Jeg skammer meg, mørke tanker, kjenner varme i kinnene. Klienten har nettopp gått, og det var så åpenbart at hen hadde det vondt: tårer i øynene, mistet mobilen i gulvet på vei ut, møtte ikke blikket mitt. Det ble ingen etterkontakt, ingen tid til refleksjoner eller avrunding. Hen gikk i ubehag og fortvilelse, det er jeg sikker på, og jeg tenker at det var min feil. Jeg burde ikke satt i gang en prosess helt på tampen av timen, jeg gikk til og med over tiden. Og hvorfor fortalte jeg så mye om meg selv?
Tekst: Birgitte Gjestvang
Ja, riktignok har jeg lært at transparens kan være hensiktsmessig og helende i terapirommet, men så er det jo meningen at vi terapeuter skal ha gått såpass mye i egenterapi og også gå jevnlig i veiledning, at vi nettopp har varhet nok til å kjenne når det er ok å dele, og ikke minst hvor mye og hva vi bør dele. Her gikk det jo helt av skaftet!
Jeg legger ansiktet i hendene, kommer på andre situasjoner med andre klienter, hvor jeg burde ha sagt eller gjort ting på en annen måte. Og det mest skamfulle, er tanken om at jeg med min væremåte kan ha påført klienter ytterligere selvforakt og kanskje mer frykt. Passer jeg i det hele tatt til å være terapeut?
Men det skjer jo i feltet, trøster jeg meg med, vi skaper det sammen. Samtidig tenker jeg også, at hvis vi terapeuter lener oss for mye på denne tankegangen, kan den fungere som en unnskyldning for egen atferd og tilsløre at det faktisk er jeg; terapeuten, som har ansvaret for å skape en mest mulig hensiktsmessig prosess for klienten. Jeg har også ofte hørt, lest – og selv erfart, at den største «feilen» terapeuten gjør, kan vise seg å være det nyttigste som skjedde for klienten i akkurat den timen. Altså at min atferd, som kanskje påførte klienten skam, kan trigge dype, viktige temaer hos klienten, og dermed gi hen anledning til å utforske og bearbeide problematiske sider i et her-og-nå-forhold. Og det kjennes som en liten trøst å tenke slik, men jeg tenker også at hviler jeg meg for mye på denne type forklaringer eller kanskje bortforklaringer, kan de lede til manglende selvinnsikt. For hvis jeg ikke samtidig er villig til å reflektere over situasjonen og ikke bare alene, men også i veiledning, kan denne tankegangen bli en ansvarsfraskrivelse som rammer klienten.
I skyggen av skam
Skam er et tema vi terapeuter bør reflektere over – igjen og igjen. Rett og slett fordi det ikke er til å unngå at skam kan oppstå i terapirommet. Gestaltterapeut Lynne Jacobs mener at fra første stund klient og terapeut møtes, så vil deres relasjon bli formet i skyggen av skam :
And from the moment of first meeting, much of the trajectory of the patient-therapist relationship is shaped by the shadow of shame, either as a potential or as an actuality, in the dialogue which occurs over the course of the therapy. (Jacobs, 1996, uten sidetall)
Jacobs framhever at både terapeuten og klienten i et terapeutisk felt er disponert for å kunne skamme seg, om enn fra ulike ståsted. Og som hun skriver, vil klienten i en slik asymmetrisk relasjon være særlig utsatt. Bare det at klientene kan komme med skamfulle temaer som de kanskje aldri har fortalt til noen, gjør dem ekstra utsatte og sårbare. Så hvordan forholder jeg meg til klientens skam, til min egen skam – vår skam? Og hva med skammen jeg kan påføre klienten? For selv om jeg har de beste intensjoner, er det ikke sikkert at mine tilnærminger overfor klienten, nødvendigvis blir så hensiktsmessige. Ofte kan det være på sin plass å sjekke ut nettopp det med klienten i neste time, og også kanskje be om unnskyldning for at jeg som terapeut ikke klarte å håndtere situasjonen annerledes. For som Jacobs vektlegger, er det terapeutens ansvar å håndtere skammen på en faglig forsvarlig måte:
In my opinion, much of the success of any in-depth therapy is contingent upon the therapist’s capacity to tolerate the ever-present risk of shameful exposure, and on her resilience in the face of shame itself. (Jacobs, 1996)
Skammens blikk
Skam beskrives på ulike måter i filosofien, psykologien og i religionen. Felles for flere teorier er at vi mennesker er født med evnen til å skamme oss og at skam knyttes til det å føle seg verdiløs i andres øyne (Lee & Wheeler, 2003; Scheff & Retzinger, 2001). Slik sett handler skamfølelse om å se seg selv utenfra, altså hvordan jeg virker på andre – eller hvordan jeg tror jeg virker på andre. Skamfølelsen kan på den måten bidra til å skape refleksjoner om hvordan jeg påvirker mine omgivelser. Noen vektlegger at naturen eller evolusjonen nettopp har gitt oss denne evnen for å tilpasse oss et sosialt fellesskap (Hagen & Stiegler, 2020).
Kanskje er det særlig i skjønnlitteraturen vi finner de beste beskrivelsene av skam. I romanen Sementhagen beskriver forfatteren Ian McEwan hvordan en far med sarkasmer og latterliggjøring kan påføre sitt barn skam i et sosialt fellesskap:
Vi hadde en del stående vitser i familien, som alle kom fra og ble holdt i live av min far. En om Sue og hennes nesten usynlige øyebryn og øyenvipper , […] en om Tom fordi han av og til tisset i sengen, […] og en om mine kviser […]. En gang ved middagsbordet da jeg rakte ham en tallerken mat, bemerket han at han nødig ville at hans mat skulle komme for nær ansiktet mitt. Latteren fulgte som vanlig umiddelbart. Fordi det bestandig var far som framførte denne type vitser, gikk de aldri utover ham. (McEwan, 2002, s.15)
Denne romanteksten synliggjør på sårbart vis hvordan skam er et relasjonelt fenomen, og det er også derfor det i gestaltteoretiske termer beskrives som situations of shame. Skammen oppstår i et felt, og i ulike relasjoner eller situasjoner vil blant annet kvaliteten på relasjonen være avgjørende for hvor utsatt man er for å skamme seg. I en asymmetrisk relasjon som mellom forelder og barn, vil som oftest den mest sårbare også være mest sårbar for skam.
I en far-sønn-relasjon som i romanen Sementhagen, kan det være nærliggende å tenke at farens sarkasme om sønnens kviser kan utløse en følelse av sterk skam og verdiløshet hos den unge gutten. Særlig fordi de hånlige kommentarene nettopp kommer fra faren som sønnen er så avhengig av. Dette framheves også i boka The Voice of Shame; at skammen blir mer smertefull jo sterkere avhengighet det er i relasjonen (Lee & Wheeler, 2003, s. 4-5).
En terapeut-klient-relasjon er også en asymmetrisk relasjon, hvor det kan oppstå avhengighet. Derfor er det særlig viktig at vi som arbeider som terapeuter rommer evnen til å akseptere og kjenne på skam som en del av feltet, og ikke minst evner å reflektere over hvordan vi kan støtte klienten når skam oppstår i relasjonen.
Grader av skam
I The Voice of Shame knytter Robert Lee (2003) skam til flere følelser eller tilstander, blant annet til det å føle seg dum, ydmyket, ha lav selvfølelse, selvforakt, motløshet og skyld. Og selv om skam som nevnt ofte er knyttet til andres blikk, betyr det ikke at skammen kun oppleves sammen med andre. Skamfølelse kan vedvare og kjennes som en opplevelse av utilstrekkelighet og tap av egenverdi – også når man er alene.
Lee skriver om grader av skam knyttet til hvor alvorlig og smertefull skammen oppleves:
Den mer hverdagslige og svakere graden av skam kan ifølge Lee for eksempel oppstå når jeg hilser på et menneske jeg tror jeg kjenner, som så viser seg å være en ukjent.
Mer alvorlig skam kan dreie seg om å bli dumpet av en vi har kjær, eller kjenne seg avvist av en vi ser på som en autoritet. Noe som kan vekke skam og selvforakt.
Den enda dypere og alvorlige skammen påføres når man utsettes for stadige krenkelser og avvisninger:
Even more severe examples of situations of shame are the experience of continually having to contend with unmet needs and desires as the child or partner of a substance abuser or, similarly, the experience of victims of physical, sexual, or emotional abuse or of prejudice. Kaufman (1980) gives an eloquent description of the experience and effects of repeated or severe shame when it is more deeply integrated into the experience of self and becomes, as Kaufman states, a «sickness of the soul» […]. (Lee & Wheeler, 2003. s.4)
Det er nærliggende å tenke at det er mennesker med alvorlige grader av skam som også oppsøker terapi. Det er også nærliggende å knytte skam til ulike grader av isolasjon. For eksempel kan man tenke at sønnen i romanteksten for å unngå ondskapsfulle kommentarer fra faren, holder tilbake egne behov og følelser. På sikt er det naturlig at en slik kreativ tilpasning kan skade sønnens evne til tilknytning, livsmestring og livsutfoldelse. Den unge gutten slutter for eksempel etter hvert å vaske seg, og vekker med dette mer og mer avsky hos andre. Det er dette Lee beskriver som sterk grad av skam, og i ytterste konsekvens kan man tenke at det kan utvikle seg til det Lee referer til som «sickness of the soul», eller beskrevet på en annen måte som «kollaps i selvmedfølelsen og tap av selvverd» (Popovac, 2020, uten sidetall).
Farens atferd kan også tolkes som en form for isolasjon. Ved å krenke andre misbruker han ikke bare sin makt, men skyver også mennesker, i dette tilfellet sønnen, fra seg. Han evner ikke å være var på hvordan han faktisk påvirker, eller kanskje også påvirkes. Det er denne type atferd gestaltterapeut Marit Slagsvold (NRK, 2024) beskriver som skamløs. I et intervju i programmet «Kompass» skiller hun mellom å være skamløs og skamfri. Den skamløse evner ikke å skamme seg når hen faktisk har gjort noe galt og vil dermed heller ikke kjenne skyld eller anger for sin atferd. Vi kjenner jo uttrykket: Eier du ikke skam i livet? Den skamfrie derimot, har evnen til å skamme seg over egne ord eller handlinger og kan dermed lettere kjenne på både skyld og anger, og på ønske om å gjøre godt igjen – uten at det fratar hen følelsen av egenverd.
Poenget er altså at den skamfrie ikke bærer på en konstant følelse av å være verdiløs, men evner å være i verden med en forankring og trygghet, slik at hen også kan romme seg selv som feilbarlig og dermed lettere ta ansvar for sine handlinger. Beskrivelsen av skamfri og skamløs er to ytterpunkter, og kanskje bærer vi både det ene og det andre i oss i ulike situasjoner og relasjoner. Likevel tenker jeg det er nyttig med denne todelingen som Slagsvold gjør, fordi den synliggjør at skamfølelse også er knyttet til varhet og sårbarhet. I den sammenheng kan man kanskje noe forenklet tenke at det hverken er de skamløse eller skamfrie som oppsøker terapi, men de skamfulle. De som strever med skam bare i kraft av å være til, noe som kan medføre en konstant selvransakelse og frykt for å si eller gjøre noe feil. Det er dette Lee nettopp beskriver som sterk og destruktiv skam, fordi den i lengden kan gå utover livskvaliteten.
Skamsirkler
Jeg startet denne artikkelen med å skrive om egen skam som terapeut. Jeg har flere ganger opplevd at klienter har tatt opp ting jeg har sagt eller gjort, som de ikke har likt. Impulsen min har ofte vært å forsvare meg. Da kan man ende opp i det Jacobs beskriver som en skamsirkel, hvor terapeuten kanskje anklager klienten tilbake, noe som igjen kan medføre skam hos klienten og skape nye anklager mot terapeuten:
It is not uncommon for one who is threatened with growing shame to protect one’s self by attacking the other in a shameprovoking manner. This is shame transfer. This can set into motion an escalating shame – blame cycle. (Jacobs, 1996)
Skam er som beskrevet også knyttet til det å føle seg verdiløs i andres øyne og kan derfor gi en sterk følelse av ubehag. For å slippe et slikt ubehag, kan altså det å forsvare seg med sinne, irritasjon og anklager bli et forsvar mot egen skamfølelse. I en terapeutisk relasjon er det avgjørende at terapeuten evner å erkjenne at denne type dynamikk kan oppstå – og at terapeuten evner å være ydmyk nok både til å utforske og ta ansvar for eget bidrag. For som Jacobs skriver, er det først og fremst terapeuten som bærer ansvaret for å bryte en slik skamsirkel. Hun framhever og at hvis terapeuten evner å bryte den type skamsirkel, så kan skammen som oppstår i terapirommet lede til noe konstruktivt.
