, men synes uviktig og øker avstanden mellom oss. Og det kan jeg, jeg kan sitte med dem, også når det er vanskelig. Og kanskje kan vi snakke om akkurat det, at de sikkert kjenner på at det er vanskelig å sitte sammen med dem. Og at de kanskje ikke er vant til verken å snakke om det, eller vant til at noen sitter med dem. Eller kanskje kan vi ikke snakke om dette, en gang. Det kan jo hende. Men jeg begynner der, jeg, i denne stillheten der vi kan gynge litt fram og tilbake mellom følelsen av nærhet og avstand. Og når jeg tenker på artikkelen til Aspestrand der han videreformidler Francesettis tanker om terapi, så tenker jeg at Francesetti kanskje også gjør det på denne måten. Selv om boka hans ikke gir inntrykk av det … 

Vanskeligheten med generell «stil»

Det har vært vanskelig å bli ferdig med denne boka – og utfordringen den utgjør. Kanskje er det nødvendig å se på dette på nytt med tanke på om boka handler om gestaltterapi eller om psykopatologi? Når jeg leser Francesetti, er det ofte uklart for meg om han skriver til gestaltterapeuter om psykopatologi eller til psykiatere om gestaltterapi. Slik var det nå også. Mye av denne uklarheten har nok med forskjellige yrkesplasseringer for gestaltterapeuter i Norge og i Italia å gjøre. Jeg gjør kanskje en feilvurdering når jeg vurderer boka også som en bok om generell gestaltterapi og ikke som en bok om hvordan gestaltterapien må justeres for å bør jobbe med borderline-pasienter. Men heller ikke Francesetti avgrenser seg til dette. Det jeg kan forholde meg til i denne boka er hvordan det psykopatologiske perspektivet hans former tankene hans om gestaltterapi og hvordan gestaltterapibakgrunnen hans former tankene hans om psykopatologi. Jeg tror han selv har funnet en god balanse – eller sirkelargumentasjon – mellom de to. Som Laura Perls en gang sa om gestaltterapi, så er det en praksis der hver enkelt må finne sin stil basert på sine egne erfaringer – og har jeg lyst til å legge til: i møte med sitt pasient- og klientgrunnlag.  

Betydning for norske gestaltterapeuter

Her i Norge er det fristende å henvise til Francesetti i våre bestrebelser på å oppnå større anerkjennelse innenfor det medisinske feltet. Jeg merker at jeg blir litt betenkt etter lesningen av denne boka. Ja, jeg liker hans gestaltterapeutiske forståelse av psykopatologi – men jeg ville blitt usikker på etikken i min egen gestaltterapeutiske metode av å skulle jobbe etter hans oppskrift. Slik sett er denne boka kanskje mer en utfordring for det norske gestaltterapimiljøet i lys av borderline-bølgen som slår innover oss enn en veiviser for oss inn i helseomsorgen.

Lese mer? 

Du kan lese mer om gestaltterapi og borderline i artikkelen «Månen er en gul ost» av Rolf Aspestrand fra Gestalt nr 1/2016.

Gestaltterapeuten har også oversatt en artikkel i tre deler av Francesetti, Roubal og Gicele. Disse kan du lese her. 

Rolf Aspestrand har skrevet en artikkel i 2014 og en i 2022 om Torinoskolens teorier. Disse artiklene kan du lese her (2014) og her (2022).

Til stede i fravær. Om feltteori og samtaleterapi i et postmoderne samfunn

Skrevet av Redaksjonen

Trekk i tiden vi lever i er: Et utydelig skille mellom det private og det offentlige, tidsfattigdom og manglende stabilitet og kontinuitet i relasjoner. Disse fenomenene utfordrer identitetsdannelsen og påvirker personligheten.

Disse trekkene ved tiden krever faglig oppmerksomhet på hvordan vi praktiserer gestaltterapi. Det er budskapet fra Gianni Francesetti og kollegene hans ved IPSIG.

Av Rolf Aspestrand

Jeg traff Gianni Francesetti første gang i 2006, da han sammen med Margherita Spagnuolo Lobb underviste et to-årig spesialiseringsprogram i ‘Psykopatologi og samtidslidelser’. Vi møttes igjen under deres toårige ‘Spesialisering i veiledning’. Nå er vi sammen i en bitte liten by i de norditalienske alper, Pieve Tesino.

Workshop-lederne Jan Roubal, Micaela Gisele og Gianni Francesetti (Bilde: Rolf Aspestrand)

Sammen med sine to kolleger, Michela Gecele og Jan Roubal, ved IPSIG (Istituto Internazionale di Psicopatologia e Psicoterapia della Gestalt), gir Francesetti en 8 dagers workshop i ‘Psykopatologi, feltteori og klinisk praksis’. Workshopen er en oppfølging etter 6 måneders nettundervisning om ‘Personlighets-dimensjoner og klinisk kompleksitet’. IPSIG er med andre ord svært aktive i videreutdanning og spesialisering innen gestaltterapi og feltbasert klinisk praksis. 

Vår samtid

Jeg benyttet anledningen til å snakke med Francesetti om utfordringene ved å være til stede og støtte våre klienter i nettopp vår samtid. 

