I 2018 var Trond Grem Sagli Wold andreårsstudent ved NGI og skrev i GESTALT nr 2/2018 artikkelen «Gjenåpning av gestalter» om hvordan uvant musikk kan åpne gestalter en ellers motsetter seg for å gjenåpne. Gestaltterapeuten har tatt en prat med ham fire år etter.
Når ble du uteksaminert fra NGI?
Jeg ble uteksaminert i juni 2021, etter to år med fysisk undervisning og to år med Teams under pandemien.
Hva skrev du om i spalten «Studentliv»?
De to første årene var ekstra livs-endrende for meg, og jeg brukte mye tid på å bygge bro mellom gestaltterapiteori og det jeg opplevde rundt og i meg selv. Musikk har alltid vært viktig, mer konkret lyder og lyd-påvirkning. Nettopp derfor valgte jeg å nærme meg figur/grunn-teoriene sett fra lydens og musikkens domene.
Hvorfor var dette et viktig tema for deg?
Jeg tenker at tanker og følelser kommer til uttrykk gjennom både kropp og ord, slik teoriene legger vekt på. Samtidig har vi flere uttrykksformer, som får mindre plass i undervisningen; eksempelvis farge, form, lyd, lukt, smak og til en viss grad bevegelse. Jeg har selv erfart hvor mye lyd og musikk betyr, hvordan det kan brukes bevisst gjennom dagen, og ikke minst hvordan lyd og tanker/følelser er koblet til hverandre. Både KUT og musikkterapi utforsker dette i større grad enn gestaltterapien, men jeg ser muligheter i det å kombinere innhold fra modalitetene.
Hva tenker du nå om det du skrev/refleksjonene dine i spalten?
Jeg tenker mye av det samme. Samtidig erfarer jeg gjennom klientarbeid at hensiktsmessigheten i det å bruke lyd/musikk varierer, og det er nok sånn at enkelte tematiske figurer åpner for bruk av lyd/musikk i større grad enn andre.
Hva gjør du nå?
Jeg jobber med transformasjon, endring og digitalisering i Statnett. Samtidig driver jeg Viken Terapi sammen med Hildegunn, kona mi. Dette året har jeg ikke klienter i individualterapi, men vi har stor pågang av par, og da jobber vi sammen etter en justert versjon av Cape Cod-modellen.
Hvordan jobber du som terapeut?
I min hovedjobb, hos Statnett, kommer både gruppe-teori (faser og kriser) til direkte nytte, og så klart kontaktformene og figur/grunn. Dette ligger foran og bak hele tiden; når jeg lager presentasjoner, leder workshops og når jeg diskuterer strategi. På den måten kan jeg kombinere det spesifikt Statnett-faglige med en større forståelse for samspill og kontakt.
Når jeg har parsamtaler sammen med Hildegunn kommer jo hele utdannelsen til nytte. Samtidig må jeg understreke at læringen virkelig starter etter uteksaminering. Det er helt sant som de sier på NGI, at det er av klientene du lærer – også om deg selv. Det å jobbe med klienter er både givende og smertefullt.
Tror du studiet på noe måte endret deg som person?
Så avgjort! Forholdet til egne barn har endret seg. Forholdet til kollegaer og venner har endret seg. Forholdet til eget liv har endret seg. Jeg har omfavnet mye nytt, og samtidig har jeg mistet – eller gitt slipp på. Jeg ser min egen påvirkning tydeligere, ikke minst hvordan projeksjoner ofte stammer fra egen tilpasning. Og jeg ser hvordan jeg nærmest automatisk straffer meg selv, når energien mer hensiktsmessig kan rettes utover.
Men jeg vil trekke frem bevissthet om det eksistensielle presset (Masquelier) som ekstra viktig; disse små ordene som flyter under hele min væren-i-verden. Det har forandret meg i stor grad, og er en forandring som forandrer seg – hver eneste dag.
Faglig Etisk råd (FER) har oppdatert veilederen «Dokumentasjon av gestaltterapeutisk praksis.» Det er en veileder for gestaltterapeuter i egen virksomhet som er tilsluttet Norsk gestaltterapeutforening (NGF).
Veilederen har fått ny struktur for å gjøre den mer konkret og oversiktlig.
Veilederen inneholder blant annet en oversikt over krav til dokumentasjon og journalføring, forslag til kontrakter og hva disse skal inneholde, begrepsavklaringer og klientens rettigheter i forhold til taushetsplikt.
Her er det mye nyttig informasjon å hente for deg som driver egen praksis.
I 2018 var Maren Haugeto tredjeårsstudent ved NGI og skrev artikkelen «Paradoksal endring» i GESTALT nr 1/2018. Gestaltterapeuten har tatt en prat med henne fire år etter.
Når ble du uteksaminert fra NGH? – Som gestaltterapeut i 2019, og som gestaltcoach tre år før det.
Hva skrev du om i spalten «Studentliv»? – Jeg tok utgangspunkt i skrivesperren som oppsto da jeg satte meg ned for å skrive i spalten, og skrev om den paradoksale endringsteorien.
Oppgaven var jo helt åpen, vi kunne skrive om hva som helst. Ofte blir friheten en byrde og ting tar ofte mer tid. Så jeg sto og tenkte «hva i all verden skal jeg skrive?» og teksten ble basert på det som skjedde der og da.
Hvorfor var dette et viktig tema for deg? – Paradoksal ending er kanskje det teoretiske begrepet som har fascinert meg mest i gestterapifaget.
Det er spennene både slik vi møter det i konkrete situasjoner i hverdagene, men også for meg som ønsker å gjøre endringer raskt, fikse ting og ordne opp. De virkelig viktige sakene i livet, lar seg jo ikke fikse på den måten. Så i det siste har jeg vært fascinert av det motsatte, av ikke-streben og av hva som kan skje når vi slipper opp… Så jeg opplever tematikken frustrerende og tiltrekkende på samme tid, og ikke minst viktig fordi det ligger noen fantastiske muligheter der.
Hva tenker du nå om det du skrev/refleksjonene dine i spalten? – Det var et hyggelig gjensyn, og gøy å reflektere over det temaet og mine erfaringer nå som jeg er et annet sted.
Den paradoksale endringsteorien er en del av livet fremdeles, og et konkret eksempel var da jeg en periode var sykemeldt og ble tvunget til å ta ting i sitt eget tempo. Jeg var jo en utålmodig person og vant til å være sterk, men jeg så jo at jo mer og raskere jeg vil fikse situasjonen, desto lengre tid ville det ta. Men nå måtte jeg ta det med ro og erkjenne at situasjonen ikke kunne fikses raskt. Erkjennelsen ga meg en opplevelse av å måtte ile langsomt.
Hva gjør du nå? – Jeg er seniorkonsulent i konsulentselskapet til Handelshøyskolen i Bergen. Grovt sett handler jobben min om utvikling av mennesker i organisasjoner og i næringslivet, inkludert lederutvikling og konflikthåndtering.
Hvordan bruker du faget i dag? – Jeg bruker det ikke som terapeut, men i arbeidet mitt har det definitivt vært nyttig. Overordnet sett har varheten vi blir trent igjennom terapistudiet vært viktig. Det har jo alt å si for å kunne lese mennesker og for best mulig å være i kontakt med folk. Tune meg inn, så og si.
Et eksempel er hvordan jeg mye mer enn før legger vekt på det usagte når jeg jobber med enkeltmennesker som skal prøve å mestre livet og jobben bedre. Da er det helt grunnleggende å få med seg den informasjonen som ligger i det usagte, og kroppsspråk blir veldig viktig. Studiet har også hjulpet meg til å være obs på mine egne tolkninger i møtet med andre. Jeg har fått utviklet evnen til å få med meg mye mer av hva som skjer mellom meg og andre mennesker i et rom enn det jeg hadde tidligere. Det er essensielt for utviklingsarbeidet jeg gjør.
Tror du studiet på noe måte endret deg som person? – Jeg ville nok endret meg på ett eller annet vis gjennom alle årene uansett, men jeg er glad jeg har hatt med meg gestaltterapien som en slags kompanjong. Dessuten har jeg nok endret meg på litt andre måter enn jeg ville gjort ellers, og da er jeg jo tilbake til endringsteorien egentlig.
Fordi jeg jobber med utvikling, som jo er å bidra til at andre utvikler seg, håper jeg at jeg er mer ydmyk for paradoksene i livet enn jeg var tidligere. Ikke minst tror jeg at jeg bedre kan anerkjenne kompleksiteten i endring og i det å endre seg.
