Katrine Borgen har lang kjennskap til Ruella Franks inngang til gestaltterapien. I denne teksten beskriver Katrine Borgen hvordan Frank gir veiledning.
Av: Katrine Borgen
«The starting situation. Air goes in, air goes out. Breathing. How ever you feel is how you are present. This is how we all come together. Look at the others and find yourself with the chair. Notice when you feel the back of the chair. Find yourself here with the chair. Always return there».
Dette sitatet er fra mine notater ved oppstarten av en online traumeworkshop med Ruella Frank sommeren 2022, og oppsummerer noe av det viktigste jeg lærer av henne: å kjenne meg selv, sammen med den andre, i det som er.
Hva lærer jeg av Ruella Frank?
Jeg har fulgt Ruella tett de siste ti årene, fra den toårige etterutdanningen i Developmental Somatic Psychotherapy i New York, via diverse fysiske workshops rundt i Europa, til workshops og jevnlig individuell veiledning online. Det er noe med hennes teori og praksis som er sant for meg, som gir mening gjennom umiddelbar sanselig erfaring, tvers igjennom hele meg. Når jeg forteller kolleger hvor viktig hennes lære er for meg, får jeg ofte spørsmål om hvordan det påvirker praksisen min. Jeg blir klar over at jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg bruker det jeg har lært. Noe har blitt integrert i måten jeg jobber og er i verden på, samtidig er det mye jeg trenger å holde varmt og vie økt varhet, igjen og igjen. Det er en kontinuerlig læringsprosess.
Ruella var elev av Laura Perls gjennom fire år og refererer ofte til henne. For meg er hun den levende kroppsliggjøringen av Lauras bidrag til gestaltterapien. Ruella er opptatt av at vi som gestaltterapeuter er kliniske fenomenologer. Hun snakker om «movements of the field» – bevegelser av feltet, og «vibrations of the in-between». Hun snakker også om «the moving-feeling-body» og viser hvordan vi kan diagnostisere feltet gjennom bevegelser.
Hun sier: «Vi har en verden, fordi vi har en kropp. Kroppen vår forankrer oss i erfaring». Jeg bringer inn min kroppsholdning, mine bevegelser og kreative tilpasningsmønster og er med å forme ethvert møte. Vi påvirker og påvirkes, i relasjon. Ruella har studert samspillet mellom foreldre og (spe)barn. Gjennom den non-verbale dialogen jobber vi med livserfaringer som har sitt opphav i perioden før vi hadde språk.
Katrine Borgen er gestaltterapeut og veileder MNGF med egen praksis i Oslo.
Jeg lærer mye av henne om «det store i det lille». Hvordan oppmerksomheten på ørsmå nyanser, selv den minste bevegelse, et innpust, hos terapeuten er en terapeutisk intervensjon. Noe av det første jeg ble opptatt av da jeg møtte henne i 2013, var begrepet «incrementally». Gang på gang understreket og demonstrerte hun viktigheten av å jobbe varsomt og gradvis, steg for steg, lag for lag. For meg handler dette om langsomt, men sikkert, å komme til det ordløse, «å pakke ut» det som ligger gjemt av kroppslige erfaringer og følelser, og gi det mening i relasjon, her-og-nå.
Det eksistensielle i bevegelsene
I veiledning med Ruella starter jeg ofte med å hente inn klienten i min egen kropp. Jeg kan reise meg opp, forme meg kroppslig – skulpturere – slik jeg ser for meg den aktuelle klienten, og så bevege meg rundt i rommet. Jeg bruker tid på å leve meg inn i den andres positur gjennom å sanse og føle, jeg utforsker kontakten med underlaget, hvordan tar jeg inn rommet rundt meg? Hvordan forestiller jeg meg klientens omgivelser utifra denne posituren? Hvor og hvordan holder jeg meg selv?
Sammen bruker vi språket Ruella har utviklet til å fenomenologisk beskrive det jeg registrerer gjennom de seks grunnleggende bevegelsene, deres dimensjoner, kvaliteter og psykologiske funksjon. Jeg får økt varhet om klientens bevegelsesmønster, som utviklet seg i samspill med primæromsorgspersoner ved livets begynnelse. Bevegelsesmønstrene er både fysiske og psykologiske og bærer med seg mye informasjon. Det jeg registrerer kroppslig kan jeg tolke, gi ord og forme til et eksistensielt «statement». Et utsagn, med et jeg og et du, som kan gi økt varhet for den ordløse kreative tilpasningen og for hvordan denne klienten lever i kontakt med sine omgivelser. Dette kan fungere som en arbeidshypotese, og som støtte i valg av intervensjoner i det videre terapeutiske arbeidet. Jeg vil her forsøke å konkretisere dette litt nærmere gjennom anonymiserte eksempler fra veiledning.
Eksempel 1: Meg som klienten
Jeg reiser meg og tar klienten gradvis inn i min egen kropp, sammen med Ruella på skjermen. Hun reiser seg også, speiler det hun ser, og dermed skulpturerer også hun klienten med sin kropp og innhenter sin informasjon. Hun spør hvordan jeg legger merke til kjeven min, skuldrene, bekkenets plassering i forhold til føttene? Jeg viser så godt jeg kan med egen kropp det jeg husker fra møtet med klienten:
Jeg blir litt foroverbøyd, lut, brystet synker litt innover og bakover, brystkassen krummer seg, skuldrene smalner litt fremover og inn mot hverandre. Jeg kjenner noe nedtrykt, et innoverpress, i brystet. Pusten tar liten plass, den er grunn. Nakken kjennes sammentrykket og hodet er stukket litt forover, lett bøyd. Blikket vender skrått ned mot gulvet. Armene henger tunge ned på hver side av overkroppen. Hendene føles kraftløse, lite tilgjengelige for å gripe tak i noe.
Når jeg beveger meg langsomt gående rundt i denne posituren kjenner jeg at føttene berører gulvet lett, nesten som om jeg lister meg fremover. Knærne kjennes låst. Jeg får fornemmelsen av å holde meg selv oppe fra underlaget. Jeg får noen tanker om hvordan det er for denne klienten å møte omgivelsene og det eksistensielle utsagnet som kommer opp i meg er: «Jeg stoler ikke på deg». Ruella deler så sitt utsagn: «Jeg vet ikke hvor jeg kan gå med deg». Hun spør meg så: «Hva er det ved den andre klienten ikke stoler på?» Svaret kommer spontant fra meg: «Om den andre vil være der for henne hvis hun viser hvem hun er».
Sånn er vi i gang med å diagnostisere feltet fenomenologisk, som mange nok kjenner igjen fra annen gestaltterapeutisk veiledning. Så hva er annerledes her? Jo, vi benytter det fenomenologiske språket Ruella har utviklet, som jeg opplever så presist og beskrivende, nærmere bestemt de seks grunnleggende bevegelsene som støtte for kontakteprosessen: yielding with (hengi seg til), pushing against (skyve fra), reaching for (strekke seg ut mot), grasping onto (gripe tak i), pulling towards (trekke til seg), releasing from (slippe løs fra). Bevegelsenes kvalitet graderes mellom: fri/bundet, jevn/vekslende, høy intensitet/lav intensitet, gradvis/brå, og dimensjonene beskrives som vid/trang, lang/kort, krummet/bulende, ettersom hvordan kroppen tar form. Vi beskriver også i hvilket plan – horisontal, vertikal eller sagittal, bevegelsene finner sin form.
I løpet av dette arbeidet sier Ruella spontant: «klienten mangler push for å differensiere». Kontaktformen konfluens/differensiering figurerer. Hvordan vil det være for denne klienten å finne mer av «sin push», å bli mer var sin evne til å skille seg fra og samtidig inkludere den andre? Og hvordan kan jeg med min tilstedeværelse tilby den andre, tilgjengelig for klienten å skyve seg vekk fra? Ruella deler også sine ideer og ulike forslag til mulige intervensjoner jeg kan prøve ut.
Min kroppslige erfaring gjennom å skulpturere klienten og det eksistensielle utsagnet avledet derfra, gir meg støtte for videre, varsomt terapeutisk arbeid. Jeg er ikke opptatt av at klienten skal slutte å holde seg selv oppe, hun har gode grunner til nettopp det, eller at hun skal slippe seg mer ned mot underlaget. Min jobb er å støtte henne til å bli klar over at hun holder seg selv oppe, hvordan hun gjør det og hvilken funksjon det har for henne i møte med omgivelsene. Sånn bygger vi varhet rundt det som er, før vi eksperimenterer med noe nytt.
Eksempel 2: Meg i møte med klienten
Jeg tar inn klienten i rommet ved å se henne for meg sittende, bøyd fremover i stolen, lut, med oppspilte stirrende øyne rettet mot meg, hodet er stukket fremover. Bevegelsen «hengi seg til» er lite tilgjengelig i hvordan hun søker ut mot omverden. Ruella spør: «Hvordan er hennes evne til å strekke seg mot deg fra denne posisjonen? Hva kunne være hennes eksistensielle utsagn…?» Jeg foreslår: «Jeg ser etter noe jeg ikke tror jeg vil få fra deg».
Så spør Ruella meg: «Hvordan kjenner du deg selv sammen med henne, når du ser henne for deg nå?» Jeg kjenner tyngden min ned mot stolen, kjenner tydelig kontakten mellom lårene og stolen, føttene tunge mot gulvet, ryggen støttet mot stolryggen. Hun spør videre: «Hva kjenner du i øvre deler av kroppen? I mageregionen, i brystet, i kjeven, munnen, tungen?» Jeg kjenner meg på en måte avskrudd. Jeg strammer litt i kjeven, holder meg selv oppe, fra mellomgulvet tror jeg. Jeg holder pusten, gjør meg selv trangere ved å presse overarmene sammen mot overkroppen, og brystkassen skjøvet lett bakover og nedover. Jeg gjør meg kortere. Tungen min er litt anspent midt i munnhulen.
Ruella sier: «Så dette er bevegelser av feltet, som oppstår når du resonnerer kinetisk kinestetisk med klienten, og hun med deg. Hva forteller disse bevegelsene deg?» Jeg svarer spontant: «Jeg er ikke sikker på om jeg kan hjelpe henne».
Dette figurerer i feltet mellom denne klienten og meg: Jeg er usikker på om jeg kan hjelpe henne og hun er usikker på om hun kan få det hun trenger fra meg (jf. det eksistensielle utsagnet). Så vi tviler begge to. Vi holder tilbake. Jeg gjør noe jeg ikke er klar over og bidrar til et retroflektivt felt. Informasjonen jeg innhenter gjennom skulptureringen, sier meg noe om klientens mulige grunner til å holde seg tilbake. Og jeg vet selv noe om å holde meg tilbake som del av min kreative tilpasning.
