Forfatter: Redaksjonen

Senter for relasjon og endring åpner snart

Skrevet av Redaksjonen

Gestaltterapeut Christin Winther ligger ikke på latsiden. Da fellesskapet hun jobber i, på Loftet i Bygdøy allé 21 i Oslo, mistet leiekontrakten ved årsskiftet, bestemte hun seg like godt for å skape noe nytt. Første august åpner hun Senter for relasjon og endring i Nobels gate.

– Du kunne ha lett etter et kontor til deg selv, men valgte å gjøre noe annet. Hvorfor?

Jeg synes miljøet vi hadde i femte etasje i BA21 fungerte så bra, både det at vi var flere faste terapeuter og at vi hadde en liten “pool” der andre terapeuter kunne leie rom på timebasis og være der noen timer i uka. Jeg tror på at vi blir bedre sammen, og ved å samlokalisere blir vi noe mer. Vi er mange som har mistet tilholdsstedet vårt i Bygdøy allé 21, og vi har alle forstått at det ikke er lett å finne noe nytt. Det er litt trist at små yrkesgrupper som oss blir presset ut av sentrum fordi lokaler rett og slett blir for dyre når bygårdene kjøpes opp av investorer som lager top-end utleiesteder med glass og landskap.

Vanskelig marked

– Hvordan har prosessen med å finne et nytt sted vært? 

Jeg skjønte hva som var i emning da det like før jul dukket opp megler og fotograf i våre lokaler. Da begynte jeg å titte litt på FINN. Først tenkte jeg at to-tre grupperinger kunne gå sammen, men oppdaget fort at utleiere vil ha én kontraktspart å forholde seg til. De fleste næringseiendommer er kjøpt opp av større investorgrupper, og ingen av dem ønsker å administrere mange små kontrakter, slik vi som terapeuter ofte har behov for. Sånn sett så var det ikke noe ideelt marked for oss å gå ut i. I utgangspunktet var ikke den løsningen vi nå har landet på noe vi selv ønsket. I løpet av prosessen med å finne nye lokaler, har vi blitt kraftig realitetsorientert når det gjelder hvordan leiemarkedet fungerer og prises. Det er få små gårdeiere igjen i Oslo, og å finne noe som passet akkurat for oss da vi trengte det, var en utfordring.

Underveis i prosessen var jeg innom mange steder –- fra sentrum til Lysaker. Tullin-prosjektet var spennende fordi vi der var i dialog om samlokalisering med en skole. Det ble dessverre ikke noe av dette prosjektet, men så dukket Nobels gate opp. Nå er vi i full gang der.

– Jeg innbiller meg at dette må ha vært en tung prosess. Dette er jo et stort prosjekt. Mye står på spill, mye skal klaffe. Hvordan går det med deg opp i berg-og-dal banen?

Prosjektet har vært dynamisk og det er noe med å snu kappa etter vinden. Jeg har erfaring med det. Jeg så på steder overalt – Lysaker, Solli Plass, Tullinløkka, men mye var veldig dyrt. Vi var presset på tid, og kunne ikke lenger ha den brede prosessen. Vi måtte etter hvert lande en avgjørelse.

Det at utleierne vil ha én kontraktspart å forholde seg til var vanskelig. Det betydde at jeg måtte organisere et AS alene. Da måtte jeg gå noen runder med meg selv. Det er viktig å få  fram at jeg ikke har stått i dette alene. Jeg har hatt gjengen fra Bygdøy allé som hele tiden har sagt at de er med. Og så har jeg min venninne og kollega Anne Wodstrup som har erfaring med slike prosesser. Vi jobber sammen i noe som heter X-gen som handler om involveringsprosesser og samarbeid ved i byutvikling m.m. Så jeg kan ikke si at jeg har følt meg helt alene. Og nå er jeg heller ikke alene i Nobels gate. Det er en flott og entusiastisk gjeng med fagfolk som skal flytte inn, og det er utrolig spennende. I prosessen fant jeg også en veldig god samarbeidspartner i Monica B. Mon som blir co-administrator i Nobels gate.  Hun er veldig engasjert i prosjektet og bidrar utrolig godt med sin erfaring med ledelse og driftskompetanse på bygg, samtidig som hun er gestaltterapeut og tidligere forlagsredaktør med bred redaksjonell erfaring. Hun er i tillegg nabo til senteret.

Flerfaglig fellesskap

– Du har fjorten rom du skal fylle opp. Hvordan går det med å fylle kontorene?

 Det har gått bra. Vi har fylt opp 13 rom nå og har kun ett rom ledig. I pool-ordningen er det derimot plass til flere. Vi har fått med mange gestaltterapeuter, men også psykologer og psykoterapeuter fra andre retninger enn gestalt. Det synes jeg er spennende. Det blir et flerfaglig fellesskap, som kan skape synergi.

– Du sa at du fortsetter med pool-løsningen, der rom kan leies ut på timebasis. Det kan vel kalles en slags terapeutisk co-working modell? 

Ja, det kan det absolutt kalles. Jeg viderefører konseptet, men har blåst det litt opp. I tillegg til de fjorten faste kontorene blir det fem rom som inngår i poolen, hvorav fire er store nok til at de kan brukes til både individuell terapi og grupper. 

Vi vet at dette konseptet fungerer. På Loftet i Bygdøy allé 21 har vi vært en fast base som hadde kontorer der og så har vi fått inn folk via pool-ordningen som jobber noen timer i uka. Når jeg spør de andre hvordan de har opplevd pool-ordningen, sier de at den har vært en berikelse for miljøet. Det har kommet både erfarne inn og studenter, noen for kortere tid, noen blir lengre. Det har fungert veldig fint. Det er bra at det er bevegelse i lokalet, at du kan møte noen og si hei. Det er hyggelig, fordi vi sitter stort sett og jobber med dørene lukket. 

Den sosiale biten er veldig viktig. Folk er sugne på et sosialt fellesskap, så vel som faglig fellesskap. Det er kanskje også en grunn til at responsen har vært så bra. I Nobelsgate får vi også et veldig koselig personalrom/kjøkken og hang-out område hvor det er mulig å spise og drikke kaffe sammen. 

– GPO har hatt tilholdssted i BA21 – flytter de med på lasset?

Ja, GPO har nettopp bestemt i styremøte at de blir med. De skal ha adresse der, ha sine arrangementer der samt leie et fast kontor 30 %. Dette kontoret kan også medlemmer av GPO leie.

Christin Winter og Monica B. Mon foran Senter for relasjon og endring i Nobels gate 16 a.

Nye løsninger

– Det må ha vært mye å sette seg inn i? 

Jeg lærer hele tiden av prosjektet. Nå blir kontraktene elektronisk, og Myrent samkjører sitt system med regnskapsfører, så det blir svært lite administrasjon når alt er oppe og går. Booking og døråpning blir via en app på telefonen, mest sannsynlig med enten kode eller QR kode. Det vil si at når vi gjør avtale med klienten, så får de en kode eller QR kode. Når de kommer til timeavtale så låser de seg inn selv og setter seg på venterommet. Møteromsbookingen til poolordningen skjer også online. Det blir mye mindre administrasjon på den måten.

– Er det mye arbeid som må gjøres i Nobels gate?

Det er en ambassadebygning, så i utgangspunktet er det faste og godt isolerte vegger. Bygget har bra standard. Det er heldigvis ikke mye vi trenger å gjøre i lokalene. Det må settes opp en vegg så vi får et kursrom og vi må lukke dører, åpne dører, rive en vegg – slike småting. De som leier kontor fast kan dessuten pusse opp rommene hvis de ønsker. Vi trenger å få litt liv inn i lokalene!

– Vi håper på et 5 års-perspektiv, minst!

– Hva er tidsperspektivet når det gjelder driften? 

Leiekontrakten jeg har med eierne er på fem år, ett års binding og deretter tre måneders gjensidig oppsigelse. På sikt ønsker de å bygge leiligheter. Men bygningen er på byantikvarens gule liste, og for å få investeringen til å bære seg økonomisk planlegger de å bygge en del høyere enn eksisterende bygg. Da trenger de sannsynligvis unntak fra reguleringsplanen, og det kan ta fem år.

Vi visste at det var tidsbegrenset da vi flyttet inn i Bygdøy allé 21, også. Den gangen var vår kjære gårdeier 83 år. Hun har driftet bygget i over 60 år. Ukentlig ble hun ringt opp av investorer som ønsket å kjøpe eiendommen, som hun svarte med: «Jeg er alt for ung til å selge». Det er forståelig at hun kaster inn håndkleet nå som hun nærmer seg 90 år. Hun har driftet Bygdøy allé 21 siden hun var 20 år, først som hotell, deretter utleie til psykologer, psykiatere og terapeuter i fem etasjer. Mange som nå flytter ut fra BA21 har lang fartstid derfra. Med oss til Nobels gate har vi med flere – blant annet en som har jobbet i BA21 i 20 år. Vi andre fikk også noen gode år i Bygdøy allé.

– Og i mellomtiden har du tid og ro til å planlegge det neste?

Ja, jeg har tanker om fortsettelsen etter Nobels gate. Jeg vet at Oslo kommune har en del tomme bygninger. Med en litt lenger prosess, kan det være mulig å få til et leieforhold med dem. Får vi til et miljø her, kan vi løfte det til et nytt sted senere. I Nobels gate får vi prøvd ut modellen. Jeg har vært nøye med å kvalitetssikre de som leier, og jeg stiller krav i kontrakten om at leietakerne skal være godkjent av sine respektive foreninger, at de holder seg faglig oppdatert, går til veiledning osv. Skjer det noe uetisk, kan leietaker miste kontrakten. Dette er viktig for meg. Rett og slett for å kvalitetssikre og sikre omdømmet til senteret. Dét og smittevern er viktig.

Involvering og byutvikling

– Du samarbeidet med arkitekt Anne Wodstrup da du prosjekterte Tullins gate. Er hun med nå?

Ja, hun er med som rådgiver og kommer også til å jobbe sammen med meg i Nobels gate. Vi samarbeider om prosjekter knyttet til involvering av nøkkelgrupper og befolkning i byutvikling. I tillegg til å være arkitekt og byplanlegger har hun videreutdanning i kulturledelse og ledelse av medvirkningsprosesser, blant annet gjennom et masterprogram i Nederland om gruppeutvikling. Hun er opptatt av å få til den gode samfunnsdialogen slik at flere kan ta en rolle i utviklingen av Oslo som en bærekraftig by for alle. Jeg selv har bakgrunn fra COWI, et konsulentfirma med blant annet arkitekter, ingeniører og samfunnsøkonomer, der vi prosjekterte veier, sykehus, sentrumsutvikling og samfunnsøkonomi. Der fikk jeg mange spennende erfaringer med å kjøre prosesser med nøkkelpersoner så vel som hele befolkningen.

Anne og har utviklet et konsept vi kaller «X-gen«. Det handler om prosessdesign og ledelse for å løse komplekse urbane prosjekter med tanke på å la folk få delta i utviklingen av stedet de bor. Jeg bruker selvfølgelig gestaltmetode inn i storgruppe-metodikk og involvering. Det blir alltid kreativ skreddersøm i slike prosesser. Det er spennende. Det vi prøver å få til i Nobels gate handler nettopp om involvering, samarbeid og synergi i en by som vokser og endrer seg i raskt tempo.

– Er det noe mer du ønsker å si om stedet?

Vi har nå over 30 fagpersoner tilknyttet Senter for relasjon og endring. Det er 13 utleide kontorer, kun ett er ledig. Det er flere som deler på kontor, så det er flere enn 14 fagpersoner knyttet til senteret fast. I tillegg er det pr i dag 11 personer i poolordningen og vi har plass til enda flere i denne fleksible ordningen. Nå venter vi bare på å få flytte inn og lage et senter som kan skape synergi!