En samtid som: 

  • sosiolog og statsviter Hartmut Rosa beskriver som sosialt akselererende 
  • forfatter og journalist Johann Hari definerer ved å beskrive vår sviktende evne til konsentrasjon og fordypning
  • sosiolog Zygmunt Baumann kaller flytende; når grensene mellom sant, usant, riktig, galt, privat og offentlig – er i stadig endring

Hva gjør disse fenomenene med oss? Hvordan påvirker det måten psykiske lidelser tar form, og vårt behov for støtte? Og hvordan påvirker det terapeutens intervensjoner i terapi?

Terapi i et postmoderne samfunn 

Psykologien og gestaltterapiens grunntese er at vi mennesker må sees i sammenheng med våre omgivelser – relasjoner, kulturen og tiden vi befinner oss i. Teorien referer til ‘The Organism-Environment Theory’ bl.a. beskrevet av Dewey and Bentley i 1949, som Perls, Goodman og Hefferline introduserer i et terapeutisk perspektiv i Gestalt Therapy i 1951. 

IPSIG definerer tre hovedtendenser i vår samtid som påvirker hvordan lidelser tar form, og endrer behovet for støtte:  

  1. Skillet mellom ‘oikos’ (hjem, privat, det personlige) og ‘polis’ (det sosiale, samfunnet) er blitt utydelig.

Gianni Francesetti beskriver at «når barnet er på rommet sitt, er det også i verden via sin PC eller en smarttelefon. Vi vet vi ikke lenger hvor barnet er, eller med hvem.» Han beskriver dette «som å bli kastet ut i verden uten støtte fra ‘den andre’ et annet menneske som deler erfaringen, ser deg og støtter opplevelsen». 

Vi får i dag massive inntrykk uten et vitne.  «Om vi befinner oss i sengen, i bilen eller på bussen, absorberer vi inntrykk fra verden uten kontekst eller støtte. Vi kan komme til å bli alene med inntrykk og impulser som organismen ikke er forberedt på, eller nødvendigvis evner å håndtere».

Vi deler privat og intim informasjon som ved et tastetrykk blir offentlig eie, og som vi ikke lenger har kontroll over. Tapet av kontroll over hva og hvor mye vi tar inn, og uvissheten over responsen vi møter når vi deler privat informasjon, kan bli overveldende. Med andre ord: Det kan bli for mye, for fort, og med for lite støtte –  som er den fenomenologiske definisjonen på traume.  

  1. Tidsfattigdom

Francesetti trekker fram hvordan Hartmut Rosa i sin bok Social Acceleration beskriver de siste 20 års sosiale akselerasjon. Et konstant samfunnskrav om framgang, optimalisering og kontinuerlig vekst. Å skulle produsere raskt og effektivt, og samtidig være lykkelig, oppleve mer, imponere mer – for å henge med i konkurransen om profitt, synlighet og ikke minst bekreftelse.  

Forventningen om vekst og akselerasjon viser seg å ha flere negative sider. Både Hartmut Rosa og Francesetti mener at akselerasjonen bidrar til en fremmedgjøring. En fremmedgjøring som bunner i avmakt og frustrasjon. Hvorfor? Rosa hevder at vi lider når kampen for å henge med blir urimelig og vanskeliggjør opplevelsen av å være til stede i det vi gjør. Vi erfarer at vi ikke kommer i mål før nye mål settes.  Opplevelse av å ikke få det til og ikke høre til – blir mer framtredende.     

En annen del av tidsfattigdommen beskrives av Johann Hari i Stolen Focus; at vår evne til konsentrasjon og fokus svekkes. Ny teknologi frister til å bevege oss raskt og på overflaten; vi leser overskrifter, ingresser, ser på bilder og filmsnutter. Sosiale medier gir oss raske ‘klikk’ og ‘likes’, korte snutter av nyheter og underholdning, uten særlig mulighet til fordypning eller forankring i kunnskap eller fakta. Studier fra USA viser oss at studenter i snitt evner å fokusere på en oppgave i 65 sekunder, og at den jevne kontorarbeider fokuserer i maksimalt tre minutter – en reduksjon på over 25% i løpet av få år. 

Vi opplever mye, men lærer lite – da erfaringen uteblir. Vi opplever fragmenterte hendelser og inntrykk som raskt går over til nye inntrykk. Det er vanskelig å finne tid og rom til å trekke oss tilbake, assimilere og bygge erfaring som bidrar til forankring og tilhørighet.

  1. Redusert stabilitet og kontinuitet i relasjoner

Gianni Francesetti refererer til sist til det Zygmunt Bauman kaller «Liquid Society», «Liquid Love» og «Liquid Modernity» (det flytende samfunn, flytende kjærlighet – eller et flytende postmoderne samfunn). Et samfunn der grensene for hva som er rett og galt, sant, usant, mulig, umulig, er flytende og i stadig endring. 

Vi erfarer ny teknologi som har muliggjort rask og global spredning av bl.a. fake news, ’trolling’, konspirasjonsteorier og ‘det mørke nettet’. Sammen med sosiale medier, kryptovaluta, og ulike utgaver av ‘influensere’ og dets like, snur dette opp ned på kjente og samlende sosiale strukturer. Institusjoner som tidligere representerte stabilitet og kunnskap, som vekket tillit og bandt oss sammen, utfordres ved å så tvil, løgner og stille spørsmål selv ved grunnleggende sannheter. 

