Gestaltterapien har en spesifikk forståelse av psykopatologi. Enhver psykoterapeutisk modalitet har dette, enten den er eksplisitt eller implisitt. Intensjonen bak utviklingen av en gestalt-psykopatologi er ikke å finne merkelapper å bruke på klienter. Det har vært viktig å ivareta lærdommen fra den humanistiske tradisjonen – enhver person og enhver opplevelse er unik. Det dreier seg i stedet om å forstå lidelsene til klientene fra en teoretisk synsvinkel med utgangspunkt i opplevelser og relasjoner. En slik forståelse gir terapeuter støtte til – og retningslinjer for – å arbeide relasjonelt og tett på livserfaringer.
Av: Jan Roubal, Gianni Francesetti og Michela Gecele. Satt sammen av redaksjonen (Se nederst i teksten)
Gestaltterapi forstår individuelle symptomer og menneskelig lidelse som fenomener som trer fram fra et større, relasjonelt felt. Dette kan gi oss en opprinnelig inngang til forståelse, ved at vi blir stående sammen med og gir støtte til mennesker som lider. Dessuten åpner det for å se menneskelig lidelse som et feltfenomen, for muligheten til å forstå individet mot en større, sosial horisont og for å forstå det sosiale feltet i lys av individuelle opplevelser.
Hva er psykopatologi?
Etymologisk er ordet «psykopatologi» satt sammen av tre røtter: psyko-pato-logi. Psyche, som betyr ‘sjel’ på gresk, kommer fra psychein: «å puste». Pathos, som betyr ‘sinnsbevegelse’, ‘lidelse’ på gresk, kommer fra det indoeuropeiske paschein: «å lide». Logos er det greske ordet for «diskurs, faglig samtale».
Psykopatologi er dermed den faglige samtalen om pustens lidelse, om noe flyktig som ikke lar seg holde innenfor en stabil form. Det er den livgivende pusten som lider, lidelsen tilhører den livlige, levende kroppen («Leib» på tysk) – og ikke kroppen som objekt («Körper» på tysk). Alle livlige kropper lever nettopp fordi de har intensjonell kontakt med omgivelsene. Psykopatologiske fenomener omhandler subjekter i samhandling med omgivelsene, eller mer presist, samhandlingene til subjekter med omgivelsene.
Psykopatologi fra et felt-perspektiv
Vi kan rette oppmerksomheten mot psykopatologi som lidelsen til et individ og holde oss til dette nivået for utforskning. Vi fokuserer da på symptomene som klienten refererer til. Men vi kan også se på lidelsen som et uttrykk hos individet for lidelse i et større felt. Disse to forskjellige perspektivene på mental lidelse kan sammenlignes med de to perspektivene vi kan forstå lys på i fysikk: er lys bølger eller partikler? Virkeligheten avhenger av måten vi undersøker verden på.
Vår erkjennelsesteori er grunnlagt på at opplevelser verken hører til bare subjektet eller bare omgivelsene. I stedet trer opplevelser fram som en «mellomform» på kontaktgrensen. Hvis vi ser på psykopatologi som noe som trer fram på kontaktgrensen, så er det strengt talt ikke subjektet som lider. Det som lider er forholdet mellom subjektet og verden: det rommet som subjektet opplever, og som det blir levende innenfor. Sett på denne måten er psykopatologi patologien til relasjonen, kontaktgrensen og det som er i mellom. Subjektet er den følsomme og kreative mottakeren av denne lidelsen: subjektet kan føle smerte. Symptomer
Fra et gestaltperspektiv er symptomer et resultat av et kreativt selv og viser noe unikt menneskelig. Psykopatologi representerer dermed en unik kreativ tilpasning i en vanskelig situasjon. Når denne tilpasningen blir fiksert, slutter den å tjene behovene til individet og deres omgivelser; den begrenser individets spekter av funksjonsmuligheter. Symptomene indikerer begrenset fleksibilitet i reaksjonene til klienten. De har begrenset evne til å være i flytende kontakt med omgivelsene. De er ikke i stand til å handle i overensstemmelse med sine faktiske behov og muligheter, for oppførselen deres og deres nåværende opplevelse er bestemt av fikserte mønstre. De følger en vane og velger ikke fritt.
Psykopatologiske symptomer er fenomenologisk observerbare manifestasjoner av fikserte gestalter, som er relasjonelt samskapte felt-fenomener. Disse rigide mønstrene forårsaker lidelse ved kontaktgrensen og i relasjoner (selvsagt bidrar individet til organisasjonen av sitt relasjonelle felt). De blir også figur i det terapeutiske forholdet: både klient og terapeut er samskapere av psykopatologien som trer fram i relasjonen deres.
Det relasjonelle behovet som retning for terapien
Terapeuter kan tre ut av denne rigide formasjonen av feltet ved å bruke sin egen varhet. Ved hjelp av varhet gir de støtte til relasjonen og gir klientene en sjanse til å utvide sitt spekter av muligheter. Terapeutene tilbyr en opplevelse av kontakt som klientene tidligere har vært foruten og som de har søkt etter. I denne forstanden er symptomer alltid en bønn om en spesifikk relasjon: en måte å være i kontakt på, der symptomene ikke lenger trengs. Det de har savnet, trer fram i terapien som et behov for en spesifikk og ny opplevelse av kontakt.
Dette er det relasjonelle behovet som klienten ser fram til å få tilfredsstilt – eller vil bli oppmerksom på og få anerkjent – i terapi. Det er klientens avbrutte intensjon om kontakt. (Intensjon om kontakt er en teoretisk konstruksjon i gestaltterapien. Den kommer fra begrepet om intensjonalitet i fenomenologien. Ved hjelp av intensjonalitet refererer vi til måten kontakten mellom terapeut og klient bygger opp spenning, og hvordan dette får samhandlingen til å bevege seg mot realiseringen av mulighetene som er til stede i den nåværende terapeutiske situasjonen, noe som på en og samme tid inkluderer både fortidig historie og det neste steget.) All lidelse har et relasjonelt «neste steg» som det retter seg mot og som belyser lidelsens mening. Når terapeuten gir støtte, orienterer terapeuten seg ut fra det grunnleggende spørsmålet: «Hvilken relasjonell opplevelse søker personen i retning av?» Svaret på dette spørsmålet markerer og peker ut retningen for terapien.
Oversatt av Per Terje Naalsund og Katrine Borgen
Denne teksten er satt sammen av redaksjonen med tillatelse av Jan Roubal med utgangspunkt i artikkelen: «Aesthetic Diagnosis in Gestalt Therapy», i: Behavior Sciences, 2017, 7(4), 70; https://doi.org/10.3390/bs7040070.
Denne artikkelen er den første i en rekke med tre artikler av Jan Roubal, Gianni Francesetti og Michela Gecele om psykopatologi, diagnoser og gestaltterapi. De to andre artiklene er:
Trekk i tiden vi lever i er: Et utydelig skille mellom det private og det offentlige, tidsfattigdom og manglende stabilitet og kontinuitet i relasjoner. Disse fenomenene utfordrer identitetsdannelsen og påvirker personligheten.
Disse trekkene ved tiden krever faglig oppmerksomhet på hvordan vi praktiserer gestaltterapi. Det er budskapet fra Gianni Francesetti og kollegene hans ved IPSIG.
Av Rolf Aspestrand
Jeg traff Gianni Francesetti første gang i 2006, da han sammen med Margherita Spagnuolo Lobb underviste et to-årig spesialiseringsprogram i ‘Psykopatologi og samtidslidelser’. Vi møttes igjen under deres toårige ‘Spesialisering i veiledning’. Nå er vi sammen i en bitte liten by i de norditalienske alper, Pieve Tesino.
Workshop-lederne Jan Roubal, Micaela Gisele og Gianni Francesetti (Bilde: Rolf Aspestrand)
Sammen med sine to kolleger, Michela Gecele og Jan Roubal, ved IPSIG (Istituto Internazionale di Psicopatologia e Psicoterapia della Gestalt), gir Francesetti en 8 dagers workshop i ‘Psykopatologi, feltteori og klinisk praksis’. Workshopen er en oppfølging etter 6 måneders nettundervisning om ‘Personlighets-dimensjoner og klinisk kompleksitet’. IPSIG er med andre ord svært aktive i videreutdanning og spesialisering innen gestaltterapi og feltbasert klinisk praksis.
Vår samtid
Jeg benyttet anledningen til å snakke med Francesetti om utfordringene ved å være til stede og støtte våre klienter i nettopp vår samtid.
En samtid som:
sosiolog og statsviter Hartmut Rosa beskriver som sosialt akselererende
forfatter og journalist Johann Hari definerer ved å beskrive vår sviktende evne til konsentrasjon og fordypning
sosiolog Zygmunt Baumann kaller flytende; når grensene mellom sant, usant, riktig, galt, privat og offentlig – er i stadig endring
Hva gjør disse fenomenene med oss? Hvordan påvirker det måten psykiske lidelser tar form, og vårt behov for støtte? Og hvordan påvirker det terapeutens intervensjoner i terapi?
Terapi i et postmoderne samfunn
Psykologien og gestaltterapiens grunntese er at vi mennesker må sees i sammenheng med våre omgivelser – relasjoner, kulturen og tiden vi befinner oss i. Teorien referer til ‘The Organism-Environment Theory’ bl.a. beskrevet av Dewey and Bentley i 1949, som Perls, Goodman og Hefferline introduserer i et terapeutisk perspektiv i Gestalt Therapy i 1951.
IPSIG definerer tre hovedtendenser i vår samtid som påvirker hvordan lidelser tar form, og endrer behovet for støtte:
Skillet mellom ‘oikos’ (hjem, privat, det personlige) og ‘polis’ (det sosiale, samfunnet) er blitt utydelig.
Gianni Francesetti beskriver at «når barnet er på rommet sitt, er det også i verden via sin PC eller en smarttelefon. Vi vet vi ikke lenger hvor barnet er, eller med hvem.» Han beskriver dette «som å bli kastet ut i verden uten støtte fra ‘den andre’ et annet menneske som deler erfaringen, ser deg og støtter opplevelsen».
Vi får i dag massive inntrykk uten et vitne. «Om vi befinner oss i sengen, i bilen eller på bussen, absorberer vi inntrykk fra verden uten kontekst eller støtte. Vi kan komme til å bli alene med inntrykk og impulser som organismen ikke er forberedt på, eller nødvendigvis evner å håndtere».
Vi deler privat og intim informasjon som ved et tastetrykk blir offentlig eie, og som vi ikke lenger har kontroll over. Tapet av kontroll over hva og hvor mye vi tar inn, og uvissheten over responsen vi møter når vi deler privat informasjon, kan bli overveldende. Med andre ord: Det kan bli for mye, for fort, og med for lite støtte – som er den fenomenologiske definisjonen på traume.
Tidsfattigdom
Francesetti trekker fram hvordan Hartmut Rosa i sin bok Social Acceleration beskriver de siste 20 års sosiale akselerasjon. Et konstant samfunnskrav om framgang, optimalisering og kontinuerlig vekst. Å skulle produsere raskt og effektivt, og samtidig være lykkelig, oppleve mer, imponere mer – for å henge med i konkurransen om profitt, synlighet og ikke minst bekreftelse.
Forventningen om vekst og akselerasjon viser seg å ha flere negative sider. Både Hartmut Rosa og Francesetti mener at akselerasjonen bidrar til en fremmedgjøring. En fremmedgjøring som bunner i avmakt og frustrasjon. Hvorfor? Rosa hevder at vi lider når kampen for å henge med blir urimelig og vanskeliggjør opplevelsen av å være til stede i det vi gjør. Vi erfarer at vi ikke kommer i mål før nye mål settes. Opplevelse av å ikke få det til og ikke høre til – blir mer framtredende.
En annen del av tidsfattigdommen beskrives av Johann Hari i Stolen Focus; at vår evne til konsentrasjon og fokus svekkes. Ny teknologi frister til å bevege oss raskt og på overflaten; vi leser overskrifter, ingresser, ser på bilder og filmsnutter. Sosiale medier gir oss raske ‘klikk’ og ‘likes’, korte snutter av nyheter og underholdning, uten særlig mulighet til fordypning eller forankring i kunnskap eller fakta. Studier fra USA viser oss at studenter i snitt evner å fokusere på en oppgave i 65 sekunder, og at den jevne kontorarbeider fokuserer i maksimalt tre minutter – en reduksjon på over 25% i løpet av få år.
Vi opplever mye, men lærer lite – da erfaringen uteblir. Vi opplever fragmenterte hendelser og inntrykk som raskt går over til nye inntrykk. Det er vanskelig å finne tid og rom til å trekke oss tilbake, assimilere og bygge erfaring som bidrar til forankring og tilhørighet.
Redusert stabilitet og kontinuitet i relasjoner
Gianni Francesetti refererer til sist til det Zygmunt Bauman kaller «Liquid Society», «Liquid Love» og «Liquid Modernity» (det flytende samfunn, flytende kjærlighet – eller et flytende postmoderne samfunn). Et samfunn der grensene for hva som er rett og galt, sant, usant, mulig, umulig, er flytende og i stadig endring.
Vi erfarer ny teknologi som har muliggjort rask og global spredning av bl.a. fake news, ’trolling’, konspirasjonsteorier og ‘det mørke nettet’. Sammen med sosiale medier, kryptovaluta, og ulike utgaver av ‘influensere’ og dets like, snur dette opp ned på kjente og samlende sosiale strukturer. Institusjoner som tidligere representerte stabilitet og kunnskap, som vekket tillit og bandt oss sammen, utfordres ved å så tvil, løgner og stille spørsmål selv ved grunnleggende sannheter.
Grunnen vi står på kan føles utrygg, i takt med at tvil og ambivalens får gode kår. Verden kan for mange oppleves ustabil og gi en redusert opplevelse av sammenheng og kontinuitet.
Personligheten utfordres
Disse fenomenene er med å påvirke vår personlighet; det manglende skille mellom det private og det offentlige, tidsfattigdommen og manglende stabilitet og kontinuitet i relasjoner.
Francesetti hevder at «vi lever med fragmenterte erfaringer, som ikke er undertrykt i freudiansk betydning – erfaringene får bare ikke tilstrekkelig plass eller støtte til å bli assimilert og integrert som del av vår personlighet og tilhørighet».
«Det betyr at vi kan forvente å møte mennesker med travle og innholdsrike liv, som strever med å finne stabilitet – eller fast grunn under føttene. Mennesker som er overrasket over at deres mestring og mange opplevelser ikke gir dem den tilfredshet, tilhørighet og soliditet de forventet».
Francesetti sier vi «i dette senarioet kan forvente at ungdomstiden varer lenger; og vi kan forvente at lidelser ikke er så klart definerte. Klienter kommer med sine bestillinger og problemer, men er kanskje primært ute etter å få tid og rom til å kjenne etter – så erfaringene kan bevege seg fra hodet og finne støtte i kroppen, og sakte, men sikkert gi en etterlengtet fornemmelse av forankring og sammenheng».
Så selv om hverdagen er spekket av opplevelser og inntrykk, kan klientene komme til oss med følelse av tomhet, meningsløshet, skam og manglende mestringsfølelse. Når vi som terapeuter spør hva de føler, kan de svare: ‘jeg vet ikke’. Eller om vi spør hva du vil: ‘Jeg vet ikke’.
En tese er at vi er del av et samfunn nummet av inntrykk og med tidvis redusert tilgang og tid til underliggende følelser og behov. Vi kompenserer for dette fraværet av sammenheng og tilhørighet ved å iscenesette våre liv via hendelser, bilder, poster og filmsnutter, og søker anerkjennelse ved ‘likes’, ytre stimuli og framtoning. Gapet mellom hva vi velger å vise og hvordan vi føler oss blir betydelig.
Vi kan, ifølge Francesetti, forvente å se personligheter med mangel på identitet.
Personlighetsforstyrrelsens tid
Francesetti definerer personlighetsforstyrrelsen som en respons og primærlidelse i vår samtid. Det krever at vår praksis som helsearbeidere og terapeuter nok en gang justeres.
På 1970- og 80-tallet var klientens behov i større grad å frigjøre seg fra grenser og patriarkalske strukturer. I dag er dette behovet mindre relevant. Dagens klienter strever med å finne fotfeste i et akselererende samfunn som gir lite rom for stabilitet og assimilering av inntrykk. Over tid er dette med på å svekke empatien og tilhørigheten – som igjen øker frykten og fremmedgjøringen.
IPSIG hevder at de dominerende personlighetstrekkene i dag har beveget seg fra en narsissistisk tilpasning, til å minne mer om trekk fra psykopati og dramatiserende personlighetsforstyrrelse. Begge lidelsene beskriver han som kameleonske i sin form, der empatien er svekket.
Dramatiserende personlighetsforstyrrelse har personlighetstrekk som kjennetegnes ved overfladiske og labile følelser, selvdramatisering, overdrevne følelsesutbrudd, seksualisering og vedvarende søking etter anerkjennelse og oppmerksomhet. Lidelsen sier: Jeg eksisterer når jeg blir sett. (ICD-10)
Psykopatiske trekk inkluderer egosentrert tankegang, manipulerende atferd, overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse og dårlig atferdskontroll. Å endre den andre for å oppfylle egne interesser. Tilsynelatende kan du være empatisk, men kun som et middel for å nå egne mål. (ICD-10)
Ikke ukjente tendenser eller uttrykk i vår tid.
Francesetti mener vi ser en økt toleranse for disse trekkene i politikken, populærkulturen og sosiale medier. Disse personlighetstrekkene forsterkes og spres gjennom ny teknologi, og kulturen bygger over tid toleranse for polariserende meninger, hvor drama, manglende empati, skamfull og skamløs adferd belønnes med seertall og ‘klikk’. Vi fascineres og tiltrekkes som når vi kjører sakte forbi en bilulykke for å se.
Tre kontaktprosesser for endring
I terapien kan vi gjenkjenne disse fenomenene og gi dem betydning. Her mener Francesetti at feltteorien og feltperspektivet brukt i terapi er avgjørende for å fange opp de underliggende behov for støtte og kontakt i vår samtid. Feltteorien ble utviklet fra fysikken og formulert som sosiale og psykologiske fenomen av Kurt Lewin i 1926.
For å differensiere kontakt- og endringsprosessene vi arbeider med i terapien, og for å tydeliggjøre hva feltfenomen er, har Francesetti, Gecele og Roubal delt dem opp i tre ulike perspektiv (se tabellen under):
What is changing
Psychopathology symptoms
What the therapy aims for
How can the therapist support the change
Dominant self-function
What supports the therapist as a theoretical third party
Metaphor
Mono-personal perspective
The clients’ functioning in the relation with his environment.
Limiting fixed patterns created originally as creative adjustments.
The ability to make new, updated creative adjustments.
Raising awareness in the supportive/ challenging contact.
Ego-function. What the client and the therapist do in therapy.
One-person models of functioning (contact styles, sequence of experience).
Tree and gardener. Elephant and string.
Bi-personal perspective
The relationship between client and therapist.
Individual expressions of a lack of support in the relationship.
Creating an authentic relational experience where the symptoms are not needed any more.
Enabling a new relational experience by relating to the client openly, honestly, and genuinely as a person.
Personality-function.
Who are the client and the therapist for each other.
Co-creative and dialogical approach (inclusion, confirmation, presence, commitment to dialogue).