Ruella snakker om kontaktformen retrofleksjon som prosess, retroflecting – eller retroflektering (min oversettelse). Kroppslig kan jeg gjenkjenne retroflektering ved at jeg holder meg selv innover, bakover og nedover. Som om jeg forventer å ikke bli møtt. At omgivelsene er åpne og ivaretakende er så uvant. Jeg holder pusten og spenner musklene. Sånn støtter jeg meg selv i møte med noe ukjent, med antagelsen om å ikke bli møtt. Slik reduserer jeg både kapasiteten til å ta imot og til å respondere på omgivelsene. Jeg ser rett og slett ikke tilgjengelig støtte.
Dette arbeidet øker på nytt min varhet på retroflektering som samskapt kontaktform, og hvordan vi to gjør det sammen. Gjennom å stadig vende tilbake til min egen kroppserfaring og bli klar over hvordan jeg kjenner meg selv der i stolen, hvor og hvordan jeg holder meg selv – i kjeven, i skuldrene, i mageregionen, i brystet – blir jeg oppmerksom på bevegelsene av feltet, i meg. Det åpner muligheten for å jobbe med min egen kontakt med underlaget, hvordan jeg henter støtte. Jeg trenger ikke dele med ord hva jeg kjenner, det er nok at jeg legger merke til det. Noe vil da endre seg i meg, og dermed også mellom klienten og meg: Kapasiteten for kinestetisk resonans utvides.
«How you hold your body is how you are holding the other»
Ruella Frank
Avrundning
Gjennom min læringsprosess med Ruella får jeg tilgang på «kroppens språk» og hvordan jeg med varhet, nysgjerrighet og undring kan bruke det i terapeutisk arbeid.
Bevegelsesmønstrene bærer med seg kinestetiske minner fra tidligere relasjoner, med antagelser om hvordan jeg vil bli møtt av omgivelsene. De forteller uten ord hvordan historien lever i kroppen, her og nå.
Som terapeut er det avgjørende å kjenne meg selv i stolen, sammen med klienten, og finne nødvendig støtte i meg, gjennom kontakt med underlaget – støtte til å vente, gi tid til å sanse hva som trer frem og tydeliggjøre det som er. Gjennom utforskning åpner vi for ny kroppslig erfaring og en ny historie tar form.
Gestaltterapeut Erik Tresse har vært manuskonsulent på den prisvinnende norske filmen Elskling. Vi er nysgjerrige på hva Erik har bidratt med i prosessen, og hvordan gestaltterapi som modalitet har preget det ferdige resultatet.
Av: Kristine Lauve Steensen
Kort om spillefilmen Elskling
Filmen Elskling er en av fjorårets store snakkiser. Manuset er skrevet av regissør Lilja Ingolfsdottir og er filmet av fotograf Øystein Mamen, Liljas partner. Den har fått strålende kritikker i alle aviser og vunnet flere priser internasjonalt. Blant annet vant den fem priser på fjorårets filmfestival i Karlovy Vary i Tsjekkia, inkludert hovedjuryens spesialpris, samt hovedprisen under CineFest i Ungarn.
Spillefilmen starter som en samlivsfilm som fører til at Maria (Helga Guren) går inn i en livskrise da ektemannen Sigmund (Oddgeir Thune) vil skilles. Gjennom å konfrontere sine egne tilknytningssår fra barndommen, godt hjulpet av en psykoterapeut, finner hun en vei til nødvendig selvinnsikt og større frihet.
8. januar 2025 ble filmen vist på arrangementet Film & psykoanalyse på Cinemateket i Oslo. Etter visningen hadde Erik en samtale med filmskaperen Lilja Ingolfsdottir. (Foto: Magne Magler Wiggen)
Om Eriks bidrag til utviklingen av filmen
– Hvordan gikk det til at du ble en av manuskonsulentene for denne filmen, Erik?
– Vel, det begynte med at Lilja tok kontakt med meg etter en workshop i 2019 hvor jeg presenterte gestaltterapi sett opp mot ulike andre terapeutiske retninger, samt viste noen øvelser og eksperimenter.
– Kan du fortelle litt om denne workshopen?
– Jeg mener å huske at det var et inspirasjonskurs for filmskapere som var satt i gang av Viken Filmsenter og Sirin Eide. Det jeg la vekt på var å skape en forståelse for hvordan vi, i møter med hverandre, har en basal, ofte ubevisst, vurdering av hva som er trygt og utrygt. Og så viste jeg dem hvordan gestaltterapi tar utgangspunkt i fenomenene som oppstår mellom oss her og nå. Jeg tror til og med at jeg tok en av deltakerne opp i «hot-seat» sammen med meg foran de andre.
– Og derfra gikk det fra workshop til manussamarbeid?
– Ja, ikke med en gang da, men dette vekket tydeligvis nysgjerrigheten til Lilja. Hun var en av deltagerne og kom bort til meg med en gang etter kurset og spurte om vi kunne møtes. I løpet av høsten 2019 og hele 2020 hadde vi til sammen tre eller fire heldagsmøter hvor vi snakket om mange relasjonelle psykologiske temaer i tillegg til fenomenologi, kontaktformer og traumer.
– Fortell mer om det.
– Hun var veldig nysgjerrig på den praktiske fenomenologiske, relasjonelle utforskningen av et møte som kjennetegner gestaltterapi. Jeg husker også at jeg demonstrerte hvordan vi som gestaltterapeuter tar utgangspunkt i det som viser seg her og nå, og hvor mange ting som faktisk skjer mellom oss i et slikt møte. På ett tidspunkt filmet mannen hennes også en terapisesjon med meg og en annen. Dette var under korona-nedstengingen, så det ble enslags felles utforsking jeg satt stor pris på. Jeg tror jo at noe av denne nærheten som kan oppstå i et slikt møte har blitt med henne som inspirasjon inn i filmen.
– Ja, det er en sjeldent nær film. Vi kommer veldig tett på denne kvinnen som er hovedpersonen, og hvordan hun smertelig strever i kontakt med ektemann.
– Ja, det kan du si, men selv om filmen viser et par, og hvilke problemer de kommer opp i etter syv års forhold med dine og mine barn, er det mest av alt en film om en kvinnes reise, og ikke minst frigjøring, fra egne tilknytningssår. På den tiden tror jeg arbeidstittel på filmen var «Det vi frykter» eller «4 dager» eller noe, og jeg husker vi snakket veldig mye om hvordan det kunne gå fra en forståelse til en annen på en autentisk måte. Altså at hovedpersonen kunne få innsikt som hjalp henne videre. Jeg leste også gjennom manus på et tidlig stadium og ga noen innspill.
– Det er jo et nytt lag som åpenbarer seg i fortellingen, der hovedpersonen blir klar over egne mønstre. At hun gjør noe på en bestemt måte. Kan du si litt om det?
– Lilja har vært veldig tydelig på at hun ønsket å lage en film om en vanlig kvinne, som også er sårbar og til tider litt «mye», som vi alle kan være. Hun har vært lei den litt stereotype fremstillingen av kvinner som enten vakre, svake eller sterke og selvstendige. Samtalene våre ble fort utvidet til å komme innom tilknytning, behov og hvordan samhandlingsmønstrene våre som regel er tillært og kommer fra ett sted. Dette syns jeg særlig blir tydelig i scenen i filmen der hovedpersonen besøker moren sin.
Lilja er et undrende menneske, og veldig klok, så det ble noen spennende utvekslinger knyttet til dette.
Den ferdige filmen
– Filmen har fått mange tilbakemeldinger fra mennesker som sier de kjenner seg igjen i tematikken og i personene som skildres. I radioprogrammet Arena på NRK forteller de to hovedrolleinnhaverne at de stoppes på gata av mennesker som sier filmen har redda ekteskapet deres, og Arena stiller spørsmålet: ”Hvorfor sier folk at filmen Elskling fungerer bedre enn årevis i terapi?” Hva tenker du om det, Erik? Hva er det ved filmen som treffer så bra?
– I samtalen etter visningen på Cinemateket trakk jeg frem dette, og hun var klar på at hun ikke ønsket å lage en «terapifilm». Samtidig er det tydelig at hovedpersonens reise helt klart minner om en endringsprosess mange terapeuter og klienter – og kanskje alle – kan kjenne igjen, og finne håp i. Det handler jo i bunn om å bli klar over hva man selv bidrar med i situasjonen og ta ansvar for det, så godt man kan. Dessuten evner jo Lilja å fortelle dette på en så forståelig og autentisk måte så alle kan kjenne seg igjen. Det treffer rett og slett!
– Er det mulig å se spor av deres samtaler i det ferdige resultatet, tenker du?
– Det vil jeg absolutt si, men det er vanskelig for meg å pin-pointe eksakt hvor i filmen jeg har bidratt. Det føles mer som jeg har vært en støttespiller og samtalepartner i forhold til de mange ulike tematikkene filmen er innom.
– Det er jo en psykoterapeut med i filmen. Er hennes rolle inspirert av gestaltterapi? Hva er dine tanker om henne, og hennes terapeutiske tilnærming til klienten sin?
– Nei, tror ikke hun er så inspirert av gestaltterapi. Vi snakket ikke så mye om henne egentlig. I samtalen på Cinemateket var Lilja åpen på at dette sikkert er en sammenblanding av mange ulike terapeuter, og i filmen – som handler om Marias utvikling – syns jeg hun fungerer veldig godt. Scenen hvor Maria legger seg ned og kan hvile litt mens terapeuten passer på, grep meg som en av de sterkeste faktisk. Sikkert fordi den minte meg om min tid i psykoanalyse.
– Til sist må vi vel oppfordre våre kollegaer som ikke har sett filmen om å gjøre det. Hvor kan man få den med seg?
– Den går ennå på fire kinoer i Oslo og ellers over hele landet. Nå er den sett av over 150 000 mennesker tror jeg, og det øker stadig så jeg regner med at den vil gå litt til. Løp og kjøp, som det heter!
– Takk for praten, Erik Tresse!
Erik Tresse er gestaltterapeut MNGF og har privat praksis i Bygdøy allé 21 i Oslo.
Norsk gestaltterapeutforening (NGF) arrangerer med ujevne mellomrom gratis erfaringswebinar for våre medlemmer. Denne gangen var turen kommet til hvordan vi som gestaltterapeuter har erfaring med og bruker mindfulness og meditasjon.
Tekst: Kristine Lauve Steensen og Marianne Winnæss
35 medlemmer møtte opp på Teams denne morgenen tirsdag 21. januar 2025. Webinaret ble ledet av NGFs styrerepresentant Kari Jacobsen og innledet av gestaltterapeutene Vikram Kolmannskog, Gunaketu B. Kjønstad og Kathrin Gangstad. De tre delte hvordan de på hver sin måte bruker mindfulness som gestaltterapeuter både i og utenfor terapirommet.
