Oslo-hubben Relate2Change arrangerer IDG-konferanse 21. juni. Vi har snakket med Christin Winter om bakgrunnen for konferansen.
Av Kristin Borge-Hansen
Hvordan ble IDG Relate2change Oslo-hubben til?
Christin forteller at det begynte høsten 2022. Sammen med samarbeidspartneren Monica Mon var hun i Stockholm. Der traff de Christin Pontus Holmgren fra sitt konsulentnettverk i Stockholm høsten 2022. Han delte mye om sitt engasjement i IDG, hvor han koordinerer alle hubbene i IDG. Han fortalte at helgen etter skulle han ha et kurs ute på Ekskäret, som drives av de som startet IDG.
Cecilie Dahle og Christin Winther på Ekskäret
Christin bli inspirert – og tok med kollega Cecilie Dahle dit. Ekskäret ligger i Stockholms skjærgård, og det er et sted med gjennomgående bærekraft på alt fra bygningen til mat, organisering og aktiviteter. Ekskäret Foundation er non-profit, og har som formål å fasilitere samskaping for et mer bevisst og bærekraftig samfunn. De startet i 2009, med fokus på sammenhengen mellom livslang, indre utvikling og vekst og sosial samfunnsutvikling. Det er de som har tatt initiativet til IDG.
På Ekskäret fortalte Pontus Holmgren mer om IDG. Christin og Cecilie dro inspirert tilbake til Oslo med en stor lyst til å starte hub. De fikk også med seg Kristiane Rivedal. Det var allerede en nystartet hub i Oslo, av Awake kommunikasjonsbyrå som driver med bærekraftig kommunikasjon. I tillegg var det en hub i Fredrikstad. De tok et teamsmøte med de andre hubbene for å få mer informasjon og høre hvordan de hadde organisert seg, og samarbeidet var da igang. Alle hubbene i Norge skal samarbeide mot et felles mål, å spre informasjon om IDG.
Etter en del drøfting om hvordan de skulle organisere hubben, ble de enige om å lage en non-profitt forening, for å tydeliggjøre at det er et frivillig arbeid. De er den eneste hubben som har registrert hubben som en frivillig organisasjon i Brønnøysund. De starter med andre ord opp en medlemsorganisasjon. De måtte bestemme seg for navn, og det ble mange navn på blokka.
– Vi lette blant ordene i dimensjonene og kvalitetene. Vi ble stadig fanget av Relate2change, som vi synes fanget opp hovedessensen med IDG. Det er å relatere seg til andre, og å få til endring. Etter etableringen kom «krav» fra IDG hvordan navnet skulle bygges opp, så da ble IDG Relate2change OSLO HUB, forteller Christin.
Christin Winter er gestaltterapeut, coach, veileder og høyskolelektor ved NGI. Hun representerer IDG gjennom Oslo-hubben Relate2change. (Bilde: NGI)
Hva gjør hubbene?
Christin forteller at IDG globalt lager et globalt økosystem for utvikling av mennesker og organisasjoner, for å få til en bærekraftig utvikling. Hubbene er jobber lokalt for å spre informasjon, og de skal være støtte og pådriver til utvikling.
– Vi har møter med organisasjoner og holder foredrag på enkelte arrangementer. Vi har som mål å holde gratis og åpne møter for alle som vil komme. På hubmøtene denne høsten har vi sett nærmere på de forskjellige dimensjonene, og det skal kumulere i en konferanse 21 juni. Konferansen er den eneste vi tar litt betalt for, for å dekke kostandene, forteller Christin.
Hva skjer på konferansen?
– Konferansen blir et spennende arrangement. Det er veldig mange dyktige folk som er engasjert og stiller opp gratis. Det er inspirerede, forteller Christin.
Konferansen starter i plenum med litt fakta om IDG. Så blir det en mindfull seanse ledet av sanger og foredragsholder Lisa Bonnár, som har PhD i vuggesang og engasjert tilstedeværelse og indre bærekraft. Deretter går deltakerene i grupper, ledet av erfarne prosesskonsulenter: Ann Kunish, Jøril Korperud Johnsen, Helle Evensen og Cecilie Dahle. De skal fasilitere en øvelse som hubben har kalt: «Vår bærekraftshistorie». I øvelsen kommer de til å deltakerne i å komme opp med et IDG-prosjekt, enten på jobben eller på det personlige planet.
Dimensjonen som konferansen tar opp er «Acting».
– Når alle er samlet i plenum, skal vi se på denne dimensjonen, og spesielt kvalitetene mot, utholdenhet, optimisme og kreativitet, forteller Christin. De har engasjert Teater Mosaik, som er en «playbackteatergruppe» til å gestalte alle bærekraftshistoriene i plenum. Dagen oppsummeres av en fishbowl av spesielt inviterte gjester, som høyt skal reflektere over konferansen og IDG. Her kan også publikum delta sammen med gjestene Hans Morten Skivik, Heidi Lyngstad, Kathrine Aspaas, Beate Jelstad Løvaas og Tove Kaiku. Til slutt er det mulig for en Afterglow, dvs. en mingling utover kvelden for de som ønsker det.
Det er nå det gjelder, sier du. Hva er så viktig med IDG?
– IDG ble rett og slett til på grunn av en frustrasjon over at vi ikke når FNs bærekraftsmål, forteller Christin.
Ekskäret foundation reiste spørsmålet: «Hva skal til for at verden skal nå bærekraftsmålene?» Sammen med K29 og The New Dimension startet de et forskningsprosjekt for å besvare spørsmålet. De fikk med seg solide akademiske partnere som Harvard business school, MIT, Stockholm universitet m.fl., og tre år senere hadde de svaret.
– Det som skal til er at vi alle mennesker endrer oss og tar mer ansvar for hva vi bidrar med personlig og profesjonelt, forteller hun videre.
Resultatet er rammeverket Inner Development Goals (IDG), og organisasjonen IDG ble dannet. Europaparlamentet anerkjente rammeverket i en resolusjon i juni 2022. IDG har spredd seg over hele verden. Det finnes nå nærmere 300 hubber spredt i over 45 land.
– Det er nå det gjelder! FN ser IDG hubber som en måte å nå ut til verden på, forteller Christin som er sikker på at dette vil spre seg videre.
– Vi møter et stort engasjement på hubmøtene. Folk blir inspirert og sier at dette gir håp. IDG har truffet en nerve! Det er et behov for å kunne bidra med noe konstruktivt, å ta mer ansvar – og ikke bare føle på avmaktsfølelse for at vi ikke når bærekraftsmålene. Gjennom IDG så tar vi makta tilbake, slik at vi alle får en mulighet til å påvirke, forteller hun.
I arbeidet med IDG blir verdiene «open access», samskaping og samarbeid viktige:
– Alt materialet ligger åpent tilgjengelig for alle å laste ned, til og med logoene, og vi skal samarbeide om å spre IDG og samskape fremtiden, sier Christin.
Hva er veien videre for hubben?
Christin forteller at hubben nå har fått styrket styret ytterligere. Opprinnelig bestod styret av Christin, Cecilie og Kristiane. Nå har de utvidet med fire kompetente personer til. De har fått med Tove Kaiku, som har mange års erfaring som HR direktør og som nå er ny HR direktør Nordic i Statskraft. Videre har de fått med seg Helle Evensen, som er HR spesialkonsulent i Oslo kommune og gründer i grønn teknologi, og Elisabeth Simonsen, som har 15 års erfaring fra frivillig organisasjon. Som vararepresentant har de med Jøril Korperud Johnsen, som også er i advisory board for Awake hubben. Hun er engasjert i bærekraft, og har vært bærekraftsdirektør i IKEA. IKEA var for øvrig en av de første som tok i bruk IDG i egen organisasjon.
De er også iferd med å lage et Advisory Board. Til nå har de fått ja fra Hans Morten Skivik, Kathrine Aspaas, Beate Jelstad Løvaas og Knut Iver Karevold. De har flere spennende navn på blokka.
Som ideell organisasjon i oppbygningsfasen har de ikke så mye penger, men de håper å få flere medlemmer og organisasjoner som kan støtte arbeidet.De har også søkt om støtte til dette ideelle informasjonsarbeidet.
Høstens program
Til høsten planlegger hubben hubmøter hos bedrifter, der de vil ta opp forskjellige IDG relaterte temaer. Det er inngått muntlige avtaler med DnB, Oslo Kommune og bydel Stovner om å være vertskap. Et av temaene til høsten vil være mangfold og inkludering, bl.a med Lisa Cooper i Catalyst som bidragsyter.
Til høsten er også årets toppmøte i indre bærekraft i Stockholm: «Connecting the dots». Da samles alle til to dager med mange spennende foredragsholdere. Det er også mulig å følge konferansen digitalt.
Christin forteller at de håper å samle alle fra Norge den siste dagen i Stockholm.
– Da kan vi tenke sammen om veien videre for IDG i Norge. Kanskje skal vi danne IDG Norge forening? Det vil være nyttig om vi kan samler kreftene til felles innsats, forteller hun.
Samarbeid med utdanningsinstitusjoner
Christin forklarer at IDG-rammeverket er bygget opp som en metode som ligner på fremgangsmåtene for programmene ved Norsk Gestaltinstitutt:
Fra vårens IDG-møte på Norsk Gestaltinstitutt Høyskole
– Egentlig er det laget på samme måte som programmene til NGI. Det er starter med å bli oppmerksom, tilstede, og ha evne til selvrefleksjon. Det er dette det handler om første året på NGI sine utdanninger også. NGI har drevet med indre bærekraft i 31 år, så dette har vi kompetanse på ved instituttet, sier Christin som selv underviser ved NGI.
Hun forteller at NGI tilbyr et undervisningsprogram for IDG-veiledere fra høsten av. Programmet er knyttet opp til IDG og bærekraftsmålene. Tanken er å gi interesserte veiledning på å jobbe med IDG i egen organisasjon.
Hun forteller også om planer om å lage et FoU-prosjekt på IDG i samarbeid med VID.