Det morsomme er hvor entusiastiske alle er. Alle gleder seg til å starte opp og være med å bygge dette miljøet sammen. Ingenting varmer meg mer enn akkurat denne entusiasmen. Jeg tror virkelig på dette: at sammen kan vi gjøre verden til et bedre sted. Vi starter med godt og faglig arbeidsmiljø, og det blir ringer i vann som påvirker – klientene, omgivelsene og verden.

Christin Winther ble intervjuet av Ann Kunish

Senter for relasjon og endring har egen nettside: https://www.relate2change.no

Christin Winther er akkreditert coach, veileder MGPO og gestaltterapeut MNGF. På NGI har hun tatt to års organisasjonsutvikling (IGOR), grunnutdanningen som terapeut, toårig etterutdanning og to års veilederutdanning. I sin tidligere utdanningsbakgrunn har hun tilsvarende bachelor i juridiske fag og en master i ledelse i arbeidshelse fra UiO, samt sykepleiehøyskolen i bunnen.  Hun var med å starte fagfellesskapet Loftet i Bygdøy allé for fem år siden. Hun har vært med i GPO i 12 år, de første seks årene som leder, deretter som styremedlem. Hun er høyskolelektor på NGI der hun underviser på både coaching- og terapiutdanningen.

Christin har bred ledererfaring fra diverse lederstillinger i statlig sektor (bl.a. helsesektor), bred konsulent erfaring i både eget firma og det danske konsulentfirmaet Muusmann Research and Consulting i tillegg til mange år i COWI.  Se forøvrig www.varmtlederhjerte.no

Gestaltterapi for evnerike

Skrevet av Redaksjonen

Av: Pascale Coutanceau

Hva innebærer det å være evnerik? Hvem er de evnerike som kommer i terapi? Hvordan kan vi jobbe med dem?

I 2019 ble min sønn identifisert som evnerik. Jeg visste stort sett ingenting om evnerikhet, utenom en del stereotypiske påstander, før det. Behovet mitt for å forstå dette fenomenet,og for å støtte min sønn gjorde at jeg begynte å samle informasjon om temaet via bøker, møter med eksperter og kurs. Lite visste jeg at det skulle etterhvert gi en ny retning til min praksis som gestaltterapeut. I denne artikkelen ønsker jeg å dele denne reisen med dere. Jeg vil gjerne utfordre oppfatningen om at det er sjelden at evnerike klienter oppsøker terapi. 

Pascale Coutanceau (Bilde: Mona Hauglid)

Hva er evnerikhet?

«Det føles som om jeg kommer fra en annen planet…»

For å forstå hva evnerikhet er, er det viktig å danne seg et bilde av hvordan verden ser ut for de evnerike.

Hastighet, intensitet og kompleksitet – det er særtrekkene hos mennesker med høy intelligens. Evnerike mennesker elsker å tenke. De elsker å bruke hjernen sin. Og de gjør det raskt. De tenker raskere, lærer raskere og prosesserer raskere enn gjennomsnittet.

Tenk deg at du kjører en helt vanlig bil. Bare at under panseret er bilen din utstyrt med en Formel 1-motor – men uten at du er klar over det. Du tror at du kjører en bil som er som alle andres bil. Når du sammenligner din bil med de andre, skiller den seg ikke ut utseendemessig, men allikevel føler du at det er noe som er annerledes. Å sette fingeren på hva det er, er vanskelig. Du får jo en del fornemmelser: gasspedalen for eksempel er meget sensitiv, bare et lite trykk med foten og så er du allerede i full fart. Når du gasser blir det vanskelig å forholde seg til fartsgrensen! Du kan fornemme en høy kraft i motoren din. Det kan gi deg lyst til å gi full gass! Og enkelte ganger gjør du det. Det føles godt, du føler deg fri til å være deg selv! 

Men du blir ofte tatt av politiet og får fartsbot. Da forstår du at det ikke er ok å bruke din fulle kraft og du lærer å holde tilbake. Du anstrenger deg for å passe inn i trafikken med alle andre. Du føler også ofte at det ikke er nok flyt i trafikken. Du blir lett utålmodig og frustrert. Du går fra å tenke at noe er annerledes med bilen din til å tro at noe er galt med den. Når du ser deg rundt og observerer de andre førerne, ser du at de er ganske tilfredse og fornøyde. Det ser ut som om de har en hel annen opplevelse enn deg. Siden de er så mange og du ikke ser noen andre som ser ut til å ha samme opplevelse som deg, så tenker du at din opplevelse nok er feil og at deres er riktig. Du burde føle det de føler. 

Siden du tenker at din holdning ikke er riktig, lar du være å snakke om det i frykt for å føle deg enda mer annerledes og dermed får du ikke noen mulighet til å vite om andre har samme oppfatning som deg. I håp om å passe litt mer inn, prøver du å oppføre deg mer som flertallet, men det du ofte føler innerst inne er: mangel på tilhørighet, mangel på samstemthet, utilfredshet, utålmodighet og forvirring. Sånn kan det oppleves å være evnerik. 

Hvem er evnerike? 

Når man snakker om evnerike mennesker, får man ofte assosiasjoner til akademikere, oppfinnere eller genier slik som Albert Einstein, Leonardo da Vinci eller Marie Curie. Men sannheten er at de færreste evnerike er kjente oppfinnere eller genier. De fleste lever et helt vanlig liv, langt fra anerkjennelsens rampelys, oftest uvitende om deres evner og potensiale, og ofte til og med langt fra høyere utdanning.

Noen forskere anslår at 10% av befolkningen er evnerik (Gagné, https://files.eric.ed.gov/fulltext/EJ750766.pdf). Tallet varierer alt ettersom hvor man setter grensen mellom gjennomsnittlig intelligens og høy intelligens – forskningen på dette er ikke entydig. IQ-testing er foreløpig den vanligste måte å vurdere graden av intelligens på: i Belgia ble forskere enige om at man er evnerik når man skårer 125 eller oppover på en IQ-test, mens andre land bruker 130 som markør. Det finnes forskjellige grader av evnerikhet, alt etter hvor høyt man skårer: høy, eksepsjonell og dyp intelligens. 

Begrensningen til IQ-testen som måleinstrument er at den kun måler språklig og logisk/matematisk intelligens. Men det er mange måter å være intelligent på. Evnerikhet kan også vise seg i andre intelligensområder slik som det relasjonelle, det psykomotoriske, det intuitive, osv… Av den grunn velger en del fagpersoner å heller evaluere evnerikhet gjennom en kvalitativ samtale.

Målet med å identifisere evnerikhet handler ikke om å skape et stigmatiserende skille mellom evnerike og ikke evnerike, eller å sette merkelappen bra/dårlig på de forskjellige gradene av intelligens. Det handler om å forstå at ikke alle hjerner fungerer på samme måte. år man forstår bedre at dette kan påvirke samspillet og skape spesifikke utfordringer, er det lettere å gi riktig støtte til de evnerike som trenger det. 

Utfordringer

De fleste tenker at fordi man er mer intelligent enn gjennomsnittet, så vil man nok klare seg i livet. Selv om det er ofte sant, er det imidlertid ikke alltid sant. Statistikkene viser at proporsjonen av evnerike elever som sliter på skolen er noenlunde den samme som proporsjonen av ikke-evnerike (Le haut potentiel en question, Sophie Brasseur og Catherine Cuche). Det å være evnerik er dermed ikke synonymt med det å kunne klare alt. De utfordringene som de evnerike møter i løpet av skoleårene, og også som voksne, er ofte knyttet til at de opplever verden på en annen måte.

Jeg ser at de evnerike som kommer i terapi hos meg, ofte er høysensitive (sansevar) og høyemosjonelle (følelsevar) mennesker. Det er ikke uvanlig at de bærer med seg en del traumer: mobbing, overgrep, fysisk og psykisk vold, avhengighet, kronisk stress… Det å ikke ha blitt sett eller anerkjent som høysensitiv, høyemosjonell og/eller høyt intelligent kan også være et traume i seg selv. 

Fordi de evnerike er mer sensitive, blir små ting ofte store for dem, og det å bagatellisere deres opplevelser kan gjøre store skader. De har ofte en meget sterk indre kritiker, de strever ofte med perfeksjonisme og de setter høye krav til seg selv. 

Det å skille mellom tegn på evnerikhet og tegn på andre vansker kan være vrient. De høye kravene de stiller til seg selv, kan til tider ligne på OCD – tvangslidelse. Høysensitiviteten deres kan også vise seg som en tendens til hypokondri. Følelseslivet deres kan oppleves som en intens emosjonell berg- og dalbane som kan få dem og deres nærmeste til å lure på om de har en bipolar lidelse. Det konstante tankekjøret deres kan påvirke evnen til konsentrasjon og skape mistanke om ADD eller ADHD. Noen er dessuten evnerik med  ekstra utfordringer som ADHD, lære- og lesevansker, Asperger, osv … Det er derfor ikke uvanlig at enkelte evnerike blir feildiagnostisert. Når slike diagnoser blir oppdaget først, blir det ofte vanskeligere å identifisere evnerikhet, og man risikerer at de evnerikes iboende kraft forblir skjult (Misdiagnosis and Dual Diagnosis of Gifted Children, by James T. Webb, et all.).

Dobbelbindinger

De evnerikes største relasjonelle utfordring er en dobbelbinding, som de ofte opplever tidlig i livet: 

Hvis jeg er meg selv, får jeg beskjed fra omgivelsene at jeg er «for mye» og jeg blir refset eller utestengt. Hvis jeg vil bli inkludert, må jeg tilpasse meg og gjøre meg selv mindre, og da mister jeg meg selv. 

Denne dobbelbindingen kommer ofte til syne i parforholdene de er en del av. Dersom de har lært seg å tilpasse seg andre, kan de bli fikserte i sammensmelting (konfluens) og risiker dermed å miste kontakt med seg selv. Har de våget å være seg selv, har de en tendens til å bli fiksert i isolasjon (differensiering) og mister kontakt med den andre.

I arbeidslivet vil dobbelbindingen gi utslag i «bore-out syndrome» for dem som opplever for lite stimulasjon, for mye kjedsomhet og meningsløshet. De ender opp med angst og depresjon. Omvendt vil for mye stimulering og for mye arbeidspress, føre til «burn-out syndrome». De ender opp med utmattelse, stress og mangel på mening.

Det er viktig å innse at dette er en bevegelse. Som oftest er de evnerike aldri fiksert hele tiden i den ene tilstanden eller den andre. I stedet viser det seg at de «oppholder» seg lenge i den ene tilstanden før de søker litt lettelse i motpolen, for så å gå tilbake til den foretrukne polen. Med andre ord: Noen som søker mye stimulering på jobb og som er mye og ofte på randen av utmattelse, vil til slutt bli så utmattet at de vil trenge å bruke litt tid i motpolen kjedsomhet for å hente mer energi. Ganske raskt vil behovet for å gå tilbake til den kjente følelsen av stimulering melde seg og vedkommende vil søke tilbake dit. Og sånn fortsetter de mellom de to motpolene.

 De evnerike sjonglerer mellom to typer kreative tilpasninger: En overtilpasning når de yter for mye for å passe inn og med fare for å miste seg selv, og en undertilpasning når de føler behovet for å beskytte seg, yter lite og isolerer seg. 

Kreative tilpasninger hos de evnerike (© Pascale Coutanceau)

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette skjemaet er en nyttig referanseramme for terapeuten i møte med evnerike. Hennes forståelse av de forskjellige kreative tilpasningstyper hjelper klienten å bli mer bevisst sin foretrukne kreative tilpasning. På den måten kan klienten bli kjent med – og eksperimentere med – andre typer kreative tilpasninger for så å kunne utvide sitt repertoar og bli mer fri til å være seg selv. 