Mindfulness og gestaltterapi
Vikram inviterte oss til en innledende meditasjon med fokus på tilstedeværelse og vennlighet. Gunaketu fulgte opp med sin reise fra økonomi til utvidet bevissthet og Kathrin inviterte Vikram til en nydelig demonstrasjon av modellen for oppmerksomhet og selvomsorg: “HUSK”. Modellen er introdusert slik av Vikram og springer ut av mindfulness-feltet (RAIN av Michele McDonald, og videreutviklet av Tara Brach), og den kan brukes av gestaltterapeuter både i terapi med klienter og i egenomsorg. HUSK er et akronym for hei, utforskning, selvomsorg og klarhet.
Etter de innledende erfaringsdelingene ble vi invitert inn i mindre grupperom, hvor vi fikk anleding til å dele våre her og nå erfaringer med webinarets tema, og reflektere rundt erfaringer generelt med mindfulness. Diskusjonene var innom øyeblikkets sansevarhet, filosofiske retningslinjer, åndelig praksis, verdensperspektiv og egenomsorg, og det ble trukket gestaltteoretiske parareller.
Å gjøre mindfulness sammen med kollegaer
Selv om alle sitter for seg selv, er det mulig å kjenne ”varmen” av de andre. Vikram introduserte også ordet “vennlighet” i sin innledende meditasjon, som han lot oss vende først mot oss selv, og så ut – til de/det andre. Gunaketu forslo at varhet og vennlighet må sies å være sundt.
Avslutningsvis var det flere som ga uttrykk for hvor godt det er å være samlet med kollegaer på denne måten, via skjermen. I Oslo snødde det riktignok da Vikram sa: Kanskje vi kan si at oppmerksomhet er som en sol. Den lyser ikke bare opp – den varmer også. Oppmerksomhet har en iboende vennlig kvalitet.
En av deltakerne satte også ord på det mange av oss sikkert kjenner på i en usikker og uforutsigbar verden: Vi trenger det vi holder på med her for å bli sett, lyttet til og ivaretatt – som er viktig å gjenerobre når det er frykten som er ute og går.
Takk til innledere og deltagere som alle bidro til en varm, vakker og vennlig start på dagen en tirsdagsmorgen.
Redaksjonen har bedt Kristine Lauve Steensen snakke med Henning Herrestad om hvordan gestaltterapi ser på sorg. Henning har basert seg på gjengse psykologiske teorier om sorg, Kristine har behandlet klienter i sorg som gestaltterapeut. De er også begge aktive i sorggruppearbeidet til Fransiskushjelpen i Oslo. Her møtes en klinisk gestaltterapeut og en erfaren gestaltteorileser – og tenker til et undrende samspill. Hva kan gestaltterapi bidra med, for mennesker i sorg?
Av Henning Herrestad og Kristine Lauve Steensen
Fra Chat GPT til PHG
Kristine Steensen
Kristine: – Sorg er noe vi alle har hatt, eller kommer til å oppleve, i løpet av livet. Vi kan snakke om sorg knyttet til mange ulike typer tapsopplevelser. Men i denne samtalen skal vi konsentrere oss om sorgen over å ha mistet noen en er glad i. Hva sier gestaltterapiteorien om det? lurer jeg på.
– Men, Henning, hva gjorde deg interessert i dette temaet?
Henning: – Det rare er at selv om jeg har skrevet om gestaltterapi i mange år og har arbeidet med sorg og sørgende i enda flere år, har jeg aldri satt meg ordentlig inn i hva gestaltterapeuter har skrevet om hvordan man ser på utfordringene sørgende har i lys av gestaltterapi. Ikke før jeg ble utfordret til å gjøre det.
Kristine: – Hvor er det naturlig å begynne synes du?
Henning Herrestad
Henning: – Jeg prøver å følge med i tiden, så jeg spurte tre kunstige intelligenser om å oppsummere litteraturen om gestaltterapi anvendt på sorg.
– Claude AI endte oppsummeringen med at forskning underbygger at gestaltteknikker kan være effektive når man skal hjelpe mennesker i sorg, spesielt med å gi uttrykk for følelsene, finne utløp for ambivalente følelse, legge til rette for lukking (closure) samt å fremme økt varhet i sorgprosessen.
– Chat GPT konkluderer med at samlet sett viser litteraturen at gestaltterapi kan være en effektiv tilnærming til sorgarbeid ved at den fremmer en helhetlig bearbeiding av følelser, hjelper med å løse ufullendte hendelser og gir rom for transformasjon og personlig vekst.
– Mens Google Gemini konkluderer med at gestaltterapi tilbyr en unik og effektiv tilnærming til å møte sorgens kompleksitet. Ved å fokusere på varhet om her og nå, å gi uttrykk for følelse og varhet om kropp kan det hjelpe individer å heles etter tap og gjenoppbygge livene sine.
– Vakkert, ikke sant?
Kristine: – Tja, jo da. Men jeg er mer interessert i å spørre den vakre intelligensen din egentlig. Jeg vet at du har studert Paul Goodman spesielt, men også Fritz Perls, og vil gjerne høre hva du har festet deg ved at gestaltterapi skal være etter å ha lest dem.
– Hvordan ser de på sorg fra et gestaltperspektiv?
Et feltteoretisk perspektiv
Henning: – Jeg er helt enig i at vi bør starte med å spørre oss hvordan vi kan forstå sorg ut fra grunnboken i gestaltterapi – den vi forkorter PHG etter forfatterne Perls, Hefferline og Goodman. Men, jeg er også blitt utfordret til å være tro mot den felt-teoretiske forståelsen Goodman introduserer, så jeg vil forsøke å tolke det som står i PHG i lys av George Wollants bok Gestalt Therapy. Therapy of the Situation. Det er først når vi gjør det, at PHG blir et korrektiv til mye av det som skrives om sorg ut fra andre teoretiske utgangspunkt enn gestaltterapi.
Kristine: – Jeg har også gjenlest Wollants nå for å kunne snakke med deg om dette, og han skriver godt om felt, men hvorfor velger du akkurat Wollants når det er så mange som skriver om felt-teori?
Henning: – Jeg synes Wollants er god til å spissformulere hva felt-teori handler om, og til å påpeke hvor Goodman faller tilbake til Perls snevre forståelse av at alt handler om kroppen. Mens en vanlig forståelse av PHG er at behovet organiserer feltet, sier Wollants at feltet former behovet.
Kristine: – Dette er interessant, at feltet former behovet. La oss se litt på hvordan det kan se ut i et sorgfelt. Er det i orden at jeg deler noe fra min personlige sorghistorie her?
Henning: – Ja, gjør det.
Kristine: – Takk. Dette er mye av bakgrunnen for at jeg i dag er sorggruppeleder for unge etterlatte etter selvmord i Fransiskushjelpen. Jeg gir en kjærlig klem til ungdommen i meg sammen med de andre som har mistet til selvmord.
– Da jeg var 16 år, tok en av kameratene mine livet sitt. Han var en politisk engasjert og fortvilet ungdom som slet med å finne mening med hvordan verden fungerer. Det klareste minnet mitt av ham er imidlertid ikke hans flammende politiske monologer, men hvordan det var å holde min lille hånd i hans store, grove, firkanta neve. Jeg kan gjenkjenne avtrykket av hånda hans fremdeles. Vi var bare ungdom og visste ikke hvordan vi skulle støtte hverandre – vi som var glad i ham. Det var heller ingen voksne som forsøkte å snakke med oss. Så vi drakk øl isteden, og forsøkte å drive hans politiske engasjement videre, i hans ånd.
– To år senere tok en annen kamerat også livet sitt – en i den samme vennegjengen. Han hadde sett opp til vår avdøde kamerat. Mente han gjorde det eneste riktige mennesker i vår tid kan gjøre ved å ta livet sitt. Da vi drakk gravøl i taushet etter begravelsen på den lokale puben, en forvirret gjeng med ungdom som forsøkte å finne en mening bak det som rammet oss, kom faren til den avdøde bort til oss og sa: «Dette slutter nå. Ingen av dere får lov til å tenke at det sønnen vår gjorde var en god løsning. Det var det ikke. Det er ingenting som er så vanskelig at vi ikke kan løse det sammen. Men dere må prate om det.»
– Det var første gang på de to årene at jeg gråt.
– Jeg husker det øyeblikket helt klart. Når jeg ser tilbake på det tror jeg at jeg hadde ventet på at noen voksne sa noe slikt. Noe jeg kunne holde fast i. En retning. Det endret min sorgprosess og min tilgang til å savne, være sint og stille spørsmål.
– Jeg deler denne historien med deg nå fordi jeg tenker at den illustrerer hvordan feltet former behovet. Hvordan feltet vi ungdommene var av etter det første tapet var fiksert, «dirrende», og tappet for pust og kreativitet, som en tikkende bombe. Det var ikke tilgang for hver og en av oss til å identifisere noe behov. Det førte til ulike kreative tilpasninger som å drikke øl, utagere politisk og – som for vår venn, å ta livet sitt.
– Kan du forstå det?
Henning: – Takk for at du delte denne erfaringen. Og ja, jeg kan forstå det.
– Jeg har også en slik erfaring. Jeg elsket min mormor, som bodde i nabohuset hele min oppvekst. Når hun ble gammel, mistet hun livslysten og nektet å spise. Jeg prøvde å overtale henne til å begynne å spise igjen, og min mor fortsatte hver dag med litt for lite hell. Etter seks måneder kollapset mormor en vinterdag og døde. Jeg hadde både en følelse av avmakt og en følelse av skyld for ikke å ha gjort nok for å hindre dette. Jeg hadde et behov for å forstå hva det var som traff oss. Jeg søkte meg til selvmordsforskning og sorgarbeid.
Kristine: – Takk for at du fortalte det, Henning.
– Som gestaltterapeuter med et feltperspektiv er vi oppmerksomme på hvordan våre egne livserfaringer kan fremtre i feltet. Wollants foreslår forøvrig å erstatte begrepet «felt» med «situasjon». Jeg kan like at «situasjon» er et mer dagligdags begrep, med svakere referanse til fysikken enn det «felt» har, men jeg syns det er noe forvirrende å følge når begrepet «situasjon» både brukes om situasjonen her og nå og om «personens livsverden».
