GESTALTTERAPEUTEN
Menu
  • NYHETER
  • ARTIKLER
  • INTERVJUER
  • KURS & VERKSTED
  • Redaksjonen
  • ARKIV
Menu

Forfatter: Redaksjonen

Therapy as a form of dance. 

Interview with Margherita Spagnuolo Lobb about her work with and development of themes from Perls, Hefferline, and Goodman’s Gestalt Therapy.

Skrevet 9. juni 20229. juli 2022 av Redaksjonen

The Italian Margherita Spagnuolo Lobb is one of the Gestalt Psychotherapists with best knowledge of the international history of Gestalt Therapy. 

Interviewed by Ann Kunish and Per Terje Naalsund

Welcome! We’re glad you agreed to be interviewed for Gestaltterapeuten’s yearbook.

– I’m glad to be here.

This issue is about Gestalt Therapy by Perls, Hefferline, and Goodman and contemporary approaches to it. I’d like to start by asking about your history with the book, then a bit about your own work in the context of this book.

PHG isn’t the easiest to read and was written 70 years ago. What would you say are the gifts and problems of having this book as our foundational text?

– I came to this book via Isadore From, one of the founders of Gestalt therapy. He was my therapist. My first training was with the Polsters, Erving and Miriam Polster. They had their own book, which they referred to, referring occasionally to the founding book. There I met Isadore and invited him to Sicily, he introduced me and the colleagues with whom I founded my institute to this book. He explained to us how the book had been written and how they used it, both at the New York Institute for Gestalt Therapy and to train other groups, like in Cleveland. We started to read the book in a similar way, the so-called hermeneutic way. 

This is a fantastic book because it creates ideas. It’s not easy to understand in a logical, structured way. But it’s wonderful because it stimulates ideas. We suggest that our students read this book like the Bible, you know? Half joking and half seriously I suggest them to keep it on their bedside tables and read it before going to sleep. They just open it and read any bit their eyes land on. Every time you read a sentence or read it again, it means something new, like a living entity that makes you think and generate ideas. I think this is a very special quality of the book. The fact that it is written in a non-introjectable way, in such a style that you cannot introject it, you have to create new ideas when you read it. This is why it’s called the Bible. There’s always yet another meaning in the Bible; there are seventy structured meanings, and then the seventy-first: your own meaning, your personal meaning. 

«Unfortunately it was written quickly, so it was not developed enough—the paradigm of relationality.»

– On the other hand, the book was written quickly, as we know, especially chapter 15, the most important for clinicians. It was written quickly because they had to publish it. In the first part of the book there is a deep passage from the individualistic point of view to the relational point of view. In that chapter, it seems they go backwards. They come back to an individualistic point of view. I very much appreciate the criticism people like Georges Wollants and Gordon Wheeler have about the book. In Wollants’ book, he emphasises how Gestalt Therapy would have been if it had been faithful to this relational paradigm. I think the negative aspect of the book is that it is so sophisticated that it was difficult to develop the method with the book as a point of departure — it’s a very complex approach to human relations and clinical practice. I like to say that, as Gestalt therapists, we need to become therapists of complexity, to develop the book.

Unfortunately it was written quickly, so it was not developed enough—the paradigm of relationality. In that last chapter of the first volume, it seems that the individual is seen not as emerging from an organism-environment field, but as an individual who makes contact with an environment. Our paradigm of relationality is something we should develop, and is what we have done in my institute with a very recent book that is going to be published by Routledge, Psychopathology of the Situation. There, we approach various sufferings from a field perspective. 

 

Margherita Spagnuolo Lobb

«If I have to write, I refer to PHG for the basic things they say about vitality and supporting what already works in human relationships and how this can be seen in contact-making between therapist and client: to stay with what works, with the positive aspect of human relationships and with what vibrates.»

 

We seem destined to reread and rewrite this book, quote it, digest it. How has this process been for you?

– Very inspiring, very rich. I don’t know the degree to which it was the book or Isadore From or my belonging to the New York Institute that contributed to what I feel in my blood as a Gestalt psychotherapist. I feel the vitality that this approach underlines. In any situation, I look for the vitality that is in that situation. Then, if I have to write, I refer to PHG for the basic things they say about vitality and supporting what already works in human relationships and how this can be seen in contact-making between therapist and client: to stay with what works, with the positive aspect of human relationships and with what vibrates. When we speak of vitality, we are speaking of aesthetics. Vitality is something that touches our senses. We vibrate in the presence of what we see of the vitality and appreciate the creativity, the way the client creates forms with us, in a unique way. This is our way of knowing the other, knowing our clients, knowing their situations and their integrative capacity. Our vibration is the way we diagnose and choose how to intervene. This is the way I developed PHG.

I wanted to ask about vibrating in the presence of our clients and their suffering. Can you say something about how this is different from simple awareness?

– Awareness is a more general term, I think. It comes from being awake, from our own senses. Awareness is having our senses open. Using the aesthetic tools with our awareness, to shape our awareness—we use it in a more detailed way. This is what I did when I described the construct of Aesthetic Relational Knowledge. I also want to mention Erving and Miriam Polster, because I learned a lot from them about aesthetics. They worked—and he works—with aesthetics a great deal. When we vibrate in front of something we see, we are like the ripples when a stone falls into the water. So we are moving, we are the environment of the person before us, the environment that reacts with waves to what is happening. These waves are the way in which the environment adjusts to the individual’s act, to what is happening. So we react somehow in a way that is similar to the meaningful other’s reaction. 

Like a parallel process?

– Yes, but I think it’s a whole process in this case. As a therapist, I focus my senses on the client and let myself be impacted by any vibration that I feel. The symptom is a work of art—we can say that the client is a work of art. We react to the client as we would react to a work of art. We just let ourselves be impacted by this person. 

When I look at you now, Ann, I see nice glasses, such short hair, interesting earrings (laughter). So we let ourselves go into this and try to understand the client’s past and present, how the client has shaped his or her own life with meaningful others. And now the client is before us, asking for help. The function of asking for help is something very impressive. Every one of us asks for help in a different way. So we react in a synchronic way that is somehow complementary to what the client feels. We were speaking of parallel processes, and actually this can be a parallel process with what happens in other meaningful relationships. But honestly when I’m with a patient, I’m interested in the here and now, how we co-create our being-with.

Is this the origin of therapy as a form of dance?

– Yes. It comes from the paradigm of reciprocity. The client is there and the therapist is here (holds out her hands) and they’re not separate—they are an organism-environment field. So when the client moves, the therapist reacts. Without this reaction, the client doesn’t feel seen or recognised by the therapist. And the client reacts—they are reacting to each other. They are also repairing derailments in their dance. They are adjusting to each other, creating something together, a dance. In 2011, in The Now-for-Next in Psychotherapy: Gestalt Therapy Recounted in Post-Modern Society, I described the concept of Aesthetic Relational Knowledge, and in an article published in the British Gestalt Journal in 2017 I described this dance in a series of eight steps. 

As a therapist, you have to have aesthetic tools that you refine in the presence of the client as a work of art. Could you say a bit more about how you train yourself to be able to relate aesthetically?

– I think that the concept of movement is important here. Recent research in neuroscience, especially from the group that discovered mirror neurons at the university in Parma with Rizzolatti and Gallese, refer to the movement as a basic act of being. Even thinking is a sort of movement. So when I explain this concept to my students, I ask them to think about a client they want to understand better and recognise a movement that is typical of the client—something that would enable them to be able to recognise this client from among thousands of people—and draw this movement. I then ask them to feel what kind of movement they would make in response. Usually it’s very useful, because the movement is a way to recognise the aesthetics of the other. Movement includes perception, feelings, actions, and being open to the other. It’s good to practice the therapeutic aesthetic tools.

When I lead physical workshops about my model of reciprocity, I ask the trainees to work in pairs. One of them enacts the movement of the client, but without words. The other is the therapist and reacts only with movement. They create unique, beautiful dances.

«The ground experience is what creates the experience of being in the here and now, of safety, of sureness. (…) It’s in the reciprocity between therapist and client that we can build the safe ground.»

I wanted to ask you a bit about the ground. For me, you are a theoretician of the ground. You speak of the aesthetics of the ground and the importance of tools for dealing with matters of the ground. You have interpreted the contemporary situation as a situation in which people are missing ground.

– I started to be interested in the ground experience after the 80s, when the symptoms and suffering of people became more serious. When the borderline client came and said for instance, “I don’t know if you will be able to treat me, to cure me,” and the therapist could react with anger — if he receives the client’s words as a challenge, and this challenge becomes figural to the therapist’s intervention and he wants to make their boundaries clear. We understand that the ground experience of the client is suffering a kind of unsureness of his or her identity. S/he doesn’t know if s/he is able to be treated or can trust this therapist. It’s a ground experience of not feeling sure of his or her own identity. So the answer should be focused on the suffering of this client rather than the challenge. 

When I began to study this type of serious disturbance, I started to appreciate the experience of the ground. I think Gordon Wheeler did something similar at that time. I connect this with the needs of society. Society hasn’t provided a sense of safety for children and young people during the past decades. Primary relationships are somehow missing the sense of sureness, the sense that the other is there for the child, is stable. The adult is not stable, is busy, is worried, not aware of his or her body, is not fully present. The child doesn’t receive a message of safety. Safety needs ground, needs the adult. So the ground experience is what creates the experience of being in the here and now, of safety, of sureness. It’s close to what Stephen Porges calls neuroception. I think this is part of the ground, not all. But this is a basic aspect of the ground. The body reacts differently when we feel secure, safe, or are in danger. We stop breathing, our muscles tense, we are unfocused on the contact boundary and more focused on our basic sense of safety. 