Grunnen vi står på kan føles utrygg, i takt med at tvil og ambivalens får gode kår. Verden kan for mange oppleves ustabil og gi en redusert opplevelse av sammenheng og kontinuitet.

Personligheten utfordres

Disse fenomenene er med å påvirke vår personlighet; det manglende skille mellom det private og det offentlige, tidsfattigdommen og manglende stabilitet og kontinuitet i relasjoner.

Francesetti hevder at «vi lever med fragmenterte erfaringer, som ikke er undertrykt i freudiansk betydning – erfaringene får bare ikke tilstrekkelig plass eller støtte til å bli assimilert og integrert som del av vår personlighet og tilhørighet».

«Det betyr at vi kan forvente å møte mennesker med travle og innholdsrike liv, som strever med å finne stabilitet – eller fast grunn under føttene. Mennesker som er overrasket over at deres mestring og mange opplevelser ikke gir dem den tilfredshet, tilhørighet og soliditet de forventet». 

Francesetti sier vi «i dette senarioet kan forvente at ungdomstiden varer lenger; og vi kan forvente at lidelser ikke er så klart definerte. Klienter kommer med sine bestillinger og problemer, men er kanskje primært ute etter å få tid og rom til å kjenne etter – så erfaringene kan bevege seg fra hodet og finne støtte i kroppen, og sakte, men sikkert gi en etterlengtet fornemmelse av forankring og sammenheng». 

Så selv om hverdagen er spekket av opplevelser og inntrykk, kan klientene komme til oss med følelse av tomhet, meningsløshet, skam og manglende mestringsfølelse. Når vi som terapeuter spør hva de føler, kan de svare: ‘jeg vet ikke’. Eller om vi spør hva du vil: ‘Jeg vet ikke’.

En tese er at vi er del av et samfunn nummet av inntrykk og med tidvis redusert tilgang og tid til underliggende følelser og behov. Vi kompenserer for dette fraværet av sammenheng og tilhørighet ved å iscenesette våre liv via hendelser, bilder, poster og filmsnutter, og søker anerkjennelse ved ‘likes’, ytre stimuli og framtoning. Gapet mellom hva vi velger å vise og hvordan vi føler oss blir betydelig. 

Vi kan, ifølge Francesetti, forvente å se personligheter med mangel på identitet.

Personlighetsforstyrrelsens tid

Francesetti definerer personlighetsforstyrrelsen som en respons og primærlidelse i vår samtid. Det krever at vår praksis som helsearbeidere og terapeuter nok en gang justeres. 

På 1970- og 80-tallet var klientens behov i større grad å frigjøre seg fra grenser og patriarkalske strukturer. I dag er dette behovet mindre relevant. Dagens klienter strever med å finne fotfeste i et akselererende samfunn som gir lite rom for stabilitet og assimilering av inntrykk. Over tid er dette med på å svekke empatien og tilhørigheten – som igjen øker frykten og fremmedgjøringen. 

IPSIG hevder at de dominerende personlighetstrekkene i dag har beveget seg fra en narsissistisk tilpasning, til å minne mer om trekk fra psykopati og dramatiserende personlighetsforstyrrelse. Begge lidelsene beskriver han som kameleonske i sin form, der empatien er svekket. 

Dramatiserende personlighetsforstyrrelse har personlighetstrekk som kjennetegnes ved overfladiske og labile følelser, selvdramatisering, overdrevne følelsesutbrudd, seksualisering og vedvarende søking etter anerkjennelse og oppmerksomhet. Lidelsen sier: Jeg eksisterer når jeg blir sett. (ICD-10)

Psykopatiske trekk inkluderer egosentrert tankegang, manipulerende atferd, overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse og dårlig atferdskontroll. Å endre den andre for å oppfylle egne interesser. Tilsynelatende kan du være empatisk, men kun som et middel for å nå egne mål. (ICD-10)

Ikke ukjente tendenser eller uttrykk i vår tid.

Francesetti mener vi ser en økt toleranse for disse trekkene i politikken, populærkulturen og sosiale medier. Disse personlighetstrekkene forsterkes og spres gjennom ny teknologi, og kulturen bygger over tid toleranse for polariserende meninger, hvor drama, manglende empati, skamfull og skamløs adferd belønnes med seertall og ‘klikk’. Vi fascineres og tiltrekkes som når vi kjører sakte forbi en bilulykke for å se.  

Tre kontaktprosesser for endring 

I terapien kan vi gjenkjenne disse fenomenene og gi dem betydning. Her mener Francesetti at feltteorien og feltperspektivet brukt i terapi er avgjørende for å fange opp de underliggende behov for støtte og kontakt i vår samtid. Feltteorien ble utviklet fra fysikken og formulert som sosiale og psykologiske fenomen av Kurt Lewin i 1926.

For å differensiere kontakt- og endringsprosessene vi arbeider med i terapien, og for å tydeliggjøre hva feltfenomen er, har Francesetti, Gecele og Roubal delt dem opp i tre ulike perspektiv (se tabellen under): 

 

What is changing Psychopathology symptoms  What the therapy aims for  How can the therapist support the change  Dominant self-function  What supports the therapist as a theoretical third party  Metaphor 
Mono-personal perspective  The clients’ functioning in the relation with his environment.  Limiting fixed patterns created originally as creative adjustments.  The ability to make new, updated creative adjustments.  Raising awareness in the supportive/ challenging contact.  Ego-function. What the client and the therapist do in therapy.  One-person models of functioning (contact styles, sequence of experience).  Tree and gardener. Elephant and string. 
Bi-personal perspective  The relationship between client and therapist.  Individual expressions of a lack of support in the relationship.  Creating an authentic relational experience where the symptoms are not needed any more.  Enabling a new relational experience by relating to the client openly, honestly, and genuinely as a person.  Personality-function. 