Det er nå straks klart for IDG-festival i Oslo. Satsningen på «Inner Development Goals» er fortsatt i startfasen. Ikke bare her i Norge, men også i resten av verden.
Konferansen som arrangeres i hagen til Senter for relasjon og endring i Nobels gate 16 a, kommer som en slags oppsummering av et års arbeid for ildsjelene i Norge og for å skape grunnlag for videre satsning.
Programmet er bygget opp rundt personlig eller kollegialt arbeid med viljesbuen, med teater-forestilling etterpå basert på arbeidene som er gjort!
Hvor går IDG videre? Programmet avsluttes med refleksjoner fra Hans Morten Skivik, Beate Jelstad Løvaas, Kathrine Aspaas, Heidi Lyngstad og Tove Kaiku om arbeidet med bærekraftmålene og nødvendigheten av indre, utviklingsmål på veien dit.
Psykoterapiforskeren Bruce Wampold var hovedtaler ved gestalt-forskningskonferansen i Hamburg i 2022. Han fortalte der om sin forskning om kvaliteten ved psykoterapi. Budskapet hans var at konteksten for terapien spiller en større rolle enn selve terapiretningen som brukes, og at særlig tre faktorer er avgjørende for et vellykket terapiforløp.
Av: Per Terje Naalsund, med hjelp av Leolinda Haugland
Vi presenterer her noen hovedfunn fra forsknings- og formidlingsvirksomheten hans med utgangspunkt i det han presenterte i Hamburg.
Psykoterapi er virksomt
Bruce Wampold (Bilde: Margherita Spagnuolo-Lobb)
Ett av Wampolds budskap ved konferansen var at vi allerede vet at psykoterapi er virksomt, og at vi kan ta utgangspunkt i det. Wampold mener at dette har vi visst siden 1977, da Amry Lee Smith og Gene Glass publiserte sin Meta-Analysis of Psychotherapy Outcome Studies. Med dette som utgangspunkt, kan Wampold rette oppmerksomheten mot hvorfor og hvordan det er virksomt. Han har selv skrevet The Great Psychotherapy Debate: The Evidence for What Makes Psychotherapy Work (2.utg, 2015) sammen med Zac E. Imel. I tillegg er han medforfatter på The Heart and Soul of Change. Delivering What Works in Therapy (2. utg. 2009).
Den kontekstuelle modellen
Wampold har, basert på den sammenlignende forskningen sin, argumentert for at de helsebringende virkningene som de enkelte terapiretningene kan dokumentere, blir mer forståelige om man ser dem i kontekst. Kan ikke denne konteksten best beskrives i form av den sosiale praksisen som psykoterapi utgjør? foreslår Wampold.
Wampold plasserer seg midt i en faglig diskusjon om hvilket paradigme som best kan beskrive fenomenene den skal forklare. Hans forslag – “Den kontekstuelle modellen” – er å se på psykoterapi som en spesiell form for helende, sosial praksis, der det avgjørende ved praksisen er kvalitetene hos tre faktorer: relasjonen mellom klient og terapeut, forventningene som skapes om bedring og utføringen av handlinger som fremmer helse.
Kreativ tilpasning – gestaltterapi og kontekst
Før jeg presenterer forskningen til Wampold, ønsker jeg å vise til at Wampold her tar opp tanker om også Perls og Goodman var opptatte av. Allerede i Gestalt Therapy i 1951 tar de stilling til debatten om de forskjellige terapiretningenes virkninger. De gjør oppmerksom på at de bare kaller «en spade for en spade» når de påpeker at alle klienter tilpasser seg kreativt de forskjellige metodene og blir endret som en følge av dette, ofte til det bedre. Psykoterapi virker altså.
Gestaltterapien fremstilles av Perls og Goodman som en metode som tar hensyn til dette i stedet for bare å utnytte det. Ved at gestaltterapien vil “gjøre nytte av pasientens potensiale for kreativ tilpasning uten å tvinge det inn i stereotypien som terapeutens vitenskapelige begrepsforståelse utgjør” (s. 281-282 i 1951-utgaven), nærmer gestaltterapien seg en generell form for terapi, som nettopp vektlegger kontekstuelle faktorer. Den sentrale rollen som begrepet om ‘kreativ tilpasning’ har i gestaltterapien, er også en grunn til at gestaltterapien kan hente større støtte frasosial-vitenskapelige praksiser enn fra medisinsk vitenskapelige.
Den medisinske modellen fører til misforståelser av psykoterapien
I Norge har Wampold blant annet vært intervjuet av Gestalttidsskriftet i 2013 og i Psykologitidsskriftet i 2014. Det finnes også flere intervjuer og videoer med ham på nett.
I flere av intervjuene sine er Wampold opptatt av å rydde opp i formidlingen av forskning på psykoterapi. Både forskningen selv og formidlingen av psykoterapi blir påvirket av logikken som ligger til grunn for medisinsk forskning og praksis.
Ingen terapier har større effekt enn andre
Det første forskningsprosjektet hans viste at det ikke finnes noe grunnlag for å hevde at enkelte psykoterapeutiske tilnærmingsmåter til forskjellige lidelser hadde større effekt enn andre. Sett ut fra den medisinske logikken er dette merkelig. Den får oss til å tenke at det er spesifikke måter å gripe inn på for å kurere sykdommer, slik som det å gi antibiotika mot betennelser, fjerning av blindtarm og vaksiner f.eks. for Covid. Det burde derfor være mulig å finne ut hva som virker best for å kurere psykiske lidelser også?
Forskning på effekt skaper et feilaktig bilde av psykoterapien
Siden psykoterapi har effekt, gir det liten mening i å fortsette å forske på om de enkelte tilnærmingene virker på spesifikke lidelser. Alle terapiretninger kan her legge fram resultater, eller designe forskning som vil gi de ønskede resultatene. Wampold mener at dette er lite fornuftig bruk av ressursene. Ikke bare gir slik forskning et feilaktig inntrykk av at akkurat denne tilnærmingen virker bedre enn andre tilnærminger, men det gir også et feilaktig bilde av at psykoterapien utvikler seg og finner stadig mer effektive metoder. Det er det ingen forskning som tyder på, sier Wampold i et intervju med bloggen Skillsetter.
Psykoterapi retter seg ikke mot symptombehandling
Et annet problem med den medisinske logikken, er at den isolerer enkelte symptomer. Psykiske lidelser er imidlertid så sammensatte at en vellykket behandling ikke nødvendigvis kan måles utfra en reduksjon av symptomet en kom til behandling for. Like viktig er det å forsikre seg om at livskvaliteten til klienten har blitt økt. Wampold ønsker derfor at alle forskere sørger for å innhente målinger av dette i sine undersøkelser.
I intervjuet med Psykologtidsskriftet sa han at: “Medisinen har kvitta seg med karisma – det betyr ikkje noko kven som gjev deg pilla, det er behandlinga som gjeld. Slik vil vi psykologar også vera. Problemet er at modellen ikkje passar. Og spør ein pasientar kva som er viktig for dei, er svaret relasjonen til terapeuten. Dei ønskjer terapeutar som er tillitvekkande, som forstår dei, som jobbar for deira interesse.”
Virksom terapi
Siden alle former for psykoterapi har en virkning, blir det viktigere å forske på hvordan psykoterapi virker: Hva kjennetegner virksom psykoterapi? Hvordan kan psykoterapeuter lykkes bedre med terapien de gir?
I sitt foredrag i Hamburg om «Det humanistiske aspektet i virksom psykoterapi» startet han med å spørre om “hvilken helbredelse eller restitusjon ligger det i en samtale”? Svaret må ligge i det sosiale samspillet, hevdet han.
– Hjernene våre er utviklet for å håndtere sosiale relasjoner. Vi blir påvirket av andre mennesker, og særlig av de som vi har tillit til. Vi trenger ikke å stikke fingrene våre inn i stikkontakten, dersom vi har tillit til foreldrene våre sier at det skal vi ikke gjøre.
Et løfte om omsorg
Psykoterapi kan forstås som et løfte om omsorg, som bryter med ensomheten – et løfte om at jeg vil møte deg igjen, med omsorg, uansett, så lenge du vil. Særlig samregulering er en faktor som har vist seg som utslagsgivende i forskning: Det hjelper med støtte i håndtering av smerter og kriser. Det er bevist hvor mye mer vi tåler av stress hvis vi har noen å holde i hånden, spesielt med en du stoler på.
Positive forventninger om mestring
I psykoterapi spiller også positive forventninger en stor rolle. Dette har en effekt også på andre områder: Forsøk har vist at hotellansatte som får beskjed om at arbeidet de gjør med å rydde og rengjøre hotellrom er god trening, går ned i vekt, blir sterkere og mer fornøyde. Kontrollgruppen, som ikke fikk denne informasjonen, hadde ikke samme utvikling. Slike effekter kan tas for å være placebo i et medisinsk perspektiv, men her argumenterer han igjen for at en må se på det sosiale samspillet som skapes. I intervjuet med Psykologitidsskriftet legger han vekt på betydningen av at terapeuter bidrar til å skape forventninger om at pasientene vil klare å gjøre noe med det som plager dem.
Tilpasningsdyktig, varm og gjennomtenkt terapi
For å skape slike forventninger, er det avgjørende at terapeuter inngir tillit og troverdighet. De må fremstå som profesjonelle og være i stand til å forklare behandlingen på måter som klienten kan forstå. Samtidig er det viktig å være fleksibel og legge til rette for samarbeid. Siden det ikke finnes metoder som virker uansett klienter, så er det å tilpasse seg klienten avgjørende.
Her har modaliteten som terapeuten utøver en avgjørende rolle. Nettopp modaliteten sikrer at en har en gjennomtenkt og troverdig metode. En kan se for seg terapeuter som tilpasser seg klienten så mye at behandlingen blir uklar og usammenhengende.
– Det er humanistiske terapeuter som er varme og empatiske, men som mangler en sammenhengende struktur for behandlingen, sier Wampold i intervjuet i psychotherapy.net. Selv om også slike former for terapi har en målbar effekt, så er de mindre effektive enn mer metodiske tilnærminger som i større grad kan vekke klientens forventninger om å bli bedre.