Hvordan er det å gå i gestaltterapi i Norge? Som terapeut her i landet har jeg erfart jeg at klientene mine med innvandrerbakgrunn trenger hjelp til å venne seg til det jeg kaller «den norske måten».
Gabriela Sirbu er gestaltterapeut med bakgrunn fra Romania. Mange av klientene hennes er innvandrere.
Da jeg gikk på første året ved NGI, fikk vi en oppgave hvor vi skulle håndtere en klient som kom med en «bestilling». Jeg flirte litt inni meg, fordi jeg så meg selv for en stund tilbake, da jeg bestemte meg for å ta denne utdanningen, og kravet for å komme inn var å ha 70 timer egenterapi og gruppeterapi. Jeg ville at min terapeut skulle «fikse» meg. Jeg ville at hun skulle fortelle hva jeg trengte hjelp med. Jeg ville at hun skulle hjelpe meg til å huske det, og jeg ville også at vi skulle gjøre det litt fort.
«Den norske måten»
Det er noen år siden dette nå. Jeg har lært mye av gestaltterapiutdanningen, blant annet at ingen kan fikse meg. Jeg har også lært det jeg kaller for «den norske måten» å jobbe med mennesker på ved hjelp av gestaltterapi. Min erfaring er at her i Norge skal du ikke gi råd uten at du er blitt bedt om det. Det er heller ikke greit å foreslå løsninger. I stedet skal du sette søkelyset på prosesser og at «veien blir til mens man går». Det er et norsk utrykk jeg har lært her. Klientene skal finne svarene selv. Jo mindre jeg gjør, jo bedre er det. Og det er ikke nødvendig å høre på historiene til klientene, for det viktigste er å fokusere på her og nå.
Jeg gjør dette så godt jeg kan. Det er lett å være terapeut når jeg får til alt dette. For da trenger jeg ikke å gjøre så mye, bare være.
Allikevel, når jeg jobber med mennesker som har en annen bakgrunn enn den norske, er det utfordrende å holde seg til disse reglene som etter min oppfatning er tilpasset den norske kulturen.
Resultatorienterte klienter
Mange innvandrere har bakgrunn fra mer resultatorienterte kulturer, hvor det man får til, er viktigere enn hvordan man får det til. Hvor mennesker ikke har tålmodighet til å gå gjennom prosesser og heller vil ha en «kvikk fiks».
Noen av disse innvandrere har sine egne forestillinger om det å være terapeut. De ser opp til oss som utfører et slikt arbeid. De vil ha løsninger og sette dem ut i praksis, uten å tenke eller føle så mye. Noen av dem er ganske flinke til å gjøre som de blir fortalt og følge «oppskriften». Fordi resultatet er viktigst, er det ikke nødvendig å gå gjennom en prosess.
Hodet er viktigst
I fjor hadde jeg en dame som gikk noen timer hos meg. Hun tok opp notatboken sin i timene. Jeg hadde ønsket at hun skrev ned sine egne refleksjoner. Det hun gjorde var å skrive ned formuleringene mine fordi hun syntest at de hørte mye mer «diplomatiske» ut enn dem hun selv brukte. Dette hadde også å gjøre med at norsk ikke var morsmålet hennes, og at hun ville bruke muligheten til å lære norske utrykk som hun ikke var så familiær med.
Det jeg opplevde med henne og med andre klienter med innvandrerbakgrunn er at det kan ta flere timer før klienten er rede til å kunne fokusere på kropp. Kroppen er ikke vesentlig for dem, bare hodet. Alt man kan skjønne med hodet er verdifullt, alt annet er uinteressant. Det er vanskelig å forklare for dem at terapien jeg tilbyr, ikke handler så mye om hva jeg sier. Den handler om hvordan de kjenner på hva som skjer i deres egen kropp, enten i møtet med ordene de selv sier høyt i mitt nærvær eller i møtet med meg i det øyeblikket.
Pusten mangler
Pust kan ofte mangle, og det er ikke snakk om å ha eksperimenter. Mitt triks er å gjøre eksperimentet selv (slik som vi lærte på NGI) og håpe på at det påvirker i en eller annen retning. Jeg opplever mange ganger at jeg er den eneste som puster i rommet. Pust er uvesentlig i verdenen til mine klienter – de har ofte ikke tid til det.
Tid som ressurs
Siden jeg selv har innvandrerbakgrunn, kjenner jeg igjen tegnene og mine egne erfaringer, spesielt dette med ikke å ha tid. Tiden skal ikke mistes, men brukes på best mulig måte. Å gå fra denne opplevelsen av tid til den som jeg opplever både i gestaltprosesser og i den nordnorske kulturen jeg har levd og bodd i de siste snart 20 årene, har tatt kanskje 15 år for meg.
I min tolkning av den norske verdenen kommer tiden, og den går aldri. Tiden blir sett på som en ubegrenset resurs, og det tas til hjelp på mange måter. Det som ikke blir gjort i dag, kan vi få gjort i morgen. For mine klienter med innvandrerbakgrunn er det vanskelig å forstå dette perspektivet på tid. Jeg opplever at jeg må fortelle om det flere ganger, før de kan vurdere det og begynne å kjenne på det selv mellom timene hos meg. De spør meg: «Hvorfor er det slik her?».
Et samfunn styrt av regler
Ja, hvorfor er det slik her? Siden jeg blir sett på som en autoritet av dem som spør, forklarer jeg utfra noen tanker og projeksjoner som jeg har gjort meg i løpet av mine år i dette landet. Norge er et land styrt av regler, og det bidrar til å styrke demokratiet. Det er kanskje viktigere å følge reglene enn å nå resultatet. Mange mennesker har gode jobber, og de mister ikke denne jobben om de ikke klarer å respektere tidsfrister. Det betyr ikke at man ikke likevel kjemper for det man har, men man gjør det på en rolig måte og ved å ta tiden til hjelp – og ved å følge reglene.
Jeg sjekker projeksjonene mine med klientene. På ansiktene deres ser jeg at de begynner å tenke på sine egne erfaringer med hva nordmenn rundt dem sier og gjør og hvordan de oppfører seg.Noen forteller om overraskelser og forvirring, fordi forventningene de hadde med seg om hvordan det skulle være, ikke stemmer med hvordan det er her. Og da begynner historiene om egne opplevelser å komme. Dette er også resultat av noe som jeg har lært at vi, gestaltterapeuter, gjør annerledes enn andre terapeuter/psykologer: vi deler litt av våre egne erfaringer og historier eller opplevelser og tolkninger. Ved å tillate oss selv å dele, gir vi også tillatelse til at klienten deler mer.
Samtidig opplever jeg at jeg må være forsiktig med hvor mye jeg deler. «Jeg betaler deg ikke for å høre dine erfaringer», kan de si. «Jeg betaler deg for at du skal hjelpe meg med løsninger». Det mange av disse menneskene tenker at de trenger, er ikke å høre en historie fra noen som har gått veien før, og som ikke er fortalt i form av råd eller løsning eller oppskrift. De trenger er å få fortalt sin historie.
Historier og avvisninger
Min erfaring er at når mine klienter har mye på hjertet, er det er vanskelig å stoppe historiene fra å komme uten at klientene føler seg avvist. En god del av dem er kommet til meg etter at de først har besøkt en norsk psykolog eller terapeut. Hos dem har de opplevd at de ikke fikk mulighet til å fortelle sine historier. «De skjønner ingenting», sier de da. Uten disse erfaringene med å måtte tilpasse seg den norske kulturen, er det vanskelig for disse terapeutene å speile med oppriktighet det de hører. For klientene kan de derfor virke fjerne. Derfor har jeg lært å gi plass til historiene som kommer, allerede fra første time: mishandling og overgrep, krig, overlevelse, sult, incest.
Disse mennesker har gått og båret på dem lenge. Kanskje har de prøvd å fortelle, men det er ikke slik at man kan fortelle om tunge ting til hvem som helst, og noen mennesker kan bli redd. Derfor kommer ofte tunge historier fort. Det jeg har erfart, er at det er best å ta dem imot, fordi det er dette disse menneskene trenger før det kan jobbes på andre måter. De har behov for å tømme bagasjen de har med seg, før det blir plass til å putte inn noe nytt.