Henning: – Wollants rendyrker en fenomenologisk forståelse. «Min livsverden» er min opplevelse av meg selv og den verden jeg lever i. Hver og en av oss opplever verden forskjellig og har derfor sin egen livsverden. «Situasjonen» er den delen av min livsverden som jeg opplever er relevant for hvordan jeg opplever meg selv i verden akkurat nå. Det er en flytende grense. Kanskje er jeg bare opptatt av det som er i rommet og i vårt møte her og nå, og kanskje er jeg fylt av alt jeg har med meg inn i rommet.
Kristine: – Ja. For personen er her og nå, livsverdenen og samfunnet som rammer det hele inn er ulike deler av samme totale situasjonen.
Henning: – Nettopp. En klient som forteller om hvordan livet er vanskelig for tiden, har en «situasjon» som omfatter både rommet og det som skjer i møtet med terapeuten, men også alt det andre klientens liv er fylt av for tiden.
– Wollants understreker at felt-perspektivet innebærer at om en person møter sin situasjon med en kreativ eller en fiksert tilpasning må forstås både ut fra krav i form av ønsker, lengsler, interesser og behov i personen selv og krav personen opplever å møte i situasjonen. Dette kan være opplevelsen av at andre mennesker forventer noe av deg, eller at det ligger et krav i situasjonen selv.
Kristine: – Jeg synes «krav i situasjonen selv» høres nesten religiøst ut. Som en Gud eller overmakt som formaner og vi små mennesker adlyder viljeløst…
– Men det er en gjensidighet i dynamikken her, er det ikke, at krav i personens behov påvirker og påvirkes av krav i situasjonen – og motsatt?
Henning: – Hvis du for eksempel blir overrasket av uvær i fjellet, så vet du at du må finne ly eller holde deg i bevegelse om du ikke skal fryse i hjel. Objektivt sett er det ditt eget ønske om ikke å fryse i hjel som gjør at du søker ly og ikke legger deg ned. Men det er viktig å fastholde det fenomenologiske perspektivet.
– Det er hele tiden snakk om hvordan du subjektivt opplever situasjonen. Om du går ute i stormen, er det ikke sikkert du subjektivt opplever annet enn at det er nødvendig at «jeg må finne ly» eller «jeg må holde varmen». Fenomenologiske filosofer er opptatt av hvordan verden umiddelbart framstår for oss før vi har tenkt og analysert situasjoner ut fra våre teorier og modeller om hvordan verden er objektivt sett.
Et feltteoretisk perspektiv på sorg
Kristine: – Så for å bevege oss over til sorg. Hvordan inviterer Wollants bok til en ny forståelse av sorg?
Henning: – Wollants skriver at gestaltterapi er en fenomenologisk undersøkelse gjort av klienten, støttet av terapeuten, av hvordan klienten nåværende situasjon er gestaltet. Med gestaltet mener han hvordan interaksjonen mellom klienten og det klienten opplever som situasjonens krav er organisert.
– Så hvis en klient forteller at en nær person er død, så kan du som terapeut assistere klienten i å undersøke hvilke ønsker, lengsler og behov klienten selv kjenner på i denne situasjonen, altså hvilke «krav» klienten stiller i denne situasjonen. Men du kan også undersøke hvordan klienten opplever at det stilles krav fra omgivelsene. Hva er det hen må forholde seg til i denne situasjonen? Hvilke mønstre går igjen i hvordan klienten forholder seg både til sine egne og situasjonens krav?
Kristine: – Jeg vil gjerne at vi anvender det du sier om «klientens krav til situasjonen» på et klienteksempel. Da blir det hele litt nærmere virkeligheten. Jeg har kalt han Tor.
– «Tor» mistet sin far i en ulykke for en tid tilbake, og oppsøker gestaltterapi for å få hjelp til å «stå i situasjonen» som han sier.
– I den første timen forteller han om hvordan faren døde. Jeg legger merke til at stemmen er monoton, blikket hviler ut i rommet, pusten er umerkelig for meg og han sitter helt stille. Teen jeg har servert, som han takket ja til da han kom, blir stående urørt på bordet og blir kald. Det er mange ord. Jeg lytter med hele meg og lar kroppen respondere på de voldsomme detaljene Tor beskriver – som står i kontrast til den stille og ubevegelige kroppen. Da Tor er ferdig med å fortelle blir vi begge stille. Jeg føler jeg bør si noe, men jeg finner ikke ord.
Henning: – Jeg tenker at når du lar ham fortelle om hvordan faren døde, så er du i gang med å støtte klienten i en fenomenologisk undersøkelse av sin situasjon.
Kristine: – Jeg ser at jeg ikke var så opptatt av historien han fortalte, men av hvordan Tor framstår i rommet og hva jeg blir var om skjer i min egen kropp i møte med hans stille og ubevegelige kropp.
– Jeg er inspirert av hva Wollants skriver om hvordan man kroppsliggjør situasjonen. Han bruker uttrykket «bodying forth the situation» som peker på hvordan personen og dens miljø forenes og fortelles gjennom kropp. Kroppens væren er sånn sett av situasjonen.
– Så når min kropp speiler klientens kroppsspråk, bevisst eller ubevisst, så får jeg selv varhet om hva klienten føler i kroppen i denne situasjonen. Og ved å vise klienten min speiling gir jeg klienten muligheten til å bli oppmerksom på hvordan alt han føler former hvordan kroppen hans er. Dette er en like viktig kilde til innsikt som å høre klienten fortelle om sin situasjon utenfor terapirommet.
Henning: – Det er jeg helt enig i.
– Wollants var elev av Laura Perls. I mine artikler om Laura Perls (del 1 og del 2) har jeg skrevet om hvordan det du sier nå reflekterer Laura Perls forståelse av gestaltterapi. Dette er en del av hvordan terapeuten assisterer klienten i en fenomenologisk undersøkelse som omfatter hva som foregår i klienten i møte med situasjonen. Ved å dele egen varhet er vi mer hjelpsomme enn om vi bare spør klienten «hva føler du nå», for da får ofte bare fatt i hva klienten tenker om seg selv.
Situasjonens krav til klienten
Kristine: – Ett annet klienteksempel, som kan illustrere «situasjonens krav til klienten», kan vi kalle «Anine». Hun har nettopp fått inkassovarsel på kremasjonen av sin mor. Anine hadde videresendt den første fakturaen til banken for betaling, men banken hadde ikke fulgt det opp. Anine ble urolig av inkassovarselet, de hadde ikke hatt urnenedsettelse enda engang, og alt var sårt. Hun ble veldig urolig, og fikk problemer med å sove, så legen skrev ut Sobril til henne.
– I terapien med meg tok det lang tid før vi kunne kontakte hvordan tapet av moren beveget henne. Jeg som terapeut ble frustrert og utålmodig over det. Det oppleves som at samfunnet forstyrrer adgangen til en naturlig sorgprosess.
Henning: – Jeg antar du ble frustrert over at hun snakket mye om alle disse kravene fra situasjonen du ikke kunne gjøre noe med.
– I stedet for å tenke at samfunnet forstyrrer en naturlig sorgprosess, kan vi si at ulike samfunn gir ulike sorgprosesser. Det finnes ingen naturlig og uforstyrret sorg.
– Og jeg tror du undervurderer hvor viktig det er at du som terapeut er klientens vitne på vanskelighetene klienten utsettes for. I møte med ufølsomme myndigheter og mennesker, er det lettende for mennesker å få bekreftet at det ikke er de som bør skamme seg, at det er normalt å reagere slik de gjør, at de ikke er psykisk syke fordi om de reagerer som de gjør. Det er med å gi dem den støtten de trenger for å klare å møte kravene i sitasjonen med en mer kreativ tilpasning.
Kristine: – Du har jo truffet mange mennesker i sorg i Fransiskushjelpen, og jeg tenker det er nyttig for oss gestaltterapeuter å vite noe om hvordan helse- og sosialvesenet forøvrig møter sørgende. Det er viktig for å forstå situasjonen. Kan du si noe om det?
Henning: – Ja, la meg dikte videre på hva Tor kan stå overfor akkurat nå. Kanskje er han i en jobb der det er lite rom for tilrettelegging. Når han nå opplever at han er tung til sinns, umotivert, ukonsentrert, har problemer med å huske og sover dårlig, så er han redd han ikke klarer å levere slik ledelsen forventer. Den første uken etter dødsfallet fikk han velferdspermisjon med lønn for å ordne med bisettelsen og alt som måtte ordnes. Nå er det ikke mer permisjon å få.
– Så nå går Tor til fastlegen, forteller hvordan han har det og ber om sykemelding. Legen er en samvittighetsfull dame som kjenner NAVs veileder for sykemeldinger. Hun vet derfor at uansett hvor dårlig Tor fungerer på jobb, så er det ikke anledning til å gi ham sykemelding. For NAV skriver eksplisitt at det ikke er anledning til å gi sykemelding ved normale sorgreaksjoner.
– Her møter Tor samfunnets angst for at han skal være en byrde for samfunnet. Legen fant kanskje derfor isteden en diagnose for en psykisk lidelse med akkurat de samme symptomene som de Tor presenterte. Noen får diagnose depresjon, og den kan hefte ved dem i årevis. De fleste får diagnosen «situasjonsbetinget psykisk ubalanse» som kan være utløst av sorg.Når det har gått seks måneder siden dødsfallet, og du fortsatt har de samme sorgreaksjonene, kan du nå få diagnosen «forlenget sorglidelse».
– En av de sentrale forskerne bak diagnosen forklarte at de satte grensen seks måneder etter dødsfallet fordi de fant at da orket ikke familie og venner å støtte den sørgende mer. Alle kan få sykemelding hvis de bare går med på at de faktisk har en psykisk lidelse utløst av sorgen.
– Hvis Tor er så redd for ikke å prestere på jobb slik han tror det forventes, som jeg antar, så er det et lite offer å godta en diagnose om at man har en psykisk lidelse for å få den sykemeldingen han kjenner han trenger. Om legen er samvittighetsfull, vil det bli flere angstfylte møter med henne om å forlenge sykemeldingen. For igjen spøker NAV og en presset sykelønnsordning i bakgrunnen. Angsten hos NAV er at langtids sykemeldte faller ut av arbeidslivet og ender på uføretrygd.
Kristine: – Så en helt normal reaksjon på sorg kan bli gitt diagnosen depresjon eller forlenget sorglidelse dersom det tar for lang tid eller er for krevende for dem rundt?
– Det er fortvilende sett fra et sted med tillit til den paradoksale endringsteorien. Det skjer jo ingen endring når samfunnet som skal hjelpe personen, unngår å forholde seg til det som er.
– Men nå sporet jeg oss litt av. Skal vi gå et hakk tilbake til PHG igjen? Paul Goodman levde jo selv med sorgen etter sønnen Marty som døde i 1967. Formet det hva PHG sier om sorg?