 

 

De evnerike i terapirommet

De evnerike som jeg møter i mitt terapirom er typisk høysensitive og høyemosjonelle mennesker som sliter i relasjon med andre, enten det er i nære relasjoner eller på jobb. De har et sterkt ønske om å forstå hvorfor det er slik og om å lære hvordan de kan få det til å fungere bedre. Psykoedukasjon om det å være evnerik, teori om Selv og kreative tilpasninger er for meg nøkkelelementer i terapiforløpet. Jeg skal gi to typiske eksempler som illustrerer godt polaritetene i skjemaet over: 

Kameleonen

Bente er 39 år og ble anbefalt av fastlegen sin å snakke med meg fordi hun sliter blant annet med søvnproblemer. Første gang vi møtes sier hun at hun leste om evnerikhet på hjemmesiden min og kjente seg igjen i det. Hun husker også at hun tok en IQ-test for lenge siden og lå rundt 140. Men ingen forklarte henne da hva det innebærer å være evnerik, eller hvilke spesifikke utfordringer som er knyttet til det å ha høy intelligens. Hun forteller at hun er høysensitiv: hun er blant annet veldig var for lyder. Høyfølsom er hun også: Hun føler seg alltid så tynnhudet og gråter veldig lett, sier hun. Det viser seg etterhvert at hun har opplevd en del traumer også, både i form av fysisk og psykisk vold.

Andre gang vi møtes forteller hun meg om hvor mye hun gjør på jobb og hvor flink hun er til å ta på seg ansvar for oppgaver som andre har blitt tildelt, blant annet sjefen hennes. Vi setter dette i sammenheng med hennes søvnproblemer og diskuterer det at hun kanskje er i ferd med å bli utbrent. Sykemelding vil hun helst ikke ha: Tanken på å kjede seg hjemme er nesten verre enn tanken på at hun blir stresset av å være på jobb. 

Tredje gangen tar hun opp grensesetting: Hun synes det er vanskelig å si nei og ender ofte opp med å føle seg oppspist av andre. Vi utforsker hvordan hun tilpasser sine behov etter andres behov og ønsker for å opprettholde harmoni og føle tilhørighet. 

Under vår fjerde time jobber vi med den indre sonen og mer spesifikt med magefølelsen og intuisjon. Bente lærer å lytte til sine (kroppslige) fornemmelser og å stole på dem igjen, fremfor å etterligne andre fordi de har nok rett. 

Vårt femte møte belyser polariteter i henne knyttet til grensesetting: «slaven» som er lydig og «sjefen» som setter trygge rammer.

Selv-funksjoner 

Bente og jeg jobber i all hovedsak med to grunnleggende spørsmål: Hvem er jeg? (time 1 og 4) og hva gjør jeg? (time 2, 3 og 5). Det betyr at vi utforsker selv-funksjonene hennes. Når vi jobber med personlighetsfunksjonen, finner vi støtte i psykoedukasjon om evnerikhet. Det hjelper Bente å justere sitt indre bilde av hvem hun er, å innse at det er ingenting galt med henne og å få mer aksept for seg selv slik hun er. Eller som hun sier det selv: «Det hjelper meg til å føle meg mindre rar». Arbeid med impulsfunksjonen støtter også arbeidet med spørsmålet hvem er jeg?. Når Bente erfarer at hun kan stole på sine kroppslige fornemmelser, styrker hun sin selvfølelse, sin selvtillit og sin kunnskap om seg selv. Fokuset på jegfunksjonen, hva gjør jeg?, dukker opp hver gang vi har jobbet med personlighetsfunksjonen. Som en naturlig følge av at Bente har blitt litt bedre kjent med seg selv, dukker behovet opp for å se nærmere på hvordan hun kontakter omgivelsene. Og så kommer en ny syklus med å utdype hvem Bente er og hva hun gjør. 

Hennes foretrukne kreative tilpasning er åpenbart overtilpasning: hun anstrenger seg for å passe inn og føle seg mindre rar i møte med andre. Når hun tyr til overtilpasning, bruker hun andre som mal for hvordan hun skal oppføre seg. Hun blir en kameleon som endrer farge i forhold til omgivelsenes farge. Det gjør at hun mister kontakt med hvem hun er, hva hun liker, hva hun mener og hva hun trenger. For å kunne regulere sin evne til å tilpasse seg på en hensiktsmessig måte, er det viktig at hun igjen begynner å bruke seg selv som kompass. Bare da vil hun være i stand til å finne kreative tilpasninger som vil være gode for henne. Når vi jobber med å tydeliggjøre hvem hun er, kommer hun i kontakt med seg selv igjen, sine egne fornemmelser, følelser og behov. Etter det kan vi gå videre til spørsmålet hva gjør jeg? –  og utforske det gjennom for eksempel polaritetsarbeid eller kontakteksperimenter.

Når Bente lærer å regulere sine kreative tilpasninger, gjenoppretter hun flyten og smidigheten i bevegelsen mellom de tre sonene: overtilpasning, hensiktsmessig tilpasning og undertilpasning. og da blir Selvet tydeligere for henne. For det er bare når vi er i bevegelse mellom konfluens og differensiering, mellom å være en kameleon og å være eksentrisk, mellom kjedsomhet og utmattelse at vi kan merke våre kreative tilpasning. Disse polaritetene hjelper oss å kjenne våre grenser og finne ut av hvem er jeg?

Eremitten

Pål er 55 år gammel. Han er uføretrygdet og sliter sosialt. Han bor alene, vil gjerne bli kjent med andre og ha venner, men får det ikke til. Ikke har han god kontakt med familien sin heller. Han sliter med tillit. Han har alltid følt seg annerledes, også i familien sin. Hans høye intelligens ble aldri sett, anerkjent eller verdsatt av de voksne rundt ham da han var liten. Han ble mobbet på skolen fordi han var annerledes. Når han går ute på byen i dag, tenker han at alle legger merke til ham og synes han er sær. Hans potensiale er så godt skjult at hans evnerikhet er nesten ikke synlig lenger. Han har ingen hobby. Hver gang han prøver seg på noe, gir han opp like fort. Han er understimulert, ser ikke noe mening med tilværelsen og sliter med depresjon. Han har vært i terapi hos meg i et år nå og vi vet begge to at dette blir en lang prosess for ham.  

Pål er uten tvil en av de som undertilpasser seg. Hans differensiering er så fiksert at han lever i isolasjon og har mistet kontakten med andre. Fordi han er uføretrygdet og har ingen hobby eller lidenskap, er han understimulert, både intellektuelt og fysisk. 

Sammen jobber vi stort sett med spørsmålet hvem er jeg? Hans selvverd ble ødelagt av at hans høye intelligens ikke ble sett og stimulert. En sjelden gang klarer vi å jobbe med hva gjør jeg?-spørsmålet, som den gangen da vi jobbet med polariteter: Pål snakker om de drømmene han har og hvordan han stopper seg selv med begrensende tanker. Han ønsker seg frihet, og vi tydeliggjør hvordan han stopper seg selv fra å oppleve friheten. En polaritet dukker opp: Han er sin egen fengselsbetjent. Vi bruker stolarbeid for å tydeliggjøre polaritetene fengselsbetjent/fangen. Det dukker opp følelser av avmakt og sorg. 

At det blir vanskelig for Pål å jobbe med jeg-funksjonen og at vi bruker mye tid på personlighetsfunksjonen gir mening i og med at hans foretrukne kreative tilpasningstype er undertilpasning. Sett fra en annen vinkel, Zinkers erfaringskurve, er Pål en som bruker mye tid i varhet. Han kommer bare en sjelden gang til mobilisering, og enda sjeldnere til handling. Energinivået hans er ganske lavt. På grunn av at Påls evnerikhet er skjult bak flere lag av traumer, har vi brukt liten tid på psykoedukasjon om evnerikhet. 

Siden eremittene har det vanskelig for å kontakte andre, ender de sjeldnere i terapi enn kameleonene. Det ser også ut som om de sliter mer enn kameleonene med å gjenopprette flyten i bevegelsen mellom deres kreative tilpasningstyper. Sammenlignet med Bente, trenger Pål mye mer tid for å utforske hvem han er før han kan utforske hva han gjør. 

Oppsummering

Gestaltterapi er egentlig en utmerket terapiform for de evnerike. I gestaltterapi er fokuset på awareness. Det har de evnerike mye av, og det kan ofte oppleves som overveldende. Høy-intelligente mennesker inntar ganske naturligvis et metaperspektiv. De liker for eksempel veldig godt når de blir forklart teorien bak det som skjer i terapirommet. Gestaltterapi hjelper dem å utvikle awareness på awareness. Det hjelper dem å kanalisere evnen deres. Gjennom awarenesstrening hjelper gestaltterapi også dem å koble seg igjen til deres egne kroppslige fornemmelser, magefølelse, intuisjon, sanseinntrykk, osv… noe de evnerike ofte trenger sårt fordi de bruker mye tid i mellomsonen. 

Det å ha fokus på de kreative tilpasningene og tilpasningstypene er også en av gestaltterapiens stryker i møte med evnerike klienter. De fleste evnerike kommer i terapi for å lære hvordan de kan tilpasse seg enda mer, enda bedre! De forteller gjerne hvor stolte de er av å være ekstremt tilpasningsdyktig og fleksible, men få av dem vet hvilken pris de betaler for det. Siden de er ikke klare over at de over- eller undertilpasser seg, er det viktig at terapeuten selv er klar over det og hjelper klienten å etablere sunne kreative tilpasninger. Gestaltterapiens fokus på det relasjonelle er også noe som tiltrekker de evnerike som sliter med tilhørighet. De føler ofte at de ikke er i samsvar med omgivelsene. Det å utforske gjennom gestaltterapi hvordan man er i kontakt med andre, kan gi en bedre forståelse av hvordan alt henger sammen og mer handlekraft til å få til de relasjonene man ønsker seg.

Med andre ord er gestaltterapi et spesielt velegnet verktøy for å støtte de evnerike. De som kommer i terapi er som regel de som ikke klarer å regulere bevegelsen mellom de forskjellige kreative tilpasningstypene. De overbruker sin foretrukne tilpasningsform før de hopper til motpolen og tyr til den en liten stund før de igjen går tilbake til sin foretrukne tilpasningsform. Terapi vil kunne lære dem å regulere og balansere flyten i bevegelsen mellom de forskjellige kreative tilpasningstypene, gjøre dem bedre til å håndtere intensiteten sin og gjøre dem tydeligere for seg selv. De vil kunne få økt selvfølelse, selvtillit og indre styrke — og frihet til å være seg selv.

Om forfatteren 

Pascale Coutanceau er født i Frankrike og har bodd i Norge i over 25 år. Hun jobbet som lærer i ca 15 år før hun begynte å omskolere seg, først i form av karriereveiledning og familieterapi, og så til gestaltterapi. Hun var ferdig utdannet ved NGI i 2016 og grunnla deretter Arendal Psykoterapi og Utvikling der hun tar imot klienter både i individuell terapi, coaching og parterapi. 

Evnerike klienter, i tillegg til en evnerik sønn, førte henne til kurs med Jennifer Harvey Sallin. Hun er en amerikansk psykolog og coach som er bosatt i Sveits og som har lang erfaring innenfor lederskap og evnerikhet. Online-kursene hennes «Gifted psychology 101 for psychologists and psychotherapists» og «Gifted profiling for psychologists and psychotherapists» inneholder teori om evnerikhet, praksis med egne klienter og kasusbeskrivelser. Du kan lese mer på hennes hjemmeside: www.intergifted.com

Du kan lese mer om evnerikhet på Coutanceaus nettside: https://www.arendalpsykoterapi.no/evnerike-mennesker/

Min gestaltterapipraksis: Yana Larionova

Skrevet av Redaksjonen

Gestaltterapi undervises om i mange land og på forskjellige måter. Gestaltterapeuten introduserer derfor en serie der gestaltterapeuter i utlandet presenterer seg og forteller om deres bakgrunn, praksis og tanker om gestaltterapi.

Først ute er Yana Larionova fra Russland.

Yana Larionova (Foto: International Symposium on Neuroscience and Music)

Min praksis

Hvordan beskriver du din praksis? 