«Slik er alle i Norge»
Jeg hører også at det er ikke alltid trygt å fortelle disse tunge historiene på andre arenaer enn i terapirommet. Det ser ut til at vanlige mennesker i Norge som de møter i diverse kontekster (som frivillighet, hobbier, barnas skole) blir redd av å høre om slike ting som de ofte bare har sett på TV. Norge har tross alt vært et trygt samfunn, som etter andre verdenskrig bare har opplevd 22. juli som et alvorlig, felles sosialt traume. Klientene forteller at de har trodd at har hatt god kontakt med noen, for etterpå å oppleve at denne personen ikke lenger er å få tak i igjen. Det gjør mine klienter skuffet og gir dem en følelse av å bli avvist av samfunnet.
Norske psykologer eller terapeuter som stopper historiene deres, virker på samme måte. Denne avvisningen føles veldig dypt. Mange klientene generaliserer raskt og forteller meg at «slik er alle i Norge». Som ny i Norge er det vanskelig å finne plass innenfor rammene for når man kan fortelle slike ting. Jeg selv tenker at mange av dem allerede har opplevd avvisning i sine egne land av forskjellige grunner. Denne følelsen av avvisning forsterkes når de føler at det ikke er rom for dem her. «Nordmenn tåler ingenting», hører jeg fra dem. Det er ikke en lett prosess å tilrettelegge for at de kan utforske disse oppfatningene om den norske kulturen.
Terapeutrollen min
I alt dette opplever jeg at jeg både gir råd og foreslår løsninger. Jeg «er» ikke, men «gjør», og ting dukker opp mye fortere enn jeg rekker å tenke eller trekke pusten. Å være stille kan være utfordrende, fordi klientene opplever at de mister tid. Denne tiden har de betalt for, og de vil bruke den på best mulig måte.
Der hvor det er plass til meg «å bare være», er når jeg hører på historier. Men når «sekken» er tømt, kommer forventningene til mine klienter fram om hva de tror at en terapeut bør og skal gjøre. Jeg bruker derfor også mye tid på å forklare. For å kunne gjøre noe annet enn å jobbe med historier, er det viktig at hodet deres forstår hvorfor vi gjør det.
Terapi som tabu
Det er noen kulturer hvor terapi er tabu, og de som kommer til meg vil at det skal være hemmelig fordi de skammer seg. Det er helt greit, for vi har uansett taushetsplikt. Terapi er tabu i mange små samfunn i Norge også. En del av mine norske klienter velger meg fordi de vet at jeg ikke kjenner noen fra deres egen krets. Å høre at terapi er tabu i Norge også, ser ut til å hjelpe klientene mine. Da føler de at egen kultur og den norske kulturen har noe til felles.
Klientenes prosess
Erfaringen min som innvandrer gjør at mine klienter med utenlandsk bakgrunn kan speile seg i meg. Når jeg står der sammen med dem, i deres erfaringer som ligner på mine, oppleves det som støttende og meningsfylt. De opplever at de blir sett, hørt og forstått. De nevner en følelse av lettelse og ro. Noen sier at måten jeg presenterer ting på, eller gir tilbakemeldinger på, skaper veldig klare bilder for dem. Dette hjelper dem til å se sin egen situasjon på en annen måte.
Det hjelper at jeg har bodd i Norge så lenge og at jeg snakker språket. Erfaringene mine, og måten jeg deler på og er nærværende på, gir klientene håp om at de kan klare det også. Selv om min reise ikke har vært lett, så er det mulig.
Prosessene fortsetter utenfor samtalene våre. Det er ikke alltid lett for klientene å se dette selv, men når de kommer neste time og forteller om ting som er skjedd, blir forandringer i måten de reagerer og ser ting på tydelig for oss. Jeg speiler, nyanserer og tydeliggjør.
Noen velger å slutte etter at de har fått verktøy og tips som de kan bruke selv.Andre blir lenger fordi de opplever at de ikke får samme ro eller støtte når de sitter med seg selv og prøver å sortere tanker på egen hånd. Noen kommer kanskje en gang i måned fordi de vil ha en «sjekk» av seg selv – en oppsummering av livene sine på områder de ikke kan snakke med noen andre om.
Konklusjon
For min del merker jeg at arbeidet med klienter tilfredsstiller mitt behov for å bidra med all kunnskap og erfaring som jeg har samlet opp, både i mitt opprinnelsesland og som innvandrer i Norge. Mennesker er mennesker over alt i verden, samtidig har vi alle har vokst opp i kulturelle og historiske kontekster. Noen mennesker kan vi hjelpe bedre enn andre, og det er viktig å anerkjenne det.
Om forfatteren:
Gabriela Sirbu er gestaltterapeut MNGF, foredragsholder og skribent for migrationofemotion.com/blog. Hun er tidligere journalist (BA), har en mastergrad i fredsstudier fra UiT Norges arktiske universitet og gestaltterapeutisk utdanning og etterutdanning fra Norsk Gestaltinstitutt Høyskole i Oslo. Hun har erfaring som innvandrer etter å ha studert, bodd og jobbet i Norge i nesten 20 år.
Til daglig jobber hun som gestaltterapeut, konsulent og megler, samt holder seminarer og workshops om flerkulturell kommunikasjon der hovedmålet er å hjelpe folk til å bli klar over hvordan deres usynlige bagasje påvirker kommunikasjonsmønstre, atferd og liv.
I 2016 var Victoria Campbell andreårsstudent ved NGI og skrev artikkelen «Pensum og Salmiakk» i GESTALT nr 1/2016. Gestaltterapeuten har tatt en prat med henne seks år etter.
Når ble du uteksaminert fra NGH? – 2018
Hva skrev du om i spalten «Studentliv»? – Jeg beskrev jeg en situasjon der jeg kjente på mine egne forventninger om å ha rene vindu før kollokviegruppen banket på døra. Også skrev jeg om hvordan jeg som student på NGI hadde lært å bli oppmerksom på hva som skjer i hodet og i kropp, og lettere kunne ta et bevisst valg ut ifra det.
Hvorfor var dette et viktig tema for deg? – Det var nok veldig viktig for meg fordi jeg hadde lært noe om min egen bevissthetsprosses. Om det å være var, bli oppmerksom på det for så å ta bevisste valg. Jeg hadde fortsatt en lang vei å gå, men jeg hadde allerede startet prosessen.
Hva tenker du nå om det du skrev/refleksjonene dine i spalten? – Jeg tenker at det er ganske åpenbart hvor nyforelsket jeg var i gestaltterapi! Jeg skrev blant annet at «Jeg er en fugleunge som sluker alt av litteratur som skolen anbefaler meg å lese», og tenker at det var veldig nyttig for meg da.
Hva gjør du nå? – Jeg jobber som rådgiver og terapeut på en kunstskole med 80 elever i begynnelsen av tjueårene. Jeg har et eget terapirom her og tilbyr elevene gratis terapi i skoletiden. Noen følger jeg hver 14.dag i to år, mens andre booker timer når de har en vanskelig periode. Jeg drømmer også om å starte gruppeterapi, så får vi se når tiden (og jeg) er moden for det.
Hvis du jobber som terapeut – vil du fortelle litt om hvordan du jobber? – Jeg jobber først og fremst ut ifra hjertet. Jeg opplever det å være gestaltterapeut som et kall.
Kjærlighet er grunnlaget i et hvert møte med klientene mine. Alle som kommer til meg er ønsket og verdifulle mennesker i mine øyne, og mitt håp er at de skal kjenne at det er trygt å være sammen med meg. Det er terapi i seg selv og i tillegg et godt grunnlag for å gjøre små og store oppdagelser sammen.
Tror du studiet på noe måte endret deg som person? – Ja, uten tvil! Jeg har blitt rausere med meg selv og andre, og jeg har også blitt en god del klokere. Jeg har fortsatt mye å lære, både som terapeut og som menneske. Det er veldig fint å være bevisst den prosessen med grunnlaget fra studiet.
Hvordan er kontoret til en gestaltterapeut? Gestaltterapeuten inviterer gestaltterapeuter til å beskrive kontoret sitt ved hjelp av et betydningsfullt objekt. Først ute er Sissel Sæther.
Jeg ville ha et «gestalt-bilde» på hjemmekontoret mitt. Et bilde som visualiserte og minnet meg på alle de gode elementene, verktøyene og tankegodset fra gestaltterapien. Alt som jeg kunne benytte i jobben og i hverdagen min. Ikke noe som lå i en skuff, men noe som var tydelig og tilgjengelig på veggen.