Skam i veiledning
I terapisammenheng tenker jeg Lees gradering av skam kan være nyttig, slik at jeg blant annet i veiledning reflekterer over hvilken grader av skam som oppstod i klienten, i meg sammen med klienten – og på hvilken måte? Å utforske hvordan skammen oppstod og hvor smertefull den opplevdes, vil igjen kunne lede til nye innsikter og valgmuligheter.
I veiledning bør det være stor takhøyde for å kunne utforske denne type temaer, men det fordrer også stor grad av trygghet. Er jeg i en veiledningsgruppe hvor jeg kan dele mine skamfulle erfaringer sammen med andre kolleger, eller er jeg i en veiledningsgruppe hvor det å dele sin opplevelse av utilstrekkelighet er for utrygt?
Jeg mener dette er viktig å være var på, fordi sårbare temaer ofte kan igangsette parallellprosesser, altså at skammen som oppstod i terapirommet også oppstår i veiledning, om enn i en annen form. For eksempel kan man tenke at jeg i veiledning tar opp en situasjon fra min praksis, hvor det mellom klienten og meg har oppstått det Jacobs beskriver som en skamsirkel. I en trygg og faglig konstruktiv veiledningsgruppe, kan det komme opp nyanser jeg ikke får kontakt med alene. På den måten kan tilbakemeldinger fra kolleger og veileder gi nye innsikter som jeg kan ta med tilbake til terapirommet. I en utrygg gruppe kan derimot skamsirkelen fra terapirommet gjenta seg i veiledningsgruppa, for eksempel ved at jeg kjenner meg kritisert av veileder og kolleger på en ubehagelig måte, noe som kan vekke ytterligere skam og behov for å forsvare meg også i veiledningsgruppa. Dermed kan det i veiledningsgruppa oppstå isolasjon og mindre varhet på nyanser.
Veileder og gestaltterapeut Svein Johansen (personlig kommunikasjon, november 2024) mener at uhensiktsmessig veiledning kan bidra til at den som veiledes risikerer ikke bare å kjenne på å ha gjort feil, men også føler seg feil, noe som kan skape dyp skam. Han mener dette særlig skjer hvis veileder hevder å kunne mer om jobben til veilanden, enn vedkommende kan selv. Johansen er opptatt av at mange av de samme mekanismene som skjer i terapirommet også oppstår i veiledning. På samme måte som en terapeut bør søke å møte sin klient i et respektfullt jeg-du forhold, bør også veileder møte sin veilander på denne måten. Johansen oppfordrer til ydmykhet og undring i veiledning, og mener veileders erfaringer bare må brukes som grunnlag til refleksjoner, ikke som sannheter om hvordan ting skal gjøres.
Unntaket er når barn blir skadelidende uten at veilanden har grepet inn som terapeut. Med andre ord, når veilanden har gått på tvers av lover og regler, understreker Johansen, er det riktig at veileder overstyrer, på tross av at dette kan vekke skam.
Kjærlighet i veiledning – kjærlighet i terapirommet
Går det an å tenke seg at det aldri oppstår skam i et terapirom eller i veiledning? Jeg tror ikke det. Hvis det aldri forekommer skam i terapirommet, så kan man tenke at terapeuten aldri «vipper på stolen», tar sjanser på å utfordre og unngår å være transparent. Det samme kan også knyttes til veiledning. Målet er altså ikke å unngå skam, eller som Jacobs skriver, det er umulig å unngå skam i et terapeutisk felt. Hun framhever også at hvis terapeuten opplever å skamme seg overfor klienten, så kan det være et godt tegn på at klienten er trygg nok til å komme med vanskelige temaer, og at terapiprosessen som hun skriver er «on track» (Jacobs, 1996). Desto viktigere er det at jeg som terapeut har tilgang til trygg og faglig forankret veiledning, slik at det mellom klienten og meg kan oppstå det Jacobs beskriver som «a transformative process».
If a therapist can relate in a relatively non-defensive manner, be alert to her shaming impact, even the most inadvertent shaming impact, and consistently work to acknowledge her defensiveness when it is having an impact on the patient, then a transformative process can be set into motion. (Jacobs, 1996)
Jeg har selv opplevd at skam jeg har påført klienten, har kunnet transformere seg til å bli en viktig og meningsfull prosess for klienten. Og også for meg. Både fordi klienten fikk anledning til å kritisere meg uten at jeg gikk i forsvar – noe som var en helt uvanlig situasjon i klientens liv. Og fordi vi sammen evnet å utforske situasjonen her og nå og se hverandre som to feilbarlige mennesker. På den måten klarte både klienten og jeg å opprettholde en åpenhet og varhet overfor hverandre, i stedet for å gå i isolasjon og forsvar.
I et felt som både er asymmetrisk og hvor gestaltterapeuten har hovedansvaret for hva som utspiller seg i rommet, kan det være krevende for terapeuten å ha en faglig teoretisk tyngde kombinert med å være åpen, empatisk, spontan og passe utfordrende. Å balansere rollen som profesjonell med en personlig, ektefølt tilnærming krever derfor stadig veiledning, og for noen av oss også jevnlig egenterapi. Jeg tenker at Jacobs begrep «transformative process» kan knyttes vel så mye til veiledningssituasjonen som til terapirommet. Og for å avslutte med litt store ord tolker jeg henne dithen at hennes oppfordring til åpenhet og en ikke-defensiv holdning handler om kjærlighet. For meg handler dette om at gestaltterapi ikke bare dreier seg om teori og metode, men også om en livsanskuelse. Det gir meg derfor stor mening når Marina Berg skriver at:
[…] gestaltterapi kan fremme kontakt med kjærlighet både i mennesket, mellom mennesker […]. Gestaltterapi er praksis i kjærlighet (2006, s.103).
Birgitte Gjestvang er gestaltterapeut MNGF. Hun arbeider til daglig som individual-, par og gruppeterapeut. Hun har mastergrad i psykologi og utdanning innen meditasjon og kroppsorientert terapi. Hun er og yogalærer og driver podcasten «Yoga for livet» i samarbeid med Nøsen yoga og fjellhotel. https://birgittegjestvang.com/
Referanser
Berg, M. (2006). Gestaltterapi og kjærlighet – en del av et større hele. I: Jørstad S. & Krüger Å. (Red.). Gestaltterapi i praksis. Norsk Gestaltinstitutt, s. 103-128.
Gjestvang, B. (2004). Krenkende kommunikasjon – Sammenhenger mellom skam, sosiale bånd og krenkende kommunikasjon. (Bachelor-oppgave i Sosialpsykologi III). Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo
Hagen, V. H. & Stiegler, J. R. (2020). De seks store følelsene, Kagge Forlag AS.
Jacobs, L. (1996). Shame in the Therapeutic Dialogue. Opprinnelig publisert i: Lee, R. & Wheeler, G. (Red). The Voice of Shame – Silence and Connection in Psychotherapy (1. utgave). Jossey-Bass. Lastet ned fra: https://www.academia. edu/28078030/
Lee, R. G. & Wheeler, G. (2003), The voice of shame – Silence and Connection in psychotherapy (2. utgave). The Analytic Press.
McEwan, I. (2002). Sementhagen. Gyldendal.
NRK (2024, 29. september): Kompass. Intervju med Marit Slagsvold av journalist Pål H. Plassen. Lastet ned fra: https://radio.nrk.no/serie/diverseradio/sesong/202409/DMPO03003924.
Popovac, Z. (2020, 2. november). Skam ekspedert. Psykologtidsskriftet. https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2020/11/skam-ekspedert.
Skottun, G. & Krüger Å. (2017). Gestaltterapi. Gyldendal.
Helseminister Jan Christian Vestre tok seg tid til å spille inn en hilsen til deltakerne på årets pasientsikkerhetskonferanse, som ble vist på storskjerm. Budskapet handlet om hvordan pasienter bør få mulighet til å ta «informerte valg» for egen helse. At helseministerens ansikt dukket opp på storskjerm på konferansen for utøvere av alternativ og komplementær behandling, kan ses som et lite, men betydelig skritt mot en anerkjennelse av at bransjen møter et behov i samfunnet. NAFKAMs tredje årlige konferanse gikk av stabelen 21. oktober, og NGF var tilstede.
skrevet av Marianne Winnæss
Et bredere perspektiv
I år fikk vi innblikk i hva som bidrar til pasientsikkerhet i behandling utenfor offentlig helsevesen fra flere perspektiver – med innlegg fra pasientorganisasjoner, et utvalg av utøverne og fra offentlige helse aktører.
Pasientorganisasjonene (Kreftforeningen og Revmatikerforeningen) la vekt på kunnskap og kommunikasjon, og viste til utstrakt bruk av alternativ og komplementær behandling blant sine medlemmer. Trygghet, mener de, henger sammen med utøverens utdanning, dokumentert forskningsbasert kunnskap, og ikke minst god kommunikasjon mellom behandler og pasient.
Jan Magne Tordenstjerne Sørensen fra Hvite Ørn holdt et sterkt personlig innlegg om betydningen av behandlingsmangfold i hans vei ut av en schizofreni diagnose. Han trakk frem både sjamanisme og alternativ psykoterapi som viktige støttespillere i hans prosess.
Akupunkturforeningen løftet fram sine egne etiske retningslinjer og kvalitetskrav – som de mener overgår kravene i alternativregisteret. De stiller også spørsmål ved alternativregisterets reelle betydning for pasientsikkerheten. At de likevel deltar på konferansen med både innlegg og representanter, tyder på at de ser på den som noe mer enn en samling om pasientsikkerhet – det er også en arena for fokus og fellesskap.
Carina Holandsli og Melinda Meyer representerte NFP med et innlegg om psykoterapeutenes perspektiv på pasientsikkerhet. Carina trakk fram felles verdier som utdanningskrav, faglig kompetanse, kontinuerlig faglig oppdatering (PFO), etikk, relasjon og kommunikasjon – og nevnte også arbeidet med å etablere et eget psykoterapi register.
deltakere fra NFP, Akupunkturforeningen og Masasjeforbundet i paneldebatt med Hvite Ørn og pasientforeningene
Dialog på dagsorden – men ikke i rommet
Til tross for relevante innlegg og brede perspektiver, ble publikum sittende og vente på en åpning for spørsmål. Selv paneldebatten var forbeholdt navn på talelisten – og bar preg av streng regi.
Arne Johan Norheim og Ola Lillenes fremfører deler av prof. psyk. Jan Ivar Røssbergs innlegg
Da allmennlege og universitetslektor Hedda Mørch, og overlege/professor i psykiatri Jan Ivar Røssberg (representert via en improvisert dialog mellom NAFKAMs Arne Johan Norheim og Ola Lillenes) la frem sitt «blikk» på alternativ behandling, steg temperaturen merkbart i rommet. Mange kropper vrikket på seg i stolene – men fortsatt ble ingen tilbudt mikrofonen.
Jan Ivar Røssberg skulle snakke om Hvordan styrke pasientsikkerheten for pasienter som oppsøker alternativ behandler for psykiske helseplager? Det var synd at han ble forhindret fra å delta, men ifølge NAFKAM hadde han oversendt innlegget sitt på forhånd. Den improviserte dialogen som erstattet innlegget, bygget på hans materiale.
Stemmer fra salen
Etter pausen på ettermiddagen tok konferansier Aslak Bonde grep. Han fikk med seg stemningen under legenes innlegg, og åpnet for spørsmål og innspill underveis i den resterende delen av programmet. Under Arne Johan Norheim presentasjon av resultatene fra NAFKAMs spørreundersøkelse, kom reaksjonene på løpende bånd.
Carina Holandsli fra NFP tok ordet og sa rett ut:
«Jeg skjønner godt at overlege Jan Ivar Røsseberg ikke tør å stille opp her i egen person, når han står for slike holdninger som fremvist!»
Hun tok et tydelig oppgjør med legenes fordomsfulle posisjon – og kritiserte legenes hentydning til å sidestille legesamtaler og psykoterapi.
«Bivirkning» – et uegnet begrep for samtaleterapi
Flere i salen påpekte at begrepet bivirkning, som NAFKAM fremhever som sentralt i pasientsikkerhetsarbeidet, ikke passer når man snakker om psykoterapi.
NAFKAM ønsker å etablere et «bivirkningsregister» som et tiltak for å styrke pasientsikkerheten for brukere av alternativ og komplementær behandling. Men verken svarene fra spørreundersøkelsen eller innleggene fra pasientorganisasjonene støtter at dette er et avgjørende grep.
Proffessor i NAFKAM, Arne Johan Norheim, uttrykte undring over svarene rundt registrering av “bivirkninger” i spørreundersøkelsen – og antydet at utøverne «ikke forstår hvor viktig dette er». NGF påpekte at “bivirkning” blir et litt fremmed, begrensende og lite relevant begrep for samtaleterapeuter – derfor er det også vanskelig å svare på spørsmål relatert til bivirkninger av terapi. NGFs medlemmer var blant de “beste i klassen” på svarprosent hos utøverorganisasjonene, som kan forklare de vage svarene på dette punktet. Risiko, eller skade – ble nevnt som begreper det er mer naturlig for oss å forholde oss til.