Who are the client and the therapist for each other. 

 Co-creative and dialogical approach (inclusion, confirmation, presence, commitment to dialogue).  Relational dance: old dance and new steps. 
Field theory perspective  The way the field gets organized here and now.  Individual expressions of absences in the field.  Spontaneous flow of presence.  Letting oneself being taken by the field’s forces and transforming own way of being in the situation.  Id-function. 

Bodily sensations emerging as a function of the field dynamics. 

 Field theory, Paradoxical theory of change, 

emergent self, 

atmospheres. 

 Client and therapist in a river, being moved by the water forces. 

 

Det MONO-personlige perspektivet beskriver det vi allerede har med oss: De fikserte mønstre som er deler av din kreative tilpassing til omgivelsene og dine erfaringer. Du bringer dem med deg og de utspiller seg ulikt i ulike situasjoner. Det som tradisjonelt defineres som personlig historie, bakgrunn, personlighet, fikserte mønstre, symptomer eller diagnose. Her aktiveres særlig EGO funksjonen beskrevet i Sigmund Freuds teori om selv. Her retter vi oppmerksomheten mot hva klienten og terapeuten gjør i terapien. 

Det BI-personlige perspektivet beskriver relasjonen som skapes mellom klient og terapeut: Det som samskapes i møtet, og hvordan vi sammen utfordrer mulige måter å være sammen på – og opplever at kontakten og symptomene vi bærer med oss kan endre karakter. Her aktiveres særlig personlighetsfunksjonen (Fritz Perls erstattet ’super-ego’ med personlighetfunksjonen, i teorien om Selv). Her blir vi oppmerksomme på hvem klienten og terapeuten blir for hverandre. Det vi samskaper mellom oss defineres altså ikke som feltfenomen av IPSIG, men differensieres fra det feltteoretiske perspektivet som relasjonell erfaring (‘relational eksperience’*). 

Det feltteoretiske perspektivet beskriver hvordan det i samværet oppstår feltfenomen, krefter eller bevegelser i en situasjon som gir indikasjoner på hva som ligger i bakgrunnen for det vi gjør og sier – og som også kan gi oss retning: Det som ‘banker på døren’ mens vi er sammen – et fravær eller noe som savnes – som vi enten kan komme til å overse som noe ‘rart’ eller fremmed, eller som vi kan gi plass og betydning. Det tabellen* til F.G.R. referer til som «kroppslige, sensoriske erfaringer som oppstår som en funksjon av dynamikken i feltet».  

Francesetti beskriver dette som «en karakter som ennå ikke har fått et manus». En åpning og en mulighet som vi sammen kan – om vi oppdager den –finne plass til, oppdage formen på, gi ord og betydning. 

Her er det viktig å presisere at feltfenomen ikke nødvendigvis refererer til det klienten ønsker å snakke om, eller det vi definerer som ‘bestillingen’ for våre samtaler. Feltteori-perspektivet ligger under det ‘dramaet’ som utspiller seg på overflaten. Det psykolog og gestaltterapeut Jean-Marie Robine refererer til som ‘the ID of the situation’, hvor id-funksjonen aktiveres.  Her blir vi oppmerksomme på de underliggende krefter og atmosfæren som er med på å styre en situasjon – og hvordan impulsfunksjonen aktiveres.

Francesetti beskriver hvordan han selv, etter mange år som terapeut, opplevde øyeblikk da han følte «det var noe mer enn meg og min klient i rommet. En åpning, en mulighet jeg ble klar over og som ble tydeligere for meg». Han fortsetter: «På dette tidspunktet ble jeg mer nysgjerrig på feltteorien. At det er mer enn det mono- og bi personlige som oppstår mellom oss mennesker. Det oppstår samtidig en bevegelse som åpner muligheter. 

Artikkelforfatteren Rolf Aspestrand sammen med Jan Roubal og Gianni Francesetti (Bilde: R.A.)

Om vi som terapeuter eller mennesker kun går etter det åpenbare som utspiller seg i terapien eller livet – det synlige og det uttalte, kan vi overse det persepsjonen, sanseapparatet og feltet vi er en del av forteller oss over tid. Det som ligger til grunn for lidelsene eller mønstrene vi bærer med oss».  

Å være til stede i fraværet

Francesetti referer her til Max Wertheimers persepsjonsteori og gestaltpsykologien. Han mener at deler av vårt fagmiljø fremdeles er for figurfokusert, og dermed overser behovet for å støtte grunn. Han hevder at «å holde fast i en figurfokusert tradisjon er å holde fast i en annen tid som krevde dette, men som ikke lenger er relevant. Gestaltterapiteorien er stadig den samme, men tiden og våre lidelser kommer fra andre fenomen og krever et fokusskifte. Hvis vi som terapeuter kommer i fare for å gi en figur, eller peker på noe for raskt som vi mener er figur i situasjonen, kan nettopp det som trenger å dukke opp, forbli i bakgrunnen – nok en gang.». 

