Kategori: ARTIKLER

Terapi i en traumatisert verden

Skrevet av Redaksjonen

Ettersom min erfaring som terapeut og kunnskap om relasjonelle traumer har vokst, blir det tydelig for meg at min evne til å tåle klientenes smerte også har vokst. Oftere enn før har jeg tilgang til det jeg kaller et fenomenologisk senter i meg, hvorfra jeg kan utholde en tydeligere differensiering, vente uten å presse, være mer nysgjerrig uten å kreve.

Tekst: Erik Tresse

Erik Tresse
Erik Tresse er gestaltterapeut og veileder MNGF med egen praksis i Oslo

Det er urolige tider. Krisene står i kø. Krig. Klima. Kraft. Sinnstilstandene skifter fort. I går tenkte jeg at vi kanskje er midt i en bevissthets utvidelse; på terskelen til et ukjent og bedre fellesskap i verden. I dag tenker jeg at vi står på randen av et brudd med naturen og med hverandre. Det oppleves av og til som om selve grunnfjellet er i bevegelse.

I et slikt felt kjenner jeg et stort behov for noe å holde fast i. Noe stabilt og sterkt. Istedenfor å kun projisere dette behovet utover og forvrenge det, noe store deler av befolkningen i mange land nå åpenbart gjør og dermed driver verden i en mer autoritær retning[1], forsøker jeg å se innover. Oftere enn før får jeg paradoksalt nok et glimt av noe stabilt og kjærlighetsfullt i mitt indre. Jeg jobber for å holde fast på det, eller i det minste å gjenkjenne det. Av og til kan jeg få en opplevelse av å både miste meg selv og finne meg selv på samme tid.

Men vent:

Selv beskrives derfor ikke som et substantiv, som noe mennesker har, men som handlende og skapende, som noe mennesker gjør og uttrykker (Staemmler, 2016; Wollants, 2012). Gestaltteorien beskriver selv som en funksjon i en situasjon nettopp for å tydeliggjøre at det ikke er noe mennesker er. (Skottun & Krüger, 2017, s. 98)

En slik definisjon vil forklare mye av min uro, samtidig vil min opplevelse av å finne meg selv bli meningsløs: I og med at selvet kun er «en funksjon i en situasjon,» kan jeg ikke finne et selv i meg selv. «Jeg er i krise siden verden er i krise,» for å parafrasere Jean-Marie Robine i hans keynote-foredrag på NGI-konferansen høsten 2022.[2]  Umiddelbart kan dette virke fortrøstningsfullt, men går jeg videre denne felt veien, vil jeg kanskje måtte komme til noe av det mer foruroligende som Robine åpnet opp for i sitt foredrag: At selvet mitt kun er en reaksjon på omgivelsene, at mitt individuelle ansvar og dermed mitt frie valg er en illusjon: «The person is no longer master of her world. She is contact,» spissformulerte han.

Dette paradokset har jeg strevd med siden studietiden. Det er noe med gestaltterapi-teoriens relasjonelle forståelse som både virker forlokkende med sin inkluderende allmenne sannhet – vi er alle forbundet og påvirket av alt – og noe som uroer meg med sin relativisme og mulighet for ansvarsfraskrivelse.

«Ingenting er så praktisk som en god teori,» sa Kurt Lewin (McCain, 2015), og for en kliniker er all teori om menneskelige relasjoner kun til nytte om den kan omgjøres til praksis. I mitt virke som gestaltterapeut i ti år har jeg opplevd vår teori som både en tydelig vei gjennom psykens villnis og som en forvirrende blindvei.

Etter hvert har dette fått meg til å tenke at det er på tide å (re-)vitalisere en diskusjon rundt kontakt kvaliteter – og egenskaper. Hva er det i oss som fremmer eller hindrer nærende kontakt?

Kontaktkvaliteter

For at en terapiteori skal få ordentlig feste, må den henge sammen både innvortes og utvortes, altså være fri for alt for mange paradokser og resonnere med et oppdatert syn på hvordan vi mennesker fungerer.

Ifølge Jean-Marie Robine har stadig flere gestaltterapeuter siden 80-tallet gjort et «epistemologisk sprang» ved å forankre de opprinnelige konseptene, metodene og kliniske tilnærmingene i et feltperspektiv (Robine, 2016, s 10). Vi erfarer oss selv og blir til gjennom kontakt, for kontakt er fenomenet som går forut for enhver erfaring (Robine, 2015, s 59, min oversettelse). Jeg blir meg i en kontinuerlig kontaktprosess, og forståelsen av selvet som en prosess, har vunnet frem. At vi gjør oss selv i en situasjon, blir grundig undervist og utforsket på Norsk Gestalt Institutt og har i dag nærmest blitt hegemonisk innen vårt fagfelt. Wheeler (2016) trekker frem at Gestaltterapiens relasjonelle forståelse,

…of an agential self dealing with a fluid, uncertain world without access to fixed or objective ‘reality’ (s. 200),

nå gjenspeiles i nevrovitenskapen og at det har blitt en allmenn antagelse i psykologien og en rekke psykoterapimodaliteter. Selv om jeg kjenner en stolthet over dette, er det likevel flere ting jeg her ennå ikke helt får hjernen min rundt i min praksis.

Forvirring 1. Hvem blir jeg sammen med andre, og hva er det godt for?

Vi gjør oss selv sammen.

Da jeg som 44 åring i 2010 utdannet meg til gestaltterapeut på NGI, var dette forløsende: at jeg fikk erfare meg selv som bevegelig, påvirkelig og påvirkende, ikke fiksert og satt. Utforskningen av hvem vi ble sammen gjennom å se nærmere på id-, ego- og personlighets funksjonene, gikk som en rød tråd gjennom utdannelsen. I kontakt med mine mange medstudenter gjenoppdaget jeg noe spontant og kreativt i meg som åpnet sansene mine og dermed forestillingen jeg hadde om hvem jeg var og kunne være. I en stor gruppe så dermed vår idé om det relasjonelle selvet til å fungere godt som en forløsning basert på at alle ble oppfordret til å være i kontakt med sin indre-, mellom- og yttersone og dele ønsker og behov så fenomenologisk som mulig. Både den korrigerende feedbacken og støtten fra de andre ga meg en utvidet forståelse om hvem jeg var og ble, og mye av den introjektive skammen jeg bar på ble normalisert. Jeg oppdaget et fellesskap – både i meg og rundt meg – som skapte en ny tillit til å uttrykke mer av meg.

I mange år etterpå var jeg en ihuga prosessorientert gestaltterapeut med fokus på det interpersonlige, samskapte, men som individualterapeut møtte jeg imidlertid på flere utfordringer. Jeg brukte mine egne reaksjoner: fysiske fornemmelser, følelser og tanker aktivt i kontakt med klienten, og jeg lot meg informere av, og ofte leve inn i, hennes fortellinger og følelser. I de fleste tilfeller bidro dette til en sterk og fruktbar arbeidsallianse, men jeg strevde med både å være i feltet og å observere det på samme tid. Åpenheten min førte i mange tilfeller til en grenseløshet – til at jeg fløt sammen med klientens følelsesvirkelighet – eller til at jeg, ofte ubevisst, inntok en mer intellektuell, differensiert posisjon for å beholde et metablikk på det hele. Min mottagelighet for klientens projeksjoner, skapte en rekke mot-projeksjoner i meg som jeg ofte ikke var oppmerksom på, men som jeg først etterpå, ved å gå gjennom det som hadde skjedd eller ved å ta det opp i veiledning, klarte å få noenlunde tak i.

Min søken etter en jeg–du-relasjon, med fullkontakt som et slags «mål,» gjorde i tillegg at mye i grunn ofte gikk meg hus forbi. Figurer dukket opp, ble kontaktet og falt. Flere opptok meg mer enn de opptok klienten. I dag kan jeg se tilbake og tenke at for mange av klientene ble min stil antagelig ofte oppfattet som voldsom og invaderende, noen ganger til og med på grensen til selvhevdende. Min insistering på det samskapte overstyrte til tider både anerkjennelsen av det ujevne maktforholdet i terapirommet og klientenes trang til å tekkes meg som terapeut.[3] Jeg hadde tvil og selvkritiske spørsmål, jeg var fersk, men jeg drev da gestaltterapi slik man skulle, eller burde, gjorde jeg ikke? Jeg var et ‘self of the situation, of the field’ var jeg ikke? Etter et par lange terapiforløp med vekslende utfall, fikk denne tvilen meg til å stille flere spørsmål:

Om jeg skal åpne meg opp for en kontaktprosess med mitt «selv,» definert kun som «en funksjon av situasjonen,» med et ønske om å få til en jeg-du-relasjon, er det ikke fare for at det kun blir et møte mellom mine fikserte tilpasninger og sår og klientens fikserte tilpasninger og sår? Og hvordan kan jeg vite om det er slik eller ikke?

Forvirring 2. Hvor blir det av den terapeutiske retningen når selvet er kontakt og kontakt blir strippet for kvalitative markører?

Opprinnelig ble selvet beskrevet som å ha både en rekke nevrotiske og sunne strukturer hvorav selvfunksjonene id, ego og personlighet bare var noen få av mange de valgte å trekke frem (Robine, 2016, s. 216). De nevrotiske som ble trukket fram, nevnt som ‘mekanismer’ i PHG (Perls et al., 1951, s. 145), var retrofleksjon, introjeksjon og projeksjon (Herrestad, 2001, s. 92). Etter boken Gestalt Reconsidered av Wheeler ble alle de nevrotiske selvstrukturene omdefinert fra å være intrapsykiske fenomener til å bli interpersonlige feltfenomener satt opp i polaritetspar. I Norge blir de kalt kontaktformer. Fra å være markører på noe usunt i oss, er de i vår forståelse kun deskriptive begreper på feltfenomener – former for kontakt.

Ved å forankre alle de opprinnelige konseptene i et feltperspektiv, slik Robine hevder har skjedd, være seg forståelsen av selvet med id-, ego- og personlighetsstrukturer, teorien om varhetssonene, kontaktformene eller modellene kontaktsyklusen og erfaringskurven, kan det se ut som vi har et terapeutisk kart som kun beskriver feltfenomener eller kontaktprosesser.

Dette bidro til at jeg ofte sto uten retning.

Med diagnosekartet til Daan som støtte, forsøkte jeg å diagnostisere feltet og definere klientens id-, ego- og personlighetsfunksjon etter beste evne, men ofte hadde jeg en snikende opplevelse av å bare finne på ting. «Loven om Prägnanz,» altså at «enhver situasjon organiserer seg så klart og enkelt som mulig i den gitte situasjonen» (som det stod i instruksjonsarket om bruk av NGI’s diagnoseskjema), ga meg ofte litt ro, men siden vi har forlatt mye av PHGs teoretiske rammeverk om hva som er god eller dårlig (nevrotisk) organisering, sunn eller usunn (nevrotisk) kontakt, svømte jeg ofte på dypt vann. Uten forankringspunkter i hverken utviklingspsykologi, tilknytningsteori eller nyere traumeteori, følte jeg meg som nyutdannet terapeut til tider kastet ut i et retningsløst og forvirrende landskap med lite rom for psykologisk dybdeforståelse.

Forvirring 3. Er selvet både kreativt og fiksert?

Endringsteorien til Beisser impliserer at når vi får tak i det som er, vil det som ER endre seg – og vi vil få det bedre. For å få tak i det som ER, må vi være til stede. En mer bevisst tilstedeværelse i nået har i seg en mulighet for at en mer hensiktsmessig kreativ tilpasning vil finne sted.

Om vi følger PHGs teori om selv slik Wheeler sammenstiller det:

«Self,» that is, engage in «Gestalt-making» = contact = creative adjust- ment» (Wheeler, 2016, s. 209)

– som han kaller «Goodmans genistrek» – er det selvet selv som er kreativt: Selvet = kreativ tilpasning. Det som møter oss i terapi er imidlertid en mangel på kreativitet: en fiksert adferd, følelse, forståelse, holdning eller lignende. Altså må selvet, som jo er i stand til å kreativt tilpasse seg omgivelsene, være blokkert i oss. Det er på et vis fortiden som møter opp på vårt kontor, ikke den vitale, fleksible klienten som tilfreds er til stede i sin nåtid – de trenger jo ikke vår hjelp, de har jo evnen til å kreativt tilpasse seg omgivelsene sine.

Kreativ tilpasning og fiksert tilpasning

Om vi tar for oss det sentrale begrepet kreativ tilpasning, er mitt inntrykk at dette i dag rent klinisk brukes om alle måter å være i kontakt på. Selv om begrepet kreativ tilpasning kan ha en fantastisk avskammende effekt om vi kobler det med påstanden om at vi gjør så godt vi kan til enhver tid utfra de omgivelsene og ressursene vi har tilgjengelig, syns jeg likefullt at ordet kreativ ofte er direkte misvisende når det brukes om alle tilpasninger.

I sin gode artikkel om Fritz Perls’ utvikling av gestaltterapi i årboken 2021 påpeker Henning Herrestad noe av det samme.

Så i kontaktsyklusen skjer det både sunn og usunn fiksering av visse strukturer. Det skjer som en del av den kreative tilpasningen, og lagrer seg som holdninger – altså disposisjoner for senere atferd. Når disse holdningene er del av en god kreativ tilpasning ved senere situasjoner, er de sunne. Når de hindrer en god kreativ tilpasning, er de nevrotiske. (Herrestad, 2021, s. 92)

I stedet for å si «god kreativ tilpasning» og henvise til noe som «hindrer god kreativ tilpasning» slik Herrestad gjør, ville det etter min mening være tydeligere å bruke begrepene kreativ tilpasning og fiksert tilpasning. Det vil si at den tilpasningen som en gang var kreativ, har blitt fiksert. Men i og med at selvet = kreativ tilpasning, vet jeg også at inni der ett sted, i klienten, finnes denne evnen inntakt. I min praksis bruker jeg kreativ tilpasning om en fleksibel, åpen, lydhør, og så videre tilpasning til omgivelsene, og fiksert tilpasning om noe lukket, låst og dogmatisk, og så videre. Jeg er samtidig bevisst på at de fikserte tilpasningene kanskje har en funksjon som oppleves som (livs-)nødvendige for klienten, så om jeg bruker dette begrepet overfor klienter, gjør jeg det med stor respekt og medfølelse.

Ettervirkninger av relasjonelle traumer

Kunnskapen om nervesystemet, hjernens utvikling og særlig hva emosjonell neglekt og negativt stress gjør med oss, har gitt oss en utdypet forståelse av menneskets grunnvilkår og hvor fikserte – og skadelige – våre tilpasningsstrategier kan bli som voksne (van der Kolk, 2014; Maté, 2022; Kirkengen & Brandtzæg Næss, 2015).

Ved å ha lest meg opp og tatt ulike videreutdanningskurs har jeg opparbeidet meg en større forståelse for betydningen av vår tidlige tilknytning og for at det i oss alle finnes ulike intrapsykiske mønstre som er dominerende for hvem vi oppfatter oss som, og derav hvilke impulser og valg vi opplever at vi har (Ecker et al., 2012.) Denne kunnskapen har utdypet og utvidet min kontaktkapasitet i møte med andres psykiske smerte, altså gjort meg til en bedre håpsbærer i terapirommet, fordi jeg kan se flere muligheter. Innen vårt fagfelt er det flere toneangivende gestaltterapeuter som også har utvidet sin forståelse av hva traumer gjør med oss.

I boken self – A Polyphony of Contemporary Gestalt Therapists (Robine, 2016) skriver Margherita Spagnuolo Lobb at hun er enig med Miriam Taylor i at

… trauma radically changes the ground experience from which the figures arises. It is the quality and the content of the ground that define the problem (s. 281).

Hun legger til at hun nå er mer interessert i å støtte opplevelsen/erfaringen av Grunn enn friheten til å lage nye Figurer (s. 272), noe som innebærer å fokusere mer på Id- og personlighetsfunksjonen. I artikkelen til Rolf Aspestrand (2022, s. 65) om sitt møte med Gianni Francesetti kommer dette også frem: Francesetti mener at det raske fokuset på figur tilhører en annen tid, og han er nå som Lobb mer opptatt av å støtte det som ligger i grunn. Dette gir mening i et traumeperspektiv.

Dette var heller ikke ukjent for PHG:

Therefore, the therapeutic method, which can only strengthen the self, is to insist on relating the foreground weak-figure (e.g. a man’s concept of himself) to its ground, to bring the ground more fully into awareness. (Perls et al., 1951, s. 413)

Det kunnskapen om relasjonelle traumer tydelig viser er at i vår ofte ubevisste erfaringsbakgrunn ligger våre tidlige tilpasninger, ofte kalt overlevelsesmekanismer eller mestringsstrategier, og skal en endring finne sted må disse adresseres. PHG kalte det «unfinished business:»

…the task is to find out the unaware unfinished situations that are taking energy from the possibilities of the present. (s. 424).

Men der Robine og den rådende relasjonelle forståelsen av gestaltterapi har en ensidig tro på at måten å gjøre det på ikke er å fokusere på fortid, historien eller organiseringen av psyken til klienten (Robine, 2022, s. 71) – noe jeg delvis kan tilslutte meg – er jeg overbevist om at man som terapeut trenger et teoretisk kart som anerkjenner, har et språk for og en koherent tenkning om dette.

Gestaltterapiens styrke er å nærme seg klientens virkelighet gjennom en empatisk, fenomenologisk, her-og-nå tilnærming, det vil si å ikke fokusere på fortid eller historien, som Robine nevner, for så å invitere klienten til å erfare (oppleve) noe nytt sammen med oss. Hva vi ser er imidlertid helt avhengig av hvilket kunnskapskart vi har med oss, altså hvilke «briller» vi ser verden med (Skottun & Krüger, 2017, s. 216). Våre «briller» er farget av ervervet kunnskap, verdier, holdninger og tidligere erfarings inntrykk. Sagt på en annen måte: Vår kontakt i nået, er påvirket av kontakten vi har hatt tidligere i livet. Et ensidig fokus på «det åpenbare» og at figur nærmest skal vokse frem organisk og naturlig av situasjonen her og nå, slik jeg oppfattet i min utdanning, hopper på en måte bukk over dette.

Kunnskap om fortidens betydning, hva manglende omsorg og vonde oppveksterfaringer gjør med oss, samt hvilke psykiske blokkeringer vi kan utvikle for å unngå å ta inn denne smerten, er særdeles viktig for å forstå både dybden og det tilsynelatende ulogiske i manges kreative tilpasning. Kunnskapen om – og erfaring av – hvordan organiseringen av psyken kan foregå, former språket vårt, vår tilnærmingsmåte til psykisk smerte og ikke minst vår tåleevne. Som psykoanalytikere og aktive utforskere av ulike terapimodaliteter hadde Laura og Fritz Perls med seg dette som en del av sin erfarings- og kunnskapskilde. I løpet av årene som har gått har jeg også utvidet min kunnskapskilde med grundigere studier av tilknytningsteori, relasjonelle traumer og stress i tidlig barndom. Min erfaringsbakgrunn innebærer i tillegg et langt terapiforløp i psykoanalyse, samt utforsking av flere terapimodaliteter som ISTDP, Internal Family Systems og ulike spirituelle og kroppslige tilnærminger.

Grunnleggende menneskelige behov

I dag vet vi ganske mye om hvilke psykologiske grunnbehov som bør være oppfylt for at et menneske skal utvikle seg best mulig. Kunnskapen om dette har økt betydelig siden PHG formulerte sine tanker på 1950 tallet. Hva som kan betegnes som menneskelige behov og hvordan de eventuelt uttrykkes eller blokkeres samt hvordan vi best mulig kan forholde oss til dette, er viktig for enhver metodisk retning innen psykoterapi.

Disse behovene formuleres ulikt av ulike fagfolk, men de sentreres ofte rundt begreper som trygghet, tilhørighet, fellesskap, aksept, anerkjennelse, støtte til å uttrykke seg og lignende.

I en artikkel i Morgenbladet deler professor Siri Gullestad (2024) våre menneskelig grunnbehov inn i tre kategorier som jeg synes resonnerer godt med gestaltterapi:

1) behovet for trygghet, eller tilknytning, som hun knytter til et «biologisk basert behov, teoretisk forankret i overlevelse og beskyttelse mot fare.»

2) behovet for fellesskap som hun knytter til begrepet ‘kontakt’ og som «…dreier seg om å dele en subjektiv opplevelse, å erfare at ens eget indre kan forstås av en annen.»

3) behovet for selvbekreftelse: «…barnets behov for å få emosjonelle tilbakemeldinger som bekrefter en følelse av å være et selv i egen rett og med egen verdi.»

I korthet kan man kanskje si at våre psykologiske grunnbehov dreier seg om å finne en balanse mellom integritet og samarbeid (Juul, 1996), autentisitet og tilknytning (Maté, 2022, s. 105) altså å ta best mulig vare på seg selv sammen med andre. Lidelse oppstår når vi opplever disse som et enten – eller, som uforenlige motpoler.

Selvet vs identitet vs personlighet

Det psykologiske selvet, som er det vi snakker om, kan være vanskelig å skille fra begrepene identitet og personlighet. I Store Norske leksikon (von Tetzchner, 2024) er identitet definert som

en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av.

Personlighet (Kennair, 2024) er definert som noe mer varig, litt dypere:

[…] som de relativt stabile individuelle forskjellene i hvordan ulike mennesker tenker, handler og føler på tvers av forskjellige situasjoner.

Sett opp mot gestaltterapiens selv, er det ikke så lett å forstå hvordan dette skiller seg fra begrepene identitet og personlighet.

Det kan virke som om selvet vårt av og til kan være lik både personlighet og identitet, synes jeg. I mitt hode får jeg imidlertid ikke begrepet selv til å være synonymt på samme nivå. Jeg har en forestilling om at selvet mitt er noe annet dypere, sannere eller mer spirituelt enn både identitet og personlighet. I min forestilling er det en slags hierarkisk oppstilling hvor jeg knytter selvet til et indre senter med varige livskraftige kvaliteter, og personlighet til hvilke sider i meg jeg av ulike – og nødvendige – grunner, har identifisert meg med. Hvilke sider jeg identifiserer meg med kan skifte avhengig av hvem jeg er sammen med og hvor, uten at personligheten min som innebærer dypere og ubevisste lag av hvem jeg anser meg som, behøver å rokkes ved. Selvet mitt, senteret mitt som jeg ofte mister både kontakten med og troen på, er imidlertid fast.

Det singulære Selvet

Dette singulære Selvet er innvevd i den mellommenneskelige samtalen og er vanligvis en størrelse klienten er noenlunde familiær med; hen vet at begrepet selv betegner noe inni hen. Ofte blir en slik størrelse knyttet til en sannhet, til noe helt og ekte; vårt autentiske selv som vi ønsker mer av. Når klientene kommer til mitt kontor med en forestilling om et selv inni dem, ser jeg ingen grunn til å overbevise eller korrigere dem, for denne konseptualiseringen er jo ofte knyttet til et håp – en retning: kanskje jeg kan være fullt og helt meg selv, en gang, ett sted, med noen.

På et vis kan vi si at ideen om en intrapsykisk kjerne i oss har blitt en del av allmennforståelsen, noe begreper som selvtillit og selvfølelse kanskje er de viktigste markørene for. Samtidig har det kanskje ført til et hierarkisk kunnskapssyn, hvor vi som jobber med dette har blitt opphøyet, eller har opphøyet oss selv, til eksperter på det. I vår vestlige individualistiske kultur har ideen om selvet kanskje for mange også ført til en endeløs søken etter å finne seg selv uavhengig av andre og sine omgivelser. Når alle skal være sin egen lykkes smed, kan det å være seg selv fort bli til å være seg selv nok.

Fordelen med å se selvet som noe singulært, essensielt, er likevel at det åpner for en samtale om noe fellesmenneskelig. Og om vi fjerner oss fra det individualistiske kost/nytte aspektet nevnt ovenfor og forstår et konseptuelt selv i retning av spontanitet, fantasi, oppriktighet og lekenhet, inkludert en evne til å uttrykke følelsene sine så direkte som mulig (Perls et al., 1951, s. 305), altså det som vi kanskje kan knytte til barnets naturlige relasjonskvaliteter som vi finner støtte for i vår opphavsbok PHG, får vi et utgangspunkt med flere livsbejalende kontaktkvaliteter. Denne tenkningen finnes altså i PHG og mange av disse kvalitetene er beskrevet som noe vi bør søke etter:

The childish feelings are important not as a past that must be undone but as some of the most beautiful powers of adult life that must be recovered: spontaneity, imagination, directness of awareness and manipulation. (s. 297)

En slik konseptuell forståelse av selvet – et selv som i sitt vesen er relasjonelt – kolliderer ikke med en felt-tenkning. I min nåværende forståelse ser jeg derfor Selvet som en fellesmenneskelig essens som i sitt vesen har i seg en rekke prososiale egenskaper. Dette gjør det også lettere å tenke klart om den terapeutiske retningen.

Hva er den terapeutiske retningen i gestaltterapi?

Gestaltterapi skal hjelpe klienten med å gjenoppdage sine kreative kapasiteter.

Slik jeg leser Wheeler åpner han opp for det kanskje Perls iallfall forfekter – at selvet, vårt innerste vesen, er kreativt, ikke fiksert, og slik jeg ser det; at det er relasjonelt i sin essens. I et slikt lys blir min jobb som terapeut å få klienten til å gjenoppdage sin kapasitet til kreativ tilpasning – dvs skape plass til mer av sine åpne, spontane, ikke selvreflekterende kontakt kvaliteter i møte med sine omgivelser – mer slik man er som barn, kanskje?

What is required […] is to recover the child’s way of experiencing the world […] (Perls et al., 1951, s 297).

«Recover» betyr å gjenopprette, finne igjen. Underforstått: disse kvalitetene finnes i oss. Dette trekker også Robine frem:

Det er dermed gjenopprettelsen av evnen til kreativ tilpasning som blir den viktigste retningen for terapeutisk arbeid (Robine, 2022, s. 71).

Gestaltterapi skal hjelpe klienten å få kontakt med sine naturlige relasjonskvaliteter (fordi vi vet at disse kvalitetene finnes i oss selv)

Hvis vi tror at mennesker har det vi trenger inni oss,

alle ingrediensene og verktøyene for å leve i en sunn, tilfredsstillende og umiddelbar utveksling med vårt miljø

som Korb, Gorell & van de Riet (2002, s. 89) skriver, må det bety at det finnes en tilstand hvor vi opplever at disse «ingrediensene og verktøyene» er tilgjengelig og kan bli brukt.

Når klienten sier at hen ikke liker seg selv, snakker hen fra en tilstand av selvkritikk og selvfordømmelse. Da trenger vi også noen tilstandsmarkører for når hen ikke gjør det, når hen har det bra med seg selv, i seg selv, som seg selv. Og selv om hen ikke tror det finnes en kjerne av noe godt der inne, er det jo vesentlig at vi som terapeuter tror det. Først når jeg vet dette, kan jeg tåle de mange negative projeksjonene som kan komme, og også utholde min egen tvil og usikkerhet i møte med avvisningene av mine ‘gode’ intervensjoner og intensjoner.

Hva om jeg er i kontakt med dette i meg, denne tilstanden, når jeg føler meg sentrert, trygg, når jeg er på plass, i vater, flytsonen, sentrert, grounded, og så videre (fyll inn ditt bruksord)?

Gestaltterapi fremmer iboende kvaliteter i selvet som skaper nærende kontakt

For at vi som terapeuter skal bidra til dette må vi ha et tydeligere teoretisk fundament for hvilke relasjonelle vekst kvaliteter vi mener vi må skape rom for. Robine foreslår selv det han mener er noen gode posisjoner å kontakte klienten fra. I boken Social Change Begins with Two (2015, s. 234) nevner han fire posisjoner han selv tror på som terapeut: Openness – Non-judgement – Engagement, Involvement and Disclosure – Tenderness.

I PHG finnes det også mange spor av slike kvaliteter knyttet til selvet. I passasjen om «Properties of Self» (Perls et al., 1951, s. 376-377) blir selvet som en ideell tilstand eller «potensial» beskrevet ganske tydelig. Under oversetter jeg og trekker ut kvaliteter jeg mener kan utledes av denne teksten:

Self is spontaneous, middle in mode (as the ground of action and passion), and engaged with its situation.