Arne Johan Norheim viser resultater fra spørreundersøkelsen
Paradokser, retorikk og definisjonsmakt
Det er et tankekors at NAFKAM fremhever behovet for informasjon om bivirkninger – samtidig som markedsføringsloven hindrer utøvere i å snakke om behandlingens ønskede effekt. Det å bruke samme språk om akupunktur, aromaterapi og psykoterapi gir også liten mening.
Helsemyndighetenes tilnærming til alternativ behandling bærer fortsatt preg av et risiko-perspektiv. Det provoserer når legene blander inn “farlige helse-trender på TikTok” og Mel Gibson i begrunnelsen av sin skepsis ovenfor alternativ behandling.
De som møter opp på NAFKAMs pasientsikkerhets konferanse, er de seriøse foreningene – de som tar pasientsikkerhet på alvor. Foreningene og utøverne tar like klart avstand fra helsepredikanter, influensere og kommersielle guruer som offentlig godkjent helsepersonell gjør. Men mens utøvere stadig må bevise sin seriøsitet, kan leger stigmatisere i vei basert på personlig oppfatning. Her ligger en skjevhet som ble veldig tydelig på konferansen: legene har fortsatt definisjonsmakten over hva som anses som «trygg behandling».
For oss betyr det at i tillegg til å forsette med forskning og dokumentasjon innenfor vår modalitet, og å delta på pasientsikkerhetskonferansen, kan det være et mål å komme i dialog med nettopp legene.
Anerkjennelse og dialog før mva fritak
Utøverorganisasjonene i alternativregisteret deler et felles mål om å bli regnet med i et bredere helseperspektiv. I år kom kampen om MVA-fritak i bakgrunnen for behovet for anerkjennelse, samarbeid og gjensidig respekt.
NAFKAM ønsker å holde seg utenfor politikk, men fungerer i praksis som en viktig brobygger mellom alternative/ komplementære utøvere og offentlig helse. Kanskje neste års agenda byr på fysisk tilstedeværelse av politikere? Det kunne vært spennende. Med litt mer åpenhet for innspill og spørsmål fra salen, og fortsatt takhøyde for uenighet og ulikheter, kan pasientsikkerhetskonferansen bli det vi trenger: en viktig arena for dialog.
Starten som ny styreleder har vært både spennende og hektisk, og jeg har fått mye energi av å sette meg inn i arbeidet til foreningen vår. Jeg er imponert over pågangsmotet til våre styremedlemmer: Ulrikke, Sissel, Roger, Kari og Elisabeth, og ikke minst varamedlemmene Marianne og Øystein. Selv om Marianne er vara, gjør hun en stor og viktig jobb med å forbedre kommunikasjonen vår og er også drivkraften bak dette nyhetsbrevet. Og en stor takk til Ingvild, vår administrasjonskonsulent, som har vært en uvurderlig støttespiller for meg i denne første perioden.
Nysgjerrighet og tydelighet
Som styreleder er jeg nysgjerrig, og tilhenger av tydelighet. Mitt største ønske er at vi i styret skal fortsette å gjøre en forskjell for dere, og at det merkes. Jeg bruker gjerne litt tid på å ta inn omgivelsene mine, og kan kanskje oppleves litt stille og tilbakeholdende i starten. Men antennene er tunet! Å ta ansvar faller meg naturlig, men jeg trives best når jeg kan dele ansvaret. Da jeg ble spurt om å være styreleder, takket jeg ja, med vissheten om at vi allerede har et engasjert og velfungerende team. Det som virkelig lokket meg var ønsket om å forstå foreningen bedre, og muligheten til å bidra i det viktige arbeidet vi gjør for gestalt miljøet.
Jeg gleder meg til høsten, og det videre arbeidet i NGF. Før jeg selv ble spurt om å være styreleder, var jeg ikke et spesielt engasjert medlem. Det er meningsfylt og givende, og enormt lærerikt å være engasjert i saker som påvirker arbeidsvilkårene til gestaltterapeuter i Norge. Derfor vil jeg nå oppfordre deg til å ta kontakt om du tenker at du kan bidra med noe. Det har virkelig gitt mersmak for meg å kunne påvirke saker direkte. Brenner du for noe på vegne av oss gestaltterapeuter, så hører vi gjerne fra deg. Det er alltid mer å ta tak i, enn vi har ressurser til.
NFP og andre prosjekter
Noe som opptar meg for tiden er samarbeidet vårt med NFP (Norsk Forbund for Psykoterapi). Jeg har deltatt i mitt første styremøte i NFP, og NFP er stadig diskusjonstema i styret i NGF. Det er viktig for meg å være tilstede på møtene og selv erfare hva som gjør at vi ønsker å melde oss ut av paraplyen vår. Dette styremøtet var i seg selv en interessant og til dels utfordrende opplevelse, og refleksjonene i etterkant tar jeg med meg til høstens samarbeidsmøte mellom alle foreningene i NFP. Forbundet er i en spennende prosess nå med å re-definere seg selv og sin relevans i dag.
Samtidig som enkelte temaer krever mye fokus, følger jeg spent med på prosjektene vi har gående. To ting jeg ser fram til i høst er den videre utviklingen av vår kommunikasjonsplattform, og NAFKAMs forskningsprosjekt på gestaltterapi i Norge. En spørreundersøkelse for å kartlegge vår praksis, og ikke minst – hvordan vi ivaretar våre klienters sikkerhet, skal distribueres til alle våre medlemmer. NGF har vært involvert i utformingen av spørsmålene i tett samarbeid med NAFKAM. Målet vårt med dette samarbeidet er å øke anerkjennelsen av gestaltterapi som et supplerende helsetilbud. NAFKAM gjør dette som et ledd i å øke tilgang på informasjon om pasientsikkerhet i alternativ behandling. Forskning er svaret på tillit fra det offentlige. Dette er en vivnn-vinn-vinn situasjon. Ditt svar på undersøkelsen når den kommer, blir essensielt for at vi skal få nok data og kunne bruke denne forskningen. Følg med i de kommende nyhetsbrevene for informasjon om hvordan du kan delta i undersøkelsen og for å få det endelige resultatet.
Tusen takk for nå, Ingvild – og velkommen til Annki
Vår kjære administrasjonskonsulent, Ingvild Rød, som gjennom mange år har vært et stødig nav for styret, avslutter i disse dager arbeidet for foreningen.
Hun har nøyaktig og lojalt sørget for at alt administrativt arbeid har vært på stell gjennom mange år, og besitter en unik evne til å forenkle komplekse økonomiske og juridiske problemstillinger, slik at alle – særlig styremedlemmer – kan forstå dem. I krevende situasjoner er hun en som holder hodet kaldt og bidrar med ro og klarhet.
Ingvild har vært drivkraften bak etablering av viktige kontrakter med samarbeidspartnere (som for eksempel advokat for klagesaker) og implementeringen av Styreweb. Hennes innsats har vært uvurderlig for å sikre at foreningens fundament står støtt når nye folk tar over verv og ansvar, ved blant annet å dokumentere detaljert rutiner og arbeidsoppgaver for rollen. I tillegg har hun bidratt til å heve kvaliteten på våre vedtekter og styringsdokumenter.
Det føles litt som å sykle uten støttehjul for første gang når Ingvild nå forlater styret etter så lang og tro tjeneste. Vi kommer til å savne hennes profesjonelle og varme ansikt utad, og hennes ro, erfaring og kunnskap i møte med styret. Tusen takk, Ingvild, for alt du har bidratt med!
Vi gleder oss til å fortsette arbeidet med vår nye administrasjonskonsulent – Annki Daudon. Annki har praktisert som gestaltterapeut siden 2007, og har erfaring med administrativt arbeid fra eget selskap, inkludert regnskap. Hun har også erfaring som styreleder i et boligsameie, og vet hvor viktig tett oppfølging er. Vi ønsker henne varmt velkommen i rollen som administrasjonskonsulent i foreningen.
I juli vil det være en overlapp mellom Annki og Ingvild for å sikre at hun kommer raskt ombord. Ingvild har også tilbudt seg å være tilgjengelig gjennom alle store hendelser i årshjulet, slik at Annki føler seg rustet til å ta over stafettpinnen.
God sommer – og en siste appell
Da gjenstår det for meg å ønske deg en riktig god sommer – med rom for tilstedeværelse, pust og gode øyeblikk, alene eller sammen med andre. Og som en siste appell fra meg; Vi setter pris på deg som medlem, du er en viktig del av vår forening og vi jobber for at du skal merke det. Har du tanker, spørsmål, ideer, eller lyst til å bidra i foreningens arbeid – med stort eller smått – så hører vi gjerne fra deg! Å jobbe som gestaltterapeut kan noen ganger være et ensomt yrke, og vi trenger et levende fellesskap. Det krever innsats fra alle. Men med bedre informasjonsflyt og økt fokus på kommunikasjon, håper vi i styret å legge til rette for flere gode møter og en sterkere opplevelse av tilhørighet. Sammen er vi best.
Noe av det viktigste som skal skje for NGF til høsten, er at NAFKAM gjennomfører en forskningsstudie på gestaltterapeutisk praksis i Norge – i samarbeid med Norsk gestaltterapeutforening. Prosjektet starter med en spørreundersøkelse som sendes ut til alle NGFs medlemmer. Studien vil kartlegge hvordan vi arbeider, hvem som kommer til terapi og hvilke utfordringer klientene bringer – slik vi terapeuter ser det.
Hva er NAFKAM?
NAFKAM – Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin – er etablert i samarbeid med Universitetet i Tromsø, og er på oppdrag fra Helsedirektoratet. Deres oppgave er blant annet å ha oversikt over forskning på alternativ og komplementær medisin. De overvåker – og forsker på – pasientsikkerheten i alternativ behandling. NGF er en godkjent forening i registeret for utøvere av alternativ behandling, derfor blir vi forsket på. Det skal gjennomføres en lignende studie på gestaltterapi i Nederland.
Da vi mistet mva-fritaket i 2021, bestemte myndighetene at all alternativ behandling skulle pålegges mva, som et tiltak for å begrense aktører som «utfører utrygge behandlingsmetoder.» Under påskuddet om å beskytte pasienter, ble tiltaket raskt og overkjørende implementert, istedenfor å initiere en opprydning i utøverregisteret og luke ut mindre seriøse utøvere.
Det viser seg i etterkant at selv om det har blitt færre aktører som en følge av mva innføringen, så har ikke folk mistet tillit til alternative behandlingsmetoder. Snarere tvert imot, ifølge NAFKAM.
Før var ordet alternativ belastende for en del av oss, nå er registeret til hjelp for å synliggjøre vår relevans ovenfor myndighetene.
Registeret ble opprettet i 2004, og er viktig for alle som trenger opplysninger om registrerte utøvere og om godkjente utøverorganisasjoner. Myndighetene er opptatt av å ivareta pasientvernet og forbrukerrettighetene for den som oppsøker en registrert alternativ behandler, noe registerordningen tilrettelegger for. Skal vi ha håp om å få tilbakeført mva fritaket, må vi kunne vise til at vi tar pasientvern og forbrukerrettigheter på høyeste alvor. Det gjør vi ved å være registrert, og ved å dokumentere vår praksis.
Dersom du er en av de mange som forlot registeret etter innføring av mva, kan tiden være inne for å revurdere akkurat det.
Et stort gjennomslag for faget vårt
Denne forskningen er en unik mulighet for medlemmer i NGF å styrke klientsikkerhet, kvalitetssikring og vårfaglige anerkjennelse. Samarbeidet med NAFKAM startet under fjorårets pasientsikkerhetskonferanse på Gardemoen. NGF har jobbet tett med forskerne hos NAFKAM, og vi har fått betydelig innflytelse på utformingen av undersøkelsen. Vi er entusiastiske og ser på denne forskningen som et viktig steg mot økt anerkjennelse for gestaltterapi som fagfelt.
Uten ditt bidrag blir det ingen artikkel
NAFKAMs forskere er klare. Undersøkelsen er klar. Det som gjenstår, er datagrunnlaget – våre svar. For at denne forskningen skal bli publisert og få gjennomslag, trenger vi en høy svarprosent! Hver og en av oss teller – for å sikre at resultatene gir et troverdig bilde av praksisen vår. Selv om vi er størst av foreningene i NFP, er vi fortsatt en liten forening å regne. Høy deltakelse i spørreundersøkelsen blir avgjørende.
Derfor bør du delta:
Du bidrar til å dokumentere og synliggjøre gestaltterapi i Norge
Du er med på å styrke tillit og trygghet rundt vårt arbeid
Du gir viktig innsikt som kan løfte hele fagfeltet
Du viser ansvar og engasjement som gestaltterapeut
Hva skjer videre?
Undersøkelsen kommer til høsten og svarene dine behandles konfidensielt. Vi har jobbet mye med å gjøre undersøkelsen så enkel som mulig å svare på. Mer informasjon kommer før utsendelse.