I følge Francesetti er det å praktisere terapi i dag å ha mot til å vente. At terapeuten finner nok selvstøtte til å tåle fraværet som kommer. Ubehaget som oppstår, tomheten – så vi kan bli kjent med det hverken klienten eller klientens omgivelse klarer å definere, sette ord på eller å støtte. Og sammen oppdage det som ikke har fått nok tid og rom til å kunne oppstå. Å være til stede i fraværet. 

Han hevder at vår samtid roper etter støtte for mer stabil grunn. Behovet for å bli i relasjonen og bygge støtte og trygghet over tid, så fraværet og lidelsen kan vise seg, støttes – og ved det, endres. At vi blir i det som dukker opp uten å presse, peke, utfordre eller tolke. 

Francesetti, Roubal og Gecele kaller dette «to stay and do nothing», som støttes av Arnold Beissers paradoksale endringsteori. Det er selvfølgelig ikke så enkelt som det kanskje høres: ‘å ikke gjøre noe’. For det du gjør, er å erfare og bli i ubehaget og fraværet, uten å følge impulsen om å fikse det, eller gå til løsning – og dermed lukke det mulighetsrommet for endring som har oppstått. 

For en gestaltterapeut vil det si å ikke gå til din første eller andre (og noen ganger den tredje) impuls om å kontakt figur. Det er å vente og merke hvilke fenomen og krefter som oppstår over tid. Merke det som underveis begynner å banke på døren’. En karakterer som dukker opp, som ennå ikke har fått et manus. Noe som mangler eller et savn som etter hvert blir tydelig, og som vi ennå ikke vet hva er, eller hvordan det kan beskrives.  

Å støtte grunn

Alt dette definerer Francesetti som å støtte grunn. Alt vi bærer på av erfaringer, samtidsfenomen, kultur og personlighetsdimensjoner, og som danner grunnlaget for alt som vil figurere mellom oss.  

I dag kommer våre klienter med diagnoser de selv stiller, eller bestillinger de selv har lest om eller definert som hovedutfordringen. De forteller historier om viktige hendelser, skader og svik – gleder og sorger. Ofte viktige deler av et narrativ for selvstøtte og selvforståelse. Samtidig kan historien og dette ‘dramaet’ komme til å ta all vår oppmerksomhet. Utfordringen er at vi selv raskt blir en del av problemet. At vi, som andre i klientens omgivelse, i stor grad lar oss fange av historien, symptomene og forklaringene klienten gir. Vi kan komme til å bli en del av mønsteret og fikseringen klienten nettopp kommer for å frigjøre seg fra.  

Feltperspektivet oppfordre oss derfor til å vente. Vente til vi merker hva som oppstår over tid. Hvilke fenomen dukker opp, hvilke fantasier, assosiasjoner kan jeg merke når vi er sammen. Hva blir jeg irritert over, hva fanger min oppmerksomhet, hva beroliger meg? Hva savner jeg, eller føles for farlig å sette ord på? Hvordan kan vi holde ut og være til stede i dette fraværet, og se hva som oppstår? Det vi kanskje om en stund kan sette ord på – det som ennå ikke har fått tid eller rom til å finne sin form. 

Hvordan er det for deg å vente i et ubehag – et fravær?

Samvær krever tid

Francesetti mener vi som terapeuter ikke trenger å presse eller utfordre våre klienter for å kunne fordøye inntrykk og erfaringer. «Det er samværet i seg selv, og tiden som støtter assimilasjon og kontinuitet til å se seg selv i sammenheng.»

Og samvær krever tid. Tid nok til å merke den andre og å merke oss selv sammen med den andre. Å merke et interessert og nysgjerrig blikk. Oppleve at noen blir. At noen har tid til meg, ser meg, hører og bekrefter min eksistens. At vi kan bli berørt og merke at en erfaring blir bekreftet. Dagens rammer innen arbeidsliv, privatliv, skole- og helsevesen utfordrer tilretteleggelsen for tilstrekkelig tid og kontakt for assimilasjon.     

For å kunne støtte fraværet av tid, fokus og trygg grunn, må vi kanskje i større grad akseptere følgende premiss:  Det tar tid å bygge nok tillit til omgivelsene for å kunne ta imot støtten jeg trenger. Det tar tid å oppnå kontakt og fordøye inntrykk og relasjonserfaringer. Det tar tid å forankre erfaringer som del av den jeg er. Og det tar tid å bygge tillit til nye erfaringer som kan gi håp om endring og nye muligheter.  

Og spørsmålet er selvfølgelig om vi har råd til å la være å bruke nok tid. Om vi kan fortsette å forvente raske og effektive behandlingsforløp innen psykisk helse, når samtiden for noen vil kreve mer tid og et mer oppmerksomt og empatisk samvær?

Hvorfor gestaltterapi?

Francesetti avslutter samtalen med å fortelle hvorfor han selv valgte gestaltterapi som sin modalitet. Etter medisinstudiet spesialiserte han seg innen psykoanalytisk og psykodynamisk psykoterapi.  «Men så ble jeg utsatt for gestaltterapi», sier han med et smil. «Møtene påvirket meg dypt, forandret livet mitt og det endret faktisk hvordan jeg levde. Jeg lærte hvordan jeg kan bli værende i en situasjon eller relasjon – uten å forlate den når det blir vanskelig. Jeg lærte å bruke muligheten til å lære meg selv å kjenne i relasjon med omgivelsene. Det jeg mener skilte gestaltterapien fra andre modaliteter, var at jeg fikk mulighet og tid til å kontakte omgivelsene for å lære hvem jeg er i samspill med andre. Ikke som noe separat, men som en del av omgivelsene. Jeg lærte å ikke unngå smerten, men bli i den for å lære det den prøver å fortelle meg.»