Da jeg fikk en bekjent – Bjarne Træen – til å male dette bildet for meg som har fått en stor plass på kontoret mitt, var baktanken også at det skulle henge som inspirasjon og katalysator til «å komme i gang med gestaltterapi.» Altså – gi mer ut og dele mer av alt det flotte og inspirerende vi har lært på en 4-års reise til folket – til barn og voksne som trenger noen som ser og hører. Noen som støtter i å åpne nye dører og lukker dører når det er nødvendig for å komme videre.
Dette bildet har for meg mange fasetter og elementer. Noe kan jeg bli spesielt opptatt av en dag eller i et øyeblikk, andre kommer i grunn.
Jeg er spesielt glad i klokka som bare viser «her og nå». Dette mektige øyeblikket her og nå, som ikke kommer tilbake, som må leves akkurat her og nå.
Og så er det den grønne, tomme stolen som står der og som er lik to tomme grønne stoler på kontoret mitt. Jeg kan invitere hvem som helst i stolene, når som helst…
Også er det alle menneskene med så mange forskjellige uttrykk. Hvor alle er mer enn det du ser eller tenker i første øyekast. Når du begynner å snakke og inngå en relasjon med et menneske er det så mye levd liv som kommer ut og frem, og vi vet ikke hvilken vei vi begir oss ut på sammen …
Og så er det alle ordene på følelser som er gjemt i skuffer i et stort medisinskap og som kan uttrykke, skjule og ha så forskjellig innhold og opplevelser for hvert enkelt menneske. Hvilken skuff vil du trekke ut og åpne? Hvilke ord, hvilken følelse er viktig for deg i ditt liv, her og nå?
Du blir sikkert oppmerksom på andre ting i dette bildet, hva fanger dine øyne, dine tanker og dine følelser?
En samtale med Anne Molla om hennes praksis som gestaltterapeut.
En samspillende terapeut
Hvorfor begynte du på utdannelsen til gestaltterapeut?
— For meg har det alltid handlet om samspill.
Jeg er vokst opp i en liten by som heter Sauda i Rogaland. Der var jeg så heldig å få være del av et fantastisk godt korpsmiljø. Jeg elsket å spille sammen med de andre. Jeg husker jeg satt på korpsøvelse som 10-åring og så på klokka og håpet at øvelsen aldri skulle ta slutt, at tiden godt kunne stoppe opp litt. Det var så utrolig fint å være sammen. Spille sammen. Mine toner og mine pauser sammen med de andres.
Etter videregående kom jeg inn på konservatoriet. Der kom musikkgleden i skyggen av introjektene innenfor den klassiske musikken om hvordan musikken skulle tolkes. Hvordan man burde og skulle spille. Fokus på prestasjon. Ikke på samspillet. Med skam og sorg dro jeg hjem til Sauda med hurtigbåten. Med fløytekassen i hånda etter bare noen måneder som musikkstudent i Stavanger. Prestasjonsangsten ble lammende, og jeg sluttet å spille.
For å komme videre, måtte jeg ha kroppen min med. Jeg tok fordypning i drama og dans. Etter hvert også kunst og håndverk.
For meg ble gestaltterapien en slags syntese av livsveien jeg hadde gått. Jeg følte meg litt som Askeladden som endelig fikk bruk for alt det jeg hadde lært og tatt med meg på veien.
For meg er det en parallell mellom det å spille musikk sammen og det å være i et terapeutisk samspill.
Hva ga grunnutdannelsen ved NGI deg?
— Den ga meg et solid faglig grunnlag. Og den utfordret meg. Særlig feltteorien ble en aha for meg og ga meg et utvidet syn på relasjon.
Jeg likte godt å lære gjennom å erfare. Men det var også skummelt og krevende med prosessarbeid. Jeg følte meg ofte som Bambi på isen og var redd jeg ikke holdt mål som en kommende terapeut. Jeg husker at jeg flere ganger underveis vurderte å slutte. Men veldig glad for at jeg stod i det. Det er den utdannelsen der jeg har vokst mest.
Hva trengte du å lære mer om — eller utvikle — etter grunnutdannelsen?
— For meg ble det viktig å bli kjent med meg selv i terapeutrollen. Finne min måte å være terapeut på. Jeg trengte å løsrive meg fra det jeg opplevde som introjektene innenfor gestaltterapien. Hvordan jeg trodde jeg burde og måtte oppføre meg som en «skikkelig» gestaltterapeut. Etter hvert opplevde jeg at her er det plass til meg og min måte. Det har vært helende for meg.
Terapeutpraksis på heltid
Du har nylig gått over fra fastjobb som lærer til å satse på egen terapeutpraksis på heltid. Hvordan var prosessen og hvordan opplever du din hverdag nå i ettertid?
— Det var kjempeskummelt å si opp en fast jobb!
Selv om jeg har tatt overgangen gradvis, var det et stort skritt for meg da jeg høsten 2020 sa opp min faste jobb som lærer og sluttet som kursholder i Mitt Valg. For første gang i mitt liv skulle jeg ha bare en jobb. Og for første gang skulle jeg ikke få hele eller deler av lønnen min fra en arbeidsgiver.
Jeg har en støttende mann, og vi ble enige om å gi det ett år. Jeg kunne kjenne på mot, frihet og mestring i det ene øyeblikket og en intens frykt for økonomi og ansvar i det andre.
Og så har det gått over all forventning. Jeg har hatt god pågang av klienter og jeg trives godt som selvstendig næringsdrivende. Det er masse nytt å lære i faget, som menneske og terapeut. Og ikke minst om regnskap!
Jobber du på egenhånd eller i et kollegium?
— Jeg har privat praksis i Stavanger sentrum. Jeg har vært så heldig å få leie lokale i et bygg med andre gestaltterapeuter. Vi møtes jevnlig for kaffe og kollegaveiledning. Det har betydd og betyr mye.
Tjener du nok som terapeut? Og hva er «nok» for deg?
— Bruttolønna er ok, men etter at faste utgifter, moms og skatt er betalt sitter jeg ikke igjen med mye. Det blir sårbart.
Hvordan markedsfører du deg?
— I oppstarten da jeg skulle nå ut til nye klienter, fikk jeg et godt råd fra en gestaltkollega: å annonsere gjennom Google Adwords. Det har fungert bra for meg. Når klienter for eksempel søker på parterapi i Stavanger, så har jeg betalt Google for at mitt firma kommer høyt opp i søket.
Jeg har en hjemmeside med online booking. Og flere klienter forteller at det var avgjørende for at valget falt på meg at de kunne booke selv på nettet.
Hvor mange klienter har du per uke?
— 15-20. Hvor lenge de går hos meg, varierer veldig.
Merker du typiske trekk blant klientene dine, som alder, kjønn, yrke, tidligere erfaring med terapi?
— Dette går i bølger. I sommer har jeg hatt et flertall av unge menn som søker terapi. Det har vært veldig forfriskende og spennende. Jeg elsker at dette er organisk.
Ellers opplever jeg at jeg ofte får klienter som jobber med livstemaer jeg er opptatt av og kjenner meg igjen i.
Utviklingsområde: Parterapi
Hva er du spesielt interessert i nå? Tar du videreutdanning? Annen utdanning? Egenstudier?
— Nå er jeg spesielt interessert i parterapi. Etter grunnutdanningen hadde jeg bare hatt én samling med parterapi. Det kjentes altfor lite til å skulle starte med par. Jeg har deltatt på flere av Vibeke Visnes sine workshops om arbeid med par. Og jeg har vært så heldig å få være med som en av terapeutene i hennes forskning. Det har vært utrolig lærerrikt. Så takknemlig for og inspirert av Vibeke sitt krafttak for å løfte frem og forske på faget vårt. Jeg opplever at parterapi er komplekst og umiddelbart i sin form. Og i starten har jeg vekslet mellom å kjenne at dette er utrolig gøy og spennende til å føle meg som den dårligste parterapeuten i hele Nord-Europa.
Meditasjon, kollegaer og veiledning
Hvordan har du utviklet deg som terapeut?
— Jeg har blitt tryggere. Stoler mer på egen varhet på feltet og tør å intervenere ut fra den i større grad. For meg er en god terapeut varm, tilstede, trygg og dyktig i sitt fag. Humor og kreativitet er viktig for meg.
Gjør du noe spesielt for å ivareta deg selv som terapeut?
— Jeg har praktisert trancendental meditasjon i snart 20 år. Det hjelper meg å komme hjem til meg selv, fornye og få hvile til kropp og sjel.