Jeg jobber fulltid, som terapeut i privatpraksis og som lærer i gestaltfaget ved to institutter. Noen uker har jeg opptil 20 klienter, andre uker 10. 

Jeg hjelper mine klienter med å øke deres varhet og integritet. Noen ganger trenger de terapi for å få til dette, andre ganger trenger de bare noen å rådføre seg med. Men uansett bør de få opplevelsen av økt oppmerksomhet på hvordan de sanser, beveger seg og tenker.

Hvor lenge blir dine klienter i terapi, som regel? 

Ingen regel! Noen trenger å komme i et år eller to. Noen av dem kommer tilbake etter et par års pause med ny bestilling. Noen trenger tjue timer. De jeg rådgir, er her fra fem til tolv timer.  

Kan du si noe om en typisk klient med hensyn til alder, kjønn, profesjon? 

Mine klienter er intelligente, tenkende mennesker. Stor variasjon i alder.

Bruker du et system for dine klientnotater?

Nei, jeg bare skriver notater for meg selv.

God terapi

Hva får du til som terapeut?

Jeg gir mine klienter en opplevelse av å bli sett og respektert.

Hva er de viktigste kvaliteter hos en god terapeut?

Å vite hvordan være inkluderende samtidig som man beholder en opplevelse av å være seg selv – å kunne være SAMMEN, uten at det nødvendigvis oppstår konfluens.

Hva synes du fungerer i terapi? 

Å være oppmerksom på hvordan klienten kontakter og å kunne bistå hen til spontan kontakt.

Bakgrunn og videreutdanning

Hvorfor bestemte du for å bli gestaltterapeut? 

Jeg traff gode lærere og ble interessert.

Hadde du en annen utdanning før du ble terapeut?

Jeg studerte psykolingvistikk. Jeg opplever at den gir meg et godt fundament for å observere kontaktprosessen og måter vi kontakter på gjennom dialog.

Hva trengte du å lære mer om eller fordype deg i etter din grunnutdanning i gestaltterapi?

Alt! Det tok omtrent sju år å forstå hva gestaltterapi innebærer!

Er det et område i gestaltterapi som interesserer deg spesielt? 

Ja – akkurat nå jobber jeg for å forstå hva Perls og Goodman mente. Jeg holder på å oversette boken deres til russisk på nytt.

Har du tatt eller tar du videreutdanninger? Hvis ja, hvorfor valgte du akkurat disse?

Jeg tar videreutdanninger hele tiden. Det er særlig tre områder som interesserer meg: narsissistisk personlighetsforstyrrelse, psykopatologi og borderline personlighetsforstyrrelse. Jeg er særlig interessert i å arbeide med par. Jeg velger lærere som er eksperter i deres felt. 

Utvikling og støtte

 

Når du ser tilbake på de årene du har praktisert, hvordan tenker du at du har utviklet deg?

Jeg lærer stadig bedre å skjelne mellom forskjellige uttrykksformer og det sparer meg for mye tid. 

Hvordan jobber du med selvstøtte?

Jeg er i to kollegaveiledningsgrupper. Mine kollegaer er gode venner – vi elsker å møtes en gang i måneden.

Er det noe spesielt du ikke har som du tenker ville vært en støtte for deg i din praksis?

Å være pilot for eget fly!

Plassering av gestaltterapi

Hvordan posisjonerer du gestaltterapi eller måten du praktiserer på i psykoterapitradisjonen. Praktiserer du ren gestaltterapi eller psykoterapi med elementer av gestalt?

Spør du mine kollegaer eller klienter, sier de at jeg praktiserer gestaltterapi. Det er det jeg selv ville sagt. Staten derimot ser på meg som en psykolog-konsulent som inkorporerer elementer av gestaltterapi.

Hvis du skulle beskrive gestaltterapi i én setning, hva ville du sagt?

Gestaltterapi er å øke varhet, spontanitet og evnen til å være i god kontakt.

Hvis det var din jobb å finne et nytt navn til gestaltterapi, hva ville du kalt den?

Integrerende varhetsterapi. Eller: Veier til å leve fullt ut.

Yana Larionova har jobbet som psykoterapeut siden 2010. Hun har bakgrunn som lingvist og oversetter, før hun tok gestaltterapiutdanning først ved Moskva Gestaltinstitutt og Integrative Institute of Gestalt-training i St. Petersburg, deretter ved Insitutio di Gestalt i Italia. Hun er også gestaltterapi-veileder fra Riga Gestaltinstitutt.

Om å jobbe med ettervirkninger av psykisk vold  

Skrevet av Redaksjonen

Av: Ingunn Norheim

Å bli utsatt for psykisk vold, er traumatisk. Det gir mange ettervirkninger og etter-reaksjoner som det kreves mye innsats for å håndtere og reparere. Jeg har selv erfaringer knyttet til vold, og det har tatt tid å forstå hvordan jeg kan bruke denne erfaringen i møte med klientene mine. Nå tenker jeg at denne erfaringen er min største styrke som terapeut. 

(Bilde av Karolina Grabowska fra Pexels)

Vanskelig å forstå alvoret

Mange av mine klienter fra de første årene i min praksis, strevet med mye angst, relasjonsutfordringer, fortvilelse og forvirring. Men ordet ‘vold’ kom ikke opp. Som nyutdannet terapeut jobbet jeg «her-og-nå», og jeg støttet, trygget og stabiliserte. 

Når jeg i dag ser meg tilbake til denne tiden, så tenker jeg at jeg jobbet på «overflaten» med disse klientene. Selv om jeg hadde mye erfaringsbasert kunnskap, så manglet jeg kompetanse om voldsproblematikk og skadevirkningene av dette. Det gjorde det vanskelig å forstå omfanget av og alvoret i det som disse klientene brakte inn i terapirommet.

Kompetanse om psykisk vold

Jeg ble etter hvert klar over at mine egne traumer knyttet til vold trengte å bearbeides. Siden min egen prosess grep forstyrrende inn i terapien jeg skulle gi, avviklet jeg praksisen min høsten 2015.  Jeg gikk i terapi og veiledning, fikk samtaleoppfølging på krisesenteret i byen, deltok på flere kurs, leste meg opp på teori og jeg skrev dagboknotater som egen-terapi.

Prosessen gjorde meg oppmerksom på at psykisk vold er et omfattende helseproblem og et samfunnsproblem. For å formidle det jeg etter hvert lærte, startet jeg opp bloggen om psykisk vold som heter www.mittvendepunkt.no. Jeg begynte også på arbeidet med en bok, Vendepunkt, som kom ut i 2019. Boken og bloggen henger sammen og utfyller hverandre. Samme år startet jeg opp igjen som praktiserende gestaltterapeut med psykisk vold som kompetanseområde.

Via bloggen min ble jeg kontaktet av voldsutsatte og behandlere fra hele landet. Mange fortalte hvordan boken min hadde hjulpet dem, og flere fortalte meg sin egen voldshistorie etter å ha lest om min. Noen trengte råd og andre bestilte samtaletimer med meg. 

«Kunnskapsløs og udyktig» 

For min egen del hadde jeg nå god oversikt over egne etter-reaksjoner etter psykisk vold og mobbing. De begrenset ikke livet mitt slik de gjorde tidligere.

Men veldig lenge følte jeg meg likevel kunnskapsløs og udyktig som terapeut, uten å forstå hvorfor det var slik, eller hvordan komme ut av denne tilstanden. Jeg sto dønn fast i denne negative selvoppfatningen som terapeut, og tok det også opp i veiledning. 

Det at jeg stod fast, påvirket arbeidet mitt som terapeut. 

Og det organiserte seg slik: 

  • Jeg tenkte ikke på at alle som tok kontakt med meg via bloggen min, var nye klienter. Jeg tenkte på dem som voldsutsatte som trengte bekreftelser.
  • Jeg var nervøs og usikker i telefonsamtalene med de voldsutsatte.
  • Jeg henviste de voldsutsatte til andre samtaletilbud hvis de hadde behov for terapi.
  • Voldsutsatte som tok kontakt med meg på epost der de delte egen voldshistorie, fikk kun ett svar av meg, og ingen senere oppfølging. De fikk heller ikke tilbud om telefonsamtaler og terapi hos meg.
  • De som ville ha telefonsamtale med meg, fikk ikke tilbud om flere samtaler etter at første samtale var gjennomført. Ingen av dem har tatt kontakt med meg etterpå.
  • Jeg innledet alltid telefonsamtalene med å snakke om taushetsplikten min, i tillegg til å fortelle at jeg ikke tok noen notater.
  • Jeg følte meg udugelig som terapeut.
  • Jeg markedsførte ikke mine samtaletilbud.

Fagseminaret som endret alt

Etter at jeg hadde utgitt boken min, tok en gestaltkollega som jobber med voldsutøvere, kontakt med meg med sitt eget bokprosjekt. Jeg tenkte lenge på denne gestaltkollegaen og kunnskapen som vedkommende hadde om voldsproblematikk. Og tankene begynte å komme om vi kunne finne på noe faglig sammen. 

Jeg har i alle år siden jeg ble introdusert til gestaltterapi i 2006, båret på en drøm om å gjøre noe faglig sammen med en gestaltkollega overfor andre terapeuter. Men jeg kjente også på en usikkerhet. Ville jeg takle et slikt samarbeid? Min egen voldshistorie påvirket meg jo fortsatt. Og etter mye tvil sendte jeg en mail og spurte om vi skulle gjøre noe faglig sammen. 

(Bilde: congerdesign/Pixabay)

Sammen utviklet vi et kurskonsept der vi gir behandlere og terapeuter en tosidig vinkling av voldsproblematikk. Vårt første PFO-godkjente fagseminar skulle vi gjennomføre sammen i september 2020. Temaet var «Vold i nære relasjoner.» Der ville vi ta for oss hvordan vold oppleves fra både voldsutøvers side og den voldsutsattes side. Vi skulle gi kursdeltagerne et helhetlig bilde av volden som kan foregå bak hjemmets fire vegger. 

Min egen opplevelse 

Hvordan var det å skulle gjøre dette SAMTIDIG som jeg sto fast i en negativ selvoppfatning som udugelig og kunnskapsløs terapeut?

På kursdagen var min kollega først ute av oss til å holde sitt innlegg. Samtidig med at jeg så og lyttet til kollegaen min og det som ble formidlet om voldsutøvers side, forberedte jeg meg til innlegget som jeg skulle holde etterpå om den voldsutsattes side. Jeg var rolig, pusten gikk jevnt, og jeg hadde følelsen av oversikt over situasjonen.

Og mens jeg satt i denne situasjonen, var det som at det kom over meg en slags åpenbaring. Jeg flyttet blikket fra kollegaen min og over til kursdeltagerne. Jeg så ansiktene deres. Jeg så øynene deres. Og jeg la merke til stillheten i lokalet. Det var som at jeg virkelig SÅ kollegaen min, og jeg SÅ kursdeltagerne. Og jeg SÅ meg selv sammen med dem. Og jeg kjente en varme bre seg inni meg og hjertet mitt som åpnet seg. Og jeg tok inn dette unike som vi gjorde sammen, akkurat her-og-nå i denne situasjonen. Jeg følte meg plutselig ikke lenger kunnskapsløs og udyktig. Men oppløftet og betydningsfull.

Endringen i egen praksis


Etter dette fagseminaret hadde jeg behov for å bearbeide opplevelsen og forstå hvordan ting hang sammen. Etter en tid knakk jeg koden og fikk en aha-opplevelse. Jeg forsto hvordan den psykiske nedbrytingen og traumatiske mobbingen som jeg hadde vært utsatt for, hadde påvirket mitt syn på meg selv som terapeut, og dermed ødelagt for min terapivirksomhet.  Det endret mye for meg. 