It’s a ground condition that is quite different from that of safety, of being able to focus on the contact boundary with the other. If I feel secure, safe, I can be completely myself and present in the moment with the other. If I’m not safe, I have to fly around, be very careful about something that could happen. I think that most clients we treat today are like this. For instance, a client can say that s/he doesn’t feel good going out and prefers not to leave home. If we follow the traditional Gestalt method that works with the figure, we’ll ask this client what do you feel when you’re about to leave your home, what are your thoughts, your resistances? But if we work on the ground, we say look at me, breathe—what do you feel in this moment when you tell me that you don’t want to leave your home? It’s in the reciprocity between therapist and client that we can build the safe ground.

So we are not supposed to help the client to have full contact with a figure, but with another person.

– Yes, because in contact-making we can create a safe ground. 

And safe ground has to be there before figure-making makes sense, because the figure is influenced by the lack of safety?

– There is a balance between figure and ground. If the ground is not safe, not calm, the figure will not be clear. If the ground is insecure, our condition is different, because we activate emergency functions. We are alert to what can happen and are not calm and breathing when looking at the other, we don’t let ourselves go into the contact.

I’m confused about the balance between figure and ground when we speak of working on the ground. When our attention goes to the ground, doesn’t the ground then become the figure?

– As a therapist, what you see is the way the client breathes and looks at you, his or her resilience in the body. You have a feeling that there is anxiety and can see that work on the ground is needed. Then of course you see also the figure formation that comes from that kind of ground, but the figure formation happens spontaneously when the ground is calm, safe, clear, and you just have to enjoy how this happens.

You write about the losses of ego-functions as a polyphonic development of domains, Aesthetic Relational Knowledge, and reciprocity between client and therapist. In which way are those three themes connected to the theories in PHG? 

– The story of the polyphonic development of domains is a story about my faithfulness to PHG because the so-called losses of ego-functions, such as introjecting, projecting, etc. in chapter 15, is something that has been very much criticised by the Gestalt community because they are not phenomenological terms, they are more psychoanalytical terms. They don’t express the movement of the field. 

What I tried to do was reread the losses of ego functions—introjection, projection, etc.—as competencies for contact that the organism has acquired in previous contacts. So they are part of the ground experience of the client. They become available ways of interacting with the world, thousands of possibilities to create new figures. If I’m taking a walk, I decide moment by moment what I want to do, drawing on what I have learned—how I have learned to introject, retroflect, project, to be confluent. 

If I speak to my therapists, every moment I draw on what I have learned about contacting. I present my case, my episode to the therapist by creating a symphony of all this, of the functions that I have learned, competencies that I have learned. For the therapist it’s interesting for example to know how the client introjects, because this helps the therapist to be able to use the right language for the client. If I see the client has learned to introject with anxiety, I will use introjection in a positive way that doesn’t create anxiety, that gives a better experience. 

«For us it’s not a matter of implicit or explicit, since we are not interested in verbal or non-verbal, conscious or unconscious; we are more interested in the knowledge that comes through the senses as Gestalt therapists.»

Dancing through the contact functions.

– Yes, there is always reciprocity. I consider the polyphonic development of domains as being faithful to chapter 15, but in a more phenomenological way.

Aesthetic Relational Knowledge is a way to describe the therapist’s awareness in a way that includes the notion of field. I took this on a practical level from the Polsters, as I’ve mentioned, and the language from Daniel Stern. He spoke of implicit relational knowledge, which is how the child’s non-verbal knowledge of the mother and also how the mother knows the child. We cooperated with Stern for nine years, he is very influential in my approach. When he talked about this, I was thinking that we can say the same thing at an aesthetic level. Because for us it’s not a matter of implicit or explicit, since we are not interested in verbal or non-verbal, conscious or unconscious; we are more interested in the knowledge that comes through the senses as Gestalt therapists. So I used the term Aesthetic Relational Knowledge, and I spoke with Daniel Stern about this. The crucial connection that I feel with PHG is to consider therapeutic process as support to vitality that, in spite of suffering, is still present in the client and in his or her situation. 

Reciprocity is a way to stay close to their intuition, their brilliant intuition about the organism-environment field and how everything can be understood in the dynamic between organism and environment. Reciprocity is a way of describing in more detail the movement inside the organism-environment field. 

Thank you, Margherita, for sharing your thoughts about the connection between your work and PHG!

 

This interview was first published in Norwegian translation in Gestaltterapeuten. Årbok for Norske gestaltterapeuter 2021. 


Further reading: 
You can read more about the above-mentioned concepts in these works: 

Spagnuolo Lobb M., & Cavaleri, P. A. (2021). Psychopathology of the Situation. Gestalt Psychotherapy in the Emergent Clinical Fields. Routledge/Gestalt Therapy Book Series (in press).

Spagnuolo Lobb, M. (2013). The Now-for-Next in Psychotherapy. Gestalt Therapy Recounted in Post-Modern Society. Siracuse: Istituto di Gestalt HCC Italy Publ. Co., www.gestaltitaly.com

Spagnuolo Lobb, M. (2017). Psychotherapy in Post Modern Society. Gestalt Today Malta, 1(2), 45–55. ISSN 2519-0547

Spagnuolo Lobb M. (2017). From Losses of Ego Functions to the Dance Steps Between Psychotherapist and Client. Phenomenology and Aesthetics of Contact in the Psychotherapeutic Field. British Gestalt Journal, 26(1), 28–37.

Spagnuolo Lobb, M. (2018). Aesthetic Relational Knowledge of the Field: A Revised Concept of Awareness in Gestalt Therapy and Contemporary Psychiatry. Gestalt Review, 22(1), 50–68.

Spagnuolo Lobb, M. (2018). Figure and Ground Experiences of the Self. Integrating Development and Psychopathology in Research and Clinical Practice. In M. Spagnuolo Lobb, D. Bloom, J. Roubal, J. Zeleskov Djoric, M. Cannavò, R. La Rosa, S. Tosi, V. Pinna (Eds.), The Aesthetic of Otherness: Meeting at the Boundary in a Desensitized World, Proceedings. Siracusa (Italy): Istituto di Gestalt HCC ItalyPubl. Co. (www.gestaltitaly.com), 423–439.

Spagnuolo Lobb, M. (2019). The Paradigm of Reciprocity: How to Radically Respect Spontaneity in Clinical Practice. Gestalt Review, 23(3), 234–254.

Spagnuolo Lobb, M. (2019). To become a Gestalt psychotherapist within a group: Ethics of a teaching/learning community. New Gestalt Voices, 5, 31–40.

Spagnuolo Lobb, M. (2020). Gestalt Therapy During Coronavirus: Sensing the Experiential Ground and “Dancing” with Reciprocity. The Humanistic Psychologist 48(4), 397–409. DOI: 10.1037/hum0000228

– Fiks meg! Litt om terapi med innvandrere i Norge

Skrevet 6. juni 2022 av Redaksjonen

Av: Gabriela Sirbu, gestaltterapeut MNGF

Hvordan er det å gå i gestaltterapi i Norge? Som terapeut her i landet har jeg erfart jeg at klientene mine med innvandrerbakgrunn trenger hjelp til å venne seg til det jeg kaller «den norske måten».

Gabriela Sirbu er gestaltterapeut med bakgrunn fra Romania. Mange av klientene hennes er innvandrere. 

Da jeg gikk på første året ved NGI, fikk vi en oppgave hvor vi skulle håndtere en klient som kom med en «bestilling». Jeg flirte litt inni meg, fordi jeg så meg selv for en stund tilbake, da jeg bestemte meg for å ta denne utdanningen, og kravet for å komme inn var å ha 70 timer egenterapi og gruppeterapi. Jeg ville at min terapeut skulle «fikse» meg. Jeg ville at hun skulle fortelle hva jeg trengte hjelp med. Jeg ville at hun skulle hjelpe meg til å huske det, og jeg ville også at vi skulle gjøre det litt fort. 

«Den norske måten»

Det er noen år siden dette nå. Jeg har lært mye av gestaltterapiutdanningen, blant annet at ingen kan fikse meg. Jeg har også lært det jeg kaller for «den norske måten» å jobbe med mennesker på ved hjelp av gestaltterapi. Min erfaring er at her i Norge skal du ikke gi råd uten at du er blitt bedt om det. Det er heller ikke greit å foreslå løsninger. I stedet skal du sette søkelyset på prosesser og at «veien blir til mens man går». Det er et norsk utrykk jeg har lært her. Klientene skal finne svarene selv. Jo mindre jeg gjør, jo bedre er det. Og det er ikke nødvendig å høre på historiene til klientene, for det viktigste er å fokusere på her og nå. 

Jeg gjør dette så godt jeg kan. Det er lett å være terapeut når jeg får til alt dette. For da trenger jeg ikke å gjøre så mye, bare være.  

Allikevel, når jeg jobber med mennesker som har en annen bakgrunn enn den norske, er det utfordrende å holde seg til disse reglene som etter min oppfatning er tilpasset den norske kulturen. 

Resultatorienterte klienter

Mange innvandrere har bakgrunn fra mer resultatorienterte kulturer, hvor det man får til, er viktigere enn hvordan man får det til. Hvor mennesker ikke har tålmodighet til å gå gjennom prosesser og heller vil ha en «kvikk fiks».

Noen av disse innvandrere har sine egne forestillinger om det å være terapeut. De ser opp til oss som utfører et slikt arbeid. De vil ha løsninger og sette dem ut i praksis, uten å tenke eller føle så mye. Noen av dem er ganske flinke til å gjøre som de blir fortalt og følge «oppskriften». Fordi resultatet er viktigst, er det ikke nødvendig å gå gjennom en prosess.

Hodet er viktigst

I fjor hadde jeg en dame som gikk noen timer hos meg. Hun tok opp notatboken sin i timene. Jeg hadde ønsket at hun skrev ned sine egne refleksjoner. Det hun gjorde var å skrive ned formuleringene mine fordi hun syntest at de hørte mye mer «diplomatiske» ut enn dem hun selv brukte. Dette hadde også å gjøre med at norsk ikke var morsmålet hennes, og at hun ville bruke muligheten til å lære norske utrykk som hun ikke var så familiær med. 