Evne til samspill
Wampold har også sett på andre kvaliteter ved dyktige terapeuter. I samme intervju fremhever han hvordan dyktige terapeuter skiller seg ut ved å vise seg å være i stand til å inngå terapeutiske allianser ikke bare med motiverte og veltilpassede klienter, men også med klienter som har store problemer med å knytte seg til andre og fremstå som vennlige. Med slike klienter spiller terapeutens evner til samspill en avgjørende rolle.
En annen kvalitet som han framhever, er evnen til å lese klientenes emosjonelle tilstand, også når klientene forsøker å skjule hvordan de er påvirket. En god terapeut kan modulere sin egen affekt og sørge for en adekvat reaksjon på pasientens (også skjulte) affekter.
Terapeutens trening
Siden den faktoren som har størst påvirkning på effekten av terapi, er terapeuten, så er det viktig å finne ut hva som gjør enkelte terapeuter gode og om terapeuter kan bli bedre med riktig trening.
– Å finne ut av dette, er ikke så lett, hevdet Wampold i Hamburg. Han retter for tiden forskningen sin inn mot dette, og i Hamburg la han fram noen foreløpige funn.
Vanlig praksis, kurs og workshops fremmer ikke kvaliteten
Et av budskapene til Wampold er at dårlige terapeuter ikke blir bedre over tid, og at det kan se ut som at alle terapeuter blir mindre “effektive” med tiden. Hva som er grunnen til dette, er ikke lett å finne bevis for, men en av Wampolds hypoteser er at det er faktorer ved psykoterapiyrket som bremser utvikling: terapeuter jobber alene, og de kan ofte ikke snakke om jobben pga taushetsplikten og de har sjelden noe system for å få feedback på kvaliteten i arbeidet sitt. Wampold forteller også at systemer for feedback fra klienter riktignok påvirker kvaliteten på terapien, men ikke kvaliteten til terapeuten. Wampold er også tvilende til om kurs og workshops forbedrer kvaliteten på terapien.
Det avgjørende er ydmyk profesjonalitet, empati og varme
Han forteller også at verken metode, alder, personlighet, selv-rapporterte sosiale ferdigheter, bakgrunn og utdanning (psykologi, psykiatri, rådgiving og sosialt arbeid) kan gi noen pekepinn om terapeuten er effektiv eller ikke. Mye tyder på at det viktigste er ydmyk profesjonalitet og evnen til å møte klienter med empati og varme.
Feedback-trening for terapeuter
Det Wampold selv anbefaler terapeuter er å trene med feedback på faktorene som sørger for virksom terapi.
Det betyr å øve på evnen til:
å skape sterke allianser med forskjellige typer klienter
å være varm og empatisk
å kunne forklare og kommunisere enkelt, men presist
å lese klientenes affekter og selv modulere egne affekter til beste for klienten
å gi klientene gode forklaringer på behandlingsmetodene
å øve på ville bli en bedre terapeut.
Wampold har selv utviklet undervisningsprogrammer og online-tjenester for slik trening. Htan har også vær medredaktør på boken The Cycle of Excellence: Using Deliberate Practice to Improve Supervision and Training (2017).
Å diskutere virkning med klienten
I den daglige praksisen anbefaler Wampold dessuten terapeuter å diskutere med klientene om terapien virker.
Det er viktig å være ydmyk for at terapien ikke hjelper klientene med å bli bedre – og slike diskusjoner får dessuten klienten til å merke omsorgen fra terapeuten.
Det kommuniserer også til klienten at feedbacken har betydning. Og at du, som terapeut, virkelig ønsker å bli i stand til å gi terapi som virker.
Denne artikkelen er en lett omarbeid versjon av artikkelen «Bruce Wampold og kvaliteten på psykoterapi», som stod i Gestaltterapeuten 2023.
Kildeliste:
En oppsummering av Wampolds kontekstuelle modell, kan leses i:
NGI tilbyr ettårig IDG Veilederutdanning fra høsten 2023.
Utdanningen er rettet mot å utvikle ferdigheter for implementering av FNs bærekrafts mål gjennom IDG (Inner Development Goals) og gestalt som metode i arbeidet med leder- og organisasjonsutvikling.
Studenten oppfordres til å ha et IDG prosjekt i egen bedrift/organisasjon parallelt med studiet.
Studenten deltar i veiledningsgruppe som en del av studiet, hvor studenten får veiledning på sitt IDG prosjekt. På den måten får studenten og bedriften/organisasjonen direkte nytte av undervisningen.
Studiet består av:
– Fem undervisningssamlinger hvorav to samlinger à to dager og tre samlinger à tre dager.
– Fire veiledningssamlinger à fem timer.
Dette årets årbok, Gestaltterapeuten 2023, vil ha «Kroppslig forankret dialog» som tema.
I terapirommet, så vel som i samfunnet rundt oss, spiller sansing, fornemmelser, bevegelse og det ordløse språket en vel så stor rolle som ordene. Vi ønsker å vie neste nummer av årboken til å utforske nettopp dette.
Hvordan fungerer den kroppslig forankrede dialogen i terapirommet, og hvordan kan vi finne støtte i det før-språklige, kroppslige – både i terapirommet og utenfor?
Dette er eksempler på innfallsvinkler og problemstillinger vi ønsker å belyse gjennom både teoretiske og praksisnære tekster. Det er fremdeles plass til flere artikler og flere skribenter, så ta kontakt hvis du har en artikkelidé og ønsker å bidra til årets årbok. Vi ser frem til å høre fra deg!
En bevegelse med mål om å nå hele verden er nå i gang! Bevegelsen kaller seg Inner Development Goals – IDG. Denne bevegelsen arbeider for å få politikere, organisasjoner, bedrifter og privatpersoner til å innse behovet for og nytten av indre vekst.
Gestaltterapi
For gestaltterapien kan dette se ut som en mulighet for å få realisert potensialet vårt. Selve grunnlaget for gestaltterapien, Perls, Hefferline og Goodmans Gestalt Therapy fra 1951 hadde undertittelen «Excitement and Growth in the Human Personality». Helt siden begynnelsen på gestaltterapiens historie har gestaltterapeuter vært opptatt av hvordan den kan tas i bruk utenfor psykoterapien – i bedrifter, undervisning, for selvutvikling og til og med i samfunnsutvikling.
Sverige
Bevegelsen har sitt utspring i Sverige. Der har den fått oppmerksomhet i nyhetene. Stockholm Universitet, Stockholm School of Economics, Det karolinske instituttet for sosial bærekraft og Lund Universitet er blitt akademiske partnere for bevegelsen. Bedrifter som IKEA, Ericsson, Husqvarna-gruppen, Stena og Spotify samarbeider med den.
Mobilisering i Norge
Her i Norge er det dannet 6 «hubber» som nå jobber med å gjøre IDG kjent. En av dem er IDG Relate2change Oslo Hub, som NGI-lektoren Christin Winther ved Senter for relasjon og endring leder sammen med Cecilie Dale og Kristiane Rivedal.
Det har allerede vært arrangert flere nettverksmøter i Norge, og blant samarbeidspartnerne er PwC Norge og Solstrandprogrammet. De 5 hubbene samarbeider med hverandre, og i tillegg til «IDG Relate2change Oslo Hub», er de andre hubbene «IDG Oslo Awake Hub», «FredrikstadIDGHub», «Social Impact Lab Bergen», «United Cities Norsk Bærekraftsenter» (i Trondheim) og «IDG Hub Sørlandet» (i Kristiansand).
Aktivitet
Nå inviterer Relate2change-hubben til neste møte 29. mars, i NGIs lokaler i Sandvika. Dette arrangementet skal se nærmere på hvilken rolle relasjonskompetanse kan spille i arbeidet for en bærekraftig framtid.
Senter for relasjon og ledelse planlegger videre en minikonferanse 21. juni i Oslo. «Hva kan skje når forskjellige fagretninger, organisasjoner, bedrifter, frivillige, akadmia og de offentlige institutsjoner går sammen i IDG-arbeidet og samarbeider for å få IDG ut i verden? Det er et spennende momentum nå» lokker Christin Winther med på hjemmesiden.
Også Norsk gestaltinstitutt har planer. I en podcast fra instituttet forteller Winther om pilot som skal tilbys fra høsten av, der en kan få opplæring i å bli IDG-veileder i bedriften en jobber i og også få veiledning i arbeidet med IDG-prosjekter i egen bedrift.
FNs bærekraftmål
Satsingen på IDG er knyttet til FNs bærekraftsmål. FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Den norske regjeringen vedtok i april 2022 en egen nasjonal handlingsplan for dette. Denne koblingen til bærekraftssatsninger bidrar til å gi IDG stort internasjonalt momentum. EU-parlamentet nevner til og med IDG som en forbilledlig bidragsyter i deres eget vedtak om implementeringen og gjennomføringen av bærekraftsmålene.
IDG som verktøy for å nå målene
Hvordan skal vi menneskeheten nå bærekraftsmålene innen 2030? IDG mener det knapt er mulig å tenke seg uten at det skjer en endring av måten vi tenker og handler på. Skal menneskeheten klare dette, må vi gjøre IDG til selve verktøyet for å nå de andre bærekraftmålene.
IDG har første rekke identifisert de ferdighetene som menneskeheten trenger for å klare denne omstillingen. Disse ferdighetene har de så satt i et system. De har kalt dem evnen til:
Å være
Å tenke i et holistisk perspektiv
Å være i relasjon
Å samarbeide
Å handle for å skape endring
Nå er de i gang med arbeidet med å gjøre alle som ønsker en bærekraftig framtid oppmerksomme på potensialet i disse ferdighetene. Parallelt støtter de etableringen av internt utviklingsarbeid i denne retningen innenfor organisasjoner og forretningsliv.