Relational dance: old dance and new steps.
Field theory perspective
The way the field gets organized here and now.
Individual expressions of absences in the field.
Spontaneous flow of presence.
Letting oneself being taken by the field’s forces and transforming own way of being in the situation.
Id-function.
Bodily sensations emerging as a function of the field dynamics.
Field theory, Paradoxical theory of change,
emergent self,
atmospheres.
Client and therapist in a river, being moved by the water forces.
Det MONO-personlige perspektivet beskriver det vi allerede har med oss: De fikserte mønstre som er deler av din kreative tilpassing til omgivelsene og dine erfaringer. Du bringer dem med deg og de utspiller seg ulikt i ulike situasjoner. Det som tradisjonelt defineres som personlig historie, bakgrunn, personlighet, fikserte mønstre, symptomer eller diagnose. Her aktiveres særlig EGO funksjonen beskrevet i Sigmund Freuds teori om selv. Her retter vi oppmerksomheten mot hva klienten og terapeuten gjør i terapien.
Det BI-personlige perspektivet beskriver relasjonen som skapes mellom klient og terapeut: Det som samskapes i møtet, og hvordan vi sammen utfordrer mulige måter å være sammen på – og opplever at kontakten og symptomene vi bærer med oss kan endre karakter. Her aktiveres særlig personlighetsfunksjonen (Fritz Perls erstattet ’super-ego’ med personlighetfunksjonen, i teorien om Selv). Her blir vi oppmerksomme på hvem klienten og terapeuten blir for hverandre. Det vi samskaper mellom oss defineres altså ikke som feltfenomen av IPSIG, men differensieres fra det feltteoretiske perspektivet som relasjonell erfaring (‘relational eksperience’*).
Det feltteoretiske perspektivet beskriver hvordan det i samværet oppstår feltfenomen, krefter eller bevegelser i en situasjon som gir indikasjoner på hva som ligger i bakgrunnen for det vi gjør og sier – og som også kan gi oss retning: Det som ‘banker på døren’ mens vi er sammen – et fravær eller noe som savnes – som vi enten kan komme til å overse som noe ‘rart’ eller fremmed, eller som vi kan gi plass og betydning. Det tabellen* til F.G.R. referer til som «kroppslige, sensoriske erfaringer som oppstår som en funksjon av dynamikken i feltet».
Francesetti beskriver dette som «en karakter som ennå ikke har fått et manus». En åpning og en mulighet som vi sammen kan – om vi oppdager den –finne plass til, oppdage formen på, gi ord og betydning.
Her er det viktig å presisere at feltfenomen ikke nødvendigvis refererer til det klienten ønsker å snakke om, eller det vi definerer som ‘bestillingen’ for våre samtaler. Feltteori-perspektivet ligger under det ‘dramaet’ som utspiller seg på overflaten. Det psykolog og gestaltterapeut Jean-Marie Robine refererer til som ‘the ID of the situation’, hvor id-funksjonen aktiveres. Her blir vi oppmerksomme på de underliggende krefter og atmosfæren som er med på å styre en situasjon – og hvordan impulsfunksjonen aktiveres.
Francesetti beskriver hvordan han selv, etter mange år som terapeut, opplevde øyeblikk da han følte «det var noe mer enn meg og min klient i rommet. En åpning, en mulighet jeg ble klar over og som ble tydeligere for meg». Han fortsetter: «På dette tidspunktet ble jeg mer nysgjerrig på feltteorien. At det er mer enn det mono- og bi personlige som oppstår mellom oss mennesker. Det oppstår samtidig en bevegelse som åpner muligheter.
Artikkelforfatteren Rolf Aspestrand sammen med Jan Roubal og Gianni Francesetti (Bilde: R.A.)
Om vi som terapeuter eller mennesker kun går etter det åpenbare som utspiller seg i terapien eller livet – det synlige og det uttalte, kan vi overse det persepsjonen, sanseapparatet og feltet vi er en del av forteller oss over tid. Det som ligger til grunn for lidelsene eller mønstrene vi bærer med oss».
Å være til stede i fraværet
Francesetti referer her til Max Wertheimers persepsjonsteori og gestaltpsykologien. Han mener at deler av vårt fagmiljø fremdeles er for figurfokusert, og dermed overser behovet for å støtte grunn. Han hevder at «å holde fast i en figurfokusert tradisjon er å holde fast i en annen tid som krevde dette, men som ikke lenger er relevant. Gestaltterapiteorien er stadig den samme, men tiden og våre lidelser kommer fra andre fenomen og krever et fokusskifte. Hvis vi som terapeuter kommer i fare for å gi en figur, eller peker på noe for raskt som vi mener er figur i situasjonen, kan nettopp det som trenger å dukke opp, forbli i bakgrunnen – nok en gang.».
I følge Francesetti er det å praktisere terapi i dag å ha mot til å vente. At terapeuten finner nok selvstøtte til å tåle fraværet som kommer. Ubehaget som oppstår, tomheten – så vi kan bli kjent med det hverken klienten eller klientens omgivelse klarer å definere, sette ord på eller å støtte. Og sammen oppdage det som ikke har fått nok tid og rom til å kunne oppstå. Å være til stede i fraværet.
Han hevder at vår samtid roper etter støtte for mer stabil grunn. Behovet for å bli i relasjonen og bygge støtte og trygghet over tid, så fraværet og lidelsen kan vise seg, støttes – og ved det, endres. At vi blir i det som dukker opp uten å presse, peke, utfordre eller tolke.
Francesetti, Roubal og Gecele kaller dette «to stay and do nothing», som støttes av Arnold Beissers paradoksale endringsteori. Det er selvfølgelig ikke så enkelt som det kanskje høres: ‘å ikke gjøre noe’. For det du gjør, er å erfare og bli i ubehaget og fraværet, uten å følge impulsen om å fikse det, eller gå til løsning – og dermed lukke det mulighetsrommet for endring som har oppstått.
For en gestaltterapeut vil det si å ikke gå til din første eller andre (og noen ganger den tredje) impuls om å kontakt figur. Det er å vente og merke hvilke fenomen og krefter som oppstår over tid. Merke det som underveis begynner å banke på døren’. En karakterer som dukker opp, som ennå ikke har fått et manus. Noe som mangler eller et savn som etter hvert blir tydelig, og som vi ennå ikke vet hva er, eller hvordan det kan beskrives.
Å støtte grunn
Alt dette definerer Francesetti som å støtte grunn. Alt vi bærer på av erfaringer, samtidsfenomen, kultur og personlighetsdimensjoner, og som danner grunnlaget for alt som vil figurere mellom oss.
I dag kommer våre klienter med diagnoser de selv stiller, eller bestillinger de selv har lest om eller definert som hovedutfordringen. De forteller historier om viktige hendelser, skader og svik – gleder og sorger. Ofte viktige deler av et narrativ for selvstøtte og selvforståelse. Samtidig kan historien og dette ‘dramaet’ komme til å ta all vår oppmerksomhet. Utfordringen er at vi selv raskt blir en del av problemet. At vi, som andre i klientens omgivelse, i stor grad lar oss fange av historien, symptomene og forklaringene klienten gir. Vi kan komme til å bli en del av mønsteret og fikseringen klienten nettopp kommer for å frigjøre seg fra.
Feltperspektivet oppfordre oss derfor til å vente. Vente til vi merker hva som oppstår over tid. Hvilke fenomen dukker opp, hvilke fantasier, assosiasjoner kan jeg merke når vi er sammen. Hva blir jeg irritert over, hva fanger min oppmerksomhet, hva beroliger meg? Hva savner jeg, eller føles for farlig å sette ord på? Hvordan kan vi holde ut og være til stede i dette fraværet, og se hva som oppstår? Det vi kanskje om en stund kan sette ord på – det som ennå ikke har fått tid eller rom til å finne sin form.
Hvordan er det for deg å vente i et ubehag – et fravær?
Samvær krever tid
Francesetti mener vi som terapeuter ikke trenger å presse eller utfordre våre klienter for å kunne fordøye inntrykk og erfaringer. «Det er samværet i seg selv, og tiden som støtter assimilasjon og kontinuitet til å se seg selv i sammenheng.»
Og samvær krever tid. Tid nok til å merke den andre og å merke oss selv sammen med den andre. Å merke et interessert og nysgjerrig blikk. Oppleve at noen blir. At noen har tid til meg, ser meg, hører og bekrefter min eksistens. At vi kan bli berørt og merke at en erfaring blir bekreftet. Dagens rammer innen arbeidsliv, privatliv, skole- og helsevesen utfordrer tilretteleggelsen for tilstrekkelig tid og kontakt for assimilasjon.
For å kunne støtte fraværet av tid, fokus og trygg grunn, må vi kanskje i større grad akseptere følgende premiss: Det tar tid å bygge nok tillit til omgivelsene for å kunne ta imot støtten jeg trenger. Det tar tid å oppnå kontakt og fordøye inntrykk og relasjonserfaringer. Det tar tid å forankre erfaringer som del av den jeg er. Og det tar tid å bygge tillit til nye erfaringer som kan gi håp om endring og nye muligheter.
Og spørsmålet er selvfølgelig om vi har råd til å la være å bruke nok tid. Om vi kan fortsette å forvente raske og effektive behandlingsforløp innen psykisk helse, når samtiden for noen vil kreve mer tid og et mer oppmerksomt og empatisk samvær?
Hvorfor gestaltterapi?
Francesetti avslutter samtalen med å fortelle hvorfor han selv valgte gestaltterapi som sin modalitet. Etter medisinstudiet spesialiserte han seg innen psykoanalytisk og psykodynamisk psykoterapi. «Men så ble jeg utsatt for gestaltterapi», sier han med et smil. «Møtene påvirket meg dypt, forandret livet mitt og det endret faktisk hvordan jeg levde. Jeg lærte hvordan jeg kan bli værende i en situasjon eller relasjon – uten å forlate den når det blir vanskelig. Jeg lærte å bruke muligheten til å lære meg selv å kjenne i relasjon med omgivelsene. Det jeg mener skilte gestaltterapien fra andre modaliteter, var at jeg fikk mulighet og tid til å kontakte omgivelsene for å lære hvem jeg er i samspill med andre. Ikke som noe separat, men som en del av omgivelsene. Jeg lærte å ikke unngå smerten, men bli i den for å lære det den prøver å fortelle meg.»
Videre lesing
Jeg oppfordrer til slutt leserne til å lese Francesetti, Roubal og Geceles nye artikkelrekke om gestaltterapi, feltteori og klinisk praksis: ‘Being present to absence. Field Theory in Psychopathology and Clinical Practice’, ‘Gestalt Therapy Approach to Psychopathology’ og ‘Paradoxical Theory of Change Reconsidered’.
Gianni Francesetti har nylig også gitt ut en liten bok som svar på de spørsmålene han har fått underveis i sitt virke: Hva er gestaltterapi, hva er psykopatologi, fenomenologi og hva mener vi med ‘lidelse’? Og hvordan forholder vi oss til dette i klinisk samtaleterapi? Han evner i denne boka å beskrive komplekse fenomen og sammenhenger på en enkel måte – uten at det mister sin faglighet eller tyngde. Boka heter Fundamentals of phenomenological gestalt psychopathologyoganbefales!
God arbeidslyst!
Rolf Aspestrand er gestaltterapeut og veileder MNGF med egen praksis i Oslo. Han har master i folkehelsevitenskap og master i kommunikasjonsvitenskap.
Denne artikkelen stod på trykk i Gestaltterapeuten. Årbok for 2023. Den er lett endret for å passe til publisering på nett.
Oslo-hubben Relate2Change arrangerer IDG-konferanse 21. juni. Vi har snakket med Christin Winter om bakgrunnen for konferansen.
Av Kristin Borge-Hansen
Hvordan ble IDG Relate2change Oslo-hubben til?
Christin forteller at det begynte høsten 2022. Sammen med samarbeidspartneren Monica Mon var hun i Stockholm. Der traff de Christin Pontus Holmgren fra sitt konsulentnettverk i Stockholm høsten 2022. Han delte mye om sitt engasjement i IDG, hvor han koordinerer alle hubbene i IDG. Han fortalte at helgen etter skulle han ha et kurs ute på Ekskäret, som drives av de som startet IDG.
Cecilie Dahle og Christin Winther på Ekskäret
Christin bli inspirert – og tok med kollega Cecilie Dahle dit. Ekskäret ligger i Stockholms skjærgård, og det er et sted med gjennomgående bærekraft på alt fra bygningen til mat, organisering og aktiviteter. Ekskäret Foundation er non-profit, og har som formål å fasilitere samskaping for et mer bevisst og bærekraftig samfunn. De startet i 2009, med fokus på sammenhengen mellom livslang, indre utvikling og vekst og sosial samfunnsutvikling. Det er de som har tatt initiativet til IDG.
På Ekskäret fortalte Pontus Holmgren mer om IDG. Christin og Cecilie dro inspirert tilbake til Oslo med en stor lyst til å starte hub. De fikk også med seg Kristiane Rivedal. Det var allerede en nystartet hub i Oslo, av Awake kommunikasjonsbyrå som driver med bærekraftig kommunikasjon. I tillegg var det en hub i Fredrikstad. De tok et teamsmøte med de andre hubbene for å få mer informasjon og høre hvordan de hadde organisert seg, og samarbeidet var da igang. Alle hubbene i Norge skal samarbeide mot et felles mål, å spre informasjon om IDG.
Etter en del drøfting om hvordan de skulle organisere hubben, ble de enige om å lage en non-profitt forening, for å tydeliggjøre at det er et frivillig arbeid. De er den eneste hubben som har registrert hubben som en frivillig organisasjon i Brønnøysund. De starter med andre ord opp en medlemsorganisasjon. De måtte bestemme seg for navn, og det ble mange navn på blokka.
– Vi lette blant ordene i dimensjonene og kvalitetene. Vi ble stadig fanget av Relate2change, som vi synes fanget opp hovedessensen med IDG. Det er å relatere seg til andre, og å få til endring. Etter etableringen kom «krav» fra IDG hvordan navnet skulle bygges opp, så da ble IDG Relate2change OSLO HUB, forteller Christin.
Christin Winter er gestaltterapeut, coach, veileder og høyskolelektor ved NGI. Hun representerer IDG gjennom Oslo-hubben Relate2change. (Bilde: NGI)
Hva gjør hubbene?
Christin forteller at IDG globalt lager et globalt økosystem for utvikling av mennesker og organisasjoner, for å få til en bærekraftig utvikling. Hubbene er jobber lokalt for å spre informasjon, og de skal være støtte og pådriver til utvikling.
– Vi har møter med organisasjoner og holder foredrag på enkelte arrangementer. Vi har som mål å holde gratis og åpne møter for alle som vil komme. På hubmøtene denne høsten har vi sett nærmere på de forskjellige dimensjonene, og det skal kumulere i en konferanse 21 juni. Konferansen er den eneste vi tar litt betalt for, for å dekke kostandene, forteller Christin.
Hva skjer på konferansen?
– Konferansen blir et spennende arrangement. Det er veldig mange dyktige folk som er engasjert og stiller opp gratis. Det er inspirerede, forteller Christin.
Konferansen starter i plenum med litt fakta om IDG. Så blir det en mindfull seanse ledet av sanger og foredragsholder Lisa Bonnár, som har PhD i vuggesang og engasjert tilstedeværelse og indre bærekraft. Deretter går deltakerene i grupper, ledet av erfarne prosesskonsulenter: Ann Kunish, Jøril Korperud Johnsen, Helle Evensen og Cecilie Dahle. De skal fasilitere en øvelse som hubben har kalt: «Vår bærekraftshistorie». I øvelsen kommer de til å deltakerne i å komme opp med et IDG-prosjekt, enten på jobben eller på det personlige planet.
Dimensjonen som konferansen tar opp er «Acting».
– Når alle er samlet i plenum, skal vi se på denne dimensjonen, og spesielt kvalitetene mot, utholdenhet, optimisme og kreativitet, forteller Christin. De har engasjert Teater Mosaik, som er en «playbackteatergruppe» til å gestalte alle bærekraftshistoriene i plenum. Dagen oppsummeres av en fishbowl av spesielt inviterte gjester, som høyt skal reflektere over konferansen og IDG. Her kan også publikum delta sammen med gjestene Hans Morten Skivik, Heidi Lyngstad, Kathrine Aspaas, Beate Jelstad Løvaas og Tove Kaiku. Til slutt er det mulig for en Afterglow, dvs. en mingling utover kvelden for de som ønsker det.
Det er nå det gjelder, sier du. Hva er så viktig med IDG?
– IDG ble rett og slett til på grunn av en frustrasjon over at vi ikke når FNs bærekraftsmål, forteller Christin.
Ekskäret foundation reiste spørsmålet: «Hva skal til for at verden skal nå bærekraftsmålene?» Sammen med K29 og The New Dimension startet de et forskningsprosjekt for å besvare spørsmålet. De fikk med seg solide akademiske partnere som Harvard business school, MIT, Stockholm universitet m.fl., og tre år senere hadde de svaret.
– Det som skal til er at vi alle mennesker endrer oss og tar mer ansvar for hva vi bidrar med personlig og profesjonelt, forteller hun videre.
Resultatet er rammeverket Inner Development Goals (IDG), og organisasjonen IDG ble dannet. Europaparlamentet anerkjente rammeverket i en resolusjon i juni 2022. IDG har spredd seg over hele verden. Det finnes nå nærmere 300 hubber spredt i over 45 land.
– Det er nå det gjelder! FN ser IDG hubber som en måte å nå ut til verden på, forteller Christin som er sikker på at dette vil spre seg videre.
– Vi møter et stort engasjement på hubmøtene. Folk blir inspirert og sier at dette gir håp. IDG har truffet en nerve! Det er et behov for å kunne bidra med noe konstruktivt, å ta mer ansvar – og ikke bare føle på avmaktsfølelse for at vi ikke når bærekraftsmålene. Gjennom IDG så tar vi makta tilbake, slik at vi alle får en mulighet til å påvirke, forteller hun.
I arbeidet med IDG blir verdiene «open access», samskaping og samarbeid viktige:
– Alt materialet ligger åpent tilgjengelig for alle å laste ned, til og med logoene, og vi skal samarbeide om å spre IDG og samskape fremtiden, sier Christin.
Hva er veien videre for hubben?
Christin forteller at hubben nå har fått styrket styret ytterligere. Opprinnelig bestod styret av Christin, Cecilie og Kristiane. Nå har de utvidet med fire kompetente personer til. De har fått med Tove Kaiku, som har mange års erfaring som HR direktør og som nå er ny HR direktør Nordic i Statskraft. Videre har de fått med seg Helle Evensen, som er HR spesialkonsulent i Oslo kommune og gründer i grønn teknologi, og Elisabeth Simonsen, som har 15 års erfaring fra frivillig organisasjon. Som vararepresentant har de med Jøril Korperud Johnsen, som også er i advisory board for Awake hubben. Hun er engasjert i bærekraft, og har vært bærekraftsdirektør i IKEA. IKEA var for øvrig en av de første som tok i bruk IDG i egen organisasjon.
De er også iferd med å lage et Advisory Board. Til nå har de fått ja fra Hans Morten Skivik, Kathrine Aspaas, Beate Jelstad Løvaas og Knut Iver Karevold. De har flere spennende navn på blokka.