Dette er ikke enda en spørreundersøkelse – det er en mulighet til å sette gestaltterapi på det forskningsfaglige kartet. Vi trenger din stemme.
Ta gjerne kontakt med oss om du har spørsmål om undersøkelsen: styret@ngfo
Skrevet av Ulrikke Moen og Marianne Winnæss på vegne av NGF
Nyhetsbrevet du har mottatt nå er første utgave laget i et nytt verktøy som foreningen har investert i – for å gjøre kommunikasjon enklere, mer strømlinjeformet og effektivt. Målet vårt er å øke verdien av å være medlem, og et av tiltakene er å jevnlig levere relevant informasjon om hva som skjer av betydning for oss. Med en regelmessig informasjonskanal levert i innboksen, tenker vi at det blir lettere å følge med, lettere å la seg engasjere og å følge tråden i styrets arbeid.
Websiden vår, ngfo.no – trenger en solid oppgradering. En prosjektgruppe har begynt å jobbe med re-design av struktur. Kommunikasjonsbyrået Ålreite Folk jobber med å oppgradere NGFs grafiske profil, og websiden vil få ny visuell drakt. Vårt mål er å lansere nye sider i overgangen til nytt år 2026. Det er mye arbeid som skal gjennomføres på veien. Om du er interessert i å bidra inn i dette arbeidet, hører vi veldig gjerne fra deg. Vi trenger blant annet noen faste, kyndige synsere i en referansegruppe. Overordnet struktur er EN ting – innhold på de forskjellige undersidene noe annet. Er du god på tekst og/ eller SEO og har lyst til å engasjere deg i NGFs kommunikasjonsprosjekt? Ta veldig gjerne kontakt med oss.
Det redaksjonelle samarbeidet med NGI er igang, og vi gjennomførte et felles informasjonsmøte på Litteraturhuset i Oslo i juni. Per Terje Naalsund fra NGI ga lytterne en introduksjon til gestaltterapiens utvikling og historie i Norge, og Marianne Winnæss fra NGF snakket om hvordan det er å være gestaltterapeut idag, og kort om foreningens formål. Oppmøtet var relativt beskjedent, men tilstedeværelsen er relevant. Vi synliggjør oss. Hvert møte, arrangement, uttalelse eller kampanje i det offentlige, etterlater spor. Vi ser fram til flere informasjonsmøter og andre felles tiltak for å løfte faget – sammen med Norsk Gestaltinstitutt.
Forskningen på gestaltterapi, som gjennomføres av NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin) for tiden, kan bli et markant og viktig spor for oss. Du kan lese mer om hva forskningen går ut på i artikkelen i nyhetsbrevet. Her blir vi invitert til å vise fram vår kunnskap – og resultatet blir stående, uansett hvordan vi leverer.
Gestaltterapeuten.no lever – og brukes som platform for artiklene til nyhetsbrevet, enn så lenge. I tillegg er det vår eksisterende platform for fagartikler. Tidligere redaktør for gestaltterapeuten.no og årboka, Per Terje Naalsund, er nå redaktør for Gestalttidskriftet på NGI. Marianne Winnæss har tatt over ansvaret for gestaltterapeuten.no. NGF har løpende dialog med redaksjonsmiljøet på NGI, jobber med å finne gode redaksjonelle løsninger som på sikt gir fagmiljøet merverdi. Ønsker du å publisere en artikkel på gestaltterapeuten.no? Send en mail til redaksjonen@ngfo.no.
Ettersom min erfaring som terapeut og kunnskap om relasjonelle traumer har vokst, blir det tydelig for meg at min evne til å tåle klientenes smerte også har vokst. Oftere enn før har jeg tilgang til det jeg kaller et fenomenologisk senter i meg, hvorfra jeg kan utholde en tydeligere differensiering, vente uten å presse, være mer nysgjerrig uten å kreve.
Tekst: Erik Tresse
Erik Tresse er gestaltterapeut og veileder MNGF med egen praksis i Oslo
Det er urolige tider. Krisene står i kø. Krig. Klima. Kraft. Sinnstilstandene skifter fort. I går tenkte jeg at vi kanskje er midt i en bevissthets utvidelse; på terskelen til et ukjent og bedre fellesskap i verden. I dag tenker jeg at vi står på randen av et brudd med naturen og med hverandre. Det oppleves av og til som om selve grunnfjellet er i bevegelse.
I et slikt felt kjenner jeg et stort behov for noe å holde fast i. Noe stabilt og sterkt. Istedenfor å kun projisere dette behovet utover og forvrenge det, noe store deler av befolkningen i mange land nå åpenbart gjør og dermed driver verden i en mer autoritær retning[1], forsøker jeg å se innover. Oftere enn før får jeg paradoksalt nok et glimt av noe stabilt og kjærlighetsfullt i mitt indre. Jeg jobber for å holde fast på det, eller i det minste å gjenkjenne det. Av og til kan jeg få en opplevelse av å både miste meg selv og finne meg selv på samme tid.
Men vent:
Selv beskrives derfor ikke som et substantiv, som noe mennesker har, men som handlende og skapende, som noe mennesker gjør og uttrykker (Staemmler, 2016; Wollants, 2012). Gestaltteorien beskriver selv som en funksjon i en situasjon nettopp for å tydeliggjøre at det ikke er noe mennesker er. (Skottun & Krüger, 2017, s. 98)
En slik definisjon vil forklare mye av min uro, samtidig vil min opplevelse av å finne meg selv bli meningsløs: I og med at selvet kun er «en funksjon i en situasjon,» kan jeg ikke finne et selv i meg selv. «Jeg er i krise siden verden er i krise,» for å parafrasere Jean-Marie Robine i hans keynote-foredrag på NGI-konferansen høsten 2022.[2] Umiddelbart kan dette virke fortrøstningsfullt, men går jeg videre denne felt veien, vil jeg kanskje måtte komme til noe av det mer foruroligende som Robine åpnet opp for i sitt foredrag: At selvet mitt kun er en reaksjon på omgivelsene, at mitt individuelle ansvar og dermed mitt frie valg er en illusjon: «The person is no longer master of her world. She is contact,» spissformulerte han.
Dette paradokset har jeg strevd med siden studietiden. Det er noe med gestaltterapi-teoriens relasjonelle forståelse som både virker forlokkende med sin inkluderende allmenne sannhet – vi er alle forbundet og påvirket av alt – og noe som uroer meg med sin relativisme og mulighet for ansvarsfraskrivelse.
«Ingenting er så praktisk som en god teori,» sa Kurt Lewin (McCain, 2015), og for en kliniker er all teori om menneskelige relasjoner kun til nytte om den kan omgjøres til praksis. I mitt virke som gestaltterapeut i ti år har jeg opplevd vår teori som både en tydelig vei gjennom psykens villnis og som en forvirrende blindvei.
Etter hvert har dette fått meg til å tenke at det er på tide å (re-)vitalisere en diskusjon rundt kontakt kvaliteter – og egenskaper. Hva er det i oss som fremmer eller hindrer nærende kontakt?
Kontaktkvaliteter
For at en terapiteori skal få ordentlig feste, må den henge sammen både innvortes og utvortes, altså være fri for alt for mange paradokser og resonnere med et oppdatert syn på hvordan vi mennesker fungerer.
Ifølge Jean-Marie Robine har stadig flere gestaltterapeuter siden 80-tallet gjort et «epistemologisk sprang» ved å forankre de opprinnelige konseptene, metodene og kliniske tilnærmingene i et feltperspektiv (Robine, 2016, s 10). Vi erfarer oss selv og blir til gjennom kontakt, for kontakt er fenomenet som går forut for enhver erfaring (Robine, 2015, s 59, min oversettelse). Jeg blir meg i en kontinuerlig kontaktprosess, og forståelsen av selvet som en prosess, har vunnet frem. At vi gjør oss selv i en situasjon, blir grundig undervist og utforsket på Norsk Gestalt Institutt og har i dag nærmest blitt hegemonisk innen vårt fagfelt. Wheeler (2016) trekker frem at Gestaltterapiens relasjonelle forståelse,
…of an agential self dealing with a fluid, uncertain world without access to fixed or objective ‘reality’ (s. 200),
nå gjenspeiles i nevrovitenskapen og at det har blitt en allmenn antagelse i psykologien og en rekke psykoterapimodaliteter. Selv om jeg kjenner en stolthet over dette, er det likevel flere ting jeg her ennå ikke helt får hjernen min rundt i min praksis.
Forvirring 1. Hvem blir jeg sammen med andre, og hva er det godt for?
Vi gjør oss selv sammen.
Da jeg som 44 åring i 2010 utdannet meg til gestaltterapeut på NGI, var dette forløsende: at jeg fikk erfare meg selv som bevegelig, påvirkelig og påvirkende, ikke fiksert og satt. Utforskningen av hvem vi ble sammen gjennom å se nærmere på id-, ego- og personlighets funksjonene, gikk som en rød tråd gjennom utdannelsen. I kontakt med mine mange medstudenter gjenoppdaget jeg noe spontant og kreativt i meg som åpnet sansene mine og dermed forestillingen jeg hadde om hvem jeg var og kunne være. I en stor gruppe så dermed vår idé om det relasjonelle selvet til å fungere godt som en forløsning basert på at alle ble oppfordret til å være i kontakt med sin indre-, mellom- og yttersone og dele ønsker og behov så fenomenologisk som mulig. Både den korrigerende feedbacken og støtten fra de andre ga meg en utvidet forståelse om hvem jeg var og ble, og mye av den introjektive skammen jeg bar på ble normalisert. Jeg oppdaget et fellesskap – både i meg og rundt meg – som skapte en ny tillit til å uttrykke mer av meg.
I mange år etterpå var jeg en ihuga prosessorientert gestaltterapeut med fokus på det interpersonlige, samskapte, men som individualterapeut møtte jeg imidlertid på flere utfordringer. Jeg brukte mine egne reaksjoner: fysiske fornemmelser, følelser og tanker aktivt i kontakt med klienten, og jeg lot meg informere av, og ofte leve inn i, hennes fortellinger og følelser. I de fleste tilfeller bidro dette til en sterk og fruktbar arbeidsallianse, men jeg strevde med både å være i feltet og å observere det på samme tid. Åpenheten min førte i mange tilfeller til en grenseløshet – til at jeg fløt sammen med klientens følelsesvirkelighet – eller til at jeg, ofte ubevisst, inntok en mer intellektuell, differensiert posisjon for å beholde et metablikk på det hele. Min mottagelighet for klientens projeksjoner, skapte en rekke mot-projeksjoner i meg som jeg ofte ikke var oppmerksom på, men som jeg først etterpå, ved å gå gjennom det som hadde skjedd eller ved å ta det opp i veiledning, klarte å få noenlunde tak i.
Min søken etter en jeg–du-relasjon, med fullkontakt som et slags «mål,» gjorde i tillegg at mye i grunn ofte gikk meg hus forbi. Figurer dukket opp, ble kontaktet og falt. Flere opptok meg mer enn de opptok klienten. I dag kan jeg se tilbake og tenke at for mange av klientene ble min stil antagelig ofte oppfattet som voldsom og invaderende, noen ganger til og med på grensen til selvhevdende. Min insistering på det samskapte overstyrte til tider både anerkjennelsen av det ujevne maktforholdet i terapirommet og klientenes trang til å tekkes meg som terapeut.[3] Jeg hadde tvil og selvkritiske spørsmål, jeg var fersk, men jeg drev da gestaltterapi slik man skulle, eller burde, gjorde jeg ikke? Jeg var et ‘self of the situation, of the field’ var jeg ikke? Etter et par lange terapiforløp med vekslende utfall, fikk denne tvilen meg til å stille flere spørsmål:
Om jeg skal åpne meg opp for en kontaktprosess med mitt «selv,» definert kun som «en funksjon av situasjonen,» med et ønske om å få til en jeg-du-relasjon, er det ikke fare for at det kun blir et møte mellom mine fikserte tilpasninger og sår og klientens fikserte tilpasninger og sår? Og hvordan kan jeg vite om det er slik eller ikke?
Forvirring 2. Hvor blir det av den terapeutiske retningen når selvet er kontakt og kontakt blir strippet for kvalitative markører?
Opprinnelig ble selvet beskrevet som å ha både en rekke nevrotiske og sunne strukturer hvorav selvfunksjonene id, ego og personlighet bare var noen få av mange de valgte å trekke frem (Robine, 2016, s. 216). De nevrotiske som ble trukket fram, nevnt som ‘mekanismer’ i PHG (Perls et al., 1951, s. 145), var retrofleksjon, introjeksjon og projeksjon (Herrestad, 2001, s. 92). Etter boken Gestalt Reconsidered av Wheeler ble alle de nevrotiske selvstrukturene omdefinert fra å være intrapsykiske fenomener til å bli interpersonlige feltfenomener satt opp i polaritetspar. I Norge blir de kalt kontaktformer. Fra å være markører på noe usunt i oss, er de i vår forståelse kun deskriptive begreper på feltfenomener – former for kontakt.