Jeg ser nå på meg selv som en som har kunnskap om og forstår psykisk vold, og jeg er mer åpen og tilgjengelig for voldsklienter som tar kontakt med meg. Jeg har et avklart forhold til egen voldshistorie, og jeg føler meg tryggere i møte med voldsklienter. Jeg har også gjort noen konkrete endringer i møtet med voldsutsatte klienter som kontakter meg: 

  • Jeg møter alltid klientene som tar kontakt med meg, med tillit, respekt, omsorg og interesse. 
  • Jeg skriver arbeidsnotater og informerer klientene om at jeg gjør det. 
  • Jeg forteller at de er velkomne til å kontakte meg igjen for samtaler ved behov. Dette responderer de alltid positivt på, og bestiller ofte ny time. I tillegg informerer jeg som tidligere om taushetsplikten.
  • Jeg er ikke lenger usikker og nervøs under samtalene, men føler meg trygg. Og støtter, bekrefter og trygger klienten.
  • Jeg innleder ofte timen med å si: «hva trenger du idag?»
  • Jeg er taktfull, var og forsiktig med ordbruk og tonefall.
  • Jeg  motsier aldri klienten
  • Jeg problematiserer aldri det klienten deler.
  • Jeg bruker ofte «jeg hører» … «jeg forstår deg» … «jeg tror på det du sier» når klienten deler.
  • Jeg responderer aktivt, og bruker ordet VOLD oftere når jeg hører klientenes beskrivelser av situasjoner og hendelser som er relatert til vold.
  • Ved akuttsamtaler med klienter i krise, har jeg fokus på stabilisering. Jeg trygger og stabiliserer, og jeg jobber mye med pust.
  • Jeg har gjort endringer i presentasjonen av meg og mine samtaletilbud på bloggen.
  • Jeg er blitt bedre på å markedsføre mine samtaletilbud.

Mange av klientene mine som er utsatt for psykisk vold, forteller meg at de strever med å bli trodd og forstått i behandlingsapparatet, av familievernkontorer, rettsapparat og barnevern. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å støtte klienten, er å gi utrykk for at vi forstår og tror på det klienten deler. Jeg har selv erfart å ikke bli trodd når jeg har fortalt om egne volds-erfaringer, og vet hvor traumatisk det er å bli møtt på en slik måte.

Min virksomhet nå

Jeg jobber nå med temaet psykisk vold på mange forskjellige arenaer. 

I fjor fikk jeg publisert mange avisinnlegg i lokalavisen med tema psykisk vold. Jeg blir ukentlig kontaktet av voldsklienter som ønsker samtaler med meg, og jeg drifter en lukket støttegruppe på Facebook for voldsutsatte av psykisk vold. 

Jeg har i alle år vært aktiv og jobbet på frivillig basis innad i gestaltmiljøet. Sammen med en gruppe gestaltterapeuter som tok kontakt med meg etter bokutgivelsen og selv hadde erfaringer med psykisk vold, arrangerer jeg jevnlig PFO-godkjente fagdager. Flere kurs om Vold i nære relasjoner er under planlegging og kommer så snart korona-situasjonen bedrer seg. Fra 2021 har jeg utvidet bloggen og inviterer gestaltkolleger og terapeuter til å skrive gjesteinnlegg og markedsføre egen praksis. Jeg har også vært så heldig å bli invitert inn i det regionale fagnettverket Coachcatch med psykologer og terapeuter fra hele Østlandet, og er veldig stolt over å være med i et så fantastisk fagnettverk.

Jeg føler meg nå som en kompetent gestaltterapeut, trygt knyttet til et faglig fellesskap, og som kjenner at jeg gjør en viktig jobb for klientene mine. Veien hit har vært kronglende og lang, men også veldig lærerik. 

Ingunn Norheim er utdannet Gestaltcoach og Gestaltterapeut MNGF med egen praksis siden 2011. Hun holder kurs i Oslo. Hun er også forfatter, skribent og blogger. Se mer om hennes praksis på www.mittvendepunkt.no

Den seksuelle erfaringssyklusen som verktøy. Intervju med Grethe Rønning

Skrevet av Redaksjonen

Av Ann Kunish og Per Terje Naalsund 

— Jeg har brukt den seksuelle erfaringssyklusen i flere år, forteller Grethe Rønning da vi tar kontakt med henne for å høre hvordan modellen brukes her i Norge.

Den seksuelle erfaringssyklusen er en modell som den franske nevropsykiateren, sexologen og gestaltterapeuten Charles Gellman (f. 1933) introduserte i boken «Les therapies sexuelles» i 1983.

Et verktøy for samtaler om seksualitet

Mange gestaltterapeuter er blitt kjent med den seksuelle erfaringssyklusen gjennom franske Brigitte Martels bok, Sex — gleder og skuffelser. I Gonzague Masqueliers undervisning på videreutdanningen ved Norsk Gestaltinstitutt var også denne modellen et sentralt tema. For Grethe Rønning bidrar den seksuelle erfaringssyklusen til å gjøre samtalen om seksualitet mer presis og konkret. Selve modellen er også til hjelp for mange klienter, fordi modellen gjør det lettere å se hele bildet. Å se på og studere en modell sammen når ofte dypere enn ord alene, og det gir også klientene tid til å orientere seg i det som kan være et sårbart og vanskelig tema.

— Jeg opplever at jeg ofte må ta føringen når vi kommer inn på temaer som har med seksualitet å gjøre, forteller Rønning.

Et sårbart tema

— Klientene kan føle på skam, ha dårlige erfaringer og oppleve prestasjonsangst. Det er ofte en utfordring å komme forbi den generelle praten om seksualitet. Da hjelper det at jeg er konkret og presis. Samtidig kan klienter også bruke ord som jeg ikke ville ha brukt, enten det er mer vulgært eller så klinisk at det blir upersonlig, og da prøver jeg å bruke de samme ordene som mine klienter bruker. Det er en fin måte å komme på samme nivå på. Jo stødigere jeg står i temaet i terapirommet, jo lettere blir det for mine klienter å åpne seg, snakke om og utforske det. Det å tåle og det å kunne stå i, er sentralt i terapien. Seksualitet er nemlig et sårbart tema, også for oss terapeuter.

Økt oppmerksomhet

Hun forteller at arbeid med syklusen bidrar til å gjøre klientene mer bevisst egen kropp og tilstedeværelse. Akkurat som den alminnelige kontaktsyklusen, gjør den seksuelle erfaringssyklusen klientene mer oppmerksomme på i hvilken grad de er tilstede i det de gjør og hvilke valg de tar når de har en fornemmelse eller kjenner på uro eller et ubehag.

— Å være tilstede i seksuelle prosesser kan være krevende, og ofte er det nødvendig for klienter å utforske dette på egen hånd — å gjøre det med seg selv først, for å bli bedre kjent med seg selv og sine behov. Noen ganger er samtalen et par har med meg om dette, den første gangen de har klart å snakke sammen om det. 

Et verktøy å navigere etter

— Opplever du at par kan få aha-opplevelser i terapirommet når du bringer inn syklusen som en støtte?  

— Det opplever jeg ganske ofte. Jeg opplever til og med at de ønsker å ta et bilde av modellen for å ta den med hjem som et verktøy å navigere etter. Særlig dette med rytmeforskjeller og tempo er ofte en aha-opplevelse for par. Seksualitet er et samspill, og noen har aldri møtt en partner med en rytme og et tempo som gir deg følelsen av å danse sammen, hvor varhet og sensitivitet gir følelsen av å skape sammen. Man skal lytte med hele kroppen for å få et dypt og nært møte. Og det er noe av problemet med oss mennesker, at vi befinner oss altfor mye i hodet og altfor lite i kroppen. Fantasier, for eksempel, kan være bra, men sex i hodet er noe helt annet enn virkelig å være nærværende og tilstede uten nødvendigvis å ha et mål.

Forestillinger og idéer om sex

Grethe Rønning forteller at yngre mennesker generelt er mer åpne når det gjelder å utforske seksualitet og fantasier, men at det er en utfordring å være til stede i kroppen og ikke bare «bli i hodet». Ofte kan det føre til en trang til mer stimuli eller mer voldsomme leker eller mer ekstreme fetisjer, og da kan det omtrent bli som dop, der man må ha mer og mer for å få samme virkning etterhvert. De unge lærer mye gjennom å se porno, og selv om de gjennom porno får tilgang til et vidt spekter av seksualitet, så er den likevel ganske ensidig opptatt av penetrering og urealistisk i sin gjengivelse av utholdende, pumpende sex.

— Jeg tror noe av det som er vanskeligst for folk, er at det er mange forestillinger om hvordan sex skal være og krav til prestasjoner. Reich sa at et menneskes evne til å gi seg selv nytelse er en nøkkel eller indikator på selvaksept. Orgasme er på mange måter noe jeg gir meg selv. 

To typer orgasmer

Det er mange idéer om hva en orgasme er, forteller hun. Ofte kjenner folk best til eksplosjonsorgasmer. Det krever at man arbeider med opphisselse til man når det punktet hvor kroppens ufrivillige rykninger og orgasmebølgene kan bryte gjennom. Det er ikke alle som klarer å vippe seg inn i den hengivelsen som gjør at orgasmen kan bryte gjennom og gi utløsning og avspenning. Man skal evne å slippe kontroll og hengi seg til kroppen. Men det er også en annen hovedtype orgasmer, implosjonsorgasmene eller «dal-orgasmer». De er ofte litt dypere og roligere, men kan være like frydefulle. Her blir opphisselsen kombinert med avslapning, og energien går ikke ut, som i en eksplosjonsorgasme, men tar heller andre veier i kroppen. Slike orgasmer kan vare lenger og være mer ekstatiske. 

Intimitet

— Freuds definisjon av sunn seksualitet var en aktivitet som gir nytelse og hvis hensikt ikke er å tilfredsstille et fysiologisk behov. Seksualitet er mye mer enn bare å ha et mål om orgasme eller gjennomført samleie. Intimitet og seksualitet kan gjerne gå sammen, men behøver ikke å være det samme?

— Ja, evne til å dele nytelse er et viktig lim i parforhold. Seksualitet kan ikke ses på isolert, og man trenger å sette det inn i en større sammenheng. I et mer langvarig forhold kan man tenke seg en behovspyramide. Gjensidig respekt, omsorg, empati, trygghet og evne til å tilgi er viktige aspekter for å opprettholde intimitet. Disse tingene kan ses som grunnmuren for at sensualitet og sex opprettholdes over tid.

Selve relasjonen mellom partene i et forhold berører mange aspekter. Hvis det krøller seg til med seksualitet i et par, vil det ofte gå på bekostning av sensualiteten mellom partnerne også. Hvis en person ikke vil ha sex, eller har mye motstand mot sex unngår de ofte å flørte, klemme, ta på, være nær og intim på alle andre mulige måter, fordi de blir redde for at det skal oppfattes som en invitasjon til sex og samleie. Det kan bli en stor avstand mellom partnerne. Da kan det være godt å ta en pause fra det å gå hele veien og frykten som er forbundet med det, for å undersøke alt mulig annet som kan være lystbetont, sensuelt og sanselig og begynne å nærme oss hverandre igjen.

Seksuelle vaner

For par er også vanen en utfordring for sexlivet. Når sex ikke lenger oppleves som nytt og spennende, blir det ofte også sjeldnere. Den seksuelle erfaringssyklusen er også et godt verktøy for å bli mer bevisst på denne utfordringen, forteller Rønning. Paret kan se på hvordan de følger hverandre og hvordan rytmene deres er. Hvor var og sensitiv er man når det blir rytmeforskjeller? Ofte kan det bli et sololøp hvis man ikke er var, der den andre blir et objekt for forlystelse og ikke et subjekt som deler forlystelsen med deg. Vanen kan gjøre oss blinde for slikt. Ofte er også lyststadiet noe en må se nærmere på. Hva er det som skal til for at du skal få lyst, både for å kjenne lysten i deg selv og for å kjenne den i møte med partneren? Hva er det eventuelt som stopper det, bremser eller hemmer?