Som ideell organisasjon i oppbygningsfasen har de ikke så mye penger, men de håper å få flere medlemmer og organisasjoner som kan støtte arbeidet.De har også søkt om støtte til dette ideelle informasjonsarbeidet.
Høstens program
Til høsten planlegger hubben hubmøter hos bedrifter, der de vil ta opp forskjellige IDG relaterte temaer. Det er inngått muntlige avtaler med DnB, Oslo Kommune og bydel Stovner om å være vertskap. Et av temaene til høsten vil være mangfold og inkludering, bl.a med Lisa Cooper i Catalyst som bidragsyter.
Til høsten er også årets toppmøte i indre bærekraft i Stockholm: «Connecting the dots». Da samles alle til to dager med mange spennende foredragsholdere. Det er også mulig å følge konferansen digitalt.
Christin forteller at de håper å samle alle fra Norge den siste dagen i Stockholm.
– Da kan vi tenke sammen om veien videre for IDG i Norge. Kanskje skal vi danne IDG Norge forening? Det vil være nyttig om vi kan samler kreftene til felles innsats, forteller hun.
Samarbeid med utdanningsinstitusjoner
Christin forklarer at IDG-rammeverket er bygget opp som en metode som ligner på fremgangsmåtene for programmene ved Norsk Gestaltinstitutt:
Fra vårens IDG-møte på Norsk Gestaltinstitutt Høyskole
– Egentlig er det laget på samme måte som programmene til NGI. Det er starter med å bli oppmerksom, tilstede, og ha evne til selvrefleksjon. Det er dette det handler om første året på NGI sine utdanninger også. NGI har drevet med indre bærekraft i 31 år, så dette har vi kompetanse på ved instituttet, sier Christin som selv underviser ved NGI.
Hun forteller at NGI tilbyr et undervisningsprogram for IDG-veiledere fra høsten av. Programmet er knyttet opp til IDG og bærekraftsmålene. Tanken er å gi interesserte veiledning på å jobbe med IDG i egen organisasjon.
Hun forteller også om planer om å lage et FoU-prosjekt på IDG i samarbeid med VID.
Psykoterapiforskeren Bruce Wampold var hovedtaler ved gestalt-forskningskonferansen i Hamburg i 2022. Han fortalte der om sin forskning om kvaliteten ved psykoterapi. Budskapet hans var at konteksten for terapien spiller en større rolle enn selve terapiretningen som brukes, og at særlig tre faktorer er avgjørende for et vellykket terapiforløp.
Av: Per Terje Naalsund, med hjelp av Leolinda Haugland
Vi presenterer her noen hovedfunn fra forsknings- og formidlingsvirksomheten hans med utgangspunkt i det han presenterte i Hamburg.
Psykoterapi er virksomt
Bruce Wampold (Bilde: Margherita Spagnuolo-Lobb)
Ett av Wampolds budskap ved konferansen var at vi allerede vet at psykoterapi er virksomt, og at vi kan ta utgangspunkt i det. Wampold mener at dette har vi visst siden 1977, da Amry Lee Smith og Gene Glass publiserte sin Meta-Analysis of Psychotherapy Outcome Studies. Med dette som utgangspunkt, kan Wampold rette oppmerksomheten mot hvorfor og hvordan det er virksomt. Han har selv skrevet The Great Psychotherapy Debate: The Evidence for What Makes Psychotherapy Work (2.utg, 2015) sammen med Zac E. Imel. I tillegg er han medforfatter på The Heart and Soul of Change. Delivering What Works in Therapy (2. utg. 2009).
Den kontekstuelle modellen
Wampold har, basert på den sammenlignende forskningen sin, argumentert for at de helsebringende virkningene som de enkelte terapiretningene kan dokumentere, blir mer forståelige om man ser dem i kontekst. Kan ikke denne konteksten best beskrives i form av den sosiale praksisen som psykoterapi utgjør? foreslår Wampold.
Wampold plasserer seg midt i en faglig diskusjon om hvilket paradigme som best kan beskrive fenomenene den skal forklare. Hans forslag – “Den kontekstuelle modellen” – er å se på psykoterapi som en spesiell form for helende, sosial praksis, der det avgjørende ved praksisen er kvalitetene hos tre faktorer: relasjonen mellom klient og terapeut, forventningene som skapes om bedring og utføringen av handlinger som fremmer helse.
Kreativ tilpasning – gestaltterapi og kontekst
Før jeg presenterer forskningen til Wampold, ønsker jeg å vise til at Wampold her tar opp tanker om også Perls og Goodman var opptatte av. Allerede i Gestalt Therapy i 1951 tar de stilling til debatten om de forskjellige terapiretningenes virkninger. De gjør oppmerksom på at de bare kaller «en spade for en spade» når de påpeker at alle klienter tilpasser seg kreativt de forskjellige metodene og blir endret som en følge av dette, ofte til det bedre. Psykoterapi virker altså.
Gestaltterapien fremstilles av Perls og Goodman som en metode som tar hensyn til dette i stedet for bare å utnytte det. Ved at gestaltterapien vil “gjøre nytte av pasientens potensiale for kreativ tilpasning uten å tvinge det inn i stereotypien som terapeutens vitenskapelige begrepsforståelse utgjør” (s. 281-282 i 1951-utgaven), nærmer gestaltterapien seg en generell form for terapi, som nettopp vektlegger kontekstuelle faktorer. Den sentrale rollen som begrepet om ‘kreativ tilpasning’ har i gestaltterapien, er også en grunn til at gestaltterapien kan hente større støtte frasosial-vitenskapelige praksiser enn fra medisinsk vitenskapelige.
Den medisinske modellen fører til misforståelser av psykoterapien
I Norge har Wampold blant annet vært intervjuet av Gestalttidsskriftet i 2013 og i Psykologitidsskriftet i 2014. Det finnes også flere intervjuer og videoer med ham på nett.
I flere av intervjuene sine er Wampold opptatt av å rydde opp i formidlingen av forskning på psykoterapi. Både forskningen selv og formidlingen av psykoterapi blir påvirket av logikken som ligger til grunn for medisinsk forskning og praksis.
Ingen terapier har større effekt enn andre
Det første forskningsprosjektet hans viste at det ikke finnes noe grunnlag for å hevde at enkelte psykoterapeutiske tilnærmingsmåter til forskjellige lidelser hadde større effekt enn andre. Sett ut fra den medisinske logikken er dette merkelig. Den får oss til å tenke at det er spesifikke måter å gripe inn på for å kurere sykdommer, slik som det å gi antibiotika mot betennelser, fjerning av blindtarm og vaksiner f.eks. for Covid. Det burde derfor være mulig å finne ut hva som virker best for å kurere psykiske lidelser også?
Forskning på effekt skaper et feilaktig bilde av psykoterapien
Siden psykoterapi har effekt, gir det liten mening i å fortsette å forske på om de enkelte tilnærmingene virker på spesifikke lidelser. Alle terapiretninger kan her legge fram resultater, eller designe forskning som vil gi de ønskede resultatene. Wampold mener at dette er lite fornuftig bruk av ressursene. Ikke bare gir slik forskning et feilaktig inntrykk av at akkurat denne tilnærmingen virker bedre enn andre tilnærminger, men det gir også et feilaktig bilde av at psykoterapien utvikler seg og finner stadig mer effektive metoder. Det er det ingen forskning som tyder på, sier Wampold i et intervju med bloggen Skillsetter.
Psykoterapi retter seg ikke mot symptombehandling
Et annet problem med den medisinske logikken, er at den isolerer enkelte symptomer. Psykiske lidelser er imidlertid så sammensatte at en vellykket behandling ikke nødvendigvis kan måles utfra en reduksjon av symptomet en kom til behandling for. Like viktig er det å forsikre seg om at livskvaliteten til klienten har blitt økt. Wampold ønsker derfor at alle forskere sørger for å innhente målinger av dette i sine undersøkelser.
I intervjuet med Psykologtidsskriftet sa han at: “Medisinen har kvitta seg med karisma – det betyr ikkje noko kven som gjev deg pilla, det er behandlinga som gjeld. Slik vil vi psykologar også vera. Problemet er at modellen ikkje passar. Og spør ein pasientar kva som er viktig for dei, er svaret relasjonen til terapeuten. Dei ønskjer terapeutar som er tillitvekkande, som forstår dei, som jobbar for deira interesse.”
Virksom terapi
Siden alle former for psykoterapi har en virkning, blir det viktigere å forske på hvordan psykoterapi virker: Hva kjennetegner virksom psykoterapi? Hvordan kan psykoterapeuter lykkes bedre med terapien de gir?
I sitt foredrag i Hamburg om «Det humanistiske aspektet i virksom psykoterapi» startet han med å spørre om “hvilken helbredelse eller restitusjon ligger det i en samtale”? Svaret må ligge i det sosiale samspillet, hevdet han.
– Hjernene våre er utviklet for å håndtere sosiale relasjoner. Vi blir påvirket av andre mennesker, og særlig av de som vi har tillit til. Vi trenger ikke å stikke fingrene våre inn i stikkontakten, dersom vi har tillit til foreldrene våre sier at det skal vi ikke gjøre.
Et løfte om omsorg
Psykoterapi kan forstås som et løfte om omsorg, som bryter med ensomheten – et løfte om at jeg vil møte deg igjen, med omsorg, uansett, så lenge du vil. Særlig samregulering er en faktor som har vist seg som utslagsgivende i forskning: Det hjelper med støtte i håndtering av smerter og kriser. Det er bevist hvor mye mer vi tåler av stress hvis vi har noen å holde i hånden, spesielt med en du stoler på.
Positive forventninger om mestring
I psykoterapi spiller også positive forventninger en stor rolle. Dette har en effekt også på andre områder: Forsøk har vist at hotellansatte som får beskjed om at arbeidet de gjør med å rydde og rengjøre hotellrom er god trening, går ned i vekt, blir sterkere og mer fornøyde. Kontrollgruppen, som ikke fikk denne informasjonen, hadde ikke samme utvikling. Slike effekter kan tas for å være placebo i et medisinsk perspektiv, men her argumenterer han igjen for at en må se på det sosiale samspillet som skapes. I intervjuet med Psykologitidsskriftet legger han vekt på betydningen av at terapeuter bidrar til å skape forventninger om at pasientene vil klare å gjøre noe med det som plager dem.
Tilpasningsdyktig, varm og gjennomtenkt terapi
For å skape slike forventninger, er det avgjørende at terapeuter inngir tillit og troverdighet. De må fremstå som profesjonelle og være i stand til å forklare behandlingen på måter som klienten kan forstå. Samtidig er det viktig å være fleksibel og legge til rette for samarbeid. Siden det ikke finnes metoder som virker uansett klienter, så er det å tilpasse seg klienten avgjørende.
Her har modaliteten som terapeuten utøver en avgjørende rolle. Nettopp modaliteten sikrer at en har en gjennomtenkt og troverdig metode. En kan se for seg terapeuter som tilpasser seg klienten så mye at behandlingen blir uklar og usammenhengende.
– Det er humanistiske terapeuter som er varme og empatiske, men som mangler en sammenhengende struktur for behandlingen, sier Wampold i intervjuet i psychotherapy.net. Selv om også slike former for terapi har en målbar effekt, så er de mindre effektive enn mer metodiske tilnærminger som i større grad kan vekke klientens forventninger om å bli bedre.
Evne til samspill
Wampold har også sett på andre kvaliteter ved dyktige terapeuter. I samme intervju fremhever han hvordan dyktige terapeuter skiller seg ut ved å vise seg å være i stand til å inngå terapeutiske allianser ikke bare med motiverte og veltilpassede klienter, men også med klienter som har store problemer med å knytte seg til andre og fremstå som vennlige. Med slike klienter spiller terapeutens evner til samspill en avgjørende rolle.
En annen kvalitet som han framhever, er evnen til å lese klientenes emosjonelle tilstand, også når klientene forsøker å skjule hvordan de er påvirket. En god terapeut kan modulere sin egen affekt og sørge for en adekvat reaksjon på pasientens (også skjulte) affekter.
Terapeutens trening
Siden den faktoren som har størst påvirkning på effekten av terapi, er terapeuten, så er det viktig å finne ut hva som gjør enkelte terapeuter gode og om terapeuter kan bli bedre med riktig trening.
– Å finne ut av dette, er ikke så lett, hevdet Wampold i Hamburg. Han retter for tiden forskningen sin inn mot dette, og i Hamburg la han fram noen foreløpige funn.
Vanlig praksis, kurs og workshops fremmer ikke kvaliteten
Et av budskapene til Wampold er at dårlige terapeuter ikke blir bedre over tid, og at det kan se ut som at alle terapeuter blir mindre “effektive” med tiden. Hva som er grunnen til dette, er ikke lett å finne bevis for, men en av Wampolds hypoteser er at det er faktorer ved psykoterapiyrket som bremser utvikling: terapeuter jobber alene, og de kan ofte ikke snakke om jobben pga taushetsplikten og de har sjelden noe system for å få feedback på kvaliteten i arbeidet sitt. Wampold forteller også at systemer for feedback fra klienter riktignok påvirker kvaliteten på terapien, men ikke kvaliteten til terapeuten. Wampold er også tvilende til om kurs og workshops forbedrer kvaliteten på terapien.
Det avgjørende er ydmyk profesjonalitet, empati og varme
Han forteller også at verken metode, alder, personlighet, selv-rapporterte sosiale ferdigheter, bakgrunn og utdanning (psykologi, psykiatri, rådgiving og sosialt arbeid) kan gi noen pekepinn om terapeuten er effektiv eller ikke. Mye tyder på at det viktigste er ydmyk profesjonalitet og evnen til å møte klienter med empati og varme.
Feedback-trening for terapeuter
Det Wampold selv anbefaler terapeuter er å trene med feedback på faktorene som sørger for virksom terapi.
Det betyr å øve på evnen til:
å skape sterke allianser med forskjellige typer klienter
å være varm og empatisk
å kunne forklare og kommunisere enkelt, men presist
å lese klientenes affekter og selv modulere egne affekter til beste for klienten
å gi klientene gode forklaringer på behandlingsmetodene
å øve på ville bli en bedre terapeut.
Wampold har selv utviklet undervisningsprogrammer og online-tjenester for slik trening. Htan har også vær medredaktør på boken The Cycle of Excellence: Using Deliberate Practice to Improve Supervision and Training (2017).
Å diskutere virkning med klienten
I den daglige praksisen anbefaler Wampold dessuten terapeuter å diskutere med klientene om terapien virker.
Det er viktig å være ydmyk for at terapien ikke hjelper klientene med å bli bedre – og slike diskusjoner får dessuten klienten til å merke omsorgen fra terapeuten.
Det kommuniserer også til klienten at feedbacken har betydning. Og at du, som terapeut, virkelig ønsker å bli i stand til å gi terapi som virker.
Denne artikkelen er en lett omarbeid versjon av artikkelen «Bruce Wampold og kvaliteten på psykoterapi», som stod i Gestaltterapeuten 2023.
Kildeliste:
En oppsummering av Wampolds kontekstuelle modell, kan leses i:
De etiske prinsippene for gestaltterapeuter i Norge handler blant annet om avgrensning for å unngå doble relasjoner med klienter. Slike relasjoner «kan forringe den profesjonelle dømmekraften» og bør derfor unngås.
Henning Herrestad og Anna Yudin samtaler om etikk for gestaltterapeuter
I en samtale med Henning Herrestad diskuterer Anna Yudin muligheten for å se på disse begrensningene, som de etiske prinsippene medfører, som verktøy for å øke varheten i relasjonen mellom terapeut og klient.
Etikk og etiske retningslinjer
Anna:
De etiske retningslinjene, som Faglig Etisk Råd (FER) har formulert for gestaltterapeuter er ganske like retningslinjene for andre terapiretninger. Selv om de er fornuftige, så tenker jeg at de kommer «utenfra» gestaltterapien. Når etiske retningslinjer framstår som påbud fra en autoritet, vil etiske prinsipper ofte bli oppfattet som introjekter dersom de dukker opp i en konfliktsituasjon. Med det mener jeg at de blir fulgt uten at den som følger dem er i kontakt med behovene i feltet. Terapeuter føler da skam og skyld når de oppdager at de bryter retningslinjene. Ofte er det vanskelig å se det teoretiske fundamentet bak disse prinsippene.
Henning:
Jeg har vært med å foreslå flere av dagens etiske retningslinjer, og det er riktig at vi flere ganger har sett hva andre terapiretninger har vedtatt for å hente inspirasjon til det vi formulerte. Denne organiseringen av Norsk Gestaltterapeut Forening (NGF) med FER som lager og reviderer etiske prinsipper, og som behandler klager om brudd på dem, har gitt gestaltterapi større sosial aksept. Dette ble i Norge institusjonalisert gjennom lov om alternativ behandling, der en slik organisering var et krav for å bli registrert i registeret over alternative behandlere.
Anna:
Som medlemmer av NGF er vi forpliktet til å følge foreningens etiske prinsipper. Klienter som mener terapeuten har brutt disse prinsippene, kan klage på terapeuten, og få klagen behandlet av FER. Dette gjør terapeuten sårbar for kritikk, som er vanskelig å ta imot om man ikke har hatt god kontakt med behovene i den terapisitasjonen der retningslinjene ble brutt.
Henning:
Dersom NGF holder seg med etiske prinsipper og klageutvalg av redsel for å miste sosial aksept, så kan vi framholde hele organiseringen av NGF som et introjekivt felt. Tenker du at NGFs etiske prinsipper «svelges» av frykt?
Anna:
Jeg er ofte blitt spurt av dem jeg veileder om hvilke konsekvenser det får å bryte de etiske retningslinjene. De er redde for hvilke reaksjoner den etiske komité kan utsette dem for. Men de er også bekymret for hvordan de kan skade klientene.
Mange terapeuter vil ikke bare følge etiske retningslinjer, men virkelig forstå dypt det relasjonelle grunnlaget som etikken er bygd på. Uten en slik forståelse, skaper de etiske retningslinjene bare frykt og forvirring. I slavisk kultur er det ingen som følger regler om de ikke er redde for å bli straffet. Frykt spiller en stor rolle i samfunnsregulering. For mine russiskspråklige veilander er det veldig vanskelig å forstå begrepet retningslinjer. Dette utfordret meg til å prøve å finne et annet grunnlag for å forstå de etiske retningslinjene enn bare å godta at de er gitt av en autoritet med makt til å straffe.
Kan de etiske prinsippene utledes av teorien om gestaltterapi?
Henning:
Det er jo noen gestaltterapeuter som har forsøkt på å formulere en etikk for gestaltterapien?
Anna: Ja, blant andre har Peter Philippson (2001), Robert G. Lee (2002) og Dan Bloom (2011) gjort forsøkt på å lage en teoretisk modell for etikk i gestaltterapi. Det disse terapeutene gjør, er at de forsøker å presentere en implisitt etikk basert på det de ser som iboende verdier i gestaltterapiens teori og praksis. De tar ikke utgangspunkt i de aktuelle etiske utfordringene, som de etiske prinsippene kan sees på som reguleringer av.
Henning:
Ja, takk for at du har delt disse artiklene med meg. De var veldig interessante.