Spontaneity is the feeling of acting the organism/ environment that is going on, being not merely its artisan nor its artifact, but growing in it. Spontaneity is not directive nor self-directive, nor is it being carried along though essentially disengaged, but it is a discovering-and-inventing as one goes along, engaged and accepting.

Selvet er spontant, oppdagende og nyskapende, engasjert og aksepterende.

The spontaneous is both active and passive, both willing and done to, or better, it is middle in mode, a creative impartiality, a disinterest not in the sense of being not excited or not creative, for spontaneity is eminently these, but as the unity prior (and posterior) to activity and passivity, containing both. […] The extremes of spontaneity are on the one hand deliberateness and on the other hand relaxation.

Selvet er en tilstand av tilstedeværelse og ro, handlekraft og kreativitet, uten å ha en agenda – middle in mode – åpen.

Of the chief classes of contact-functions, feelings are most often considered the underlying self or «soul»; this is because feelings are always spontaneous and middle; one can neither will nor be compelled to feel something.

Selvets kontaktspråk er følelsene.

By «engaged with the situation,» we mean that there is no sense of oneself or of other things other than one’s experience of the situation. The feeling is immediate, concrete, and present and integrally involves perception, muscularity, and excitation.

Selvets utfoldelse føles som umiddelbar, konkret og kroppslig tilstedeværelse.

Finally, spontaneously engaged in a present concern and accepting it as it develops, the self is not aware of itself abstractly, but is aware of itself as contacting something.

Selvet er ikke refleksivt – kun klar over sin kontakt med noe.

Selvets kvaliteter oppsummert

For å tydeliggjøre hvordan dette klinisk kunne vært en peilingsmarkør, en relasjonell holdning (intensjon) vi kan strekke oss etter – og noe klientene våre derav kan lære av, kan dette oppsummeres slik:

Selvet er en tilstand av åpenhet og ro, handlekraft, kreativitet, spontanitet, aksept og en følelse av å være engasjert uten en agenda. Siden selvet ikke er klar over seg selv, kun klar over sin kontakt med noe, er tilstanden preget av en opplevelse av umiddelbar, konkret kroppslig tilstedeværelse hvor selvets kontaktspråk – følelsene – kan, men ikke må, komme fritt til uttrykk.

Selvet er vårt fenomenologiske senter

Og er det ikke nettopp en slik differensiert holdning hvor vi kan ta inn smerten til klientene (og i verden) uten å overveldes eller sammensmeltes med den, jeg forsøker å avdekke eller å vekke i andre gestaltterapeuter når jeg veileder dem? Jeg ønsker å støtte dem til å komme i kontakt med sin id, med sin kropp, med sine impulser og fornemmelser – altså, med sin tilstedeværelse – slik at valgene de opplever i møte med sin klient blir flere. Det er ikke alltid jeg klarer det, men når jeg gjør det, opplever jeg at veilanden – gjennom denne kontakten med dette i seg selv – ofte selv blir klar over hvilke intervensjoner og hvilke graderinger som er nødvendige.

Det jeg ofte opplever da er at veilandene får en tyngde ved seg, at noe de har balet med blir avklart. Det synes i holdning, pust og ansikt og får ofte frem en agens, en handlingskraft. Ofte vet jeg ikke helt hva de har kommet frem til annet enn at de nå har fått tak i noe i seg selv som gjør det mulig å virkelig se eller ta inn det klienten sitter med. Jeg kaller det et slags fenomenologisk senter, hvorfra de selv kan se en vei videre med den aktuelle klienten de har brakt inn som case. I meg selv som veileder kan jeg da kjenne på en tillit, en tillit som ikke behøver så mange ord eller forklaringer.

Denne prosessen er helt gjenkjennelig i meg når jeg er veiland, og kan slik jeg ser det også overføres til terapirommet – hvordan klienter kan få kontakt med noe i seg selv som kan akseptere og anerkjenne egne tilkortkommenheter, usikkerheter og ‘feil’ i møte med andre.

Min oppsummering overfor samsvarer også såvidt jeg kan forstå med Friedlanders begrep «creative indifference»[4], som peker mot et senter i oss som Perls var opptatt av:

Without a center, everything goes on in the periphery and there is no place from which to work – from which to cope with the world. (Perls, 1969, s. 57)

Ved å ta høyde for at det finnes et slikt fenomenologisk senter i oss og at vi kan kjenne det igjen og kultivere det, blir også hele polaritetstenkningen vår lettere å forstå og ikke minst anvende rent klinisk. Herrestad løfter frem at Perls tanke om endring var å integrere, og ta eierskap til, de polære kreftene i oss slik at det kunne oppstå en slags midlertidig indre balanse. (Herrestad, 2021, s. 88). Min forståelse nå er at denne balanserende posisjonen finnes i oss allerede, ikke som noe midlertidig, men som et medfødt senter i oss som kan være mer eller mindre tilgjengelig for oss, avhengig av situasjonen vi er i.

Det er urolige tider vi lever i

Ettersom jeg har blitt mer erfaren og tilegnet meg mer kunnskap og trygghet, kan jeg utholde en tydeligere differensiering i terapitimene, vente uten å presse, være mer nysgjerrig uten å kreve. Jeg trenger sjeldnere og sjeldnere en agenda, og stoler mer på meg selv og prosessen, fordi jeg er overbevist om at svarene på klientens problemer finnes i hen. Parallelt med at denne mer avslappete terapeutiske stilen har fått mer plass, bruker jeg mer oppmerksomhet på å være sentrert, «grounded,» differensiert, et tydelig jeg i møtet, for det er først da jeg kan møte klienten så fenomenologisk åpen som mulig. Jeg vet med andre ord at mitt ansvar er å være så åpen, til stede, ikke dømmende, klar og nysgjerrig som mulig for at jeg skal kunne virkelig se den andre. Denne holdningen, eller tilstanden – mitt fenomenologisk senter – er noe jeg mener vi som gestaltterapeuter kan utvikle mer.

Når jeg nå har tippet over til siste halvdel av livet, opplever jeg min egen utvikling mer og mer som en læringsprosess, hvor oppgaven er å huske. Jeg kan fremdeles tilegne meg ny kunnskap på ett felt jeg er interessert i. Jeg kan lære nye fakta, lese teorier som kan få meg til å tenke nytt. Alt jeg lærer, fester seg i meg, skaper en sammenheng med noe annet som allerede er der, og mitt kunnskapssystem utvider seg og utvider meg. Likevel er min opplevelse ikke lenger at jeg er på vei mot noe nytt, i betydning ikke-meg, men tilbake til mer-av-meg. I denne prosessen skrelles noe av. Det er mer en avdekking enn en fornyelse.

Jeg avlærer stadig flere av mine håpløse introjektive selv-ideer, og intensiteten i flere av mine både idealiserende og foraktfulle projeksjoner avtar. Ettersom min varhet/bevissthet vokser, kler jeg av meg stadig flere indre normative komplekser og statusjagende sammenligninger: bedre enn, dårligere enn. Det meste jeg har lært om prestasjon, lykke og anerkjennelse virker oftere og oftere veldig mismodig; ja, rett og slett unaturlig.

Og på min vei til mer av meg selv, husker jeg også mer om hvorfor jeg er her, og når dette indre erindringsrommet er åpent i meg, forholder jeg meg rausere til andre mennesker rundt meg. Dette har kun vært mulig fordi jeg har åpnet opp for og dermed opplevd en annen type kontakt og fellesskap enn jeg hadde da jeg vokste opp. Og jo mer jeg opplever av det, jo mer kan jeg gi det videre.

Det er en selvforsterkende prosess full av både motstand og sorg som i økende grad gir meg glimt av noe i meg som alltid har vært der. Jeg vet ikke helt hva det er. Det kan være åndelig, men erfares helt kroppslig. En ro, en klarhet, en tilstedeværelse og en medfølelse som både går innover og utover. Det føles som en naturtilstand, som meg selv, som noe jeg hverken behøver å tro på eller overbevise noen om.

Jeg tror det trengs i vår tid.

 

Stor takk til redaktør Per Terje Naalsund for kyndig veiledning på tekst og struktur.

notater:

[1] 1 «Hele 72 prosent av verdens befolkning lever nå i autoritære samfunn, ifølge en fersk rapport fra svenske Varieties of Democracy (V-Dem)», skriver Aftenpostens journalist Kristoffer Rønneberg i en artikkel (2023).

[2] J.M.Robine holdt key-note foredraget på NGI sin konferanse i Sandvika lørdag 29. oktober 2022 hvor han begynte med å si: «The world is in crisis. We are of the world. We are in crisis. I am in crisis.» Deretter sa han: » […] to take responsibility belongs to the individual paradigm. The freedom of choice is seriously challenged.» Sitert etter hukommelsen.

Fra oversettelsen av foredraget, i Robine (2022): «Personen er ikke lenger herre i sitt eget hus: Hun er i kontakt, hun er påvirkning og tilpasning, det vil si omformet av sin verden samtidig som hun omformer verden.»…«Ved disse suksessive sjokkene som kommer fra verden vi er en del av, ved forekomsten av et begrenset uvisse, konfronteres og utfordres vår illusjon om frihet til initiativ, om valgfrihet og om handlingsfrihet alvorlig.»

[3] I en interessant artikkel i Psykologitidsskriftet skriver psykolog og filosof Ole Magnus Vik (2022) «at pasienter har en tendens til å appro- priere det de antar er psykoterapeutens moralske grunnholdninger (se bl.a. Newberg & Waldman, 2006; eller van Duerzen, 2002)».

[4] I boken Ego, Hunger and Aggression utgitt første gang i 1942 refererer Perls til Friedlanders begrep «creative indifference», som også peker i samme retning: «S. Friedlander differentiates between the uninterested detachment – the «I don’t care» attitude – and the «creative indifference». Creative indifference is full of interest, extend- ing towards both sides of the differentiation.» (Perls, 1969, s. 19).

Referanser

Aspestrand, R. (2022). Til stede i fravær. Om feltteori og samtaleterapi i et postmoderne samfunn. I: Gestaltterapeuten. Årbok 2022, 58 – 67, Norsk Gestaltterapeutforening.

Brodin, M. & Hylander, I. (1997). Å bli seg selv. Pedagogisk Forum.

Ecker, B., Ticic, R. & Hulley, L. (2012). Unlocking the Emotional Brain. Eliminating Symptoms at Their Roots Using Memory Reconsolidation. Routledge.

Gullestad, M. (2024, 05. juli). Fanget i mors edderkoppnett: Om å bryte med foreldre. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/ideer/essay/2024/07/05/ fanget-i-mors-edderkoppnett-om-a-bryte-med-foreldre/

Herrestad, H. (2021). Fritz Perls’ utvikling av gestaltterapi. I: Gestaltterapeuten Årbok 2021, 81-94. Norsk Gestaltterapeutforening.

Juul, J. (1996). Ditt kompetente barn: på vei mot et nytt verdigrunnlag for familien. Pedagogisk Forum

Kennair, L. E. O. (2024). Personlighet. Store norske leksikon. Hentet 17. de- sember 2024 fra https://snl.no/personlighet

Kirkengen, A.L. & Brandtzæg Næss, A. (2015). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Universitetsforlaget.

Korb, M.P., Gorell, J., van de Riet, V. (1989/2002). Gestalt Therapy. Practice and Theory (2. utg). The Gestalt Journal Press.

Maté, G., med Maté, D. (2022). The Myth of Normal. Trauma, Illness & Healing in a Toxic Culture. Vermillion.

McCain, K.W. (2015). “Nothing as practical as a good theory” Does Lewin’s Maxim still have salience in the applied social sciences?. I: Proceedings of the Association for Information Science and Technology, 52 (1), s. 1-4. https://doi. org/10.1002/pra2.2015.145052010077

Perls, F., Hefferline, R. & Goodman, P. (1951). Gestalt Therapy, Excitement and Growth in the Human Personality: Souvenir Press.

Perls, F. (1942/1969). Ego, Hunger and Aggression. A revision of Freuds Theory and Method. The Gestalt Journal Press.

Perls, F. (1973). The Gestalt Approach & Eye Witness to Therapy. Science and Behavior Books.

Perls, F. (1969). Gestalt Therapy Verbatim. The Gestalt Journal Press.

Robine, J.-M. (Red.). (2016). self – A Polyphony of Contemporary Gestalt Therapists. L’Exprimerie.

Robine, J.-M. (2012). Social Change Begins with Two. Instituto di Gestalt HCC.

Robine, J.-M. (2022). En kreativ tilpasning – til hvilken verden? Forelesning ved NGIs konferanse 29.10.2022. Norsk Gestalttidsskrift, 14 (2), 67-79.

Rønneberg, K. (2023, 8. mars). Verdens største diktatur? Ikke hvis du spør Kinas ledere. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/verden/nyhetsanalyse/i/ l3J7pL/verdens-stoerste-diktatur-ikke-hvis-du-spoer-kinas-ledere

Skottun G. & Krüger. Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Gyldendal Norsk Forlag.

Skottun, G. (2022) På reise i forskjellige verdener. Om etisk ansvar og projeksjoner. Norsk Gestalttidsskrift, 14 (2), 62-65.

Taylor M. (2014). Trauma Therapy and Clinical Practice: Neuroscience, Gestalt and the Body. Open University Press.

van der Kolk, B. (2014). Kroppen holder regnskap. Hjerne, kropp og sinn behandlingen av traumer. Flux Forlag.

Vik, O. M. (2022). Psykoterapiens etos. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 59 (7), 656-663.

von Tetzchner, S. (2024). Identitet. Store norske leksikon. Hentet 17. desember 2024 fra https://snl.no/identitet

Wheeler, G. (1991). Gestalt Reconsidered – A new approach to contact and resis- tance, GICPress.

Wheeler, G. (2016). The Future of the Self. I: Robine, J.-M. (Red). self – A polyphony of Contemporary Gestalt Therapists. L’Exprimerie.

 

Intervju med Malcolm Parlett: Hva vil det si å være intelligent?

Skrevet av Redaksjonen

Malcolm Parlett har hatt stor påvirkning på gestalt- terapien gjennom sine år som redaktør av British Gestalt Journal og ikke minst som bidragsyter til utviklingen av gestaltterapiens feltperspektiv. Med boken Future Sense formulerte han sine erfaringer fra et langt liv som lærer, utdanningskonsulent og terapeut i form av en oppskrift på hvordan vi kan snakke, handle, tenke, være og arbeide sammen på. Helhetsintelligens kaller han dette.

Tekst: Per Terje Naalsund

Å gjøre helhetsintelligens kjent

Da gestaltterapeuten gjorde dette intervjuet med ham, var han i Nord-Wales, på et sted den walisiske regjeringen tilbyr forfattere å bo og møtes. 83-åringen skrev der på en ny artikkel om sine ideer om hvordan en mer helhetlig intelligens krever bevissthet om fem typer utforskninger som ligger til grunn for alt samarbeid.

– Jeg er veldig opptatt av at flere skal forstå begrepet helhetsintelligens og praktisere det, forteller han. Det er det livet mitt dreier seg om for øyeblikket, fortsetter han.

At dette er viktig for ham kommer også fram da han forteller meg at han for ikke så lenge siden ble spurt: Hva ønsker du å oppnå før du dør?

Svaret hans var: Det jeg aller helst vil oppnå før jeg dør, er dette: Jeg vil at idéen om helhetsintelligens skal være så kjent i det offentlige rom at jeg kan oppleve at noen i det britiske parlamentet reiser seg og sier noe sånt som dette: «Det ærede medlemmet av den og den komitéen har her demonstrert mangel på helhetsintelligens.» Og videre, at dette skulle bli forstått, at det ville være åpenbart hva folk mente med det.

– Det er selvfølgelig en spøkefull referanse, sier han. Men jeg har som mål å få idéene bak helhetsintelligens i omløp, slik både folk flest og lederne våre kan bli utfordret av vår måte å snakke om intelligens på og dermed slutte å opptre uintelligent. I dag kan ledere fortsette med galskapen sin fordi folk ikke har en god nok forståelse av hvordan det ville være om det var motsatt.

Fornyelse og rewilding

Han forteller meg at det han har skrevet om i dag, handler om fornyelse og behovet vi har for å fornye menneskeheten og måten vi mennesker lever på.

– Det er vi nødt til å gjøre noe med, for ellers er det ute med oss som art, sier han.

Han er veldig berørt av det som skjer akkurat nå. Daglig ser han eksempler på hvor nødvendig dette er.

– Krigføring er den fullstendige antitesen til helhetsintelligens. Den er destruktiv, grusom og avskyelig. Ikke bare vekker den ondskapsfulle følelser. Den bryter også ned relasjoner. Den verden vi skaper, er en degradert, degenerativ verden. Det blir mer og mer presserende for oss å være regenerative, å regenerere. I miljøsammenheng kommer dette til uttrykk i begrepet rewilding. Å gjenopprette landområder og tilstanden til jordsmonnet, utvalget av skapninger som kan overleve der og leve der, alt dette handler om å regenerere. Vi må gjøre det samme for det menneskelige økosystemet.

Nettverksoppbygging

Future Sense handler også om å gi oss et veikart for hvordan dette kan gjøres. – Du er involvert i en rekke prosjekter nå, ikke sant? spør jeg ham.

– Det er mye på gang her. Jeg holder på å bygge opp en gruppe rundt meg. Da jeg begynte å involvere meg i arbeidet med å utgi boken min, var det folk fra alle mulige forskjellige land som reagerte på den, og som henvendte seg til meg eller ble tent av den på en eller annen måte. Jeg hadde en-til-en-relasjoner med dem på forskjellige steder, og så fikk jeg en idé om at de kanskje burde snakke med hverandre, så jeg introduserte dem for hverandre. Dette førte til The Whole Intelligence Research Fellowship, som nå består av åtte personer. Vi prøver nå å etablere knutepunkter de stedene det finnes en gruppe mennesker som er interessert i dette.

En ny vei for gestalt?

Han forteller meg at det største knutepunktet befinner seg ved Gestalt Center Wales, der lederen Anne Pettit er i ferd med å reformere gestaltutdannelsen slik at det blir undervist i helhetsintelligens.

– Det er en veldig spennende utvikling. Jeg tror at gestaltterapien virkelig trenger helhetsintelligens for å blomstre i fremtiden – for å nå ut og påvirke verden. Hvis de ikke har det, trenger de noe annet, for de tradisjonelle måtene å undervise i gestalt på er ikke i samsvar med den utviklingen verden er inne i, forteller han meg.

Å treffe tidsånden

Det andre store knutepunktet befinner seg i Nord-Makedonia, og det finnes ulike aktiviteter i Singapore, Norge, Nederland og Belgia.

Han forteller meg at de har startet en Vlog på LinkedIn, og at de kunne ha hatt en 24 timers fulltidsstab av folk som fikser, gjør ting og bringer tankesettet ut til verden.

– Jeg er et idémenneske og en klinisk og pedagogisk praktiker. Men jeg er ikke leder og jeg er ikke teknolog, for- klarer han.

– For mennesker med ideer er det avgjørende å treffe tidsånden og ha folk som støtter opp under deg, er det ikke?

– Jeg tror at dette øyeblikket er der nå, så dette er et godt tidspunkt å bli intervjuet på, sier han.

Jeg forteller ham at jeg ser ham i forlengelsen av en bred gestalt- bevegelse, der Max Wertheimer stod sentralt da dette begynte rundt 1920 i Tyskland og Paul Goodman var i sentrum for den andre bølgen rundt 1950-tallet i USA.

– Det som forener dere i tillegg til gestalttenkingen, er at dere alle har en sterk interesse for pedagogisk tenkning og introduserer sterke konsepter som burde ha rusket opp i utdanningsinstitusjonene. Wertheimer introduserte gestalt som et begrep som hadde med tenking å gjøre, Goodman forklarte hvor viktig det er å forstå experience i utdanning og samfunnet generelt, og nå presenterer du whole intelligence. Intelligens er jo ett av vår tids mest aktuelle temaer, nå som kunstig intelligens har fått sitt gjennombrudd.

– For meg er det å bringe inn intelligens en måte å fange oppmerksomheten til prestasjonsorienterte intellektuelle på, kommenterer han. – Det er en måte for meg å så tvil om statusen som intellektuelle har som herskere av verden. Og kanskje har AI også beveget seg inn i dette området. Det jeg vil si er: Nei, nei, nei. Vi trenger en annen oppfatning av hva det å være intelligent faktisk betyr.

– Du henvender deg særlig til intelligensens voktere, til de som jobber ved universitetene og i skoleverket? spør jeg.

– Jeg ønsker å få en fot innenfor. Og samtidig sier jeg: Kom igjen! Våkn opp! Hvis du ikke handler intelligent, er du ikke, slik jeg ser det, særlig intelligent.

Et bredere intelligensbegrep

Malcolm forteller meg at han har vært svært påvirket av Iain McGilchrists bøker om høyre og venstre hjernehalvdel. I disse bøkene trer det fram hvordan vi mennesker i stadig større grad lar oss bli dominert av venstre hjernehalvdels foretrukne måte å organisere inntrykk på.

Han forklarer meg at ideen om å kvantifisere intelligens og redusere den til en ferdighet som er lett å måle, går i den kurven som favoriserer venstre hjernehalvdel. Den andre kurven, som favoriserer høyre hjernehalvdel, handler om å se på sammenhengen mellom bruken av kompetanse og evner, og av å være levende, innsiktsfull og kreativ. Det er et mye bredere intelligensbegrep, som også er vagere og vanskeligere å beskrive i termer fra venstre hjernehalvdel. Det må erfares for å bli forstått.

– Handler ikke denne måten å forstå intelligens på om hvordan vi kan gjøre hverandre smartere også? spør jeg.

– Jo. Forholdene folk handler under, er avgjørende. Vi vet at hvis du behandler folk som idioter, hvis du umenneskeliggjør dem eller prøver å bruke tvang for å få dem til å endre atferd, kommer de ikke til å opptre kreativt, gjennomtenkt, innsiktsfullt og reflektert. De blir robot- aktige eller påtvungne og uautentiske i måten de reagerer på. Du må ta hensyn til helheten, til hele konteksten folk opererer i, og hvis folk er sammen med skarpe, livlige mennesker som liker humor og moro, originale ideer og kunstnerisk teft og så videre, så kommer de til å bli slik selv. Så det er viktig at vi alltid stiller spørsmålet ikke bare om individuell psykologi, men også om feltfenomener og de sammenhengene som skapes der hvor folk er – og måtene de selv konstruerer og opplever dette feltet på.

– Så hvordan organiserer vi læringsmiljøer slik at helhetsintelligens kan blomstre?

– Det er en sjokkerende idé for folk i utdanningsorganisasjoner at de skal begynne å snakke med andre mennesker når de prøver å løse et problem … I den eksisterende utdanningsmodellen kan du ikke gjøre det, fordi det vil forstyrre den vitenskapelige målingen av, angivelig, elevenes og studentenes spesielle prestasjoner. Men vi er ikke isolerte skapninger. Vi er kommunikative og sosiale vesener. Vi løser ofte problemer i grupper, og vi gjør det mer effektivt på den måten. Vi er faktisk fellesskapsdyr, og derfor må kollektivet, det miljøet som skapes, være støttende og oppmuntrende. Vi trenger å ledes av mennesker som er åpne om sine egne prosesser i stedet for å bli fjerne figurer som flytter rundt på folk som sjakkbrikker. Vi må bli mer og mer åpne og selverkjennende – for å bruke min terminologi – når det gjelder hvordan vi bidrar til det som hender gjennom vår egen tilstedeværelse og våre egne verdier.

– Dette kan være en utfordring for vår oppfatning av hvordan vi bør være sammen med andre mennesker?

– Ja, men den viktigste erkjennelsen vi har gjort når det gjelder de fem måtene å utforske på, er at de alle er nødvendige, fordi de støtter hverandre.

Utfordring: Å være i kroppen

– Er det én av disse måtene å utforske på som er vanskeligere for folk enn de andre typene?

– I vår kultur er det vanskeligste vanligvis å legemliggjøre: Det anses ikke som rasjonelt å respektere sin kroppslige erfaring. Så folk som har en rar følelse eller er i tvil om noe, velger ofte å ikke uttrykke det åpent. Veldig ofte går folk mot det de føler i kroppen og mot sin egen genuine entusiasme. De går derfor med på å støtte noe selv om de samtidig nærer sin egen private tvil om det.

Malcolm forklarer meg hvordan dette vil gjenspeile seg i de fire andre utforskningene:

For det første: De blir inautentiske i sine relasjoner fordi de later som om de er med på noe.

For det andre: Samspillet påvirkes, fordi de ikke responderer på situasjonen. De engasjerer seg ikke i virkeligheten, fordi de oppfatter den annerledes, som om de er på et annet sted.

For det tredje: De erkjenner ikke at de gjør dette og vurderer ikke konsekvensene av dette valget.

Og for det fjerde: De gjør dette utenat og utfører det som innlærte bevegelser i stedet for å ha en vital, frisk og eksperimentell tilnærming til det.

– Det er veldig mange mennesker som jobber på den måten. I mange miljøer kan vi si at de «are going through the motions», som det heter på engelsk. Og det er det motsatte av å være helhetlig intelligent og handle på en helhetlig intelligent måte, sier Malcolm.

– Denne evnen til å være i kroppen er nødvendig for å være terapeut også, sier jeg.

– Ja, absolutt. Du kan på en måte bli farlig hvis du ikke er det. Hvis du ikke er i kontakt med deg selv, vil du fortsatt ha et nærvær, enten det er bevisst eller ikke, og dette nærværet vil påvirke folk. Hvis en klient kommer inn og terapeuten ikke er til stede i kroppen og dermed ikke kan gi sin fulle oppmerksomhet, vil klienten ikke føle seg trygg, lyttet til eller forstått, forklarer Malcolm.

En utdanningskultur uten kropp

– Utfordrer ikke dette også utdanningskulturen vår og måten vi tenker skole på, der det blir lagt stor vekt på ord og ideer?

– Ja, dette er en utfordring for en kroppsløs kultur som prøver å eliminere følelser. Fornektelsen tar denne formen: «Det handler ikke om hva du føler. Vi må se på fakta, her. På dataene!» Og dette tvinger oss til å se bort fra følelser og bruke sansene våre. Å spørre «Er hjertet ditt i dette? Eller hva ønsker du med hele deg?» – er måter å snakke på som aldri forekommer.

– Nei, det står ikke akkurat i læreplanene våre, sier jeg. Så hva gjør du når du har en klasse og vil slippe til kroppslig tilstedeværelse?

– Jeg tror veldig gode lærere allerede gjør dette. De viser følelsene sine. De deler. De deler ikke alt, men de deler på en passende måte. Og de avslører kanskje sin egen sårbarhet i stedet for å være den som mestrer eller den perfekte læreren. Å erkjenne feil er også å bidra. Å si unnskyld. Læreren kan si at jeg ikke har det så bra i dag, eller at jeg føler meg opprørt av noe jeg så på nyhetene. Bare være ekte. Det ville vært en enorm start på dette for mange lærere.

Malcolm understreker også at det er viktig å gjenkjenne fenomenet skam og det å være ukomfortabel:

– I klasserommene er det mange som ikke vet svaret, og som tror at andre forstår ting og at de er de eneste i rommet som ikke gjør det. Så det å snakke litt om at alle føler skam av og til, er noe som gjør en stor forskjell. Det normaliserer fenomenet. Og hvis folk synes noe er vanskelig å forklare, kan du spørre om de kan vise det med bevegelser i stedet. Kanskje de kan spille det, tegne det eller synge en sang om det? Alt dette er måter vi kan bli mer ekte, mer engasjert på.

– Så vi må gi plass til noe annet bare ord og forklaringer?

– Det finnes til og med det som er verre enn bare ord, slik som avkrysningsoppgaver. Hvilken av disse er den riktige? Det er så latterlig. Og det hele er drevet av at folk vil ha tall. Hvis du ikke har tall, hvordan kan du si om noe er vellykket eller ikke? Du nevnte Wertheimer. Han hadde en kamp med behavioristene. Han sa: «Se det større bildet. Ta et skritt tilbake. Se på helheten.» Og Paul Goodman var en stor pedagog. Jeg har skrevet en artikkel om Goodman og utdanning. Han er en inspirerende figur. Han var opptatt av alt mulig, men han var spesielt interessert i utdanning.