Det jeg opplevde med henne og med andre klienter med innvandrerbakgrunn er at det kan ta flere timer før klienten er rede til å kunne fokusere på kropp. Kroppen er ikke vesentlig for dem, bare hodet. Alt man kan skjønne med hodet er verdifullt, alt annet er uinteressant. Det er vanskelig å forklare for dem at terapien jeg tilbyr, ikke handler så mye om hva jeg sier. Den handler om hvordan de kjenner på hva som skjer i deres egen kropp, enten i møtet med ordene de selv sier høyt i mitt nærvær eller i møtet med meg i det øyeblikket. 

Pusten mangler

Pust kan ofte mangle, og det er ikke snakk om å ha eksperimenter. Mitt triks er å gjøre eksperimentet selv (slik som vi lærte på NGI) og håpe på at det påvirker i en eller annen retning. Jeg opplever mange ganger at jeg er den eneste som puster i rommet. Pust er uvesentlig i verdenen til mine klienter – de har ofte ikke tid til det.

Tid som ressurs

Siden jeg selv har innvandrerbakgrunn, kjenner jeg igjen tegnene og mine egne erfaringer, spesielt dette med ikke å ha tid. Tiden skal ikke mistes, men brukes på best mulig måte. Å gå fra denne opplevelsen av tid til den som jeg opplever både i gestaltprosesser og i den nordnorske kulturen jeg har levd og bodd i de siste snart 20 årene, har tatt kanskje 15 år for meg. 

I min tolkning av den norske verdenen kommer tiden, og den går aldri. Tiden blir sett på som en ubegrenset resurs, og det tas til hjelp på mange måter. Det som ikke blir gjort i dag, kan vi få gjort i morgen. For mine klienter med innvandrerbakgrunn er det vanskelig å forstå dette perspektivet på tid. Jeg opplever at jeg må fortelle om det flere ganger, før de kan vurdere det og begynne å kjenne på det selv mellom timene hos meg. De spør meg: «Hvorfor er det slik her?». 

Et samfunn styrt av regler

Ja, hvorfor er det slik her? Siden jeg blir sett på som en autoritet av dem som spør, forklarer jeg utfra noen tanker og projeksjoner som jeg har gjort meg i løpet av mine år i dette landet. Norge er et land styrt av regler, og det bidrar til å styrke demokratiet. Det er kanskje viktigere å følge reglene enn å nå resultatet. Mange mennesker har gode jobber, og de mister ikke denne jobben om de ikke klarer å respektere tidsfrister. Det betyr ikke at man ikke likevel kjemper for det man har, men man gjør det på en rolig måte og ved å ta tiden til hjelp – og ved å følge reglene.

Jeg sjekker projeksjonene mine med klientene. På ansiktene deres ser jeg at de begynner å tenke på sine egne erfaringer med hva nordmenn rundt dem sier og gjør og hvordan de oppfører seg. Noen forteller om overraskelser og forvirring, fordi forventningene de hadde med seg om hvordan det skulle være, ikke stemmer med hvordan det er her. Og da begynner historiene om egne opplevelser å komme. Dette er også resultat av noe som jeg har lært at vi, gestaltterapeuter, gjør annerledes enn andre terapeuter/psykologer: vi deler litt av våre egne erfaringer og historier eller opplevelser og tolkninger. Ved å tillate oss selv å dele, gir vi også tillatelse til at klienten deler mer. 

Samtidig opplever jeg at jeg må være forsiktig med hvor mye jeg deler. «Jeg betaler deg ikke for å høre dine erfaringer», kan de si. «Jeg betaler deg for at du skal hjelpe meg med løsninger». Det mange av disse menneskene tenker at de trenger, er ikke å høre en historie fra noen som har gått veien før, og som ikke er fortalt i form av råd eller løsning eller oppskrift. De trenger er å få fortalt sin historie. 

Historier og avvisninger

Min erfaring er at når mine klienter har mye på hjertet, er det er vanskelig å stoppe historiene fra å komme uten at klientene føler seg avvist. En god del av dem er kommet til meg etter at de først har besøkt en norsk psykolog eller terapeut. Hos dem har de opplevd at de ikke fikk mulighet til å fortelle sine historier. «De skjønner ingenting», sier de da. Uten disse erfaringene med å måtte tilpasse seg den norske kulturen, er det vanskelig for disse terapeutene å speile med oppriktighet det de hører. For klientene kan de derfor virke fjerne. Derfor har jeg lært å gi plass til historiene som kommer, allerede fra første time: mishandling og overgrep, krig, overlevelse, sult, incest. 

Disse mennesker har gått og båret på dem lenge. Kanskje har de prøvd å fortelle, men det er ikke slik at man kan fortelle om tunge ting til hvem som helst, og noen mennesker kan bli redd. Derfor kommer ofte tunge historier fort. Det jeg har erfart, er at det er best å ta dem imot, fordi det er dette disse menneskene trenger før det kan jobbes på andre måter. De har behov for å tømme bagasjen de har med seg, før det blir plass til å putte inn noe nytt. 

«Slik er alle i Norge»

Jeg hører også at det er ikke alltid trygt å fortelle disse tunge historiene på andre arenaer enn i terapirommet. Det ser ut til at vanlige mennesker i Norge som de møter i diverse kontekster (som frivillighet, hobbier, barnas skole) blir redd av å høre om slike ting som de ofte bare har sett på TV. Norge har tross alt vært et trygt samfunn, som etter andre verdenskrig bare har opplevd 22. juli som et alvorlig, felles sosialt traume. Klientene forteller at de har trodd at har hatt god kontakt med noen, for etterpå å oppleve at denne personen ikke lenger er å få tak i igjen. Det gjør mine klienter skuffet og gir dem en følelse av å bli avvist av samfunnet. 

Norske psykologer eller terapeuter som stopper historiene deres, virker på samme måte. Denne avvisningen føles veldig dypt. Mange klientene generaliserer raskt og forteller meg at «slik er alle i Norge». Som ny i Norge er det vanskelig å finne plass innenfor rammene for når man kan fortelle slike ting. Jeg selv tenker at mange av dem allerede har opplevd avvisning i sine egne land av forskjellige grunner. Denne følelsen av avvisning forsterkes når de føler at det ikke er rom for dem her. «Nordmenn tåler ingenting», hører jeg fra dem. Det er ikke en lett prosess å tilrettelegge for at de kan utforske disse oppfatningene om den norske kulturen. 

Terapeutrollen min

I alt dette opplever jeg at jeg både gir råd og foreslår løsninger. Jeg «er» ikke, men «gjør», og ting dukker opp mye fortere enn jeg rekker å tenke eller trekke pusten. Å være stille kan være utfordrende, fordi klientene opplever at de mister tid. Denne tiden har de betalt for, og de vil bruke den på best mulig måte.

Der hvor det er plass til meg «å bare være», er når jeg hører på historier. Men når «sekken» er tømt, kommer forventningene til mine klienter fram om hva de tror at en terapeut bør og skal gjøre. Jeg bruker derfor også mye tid på å forklare. For å kunne gjøre noe annet enn å jobbe med historier, er det viktig at hodet deres forstår hvorfor vi gjør det. 

Terapi som tabu

Det er noen kulturer hvor terapi er tabu, og de som kommer til meg vil at det skal være hemmelig fordi de skammer seg. Det er helt greit, for vi har uansett taushetsplikt. Terapi er tabu i mange små samfunn i Norge også. En del av mine norske klienter velger meg fordi de vet at jeg ikke kjenner noen fra deres egen krets. Å høre at terapi er tabu i Norge også, ser ut til å hjelpe klientene mine. Da føler de at egen kultur og den norske kulturen har noe til felles. 

Klientenes prosess

Erfaringen min som innvandrer gjør at mine klienter med utenlandsk bakgrunn kan speile seg i meg. Når jeg står der sammen med dem, i deres erfaringer som ligner på mine, oppleves det som støttende og meningsfylt. De opplever at de blir sett, hørt og forstått. De nevner en følelse av lettelse og ro. Noen sier at måten jeg presenterer ting på, eller gir tilbakemeldinger på, skaper veldig klare bilder for dem. Dette hjelper dem til å se sin egen situasjon på en annen måte.

Det hjelper at jeg har bodd i Norge så lenge og at jeg snakker språket. Erfaringene mine, og måten jeg deler på og er nærværende på, gir klientene håp om at de kan klare det også. Selv om min reise ikke har vært lett, så er det mulig.

Prosessene fortsetter utenfor samtalene våre. Det er ikke alltid lett for klientene å se dette selv, men når de kommer neste time og forteller om ting som er skjedd, blir forandringer i måten de reagerer og ser ting på tydelig for oss. Jeg speiler, nyanserer og tydeliggjør. 

Noen velger å slutte etter at de har fått verktøy og tips som de kan bruke selv. Andre blir lenger fordi de opplever at de ikke får samme ro eller støtte når de sitter med seg selv og prøver å sortere tanker på egen hånd. Noen kommer kanskje en gang i måned fordi de vil ha en «sjekk» av seg selv – en oppsummering av livene sine på områder de ikke kan snakke med noen andre om. 

Konklusjon

For min del merker jeg at arbeidet med klienter tilfredsstiller mitt behov for å bidra med all kunnskap og erfaring som jeg har samlet opp, både i mitt opprinnelsesland og som innvandrer i Norge. Mennesker er mennesker over alt i verden, samtidig har vi alle har vokst opp i kulturelle og historiske kontekster. Noen mennesker kan vi hjelpe bedre enn andre, og det er viktig å anerkjenne det.

 

Om forfatteren: 

Gabriela Sirbu er gestaltterapeut MNGF, foredragsholder og skribent for migrationofemotion.com/blog. Hun er tidligere journalist (BA), har en mastergrad i fredsstudier fra UiT Norges arktiske universitet og gestaltterapeutisk utdanning og etterutdanning fra Norsk Gestaltinstitutt Høyskole i Oslo. Hun har erfaring som innvandrer etter å ha studert, bodd og jobbet i Norge i nesten 20 år.