Peter Philippsons etikk
Henning:
Peter Philippson (2001) sitt utgangspunkt er i gestaltterapiens relasjonelle grunnlag. Han skriver at selvet er en relasjonell prosess som oppstår på kontaktgrensen mellom meg og min omgivelse og nærer begge, og mener derfor at omsorg for min omgivelse en uunngåelig del av min selv-omsorg. «Thus care of my environment is an unavoidable part of self-care» (Phillipson, 2001, s 1). Ut fra dette utgangspunktet utleder han en rekke etiske prinsipper for gestaltterapi:
Vær ansvarlig: Jeg må eie mitt ansvar for hva som skjer i terapirommet
Vær tilgjengelig for kontakt
Vær villig til å risikere meg selv
Vær ærlig
Aksepter at ting går galt
Dette er et interessant metaetisk utgangspunkt, der ansvaret for den andre sees som del av ansvaret for meg selv. De etiske prinsippene han utleder er også spennende som formuleringer av normer for god gestaltterapi. Samtidig er det tydelig at de ikke løser vår utfordring med å begrunne gyldigheten av de etiske prinsippene NGF har, for de ligner ikke på disse.
Robert G. Lees etikk
Anna:
Robert G. Lee (2002) har nesten det samme metaetiske utgangspunktet. Han tar utgangspunkt i at den sentrale verdien i PHG (1951/1994) er «vekst». Men han er kritisk til at slik PHG er formulert, kan individets vekst gå på bekostning av andres vekst. Han formulerer derfor et relasjonelt mål om vekst. Som Phillipson (2001) er han opptatt av at vi erkjenner at fordi vi er avhengig av andres støtte for selv å vokse, må vi støtte andres vekst for selv å få deres støtte. «Thus, the key ethic that emanates from our theory is that we must find whole field solutions that support both self and environment – that support self/other development.» (Lee 2002, s. 45).
Hans hovedkonklusjon er at en slik etisk erkjennelse blir internalisert i dem som har gjort denne etiske erkjennelsen. Han finner eksempel på dette i John Gottmans (1994) og i sin egen (Lee 1994) undersøkelse av gode og dårlige ekteskap. I de gode ekteskapene har begge parter internalisert denne normen. De er dermed en gjensidig støttende omgivelse for hverandre som fremmer begge parters vekst. Men i denne artikkelen gjør han ikke noe forsøk på å utlede etiske prinsipper for gestaltterapeuter.
Dan Blooms etikk med utgangspunkt i Levinas
Anna:
Jeg har spurt Dan Bloom om hans etiske utgangspunkt. Han forklarte meg det slik: «Jeg prøvde å avdekke den etiske grunnen til gestaltterapi i selve feltet. Etiske retningslinjer dukker opp fra dette grunnlaget. Enda mer, det etiske grunnlaget krever etiske retningslinjer i opplæringen vår, ellers er opplæringen vår ufullstendig. Hvordan kan vi hevde å ta hensyn til erfaringsstrukturen (PHG) hvis vi ignorerer den etiske strukturen til menneskelig erfaring? Den strukturen kommer ikke fra noen himmel, men er en del av den vi er.» (Bloom, 07.12. 2020, personlig kommunikasjon via e-post, min oversettelse).
Henning:
Ja, Dan Bloom (2011) støtter seg på filosofen Emanuel Levinas sin filosofi som metaetisk utgangspunkt. Levinas ser etikk som en struktur som ikke kan reduseres til noe annet. Det er en av våre eksistensbetingelser at vi lever i et etisk felt med andre. Etikken blir til i det jeg er i en relasjon med et annet menneske ved at den andres eksistens påfører meg et ansvar. Et foreldrepar som får et barn, kjenner umiddelbart hvilket ansvar som plutselig hviler på dem. Etikk er varheten for det ansvaret jeg har for den jeg til enhver tid befinner meg i en relasjon til.
Denne støtten i Levinas’ metaetikk gir et svar på en potensiell kritikk mot Philippson og Lee, om at de slutter fra hva som er til hva som bør være. Filosofen David Hume formulerte dette som en generell kritikk alt på 1700-tallet. Selv om alle organismer faktisk er slik at de søker vekst, kan vi ikke slutte at de bør søke vekst. PHG (1951/1994) inneholder påstanden at alle organismer faktisk søker vekst, for biologiske organismer må enten vokse eller brytes ned. Det er tydelig i PHG at vekst også er en verdi, noe gestaltterapeuter bør støtte. Lee bare gjør dette bør helt eksplisitt formulert som en grunn-norm. Men en kritiker vil kunne hevde at det også er slik at organismer konkurrerer eller dominerer hverandre, og likevel vil vi ikke måtte slutte at det bør være slik. På samme måte kan man argumentere mot Philippson med at selv om alle organismer er slik at de viser «self-care», selvomsorg, kan vi ikke slutte at de bør vise selvomsorg. Og når vi ikke kan utlede en slik grunn-norm av hvordan verden er, kan vi ikke utlede andre normer fra denne grunn-normen heller. Det er som svar på denne kritikken Levinas hevder at etiske normer er en grunnleggende del av vår erfaringsstruktur. «The «ethical» is an «irreducible interpersonal» structure upon which all other structures «rest» (Bloom 2011, s. 3). Levinas hevder altså at feilen i argumentasjonen over er at vi starter argumentet med hvordan noe er uavhengig av hvordan det bør være. Fordi vi alltid er omgitt av verdier og normer, kan vi like gjerne begynne argumentet med hva som er en grunnleggende verdi for oss. Er vekst vår grunnleggende verdi, eller omsorg for en selv og andre? Slik jeg forstå Levinas, er det mest grunnleggende en opplevelse av ansvar for den andre.
Når Bloom støtter seg til Levinas, hevder han at det er et grunnvilkår at vi er vare for det etiske ansvaret i relasjonen. «Contacting and the contact boundary, the core of gestalt therapy, are situated in an ethically organized world.» (Bloom 2011, s 4). Heller ikke hos ham finner vi altså et grunnlag for å forstå de konkrete etiske normene for gestaltterapeuter.
Etisk grunnlag for god terapi
Anna:
Selv om disse artiklene ikke utleder de samme etiske retningslinjene som NGF framholder, så etablerer de et etisk grunnlag for god gestaltterapi. For meg gav dette et svar på noe av det etiske fundamentet for gestaltterapi som jeg søkte etter. Men det stillet ikke min sult, så jeg lette videre i Kurt Levins feltteori (Lewin, 1952). Ett av hans prinsipper er at om en del av feltet endres, så endres hvordan hele feltet organiseres. Et annet prinsipp hos ham er at det er behovene som organiserer feltet. Ut fra dette kan vi tenke at vi har behov for god terapi og at dette behovet for en god terapi er formidlet av de etiske retningslinjene i form av begrensninger. Dette behovet påvirker hvordan feltet organiseres. Med en god terapi mener jeg en terapi som øker varhet hos klienten først og fremst, men også hos terapeuten i kontakten med klienten. Varhet er vårt verktøy i terapi, og økt varhet er målet for terapien. Økt varhet kan vi regne som den grunnleggende verdien for gestaltterapeuter. Grunnregelen kan da formuleres som «Du skal handle slik at klientens varhet øker.» Det er dette som former personlighetsfunksjonen hos terapeuten.
Begrensninger som fremmer varhet
Anna:
Jeg mener de etiske prinsippene for gestaltterapi kan begrunnes som en type begrensninger som fremmer økt varhet både hos gestaltterapeuten og hos klienten. Helt grunnleggende for terapeutrollen er måten etiske retningslinjer avgrenser personlighetsfunksjonen til terapeuten. Når vi tar bort alt som en terapeut ikke skal være med en klient, ser vi at terapeutens personlighetsfunksjon er å være «en som vitner, deltar i dialog, observerer og eksperimenterer». En slik avgrensning av terapeutrollen gir oss støtte til å være fenomenologiske, siden det å vitne, være i dialog og observere er fenomenologiske praksiser.
Vi kan si at etiske retningslinjer, ved å begrense feltet for en terapeutisk relasjon, virker slik at man fenomenologisk kan beskrive at kvaliteten på vårt nærvær og bevissthet øker. Man kan også si at de motvirker at terapeut og klient flyter sammen (konfluens) eller at de unngår å kjenne på følelser og behov (defleksjon). Motsatt kan man si at de styrker kontakt med behovet i feltet. Kvaliteten av kontakten endres, det blir en tydeligere figur.
Dan Bloom utrykker dette slik: «Jeg ser de etiske reglene som en del av personlighetsfunksjonen i terapiforholdet. Terapiprosessen har alle egenskapene til selvregulering. Personlighetsfunksjonen begrenser eller veileder id/ego-funksjonen på samme måte som et gyroskop styrer et skip. Visdom, læring og regler, for eksempel, vil være elementer av personlighetsfunksjonen.» (Bloom, 2020, personlig kommunikasjon). Peter Philippson uttrykker det slik: «Hvis selvet og andre oppstår i kontakt, knytter spesifikke begrensninger av kontaktmuligheter direkte til hvem vi er med hverandre i terapien.» (Philippson, personlig kommunikasjon, 04.12. 2020).
Henning:
I PHG (1951/1994) beskrives personlighetsfunksjonen som den selvfunksjonen man bruker når man forklarer sine handlinger for andre. Kanskje har Bloom rett i at den begrenser id/ego-funksjonen, for eksempel ved kun å slippe gjennom handlinger som jeg kan forklare andre som riktige eller gode. Men PHG (1951/1994) påpeker at personlighetsfunksjonen også lagrer alle mulige nevrotiske tilpasninger. Dersom en gestaltterapeut har godtatt NGFs etiske prinsipper introjektivt, vil de begrense terapeutens handlingsvalg som manglende varhet for hva som gir en kreativ tilpasning i situasjonen. Da velger terapeuten handlingsvalg innenfor de etiske prinsippene uten kontakt med behovene i feltet i stedet for ut fra varhet.
Anna:
Hvis en terapeut blir forvirret i møtet med klient og mister selvstøtte og forståelse av hva hun skal gjøre i møtet med klienten, kan denne avgrensningen få henne til å vende tilbake til ikke bare fenomenologi og dialog, men også til å være åpne for eksperimenter og legge til rette for endring i tråd med den paradoksale endringsteorien.
Henning:
Kan du gi konkrete eksempler på dette?
Anna:
Ja, jeg vil gjerne belyse dette forholdet mellom etiske prinsipper og gestaltterapeutisk praksis ved å vise to praktiske eksempler. Jeg vil bruke «jeg» når jeg mener «terapeuten» i disse eksemplene.
To eksempler
Eksempel 1: Doble relasjoner
I dette eksemplet bruker jeg det etiske prinsippet om doble relasjoner: §5.1 «Gestaltterapeuten erkjenner at doble relasjoner med klienter (for eksempel terapeut/venn, terapeut/nabo, terapeut/kollega, terapeut/lærer, terapeut/partner, terapeut/slektning) kan forringe den profesjonelle dømmekraften, og unngår derfor slike relasjoner.» (NGF 2022).
Dette prinsippet fastslår at en terapeut ikke må ha noe annet type forhold til en klient bortsett fra selve terapeut-klient-forholdet. La oss se hvordan bruk av retningslinjer kan hjelpe terapeuter med å holde fast i sin rolle som terapeut:
Jeg møter en klient som begynner samtalen brått fra første øyeblikk. Klienten snakker og snakker uten å se på meg. Jeg tviler på at hun ser hvordan jeg reagerer på henne (fenomenologisk observasjon). Jeg opplever at jeg blir «en som lytter uten å ha mulighet til å delta i dialog» (min personlighetsfunksjon). Klientens oppførsel påvirker meg (feltteori) og personlighetsfunksjonen min tar form. Jeg: Jeg hører på det du sier og føler meg litt rar, det er som om du snakker med noen som du har truffet før (jeg deltar i dialog og deler mine observasjoner). Kan det være at vi har møttes før?
Klient (endrer sin sittestilling og ser på meg litt overrasket og smiler): Ja … Jeg har lest din blogg i flere år, og du er for meg som en person jeg allerede kjenner.
Jeg (tenker på at klienten allerede har et forhold til meg som jeg ikke er bevisst på. Da er jeg i to roller til min klient: som blogger og som terapeut): Å være blogger og å være terapeut er to forskjellige roller for meg. Her er jeg en person som treffer deg for første gang, og det betyr for meg at vårt forhold begynner nå, og jeg lurer på hva slags forventninger du har til vår jobb sammen i forbindelse med det du har sagt i begynnelsen? (Etter avgrensning av min rolle fokuserer jeg oppmerksomheten på de behovene som klienten har med seg.)
Kommentar: Min bevissthet på rollene mine i forhold til klienten hjelper meg til å komme i «forkontaktfasen» av en ny kontaktsyklus og til å forminske defleksjonen i feltet. Ved begrensning av min rolle her og nå, støtter jeg klienten i å fokusere på hennes behov her og nå.
Klient: Jeg føler meg litt overrasket… Jeg trodde at mine forventninger var lette å forstå gjennom det jeg sier… (klient blir bevisst på sin måte å bygge kontakt på, hun går ut av konfluensen).
Jeg (smiler): Jeg vil gjerne kunne forstå det selv, men jeg føler at jeg trenger din hjelp til å forstå bedre hva slags behov som førte deg hit. (Jeg fokuserer fortsatt på figuren av behovene.)
Kommentar: Slik støtter jeg klient til å bli her og nå sammen med meg i dialog ved bruk av fenomenologi. Jeg beskriver mine ønsker til klienten her og nå, og inviterer klienten til å være mer tilstede.
Eksempel 2. Taushetsplikt
I dette eksempelet bruker jeg det etiske prinsippet om taushetsplikt: § 4.1 «Gestaltterapeuten opptrer lojalt i forhold til klienten og overholder taushetsplikten i samsvar med Lov om alternativ behandling, § 4. Taushetsplikten gjelder også i forbindelse med veiledning.» (NGF 2022).
På den ene siden gir det å følge dette prinsippet beskyttelse til en klient slik at hun kan snakke åpent om det som er viktig for vedkommende. På den andre siden hjelper det samme prinsippet å skape trygghet i feltet for meg som terapeut, og det gir meg støtte til å være en spontan og effektiv terapeut. La oss se hvordan det skjer:
Jeg møter en klient som jeg har jobbet sammen med i noen uker. Etter en kort «small talk» sier klienten at hun lurer på om jeg kan ta hennes mann i terapi.
Jeg: Jeg vil gjerne støtte alle som har behov for å gå i terapi, men jeg ikke kan ta din mann som min klient. La meg få forklare hvorfor jeg sier «nei». I terapi skjer det ofte at vi snakker om veldig intime ting, og noe som du deler eller noe som mannen din vil dele med meg som er hans terapeut, kommer jeg til å eie ved at jeg tenker på det og reflekterer over det. Selvfølgelig vil jeg ikke fortelle det jeg har hørt til den andre. Men det er risiko for at jeg plutselig kan komme til å si: «Ja, din kone har fortalt meg dette før». Jeg kommer derfor til å bli redd for at jeg kan si noe som jeg ikke skal si. Og hvis jeg blir redd, blir det vanskelig for meg å fokusere på det som skjer mellom oss og å bli en effektiv terapeut. Hva synes du om det?
Klient: Å, jeg tenkte ikke på det. Da er det bedre at mannen min finner seg en annen terapeut.
Kommentar: I dette eksempel finner jeg at min id-funksjon (frykt) og personlighetsfunksjon (jeg blir en «som må kontrollere seg selv») blir påvirket av feltet hvor to av mine klienter kjenner hverandre nært. Frykt vil begrense min persepsjon fra å danne og fokusere figurer, og dermed påvirke min ego-funksjon, min spontanitet og kreativitet, og dermed påvirke min personlighetsfunksjon som den «som vitner og eksperimenterer». Ved å bruke det etiske prinsippet om taushetsplikt, verner jeg mine egne behov som terapeut: Jeg vil føle meg såpass trygg at jeg kan eksperimentere og bli aktiv, spontan og nysgjerrig. Slik kan jeg støtte fokusering av figur hos min klient og støtte hennes utvidelse av varhet, og som følge av dette sikrer jeg min rolle som terapeut.
Henning: Jeg ser du her også har begrunnet et annet etisk prinsipp: § 5.2: «Gestaltterapeuten bør unngå å ha en terapeutisk relasjon med en klients partner eller nære familie.» Dette etiske prinsippet kan med andre ord utledes av prinsippet om taushetsplikt.
Konklusjon
Henning:
Innledningsvis var vi inne på at konsekvensen av de etiske prinsippene for gestaltterapi var større sosial aksept for gestaltterapi, men også at det kunne tenkes at de senker kvaliteten på terapien.
Anna: Det jeg har forsøkt å vise her, er at det er en sammenheng mellom gestaltterapiens teorier om selvet (spesielt personlighetsfunksjonen), feltteori og de etiske prinsippene våre. Når vi reflekterer over den praktiske anvendelsen av retningslinjene våre sammen med klienten, fører ikke prinsippene til introjeksjon i feltet, men øker i stedet forståelsen for våre etiske valg. På denne måten blir etikk ikke lenger regler vi skal følge, men et verktøy som forbedrer kvaliteten på terapien.
Referanser
Bloom, D. (2011). Situated Ethics and the Ethical World of Gestalt Therapy. In Francesetti, G., Gecele, M., Roubal, J. (eds.), The Gestalt Therapy in Clinical Practice. From Psychopathology to the Aesthetics of Contact. FrancoAngeli publishers: Gestalt Therapy Book Series.
Lee, R.G. (2002). Ethics: A Gestalt of Values/The Values of Gestalt: A Next Step. Gestalt Review, 6(1): 27-51.
Lewin, K. (1952). Field Theory in Social Science: Selected Theoretical Papers. Tavistock Publications.
NGF (2022). Etiske prinsipper for gestaltterapeuter. https://ngfo.no/etiske-prinsipper-gestaltterapeuter-ngf/ (Lastet ned: 01.10.2022)
Perls, F.S., Hefferline, R., Goodman, P. (1951/1994). Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality. The Gestalt Journal Press.
Philippson, P. (2001). Self in Relation. The Gestalt Journal Press.
Om forfatterne
Anna Yudin er opprinnelig russisk, og er selvstendig gestalttrener, terapeut og veileder i privat praksis i Oslo, Norge, lærer ved Vilnius Gestalt Institute og medlem av EAGT og NGF.
Henning Herrestad er doktor i filosofi, gestaltterapeut MNGF og har i flere år vært en fast bidragsyter til Gestaltterapeuten.
Klienter i selvmordsfare – hvor kan jeg søke støtte som gestaltterapeut MNGF?
Som gestaltterapeuter MNGF har vi i utgangspunktet et godt faglig grunnlag for å møte mennesker med ulike problemstillinger innen psykisk helse. Det er dog stor variasjon i både utdannelses- og erfaringsbakgrunn, og hvordan den enkelte terapeut står skodd til å møte alvorlige problemstillinger som suicidalitet må vurderes opp mot dette. Spørsmål vi som terapeuter kan stille oss i møte med slike problemstillinger i vår praksis er: Er kompetansen min god nok til å jobbe med klienter med denne problemstillingen? Hvor går grensen for mitt ansvarsområde som gestaltterapeut? Og hvordan kan jeg trygge meg i min egen praksis?
FER (Faglig etisk råd) problematiserer her tematikken gjennom et fiktivt kasus og håper å bidra til økt varhet rundt terapeutens ansvar og mulige håndteringsalternativer ved bekymring for selvmord.