Jeg har uvurderlig støtte i min gode venninne og kollega som også er gestaltterapeut. Vi møttes på studiet og har fulgt hverandre siden. Vi sender hverandre små meldinger i hverdagen, går turer på stranden, møtes på kafebesøk og kollegaveiledninger. Dette har vært helt avgjørende for at dette ikke skulle bli for skummelt og ensomt.
Og så er det veiledning. Et must! Den er både en trygg faglig havn og en inspirasjon til vekst og utvikling.
Bruker du diagnoseverktøyet utviklet ved NGI eller andre kartleggingsmetoder?
— Jeg bruker Daans diagnoseskjema og Vibekes nye modell for parterapi.
Er det noe spesielt du savner eller skulle ønske kunne være til støtte for deg i praksisen din i dag, enten faglig eller praktisk?
— Det som virkelig hadde gjort en forskjell for meg som privatpraktiserende gestaltterapeut nå om dagen, var om momsplikten på gestaltterapi blir fjernet.
Gestaltterapien som fag
Hvordan plasserer du deg innenfor psykoterapien? Vil du si at du driver med gestaltterapi, eller at du driver med psykoterapi der du tar i bruk elementer fra gestaltterapien?
— Jeg vil si at jeg praktiserer gestaltterapi. Det er fundamentet jeg står på faglig og brillene jeg ser gjennom når jeg jobber og intervenerer.
Støtter du deg til andre metoder?
— Ja, jeg støtter meg til og blir inspirert av andre metoder. Jeg har for eksempel tatt kurs i traumearbeid gjennom Nicabm, emosjonsfokusert terapi og mindfulness for psykoterapeuter med Tara Brach. Jeg har også deltatt på schizofrenidagene for å nevne noe.
Har du noen forbilder blant psykoterapeuter?
— Mine tre veiledere Nina Wadel, Vibeke Visnes og Vikram Kolmannskog er forbilder jeg strekker meg etter. Jeg beundrer at de står tydelig i den gestaltfaglige forankringen og samtidig utøver psykoterapi med sin egen signatur.
Hvis du skulle beskrevet gestaltterapi i en setning, hva ville det vært?
«Tegn deg selv som en båt!» Allerede i septembersamlingen i første NGI-år kom denne oppfordringen. Fargestifter og ark var lagt utover gulvet. Det tok ikke lang tid å finne ut hva som ga gjenklang i meg. Båten ble tegnet i en rask flyt. Spørsmålene som vi skulle stille hverandre etterpå, klaret opp i meg hva jeg hadde uttrykt.
Denne artikkelen handler om kraften i å tegne i terapirommet. Jeg vil fortelle om det å la klienten tegne, og om verdien av symboler. Siste del av artikkelen handler om hva vi som terapeuter kan bidra med ved tegne symboler til hjelp for klientene våre.
Bakgrunnen min
Litt om bakgrunnen min: Med 30 år i jobb som ingeniør i prosessindustrien er jeg hodesterk. Abstrahering og ord og begreper er jeg fortrolig med. Det er ikke alltid en fordel når det skal nøstes i en relasjon. Jeg har gått meg grundig vill i egne ord og tankekonstruksjoner og konfluens-kav, mang en gang. Som student på NTH trengte jeg hjelp til å sortere i livet også, men de lot meg bare sitte og snakke meg bort. Nå er jeg «GT», og forsøker å gjøre noe helt annet med mine klienter. Form og strek kan være vei til kontakt. Det er ikke nytt for terapilauget vårt, men en god ting kan gjentas for ny inspirasjon!
Klienten tegner
Nå først om at klienten tegner. Min første erfaring som student hadde jeg med ei tenåringsjente. Moren hennes kom med «bestillingen» sosial angst, og det ble utfordrende stille i denne NGI-tredjeklassingens terapirom! Vi ble enige om at i neste time skulle jeg stille med tegnesaker. Inspirert av Zinkers (1977) kapittel 9 om kunst i terapien, tok jeg også med musikk som inspirasjonskilde. Det kan være jeg gikk litt fort fram. Terskelen hennes ble trolig i høyeste laget, så tidlig. Det ble med disse to timene; mor satt på venterommet begge gangene, og jeg fikk aldri noen tilbakemelding.
Senere har tegning fungert langt bedre. Jeg vil gjerne fortelle om en annen klient. Hen er oftest forholdsvis stillfaren og ettertenksom i våre timer. Toleransevinduet for inntrykk er litt begrenset, og hen går både til hypo- og hyperaktivering utenfor terapirommet. Vi har arbeidet med ressursene hen faktisk besitter ved disse kreative tilpasningene. Vi har lang fartstid sammen nå, og feltet er trygt. Til en dobbelttime hadde jeg gjort klar en diger rull IKEA-papir og masse tegnesaker utover gulvet. Musikken jeg hadde funnet fram var «Wandering» med Yosi Horikawa, et energirikt stykke på 4 minutter. Ville jeg få se spontanitet? Nøling? Tilbaketrekking, overveldelse? Hva ville vi få å arbeide med? Det ble masse streker over papiret umiddelbart! Bildet ble nesten en meter bredt, og jeg så begeistret på at klienten slapp seg løs:
Her er verbatim fra timen.
T: Hva har vi her, da?
K: Jo, det var ganske mye energi i starten der. Rytme, retning. Jeg fikk lyst til å lage noen kraftige streker.
T: Jeg ser det… Det går også litt hit og dit i det svarte. Hva kjente du da du tegnet her?
K: Det var noe løst og ledig, samtidig som noe var veldig tydelig.
T: Hvordan kjente du det tydelige i deg?
K: Mmm.. En slags tyngde, tror jeg. Det var derfor jeg tok den svarte kullstiften.
T: Og så skjedde det noe over her? Jeg peker mot det blå-gule med noe grønt til høyre.
K: Ja, der skifta musikken litt, en pause fra den intense rytmen, det kom inn mer fuglesang.
T: Mmm, hva kjente du da?
A: Jeg ble satt ut til en tur jeg gikk i marka nylig, en søndag. …. Her fikk klienten kontakt med noe som ble tydelig figur. Det ble utforsket grundig, og vi har kunnet referere til dette senere.
Prøv selv!
Før jeg går videre vil jeg ut- og oppfordre deg, leseren, til å stoppe opp og tegne til noe musikk. Finn papir, gjerne A3 om du har, og gjerne brede, tykke farger eller tusjer. Om du er nær et nett og kan høre uforstyrret, finner du fram «Enter» av Felix Rösch. Den er ikke så lang, men jeg tipper den vekker noe i deg. Spill den høyt om du kan! Klarer du å slippe deg løs? Værsågod…..
Hva ble du oppmerksom på?Tenkte, følte… motstand? Glede? Energi? Skummelt? …
Jeg brukte dette stykket senere i samme time med klienten min, og det ble en spennende refleksjon. Jeg viser ikke tegningen her, for jeg ønsker ikke å gå til sammenligning. Dette er din etterkjennsomhets-stund.
Symboler for klientene
Nå kommer jeg til den andre delen, som handler om at vi som terapeuter kan hjelpe klientene våre til å utvikle symboler som kan gi dem ressurser i sin prosess. De kan tegne symbolene selv, eller vi kan bidra med å tegne for dem, alt ettersom.
Selv sluttet jeg aldri helt å tegne, så dette er min innfallsport til form og strek i terapien, og til masse hobbyglede i flytsonen over papiret. Min styrke er blitt å formgi begreper, konsept og ideer, slik galleriet mitt på svennestreker.no viser. Et hovedbudskap i denne artikkelen er imidlertid at strek, form eller symbolbruk i terapi ikke skal handle om å tegne «pent».Prestasjonsorientering er det nok av rundt oss! Du trenger ikke være en dreven tegner for å utvikle symboler sammen med klienten din. Forestillingen om å måtte tegne vakkert og naturtro kan være en bøyg for mange. Jeg har ingen kunstterapeutisk tilleggsutdannelse, og er litt forsiktig med ordet kunstterapi fordi jeg ønsker å holde det upretensiøst overfor klientene.
Livets svømmebasseng
Det første eksemplet jeg vil gi dere er fra da en klient foreslo en metafor, uten oppfordring fra meg: Hun må ha oversikt rundt seg, kontroll. Hun snakket om livets svømmebasseng: Jeg går langs kanten av det, på trygg avstand, og betrakter livet derfra.
Jeg fulgte opp før neste time med å lage en tegning etter hennes beskrivelse, der jeg lot figuren holde armene beskyttende rundt seg selv. Jeg brukte fargekritt og bare slapp meg løs. Det gikk på få minutter. Det ble omtrent riktig, tenkte jeg. Jeg presenterte tegningen for henne.