Til daglig jobber hun som gestaltterapeut, konsulent og megler, samt holder seminarer og workshops om flerkulturell kommunikasjon der hovedmålet er å hjelpe folk til å bli klar over hvordan deres usynlige bagasje påvirker kommunikasjonsmønstre, atferd og liv. 

Fra student til terapeut: Victoria Campbell

Skrevet 23. april 2022 av Redaksjonen

Intervjuet av: Monica Wegling 

I 2016 var Victoria Campbell andreårsstudent ved NGI og skrev artikkelen «Pensum og Salmiakk» i GESTALT nr 1/2016. Gestaltterapeuten har tatt en prat med henne seks år etter.  

 

Når ble du uteksaminert fra NGH?
– 2018

Hva skrev du om i spalten «Studentliv»?
– Jeg beskrev jeg en situasjon der jeg kjente på mine egne forventninger om å ha rene vindu før kollokviegruppen banket på døra. Også skrev jeg om hvordan jeg som student på NGI hadde lært å bli oppmerksom på hva som skjer i hodet og i kropp, og lettere kunne ta et bevisst valg ut ifra det.

Hvorfor var dette et viktig tema for deg?
– Det var nok veldig viktig for meg fordi jeg hadde lært noe om min egen bevissthetsprosses. Om det å være var, bli oppmerksom på det for så å ta bevisste valg. Jeg hadde fortsatt en lang vei å gå, men jeg hadde allerede startet prosessen.

Hva tenker du nå om det du skrev/refleksjonene dine i spalten?
– Jeg tenker at det er ganske åpenbart hvor nyforelsket jeg var i gestaltterapi! Jeg skrev blant annet at «Jeg er en fugleunge som sluker alt av litteratur som skolen anbefaler meg å lese», og tenker at det var veldig nyttig for meg da.

Hva gjør du nå?
– Jeg jobber som rådgiver og terapeut på en kunstskole med 80 elever i begynnelsen av tjueårene. Jeg har et eget terapirom her og tilbyr elevene gratis terapi i skoletiden. Noen følger jeg hver 14.dag i to år, mens andre booker timer når de har en vanskelig periode. Jeg drømmer også om å starte gruppeterapi, så får vi se når tiden (og jeg) er moden for det.  

Hvis du jobber som terapeut – vil du fortelle litt om hvordan du jobber?
– Jeg jobber først og fremst ut ifra hjertet. Jeg opplever det å være gestaltterapeut som et kall. 

Kjærlighet er grunnlaget i et hvert møte med klientene mine. Alle som kommer til meg er ønsket og verdifulle mennesker i mine øyne, og mitt håp er at de skal kjenne at det er trygt å være sammen med meg. Det er terapi i seg selv og i tillegg et godt grunnlag for å gjøre små og store oppdagelser sammen. 

Tror du studiet på noe måte endret deg som person?
– Ja, uten tvil! Jeg har blitt rausere med meg selv og andre, og jeg har også blitt en god del klokere. Jeg har fortsatt mye å lære, både som terapeut og som menneske. Det er veldig fint å være bevisst den prosessen med grunnlaget fra studiet.

Kontoret mitt: Gestaltbildet

Skrevet 17. mars 202217. mars 2022 av Redaksjonen

Hvordan er kontoret til en gestaltterapeut? Gestaltterapeuten inviterer gestaltterapeuter til å beskrive kontoret sitt ved hjelp av et betydningsfullt objekt. Først ute er Sissel Sæther. 

 

Gestaltbildet
av: Sissel Sæther, gestaltterapeut MNGF 

«Gestaltbildet» av Bjarne Træen

Jeg ville ha et «gestalt-bilde» på hjemmekontoret mitt. Et bilde som visualiserte og minnet meg på alle de gode elementene, verktøyene og tankegodset fra gestaltterapien. Alt som jeg kunne benytte i jobben og i hverdagen min. Ikke noe som lå i en skuff, men noe som var tydelig og tilgjengelig på veggen.

Da jeg fikk en bekjent – Bjarne Træen – til å male dette bildet for meg som har fått en stor plass på kontoret mitt, var baktanken også at det skulle henge som inspirasjon og katalysator til «å komme i gang med gestaltterapi.» Altså – gi mer ut og dele mer av alt det flotte og inspirerende vi har lært på en 4-års reise til folket – til barn og voksne som trenger noen som ser og hører. Noen som støtter i å åpne nye dører og lukker dører når det er nødvendig for å komme videre.  

Dette bildet har for meg mange fasetter og elementer. Noe kan jeg bli spesielt opptatt av en dag eller i et øyeblikk, andre kommer i grunn. 

Jeg er spesielt glad i klokka som bare viser «her og nå». Dette mektige øyeblikket her og nå, som ikke kommer tilbake, som må leves akkurat her og nå.

Og så er det den grønne, tomme stolen som står der og som er lik to tomme grønne stoler på kontoret mitt. Jeg kan invitere hvem som helst i stolene, når som helst…

Også er det alle menneskene med så mange forskjellige uttrykk. Hvor alle er mer enn det du ser eller tenker i første øyekast. Når du begynner å snakke og inngå en relasjon med et menneske er det så mye levd liv som kommer ut og frem, og vi vet ikke hvilken vei vi begir oss ut på sammen …

Og så er det alle ordene på følelser som er gjemt i skuffer i et stort medisinskap og som kan uttrykke, skjule og ha så forskjellig innhold og opplevelser for hvert enkelt menneske. Hvilken skuff vil du trekke ut og åpne? Hvilke ord, hvilken følelse er viktig for deg i ditt liv, her og nå? 

Du blir sikkert oppmerksom på andre ting i dette bildet, hva fanger dine øyne, dine tanker og dine følelser?

Sissel Sæther er gestaltterapeut MNGF

 

Intervju med Henning Herrestad

Skrevet 9. mars 20229. mars 2022 av Redaksjonen

Av Per Terje Naalsund

Henning Herrestad, du har nå skrevet fast for Norsk gestaltterapeutforenings publikasjoner siden 2013 i tillegg til å ha hatt verv i foreningen. Hva har det å engasjere seg i fagmiljøet betydd for deg?

Jeg har aldri vært gestaltterapeut med private klienter. Ved siden av veiledningsgruppen, så har arbeidet i Faglig Etisk Råd, styret i NGF og nå studiegruppen jeg deltar i vært viktige for å bevare og fornye engasjementet for gestaltterapi. Jeg har utviklet stor respekt for dem som faktisk lever av gestaltterapi og kampen de fører for å utvikle gestaltterapi som profesjon. 

Gestaltterapeuten.no har nå publisert alle artiklene som du skrev i GESTALT  under vignetten «I tiden». Er det noen av artiklene du synes er spesielt aktuelle akkurat nå? 

Henning Herrestad er å områdeleder og nestleder i Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i helseregion Øst (RVTS Øst). Han er gestaltterapeut MNGF og filosof.

Først vil jeg si at jeg er veldig glad for at dere har samlet alle artiklene. Det gir dem et slags nytt liv. Det hender jeg refererer til egne artikler, og da er det flott at det faktisk er mulig å finne dem uten å ha alle årgangene i bokhylla. Hva som er spesielt aktuelt endrer seg hele tiden, men om man bare skal lese en av mine artikler, er kanskje artikkelen «Eksistensialisme og gestaltterapi» stedet å starte.

Er du i gang med en ny artikkel? Hva handler den om?  

Jeg har flere ideer til nye artikler, men jeg er ikke ordentlig i gang med en ennå. Jeg har lenge vært opptatt av hva som er den teoretiske kjernen i gestaltterapi. Hva betyr de grunnleggende begrepene om impuls, behov, kontakt, kontaktformer, figur, grunn, felt og så videre? Hva slags prosess beskrives av kontaktsyklusen? Hvor kom denne modellen som beskrives av Perls, Hefferline og Goodman fra? Hva var nytt? Hvordan kan vi forstå denne modellen i dag? Jeg tror nok neste artikkel vil forfølge de samme spørsmålene på en eller annen måte.

Tidligere var du kjent for å jobbe med blant annet selvmordsforebygging og sorgbearbeiding. Hva tenker du om utviklingen på disse områdene de siste årene? 

Jeg følger ikke lenger disse områdene tett, men litt på avstand. Det skjer mye faglig spennende på begge områder, selv om det ikke er noen strålende gjennombrudd i forskningen eller i den politiske prioriteringen av disse områdene. Innen selvmordsforebygging har vi jo nå en nasjonal handlingsplan som faktisk skaper ny giv i fagmiljøene. Innen sorgbearbeiding har mitt arbeidssted akkurat deltatt i en forskningssøknad, som hvis den går gjennom, kan gi oss svært viktig ny innsikt og nye verktøy for oppfølging av sørgende som du kan ha tilgjengelig på mobiltelefonen.

Du er nå områdeleder og nestleder i Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i helseregion Øst (RVTS Øst). Der jobber dere med problemstillinger som ikke bare er individuelle, men også knyttet til samfunnsmessige forhold. På hvilken måte preger din bakgrunn i gestaltterapi og filosofi mulighetene du ser for at helsevesenet kan møte disse utfordringene?

Den preger meg på den måten at jeg hele tiden tenker på mulighetene og utfordringene som del av vår samfunnsmessige organisering. Jeg skrev om dette i artikkelen Om psykiatriske diagnoser og sorg i 2014. Da var komplisert sorg foreslått som en diagnose, nå er den blitt det. Men det trengte ikke være slik. Samfunnet kunne like gjerne organisert hjelpen til mennesker som står fast i sorg på en ikke-medisinsk måte.       

Hvilke helse- og samfunns-utfordringer er du og RVST Øst for tiden spesielt engasjert i å utvikle gode støtte-funksjoner for?  

Det er stor bekymring fra mange hold for spriket mellom på den ene siden våre stadig strengere lover og sosiale normer knyttet til seksuell atferd og på den andre siden et økende antall ungdommers bekymringsfulle og skadelige seksuelle atferd. Årsakene er sammensatte, men mange unge har ikke klart for seg hva som normalt, hva som er ugreit og hva som er ulovlig. De trenger voksne som tør å snakke med dem om dette, men mange «hjelpere» kvier seg for kleine samtaler. 