Kasus
Det ligger flere ubesvart anrop fra Berit på telefonen min en lørdag formiddag. Jeg er opptatt med familien min, og tenker først at jeg svarer henne over helgen. Det kommer et nytt anrop og jeg kjenner en uro bre seg i kroppen. Det er et halvt år siden Berit var hos meg sist. Jeg husker flere av våre samtaler om døden, et tema som har vært fremtredende på ulike måter i livet hennes de siste årene, inkludert tanker om å ikke orke å leve mer. Jeg velger å følge min uro og ringe Berit selv om det er helg, men bestemmer meg for å holde det kort og avtale tid for å møtes.
Berit er takknemlig for at jeg ringer. Hun forteller at hun har hatt det tøft og isolert seg de siste månedene, og ikke engang orket å ta opp terapien. Hun sier hun har nådd et punkt der denne strategien ikke fungerer mer og at hun nå vil gå fast hos meg igjen. Vi avtaler å møtes førstkommende mandag. Etter samtalen med Berit kjenner jeg på tristhet. Samtidig er jeg lettet over at hun tok kontakt, og at vi er i gang igjen. Uroen jeg kjente på tidligere er borte.
Jeg er spent på hvordan det blir å se Berit igjen, og å høre mer om hvordan hun har det. Jeg tenker på at hun har vært gjennom en lang sorgprosess etter et tilsvarende langt og utmattende sykdomsforløp som pårørende. Etter at mannen døde var livslysten lenge helt borte.
Jeg logger meg inn på Teams. Berit fortalte meg på telefonen at hun har fått mer sosial angst den siste tiden, og at hun unngår å møte folk ved å holde seg unna kollektivtrafikk og steder der folk ferdes. Derfor ønsker hun at vår time er på skjerm. Klokken blir noen minutter over avtalt tidspunkt, og jeg tenker at hun sikkert strever med å logge seg inn. Det er ikke ulikt henne, tenker jeg.
Etter ti minutter har noe av ubehaget fra lørdag kommet tilbake i meg. Jeg sender en SMS der jeg minner om vår time og at jeg vil at hun tar kontakt dersom hun trenger hjelp med innloggingen. Det skjer ingenting, og jeg sitter og venter. Jeg husker at vi tidligere har inngått en avtale om en forebyggende «overlevelsesplan» som blant annet innebar at hun skulle kontakte meg eller legevakt hvis hun igjen fikk tanker om å ta livet sitt. Jeg får forestillinger om at lørdagens telefonsamtale var en slik samtale, og at hun allerede har tatt livet sitt…
Jeg ringer henne, og når jeg ikke får kontakt sender jeg en ny SMS om at jeg er bekymret og vil at hun kontakter meg for å gi et livstegn. Jeg hører ingenting.
Alternativ 1:
Jeg venter, mens jeg både overveier i tankene og kjenner etter i kroppen. Jeg merker at jeg er opptatt av hva klokken er. Det har gått 30 minutter siden avtaletidspunktet, som normalt ikke trenger å bety så mye annet enn at klienten har glemt avtalen. Tanken om at det er tid å miste blir tydeligere for meg. Nå ringer jeg 113 og slår full alarm.
NGFs Etiske prinsipper pkt 4.4:
Uten hinder i taushetsplikten skal gestaltterapeuten i helt spesielle tilfeller, der klienten representerer en vesentlig fare for seg selv eller andre, gi opplysninger videre til politi, helsevesen eller barnevern. Dette bør så langt det er mulig gjøres i samråd med klienten, eller slik at klienten er informert på forhånd. Jfr. Lov om alternativ behandling av sykdom § 4, Lov om helsepersonell kap. 5 §§ 21-25 og Lov om straff §196.
I løpet av kort tid er hele apparatet satt i gang, og jeg blir oppringt av legevakten for å få ytterligere informasjon. Har hun pårørende? Nei. Hvem er fastlegen? Det vet jeg dessverre ikke, hun har ikke villet fortelle meg det. Har hun forsøkt selvmord tidligere? Nei. Men ja, hun har hatt selvmordstanker og planer tidligere. Jeg får beskjed om at de tar over herfra.
Det kjennes rart og tomt å sitte igjen og vite at den eneste måten jeg kan få vite hvordan det går på, er at klienten kontakter meg, eller at jeg følger med på dødsannonser.
Alternativ 2:
Som praktiserende gestaltterapeut har jeg tatt utgangspunkt i «Avtale om gestaltterapi» på www.ngfo.no. Da jeg var i kontakt med Berit første gang gikk vi gjennom denne avtalen. Jeg spurte også om tidligere eller nåværende selvmordstanker og innhentet samtykke om samarbeid med fastlegen. Jeg fortalte Berit at jeg trenger en samarbeidspartner å kontakte hvis det skulle være behov for det, noe Berit forstod. Siden hun ga uttrykk for manglende livslyst etter ektemannens bortgang sendte jeg et kort brev til fastlegen om at Berit går i terapi hos meg etter vårt første møte. Berit samtykket til dette.
NGFs Etiske prinsipper pkt 2.3:
Gestaltterapeuten søker å bygge et nettverk av andre profesjoner og institusjoner for å ha tilgjengelig nødvendig diagnostisk kompetanse og terapeutiske ressurser i tilfelle han/hun når grensene for sin kompetanse eller kapasitet. Gestaltterapeuten vurderer å be om klientens samtykke til å informere fastlege, eller andre klienten er pasient hos, om at klienten går i gestaltterapi, for å åpne for et faglig samarbeide om det skulle bli nødvendig.
Jeg ringer fastlegekontoret og får kort snakket med en helsesekretær som setter meg direkte over til Berits fastlege når hun hører hva det gjelder. Legen er klar over at jeg er Berits terapeut, gjennom brevet jeg sendte da hun startet i terapi hos meg. Dette gjør at vi raskt kommer inn på sakens kjerne. Legen sier at Berit har vært der flere ganger den senere tiden og sagt hun har det tungt, at de også tidligere hadde snakket om selvmordstanker. Legen har hatt Berit som pasient i flere år og vurderer henne nå mer som sliten og bekymret enn deprimert, sammenlignet med tidligere. Grunnet min bekymring støtter legen meg likevel i å kontakte politiet.
Jeg velger først å sende Berit en ny SMS, hvor jeg skriver om min bekymring for henne og at jeg vil etterlyse henne hos politiet dersom jeg ikke får et svar i løpet av samme dag. Da får jeg raskt svar fra Berit, og jeg forstår at hennes uteblivelse fra timen ikke handlet om selvmordsfare, men andre hendelser i Berits liv som hadde inntruffet etter vår samtale på lørdag. Vi avtaler nå å møtes neste uke.
Refleksjon
Her beskriver vi to ulike forløp og alternativer til håndtering ved bekymring for selvmordsfare hos klient. I det ene tilfellet mangler terapeuten kontaktinformasjon og klientens samtykke til å kontakte fastlege ved behov for samarbeid. I det andre tilfelle er det etablert en kontakt med fastlegen ved oppstart av terapien.
Som vi så i det første håndteringsalternativet ble terapeuten sittende alene, uten å kunne kontakte klientens fastlege. Det kan være svært krevende å håndtere en situasjon med suicidal klient som nekter å samtykke til samarbeid med og å oppgi navn på fastlegen. Arbeid med svært deprimerte klienter er et stort ansvar som kan kjennes veldig tungt. Det kan være avgjørende å være tydelig og åpen med klienten på hva jeg som terapeut trenger for å være trygg nok i arbeidet. I slike tilfeller anbefaler FER å ha en gjensidig avtale med klienten om dialog og kontakt med fastlege som en forutsetning for det terapeutiske forløpet. Slik kan kontakten med fastlegen være et anker i arbeidet med klienter som er i selvmordsfare (har gitt uttrykk for selvmordstanker i en eller annen grad), og en viktig støttespiller i det potensielt overveldende og tyngende arbeidet det kan være å stå i som gestaltterapeut. Fastlegen er medisinsk ansvarlig for klienten.
Risikovurdering og terapeutisk arbeid ved selvmordsfare
Gestaltterapeutens viktigste verktøy, også i vurdering av selvmordsfare, er fenomenologi og egen varhet. Selvmordstanker kan være del av arbeidet gjennom den terapeutiske prosessen som kan gå over tid, eller det kan oppstå mer akutt og kreve direkte handling fra terapeutens side. FER vil her understreke viktigheten av at terapeuten skaffer seg et tilstrekkelig støtteapparat. Dette kan innebære
regelmessig veiledning, kollegaveiledning og annen faglig oppdatering, men også å sette seg spesifikt inn i problematikken rundt selvmord. Det finnes en rekke verktøy som kan anvendes i kartlegging/håndtering av selvmordsfare og det arrangeres flere spesifikke kurs for profesjonelle hjelpere (se faktaboks).
Aktuelle støttepunkter ved klient i selvmordsfare:
En samtale mellom Vienna Duff og Kristine Steensen om gestaltterapiens forhold til natur ogom hvordan terapipraksisen kan bevege seg ut av terapirommet og inn i naturen.
Refleksjonene deres løfter frem en rekke spørsmål, og er naturlig nok plassert i vår samtidige verden som inkluderer den globale covid-19 pandemien og klimakriser.
Kristine: Skal vi starte med hvorfor vi begge har knyttet vår terapeutiske praksis til natur? Hvilke erfaringer har dannet grunnlaget for deg, Vienna?
Familiens steder – og sår
Vienna Duff, gestaltterapeut tilknyttet Relational Change, England
Vienna: Jeg vokste opp på et sted, et jordbruksområde ved kysten, der menneskenes relasjoner til landskapet, sjøen og elementene sameksisterte og samhandlet med de mellommenneskelige relasjonene.
Jeg tror også at tilknytningen min til sted går enda lenger tilbake enn til min egen barndom. Store traumer og sår har påvirket flere generasjoner i mitt familiefelt. Jeg har funnet måter å integrere disse tapene på, ved å velge å gå og stå i flere land, på stedene der familien min ble tvangsflyttet fra, og der de senere døde. Med tiden har jeg lært å verdsette denne multigenerasjonelle innvirkningen på meg.
Kan jeg fortelle deg en historie om en reise jeg gjorde til Hviterussland for noen år siden? Den fanger betydningen og kraften av å være tilknyttet naturen, og hvordan lærdommen jeg hentet fra denne erfaringen er et viktig grunnlag for min psykoterapeutiske praksis.
Kristine: Ja, veldig gjerne.
Naturens kraft til å motstå og overleve ødeleggelse
Vienna: Jeg reiste til en skog rett utenfor Minsk i Hviterussland for å representere og minnes de titusener av jøder som ble deportert dit fra Østerrike, for deretter å bli skutt eller gasset, under ordre fra Det Tredje Riket. Gjennom egen forskning hadde jeg funnet ut at dette var stedet der min grandtante ble transportert og drept som et ledd i den såkalte ’endelige løsningen på det jødiske problemet’ i 1942.
Et uformelt minnesmerke for jødene deportert fra Østerrike til Hviterussland ligger dypt inne i denne skogen. Ettermiddagen da jeg dro dit sitter dypt etset inn i minnet mitt som ubeskrivelig vakkert. Lyst og levende, og samtidig grunnleggende mørkt, forstyrrende og tungt. Jeg kan faktisk akkurat nå, i det jeg forteller det, høre fuglesangen og føle varmen fra vårsola på huden min. Å være der, var som å feire livet og anerkjenne døden på samme tid, med tilstedeværelse. Jeg husker at jeg berørte barken til de unge trærne mens jeg gikk blant dem, og knyttet meg til de enorme tragediene dette landområdet hadde bevitnet.
Traumets innvirkning på jordas hud var umiddelbart synlig for meg der jeg sto foran stedet i byen der en massakre på hviterussere hadde funnet sted. Akkurat dette stedet, her, hadde blitt forstyrret, skadet og vanæret av henrettelsene som fant sted, og av tapene og terroren så mange mennesker opplevde. Jeg følte at landet, selve jorda, hadde blitt traumatisert, og jeg kjente også dets motstand og tilfriskning. På samme måte som mennesker dannet en motstandsbevegelse under okkupasjonen hadde landet regenerert seg og ’dyttet tilbake’ gjennom tilvekst av gress og tilstedeværelsen av steiner, trær og jord. Helt intuitivt flyttet jeg oppmerksomheten min fra figur til grunn og tilbake til figur, for å støtte mitt eget nærvær i fortidens traumer og den pågående re-generasjon av land som ble ødelagt av krigens grusomheter.
Min varhet ble spesielt skjerpet gjennom denne prosessen i de fjerne skogene i Maly Trostinecs. Jeg knyttet meg til lydene, synsinntrykkene og luktene fra denne levende vårkvelden, og til de massive ødeleggelsene påført dette stedet, på menneskelige liv og resten av naturen. Denne kroppslige prosessen dannet grunnlaget for min rootedness, for å trekke på Laura Perls lære, og jeg fant ro etterhvert som fortid og nåtid ble integrert.
Ordet jeg bruker for å beskrive dette er re-generation; en prosess som skjer i samtiden og skaper et potensiale for det som skal komme. Det forvalter en sannhet for landet og alle dets beboere. Jeg vil ikke idealisere naturen, men jeg føler en stor respekt for dets kraft til åmotstå og overleve ødeleggelse. Og jeg tror at vi har et ansvar for å starte og gjennomføre handlinger som fører til at skade på naturen opphører. Teoretisk er jeg inspirert av Martin Buber og hans konsept om ’hele treet’. Det støtter meg til å være i relasjon med feltet i dets videste betydning. På samme måten som jeg streber etter å se hele personen jeg er med i terapi… kan jeg se hele treet?
Kristine: Hvordan integrerer du disse erfaringene i praksisen din?
Tilknytningen til natur trygger oss
Vienna: De siste årene har det vært gjennom å utvikle workshop’ene ’The Well-Grounded Therapist’ med Miriam Taylor. Disse workshop´ene oppstod som en følge av våre traume-terapeutiske erfaringer med å jobbe sammen med mennesker om å utvikle deres egne ressurser. I min daglige praksis har jeg lagt merke til at klienter på ulike vis opplever ’frakoblethet’ eller ’fastlåsthet’ i kontakt, tilstedeværelse og vitalitet. En slik frakoblethet kan være i forhold til seg selv, i relasjon til andre og med verden rundt dem. Mange mennesker jeg har møtt mangler en kroppslig fornemmelse av trygghet, og jeg har funnet at mange kan erfare – og uttrykke – at de føler seg tryggere når de knytter seg til natur. Bare det å erfare at det er mulig å føle større trygghet på måter som ikke er skadelige eller begrensede kan gradvis bli et alternativ til den tidligere kreative tilpasningen å frakoble seg. Min erfaring er at dette støtter klienter til å oppdage at det å (gjen-)opprette tillit, ved å tilkobles det som har vært tapt eller aldri funnet, er mulig. Jeg har observert og erfart at denne prosessen støttes gjennomtilknytning med den naturlige verden, og at det kan være mindre utfordrende enn å tilknyttes direkte med ens egen kropp eller med meg. Jeg forstår dette som en vei inn til å gjenoppta forbindelsen til selvet.
Det som er utendørs integreres på ulike måter med klientene ettersom vi jo begge er en del av et større felt. Dette skjer gjennom fenomenologisk utforsking av ulike typer fysiske og forestilte sammenhenger den terapeutiske prosessen med en klient inviterer til. Busken som vokser opp mot vinduet til rommet mitt, himmelen, værendringer og lyset som skifter … Det vi er i stand til å observere utenfor, så vel som planter og bilder inni rommet, samt det klienten selv deler – alt dette kan bli trukket inn som støtte til kontakt. Hvis jeg føler meg kallet til det, kan jeg tilby en metafor eller invitere til eksperimentering med tilgang til støtte, og jeg inkluderer naturen og verden utenfor terapirommet i det. Ved å lede oppmerksomheten til natur kan mange klienter støttes til å legge merke til potensialet for økt trygghet mer enn fare, og de gjør det gjennom sansene. Dette er ikke det eneste som skjer i den terapeutiske prosessen. Men det å bygge støtte og stabilitet er ofte den umiddelbart viktigste figuren i terapi som rettes mot den fragmenterende effekten av traume.
Og du Kristine, hvordan og hvorfor knytter du din praksis til naturen utendørs?
Å fornemme kroppen – i møtet med naturen
Kristine Steensen, gestaltterapeut på Nesodden og i Oslo. Vienna Duff og Kristine Steensen møttes i Herefordshire i England i juni 2021, der Vienna arrangerte workshopen ’The Well-Grounded Therapist’ sammen med Miriam Taylor. Kristine var en av deltagerne.
Kristine: Jeg oppdaget sammenhengen mellom terapi og natur da jeg forsto at det å ha nær relasjon med mine naturlige omgivelser hjelper meg å holde kontakt med mine sanser og min kropp. Og det er noe jeg virkelig trenger hjelp til i hverdagen. Du vet hvordan Fritz Perls er kjent for å ha sagt ’lose your mind and come to your senses”? Det er ikke hva jeg er ute etter. Jeg trenger hodet og tankene mine, og jeg tror ikke det er en særlig god ide å legge det fra meg. Men tankene mine trenger å kobles til kroppens fornemmelser for å kunne ta beslutninger som er til mitt beste. Jeg har behov for å arbeide med balansen mellom de to, å knytte meg til min sanselige kropp med støtte fra mitt sinn, som en figur-grunn formasjon, der mitt sinn blir grunn for sansene som figur. Etter å ha tilbrakt en natt mellom to furutrær i hengekøya mi, gått en tur i skogen eller tatt en svømmetur i den kalde sjøen merker jeg at balansen mellom min følte kropp og mitt tankefylte sinn endret seg noe, og den tidligere opplevde avgrunnen i mellom dem har blitt litt mindre. Det kjennes ikke lenger så polarisert, men snarere som to deler av samme hele, der min naturlige og biologiske kropps sansning og følelser er figur. Ofte opplever jeg at hørselen blir finjustert, og at jeg kan lukte, og at jeg kan se endringeri lys og skygge i sterkere grad enn jeg gjør til vanlig. Jeg kan føle pusten min og hjertebanken fra innsiden av kroppen. Og ofte, men ikke alltid, går pusten min i et roligere og dypere tempo. Det kjennes som en barnlig og ny erfaring å oppdage at jeg kan ha det slik. Og som teorien sier, når figuren blir tydeligere, påvirkes grunnen. Min sanselige varhet gjør nemlig noe med tankene og sinnet mitt. Det er imidlertid ikke alltid en lykkelig, god og tilfredsstillende opplevelse. Jeg kan ikke forutse hvordan samspillet med naturen vil bevege meg. Det utfordrer hva enn jeg har med meg inn i møtet der og da, på samme måte som jeg ikke kan forutse hvordan jeg beveges i kontakt med mennesker heller. Tematikk jeg har i tankene blir faktisk ofte fordypet, klargjort eller endret på et vis etter at jeg har gitt mine kroppslige sanser oppmerksomhet i relasjon til de naturlige omgivelsene jeg er en del av.
Så – min egen relasjon til naturen er vesentlig i forhold til hvorfor og hvordan jeg knytter min praksis til natur. Gjennom pandemien har jeg også søkt til naturen for å finne støtte og grunn. Når mye av det jeg er vant til å stole på, og har tatt for gitt at holder meg – som arbeidsplassen min, barnas skole, venner, familie – når de plutselig er utenfor rekkevidde, og når jeg blir gjort oppmerksom på at lufta jeg puster inn og ting jeg berører med hendene mine kan gjøre meg syk, da trenger jeg å hente stabilitet andre steder.