K: Ah, det er jo meg da!
T: Ja, titter oppi bassenget.
K: …Herregud!
T: Går med små skritt… oppi der er det mye som skjer. Jeg har tegnet deg med sterke farger; rødt og grønt er komplementærfarger, på beina dine.
Hun er stille…
T: Hva kjenner du på?
Hun sukker dypt.
K: Ehmmm… det føles veldig kjent. Emmm, og, mm, hva skal jeg si… achhh, jeg føler sterk tilknytning til henne da. Og eierskap til det.
T: Det var iallfall noe som traff deg, for det kom noen tårer. Jeg kjenner glede og takknemlighet over at noen raske streker kan bety så mye for henne.
K: Jeg fikk en følelse jeg ikke helt klarer å beskrive. Det var noe… det var et veldig tydelig bilde på det jeg har beskrevet.
Denne tydeliggjøringen har vært nyttig gjennom flere terapitimer. Den er blitt en «knagg» for noe sentralt for henne.
Jeg har flere eksempler på at jeg har formgitt noe en klient har snakket om, og sett kraften i egen strek. Ikke glem at det fremdeles ikke trengs store tegneferdigheter fra deg for at dette skal bli en virksom intervensjon. I ett tilfelle snudde jeg om på bildet jeg fikk beskrevet, og tegnet ikke klienten som 6-åring snakke strengt og kritisk til seg, men tegnet 6-åringen som omfavnet den voksne seg, med kjærlighet. Dette ble en sterk og ny sannhet å ta med seg.
En makelig katt
En annen klient utviklet sammen med meg et symbol som kunne minne hen om dype pust oghyppig hvil. Problemstillingen var en kreativ tilpasning som medfører et arbeidstempo kroppen sier plent nei til. Det endte med en katt som strekker seg maaakelig, og som henger på et strategisk sted på arbeidsplassen.
Båten «min»
Jeg fant forresten loggen min med båtbeskrivelsen fra NGI-samlingen, mens jeg skrev dette. Jeg synes den angir både en dybde og invitt til videre utforskning, og ga meg en kontakt jeg ellers ikke hadde fått:
En solid seilsjekte, gaffelrigget, med årer og øsekar, så den er godt rustet og sjødyktig. Den ligger klar til å brukes, kan være et redskap for andre, og bære dem til en stille glede, til tilstedeværelse i øyeblikket og i balanse med seg selv og elementene rundt. Tanken på å være andre til hjelp slik gir en følelse av mening. En neste tanke er at jeg samtidig må se til å ta vare på meg selv, i stillhet eller annen aktivitet alene, for eksempel.
Mer informasjon
Jeg håper du som leser finner nytte og inspirasjon i disse betraktningene. Jeg har skrevet noe mer om å la klienten tegne på hjemmesiden min, http://gestaltterapeut.no/kunstterapi. Jeg hører gjerne fra deg som leser, om dine tanker og erfaringer, til felles glede og støtte.
Har du behov for å finne en form, en figur til deg eller ditt arbeid med klienter, ta gjerne kontakt. Dette er kreativ, seriøs moro. Du finner noen eksempler på stil på http://gestaltterapeut.no/ og http://svennestreker.no/galleri/. Bildene er ikke fritt nedlastbare, men sånt finner vi ut av.
Om artikkelforfatteren: Sven Haagensen Høy er født i 1962. Han er doktoringeniør, gift med gestaltterapeut Christine Høy og bor i Asker. Han studerte ved NGI 2017-21. Nå er han mentor og kursholder for ledere, og han fasiliterer gruppeprosesser i tillegg til egen gestaltpraksis etter ingeniørtid.
Hva innebærer det å være evnerik? Hvem er de evnerike som kommer i terapi? Hvordan kan vi jobbe med dem?
I 2019 ble min sønn identifisert som evnerik. Jeg visste stort sett ingenting om evnerikhet, utenom en del stereotypiske påstander, før det. Behovet mitt for å forstå dette fenomenet,og for å støtte min sønn gjorde at jeg begynte å samle informasjon om temaet via bøker, møter med eksperter og kurs. Lite visste jeg at det skulle etterhvert gi en ny retning til min praksis som gestaltterapeut. I denne artikkelen ønsker jeg å dele denne reisen med dere. Jeg vil gjerne utfordre oppfatningen om at det er sjelden at evnerike klienter oppsøker terapi.
Pascale Coutanceau (Bilde: Mona Hauglid)
Hva er evnerikhet?
«Det føles som om jeg kommer fra en annen planet…»
For å forstå hva evnerikhet er, er det viktig å danne seg et bilde av hvordan verden ser ut for de evnerike.
Hastighet, intensitet og kompleksitet – det er særtrekkene hos mennesker med høy intelligens. Evnerike mennesker elsker å tenke. De elsker å bruke hjernen sin. Og de gjør det raskt. De tenker raskere, lærer raskere og prosesserer raskere enn gjennomsnittet.
Tenk deg at du kjører en helt vanlig bil. Bare at under panseret er bilen din utstyrt med en Formel 1-motor – men uten at du er klar over det. Du tror at du kjører en bil som er som alle andres bil. Når du sammenligner din bil med de andre, skiller den seg ikke ut utseendemessig, men allikevel føler du at det er noe som er annerledes. Å sette fingeren på hva det er, er vanskelig. Du får jo en del fornemmelser: gasspedalen for eksempel er meget sensitiv, bare et lite trykk med foten og så er du allerede i full fart. Når du gasser blir det vanskelig å forholde seg til fartsgrensen! Du kan fornemme en høy kraft i motoren din. Det kan gi deg lyst til å gi full gass! Og enkelte ganger gjør du det. Det føles godt, du føler deg fri til å være deg selv!
Men du blir ofte tatt av politiet og får fartsbot. Da forstår du at det ikke er ok å bruke din fulle kraft og du lærer å holde tilbake. Du anstrenger deg for å passe inn i trafikken med alle andre. Du føler også ofte at det ikke er nok flyt i trafikken. Du blir lett utålmodig og frustrert. Du går fra å tenke at noe er annerledes med bilen din til å tro at noe er galt med den. Når du ser deg rundt og observerer de andre førerne, ser du at de er ganske tilfredse og fornøyde. Det ser ut som om de har en hel annen opplevelse enn deg. Siden de er så mange og du ikke ser noen andre som ser ut til å ha samme opplevelse som deg, så tenker du at din opplevelse nok er feil og at deres er riktig. Du burde føle det de føler.
Siden du tenker at din holdning ikke er riktig, lar du være å snakke om det i frykt for å føle deg enda mer annerledes og dermed får du ikke noen mulighet til å vite om andre har samme oppfatning som deg. I håp om å passe litt mer inn, prøver du å oppføre deg mer som flertallet, men det du ofte føler innerst inne er: mangel på tilhørighet, mangel på samstemthet, utilfredshet, utålmodighet og forvirring. Sånn kan det oppleves å være evnerik.
Hvem er evnerike?
Når man snakker om evnerike mennesker, får man ofte assosiasjoner til akademikere, oppfinnere eller genier slik som Albert Einstein, Leonardo da Vinci eller Marie Curie. Men sannheten er at de færreste evnerike er kjente oppfinnere eller genier. De fleste lever et helt vanlig liv, langt fra anerkjennelsens rampelys, oftest uvitende om deres evner og potensiale, og ofte til og med langt fra høyere utdanning.
Noen forskere anslår at 10% av befolkningen er evnerik (Gagné, https://files.eric.ed.gov/fulltext/EJ750766.pdf). Tallet varierer alt ettersom hvor man setter grensen mellom gjennomsnittlig intelligens og høy intelligens – forskningen på dette er ikke entydig. IQ-testing er foreløpig den vanligste måte å vurdere graden av intelligens på: i Belgia ble forskere enige om at man er evnerik når man skårer 125 eller oppover på en IQ-test, mens andre land bruker 130 som markør. Det finnes forskjellige grader av evnerikhet, alt etter hvor høyt man skårer: høy, eksepsjonell og dyp intelligens.
Begrensningen til IQ-testen som måleinstrument er at den kun måler språklig og logisk/matematisk intelligens. Men det er mange måter å være intelligent på. Evnerikhet kan også vise seg i andre intelligensområder slik som det relasjonelle, det psykomotoriske, det intuitive, osv… Av den grunn velger en del fagpersoner å heller evaluere evnerikhet gjennom en kvalitativ samtale.