– Og han havnet i mye trøbbel også, fordi han var veldig åpen om følelsene sine, sier jeg.

– Jeg vil på ingen måte forsvare alt han gjorde, sier Malcolm, og legger til: – Jeg tror vi vet mye mer nå om hvordan folk blir traumatisert av tidlige seksuelle erfaringer, og tidene har også forandret seg, hele atmosfæren, hele kulturen har endret seg i retning av å være mer be- skyttende overfor unge mennesker. Det er bra!

Uintelligent redsel for kroppen

– Men når vi snakker om denne kulturen som har utviklet seg og kroppens rolle: Har ikke denne beskyttende kulturen også ført til økt fysisk avstand mellom lærere og elever?

– Ja, det stemmer. I mange land, i mange kulturer, har lærere ikke lov til å ta på barn. Når det gjelder små barn, føles det nesten grusomt at de ikke blir berørt. Det er et uttrykk for et veldig kaldt, avhumanisert og avpersonalisert samfunn. Et barn som er lei seg, kan virkelig ha godt av å få en hånd på ryg- gen og kjenne på nærhet.

Jeg forteller Malcolm at det som rørte meg mest da jeg leste om Paul Goodman og George Dennisons skole-eksperimenter på 1960-tallet, var at de la så stor vekt på å la barna få oppleve å bli holdt rundt og tatt på.

– Dette er et eksempel på tapet av helhetsintelligens i vår kultur i dag. Det som faktisk skjer her, hvis vi tenker gjennom det, er en fornektelse av det faktum at det er kropper i rommet. Det fysiske er veldig viktig, det er en del av hvem vi er og hvordan vi kommuniserer.

Han forklarer hvordan dette har konsekvenser for vår evne til å utforske i de fire andre retningene:

– Av frykt for upassende eksperimentering setter det en stopper for all eksperimentering. Tanken bak er å gjøre eleven trygg, slik at de ikke blir utsatt for farlig innblanding fra en krenkende lærer. Dette er en fornuftig beskyttelse, men til syvende og sist betyr det at barn vil lide under fraværet av berøring.

Videre er det en unngåelse av selverkjennelse, noe som står i motsetning til helhetsintelligens … Folk tar til seg tidens påbud uten å stille spørsmål ved regelverket, som sier hva man kan og ikke kan gjøre.

Hvis folk gjør dette på en tvangsmessig måte, handler de sannsynligvis ikke lenger kreativt. De tilpasser seg ikke kreativt, for å bruke gestalt-terminologi, det vil si de forholder seg ikke til hele situasjonen med måten de reagerer på.

Til slutt forstyrrer dette også forbindelsen til barnet, slik at alle de ulike utforskingene blir påvirket av dette. Alle kvalitetene ved helhetsintelligensen undergraves av et bestemt fastlåst atferdsmønster.

Tør vi være intelligente?

For meg får dette meg til å tenke på frykt. Hvordan påvirker frykt intelligensen vår? spør jeg Malcolm.

– Jeg tror at tilstedeværelsen av frykt svekker alle de fem utforskingene. Min erfaring er at det folk trenger når de føler seg redde, er et trygt sted. Når de er i fryktens grep, trenger de et sted der de kan uttrykke frykten sin og at den blir akseptert i stedet for avvist. Jeg tror ikke det er noen tvil om at helhetsintelligens handler om å komme seg videre fra grepet frykten har på oss, sier han.

Malcolm forteller meg litt om sine egne erfaringer med frykt:

– Selv ble jeg marinert i frykt. Jeg ble født i 1941, og det var den verste tiden under krigen i Storbritannia. Befolkningen fryktet å bli invadert, og det var nederlag hele tiden. Uansett hvor den britiske hæren kjempet, tapte de. Jeg tror alle de tidlige historiene mine handlet om å være redd, så det har vært en stor kamp i livet mitt å finne motet til å være modig under forhold som jeg opplever som farlige.

Det får meg til å tenke på hvordan frykt og mot går hånd i hånd. Det siste jeg spør Malcolm om er: Trenger vi mot for å bruke hele vår intelligens?

– Ja, jeg tror det krever mot. Sonia Nevis, den briljante gestaltterapeut- en, var terapeuten min en stund, og jeg husker at hun snakket mye om det motet som ligger i å gå videre når man er redd. Så jeg tror det krever mot. Det krever mot å eksperimentere, og det krever mot å se på bakgrunnen vår og se hva vi er redde for.

 

Å skulpturere en klient 

Skrevet av Redaksjonen

Katrine Borgen har lang kjennskap til Ruella Franks inngang til gestaltterapien. I denne teksten beskriver Katrine Borgen hvordan Frank gir veiledning.

Av: Katrine Borgen

«The starting situation. Air goes in, air goes out. Breathing. How ever you feel is how you are present. This is how we all come together. Look at the others and find yourself with the chair. Notice when you feel the back of the chair. Find yourself here with the chair. Always return there».

Dette sitatet er fra mine notater ved oppstarten av en online traumeworkshop med Ruella Frank sommeren 2022, og oppsummerer noe av det viktigste jeg lærer av henne: å kjenne meg selv, sammen med den andre, i det som er.

Hva lærer jeg av Ruella Frank?

Jeg har fulgt Ruella tett de siste ti årene, fra den toårige etterutdanningen i Developmental Somatic Psychotherapy i New York, via diverse fysiske workshops rundt i Europa, til workshops og jevnlig individuell veiledning online. Det er noe med hennes teori og praksis som er sant for meg, som gir mening gjennom umiddelbar sanselig erfaring, tvers igjennom hele meg. Når jeg forteller kolleger hvor viktig hennes lære er for meg, får jeg ofte spørsmål om hvordan det påvirker praksisen min. Jeg blir klar over at jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg bruker det jeg har lært. Noe har blitt integrert i måten jeg jobber og er i verden på, samtidig er det mye jeg trenger å holde varmt og vie økt varhet, igjen og igjen. Det er en kontinuerlig læringsprosess.

Ruella var elev av Laura Perls gjennom fire år og refererer ofte til henne. For meg er hun den levende kroppsliggjøringen av Lauras bidrag til gestaltterapien. Ruella er opptatt av at vi som gestaltterapeuter er kliniske fenomenologer. Hun snakker om «movements of the field» – bevegelser av feltet, og «vibrations of the in-between». Hun snakker også om «the moving-feeling-body» og viser hvordan vi kan diagnostisere feltet gjennom bevegelser.

Hun sier: «Vi har en verden, fordi vi har en kropp. Kroppen vår forankrer oss i erfaring». Jeg bringer inn min kroppsholdning, mine bevegelser og kreative tilpasningsmønster og er med å forme ethvert møte. Vi påvirker og påvirkes, i relasjon. Ruella har studert samspillet mellom foreldre og (spe)barn. Gjennom den non-verbale dialogen jobber vi med livserfaringer som har sitt opphav i perioden før vi hadde språk.

Katrine Borgen er gestaltterapeut og veileder MNGF med egen praksis i Oslo.

Jeg lærer mye av henne om «det store i det lille». Hvordan oppmerksomheten på ørsmå nyanser, selv den minste bevegelse, et innpust, hos terapeuten er en terapeutisk intervensjon. Noe av det første jeg ble opptatt av da jeg møtte henne i 2013, var begrepet «incrementally». Gang på gang understreket og demonstrerte hun viktigheten av å jobbe varsomt og gradvis, steg for steg, lag for lag. For meg handler dette om langsomt, men sikkert, å komme til det ordløse, «å pakke ut» det som ligger gjemt av kroppslige erfaringer og følelser, og gi det mening i relasjon, her-og-nå.

Det eksistensielle i bevegelsene

I veiledning med Ruella starter jeg ofte med å hente inn klienten i min egen kropp. Jeg kan reise meg opp, forme meg kroppslig – skulpturere – slik jeg ser for meg den aktuelle klienten, og så bevege meg rundt i rommet. Jeg bruker tid på å leve meg inn i den andres positur gjennom å sanse og føle, jeg utforsker kontakten med underlaget, hvordan tar jeg inn rommet rundt meg? Hvordan forestiller jeg meg klientens omgivelser utifra denne posituren? Hvor og hvordan holder jeg meg selv?

Sammen bruker vi språket Ruella har utviklet til å fenomenologisk beskrive det jeg registrerer gjennom de seks grunnleggende bevegelsene, deres dimensjoner, kvaliteter og psykologiske funksjon. Jeg får økt varhet om klientens bevegelsesmønster, som utviklet seg i samspill med primæromsorgspersoner ved livets begynnelse. Bevegelsesmønstrene er både fysiske og psykologiske og bærer med seg mye informasjon. Det jeg registrerer kroppslig kan jeg tolke, gi ord og forme til et eksistensielt «statement». Et utsagn, med et jeg og et du, som kan gi økt varhet for den ordløse kreative tilpasningen og for hvordan denne klienten lever i kontakt med sine omgivelser. Dette kan fungere som en arbeidshypotese, og som støtte i valg av intervensjoner i det videre terapeutiske arbeidet. Jeg vil her forsøke å konkretisere dette litt nærmere gjennom anonymiserte eksempler fra veiledning.

Eksempel 1: Meg som klienten

Jeg reiser meg og tar klienten gradvis inn i min egen kropp, sammen med Ruella på skjermen. Hun reiser seg også, speiler det hun ser, og dermed skulpturerer også hun klienten med sin kropp og innhenter sin informasjon. Hun spør hvordan jeg legger merke til kjeven min, skuldrene, bekkenets plassering i forhold til føttene? Jeg viser så godt jeg kan med egen kropp det jeg husker fra møtet med klienten:

Jeg blir litt foroverbøyd, lut, brystet synker litt innover og bakover, brystkassen krummer seg, skuldrene smalner litt fremover og inn mot hverandre. Jeg kjenner noe nedtrykt, et innoverpress, i brystet. Pusten tar liten plass, den er grunn. Nakken kjennes sammentrykket og hodet er stukket litt forover, lett bøyd. Blikket vender skrått ned mot gulvet. Armene henger tunge ned på hver side av overkroppen. Hendene føles kraftløse, lite tilgjengelige for å gripe tak i noe.

Når jeg beveger meg langsomt gående rundt i denne posituren kjenner jeg at føttene berører gulvet lett, nesten som om jeg lister meg fremover. Knærne kjennes låst. Jeg får fornemmelsen av å holde meg selv oppe fra underlaget. Jeg får noen tanker om hvordan det er for denne klienten å møte omgivelsene og det eksistensielle utsagnet som kommer opp i meg er: «Jeg stoler ikke på deg». Ruella deler så sitt utsagn: «Jeg vet ikke hvor jeg kan gå med deg». Hun spør meg så: «Hva er det ved den andre klienten ikke stoler på?» Svaret kommer spontant fra meg: «Om den andre vil være der for henne hvis hun viser hvem hun er».

Sånn er vi i gang med å diagnostisere feltet fenomenologisk, som mange nok kjenner igjen fra annen gestaltterapeutisk veiledning. Så hva er annerledes her? Jo, vi benytter det fenomenologiske språket Ruella har utviklet, som jeg opplever så presist og beskrivende, nærmere bestemt de seks grunnleggende bevegelsene som støtte for kontakteprosessen: yielding with (hengi seg til), pushing against (skyve fra), reaching for (strekke seg ut mot), grasping onto (gripe tak i), pulling towards (trekke til seg), releasing from (slippe løs fra). Bevegelsenes kvalitet graderes mellom: fri/bundet, jevn/vekslende, høy intensitet/lav intensitet, gradvis/brå, og dimensjonene beskrives som vid/trang, lang/kort, krummet/bulende, ettersom hvordan kroppen tar form. Vi beskriver også i hvilket plan – horisontal, vertikal eller sagittal, bevegelsene finner sin form.

I løpet av dette arbeidet sier Ruella spontant: «klienten mangler push for å differensiere». Kontaktformen konfluens/differensiering figurerer. Hvordan vil det være for denne klienten å finne mer av «sin push», å bli mer var sin evne til å skille seg fra og samtidig inkludere den andre? Og hvordan kan jeg med min tilstedeværelse tilby den andre, tilgjengelig for klienten å skyve seg vekk fra? Ruella deler også sine ideer og ulike forslag til mulige intervensjoner jeg kan prøve ut.

Min kroppslige erfaring gjennom å skulpturere klienten og det eksistensielle utsagnet avledet derfra, gir meg støtte for videre, varsomt terapeutisk arbeid. Jeg er ikke opptatt av at klienten skal slutte å holde seg selv oppe, hun har gode grunner til nettopp det, eller at hun skal slippe seg mer ned mot underlaget. Min jobb er å støtte henne til å bli klar over at hun holder seg selv oppe, hvordan hun gjør det og hvilken funksjon det har for henne i møte med omgivelsene. Sånn bygger vi varhet rundt det som er, før vi eksperimenterer med noe nytt.

Eksempel 2: Meg i møte med klienten

Jeg tar inn klienten i rommet ved å se henne for meg sittende, bøyd fremover i stolen, lut, med oppspilte stirrende øyne rettet mot meg, hodet er stukket fremover. Bevegelsen «hengi seg til» er lite tilgjengelig i hvordan hun søker ut mot omverden. Ruella spør: «Hvordan er hennes evne til å strekke seg mot deg fra denne posisjonen? Hva kunne være hennes eksistensielle utsagn…?» Jeg foreslår: «Jeg ser etter noe jeg ikke tror jeg vil få fra deg».

Så spør Ruella meg: «Hvordan kjenner du deg selv sammen med henne, når du ser henne for deg nå?» Jeg kjenner tyngden min ned mot stolen, kjenner tydelig kontakten mellom lårene og stolen, føttene tunge mot gulvet, ryggen støttet mot stolryggen. Hun spør videre: «Hva kjenner du i øvre deler av kroppen? I mageregionen, i brystet, i kjeven, munnen, tungen?» Jeg kjenner meg på en måte avskrudd. Jeg strammer litt i kjeven, holder meg selv oppe, fra mellomgulvet tror jeg. Jeg holder pusten, gjør meg selv trangere ved å presse overarmene sammen mot overkroppen, og brystkassen skjøvet lett bakover og nedover. Jeg gjør meg kortere. Tungen min er litt anspent midt i munnhulen.

Ruella sier: «Så dette er bevegelser av feltet, som oppstår når du resonnerer kinetisk kinestetisk med klienten, og hun med deg. Hva forteller disse bevegelsene deg?» Jeg svarer spontant: «Jeg er ikke sikker på om jeg kan hjelpe henne».

Dette figurerer i feltet mellom denne klienten og meg: Jeg er usikker på om jeg kan hjelpe henne og hun er usikker på om hun kan få det hun trenger fra meg (jf. det eksistensielle utsagnet). Så vi tviler begge to. Vi holder tilbake. Jeg gjør noe jeg ikke er klar over og bidrar til et retroflektivt felt. Informasjonen jeg innhenter gjennom skulptureringen, sier meg noe om klientens mulige grunner til å holde seg tilbake. Og jeg vet selv noe om å holde meg tilbake som del av min kreative tilpasning.

Ruella snakker om kontaktformen retrofleksjon som prosess, retroflecting – eller retroflektering (min oversettelse). Kroppslig kan jeg gjenkjenne retroflektering ved at jeg holder meg selv innover, bakover og nedover. Som om jeg forventer å ikke bli møtt. At omgivelsene er åpne og ivaretakende er så uvant. Jeg holder pusten og spenner musklene. Sånn støtter jeg meg selv i møte med noe ukjent, med antagelsen om å ikke bli møtt. Slik reduserer jeg både kapasiteten til å ta imot og til å respondere på omgivelsene. Jeg ser rett og slett ikke tilgjengelig støtte.

Dette arbeidet øker på nytt min varhet på retroflektering som samskapt kontaktform, og hvordan vi to gjør det sammen. Gjennom å stadig vende tilbake til min egen kroppserfaring og bli klar over hvordan jeg kjenner meg selv der i stolen, hvor og hvordan jeg holder meg selv – i kjeven, i skuldrene, i mageregionen, i brystet – blir jeg oppmerksom på bevegelsene av feltet, i meg. Det åpner muligheten for å jobbe med min egen kontakt med underlaget, hvordan jeg henter støtte. Jeg trenger ikke dele med ord hva jeg kjenner, det er nok at jeg legger merke til det. Noe vil da endre seg i meg, og dermed også mellom klienten og meg: Kapasiteten for kinestetisk resonans utvides.

«How you hold your body is how you are holding the other»
Ruella Frank

Avrundning

Gjennom min læringsprosess med Ruella får jeg tilgang på «kroppens språk» og hvordan jeg med varhet, nysgjerrighet og undring kan bruke det i terapeutisk arbeid.

Bevegelsesmønstrene bærer med seg kinestetiske minner fra tidligere relasjoner, med antagelser om hvordan jeg vil bli møtt av omgivelsene. De forteller uten ord hvordan historien lever i kroppen, her og nå.

Som terapeut er det avgjørende å kjenne meg selv i stolen, sammen med klienten, og finne nødvendig støtte i meg, gjennom kontakt med underlaget – støtte til å vente, gi tid til å sanse hva som trer frem og tydeliggjøre det som er. Gjennom utforskning åpner vi for ny kroppslig erfaring og en ny historie tar form.

 

Denne teksten ble trykket første gang i Gestaltterapeuten. Årbok 2023.

Gestaltterapi med mennesker i sorg – sett fra et feltteoretisk perspektiv

Skrevet av Redaksjonen

Redaksjonen har bedt Kristine Lauve Steensen snakke med Henning Herrestad om hvordan gestaltterapi ser på sorg. Henning har basert seg på gjengse psykologiske teorier om sorg, Kristine har behandlet klienter i sorg som gestaltterapeut. De er også begge aktive i sorggruppearbeidet til Fransiskushjelpen i Oslo. Her møtes en klinisk gestaltterapeut og en erfaren gestaltteorileser – og tenker til et undrende samspill. Hva kan gestaltterapi bidra med, for mennesker i sorg?

Av Henning Herrestad og Kristine Lauve Steensen

Fra Chat GPT til PHG

Kristine Steensen

Kristine: – Sorg er noe vi alle har hatt, eller kommer til å oppleve, i løpet av livet. Vi kan snakke om sorg knyttet til mange ulike typer tapsopplevelser. Men i denne samtalen skal vi konsentrere oss om sorgen over å ha mistet noen en er glad i. Hva sier gestaltterapiteorien om det? lurer jeg på.

– Men, Henning, hva gjorde deg interessert i dette temaet?

Henning: – Det rare er at selv om jeg har skrevet om gestaltterapi i mange år og har arbeidet med sorg og sørgende i enda flere år, har jeg aldri satt meg ordentlig inn i hva gestaltterapeuter har skrevet om hvordan man ser på utfordringene sørgende har i lys av gestaltterapi. Ikke før jeg ble utfordret til å gjøre det. 

Kristine: – Hvor er det naturlig å begynne synes du?

Henning Herrestad

Henning: – Jeg prøver å følge med i tiden, så jeg spurte tre kunstige intelligenser om å oppsummere litteraturen om gestaltterapi anvendt på sorg.

– Claude AI endte oppsummeringen med at forskning underbygger at gestaltteknikker kan være effektive når man skal hjelpe mennesker i sorg, spesielt med å gi uttrykk for følelsene, finne utløp for ambivalente følelse, legge til rette for lukking (closure) samt å fremme økt varhet i sorgprosessen.

– Chat GPT konkluderer med at samlet sett viser litteraturen at gestaltterapi kan være en effektiv tilnærming til sorgarbeid ved at den fremmer en helhetlig bearbeiding av følelser, hjelper med å løse ufullendte hendelser og gir rom for transformasjon og personlig vekst.

– Mens Google Gemini konkluderer med at gestaltterapi tilbyr en unik og effektiv tilnærming til å møte sorgens kompleksitet. Ved å fokusere på varhet om her og nå, å gi uttrykk for følelse og varhet om kropp kan det hjelpe individer å heles etter tap og gjenoppbygge livene sine.

– Vakkert, ikke sant?

Kristine: – Tja, jo da. Men jeg er mer interessert i å spørre den vakre intelligensen din egentlig. Jeg vet at du har studert Paul Goodman spesielt, men også Fritz Perls, og vil gjerne høre hva du har festet deg ved at gestaltterapi skal være etter å ha lest dem.

– Hvordan ser de på sorg fra et gestaltperspektiv?

Et feltteoretisk perspektiv

Henning: – Jeg er helt enig i at vi bør starte med å spørre oss hvordan vi kan forstå sorg ut fra grunnboken i gestaltterapi – den vi forkorter PHG etter forfatterne Perls, Hefferline og Goodman. Men, jeg er også blitt utfordret til å være tro mot den felt-teoretiske forståelsen Goodman introduserer, så jeg vil forsøke å tolke det som står i PHG i lys av George Wollants bok Gestalt Therapy. Therapy of the Situation. Det er først når vi gjør det, at PHG blir et korrektiv til mye av det som skrives om sorg ut fra andre teoretiske utgangspunkt enn gestaltterapi. 

Kristine: – Jeg har også gjenlest Wollants nå for å kunne snakke med deg om dette, og han skriver godt om felt, men hvorfor velger du akkurat Wollants når det er så mange som skriver om felt-teori?

Henning: – Jeg synes Wollants er god til å spissformulere hva felt-teori handler om, og til å påpeke hvor Goodman faller tilbake til Perls snevre forståelse av at alt handler om kroppen. Mens en vanlig forståelse av PHG er at behovet organiserer feltet, sier Wollants at feltet former behovet. 

Kristine: – Dette er interessant, at feltet former behovet. La oss se litt på hvordan det kan se ut i et sorgfelt. Er det i orden at jeg deler noe fra min personlige sorghistorie her?

Henning: – Ja, gjør det.

Kristine: – Takk. Dette er mye av bakgrunnen for at jeg i dag er sorggruppeleder for unge etterlatte etter selvmord i Fransiskushjelpen. Jeg gir en kjærlig klem til ungdommen i meg sammen med de andre som har mistet til selvmord. 

– Da jeg var 16 år, tok en av kameratene mine livet sitt. Han var en politisk engasjert og fortvilet ungdom som slet med å finne mening med hvordan verden fungerer. Det klareste minnet mitt av ham er imidlertid ikke hans flammende politiske monologer, men hvordan det var å holde min lille hånd i hans store, grove, firkanta neve. Jeg kan gjenkjenne avtrykket av hånda hans fremdeles. Vi var bare ungdom og visste ikke hvordan vi skulle støtte hverandre – vi som var glad i ham. Det var heller ingen voksne som forsøkte å snakke med oss. Så vi drakk øl isteden, og forsøkte å drive hans politiske engasjement videre, i hans ånd.

– To år senere tok en annen kamerat også livet sitt – en i den samme vennegjengen. Han hadde sett opp til vår avdøde kamerat. Mente han gjorde det eneste riktige mennesker i vår tid kan gjøre ved å ta livet sitt. Da vi drakk gravøl i taushet etter begravelsen på den lokale puben, en forvirret gjeng med ungdom som forsøkte å finne en mening bak det som rammet oss, kom faren til den avdøde bort til oss og sa: «Dette slutter nå. Ingen av dere får lov til å tenke at det sønnen vår gjorde var en god løsning. Det var det ikke. Det er ingenting som er så vanskelig at vi ikke kan løse det sammen. Men dere må prate om det.»

– Det var første gang på de to årene at jeg gråt.

– Jeg husker det øyeblikket helt klart. Når jeg ser tilbake på det tror jeg at jeg hadde ventet på at noen voksne sa noe slikt. Noe jeg kunne holde fast i. En retning. Det endret min sorgprosess og min tilgang til å savne, være sint og stille spørsmål. 

– Jeg deler denne historien med deg nå fordi jeg tenker at den illustrerer hvordan feltet former behovet. Hvordan feltet vi ungdommene var av etter det første tapet var fiksert, «dirrende», og tappet for pust og kreativitet, som en tikkende bombe. Det var ikke tilgang for hver og en av oss til å identifisere noe behov. Det førte til ulike kreative tilpasninger som å drikke øl, utagere politisk og – som for vår venn, å ta livet sitt.

– Kan du forstå det?

Henning: – Takk for at du delte denne erfaringen. Og ja, jeg kan forstå det.

– Jeg har også en slik erfaring. Jeg elsket min mormor, som bodde i nabohuset hele min oppvekst. Når hun ble gammel, mistet hun livslysten og nektet å spise. Jeg prøvde å overtale henne til å begynne å spise igjen, og min mor fortsatte hver dag med litt for lite hell. Etter seks måneder kollapset mormor en vinterdag og døde. Jeg hadde både en følelse av avmakt og en følelse av skyld for ikke å ha gjort nok for å hindre dette. Jeg hadde et behov for å forstå hva det var som traff oss. Jeg søkte meg til selvmordsforskning og sorgarbeid. 

Kristine: – Takk for at du fortalte det, Henning.

– Som gestaltterapeuter med et feltperspektiv er vi oppmerksomme på hvordan våre egne livserfaringer kan fremtre i feltet. Wollants foreslår forøvrig å erstatte begrepet «felt» med «situasjon». Jeg kan like at «situasjon» er et mer dagligdags begrep, med svakere referanse til fysikken enn det «felt» har, men jeg syns det er noe forvirrende å følge når begrepet «situasjon» både brukes om situasjonen her og nå og om «personens livsverden».

Henning: – Wollants rendyrker en fenomenologisk forståelse. «Min livsverden» er min opplevelse av meg selv og den verden jeg lever i. Hver og en av oss opplever verden forskjellig og har derfor sin egen livsverden. «Situasjonen» er den delen av min livsverden som jeg opplever er relevant for hvordan jeg opplever meg selv i verden akkurat nå. Det er en flytende grense. Kanskje er jeg bare opptatt av det som er i rommet og i vårt møte her og nå, og kanskje er jeg fylt av alt jeg har med meg inn i rommet. 

Kristine: – Ja. For personen er her og nå, livsverdenen og samfunnet som rammer det hele inn er ulike deler av samme totale situasjonen.

Henning: – Nettopp. En klient som forteller om hvordan livet er vanskelig for tiden, har en «situasjon» som omfatter både rommet og det som skjer i møtet med terapeuten, men også alt det andre klientens liv er fylt av for tiden.

– Wollants understreker at felt-perspektivet innebærer at om en person møter sin situasjon med en kreativ eller en fiksert tilpasning må forstås både ut fra krav i form av ønsker, lengsler, interesser og behov i personen selv og krav personen opplever å møte i situasjonen. Dette kan være opplevelsen av at andre mennesker forventer noe av deg, eller at det ligger et krav i situasjonen selv. 

Kristine: – Jeg synes «krav i situasjonen selv» høres nesten religiøst ut. Som en Gud eller overmakt som formaner og vi små mennesker adlyder viljeløst…

– Men det er en gjensidighet i dynamikken her, er det ikke, at krav i personens behov påvirker og påvirkes av krav i situasjonen – og motsatt? 

Henning: – Hvis du for eksempel blir overrasket av uvær i fjellet, så vet du at du må finne ly eller holde deg i bevegelse om du ikke skal fryse i hjel. Objektivt sett er det ditt eget ønske om ikke å fryse i hjel som gjør at du søker ly og ikke legger deg ned. Men det er viktig å fastholde det fenomenologiske perspektivet.

– Det er hele tiden snakk om hvordan du subjektivt opplever situasjonen. Om du går ute i stormen, er det ikke sikkert du subjektivt opplever annet enn at det er nødvendig at «jeg må finne ly» eller «jeg må holde varmen». Fenomenologiske filosofer er opptatt av hvordan verden umiddelbart framstår for oss før vi har tenkt og analysert situasjoner ut fra våre teorier og modeller om hvordan verden er objektivt sett. 

Et feltteoretisk perspektiv på sorg

Kristine: – Så for å bevege oss over til sorg. Hvordan inviterer Wollants bok til en ny forståelse av sorg?

Henning: – Wollants skriver at gestaltterapi er en fenomenologisk undersøkelse gjort av klienten, støttet av terapeuten, av hvordan klienten nåværende situasjon er gestaltet. Med gestaltet mener han hvordan interaksjonen mellom klienten og det klienten opplever som situasjonens krav er organisert.