RVTS Øst har utviklet «Play-it-Right» (https://rvtsost.no/play-it-right). Det er en eske med en pakke kortstokker, et par store, myke terninger og en håndbok. Dette er et hjelpemiddel til å snakke med ungdom og unge voksne om seksualitet. Tanken er å forebygge bekymringsfull og skadelig seksuell atferd gjennom å få i gang gode, reflekterende samtaler. Kortene er en krykke som gjør terskelen lavere for å ta disse samtalene. Vi selger dem, og gir opplæring i bruken digitalt. Man kan nå også kjøpe bare boken alene. Dette er RVTS Østs bidrag til en stor pakke av forebyggende tiltak man kan lese om på www.seksuellatferd.no .

Har vi gestaltterapeuter en plass innenfor det offentlige helsevesenet, synes du? Hvilke tilleggskompetanser ser du som viktige for oss å utvikle, i så fall?  

Det er jo mange gestaltterapeuter som har funnet en plass enten som ansatte i det offentlige helsevesenet, eller i samarbeid med fastlegene om å gi et tilbud til mennesker med milde og moderate psykiske lidelser. Jeg synes Elisabeth Eie har gitt en god analyse av hva vi må gjøre for å få en plass innenfor det offentlige helsevesenet som gruppe i «Rapport fra NGFs arbeidsgruppe» i årbok for 2021. Hva slags tilleggskompetanse gestaltterapeuter kan trenge, håper jeg NGF kan komme i posisjon til å diskutere med helsemyndighetene.

Aller sist, hvordan tar du vare på din egen helse? 

I år (2022) er jeg 60 år, og merker mer enn før hvor avhengig kroppen er av regelmessig bruk. Jeg har mitt eget lille yoga-program hver morgen. Jeg sverger til sykling og roing og fotturer, langsom og seig bruk av kroppen. Den psykiske helsen krever også en innsats med gode relasjoner og gode rutiner. Hjernen trenger også mye bruk, og det å skrive artikler er for meg en viktig del av å bevare egen helse.

Anbefalinger når du har ungdom i gestaltterapi  – møt Jens på 15 år

Skrevet 17. februar 2022 av Redaksjonen

Av: Faglig etisk råd

Med et stadig økende fokus på ungdom og psykisk helse ønsker Faglig etisk råd (FER) å bidra til støtte for terapeuter som får henvendelser om terapi for ungdom. Gjennom et fiktivt, praktisk eksempel belyser vi rammene og retningslinjene vi anbefaler at du følger som gestaltterapeut MNGF. Er du helsepersonell skal du følge Lov om helsepersonell. 

I denne artikkelen møter vi Jens, en fiktiv klient, basert på erfaringer fra virkeligheten. 

Moren til Jens på 15 år ringer meg, gestaltterapeut MNGF, og sier at hun er bekymret for sønnen. Hun sier at Jens stadig oftere ikke går på skolen og sitter på rommet sitt med lukket dør.

Jeg spør moren om de har tatt kontakt med helsesykepleier, læreren eller lavterskeltilbudet for psykisk helsehjelp i kommunen. Hun sier at Jens ikke ønsker det, og at de er enige om at han vil prøve gestaltterapi. Jeg forteller moren at Jens er velkommen til meg for en samtale for å bli nærmere kjent, men at han må ville det selv. Moren bekrefter at Jens har bedt om en å snakke med.  

Skriftlig avtale om gestaltterapi 

Jeg informerer moren om at jeg sender henne en avtale om gestaltterapi som må fylles ut før oppstart av terapien. Fordi Jens er under 16 år anbefaler FER at begge foreldrene gir samtykke til terapi. I tillegg er det nyttig med kontaktinformasjon til fastlegen, i tilfelle det blir behov for et samarbeid.

I «eksempel til avtaleskjema for gestaltterapi» utarbeidet av Norsk gestaltterapeutforening (NGF) står blant annet disse punktene:

[ ] Klienten er under 16 år, og begge foreldre eller andre foresatte gir samtykke til gestaltterapi. 

Mor:
Far:
Annen foresatt:

[ ] Jeg samtykker til kontakt med min fastlege. 

Hensikten med kontakten er et legen skal være orientert om at du går i gestaltterapi og, om hensiktsmessig, at vi samarbeider for å gi deg et best mulig behandlingstilbud.

Legens navn:
Telefonnummer:

Jeg foreslår at moren spør Jens om han vil ha med henne eller faren inn på starten av den første timen. Jeg ber også henne og mannen prate med Jens om hvor mye han ønsker at de skal vite om hva vi snakker om i timene. I den forbindelse nevner jeg barns rett til å bli hørt som avgjørende for tillit i terapien. Det kan være med på at de våger å fortelle ting som de kvier seg for eller som de av ulike grunner ikke har fortalt til noen andre. Jeg støtter meg her på Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 (se Hva sier lovverket om vår taushetsplikt i terapi med barn og ungdom).

Jens og moren kommer til avtalt time. De har med ferdig utfylt skjema hvor begge foreldrene har gitt samtykke til gestaltterapi for Jens. Moren sier at de er blitt enige om at hun ikke trenger å være med inn på starten av timen, og vi avtaler at hun kommer når det er 10 minutter igjen. 

Når moren og Jens er sammen i terapirommet, snakker vi om rammene rundt hva foreldrene skal få vite om terapien. Mor forteller at hun og mannen er enige om at timene med meg skal være et sted hvor Jens kan prate fritt uten at de skal vite hva vi snakker om, med mindre det kommer frem opplysninger som er nødvendige for å oppfylle foreldreansvaret. Jens sier at han synes det er fint. Jeg understreker at det er viktig at Jens har tillit til meg, og at jeg derfor som hovedregel først snakker med Jens om det dukker opp informasjon jeg tenker de som foreldre må vite om. Og at Jens og jeg sammen finner ut hvordan vi best mulig kan fortelle det. 

Spiseforstyrrelse

I den tredje timen forteller Jens meg at han det siste året har begynt å kaste opp etter at han har spist, og at det ikke er noen som vet om det. Tårene renner mens han forteller. Jeg sier at han må få hjelp med spiseforstyrrelsen sin, og at jeg ikke har den kompetansen som trengs. Jens sier det er greit at jeg forteller foreldrene hans det, og at vi tar kontakt med fastlegen slik at han kan henvises til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). 

I timen ringer jeg faren til Jens. Han kommer til kontoret mitt hvor jeg og Jens venter på ham. Jeg har avtalt med Jens at jeg skal fortelle faren om at han kaster opp etter å ha spist, og at Jens hører på. Far blir overrasket, men gir uttrykk for at han er glad for å få vite om det. Jeg ber faren om å ringe fastlegen for å be om en hastetime, og sier at legen kan ta kontakt med meg ved behov. Vi avtaler at de ringer meg etter å ha vært hos fastlegen, og vi blir enige om å opprettholde den neste timeavtalen vår.

I Etiske prinsipper for medlemmer i Norsk gestaltterapeutforening står det: 

2.2 Gestaltterapeuten påtar seg kun oppdrag han/hun vet, eller bør vite at han/hun har den nødvendige kompetansen for, jfr. Lov om alternativ behandling av sykdom mv. Hvis gestaltterapeuten likevel i løpet av den terapeutiske prosessen innser sine begrensninger, henviser han/hun klienten til en annen profesjonell, eller etablerer et samarbeid med en annen/andre profesjonell(e). Dette innebærer en ny avtale (kontrakt) med klienten. Hvis gestaltterapeuten velger å fortsette med klienten, krever dette at han/hun sørger for å bedre sin kompetanse, for eksempel gjennom ekstra veiledning.

Faren til Jens ringer meg dagen etter og forteller at fastlegen ønsker at jeg sender henne en epikrise. Han sier legen ønsker å ha det med som et underlag når hun henviser Jens til BUP. 

Neste gang Jens kommer, har jeg klart et forslag til epikrise som Jens leser. Han sier det ser greit ut. Faren leser også det som står når han kommer for å hente Jens. Faren godkjenner det jeg har skrevet, og vi avtaler at de tar med seg epikrisen og leverer til fastlegen neste gang de skal dit. 

Fortsetter med gestaltterapi
Jens fortsetter å komme til meg en gang i uken mens han venter på svar fra BUP. Etter tre uker har han og foreldrene første time hos BUP, der de opplever å bli tatt på alvor og får en tett oppfølgingsplan. 

Jens sier at han ønsker å fortsette hos meg en stund til selv om han går til BUP, og at BUP har sagt det er fint. Etter flere uker med tverrfaglig utredning får Jens diagnosene spiseforstyrrelse og sosial angst. Sammen med foreldrene og Jens avtaler vi at han fortsetter hos meg en stund til. Jens får det stadig bedre og begynner å gå på skolen hver dag. Vi blir enige om å avslutte terapien, og jeg understreker at han er varmt velkommen tilbake hvis han ønsker det. 

I dette eksempel fungerer samarbeidet svært bra mellom klient, foreldre, terapeut, fastlegen og BUP. I andre situasjoner kan det oppstå ulike samarbeidsutfordringer som krever annen håndtering og øker veiledningsbehovet for deg som gestaltterapeut. Da anbefaler FER at du søker ekstra veiledning. 

Continue reading «Anbefalinger når du har ungdom i gestaltterapi  – møt Jens på 15 år»

Gestaltterapeutisk gruppe for incestutsatte menn

Skrevet 16. februar 2022 av Redaksjonen

Av: Marianne Lind

For en del år siden ble jeg invitert av Senter for seksuelt misbrukte menn i Oslo til å lede grupper for menn utsatt for seksuelle overgrep som barn. Det ble tre grupper med til sammen 21 menn, alle utsatt for overgrep av en nærstående person i familien. Alder var mellom 25 og 56 år. 25% var misbrukt av en kvinne. Flertallet av mennene var misbrukt av flere enn en person.