Ved å forankre alle de opprinnelige konseptene i et feltperspektiv, slik Robine hevder har skjedd, være seg forståelsen av selvet med id-, ego- og personlighetsstrukturer, teorien om varhetssonene, kontaktformene eller modellene kontaktsyklusen og erfaringskurven, kan det se ut som vi har et terapeutisk kart som kun beskriver feltfenomener eller kontaktprosesser.
Dette bidro til at jeg ofte sto uten retning.
Med diagnosekartet til Daan som støtte, forsøkte jeg å diagnostisere feltet og definere klientens id-, ego- og personlighetsfunksjon etter beste evne, men ofte hadde jeg en snikende opplevelse av å bare finne på ting. «Loven om Prägnanz,» altså at «enhver situasjon organiserer seg så klart og enkelt som mulig i den gitte situasjonen» (som det stod i instruksjonsarket om bruk av NGI’s diagnoseskjema), ga meg ofte litt ro, men siden vi har forlatt mye av PHGs teoretiske rammeverk om hva som er god eller dårlig (nevrotisk) organisering, sunn eller usunn (nevrotisk) kontakt, svømte jeg ofte på dypt vann. Uten forankringspunkter i hverken utviklingspsykologi, tilknytningsteori eller nyere traumeteori, følte jeg meg som nyutdannet terapeut til tider kastet ut i et retningsløst og forvirrende landskap med lite rom for psykologisk dybdeforståelse.
Forvirring 3. Er selvet både kreativt og fiksert?
Endringsteorien til Beisser impliserer at når vi får tak i det som er, vil det som ER endre seg – og vi vil få det bedre. For å få tak i det som ER, må vi være til stede. En mer bevisst tilstedeværelse i nået har i seg en mulighet for at en mer hensiktsmessig kreativ tilpasning vil finne sted.
Om vi følger PHGs teori om selv slik Wheeler sammenstiller det:
«Self,» that is, engage in «Gestalt-making» = contact = creative adjust- ment» (Wheeler, 2016, s. 209)
– som han kaller «Goodmans genistrek» – er det selvet selv som er kreativt: Selvet = kreativ tilpasning. Det som møter oss i terapi er imidlertid en mangel på kreativitet: en fiksert adferd, følelse, forståelse, holdning eller lignende. Altså må selvet, som jo er i stand til å kreativt tilpasse seg omgivelsene, være blokkert i oss. Det er på et vis fortiden som møter opp på vårt kontor, ikke den vitale, fleksible klienten som tilfreds er til stede i sin nåtid – de trenger jo ikke vår hjelp, de har jo evnen til å kreativt tilpasse seg omgivelsene sine.
Kreativ tilpasning og fiksert tilpasning
Om vi tar for oss det sentrale begrepet kreativ tilpasning, er mitt inntrykk at dette i dag rent klinisk brukes om alle måter å være i kontakt på. Selv om begrepet kreativ tilpasning kan ha en fantastisk avskammende effekt om vi kobler det med påstanden om at vi gjør så godt vi kan til enhver tid utfra de omgivelsene og ressursene vi har tilgjengelig, syns jeg likefullt at ordet kreativ ofte er direkte misvisende når det brukes om alle tilpasninger.
I sin gode artikkel om Fritz Perls’ utvikling av gestaltterapi i årboken 2021 påpeker Henning Herrestad noe av det samme.
Så i kontaktsyklusen skjer det både sunn og usunn fiksering av visse strukturer. Det skjer som en del av den kreative tilpasningen, og lagrer seg som holdninger – altså disposisjoner for senere atferd. Når disse holdningene er del av en god kreativ tilpasning ved senere situasjoner, er de sunne. Når de hindrer en god kreativ tilpasning, er de nevrotiske. (Herrestad, 2021, s. 92)
I stedet for å si «god kreativ tilpasning» og henvise til noe som «hindrer god kreativ tilpasning» slik Herrestad gjør, ville det etter min mening være tydeligere å bruke begrepene kreativ tilpasning og fiksert tilpasning. Det vil si at den tilpasningen som en gang var kreativ, har blitt fiksert. Men i og med at selvet = kreativ tilpasning, vet jeg også at inni der ett sted, i klienten, finnes denne evnen inntakt. I min praksis bruker jeg kreativ tilpasning om en fleksibel, åpen, lydhør, og så videre tilpasning til omgivelsene, og fiksert tilpasning om noe lukket, låst og dogmatisk, og så videre. Jeg er samtidig bevisst på at de fikserte tilpasningene kanskje har en funksjon som oppleves som (livs-)nødvendige for klienten, så om jeg bruker dette begrepet overfor klienter, gjør jeg det med stor respekt og medfølelse.
Ettervirkninger av relasjonelle traumer
Kunnskapen om nervesystemet, hjernens utvikling og særlig hva emosjonell neglekt og negativt stress gjør med oss, har gitt oss en utdypet forståelse av menneskets grunnvilkår og hvor fikserte – og skadelige – våre tilpasningsstrategier kan bli som voksne (van der Kolk, 2014; Maté, 2022; Kirkengen & Brandtzæg Næss, 2015).
Ved å ha lest meg opp og tatt ulike videreutdanningskurs har jeg opparbeidet meg en større forståelse for betydningen av vår tidlige tilknytning og for at det i oss alle finnes ulike intrapsykiske mønstre som er dominerende for hvem vi oppfatter oss som, og derav hvilke impulser og valg vi opplever at vi har (Ecker et al., 2012.) Denne kunnskapen har utdypet og utvidet min kontaktkapasitet i møte med andres psykiske smerte, altså gjort meg til en bedre håpsbærer i terapirommet, fordi jeg kan se flere muligheter. Innen vårt fagfelt er det flere toneangivende gestaltterapeuter som også har utvidet sin forståelse av hva traumer gjør med oss.
I boken self – A Polyphony of Contemporary Gestalt Therapists (Robine, 2016) skriver Margherita Spagnuolo Lobb at hun er enig med Miriam Taylor i at
… trauma radically changes the ground experience from which the figures arises. It is the quality and the content of the ground that define the problem (s. 281).
Hun legger til at hun nå er mer interessert i å støtte opplevelsen/erfaringen av Grunn enn friheten til å lage nye Figurer (s. 272), noe som innebærer å fokusere mer på Id- og personlighetsfunksjonen. I artikkelen til Rolf Aspestrand (2022, s. 65) om sitt møte med Gianni Francesetti kommer dette også frem: Francesetti mener at det raske fokuset på figur tilhører en annen tid, og han er nå som Lobb mer opptatt av å støtte det som ligger i grunn. Dette gir mening i et traumeperspektiv.
Dette var heller ikke ukjent for PHG:
Therefore, the therapeutic method, which can only strengthen the self, is to insist on relating the foreground weak-figure (e.g. a man’s concept of himself) to its ground, to bring the ground more fully into awareness. (Perls et al., 1951, s. 413)
Det kunnskapen om relasjonelle traumer tydelig viser er at i vår ofte ubevisste erfaringsbakgrunn ligger våre tidlige tilpasninger, ofte kalt overlevelsesmekanismer eller mestringsstrategier, og skal en endring finne sted må disse adresseres. PHG kalte det «unfinished business:»
…the task is to find out the unaware unfinished situations that are taking energy from the possibilities of the present. (s. 424).
Men der Robine og den rådende relasjonelle forståelsen av gestaltterapi har en ensidig tro på at måten å gjøre det på ikke er å fokusere på fortid, historien eller organiseringen av psyken til klienten (Robine, 2022, s. 71) – noe jeg delvis kan tilslutte meg – er jeg overbevist om at man som terapeut trenger et teoretisk kart som anerkjenner, har et språk for og en koherent tenkning om dette.
Gestaltterapiens styrke er å nærme seg klientens virkelighet gjennom en empatisk, fenomenologisk, her-og-nå tilnærming, det vil si å ikke fokusere på fortid eller historien, som Robine nevner, for så å invitere klienten til å erfare (oppleve) noe nytt sammen med oss. Hva vi ser er imidlertid helt avhengig av hvilket kunnskapskart vi har med oss, altså hvilke «briller» vi ser verden med (Skottun & Krüger, 2017, s. 216). Våre «briller» er farget av ervervet kunnskap, verdier, holdninger og tidligere erfarings inntrykk. Sagt på en annen måte: Vår kontakt i nået, er påvirket av kontakten vi har hatt tidligere i livet. Et ensidig fokus på «det åpenbare» og at figur nærmest skal vokse frem organisk og naturlig av situasjonen her og nå, slik jeg oppfattet i min utdanning, hopper på en måte bukk over dette.
Kunnskap om fortidens betydning, hva manglende omsorg og vonde oppveksterfaringer gjør med oss, samt hvilke psykiske blokkeringer vi kan utvikle for å unngå å ta inn denne smerten, er særdeles viktig for å forstå både dybden og det tilsynelatende ulogiske i manges kreative tilpasning. Kunnskapen om – og erfaring av – hvordan organiseringen av psyken kan foregå, former språket vårt, vår tilnærmingsmåte til psykisk smerte og ikke minst vår tåleevne. Som psykoanalytikere og aktive utforskere av ulike terapimodaliteter hadde Laura og Fritz Perls med seg dette som en del av sin erfarings- og kunnskapskilde. I løpet av årene som har gått har jeg også utvidet min kunnskapskilde med grundigere studier av tilknytningsteori, relasjonelle traumer og stress i tidlig barndom. Min erfaringsbakgrunn innebærer i tillegg et langt terapiforløp i psykoanalyse, samt utforsking av flere terapimodaliteter som ISTDP, Internal Family Systems og ulike spirituelle og kroppslige tilnærminger.
Grunnleggende menneskelige behov
I dag vet vi ganske mye om hvilke psykologiske grunnbehov som bør være oppfylt for at et menneske skal utvikle seg best mulig. Kunnskapen om dette har økt betydelig siden PHG formulerte sine tanker på 1950 tallet. Hva som kan betegnes som menneskelige behov og hvordan de eventuelt uttrykkes eller blokkeres samt hvordan vi best mulig kan forholde oss til dette, er viktig for enhver metodisk retning innen psykoterapi.
Disse behovene formuleres ulikt av ulike fagfolk, men de sentreres ofte rundt begreper som trygghet, tilhørighet, fellesskap, aksept, anerkjennelse, støtte til å uttrykke seg og lignende.
I en artikkel i Morgenbladet deler professor Siri Gullestad (2024) våre menneskelig grunnbehov inn i tre kategorier som jeg synes resonnerer godt med gestaltterapi:
1) behovet for trygghet, eller tilknytning, som hun knytter til et «biologisk basert behov, teoretisk forankret i overlevelse og beskyttelse mot fare.»
2) behovet for fellesskap som hun knytter til begrepet ‘kontakt’ og som «…dreier seg om å dele en subjektiv opplevelse, å erfare at ens eget indre kan forstås av en annen.»
3) behovet for selvbekreftelse: «…barnets behov for å få emosjonelle tilbakemeldinger som bekrefter en følelse av å være et selv i egen rett og med egen verdi.»
I korthet kan man kanskje si at våre psykologiske grunnbehov dreier seg om å finne en balanse mellom integritet og samarbeid (Juul, 1996), autentisitet og tilknytning (Maté, 2022, s. 105) altså å ta best mulig vare på seg selv sammen med andre. Lidelse oppstår når vi opplever disse som et enten – eller, som uforenlige motpoler.
Selvet vs identitet vs personlighet
Det psykologiske selvet, som er det vi snakker om, kan være vanskelig å skille fra begrepene identitet og personlighet. I Store Norske leksikon (von Tetzchner, 2024) er identitet definert som
en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av.
Personlighet (Kennair, 2024) er definert som noe mer varig, litt dypere:
[…] som de relativt stabile individuelle forskjellene i hvordan ulike mennesker tenker, handler og føler på tvers av forskjellige situasjoner.
Sett opp mot gestaltterapiens selv, er det ikke så lett å forstå hvordan dette skiller seg fra begrepene identitet og personlighet.
Det kan virke som om selvet vårt av og til kan være lik både personlighet og identitet, synes jeg. I mitt hode får jeg imidlertid ikke begrepet selv til å være synonymt på samme nivå. Jeg har en forestilling om at selvet mitt er noe annet dypere, sannere eller mer spirituelt enn både identitet og personlighet. I min forestilling er det en slags hierarkisk oppstilling hvor jeg knytter selvet til et indre senter med varige livskraftige kvaliteter, og personlighet til hvilke sider i meg jeg av ulike – og nødvendige – grunner, har identifisert meg med. Hvilke sider jeg identifiserer meg med kan skifte avhengig av hvem jeg er sammen med og hvor, uten at personligheten min som innebærer dypere og ubevisste lag av hvem jeg anser meg som, behøver å rokkes ved. Selvet mitt, senteret mitt som jeg ofte mister både kontakten med og troen på, er imidlertid fast.