Jeg har i denne perioden latt meg glede, støtte og berolige av Arne Næss´ tanker om dypøkologien, og av den danske filosof og spirituelle leder Jes Bertelsens bøker om empati, kjærlighet og helhet. For meg er det jeg leser godt forenelig med feltteorien vi støtter oss til i gestaltterapi, om at organismen og dets omgivelser er uatskillelige og står i gjensidig påvirkning. Jeg begynte å øve på å fokusere på punktet der jorda holder meg oppe. Å erfare tyngden av kroppen mot jorda, merke hvordan fotsålene blir tatt i mot av bakken, og gjennom det å kjenne en kroppslig tillit til at jeg holdes av omgivelsene mine. Vissheten om jeg er natur, at min kropp og jorda jeg står på består av de samme mineralene, gjør mulighetene til å føle tilknytning og støtte i naturlige omgivelser og andre levende skapninger tilgjengelig for meg og innbyr til en fantastisk fordypelse i tilstedeværelsen her og nå.
Vandretelefon: Terapeutiske møter utendørs
Før jeg reiste på mitt ett års utenlandsopphold utviklet jeg noe jeg kalte ’Vandretelefon’. Det er basert på grunningen i dette kontaktmøtet mellom meg og for eksempel jorda. Jeg er inspirert av Margherita Spagnoulo Lobbs begrep ’dance of reciprocity’ og opplever at gjensidigheten i det terapeutiske møtet på mange måter fungerer friere og mer spontant utendørs. I ’Vandretelefonen’ går klienten og jeg tur sammen, men på hvert vårt utvalgte sted, i utgangspunktet kun knyttet sammen gjennom lyden fra ørepluggene. Men jeg er oppmerksom på at vi også er knyttet til hverandre gjennom for eksempel lufta vi puster inn og bakken som møter føttene våre, og den relasjonelle støtten oppmerksomhet til disse kroppslige erfaringene kan gi for det terapeutiske feltet.
Jeg vil gjerne dele et eksempel med deg fra min praksis som illustrere det. Det var en ’Vandretelefon’ det jeg oppholdt meg i en park i Frederiksberg i Danmark og klienten var ved Bogstadvannet i Oslo. Det var mot slutten av timen, og vi jobbet med å støttes i grunn mens vi også gikk inn og ut av kontakt med en utfordrende figur. Jeg sto i midten av parken, løftet armene mine ut i den tomme lufta foran meg og sa: «Jeg strekker armene mine mot deg». Hun svarte: «Ja, det kan jeg merke.» Jeg tror faktisk at hun merket det, uansett hvor mystisk det høres ut. Vi vendte tilbake til det øyeblikket mange ganger senere. Min erfaring er at denne opplevelsen, og andre lignende, kan bidra til å fordype vår fornemmelse av å være knyttet til her og nå, og til hverandre. Gjennom å grunnes i luft og jord kan vi arbeide med for eksempel tilknytningsproblematikk på måter jeg tror er hensiktsmessig for den terapeutiske prosessen.
Vienna: For å respondere på det du nettopp beskrev fra din utendørspraksis … Min forståelse av feltteori – som støtter seg til Malcolm Parletts tekster og undervisning – underbygger alle disse aspektene av praksis som du har nevnt.
Varhet på innenfor/utenfor
Jeg er interessert i hvordan det å gi oppmerksomhet til rommet utenfor det tradisjonelle terapirommet utvider varhet. Jeg er mest interessert i gjensidigheten: formasjonene, rytmen og opplevelser av relasjon med en ’andre’, uansett om dette er en klient og terapeut, en eviggrønn busk synlig i vinduet, en persons kontakt med deres atskilte/numne kropp, eller solastalgia som viser til menneskers komplekse traumereaksjoner til klimaendringene. Av og til kan det ’utenfor’ komme tilstede ’innenfor’ terapirommet sammen med en klient. En klient kan begynne å legge merke til fornemmelser av ’innenfor’ eller ’utenfor’ i terapirommet, og også imellom terapitimer, og av og til kan klienten bringe det større feltet inn til terapien gjennom sine fortellinger. Figurene støttes av grunnen vi bygger sammen, som tillater erfaringer der sansing, tilstedeværelse og selvregulering kan utforskes. Ettersom samskaping skjer innenfor ’den ene – verden’, som jo er helt sammenknyttet, altså menneske og resten av naturen, så gir det ikke mening for meg å skille ’innenfor’ fra ’utenfor’.
I en ny artikkel i British Gestalt Journal drøfter Frank Staemmler gestaltbegrepet ‘kontaktgrensen’ som ’grensen’ mellom organismens kropp/hud og omgivelsene. Han reflekterer over egne erfaringer med COVID-19-pandemien og argumenterer for at denne forståelsen av begrepet åpenbart ikke gir tilstrekkelig mening til måten verden og person er sammenviklet på i lys av erfaringen med viruset. Han henviser også til den kreative tilpasningen som mange terapeuter har utvist i deres praksis gjennom pandemien der noen har reagert ved å tilby terapi utendørs. Så kanskje denne samtalen vår er særlig i tiden akkurat nå.
Støtten naturen gir oss
Kristine: Ja, det tror jeg du har rett i. Jeg lurer imidlertid på, og vil gjerne diskutere med deg, hvorvidt det å bringe gestaltpraksisen utendørs egentlig hører til i den måten gestaltterapi var tenkt praktisert av den første generasjonens terapeuter. De hadde jo vegger, dører og stoler så vidt jeg vet. Og i forhold til støtte slik vi snakker om det nå. Gestaltterapiens ’mor’, Laura Perls, lærte studentene sine viktigheten av ’å kjenne rompa i stolen’ før klientene kom inn. Hvis vi vurderer å flytte terapien utendørs, mister vi jo kontakt med terapeutstolen.
Spørsmålet blir da: Hvordan finner vi ’rompa i stolen’ utendørs? Og hva går eventuelt tapt når vi mister stolen?
Vienna: To ting kommer opp hos meg. For det første, vi mister ikke ’rompa’! Vi forblir i kroppen vår. Vi trenger ikke en terapeutstol for å få til det. For detandre, hva ’holder stolen’? Hvem eller hva har holdt terapeutstolen hele denne tiden, og faktisk var der lenge før psykoterapi oppsto som en mellommenneskelig praksis? Hvis tilknytning/støtte kan hentes gjennom opplevelsen av å sitte i stolen, eller plante føttene på gulvet, hvorfor da ikke også på gresset, på jorda eller i løvet etterlatt av ett av trærne i hagen din, Kristine? Vi mottar alle støtte fra lufta i hvert innpust vi alle tar. Vi begrenser vel ikke dette til kun lufta i terapirommet? Bevegelse, og å bevege seg utendørs, inneholder et potensiale for å knytte umiddelbar sanselig kontakt med og i det større feltet, ettersom vi åpner opp forbindelser i våre egne kropper og grunner oss i et nytt rom. Det er slik jeg forstår ’å kjenne rompa i stolen’.
Kristine: Ja. Sitatet fra Laura ble vel et slagord tatt ut av kontekst. Og stolen stakkars, den ble tillagt et stort ansvar. Men hva mente hun med støtte i denne forbindelsen tror du?
Grenser og innramminger
Vienna: Slik jeg forstår henne når jeg leser henne, er at støtte kan være alt som hjelper en person med å fordøye en opplevelse, også de tause og latente aspektene av livet … Kanskje også den videre verden rundt terapirommet, så vel som terapeutstolen? Kanskje det er viktig å stille spørsmål ved de magiske kvalitetene psykoterapien som profesjon har projisert på terapistolen, terapirommet, og den opprinnelige terapisofaen … og heller bli nysgjerrige på hvordan man kan skape et innholdsrikt rom?
Kristine: Skape et innholdsrikt rom ja… Hva holder da feltet – når vi tar terapien utendørs? Terapeuter inviterer jo for eksempel klienter inn i sine egne kontorer blant annet for å legge godt til rette for at de selv skal kunne holde det terapeutiske feltet. Det går ikke så ofte den andre veien, at terapeuten møter klienten hos klienten, og det er det kanskje gode grunner til. Når vi tar terapien utendørs, må vi tenke på hvordan vi holder feltet uten de fire veggene våre.
Vienna: Jeg vil veldig gjerne respondere ved å spørre tilbake: Kan vi holde feltet?Som psykoterapeut vil jeg at klienter skal ha tilgang på støtte i det omfang de har behov for, for å møte deres prosessuelle og følelsesmessige regulering. Noen klienters prosess innebærer at de regulerer på en egen måte. Deres respons kan støtte en ’oppmykning’ av grenser som vi kan være nysgjerrige på sammen. Du stiller et viktig spørsmål Kristine, for hva danner grenser, og hvordan holdes de?
Den terapeutiske relasjonen tilbyr i seg selv et grep om situasjonen, men forfattere og praktikere innen øko-terapi har også identifisert forskjellige andre måter vi kan ‘holde’ grensene i en terapitime på. Disse kan bli en del av prosessen med å inngå kontrakter og arbeide med klienter på. I følge min erfaring kan dette innebære å holde tidsrammen og å være enige om en romlig dørstokk for hvor timen starter og slutter. Kanskje det å identifisere fysiske grenser utendørs innenfor der timen finner sted, bestemme om å være utendørs innebærer en hel time eller deler av den, om man sitter eller går rundt, avtale hva man skal gjøre dersom man treffer andre mennesker… Alle disse tingene kan forhandles og vil delvis bli formet av valg og muligheter på det bestemte stedet.
Jeg forestiller meg at flere terapeuter i mange land har møtt nedstengningene i forbindelse med koronaviruset ved å tilpasse terapien til et virtuelt rom, og noen har eksperimentert med å møtes utendørs der det har vært mulig. Uavhengig av hva som tilbys har pandemien oppmuntret meg til å tenke over hvem som velger sted og rom. Blant terapeuter innenfor flere retninger, har jeg hørt mange snakke om et ’utendørskontor’ som de jobber fra. Kanskje kunne klientene selv bidra til å forme terapikontoret utendørs – det ville kunne sette i gang en sterk prosess som muligens er vanskeligere tilgjengelig på terapeutens kontor, der man sitter i stoler eller på gulvet ut fra hva som er gjort tilgjengelig der. Det samme gjelder for terapeuten. Utenfor terapeutens kontor kan terapeutene velge å overgi noe av den makten de har, om de da ikke er nødt til det. I noen former for øko-praksis kan ’utendørs’ også sees som en med-terapeut. Dette er muligens omstridte ideer…
Forsvarlig øko-terapi
Kristine: Naturtilknyttet gestaltpraksis er ennå ikke veldig vanlig i Norge, selv om mange terapeuter har hatt tilbud om utendørstimer under pandemien her også. Jeg konstaterer imidlertid at selv om flere terapeuter jobber utendørs som deler av sin praksis er det lite skrevet om hvordan dette kan og bør gjøres etisk forsvarlig gjennom støtte, grensesetting og ansvar. Jeg har lest meg frem på egenhånd til hvordan jeg kan gjøre dette på en ansvarlig måte. I den prosessen har jeg sett til øko-terapi generelt og øko-psykoterapi spesielt for veiledning. Jeg liker spesielt godt det britene Martin Jordan og Mary-Jane Rust har skrevet om dette. I tillegg til de praktiske og fysiske grensene du nevnte har det vært viktig for meg å ha noen strukturelle rammer på plass som å vite at forsikringen min dekker utendørsbehandling, at jeg har en veileder som støtter og forstår arbeidet mitt, og å foreta risikovurderinger av det valgte stedet i forkant. Dette er viktige og nødvendige forberedelser som støtter meg som ansvarlig terapeut utenfor terapirommet.
Men i tillegg til dette, ettersom det er min kropp som er mitt viktigste redskap som gestaltterapeut, har jeg måtte finne ut hva akkurat jeg trenger, som terapeuten jeg er. Jeg finner stor frihet og støtte i Laura Perls som sier at enhver trenger å se til sine egne erfaringer for å finne sin egen ’stil’ som terapeut. Det jeg trenger for å kjenne støtte i det terapeutiske feltet kan være noe helt annet enn det en annen terapeut trenger. Så når det gjelder meg finner jeg støtte i å vite noe om hvordan det bestemte stedet har utviklet seg til å bli det det er, og hvilke fortellinger det rommer. Jeg ble dypt beveget av historien din fra Østerrike og Hviterussland, som knyttet tid, sted, generasjoner og traumer sammen. Og begrepet ditt re-generation som rommer det hele. I tillegg til å være gestaltterapeut er jeg også kulturhistoriker, så jeg har en interesse i hvordan vår materielle verden hele tiden formes av livet som leves der gjennom tidene, og hvordan den materielle fortellingen igjen preger vårt fenomenologiske perspektiv. Så en måte jeg kan legge til rette for at jeg kan ’holde’ feltet, altså å føle meg som en ansvarlig og trygg terapeut, er faktisk å bli kjent med den kulturelle historien til stedet der jeg har valgt å tilby timene mine. Jeg opplever at historiene fra ’der og da’ er forbundet med ’her og nå’. De forsvinner ikke selv om tiden går. Jeg inkluderer dem som del av det større feltet, og som grunn for figurene ’her og nå’. For meg er det viktig å etablere en personlig kontakt til ’her’ for å kunne ’holde’ det terapeutiske feltet best mulig. Gir dette mening for deg?
Vienna: Det gjør det. Sted og rom er viktig for meg også. Det du beskriver som ditt kulturhistoriske selv resonerer med meg, og jeg blir engasjert når vi snakker om det. På samme måten som jeg er nysgjerrig på og interessert i mennesker vil jeg også bli kjent med steder. ’Her og da’ er alltid en del av ’her og nå’, som alle livsrom er, og gjennom å utforske disse røttene, eller tråder som jeg liker å tenke på dem som, kan vi hente inn en klients fortelling, et tre eller et sted som kan stimulere og støtte den terapeutiske prosessen.
Mennesket i naturen – klima og traumer
Kristine: Nettopp. Tråder… det var en fin metafor.Det vi er inne på nå handler dypest sett om hvordan vi ser oss selv i relasjon med natur. Ser vi oss selv som ’del av’, ’i relasjon med’ eller ’forbruker av’ natur? William Cahalan skrev en fin artikkel om menneske-natur- relasjonen i 1996 med tittelen: ”The Earth is our real body”. Jorda er vår egentlige kropp, vi er totalt avhengige av den for å holde oss sunne og i live. Ved å justere oss inn til jordkloden, vår store kropp, tror jeg vi har en empatisk motorvei inn til å sanse, oppleve og forstå våre individuelle kropper. Samtidig har vi imidlertid også anledning til å distansere oss og skille oss fra både egne kropper og jorda, noe som kan skape en illusjon av at mennesket er noe annet enn og hevet over resten av natur og kropp.
Vienna: Ja. Også Steffi Bednarek stiller spørsmål ved bredden av det større feltet på vakkert vis, der hun viser de levende og pustende kvalitetene jorda har, som menneskene kan ødelegge – og ødelegger. I dette argumentet, og i det senere ”This is an emergency”, etterlyser hun større respekt og ansvar fra den vestlige kulturen. Mennesker er kun en del av en verden som også inkluderer det mer-enn-menneskelige der den vestlige kulturen forårsaker skade. Hun inviterer psykoterapeuter til å bli klar over klimaendringene og klimaets ’traume’, og hun avdekker den giftige effekten og den sammenflettede kompleksiteten i denne situasjonen. Som kontrast til urbefolkningskulturer har den vestlige kulturen etablert verdier og adferd som skaper traumer. Og – innbyggerne her påvirkes av de de samme traumene. Innblandet som vi er, er det vanskelig å unngå å fornekte, gå i frys eller være ufølsomme. Men gjennom vilje og støtte kan dette kollektive traume møtes.
Kristine: Bednareks varsel minner meg om noe kort og dypt rørende Laura Perls skrev i 1939, helt tidlig i 2. verdenskrig, som het ”How to educate Children for Peace”. Som gestaltterapeuter vil vi ikke moralisere, det er ikke vår plass, men vi ønsker å se tingene som de er. Vi kan lede oppmerksomhet og bevissthet til forhold i feltet som skaper lidelse, og å berede grunnen for endring. Noe av årsaken til at mennesker utsatt for relasjonelle traumer kan oppleve at naturen tilbyr en grad av trygghet kan kanskje være at grunning i natur er grunnleggende nærende i seg selv. Som du sa tidligere, at naturen er med-terapeut. Når jeg ser naturen som vår kropp, vår mor og vårt livsgrunnlag, så er det ikke en så uvirkelig tanke.
Det at jorda lider under alvorlige traumer selv, og at det krever vår oppmerksomhet, kan være en annen viktig samtale innenfor gestaltpraksis.
V: Absolutt. Denne samtalen har startet i gestaltmiljøer i Storbritania og andre steder, og er etablert i øko-psykoterapisk praksis og handling. Er det slik i Norge også?
K: Ja, men mitt inntrykk er at det dessverre falt ut av agendaen da pandemien fikk vår fulle oppmerksomhet. Jeg håper og tror at vi vil gjenoppta denne samtalen i gestaltmiljøer i Norge når pandemien ikke lenger er totalt oppslukende.
Kollektive, komplekse traumer
V: Det er oppløftende. Akkurat nå føler jeg meg håpefull. Andres refleksjoner rundt gestaltpsykoterapiens respons til pandemien, og menneskers oppmerksomhet og respons på klimatraumer, vil bidra til en bedre forståelse av hvordan støtte kollektive traumer i det større feltet. Miriam Taylors nye bok inviterer terapeuter som arbeider med traumer til å utdype og utvide sitt klientarbeid ved å innta en tilnærming til hele feltet. Hun skriver om behovet for en radikal etikk og en økologisk tilnærming, der hun beskriver en mangfoldig og kompleks traumekontekst, kollektive traumer som inkluderer eco-cide og klimaendringer. Mye for gestaltterapeuter å fordøye, både nå og i fremtiden.
Vi har ingen enkle eller raske svar, og det hører flere fortellinger og ulike responser til innenfor omfanget av spørsmål vi har stilt hverandre her. Jeg lurer på hva gestaltister mener om de praktiske og etiske temaene vi har tatt opp her. Andre vil velge annerledes, men for at jeg skal kunne være autentisk i min praksis og identitet trenger jeg en tydelig konfigurasjon av hvordan jeg står i konstant relasjon med det større feltet, og det inkluderer å flytte terapien utenfor terapirommet og å arbeide med resten av naturen.
Gestaltterapi utendørs
Kristine: Jeg er glad for at du tar opp dette før vi avslutter samtalen. Du og jeg føler oss åpenbart hjemme i en naturtilknyttet gestaltpraksis, andre gjør kanskje ikke det. Det anerkjenner vi begge to. I tillegg til at det er et personlig valg vil jeg imidlertid også mene at dagens behov for å integrere natur og det større feltet i terapi har vokst ut av ulike behov i samtiden, for eksempel hvordan pandemien har invitert terapeuter til å tenke ’utenfor rommet’, og også hvordan den pågående og stadig voksende øko- og klimakrisen krever oppmerksomhet og handling av oss. Når det er sagt har vi også identifisert at det å praktisere gestaltterapi utendørs er dypt forankret i deler av den tidlige gestaltteoretiske tekningen.