PHG og Goodmans syn på sorg
Henning: – Nei. PHG kom ut i 1951 lenge før Marty døde. Goodman hadde skrevet om hvordan man overskrider (transcend) sorg gjennom kunst. Men når han selv ble konfrontert med tapet av sin egen sønn, så ble han stående fast, og fant ingen vei til transcendence før han ble innhentet av sin egen død.
– Goodman skriver et avsnitt om sorg i PHG (1951/1996, s 359-360), men slik jeg tolker det, så er han ikke ute etter å forklare sorg. Han bare bruker sorg som et eksempel på en av flere situasjoner med en vedvarende smerte.
– Hans poeng er at smerten vil fortelle oss noe, så det å unngå den er en dårlig løsning. Hvis vi ikke kjente smerte når vi er i sorg, ville vi lett bare ha fortsatt som før uten å ta en tilstrekkelig «timeout» til å bearbeide tapet. Det kan fremstå som at Goodman ikke klarte å følge sine egne teorier om sorg når han selv ble rammet av den.
Kristine: – Så Goodman skriver om en indre sorgprosess, en bearbeiding av tapet?
Henning: – Ja, han beskriver det også som en indre konflikt mellom en forståelse av at nå er ting endret og lengsler og minner om det som var. Han bruker uttrykket «sorgarbeid» om reorienteringsprosessen man må gjennom. Dette er veldig konvensjonelle tenkemåter om sorg som en indre prosess.
– Jeg tror Goodman lener seg på det fordi han vil overbevise leseren om at vedvarende smerte har en funksjon ved å appellere til en funksjon han tenker leseren vil kjenne igjen. Men han skriver også:
Emotional suffering is a means of preventing the isolation of the problem, in order that, working through the conflict, the self may grow in the field of the existent.
– Det er en setning Wollants vil like tror jeg. Her er det for det første en henvisning til at målet med prosessene vi går gjennom ikke er balanse eller følelse av velvære, men vekst; «that the self may grow».
– For det andre er stedet hvor vekst finner sted «in the field of the existent» som jeg tror Wollants ville oversatt med «situasjonen her og nå». Så den følelsesmessige smerten tvinger oss til å møte situasjonen her og nå på en måte som skaper vekst.
– Når Tor klarer å finne en kreativ tilpasning til kravene han selv har (ønsker, lengsler, behov og interesser) og kravene han møter fra situasjonen, så har det skjedd en personlig vekst.
Goodmans traume-teori
Henning: – PHG har mer å si om sorg enn dette. Carmen Vázquez Bandin (2013) framhever at sorg må forstås ut fra Paul Goodmans «traume-teori». Goodman beskriver at i situasjoner med frustrasjon, sult og sykdom så blir kontaktgrensen uutholdelig stram fordi kroppens behov ikke kan dekkes av omgivelsene.
– Da arbeider kroppen for å minske spenningen gjennom hallusinasjon og drøm, livlig fantasi, besettende tanker, grubling og uro. Hensikten, sier Goodman, er å utsette problemene så kroppen får hvile og tilbaketrekning.
Kristine: – Her kan jeg nevne et klienteksempel jeg har kalt «Kristian». Han mistet sin ektemann til sykdom for tre år siden og forteller om det som har blitt et fast morgenritual for han siden. Før han lukker opp øynene om morgenen strekker han hånda over mot den andre siden av senga, og stryker over den andre puta. Og hver morgen, når han lukker opp øynene, oppdager han at ektemannen ikke lenger ligger ved siden av ham. Han blir lei seg, gråter og kjenner at han ikke orker å gjennomleve denne dagen. Han forteller at det samme skjer hver morgen.
– Jeg tenker på Kristians morgenritual som en slags daglig utsettelse av å ta inn over seg at ektemannen er død. Frem til han lukker opp øynene kan han leve i en virkelighet der ektemannen fremdeles finns der sammen med han. Jeg ser på denne type kontakt med avdøde som en åpen portal inn til å utforske hvordan relasjonen til avdøde ikke lenger er som den var.
Henning: – Jeg har også hørt sørgende fortelle om mange merkelige opplevelser som kan gis en psykologisk forklaring med det Goodman skriver om. Det er veldig vanlig å høre den avdødes stemme, å oppleve at man plutselig ser den avdøde på gaten, og så var det kanskje en fremmed når man så nærmere etter. Mange opplever at den døde henvender seg til dem i drømme eller at de drømmer at den døde er levende.
– Skal vi tro Goodman så bidrar alt dette til å gi dem utsettelsen de trenger til å ha krefter til å bearbeide sorgen.
Kristine: – Så igjen er Goodman opptatt av indre psykologiske prosesser i stedet for å se det i et feltteoretisk perspektiv?
Henning: – Ja, Goodman skriver først at en uforstyrret kontaktsyklus fører til at likevekt er gjenopprettet og at organismen er som i søvne. Det er en henvisning til Perls forståelse av organismen som en mekanisme som søker likevekt gjennom å få dekket behov.
– Wollants skriver om dette:
This is the part in the theory of Gestalt therapy in which Goodman (PHG, 1951/1994) got stuck in the dualistic, individualistic and intrapsychic language that is not compatible with the phenomenological, field-theoretical and relational view he describes in the first chapter of PHG. In fact, through this language he unwittingly reinstated the traditional separation between person and world.(Wollants, 2007, s. 98-99)
Goodmans nevrose-teori
Kristine: – Mener du at vi bør forkaste denne delen av PHG?
Henning: – Vi kan ikke forkaste den. For «traume-teorien» er utgangspunktet for teorien om nevroser. Når denne situasjonen av fare eller frustrasjon bare vedvarer, kan det som var en kreativ tilpasning i en akutt situasjon, setter seg i kroppen som en muskelspenning (og mangel på varhet) som man ikke er bevisst. Dette kaller PHG en «nevrose»:
To sum up, we have here the typical picture of neurosis: under-aware proprioception and finally perception, and hypertonus of deliberateness and muscularity. (PHG s. 264-265).
Dette kan vi kalle Goodmans «nevrose-teori», og nevrose-teorien er igjen det vi baserer vår forståelse av fikserte tilpasninger på.
– Kort fortalt, når vi ikke klarer å møte situasjonens krav, fordi det ikke er nok støtte i situasjonen til å finne en kreativ tilpasning, så henfaller vi til fikserte handlemåter der vi handler uten full varhet for situasjonens krav. Slike fikserte handlemåter blir til ubevisste mønstre og varige muskelspenninger, og de gir ikke den veksten man får ved å finne kreative tilpasninger til situasjonens krav. Dette er essensielle deler at teorien om gestaltterapi.
– Men, som du ser av min gjengivelse, så kan vi tolke teorien til å handle om situasjonens krav, og mulighetene de gir for vekst, framfor å tolke teorien som kun å handle om å få dekket egne behov for å komme i likevekt igjen.
Sorg og kjærlighet
Kristine: – Jeg opplever at vi har snakket om hvordan den individuelle og den situasjonelle sorgen er gjensidig og dynamisk forbundet sett fra et feltteoretisk perspektiv, og at feltteorien er et godt grunnlag for å favne den kompleksiteten sørgende står i. Det har vært nyttig for meg å bli bedre kjent med.
– Du har invitert oss til å se sorgen i lys av Wollants og PHG. Hva har du blitt klar over i forhold til det?
Henning: – Jeg har lenge holdt foredrag om hvordan vi kan skifte fra et medisinsk blikk på sorgen som et «traume» som skal heles til et sosialt blikk på sorgen som en «integreringsprosess» i et nytt liv. Jeg var ikke klar over at gestaltterapi, når den er felt-orientert, har integrert dette sosiale blikket.
– Jeg tenker nå mer radikalt om dette sosiale perspektivet. Det er ikke noe som kommer i tillegg til et medisinsk perspektiv. Det medisinske perspektivet, som ser sorgreaksjoner isolert fra samfunnet de oppstår i, er rett og slett mangelfullt.
Kristine: – Jeg vil gjerne takke deg for samtalen vår, og gi det siste ordet til musiker og poet Nick Cave. Da vi avtalte å gjøre denne samtalen om sorg viste det seg at vi begge var vilt begeistret for han.
– Akkurat som Paul Goodman har Nick Cave også mistet barn, nemlig sine to sønner Arthur og Jethro. Platene ”Ghosteen” og ”Wild God” er inspirert av disse tapene og har vært vårt felles lydspor gjennom samtalen vår. Vi har delt kloke, presise og gjenkjennelige beskrivelser av sorg fra bloggen hans, Red Hand Files, og boken Faith, Hope and Carnage med hverandre underveis.
– Cave minner oss på at sorg jo dypest sett er en konsekvens av å ha elsket. En uunngåelig del av å være menneske blant mennesker. Og kanskje kan vi også sende en varm hilsen til den sørgende Paul Goodman med dette.
We each have our reserves of sorrow that rise to the surface, provoked by one little thing or another, to remind us we are human and that we love and that we are part of the great human story that flows along the ancient waterways of our collective and historical griefs. This breaking down is not something from which we need to be saved or cured, but rather it is the toss and tumble of life, and the occasional losing of oneself to the sadness of things is an honoring of life itself.
(The Red Hand Files # 228)
Referanser:
Cave, N. (2023) Faith, Hope and Carnage, Cannongate Books, London.
Masquelier, G. (2002) Gestalt Therapy: Living Creatively Today, Eget forlag, Beauvais, Frankrike.
Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1996) Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality, London (første utgave 1951, Julian Press, New York)
Vásques Bandin, Carmen (2013) Loss and Grief. Sometimes, just one person missing makes the whole world seem depopulated, in Francesetti, G., Gecele, M., Roubal, J. (2013) Gestalt Therapy in Clinical Practice – From Psychopathology to the Aesthetics of Contact, FrancoAngeli – Gestalt Therapy Book Series, Milano, Italia.
Wollants, G. (2008), Gestalt Therapy: Therapy of the Situation, Faculteit voor mens en samenleving.
Betraktninger fra NAFKAMs Pasientsikkerhetskonferanse 2024
På årets pasientsikkerhetskonferanse i regi av NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin) handlet det ikke bare om trygghet for pasienter. Utøverne er svært opptatt av merverdiavgiften, av faglig synlighet og av anerkjennelse. NAFKAM har registrert et dramatisk frafall i Utøverregisteret for alternativ behandling etter gjeninnføringen av mva-plikten i 2021. Hvilken verdi har registeret for oss som gestaltterapeuter idag?
Skrevet av: Marianne Winnæss
Registeret for alternativ behandling
NAFKAMs oppdrag fra myndighetene er å følge opp pasientsikkerheten i alternativ behandling. De har oversikt over forskning og forvalter utøverregisteret, men de har ikke ansvar for å rydde opp, endre eller stramme inn reglene for å være registrert.
