Jeg skammer meg, mørke tanker, kjenner varme i kinnene. Klienten har nettopp gått, og det var så åpenbart at hen hadde det vondt: tårer i øynene, mistet mobilen i gulvet på vei ut, møtte ikke blikket mitt. Det ble ingen etterkontakt, ingen tid til refleksjoner eller avrunding. Hen gikk i ubehag og fortvilelse, det er jeg sikker på, og jeg tenker at det var min feil. Jeg burde ikke satt i gang en prosess helt på tampen av timen, jeg gikk til og med over tiden. Og hvorfor fortalte jeg så mye om meg selv?
Tekst: Birgitte Gjestvang
Ja, riktignok har jeg lært at transparens kan være hensiktsmessig og helende i terapirommet, men så er det jo meningen at vi terapeuter skal ha gått såpass mye i egenterapi og også gå jevnlig i veiledning, at vi nettopp har varhet nok til å kjenne når det er ok å dele, og ikke minst hvor mye og hva vi bør dele. Her gikk det jo helt av skaftet!
Jeg legger ansiktet i hendene, kommer på andre situasjoner med andre klienter, hvor jeg burde ha sagt eller gjort ting på en annen måte. Og det mest skamfulle, er tanken om at jeg med min væremåte kan ha påført klienter ytterligere selvforakt og kanskje mer frykt. Passer jeg i det hele tatt til å være terapeut?
Men det skjer jo i feltet, trøster jeg meg med, vi skaper det sammen. Samtidig tenker jeg også, at hvis vi terapeuter lener oss for mye på denne tankegangen, kan den fungere som en unnskyldning for egen atferd og tilsløre at det faktisk er jeg; terapeuten, som har ansvaret for å skape en mest mulig hensiktsmessig prosess for klienten. Jeg har også ofte hørt, lest – og selv erfart, at den største «feilen» terapeuten gjør, kan vise seg å være det nyttigste som skjedde for klienten i akkurat den timen. Altså at min atferd, som kanskje påførte klienten skam, kan trigge dype, viktige temaer hos klienten, og dermed gi hen anledning til å utforske og bearbeide problematiske sider i et her-og-nå-forhold. Og det kjennes som en liten trøst å tenke slik, men jeg tenker også at hviler jeg meg for mye på denne type forklaringer eller kanskje bortforklaringer, kan de lede til manglende selvinnsikt. For hvis jeg ikke samtidig er villig til å reflektere over situasjonen og ikke bare alene, men også i veiledning, kan denne tankegangen bli en ansvarsfraskrivelse som rammer klienten.
I skyggen av skam
Skam er et tema vi terapeuter bør reflektere over – igjen og igjen. Rett og slett fordi det ikke er til å unngå at skam kan oppstå i terapirommet. Gestaltterapeut Lynne Jacobs mener at fra første stund klient og terapeut møtes, så vil deres relasjon bli formet i skyggen av skam :
And from the moment of first meeting, much of the trajectory of the patient-therapist relationship is shaped by the shadow of shame, either as a potential or as an actuality, in the dialogue which occurs over the course of the therapy. (Jacobs, 1996, uten sidetall)
Jacobs framhever at både terapeuten og klienten i et terapeutisk felt er disponert for å kunne skamme seg, om enn fra ulike ståsted. Og som hun skriver, vil klienten i en slik asymmetrisk relasjon være særlig utsatt. Bare det at klientene kan komme med skamfulle temaer som de kanskje aldri har fortalt til noen, gjør dem ekstra utsatte og sårbare. Så hvordan forholder jeg meg til klientens skam, til min egen skam – vår skam? Og hva med skammen jeg kan påføre klienten? For selv om jeg har de beste intensjoner, er det ikke sikkert at mine tilnærminger overfor klienten, nødvendigvis blir så hensiktsmessige. Ofte kan det være på sin plass å sjekke ut nettopp det med klienten i neste time, og også kanskje be om unnskyldning for at jeg som terapeut ikke klarte å håndtere situasjonen annerledes. For som Jacobs vektlegger, er det terapeutens ansvar å håndtere skammen på en faglig forsvarlig måte:
In my opinion, much of the success of any in-depth therapy is contingent upon the therapist’s capacity to tolerate the ever-present risk of shameful exposure, and on her resilience in the face of shame itself. (Jacobs, 1996)
Skammens blikk
Skam beskrives på ulike måter i filosofien, psykologien og i religionen. Felles for flere teorier er at vi mennesker er født med evnen til å skamme oss og at skam knyttes til det å føle seg verdiløs i andres øyne (Lee & Wheeler, 2003; Scheff & Retzinger, 2001). Slik sett handler skamfølelse om å se seg selv utenfra, altså hvordan jeg virker på andre – eller hvordan jeg tror jeg virker på andre. Skamfølelsen kan på den måten bidra til å skape refleksjoner om hvordan jeg påvirker mine omgivelser. Noen vektlegger at naturen eller evolusjonen nettopp har gitt oss denne evnen for å tilpasse oss et sosialt fellesskap (Hagen & Stiegler, 2020).