V: Det har vi. Terapeuter tilbake til Freud og Jung har knyttet seg til natur. Men det å tilby naturtilknyttet terapi, og å holde en terapitime utendørs, har kanskje ikke kommet til gestaltterapeutisk praksis før ganske nylig. Akkurat nå er det absolutt blant de kreative tilpasningene gestaltpraktikere gjør som del av respons til COVID-19 pandemien og den økologiske krisen vi står ovenfor. Du og jeg har funnet at det å flytte praksisen utendørs er forenelig med kjernen i gestaltkonseptet, -teorien og -filosofien. Ideene om støtte og kontakt slik det uttrykkes av Laura Perls, underbygger det varierende og stadig endrende landskapet av praksis og handling som gestalt omfatter i dag, og gir grunn for utviklingen slik vi har diskutert eksempler på her.
Denne teksten ble først trykket i GESTALTTERAPEUTEN. Årbok for Norsk gestaltterapeutforening 2022. Teksten har fått nye mellom-overskrifter i tilretteleggingen for nett-publisering.
Kristine Steensen er kulturhistoriker og gestaltterapeut MNGF. Hun har egen praksis på Grünerløkka i Oslo og på Nesodden. Etter å ha hentet inspirasjon fra ulike miljøer i Danmark og England utforsker hun nå blant annet ulike måter å integrere naturen utenfor i den terapeutiske relasjonen med klienten.
Vienna Duff er gestaltpsykoterapeut & veileder UKCP. Hun arbeider i British National Health Service (NHS), har en privat praksis og er medarbeider i fellesskapet Relational Change. Vienna har fortiden forskningsfri fra sin stilling ved NHS for å fordype sin interesse i trans-generational/collective trauma og økoterapeutisk praksis. Gjennom flere fremvoksende prosjekter utforsker hun ulike re-generative måter å leve og arbeide på. Hun er glad i landskapskunst. Vienna bor og arbeider for tiden i Worcestershire, men planlegger å flytte til nordøstkysten av England.
Ressurser:
Amendt-Lyon, N. (red) 2016: Timeless experience: Laura Perls´s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985. Cambridge Scholars Publishing, Newcastle upon Tyne
Bednarek, S. 2018: «How Wide is the Field? Gestalt therapy in a Capitalist World». British Gestalt Journal, 27(2), 8-17
Bednarek, S. 2019: ’ »This is an emergency’: proposals for a collective response to the climate crisis». British Gestalt Journal, 28(2), 4-13
Bertelsen, J. 2010: Et essay om indre frihed. Rosinante, København
Bertelsen, J. 2017: Dejlig er jorden – Et essay om global verdenanskuelse. Rosinante, København
Buber, M. 1996: I and Thou. Touchstone, New York, USA
Cahalan, W. 1996: «The Earth is our Real Body». The Gestalt Journal, XVIII(1)
Haukeland; P.I. 2008: Dyp glede – med Arne Næss i dypøkologien. Flux, Oslo
Jordan, M. & Hinds, J. 2016: Ecotherapy: Theory, Research and Practice. Palgrave, London
Jordan, M. 2014: Nature and Therapy. Routhledge, London
Kolmannskog, V. 2019: «Menneskesyn og gresstrå: Hvordan kan gestaltutdanningen bidra til å adressere den økologiske krisen?». Norsk Gestalttidsskrift XVII(2)
Parlett, M. 2015: Future Sense. Troubador Publishing, Leichester
Parlett, M. 1997: «The Unified Field in Practice». Gestalt Review, 1(1), 16-33
Perls, L. 1978: Concepts and Misconceptions of Gestalt Therapy.Voices, 14(3), 31-36
Perls, L. & Wysong, J. 1992: «Living at the Boundary». The Gestalt Journal Press, Gouldsboro
Pinkola Estes, C. 1996: The Faithful Gardener: a wise tale about that which can never die. Rider Books
Rust, M-J. 2020: Towards an Ecopsychotherapy. Confer, London
Rust, M-J. 2009: «Nature as Subject: Exploring Anthropocentrism». Lecture given to Confer Conference, Eden Project, September 2009 www.mjrust.net (nedlastet 29. juli 2021)
Serlin, I. A. & Shane, P. 1999: «Laura Perls and Gestalt Therapy: Her Life and Values». I: Moss, D. (red.) Humanistic and Transpersonal Psychology: A Historical and Biographical Sourcebook. Greenwood Press, Connecticut
Serlin, I.A. 1992: «Tribute to Laura Perls». Journal of Humanistic Psychology, 32(3), 57-66
Spagnuolo Lobb, M. 2020: «Gestalt Therapy During Coronavirus: Sensing the Experiental Ground and ”Dancing” With Reciprocity». The Humanistic Psychologist, 48(9), 397-409
Spagnuolo Lobb, M. 2019: «The Paradigm of Reciprocity: How to Radically Respect Spontaneity in Clinical Practice». Gestalt Review, 23(3), 232-254
Staemmler, F-M. 2021:” There is no inside/outside: on the entanglement of bodily self and biosocial environment as a basis for connectedness and compassion in times of Covid-19. British Gestalt Journal 30 (1), 11-18
Staemmler, F-M. 2021: “Det finnes ingen innside/utside. Om sammenvinklingen av kroppslig selv og biososiale miljø som grunnlag for tilhørighet og medfølelse”. Norsk Gestalttidsskrift XVIII (1), 10-19
Taylor, M. 2021: Deepening Trauma Practice: A Gestalt approach to Ecology and Ethics. Open University Press, McGraw Hill, London
Taylor, M. & Duff, V. 2018: «Reorganisation in a traumatised relational field: the well-grounded therapist». British Gestalt Journal, 27(2), 18-29
Wollants, G. 2012 Gestalt Therapy: Therapy of the Situation. Sage, London
Yontef, G. 1993: Awareness, Dialogue and Process. Gestalt Journal Press, Goldsboro, USA
Tekst og bilder: Kristine Steensen, gestaltterapeut MNGF
I juni 2021 ble workshopen The Well-Grounded Therapist avholdt for tredje gang. Den handler om å søke grunn i naturlige omgivelser og å støtte terapeutens relasjonelle nærvær i det som kan være utfordrende figurer i det terapeutiske møtet. Jeg ble med, og oppdaget at mitt forhold til naturen er mer komplekst enn jeg trodde.
I invitasjonsbrevet til workshopen The Well-Grounded Therapist ba Miriam Taylor og Vienna Duff alle deltagerne om å bringe med seg sand, jord eller stein fra sitt hjemmeområde.
Mens pandemien herjer, skal jeg og familien min bo et halvt år i et leid hus i Sør-England, uten nærkontakt med andre mennesker enn min egen familie. Huset har en hage, men jorda i hagen er tørr. Jeg har gått og sett på den helt siden hagen begynte å spire i mars, men har ennå ikke satt fingrene mine i den. Det er fremmed byjord. Grillkull fra forrige leietagere ligger spredt rundt sammen med et par glasskår og en bit plastikk. Jorda ser så skrinn ut, det er helt utrolig at noe kan vokse her i det hele tatt, men det gjør det. Jeg tok en skje, og gravde litt av jorda opp i en papirpose.
Nå sitter på et tog som farer gjennom sørvest-England på vei mot Herfordshire. Ved siden av meg har jeg papirposen min med jord. I fem timer reiser vi sammen, papirposen og jeg, til en fremmed plass, for å finne min grunn. Underveis kjennes det helt idiotisk og bortkastet ut. Det er jo natur overalt. Kunne jeg ikke gått en tur i skogen der jeg bor og grunnet meg der? Motstanden min forsterkes av at jeg sitter baklengs på toget, jeg reiser ryggende. Jeg aner noe om at jeg kanskje gruer meg litt til å utsette meg for utfordringer jeg vet vil komme.
The Well-grounded Therapist
Poulstone Court brukes nå som et senter for fordypelse, og er lokalisert ved landsbyen King´s Caple i Herfordshire, England. Huset, slik det står nå er fra 1877, men det er bygd på grunn datert tilbake til 1500-tallet.
Workshopen finner sted på den gamle herskapsgården Poulstone Court i vakre Wye-dalen i Herfordshire nær grensen til Wales i England. Det er gestalt-psykoterapeutene Miriam Taylor og Vienna Duff som skal lede workshopen. De er begge tilknyttet organisasjonen Relational Change, som administrerer tilbudet. Begge er spesialister i tematikk knyttet til traumer og traumebehandling.
I artikkelen Reorganisation in a traumatised relational field: the well grounded therapist, publisert i British Gestalt Journal i 2018, gjør Vienna Duff og Miriam Taylor rede for sitt utgangspunkt for å forstå relasjonelle traumer, og hvordan arbeid i naturen med traumer gir gode forutsetninger for å øve selvregulering innenfor tålbare rammer, slik at kroppen kan hele seg selv.
På Relational Change sine hjemmesider skriver de to at de med å tilby verkstedet ønsker å gi terapeuter erfaringer med å grunne seg i naturen, sammen med andre. Bakgrunnen for tilbudet er erkjennelsen av at det kan være svært krevende å være terapeut i arbeid med traumer. For å støtte terapeutens egen tilstedeværelse med det som er krevende og utfordrende i det terapeutiske feltet ønsker de å invitere terapeutene til å oppdage sin egen grunn i relasjon til og med naturen. For mange av oss gir tilstedeværelse i naturen følelsen av trygghet, åpenhet, støtte, kontakt og opplevelsen av å tilhøre en større helhet. En fysisk og psykisk grunning. Noe som passer godt til arbeidet med traumer, som ifølge Miriam Taylor og Vienna Duff nettopp handler om forstyrrelser og frakobling på kontaktgrensen mellom meg og det/den andre.
«Virksom terapi er avhengig av at terapeuten tar vare på seg selv, grunner seg, med den samme respekt og omsorg hen gir sine klienter. Jo dypere vi kan gå med oss selv, jo dypere vil terapien gå.»
Et etisk og verdibasert premiss for Miriam Taylor og Vienna Duff er at virksom terapi er avhengig av at terapeuten tar vare på seg selv, grunner seg, med den samme respekt og omsorg hen gir sine klienter. Jo dypere vi kan gå med oss selv, jo dypere vil terapien gå. Med det utgangspunktet er workshopen et laboratorium der deltagerne opplever, utforsker, regulerer seg i forhold til, reflekterer over, og gjør oppdagelser i det større feltet som alle er en del av. Figurer som dukker opp blir løftet frem og satt i kontekst, i fellesskap i gruppa.
Over en dørstokk
Fysisk ubehag er figur for meg etter togturen. Kvalm, svimmel, sliten og irritabel er jeg fremme før de andre deltagerne. Himmelen er høy, enga er grønn og et enormt redwood-tre, som kalles Wellingtonia her i England, ruver midt på plassen. Jeg går bort til det, kjenner på den harde, røde og overraskende lette barken, følger trestammen med blikket opp til krona på toppen. Jeg hilser på treet.
Bak treet er det en benk alene innimellom masse sitronmelisse og mynte som trekker min oppmerksomhet. Jeg lar min utslitte kropp vandre over gressplenen til benken og falle ned på den.
Først er det helt stille. Så, etter noen minutter på benken, er det som om lydbildet tar meg over en magisk dørstokk. Det er slett ikke stille når jeg trer over til den andre siden. Jeg hører fugler, bier, sauer, kuer og fasaner, alle med sine egne artslyder. Vinden rasler i trærne over meg.
Jeg følger biene i blomsterbeddet ved siden av meg med blikket der de summer rundt fra blomst til blomst. De er opptatt med sitt. Jeg setter meg litt nærmere dem, men da flyr de til blomstene på den andre siden av benken. Jeg flytter meg dit, og de flyr tilbake. En liten stund utforsker jeg hvor nærme det er greit for biene at jeg sitter, uten at de lar seg forstyrre i sitt viktige arbeid. Når jeg har funnet ut hvor jeg kan sitte, faller jeg til ro. På et dypt innpust fylles jeg av lukten av lavendel, sitronmelisse, roser og nyslått gress, og etter et langt utpust lander jeg tungt. Jeg er akkurat her, akkurat nå. Her og nå starter det.
Beddene er fylt til randen av sitronmelisse, hundekjeks og skvallerkål, til bienes fornøyelse. I løpet av helgen ble deltagerne oppfordret til å finne et sted i hagen som kunne være vårt ”hemmelige” sted gjennom helgen. Dette ble mitt. Jeg lagde et ”sand painting” av roseblader til stedets ære; kunst som påvirkes av omgivelsene det er en del av og til slutt forsvinner. Før jeg reiste derfra la jeg rosebladene tilbake der jeg fant dem og takket dem for lånet.
Litt senere på dagen skal Vienna Duff lese I consider a tree-teksten fra Martin Bubers bok I-Thou fra 1923 høyt for oss, en tekst jeg allerede har et forhold til og som gir gjenklang i mitt møte med treet og biene ved ankomsten litt tidligere.
Everything belonging to the tree is in this: its form and structure, its colours and chemical composition, its intercourse with the elements and with the stars, are all present in a single whole. The tree is no impression, no play of my imagination, no value depending on my mood; but it is bodied over against me and has to do with me, as I with it — only in a different way. Let no attempt be made to sap the strength from the meaning of the relation: relation is mutual.
Teksten minner meg på at også relasjoner med det annet-enn-menneskelige er gjensidige relasjoner, der noe fra mennesket kontakter og møter noe i det annet-enn-menneskelige, og vice versa. Slik er vi dypt forbundet.
Vi er alle traumatiserte (i større eller mindre grad)
Alle deltagerne har ankommet, og vi skal treffes inne i meditasjonsrommet. Jeg har ikke vært sammen med mennesker på denne måten på over ett år, og det er uvant. Det er dette jeg har gruet meg litt til. Jeg tør ikke å se på de andre, men legger merke til at det er herskapelig høyt under taket. Jeg tenker at jeg har pusterom oppover. Vi setter oss ned på gulvet i god avstand til hverandre og tar av munnbindene.
I møte med de andre får jeg lett panikk. Jeg får frysninger og blir kald, trøtt, kjeven verker, ryggen krummer seg, nakken stivner, jeg puster knapt. Fryser fast langt nede i reptilhjernen et sted. I tankene mine forsøker jeg å hente fram minner om hvordan det var å være sammen med så mange mennesker før pandemien. Jeg husker ikke, og finner ikke noe støtte i det. Isolasjonen under pandemien har satt seg som en fiksering i kroppen min. Jeg agerer som om de andre kan forgifte meg, men også som om jeg kan være giftig selv og forgifte andre.
Miriam Taylor åpner med å spørre oss om hva vi syns om lyden hun spilte da vi kom inn? Noen svarer at den var skummel og foruroligende, andre at den minnet om ett ras. Jeg blir urolig og redd. Jeg hørte INGEN lyd da vi kom. Det var for mye overlevelse som pågikk i min kropp antagelig, så jeg stengte hørselen ute. Jeg koblet meg fra. Både fra min egen hørsel og fra de andre deltagerne.
Da Miriam Taylor spiller av lyden igjen, hører jeg den. Den minner meg litt om lyden jeg hørte fra magen min da jeg var gravid og undersøkte fosteret med ultralyd på sykehuset. Lyden er imidlertid ikke ultralyden av et foster, hun forklarer at det er et lydopptak av jorda fem miles under oss. Jeg legger merke til at stemningen i rommet skifter. Fra nervøs, anspent og skeptisk, til undrende, åpen og inkluderende. Jeg er imidlertid forvirret. Og usikker på om jeg klarer å være her sammen med dem. Men jeg tåler det akkurat og går ikke.
Vi er alle traumatisert i større eller mindre grad. Også terapeuter. Også jeg. Vi traumatiseres i relasjon til andre og i fravær av relasjon. I fravær av kontakt. Jeg vet ikke hvordan andre terapeuter har tatt vare på seg selv under pandemien, men jeg forstår at jeg har fått noen skrubbsår av isolasjon og nedstengte omgivelser. Og jeg trenger «å utsettes» for påvirkning fra andre menneskekropper. De andre menneskene er figurer jeg vil kontakte, men jeg trenger trygg og åpen grunn for å kunne gjøre det. Jorda jeg tok med meg fra hagen min, skal hjelpe meg med det.
Sand er jordklodens hud
Det tar kun et døgn på Poulstone før jeg kan befri meg fra den relasjonelle, pandemipåførte fikseringen jeg sliter med. Det er en befrielse når det skjer.
Vi står i to sirkler i hagen, den ene sirkelen innenfor den andre, med ansiktene mot hverandre. Kvinnen foran meg har en klump fet og mørk jord fra sitt hjemmeområde i sin høyre hånd, jeg har den tørre sanden i min høyre hånd. Jeg unngår blikket hennes mens jeg forteller henne om sanden min. Vi ble oppfordret til å snakke i jeg-form, så jeg forteller at jeg er tørr, jeg er fremmed og jeg er skrinn. Jeg blir trist når jeg sier det. Jeg forsøker å forklare at det ikke er min jord egentlig, jeg bare leier huset og hagen for en kort periode. Som om jeg ikke vedkjenner meg jorda. Men nå er det jo slik det er. Det er sånn det er å være meg akkurat nå. Jeg føler meg fremmed i møte med de andre. Litt tørr også. Men ikke så veldig skrinn egentlig.
Kvinnen fanger blikket mitt mens hun forteller om sin jord. Senere smiler hun varmt og vennlig til meg i det hun sier; jeg vil gjerne gi deg min jord, og hun legger sin jord i min venstre hånd. Jeg legger min i hennes, og jeg kan se et tynt lag av fine grå sandkorn henge igjen i håndflaten min. Akkurat i dette øyeblikket føler jeg at både jorda og jeg blir sett, holdt og forstått. Anspentheten slipper, skuldrene synker og jeg svinger overkroppen litt lekent frem og tilbake rundt meg selv. Plutselig legger jeg også merke til at jeg står og kan kjenne tyngden av føttene. Jeg er ikke redd lenger, jeg trekker meg ikke unna. Hennes jord i hånda mi forbinder meg til henne og hennes historie, og til alle de andre i gruppa som står med den andres jord i sine hender. Det sies at sand er jordklodens hud, det er en intim og nær tanke. Og nå berører vi hverandre, i kontakt med klodens hud.
Jorda vandrer videre mellom hendene, og til slutt slipper vi jorda ned i samme glassbolle. Vi lar jorda blande seg. Jeg kan ikke lenger se hvilken jord som er fra min hage, hvor min jord slutter og de andres begynner. Det har blitt en ny jord.
Og sånn er det også med meg. Jeg har latt noe av meg knyttes til denne nye gruppa. Grunnet i egen tyngdekraft og kontakt med jord, reorganiserer mitt forhold til de andre seg, og jeg kan begynne å kontakte dem på en måte som kjennes tålbart for meg.
Etter å ha gjort flere øvelser sammen i løpet av dagen og vært rundt omkring, lukter klærne mine bål og huden jord. Leppene mine er tørre av den kjølige vinden, og tærne er konstant litt kalde. Kinnene brenner hver gang jeg går innendørs, og jeg finner stadig gress og strå i håret og i ullgenseren min. Bittesmå edderkopper kryper plutselig frem her og der i klærne. Mine ukompliserte naturvenner som er, og som lar meg også være. Jeg har ikke tatt på eller luktet mine nye menneskevenner mens vi har vært sammen, vi holder forskriftsmessig avstand i godt gjennomluftede rom. Men pandemi-distansen oppleves ikke lenger som truende eller farlig for meg. Naturen har vært terapeuten og holdt feltet for meg. Hjulpet meg til å merke grunn i møte med de andre og i møte med mine indre skrubbsår.