– Så hvis en klient forteller at en nær person er død, så kan du som terapeut assistere klienten i å undersøke hvilke ønsker, lengsler og behov klienten selv kjenner på i denne situasjonen, altså hvilke «krav» klienten stiller i denne situasjonen. Men du kan også undersøke hvordan klienten opplever at det stilles krav fra omgivelsene. Hva er det hen må forholde seg til i denne situasjonen? Hvilke mønstre går igjen i hvordan klienten forholder seg både til sine egne og situasjonens krav?

Kristine: – Jeg vil gjerne at vi anvender det du sier om «klientens krav til situasjonen» på et klienteksempel. Da blir det hele litt nærmere virkeligheten. Jeg har kalt han Tor. 

– «Tor» mistet sin far i en ulykke for en tid tilbake, og oppsøker gestaltterapi for å få hjelp til å «stå i situasjonen» som han sier.

– I den første timen forteller han om hvordan faren døde. Jeg legger merke til at stemmen er monoton, blikket hviler ut i rommet, pusten er umerkelig for meg og han sitter helt stille. Teen jeg har servert, som han takket ja til da han kom, blir stående urørt på bordet og blir kald. Det er mange ord. Jeg lytter med hele meg og lar kroppen respondere på de voldsomme detaljene Tor beskriver – som står i kontrast til den stille og ubevegelige kroppen. Da Tor er ferdig med å fortelle blir vi begge stille. Jeg føler jeg bør si noe, men jeg finner ikke ord. 

Henning: – Jeg tenker at når du lar ham fortelle om hvordan faren døde, så er du i gang med å støtte klienten i en fenomenologisk undersøkelse av sin situasjon. 

Kristine: – Jeg ser at jeg ikke var så opptatt av historien han fortalte, men av hvordan Tor framstår i rommet og hva jeg blir var om skjer i min egen kropp i møte med hans stille og ubevegelige kropp.

– Jeg er inspirert av hva Wollants skriver om hvordan man kroppsliggjør situasjonen. Han bruker uttrykket «bodying forth the situation» som peker på hvordan personen og dens miljø forenes og fortelles gjennom kropp. Kroppens væren er sånn sett av situasjonen.

– Så når min kropp speiler klientens kroppsspråk, bevisst eller ubevisst, så får jeg selv varhet om hva klienten føler i kroppen i denne situasjonen. Og ved å vise klienten min speiling gir jeg klienten muligheten til å bli oppmerksom på hvordan alt han føler former hvordan kroppen hans er. Dette er en like viktig kilde til innsikt som å høre klienten fortelle om sin situasjon utenfor terapirommet.

Henning: – Det er jeg helt enig i.

– Wollants var elev av Laura Perls. I mine artikler om Laura Perls (del 1 og del 2) har jeg skrevet om hvordan det du sier nå reflekterer Laura Perls forståelse av gestaltterapi. Dette er en del av hvordan terapeuten assisterer klienten i en fenomenologisk undersøkelse som omfatter hva som foregår i klienten i møte med situasjonen. Ved å dele egen varhet er vi mer hjelpsomme enn om vi bare spør klienten «hva føler du nå», for da får ofte bare fatt i hva klienten tenker om seg selv. 

Situasjonens krav til klienten

Kristine: – Ett annet klienteksempel, som kan illustrere «situasjonens krav til klienten», kan vi kalle «Anine». Hun har nettopp fått inkassovarsel på kremasjonen av sin mor. Anine hadde videresendt den første fakturaen til banken for betaling, men banken hadde ikke fulgt det opp. Anine ble urolig av inkassovarselet, de hadde ikke hatt urnenedsettelse enda engang, og alt var sårt. Hun ble veldig urolig, og fikk problemer med å sove, så legen skrev ut Sobril til henne.

– I terapien med meg tok det lang tid før vi kunne kontakte hvordan tapet av moren beveget henne. Jeg som terapeut ble frustrert og utålmodig over det. Det oppleves som at samfunnet forstyrrer adgangen til en naturlig sorgprosess. 

Henning: – Jeg antar du ble frustrert over at hun snakket mye om alle disse kravene fra situasjonen du ikke kunne gjøre noe med.

– I stedet for å tenke at samfunnet forstyrrer en naturlig sorgprosess, kan vi si at ulike samfunn gir ulike sorgprosesser. Det finnes ingen naturlig og uforstyrret sorg.

– Og jeg tror du undervurderer hvor viktig det er at du som terapeut er klientens vitne på vanskelighetene klienten utsettes for. I møte med ufølsomme myndigheter og mennesker, er det lettende for mennesker å få bekreftet at det ikke er de som bør skamme seg, at det er normalt å reagere slik de gjør, at de ikke er psykisk syke fordi om de reagerer som de gjør. Det er med å gi dem den støtten de trenger for å klare å møte kravene i sitasjonen med en mer kreativ tilpasning. 

Kristine: – Du har jo truffet mange mennesker i sorg i Fransiskushjelpen, og jeg tenker det er nyttig for oss gestaltterapeuter å vite noe om hvordan helse- og sosialvesenet forøvrig møter sørgende. Det er viktig for å forstå situasjonen. Kan du si noe om det?

Henning: – Ja, la meg dikte videre på hva Tor kan stå overfor akkurat nå. Kanskje er han i en jobb der det er lite rom for tilrettelegging. Når han nå opplever at han er tung til sinns, umotivert, ukonsentrert, har problemer med å huske og sover dårlig, så er han redd han ikke klarer å levere slik ledelsen forventer. Den første uken etter dødsfallet fikk han velferdspermisjon med lønn for å ordne med bisettelsen og alt som måtte ordnes. Nå er det ikke mer permisjon å få. 

– Så nå går Tor til fastlegen, forteller hvordan han har det og ber om sykemelding. Legen er en samvittighetsfull dame som kjenner NAVs veileder for sykemeldinger. Hun vet derfor at uansett hvor dårlig Tor fungerer på jobb, så er det ikke anledning til å gi ham sykemelding. For NAV skriver eksplisitt at det ikke er anledning til å gi sykemelding ved normale sorgreaksjoner.

– Her møter Tor samfunnets angst for at han skal være en byrde for samfunnet. Legen fant kanskje derfor isteden en diagnose for en psykisk lidelse med akkurat de samme symptomene som de Tor presenterte. Noen får diagnose depresjon, og den kan hefte ved dem i årevis. De fleste får diagnosen «situasjonsbetinget psykisk ubalanse» som kan være utløst av sorg. Når det har gått seks måneder siden dødsfallet, og du fortsatt har de samme sorgreaksjonene, kan du nå få diagnosen «forlenget sorglidelse».

– En av de sentrale forskerne bak diagnosen forklarte at de satte grensen seks måneder etter dødsfallet fordi de fant at da orket ikke familie og venner å støtte den sørgende mer. Alle kan få sykemelding hvis de bare går med på at de faktisk har en psykisk lidelse utløst av sorgen.

– Hvis Tor er så redd for ikke å prestere på jobb slik han tror det forventes, som jeg antar, så er det et lite offer å godta en diagnose om at man har en psykisk lidelse for å få den sykemeldingen han kjenner han trenger. Om legen er samvittighetsfull, vil det bli flere angstfylte møter med henne om å forlenge sykemeldingen. For igjen spøker NAV og en presset sykelønnsordning i bakgrunnen. Angsten hos NAV er at langtids sykemeldte faller ut av arbeidslivet og ender på uføretrygd.

Kristine: – Så en helt normal reaksjon på sorg kan bli gitt diagnosen depresjon eller forlenget sorglidelse dersom det tar for lang tid eller er for krevende for dem rundt?

– Det er fortvilende sett fra et sted med tillit til den paradoksale endringsteorien. Det skjer jo ingen endring når samfunnet som skal hjelpe personen, unngår å forholde seg til det som er.

– Men nå sporet jeg oss litt av. Skal vi gå et hakk tilbake til PHG igjen? Paul Goodman levde jo selv med sorgen etter sønnen Marty som døde i 1967. Formet det hva PHG sier om sorg?

PHG og Goodmans syn på sorg

Henning: – Nei. PHG kom ut i 1951 lenge før Marty døde. Goodman hadde skrevet om hvordan man overskrider (transcend) sorg gjennom kunst. Men når han selv ble konfrontert med tapet av sin egen sønn, så ble han stående fast, og fant ingen vei til transcendence før han ble innhentet av sin egen død.

– Goodman skriver et avsnitt om sorg i PHG (1951/1996, s 359-360), men slik jeg tolker det, så er han ikke ute etter å forklare sorg. Han bare bruker sorg som et eksempel på en av flere situasjoner med en vedvarende smerte.

– Hans poeng er at smerten vil fortelle oss noe, så det å unngå den er en dårlig løsning. Hvis vi ikke kjente smerte når vi er i sorg, ville vi lett bare ha fortsatt som før uten å ta en tilstrekkelig «timeout» til å bearbeide tapet. Det kan fremstå som at Goodman ikke klarte å følge sine egne teorier om sorg når han selv ble rammet av den.

Kristine: – Så Goodman skriver om en indre sorgprosess, en bearbeiding av tapet?

Henning: – Ja, han beskriver det også som en indre konflikt mellom en forståelse av at nå er ting endret og lengsler og minner om det som var. Han bruker uttrykket «sorgarbeid» om reorienteringsprosessen man må gjennom. Dette er veldig konvensjonelle tenkemåter om sorg som en indre prosess.

– Jeg tror Goodman lener seg på det fordi han vil overbevise leseren om at vedvarende smerte har en funksjon ved å appellere til en funksjon han tenker leseren vil kjenne igjen. Men han skriver også:

Emotional suffering is a means of preventing the isolation of the problem, in order that, working through the conflict, the self may grow in the field of the existent.   

– Det er en setning Wollants vil like tror jeg. Her er det for det første en henvisning til at målet med prosessene vi går gjennom ikke er balanse eller følelse av velvære, men vekst; «that the self may grow».

– For det andre er stedet hvor vekst finner sted «in the field of the existent» som jeg tror Wollants ville oversatt med «situasjonen her og nå». Så den følelsesmessige smerten tvinger oss til å møte situasjonen her og nå på en måte som skaper vekst.

– Når Tor klarer å finne en kreativ tilpasning til kravene han selv har (ønsker, lengsler, behov og interesser) og kravene han møter fra situasjonen, så har det skjedd en personlig vekst. 

Goodmans traume-teori

Henning: – PHG har mer å si om sorg enn dette. Carmen Vázquez Bandin (2013) framhever at sorg må forstås ut fra Paul Goodmans «traume-teori». Goodman beskriver at i situasjoner med frustrasjon, sult og sykdom så blir kontaktgrensen uutholdelig stram fordi kroppens behov ikke kan dekkes av omgivelsene.

– Da arbeider kroppen for å minske spenningen gjennom hallusinasjon og drøm, livlig fantasi, besettende tanker, grubling og uro. Hensikten, sier Goodman, er å utsette problemene så kroppen får hvile og tilbaketrekning. 

Kristine: – Her kan jeg nevne et klienteksempel jeg har kalt «Kristian». Han mistet sin ektemann til sykdom for tre år siden og forteller om det som har blitt et fast morgenritual for han siden. Før han lukker opp øynene om morgenen strekker han hånda over mot den andre siden av senga, og stryker over den andre puta. Og hver morgen, når han lukker opp øynene, oppdager han at ektemannen ikke lenger ligger ved siden av ham. Han blir lei seg, gråter og kjenner at han ikke orker å gjennomleve denne dagen. Han forteller at det samme skjer hver morgen.

– Jeg tenker på Kristians morgenritual som en slags daglig utsettelse av å ta inn over seg at ektemannen er død. Frem til han lukker opp øynene kan han leve i en virkelighet der ektemannen fremdeles finns der sammen med han. Jeg ser på denne type kontakt med avdøde som en åpen portal inn til å utforske hvordan relasjonen til avdøde ikke lenger er som den var.

Henning: – Jeg har også hørt sørgende fortelle om mange merkelige opplevelser som kan gis en psykologisk forklaring med det Goodman skriver om. Det er veldig vanlig å høre den avdødes stemme, å oppleve at man plutselig ser den avdøde på gaten, og så var det kanskje en fremmed når man så nærmere etter. Mange opplever at den døde henvender seg til dem i drømme eller at de drømmer at den døde er levende.

– Skal vi tro Goodman så bidrar alt dette til å gi dem utsettelsen de trenger til å ha krefter til å bearbeide sorgen.

Kristine: – Så igjen er Goodman opptatt av indre psykologiske prosesser i stedet for å se det i et feltteoretisk perspektiv?

Henning: – Ja, Goodman skriver først at en uforstyrret kontaktsyklus fører til at likevekt er gjenopprettet og at organismen er som i søvne. Det er en henvisning til Perls forståelse av organismen som en mekanisme som søker likevekt gjennom å få dekket behov.

– Wollants skriver om dette: 

This is the part in the theory of Gestalt therapy in which Goodman (PHG, 1951/1994) got stuck in the dualistic, individualistic and intrapsychic language that is not compatible with the phenomenological, field-theoretical and relational view he describes in the first chapter of PHG. In fact, through this language he unwittingly reinstated the traditional separation between person and world.  (Wollants, 2007, s. 98-99)

Goodmans nevrose-teori

Kristine: – Mener du at vi bør forkaste denne delen av PHG?

Henning: – Vi kan ikke forkaste den. For «traume-teorien» er utgangspunktet for teorien om nevroser. Når denne situasjonen av fare eller frustrasjon bare vedvarer, kan det som var en kreativ tilpasning i en akutt situasjon, setter seg i kroppen som en muskelspenning (og mangel på varhet) som man ikke er bevisst. Dette kaller PHG en «nevrose»: 

To sum up, we have here the typical picture of neurosis: under-aware proprioception and finally perception, and hypertonus of deliberateness and muscularity. (PHG s. 264-265). 

Dette kan vi kalle Goodmans «nevrose-teori», og nevrose-teorien er igjen det vi baserer vår forståelse av fikserte tilpasninger på.

– Kort fortalt, når vi ikke klarer å møte situasjonens krav, fordi det ikke er nok støtte i situasjonen til å finne en kreativ tilpasning, så henfaller vi til fikserte handlemåter der vi handler uten full varhet for situasjonens krav. Slike fikserte handlemåter blir til ubevisste mønstre og varige muskelspenninger, og de gir ikke den veksten man får ved å finne kreative tilpasninger til situasjonens krav. Dette er essensielle deler at teorien om gestaltterapi.

– Men, som du ser av min gjengivelse, så kan vi tolke teorien til å handle om situasjonens krav, og mulighetene de gir for vekst, framfor å tolke teorien som kun å handle om å få dekket egne behov for å komme i likevekt igjen. 

Sorg og kjærlighet

Kristine: – Jeg opplever at vi har snakket om hvordan den individuelle og den situasjonelle sorgen er gjensidig og dynamisk forbundet sett fra et feltteoretisk perspektiv, og at feltteorien er et godt grunnlag for å favne den kompleksiteten sørgende står i. Det har vært nyttig for meg å bli bedre kjent med. 

– Du har invitert oss til å se sorgen i lys av Wollants og PHG. Hva har du blitt klar over i forhold til det? 

Henning: – Jeg har lenge holdt foredrag om hvordan vi kan skifte fra et medisinsk blikk på sorgen som et «traume» som skal heles til et sosialt blikk på sorgen som en «integreringsprosess» i et nytt liv. Jeg var ikke klar over at gestaltterapi, når den er felt-orientert, har integrert dette sosiale blikket.

– Jeg tenker nå mer radikalt om dette sosiale perspektivet. Det er ikke noe som kommer i tillegg til et medisinsk perspektiv. Det medisinske perspektivet, som ser sorgreaksjoner isolert fra samfunnet de oppstår i, er rett og slett mangelfullt.

Kristine: – Jeg vil gjerne takke deg for samtalen vår, og gi det siste ordet til musiker og poet Nick Cave. Da vi avtalte å gjøre denne samtalen om sorg viste det seg at vi begge var vilt begeistret for han.

– Akkurat som Paul Goodman har Nick Cave også mistet barn, nemlig sine to sønner Arthur og Jethro. Platene ”Ghosteen” og ”Wild God” er inspirert av disse tapene og har vært vårt felles lydspor gjennom samtalen vår. Vi har delt kloke, presise og gjenkjennelige beskrivelser av sorg fra bloggen hans, Red Hand Files, og boken Faith, Hope and Carnage med hverandre underveis.

– Cave minner oss på at sorg jo dypest sett er en konsekvens av å ha elsket. En uunngåelig del av å være menneske blant mennesker. Og kanskje kan vi også sende en varm hilsen til den sørgende Paul Goodman med dette.

We each have our reserves of sorrow that rise to the surface, provoked by one little thing or another, to remind us we are human and that we love and that we are part of the great human story that flows along the ancient waterways of our collective and historical griefs. This breaking down is not something from which we need to be saved or cured, but rather it is the toss and tumble of life, and the occasional losing of oneself to the sadness of things is an honoring of life itself. 

(The Red Hand Files # 228)

 

Referanser:

Cave, N. (2023) Faith, Hope and Carnage, Cannongate Books, London.

Cave, N. The Red Hand Files, https://www.theredhandfiles.com/

Herrestad, H. (2020) I tiden: Om nevroser, Gestaltterapeuten, https://gestaltterapeuten.no/2020/06/i-tiden-om-nevroser/

Herrestad, H. (2024) Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi del 1, Gestaltterapeuten, https://gestaltterapeuten.no/2024/08/laura-perls-kroppsorienterte-gestaltterapi-del-1/

Herrestad, H. (2024) På hvilken måte er gestaltterapi kroppsorientert? Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi – del 2, Gestaltterapeuten, 

https://gestaltterapeuten.no/2024/09/pa-hvilken-mate-er-gestaltterapi-kroppsorientert-laura-perls-kroppsorienterte-gestaltterapi-del-2/

Masquelier, G. (2002) Gestalt Therapy: Living Creatively Today, Eget forlag, Beauvais, Frankrike.

Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1996) Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality, London (første utgave 1951, Julian Press, New York)

Vásques Bandin, Carmen (2013) Loss and Grief. Sometimes, just one person missing makes the whole world seem depopulated, in Francesetti, G., Gecele, M., Roubal, J. (2013) Gestalt Therapy in Clinical Practice – From Psychopathology to the Aesthetics of Contact, FrancoAngeli – Gestalt Therapy Book Series, Milano, Italia.

Wollants, G. (2008), Gestalt Therapy: Therapy of the Situation, Faculteit voor mens en samenleving.

Kan vi fremføre den ønskede verden? En innføring i Judith Butlers tanker om kjønnsroller og relasjonell sårbarhet.

Skrevet av Redaksjonen

Den amerikanske filosofen Judith Butler har inspirert skeive og andre over hele verden til å frigjøre seg fra normative kjønnsroller og politisk dominans.

Gestaltterapeuten ba meg om å se nærmere på hva Judith Butler står for og hvilken mening disse idéene gir for gestaltterapeuter som er opptatt av kjønn og identitet. I denne artikkelen vil jeg presentere noen av hovedtemaene til Butler, med særlig vekt på hvordan denne tenkinga kan støtte endringsprosesser.

Et bokessay av LeoLinda Haugland 

Et kjent landskap 

Gestaltterapeuter kan få mye ut av å lese Butler. Mye av det er gjenkjennelig for oss:

Butler legger vekt på hvordan vi blir til i møtet med andre og hvordan vi er avhengige av å tilpasse oss omgivelsene rundt oss. Det er en grunnleggende erkjennelse for hen at: «Vi lever i kraft av en relasjonell vev, som vi ikke kan skade uten å samtidig gjøre skade på oss selv» (s.19). 

Mye av Butlers tenking kretser rundt hvordan vi kan gå fram for å gjøre vår avhengighet av relasjoner, språk, normer og fysiske omgivelser mer synlig. Bak dette ligger tanken om at tydeliggjøring av sårbarhet gjør det mulig å ta ansvar for hvordan vi fører det videre. Her legger hen seg tett opp til feltteorien og vår teori om selv.  

Butler støtter også arbeidet med å uttrykke sanselighet og kroppslige fornemmelser. Hen legger særlig vekt på hvordan åpenhet om sårbarhet skaper rom for endring. Hen viser at når vi våger å gi uttrykk for dette, utfordrer vi de sosiale og språklige normene i samfunnet. Samtidig støtter vi prosesser for å ta ansvar og kunne stå sammen for politiske endringer. Kroppslig forankret dialog fremstår dermed som en verdi i frigjøringsprosessene som Butler diskuterer.  

Akkurat som gestaltterapeuter er Butler opptatt av å undersøke realitetene bak forenklede motsetninger (f.eks. kvinne og mann) som vi lett kan komme til å støtte oss til – dersom vi ikke undersøker dem gjennom kroppslig erfaring. Her støtter hens teorier f.eks. Joseph Zinkers arbeid med polariteter. 

Butler på norsk  

Butler, Judith. (2022). Kjønn, performativitet og sårbarhet. Cappelen Damm Akademisk. Oversatt av Lars Holm-Hansen og med forord av Stine H.B. Svensen.

Butler har skrevet flere bøker. Ingen av bøkene hennes er oversatt til norsk, men Cappelen har gitt ut tre tekster hentet fra forskjellige bøker. Disse tre tekstene er samlet i Kjønn, performativitet og sårbarhet, som presenterer Butlers tenkning rundt spørsmålene om kjønn, sårbarhet og samfunnsmessig endring. Jeg vil i denne innføringen holde meg til disse tre tekstene.

Er kjønnsrollene våre naturlige? 

Den første teksten heter «Kroppslige inskripsjoner, performative subversjoner» og er hentet fra Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity  («Kjønnsproblemer, Feminisme og Undergravelse av Identitet») fra 1990.  Denne boken inneholder teorien hen er mest kjent for. 

Her tar Butler utgangspunkt i hvordan kjønnsnormer stadig brytes. Fra sin ungdomstid hvor hen frekventerte homobarer og fikk øye opp for biseksuelle, homoseksuelle og lesbiske fenomener, observerte Butler at kjønnsbrudd florerte innenfor de fleste kontekster, også typiske heteroseksuelle. Hen skjønte at sosialt kjønn og seksuell tiltrekning ikke er en nødvendig konsekvens av biologisk kjønn. 

«Hvordan blir kjønnsidentiteten til?» er Butlers hovedspørsmål i dette essayet. Butler viser at dimensjonene sosialt kjønn, seksuell tiltrekning og biologisk kjønn ikke reflekterer hverandre i en fast heteroseksuell matrise (at menn er tiltrukket av kvinner, og kvinner er tiltrukket av menn) slik normene forteller oss er naturlig.  

Å tenke kjønnsroller som spill

I stedet konkluderer Butler med at vi spiller eller fremfører kjønn som i en forestilling (performativt) ved å handle i tråd med forestillinger om hvordan kvinner og menn skal oppføre seg. Fornemmelsen av egen kjønnsidentitet oppstår ved å kopiere andres praksiser, igjen og igjen, uten at det finnes en original. Forestillingene blir til normer som setter standarden for hvordan kjønn gjøres i forskjellige kontekster. 

Kjønnsidentiteten er derfor ingen naturgitt følelse som kommer innenfra, selv om det virker sånn (s. 31-44).  I stedet viser Butler hvordan kjønnsroller og normer forstyrrer og derfor undergraver vår mulighet til å finne en egen identitet (s. 51).

Konstruksjonen av stabile identiteter 

Butler forklarer kjønnsroller med at vi spiller dem fordi vi ønsker en stabil identitet. Denne stabile identiteten støttes av språklige motsetninger (mann og kvinne), som vi tyr til i situasjoner der vi forhandler om å høre til. Ordparet påvirker måten vi tenker på, siden begrepene blir sett som binære motsetninger, og dermed som gjensidig utelukkende. Andre eksempler på språklige motsetninger er fysisk og psykisk kropp, natur og kultur, biologisk og sosialt. 

Skillelinjer og avgrensning i grupper skaper minoriteter. Butler har opplevd dette som jødisk og lesbisk. Hen beskriver at minoritetene ofte lurer på hva som skal til for å tilhøre gruppen. Er jeg jødisk nok? Er jeg lesbisk nok? Butler bruker denne erfaringen i måten hen undersøker grensen mellom kjønnene menn og kvinner, og mellom seksuell tiltrekning: hetero, homo eller bi. For Butler er ikke disse grensene nødvendige. Om en grense ikke kan trekkes presist, hvorfor trekke den i det hele tatt?  

Disse grensene skaper problemer. Særlig gjelder dette kjønn. Butler beskriver hvordan vi mennesker ønsker oss en helhetlig identitet med stabil kjerne. Derfor gjør vi handlinger, gester og iscenesettelse som konstruerer en slik identitet. Denne iscenesettingen av kjønn, der vi passer på om vi gjør det «rett», er som en grensekontroll. Den påvirker oss og fører gradvis til at det ytre spillet blir automatisert og at vi begynner å tro at det kommer «innenfra», fra en indre organiserende kjerne, som skulle være årsak til kjønnet (s. 43-49). 

Kjønn kommer ikke innenfra

Judith Butler anbefaler at kjønn ikke bør sees på som noe vi har eller er født med. Vi bør heller se på det som en identitet blir konstruert over tid, etablert gjennom stiliserte gjentagelser av handlinger i det ytre rom under påvirkning av normer påført oss av omgivelsene:

Kjønnet er dermed en konstruksjon som skjuler sin egen framvekst. Den stilltiende kollektive enigheten om å utøve, produsere og opprettholde klart avgrensede og motsatte kjønn som kulturelle fiksjoner blir utydeliggjort av produksjonens troverdighet og av den straffen som følger hvis man nekter å tro på dem. Konstruksjonen ‘tvinger’ oss til å tro at det er nødvending og naturlig (s. 49).

Moralsk ansvar

Gender Trouble fikk mye oppmerksomhet, men ble også møtt med kritikk. Mange av de senere verkene Butler har gitt ut, er undersøkelser som tar utgangspunkt i kritikken av kjønnteorien hen presenterte der – for å utvikle den videre. I 2005 utga Butler verket Giving an Account of Oneself («Å gjøre rede for seg selv»). Der tar hen utgangspunkt i menneskets mangel på stabil kjerne, som Gender Trouble avsluttet med, og vurderer om dette har konsekvenser for hvordan vi tenker rundt moral: Hvis menneskets identitet bare er en fabrikkert illusjon av en fast indre enhet, ved hjelp av gester og handlinger på overflaten, er det da mulig for oss å ha moralsk ansvar for det vi gjør? 

Avhengigheten av andre og språket

I spørsmålet om vi kan ha moralsk ansvar, så svarer Butler at denne mangelen av indre enhet i mennesket, gjør at vi må forstå hvordan relasjoner har formet oss. Moralsk ansvarlige blir vi dermed når vi anerkjenner dette og handler ut fra denne forståelsen. 

Butler legger vekt på hvordan språket her spiller en avgjørende rolle. Språket jeg må bruke for å kunne gjøre meg forståelig og anerkjent, er også styrt av normer. Å få språket til å gjenspeile egne (kroppslige) erfaringer, er en umulig oppgave. Så min unike erfaring bytter jeg bort for å bli forstått, forklarer Butler.  «Å være en kropp gjør at jeg ikke har et fullkomment minne om mitt liv», skriver hen (s. 98-101). 

Vi er avhengige av andre og dermed også avhengig av å tilpasse oss sosiale forventninger, normer og et språk som gjør oss forståelig for andre. Å kreve at vi skal gjøre rede for oss selv, som om vi ikke var et resultat av dette, er urimelig:  

Min redegjørelse for meg selv er ufullstendig, hjemsøkt av det jeg ikke kan utforme noen endelig historie om. Jeg kan ikke forklare nøyaktig hvorfor jeg har utviklet meg på denne måten, og mine forsøk på en narrativ rekonstruksjon er alltid gjenstand for revisjon. Det er noe i meg og for meg som jeg ikke kan redegjøre for. Men betyr det at jeg ikke kan stå ansvarlig for hvem jeg er og hva jeg gjør i moralsk forstand?