Brudd i syklusen 

— Gonzague Masquelier påpekte at folk ofte kutter av på bestemte plasser i syklusen. Ett sted var mellom lyst og opphisselse, et annet var mellom platå og orgasme, og det tredje var mellom resolusjon — når kroppen går tilbake til ro — og fasen der vi går i oss selv, der vi har nok med oss selv.

— Ja, mellom lyst og opphisselse, kan all mulige slags introjekter komme inn,i form av selvbevissthet og selvkritikk. Traumer, vold og liknende erfaringer kan gjøre det utrolig vanskelig å gi slipp og gå inn i en orgasmefase. Klarer man ikke å snakke om hvordan disse erfaringene påvirker en, så kan det føre til at en enten ikke klarer å fullføre syklusen på grunn av for sterke reaksjoner i kroppen, eller at man dissosierer, lukker ned og ikke lenger er nærværende tilstede.

Det er også en del mennesker som ikke klarer å nå platå-fasen fordi de opplever opphisselse som ubehagelig, rett og slett. Energisystemene deres rommer ikke opphisselsen, og derfor tar de kontroll før de får opparbeidet nok energi til at det kan gå over i en orgasmefase. Etter utløsning ser vi at mange har forskjellige behov. Noen vil for eksempel være veldig nær med mye kontakt og noen vil ha separathet.

Fra seksuell interesse til lyst

— Overgangene mellom de ulike fasene er også viktige?

— Ja, jeg snakker ofte helt konkret med klientene om overganger. I overgangen fra at du har lyst til at du setter i gang og kommer i en opphisselsesfase, er det jo helt fysiologiske ting som også må skje. Kvinner blir våte og åpner opp og menn får reisning — hva skal konkret til for at det skal skje for partene? Men også overgangen fra seksuell interesse til lyst, kan skape utfordringer i et forhold over tid dersom partnerne er veldig ulike når det kommer til seksuell interesse. Hvis den ene har mye høyere libido og lyst enn den andre, skaper det ofte mye friksjon i paret. Skal de kunne leve videre med dette, må de ofte utfordres på om den med mest lyst også vet hva som skal til for at partneren skal få lyst og om partneren selv tar ansvar for å få lyst. 

Tilstedeværelse og non-verbal kommunikasjon

— Bevissthet om behov, valg, ansvar og evnen til å dele og kommunisere virker avgjørende for å få til disse overgangene?

  — Ja, og den non-verbale kommunikasjonen mellom kroppene er også viktig. Hva merker jeg skjer, kommuniserer jeg det? Det kan utmerket kommuniseres non-verbalt hvis partnerne er godt tunet inn på hverandre. I for eksempel platå-fasen kan vi begynne å jage mot målet, og da er det lett å miste kontakt med partneren fordi jeg blir så opptatt av meg selv og kanskje til og med vil ha det overstått. Dette er en av de vanlige utfordringene vi har med hensyn til seksualitet — mangelen på nærvær. Som terapeut understreker jeg derfor stadig betydningen av å være tilstede i kroppen og i følelsene og i samspillet med partneren.

LES OGSÅ VÅR ANDRE ARTIKKEL OM DEN SEKSUELLE ERFARINGSSYKLUSEN: Er fenomenologi nok? Intervju med Gonzague Masquelier

Grethe Rønning

Grethe Rønning har hatt selvstendig praksis siden 2001 og tilbyr både individual- og parterapi i tillegg til at hun har holdt PREP-kurs i samliv og verksteder i tantrisk nærvær for par. Hun har spesialisert seg på kroppsorientert traumebehandling.

Lokallaget NGF Innlandet

Skrevet av Redaksjonen

Det første møtet i lokallaget Innlandet ble avholdt høsten 2018. Vi har hatt ca. fire treff i året siden da, og i februar 2020 ble vi offisielt et lokallag under NGF.

Vi er i gjennomsnitt en fast gjeng på 5, 6 personer som møtes. De som har møtt har vært med på å utforme innhold og form, for lokallaget. Høsten 2020 var det 13 registrerte medlemmer i NGF med bostedsadresse i Innlandet.

Intensjon

Hovedintensjon har vært å lage en møteplass for gestaltterapeuter i Innlandet for fagprat og kollegaveiledning. Etter at vi ble et lokallag under NGF, har vi også kommet i gang med planlegging av PFO-tellende workshops. Veiledning og workshops gir medlemmene mulighet til å kunne delta i PFO-tellende aktiviteter lokalt.

Aktiviteter

Vi har fastsatt fire datoer for treff i 2021. 12. mai arrangerer vi PFO tellende digital workshop med Henning Herrestad med temaet «Paul Goodman — anarki og gestaltterapi». Fagprat og kollegaveiledning er tema for de tre andre treffpunktene dette året. Vi håper med workshop i mai å nå ut til flere av medlemmene i Innlandet. Innlandet er et stort geografisk område og med digital gjennomføring håper vi det blir enklere for flere å delta.

Styret

Leder: Anne Skjørten

Styremedlem: May Linn Nygård

Styremedlem: Mathias Velten

Facebook side:

https://www.facebook.com/groups/451660492404248/?ref=share

Den seksuelle erfaringssyklusen: Er fenomenologi nok?

Skrevet av Redaksjonen

Ann Kunish intervjuet den franske gestaltterapeuten Gonzague Masquelier om seksualitet, kjønnsidentitet og den seksuelle erfaringssyklusen i et skiftende landskap. Samtalen hadde de i forbindelse med et verksted han hadde i regi av Norsk gestaltinstitutt i 2020.

Motstanden mot temaet seksualitet

Ann: Redaksjonen vår har lenge snakket om å publisere et temanummer om «kjønn, seksualitet og identitet». Det er et viktig tema. Likevel oppdager vi at at vi utsetter det. Vi har blitt oppmerksomme på introjekter om hvordan dette emnet skal presenteres og diskuteres — at det er lett å trå feil, tråkke folk på tærne og skape en polarisert diskusjon. Og temaet er så bredt. Et par dager før jeg møtte deg til dette intervjuet, søkte jeg i timevis på nettet. Jeg forsøkte å utdanne meg selv og forberede meg, men uansett hvor mye jeg forsket, fikk jeg følelsen av at jeg aldri kom til å vite nok til å kunne ha denne diskusjonen med deg. Er dette at vi holder tilbake eller er usikre når vi skal snakke om seksualitet og kjønnsidentitet et gjenkjennelig fenomen?

Gonzague: Jeg tror ikke det er vanskelig for meg som psykoterapeut, men jeg vet det er veldig vanskelig for samfunnet som helhet. Selvfølgelig har alle hørt om kjønnsskifte og forvirring knyttet til kjønn. Folk kan si til seg selv: «Dette gjelder ikke meg». Og svært ofte blir disse diskusjonene avskåret veldig raskt. Folk har motstand mot å dele sine følelser om dette intime emnet. Svært ofte slutter disse diskusjonene med en vits, som er en måte å unnslippe følelsene som emnet kan frembringe.

— Dette høres nesten ut som tilfellene av å «kutte av» eller bruddene som er illustrert i den seksuelle erfaringssyklusen du snakket om, da du holdt workshop i Oslo. Kan vi bidra på noen måte til å skape mer trygghet til å diskutere disse sakene i samfunnet, slik at det mindre sannsynlig med brudd i den offentlige diskursen?

— Jeg vet ikke hva vi kan gjøre med samfunnet. Jeg tror ikke politikere, filosofer, prester, lærere opplever dette som et faktisk problem … Men jeg tror på individuell utvikling. Når et medlem av en gruppe endres, endres hele gruppen. Og jeg kan legge til at jeg har erfaring med at det å jobbe med seksualitet i en gruppe påvirker gruppen sterkt; ganske ofte oppdager deltakerne at de ikke er alene med sine problemer og finner hjelp og støtte i relasjonen til de andre gruppemedlemmene

Den seksuelle erfaringssyklusen

— Du diskuterte den seksuelle erfaringssyklusen på seminaret ditt. Opplever du at syklusen kan være et nyttig verktøy i møte med klienter som sliter med sin egen kjønnsidentitet eller identitet som seksuelle vesener? 

Den seksuelle erfaringssyklusen er en modell som den franske nevropsykiateren, sexologen og gestaltterapeuten Charles Gellman (f. 1933) introduserte i boken «Les therapies sexuelles» i 1983.

— Ja, å ja. Spesielt for å se hvor de begynner å «kutte av» sin seksuelle respons. Kutter de av veldig, veldig raskt — nesten umiddelbart, i løpet av første eller andre trinn — fordi opplevelsen av å kjenne etter, som bringer opp aspekter av kjønnsidentitet, er skremmende? Jeg kjenner flere klienter som ikke er sikre på deres kjønnsidentitet. Noen av disse forteller meg at de ikke har noen seksuell lyst. Ingenting. De beskriver seg selv som «nøytrale», hverken mann eller kvinne, uten seksuelle behov.

— Er dette relatert til begrepet aseksuell? Jeg vet at noen mennesker identifiserer seg som aseksuell, definert som å oppleve liten eller ingen seksuell tiltrekning.

— Jeg tror det er et nytt svar på alle disse spørsmålene om seksualitet. Noen foretrekker å si: «Jeg er aseksuell, jeg har ingen opplevelse av lyst». Jeg tror det er to muligheter. Den ene er fysisk, for eksempel at det er lavt testosteron-nivå. Uten testosteron, selv for kvinner, er muligheten for en aktiv seksualitet redusert. Med dette mener jeg ingen følelse av begjær, ikke behov for samleie, og så videre. Uten testosteron er det ikke noe ønske om samleie. Men det er mulig å være klar over seg selv som et seksuelt vesen uten å ønske et seksuelt forhold.

— Kan du si noe om det å kutte av tidlig i den seksuelle erfaringssyklusen versus det å være aseksuell?

— Folk som identifiserer seg som aseksuell, kommer ikke til terapi av denne grunnen, for det er ikke et problem for dem. De kan komme til terapi av andre grunner, men ikke med utgangspunkt i deres seksualitet. Min erfaring er at det likevel kan være et praktisk problem for noen, der en testosteron-ubalanse resulterer i en mangel på lyst eller seksuelle fantasier. For andre er det en motstand, følelsen av at seksualitet er farlig — spesielt hvis det er et traume involvert … 

— Motstand mot begjær og seksualitet som en kreativ tilpasning?

— Ja. All energien er kuttet fordi enhver fornemmelse av begjær kan oppleves som farlig. I disse tilfellene kan tidligere traumer påvirke.

Kjønnsskifte og traumer

—  Du tar opp traumer. Når en klient kommer for støtte i kjønnsskifte-kirurgi og din jobb som terapeut er å støtte denne klienten — hvordan er det mulig å jobbe med traumer som kan komme opp for den klienten i forkant av den viktige beslutningen om å ha kirurgi, på en måte som ivaretar respekten for klientens autonome beslutning om kjønnsskifte? Disse klientene er allerede avhengige av meningene til noen få leger, i hvert fall her i Norge.

— Det er en historie her. For tjue år siden, da kjønnsskifte-kirurgi ble mulig, var det mange tilfeller av dyp depresjon eller selvmord etter operasjonen, i hvert fall i Frankrike. Det var klienter som så på kjønnsskifte som løsningen på et problem. Og i disse tilfellene var selvfølgelig et underliggende problem eller i noen tilfeller at traumer fortsatt var der. Nå krever loven i Frankrike to år med psykoterapi før legen godkjenner operasjonen.

— Så klienter går inn i prosessen vel vitende om at det å bli evaluert er en del av den?

— Det vil alltid være noen klienter som er tydelige på at de er i denne typen terapi fordi de er pålagt å være der. Likevel er deres motivasjon ikke alltid klar. I en, to, kanskje fem terapitimer, er det motstand. De er ikke interessert i prosessen, bare signaturen min. Men hvis du er en god terapeut, starter arbeidet etter denne innledende motstanden.