De svenske initiativtagerne
Hvem er det som står bak denne bevegelsen? Initativtakerne bak IDG har etablert tre svenske bedrifter som nå er drivende i dette arbeidet.
Bærekraftskommunikasjonsbyrået
Det ene firmaet er kommunikasjonsbyrået The New Division. Det er ledet av Jakob Trollbäck og Hannah Boman. Trollbäck stod bak selve den grafiske utformingen av ikonene for FNs bærekraftmål i 2015. Han dannet siden The New Division for å tilby bærekraftsinitiativer mer virkningsfull kommunikasjon.
Psykologi-appen
Det andre firmaet er 29k. Det er et app-selskap innen mental helse, indre utvikling og ledelse. Det ble grunnlagt av Erik Fernholm, Niklas Adalberth og Tomas Björkman, og er en non-profit organisasjon. Deres satsningsområde er å gjøre «evidensbaserte psykologiske verktøy skalerbare, elsket og gratis, til beste for fellesskapet.» Som det står på nettsiden deres: «Vi må styrke mennesker og deres evner til å skape sunne miljøer omkring seg, også for andres skyld. Vi tror at det er en av de viktigste tingene vi kan gjøre globalt sett, og at det er gjennom indre bærekraft og indre vekst at vi kan navigere og skape et mer bærekraftig samfunn.»
Fellesskapsbyggeren
Den tredje bedriften er Ekskäret. Lederen av Ekskäret, Tomas Björkman, er også med i ledelsen av 29k. Dette er en non-profit-organisasjon som har som mål å «fasilitere samskapingen av et mer bevisst og bærekraftig samfunn.» Utgangspunktet for virksomheten deres var til å begynne med øya Ekskäret i skjærgården utenfor Stockholm. Der har de etablert en virksomhet som kan minne om Esalen. I vakre omgivelser arrangerer de ungdomsleire, kurs i personlig utvikling og andre utforskende møter for indre vekst og sosial endring. Siden har de i Stockholm etablert Klusteret, som skal være et møtested for et kluster av initiativer for bærekraftig samfunnsutvikling. De holder også på å bygge opp en app kalt Anywhere som skal bli en digital møteplass for samfunnsutvikling og indre vekst. https://29k.org/inner-development
IDG-konferanse i høst
IDG arrangerer sitt 3. IDG Summit 11.–12. oktober i Stockholm – og på nett. Agendaen for denne sammenkomsten er å «explore what the “IDGs in Action” look like, and connect the dots towards a purposeful and sustainable future.»
Kritikk
Det er såvidt jeg kan finne ikke rettet noen kritikk mot IDG-bevegelsen i Sverige. I Norge har religionsfilosofen Simone Kotva skrevet et debattinnlegg i Vårt land i september 2022, der hun hevder blant annet at «å bruke mindfulness i en vestlig tilegnet versjon og i et samfunn som er individualistisk, kommer heller til å forsterke selvopptattheten som står i veien for å ivareta miljøet». Debattinnlegget er dessverre bak en betalingsmur, så jeg har ikke fått lest det.
Gestaltterapeuten skal forsøke å følge bevegelsen videre, og planlegger nye saker om utviklingen.
Denne artikkelen ble første gang publisert 23. mars 2023. Den ble endret 18. april 2023 for å få med at det er ikke bare 5, men 6 aktive hubber, og der de 6 hubbene ble omtalt med navn.
De etiske prinsippene for gestaltterapeuter i Norge handler blant annet om avgrensning for å unngå doble relasjoner med klienter. Slike relasjoner «kan forringe den profesjonelle dømmekraften» og bør derfor unngås.
Henning Herrestad og Anna Yudin samtaler om etikk for gestaltterapeuter
I en samtale med Henning Herrestad diskuterer Anna Yudin muligheten for å se på disse begrensningene, som de etiske prinsippene medfører, som verktøy for å øke varheten i relasjonen mellom terapeut og klient.
Etikk og etiske retningslinjer
Anna:
De etiske retningslinjene, som Faglig Etisk Råd (FER) har formulert for gestaltterapeuter er ganske like retningslinjene for andre terapiretninger. Selv om de er fornuftige, så tenker jeg at de kommer «utenfra» gestaltterapien. Når etiske retningslinjer framstår som påbud fra en autoritet, vil etiske prinsipper ofte bli oppfattet som introjekter dersom de dukker opp i en konfliktsituasjon. Med det mener jeg at de blir fulgt uten at den som følger dem er i kontakt med behovene i feltet. Terapeuter føler da skam og skyld når de oppdager at de bryter retningslinjene. Ofte er det vanskelig å se det teoretiske fundamentet bak disse prinsippene.
Henning:
Jeg har vært med å foreslå flere av dagens etiske retningslinjer, og det er riktig at vi flere ganger har sett hva andre terapiretninger har vedtatt for å hente inspirasjon til det vi formulerte. Denne organiseringen av Norsk Gestaltterapeut Forening (NGF) med FER som lager og reviderer etiske prinsipper, og som behandler klager om brudd på dem, har gitt gestaltterapi større sosial aksept. Dette ble i Norge institusjonalisert gjennom lov om alternativ behandling, der en slik organisering var et krav for å bli registrert i registeret over alternative behandlere.
Anna:
Som medlemmer av NGF er vi forpliktet til å følge foreningens etiske prinsipper. Klienter som mener terapeuten har brutt disse prinsippene, kan klage på terapeuten, og få klagen behandlet av FER. Dette gjør terapeuten sårbar for kritikk, som er vanskelig å ta imot om man ikke har hatt god kontakt med behovene i den terapisitasjonen der retningslinjene ble brutt.
Henning:
Dersom NGF holder seg med etiske prinsipper og klageutvalg av redsel for å miste sosial aksept, så kan vi framholde hele organiseringen av NGF som et introjekivt felt. Tenker du at NGFs etiske prinsipper «svelges» av frykt?
Anna:
Jeg er ofte blitt spurt av dem jeg veileder om hvilke konsekvenser det får å bryte de etiske retningslinjene. De er redde for hvilke reaksjoner den etiske komité kan utsette dem for. Men de er også bekymret for hvordan de kan skade klientene.
Mange terapeuter vil ikke bare følge etiske retningslinjer, men virkelig forstå dypt det relasjonelle grunnlaget som etikken er bygd på. Uten en slik forståelse, skaper de etiske retningslinjene bare frykt og forvirring. I slavisk kultur er det ingen som følger regler om de ikke er redde for å bli straffet. Frykt spiller en stor rolle i samfunnsregulering. For mine russiskspråklige veilander er det veldig vanskelig å forstå begrepet retningslinjer. Dette utfordret meg til å prøve å finne et annet grunnlag for å forstå de etiske retningslinjene enn bare å godta at de er gitt av en autoritet med makt til å straffe.
Kan de etiske prinsippene utledes av teorien om gestaltterapi?
Henning:
Det er jo noen gestaltterapeuter som har forsøkt på å formulere en etikk for gestaltterapien?
Anna: Ja, blant andre har Peter Philippson (2001), Robert G. Lee (2002) og Dan Bloom (2011) gjort forsøkt på å lage en teoretisk modell for etikk i gestaltterapi. Det disse terapeutene gjør, er at de forsøker å presentere en implisitt etikk basert på det de ser som iboende verdier i gestaltterapiens teori og praksis. De tar ikke utgangspunkt i de aktuelle etiske utfordringene, som de etiske prinsippene kan sees på som reguleringer av.
Henning:
Ja, takk for at du har delt disse artiklene med meg. De var veldig interessante.
Peter Philippsons etikk
Henning:
Peter Philippson (2001) sitt utgangspunkt er i gestaltterapiens relasjonelle grunnlag. Han skriver at selvet er en relasjonell prosess som oppstår på kontaktgrensen mellom meg og min omgivelse og nærer begge, og mener derfor at omsorg for min omgivelse en uunngåelig del av min selv-omsorg. «Thus care of my environment is an unavoidable part of self-care» (Phillipson, 2001, s 1). Ut fra dette utgangspunktet utleder han en rekke etiske prinsipper for gestaltterapi:
Vær ansvarlig: Jeg må eie mitt ansvar for hva som skjer i terapirommet
Vær tilgjengelig for kontakt
Vær villig til å risikere meg selv
Vær ærlig
Aksepter at ting går galt
Dette er et interessant metaetisk utgangspunkt, der ansvaret for den andre sees som del av ansvaret for meg selv. De etiske prinsippene han utleder er også spennende som formuleringer av normer for god gestaltterapi. Samtidig er det tydelig at de ikke løser vår utfordring med å begrunne gyldigheten av de etiske prinsippene NGF har, for de ligner ikke på disse.
Robert G. Lees etikk
Anna:
Robert G. Lee (2002) har nesten det samme metaetiske utgangspunktet. Han tar utgangspunkt i at den sentrale verdien i PHG (1951/1994) er «vekst». Men han er kritisk til at slik PHG er formulert, kan individets vekst gå på bekostning av andres vekst. Han formulerer derfor et relasjonelt mål om vekst. Som Phillipson (2001) er han opptatt av at vi erkjenner at fordi vi er avhengig av andres støtte for selv å vokse, må vi støtte andres vekst for selv å få deres støtte. «Thus, the key ethic that emanates from our theory is that we must find whole field solutions that support both self and environment – that support self/other development.» (Lee 2002, s. 45).
Hans hovedkonklusjon er at en slik etisk erkjennelse blir internalisert i dem som har gjort denne etiske erkjennelsen. Han finner eksempel på dette i John Gottmans (1994) og i sin egen (Lee 1994) undersøkelse av gode og dårlige ekteskap. I de gode ekteskapene har begge parter internalisert denne normen. De er dermed en gjensidig støttende omgivelse for hverandre som fremmer begge parters vekst. Men i denne artikkelen gjør han ikke noe forsøk på å utlede etiske prinsipper for gestaltterapeuter.