Gjør denne bekreftelsen av en delvis gjennomsiktighet det mulig å anerkjenne en relasjonalitet som i større grad enn jeg hittil har vært klar over, binder meg dypere til språket og til deg? Og er denne relasjonaliteten som betinger og binder dette ‘selvet’ ikke nettopp en uunnværlig kilde til etikken? (s. 103).

Politisk endring

I «Å gjøre rede for seg selv» viser Butler at vi mennesker er overgitt til relasjonene. Mulighetene for å tenke selv, påvirke omgivelsene/normene og være etiske ligger i å anerkjenne denne avhengigheten. I den neste boken Notes Toward a Performative Theory of Assembly (2015), gir Butler oss noen ideer for hvordan vi kan forholde oss til relasjonaliteten. Artikkelen som er oversatt til norsk heter «Kroppslig sårbarhet, koalisjoner og gatepolitikk» og er en fortsettelse av Butlers undersøkelse av ideene fra Gender Trouble om mulighetene til å påvirke våre livsbetingelser. 

Butler er denne gangen opptatt av hvordan vi kan mobilisere kroppen politisk for å skape endringer og beskytte omgivelsene som vi er avhengig av. Butler er opptatt av å finne et nytt språk som sikrer at kroppene skal trives i sine omgivelser. Med omgivelser mener hen næring, husly, mobilitet og relasjoner, teknologi og infrastruktur, i tillegg til de komplekse dimensjonene som rettferdighet, likhet og demokrati (s. 107-112). 

Å tenke ut fra sårbarhet

Butler ønsker å tenke menneskelighet på en ny måte. Et av grepene er å tenke ut fra sårbarhet i stedet for idealer.  Butler skriver at å formulere mål og hensikt for menneskelig praksis er vanskelig, nå som vi vet at idealer (for eksempel kjønnsidealer) reduserer vår menneskelighet. Da fjerner vi fra synsfeltet livsformer som ikke passer normene (s. 119). Løsningen for Butler ligger i en ny forståelse av sårbarhet. Sårbarheten bør ikke fornektes. Sårbarhet trekker oss inn til det som er utenfor – det er en konstituerende sentral dimensjon som kan kalles vår legemliggjøring. Butler legger her vekt på at det er sårbarhet, kroppen og sansene som gjør oss åpne for andre, og ut over oss selv – både for å bli påvirket og for vår forståelse.

Kroppen er eksponert for historien, prekaritet og makten, men også det som er spontant og heldig, som lidenskap og kjærlighet, eller et plutselig vennskap, eller et plutselig uventet tap (s. 136).

Selv om vi i hverdagsspråket sier at vi bare er midlertidig sårbare (når vi har mistet jobben eller noen nære) så stemmer ikke dette. Sårbarhet er ikke tidsavgrenset. Betingelsene for sårbarhet er ikke foranderlige. Vi er avhengige av det sosiale, økonomiske, politiske og at omgivelsene våre er bærekraftige, selv om vi subjektivt opplever at vi ikke er like sårbare hele tiden (s. 113-135). 

Kjønning av sårbarhet

Butler viser hvordan sårbarhet er blitt kjønnet. Kvinner defineres som sårbare, mens den maskuline posisjonen er bygd opp ved å fornekte sin egen konstitutive sårbarhet. Hen beskriver flere eksempler på denne fornektelsen: Militæret avviser at de kan bli sårbare for den typen ødeleggelser som de selv forårsaker. Tilhengere av nyliberal økonomi fortrenger at de selv kan miste sine privilegier (jobb, bolig, helsetjenester) og rettigheter og måtte leve i angst for hvordan de vil få jobb. Kolonistyre, slaveholdere og bedriftsledere med tvangskontrakter fornekter på samme vis at de er uløselige avhengige av sine arbeidere. 

Ved å fornekte, projisere og forskyve, forsterker disse politiske diskursene det den fornekter.

På den andre side hevder Butler at kvinnene fremdeles trenger patriarkatets og statens beskyttelse. Kvinner lider uforholdsmessig under fattigdom, vold og fordommer. Derfor er den feministiske tradisjonen viktig å ta videre. 

Butler trekker her tråder tilbake til Gender Trouble og viser hvordan idealet om det stabile selvet ligger bak denne distribueringen av kjønnede mønstre og reproduksjon av kjønnsidealene, igjen og igjen (s. 125-133). 

Å mobilisere sårbarhet i fellesskap

Alternativet til denne benektelsen av sårbarhet er for Butler å tenke sårbarhet og handlingsevne sammen. Den som står alene, er ekstra sårbar. Derfor må vi mobilisere sårbarhet i felleskap. Ved å samle seg i sosiale bevegelser og gå ut i gaten og handle sammen, krever vi støtte og betingelser for et levelig liv. Slik fremfører vi den verden vi ønsker å se – og avviser den som ødelegger oss.   

Butler advarer mot krefter som forsøker å undertrykke demokratiske prosesser og bevegelser, lokalt og globalt. Hen beskriver viktigheten av forsamlingsfrihet og hvordan overvåkningssystemer kan begrense den. 

Hen avslutter med å fremheve at den gjensidige avhengigheten ikke har grenser. Det finnes mennesker som ‘noen vil bli kvitt’, og det finnes fattige, syke, gamle, kriminelle og bostedsløse som ’ikke kan sørges over’. Det finnes folk du kanskje misliker og som kanskje kan komme til å drepe deg. Ved å gå sammen med dem, viser du solidaritet med andre og eksponerer deg for mennesker og inntrykk som du ikke kan påvirke. Da er du med å lage et språk som presser grensene for det sosialt akseptable (s. 124-139).

Butlers budskap

De tre tekstene til Judith Butler handler om identitet, avhengighet og betydningen av sårbarhet. De formidler til sammen det som for meg framstår som et tydelig budskap:
 
I den første teksten viser Butler hvordan kjønnsrollene undergraver identitetsarbeidet vårt. Vi spiller roller ved å kopiere idealer og fabrikkerer en illusjon på utsiden med fakter og klær. Vi gjør dette fordi vi ønsker å ha en stabil kjønnsidentitet, som vi oppfatter at kommer innenfra. Men på innsiden er denne tilblivelsen skjult og tilslørt og kan ikke verifiseres. Språket lurer oss til å tro at kjønn er binært, motstående. Idealene gjør at vi grupperer oss og bruker energi på hvem som er innenfor og utenfor. 

I den andre teksten viser hen at jo mer vi kan forstå oss selv, jo mer kan vi gjøre motstand mot det sosiale presset og slippe å bare tilpasse oss. Men kunnskap om oss selv er vanskelig, fordi vi er avhengige av andre. På grunn av relasjonene så kjenner vi ikke fullt ut vår egen tilblivelse. I tillegg er følelsene i kroppen og våre egne erfaringer avhengige av fellesspråket, som er styrt av andres normer. Butler peker på at vi står bedre rustet ved å anerkjenne denne relasjonelle og språklige avhengigheten og at dette kan utgjøre grunnlaget for å være moralsk ansvarlig. 

Det tredje essayet viser hen hvordan vi kan bruke sansene og kroppen for å finne ut hva et liv kan være og unngå å bli fanget av kategoriene og (kjønns)idealene. Idealene reduserer vårt mangfold og menneskelighet, og rollenes kobling til sårbarhet (maskuline avviser, mens den feminine forsterker) gjør oss mer utsatt. Det er sårbarheten, kroppen og sansene som strekker oss ut over oss selv, og frem til andre. Hen advarer mot krefter som avviser sårbarhet, demokratiet og ytringsfrihet. For å påvirke omgivelsene bør vi eksponere oss for det vi er redd for, mobilisere i grupper på gaten, og vise frem den verden vi ønsker.

Mine egne erfaringer  

Jeg vil til slutt bruke litt tid på å vise relevansen Judith Butlers tekster har for meg personlig. 

Ved å lese disse tre essayene er jeg blitt mer bevisst på hvordan motstand mot normene må gjøres med kroppsbasert kunnskap. Etter mange år i gestaltterapi og NGI-utdanningen har jeg oppnådd å få kontakt innover i kroppen og kan begynne å gjøre rede for meg selv.

Som barn var jeg Hjortefot, Tarzan og Prins Valiant. Deretter tilpasset jeg meg jenterollen, selv om ingen av kjønnsrollene passer meg. Rollespillet og hensynet til familiesystemet førte til at jeg reduserte mine kroppslige fornemmelser (Joyce og Sills kaller det desensitivisering).

Mitt nye navn, LeoLinda, er både et manns- og kvinnenavn for å bryte den binære kjønnsnormen. Jeg identifiserer meg som ikke-binær, hverken kvinne eller mann. Sammenstillingen er gjort for å unngå polaritetene. Navnskifte-prosessen opplevde jeg skamfullt, men den muliggjorde tilbakekobling til kroppen. 

At vi spiller kjønn, skjønte jeg tidlig. Jeg bodde i engelsktalende land fra jeg var 17-24 år. Når jeg senere snakket engelsk, skvatt jeg av min lyse stemme og feminine sjarmerende måten å snakke på. Det var en kontrast til hvordan jeg nå snakker norsk, når jeg slipper å ta hensyn til de heterofile normkravene. 

Jeg har to andre sterke kjønnserfaringer som finner støtte i Butlers tekster: Drag og Pride. Når jeg ser drag-forestillinger, så blir jeg lettet og glad i lang tid. Drag avslører kjønnsrollene, og vi kjenner oss igjen og ler. I Pride-paradene erfarer jeg årlig, igjen og igjen, hvordan jeg blir vaksinert mot skam. Jeg har derfor erfart at Butler har rett i at det gjelder å bruke sansene og kroppen og eksponere meg for normbruddene jeg er redd for. Det gjelder for meg å komme ut, mobilisere sammen med andre og gå i gaten og fremføre den ønskede verden.

Takk til redaktøren, Per Terje Naalsund, og Gestaltterapeuten for at jeg fikk oppdraget med å skrive dette.

PS – Helt til slutt vil jeg rette oppmerksomhet på at Butler er jøde, men uønsket i Israel på grunn av sine tekster om hvordan språket og medias fremstilling av konflikten legitimerer forskjellsbehandling. Menneskeliv får ulik verdi, avhengig av hvem det handler om og hvor de bor.

På hvilken måte er gestaltterapi kroppsorientert? Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi – del 2

Skrevet av Redaksjonen

Artikkelen om Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi har fått en del 2 fordi jeg ved avslutningen av del 1 kjente på et stort ubehag. Jeg hadde gjengitt mye om hva Laura sa og gjorde, men jeg følte ikke at jeg hadde forstått det. Hun grep fatt i hva hun så klienten gjøre med kroppen, og hun hadde et blikk for muskelspenninger, holdning, pust osv. Men hva var det hun tenkte om det som gestaltterapeut? Det synes jeg ikke hun forklarte noe sted. Men hun uttalte jo at hun bidro med sin forståelse av dette i diskusjonene med Fritz og Paul Goodman mens de skrev Gestalt Therapy. Excitement and Growth in the Human Personality (Perls, Hefferline, Goodman, 1996 – heretter kalt PHG). Plutselig slo det meg at kanskje PHG kunne være en kilde til å forstå hva Laura tenkte om det hun så.

Av: Henning Herrestad

Hvordan spenninger setter seg i kroppen

Da jeg begynte å lete etter hva PHG sier om muskelspenninger, holdning og pust, fant jeg et underkapittel av del 1 kapittel «VI – Retroflection» med tittelen «Experiment 13 – Mobilizing the Muscles». Tilsynelatende er det bare ett av eksperimentene Rahlf F. Hefferline gjennomførte med sine studenter for å få dem til å forstå retrofleksjon. Men faktisk er dette innføringen PHG gir i psykosomatikk – hvordan reaksjoner på fare setter seg i kroppen som muskelspenninger. Her i min oversettelse:

Når din tilnærming til objekter eller personer i omgivelsene blir forhindret eller evaluert som for farlig til å fortsette, så snur du aggresjonen innover mot deg selv. Dette gjør du gjennom en bevegelse av musklene som bevarer formen av bevegelsen eller modifiserer formen for å passe til substitusjonsobjekter. Hvis du med fingerneglene klorer din egen hud, er dette presis hva du, uten retrofleksjon, ville gjort mot en annen. Hvis du derimot kontrollerer din impuls til å slå noen med knyttneven gjennom å spenne musklene som holder armen igjen og slik gjør armen og skulderen ubevegelig, så består ikke retrofleksjonen i å slå deg selv. Den er i stedet en statisk motsatt handling. Den er å gjøre en ting og også det motsatte samtidig slik at summen av kreftene er null. Så lenge konflikten varer, kan armen ikke brukes til andre formål, energien kastes bort, og tilstanden er det man i militæret kaller en stabil frontlinje. Her går frontlinjen inne i personligheten. … 

Dette blir en nevrose når du en gang for alle har sensurert en del av deg selv; har kvalt og stilnet den, så den ikke lenger hever stemmen i din bevisste (aware) personlighet. Men uansett hvor sammentrykt, kvalt eller trykket ned denne avviste delen er, så utøver den fremdeles sitt press. Kampen fortsetter. Du har bare skjøvet den ut av din varhet. Slik sensurering ender, enten man gjenkjenner den eller ikke, alltid i en mer eller mindre alvorlig psykosomatisk dysfunksjon: en svekket orienteringsevne eller evne til å gripe, smerter, svakhet eller til og med ødeleggelse av vev i kroppen. […]

Andre klienter kan ha hyppige hodepiner, som er hva Freud ville kalt «konvertert» gråting. Her er mysteriet med hvordan «konverteringen» skjer løst når man gjenkjenner at hodepiner, som de fleste andre psykosomatiske symptomer, er retroflektert muskelaktivitet. De skapes av muskler som spennes for å holde igjen en økende impuls.  (S. 161-162.)

Men hvorfor handler dette om retrofleksjon? Helt til slutt i PHG skriver Paul Goodman om hvordan kontaktformene kan knyttes til ulike stadier av kontaktsyklusen. Når all energi er mobilisert, rett før fullkontakt, og det er for farlig å fullføre kontakten, så vendes all energien mot en selv i retrofleksjon, skriver han (s. 455). Sagt på en annen måte, må det mye muskelkraft til for å binde all energien som er mobilisert rett før fullkontakt. Retrofleksjon er bokstavelig talt «å vende bevegelsen tilbake mot seg selv». Det er derfor ikke tilfeldig at det er nettopp i kapittelet om retrofleksjon i del 1 av PHG at dette delkapittelet om «Mobilizing the Muscles» dukker opp.

Hvordan man arbeider gestaltterapeutisk med kroppslige spenninger

I PHG er terapiprosessen beskrevet på en måte som i sin essens presenterer alt det Arnold Beisser (1970) senere kalte «The Paradox of Change»:

Det neste skrittet i å løse problemet med kroniske muskelspenninger – og alle andre psykosomatiske symptomer – er å utvikle adekvat kontakt med symptomet og akseptere det som ditt eget/deg selv. … Den eneste måten dette kan skje på er indirekte: Først må du bli levende oppmerksom på symptomet, og akseptere begge sidene av konflikten som deg – det innebærer å identifisere deg med deler av din personlighet som du har dis-identifisert deg fra. Så må du oppdage hvordan begge sider av konflikten kan uttrykkes og tilfredsstilles, eventuelt i en endret form.  […]  Reintegrering av avviste deler innebærer alltid konflikt, nedbryting og lidelse. […] Hvis man ikke lar symptomet få oppmerksomhet og gjøre sitt arbeid, hva det nå enn er, kan ingenting endres. Gitt at det får oppmerksomhet og får interagere med resten av din atferd, vil det garantert utvikle og forandre seg. (S. 166-167.)

Om vi anvender PHGs eksempel med å ha en impuls til å slå en annen og en «retrofleksjon» (en tilbakeholding) av denne impulsen i form av spente muskler som holder igjen slaget, så er det en indre konflikt mellom to deler av deg – en som vil slå og en som vil holde igjen slaget. Begge sider kan være skjøvet ut av varhet, og man kjenner bare smerten av stive, spente muskler. Her sies det at ved å bli var begge impulsene og vedkjenne dem som dine, kan det skje en utvikling og forandring. Men utviklingen skjer ikke smertefritt. For eksempel vekker oppmerksomheten om hvordan musklene holder igjen et slag en angst for hva som vil skje om man tillater seg å slå. Denne angsten var jo det som gjorde at man holdt igjen slaget i første omgang. Her har ikke PHG noen enkel teori om at man må slippe aggresjonen løs, slik noen har hevdet. De skriver: 

Når man er blitt var den primitive aggresjonen, som man brydd fantaserer om å utøve, så differensieres aggresjonen til «andre mye mer adekvate måter å håndtere situasjonen på.» Det var fortrengningen selv som holdt aggresjonen primitiv og dermed umulig å slippe ut. (S. 173, utheving i originalen.)

Mange psykosomatiske tilstander er langt mer sammensatte enn i eksempelet med å holde igjen impulsen til å slå. Om dette sier PHG:

Men etter en tid vil du finne at du ikke kan komme videre uten å gi oppmerksomhet til de funksjonelle relasjonene mellom de større delene av kroppen. Den opplevde kontakten mellom en del og en annen del må reetableres før reintegrasjon kan oppnås. … Dette er ikke noe mysterium. Siden systemet fungerer som et hele, så tilpasser andre deler seg til de som er forstyrret slik at de kompenserer for å bevare en fungerende, om enn mindre virksom, helhet. (s. 179-180)

Hvem stod bak disse avsnittene i PHG?

Fritz hadde arbeidet et halvt år på et sykehus for leddsykdommer i New York høsten 1923, og tatt med hjem apparater for elektrisk stimulering (Bocian 2010, s. 147). Laura forteller i det lange intervjuet med Daniel Rosenblatt i 1972 at Fritz var utdannet nevrolog, og behandlet lokale muskelspenninger med massasje og varmebehandling. Rosenblatt spør Laura om Fritz hadde fokus på kroppen i sitt terapiarbeid i Berlin på begynnelsen av 1930-tallet, og hun svarer (i min oversettelse og utheving): 

Ja, men han var fokusert på manipulasjon, mens jeg kom fra moderne dans og var fokusert på bevegelse. Og jeg hadde startet med det veldig tidlig, fra jeg var åtte år, og virkelig seriøst fra jeg var fjorten, femten. Så uten noe avbrekk hadde jeg utviklet «body awareness», og undervisning om dette, og jeg brukte det i terapi lenge før Bioenergetics ble utviklet her. 

I Berlin, da vi var gift, og spesielt etter at vi fikk barn, gikk jeg til noen eurytmigreier igjen med Gindler. Og Gindler er faktisk den skolen Charlotte Selver og hele sensitivitetstreningen utviklet seg fra. Men jeg utviklet de den gang på egen hånd i tilknytning til det jeg hadde lært fra før, som var mere Loheland’s system som var basert mest på yoga og østlige øvelser. Jeg startet derfra og utviklet det videre. (Amendt-Lyon, 2016, s. 148, mine uthevinger.)

Litt senere spør Rosenblatt Laura om Fritz var tiltrukket av Wilhelm Reich. Laura svarer:

Å ja. Jeg mener han var tiltrukket av teoriene. Reich var jo en disippel av Ferenczi, og Ferenczi hadde alt startet med det muskulære som setet for motstand, særlig anale sammentrekninger. Og Reich utviklet dette videre til teorien om muskelpanseret. Og det knyttet seg jo til hele min kroppsorientering, men jeg visste alt dette fra før. (S. 153.)

Laura forteller videre om hvordan hun prøvde å gjøre Fritz interessert i alt dette hun visste, blant annet da hun fant en Loheland-danselærer i Sør-Afrika. Men Fritz ville ikke delta i slike «damegreier». Først når han møtte Charlotte Selver i New York i 1946/47 og to timer med henne, ble han interessert. Da klaget han til Laura og sa: «Du lærte meg aldri noen ting», hvorpå hun sier at hun svarte: «Husk, du ville aldri lære noen ting.» Som jeg var inne på i Del 1, så ble PHG til gjennom intense diskusjoner mellom Fritz, Laura og Paul Goodman. De må ha blitt enige om at gestaltterapi ikke handlet om manipulasjon av musklene, men om økt varhet, for dette var tydeligvis også målet for øvelsene Ralph Hefferline instruerte sine studenter til å utføre og å rapportere om. 

Likheter mellom PHG og Wilhelm Reichs karakteranalyse

Det er verdt å gå litt inn i hvordan avsnittene fra PHG vitner om en inspirasjon fra Wilhelm Reichs karakteranalyse samtidig som de forstår «muskelpanseret» på en helt ny måte.

Klassisk psykoanalyse, slik vi kjenner den fra Sigmund Freud, la vekt på terapeutens tolkning av klienten. Klienten lå på en divan og snakket om alt som dukket opp i klientens frie assosiasjoner, og terapeuten prøvde å tolke hva som da ble avslørt av klientens underbevisste indre konflikter. Tanken var at klienten skulle få en erkjennelse av hvordan disse indre konfliktene skapte problemer i klientens liv. I praksis viste det seg ofte at klientene ikke ble noe bedre i stand til å takle sine problemer av å få en slik årsaksforklaring. Freuds forklaring var at klientene viste «motstand» mot å endre seg. 

Wilhelm Reichs erkjennelse var at denne «motstanden» satt i kroppen i form av holdt pust og muskelspenninger (Jfr. det Laura sier om at Ferenczi mente motstanden viste seg i anale sammentrekninger). I Norge fikk Reichs teorier stor betydning for den særnorske utviklingen av «Psykomotorisk fysioterapi» (Friis Nilsen 2022). I en lærebok for studiet, skriver Kirsten Monsen:  

Reich var opptatt av hvordan man spenner eller avspenner muskler for å gjøre seg ufølsom. Stor grad av stivhet, det Reich kalte «muskelpanseret», eller muskelslapphet, er noe en person aktivt gjør for å undertrykke opplevelser eller hemme naturlige uttrykk (s. 32). 

Reich, skriver Monsen, betraktet kroppslige forhold som tretthet, stivhet og smerter som kroppslige utslag av en nevrose. 

Akkurat dette står det også i PHG:

For å oppsummere så har vi her det typiske bildet av en nevrose: mangel på varhet om kroppens posisjon og bevegelse og til slutt sansing, og økt målrettethet og muskelspenning. […] Varhet om indre tilstand og ytre sanser er forminsket eller selektivt utvisket (for eksempel ved å spenne kjeven, trekke inn brystkassen eller magen, eller lignende). (S. 264-265.)

Her har vi et eksempel på at PHG viderefører Wilhelm Reichs tanker om at opplevelser av ytre trusler har skapt en fysisk og psykologisk tilpasning der man spenner muskler og holder pusten, og der dette er blitt en atferd som ikke lenger er bevisst (dvs. atferd som er utenfor varhet). Denne atferden var en nødvendig tilpasning når den oppstod, men nå som en ikke lenger er var at man gjør dette, er den et problem. Siden det er et mål for terapien å behandle dette problemet, er det viktig å beskrive hva som er en «sunn atferd». Hvordan er kroppen om den ikke er spent på denne måten? 

Monsen, som skriver om dette ut fra Reichs teori skriver:

Betingelsene for å kunne fungere nyansert og med et variert handlingsrepertoar, er at individet har en fleksibel og vital kropp. Jo stivere en kropp er, jo mer defensiv og rigid vil personen være. Et hensiktsmessig forsvar gir derimot muligheter for varierte uttrykks- og opplevelsesmåter og kjennetegnes ved fleksibilitet. (S. 33.)

I PHG beskrives dette slik: 

I den sunne organisme er musklene hverken spent eller slappe, men i middels tonus, klare til å utføre bevegelser som balanserer kroppens holdning, til å skape bevegelse eller til å manipulere gjenstander. (S. 164.)

Igjen ser vi at både Reich og PHG sammenfaller i beskrivelsen av den sunne, «u-nevrotiske» kroppen. De viktigste musklene for å holde noe utenfor varhet er muskler knyttet til pusten. Å holde pusten når man blir redd, er en automatisk reaksjon. Monsen skriver:

W. Reich fremholdt at hemning av pust er basismekanismer i nevroser generelt. Ved hemmet åndedrett tilføres det mindre surstoff enn normalt, da brystkassens nedsatte ekspansjonsmuligheter vil begrense personens totale respirasjonskapasitet. Dette skaper mindre energi i organismen, og de vegetative impulser blir svakere og lettere å beherske. Nevrotikerens respirasjonshemning har altså biologisk sett den funksjon å nedsette organismens energiproduksjon og vitalitet (s. 39).

Når det gjelder sammenhengen mellom muskelspenninger og pust, skriver Monsen: 

Muskulaturen bidrar til holdningsendringer som igjen hindrer respirasjonen i å komme opp i thorax (dvs. brystkassen, red. anm.) og ned i bekkenet. Samtidig vil fleksibiliteten og det passive bevegelsesutslag i skulder, rygg og hofte påvirkes. Man kan derfor ikke forstå disse kroppsaspektene som uavhengige fenomener. Holdning, respirasjon, funksjon og muskulatur må alltid vurderes i forhold til hverandre. (S. 46.)

I del 1 av artikkelen gjengir jeg et utdrag fra en workshop Laura Perls holdt i 1980. Utdraget viser at Laura kjente til akkurat disse sammenhengene mellom holdning, respirasjon, funksjon og muskulatur. Dette, tror jeg, er forklaringen på at Laura kunne si: «Ved å starte med det jeg kan se umiddelbart i form av spenninger og fikseringer, og ved å gjøre dem umiddelbart forståelige og erfarte av klienten, kan jeg forfølge dette videre rett til de helt sentrale konfliktene» (L. Perls 1992, s 10). Fordi hun kjente disse fysiologiske sammenhengene, kunne Laura begynne i den enden som var mest åpenbart synlig for henne, og være sikker på at hun kunne nøste seg fram til den underliggende nevrosen (dvs. de sentrale konfliktene). 

Forskjeller mellom PHG og Wilhelm Reichs karakteranalyse

Det er viktige forskjeller mellom Reichs karakteranalyse og PHGs framstilling av retrofleksjon. Reich så «karakteren», personens kroppslige holdning og spenninger, som en hemning av en naturlig seksualimpuls som vår kultur påfører alle som vokser opp. PHG gir uttrykk for et mye mer nyansert syn på at retrofleksjon som kroppslige spenninger kan være en nødvendig mestring i mange situasjoner der «kontakt» er farlig. Retrofleksjon som tilbakeholdelse av fysisk uttrykk kan være en kreativ tilpasning i mange situasjoner, men det kan også bli en nevrose, dvs. en fiksert tilpasning utenfor varhet.

Gestaltterapi skiller seg også fra Wilhelm Reich i forståelse av hvordan man arbeider terapeutisk med psykosomatiske plager og nevrotisk retrofleksjon. James I.  Kepner sammenligner i Body Process. A Gestalt Approach to Working with the Body (1994) den kroppslige orienteringen i gestaltterapien med Wilhelm Reichs teknikker. Han skriver at for Reich var denne motstanden fra muskelpanseret noe som hindret terapiens mål og pasientens helse, og derfor noe som måtte elimineres for å fullføre terapien (s. 65). Edvard Smith (1975) beskriver hvordan Reich utviklet teorien sin til en teori om at muskelspenningene «bandt opp» seksuell energi, og at han utviklet pusteteknikker og fysisk behandling som skulle løsne disse spenningene for å frigjøre energien (Smith 1975, s 211-212). Slike fysiske behandlinger med berøring og massasje for å frigjøre energien i muskelspenninger er videreutviklet av Reichs etterfølgere F. Alexander (kalt «Alexanderteknikk») og Ida Rolf (kalt «Rolfing»). 

Kepner (1994, s. 214) skriver med sitater fra PHG: 

Dette er en avgjørende forskjell fra Reichs tilnærming, ikke bare på grunn av vektleggingen på sansning og varhet i stedet for på uttrykk, men i hva som impliseres om naturen av motstand. For Reich var muskulær motstand et forsvar som må brytes ned og elimineres i løpet av terapien for å gjenvinne full funksjon. For PHG og gestaltterapeutene er muskulær spenning en selvfunksjon, en del av selvet, selv om den er avvist og utenfor varhet. Å bryte den ned eller eliminere den vil være å eliminere en del av selvet, og «pasienten vil bli etterlatt som forminsket. (Perls, et al., 1951, s. 286.)