60 % av mennene var selv fedre. Følelsesmessig nærhet, fysisk kontakt og nakenhet sammen med barnet var meget vanskelige temaer. Det samme var alle sosiale relasjoner en far må stille opp i som forelder. Å få mulighet til å bearbeide egen problematikk vil ha en stor forebyggende effekt og hjelpe disse mennene til å bli trygge fedre.

Senvirkninger
De fleste av mennene som hadde vært i terapi før de deltok i gruppa, hadde mottatt hjelp av andre grunner enn seksuelle overgrep i oppveksten. Vanligste grunn for å søke hjelp var rusmisbruk, depresjon eller samlivsproblemer. Majoriteten av mennene hadde hverken kommet frem med sin incesthistorie eller forstått sammenhengen mellom de seksuelle overgrepene og problemer de hadde i dag, før de kom i kontakt med senteret. Problemer som gikk igjen var gjentagende depresjoner, alvorlige søvnproblemer, seksuelle problemer, isolasjonsproblemer, dårlige familierelasjoner og vanskeligheter med nære relasjoner generelt. Manglende tillit til andre mennesker var en gjennomgående utfordring for samtlige.

Hva vil det si å være mann?
Kjønnsrolleforventningene setter ikke likhetstegn mellom det å være mann og det å være offer. Dette fører lett til forvirring på identitet. Maskulinitet er fremdeles i vårt samfunn legemliggjørelse av handlekraft, kontroll, uavhengighet, selvhevdelse, aggresjon, evne til konkurranse, makt og styrke. Maskulinitet er ikke sårbarhet, passivitet og avhengighet som defineres som feminint. På det utviklingstrinn gutten lærer at det å være mann i vår kultur innebærer at han må være uavhengig, ha kontroll, være sterk, potent, suksessfull også videre, så konfronterer overgrepene ham med stort sett alt det motsatte: han blir kastet ut i følelser av sårbarhet og avmakt. Konklusjonen kan fort bli: hvis en mann ikke kan være et offer, så er jeg ikke en mann!  

Rollekaos
Når mor eller annen kvinne i familien er overgriper, forkludres muligheten til et likeverdig forhold med en partner som voksen mann. Jeg tenker at fordi mor er den viktigste omsorgspersonen, også når hun er overgriper, påvirker det mannens tillit til å utvikle nær og intim relasjon til en partner, enten han er homofil eller heterofil. Kvinnehat og eller kvinneangst var fremtredende hos mange av mennene som var utsatt av mor. Hos heterofile menn var problemstillingen; ”hva kan jeg forvente meg av en kvinnelig partner og hva forventer hun av meg?”. For homofile menn, valgte noen å leve sitt liv helt uten kontakt med kvinner. Savnet over en kjærlighetsfull mor og raseriet over en mor som utsatte dem for overgrep, ble en viktig utfordring i gruppa. Som både kvinne og gruppeleder ble jeg utsatt for mange projeksjoner farget av nettopp denne dobbeltheten: skepsis til måten jeg kledde meg på, beveget kroppen på, brukte stemmen, utfordret eller bestemte over ham/dem kom tydelig frem. Men også appell til meg om å gi ham/dem den trygge morskjærligheten de etter hvert i gruppeforløpet oppdaget at de hadde savnet. 

Der overgriper er far eller annen mann i familien, skapes blant flere problemer, ofte en forvirring på seksuell identitet. Er jeg egentlig homofil? Hvorfor valgte han meg? Ble jeg «smittet» av overgriper til å bli homoseksuell? Hva vil det si å være en god mann? Hva skal jeg se etter, ha som rollefigur når far er en overgriper? Hvordan skal jeg selv være en far? Hvordan opplever andre menn meg? Dette var viktige temaer som kom frem i gruppa.

I går et offer – i morgen en overgriper
Misbrukte menn blir dobbelt stigmatiserte gjennom myten om at alle overgripere har vært misbrukt selv som barn. I tillegg til å sloss med store senvirkninger etter en oppvekst med seksuelle overgrep, må menn sloss med sin angst for selv å bli overgriper og andres oppfattelse av dem som potensielle overgripere.

Rammer for gruppa
Gruppene varte over ett år. Et av hovedproblemene til incestutsatte uavhengig av kjønn, er manglende tillit. Rammene som en lukket gruppe med ett års varighet gir, hjelper den enkelte til å føle trygghet. Oppveksten har bestått av utrygghet, manglende kontroll og ikke minst uforutsigbarhet. Av disse grunner er alle datoer for hele året bestemt på første gruppedag. Alle vet når de skal komme, hvem som kommer og når gruppa slutter. Den første gruppedagen bruker gruppa også til å fastsette regler for sin gruppe. Dette representerer motsatsen av mennenes egen traumatiske oppvekst innrammet av uforutsigbarhet.

Temaer som ble berørt
Selvbilde og identitet stod sentralt i arbeidet i gruppa: Hva er en riktig mann, kropp og seksualitet, vennskap og kjærester, oppvekstfamilien og min plass i den, hvem er min overgriper, hva besto overgrepene i, senskader og overlevelsesstrategier, nærhet og grenser: Hver mann jobber seg også frem til sitt personlige mål med gruppedeltagelsen.

Et av målene med gruppa var å skape en atmosfære der mennene kunne bruke hverandre som støtte i håndteringen av det som er vanskelig emosjonelt. Når gruppa starter opp er de fleste meget ukomfortable med hverandre. Det meste av kontakten går via gruppeleder. Etter hvert som relasjonen med meg er tryggere, inviterer jeg dem til å henvende seg til hverandre for støtte. Fra da av blir de oppmuntret til å komme frem med konkrete individuelle problemer. Dette kan for eksempel være å forberede seg til utfordrende familiesammenkomster, konfrontere en overgriper eller forelder, et jobbintervju. I tillegg til individualterapi med resten av gruppa som observatører brukte vi mye rollespill for å spille situasjonene ut. Dette kunne være psykodrama, der klienten utpekte rollene han trengte blant gruppedeltakerne. Eller vi brukte stolarbeid.

Gestaltorientert psykoterapi
Arbeidsmetoden i gruppene var gestaltorientert psykoterapi. Veldig kort kan det forklares med følgende setning: Hva skjer med meg i møte med deg/dere akkurat nå, og hva gjør jeg med det. Gruppearbeidet støtter mennene til å komme bak sitt forsvar og åpne opp for følelser som sinne, sorg, redsel, sårbarhet og selvforakt. Grovt sett kan redselen beskrives som en relasjonell angst. I nærkontakt med andre mennesker, må disse mennene forholde seg til sin egen redsel. Dette er en dyp redsel for å bli avslørt som verdiløse. Redselen for å bli sviktet eller avvist, bli misbrukt eller slått, bli gal eller miste kontroll, er det mennene selv setter ord på at det handler om. 

Farlige relasjoner
Erfaringen til disse mennene har lært dem at relasjon er farlig. Jo mer intim relasjonen er, jo farligere er det å ha tillit. Mennene har fra barnsben av lært seg til å håndtere sin smertefulle virkelighet alene ved hjelp av en mengde forskjellige teknikker. Når han blir utfordret til å dele av seg selv med andre, blir han samtidig konfrontert med sitt selvbilde som kanskje verdiløs og sin redsel for å bli straffet for dette av mennesker han viser sin tillit. For å håndtere disse sterke følelsene forteller mennene om teknikker som dissosiasjon, numme seg, spille roller, bruke aggresjon eller isolere seg. De trekker seg med andre ord tilbake fra kontakt. Ikke bare kontakten med andre mennesker, men også kontakten med egne følelser og kroppsfornemmelser.

I forsøk på å øke bevissthet på nettopp kropp og kroppsfornemmelser, startet jeg gruppa med en liten meditasjon der vi gikk gjennom hele kroppen. Det ble fort klart for meg at dette ble meningsløst for mange og som behandling kontraindisert — det vil si: uforenelig med tilstanden de var i — for noen. Intervensjonen virket for kraftig, forårsaket angst og mye defleksjon. Da vi som alternativ tok i bruk kroppen på gulvet, ble energien en helt annen. Mennene byttet på å ta initiativet til hoppe, løpe, gå på tå, gå baklengs osv. Dette førte til både lek og samhold, noe som var helt nytt for mange deltakere. 

Ved å fokusere på de vanskelige temaene, sette ord på dem, dele dem med andre menn, gjenkjenne seg i andre og få støtte av gruppa, ble det skapt en så trygg arena at disse mennene våget å komme frem med følelser som isolasjon, redsel, aggresjon og hjelpeløshet. 

Gruppeterapien fokuserte på det å dele det som er vanskelig og være i kontakt med egne følelser på samme tid. Dette var nytt for noen og utfordrende for de fleste. Dilemmaet «hvordan dele egen sårbarhet og samtidig beskyttet meg selv» ble veldig tydelig. Mye av tiden ble brukt til å komme i kontakt med, bli kjent med og respektere egen kropp, som igjen gjorde det mulig å oppdage og markere egne grenser. Øvelser vi brukte kunne være å stryke/klappe sin egen kropp, bli ført rundt i rommet som blind, gå sammen i par og følge hverandre eller teste ut nærhet og avstand, for å nevne noe.

Å dele livshistorier
Hver mann fikk utdelt en dagbok på første gruppemøte. De ble bedt om å bruke den aktivt gjennom hele året. I sesjonene stoppet jeg opp for å be dem skrive. Denne type selvrefleksjon var med på å øke deres awareness her og nå.

Etter halvgått løp, når de var mer trygge på hverandre, gikk mennene i par og delte livshistorie. Deretter presenterte de hverandres historie for gruppa. Å høre sin egen historie innrammet av en annen manns følelser som for eksempel sinne eller tristhet, og det å se hvordan de andre deltakerne blir rørt, gjorde mannens egen historie litt mer virkelig og dermed også litt mer mulig å sørge over. I tillegg er det slik at ved å høre på sine kameraters historier, kom den enkelte mann lettere i kontakt med sine egne reaksjoner og følelser som igjen kan knyttes til egen historie.