Videre lesing

Jeg oppfordrer til slutt leserne til å lese Francesetti, Roubal og Geceles nye artikkelrekke om gestaltterapi, feltteori og klinisk praksis: ‘Being present to absence. Field Theory in Psychopathology and Clinical Practice’, ‘Gestalt Therapy Approach to Psychopathology’ og ‘Paradoxical Theory of Change Reconsidered’. 

Gianni Francesetti har nylig også gitt ut en liten bok som svar på de spørsmålene han har fått underveis i sitt virke: Hva er gestaltterapi, hva er psykopatologi, fenomenologi og hva mener vi med ‘lidelse’? Og hvordan forholder vi oss til dette i klinisk samtaleterapi? Han evner i denne boka å beskrive komplekse fenomen og sammenhenger på en enkel måte – uten at det mister sin faglighet eller tyngde. Boka heter Fundamentals of phenomenological gestalt psychopathology og anbefales! 

God arbeidslyst!

 

Rolf Aspestrand er gestaltterapeut og veileder MNGF med egen praksis i Oslo. Han har master i folkehelsevitenskap og master i kommunikasjonsvitenskap.

 

Denne artikkelen stod på trykk i Gestaltterapeuten. Årbok for 2023. Den er lett endret for å passe til publisering på nett. 

 

 

Hvordan bli en bedre terapeut?

Skrevet av Redaksjonen

Psykoterapiforskeren Bruce Wampold var hovedtaler ved gestalt-forskningskonferansen i Hamburg i 2022.  Han fortalte der om sin forskning om kvaliteten ved psykoterapi. Budskapet hans var at konteksten for terapien spiller en større rolle enn selve terapiretningen som brukes, og at særlig tre faktorer er avgjørende for et vellykket terapiforløp.

Av: Per Terje Naalsund, med hjelp av Leolinda Haugland

Vi presenterer her noen hovedfunn fra forsknings- og formidlingsvirksomheten hans med utgangspunkt i det han presenterte i Hamburg.

Psykoterapi er virksomt

Bruce Wampold (Bilde: Margherita Spagnuolo-Lobb)

Ett av Wampolds budskap ved konferansen var at vi allerede vet at psykoterapi er virksomt, og at vi kan ta utgangspunkt i det. Wampold mener at dette har vi visst siden 1977, da Amry Lee Smith og Gene Glass publiserte sin Meta-Analysis of Psychotherapy Outcome Studies. Med dette som utgangspunkt, kan Wampold rette oppmerksomheten mot hvorfor og hvordan det er virksomt. Han har selv skrevet The Great Psychotherapy Debate: The Evidence for What Makes Psychotherapy Work (2.utg, 2015) sammen med Zac E. Imel. I tillegg er han medforfatter på The Heart and Soul of Change. Delivering What Works in Therapy (2. utg. 2009). 

Den kontekstuelle modellen

Wampold har, basert på den sammenlignende forskningen sin, argumentert for at de helsebringende virkningene som de enkelte terapiretningene kan dokumentere, blir mer forståelige om man ser dem i kontekst. Kan ikke denne konteksten best beskrives i form av den sosiale praksisen som psykoterapi utgjør? foreslår Wampold.

Wampold plasserer seg midt i en faglig diskusjon om hvilket paradigme som best kan beskrive fenomenene den skal forklare. Hans forslag – “Den kontekstuelle modellen” – er å se på psykoterapi som en spesiell form for helende, sosial praksis, der det avgjørende ved praksisen er kvalitetene hos tre faktorer: relasjonen mellom klient og terapeut, forventningene som skapes om bedring og utføringen av handlinger som fremmer helse.

Kreativ tilpasning – gestaltterapi og kontekst

Før jeg presenterer forskningen til Wampold, ønsker jeg å vise til at Wampold her tar opp tanker om også Perls og Goodman var opptatte av.  Allerede i Gestalt Therapy i 1951 tar de stilling til debatten om de forskjellige terapiretningenes virkninger. De gjør oppmerksom på at de bare kaller «en spade for en spade» når de påpeker at alle klienter tilpasser seg kreativt de forskjellige metodene og blir endret som en følge av dette, ofte til det bedre. Psykoterapi virker altså.

Gestaltterapien fremstilles av Perls og Goodman som en metode som tar hensyn til dette i stedet for bare å utnytte det. Ved at gestaltterapien vil “gjøre nytte av pasientens potensiale for kreativ tilpasning uten å tvinge det inn i stereotypien som terapeutens vitenskapelige begrepsforståelse utgjør” (s. 281-282 i 1951-utgaven), nærmer gestaltterapien seg en generell form for terapi, som nettopp vektlegger kontekstuelle faktorer. Den sentrale rollen som begrepet om ‘kreativ tilpasning’ har i gestaltterapien, er også en grunn til at gestaltterapien kan hente større støtte fra sosial-vitenskapelige praksiser enn fra medisinsk vitenskapelige.