Forfatterne kommenterer dette slik: 

Hva må bli resultatet om man hamrer på motstanden? Engstelig og skyldig, gjøvet løs på i et frontalangrep, skyver pasienten vekk hele greia. Anta at i sum er noe vunnet ved at energi er frigitt. Men det er viktigere at pasienten har mistet sine egne våpen og sin orientering i verden, og den nye tilgjengelige energien kan ikke settes i arbeid med å produsere ny erfaring. (s. 285.) 

Den gestaltterapeutiske tilnærmingen er med andre ord å øke klientens varhet om egen kropp, om hvordan klienten spenner seg, og hvilken funksjon disse spenningene har for klienten, og hvordan dette er en uavsluttet figur. 

Hvis vi leser det Laura forteller Rosenblatt i lys av dette, så sier hun at denne endringen fra Reichs karakteranalyse, det at man ikke skal manipulere muskelspenningene, men øke varhet om hvilken funksjon de har, det var hennes bidrag til PHG. 

Var Laura også påvirket av Wilhelm Reich?

Reich var opptatt av at mens det klienten sa kunne være løgn, fortalte klientens kroppsspråk hva klienten egentlig følte. Reich skriver: 

Ord kan lyve. Kroppens uttrykk lyver aldri. Selv om folk ikke er oppmerksomme på det, er det en umiddelbar manifestasjon av karakter. Jeg lærte i tidens løp å forstå denne formen for kommunikasjon som et direkte uttrykk for det underbevisste. (Sitert i Sletvold 2014, s. 23.) 

Reich var helt sikker på at han forstod hva klienten uttrykte uten at klienten selv nødvendigvis var klar over det. Også Laura Perls later til å ha hatt denne holdningen overfor klientene sine. Bob Resnick, som selv gikk i lære hos Laura, kommenterer hvordan Laura kunne være rigid i sine fortolkninger:

Hun var virkelig god i å arbeide med kropp. Med pust. Hun hadde studert to år med Elsa Gindler, en europeisk spesialist på pust. Og hun var veldig god til å lese kropper. Det var både en velsignelse og en forbannelse.

Hun var veldig god til å se hvordan en person beveget seg, hvordan vedkommende gikk. Hun la merke til det og knyttet det til utforskning av tema knyttet til støtte. Den nedre halvdel av kroppen har stort sett støtteoppgaver, pleide hun å si, og den øvre halvdel av kroppen har stort sett kontaktoppgaver. Og i integrasjonen av de to halvdelene er det av og til problemer, enten ved at det ikke er nok støtte for kontakt eller at kontakten er svekket. Det er alltid spørsmål knyttet til støtte. Hun var kjempegod. Noen ganger fikk hun folk til å gå. Men ofte bare plukket hun det opp, så hvordan folk gikk for å hente seg en kaffe, hvordan de beveget seg eller ikke beveget seg. Og dette var hennes velsignelse. 

Hennes forbannelse var at hun umiddelbar så en mening med disse bevegelsene og hadde en tolkning av dem. Og det var som at hennes tolkning var sann, og hvis du ikke kunne overtale henne til å innse at hun tok feil, så hadde hun selvfølgelig rett i den. Hun ble litt rigid i sin fortolkning, og det kunne noen ganger bli litt vanskelig. Hun hadde veldig, veldig gode øyne, men ørene hennes var ikke så gode fordi de ble så påvirket av hva hun så og meningen hun la i det hun så. Hun oppførte seg som om denne tolkningen bodde i klienten, at hun bare fanget opp noe som lå der heller enn at hun grep et tolkningsskjema hun hadde i hodet. (Keyes, udatert.)

Jeg tror både Fritz og Laura var påvirket av Reichs forståelse av at mens det klienten sier kan være løgn, så forteller klientens kroppsspråk hva klienten egentlig føler. De var nok også påvirket av den klassiske psykoanalytiske rolleforståelsen av terapeuten som den som vet hva klienten selv holder utenfor varhet. Fritz kunne avvise det klienten sa med å kalle det «mindfucking», «horse shit» eller «aboutism», mens Laura smilende nektet å endre sin tolkning av det hun «så» var klientens problem. 

Jeg tror nåtidens gestaltterapeuter i større grad er innforstått med at hva som blir figur i feltet mellom terapeut og klient er noe som oppstår mellom dem ut fra hva hver av dem har med seg. Terapeutens tolkning av klientens kropp er basert på hva terapeuten støtter seg på av kunnskap, og er basert på tolkningsskjemaer i terapeutens hode. Dagens gestaltterapeuter er nok mer åpne for at deres tolkning kan korrigeres av klienten. Samtidig er nok terapeuten klar over at hva som kommer fram hos klienten vil henge sammen med selve terapisituasjonen. Det kan være at det terapeuten tror er en fiksert tilpasning er en kreativ tilpasning i akkurat denne situasjonen.

Kroppen som organ for erkjennelse

Georges Wollants var elev av Laura Perls. Han fulgte Lauras oppfordring om virkelig å sette seg inn i gestaltpsykologien for å forstå gestaltterapi (Wollants, 2008, s. 2). Han fant at gestaltpsykologene Koffka og Köhler var opptatt av hvordan man kan forstå psykologiske prosesser ut fra kroppslig atferd, gester, bevegelse, holdning og ansiktsuttrykk (s. 129). De hevdet at kroppslige og psykologiske prosesser er gjensidig knyttet til hverandre. Wollants tenker seg at dette er en foregripelse av oppdagelsen av såkalte «speilnevroner» i hjernen og teoriene om hvordan vi forstår andre menneskers mentale tilstander. 

Faktisk er dette også et tema som opptok Wilhelm Reich. Reich forklarte at han kunne oppleve klientens følelse: «Pasientens ekspressive bevegelser skaper ufrivillig en imitasjon i vår organisme. Ved å imitere disse bevegelsene, kan vi «merke» og forstå dette uttrykket i oss selv og derfor i pasienten» (Sitert i Sletvold, 2014, s 25).

Reich framhever med andre ord terapeutens kropp som organ for å forstå hva som skjer inne i klienten. Ufrivillig skjer det en «speiling» av klienten i terapeuten, som gjør at terapeuten opplever en tilsvarende følelse som den som uttrykkes gjennom klientens kroppsspråk. Dette kan man også øke sin varhet om gjennom bevisst å imitere klientens kroppsspråk, i terapirommet eller gjennom rollespill i terapiveiledning. (Hvem som først så dette, Kofkka og Köhler eller Reich, vet jeg ikke. Kanskje var det bare en parallell utvikling av ideer som lå i tiden.)

Første ledd i dette resonnementet er at indre mentale tilstander alltid har et kroppslig uttrykk som terapeuten kan sanse.

Wollants skriver: 

Uttrykksfulle bevegelser er fysiske handlinger som skjer fordi de korresponderer med sinnstilstanden til personen som utfører dem. Kroppens form fullender den mentale reaksjonen. Den menneskelige organisme fungerer alltid som et hele fysisk og psykisk. (S. 128.) 

Terapeutens sansning av klientens følelsesmessige uttrykk skjer på flere måter samtidig. Terapeuten kan være oppmerksom på hva han ser når han ser klientens holdning, ansiktsuttrykk, mikroskopiske grimaser, ubevisste bevegelser med hender og føtter. Terapeuten kan samtidig kjenne sin indre speiling av klientens uttrykk og være oppmerksom på hvilke følelser som dukker opp hos ham selv.

Wollants skriver: 

Så det jeg kan gjøre er å sette ord på det som skjer, og prøve å klargjøre situasjonen. Det vil si å sette i forgrunnen alt hans kropp forteller meg, og hva min egen kropp forteller meg. (S. 142.)

Følgende ord fra Wollants konkluderer det hele:

Gestaltterapi trenger ingen øvelser som involverer fysisk kontakt (bodywork) eller varhet om hva man sanser (sensory awareness). Gestaltterapi er en kroppsterapi fra begynnelse til slutt, for kroppene til terapeuten og klienten er stedet der de møter hverandre. 

Kroppen til klienten vet mer enn klienten kan eller vil sette ord på. Terapeutens oppgave består i, så langt som mulig, å gjøre klienten oppmerksom på informasjonen kroppen hans oppbevarer, og å få ham til å bruke denne informasjonen for å øke sin oppmerksomhet om hva som skjer i hans verden her og nå – og om hvilke krefter i den totale situasjonen eller hans livsrom som påvirker hans mentale tilstand og hans verden. (S. 138).

Jeg tolker dette slik at man ikke trenger en leges eller fysioterapeuts (eller dansers) kunnskaper om fysiologi for å drive kroppsorientert gestaltterapi. Vi kan stole på at vi ser og fornemmer nok gjennom å møte klienten i terapirommet som en helhet av kropp og psyke til å hjelpe klienten gjennom å sette ord på det klientens kropp vet uten at klienten selv er oppmerksom på det. Dette er igjen nok til å endre klientens verden slik at klienten kan handle ut fra en ny varhet. Jeg tror Wollants her gir uttrykk for et helt sentralt aspekt ved Laura Perls´ kroppsorienterte gestaltterapi.

Litteratur

Amendt-Lyon, N. (ed.). (2016). Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985. Cambridge Scholars Publishing.

Beisser, A. (1970). The Paradoxical Theory of Change. I: Fagan and Shepherd. Gestalt Therapy Now, p. XX–XX. The Gestalt Journal Press. 

Bocian, B. (2010). Fritz Perls in Berlin 1893-1933 – Expressionism – Psychoanalysis – Judaism. EHP – Verlag Andreas Kohlhage.

Friis Nilsen, H. (2022). Du må ikke sove: Wilhelm Reich og psykoanalysen i Norge. Aschehoug forlag.

Herrestad, H. (2018). Endring og gestaltterapi. Gestaltterapeuten, nr 1, 2018, https://gestaltterapeuten.no/2018/02/endring-og-gestaltterapi/

Kepner, J.L. (1987/1999). Body Process; A Gestalt Approach to Working With The Body in Psychotherapy. Gestalt Institute of Cleveland Press.

Keyes, Heather Ann (udatert) http://humansofgestalt.com/ Humans of Gestalt – Robert (Bob) Reznick Remebering Laura Perls. https://www.youtube.com/watch?v=wjceiAjlF68&list=PLrqWOBx5ue3keduIddKKzXzo8GzmUUqCm&index=4&t=1808s

Monsen, K. (1989). Psykodynamisk kroppsterapi. TANO forlag.

Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1996). Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality. Souvenir Press. 

Reich, W. (1933/1990). Character Analysis (3. utgave). Farrar, Straus and Giroux.

Sletvold, J. (2014). The Embodied Analyst: From Freud and Reich to relationality. Routledge.

Smith, E.W.L. (1975). The Role of Early Reichian Theory in the Development of Gestalt Therapy. I: Psychotherapy: Theory, Research and Practice, 12 (3).

Wollants, G. (2008), Gestalt Therapy: Therapy of the Situation, Faculteit voor mens en samenleving.

Helhetlig intelligens og de globale utfordringene

Skrevet av Redaksjonen

Global oppvarming, voldelige konflikter og masseutryddelsen av arter tiltar. Menneskehetens manglende evne til å svare på disse utfordringene ryster stadig flere av oss. Vi kan ikke lenger forholde oss passive eller tenke at alt er som normalt. Den eksistensielle krisen tvinger oss til å tenke over hvordan vi lever, for livet på jorden viser seg å være ekstremt utsatt. Hvordan skal vi møte dette uten verken å bli desperate eller å fornekte det som skjer? 

Vi kan stille spørsmål ved valgene vi har tatt i fortiden. Vi kan spørre oss selv hvilket ansvar vi kan ta nå. Hvilke steg kan vi ta for å leve mer i tråd med våre dypeste – åndelige, politiske og etiske – verdier? 

Av: Malcolm Parlett

Jeg vil i denne teksten fortelle om hva vi har oppdaget i aksjonsforskning i England og Norge når vi sørger for å ta i bruk helhetlig intelligens på bynivå. Denne teksten er forsøk på å gi en oppsummering av måten vi tenker på.

De menneskelige ressursene

Malcolm Parlett var redaktør for British Gestalt Journal i en årrekke, og som forfatter har han særlig reflektert rundt felt-begrepet i gestaltterapien. Utviklingen av modellen rundt 5 intelligenser kan sees på som en måte å jobbe ut fra felt-orientering.

Når vi diskuterer «Hvordan kan vi svare mer effektivt på krisene på planeten vår på lokalt og globalt nivå?» kan vi bli opptatt av å se for oss hindringer som har med de psykologiske begrensningene til menneskene å gjøre. Vi synes ikke bare individuelt sett, men særlig når vi opptrer i et kollektiv, å være en lite intelligent art som prioriterer ut fra kortsiktige mål. Dette er ikke reelle, men innbilte hindre. 

I stedet for å fokusere på mangler og problemer som alle kan kjenne igjen, ønsker jeg å fokusere på våre sterke sider. Evnene, talentene og innsiktene våre blir for det meste undertrykt, satt til side eller ganske enkelt ignorert – og nå trenger vi dem mer enn noen gang.

Vi legger til grunn for tenkingen vår at individer, grupper og organisasjoner har evnen til å kultivere mer av deres «helhetlige intelligens». Vi kan bli mer kompetente, mer tilfredse og oppnå mer. Vi har alle potensialet til å handle mer evnerikt og effektivt enn det vi allerede gjør. Dessuten, akkurat som biologiske og fysiske økosystemer fungerer på måter som demonstrerer en slags innbygd intelligens uten noen sentral ledelse eller hjerne, så kan også menneskelige og sosiale økosystemer operere selv-organiserende. 

En felles og helhetlig intelligens kommer slik til syne på naturlig vis som en del av vår grunnleggende menneskelige respons på den globale krisen. Vi ser helhetlig intelligens tre fram i kampanjer for beskyttelse av miljøet, i måten vi utfordrer mektige institusjoner som står i mot grunnleggende, men nødvendige forandringer av måten vi gjør ting på, og i måten lokale initiativ for forbedre forholdene rundt oss stadig brer om seg.

Helhetlig intelligens 

Det er ikke mulig å definere «intelligens» på en presis måte. Selv om noen menneskelige evner og intellektuell kompetanse kan måles, så gjelder dette ikke for andre aspekter ved den menneskelige intelligensen. De aspektene som er målbare, er de som gjenspeiler «hjernekraften» som IQ-tester krever av oss med sine mentale gåter og krav til rask, rasjonell tenking. 

Men som psykologen og forfatteren av flere bøker om intelligens, Ian Deary, påpeker, så måler ikke slike tester «kreativitet, visdom, praktisk sans eller sosial følsomhet». De kaster heller ikke lys over menneskers forståelse av grenser, proposjoner, dimensjoner eller hvordan vi skaper forbindelser til andre. De hjelper oss ikke til å bli mer originale eller moralsk følsomme. De er fikserte på kognitive oppgaver som kan løses med blyant og ark, som om det er alt som teller. 

Psykologer har lagt til andre typer av intelligens for å utfylle de rent intellektuelle evnene, men likevel har det ikke lykkes å gi oss et bilde av intelligens som inkluderer alt. For å identifisere «helhetlig intelligens» må vi vende tilbake til tidligere tiders sunn fornuft. I hundrevis av år refererte intelligens til allsidig kompetanse, til gjennomføringsevne modenhet og sunn dømmekraft. Dette var tegnene på en intelligent person eller et foretak. 

Når vi møter helhetlig intelligens, blir vi ofte glad. Når dette savnes i en situasjon, synker hjertet vårt. Når vi snakker om helhetlig intelligens, kjenner folk det igjen, og de skjønner intuitivt hva vi snakker om uten at vi trenger å forklare det nærmere.  

Å la mer helhetlig intelligens tilflyte verden

Å sørge for mer bruk av en slik allsidig, høyere evne, er ikke noe vi kan løse ved å laste ned noe som fikser problemet. Vi trenger heller ikke installere noe som er virkelig nytt. I stedet arbeider vi med å gjenopprette det folk allerede kjenner til, eller allerede har tilgang til i form av det potensialet de har som menneske.

Det som gjerne skjer i prosessen når vi åpner opp for å engasjere helhetlig intelligens, er at enkeltpersoner – enten alene eller i gruppene de deltar i – begynner å stille spørsmål ved det som ligger til grunn for den konvensjonelle måten å tenke på, og som ofte blir tatt for gitt. De gjenoppdager menneskelige sannheter som de sannsynligvis kjente til på et tidligere stadium i livet, men som de nå har glemt eller satt til side. De oppnår tilgang til større ydmykhet, og de blir nysgjerrige og viser større mot til å se nærmere på vanskelige temaer.

I vårt arbeid har vi fem «porter» inn til helhetlig intelligens. Hver port leder inn til forskjellige landskap av kvaliteter og egenskaper. For å skape «helheten» er de alle nødvendige. De er ikke fem adskilte kategorier, men ganske enkelt fem porter å starte fra – akkurat som fem porter i en bymur. 

Disse fem portene og det de gjør synlig for oss, blir kort introdusert nedenfor.

Fredrikstad kommunes illustrasjon av Parletts 5 porter

1. Porten til relasjoner, forbindelser og solidaritet

Vi mennesker er båret oppe av forskjellige systemer. Disse har røtter i antakelsene som vi deler, utbredelsen av teknologi med store likhetstrekk og de mange arenaene vi har utviklet for å samarbeide i hverdagen. Ofte tar vi dette for gitt, men i krisetider blir de akutt synlige for oss: Vår naturlige forbindelse med hverandre og måten vi er avhengig av hverandre på, blir da åpenbart for oss til fulle og gjerne møtt med sjenerøsitet og humanitær velvilje.

I møte med den globale krisen kan vi bygge på vår innebygde kapasitet for samarbeid, lagarbeid og felles målsetninger. Vi er fellesskapsdyr. Det å strekke seg mot og forholde seg til andre er grunnleggende nødvendig for oss – og aldri har det vært mer nødvendig enn det er nå. Vi vet også at våre sosiale økosystemer er avhengig av den ekstraordinære variasjonen som finnes blant mennesker: Individualitet og bruken av våre talenter i forskjellige retninger er essensielt for vår kollektive overlevelse. Ved å anerkjenne viktigheten av diversitet speiler vi den sentrale plassen dette har – og fordelen dette gir – innen biologisk evolusjon.

Individualisme, derimot – med sin vektlegging av å søke personlige fordeler, konkurrere, vinne og skille seg ut – er en ideologi som kan bidra til flere konflikter og til at en bruker tid på meningsløs skåring av poeng. Å motarbeide den innebygde evnen vi har til å forbinde oss og føle gjensidighet er ikke intelligent praksis. Å takle forskjellighet gjennom diskusjon (ordet har likheter med concussion –hjernerystelse og percussion – trommeslag) er langt mindre effektivt enn dialog. Ved å lytte til andres idéer og perspektiver, skaper vi forhold der nye idéer blir tatt i mot og der forskjeller kan åpne for større muligheter.  

Helhetlig intelligens er kjennetegnet av at man respekterer eksisterende forskjeller – selv om de kan være vanskelige å håndtere i enkelte situasjoner – samtidig som man anerkjenner underliggende likheter.  Fredskaping har blitt styrket av at «fiender» har spist frokost sammen eller vist hverandre bilder av barnebarn. Enhver ting som kan minne oss om våre iboende likheter, vår felles væren, og som vi enten tar for gitt eller – når det angår «fremmede» – lett kan nekte for eller glemme, gjør oss i stand til å handle intelligent.  

2. Porten for følelser, sansning og det kroppen vet

Det som er felles for alle levende mennesker på jorden er vår kroppslige eksistens. Alle puster, spiser, må kvitte seg med avføring, har behov og fysiske begjær, blir gamle og dør. Kroppene våre gir oss tilgang til kunnskap om andre og vår egen situasjon: Sansene våre orienterer oss, og hvis vi mangler en av dem, vil de andre sansene sørge for å kompensere for den. Å ta i bruk sansene kan være en gave som vi forkaster. Vi tenker, forestiller oss og spekulerer i stedet for å tro på det vi faktisk ser, hører, berører, smaker og lukter på egen hånd. 

Vi har tilgang til – hvis vi lærer oss å bruke det – mengder av kroppsbaserte data som forbinder seg tett med tankene våre: Å splitte tenking og følelser er en foreldet filosofisk oppdeling som reduserer vår helhetlige intelligens. 

Som snakkende hoder kan vi fremføre intellektuelle argumenter uten kontakt med det vi kjenner på i hjertet vårt; mennesker som er uten kontakt med mavefølelsen sin går glipp av avgjørende kilder til informasjon og innsikt; og ved å ignorere det som de dypeste sett «vet er sant», kan de lett la seg forlede til uintelligente avgjørelser og til å benekte vesentlige sannheter. 

Å bli mer fullstendig tilstede i kroppen sin er den vanskeligste porten for noen å gå gjennom: På et tidspunkt i livet har de desensitivisert seg selv for å unngå å kjenne på emosjonell smerte, og denne begrensede måten å oppleve verden på har siden blitt en permanent væremåte som de opplever som «normal». Å gjenvinne dette aspektet ved helhetlig intelligens på et kollektivt nivå er også en utfordring: Så mye av forretningslivet og det offisielle livet har forsøkt å operere kun ut i fra symboler, ord og tall – ved å ta et steg tilbake fra livet. Det kobler oss av fra det virkelige, fra det å ta hensyn til sin egen – og andres – helse og velvære, samt fra kontakt med den ikke-menneskelige verden.

Å være kroppslig forankret gjør oss oppmerksomme på hvordan energitilstanden vår endrer seg sammen med følelsene våre. Når vi eier og uttrykker følelsene våre, kan de i avgjørende øyeblikk flytte fjell eller endre kollektive stemninger. De er springbrettet for at en skal kunne engasjere seg i felles anliggender med naturlig entusiasme. 

Å gi plass til emosjoner og følelser er intelligent. Å feilplassere dem – for eksempel ved å undertrykke dem og late som om de ikke eksisterer, er ikke intelligent praksis; det er det heller ikke når noen bryter ut i sinne og kommer med fornærmelser på destruktivt vis. En intelligent, kroppslig oppmerksom person eller gruppe vet hvordan og når de kan komme med utblåsninger, for så å ta en pause, hvile og ta vare på de andre og ta inn effekten det hadde.

3. Porten til oppvåkning, kunnskap om seg selv og oppdagelse av vår egen vei

Å anerkjenne hvem vi har blitt; hva vi tror på, verdsetter og tar vare på; og hva som er vårt dypeste mål i lyset av den globale krisen; dette er alle måter å gjenkjenne hvem vi er på nytt. Vi kan forsterke intelligensen vår og effektiviteten i måten vi fungerer på ved at vi organiserer våre liv og våre forpliktelser slik at vi kan stoppe og se hva det er vi gjør, i stedet for å jage tankeløst videre. 

Livet er komplekst, det har mange dimensjoner og er oppdelt i forskjellige «verdener» som vi bebor og beveger oss mellom. Hverdaglivets hastighet kan bli for mye for oss, og få oss til å føle oss tynget, forvirret eller overveldet. Det å arbeide for mye, stadig være på nettet, kutte ned på søvnen, følge på nyhetene, overspise, er alle vanlige avhengigheter. Slike avhengigheter gjør det med tiden langt vanskeligere å ta intelligente avgjørelser. 

Kortvarig selvledelse er sentralt for å ta vare på vår helhetlige intelligens. Hver person, hvert team eller organisasjon har sannsynligvis egne erfaringer med å «finne senteret», som de stadig kan trekke veksler på. 

Innsikt fra andre og følsomme tilbakemeldinger er til hjelp for de fleste av oss. Men denne porten oppfordrer oss til å se på oss selv: Til å se gjennom våre valg i livet på nytt, eller målet for det vi driver med, eller den framtidige retningen for teamets kreative arbeid. 

I en verden hvor vi alle tar del i menneskehetens nettverk, har hver enkelt av oss et spesielt sted vi ser livet fra, et bestemt perspektiv basert på vår unike reise gjennom livet. Å bli klar over hva som er vårt eget perspektiv, kan hjelpe oss med å finne skjulte evner og til se hvordan vi kan bidra til å håndtere krisen i verden, enten nå eller i framtiden. Vi lever i en æra der eksistensielle valg ikke bare er noe filosofer diskuterer, men der de er ytterst relevante for oss alle: Vår måte å forholde oss til livet på, spiller en rolle, akkurat som våre valg gjør det, gitt det faktum at vi har bare et liv og tiden er kort.  

For noen – om de er isolerte, utsatte for ekstreme omstendigheter og uten støtte utenfra – kan alle slike aktiviteter som det å rebalansere seg, tenke langsiktig og det å se på eget liv på nytt, virke som en umulig luksus. At en slik reaksjon er forståelig, bør vi akseptere, men det er også slik at mange mennesker i forferdelige situasjoner har brukt de krevende erfaringene sine til å undersøke livet sitt, verdiene sine og valgene de gjør, slik at livet deres får ny kraft og tar en ny retning.

4. Porten for å prøve ut ting og balansere mellom det nye og det velkjente

De som viser helhetlig intelligens er ofte mennesker som stiller spørsmål ved tingenes tilstand, eller som oppfører seg på en måte som fører dem ut i det ukjente. 

Mye i livet vårt er preget av vaner som baserer seg på allerede etablerte normer, konvensjoner, skikker og tradisjoner. De gir oss infrastrukturen som muliggjør komplekse liv og sivilisasjoner. De gir oss måter å gjøre, snakke, tenke og handle på som er normative og forventet. De sørger også for at de som gjør eller sier noe som leder bort fra den vanlige, minste motstands vei, kan bli straffet, uthengt i sosiale medier, eller i det minste vanæret.

Sentralt for helhetlig intelligens er likevel idéen om at det som trengs å gjøre, ofte er i strid med «etablert praksis». Essensen ved vår tilnærming er selve idéen om at menneskelige evner og muligheter ofte ligger skjult og venter på å bli oppdaget, eller de har blitt satt til side eller glemt. Å bringe dem fram – eller å bringe dem tilbake igjen i sirkulasjon etter å ha ignorert dem i årevis – er et eksperiment i seg selv. Noe kan skje som aldri før har skjedd.  

I ethvert projekt, i enhver livsprosess, nasjonal kampanje eller tale gjelder det å finne den balansen som går til hjertet av evnerik praksis: hvor mye skal du trekke på det velkjente og i hvor stor grad skal du prøve ut noe nytt? For mye velkjenthet skaper fare for at det blir kjedelig og at interessen forsvinner – feltet er for trygt og forutsigbart til å fange og beholde oppmerksomheten vår. Alternativt kan for mye nytt og ukjent bli opplevd som ikke trygt nok, for rart og ikke bærekraftig nok. Det som trengs er følsom avveining av hva som vil vise seg å være riktig å gjøre på riktig sted, til riktig tidspunkt. Å utøve helhetlig intelligens er en grunnleggende kreativ oppgave.

5. Porten for ledelse, handlekraft og det å svare på situasjonen


Landskapet som kommer til syne gjennom den femte porten overlapper de andre. Her ligger vekten på at enhver person, gruppe eller organisasjon er en aktiv med-spiller og ikke en avkoblet observatør. Dersom vi alle er aktører i den globale krisen, spiller det en stor rolle hvordan vi aksepterer, motsetter oss, tolker og griper tak i det som trer fram for oss.

Det vi vet er at de som opplever en situasjon sammen med andre – og dette gjelder særlig en krevende, global, eksistensiell utfordring, vil reagere på sin egen måte: De ha forskjellige reaksjoner, de vil ha forskjellige følelser til forskjellige tider, de vil hver for seg ha en oppfatning om hva som virker mulig å gjøre og hva som føles rett eller galt for dem. Engasjementet deres når det kommer til å handle eller bidra, er relevant for om de kan gjøre en forskjell, ta en lederrolle og utnytte sine styrker, talenter og evner.

Også de som hardnakket nekter å reagere og de de som sitter på gjerdet – for eksempel ved ikke å stemme, delta eller synes å bry seg, eller ved å definere seg selv som for uadekvat – reagerer. De reagerer ved å holde igjen energi, ved å overlate det til andre, ved å utsette egen deltakelse til det blir mer «normalt», eller ved å stikke hodet i sanden.