Når senvirkninger blir satt ord på og omdefinert til kreative overlevelsesstrategier, gjør det noe med mannens selvopplevelse. I stedet for å se på seg selv som et offer, kan han imponeres av sin egen evne til å finne kreative metoder for å overleve overgrepene.

Denne artikkelen er en litt omarbeid versjon av en artikkel som ble publisert i «Ikke Stikka’», nr 1 / 2015, utgitt av Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep i Oslo. Den omarbeidede artikkelen ble først trykket i NGFs årbok 2020. 

Marianne Lind

Marianne Lind er kriminolog og gestaltterapeut MNGF med diverse videreutdannelse. Spesialisering innen komplekse traumer. Opprettet og ledet Støttesenter mot Incest Oslo gjennom mange år. Startet egen praksis som gestaltterapeut i 1997. Er i dag tilknyttet fellesskapet «I møte med». Arbeider som veileder og terapeut.

Gestaltterapi, kjærlighet og undervisning. Arven etter Marina Berg

Skrevet 8. februar 2022 av Redaksjonen

Av: Per Terje Naalsund

Gestaltterapeuten Marina Berg (1957-2020) integrerte det å være her og nå, det å ikke vite, ansvar, oppmerksomt nærvær og det å gjøre i relasjon til en personlig livsfilosofi som kunne oppsummeres i begrepet kjærlighet.

Dette minneordet ble første gang publisert i Norsk gestaltterapeutforenings årbok for 2020.

Kjærlighet

Marina Berg skrev to essays utgitt i NGIs publikasjoner. Begge essayene handlet om kjærlighet — eller om hva som skjer når mennesker forholder seg til hverandre med oppmerksomhet i øyeblikket. Vibeke Visnes intervjuet henne om det samme temaet for GESTALT.

Marina Berg (Foto: Erik Tresse).

 

Der sier Marina om kjærlighet:

«Kjærlighet velges igjen og igjen, nesten fra minutt til minutt, og krever arbeid og fokus. (…)  Det har terapi til felles med kjærlighet; å velge å bevege og bli beveget, involvere og engasjere – utvikle oss sammen og å gi slipp.»

Essayet «Gestaltterapi og kjærlighet — en del av et større hele» handler ikke bare om gestaltterapi og kjærlighet, men også om undervisning. Hun var en lærer som påvirket elevene sine, og måten hennes å være lærer på førte til mange diskusjoner blant studentene. I dette essayet forklarer hun tankene bak formen hun valgte — og stod for.

Undervisning

I sitt minneord til henne formidlet lærer ved NGI, Heidi Gaupseth, måten Marina var på og underviste på slik:

Du praktiserte gestaltterapiens gullstandard – «å stå i å ikke vite». Du kom inn i klasserommet og med det var undervisningen i gang. Du valgte det slik og du var trygg på at dette er du best til! Å bruke det som skjer i øyeblikket, det som blir figur, i pedagogisk hensikt for at studentene skulle gjøre egne erfaringer framfor å snakke om. Dette var ditt adelsmerke, og nærmest et «kall» slik jeg opplevde deg. Noen ganger gikk det i enkeltes øyne galt og det ble vanskelig. Jeg tenker likevel at disse vanskelige erfaringene, ble noe jeg og andre studenter lærte mye av, om vi ikke tenkte slik da – så senere som lærer selv, som terapeut og i livet forøvrig. Det er lett at undervisning blir snakking «om» temaer. Problemet med det, er at ingen gjør seg noen nye erfaringer — og dermed heller ikke lærer noe av det. Kan du utdanne gestaltteraputer på den måten? 

«Vi kan ikke med sikkerhet vite på forhånd hva som kommer til å skje i mennesker, mellom mennesker og/eller hvordan de vil respondere på det vi bringer inn i en relasjon.»

Dette skrev Marina i kjærlighetsessayet sitt. 

I følge Heidi var Marina overbevisst om at det er bare når vi utforsker det som hender her og nå at vi kan erfare noe nytt. — Her og nå er ikke å meditere, men å sjekke ut med hverandre og være i dialog i øyeblikket. Det er når vi ikke snakker sammen, at alt det vi ikke vet blir til usikkerhet. Det vi ikke kan håndtere, vil vi ofte projisere ut, forteller Heidi meg. 

I klasseværelset vil studenter ha mange forventninger og reaksjoner på læreren, og hos Marina var det rom for mengder av engstelse, projeksjoner og introjekter. Og Marina plukket det opp. Hun kontaktet sine egne kroppslige fornemmelser og de bevegelsene og uttrykkene som hun så hos studentene. Og så holdt hun det fast. Hun lokket det ut og forsterket det. Som Koyote Millar sier om henne: «Hun dyttet på oss til vi ble tydelige». 

Fenomenologi

I intervjuet med Vibeke, forteller hun hvordan hun stolte på kroppen: 

«Jeg har erfart (…) at kroppen kan fornemme hele situasjonen. Så jeg tror på at kroppen kan oppfatte det som er i øyeblikket, det som har vært og kan komme, altså oppfatte en retning og intensjonalitet. Alt dette før tanken.»

Hun var direkte og derfor kunne hun si at det du sa ikke ga mening for henne, at nå virker det ikke som om du hører hva jeg sier, at nå orket ikke hun mer av dette, og at dette var umulig å forstå for henne. Og hun kunne misforstå og si dumme ting. Og hun kunne si unnskyld. 

Poenget hennes var ofte at mye av det studenter brakte inn i rommet, bare var tolkninger og tanker. Hun hadde lite tålmodighet med dette. I stedet prøvde hun å lære oss å være fenomenologiske. — Hun terpet og terpet på dette i timene våre, og selv var hun helt rå på dette, forteller Erik Tresse som hadde henne som hovedlærer ved NGI.

Psykoterapi

På den ene siden var Marina utålmodig, på den andre siden dedikert og overbevist. Hun stod trygt i sine egne overbevisninger og var ikke enkel å diskutere med. Når jeg leser essayet «Gestaltterapi og kjærlighet» slår det meg hvor gjennomtenkt holdningen hennes var.

I essayet forfekter hun idéer som jeg selv gjerne vil tro på, som at terapeut og klient kan «oppleve kjærlighet i psykoterapi»: 

«Å oppleve kjærlighet i psykoterapi kan gi terapeut og klient og relasjonen dem imellom en følelse av å være intimt forbundet med seg selv, og på samme tid, med noe større enn seg selv: åndelig kjærlighet.»

Det som er unikt med essayet og gjør det til et nødvendig pensum for hvordan du kan bygge relasjoner til klienter, er måten hun knytter dette budskapet om kjærlighet til konkrete praksiser, valg av tankemåter og nødvendige betingelser som trenger å vokse fram. Ikke minst påpeker hun at dette bare kan virkeliggjøres i en relasjon og bare når begge — både terapeut og klient — tar like mye ansvar for å vende seg mot den andre.  

Samtidig var hun klar over hvor vanskelig dette var:

«Å åpne opp med hele seg, kropp, følelser, tanker og alle sine sanser, åpent og nysgjerrig vende seg mot den andre og det en ikke vet, å legge til side det en opplever å vite, er for mange av klientene forbundet med redsel for tap av kontroll over eget liv.» 

Marina våget å være en lærer som tok disse sjansene på å vende seg mot den andre og åpne seg med hele seg i øyeblikket — kanskje hjalp det at hun hadde erfaring med at hun kunne stå i vanskelige situasjoner. Hun hadde jobbet i barnevernet, på institusjoner, med prostituerte, med folk som levde utsatte liv. Hun hadde erfart at hun klarte å hente ned og skape mening av det som andre syntes var skummelt. Erik Tresse kaller henne for en «prosessmotor»: — Hun satte i gang prosesser med alle hun møtte. 

Å bli sett

Kanskje var det evnen til å stå i prosessene helt til figuren ble tydelig som skapte følelsen at hun «så» oss. Mange gestaltterapeuter kan fortelle om følelsen av å bli sett av henne som student. 

Katrine Borgen er en av dem.

— I studietiden gjorde jeg mitt beste for å unngå at Marina så meg. Men det lot seg jo ikke gjøre. Og når vi hadde våre møter, opplevde jeg litt overrasket den myke, ivaretagende siden hennes. I første klasse traff hun noe i meg, som jeg ikke identifiserte som en del av meg ennå. Det var skremmende at hun var så direkte, og det tok tid før det falt på plass for meg, det hun hadde sett og som vokste fram i løpet av studietiden og som jeg nå kjenner som min egen kraft. Jeg kan huske at jeg tenkte at andre studenter ikke alltid følte seg ivaretatt i møtene med henne, men det vet jeg ikke, for jeg var utenfor feltet mellom dem, forteller hun. 

Felt

Hos Marina ble denne forskjellen mellom «i» og «utenfor» feltet tydelig. Utenfra kunne vi reagere på andres vegne, og jeg husker en gang jeg gjorde nettopp det. «Hva er det som foregår?» sa Marina og kom bort til oss der jeg snakket med en kollega som tørket tårene sine etter å ha vært utsatt for et skjevt ord. Så snakket de sammen og så hverandre inn i øynene og ble tydelige for hverandre, og jeg fikk demonstrert hvor lite jeg kunne gjøre i en situasjon som hørte til et felt jeg ikke var del av, i forhold til hva som kunne skje når de som hadde skapt situasjonen, tok tak i det.

Interaksjoner

Å bli sett er en forutsetning for å lære noe. Marina visste hva som skulle til for å se studentene sine. 

— Jeg hadde aldri en interaksjon med Marina uten at jeg lærte noe, forteller Koyote. Hun lærte meg å være modigere som terapeut. Hun sa en gang at det eneste uopprettelige feiltrinnet du kan gjøre som terapeut er å dø fra klienten din. Da hun døde fra oss som gikk i gruppeterapi hos henne i sykdomsperioden hennes, gjorde hun nettopp det. Og jeg lærte at selv ikke dette var noen krise. Vi i gruppa tok ansvar og sørget for å møtes igjen så vi fikk avslutta gruppeprosessen vår med hverandre og henne på en god måte.