— Du ga oss en definisjon av seksuelle vanskeligheter som en dårlig håndtering av aggresjon, slik Perls tenkte. Både østrogen og testosteron påvirker aggresjon. Hvordan påvirker østrogen og testosteron denne forvaltningen av aggresjon? 

— Noen mennesker starter denne prosessen med inntak av testosteron eller østrogen, så bestemmer de seg for å slutte. De innser at de ikke leter etter et fysisk svar. I så fall kan psykoterapi hjelpe ganske mye. Følelsen av femininitet trenger ikke nødvendigvis å støttes ved å ha bryster. Det er mye mer komplisert enn som så. Etter min erfaring tar det tid å jobbe med usikkerhet om kjønnsidentiteter. Du må tillate at klienten går en vei, så går en annen. Jeg har aldri hatt en klient som direkte har sagt «Jeg ønsker å bli en kvinne» eller «jeg ønsker å bli en mann». Det er mye mer vanlig at en klient vil ha prøvd for eksempel å ta østrogen, for så å oppdage at det ikke var svaret og deretter prøve noe annet. Det kan ta tid å prøve ut forskjellige retninger før en beslutning kan tas. 

Ordbruk og avvisning

— Det kan være et introjekt om at det er fare for å si noe feil i disse sammenhengene. Bruk av  riktig terminologi for å beskrive et annet menneske har med respekt å gjøre. På en norsk nettside er det en lang liste over begreper som er akseptable eller uakseptable. Det medisinske begrepet ‘hermafroditt’, for eksempel, er et ord jeg vokste opp med brukt i den nøytrale konteksten av et biologisk fenomen. Det ordet står nå på listen over uakseptable ord. Jeg kunne lett se meg selv bruke ordet i uvitenhet, og ved å gjøre det bidra til en følelse av mistillit i feltet. 

— Jeg tror ikke det trenger å være et problem. En klient som kommer til terapi som har frykt for avvisning eller for å bli dømt, kan noen ganger være svært streng med hensyn til hvilke ord som er akseptable eller være svært følsom for bruken av visse ord. Dette kommer sannsynligvis av en frykt for avvisning. Men hvis tilliten bygges opp først, vil klienten gi deg beskjed hvis du bruker et støtende ord. Dette er ikke nytt, situasjonen eksisterte i det homofile samfunnet for tjue år siden i form av nedsettende slang som ikke er i bruk i samme grad i dag.

— Så måten vi beskriver seksuell identitet på kan signalisere avvisning eller aksept?

— Ja. Det viktigste er å skape et rammeverk av tillit til og anerkjennelse av hverandre. Å bruke et bestemt ord er i min erfaring ikke så viktig i seg selv.

Kulturell kontekst

— Hvor viktig er den kulturelle konteksten når det gjelder spørsmål om seksualitet og kjønnsidentitet i terapirommet? 

— Jeg tror kultur spiller en enda viktigere rolle i seksualitet enn det ellers gjør. Med depresjon eller angst, for eksempel, vil det selvfølgelig være noen forskjeller i klienter fra forskjellige kulturer. Men til syvende og sist er en depresjon, en depresjon. Våre holdninger til seksualitet kommer fra våre røtter, så den kulturelle effekten er mye viktigere. Det som anses som normalt, hva som kan deles mellom to personer, er veldig forskjellig fra kultur til kultur. Jeg reiser mye og har verksteder i mange forskjellige land. Jeg ser forskjeller.

Ser du forskjeller i reaksjonene til menneskene i verkstedene dine i ulike kulturer?

— Ja. Det er tydelig selv i måten vi hilser på hverandre, med et kyss eller en klem. Jeg er overrasket over at dere ikke kysser hverandre her når dere møtes. Det er en del av seksualiteten. Her er folk veldig respektfulle; for meg er det litt kaldt.

— Hvorvidt og i hvilke sammenhenger det er akseptabelt å berøre en klient er ikke alltid klart?

— For meg er det ikke et spørsmål, så jeg glemte å spørre deg da jeg klemte deg for noen minutter siden! Jeg gjør dette når jeg føler det er mulig. 

— Frankrike er et flerkulturelt land. Ser du disse forskjellene i terapirommet ditt?

— Det er vanskelig å svare på dette spørsmålet uten å snakke generelt. Hver klient er forskjellig, avhengig av rase, utdanning, livserfaring, religion, osv. I gestaltterapi jobber vi med det som skjer ved kontaktgrensen, så hvert møte er forskjellig!

— Når du snakker om kulturens betydning, så lurer jeg på: Er fenomenologi kanskje ikke nok når du arbeider med disse problemene?

— Ahh… Det er et godt spørsmål … Jeg er ikke sikker. (Stillhet.) Det faktumet at vi kommer fra to forskjellige bakgrunner er et fenomen. Kanskje er det vanskeligere å tilpasse seg, å være her og nå sammen, uten utilsiktet å såre hverandre. Akkurat det er en sammenheng jeg kan knytte opp til fenomenologi.

Ikke-binær

— Hva med en ikke-binær holdning til kjønnsidentitet som atskilt fra en forvirring om ens seksualitet — kan den seksuelle erfaringssyklusen brukes som en støtte i begge prosesser?

— Jeg tror det er to forskjellige sykluser. En annen måte å se på det er, for det første, føler jeg at jeg er mann, kvinne, i midten, beveger jeg meg i mellom? Dette er mine følelser av min kropp. Et annet spørsmål er: Hvem er jeg tiltrukket av? Jeg kan være en mann som tiltrekkes av menn, av kvinner, av bifile. Dette er forskjellen mellom det jeg føler om meg selv og min seksuelle aktivitet, mitt begjær. De store spørsmålene og den potensielle forvirringen er ikke de samme. Du har folk som sliter med følelser knyttet til kroppene sine, men som vet hva de tiltrekkes av. 

Jeg tenker på en klient jeg har. Han vet aldri om han er mann eller kvinne, og han er bare tiltrukket av menn. Så når han er mann, identifiserer han seg som homofil. Noen ganger føler hun at hun er en kvinne, tiltrukket av menn. Noen ganger møter denne klienten en annen mann som ham, men hun er også i stand til å være hun med samme partner. For partneren er det ikke alltid lett å være homofil og heterofil med samme person. Hans seksualitet må være fleksibel. Og for meg som terapeut er det annerledes om han kommer til en time som mann eller kvinne. Når jeg åpner døren, vet jeg aldri hvem jeg skal møte. Arbeidet vi kan gjøre i dette feltet er interessant.

— Jeg kan forestille meg at den seksuelle erfaringssyklusen ikke nødvendigvis er det samme for den klienten, avhengig av hvem hen er på et gitt tidspunkt.

— (Ler.) Jeg kan ikke svare på det, men det kunne være interessant å se på.

Fantasier og drømmer

— På seminaret snakket du om viktigheten av fantasier og hvordan de kan bidra til å temme seksuell frykt. Kan de også brukes til å bli bekvem med vår identitet som seksuelle vesener?

— Ja, ja. Du kan bruke fantasier eller drømmer. Det er interessant å se om klienten drømmer som en mann eller en kvinne. Klienten jeg snakket om, drømmer noen netter som en kvinne, noen ganger som en mann.

— På seminaret nevnte du både at seksuelle fantasier kan være et verktøy for å utforske seksualitet og i noen tilfeller være tegn på defleksjon i feltet, for å unngå full kontakt. Kan du si noe om hvordan du støtter klienter til å bli klar over hvordan de bruker sine fantasier?

— Bruk av kreativitet er ofte nyttig, fordi det hjelper oss å komme oss ut av rasjonelle resonnementer og oppdage nye måter å være på. For eksempel kan vi tegne, bruke rollespill, lage leireskulpturer osv.

Polyamori

— Å hjelpe et par å forstå sin egen seksuelle syklus er én ting. I polyamorøse relasjoner er relasjonene mye mer kompliserte enn med et tradisjonelt par, hver konstellasjon med sitt eget sett med forventninger. 

— For meg er polyamori på moten, i hvert fall i Frankrike. Det er et nytt uttrykk. Det startet for fem år siden i Paris, med unge par i tjueårene og trettiårene. Det er bøker og nettsteder om emnet, men for meg er det ikke nytt. Det som er nytt, er at de kan diskutere dette uten å skamme seg, med stolthet. Ellers er det mange som bor i parforhold og som har elskere utenfor forholdet uten å diskutere det. Dette har blitt sett på som å bedra partneren. Jeg har en annen klient; hun har forklart meg hvor viktig det er for henne å ha to som hun er intim med. Hun er gift og har barn og synes det er godt å ha en offisiell elsker. Hvorfor ikke? Men det er ikke nytt.

— Det som kanskje er nytt er rammen av tillit og respekt, respekt for grenser? 

— Ja, ja. Kanskje det er et nytt marked for psykoterapi, men ikke for meg. Jeg har jobbet med så mange par, med sjalusi, med partnere der den ene har funnet en ny partner, med frykten for å bli forlatt …

— Problemene som kommer opp er de samme uansett? Gammel vin, nye flasker?

— Ja!

Internett

— Så i dette landskapet av nye definisjoner av identitet høres det ut som verktøyene er de samme selv om utfordringer manifesterer seg på nye og mer komplekse måter, ikke minst avhengig av kulturen?

— Ja. Og noe jeg kan legge til er viktigheten av internettet. Du har muligheten til å møte så mange mennesker der! Og tilgjengeligheten av pornografi påvirker tenåringers ideer om sex og intimitet. De har sett så mange videoer som gir dem en ide om at alt må være ekstremt. Forventningene endrer seg. En ung kvinne fortalte meg en gang at det var utrolig for henne å oppleve at å elske uten å lage mye støy fortsatt var å elske. De har ideen om at bare å elske i misjonærstillingen, to personer sammen, ikke teller. Men det teller. Og det kan være vanskeligere fordi det bringer med seg intimitet.

LES OGSÅ VÅR ANDRE ARTIKKEL OM DEN SEKSUELLE ERFARINGSSYKLUSEN: Intervju med Grethe Rønning om den seksuelle erfaringssyklusen som verktøy

Om Gonzague Masquelier

Gonzague Masquelier (Bilde: Ann Kunish)

Gonzague Masquelier begynte sitt yrkesliv som ingeniør, men er nå psykolog og psykoterapeut og har lang erfaring med å holde treningsverksteder for gestaltterapeuter. Han jobber både innenfor næringslivet og med individuelle klienter og par. I Frankrike har han deltatt aktivt i diskusjoner i media og skrevet artikler om gestaltterapi i forskjellige magasiner for psykologer og psykoterapeuter. Han er særlig kjent for boken La Gestalt aujourd’hui. Chosir sa vie fra 2008.   

Om Ann Kunish

Ann Kunish (Bilde: Aafløy Opdan)

Ann Kunish er gestaltterapeut MNGF og gestaltcoach MGPO. Fra høsten 2021 vil hun også undervise ved NGI. Hun har egen praksis i Oslo. 

Terapeut under koronapandemien

Skrevet av Redaksjonen

Av: Katrine Borgen, gestaltterapeut MNGF

 

Året startet med en ukes hyttetur i Hadelandsskogene — på hjemlige trakter ettersom jeg delvis vokste opp på Hadeland. Helt alene på hytta til venner. Fred, ro og stillhet i naturen. Snø og kulde ute, lys og varme inne. Der trengte jeg ikke beskytte meg mot sanseinntrykk fra omgivelsene — jeg kunne virkelig puste ut og fikk hvile. 

Og hvile er stikkordet mitt, både for 2020 og året før. September 2018 satte en hjernerystelse en markant stopper for min aktive tilværelse. Et slag i bakhodet fra en uoppmerksom medpassasjer på en full trikk var det som skulle til. Over natten gikk jeg fra 120% jobb som lederutviklingskonsulent og gestaltterapeut til total isolasjon, i mørke og stillhet, der all lesing og bruk av skjerm var helt uaktuelt.