I møtet med en risikabel, krevende eller uvanlig situasjon, og ikke bare i møtet med en global krise – blir vi alle påvirket på forskjellige måter. Reaksjonen vår vil sannsynligvis bli formet av hva vi har lært, av våre interesser, våre håp og vår frykt, og av hvordan traumer og tidligere prestasjoner lever videre i oss. Måten vi reagerer på, er med på å organisere vår levde erfaring – og det er også det vi bidrar mest vesentlig med når det gjelder.

Ledere som aktivt demonstrerer helhetlig intelligens tenderer til å tre fram som de klokeste og mest tillitsvekkende av de som er til stede. De får oss til å bli mer oppmerksomme. Andre – for eksempel, de med tydelige narsissistiske mønstre, eller som er tonedøve, eller bare er opptatt av å oppnå personlig eller politisk dominans – vil sannsynlig demonstrere de spesifikke dimensjonene av helhetlig intelligens bare i forbifarten. Det er selvsagt ingen av oss som er helt gjennomførte eller «helhetlige». Det er ikke meningen med arbeidet vårt å innføre uoppnåelige prestasjonsnivåer eller nye krav mennesker kan slå seg selv i hodet med.

Det finnes gode grunner til å tenke at det er forskjell på situasjoner: I noen situasjoner kan vi reagere kreativt, mens andre situasjoner kan bli for mye for oss. Vi kan føle oss redde eller usikre på oss selv, eller det kan virke umulig å fortsette fordi vi står fast i noe i livet vårt, eller fordi vi vet med sikkerhet at vi ville være til hinder for saken. Når dette skjer, kan vi legge merke til hvordan det å gå inn i situasjonen via andre porter kan støtte oss og gi oss energi og ideer om hva vi kan gjøre eller bli. 

Hvordan vi reagerer på situasjonen kan gjennom dette bli påvirket ved å oppleve solidaritet med andre – vennlighet fra fremmede, akseptering av diversitet, likhet mellom kjønnene. Når vi engasjerer oss sammen med andre i en enorm global utfordring, kan de kroppslige reaksjoner våre fylle oss med en dyp og sjelden opplevd tilfredsstillelse. Det å tre tilbake og integrere omfavnet av det vi er involvert i, kan endre synet vårt på livet og hvilke mål vi har, på måter som vil kunne være stimulerende både for oss selv og andre rundt oss. Når vi oppdager at vi er i stand til å gå ut av komfortsonen og gi oss hen til global handling på vår egen måte, vil det kunne gi ringvirkninger til andre områder av livet vårt. 

Hel intelligens og de fem portene

For å oppsummere: Dette er ikke en «5 kategori-modell», men et sammenhengende syn på dimensjonene som hører til helhetlig intelligens. Perspektivene som portene gir oss adgang til, er begynnelser – og i utforskningen av dem ser vi at temaene de tar opp konvergerer.

Vektleggelsen av helhetlig intelligens kan danne grunnlaget for måten en går fram på. Et eksempel på dette er prekesjappe-tilnærmingen som Beate Midttun og Anita Bolghaug utviklet i Fredrikstad. Idéene fra helhetlig intelligens ble her lagt til grunn for hvordan møter, prosjekter og team-building kunne struktureres slik at de kom alle i møte. For mennesket som art er helhetlig intelligens et enkelt «pensum» å følge: Det gir oss et begrep om hva det vil så å være og handle intelligent som er mer håndterlig enn det som har vært den aksepterte forståelsen av dette i flere tiår.

Disse idéene utvikles stadig – og blir stadig testet i lys av nye erfaringer. De originale ideene stammer fra boken min Future Sense: Five Explorations of Whole Intelligence for a World That’s Waking Up, utgitt av Troubador/Matador i 2015. Du finner mer om helhetlig intelligens på nettsiden vår: www.wholeintelligence.org.

Email: malcolm.parlett@myphone.coop   

(Oversatt av: Per Terje Naalsund)

Laura Perls’ kroppsorienterte gestaltterapi del 1

Skrevet av Redaksjonen

Laura Perls fokuserte på kroppen i sitt terapeutiske arbeid. Dette er en gjennomgangstone i de mange intervjuene med mennesker som opplevde henne.1 Denne artikkelen gir en kortfattet biografi om Laura Perls og hva hun og andre har skrevet og sagt om hennes kroppsorienterte gestaltterapi.

Av: Henning Herrestad 

INNLEDNING 

Laura Perls var den som, ved siden av Fritz Perls og Paul Goodman, bidro mest til å skape gestaltterapi.2

Hennes mann, Fritz Perls, er allment anerkjent som grunnleggeren av gestaltterapien. I miljøet av gestaltterapeuter er det også mange som framhever Paul Goodmans avgjørende bidrag til grunnboken Gestalt Therapy: Excitement and Growth of the Human Personality fra 1951 (forkortet til PHG etter forfatterne Perls, Hefferline og Goodman).

Laura Perls, derimot, står ikke som medforfatter av noen av bøkene om gestaltterapi. Men hun var leder for The New York Institute for Gestalt Therapy i 40 år, og utdannet generasjoner av gestaltterapeuter. Hun påvirket manges forståelse av gestaltterapi gjennom sin praksis. Og som jeg vil redegjøre for, så hadde hun en større innflytelse på utviklingen av de grunnleggende tekstene enn hun fikk kreditering for. 

HVEM VAR LAURA PERLS?

Laura Perls het fra fødselen i 1905 Lore Posner. Hun var eldst av tre søsken. Familien var velstående, assimilerte jøder, for faren eide en smykkefabrikk. De bodde i byen Pforzheim, som ligger midt mellom Karlsruhe og Stuttgart i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland. 

Barndom

Laura var et talentfullt barn. Hun begynte tidlig å spille piano, og senere vaklet hun mellom studier og muligheten for å bli profesjonell pianist. Hun var belest, kjente godt til den tyske litteraturen, og skrev selv noveller og dikt. Hun drev med dans og fikk de beste lærere fra flere ulike danseretninger. Først lærte hun rytmisk dans, basert på ideene til sveitsiske Émile Jaques-Dalcroze (1865-1950). Danselæreren sa at hun ikke skulle kopiere ham eller andre dansere, men kjenne hvordan hun beveger seg i sin egen kropp. Denne vekslingen mellom teoretisk og kroppsorientert arbeid, senere terapi og musikk, driver Laura med hele livet.

Tenårene

Da hun var blitt tenåring fikk hun en danselærer, Else Trier, som var utdannet i Loheland. Loheland var et feministkollektiv kun for kvinner opprettet i 1919 av finske Hedvig von Rohden (1890-1987) og dansk-tyske Louise Langgaard (1883-1974) i 1919. Langgaard var utdannet gymnastikklærer i Norge av Bess Mensendieck. Begge var sterkt inspirert at antroposofi og den antroposofiske bevegelseskunsten eurytmi, og utdanning av danselærere var deres hovedaktivitet. Laura mente Loheland-dansen var inspirert av yoga og tai chi, og her lærte hun om «sentrering» og «jording».

Studier

Laura var eneste kvinne da hun startet på latinlinjen på det lokale gymnaset. Som sekstenåring går hun for første gang i psykoterapi hos en terapeut inspirert av Alfred Adler. Hun var også eneste kvinne da hun startet med å studere juss ved universitetet i Frankfurt. Men hun skiftet til psykologi i 1925, og tok i 1932 doktorgrad i gestaltpsykologi med en avhandling om oppfattelse av farger. Mens hun studerte i Frankfurt lærte hun indonesisk dans og yoga, og i Berlin i 1930 fulgte Laura bevegelsesterapi-kurs med Elsa Gindler. ((Gindlers metode «Spenningsregulering» kom til Norge i 1934 med Wilhelm Reichs samboer Elsa Lindenberg (1906-1990). Lindenberg ble i Norge da Reich emigrerte til USA, og hun underviste i spenningsregulering i mange år. Hennes elev Gro Torgersen leder fortsatt dette arbeidet.))

Møte med Fritz Perls

I 1926, da hun var 21 år gammel, møtte hun den 33 år gamle legen og krigsveteranen Fritz Perls. Fritz’ drøm var å bli psykoanalytiker, og han gikk i læreanalyse. Laura sier hun opplevde han og vennenes psykoanalytiske sjargong så ekskluderende at hun også startet i læreanalyse i Frankfurt. Laura sier at hun var helt klar over at Fritz ikke var i stand til å forplikte seg i et forhold, men hun visste at dette var mannen i hennes liv, og hun var klar for å tåle ham som han var. Selv om hennes familie var sterkt imot det, giftet de seg i 1929 og flyttet til Berlin. I 1931 fikk de datteren Renate. Fritz begynte da i læreanalyse med Wilhelm Reich, mens Laura skrev ferdig sin doktorgrad og begynte å lese om – og gjøre sine egne erfaringer med amming, avvenning og mating av spebarn. 

Jødeforfølgelsene bringer dem til Sør-Afrika

I 1933 kom Hitler til makten. Han begynte straks med forfølgelser av politiske motstandere og av jøder. Fritz og Laura var begge deler, og de måtte flykte, først til Nederland, og så til Sør-Afrika. Både Fritz og Laura mistet store deler av sin slekt og nære familie i Holocaust. En søster av Fritz og en bror av Laura klarte å flykte i tide, sammen med sine familier. Men både moren og en søster av Fritz ble drept, og moren og en søster av Laura og søsterens familie ble drept. I tillegg mistet de begge onkler, tanter, nevøer og nieser. 

Fritz og Laura bodde 13 år i Sør-Afrika. De levde av å drive et psykoanalytisk institutt i Johannesburg. Her var de fri til å utvikle sine egne tilnærminger til psykoanalyse. I 1935 fikk de sitt andre barn, sønnen Steven Perls.

Fra psykoanalyse mot gestaltterapi

I 1936 dro Fritz Perls til den internasjonale konferansen for psykoanalytikere i Marienbad i Tsjekkoslovakia. Han håpet å få anerkjennelse for sin teori om dental aggresjon, som var basert på Lauras studier av mor-barn-forholdet. I stedet opplevde han å bli frosset ut av både Sigmund Freud og deltakerne. De hadde alt ekskludert Wilhelm Reich, og Fritz ble oppfattet som en Reich-tilhenger. De vedtok at de som ikke allerede var lærere i psykoanalyse før de flyktet fra Tyskland, ikke kunne utdanne psykoanalytikere. Fritz og Laura fikk brev om at de som ble utdannet på deres institutt ikke ville bli godkjente som psykoanalytikere. Dette kom Fritz aldri over, og han og Laura definerte seg fra da av som kritikere av psykoanalysen.

Under annen verdenskrig var Fritz psykiater og kaptein i den sørafrikanske hæren. Laura drev instituttet alene, mens han gjorde tjeneste ved et sykehus i Durban og bare var hjemme i helgene. Han hadde late dager ved sykehuset, og fikk tid til å skrive manuset til boken Ego, Hunger and Aggression, som kom ut i Sør-Afrika i 1942.3 I denne boken ble kimen til en (stor) del av ideene bak gestaltterapi presentert, og ifølge Laura diskuterte han alt med henne og to av kapitlene ble skrevet av henne.

Emigrasjon til USA

Da krigen var over, startet utviklingen av det som ble til apartheid-politikken i Sør-Afrika. 

Fritz, som hadde tjenestegjort som psykiater under krigen, fikk ikke fornyet legelisensen sin. Laura og Fritz så en parallell til Hitlers overtakelse i 1933, og bestemte seg for å emigrere til USA. I 1946 dro Fritz fra Sør-Afrika, og etter uker i England og måneder i Canada fikk han visum til USA. Etter å ha strevd med å etablere seg i mange måneder, klarte han å etablere privat praksis som psykoterapeut i New York City. I 1947 kom Laura etter med Renate og Steven, som da var 17 og 12 år gamle. Laura begynte å ta imot klienter omtrent fra den dagen hun ankom. 

De første årene i New York var intense år for Fritz og Laura. Flere av de første klientene til Fritz og Laura ble kjernen i det første gestaltpsykologiske miljøet. Paul Goodman gikk i terapi hos Laura og Ralph Hefferline gikk i terapi hos Fritz. Etter år med intense diskusjoner skrev de boken Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality. I 1949 flyttet de inn i en stor leilighet like ved Central Park. Laura begynte da med terapigrupper.

Leder for The New York Institute for Gestalt Therapy

I 1952 etablerte de The New York Institute for Gestalt Therapy. Laura forteller at det var Fritz og henne, Elliot Shapiro, Paul Weiz og Paul Goodman som grunnla det. De valgte henne som leder (president) for instituttet, og denne rollen hadde hun helt til sin død i 1990. 

Resten av sitt liv arbeidet Laura med å lede instituttet, utdanne gestaltterapeuter og å holde workshops og foredrag rundt i hele USA og Europa. Hun holdt på som individualterapeut og gruppeterapeut til sent på 1960-tallet. Hun fortsatte som lærer og veileder, og med å holde workshops og foredrag, helt til hun døde.


Europeiske reiser

Laura døde i sin hjemby Pforzheim i Tyskland.

Fritz Perls forteller (Perls 1969) at han og Laura besøkte Tyskland igjen alt rundt 1950. Selv fortalte hun at hun besøkte Frankfurt og Pforzheim på en reise til Tyskland i 1959. Etter hvert begynner hun å reise tilbake til Pforzheim hver sommer. Da la hun også inn ferieuker i landsbyen Leogang i Alpene i nærheten av Salzburg i Østerrike.4 Der nøt hun å gå lange turer i fjellet og anonymiteten ved at ingen kjente henne. Etter hvert fikk hun også tilbud om å holde workshops og delta på psykoterapi-konferanser rundt i Europa.

I 1990 var hun svært dårlig da hun kom til sin hjemby Pforzheim. Hun ble lagt inn på et sykehjem og døde der sommeren 1990. Nå ligger både Laura og Fritz begravet i familien Posners familiegrav i Pforzheim.

LAURA PERLS’ BIDRAG TIL GESTALTTERAPI

Mange har vært opptatt av om Laura Perls har fortjent større anerkjennelse for sine bidrag til utviklingen av gestaltterapi. Selv om hun fikk anerkjennelse som leder for the New York Institute for Gestalt Therapy, er ikke hennes navn på tittelbladet av de grunnleggende bøkene om gestaltterapi. Dette var ikke noe hun protesterte på da det skjedde. 

Laura Perls’ biograf, Nancy Amendt-Lyon, mener det satt dypt i Laura Perls hjemmefra å ikke stikke seg fram.5 En av grunnene til dette var antisemittismen, som var sterk i Tyskland lenge før nazistene tok makten. Først i 1972, etter at både Fritz og Paul Goodman var døde, fortalte hun om sine bidrag.

Hun sa også at hun selv var lite glad i å skrive teoriartikler, og selv om hun skrev en del, publiserte hun aldri sine noveller og dikt. Det meste av hennes egne publikasjoner er nå publisert i bøkene Living at the Boundary (L. Perls,  1992) og Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985 (Amendt-Lyons, 2016).

En dyp forståelse av gestaltpsykologi, av felt-tenkning, av holisme og av fenomenologi

Amendt-Lyons skriver om Lauras bidrag til gestaltterapien at det var Laura som hadde en dyp forståelse av gestaltpsykologi, av felt-tenkning, av holisme og av fenomenologi. Dette bidro hun med i diskusjonene med Fritz under skrivingen av Ego, Hunger and Aggression (1942) og i diskusjonene med Fritz og Paul Goodman som var helt avgjørende for boken Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality (1951). 

Laura skriver selv i artikkelen «Concepts and Misconception of Gestalt Therapy» (L. Perls 1992, s 151-142):

«Den gradvise endringen fra en psykoanalytisk til en gestalt-orientering er dokumentert i Ego, Hunger and Aggression (F.S.  Perls, 1969) først publisert i 1942. Jeg bidro med to kapitler som er altoverveiende gestaltiske: «The Dummy Complex,» som er den fikserte gestalt som hindrer endring, og «The Meaning of Insomnia,» som er den ufullstendige gestalt, den uavsluttede situasjon som ikke lar oss få sove. I Ego, Hunger and Aggression gikk vi fra det historisk-arkeologiske Freudianske perspektiv til et eksistensielt-eksperimentelt perspektiv, fra stykkevis assosiasjonspsykologi til en holistisk tilnærming, fra det rent verbale til det organismiske, fra fortolkning til direkte awareness her-og-nå, fra overføring til faktisk kontakt, fra begrepet om selvet som en substans som har grenser, til et begrep om det som selve grensefenomenet i seg selv – som er den faktiske kontaktfunksjonen av identifikasjon og fremmedgjøring. Alle disse begrepene, da fremdeles tentative, ofte forvirrede og forvirrende, ble utviklet de neste ti årene til en mer organisert og sammenhengende teori som ble publisert som Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality (Perls, Goodman & Hefferline, 1951). Dette er grunnboken som jeg fremdeles holder for å være uunnværlig for en full forståelse av gestaltterapi.»6 Blant annet ville de tørke av brystene hennes med alkohol for å drepe bakterier hver gang før hun skulle amme. Hun begynte å reflektere over sine egne erfaringer og inntrykk om amming og avvenning og hvordan man tvang småbarn til å spise: «Sånn som ting blir stappet inn i små barn. Matingen … fører til introjeksjon. De blir ikke gitt nok tid til å tygge.» (Laura sitert i Bocian, 2015, s. 215)

Denne tanken om at tvangsmating førte til et traume som igjen førte til en nevrotisk tilpasning kalt «introjeksjon», var en av grunntankene i Fritz Perls første bok Ego, Hunger and Aggression.

For Laura anga spising retningen for hvordan du forholder deg til verden. I en publisert workshop (L. Perls, 1992) ber hun deltakerne om ikke bare å «svelge» alt hun sier, men å «smake på det, sette tennene i det, tygge på det.»

I workshopen presenterer hun teorien sin om hvordan spedbarnet er i konfluens med moren når det svelger morsmelk uten å tygge:

Barnet begynner å kontakte det utenfor seg når det begynner å tygge.7 Det kommer nå an på måten man mater barnet på, om barnet utvikler seg til å ta seg tid til å tygge maten ordentlig, eller om det må stappe i seg maten for fort, eller ikke får mat som trenger å tygges. Og dette fortsetter på skolen, nå i overført betydning, om barna bare «fôres» med ferdigtygd lærdom som de må stappe i seg før de spyr det ut på eksamen og så glemmer det.

Når barn på denne måten lærer «å svelge» alt ukritisk, støttes en konfluens – først med moren, så med familien, så med skolen og med det politiske systemet. Motsatt blir alt som ikke passer med denne konfluensen fremmedgjort. Og det som ikke passer inn, føler man skyld og motvilje overfor. (L. Perls, 1992, s. 173)

Amendt-Lyon forteller at Laura hele livet var opptatt av hvordan de hun så rundt seg spiste, om de tygget maten lenge eller slukte den i seg. Dette var hun tydeligvis opptatt som del av sitt terapeutiske arbeid også. Dette utgjør en del av hennes kroppsorienterte tilnærming. 

Bevegelse og pust 

Som jeg har nevnt, gikk Fritz Perls i læreanalyse hos Reich i 1931 og 1932 mens Reich var i ferd med å formulere sine teorier om pust og muskelpanseret. I 1933 gav Reich ut boken «Karakteranalyse» (Reich, 1933/1972) der han redegjorde for sin kroppsorienterte terapi.8 Denne boken leste og diskuterte Fritz og Laura med stor interesse. I intervjuet med Rosenblatt nedtoner likevel Laura betydningen av Wilhelm Reichs teorier for sin egen utvikling. Hun sier at Fritz var veldig opptatt av Reichs teorier, men hun hadde denne kroppsorienteringen med seg allerede fra sitt arbeid med dans og spenningsregulering (Amendt-Lyon, 2016, s. 153). 

I artikkelen jeg nylig har sitert (L. Perls, 1992, s 151) skriver Laura at Reichs viktigste bidrag til utviklingen av gestaltterapi er hans teori om muskelspenninger og dannelse av en karakter. Dette som nå kalles «muskelpanseret» er i virkeligheten en fiksert gestalt, en blokkering av den pågående figurdannelsen. Men, sier hun, det praktiske fokuset i terapien på awareness om kroppen, ble en del av gestaltterapi ikke fordi Reich skrev om dette, men fordi hun hele livet hadde holdt på med eurytmi og moderne dans. 

Laura sier hun hadde lest grundig Ludwig Klages bok Ausdrucksbewegung und Gestaltungskraft, og hun kjente til Alexander-terapi og Feldenkraismetoder lenge før utviklingen av Bioenergetics og andre kroppsterapier. «Arbeid med pust, holdning, koordinasjon, stemme, sensitivitet og bevegelighet ble del av min terapeutiske stil allerede i 1930-årene mens vi fortsatt kalte oss psykoanalytikere», skriver hun.

Støtte fra kroppen  

I intervjuene med Keyes (udatert) er det flere som framhever at Laura var opptatt av begrepet «støtte» (eng. «support»). Hun mente Fritz Perls var skyld i at mange mistolket gestaltterapi som en metode der man presser klienten til endring.

Ruella Frank sier, når hun blir intervjuet:

«Laura forklarte at mange former for motstand kommer av mangel på støtte. Hvis denne manglende støtten ikke møtes med respekt, kan man få en boomerangeffekt som gir pasienten enda mer angst. Hennes motto var å gi pasientene så mye støtte som nødvendig og så lite som mulig, slik at de kan lære å oppnå selvstøtte og gjensidig avhengighet.»

«Støtte» betyr her flere ulike ting.

For det første støtte fra terapeuten så klienten blir trygg nok i terapisituasjonen til at endring kan oppstå. Og terapeuten selv har støtte i alt vedkommende har lært seg.

Laura skrev: 

«En god terapeut bruker ikke teknikker. Han vender seg mot en situasjon med den kunnskap, de ferdigheter og den totale livserfaring han har integrert i sin bakgrunn – og med hva enn han har av awareness i ethvert øyeblikk.» (L. Perls, 1992, s. 155)

For det andre: Den støtten klienten finner i seg selv.

Laura skriver:

«Kontakt er mulig i den grad det er tilgjengelig støtte for den. Støtte er hele bakgrunnen mot hvilken den aktuelle erfaring står fram (eksisterer) og former en meningsfull gestalt. For dette er hva mening er: relasjonen av figur til grunn.

Støtte er alt som tilrettelegger den pågående assimilasjon og integrasjon av erfaring for en person, en relasjon eller et samfunn: primær fysiologi, oppreist holdning og koordinering, sensitivitet og mobilitet, språk, vaner og skikker, sosiale manerer og relasjoner, og alt annet som vi har fått og lært gjennom livet. I korthet er støtte alt vi tar for gitt og stoler på, til og med våre oppheng og vår motstand – de fikse ideene, idealer og atferdsmønstre som er blitt vaner for oss nettopp fordi de var støttende den gang de ble formet.» (L. Perls 1992, s. 132-133)

Merk at Laura nevner primær fysiologi, oppreist holdning og koordinering. Dette er den tredje og rent kroppslige betydningen av støtte.

Man kan nesten høre Laura legge ut om dette for Fritz og Paul Goodman når man leser følgende i PHG: 

«For å ha en god holdning, må hodet balansere fritt på overkroppen, uhindret av stramme nakkemuskler. Overkroppen må hvile fritt på hoftebenet, uten at brystet er dyttet ut eller korsryggen er trukket inn. Disse kroppsdelene er blitt sammenlignet med tre pyramider der hver av dem hviler på spissen slik at den kan rotere i alle retninger.» (PHG, s. 180)

Laura forklarer dette slik i en workshop hun holdt i 1980:

«… det er bare mennesket som til slutt har reist seg på bakbena og bruker underkroppen mest til støtte og bevegelse, og overkroppen til orientering og manipulering. Med bedre holdning og mer bevegelighet her, og mer støtte fra hoftene dine, får du en bedre fungering og i tillegg bedre konsentrasjon.» (L. Perls, 1992, s. 171)

Nancy Amendt-Lyon (2016, s. xvi) oppsummerer Lauras kroppsorienterte terapi på denne måten: 

«Hun ba klienter gjøre ting med vilje. For eksempel å puste, å holde pusten eller å overdrive noe for å gjøre det tydelig. Laura likte å eksperimentere med språk og med kroppen, spesielt med pusten og med holdningen. Hun oppfordret deltakerne i grupper til å legge merke til hvordan kroppen støttet dem: «Løs opp i knærne! Se hvordan bekkenet støtter overkroppen slik at den kan bevege seg fritt! Korsryggen skal ikke være svai!»

Lauras kroppsarbeid var konsentrert om kjeven, ryggraden og det å puste helt ned i magen. Hun kunne invitere deltakere til å rulle med hodet rundt og fra side til side mens de pustet inn og ut for å få en bedre følelse av ryggraden sin. Hun kunne også invitere dem til å ligge på gulvet på ryggen, og så først løfte bena opp og over hodet før de senket dem sakte ned mot gulvet, samtidig som de hele tiden holdt følge med pusten.»

I artikkelen «Two Instances of Gestalt Therapy» (L. Perls 1992, s. 93-113), først publisert i 1956, gir Laura oss to casehistorier om klienter hun har hatt.

I begge historiene gis det en utførlig beskrivelse av hvordan klientene sliter med psykosomatiske utfordringer, og hvordan dette langsomt endrer seg gjennom månedsvis med varhetsøvelser. Hun forklarer ikke hva slags øvelser hun eksperimenterer med underveis, men resultatene beskrives både som psykologiske og fysiologiske endringer. Begge klientene blir mindre stive og rigide, og mer myke og bevegelige samtidig som de blir tryggere og bedre i stand til å ivareta sine egne behov. 

Utdrag fra A Workshop with Laura Perls

Disse casehistoriene gir oss ikke innsikt i hvordan Laura arbeidet. En transkripsjon av et opptak av en workshop som Laura holdt i 1980 i New York City gir derimot et unikt innblikk i hvordan Laura arbeidet terapeutisk.

 Her følger et lite utdrag av Lauras dialog med en deltaker, en kvinne ved navn Jan: 

(Til Jan): Hva tenker du på?

Jan: Akkurat nå bare beveget jeg på foten. Denne foten som er sliten av å ha på høyhælte sko og trampe rundt i Central Park. Jeg beveget foten og det kjentes godt.

Laura: Klarer du å gå med høye hæler?

Jan: Tja, det er et godt spørsmål. Jeg har stort sett gjort det de siste par timene. Klarer jeg det? Jeg har i alle fall gjort det.

Laura: Bare gå uten dem, og så gå med dem. La oss se hva som endrer seg … Ja, ryggraden er ganske svai.

Jan: Jeg har et alvorlig problem med ryggen.

Laura: Sikkert.

Jan: Sikkert hva da?

Laura: Når det er en slik tilvendt spenning, da har du et ryggproblem.

Jan: Jeg vet ikke hva som kom først. Du har tydeligvis en oppfatning om hva som kom først.

Laura: Denne spenningen i ryggen, som leder til spenning i mellomgulvet og til redusert pust, er den sentrale måten å utøve selvkontroll på. 

Jan: Det er jeg god på. Det er riktig.

Laura: Og til å redusere din egen energi. Det å ikke bruke det åpne rommet i brystet ditt, i lungene dine.

Jan: Det kan sikkert stemme. Jeg tror jeg har gjort det i lang, lang tid. Det har blitt til en godt etablert vane nå.

Laura: Jeg legger også merke til at du slipper ut pusten og så snakker du når du nesten ikke har luft igjen, og da blir stemmen din lavere og lavere.

Jan: Det var jeg ikke klar over.

Laura: Prøv å gjøre det med vilje.

Jan: Se. Jeg kan snakke uten luft. Den er veldig lav.

Laura: Det er slik du snakket nå nettopp.

Jan: Og jeg var ikke klar over det. Jeg kan ikke stå stille så veldig lenge, for ryggen min begynner å verke, og jeg må bevege meg.

Laura: Jeg er sikker på det, ja.

Jan: Du er ikke overrasket.

Laura: Du kunne gjøre en tilsvarende øvelse liggende på gulvet.

Jan: Jeg tror ikke jeg vil det i dette antrekket.