Kanskje er det særlig i skjønnlitteraturen vi finner de beste beskrivelsene av skam. I romanen Sementhagen beskriver forfatteren Ian McEwan hvordan en far med sarkasmer og latterliggjøring kan påføre sitt barn skam i et sosialt fellesskap:
Vi hadde en del stående vitser i familien, som alle kom fra og ble holdt i live av min far. En om Sue og hennes nesten usynlige øyebryn og øyenvipper , […] en om Tom fordi han av og til tisset i sengen, […] og en om mine kviser […]. En gang ved middagsbordet da jeg rakte ham en tallerken mat, bemerket han at han nødig ville at hans mat skulle komme for nær ansiktet mitt. Latteren fulgte som vanlig umiddelbart. Fordi det bestandig var far som framførte denne type vitser, gikk de aldri utover ham. (McEwan, 2002, s.15)
Denne romanteksten synliggjør på sårbart vis hvordan skam er et relasjonelt fenomen, og det er også derfor det i gestaltteoretiske termer beskrives som situations of shame. Skammen oppstår i et felt, og i ulike relasjoner eller situasjoner vil blant annet kvaliteten på relasjonen være avgjørende for hvor utsatt man er for å skamme seg. I en asymmetrisk relasjon som mellom forelder og barn, vil som oftest den mest sårbare også være mest sårbar for skam.
I en far-sønn-relasjon som i romanen Sementhagen, kan det være nærliggende å tenke at farens sarkasme om sønnens kviser kan utløse en følelse av sterk skam og verdiløshet hos den unge gutten. Særlig fordi de hånlige kommentarene nettopp kommer fra faren som sønnen er så avhengig av. Dette framheves også i boka The Voice of Shame; at skammen blir mer smertefull jo sterkere avhengighet det er i relasjonen (Lee & Wheeler, 2003, s. 4-5).
En terapeut-klient-relasjon er også en asymmetrisk relasjon, hvor det kan oppstå avhengighet. Derfor er det særlig viktig at vi som arbeider som terapeuter rommer evnen til å akseptere og kjenne på skam som en del av feltet, og ikke minst evner å reflektere over hvordan vi kan støtte klienten når skam oppstår i relasjonen.
Grader av skam
I The Voice of Shame knytter Robert Lee (2003) skam til flere følelser eller tilstander, blant annet til det å føle seg dum, ydmyket, ha lav selvfølelse, selvforakt, motløshet og skyld. Og selv om skam som nevnt ofte er knyttet til andres blikk, betyr det ikke at skammen kun oppleves sammen med andre. Skamfølelse kan vedvare og kjennes som en opplevelse av utilstrekkelighet og tap av egenverdi – også når man er alene.
Lee skriver om grader av skam knyttet til hvor alvorlig og smertefull skammen oppleves:
- Den mer hverdagslige og svakere graden av skam kan ifølge Lee for eksempel oppstå når jeg hilser på et menneske jeg tror jeg kjenner, som så viser seg å være en ukjent.
- Mer alvorlig skam kan dreie seg om å bli dumpet av en vi har kjær, eller kjenne seg avvist av en vi ser på som en autoritet. Noe som kan vekke skam og selvforakt.