Den medisinske modellen fører til misforståelser av psykoterapien

I Norge har Wampold blant annet vært intervjuet av Gestalttidsskriftet i 2013 og i Psykologitidsskriftet i 2014. Det finnes også flere intervjuer og videoer med ham på nett. 

I flere av intervjuene sine er Wampold opptatt av å rydde opp i formidlingen av forskning på psykoterapi. Både forskningen selv og formidlingen av psykoterapi blir påvirket av logikken som ligger til grunn for medisinsk forskning og praksis. 

Ingen terapier har større effekt enn andre

Det første forskningsprosjektet hans viste at det ikke finnes noe grunnlag for å hevde at enkelte psykoterapeutiske tilnærmingsmåter til forskjellige lidelser hadde større effekt enn andre. Sett ut fra den medisinske logikken er dette merkelig. Den får oss til å tenke at det er spesifikke måter å gripe inn på for å kurere sykdommer, slik som det å gi antibiotika mot betennelser, fjerning av blindtarm og vaksiner f.eks. for Covid. Det burde derfor være mulig å finne ut hva som virker best for å kurere psykiske lidelser også? 

Forskning på effekt skaper et feilaktig bilde av psykoterapien

Siden psykoterapi har effekt, gir det liten mening i å fortsette å forske på om de enkelte tilnærmingene virker på spesifikke lidelser. Alle terapiretninger kan her legge fram resultater, eller designe forskning som vil gi de ønskede resultatene. Wampold mener at dette er lite fornuftig bruk av ressursene. Ikke bare gir slik forskning et feilaktig inntrykk av at akkurat denne tilnærmingen virker bedre enn andre tilnærminger, men det gir også et feilaktig bilde av at psykoterapien utvikler seg og finner stadig mer effektive metoder. Det er det ingen forskning som tyder på, sier Wampold i et intervju med bloggen Skillsetter.

Psykoterapi retter seg ikke mot symptombehandling

Et annet problem med den medisinske logikken, er at den isolerer enkelte symptomer. Psykiske lidelser er imidlertid så sammensatte at en vellykket behandling ikke nødvendigvis kan måles utfra en reduksjon av symptomet en kom til behandling for. Like viktig er det å forsikre seg om at livskvaliteten til klienten har blitt økt. Wampold ønsker derfor at alle forskere sørger for å innhente målinger av dette i sine undersøkelser.

I intervjuet med Psykologtidsskriftet sa han at: “Medisinen har kvitta seg med karisma – det betyr ikkje noko kven som gjev deg pilla, det er behandlinga som gjeld. Slik vil vi psykologar også vera. Problemet er at modellen ikkje passar. Og spør ein pasientar kva som er viktig for dei, er svaret relasjonen til terapeuten. Dei ønskjer terapeutar som er tillitvekkande, som forstår dei, som jobbar for deira interesse.”

Virksom terapi 

Siden alle former for psykoterapi har en virkning, blir det viktigere å forske på hvordan psykoterapi virker: Hva kjennetegner virksom psykoterapi? Hvordan kan psykoterapeuter lykkes bedre med terapien de gir?

I sitt foredrag i Hamburg om «Det humanistiske aspektet i virksom psykoterapi» startet han med å spørre om “hvilken helbredelse eller restitusjon ligger det i en samtale”? Svaret må ligge i det sosiale samspillet, hevdet han.

– Hjernene våre er utviklet for å håndtere sosiale relasjoner. Vi blir påvirket av andre mennesker, og særlig av de som vi har tillit til. Vi trenger ikke å stikke fingrene våre inn i stikkontakten, dersom vi har tillit til foreldrene våre sier at det skal vi ikke gjøre. 

Et løfte om omsorg

Psykoterapi kan forstås som et løfte om omsorg, som bryter med ensomheten – et løfte om at jeg vil møte deg igjen, med omsorg, uansett, så lenge du vil. Særlig samregulering er en faktor som har vist seg som utslagsgivende i forskning: Det hjelper med støtte i håndtering av smerter og kriser. Det er bevist hvor mye mer vi tåler av stress hvis vi har noen å holde i hånden, spesielt med en du stoler på.

Positive forventninger om mestring

I psykoterapi spiller også positive forventninger en stor rolle. Dette har en effekt også på andre områder: Forsøk har vist at hotellansatte som får beskjed om at arbeidet de gjør med å rydde og rengjøre hotellrom er god trening, går ned i vekt, blir sterkere og mer fornøyde. Kontrollgruppen, som ikke fikk denne informasjonen, hadde ikke samme utvikling. Slike effekter kan tas for å være placebo i et medisinsk perspektiv, men her argumenterer han igjen for at en må se på det sosiale samspillet som skapes. I intervjuet med Psykologitidsskriftet legger han vekt på betydningen av at terapeuter bidrar til å skape forventninger om at pasientene vil klare å gjøre noe med det som plager dem.  

Tilpasningsdyktig, varm og gjennomtenkt terapi

For å skape slike forventninger, er det avgjørende at terapeuter inngir tillit og troverdighet. De må fremstå som profesjonelle og være i stand til å forklare behandlingen på måter som klienten kan forstå. Samtidig er det viktig å være fleksibel og legge til rette for samarbeid. Siden det ikke finnes metoder som virker uansett klienter, så er det å tilpasse seg klienten avgjørende.