Det singulære Selvet
Dette singulære Selvet er innvevd i den mellommenneskelige samtalen og er vanligvis en størrelse klienten er noenlunde familiær med; hen vet at begrepet selv betegner noe inni hen. Ofte blir en slik størrelse knyttet til en sannhet, til noe helt og ekte; vårt autentiske selv som vi ønsker mer av. Når klientene kommer til mitt kontor med en forestilling om et selv inni dem, ser jeg ingen grunn til å overbevise eller korrigere dem, for denne konseptualiseringen er jo ofte knyttet til et håp – en retning: kanskje jeg kan være fullt og helt meg selv, en gang, ett sted, med noen.
På et vis kan vi si at ideen om en intrapsykisk kjerne i oss har blitt en del av allmennforståelsen, noe begreper som selvtillit og selvfølelse kanskje er de viktigste markørene for. Samtidig har det kanskje ført til et hierarkisk kunnskapssyn, hvor vi som jobber med dette har blitt opphøyet, eller har opphøyet oss selv, til eksperter på det. I vår vestlige individualistiske kultur har ideen om selvet kanskje for mange også ført til en endeløs søken etter å finne seg selv uavhengig av andre og sine omgivelser. Når alle skal være sin egen lykkes smed, kan det å være seg selv fort bli til å være seg selv nok.
Fordelen med å se selvet som noe singulært, essensielt, er likevel at det åpner for en samtale om noe fellesmenneskelig. Og om vi fjerner oss fra det individualistiske kost/nytte aspektet nevnt ovenfor og forstår et konseptuelt selv i retning av spontanitet, fantasi, oppriktighet og lekenhet, inkludert en evne til å uttrykke følelsene sine så direkte som mulig (Perls et al., 1951, s. 305), altså det som vi kanskje kan knytte til barnets naturlige relasjonskvaliteter som vi finner støtte for i vår opphavsbok PHG, får vi et utgangspunkt med flere livsbejalende kontaktkvaliteter. Denne tenkningen finnes altså i PHG og mange av disse kvalitetene er beskrevet som noe vi bør søke etter:
The childish feelings are important not as a past that must be undone but as some of the most beautiful powers of adult life that must be recovered: spontaneity, imagination, directness of awareness and manipulation. (s. 297)
En slik konseptuell forståelse av selvet – et selv som i sitt vesen er relasjonelt – kolliderer ikke med en felt-tenkning. I min nåværende forståelse ser jeg derfor Selvet som en fellesmenneskelig essens som i sitt vesen har i seg en rekke prososiale egenskaper. Dette gjør det også lettere å tenke klart om den terapeutiske retningen.
Hva er den terapeutiske retningen i gestaltterapi?
Gestaltterapi skal hjelpe klienten med å gjenoppdage sine kreative kapasiteter.
Slik jeg leser Wheeler åpner han opp for det kanskje Perls iallfall forfekter – at selvet, vårt innerste vesen, er kreativt, ikke fiksert, og slik jeg ser det; at det er relasjonelt i sin essens. I et slikt lys blir min jobb som terapeut å få klienten til å gjenoppdage sin kapasitet til kreativ tilpasning – dvs skape plass til mer av sine åpne, spontane, ikke selvreflekterende kontakt kvaliteter i møte med sine omgivelser – mer slik man er som barn, kanskje?
What is required […] is to recover the child’s way of experiencing the world […] (Perls et al., 1951, s 297).
«Recover» betyr å gjenopprette, finne igjen. Underforstått: disse kvalitetene finnes i oss. Dette trekker også Robine frem:
Det er dermed gjenopprettelsen av evnen til kreativ tilpasning som blir den viktigste retningen for terapeutisk arbeid (Robine, 2022, s. 71).
Gestaltterapi skal hjelpe klienten å få kontakt med sine naturlige relasjonskvaliteter (fordi vi vet at disse kvalitetene finnes i oss selv)
Hvis vi tror at mennesker har det vi trenger inni oss,
alle ingrediensene og verktøyene for å leve i en sunn, tilfredsstillende og umiddelbar utveksling med vårt miljø
som Korb, Gorell & van de Riet (2002, s. 89) skriver, må det bety at det finnes en tilstand hvor vi opplever at disse «ingrediensene og verktøyene» er tilgjengelig og kan bli brukt.
Når klienten sier at hen ikke liker seg selv, snakker hen fra en tilstand av selvkritikk og selvfordømmelse. Da trenger vi også noen tilstandsmarkører for når hen ikke gjør det, når hen har det bra med seg selv, i seg selv, som seg selv. Og selv om hen ikke tror det finnes en kjerne av noe godt der inne, er det jo vesentlig at vi som terapeuter tror det. Først når jeg vet dette, kan jeg tåle de mange negative projeksjonene som kan komme, og også utholde min egen tvil og usikkerhet i møte med avvisningene av mine ‘gode’ intervensjoner og intensjoner.
Hva om jeg er i kontakt med dette i meg, denne tilstanden, når jeg føler meg sentrert, trygg, når jeg er på plass, i vater, flytsonen, sentrert, grounded, og så videre (fyll inn ditt bruksord)?
Gestaltterapi fremmer iboende kvaliteter i selvet som skaper nærende kontakt
For at vi som terapeuter skal bidra til dette må vi ha et tydeligere teoretisk fundament for hvilke relasjonelle vekst kvaliteter vi mener vi må skape rom for. Robine foreslår selv det han mener er noen gode posisjoner å kontakte klienten fra. I boken Social Change Begins with Two (2015, s. 234) nevner han fire posisjoner han selv tror på som terapeut: Openness – Non-judgement – Engagement, Involvement and Disclosure – Tenderness.
I PHG finnes det også mange spor av slike kvaliteter knyttet til selvet. I passasjen om «Properties of Self» (Perls et al., 1951, s. 376-377) blir selvet som en ideell tilstand eller «potensial» beskrevet ganske tydelig. Under oversetter jeg og trekker ut kvaliteter jeg mener kan utledes av denne teksten:
Self is spontaneous, middle in mode (as the ground of action and passion), and engaged with its situation.
Spontaneity is the feeling of acting the organism/ environment that is going on, being not merely its artisan nor its artifact, but growing in it. Spontaneity is not directive nor self-directive, nor is it being carried along though essentially disengaged, but it is a discovering-and-inventing as one goes along, engaged and accepting.
Selvet er spontant, oppdagende og nyskapende, engasjert og aksepterende.
The spontaneous is both active and passive, both willing and done to, or better, it is middle in mode, a creative impartiality, a disinterest not in the sense of being not excited or not creative, for spontaneity is eminently these, but as the unity prior (and posterior) to activity and passivity, containing both. […] The extremes of spontaneity are on the one hand deliberateness and on the other hand relaxation.
Selvet er en tilstand av tilstedeværelse og ro, handlekraft og kreativitet, uten å ha en agenda – middle in mode – åpen.
Of the chief classes of contact-functions, feelings are most often considered the underlying self or «soul»; this is because feelings are always spontaneous and middle; one can neither will nor be compelled to feel something.
Selvets kontaktspråk er følelsene.
By «engaged with the situation,» we mean that there is no sense of oneself or of other things other than one’s experience of the situation. The feeling is immediate, concrete, and present and integrally involves perception, muscularity, and excitation.
Selvets utfoldelse føles som umiddelbar, konkret og kroppslig tilstedeværelse.
Finally, spontaneously engaged in a present concern and accepting it as it develops, the self is not aware of itself abstractly, but is aware of itself as contacting something.
Selvet er ikke refleksivt – kun klar over sin kontakt med noe.
Selvets kvaliteter oppsummert
For å tydeliggjøre hvordan dette klinisk kunne vært en peilingsmarkør, en relasjonell holdning (intensjon) vi kan strekke oss etter – og noe klientene våre derav kan lære av, kan dette oppsummeres slik:
Selvet er en tilstand av åpenhet og ro, handlekraft, kreativitet, spontanitet, aksept og en følelse av å være engasjert uten en agenda. Siden selvet ikke er klar over seg selv, kun klar over sin kontakt med noe, er tilstanden preget av en opplevelse av umiddelbar, konkret kroppslig tilstedeværelse hvor selvets kontaktspråk – følelsene – kan, men ikke må, komme fritt til uttrykk.
Selvet er vårt fenomenologiske senter
Og er det ikke nettopp en slik differensiert holdning hvor vi kan ta inn smerten til klientene (og i verden) uten å overveldes eller sammensmeltes med den, jeg forsøker å avdekke eller å vekke i andre gestaltterapeuter når jeg veileder dem? Jeg ønsker å støtte dem til å komme i kontakt med sin id, med sin kropp, med sine impulser og fornemmelser – altså, med sin tilstedeværelse – slik at valgene de opplever i møte med sin klient blir flere. Det er ikke alltid jeg klarer det, men når jeg gjør det, opplever jeg at veilanden – gjennom denne kontakten med dette i seg selv – ofte selv blir klar over hvilke intervensjoner og hvilke graderinger som er nødvendige.
Det jeg ofte opplever da er at veilandene får en tyngde ved seg, at noe de har balet med blir avklart. Det synes i holdning, pust og ansikt og får ofte frem en agens, en handlingskraft. Ofte vet jeg ikke helt hva de har kommet frem til annet enn at de nå har fått tak i noe i seg selv som gjør det mulig å virkelig se eller ta inn det klienten sitter med. Jeg kaller det et slags fenomenologisk senter, hvorfra de selv kan se en vei videre med den aktuelle klienten de har brakt inn som case. I meg selv som veileder kan jeg da kjenne på en tillit, en tillit som ikke behøver så mange ord eller forklaringer.
Denne prosessen er helt gjenkjennelig i meg når jeg er veiland, og kan slik jeg ser det også overføres til terapirommet – hvordan klienter kan få kontakt med noe i seg selv som kan akseptere og anerkjenne egne tilkortkommenheter, usikkerheter og ‘feil’ i møte med andre.
Min oppsummering overfor samsvarer også såvidt jeg kan forstå med Friedlanders begrep «creative indifference»[4], som peker mot et senter i oss som Perls var opptatt av:
Without a center, everything goes on in the periphery and there is no place from which to work – from which to cope with the world. (Perls, 1969, s. 57)
Ved å ta høyde for at det finnes et slikt fenomenologisk senter i oss og at vi kan kjenne det igjen og kultivere det, blir også hele polaritetstenkningen vår lettere å forstå og ikke minst anvende rent klinisk. Herrestad løfter frem at Perls tanke om endring var å integrere, og ta eierskap til, de polære kreftene i oss slik at det kunne oppstå en slags midlertidig indre balanse. (Herrestad, 2021, s. 88). Min forståelse nå er at denne balanserende posisjonen finnes i oss allerede, ikke som noe midlertidig, men som et medfødt senter i oss som kan være mer eller mindre tilgjengelig for oss, avhengig av situasjonen vi er i.
Det er urolige tider vi lever i
Ettersom jeg har blitt mer erfaren og tilegnet meg mer kunnskap og trygghet, kan jeg utholde en tydeligere differensiering i terapitimene, vente uten å presse, være mer nysgjerrig uten å kreve. Jeg trenger sjeldnere og sjeldnere en agenda, og stoler mer på meg selv og prosessen, fordi jeg er overbevist om at svarene på klientens problemer finnes i hen. Parallelt med at denne mer avslappete terapeutiske stilen har fått mer plass, bruker jeg mer oppmerksomhet på å være sentrert, «grounded,» differensiert, et tydelig jeg i møtet, for det er først da jeg kan møte klienten så fenomenologisk åpen som mulig. Jeg vet med andre ord at mitt ansvar er å være så åpen, til stede, ikke dømmende, klar og nysgjerrig som mulig for at jeg skal kunne virkelig se den andre. Denne holdningen, eller tilstanden – mitt fenomenologisk senter – er noe jeg mener vi som gestaltterapeuter kan utvikle mer.
Når jeg nå har tippet over til siste halvdel av livet, opplever jeg min egen utvikling mer og mer som en læringsprosess, hvor oppgaven er å huske. Jeg kan fremdeles tilegne meg ny kunnskap på ett felt jeg er interessert i. Jeg kan lære nye fakta, lese teorier som kan få meg til å tenke nytt. Alt jeg lærer, fester seg i meg, skaper en sammenheng med noe annet som allerede er der, og mitt kunnskapssystem utvider seg og utvider meg. Likevel er min opplevelse ikke lenger at jeg er på vei mot noe nytt, i betydning ikke-meg, men tilbake til mer-av-meg. I denne prosessen skrelles noe av. Det er mer en avdekking enn en fornyelse.
Jeg avlærer stadig flere av mine håpløse introjektive selv-ideer, og intensiteten i flere av mine både idealiserende og foraktfulle projeksjoner avtar. Ettersom min varhet/bevissthet vokser, kler jeg av meg stadig flere indre normative komplekser og statusjagende sammenligninger: bedre enn, dårligere enn. Det meste jeg har lært om prestasjon, lykke og anerkjennelse virker oftere og oftere veldig mismodig; ja, rett og slett unaturlig.