Laura: Du trenger ikke gjøre det nå, og du får ikke noen resultater av å bare gjøre det en gang. Dette er noe man virkelig må arbeide med. Du kommer til å finne at hvis du har den typen støtte, så øker energien din og du holder ut lenger.

(L. Perls, 1992, s 169-170)

I dette glimtet av Lauras arbeid kjenner vi igjen hvordan hun ber klienten eksperimentere for å skape økt varhet.

Hun ber Jan gå med og uten høye hæler og legge merke til forskjellen. Hun ber Jan om bevisst å slippe ut pusten før hun snakker for å gjøre henne oppmerksom på måten hun bruker pusten på når hun snakker. Hun foreslår at hun skal legge seg ned på gulvet, men det blir for utrygt for Jan. Dette er ikke en terapisituasjon, men en workshop der Laura bruker mye tid på å undervise og har en hel gruppe hun skal engasjere, så framfor å bruke mer tid på Jan, så avslutter hun med en oppfordring til å jobbe videre på egenhånd. 

Vi legger merke til at hun ber klienten om å gjøre ting med vilje og å overdrive enkelte bevegelser. Hensikten med dette var å øke klienters oppmerksomhet om hvordan de holdt seg tilbake. Dette kan, i følge PHG, åpne for å undersøke hva retrofleksjon, som avsplittet selvfunksjon, ivaretar (jfr. del 2 av denne artikkelen).

Vi kan også se at hun var opptatt av språk. Når Jan sier at foten er sliten av å tråkke rundt i høye hæler framfor å si at hun er sliten, trer splittelsen mellom kropp og selv fram.

Når hun formaner deltakerne om å løse opp og rette seg opp, er det nok mest en forklaring på hva som er sunn fungering framfor en tro på at slike spenninger kan angripes direkte. I så fall er hun ikke tro mot sin egen teori. Hennes fascinasjon for hvordan folk spiste er helt i tråd med hennes teori om introjekter. 

Avslutning

Jeg har beskrevet Laura Perls vei fra barndommen i Pforzheim til å bli leder for The New York Institute for Gestalt Therapy. Hennes innflytelse på gestaltterapi kom av at hun hadde denne rollen i 40 år, var terapeut, utdannet gestaltterapeuter og holdt foredrag og workshops i hele USA og Europa.

Jeg har også beskrevet hvordan Laura, selv om hun publiserte lite, har hatt en viktig innflytelse på utviklingen av gestaltterapi fordi mye av det Fritz Perls og Paul Goodman skrev var basert på hennes ideer og erfaringer. Jeg har gjengitt tema hun selv snakket og skrev om som kroppsorientert terapi – det å møte klienten ansikt til ansikt, om tygging og introjekter, om kropp og pust og det å få støtte fra kroppen. Til slutt har jeg gjengitt utdrag av en workshop som viser litt hvordan hun faktisk arbeidet. 

Men noe mangler i denne framstillingen. Det som mangler er en forklaring på hvordan det Laura Perls her gjør er forankret i teorien om selv og kontaktsyklusen. Dette vil jeg forsøke å rette på i del 2 av denne artikkelen. 

Litteratur

Amendt-Lyon, N. (ed.) (2016). Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985, Cambridge Scholars Publishing.

Bocian, Bernd (2010).  Fritz Perls in Berlin 1893-1933 – Expressionism – Psychoanalysis – Judaism, EHP – Verlag Andreas Kohlhage. 

Gregory, Susan (2015). Gestalt therapy’s embodied styles. I: British Gestalt Journal, 24 (1), s. 39-44.

Keyes, Heather Ann (n.d.) http://humansofgestalt.com/ Humans of Gestalt – Robert (Bob) Reznick Remebering Laura Perls. https://www.youtube.com/watch?v=wjceiAjlF68&list=PLrqWOBx5ue3keduIddKKzXzo8GzmUUqCm&index=4&t=1808s

Perls, F.S. (1942/1969) Ego, Hunger and Agression. Vintage Books.

Perls, F.S. (1969) In and Out of the Garbage Pail. Real People Press.

Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1951/1996) Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality. Suvenir Press. 

Perls, L. (1992). Living at the Boundary. The Gestalt Journal Press.

Reich, W. (1933/1990). Character Analysis, 3. utg. Farrar, Straus and Giroux.

 

 

 

 



  1.  Se Remembering Laura Perls filmene på https://www.youtube.com/@humansofgestalt6071/videos [↩]
  2. Denne biografien bygger på biografien til Amend-Lyon (2016) og intervjuene med Daniel Rosenblatt i (Perls 1992) og (Amendt-Lyon 2016), samt på Bocian 2010. [↩]
  3. Ego, Hunger and Agression ble først utgitt i Syd-Afrika i 1942, i nytt opplag i 1945, så i London i 1947, i San Francisko i 1966 og i New York i 1969. [↩]
  4. Amend-Lyon (2016, s. xiii) skriver at da hun traff Laura i 1976 «fremdeles tilbrakte flere måneder i Europa hver sommer og nøt å feriere i de østerrikske alpene.» Når hun begynte med dette, har jeg ikke funnet informasjon om. [↩]
  5. Nancy Amendt-Lyon, var på besøk i hjembyen New York i 1976 da hun fikk høre om Laura. Nancy hadde startet å utdanne seg til Gestaltterapeut i Østerrike, og tok kontakt med Laura, som inviterte henne hjem til seg. De ble gode venner, Nancy begynte å arrangere workshops med Laura i Østerrike. I 2013, 23 år etter at Laura døde, ringte Lauras datter Renate henne og ba Nancy om å ta seg av utgivelsen av Lauras etterlatte notater. Hun er kanskje den som har gitt den grundigste biografiske beskrivelsen av Laura. [↩]
  6. Alle oversettelser er gjort av forfatteren))

    Jeg har uthevet hennes «vi». Det var ikke Fritz, men Laura og Fritz, som utviklet alle disse ideene, dvs. som skapte gestaltterapi slik vi kjenner den.

    Ansikt til ansikt

    Det var Laura som først sluttet med å ha klienten liggende på en divan mens hun selv som terapeut satt ute av syne. Hun ville se hvordan klienten pustet, ansiktsuttrykk og fakter. Når hun først satt og så på klienten, var det naturlig at klienten også fikk sitte og se på henne framfor å ligge på en divan foran henne (Amendt-Lyon, 2016: ixii).

    Ifølge Bob Resnick mente Fritz Perls i begynnelsen at fokus på bevegelser og kropp var noe tull (Keyes udatert). Laura fikk klienten til å bevege seg på gulvet så hun kunne se hvordan klienten gikk, hvordan holdningen var og hvordan klienten støttet overkroppen på underkroppen. 

    Om tygging og introjekter 

    Som jeg var inne på tidligere, var Laura en oppmerksom mor. Da hennes første datter ble født i 1931, reagerte Laura sterkt imot sykehusets forsøk på innføring i «regimented feeding» for mødre. ((Min egen farmor fødte sitt første barn i 1929, og jeg husker hun fortalte at hun led fordi de på sykehuset bare ville la henne amme til faste tider uansett om den nyfødte lå og skrek. De hadde en oppfatning om at det var usunt å ikke spise til faste tider, og det måtte spebarn bare tilvennes fra fødselen. [↩]

  7. Til dette kommenterer Kepner (1999) at senere spedbarnsforskning har vist at individueringen (differensieringen fra mor) starter mye tidligere enn når barnet får tenner. [↩]
  8. Ifølge Susan Gregory (2015) var Wilhelm Reichs idéer også inspirert av Elsa Gindler, via Reichs samboer, Elsa Lindenborg som var Gindlers elev. [↩]

En utsatt profesjon: Hvordan ta vare på sykepleierne våre? En samtale med Julianne Appel-Opper

Skrevet av Redaksjonen

 Av Per Terje Naalsund 

Sykepleierne mellom to kulturer

Terapirommet og sykehuset er to svært forskjellige miljøer. Som terapeut spør jeg meg ikke hva det er som feiler klientene mine. Det som interesserer meg er hvordan de har det.  For å finne ut av det, forsøker jeg å være sammen med dem på en måte som gjør at de tillater seg selv å kjenne etter hvordan de har det sammen med meg. Det jeg forsøker på er å tilrettelegge for at vi kan være åpne for forskjellige følelser, og det gjelder både for klienten min og meg. For å være i stand til åpne meg på denne måten, er det viktig at jeg sørger for at jeg tar vare på meg og tar på alvor reaksjonene mine etter slike møter. 

På sykehus er det ganske annerledes. Grunnen til at noen er lagt inn på sykehus er jo at noe er galt med dem. Men jeg er ganske sikker på at leger og sykepleiere forholder seg på forskjellig vis til dette. Legene er opptatt av å gjøre noe med det som er galt. Sykepleierne er mer innstilt på å gi pleie. De assisterer selvsagt legen i behandlingen av pasientene, men de tar seg også av pasientene – og møter dem som mennesker som kan oppleve seg selv som eksistensielt utsatt: Bundet til sykehussenga må pasientene stole på at det å underlegge seg behandlingen, vil gjøre dem bedre.  

Sykepleiere er i en situasjon der to kulturer krysser hverandre. Dessverre virker det som om støtten de får fra det profesjonelle systemet rundt seg, er ganske en-sidig. Den terapeutiske, biologiske og humanistiske kunnskapen om behovet vårt for selv-omsorg får liten plass innenfor et system som legger vekt på kostnadseffektiv ledelse av operasjoner. 

Julianne Appel-Opper

Jeg hadde lyst til å snakke om dette med en terapeut jeg har mye tillit til, tyske Julianne Appel-Opper. Hun er psykoterapeut, veileder og frittstående lærer, velkjent i gestaltterapi-miljøet for sine kurs om kreativitet, om skam og ikke minst om hvordan kropper påvirker hverandre. I det siste har hun også holdt kurs om hvordan helsearbeidere kan ta bedre vare på seg selv.

Hun er særlig interessert i hvordan kropper ikke kan unngå å snakke med hverandre, og hvordan denne kommunikasjonen kropper i mellom påvirker relasjonen mellom klient og terapeut og bidrar til måten terapien utvikler seg på. Jeg har vært på flere av kursene hennes, og hver gang har jeg lært mer om hvordan jeg kan ta bedre vare på meg selv som terapeut.

Helseomsorgssystemene vi er en del av

På Oslo Lufthavn har kunstnerne Helga Bu og Kristin Ytreberg laget kunst basert på palindromer. «Nurses run» er ett av dem. (Bilde: Per Terje Naalsund)

– Det er ikke lett å ta vare på folk i et system som ikke er ivaretakende, begynner Julianne med når jeg presenterer temaet jeg vil snakke med henne om. Hun forteller meg at hun nettopp har holdt et webinar for veiledere, og at hun sammen med en av deltakerne så på hvordan arbeidsplassen vår påvirker oss. 

– Vi utforsket hvor vanskelig det er når pleie kommer i et motsetningsforhold til penger og effektivitet, forteller hun meg. 

Hun lurer på om det er sånn i Norge som i Tyskland at sykehusene drives som om de var forretningsforetak og må ta beslutninger ut ifra hvilke operasjoner som gir dem størst inntekter.  

– Denne deltakeren fortalte meg at hun som sykepleier følte at hun måtte løpe på jobben, fordi det er alt for mange pasienter å ta seg av for hver enkelt sykepleier, forteller hun og legger til at dette ikke bare er typisk for dagens helseomsorg: – Vi lever i en tid hvor det å ta vare på seg selv er lite prioritert. Mye av det vi tar til oss i det sosiokulturelle feltet rundt oss handler om å være effektiv, ung, veltrent og sterk.   

Påvirkningen fra et større felt

Etter covid-pandemien har det virket som om det stadig oftere meldes om systemiske sammenbrudd innenfor helsetjenestene, både i Norge og internasjonalt. For eksempel blir det stadig rapportert om at særlig sykepleiere, men også leger, ønsker å forlate arbeidsplassen de er på. Denne krisen i helseomsorgen kan synes å være en del av en større krise. Vi er på vei inn i en ny arbeidskultur der vi ikke lenger synes å ha tro på at vi kan påvirke systemene vi er en del av. Det er betegnende at vi nå kan lese om sykepleiere som sier opp jobben sin ved sykehus for i stedet å leie ut arbeidskraften sin til andre sykehus som er desperate etter personell.  

Når jeg snakker med Julianne om dette, får hun tanker om at vi også påvirkes av hendelsene rundt oss: – Vi er påvirket av flere kriger for øyeblikket, og dette ryster oss også. Jeg var nettopp på et digitalt arrangement om «Krig og sorg» ved gestaltinstituttet i New York, og da hørte jeg folk si: «Dette er ikke vår verden lenger!». 

Jeg merker at jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg sier til henne at jeg tror vi alle sammen føler at det er på høy tid med en endring, men at ingen av oss kan se hvordan det skal skje. Vi føler ikke at vi er del av en bevegelse mot noe bedre lenger, sukker jeg. I min verden er viljen til å bry seg om andre en umistelig verdi. At sykepleiere protesterer mot systemene de er en del av, gir meg også håp. 

Atmosfærene vi puster inn

– Så hva kan vi gjøre med situasjonen for sykepleiere? Kan en ny sosial bevegelse begynne der? spør jeg Julianne.

– Dessverre verdsettes ikke arbeidet til sykepleierne nok. De får ikke nok betalt, de får ikke oppfølgning i grupper, de får ikke veiledning og de blir ikke tatt hånd om. Det er verken tid til eller kultur for at de kan få sitte sammen og snakke med hverandre om det jobben får dem til å bære på, svarer Julianne. 

Når jeg snakker med Julianne levendegjør hun mine heller abstrakte bekymringer ved å beskrive situasjonene som sykepleiere befinner seg i: 

– Hva skjer når en sykepleier går inn på pasientens rom? spør hun og forteller om hvordan sykepleierens kropp her kommer i kontakt med en atmosfære, og at denne atmosfæren kan være full av smerter, av bitterhet, av traumer og fortvilelse, av ensomhet. Pasientene kjemper med spørsmål av typen: «Hvorfor skjer dette meg? Hvordan kan jeg leve videre med denne sykdommen? Kommer jeg til å dø?» Denne implisitte kommunikasjonen fra pasientens kropp går inn i sykepleierens kropp uten at de kan kontrollere det kognitivt, forteller Julianne. 

Hennes poeng er ikke bare at dette påvirker det som skjer inne på pasientens rom, men også hvordan disse opplevelsene som særlig sykepleiere utsettes for, påvirker sykepleiernes livsverden: 

– Sykepleiere puster ufrivillig inn disse usagte budskapene, akkurat som om det var et virus, og de blir der i kroppen deres i en viss tid. Noen av disse kropp-til-kropp-budskapene bærer vi med oss i kroppen vår også etter at vi har forlatt situasjonen. Det tas inn i systemet vårt, hvor det kommer i kontakt med våre egne traumatiske reaksjoner som det kan hende at vi holder i kroppen vår. Når dette skjer, kan vi ikke unngå at det farger vår egen organisering av oss selv og måten vi ser på oss selv og verden rundt oss på. 

Julianne gir et eksempel fra hennes egen praksis: – Som terapeut møter jeg ofte pasienter som ikke opplevde at de ble tatt godt vare på som barn, og som dermed måtte lære seg til ikke å forvente og trenge omsorg. Det som hendene mine mottar i møte med disse kroppene er et budskap om at jeg bør «holde meg unna». Etterpå, når jeg går for å spise lunsj, er det påfallende hvordan jeg kan ta med meg dette en stund etterpå. På trange fortau kan jeg merke hvordan jeg møter forbipasserende med dette «hold deg unna» i systemet mitt. Det er som om jeg ikke har klart å legge fra meg det samskapte feltfenomenet «at verden ikke er et vennlig sted» fra møtet med klienten min. 

Det samme skjer når sykepleiere forlater pasientenes rom, men det er ikke sikkert at de har tid til å tenke over det.

– Jeg er bekymret for om sykepleierne tar seg tid til å puste ut det de nettopp har pustet inn, sier hun til meg, og forteller at hun kan se for seg hvordan de skynder seg videre og er travle «i» hodet sitt: «Det jeg må huske nå, er å gjøre det, og så skal jeg det, og … ». Det som skjer på samme tid er at kroppen deres blir fylt med potensielt traumatiske kroppslige budskap, ikke ulikt en sebra som forsøker å ignorere at det ligger løver i nærheten, og som holder på impulsene sine for handling i kroppen, forklarer hun.

Hvem gir omsorg til omsorgsgiverne?  

Jeg merker at jeg blir opptatt av hva som skjer med folk som bryr seg om andre mennesker i dag. I dagens kultur er vi på den ene siden stadig mer bekymret for hva som kan komme til å skje: Vi er redde for at krigene som pågår vil bli utvidet og involvere langt flere land, vi bekymrer oss for et klima som nærmer seg vippepunktet uten at vi ser at vi får bremset utviklingen, og vi er midt i et arbeidsliv som opplever å bli kastet om på på grunn av kunstig intelligens og rigide kontroll- og ledelses-systemer. På den andre siden møter vi denne redselen med å bli mer nærsynte, nemlig ved å bekymre oss for og investere i vår egen individuelle helse, økonomi og sikkerhet. Det synes som om folk som bryr seg om andre, og som for eksempel velger å bli sykepleiere er en utrydningstruet art. Vi passer i alle fall ikke på dem som allerede har valgt å bli det. 

– Hvem gir i dag omsorg til omsorgsgiverne? spør jeg Julianne.   

Julianne ser det fra et annet perspektiv: – Hva er det som motiverer oss til å bli sykepleier eller terapeut? Jeg tror en viktig grunn for at vi velger disse yrkene, kan spores tilbake til hvordan vi ble formet i barndommen. Vi har lett for å bli sittende fast i rollen vi hadde som barn i familien vi vokste opp i. Ble det forventet at vi skulle trøste og sørge for, til å unngå konflikter og være snille, til å stå til tjeneste for andre? Dette er et velkjent tema i psykoanalytisk litteratur. Karen Maroda har skrevet om hvordan sunn selvoppofrelse kan utvikle seg til usunn underkastelse i boken «The Analyst’s Vulnerability». Dersom sykepleieren eller terapeuten jobber utifra et perspektiv der de fortsetter med det som de gjorde som barn, så vil det være vanskelig for dem å sette grenser. Det er nettopp her faren for å bli utbrent ligger.

– Så hjelperne trenger å bli konfrontert med sine instinkter for å hjelpe? spør jeg henne. 

– Kanskje konfrontere ikke er det riktige ordet, svarer hun og fortsetter: – Men det er viktig å være åpen for at det kan være mulig at jeg gjør dette arbeidet for å gi mitt indre barn noe. Hvis jeg holder på med å gi det jeg selv ikke fikk som barn, så er det lett å strekke seg for langt og forsøke å gjøre det umulige gang etter gang. Om jeg gir og gir, i det uendelige, så er det også lett å plutselig ende opp i en motsatt reaksjon der jeg setter meg på bakbeina og sier: «Aldri mer!»

Et annet ting vi må være klar over er at vi alle er slik laget at vi trenger å kjenne følelsen av at vi er gode som barn. Hvis vi i oppveksten ikke fikk denne bekreftelsen tilstrekkelig mange ganger, så fortsetter vi å trenge dette også som voksne. Det gjør at vi driver oss selv til å gjøre gode handlinger, i det uendelige, i håp om at det skal få oss til føle oss som gode personer. 

For det tredje, og det er ikke minst viktig her, så kan vi ikke unngå å reagere på traumatiske kroppslige budskap. Når noen kommuniserer at «Jeg trenger hjelp nå med en gang!» puster vi inn disse energiene, og dette får oss til å løpe og gjøre det umulige. For noen vil disse stemmene utløse et ekko fra traumatiske situasjoner fra fortiden vår.

Mens vi snakker om dette, kjenner jeg at jeg er takknemlige overfor alle som er hjelpere. 

– Hvis vi ikke hadde dette barnet i oss som vet hvordan de kan hjelpe andre, hvem ville da blitt hjelpere? spør jeg henne.

– I helsevesenet er det altfor lett å utnytte disse «barna», advarer hun meg. 

Julianne får meg til å tenke på hvor ofte hjelpere sørger for å redde systemer som ville ha kollapset uten deres hjelp. Det er lett å se for seg hvordan pliktoppfyllende hjelpere i dag underkaster seg de profesjonelle systemene på jobben, inkludert dataprogrammene som vi alle må lyde. Siden gjør de sitt beste på hjemmebane, der deres «indre barn» kan være travelt opptatt med å ta seg av barn og egne foreldre i tillegg til å gjøre omsorgsoppgaver som partneren deres sluntrer unna. Livet deres kan lett ligne en døgnåpen velferdstjeneste. 

Skreddersydd selvomsorg 

– Er det mulig for oss terapeuter å støtte hjelperne? spør jeg Julianne, og antyder samtidig at kanskje gestaltterapi kan ha kvaliteter som kan være til hjelp? 

– Jeg kan bare snakke for meg selv, svarer Julianne. Hun forteller at hun har ukentlig veiledning: 

– Det er et ordspråk som sier at ‘enhver god mor trenger en egen god mor’. Som terapeuter kan vi romme, holde og bry oss når vi selv er rommet, holdt og gitt omsorg. 

Hun tenker litt: – Hva mer kan jeg si? Jeg er 64 nå. Nå som jeg er blitt eldre, kan jeg erkjenne mine egne traumer og de kroppslige prosessene som dukker opp når jeg sitter i traumatiserte felt.  

– Vi må være klar over at det å gi seg selv omsorg må være tilpasset den enkelte. Ikke alle kan følge samme program, fortsetter hun etter en pause.  

– I mange år har jeg sagt at det er lurt å lære seg et språk for kroppen vår. Vi trenger å vite hvordan vi holder prosesser i nakken, i kjeven, eller for eksempel i knærne våre. På webinaret vi nettopp hadde her om dagen utforsket vi hva vi hadde opplevd som utfordrende denne uka, og om noen av disse prosessene fortsatt kunne merkes i kroppen vår, og i så fall: hvor i kroppen kunne vi kjenne det? Deretter så vi nærmere på hva disse ulike kroppsdelene kunne trenge av omsorg fra oss. 

Når jeg hører på Julianne, slår det meg at det å ha fortrolig kjennskap til våre egne kropper ikke er en del av vår temmelig rasjonelle, opplyste norske kultur. Det er også en kunnskap som, selv om den ligger til grunn for en rik tradisjon innenfor kropps-psykoterapi, i liten grad er integrert i den mer kognitive, samtalebaserte psykoterapeutiske praksisen. 

Den relasjonelle og kroppslig funderte orienteringen i Juliannes metoder åpner for eksempel for innsikten i at det å bry seg kan være påtrengende: 

– På webinaret så vi på hvordan omsorg kan påvirke forskjellige selvprosesser og jeg fikk fremhevet at kropper også kan ha problemer med å ta i mot omsorg. Særlig når en jobber med traumatiserte klienter, så bør en være klar over at det kan være vanskelig å utvikle impulser i retning av å ta vare på seg selv. 

Hun forklarer dette med at vi fra naturens side søker trøst fra foreldrene våre når vi kjenner smerte. Men når et barn har blitt utsatt for smertefull behandling av sine foreldre, så er også selve kilden for det å bli trøstet tatt vekk fra dette barnet. Ikke bare den traumatiske oppførselen preger deretter kroppen, men også det at en mangler foreldre som gir trøst og omsorg. For den som opplever dette, blir selvomsorg utilgjengelig, og de kan føle skam ved å motta noe de ikke har vært vant med å få. 

På nettet er det lett å finne råd og formaninger til pleiere om hvordan de skal ta vare på seg selv. Heldigvis er det også noen som skriver om «selvomsorgstretthet». Å måtte passe på å gi seg selv omsorg, kan ikke være lett dersom den emosjonelle delen av å ta i mot omsorg fra seg selv, skammer seg eller blir helt stille. Jeg kan ikke la være å tenke at det å skulle gi seg selv omsorg i seg selv kan øke stresset og gi deg følelsen for at du selv er ansvarlig for stresset du føler. 

– Er ikke det å gi seg selv omsorg noe helt annet enn å gjøre det som en forsøker å presentere som vitenskapelig bevisst er godt for deg? spør jeg Julianne. 

– Jeg tror at vi må skreddersy selvomsorg. De forskjellige måtene å pleie seg selv på, passer ikke til alle kropper. Individuell selvomsorg krever at en setter av tid og rom til det, og i dag er det sjelden at folk tillater seg dette. I stedet er vi opptatte med mobiltelefonen vår og sjekker Facebook, Instagram og LinkedIN og lignende steder. Når vi gjør dette, skaper vi ikke rom for å merke hvordan vi har det, eller hvor i kroppen jeg holder spenning. Selvomsorg er å ha en indre dialog med seg selv som en levende kropp.  

For å gi et eksempel på dette forteller om hvordan hun brukte metaforen «nervekostyme» i møtet med en klient. Klienten hadde hatt Covid og var svært sliten. Selv om hun ikke hadde særlig energi, ville hun absolutt gå på jobb neste dag. «Hva skal jeg si til det?» forteller Julianne at hun tenkte, og så kom hun på at hun for å få klienten til å vende oppmerksomheten sin i retning av kroppens behov, kunne spørre henne om tilstanden nervekostymet hennes var i. Klienten skulle se det for seg og ta på det, og det fikk klienten til spontant å utbryte: «Herregud, dette stoffet er så fullt av krøller.» De snakket deretter om hvordan det ville være for dette kostymet å bli pakket ned og dra på en forretningsreise. Klienten var enig i at det ikke ville være bra for kostymet. «Hva ville vært bra for dette kostymet?» spurte Julianne så, og klienten begynte å snakke om at det burde få ligge på sengen slik at alle krøllene i det kunne bli glattet ut, og at det kunne ha godt av å få henge i frisk luft. Den neste dagen fikk Julianne en epost om at klienten hadde avlyst turen og ble hjemme fra jobben en stund til.  

– Det gjorde meg glad. Selvomsorg er på en måte å spørre kostymet på en mild måte: Hvordan har du det? Hva kan gjøre for deg? Trenger du frisk luft eller å bevege på deg? Eller trenger du å bli tatt varsomt på der det har krøllet seg for deg? Kanskje kan vi øve oss på og etter hvert lære oss å være i en slik dialog med vår egen levende kropp, forteller hun. Hun smiler og spør meg: – Hva tenker du om dette?

Den lette sykepleieren

Jeg forteller Julianne at spørsmålet hennes får meg til å tenke på hva som skal til for at vi lytter til oss selv. For å få til det, trenger vi et tredje element, enten det er en profesjonell lytter eller et medium, slik som denne metaforen «nervekostymet», som hjelper oss å stille oss inn på kroppen vår. 

Julianne er enig i dette, men forteller meg at dette tredje elementet også trenger en spesiell kvalitet, nemlig at det er lekent. 

– Jeg tror ikke det er lett å lytte til seg selv sammen med kropper som er engstelige, traumatiserte, eller redde, og som er i «frys» eller i en tilstand av «løpe/overleve» der de tenker «jeg må dette, og dette, og dette…» Denne energien gir oss ikke rom til å lytte til oss selv, og faren med traumatisk kommunikasjon er at den gjør oss til sebraer, som bare kan løpe. Når vi tilpasser oss til situasjoner på denne måten, blir det umulig for oss å være lekne. Derfor er det så viktig at terapeuter finner måter å være litt «lettere» på enn klientene våre. Når vi klarer det, sender vi også et budskap til den andre om at jeg kan fint være sammen med deg, avslutter hun. 

Vi trenger altså å være litt lettere, eller lekne. Jeg tenker på at det er noe mange sykepleiere er gode til. De er lettere enn pasientene de møter, og dette er et talent som mange av dem har – og som gjør at de trives i jobben sin. 

Kanskje krisen i helsevesenet kan ha noe med denne egenskapen å gjøre: Gir vi sykepleierne og de andre i helsesektoren nok profesjonell støtte til at de kan fortsette med dette som er så viktig: Å være lettere enn pasientene?


Per Terje Naalsund er gestaltterapeut, redaktør for Gestaltterapeuten og lektor ved Norsk gestaltinstitutt. 

Du kan lese mer om Julianne Appel-Opper på hjemmesiden hennes: http://thelivingbody.de