Her har modaliteten som terapeuten utøver en avgjørende rolle. Nettopp modaliteten sikrer at en har en gjennomtenkt og troverdig metode. En kan se for seg terapeuter som tilpasser seg klienten så mye at behandlingen blir uklar og usammenhengende.

– Det er humanistiske terapeuter som er varme og empatiske, men som mangler en sammenhengende struktur for behandlingen, sier Wampold i intervjuet i psychotherapy.net. Selv om også slike former for terapi har en målbar effekt, så er de mindre effektive enn mer metodiske tilnærminger som i større grad kan vekke klientens forventninger om å bli bedre.    

Evne til samspill

Wampold har også sett på andre kvaliteter ved dyktige terapeuter. I samme intervju fremhever han hvordan dyktige terapeuter skiller seg ut ved å vise seg å være i stand til å inngå terapeutiske allianser ikke bare med motiverte og veltilpassede klienter, men også med klienter som har store problemer med å knytte seg til andre og fremstå som vennlige. Med slike klienter spiller terapeutens evner til samspill en avgjørende rolle.

En annen kvalitet som han framhever, er evnen til å lese klientenes emosjonelle tilstand, også når klientene forsøker å skjule hvordan de er påvirket. En god terapeut kan modulere sin egen affekt og sørge for en adekvat reaksjon på pasientens (også skjulte) affekter. 

Terapeutens trening

Siden den faktoren som har størst påvirkning på effekten av terapi, er terapeuten, så er det viktig å finne ut hva som gjør enkelte terapeuter gode og om terapeuter kan bli bedre med riktig trening. 

– Å finne ut av dette, er ikke så lett, hevdet Wampold i Hamburg. Han retter for tiden forskningen sin inn mot dette, og i Hamburg la han fram noen foreløpige funn.

Vanlig praksis, kurs og workshops fremmer ikke kvaliteten

Et av budskapene til Wampold er at dårlige terapeuter ikke blir bedre over tid, og at det kan se ut som at alle terapeuter blir mindre “effektive” med tiden. Hva som er grunnen til dette, er ikke lett å finne bevis for, men en av Wampolds hypoteser er at det er faktorer ved psykoterapiyrket som bremser utvikling: terapeuter jobber alene, og de kan ofte ikke snakke om jobben pga taushetsplikten og de har sjelden noe system for å få feedback på kvaliteten i arbeidet sitt. Wampold forteller også at systemer for feedback fra klienter riktignok påvirker kvaliteten på terapien, men ikke kvaliteten til terapeuten. Wampold er også tvilende til om kurs og workshops forbedrer kvaliteten på terapien.

Det avgjørende er ydmyk profesjonalitet, empati og varme

Han forteller også at verken metode, alder, personlighet, selv-rapporterte sosiale ferdigheter, bakgrunn og utdanning (psykologi, psykiatri, rådgiving og sosialt arbeid) kan gi noen pekepinn om terapeuten er effektiv eller ikke.  Mye tyder på at det viktigste er ydmyk profesjonalitet og evnen til å møte klienter med empati og varme.

Feedback-trening for terapeuter

Det Wampold selv anbefaler terapeuter er å trene med feedback på faktorene som sørger for virksom terapi.
Det betyr å øve på evnen til:  

  • å skape sterke allianser med forskjellige typer klienter
  • å være varm og empatisk
  • å kunne forklare og kommunisere enkelt, men presist
  • å lese klientenes affekter og selv modulere egne affekter til beste for klienten
  • å gi klientene gode forklaringer på behandlingsmetodene
  • å øve på ville bli en bedre terapeut.

Wampold har selv utviklet undervisningsprogrammer og online-tjenester for slik trening. Htan har også vær medredaktør på boken The Cycle of Excellence: Using Deliberate Practice to Improve Supervision and Training (2017). 

Å diskutere virkning med klienten

I den daglige praksisen anbefaler Wampold dessuten terapeuter å diskutere med klientene om terapien virker.

Det er viktig å være ydmyk for at terapien ikke hjelper klientene med å bli bedre – og slike diskusjoner får dessuten klienten til å merke omsorgen fra terapeuten.

Det kommuniserer også til klienten at feedbacken har betydning. Og at du, som terapeut, virkelig ønsker å bli i stand til å gi terapi som virker. 


Denne artikkelen er en lett omarbeid versjon av artikkelen «Bruce Wampold og kvaliteten på psykoterapi», som stod i Gestaltterapeuten 2023.

Kildeliste:

En oppsummering av Wampolds kontekstuelle modell, kan leses i:

Wampold, Bruce (2015). “How important are the common factors in psychotherapy? An update”, https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4592639


Wampolds uttalelser er hentet fra foredraget ved konferansen i Hamburg, i tillegg til følgende intervjuer:

Arnold, Greg (2017). «Bruce Wampold on What Actually Makes Us Good Therapists», https://www.psychotherapy.net/interview/bruce-Wampold-psychotherapy-effectiveness

Hageberg, Arne Olav (2012). «Heilt forelska i Modum bad», https://psykologtidsskriftet.no/forskningsintervju/2012/01/heilt-forelska-i-modum-bad

Moran, Kristen (2017). «3 Ways To Improve Psychotherapy Services», https://www.skillsetter.com/blog/interview-with-chief-scientist-bruce-Wampold