Helsedirektoratet eier registeret og har signalisert at de avventer en gjennomgang av autorisasjonsordningen for psykologer og andre godkjente helseaktører per idag, før de vil ta stilling til mva for utøvere av alternativ behandling. NAFKAM adresserer både kravene til – og fordelene med å være oppført i registeret, og inviterer aktørene til dialog om hva som kan styrke registerets funksjon.
Fra pasientsikkerhetskonferansen til NAFKAM (NAFKAMs bildearkiv november 2024)
Registerets historie – fra bro til kløft
På 1990-tallet var hensikten med etableringen av Utøverregisteret for alternativ behandling å ha en oversikt over komplementære behandlere som kunne vise til forskningsbasert effekt og forsvarlig praksis. Registeret var tenkt å fungere som en bro mellom offentlig og komplementær/ alternativ behandling, som et ledd på veien til offentlig godkjennelse. I dag føles avstanden større ut enn noen gang. Hva har skjedd på veien?
Flertallet av utøverorganisasjonene representert i registeret fra begynnelsen, ønsket en registerordning basert på foreningsautonomi framfor at enkeltindivider svarer til registerets felles kvalitetskrav. Det vil si at medlemmene i alternativregisteret forholder seg til sine foreningers krav til kvalitet og kompetanse, og at foreningene blir godkjent som registrert alternativ utøverorgansiasjon.
I 2004 kom Loven om alternativ behandling, med begrensninger for utøvere av alternative behandlingsformer. Blant annet ble det forbudt å bruke medisinske begreper og å markedsføre metodene som medisinsk effektive.
I 2007 vant foreningen for Tankefeltsterapi gjennom et søksmål mot Helsedirektoratet for å bli godkjent som forening i utøverregisteret. Dette svekket de opprinnelige kvalitet- og utdanningskravene for registrerte foreninger. En lang rekke aktører som kun ønsket sikring av mva fritak, inkludert fiktive foreninger, fikk dermed tilgang til oppføring i registeret.
I 2021 gjeninnførte daværende nestleder i Helse og omsorgskomiteen Sveinung Stensland (H) mva på all alternativ behandling.
Siden da har NAFKAM registrert raskt synkende medlemstall.
Når «alternativ» stempler oss ut
Under en av diskusjonene på konferansen hørte vi fra akupunktørforeningen at fysioterapeuter kan tilby akupunktur i sin praksis etter et fullført “helgekurs”, mens profesjonelle akupunktører med fire års utdanning anses å ikke yte offentlig godkjent helsehjelp, og er dermed mva pliktige.
Dette setter situasjonen i utøverregisteret for alternativ behandling på spissen, og synliggjør frustrasjonen aktørene har til felles over manglende faglig anerkjennelse. Ordet ”alternativt” har blitt en belastede merkelapp som undergraver kompetanse mer enn å sikre den. Hensikten med opprettelsen av registeret, var det motsatte. Myndighetenes unyanserte gjeninføring av mva har bidratt til å forsterke en form for mistro ovenfor seriøse aktører.
Som gestaltterapeuter trenger vi tydelig å definere oss selv som faggruppe – og lande hvor vi mener vi hører hjemme: er vi helseaktører, eller er vi humanister? Skal vi jobbe for anerkjennelse innenfor helse, eller skal vi etablere oss som et alternativ? Hva er i tilfelle vår alternative arena? Er det verdt å jobbe for gjenopprettelse av kvalitetsikringen i alternativregisteret – eller er tiden inne for å se oss om etter en annen tilhørighet?
Forskning på gestaltterapi
Det var ikke bare frustrasjon å dele på konferansen.
Marianne Winnæss og Elisabeth Eie
Styret i NGF, representert ved Elisabeth Eie og Marianne Winnæss, snakket med prosjektleder Trine Stub fra NAFKAM som er igang med et forskningsprosjekt for å kartlegge gestaltterapi i Norge. Dette er et spennede og velkomment initiativ, som har kommet litt overraskende på oss. Styret i NGF er på ballen og skal samarbeide med NAFKAM om dette.
Vi har tro på at utfallet av forskningen kan bidra til å gi gestaltterapi et løft. Med data om oss innsamlet utenifra, kan vi få kjærkommen støtte i møte med myndigheter, brukere og andre fagmiljøer. En kartleggende spørreundersøkelse er på gang, og den blir mest sannsynlig sendt ut til medlemmer i begynnelsen av 2025.
Hvor går veien videre?
Diskusjonene under konferansen ble oppsummert med flere gode innspill til hva som skal til for å løfte alternativregisteret ut av “krisen.” NAFKAM har gjennomført en spørreundersøkelse blant medlemmer hvor de blant annet spør om interessen for et “bivirkningsregister” for å styrke pasiensikkerheten.
Mange er positive til dette. Vi (styret i NGF) tviler på om oversikt over bi-effekter vil ha en tryggende effekt for våre klienter.
Mange er positive til innføring av felles helsefag i utdannelsene, som et skritt på veien mot offentlig godkjenning. Her kan det være forskjell på hva som er relevante krav for de forskjellige aktørene. Diskusjonen er oppløftende – og en påminnelse om at vi står ved et veiskille som fagmiljø.
Å jobbe for nytt mva fritak er seigt. Ingen myndighetsaktører har hastverk med å gjøre noe med Utøverrregisteret for alternativ behandling, selv om NAFKAMs initiativ til kvalitetsløft er positivt.
Videre dialog med NAFKAM
Det kan virke meningsløst å være medlem i et register som ikke gjør så mye annet for oss nå enn å knytte oss til mva og et dårlig navn. Men det er likevel på denne arenaen, i regi av NAFKAM – at det dukker opp håp om endring. Myndighetene ønsker å identifisere hvem som “kan sies å yte helsehjelp” i alternativregisteret, og diskusjonene om hva som skal til for å få offentlig godkjenning er igang.
Selv om NAFKAM ikke har myndighet til å gjøre noen endringer i registeret, så er de vår dialogpartner og vårt kontaktpunkt mot myndighetene. I tillegg vil NAFKAM forske på gestaltterapi. Vi befinner oss i en spennende, omveltende tid som krever at vi tar tydelig stilling til hvem vi vil være.
I løpet av året har NGF gjennomført tre webinarer og en digital workshop som var åpne og gratis for alle medlemmer.
Erfaringswebinarene er et ledd i å samle praktiserende gestaltterapeuter om felles faglighet innad foreningen og styrke profesjonen utad. Sammen kan vi finne veien til å fylle rollen som en supplerende del av det psykiske helsetilbudet.
Skrevet av: Styret i NGF v/ Kari Moe Jacobsen
Tanken bak webinarene er at medlemmer kan dele av sine erfaringer innenfor ulike områder som er av relevans for andre medlemmer, og gi rom for felles diskusjon og refleksjon. Etter nedleggelsen av NGFs lokallag, har det også vært viktig for styret å legge til rette for flere digitale møteplasser for faglig utvikling og kollegamøter, slik at medlemmer fra alle deler av landet kan delta.
Hvordan nå fram til målgrupper?
I april arrangerte vi webinar om journalføring med Hans Petter Frydenberg som innleder. I mai arrangerte vi erfaringswebinar om gestaltterapeuters erfaringer med samarbeid med NAV der Kristin Halvorsen og Maria Hugaas delte sine erfaringer og perspektiver. I september gjennomførte vi erfaringswebinar om gestaltterapeuters erfaringer fra arbeid i offentlig helsesektor der Erik Tresse, Bror Walderhaug og Vigdis Fodnes delte sine ulike erfaringer med å jobbe som gestaltterapeut i det offentlige helsevesenet.
I november arrangerte vi digital workshop om presentasjon av gestaltterapi for helsepersonell, der medlemmer delte sine erfaringer med å presentere gestaltterapi for helsepersonell som f.eks. fastleger, samt med NAV, kommuner, arbeidsgivere og forsikringsselskaper. Denne workshopen vil følges opp fremover med mål om å utarbeide felles materiell som kan brukes av medlemmer i dialog med ulike målgrupper.
Har du ønsker for 2025?
Vi ønsker å gjennomføre enda flere erfaringswebinarer i 2025, og vil gjerne høre fra deg om du erfaringer som det kan være nyttig for andre gestaltterapeuter å høre om, eller om du kjenner en annen gestaltterapeut som kan dele sin erfaring? Ta kontakt med: styret@ngfo.no
Selvomsorg er en nødvendighet for gestaltterapeuter som både vil ta vare på sin egen helse og kvaliteten i det terapeutiske møtet, og som ønsker å stå i jobben sin som terapeut over tid.
Vi har kanskje mer øving i å merke egen kropp og mer fokus på å ivareta egne behov enn mange andre helse- og omsorgsyrker. Likevel trenger vi en påminnelse om viktigheten av selvomsorg – samt noen praktiske øvelser og verktøy vi kan implementere i vår arbeidshverdag. Webinar med Julianne Apper–Opper
Psykolog og gestaltterapeut/veileder Julianne Appel-Opper
Norsk gestaltterapeutforening (NGF) arrangerer webinar om selvomsorg for terapeuter og er veldig glade for kunne presentere den tyske psykoterapeuten Julianne Appel–Opper i den anledning. Hun har arbeidet som psykoterapeut i 30 år og har tidligere holdt populære webinar for NGF om skam og «Embodied – moving supervision». Les mer om henne på nettsiden hennes.
Informasjon om webinaret «Self-Care for Therapists»
Per Terje Naalsund intervjuet Julianne i Gestaltterapeuten i april 2024 om hennes oppmerksomhet til helsepersonells forutsetninger for å ta vare på seg selv i helsesystemene de er en del av. Vi anbefaler en gjenlesning av intervjuet som en introduksjon til temaet selvomsorg.
Den amerikanske filosofen Judith Butler har inspirert skeive og andre over hele verden til å frigjøre seg fra normative kjønnsroller og politisk dominans.
Gestaltterapeuten ba meg om å se nærmere på hva Judith Butler står for og hvilken mening disse idéene gir for gestaltterapeuter som er opptatt av kjønn og identitet. I denne artikkelen vil jeg presentere noen av hovedtemaene til Butler, med særlig vekt på hvordan denne tenkinga kan støtte endringsprosesser.
Et bokessay av LeoLinda Haugland
Et kjent landskap
Gestaltterapeuter kan få mye ut av å lese Butler. Mye av det er gjenkjennelig for oss:
Butler legger vekt på hvordan vi blir til i møtet med andre og hvordan vi er avhengige av å tilpasse oss omgivelsene rundt oss. Det er en grunnleggende erkjennelse for hen at: «Vi lever i kraft av en relasjonell vev, som vi ikke kan skade uten å samtidig gjøre skade på oss selv» (s.19).