Jeg kan fortsatt se Marina for meg i det hun klapper på en ledig stol ved siden av seg framme i klasseværelset: «Kom og sett deg her!» sier hun smilende til en kollega av meg. De har vært uenige hele undervisningsøkten, og Marina har anklaget ham for å gi henne hodepine. Jeg kan ikke kjenne igjen den Marina Berg som hele undervisningsøkten har vært differensierende og utfordrende. Nå er hun blitt omsorgsfull og varm, insisterende og kjærlig. Så starter det som ligner på en lek. Kollegaen min har mye på hjertet, men hvem er det han snakker til? Det er ikke Marina, skjønner hun. Hun henter fram stadig nye stoler, som ordene hans kan lande hos. Og han flytter rundt fra den ene stolen til den neste. I kaoset merker jeg hvordan direkte tale plutselig oppstår. Så mye denne karen ikke har sagt til dem det gjelder! tenker jeg. — Ikke rart han måtte bruke undervisningstiden vår til å be om hjelp.  

Kontakt i øyeblikket er som å puste

Jeg lar Marina få det siste ordet. I intervjuet med Vibeke sier hun: 

«Kontakt i øyeblikket er som å puste; vi åpner og lukker oss, sier ja og sier nei. Når vi er oppmerksom på det som er mellom oss, kan vi velge, det er livgivende.» 

 

Essayene til Marina er trykt i Den flyvende hollender. Festskrift til Daan van Baalen, 2008 («‘To awaken the heart’ i parterapi») og i Gestaltterapi i praksis, 2007 («Gestaltterapi og kjærlighet — en del av et større hele»). Intervjuet med Vibeke Visnes står i GESTALT nr 1/2013. Det kan leses på nett.

Takk til Siv, Erik, Koyote, Heidi og Katrine for hjelpen med å minnes Marina.  

Rapport fra NGFs arbeidsgruppe

Skrevet 2. desember 2021 av Redaksjonen

Arbeidsgruppa til NGF jobber for offentlig godkjenning av den gestaltterapeutiske profesjonen og for mva-unntak 

Elisabeth Eie, leder av arbeidsgruppen

Bakgrunn

I fjor høst ga Stortingets sin tilslutning til regjeringens forslag om fjerning av unntaket fra merverdiplikten på såkalte alternative helsetjenester. Dette til tross for kraftig motstand og lobbyvirksomhet fra både psykoterapeuter og andre alternative behandlergrupper. Vedtaket var provoserende i lys av at samtlige partier har programfestet at tilbudet innen psykisk helse må styrkes, og at det fra både politisk og faglig hold ble skrevet og uttalt mye om at koronapandemien bidro sterkt til å øke psykiske lidelser, først og fremst blant barn og ungdom. 

I januar 2021 vedtok styret i gestaltterapeutforeningen (NGF) å opprette en arbeidsgruppe med følgende to formål: oppnå offentlig godkjennelse av gestaltterapi som profesjon innenfor psykisk helse, og oppnå unntak fra merverdiavgiftsplikten. Arbeidsgruppen skulle ha en koordinerende rolle og trekke på ressurser fra NGF, NFP og gestaltinstituttet (NGI) etter behov i arbeidet med tre prioriterte områder: dokumentasjon (praksis), forskning (effekt), og dialog (helsemyndigheter og politikere). 

Den tosidige hovedmålsettingen nevnt over, bunner i at vi tidlig innså at utsiktene til å bli kvitt merverdiavgiftsplikten for privatpraktiserende psykoterapeuter, var små. Politikerne argumenterer med at all kjøps- og salgsvirksomhet skal ha plikt til å betale merverdiavgift, og at fritak for denne plikten ikke skal brukes til fremme helsepolitiske mål. Altså må reduksjon av brukernes kostnader skje på annen måte. Dette igjen krever en helt annen helsepolitisk godkjenning av vår profesjon enn den vi har gjennom dagens alternative utøveregister. 

Dette har både fordeler og ulemper. For det første er det nesten ingen, hverken av helsepersonell, myndigheter eller politikere, som har begrep om at psykoterapeuter omfattes av Alternativloven og Alternativregisteret. Riktignok har utallige høringsnotater fra enkeltorganisasjoner og NFP bidratt til økt kunnskap om dette, men den kunnskapen forsvinner med utskifting av politikere og myndighetsrepresentanter, og vi forblir en usynlige og underutnyttet som ressurs innen psykisk helse. Derfor vil det på lengre sikt være nødvendig å få til en annen type offentlig godkjenning som behandlere, innenfor eller utenfor et oppgradert og mere differensiert alternativregister. Dette vil ta tid, og plikten til å betale merverdiavgift gjør at det i mellomtiden har blitt enda dyrere for klienter som fra før må betale alt av egen lomme. NFP arbeider derfor parallelt videre med å søke om forlengelse av MVA-unntaket vi hadde til 2021, til andre muligheter er utredet.

Videre må vi hele tiden avveie konsekvensene av hvilke kompetansekrav myndighetene vil stille for å godkjenne vår profesjon; både i forhold til behovet for å bevare vår faglige integritet, og at allerede praktiserende gestaltterapeuter får mulighet til å fortsette sin virksomhet med supplerende utdanning.  Disse sonderingene er avhengig av NGIs engasjement i prosessen. NGI er derfor aktivt med i NFPs utdanningsgruppe hvor samarbeidsprosjekter med ulike kommunale og offentlige helseinstitusjoner utredes. Dette kan kanskje også åpne for offentlig støtte til utdanningsmoduler på NGI.

Strategi

Erfaringen fra forrige kamp for godkjenning av vår profesjon som behandlende psykoterapeuter og medfølgende fritak fra moms (2003-2012), er at det er stor motstand hos helsemyndighetene for å godkjenne psykoterapeuter som gruppe. Hverken NGF eller NFP sto på høringslisten da forslaget til Frivillig utøverregister for alternative behandlere ble sendt ut på høring i 2003. Vi er fortsatt ikke omtalt som en behandlergruppe hverken i loven eller registeret. Det vi kaller veiledende (at vi alle er psykoterapeuter), kaller helsemyndighetene «villedende» (folk kan tro vi er psykologer). Her gjør kompetansestriden med psykologene seg gjeldende. Derfor må vi jobbe med to strategier på en gang, både godkjenning av vår modul som gestaltterapeuter, og bidra i NFPs arbeid for godkjenning av psykoterapeuter generelt.  Samarbeidet befester NFPs rolle som et viktig paraplyorgan og bidrar til å styrke de ulike psykoterapiorganisasjonenes faglige og organisatoriske fundament.

Under prosessen har vi innsett at kanskje er ikke merverdiunntaket den viktigste kampsaken, men heller å oppnå en anerkjennelse i det offentlige helsesystemet slik at vi gjennom ulike avtaler kan nå flere, både i og utenfor institusjonene. Selv om alle privatpraktiserende terapeuter innenfor alternativ behandling – også de som har godkjent helsefaglig bakgrunn – nå er pålagt å betale merverdiavgift, er det verdt å merke seg at det finnes flere privatpraktiserende behandlingsgrupper som slipper dette: herunder leger, psykologer, fysioterapeuter og kiropraktorer. Osteopater, akupunktører og naprapater har midlertidig fritak, i påvente av en vurdering om autorisasjon etter helsepersonelloven. Altså vil en form for helsefaglig godkjenning i prinsippet også kunne før til mva-unntak for enkelte moduler av psykoterapi, men jeg vil også påpeke at ovennevnte grupper skiller seg fra oss ved i større grad å være «behandlere».

Videreføring

Videreføring av arbeidet fremover omfatter:

  • Formidle innsamlet validerende forskning og dokumentasjon på anvendelsen og effekten av psykoterapi/gestaltterapi til både NAFKAM og andre myndighetsinstitusjoner. Formatet på denne informasjonen må tilpasses mottakerne. Dette er et ganske stort arbeid, fordi forskningsbasen er stor, og kriteriene for hva som godtas som validerende varierer med mottakerne. For eksempel beskriver NAFKAM fortsatt vår virksomhet som udokumentert i sin database. 
  • Fortsette sondering med myndigheter og offentlige helseinstitusjoner om samarbeidsmuligheter og faglige krav sammen med NGI og NFP.
  • Støtte NFPs sonderinger om gjenoppretting av unntaket fra mva-plikten til sonderingene om alternativ godkjenning er klarlagt. 

Oppfordring til medlemmene


Vi trenger at medlemmene engasjerer seg og opprettholder sine medlemskap både i NGF og i Alternativregisteret. Selv om det siste for øyeblikket ikke gir unntak fra merverdiavgiftsplikten, trenger vi høye medlemstall som tegn på vår kvalitet, styrke og innflytelse. Medlemskap i Alternativregisteret er fortsatt en kvalitetsgaranti på at vi fyller faglige minimumskrav og videreutvikling, samt har klage- og forsikringsordning. Husk at Alternativregisteret ikke ble opprettet for å gi oss momsfritak, men sikre mangfold og kvalitet til brukerne. Det gjelder fremdeles. 

  • Previous
  • 1
  • …
  • 3
  • 4
  • 5
  • 6
  • 7
  • 8
  • 9
  • …
  • 12
  • Next

TIDLIGERE UTGIVELSER
Du finner alle NGFs publikasjoner (årbøker, GESTALT, Gestaltterapeuten og NGF-blad) her

Søk i Gestaltterapeuten

Fra NGF

Årsmøte 2026, ekstraordinært
Kurs: Naturkontakt og sansevarhet
Årsmøte 2026
Hvem kan logge inn?
Årsmøte 2025, ekstraordinært
  • NGF
  • Personvern
©2026 GESTALTTERAPEUTEN