Målet med å identifisere evnerikhet handler ikke om å skape et stigmatiserende skille mellom evnerike og ikke evnerike, eller å sette merkelappen bra/dårlig på de forskjellige gradene av intelligens. Det handler om å forstå at ikke alle hjerner fungerer på samme måte. år man forstår bedre at dette kan påvirke samspillet og skape spesifikke utfordringer, er det lettere å gi riktig støtte til de evnerike som trenger det.
Utfordringer
De fleste tenker at fordi man er mer intelligent enn gjennomsnittet, så vil man nok klare seg i livet. Selv om det er ofte sant, er det imidlertid ikke alltid sant. Statistikkene viser at proporsjonen av evnerike elever som sliter på skolen er noenlunde den samme som proporsjonen av ikke-evnerike (Le haut potentiel en question, Sophie Brasseur og Catherine Cuche). Det å være evnerik er dermed ikke synonymt med det å kunne klare alt. De utfordringene som de evnerike møter i løpet av skoleårene, og også som voksne, er ofte knyttet til at de opplever verden på en annen måte.
Jeg ser at de evnerike som kommer i terapi hos meg, ofte er høysensitive (sansevar) og høyemosjonelle (følelsevar) mennesker. Det er ikke uvanlig at de bærer med seg en del traumer: mobbing, overgrep, fysisk og psykisk vold, avhengighet, kronisk stress… Det å ikke ha blitt sett eller anerkjent som høysensitiv, høyemosjonell og/eller høyt intelligent kan også være et traume i seg selv.
Fordi de evnerike er mer sensitive, blir små ting ofte store for dem, og det å bagatellisere deres opplevelser kan gjøre store skader. De har ofte en meget sterk indre kritiker, de strever ofte med perfeksjonisme og de setter høye krav til seg selv.
Det å skille mellom tegn på evnerikhet og tegn på andre vansker kan være vrient. De høye kravene de stiller til seg selv, kan til tider ligne på OCD – tvangslidelse. Høysensitiviteten deres kan også vise seg som en tendens til hypokondri. Følelseslivet deres kan oppleves som en intens emosjonell berg- og dalbane som kan få dem og deres nærmeste til å lure på om de har en bipolar lidelse. Det konstante tankekjøret deres kan påvirke evnen til konsentrasjon og skape mistanke om ADD eller ADHD. Noen er dessuten evnerik medekstra utfordringer som ADHD, lære- og lesevansker, Asperger, osv … Det er derfor ikke uvanlig at enkelte evnerike blir feildiagnostisert. Når slike diagnoser blir oppdaget først, blir det ofte vanskeligere å identifisere evnerikhet, og man risikerer at de evnerikes iboende kraft forblir skjult (Misdiagnosis and Dual Diagnosis of Gifted Children, by James T. Webb, et all.).
Dobbelbindinger
De evnerikes største relasjonelle utfordring er en dobbelbinding, som de ofte opplever tidlig i livet:
Hvis jeg er meg selv, får jeg beskjed fra omgivelsene at jeg er «for mye» og jeg blir refset eller utestengt. Hvis jeg vil bli inkludert, må jeg tilpasse meg og gjøre meg selv mindre, og da mister jeg meg selv.
Denne dobbelbindingen kommer ofte til syne i parforholdene de er en del av. Dersom de har lært seg å tilpasse seg andre, kan de bli fikserte i sammensmelting (konfluens) og risiker dermed å miste kontakt med seg selv. Har de våget å være seg selv, har de en tendens til å bli fiksert i isolasjon (differensiering) og mister kontakt med den andre.
I arbeidslivet vil dobbelbindingen gi utslag i «bore-out syndrome» for dem som opplever for lite stimulasjon, for mye kjedsomhet og meningsløshet. De ender opp med angst og depresjon. Omvendt vil for mye stimulering og for mye arbeidspress, føre til «burn-out syndrome». De ender opp med utmattelse, stress og mangel på mening.
Det er viktig å innse at dette er en bevegelse. Som oftest er de evnerike aldri fiksert hele tiden i den ene tilstanden eller den andre. I stedet viser det seg at de «oppholder» seg lenge i den ene tilstanden før de søker litt lettelse i motpolen, for så å gå tilbake til den foretrukne polen. Med andre ord: Noen som søker mye stimulering på jobb og som er mye og ofte på randen av utmattelse, vil til slutt bli så utmattet at de vil trenge å bruke litt tid i motpolen kjedsomhet for å hente mer energi. Ganske raskt vil behovet for å gå tilbake til den kjente følelsen av stimulering melde seg og vedkommende vil søke tilbake dit. Og sånn fortsetter de mellom de to motpolene.
De evnerike sjonglerer mellom to typer kreative tilpasninger: En overtilpasning når de yter for mye for å passe inn og med fare for å miste seg selv, og en undertilpasning når de føler behovet for å beskytte seg, yter lite og isolerer seg.
Dette skjemaet er en nyttig referanseramme for terapeuten i møte med evnerike. Hennes forståelse av de forskjellige kreative tilpasningstyper hjelper klienten å bli mer bevisst sin foretrukne kreative tilpasning. På den måten kan klienten bli kjent med – og eksperimentere med – andre typer kreative tilpasninger for så å kunne utvide sitt repertoar og bli mer fri til å være seg selv.
De evnerike i terapirommet
De evnerike som jeg møter i mitt terapirom er typisk høysensitive og høyemosjonelle mennesker som sliter i relasjon med andre, enten det er i nære relasjoner eller på jobb. De har et sterkt ønske om å forstå hvorfor det er slik og om å lære hvordan de kan få det til å fungere bedre. Psykoedukasjon om det å være evnerik, teori om Selv og kreative tilpasninger er for meg nøkkelelementer i terapiforløpet. Jeg skal gi to typiske eksempler som illustrerer godt polaritetene i skjemaet over:
Kameleonen
Bente er 39 år og ble anbefalt av fastlegen sin å snakke med meg fordi hun sliter blant annet med søvnproblemer. Første gang vi møtes sier hun at hun leste om evnerikhet på hjemmesiden min og kjente seg igjen i det. Hun husker også at hun tok en IQ-test for lenge siden og lå rundt 140. Men ingen forklarte henne da hva det innebærer å være evnerik, eller hvilke spesifikke utfordringer som er knyttet til det å ha høy intelligens. Hun forteller at hun er høysensitiv: hun er blant annet veldig var for lyder. Høyfølsom er hun også: Hun føler seg alltid så tynnhudet og gråter veldig lett, sier hun. Det viser seg etterhvert at hun har opplevd en del traumer også, både i form av fysisk og psykisk vold.
Andre gang vi møtes forteller hun meg om hvor mye hun gjør på jobb og hvor flink hun er til å ta på seg ansvar for oppgaver som andre har blitt tildelt, blant annet sjefen hennes. Vi setter dette i sammenheng med hennes søvnproblemer og diskuterer det at hun kanskje er i ferd med å bli utbrent. Sykemelding vil hun helst ikke ha: Tanken på å kjede seg hjemme er nesten verre enn tanken på at hun blir stresset av å være på jobb.
Tredje gangen tar hun opp grensesetting: Hun synes det er vanskelig å si nei og ender ofte opp med å føle seg oppspist av andre. Vi utforsker hvordan hun tilpasser sine behov etter andres behov og ønsker for å opprettholde harmoni og føle tilhørighet.
Under vår fjerde time jobber vi med den indre sonen og mer spesifikt med magefølelsen og intuisjon. Bente lærer å lytte til sine (kroppslige) fornemmelser og å stole på dem igjen, fremfor å etterligne andre fordi de har nok rett.
Vårt femte møte belyser polariteter i henne knyttet til grensesetting: «slaven» som er lydig og «sjefen» som setter trygge rammer.
Selv-funksjoner
Bente og jeg jobber i all hovedsak med to grunnleggende spørsmål: Hvem er jeg? (time 1 og 4) og hva gjør jeg? (time 2, 3 og 5). Det betyr at vi utforsker selv-funksjonene hennes. Når vi jobber med personlighetsfunksjonen, finner vi støtte i psykoedukasjon om evnerikhet. Det hjelper Bente å justere sitt indre bilde av hvem hun er, å innse at det er ingenting galt med henne og å få mer aksept for seg selv slik hun er. Eller som hun sier det selv: «Det hjelper meg til å føle meg mindre rar». Arbeid med impulsfunksjonen støtter også arbeidet med spørsmålet hvem er jeg?. Når Bente erfarer at hun kan stole på sine kroppslige fornemmelser, styrker hun sin selvfølelse, sin selvtillit og sin kunnskap om seg selv. Fokuset på jegfunksjonen, hva gjør jeg?, dukker opp hver gang vi har jobbet med personlighetsfunksjonen. Som en naturlig følge av at Bente har blitt litt bedre kjent med seg selv, dukker behovet opp for å se nærmere på hvordan hun kontakter omgivelsene. Og så kommer en ny syklus med å utdype hvem Bente er og hva hun gjør.