Dan Blooms etikk med utgangspunkt i Levinas
Anna:
Jeg har spurt Dan Bloom om hans etiske utgangspunkt. Han forklarte meg det slik: «Jeg prøvde å avdekke den etiske grunnen til gestaltterapi i selve feltet. Etiske retningslinjer dukker opp fra dette grunnlaget. Enda mer, det etiske grunnlaget krever etiske retningslinjer i opplæringen vår, ellers er opplæringen vår ufullstendig. Hvordan kan vi hevde å ta hensyn til erfaringsstrukturen (PHG) hvis vi ignorerer den etiske strukturen til menneskelig erfaring? Den strukturen kommer ikke fra noen himmel, men er en del av den vi er.» (Bloom, 07.12. 2020, personlig kommunikasjon via e-post, min oversettelse).
Henning:
Ja, Dan Bloom (2011) støtter seg på filosofen Emanuel Levinas sin filosofi som metaetisk utgangspunkt. Levinas ser etikk som en struktur som ikke kan reduseres til noe annet. Det er en av våre eksistensbetingelser at vi lever i et etisk felt med andre. Etikken blir til i det jeg er i en relasjon med et annet menneske ved at den andres eksistens påfører meg et ansvar. Et foreldrepar som får et barn, kjenner umiddelbart hvilket ansvar som plutselig hviler på dem. Etikk er varheten for det ansvaret jeg har for den jeg til enhver tid befinner meg i en relasjon til.
Denne støtten i Levinas’ metaetikk gir et svar på en potensiell kritikk mot Philippson og Lee, om at de slutter fra hva som er til hva som bør være. Filosofen David Hume formulerte dette som en generell kritikk alt på 1700-tallet. Selv om alle organismer faktisk er slik at de søker vekst, kan vi ikke slutte at de bør søke vekst. PHG (1951/1994) inneholder påstanden at alle organismer faktisk søker vekst, for biologiske organismer må enten vokse eller brytes ned. Det er tydelig i PHG at vekst også er en verdi, noe gestaltterapeuter bør støtte. Lee bare gjør dette bør helt eksplisitt formulert som en grunn-norm. Men en kritiker vil kunne hevde at det også er slik at organismer konkurrerer eller dominerer hverandre, og likevel vil vi ikke måtte slutte at det bør være slik. På samme måte kan man argumentere mot Philippson med at selv om alle organismer er slik at de viser «self-care», selvomsorg, kan vi ikke slutte at de bør vise selvomsorg. Og når vi ikke kan utlede en slik grunn-norm av hvordan verden er, kan vi ikke utlede andre normer fra denne grunn-normen heller. Det er som svar på denne kritikken Levinas hevder at etiske normer er en grunnleggende del av vår erfaringsstruktur. «The «ethical» is an «irreducible interpersonal» structure upon which all other structures «rest» (Bloom 2011, s. 3). Levinas hevder altså at feilen i argumentasjonen over er at vi starter argumentet med hvordan noe er uavhengig av hvordan det bør være. Fordi vi alltid er omgitt av verdier og normer, kan vi like gjerne begynne argumentet med hva som er en grunnleggende verdi for oss. Er vekst vår grunnleggende verdi, eller omsorg for en selv og andre? Slik jeg forstå Levinas, er det mest grunnleggende en opplevelse av ansvar for den andre.
Når Bloom støtter seg til Levinas, hevder han at det er et grunnvilkår at vi er vare for det etiske ansvaret i relasjonen. «Contacting and the contact boundary, the core of gestalt therapy, are situated in an ethically organized world.» (Bloom 2011, s 4). Heller ikke hos ham finner vi altså et grunnlag for å forstå de konkrete etiske normene for gestaltterapeuter.
Etisk grunnlag for god terapi
Anna:
Selv om disse artiklene ikke utleder de samme etiske retningslinjene som NGF framholder, så etablerer de et etisk grunnlag for god gestaltterapi. For meg gav dette et svar på noe av det etiske fundamentet for gestaltterapi som jeg søkte etter. Men det stillet ikke min sult, så jeg lette videre i Kurt Levins feltteori (Lewin, 1952). Ett av hans prinsipper er at om en del av feltet endres, så endres hvordan hele feltet organiseres. Et annet prinsipp hos ham er at det er behovene som organiserer feltet. Ut fra dette kan vi tenke at vi har behov for god terapi og at dette behovet for en god terapi er formidlet av de etiske retningslinjene i form av begrensninger. Dette behovet påvirker hvordan feltet organiseres. Med en god terapi mener jeg en terapi som øker varhet hos klienten først og fremst, men også hos terapeuten i kontakten med klienten. Varhet er vårt verktøy i terapi, og økt varhet er målet for terapien. Økt varhet kan vi regne som den grunnleggende verdien for gestaltterapeuter. Grunnregelen kan da formuleres som «Du skal handle slik at klientens varhet øker.» Det er dette som former personlighetsfunksjonen hos terapeuten.
Begrensninger som fremmer varhet
Anna:
Jeg mener de etiske prinsippene for gestaltterapi kan begrunnes som en type begrensninger som fremmer økt varhet både hos gestaltterapeuten og hos klienten. Helt grunnleggende for terapeutrollen er måten etiske retningslinjer avgrenser personlighetsfunksjonen til terapeuten. Når vi tar bort alt som en terapeut ikke skal være med en klient, ser vi at terapeutens personlighetsfunksjon er å være «en som vitner, deltar i dialog, observerer og eksperimenterer». En slik avgrensning av terapeutrollen gir oss støtte til å være fenomenologiske, siden det å vitne, være i dialog og observere er fenomenologiske praksiser.
Vi kan si at etiske retningslinjer, ved å begrense feltet for en terapeutisk relasjon, virker slik at man fenomenologisk kan beskrive at kvaliteten på vårt nærvær og bevissthet øker. Man kan også si at de motvirker at terapeut og klient flyter sammen (konfluens) eller at de unngår å kjenne på følelser og behov (defleksjon). Motsatt kan man si at de styrker kontakt med behovet i feltet. Kvaliteten av kontakten endres, det blir en tydeligere figur.
Dan Bloom utrykker dette slik: «Jeg ser de etiske reglene som en del av personlighetsfunksjonen i terapiforholdet. Terapiprosessen har alle egenskapene til selvregulering. Personlighetsfunksjonen begrenser eller veileder id/ego-funksjonen på samme måte som et gyroskop styrer et skip. Visdom, læring og regler, for eksempel, vil være elementer av personlighetsfunksjonen.» (Bloom, 2020, personlig kommunikasjon). Peter Philippson uttrykker det slik: «Hvis selvet og andre oppstår i kontakt, knytter spesifikke begrensninger av kontaktmuligheter direkte til hvem vi er med hverandre i terapien.» (Philippson, personlig kommunikasjon, 04.12. 2020).
Henning:
I PHG (1951/1994) beskrives personlighetsfunksjonen som den selvfunksjonen man bruker når man forklarer sine handlinger for andre. Kanskje har Bloom rett i at den begrenser id/ego-funksjonen, for eksempel ved kun å slippe gjennom handlinger som jeg kan forklare andre som riktige eller gode. Men PHG (1951/1994) påpeker at personlighetsfunksjonen også lagrer alle mulige nevrotiske tilpasninger. Dersom en gestaltterapeut har godtatt NGFs etiske prinsipper introjektivt, vil de begrense terapeutens handlingsvalg som manglende varhet for hva som gir en kreativ tilpasning i situasjonen. Da velger terapeuten handlingsvalg innenfor de etiske prinsippene uten kontakt med behovene i feltet i stedet for ut fra varhet.
Anna:
Hvis en terapeut blir forvirret i møtet med klient og mister selvstøtte og forståelse av hva hun skal gjøre i møtet med klienten, kan denne avgrensningen få henne til å vende tilbake til ikke bare fenomenologi og dialog, men også til å være åpne for eksperimenter og legge til rette for endring i tråd med den paradoksale endringsteorien.
Henning:
Kan du gi konkrete eksempler på dette?
Anna:
Ja, jeg vil gjerne belyse dette forholdet mellom etiske prinsipper og gestaltterapeutisk praksis ved å vise to praktiske eksempler. Jeg vil bruke «jeg» når jeg mener «terapeuten» i disse eksemplene.
To eksempler
Eksempel 1: Doble relasjoner
I dette eksemplet bruker jeg det etiske prinsippet om doble relasjoner: §5.1 «Gestaltterapeuten erkjenner at doble relasjoner med klienter (for eksempel terapeut/venn, terapeut/nabo, terapeut/kollega, terapeut/lærer, terapeut/partner, terapeut/slektning) kan forringe den profesjonelle dømmekraften, og unngår derfor slike relasjoner.» (NGF 2022).
Dette prinsippet fastslår at en terapeut ikke må ha noe annet type forhold til en klient bortsett fra selve terapeut-klient-forholdet. La oss se hvordan bruk av retningslinjer kan hjelpe terapeuter med å holde fast i sin rolle som terapeut:
Jeg møter en klient som begynner samtalen brått fra første øyeblikk. Klienten snakker og snakker uten å se på meg. Jeg tviler på at hun ser hvordan jeg reagerer på henne (fenomenologisk observasjon). Jeg opplever at jeg blir «en som lytter uten å ha mulighet til å delta i dialog» (min personlighetsfunksjon). Klientens oppførsel påvirker meg (feltteori) og personlighetsfunksjonen min tar form. Jeg: Jeg hører på det du sier og føler meg litt rar, det er som om du snakker med noen som du har truffet før (jeg deltar i dialog og deler mine observasjoner). Kan det være at vi har møttes før?
Klient (endrer sin sittestilling og ser på meg litt overrasket og smiler): Ja … Jeg har lest din blogg i flere år, og du er for meg som en person jeg allerede kjenner.
Jeg (tenker på at klienten allerede har et forhold til meg som jeg ikke er bevisst på. Da er jeg i to roller til min klient: som blogger og som terapeut): Å være blogger og å være terapeut er to forskjellige roller for meg. Her er jeg en person som treffer deg for første gang, og det betyr for meg at vårt forhold begynner nå, og jeg lurer på hva slags forventninger du har til vår jobb sammen i forbindelse med det du har sagt i begynnelsen? (Etter avgrensning av min rolle fokuserer jeg oppmerksomheten på de behovene som klienten har med seg.)