Elvene er jordklodens blodårer
Deltagerne møter elva Wye.
Elva Wye er den fjerde lengste i Storbritania, og navnet betyr vandreren på latin. Elva vandrer fra Plynlimon i midten av Wales, markerer grensen mellom England og Wales i ett parti, før den krummer seg rundt Hereford der jeg er, og renner sammen med Severn ut i Bristol-kanalen.
Etter å ha gått en tur langs elva, legger vi oss ned i gresset og tas med på en felles meditativ reise guidet av Vienna Duff. Jeg får slippe min jordiske kropp og reise som luftboble nedover elva Wye. Kroppen min ligger tung og forlatt igjen i gresset, og det kjennes befriende å få lov til å forlate den. Fri for ansvar og plikter, jeg kan bare være. La meg føre. Det er lett å være luftboble. Verken godt eller vondt, lett eller vanskelig, det bare er. Jeg beveger meg i elva, og får oppleve elva fra elvas perspektiv. La meg omsluttes av vann. Noen steder farer det fort, andre steder går det roligere. Jeg møter glatte steiner, nysgjerrig ørret og kilent plantesiv… og en handlevogn noen har dumpet fra seg. Jeg henger igjen i en av sprinklene på handlevogna før jeg endelig slipper igjennom.
Etter å ha blitt guidet tilbake til kroppen min trenger jeg lang tid på å reise meg opp. Kroppen kjennes så tung. Jeg tenker på at jordas overflate er dekket av ca 70 % vann. I blodet som livnærer min kropp, er det 82 % vann. Det sies at elvene er jordklodens blodårer, og det er en besynderlig tanke at min kropp og klodens kropp er så like.
De gjennomvåte terapeuters forening fant vi ut at var et passende navn på oss, samlet til felles avslutning av dagen rundt bålet. En av deltagerne utbrøt: jeg har aldri følt meg mer engelsk enn nå!
Senere på kvelden tenner vi bål. Vi setter oss rundt det og ser på flammene. Skyene over oss blir tyngre og mørkere, og vi skjønner at det vil begynne å regne. Ikke bare litt, men en god del. Ingen går likevel inn. Vi vil kjenne på og lytte til regnet. Noen henter paraplyer, jeg drar hetta over hodet. Det er en forunderlig følelse å sitte på benken sammen med de andre, la meg regne ned mens jeg drikker vann med regn i og lar stemmekoret fra gruppa flyte i bakgrunnen. Jeg lar meg hvile inn i omgivelsene. Regnet er lyden, følelsen, smaken, synet: mitt totale persepsjonsfelt. Jeg lar vannet ernære meg, vanne meg. Møte meg. Det er noe rolig, konfluent og trøstende med vannet, både det som drypper på meg, og det jeg drikker. Som om det sier: ”Det er helt greit, det hele. Jeg er her sammen med deg.”
I artikkelen fra British Gestalt Journal skriver MiriamTaylor og Vienna Duff at ved å inkludere eksperimenter med vann ønsker de å utforske og oppdage gestaltprinsippet om at kontaktgrensen er flytende og gjensidig konstituerende, og ikke et absolutt møtepunkt. Gruppedynamikken rundt bålet er for meg et eksempel på nettopp det når jeg blir klar over at jeg lar gruppelyden flyte frem og tilbake i min oppmerksomhet, mens jeg samtidig kontakter andre figurer også.
Hagen og jeg – en gjensidig relasjon
På toget hjem sitter jeg, fremoverrettet denne gangen, og ser ut av vinduet på de juni-nakne sauene og de spirende grønnsaksåkrene som farer forbi. Det er åpent inni meg, det er plass. Pusten er fri. Brystet mitt er fylt av vennlighet, imøtekommelse, empati, rom til å utforske og å oppdage. Med meg i bagasjen har jeg også noe av feltet jeg har forlatt; en liten hvit tøypose med vår felles, blandede jord. Jorda minner meg på at alt er forbundet med alt. Alltid.
Grunningsarbeid er ferskvare, det skal hele tiden fornyes. Gjenoppdage min egen tyngde mot jorda som holder meg, reetablere kontakt med naturen som omslutter meg.
Mens jeg sitter her og skriver, ser jeg ut på hagen min. Jeg har den hvite posen med jord ved siden av meg. Jeg ser på posen og på valmuene som nettopp har begynt å blomstre der ute. Så går det opp for meg, det er jo innlysende men likevel slår det meg som en åpenbaring; det er jo ikke min hage! Det er jordas hage. Maurenes og edderkoppenes hage. Rosene, valmuene og peonenes hage. Trostens hage. Jeg er en av mange som kommer innom på besøk. Det skjer hele tiden noe nytt der ute, uten at jeg gjør noen ting for å få det til å skje. Hjertet mitt vokser litt når jeg innser det. Og jeg er ydmykt takknemlig for at jeg kan være en del av denne hagen i en kort periode, på samme måte som jeg var en del av naturen rundt Poulstone gjennom en helg. Jeg smiler til valmuene, og de hilser meg velkommen hit. Det kjennes ut som at jeg har trådt over en ny dørstokk. Jeg går ut og renser hagen for glasskår og plastikk.
Denne artikkelen ble først publisert i Gestaltterapeuten. Årbok for Norsk gestaltterapeutforening 2021.
Om skribenten:
Kristine Steensen er kulturhistoriker og gestaltterapeut MNGF, med egen praksis i Akersgata Gestalt i Oslo, og i Det Lille Gestalthuset i Hagen på Nesodden. For tiden er hun i gang med å utvikle tilbud om utendørsterapi i egen hage, både rettet inn mot individualterapi og grupper. Hun har også deler av sin praksis på skjerm og telefon. Se mer om hennes praksis på kristinesteensen.no
Hvordan er det å gå i gestaltterapi i Norge? Som terapeut her i landet har jeg erfart jeg at klientene mine med innvandrerbakgrunn trenger hjelp til å venne seg til det jeg kaller «den norske måten».
Gabriela Sirbu er gestaltterapeut med bakgrunn fra Romania. Mange av klientene hennes er innvandrere.
Da jeg gikk på første året ved NGI, fikk vi en oppgave hvor vi skulle håndtere en klient som kom med en «bestilling». Jeg flirte litt inni meg, fordi jeg så meg selv for en stund tilbake, da jeg bestemte meg for å ta denne utdanningen, og kravet for å komme inn var å ha 70 timer egenterapi og gruppeterapi. Jeg ville at min terapeut skulle «fikse» meg. Jeg ville at hun skulle fortelle hva jeg trengte hjelp med. Jeg ville at hun skulle hjelpe meg til å huske det, og jeg ville også at vi skulle gjøre det litt fort.
«Den norske måten»
Det er noen år siden dette nå. Jeg har lært mye av gestaltterapiutdanningen, blant annet at ingen kan fikse meg. Jeg har også lært det jeg kaller for «den norske måten» å jobbe med mennesker på ved hjelp av gestaltterapi. Min erfaring er at her i Norge skal du ikke gi råd uten at du er blitt bedt om det. Det er heller ikke greit å foreslå løsninger. I stedet skal du sette søkelyset på prosesser og at «veien blir til mens man går». Det er et norsk utrykk jeg har lært her. Klientene skal finne svarene selv. Jo mindre jeg gjør, jo bedre er det. Og det er ikke nødvendig å høre på historiene til klientene, for det viktigste er å fokusere på her og nå.
Jeg gjør dette så godt jeg kan. Det er lett å være terapeut når jeg får til alt dette. For da trenger jeg ikke å gjøre så mye, bare være.
Allikevel, når jeg jobber med mennesker som har en annen bakgrunn enn den norske, er det utfordrende å holde seg til disse reglene som etter min oppfatning er tilpasset den norske kulturen.
Resultatorienterte klienter
Mange innvandrere har bakgrunn fra mer resultatorienterte kulturer, hvor det man får til, er viktigere enn hvordan man får det til. Hvor mennesker ikke har tålmodighet til å gå gjennom prosesser og heller vil ha en «kvikk fiks».
Noen av disse innvandrere har sine egne forestillinger om det å være terapeut. De ser opp til oss som utfører et slikt arbeid. De vil ha løsninger og sette dem ut i praksis, uten å tenke eller føle så mye. Noen av dem er ganske flinke til å gjøre som de blir fortalt og følge «oppskriften». Fordi resultatet er viktigst, er det ikke nødvendig å gå gjennom en prosess.
Hodet er viktigst
I fjor hadde jeg en dame som gikk noen timer hos meg. Hun tok opp notatboken sin i timene. Jeg hadde ønsket at hun skrev ned sine egne refleksjoner. Det hun gjorde var å skrive ned formuleringene mine fordi hun syntest at de hørte mye mer «diplomatiske» ut enn dem hun selv brukte. Dette hadde også å gjøre med at norsk ikke var morsmålet hennes, og at hun ville bruke muligheten til å lære norske utrykk som hun ikke var så familiær med.
Det jeg opplevde med henne og med andre klienter med innvandrerbakgrunn er at det kan ta flere timer før klienten er rede til å kunne fokusere på kropp. Kroppen er ikke vesentlig for dem, bare hodet. Alt man kan skjønne med hodet er verdifullt, alt annet er uinteressant. Det er vanskelig å forklare for dem at terapien jeg tilbyr, ikke handler så mye om hva jeg sier. Den handler om hvordan de kjenner på hva som skjer i deres egen kropp, enten i møtet med ordene de selv sier høyt i mitt nærvær eller i møtet med meg i det øyeblikket.
Pusten mangler
Pust kan ofte mangle, og det er ikke snakk om å ha eksperimenter. Mitt triks er å gjøre eksperimentet selv (slik som vi lærte på NGI) og håpe på at det påvirker i en eller annen retning. Jeg opplever mange ganger at jeg er den eneste som puster i rommet. Pust er uvesentlig i verdenen til mine klienter – de har ofte ikke tid til det.
Tid som ressurs
Siden jeg selv har innvandrerbakgrunn, kjenner jeg igjen tegnene og mine egne erfaringer, spesielt dette med ikke å ha tid. Tiden skal ikke mistes, men brukes på best mulig måte. Å gå fra denne opplevelsen av tid til den som jeg opplever både i gestaltprosesser og i den nordnorske kulturen jeg har levd og bodd i de siste snart 20 årene, har tatt kanskje 15 år for meg.
I min tolkning av den norske verdenen kommer tiden, og den går aldri. Tiden blir sett på som en ubegrenset resurs, og det tas til hjelp på mange måter. Det som ikke blir gjort i dag, kan vi få gjort i morgen. For mine klienter med innvandrerbakgrunn er det vanskelig å forstå dette perspektivet på tid. Jeg opplever at jeg må fortelle om det flere ganger, før de kan vurdere det og begynne å kjenne på det selv mellom timene hos meg. De spør meg: «Hvorfor er det slik her?».
Et samfunn styrt av regler
Ja, hvorfor er det slik her? Siden jeg blir sett på som en autoritet av dem som spør, forklarer jeg utfra noen tanker og projeksjoner som jeg har gjort meg i løpet av mine år i dette landet. Norge er et land styrt av regler, og det bidrar til å styrke demokratiet. Det er kanskje viktigere å følge reglene enn å nå resultatet. Mange mennesker har gode jobber, og de mister ikke denne jobben om de ikke klarer å respektere tidsfrister. Det betyr ikke at man ikke likevel kjemper for det man har, men man gjør det på en rolig måte og ved å ta tiden til hjelp – og ved å følge reglene.
Jeg sjekker projeksjonene mine med klientene. På ansiktene deres ser jeg at de begynner å tenke på sine egne erfaringer med hva nordmenn rundt dem sier og gjør og hvordan de oppfører seg.Noen forteller om overraskelser og forvirring, fordi forventningene de hadde med seg om hvordan det skulle være, ikke stemmer med hvordan det er her. Og da begynner historiene om egne opplevelser å komme. Dette er også resultat av noe som jeg har lært at vi, gestaltterapeuter, gjør annerledes enn andre terapeuter/psykologer: vi deler litt av våre egne erfaringer og historier eller opplevelser og tolkninger. Ved å tillate oss selv å dele, gir vi også tillatelse til at klienten deler mer.
Samtidig opplever jeg at jeg må være forsiktig med hvor mye jeg deler. «Jeg betaler deg ikke for å høre dine erfaringer», kan de si. «Jeg betaler deg for at du skal hjelpe meg med løsninger». Det mange av disse menneskene tenker at de trenger, er ikke å høre en historie fra noen som har gått veien før, og som ikke er fortalt i form av råd eller løsning eller oppskrift. De trenger er å få fortalt sin historie.
Historier og avvisninger
Min erfaring er at når mine klienter har mye på hjertet, er det er vanskelig å stoppe historiene fra å komme uten at klientene føler seg avvist. En god del av dem er kommet til meg etter at de først har besøkt en norsk psykolog eller terapeut. Hos dem har de opplevd at de ikke fikk mulighet til å fortelle sine historier. «De skjønner ingenting», sier de da. Uten disse erfaringene med å måtte tilpasse seg den norske kulturen, er det vanskelig for disse terapeutene å speile med oppriktighet det de hører. For klientene kan de derfor virke fjerne. Derfor har jeg lært å gi plass til historiene som kommer, allerede fra første time: mishandling og overgrep, krig, overlevelse, sult, incest.
Disse mennesker har gått og båret på dem lenge. Kanskje har de prøvd å fortelle, men det er ikke slik at man kan fortelle om tunge ting til hvem som helst, og noen mennesker kan bli redd. Derfor kommer ofte tunge historier fort. Det jeg har erfart, er at det er best å ta dem imot, fordi det er dette disse menneskene trenger før det kan jobbes på andre måter. De har behov for å tømme bagasjen de har med seg, før det blir plass til å putte inn noe nytt.
«Slik er alle i Norge»
Jeg hører også at det er ikke alltid trygt å fortelle disse tunge historiene på andre arenaer enn i terapirommet. Det ser ut til at vanlige mennesker i Norge som de møter i diverse kontekster (som frivillighet, hobbier, barnas skole) blir redd av å høre om slike ting som de ofte bare har sett på TV. Norge har tross alt vært et trygt samfunn, som etter andre verdenskrig bare har opplevd 22. juli som et alvorlig, felles sosialt traume. Klientene forteller at de har trodd at har hatt god kontakt med noen, for etterpå å oppleve at denne personen ikke lenger er å få tak i igjen. Det gjør mine klienter skuffet og gir dem en følelse av å bli avvist av samfunnet.
Norske psykologer eller terapeuter som stopper historiene deres, virker på samme måte. Denne avvisningen føles veldig dypt. Mange klientene generaliserer raskt og forteller meg at «slik er alle i Norge». Som ny i Norge er det vanskelig å finne plass innenfor rammene for når man kan fortelle slike ting. Jeg selv tenker at mange av dem allerede har opplevd avvisning i sine egne land av forskjellige grunner. Denne følelsen av avvisning forsterkes når de føler at det ikke er rom for dem her. «Nordmenn tåler ingenting», hører jeg fra dem. Det er ikke en lett prosess å tilrettelegge for at de kan utforske disse oppfatningene om den norske kulturen.
Terapeutrollen min
I alt dette opplever jeg at jeg både gir råd og foreslår løsninger. Jeg «er» ikke, men «gjør», og ting dukker opp mye fortere enn jeg rekker å tenke eller trekke pusten. Å være stille kan være utfordrende, fordi klientene opplever at de mister tid. Denne tiden har de betalt for, og de vil bruke den på best mulig måte.
Der hvor det er plass til meg «å bare være», er når jeg hører på historier. Men når «sekken» er tømt, kommer forventningene til mine klienter fram om hva de tror at en terapeut bør og skal gjøre. Jeg bruker derfor også mye tid på å forklare. For å kunne gjøre noe annet enn å jobbe med historier, er det viktig at hodet deres forstår hvorfor vi gjør det.
Terapi som tabu
Det er noen kulturer hvor terapi er tabu, og de som kommer til meg vil at det skal være hemmelig fordi de skammer seg. Det er helt greit, for vi har uansett taushetsplikt. Terapi er tabu i mange små samfunn i Norge også. En del av mine norske klienter velger meg fordi de vet at jeg ikke kjenner noen fra deres egen krets. Å høre at terapi er tabu i Norge også, ser ut til å hjelpe klientene mine. Da føler de at egen kultur og den norske kulturen har noe til felles.
Klientenes prosess
Erfaringen min som innvandrer gjør at mine klienter med utenlandsk bakgrunn kan speile seg i meg. Når jeg står der sammen med dem, i deres erfaringer som ligner på mine, oppleves det som støttende og meningsfylt. De opplever at de blir sett, hørt og forstått. De nevner en følelse av lettelse og ro. Noen sier at måten jeg presenterer ting på, eller gir tilbakemeldinger på, skaper veldig klare bilder for dem. Dette hjelper dem til å se sin egen situasjon på en annen måte.
Det hjelper at jeg har bodd i Norge så lenge og at jeg snakker språket. Erfaringene mine, og måten jeg deler på og er nærværende på, gir klientene håp om at de kan klare det også. Selv om min reise ikke har vært lett, så er det mulig.
Prosessene fortsetter utenfor samtalene våre. Det er ikke alltid lett for klientene å se dette selv, men når de kommer neste time og forteller om ting som er skjedd, blir forandringer i måten de reagerer og ser ting på tydelig for oss. Jeg speiler, nyanserer og tydeliggjør.
Noen velger å slutte etter at de har fått verktøy og tips som de kan bruke selv.Andre blir lenger fordi de opplever at de ikke får samme ro eller støtte når de sitter med seg selv og prøver å sortere tanker på egen hånd. Noen kommer kanskje en gang i måned fordi de vil ha en «sjekk» av seg selv – en oppsummering av livene sine på områder de ikke kan snakke med noen andre om.
Konklusjon
For min del merker jeg at arbeidet med klienter tilfredsstiller mitt behov for å bidra med all kunnskap og erfaring som jeg har samlet opp, både i mitt opprinnelsesland og som innvandrer i Norge. Mennesker er mennesker over alt i verden, samtidig har vi alle har vokst opp i kulturelle og historiske kontekster. Noen mennesker kan vi hjelpe bedre enn andre, og det er viktig å anerkjenne det.
Om forfatteren:
Gabriela Sirbu er gestaltterapeut MNGF, foredragsholder og skribent for migrationofemotion.com/blog. Hun er tidligere journalist (BA), har en mastergrad i fredsstudier fra UiT Norges arktiske universitet og gestaltterapeutisk utdanning og etterutdanning fra Norsk Gestaltinstitutt Høyskole i Oslo. Hun har erfaring som innvandrer etter å ha studert, bodd og jobbet i Norge i nesten 20 år.
Til daglig jobber hun som gestaltterapeut, konsulent og megler, samt holder seminarer og workshops om flerkulturell kommunikasjon der hovedmålet er å hjelpe folk til å bli klar over hvordan deres usynlige bagasje påvirker kommunikasjonsmønstre, atferd og liv.