- Den enda dypere og alvorlige skammen påføres når man utsettes for stadige krenkelser og avvisninger:
Even more severe examples of situations of shame are the experience of continually having to contend with unmet needs and desires as the child or partner of a substance abuser or, similarly, the experience of victims of physical, sexual, or emotional abuse or of prejudice. Kaufman (1980) gives an eloquent description of the experience and effects of repeated or severe shame when it is more deeply integrated into the experience of self and becomes, as Kaufman states, a «sickness of the soul» […]. (Lee & Wheeler, 2003. s.4)
Det er nærliggende å tenke at det er mennesker med alvorlige grader av skam som også oppsøker terapi. Det er også nærliggende å knytte skam til ulike grader av isolasjon. For eksempel kan man tenke at sønnen i romanteksten for å unngå ondskapsfulle kommentarer fra faren, holder tilbake egne behov og følelser. På sikt er det naturlig at en slik kreativ tilpasning kan skade sønnens evne til tilknytning, livsmestring og livsutfoldelse. Den unge gutten slutter for eksempel etter hvert å vaske seg, og vekker med dette mer og mer avsky hos andre. Det er dette Lee beskriver som sterk grad av skam, og i ytterste konsekvens kan man tenke at det kan utvikle seg til det Lee referer til som «sickness of the soul», eller beskrevet på en annen måte som «kollaps i selvmedfølelsen og tap av selvverd» (Popovac, 2020, uten sidetall).
Farens atferd kan også tolkes som en form for isolasjon. Ved å krenke andre misbruker han ikke bare sin makt, men skyver også mennesker, i dette tilfellet sønnen, fra seg. Han evner ikke å være var på hvordan han faktisk påvirker, eller kanskje også påvirkes. Det er denne type atferd gestaltterapeut Marit Slagsvold (NRK, 2024) beskriver som skamløs. I et intervju i programmet «Kompass» skiller hun mellom å være skamløs og skamfri. Den skamløse evner ikke å skamme seg når hen faktisk har gjort noe galt og vil dermed heller ikke kjenne skyld eller anger for sin atferd. Vi kjenner jo uttrykket: Eier du ikke skam i livet? Den skamfrie derimot, har evnen til å skamme seg over egne ord eller handlinger og kan dermed lettere kjenne på både skyld og anger, og på ønske om å gjøre godt igjen – uten at det fratar hen følelsen av egenverd.
Poenget er altså at den skamfrie ikke bærer på en konstant følelse av å være verdiløs, men evner å være i verden med en forankring og trygghet, slik at hen også kan romme seg selv som feilbarlig og dermed lettere ta ansvar for sine handlinger. Beskrivelsen av skamfri og skamløs er to ytterpunkter, og kanskje bærer vi både det ene og det andre i oss i ulike situasjoner og relasjoner. Likevel tenker jeg det er nyttig med denne todelingen som Slagsvold gjør, fordi den synliggjør at skamfølelse også er knyttet til varhet og sårbarhet. I den sammenheng kan man kanskje noe forenklet tenke at det hverken er de skamløse eller skamfrie som oppsøker terapi, men de skamfulle. De som strever med skam bare i kraft av å være til, noe som kan medføre en konstant selvransakelse og frykt for å si eller gjøre noe feil. Det er dette Lee nettopp beskriver som sterk og destruktiv skam, fordi den i lengden kan gå utover livskvaliteten.