Kommentar: Min bevissthet på rollene mine i forhold til klienten hjelper meg til å komme i «forkontaktfasen» av en ny kontaktsyklus og til å forminske defleksjonen i feltet. Ved begrensning av min rolle her og nå, støtter jeg klienten i å fokusere på hennes behov her og nå.
Klient: Jeg føler meg litt overrasket… Jeg trodde at mine forventninger var lette å forstå gjennom det jeg sier… (klient blir bevisst på sin måte å bygge kontakt på, hun går ut av konfluensen).
Jeg (smiler): Jeg vil gjerne kunne forstå det selv, men jeg føler at jeg trenger din hjelp til å forstå bedre hva slags behov som førte deg hit. (Jeg fokuserer fortsatt på figuren av behovene.)
Kommentar: Slik støtter jeg klient til å bli her og nå sammen med meg i dialog ved bruk av fenomenologi. Jeg beskriver mine ønsker til klienten her og nå, og inviterer klienten til å være mer tilstede.
Eksempel 2. Taushetsplikt
I dette eksempelet bruker jeg det etiske prinsippet om taushetsplikt: § 4.1 «Gestaltterapeuten opptrer lojalt i forhold til klienten og overholder taushetsplikten i samsvar med Lov om alternativ behandling, § 4. Taushetsplikten gjelder også i forbindelse med veiledning.» (NGF 2022).
På den ene siden gir det å følge dette prinsippet beskyttelse til en klient slik at hun kan snakke åpent om det som er viktig for vedkommende. På den andre siden hjelper det samme prinsippet å skape trygghet i feltet for meg som terapeut, og det gir meg støtte til å være en spontan og effektiv terapeut. La oss se hvordan det skjer:
Jeg møter en klient som jeg har jobbet sammen med i noen uker. Etter en kort «small talk» sier klienten at hun lurer på om jeg kan ta hennes mann i terapi.
Jeg: Jeg vil gjerne støtte alle som har behov for å gå i terapi, men jeg ikke kan ta din mann som min klient. La meg få forklare hvorfor jeg sier «nei». I terapi skjer det ofte at vi snakker om veldig intime ting, og noe som du deler eller noe som mannen din vil dele med meg som er hans terapeut, kommer jeg til å eie ved at jeg tenker på det og reflekterer over det. Selvfølgelig vil jeg ikke fortelle det jeg har hørt til den andre. Men det er risiko for at jeg plutselig kan komme til å si: «Ja, din kone har fortalt meg dette før». Jeg kommer derfor til å bli redd for at jeg kan si noe som jeg ikke skal si. Og hvis jeg blir redd, blir det vanskelig for meg å fokusere på det som skjer mellom oss og å bli en effektiv terapeut. Hva synes du om det?
Klient: Å, jeg tenkte ikke på det. Da er det bedre at mannen min finner seg en annen terapeut.
Kommentar: I dette eksempel finner jeg at min id-funksjon (frykt) og personlighetsfunksjon (jeg blir en «som må kontrollere seg selv») blir påvirket av feltet hvor to av mine klienter kjenner hverandre nært. Frykt vil begrense min persepsjon fra å danne og fokusere figurer, og dermed påvirke min ego-funksjon, min spontanitet og kreativitet, og dermed påvirke min personlighetsfunksjon som den «som vitner og eksperimenterer». Ved å bruke det etiske prinsippet om taushetsplikt, verner jeg mine egne behov som terapeut: Jeg vil føle meg såpass trygg at jeg kan eksperimentere og bli aktiv, spontan og nysgjerrig. Slik kan jeg støtte fokusering av figur hos min klient og støtte hennes utvidelse av varhet, og som følge av dette sikrer jeg min rolle som terapeut.
Henning: Jeg ser du her også har begrunnet et annet etisk prinsipp: § 5.2: «Gestaltterapeuten bør unngå å ha en terapeutisk relasjon med en klients partner eller nære familie.» Dette etiske prinsippet kan med andre ord utledes av prinsippet om taushetsplikt.
Konklusjon
Henning:
Innledningsvis var vi inne på at konsekvensen av de etiske prinsippene for gestaltterapi var større sosial aksept for gestaltterapi, men også at det kunne tenkes at de senker kvaliteten på terapien.
Anna: Det jeg har forsøkt å vise her, er at det er en sammenheng mellom gestaltterapiens teorier om selvet (spesielt personlighetsfunksjonen), feltteori og de etiske prinsippene våre. Når vi reflekterer over den praktiske anvendelsen av retningslinjene våre sammen med klienten, fører ikke prinsippene til introjeksjon i feltet, men øker i stedet forståelsen for våre etiske valg. På denne måten blir etikk ikke lenger regler vi skal følge, men et verktøy som forbedrer kvaliteten på terapien.
Referanser
Bloom, D. (2011). Situated Ethics and the Ethical World of Gestalt Therapy. In Francesetti, G., Gecele, M., Roubal, J. (eds.), The Gestalt Therapy in Clinical Practice. From Psychopathology to the Aesthetics of Contact. FrancoAngeli publishers: Gestalt Therapy Book Series.
Lee, R.G. (2002). Ethics: A Gestalt of Values/The Values of Gestalt: A Next Step. Gestalt Review, 6(1): 27-51.
Lewin, K. (1952). Field Theory in Social Science: Selected Theoretical Papers. Tavistock Publications.
NGF (2022). Etiske prinsipper for gestaltterapeuter. https://ngfo.no/etiske-prinsipper-gestaltterapeuter-ngf/ (Lastet ned: 01.10.2022)
Perls, F.S., Hefferline, R., Goodman, P. (1951/1994). Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality. The Gestalt Journal Press.
Philippson, P. (2001). Self in Relation. The Gestalt Journal Press.
Om forfatterne
Anna Yudin er opprinnelig russisk, og er selvstendig gestalttrener, terapeut og veileder i privat praksis i Oslo, Norge, lærer ved Vilnius Gestalt Institute og medlem av EAGT og NGF.
Henning Herrestad er doktor i filosofi, gestaltterapeut MNGF og har i flere år vært en fast bidragsyter til Gestaltterapeuten.
Klienter i selvmordsfare – hvor kan jeg søke støtte som gestaltterapeut MNGF?
Som gestaltterapeuter MNGF har vi i utgangspunktet et godt faglig grunnlag for å møte mennesker med ulike problemstillinger innen psykisk helse. Det er dog stor variasjon i både utdannelses- og erfaringsbakgrunn, og hvordan den enkelte terapeut står skodd til å møte alvorlige problemstillinger som suicidalitet må vurderes opp mot dette. Spørsmål vi som terapeuter kan stille oss i møte med slike problemstillinger i vår praksis er: Er kompetansen min god nok til å jobbe med klienter med denne problemstillingen? Hvor går grensen for mitt ansvarsområde som gestaltterapeut? Og hvordan kan jeg trygge meg i min egen praksis?
FER (Faglig etisk råd) problematiserer her tematikken gjennom et fiktivt kasus og håper å bidra til økt varhet rundt terapeutens ansvar og mulige håndteringsalternativer ved bekymring for selvmord.
Kasus
Det ligger flere ubesvart anrop fra Berit på telefonen min en lørdag formiddag. Jeg er opptatt med familien min, og tenker først at jeg svarer henne over helgen. Det kommer et nytt anrop og jeg kjenner en uro bre seg i kroppen. Det er et halvt år siden Berit var hos meg sist. Jeg husker flere av våre samtaler om døden, et tema som har vært fremtredende på ulike måter i livet hennes de siste årene, inkludert tanker om å ikke orke å leve mer. Jeg velger å følge min uro og ringe Berit selv om det er helg, men bestemmer meg for å holde det kort og avtale tid for å møtes.
Berit er takknemlig for at jeg ringer. Hun forteller at hun har hatt det tøft og isolert seg de siste månedene, og ikke engang orket å ta opp terapien. Hun sier hun har nådd et punkt der denne strategien ikke fungerer mer og at hun nå vil gå fast hos meg igjen. Vi avtaler å møtes førstkommende mandag. Etter samtalen med Berit kjenner jeg på tristhet. Samtidig er jeg lettet over at hun tok kontakt, og at vi er i gang igjen. Uroen jeg kjente på tidligere er borte.
Jeg er spent på hvordan det blir å se Berit igjen, og å høre mer om hvordan hun har det. Jeg tenker på at hun har vært gjennom en lang sorgprosess etter et tilsvarende langt og utmattende sykdomsforløp som pårørende. Etter at mannen døde var livslysten lenge helt borte.
Jeg logger meg inn på Teams. Berit fortalte meg på telefonen at hun har fått mer sosial angst den siste tiden, og at hun unngår å møte folk ved å holde seg unna kollektivtrafikk og steder der folk ferdes. Derfor ønsker hun at vår time er på skjerm. Klokken blir noen minutter over avtalt tidspunkt, og jeg tenker at hun sikkert strever med å logge seg inn. Det er ikke ulikt henne, tenker jeg.
Etter ti minutter har noe av ubehaget fra lørdag kommet tilbake i meg. Jeg sender en SMS der jeg minner om vår time og at jeg vil at hun tar kontakt dersom hun trenger hjelp med innloggingen. Det skjer ingenting, og jeg sitter og venter. Jeg husker at vi tidligere har inngått en avtale om en forebyggende «overlevelsesplan» som blant annet innebar at hun skulle kontakte meg eller legevakt hvis hun igjen fikk tanker om å ta livet sitt. Jeg får forestillinger om at lørdagens telefonsamtale var en slik samtale, og at hun allerede har tatt livet sitt…
Jeg ringer henne, og når jeg ikke får kontakt sender jeg en ny SMS om at jeg er bekymret og vil at hun kontakter meg for å gi et livstegn. Jeg hører ingenting.