Nedstengning

Gradvis og langsomt jobbet jeg meg tilbake til terapeutpraksisen min, med ny innsikt og en erfaringsbase jeg ikke helt ante rekkevidden av. Så kom 12. mars og hele landet stengte ned, på grunn av et lite virus… Som de fleste andre ble også jeg grepet av denne uvirkelige situasjonen. Jeg handlet på vei hjem fra jobb den kvelden, både det jeg hadde planlagt og en del andre ting som kanskje kunne komme godt med i dagene fremover. Hjemme ved nyhetssendingene klarte jeg ikke helt å forstå hva som hadde skjedd … 

Frem til våren 2017 jobbet jeg ved Folkehelseinstituttet, med smittevern og utdanning i håndtering av epidemier. Nå satt jeg plutselig på sidelinjen i en situasjon vi mang en gang hadde øvet på og laget scenarier for hvordan håndtere. Jeg visste hvordan mine tidligere kolleger jobbet på spreng med kommunikasjon og krisehåndtering — og det var ingenting jeg kunne gjøre. Frustrasjonen var til tider stor! Og det er en annen fellesnevner for meg de siste par årene – frustrasjon over situasjonen jeg helt uforskyldt havnet i den fredagskvelden høsten 2018. 

Terapeutpraksis — og korona

Terapeutpraksisen har vært redningen min gjennom hele tilfriskningsprosessen — å selv kunne styre hvor mye jeg jobber, når og hvordan. Å møte klienter ansikt til ansikt på kontoret, å kunne bidra til andres utviklingsprosess med mine erfaringer og den jeg er, ga tilværelsen mening. Da de strenge koronatiltakene ble innført ble jeg først og fremst opptatt av å bidra til å trygge og støtte der det var mulig. Få klarhet i hva som var lovlig og kommunisere tydelig at vi faktisk fikk lov å fortsette klinisk praksis dersom smittevernet ble ivaretatt. Selv er jeg så heldig at jeg har lokaler store nok til å overholde 2-meters regelen og jeg kan gå til og fra jobb. Sånn kunne jeg fortsette å ta imot de som ønsket å komme, hele våren. Det var godt for meg, og jeg tror det var godt for dem som kom også. Online terapi var for meg sistevalget, hjernen min var fortsatt ikke særlig glad for skjermkontakt. Det ble heller en del telefonsamtaler — som viste seg å fungere bra for meg og klienter jeg hadde hatt over lenger tid. Nye forespørsler var det lite av våren 2020. 

Følelsen av utvidelse

Det har vært mye fokus på isolasjon og begrensning av vår frihet siden smitteverntiltakene ble iverksatt av regjeringen i mars. Min opplevelse har paradoksalt nok vært det motsatte. Sammenlignet med min livssituasjon de siste 18 månedene før koronaepidemien kom til Norge, opplevde jeg en sosial oppsving våren 2020. Vennene mine var ikke på jobbreise, de var hjemme og hadde lyst å gå tur i vårsola. Jeg fikk mange nydelige naturopplevelser i skogen som jeg sent vil glemme — og mange gode samtaler om livet og eksistensen. Plutselig var alle i samme båt – den som jeg hadde rodd rundt i alene alt for lenge … Jeg møtte både frykt og frustrasjon fra dem rundt meg — og jeg kjente meg rolig. Jeg hentet fakta om situasjonen i FHIs daglige rapporter og lente meg på min kunnskap og erfaring fra mikrobiologi, epidemihåndtering og krisepsykologi.

(Foto: Privat)


Slik stod jeg stødig gjennom disse månedene. Og litt uventet oppdaget jeg hvilken ressurs jeg hadde utviklet gjennom de endeløse månedene i isolasjon og begrensning som nå kom til stor nytte. En tydelig motpol trådte frem — jeg kjente på utvidelse. 

Når kommer normaliteten tilbake?

Nå, et halvt år senere er det denne utvidelsen som er figur i min egen prosess. Bedringen har heldigvis fortsatt, kapasiteten min øker fra måned til måned og jeg begynner og ta inn at jeg kan komme til å bli helt frisk igjen … samtidig vet jeg ikke hvor lang tid det fortsatt vil ta. Dette er også en parallell til pandemien: Når skal den ta slutt? Når skal vi igjen naturlig kunne klemme hverandre og sitte inntil hverandre når vi har behov for det, ta hverandre i hendene uten å kjenne skam etterpå og gripe etter antibac-flasken? Når kommer normaliteten tilbake — og hvordan blir nå den?

Takknemlighet fyller meg hver eneste dag. Takknemlighet for å ha kommet så langt, for å kunne gå ut i solen uten hatt og solbriller, å kunne gå ned i sentrum uten hørselvern, kunne nyte et glass vin og lese litt i en bok, kunne høre på musikk og være sammen med venner … og ikke minst: å kunne sitte her og skrive dette. Det er takknemlighet for en normalitet som gradvis manifesterer seg, en normalitet som jeg hele tiden har higet etter. Som da jeg kom med et gledesutbrudd på kontoret en dag jeg satt og ventet på en klient og hørte et skip gå ut fra havna! Eller da det endelig var bilkøer i rushtiden igjen … Vi glemmer lett hvor viktig normalitet er for oss — forutsigbarheten i hverdagen og i livet. Spenning er spennende, forutsigbarhet er trygt. Og trygghet er helt avgjørende for vekst og utvikling … 

Å holde hverandre uten fysisk berøring

Tidlig i mars døde Marina Berg og jeg var en av de få heldige som fikk delta i begravelsen hennes i Fagerborg kirke. Det var en nydelig stund. Solen flommet inn, de få som var der, satt spredt på annenhver benkerad, mange kjente hverandre, men ingen klemte hverandre. Samtidig hadde jeg en sterk opplevelse av samvær — presten snakket til og med om behovet vårt for å bli holdt, og hvordan vi kan holde hverandre uten fysisk berøring. Jeg kom i kontakt med noe større enn oss mennesker. Det ga meg håp. Og jeg fikk lyst å rope ut: «Hold kirkerommene åpne denne krevende tiden. La oss komme inn der i stillhet og skjønnhet og få håp om bedre tider». Jeg kjente på livskraft. — Takk, Marina.

Eksistensialisme som støtte

Det er lett å gå til meningsløsheten når kriser rammer og vår eksistens rokkes ved. Meningsløsheten ved at livet tar sin egen vei, ut i ukjent terreng og uforutsigbarhet, smerte og fortvilelse. Hvordan samtidig finne mening i å fortsette å leve …? Gjennom min egen livskrise har eksistensialismen og kunnskap om de eksistensielle trykkene vært god støtte. Å ta inn at aleneheten jeg har kjent så sterkt på, meningsløsheten og imperfektheten er del av det å være menneske. Nettopp denne dyrekjøpte erfaringen begynner jeg nå å innse at har utvidet min evne til å møte mennesker som opplever livskriser og søker terapi. Så, om det var aldri så galt, var det godt for noe …

Som terapeuter har vi mulighet til å lære bort aksept

«Å være terapeut er å bruke sine egne erfaringer på en betryggende måte» har engang en klok, erfaren psykiater sagt. Jeg ønsker å tilføye: Å være terapeut er å støtte klienten til å tåle hele seg og sin situasjon, til å romme og akseptere det som er, også når alt oppleves håpløst, vondt og meningsløst. Som terapeuter har vi mulighet til å lære bort aksept, i sin dypeste forstand. — Jeg blir ydmyk og glad. 

Avslutningsvis vil jeg dele en kort sekvens fra et klientarbeid: 

Klient: «Du er ikke redd for mine følelser. Det er det viktigste.» 

Terapeut: «Nei, jeg er ikke redd for dine følelser.»

K: «Uroen er farlig – jeg må få roet meg ned!»

T: «Kanskje kan du våge å lytte litt til uroen — ta frem papir og farger og se hva som kommer ned på arket … så kan vi se nærmere på uroen din sammen. Den kan ha et viktig budskap til deg.»

K: «Hmmm … ja, kanskje det …» 

Å tale å bli tålt 

Jeg har tidligere skrevet om å tåle å bli tålt — noe dypt og vart som favner både meg og omgivelsene mine. Det starter med opplevelsen av å bli tålt, også når jeg viser meg slik jeg tror omgivelsene ikke tåler uten å gå i stykker … Dette har jeg selv erfart gang på gang, ikke minst i løpet av min vei gjennom de siste par årene. Så hvem blir jeg da, hvis jeg tåler og klarer å ta inn at noen tåler hele meg …? 

Denne teksten ble først trykt i Norsk Gestaltterapeutforenings Årbok 2020. Den bar da tittelen «Terapeutåret 2020». I forbindelse med publisering på nett er det blitt lagt inn mellomtitler i teksten. 

 

Katrine Borgen (Foto: Sturlason)

Katrine Borgen har praktisert som gestaltterapeut MNGF siden 2013. Hun har 2-årig videreutdanning fra Ruella Frank’s Developmental Somatic Psychotherapy i New York (2015), og har siden fulgt Ruella tett gjennom workshops og veiledning. Katrine er veterinær med doktorgrad og har lang erfaring fra forskning, utdanning og folkehelsearbeid, samt leder- og organisasjonsutvikling.

Rapport: Offentlig godkjenning og MVA-unntak

Skrevet av Redaksjonen

Av: Elisabeth Eie

Rapport fra NGFs ARBEIDSGRUPPE FOR OFFENTLIG GODKJENNING OG MVA-UNNTAK

Todelt målsetning

Som tittelen på arbeidsgruppen tilsier, er vårt mål todelt:

  • på sikt å oppnå en offentlig anerkjennelse og godkjenning av psykoterapi innen psykisk helse
  • oppnå unntak for mva-plikt på psykoterapi/gestaltterapi

I samarbeid med NFP prøver vi også å få gjeninnført unntaket for mva-plikt for en midlertidig (2-3-års) periode, mens dialogen med NAFKAM, embetsverket og politikere for kvalitetssikring og godkjenning av psykoterapi, pågår.

Kontakt og dialog

Hvor og hvordan vi anvender informasjon om vår yrkesgruppe og metode, ikke minst vitenskapelig dokumentasjon, avhenger av hvem vi retter oss mot. Vi er stadig i en utredningsprosess i forhold til pågående offentlige prosesser, som vi må linke oss opp til.

Først på dagsorden står etablering av kontakt med det Kjøsutvalget – et regjeringsoppnevnt spesialistutvalg på psykisk helse, samt dialog med politikere og embetsverket opp mot revisjonen av statsbudsjettet. Videre, sondering med NAFKAMs om kriteriene for revisjon av Alternativnettverket. 

Dokumentasjon av forskning og praksis

Arbeidsgruppen har to representert i NFPs forskningsgruppe, som har utarbeidet en oversikt over forskning som dokumenterer effekt av psykoterapi inklusive gestaltterapi. Men denne forskningen tilfredsstiller ikke nødvendigvis f.eks NAFKAMs krav til omfang på studiene (System Review). En slik storskalaoversikt er arbeidskrevende å sammenstille. 

Vi besluttet å legge kartlegging av produksjonsundersøkelsen blant medlemmene på vent ut ifra uklar målsetting om hvem gjør vi dette for og at vi ikke kan frembringe annen informasjon enn det medlemmene er i stand til å gi. Det vil si at vi antagelig ikke vil få inn ny, annen eller bredere informasjon enn det vi har fra før.

Vi tenker imidlertid at det på sikt kan være et mål for NGF å arbeide videre mot en minimumsstandard for regelmessig rapportering om f eks antall klienter, varighet, egen praksis/institusjonell tilknytning mm, som en integrert del av journalføringen/rapportering , slik at vi som forening til enhver tid har denne dokumentasjonen inne.

—-
Se også tidligere artikler om dette: https://gestaltterapeuten.no/2020/10/seks_grunner_mot_vedtak/