Og på min vei til mer av meg selv, husker jeg også mer om hvorfor jeg er her, og når dette indre erindringsrommet er åpent i meg, forholder jeg meg rausere til andre mennesker rundt meg. Dette har kun vært mulig fordi jeg har åpnet opp for og dermed opplevd en annen type kontakt og fellesskap enn jeg hadde da jeg vokste opp. Og jo mer jeg opplever av det, jo mer kan jeg gi det videre.
Det er en selvforsterkende prosess full av både motstand og sorg som i økende grad gir meg glimt av noe i meg som alltid har vært der. Jeg vet ikke helt hva det er. Det kan være åndelig, men erfares helt kroppslig. En ro, en klarhet, en tilstedeværelse og en medfølelse som både går innover og utover. Det føles som en naturtilstand, som meg selv, som noe jeg hverken behøver å tro på eller overbevise noen om.
Jeg tror det trengs i vår tid.
Stor takk til redaktør Per Terje Naalsund for kyndig veiledning på tekst og struktur.
notater:
[1] 1 «Hele 72 prosent av verdens befolkning lever nå i autoritære samfunn, ifølge en fersk rapport fra svenske Varieties of Democracy (V-Dem)», skriver Aftenpostens journalist Kristoffer Rønneberg i en artikkel (2023).
[2] J.M.Robine holdt key-note foredraget på NGI sin konferanse i Sandvika lørdag 29. oktober 2022 hvor han begynte med å si: «The world is in crisis. We are of the world. We are in crisis. I am in crisis.» Deretter sa han: » […] to take responsibility belongs to the individual paradigm. The freedom of choice is seriously challenged.» Sitert etter hukommelsen.
Fra oversettelsen av foredraget, i Robine (2022): «Personen er ikke lenger herre i sitt eget hus: Hun er i kontakt, hun er påvirkning og tilpasning, det vil si omformet av sin verden samtidig som hun omformer verden.»…«Ved disse suksessive sjokkene som kommer fra verden vi er en del av, ved forekomsten av et begrenset uvisse, konfronteres og utfordres vår illusjon om frihet til initiativ, om valgfrihet og om handlingsfrihet alvorlig.»
[3] I en interessant artikkel i Psykologitidsskriftet skriver psykolog og filosof Ole Magnus Vik (2022) «at pasienter har en tendens til å appro- priere det de antar er psykoterapeutens moralske grunnholdninger (se bl.a. Newberg & Waldman, 2006; eller van Duerzen, 2002)».
[4] I boken Ego, Hunger and Aggression utgitt første gang i 1942 refererer Perls til Friedlanders begrep «creative indifference», som også peker i samme retning: «S. Friedlander differentiates between the uninterested detachment – the «I don’t care» attitude – and the «creative indifference». Creative indifference is full of interest, extend- ing towards both sides of the differentiation.» (Perls, 1969, s. 19).
Referanser
Aspestrand, R. (2022). Til stede i fravær. Om feltteori og samtaleterapi i et postmoderne samfunn. I: Gestaltterapeuten. Årbok 2022, 58 – 67, Norsk Gestaltterapeutforening.
Brodin, M. & Hylander, I. (1997). Å bli seg selv. Pedagogisk Forum.
Ecker, B., Ticic, R. & Hulley, L. (2012). Unlocking the Emotional Brain.Eliminating Symptoms at Their Roots Using Memory Reconsolidation. Routledge.
Gullestad, M. (2024, 05. juli). Fanget i mors edderkoppnett: Om å bryte med foreldre. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/ideer/essay/2024/07/05/ fanget-i-mors-edderkoppnett-om-a-bryte-med-foreldre/
Herrestad, H. (2021). Fritz Perls’ utvikling av gestaltterapi. I: Gestaltterapeuten Årbok 2021, 81-94. Norsk Gestaltterapeutforening.
Juul, J. (1996). Ditt kompetente barn: på vei mot et nytt verdigrunnlag for familien. Pedagogisk Forum
Kennair, L. E. O. (2024). Personlighet. Store norske leksikon. Hentet 17. de- sember 2024 fra https://snl.no/personlighet
Kirkengen, A.L. & Brandtzæg Næss, A. (2015). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Universitetsforlaget.
Korb, M.P., Gorell, J., van de Riet, V. (1989/2002). Gestalt Therapy. Practice and Theory (2. utg). The Gestalt Journal Press.
Maté, G., med Maté, D. (2022). The Myth of Normal. Trauma, Illness & Healing in a Toxic Culture. Vermillion.
McCain, K.W. (2015). “Nothing as practical as a good theory” Does Lewin’s Maxim still have salience in the applied social sciences?. I: Proceedings of the Association for Information Science and Technology, 52 (1), s. 1-4. https://doi. org/10.1002/pra2.2015.145052010077
Perls, F., Hefferline, R. & Goodman, P. (1951). Gestalt Therapy, Excitement and Growth in the Human Personality: Souvenir Press.
Perls, F. (1942/1969). Ego, Hunger and Aggression. A revision of Freuds Theory and Method. The Gestalt Journal Press.
Perls, F. (1973). The Gestalt Approach & Eye Witness to Therapy. Science and Behavior Books.
Perls, F. (1969). Gestalt Therapy Verbatim. The Gestalt Journal Press.
Robine, J.-M. (Red.). (2016). self – A Polyphony of Contemporary Gestalt Therapists. L’Exprimerie.
Robine, J.-M. (2012). Social Change Begins with Two. Instituto di Gestalt HCC.
Robine, J.-M. (2022). En kreativ tilpasning – til hvilken verden? Forelesning ved NGIs konferanse 29.10.2022. Norsk Gestalttidsskrift, 14 (2), 67-79.
Rønneberg, K. (2023, 8. mars). Verdens største diktatur? Ikke hvis du spør Kinas ledere. Aftenposten. https://www.aftenposten.no/verden/nyhetsanalyse/i/ l3J7pL/verdens-stoerste-diktatur-ikke-hvis-du-spoer-kinas-ledere
Skottun G. & Krüger. Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Gyldendal Norsk Forlag.
Skottun, G. (2022) På reise i forskjellige verdener. Om etisk ansvar og projeksjoner. Norsk Gestalttidsskrift, 14 (2), 62-65.
Taylor M. (2014). Trauma Therapy and Clinical Practice: Neuroscience, Gestalt and the Body. Open University Press.
van der Kolk, B. (2014). Kroppen holder regnskap. Hjerne, kropp og sinn behandlingen av traumer. Flux Forlag.
Vik, O. M. (2022). Psykoterapiens etos. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 59 (7), 656-663.
von Tetzchner, S. (2024). Identitet. Store norske leksikon. Hentet 17. desember 2024 fra https://snl.no/identitet
Wheeler, G. (1991). Gestalt Reconsidered – A new approach to contact and resis- tance, GICPress.
Wheeler, G. (2016). The Future of the Self. I: Robine, J.-M. (Red). self – A polyphony of Contemporary Gestalt Therapists. L’Exprimerie.
Malcolm Parlett har hatt stor påvirkning på gestalt- terapien gjennom sine år som redaktør av British Gestalt Journal og ikke minst som bidragsyter til utviklingen av gestaltterapiens feltperspektiv. Med boken Future Sense formulerte han sine erfaringer fra et langt liv som lærer, utdanningskonsulent og terapeut i form av en oppskrift på hvordan vi kan snakke, handle, tenke, være og arbeide sammen på. Helhetsintelligens kaller han dette.
Tekst: Per Terje Naalsund
Å gjøre helhetsintelligens kjent
Da gestaltterapeuten gjorde dette intervjuet med ham, var han i Nord-Wales, på et sted den walisiske regjeringen tilbyr forfattere å bo og møtes. 83-åringen skrev der på en ny artikkel om sine ideer om hvordan en mer helhetlig intelligens krever bevissthet om fem typer utforskninger som ligger til grunn for alt samarbeid.
– Jeg er veldig opptatt av at flere skal forstå begrepet helhetsintelligens og praktisere det, forteller han. Det er det livet mitt dreier seg om for øyeblikket, fortsetter han.
At dette er viktig for ham kommer også fram da han forteller meg at han for ikke så lenge siden ble spurt: Hva ønsker du å oppnå før du dør?
Svaret hans var: Det jeg aller helst vil oppnå før jeg dør, er dette: Jeg vil at idéen om helhetsintelligens skal være så kjent i det offentlige rom at jeg kan oppleve at noen i det britiske parlamentet reiser seg og sier noe sånt som dette: «Det ærede medlemmet av den og den komitéen har her demonstrert mangel på helhetsintelligens.» Og videre, at dette skulle bli forstått, at det ville være åpenbart hva folk mente med det.
– Det er selvfølgelig en spøkefull referanse, sier han. Men jeg har som mål å få idéene bak helhetsintelligens i omløp, slik både folk flest og lederne våre kan bli utfordret av vår måte å snakke om intelligens på og dermed slutte å opptre uintelligent. I dag kan ledere fortsette med galskapen sin fordi folk ikke har en god nok forståelse av hvordan det ville være om det var motsatt.
Fornyelse og rewilding
Han forteller meg at det han har skrevet om i dag, handler om fornyelse og behovet vi har for å fornye menneskeheten og måten vi mennesker lever på.
– Det er vi nødt til å gjøre noe med, for ellers er det ute med oss som art, sier han.
Han er veldig berørt av det som skjer akkurat nå. Daglig ser han eksempler på hvor nødvendig dette er.
– Krigføring er den fullstendige antitesen til helhetsintelligens. Den er destruktiv, grusom og avskyelig. Ikke bare vekker den ondskapsfulle følelser. Den bryter også ned relasjoner. Den verden vi skaper, er en degradert, degenerativ verden. Det blir mer og mer presserende for oss å være regenerative, å regenerere. I miljøsammenheng kommer dette til uttrykk i begrepet rewilding. Å gjenopprette landområder og tilstanden til jordsmonnet, utvalget av skapninger som kan overleve der og leve der, alt dette handler om å regenerere. Vi må gjøre det samme for det menneskelige økosystemet.
Nettverksoppbygging
Future Sense handler også om å gi oss et veikart for hvordan dette kan gjøres. – Du er involvert i en rekke prosjekter nå, ikke sant? spør jeg ham.
– Det er mye på gang her. Jeg holder på å bygge opp en gruppe rundt meg. Da jeg begynte å involvere meg i arbeidet med å utgi boken min, var det folk fra alle mulige forskjellige land som reagerte på den, og som henvendte seg til meg eller ble tent av den på en eller annen måte. Jeg hadde en-til-en-relasjoner med dem på forskjellige steder, og så fikk jeg en idé om at de kanskje burde snakke med hverandre, så jeg introduserte dem for hverandre. Dette førte til The Whole Intelligence Research Fellowship, som nå består av åtte personer. Vi prøver nå å etablere knutepunkter de stedene det finnes en gruppe mennesker som er interessert i dette.
En ny vei for gestalt?
Han forteller meg at det største knutepunktet befinner seg ved Gestalt Center Wales, der lederen Anne Pettit er i ferd med å reformere gestaltutdannelsen slik at det blir undervist i helhetsintelligens.
– Det er en veldig spennende utvikling. Jeg tror at gestaltterapien virkelig trenger helhetsintelligens for å blomstre i fremtiden – for å nå ut og påvirke verden. Hvis de ikke har det, trenger de noe annet, for de tradisjonelle måtene å undervise i gestalt på er ikke i samsvar med den utviklingen verden er inne i, forteller han meg.
Å treffe tidsånden
Det andre store knutepunktet befinner seg i Nord-Makedonia, og det finnes ulike aktiviteter i Singapore, Norge, Nederland og Belgia.
Han forteller meg at de har startet en Vlog på LinkedIn, og at de kunne ha hatt en 24 timers fulltidsstab av folk som fikser, gjør ting og bringer tankesettet ut til verden.
– Jeg er et idémenneske og en klinisk og pedagogisk praktiker. Men jeg er ikke leder og jeg er ikke teknolog, for- klarer han.
– For mennesker med ideer er det avgjørende å treffe tidsånden og ha folk som støtter opp under deg, er det ikke?
– Jeg tror at dette øyeblikket er der nå, så dette er et godt tidspunkt å bli intervjuet på, sier han.
Jeg forteller ham at jeg ser ham i forlengelsen av en bred gestalt- bevegelse, der Max Wertheimer stod sentralt da dette begynte rundt 1920 i Tyskland og Paul Goodman var i sentrum for den andre bølgen rundt 1950-tallet i USA.
– Det som forener dere i tillegg til gestalttenkingen, er at dere alle har en sterk interesse for pedagogisk tenkning og introduserer sterke konsepter som burde ha rusket opp i utdanningsinstitusjonene. Wertheimer introduserte gestalt som et begrep som hadde med tenking å gjøre, Goodman forklarte hvor viktig det er å forstå experience i utdanning og samfunnet generelt, og nå presenterer du whole intelligence. Intelligens er jo ett av vår tids mest aktuelle temaer, nå som kunstig intelligens har fått sitt gjennombrudd.