Alternativ 1:
Jeg venter, mens jeg både overveier i tankene og kjenner etter i kroppen. Jeg merker at jeg er opptatt av hva klokken er. Det har gått 30 minutter siden avtaletidspunktet, som normalt ikke trenger å bety så mye annet enn at klienten har glemt avtalen. Tanken om at det er tid å miste blir tydeligere for meg. Nå ringer jeg 113 og slår full alarm.
NGFs Etiske prinsipper pkt 4.4:
Uten hinder i taushetsplikten skal gestaltterapeuten i helt spesielle tilfeller, der klienten representerer en vesentlig fare for seg selv eller andre, gi opplysninger videre til politi, helsevesen eller barnevern. Dette bør så langt det er mulig gjøres i samråd med klienten, eller slik at klienten er informert på forhånd. Jfr. Lov om alternativ behandling av sykdom § 4, Lov om helsepersonell kap. 5 §§ 21-25 og Lov om straff §196.
I løpet av kort tid er hele apparatet satt i gang, og jeg blir oppringt av legevakten for å få ytterligere informasjon. Har hun pårørende? Nei. Hvem er fastlegen? Det vet jeg dessverre ikke, hun har ikke villet fortelle meg det. Har hun forsøkt selvmord tidligere? Nei. Men ja, hun har hatt selvmordstanker og planer tidligere. Jeg får beskjed om at de tar over herfra.
Det kjennes rart og tomt å sitte igjen og vite at den eneste måten jeg kan få vite hvordan det går på, er at klienten kontakter meg, eller at jeg følger med på dødsannonser.
Alternativ 2:
Som praktiserende gestaltterapeut har jeg tatt utgangspunkt i «Avtale om gestaltterapi» på www.ngfo.no. Da jeg var i kontakt med Berit første gang gikk vi gjennom denne avtalen. Jeg spurte også om tidligere eller nåværende selvmordstanker og innhentet samtykke om samarbeid med fastlegen. Jeg fortalte Berit at jeg trenger en samarbeidspartner å kontakte hvis det skulle være behov for det, noe Berit forstod. Siden hun ga uttrykk for manglende livslyst etter ektemannens bortgang sendte jeg et kort brev til fastlegen om at Berit går i terapi hos meg etter vårt første møte. Berit samtykket til dette.
NGFs Etiske prinsipper pkt 2.3:
Gestaltterapeuten søker å bygge et nettverk av andre profesjoner og institusjoner for å ha tilgjengelig nødvendig diagnostisk kompetanse og terapeutiske ressurser i tilfelle han/hun når grensene for sin kompetanse eller kapasitet. Gestaltterapeuten vurderer å be om klientens samtykke til å informere fastlege, eller andre klienten er pasient hos, om at klienten går i gestaltterapi, for å åpne for et faglig samarbeide om det skulle bli nødvendig.
Jeg ringer fastlegekontoret og får kort snakket med en helsesekretær som setter meg direkte over til Berits fastlege når hun hører hva det gjelder. Legen er klar over at jeg er Berits terapeut, gjennom brevet jeg sendte da hun startet i terapi hos meg. Dette gjør at vi raskt kommer inn på sakens kjerne. Legen sier at Berit har vært der flere ganger den senere tiden og sagt hun har det tungt, at de også tidligere hadde snakket om selvmordstanker. Legen har hatt Berit som pasient i flere år og vurderer henne nå mer som sliten og bekymret enn deprimert, sammenlignet med tidligere. Grunnet min bekymring støtter legen meg likevel i å kontakte politiet.
Jeg velger først å sende Berit en ny SMS, hvor jeg skriver om min bekymring for henne og at jeg vil etterlyse henne hos politiet dersom jeg ikke får et svar i løpet av samme dag. Da får jeg raskt svar fra Berit, og jeg forstår at hennes uteblivelse fra timen ikke handlet om selvmordsfare, men andre hendelser i Berits liv som hadde inntruffet etter vår samtale på lørdag. Vi avtaler nå å møtes neste uke.
Refleksjon
Her beskriver vi to ulike forløp og alternativer til håndtering ved bekymring for selvmordsfare hos klient. I det ene tilfellet mangler terapeuten kontaktinformasjon og klientens samtykke til å kontakte fastlege ved behov for samarbeid. I det andre tilfelle er det etablert en kontakt med fastlegen ved oppstart av terapien.
Som vi så i det første håndteringsalternativet ble terapeuten sittende alene, uten å kunne kontakte klientens fastlege. Det kan være svært krevende å håndtere en situasjon med suicidal klient som nekter å samtykke til samarbeid med og å oppgi navn på fastlegen. Arbeid med svært deprimerte klienter er et stort ansvar som kan kjennes veldig tungt. Det kan være avgjørende å være tydelig og åpen med klienten på hva jeg som terapeut trenger for å være trygg nok i arbeidet. I slike tilfeller anbefaler FER å ha en gjensidig avtale med klienten om dialog og kontakt med fastlege som en forutsetning for det terapeutiske forløpet. Slik kan kontakten med fastlegen være et anker i arbeidet med klienter som er i selvmordsfare (har gitt uttrykk for selvmordstanker i en eller annen grad), og en viktig støttespiller i det potensielt overveldende og tyngende arbeidet det kan være å stå i som gestaltterapeut. Fastlegen er medisinsk ansvarlig for klienten.
Risikovurdering og terapeutisk arbeid ved selvmordsfare
Gestaltterapeutens viktigste verktøy, også i vurdering av selvmordsfare, er fenomenologi og egen varhet. Selvmordstanker kan være del av arbeidet gjennom den terapeutiske prosessen som kan gå over tid, eller det kan oppstå mer akutt og kreve direkte handling fra terapeutens side. FER vil her understreke viktigheten av at terapeuten skaffer seg et tilstrekkelig støtteapparat. Dette kan innebære
regelmessig veiledning, kollegaveiledning og annen faglig oppdatering, men også å sette seg spesifikt inn i problematikken rundt selvmord. Det finnes en rekke verktøy som kan anvendes i kartlegging/håndtering av selvmordsfare og det arrangeres flere spesifikke kurs for profesjonelle hjelpere (se faktaboks).
Aktuelle støttepunkter ved klient i selvmordsfare:
Hvordan går man fram for å oversette en komplisert tekst som Perls, Hefferline og Goodmans Gestalt Therapy til et annet språk? Yana Larionova holder på med en ny oversettelse av boka til russisk. I dette intervjuet forteller hun hvordan jevnlige møter med kolleger for å diskutere teksten hjelper henne med arbeidet.
– Finnes det tidligere oversettelser av boken til russisk?
– Ja, det er én. Den ble publisert for rundt 20 år siden, og den er en «må-lese» for russisktalende gestaltspesialister. Men i noen gestaltinstitutter blir studentene bedt om ikke engang å prøve å lese den «fordi den er for komplisert.» Men jeg insisterer alltid. Jeg siterer ulike utdrag for studentene mine når jeg underviser for å illustrere at selve boken ikke er for komplisert, men heller bare komplisert nok — nok til at en utdannet humanist kan forstå dens budskap, dens fortreffelighet i å se verden som helhet og dens helt grunnleggende betydning for å forstå gestaltmetodikken.
Det som virkelig er for komplisert, er av og til måten det er formulert på russisk i den eksisterende oversettelsen. Men det skal sies at det var en stor begivenhet da en gruppe unge gestaltstudenter foretok dette enorme oversettelsesarbeidet på 90-tallet. De gjorde sitt beste og var presset til å gjøre det raskt og uten å være forankret nok i emnet. Da jeg uttrykte min lettelse over at de tidligere oversetterne ikke ble fornærmet over mitt valg om å lage en ny oversettelse, ble jeg fortalt: «Du vet, jeg er lei av at alle de siste tjue årene har sagt at oversettelsen ikke var god! Hvorfor i all verden er det ingen som bare lager en bedre!? Jeg vil være veldig takknemlig hvis du gjorde det.»
Oversettelse som en form for lesing
Yana Larionova har jobbet som psykoterapeut siden 2010. Hun har bakgrunn som lingvist og oversetter, før hun tok gestaltterapiutdanning først ved Moskva Gestaltinstitutt og Integrative Institute of Gestalt-training i St. Petersburg, deretter ved Insitutio di Gestalt i Italia. Hun er også gestaltterapi-veileder fra Riga Gestaltinstitutt (Foto: International Symposium on Neuroscience and Music).
– Hva ga deg motivasjonen til å oversette PHG på nytt?
– Selve teksten er motiverende. Det er en ekstremt interessant tekst! Det gir et balansert, sammenhengende og perfekt nytt perspektiv på menneskeheten. Jeg sier at den ligner en roman i hvordan den skaper sammenheng, fordi separate deler av perspektivet i boka allerede hadde tatt form på den tiden, men uten at det var vokst til en så mangesidig integrert kontemplasjon av mennesket. Den er også full av den spesielle engelske humoren som også rommer dyp tristhet. Den må leses sakte, og dette gjøres best når du formulerer det på nytt på et annet språk. Da blir det gjennomsiktig i sitt integrerte syn på verden, mennesker og sivilisasjon. Jeg er oversetter i kraft av min første utdannelse og datter av en profesjonell oversetter. Før og under psykoterapiutdanningen min tjente jeg til livets opphold ved å oversette.
Flere nivåer av min interesse utfolder seg i arbeidet med å oversette. Ved å oversette, fanger jeg først betydningen jeg ellers overser når jeg bare leser. Deretter er vi en gruppe kolleger som samles ukentlig på Zoom for å diskutere teksten og teorien den innebærer. Hver av disse deltakerne legger til nye betydninger. Høres ikke det ut som en god måte å tilbringe en kveld på? Vi vokser alle i arbeidet med å forstå teksten og hverandre. Og det er mye mer fascinerende og livlig enn å diskutere været eller politikk. Jeg har blitt kjent med nye, tenkende mennesker takket være disse ukentlige møtene. Nye kolleger har blitt med oss etter hver online-konferanse jeg har deltatt i. For noen av oss har det blitt en slags hobby: Noen foretrekker dans; andre, maleri — vi foretrekker å diskutere vår metodikk og dens kilder. Atmosfæren er lik en gruppe med kollegaveiledning, men der fokuserer vi på vanskelige kasus, og metodikken vår går i bakgrunnen. I samtalene om PHG, blir metodikken figuren, som vi illustrerer med kasus.