Mye av Butlers tenking kretser rundt hvordan vi kan gå fram for å gjøre vår avhengighet av relasjoner, språk, normer og fysiske omgivelser mer synlig. Bak dette ligger tanken om at tydeliggjøring av sårbarhet gjør det mulig å ta ansvar for hvordan vi fører det videre. Her legger hen seg tett opp til feltteorien og vår teori om selv.
Butler støtter også arbeidet med å uttrykke sanselighet og kroppslige fornemmelser. Hen legger særlig vekt på hvordan åpenhet om sårbarhet skaper rom for endring. Hen viser at når vi våger å gi uttrykk for dette, utfordrer vi de sosiale og språklige normene i samfunnet. Samtidig støtter vi prosesser for å ta ansvar og kunne stå sammen for politiske endringer. Kroppslig forankret dialog fremstår dermed som en verdi i frigjøringsprosessene som Butler diskuterer.
Akkurat som gestaltterapeuter er Butler opptatt av å undersøke realitetene bak forenklede motsetninger (f.eks. kvinne og mann) som vi lett kan komme til å støtte oss til – dersom vi ikke undersøker dem gjennom kroppslig erfaring. Her støtter hens teorier f.eks. Joseph Zinkers arbeid med polariteter.
Butler på norsk
Butler, Judith. (2022). Kjønn, performativitet og sårbarhet. Cappelen Damm Akademisk. Oversatt av Lars Holm-Hansen og med forord av Stine H.B. Svensen.
Butler har skrevet flere bøker. Ingen av bøkene hennes er oversatt til norsk, men Cappelen har gitt ut tre tekster hentet fra forskjellige bøker. Disse tre tekstene er samlet i Kjønn, performativitet og sårbarhet, som presenterer Butlers tenkning rundt spørsmålene om kjønn, sårbarhet og samfunnsmessig endring. Jeg vil i denne innføringen holde meg til disse tre tekstene.
Er kjønnsrollene våre naturlige?
Den første teksten heter «Kroppslige inskripsjoner, performative subversjoner» og er hentet fra Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity(«Kjønnsproblemer, Feminisme og Undergravelse av Identitet») fra 1990.Denne boken inneholder teorien hen er mest kjent for.
Her tar Butler utgangspunkt i hvordan kjønnsnormer stadig brytes. Fra sin ungdomstid hvor hen frekventerte homobarer og fikk øye opp for biseksuelle, homoseksuelle og lesbiske fenomener, observerte Butler at kjønnsbruddflorerte innenfor de fleste kontekster, også typiske heteroseksuelle. Hen skjønte at sosialt kjønn og seksuell tiltrekning ikke er en nødvendig konsekvens av biologisk kjønn.
«Hvordan blir kjønnsidentiteten til?» er Butlers hovedspørsmål i dette essayet. Butler viser at dimensjonene sosialt kjønn, seksuell tiltrekning og biologisk kjønn ikke reflekterer hverandre i en fast heteroseksuell matrise (at menn er tiltrukket av kvinner, og kvinner er tiltrukket av menn) slik normene forteller oss er naturlig.
Å tenke kjønnsroller som spill
I stedet konkluderer Butler med at vi spiller eller fremfører kjønn som i en forestilling (performativt) ved å handle i tråd med forestillinger om hvordan kvinner og menn skal oppføre seg. Fornemmelsen av egen kjønnsidentitet oppstår ved å kopiere andres praksiser, igjen og igjen, uten at det finnes en original. Forestillingene blir til normer som setter standarden for hvordan kjønn gjøres i forskjellige kontekster.
Kjønnsidentiteten er derfor ingen naturgitt følelse som kommer innenfra, selv om det virker sånn (s. 31-44).I stedet viser Butler hvordan kjønnsroller og normer forstyrrer og derfor undergraver vår mulighet til å finne en egen identitet (s. 51).
Konstruksjonen av stabile identiteter
Butler forklarer kjønnsroller med at vi spiller dem fordi vi ønsker en stabil identitet. Denne stabile identiteten støttes av språklige motsetninger (mann og kvinne), som vi tyr til i situasjoner der vi forhandler om å høre til. Ordparet påvirker måten vi tenker på, siden begrepene blir sett som binære motsetninger, og dermed som gjensidig utelukkende. Andre eksempler på språklige motsetninger er fysisk og psykisk kropp, natur og kultur, biologisk og sosialt.
Skillelinjer og avgrensning i grupper skaper minoriteter. Butler har opplevd dette som jødisk og lesbisk. Hen beskriver at minoritetene ofte lurer på hva som skal til for å tilhøre gruppen. Er jeg jødisk nok? Er jeg lesbisk nok? Butler bruker denne erfaringen i måten hen undersøker grensen mellom kjønnene menn og kvinner, og mellom seksuell tiltrekning: hetero, homo eller bi. For Butler er ikke disse grensene nødvendige. Om en grense ikke kan trekkes presist, hvorfor trekke den i det hele tatt?
Disse grensene skaper problemer. Særlig gjelder dette kjønn. Butler beskriver hvordan vi mennesker ønsker oss en helhetlig identitet med stabil kjerne. Derfor gjør vi handlinger, gester og iscenesettelse som konstruerer en slik identitet. Denne iscenesettingen av kjønn, der vi passer på om vi gjør det «rett», er som en grensekontroll. Den påvirker oss og fører gradvis til at det ytre spillet blir automatisert og at vi begynner å tro at det kommer «innenfra», fra en indre organiserende kjerne, som skulle være årsak til kjønnet (s. 43-49).
Kjønn kommer ikke innenfra
Judith Butler anbefaler at kjønn ikke bør sees på som noe vi har eller er født med. Vi bør heller se på det som en identitet blir konstruert over tid, etablert gjennom stiliserte gjentagelser av handlinger i det ytre rom under påvirkning av normer påført oss av omgivelsene:
Kjønnet er dermed en konstruksjon som skjuler sin egen framvekst. Den stilltiende kollektive enigheten om å utøve, produsere og opprettholde klart avgrensede og motsatte kjønn som kulturelle fiksjoner blir utydeliggjort av produksjonens troverdighet og av den straffen som følger hvis man nekter å tro på dem. Konstruksjonen ‘tvinger’ oss til å tro at det er nødvending og naturlig (s. 49).
Moralsk ansvar
Gender Trouble fikk mye oppmerksomhet, men ble også møtt med kritikk. Mange av de senere verkene Butler har gitt ut, er undersøkelser som tar utgangspunkt i kritikken av kjønnteorien hen presenterte der – for å utvikle den videre. I 2005 utga Butler verket Giving an Account of Oneself («Å gjøre rede for seg selv»). Der tar hen utgangspunkt i menneskets mangel på stabil kjerne, som Gender Trouble avsluttet med, og vurderer om dette har konsekvenser for hvordan vi tenker rundt moral: Hvis menneskets identitet bare er en fabrikkert illusjon av en fast indre enhet, ved hjelp av gester og handlinger på overflaten, er det da mulig for oss å ha moralsk ansvar for det vi gjør?
Avhengigheten av andre og språket
I spørsmålet om vi kan ha moralsk ansvar, så svarer Butler at denne mangelen av indre enhet i mennesket,gjør at vi må forstå hvordan relasjoner har formet oss. Moralsk ansvarlige blir vi dermed når vi anerkjenner dette og handler ut fra denne forståelsen.
Butler legger vekt på hvordan språket her spiller en avgjørende rolle. Språket jeg må bruke for å kunne gjøre meg forståelig og anerkjent, er også styrt av normer. Å få språket til å gjenspeile egne (kroppslige) erfaringer, er en umulig oppgave. Så min unike erfaring bytter jeg bort for å bli forstått, forklarer Butler.«Å være en kropp gjør at jeg ikke har et fullkomment minne om mitt liv», skriver hen (s. 98-101).
Vi er avhengige av andre og dermed også avhengig av å tilpasse oss sosiale forventninger, normer og et språk som gjør oss forståelig for andre. Å kreve at vi skal gjøre rede for oss selv, som om vi ikke var et resultat av dette, er urimelig:
Min redegjørelse for meg selv er ufullstendig, hjemsøkt av det jeg ikke kan utforme noen endelig historie om. Jeg kan ikke forklare nøyaktig hvorfor jeg har utviklet meg på denne måten, og mine forsøk på en narrativ rekonstruksjon er alltid gjenstand for revisjon. Det er noe i meg og for meg som jeg ikke kan redegjøre for. Men betyr det at jeg ikke kan stå ansvarlig for hvem jeg er og hva jeg gjør i moralsk forstand?
Gjør denne bekreftelsen av en delvis gjennomsiktighet det mulig å anerkjenne en relasjonalitet som i større grad enn jeg hittil har vært klar over, binder meg dypere til språket og til deg? Og er denne relasjonaliteten som betinger og binder dette ‘selvet’ ikke nettopp en uunnværlig kilde til etikken? (s. 103).
Politisk endring
I «Å gjøre rede for seg selv» viser Butler at vi mennesker er overgitt til relasjonene. Mulighetene for å tenke selv, påvirke omgivelsene/normene og være etiske ligger i å anerkjenne denne avhengigheten. I den neste boken Notes Toward a Performative Theory of Assembly (2015), gir Butler oss noen ideer for hvordan vi kan forholde oss til relasjonaliteten. Artikkelen som er oversatt til norsk heter «Kroppslig sårbarhet, koalisjoner og gatepolitikk» og er en fortsettelse av Butlers undersøkelse av ideene fra Gender Trouble om mulighetene til å påvirke våre livsbetingelser.
Butler er denne gangen opptatt av hvordan vi kan mobilisere kroppen politisk for å skape endringer og beskytte omgivelsene som vi er avhengig av. Butler er opptatt av å finne et nytt språk som sikrer at kroppene skal trives i sine omgivelser. Med omgivelser mener hen næring, husly, mobilitet og relasjoner, teknologi og infrastruktur, i tillegg til de komplekse dimensjonene som rettferdighet, likhet og demokrati (s. 107-112).
Å tenke ut fra sårbarhet
Butler ønsker å tenke menneskelighet på en ny måte. Et av grepene er å tenke ut fra sårbarhet i stedet for idealer. Butler skriver at å formulere mål og hensikt for menneskelig praksis er vanskelig, nå som vi vet at idealer (for eksempel kjønnsidealer) reduserer vår menneskelighet. Da fjerner vi fra synsfeltet livsformer som ikke passer normene (s. 119). Løsningen for Butler ligger i en ny forståelse av sårbarhet. Sårbarheten bør ikke fornektes. Sårbarhet trekker oss inn til det som er utenfor – det er en konstituerende sentral dimensjon som kan kalles vår legemliggjøring. Butler legger her vekt på at det er sårbarhet, kroppen og sansene som gjør oss åpne for andre, og ut over oss selv – både for å bli påvirket og for vår forståelse.