– For meg er det å bringe inn intelligens en måte å fange oppmerksomheten til prestasjonsorienterte intellektuelle på, kommenterer han. – Det er en måte for meg å så tvil om statusen som intellektuelle har som herskere av verden. Og kanskje har AI også beveget seg inn i dette området. Det jeg vil si er: Nei, nei, nei. Vi trenger en annen oppfatning av hva det å være intelligent faktisk betyr.
– Du henvender deg særlig til intelligensens voktere, til de som jobber ved universitetene og i skoleverket? spør jeg.
– Jeg ønsker å få en fot innenfor. Og samtidig sier jeg: Kom igjen! Våkn opp! Hvis du ikke handler intelligent, er du ikke, slik jeg ser det, særlig intelligent.
Et bredere intelligensbegrep
Malcolm forteller meg at han har vært svært påvirket av Iain McGilchrists bøker om høyre og venstre hjernehalvdel. I disse bøkene trer det fram hvordan vi mennesker i stadig større grad lar oss bli dominert av venstre hjernehalvdels foretrukne måte å organisere inntrykk på.
Han forklarer meg at ideen om å kvantifisere intelligens og redusere den til en ferdighet som er lett å måle, går i den kurven som favoriserer venstre hjernehalvdel. Den andre kurven, som favoriserer høyre hjernehalvdel, handler om å se på sammenhengen mellom bruken av kompetanse og evner, og av å være levende, innsiktsfull og kreativ. Det er et mye bredere intelligensbegrep, som også er vagere og vanskeligere å beskrive i termer fra venstre hjernehalvdel. Det må erfares for å bli forstått.
– Handler ikke denne måten å forstå intelligens på om hvordan vi kan gjøre hverandre smartere også? spør jeg.
– Jo. Forholdene folk handler under, er avgjørende. Vi vet at hvis du behandler folk som idioter, hvis du umenneskeliggjør dem eller prøver å bruke tvang for å få dem til å endre atferd, kommer de ikke til å opptre kreativt, gjennomtenkt, innsiktsfullt og reflektert. De blir robot- aktige eller påtvungne og uautentiske i måten de reagerer på. Du må ta hensyn til helheten, til hele konteksten folk opererer i, og hvis folk er sammen med skarpe, livlige mennesker som liker humor og moro, originale ideer og kunstnerisk teft og så videre, så kommer de til å bli slik selv. Så det er viktig at vi alltid stiller spørsmålet ikke bare om individuell psykologi, men også om feltfenomener og de sammenhengene som skapes der hvor folk er – og måtene de selv konstruerer og opplever dette feltet på.
– Så hvordan organiserer vi læringsmiljøer slik at helhetsintelligens kan blomstre?
– Det er en sjokkerende idé for folk i utdanningsorganisasjoner at de skal begynne å snakke med andre mennesker når de prøver å løse et problem … I den eksisterende utdanningsmodellen kan du ikke gjøre det, fordi det vil forstyrre den vitenskapelige målingen av, angivelig, elevenes og studentenes spesielle prestasjoner. Men vi er ikke isolerte skapninger. Vi er kommunikative og sosiale vesener. Vi løser ofte problemer i grupper, og vi gjør det mer effektivt på den måten. Vi er faktisk fellesskapsdyr, og derfor må kollektivet, det miljøet som skapes, være støttende og oppmuntrende. Vi trenger å ledes av mennesker som er åpne om sine egne prosesser i stedet for å bli fjerne figurer som flytter rundt på folk som sjakkbrikker. Vi må bli mer og mer åpne og selverkjennende – for å bruke min terminologi – når det gjelder hvordan vi bidrar til det som hender gjennom vår egen tilstedeværelse og våre egne verdier.
– Dette kan være en utfordring for vår oppfatning av hvordan vi bør være sammen med andre mennesker?
– Ja, men den viktigste erkjennelsen vi har gjort når det gjelder de fem måtene å utforske på, er at de alle er nødvendige, fordi de støtter hverandre.
Utfordring: Å være i kroppen
– Er det én av disse måtene å utforske på som er vanskeligere for folk enn de andre typene?
– I vår kultur er det vanskeligste vanligvis å legemliggjøre: Det anses ikke som rasjonelt å respektere sin kroppslige erfaring. Så folk som har en rar følelse eller er i tvil om noe, velger ofte å ikke uttrykke det åpent. Veldig ofte går folk mot det de føler i kroppen og mot sin egen genuine entusiasme. De går derfor med på å støtte noe selv om de samtidig nærer sin egen private tvil om det.
Malcolm forklarer meg hvordan dette vil gjenspeile seg i de fire andre utforskningene:
For det første: De blir inautentiske i sine relasjoner fordi de later som om de er med på noe.
For det andre: Samspillet påvirkes, fordi de ikke responderer på situasjonen. De engasjerer seg ikke i virkeligheten, fordi de oppfatter den annerledes, som om de er på et annet sted.
For det tredje: De erkjenner ikke at de gjør dette og vurderer ikke konsekvensene av dette valget.
Og for det fjerde: De gjør dette utenat og utfører det som innlærte bevegelser i stedet for å ha en vital, frisk og eksperimentell tilnærming til det.
– Det er veldig mange mennesker som jobber på den måten. I mange miljøer kan vi si at de «are going through the motions», som det heter på engelsk. Og det er det motsatte av å være helhetlig intelligent og handle på en helhetlig intelligent måte, sier Malcolm.
– Denne evnen til å være i kroppen er nødvendig for å være terapeut også, sier jeg.
– Ja, absolutt. Du kan på en måte bli farlig hvis du ikke er det. Hvis du ikke er i kontakt med deg selv, vil du fortsatt ha et nærvær, enten det er bevisst eller ikke, og dette nærværet vil påvirke folk. Hvis en klient kommer inn og terapeuten ikke er til stede i kroppen og dermed ikke kan gi sin fulle oppmerksomhet, vil klienten ikke føle seg trygg, lyttet til eller forstått, forklarer Malcolm.
En utdanningskultur uten kropp
– Utfordrer ikke dette også utdanningskulturen vår og måten vi tenker skole på, der det blir lagt stor vekt på ord og ideer?
– Ja, dette er en utfordring for en kroppsløs kultur som prøver å eliminere følelser. Fornektelsen tar denne formen: «Det handler ikke om hva du føler. Vi må se på fakta, her. På dataene!» Og dette tvinger oss til å se bort fra følelser og bruke sansene våre. Å spørre «Er hjertet ditt i dette? Eller hva ønsker du med hele deg?» – er måter å snakke på som aldri forekommer.
– Nei, det står ikke akkurat i læreplanene våre, sier jeg. Så hva gjør du når du har en klasse og vil slippe til kroppslig tilstedeværelse?
– Jeg tror veldig gode lærere allerede gjør dette. De viser følelsene sine. De deler. De deler ikke alt, men de deler på en passende måte. Og de avslører kanskje sin egen sårbarhet i stedet for å være den som mestrer eller den perfekte læreren. Å erkjenne feil er også å bidra. Å si unnskyld. Læreren kan si at jeg ikke har det så bra i dag, eller at jeg føler meg opprørt av noe jeg så på nyhetene. Bare være ekte. Det ville vært en enorm start på dette for mange lærere.
Malcolm understreker også at det er viktig å gjenkjenne fenomenet skam og det å være ukomfortabel:
– I klasserommene er det mange som ikke vet svaret, og som tror at andre forstår ting og at de er de eneste i rommet som ikke gjør det. Så det å snakke litt om at alle føler skam av og til, er noe som gjør en stor forskjell. Det normaliserer fenomenet. Og hvis folk synes noe er vanskelig å forklare, kan du spørre om de kan vise det med bevegelser i stedet. Kanskje de kan spille det, tegne det eller synge en sang om det? Alt dette er måter vi kan bli mer ekte, mer engasjert på.
– Så vi må gi plass til noe annet bare ord og forklaringer?
– Det finnes til og med det som er verre enn bare ord, slik som avkrysningsoppgaver. Hvilken av disse er den riktige? Det er så latterlig. Og det hele er drevet av at folk vil ha tall. Hvis du ikke har tall, hvordan kan du si om noe er vellykket eller ikke? Du nevnte Wertheimer. Han hadde en kamp med behavioristene. Han sa: «Se det større bildet. Ta et skritt tilbake. Se på helheten.» Og Paul Goodman var en stor pedagog. Jeg har skrevet en artikkel om Goodman og utdanning. Han er en inspirerende figur. Han var opptatt av alt mulig, men han var spesielt interessert i utdanning.
– Og han havnet i mye trøbbel også, fordi han var veldig åpen om følelsene sine, sier jeg.
– Jeg vil på ingen måte forsvare alt han gjorde, sier Malcolm, og legger til: – Jeg tror vi vet mye mer nå om hvordan folk blir traumatisert av tidlige seksuelle erfaringer, og tidene har også forandret seg, hele atmosfæren, hele kulturen har endret seg i retning av å være mer be- skyttende overfor unge mennesker. Det er bra!
Uintelligent redsel for kroppen
– Men når vi snakker om denne kulturen som har utviklet seg og kroppens rolle: Har ikke denne beskyttende kulturen også ført til økt fysisk avstand mellom lærere og elever?
– Ja, det stemmer. I mange land, i mange kulturer, har lærere ikke lov til å ta på barn. Når det gjelder små barn, føles det nesten grusomt at de ikke blir berørt. Det er et uttrykk for et veldig kaldt, avhumanisert og avpersonalisert samfunn. Et barn som er lei seg, kan virkelig ha godt av å få en hånd på ryg- gen og kjenne på nærhet.
Jeg forteller Malcolm at det som rørte meg mest da jeg leste om Paul Goodman og George Dennisons skole-eksperimenter på 1960-tallet, var at de la så stor vekt på å la barna få oppleve å bli holdt rundt og tatt på.
– Dette er et eksempel på tapet av helhetsintelligens i vår kultur i dag. Det som faktisk skjer her, hvis vi tenker gjennom det, er en fornektelse av det faktum at det er kropper i rommet. Det fysiske er veldig viktig, det er en del av hvem vi er og hvordan vi kommuniserer.
Han forklarer hvordan dette har konsekvenser for vår evne til å utforske i de fire andre retningene:
– Av frykt for upassende eksperimentering setter det en stopper for all eksperimentering. Tanken bak er å gjøre eleven trygg, slik at de ikke blir utsatt for farlig innblanding fra en krenkende lærer. Dette er en fornuftig beskyttelse, men til syvende og sist betyr det at barn vil lide under fraværet av berøring.
Videre er det en unngåelse av selverkjennelse, noe som står i motsetning til helhetsintelligens … Folk tar til seg tidens påbud uten å stille spørsmål ved regelverket, som sier hva man kan og ikke kan gjøre.
Hvis folk gjør dette på en tvangsmessig måte, handler de sannsynligvis ikke lenger kreativt. De tilpasser seg ikke kreativt, for å bruke gestalt-terminologi, det vil si de forholder seg ikke til hele situasjonen med måten de reagerer på.
Til slutt forstyrrer dette også forbindelsen til barnet, slik at alle de ulike utforskingene blir påvirket av dette. Alle kvalitetene ved helhetsintelligensen undergraves av et bestemt fastlåst atferdsmønster.
Tør vi være intelligente?
For meg får dette meg til å tenke på frykt. Hvordan påvirker frykt intelligensen vår? spør jeg Malcolm.
– Jeg tror at tilstedeværelsen av frykt svekker alle de fem utforskingene. Min erfaring er at det folk trenger når de føler seg redde, er et trygt sted. Når de er i fryktens grep, trenger de et sted der de kan uttrykke frykten sin og at den blir akseptert i stedet for avvist. Jeg tror ikke det er noen tvil om at helhetsintelligens handler om å komme seg videre fra grepet frykten har på oss, sier han.
Malcolm forteller meg litt om sine egne erfaringer med frykt:
– Selv ble jeg marinert i frykt. Jeg ble født i 1941, og det var den verste tiden under krigen i Storbritannia. Befolkningen fryktet å bli invadert, og det var nederlag hele tiden. Uansett hvor den britiske hæren kjempet, tapte de. Jeg tror alle de tidlige historiene mine handlet om å være redd, så det har vært en stor kamp i livet mitt å finne motet til å være modig under forhold som jeg opplever som farlige.
Det får meg til å tenke på hvordan frykt og mot går hånd i hånd. Det siste jeg spør Malcolm om er: Trenger vi mot for å bruke hele vår intelligens?
– Ja, jeg tror det krever mot. Sonia Nevis, den briljante gestaltterapeut- en, var terapeuten min en stund, og jeg husker at hun snakket mye om det motet som ligger i å gå videre når man er redd. Så jeg tror det krever mot. Det krever mot å eksperimentere, og det krever mot å se på bakgrunnen vår og se hva vi er redde for.