Nyttig både for livet og for terapipraksisen
– Hvordan bidrar arbeidsgruppens diskusjon til oversettelsen?
– Teksten blir sterkt påvirket av diskusjonene våre. Det er utrolig at kolleger er villige til å diskutere et par sider hver uke, men de synes det er nyttig, både for livet de lever og for praksisen deres. Hvert spørsmål som reises, er nyttig for teksten. Dette er verdifullt. Det fungerer nøyaktig på samme måte som PHG beskriver medium-formen [mellom aktiv og passiv]: organismen (gruppen) møter miljøet (teksten), og hvis kontaktsyklusen er fullført, endres begge. Vekst er denne prosessen.
Noen ganger blir det faktum at deltakerne kanskje ikke kan engelsk veldig nyttig for å kunne formulere nyanser på russisk med mer skjønnhet og letthet, fri for påvirkning av engelsk syntaks.
– Føler du at oversettelsesarbeidet har påvirket din praksis med gestalt på noen måte?
– Ja, og det gjør også de andre deltakerne i arbeidsgruppen. Kolleger sier at de møter klienter med mer klarhet etter at vi har lest PHG sammen. Kapitlene om ulike typer aggresjon og deres funksjoner og den avgjørende betydningen av evnen til å komme til en ‘god konflikt’ for å etablere kjærlighet og tillit, vil, i tillegg til flere andre, alltid være verdifulle for vår praksis. Men det mest verdifulle, etter min mening, er den spesielle følelsen man får av nevrosens todelte natur av å lese PHG. Det gir deg integritet til å se mennesket i verden og en spesiell mildhet i hvordan du skal behandle hver person du møter med denne integriteten.
Å tilrettelegge for tenking
–Ett av valgene jeg må ta når jeg oversetter, er om jeg vil transportere teksten til leseren eller leseren til teksten. Hvordan tenker du omkring dette i ditt arbeid med teksten? – Vi blir transportert til teksten, eller rettere sagt, vi transporterer oss til den når vi diskuterer den. PHG begynner med en invitasjon til leseren om å bli klar over prosessen med å kontakte verden på en ny måte. For eksempel: Når du ser på noe, kan du legge merke til hvordan du også blir deg som nå ser noe. PHG er først og fremst en bok om filosofi og antropologi, og gestaltmetodikken er avledet av dette integrerte synet på livet. Klassisk oversettelsesteori følger dette synet på lesing. Jeg prøver å gjøre teksten tydelig i sin iboende kompleksitet, for den følger verken lineær, vitenskapelig logikk eller hverdagens sunne fornuft. Jeg vil at teksten skal være klar for dem som kan tenke og elsker å tenke, men ikke for dem som vil at jeg skal tenke for dem. Jeg vil gjøre oversettelsen min like klar for leserne mine som den var for de moderne, tenkende, engelskspråklige leserne av Perls og Goodman.
Klassisk oversettelsesteori er dessverre svekket av den beryktede dualismen som PHG konfronterer: Splittelsen mellom form og innhold er en av de nevrotiske avvikene i vår tenkning. Du kan ikke ta rent innhold og bringe det over til dine glade, usofistikerte lyttere i en enklere form. Forfatterens stil er en del av det han ønsket å si, det er ingen annen form som kan erstatte betydningene hans. Likevel kan og må vi være forsiktige med at vi ikke legger til mer forvirring. Det er viktig. Den eneste måten å oversette godt på, er å prøve å forstå forfatteren så nøyaktig og fullstendig som mulig. Derfor lytter jeg til de forskjellige aspektene av mening som kollegene mine bringer inn når de leser. Derfor er det også er en dårlig idé å holde seg til bokstavelige betydninger av ord. Det er ikke en ord-til-ord-oversettelse, men snarere fraseologien, syntaksen, stilen, forfatterens humor og ironi og til slutt hele konteksten som skaper mening.
–Du har på deg hatten til en oversetter, men har ryggraden til en klinisk terapeut. Reagerer du på et profesjonelt nivå på idéene og begrepene mens du arbeider deg gjennom teksten? Er du for eksempel uenig i aspekter ved teksten?
– Det er et glimrende spørsmål! Ja, noen ganger er jeg uenig. Men vi må være klar over atmosfæren i den tiden teksten ble skrevet. Om et par uker kommer vi til å arrangere en online- konferanse på instituttet vårt, der noen kolleger av meg vil snakke om det kulturelle feltet på tiden PHG ble skrevet. Jeg gleder meg til å høre på deres historiske utlegninger. Jeg er sikker på at Perls og Goodman ville formulert enkelte ting annerledes hvis de skulle skrive boka nå.
Utfordrende begreper
– I arbeidet med denne årboken, havnet vi i lange diskusjoner om et ords betydning på engelsk i PHG og hvordan det kan oversettes til norsk. Er det idéer eller begreper du har funnet utfordrende å formidle på russisk?
– Åh, ja! I hvert avsnitt! Jeg tror vi trenger en ordliste for terminologien i PHG. Jeg skulle gjerne ha gitt et fullskala-bilde av hvert ord og vist hvordan dets sammenvevde betydninger utgjør et hermeneutisk system. I tillegg til det irriterende faktum at forfatterne er inkonsekvente i måten de bruker begrepene de introduserer, er det selvfølgelig mange eksempler der den engelske tankegangen skiller seg sterkt fra den russiske. Dette er et emne for en annen artikkel. Delvis har det å gjøre med komparativ lingvistikk og delvis med eksistensiell filosofi. Bare se på det aller første ordet i PHG: ‘experience’. Det tilsvarer minst to russiske ord og kombinerer to betydninger som er adskilt i en russisk-tenkende hjerne: переживание [på norsk: opplevelse] tilsvarer det jeg lever gjennom for øyeblikket, inkludert opplevelser, følelser, tanker, spenninger, kroppslige følelser; опыт [på norsk: erfaring] er summen av alle tidligere erfaringer som finnes i meg, alt jeg har assimilert opp til dette punktet. Det engelske ordet gir deg en klar og enkel forståelse, men hvilket russisk ord skal jeg velge de mange gangene jeg kommer over dette konsise og enkle engelske ordet i teksten?!
En spesifikk vanskelighet skyldes gestaltdiskursens prosessorienterte karakter. På russisk har vi ikke samtidsformen av verb [slik som going, doing]. Og vi har for eksempel ikke et ord som kan erstatte adjektivet ‘ongoing’. Så i en oversettelse må vi forklare og omskrive for å utfolde disse betydningene.
Tittelen ble oversatt til russisk av den første oversetteren som ‘Excitement and Growth of the Human Personality’ i stedet for ‘in the Human Personality’. Med ‘personlighet’ her menes ikke en av de tre beryktede selv-funksjonene, men ordet i sin generelle betydning, slik det opptrer i filosofiske og antropologiske sammenhenger. For meg indikerer denne preposisjonen [in] at forfatterne er forankret i den bibelsk-teologiske antropologien som ser på personlighet som noe større enn den individualiserte, menneskelig naturen. Personlighet omfavner sin natur og er ikke fullt ut bestemt av den. Jeg liker dette perspektivet, og likevel har jeg ennå ikke funnet ut hvordan jeg skal formidle det samme på russisk. Det er kanskje derfor det er vanlig å oversette tittelen når arbeidet er ferdig.
I det store og hele er det vår metodologiske tenking som driver prosessen vår mot en løsning på oversettelsen. Den franske gestaltterapi-skolen kaller det passende nok for metodens hermeneutikk. Vår forståelse av hver del av teksten oppstår i møtet med konteksten til hele boken. Derfor anbefaler vi nykommere som vil bli med oss, å lese de forrige kapitlene. På vanskelige steder spør vi i gruppa hverandre: Hvordan forstår dere det? Fortell oss med enkle ord. Vi søker eksempler i våre liv og våre terapeutiske erfaringer. Noen ganger kan vi bruke en time på å jobbe oss gjennom et avsnitt. Ett av avsnittene har ingen av oss klart forklare i det hele tatt — kanskje du og jeg kunne diskutere det en gang?
Tidkrevende arbeid
– Oversettelsen av en så lang tekst med komplekse ideer tar tid. Går du tilbake til passasjer du allerede er ferdig med for å omarbeide oversettelsen?
– Ikke ennå. Dette vil vi gjøre når vi redigerer teksten som helhet, noe som vil ta mer eller mindre et halvt år. Og ja, vi kommer til å endre noen oversatte seksjoner betydelig!
– Hvor regelmessig jobber du med oversettelsen, og har du et mål for når du vil fullføre? – Det er ikke hovedjobben min, så jeg gjør det ikke regelmessig. Først ser jeg klientene mine, såunderviser jeg studenter, og jeg elsker å sykle i skogene. Jeg får ikke betalt for denne oversettelsen og har ikke lovet noe til noen utgiver. Jeg er fri. Jeg vet hva det vil si å oversette tretti, førti, femti sider i uken — det er ikke slik jeg jobber. Her er prosessen viktigere enn materielle resultater. Jeg tror at det at hver enkelt av oss i gruppen vår forstår teksten, er viktigere enn å publisere en oversettelse. Prosessen forandrer oss.
– Har du et samarbeid med en forlegger eller en utdanningsinstitusjon om en utgivelse av oversettelsen?
– Jeg håper å se denne oversettelsen i russiske bokhyller en dag. Men akkurat nå er jeg interessert i prosessen og ikke i tidsfrister.
Intervjuet er oversatt av Per Terje Naalsund. Ord i klamme er redaksjonelle anmerkninger. Dette intervjuet ble først publisert i GESTALTTERAPEUTEN. Årbok for Norsk gestaltterapeutforening 2022.
Les også om Yana Larionovas praksis som gestaltterapeut her.