Kroppen er eksponert for historien, prekaritet og makten, men også det som er spontant og heldig, som lidenskap og kjærlighet, eller et plutselig vennskap, eller et plutselig uventet tap (s. 136).
Selv om vi i hverdagsspråket sier at vi bare er midlertidig sårbare (når vi har mistet jobben eller noen nære) så stemmer ikke dette. Sårbarhet er ikke tidsavgrenset. Betingelsene for sårbarhet er ikke foranderlige. Vi er avhengige av det sosiale, økonomiske, politiske og at omgivelsene våre er bærekraftige, selv om vi subjektivt opplever at vi ikke er like sårbare hele tiden (s. 113-135).
Kjønning av sårbarhet
Butler viser hvordan sårbarhet er blitt kjønnet. Kvinner defineres som sårbare, mens den maskuline posisjonen er bygd opp ved å fornekte sin egen konstitutive sårbarhet. Hen beskriver flere eksempler på denne fornektelsen: Militæret avviser at de kan bli sårbare for den typen ødeleggelser som de selv forårsaker. Tilhengere av nyliberal økonomi fortrenger at de selv kan miste sine privilegier (jobb, bolig, helsetjenester) og rettigheter og måtte leve i angst for hvordan de vil få jobb. Kolonistyre, slaveholdere og bedriftsledere med tvangskontrakter fornekter på samme vis at de er uløselige avhengige av sine arbeidere.
Ved å fornekte, projisere og forskyve, forsterker disse politiske diskursene det den fornekter.
På den andre side hevder Butler at kvinnene fremdeles trenger patriarkatets og statens beskyttelse. Kvinner lider uforholdsmessig under fattigdom, vold og fordommer. Derfor er den feministiske tradisjonen viktig å ta videre.
Butler trekker her tråder tilbake til Gender Trouble og viser hvordan idealet om det stabile selvet ligger bak denne distribueringen av kjønnede mønstre og reproduksjon av kjønnsidealene, igjen og igjen (s. 125-133).
Å mobilisere sårbarhet i fellesskap
Alternativet til denne benektelsen av sårbarhet er for Butler å tenke sårbarhet og handlingsevne sammen. Den som står alene, er ekstra sårbar. Derfor må vi mobilisere sårbarhet i felleskap. Ved å samle seg i sosiale bevegelser og gå ut i gaten og handle sammen, krever vi støtte og betingelser for et levelig liv. Slik fremfører vi den verden vi ønsker å se – og avviser den som ødelegger oss.
Butler advarer mot krefter som forsøker å undertrykke demokratiske prosesser og bevegelser, lokalt og globalt. Hen beskriver viktigheten av forsamlingsfrihet og hvordan overvåkningssystemer kan begrense den.
Hen avslutter med å fremheve at den gjensidige avhengigheten ikke har grenser. Det finnes mennesker som ‘noen vil bli kvitt’, og det finnes fattige, syke, gamle, kriminelle og bostedsløse som ’ikke kan sørges over’. Det finnes folk du kanskje misliker og som kanskje kan komme til å drepe deg. Ved å gå sammen med dem, viser du solidaritet med andre og eksponerer deg for mennesker og inntrykk som du ikke kan påvirke. Da er du med å lage et språk som presser grensene for det sosialt akseptable (s. 124-139).
Butlers budskap
De tre tekstene til Judith Butler handler om identitet, avhengighet og betydningen av sårbarhet. De formidler til sammen det som for meg framstår som et tydelig budskap:
I den første teksten viser Butler hvordan kjønnsrollene undergraver identitetsarbeidet vårt. Vi spiller roller ved å kopiere idealer og fabrikkerer en illusjon på utsiden med fakter og klær. Vi gjør dette fordi vi ønsker å ha en stabil kjønnsidentitet, som vi oppfatter at kommer innenfra. Men på innsiden er denne tilblivelsen skjult og tilslørt og kan ikke verifiseres. Språket lurer oss til å tro at kjønn er binært, motstående. Idealene gjør at vi grupperer oss og bruker energi på hvem som er innenfor og utenfor.
I den andre teksten viser hen at jo mer vi kan forstå oss selv, jo mer kan vi gjøre motstand mot det sosiale presset og slippe å bare tilpasse oss. Men kunnskap om oss selv er vanskelig, fordi vi er avhengige av andre. På grunn av relasjonene så kjenner vi ikke fullt ut vår egen tilblivelse. I tillegg er følelsene i kroppen og våre egne erfaringer avhengige av fellesspråket, som er styrt av andres normer. Butler peker på at vi står bedre rustet ved å anerkjenne denne relasjonelle og språklige avhengigheten og at dette kan utgjøre grunnlaget for å være moralsk ansvarlig.
Det tredje essayet viser hen hvordan vi kan bruke sansene og kroppen for å finne ut hva et liv kan være og unngå å bli fanget av kategoriene og (kjønns)idealene. Idealene reduserer vårt mangfold og menneskelighet, og rollenes kobling til sårbarhet (maskuline avviser, mens den feminine forsterker) gjør oss mer utsatt. Det er sårbarheten, kroppen og sansene som strekker oss ut over oss selv, og frem til andre. Hen advarer mot krefter som avviser sårbarhet, demokratiet og ytringsfrihet. For å påvirke omgivelsene bør vi eksponere oss for det vi er redd for, mobilisere i grupper på gaten, og vise frem den verden vi ønsker.
Mine egne erfaringer
Jeg vil til slutt bruke litt tid på å vise relevansen Judith Butlers tekster har for meg personlig.
Ved å lese disse tre essayene er jeg blitt mer bevisst på hvordan motstand mot normene må gjøres med kroppsbasert kunnskap. Etter mange år i gestaltterapi og NGI-utdanningen har jeg oppnådd å få kontakt innover i kroppen og kan begynne å gjøre rede for meg selv.
Som barn var jeg Hjortefot, Tarzan og Prins Valiant. Deretter tilpasset jeg meg jenterollen, selv om ingen av kjønnsrollene passer meg. Rollespillet og hensynet til familiesystemet førte til at jeg reduserte mine kroppslige fornemmelser (Joyce og Sills kaller det desensitivisering).
Mitt nye navn, LeoLinda, er både et manns- og kvinnenavn for å bryte den binære kjønnsnormen. Jeg identifiserer meg som ikke-binær, hverken kvinne eller mann. Sammenstillingen er gjort for å unngå polaritetene. Navnskifte-prosessen opplevde jeg skamfullt, men den muliggjorde tilbakekobling til kroppen.
At vi spiller kjønn, skjønte jeg tidlig. Jeg bodde i engelsktalende land fra jeg var 17-24 år. Når jeg senere snakket engelsk, skvatt jeg av min lyse stemme og feminine sjarmerende måten å snakke på. Det var en kontrast til hvordan jeg nå snakker norsk, når jeg slipper å ta hensyn til de heterofile normkravene.
Jeg har to andre sterke kjønnserfaringer som finner støtte i Butlers tekster: Drag og Pride. Når jeg ser drag-forestillinger, så blir jeg lettet og glad i lang tid. Drag avslører kjønnsrollene, og vi kjenner oss igjen og ler. I Pride-paradene erfarer jeg årlig, igjen og igjen, hvordan jeg blir vaksinert mot skam. Jeg har derfor erfart at Butler har rett i at det gjelder å bruke sansene og kroppen og eksponere meg for normbruddene jeg er redd for. Det gjelder for meg å komme ut, mobilisere sammen med andre og gå i gaten og fremføre den ønskede verden.
Takk til redaktøren, Per Terje Naalsund, og Gestaltterapeuten for at jeg fikk oppdraget med å skrive dette.
PS – Helt til slutt vil jeg rette oppmerksomhet på at Butler er jøde, men uønsket i Israel på grunn av sine tekster om hvordan språket og medias fremstilling av konflikten legitimerer forskjellsbehandling. Menneskeliv får ulik verdi, avhengig av hvem det handler om og hvor de bor.
Vi inviterer gestaltterapeuter til fire unike workshops, spredt over et år, som gir deg glitrende timer kun for deg! Under veiledning av Ola Borud og Ateeka, grunnleggeren av YogaSOMATICS, vil du utforske kunstterapi, mindfulness og embodiment-øvelser. Dette kurset er spesielt designet for deg som ønsker å styrke din terapeutiske praksis med kunstneriske og kreative verktøy.
Få plasser igjen!
Kunstterapi og Gestalt
Både gestaltterapi og kunstterapi bruker kreative uttrykksformer som verktøy for selvutforskning og selvuttrykk. Begge tilnærmingene fokuserer på øyeblikkets bevissthet og eksperimentelle teknikker for å utforske følelser, tanker og opplevelser. Som gestaltterapeut kan du bruke kreative uttrykksformer som tegning, maling og skulptur som en del av din eksperimentelle tilnærming.
I tillegg til de kunstneriske metodene, inneholder kurset også kroppslig arbeid og avspenning, som støtter integrasjonen av kroppslige og emosjonelle opplevelser. Gestaltterapiens tilnærming anerkjenner viktigheten av kroppslige opplevelser og sensasjoner, noe som kan forsterkes gjennom kroppslige øvelser. Begge metodene ser på symboler og det ubevisste, og betrakter drømmer og kreative uttrykk som projeksjoner av individets indre verden. Dette kurset gir en rik mulighet for å utvide din verktøykasse og styrke din evne til å støtte klienters selvutforskning og vekst.
Modulene dekker følgende temaer
•Modul 1:En vei inn i din indre verden – Kunstterapi og drømmearbeid, historie og teori.
Dato: 15. – 17. november 2024
•Modul 2:Farger, symboler og former – Kreativ selvrefleksjon gjennom tolkning av tegninger.
•Modul 4:Det magiske som skjer når man uttrykker seg – Kunsten å veilede.
Dato: 12. – 14. september 2025
Faglig verdi
Dette kurset gir deg PFO-poeng og er et verdifullt supplement til din terapeutiske praksis. Du vil lære teknikker som kan integreres direkte i arbeidet med klienter, fra kreative selvutforskingsøvelser til kroppsbevissthetsøvelser, og støtte dine klienter i å finne nye perspektiver og innsikter.
Personlig utvikling
Gi deg selv tid og rom til refleksjon og kreativt uttrykk gjennom fire helger – en sjelden anledning til å fordype deg i kunsten å være til stede med deg selv og andre.
Med mulighet for delbetaling blir det overkommelig pris per time, noe som gjør det lettere å gi deg selv denne gaven.