Hennes foretrukne kreative tilpasning er åpenbart overtilpasning: hun anstrenger seg for å passe inn og føle seg mindre rar i møte med andre. Når hun tyr til overtilpasning, bruker hun andre som mal for hvordan hun skal oppføre seg. Hun blir en kameleon som endrer farge i forhold til omgivelsenes farge. Det gjør at hun mister kontakt med hvem hun er, hva hun liker, hva hun mener og hva hun trenger. For å kunne regulere sin evne til å tilpasse seg på en hensiktsmessig måte, er det viktig at hun igjen begynner å bruke seg selv som kompass. Bare da vil hun være i stand til å finne kreative tilpasninger som vil være gode for henne. Når vi jobber med å tydeliggjøre hvem hun er, kommer hun i kontakt med seg selv igjen, sine egne fornemmelser, følelser og behov. Etter det kan vi gå videre til spørsmålet hva gjør jeg? –og utforske det gjennom for eksempel polaritetsarbeid eller kontakteksperimenter.
Når Bente lærer å regulere sine kreative tilpasninger, gjenoppretter hun flyten og smidigheten i bevegelsen mellom de tre sonene: overtilpasning, hensiktsmessig tilpasning og undertilpasning. og da blir Selvet tydeligere for henne. For det er bare når vi er i bevegelse mellom konfluens og differensiering, mellom å være en kameleon og å være eksentrisk, mellom kjedsomhet og utmattelse at vi kan merke våre kreative tilpasning. Disse polaritetene hjelper oss å kjenne våre grenser og finne ut av hvem er jeg?
Eremitten
Pål er 55 år gammel. Han er uføretrygdet og sliter sosialt. Han bor alene, vil gjerne bli kjent med andre og ha venner, men får det ikke til. Ikke har han god kontakt med familien sin heller. Han sliter med tillit. Han har alltid følt seg annerledes, også i familien sin. Hans høye intelligens ble aldri sett, anerkjent eller verdsatt av de voksne rundt ham da han var liten. Han ble mobbet på skolen fordi han var annerledes. Når han går ute på byen i dag, tenker han at alle legger merke til ham og synes han er sær. Hans potensiale er så godt skjult at hans evnerikhet er nesten ikke synlig lenger. Han har ingen hobby. Hver gang han prøver seg på noe, gir han opp like fort. Han er understimulert, ser ikke noe mening med tilværelsen og sliter med depresjon. Han har vært i terapi hos meg i et år nå og vi vet begge to at dette blir en lang prosess for ham.
Pål er uten tvil en av de som undertilpasser seg. Hans differensiering er så fiksert at han lever i isolasjon og har mistet kontakten med andre. Fordi han er uføretrygdet og har ingen hobby eller lidenskap, er han understimulert, både intellektuelt og fysisk.
Sammen jobber vi stort sett med spørsmålet hvem er jeg? Hans selvverd ble ødelagt av at hans høye intelligens ikke ble sett og stimulert. En sjelden gang klarer vi å jobbe med hva gjør jeg?-spørsmålet, som den gangen da vi jobbet med polariteter: Pål snakker om de drømmene han har og hvordan han stopper seg selv med begrensende tanker. Han ønsker seg frihet, og vi tydeliggjør hvordan han stopper seg selv fra å oppleve friheten. En polaritet dukker opp: Han er sin egen fengselsbetjent. Vi bruker stolarbeid for å tydeliggjøre polaritetene fengselsbetjent/fangen. Det dukker opp følelser av avmakt og sorg.
At det blir vanskelig for Pål å jobbe med jeg-funksjonen og at vi bruker mye tid på personlighetsfunksjonen gir mening i og med at hans foretrukne kreative tilpasningstype er undertilpasning. Sett fra en annen vinkel, Zinkers erfaringskurve, er Pål en som bruker mye tid i varhet. Han kommer bare en sjelden gang til mobilisering, og enda sjeldnere til handling. Energinivået hans er ganske lavt. På grunn av at Påls evnerikhet er skjult bak flere lag av traumer, har vi brukt liten tid på psykoedukasjon om evnerikhet.
Siden eremittene har det vanskelig for å kontakte andre, ender de sjeldnere i terapi enn kameleonene. Det ser også ut som om de sliter mer enn kameleonene med å gjenopprette flyten i bevegelsen mellom deres kreative tilpasningstyper. Sammenlignet med Bente, trenger Pål mye mer tid for å utforske hvem han er før han kan utforske hva han gjør.
Oppsummering
Gestaltterapi er egentlig en utmerket terapiform for de evnerike. I gestaltterapi er fokuset på awareness. Det har de evnerike mye av, og det kan ofte oppleves som overveldende. Høy-intelligente mennesker inntar ganske naturligvis et metaperspektiv. De liker for eksempel veldig godt når de blir forklart teorien bak det som skjer i terapirommet. Gestaltterapi hjelper dem å utvikle awareness på awareness. Det hjelper dem å kanalisere evnen deres. Gjennom awarenesstrening hjelper gestaltterapi også dem å koble seg igjen til deres egne kroppslige fornemmelser, magefølelse, intuisjon, sanseinntrykk, osv… noe de evnerike ofte trenger sårt fordi de bruker mye tid i mellomsonen.
Det å ha fokus på de kreative tilpasningene og tilpasningstypene er også en av gestaltterapiens stryker i møte med evnerike klienter. De fleste evnerike kommer i terapi for å lære hvordan de kan tilpasse seg enda mer, enda bedre! De forteller gjerne hvor stolte de er av å være ekstremt tilpasningsdyktig og fleksible, men få av dem vet hvilken pris de betaler for det. Siden de er ikke klare over at de over- eller undertilpasser seg, er det viktig at terapeuten selv er klar over det og hjelper klienten å etablere sunne kreative tilpasninger. Gestaltterapiens fokus på det relasjonelle er også noe som tiltrekker de evnerike som sliter med tilhørighet. De føler ofte at de ikke er i samsvar med omgivelsene. Det å utforske gjennom gestaltterapi hvordan man er i kontakt med andre, kan gi en bedre forståelse av hvordan alt henger sammen og mer handlekraft til å få til de relasjonene man ønsker seg.
Med andre ord er gestaltterapi et spesielt velegnet verktøy for å støtte de evnerike. De som kommer i terapi er som regel de som ikke klarer å regulere bevegelsen mellom de forskjellige kreative tilpasningstypene. De overbruker sin foretrukne tilpasningsform før de hopper til motpolen og tyr til den en liten stund før de igjen går tilbake til sin foretrukne tilpasningsform. Terapi vil kunne lære dem å regulere og balansere flyten i bevegelsen mellom de forskjellige kreative tilpasningstypene, gjøre dem bedre til å håndtere intensiteten sin og gjøre dem tydeligere for seg selv. De vil kunne få økt selvfølelse, selvtillit og indre styrke — og frihet til å være seg selv.
Om forfatteren
Pascale Coutanceau er født i Frankrike og har bodd i Norge i over 25 år. Hun jobbet som lærer i ca 15 år før hun begynte å omskolere seg, først i form av karriereveiledning og familieterapi, og så til gestaltterapi. Hun var ferdig utdannet ved NGI i 2016 og grunnla deretter Arendal Psykoterapi og Utvikling der hun tar imot klienter både i individuell terapi, coaching og parterapi.
Evnerike klienter, i tillegg til en evnerik sønn, førte henne til kurs med Jennifer Harvey Sallin. Hun er en amerikansk psykolog og coach som er bosatt i Sveits og som har lang erfaring innenfor lederskap og evnerikhet. Online-kursene hennes «Gifted psychology 101 for psychologists and psychotherapists» og «Gifted profiling for psychologists and psychotherapists» inneholder teori om evnerikhet, praksis med egne klienter og kasusbeskrivelser. Du kan lese mer på hennes hjemmeside: www.intergifted.com
Hva skrev du om i spalten «Studentliv»?