Skamsirkler
Jeg startet denne artikkelen med å skrive om egen skam som terapeut. Jeg har flere ganger opplevd at klienter har tatt opp ting jeg har sagt eller gjort, som de ikke har likt. Impulsen min har ofte vært å forsvare meg. Da kan man ende opp i det Jacobs beskriver som en skamsirkel, hvor terapeuten kanskje anklager klienten tilbake, noe som igjen kan medføre skam hos klienten og skape nye anklager mot terapeuten:
It is not uncommon for one who is threatened with growing shame to protect one’s self by attacking the other in a shameprovoking manner. This is shame transfer. This can set into motion an escalating shame – blame cycle. (Jacobs, 1996)
Skam er som beskrevet også knyttet til det å føle seg verdiløs i andres øyne og kan derfor gi en sterk følelse av ubehag. For å slippe et slikt ubehag, kan altså det å forsvare seg med sinne, irritasjon og anklager bli et forsvar mot egen skamfølelse. I en terapeutisk relasjon er det avgjørende at terapeuten evner å erkjenne at denne type dynamikk kan oppstå – og at terapeuten evner å være ydmyk nok både til å utforske og ta ansvar for eget bidrag. For som Jacobs skriver, er det først og fremst terapeuten som bærer ansvaret for å bryte en slik skamsirkel. Hun framhever og at hvis terapeuten evner å bryte den type skamsirkel, så kan skammen som oppstår i terapirommet lede til noe konstruktivt.
Skam i veiledning
I terapisammenheng tenker jeg Lees gradering av skam kan være nyttig, slik at jeg blant annet i veiledning reflekterer over hvilken grader av skam som oppstod i klienten, i meg sammen med klienten – og på hvilken måte? Å utforske hvordan skammen oppstod og hvor smertefull den opplevdes, vil igjen kunne lede til nye innsikter og valgmuligheter.
I veiledning bør det være stor takhøyde for å kunne utforske denne type temaer, men det fordrer også stor grad av trygghet. Er jeg i en veiledningsgruppe hvor jeg kan dele mine skamfulle erfaringer sammen med andre kolleger, eller er jeg i en veiledningsgruppe hvor det å dele sin opplevelse av utilstrekkelighet er for utrygt?
Jeg mener dette er viktig å være var på, fordi sårbare temaer ofte kan igangsette parallellprosesser, altså at skammen som oppstod i terapirommet også oppstår i veiledning, om enn i en annen form. For eksempel kan man tenke at jeg i veiledning tar opp en situasjon fra min praksis, hvor det mellom klienten og meg har oppstått det Jacobs beskriver som en skamsirkel. I en trygg og faglig konstruktiv veiledningsgruppe, kan det komme opp nyanser jeg ikke får kontakt med alene. På den måten kan tilbakemeldinger fra kolleger og veileder gi nye innsikter som jeg kan ta med tilbake til terapirommet. I en utrygg gruppe kan derimot skamsirkelen fra terapirommet gjenta seg i veiledningsgruppa, for eksempel ved at jeg kjenner meg kritisert av veileder og kolleger på en ubehagelig måte, noe som kan vekke ytterligere skam og behov for å forsvare meg også i veiledningsgruppa. Dermed kan det i veiledningsgruppa oppstå isolasjon og mindre varhet på nyanser.
Veileder og gestaltterapeut Svein Johansen (personlig kommunikasjon, november 2024) mener at uhensiktsmessig veiledning kan bidra til at den som veiledes risikerer ikke bare å kjenne på å ha gjort feil, men også føler seg feil, noe som kan skape dyp skam. Han mener dette særlig skjer hvis veileder hevder å kunne mer om jobben til veilanden, enn vedkommende kan selv. Johansen er opptatt av at mange av de samme mekanismene som skjer i terapirommet også oppstår i veiledning. På samme måte som en terapeut bør søke å møte sin klient i et respektfullt jeg-du forhold, bør også veileder møte sin veilander på denne måten. Johansen oppfordrer til ydmykhet og undring i veiledning, og mener veileders erfaringer bare må brukes som grunnlag til refleksjoner, ikke som sannheter om hvordan ting skal gjøres.
Unntaket er når barn blir skadelidende uten at veilanden har grepet inn som terapeut. Med andre ord, når veilanden har gått på tvers av lover og regler, understreker Johansen, er det riktig at veileder overstyrer, på tross av at dette kan vekke skam.
Kjærlighet i veiledning – kjærlighet i terapirommet
Går det an å tenke seg at det aldri oppstår skam i et terapirom eller i veiledning? Jeg tror ikke det. Hvis det aldri forekommer skam i terapirommet, så kan man tenke at terapeuten aldri «vipper på stolen», tar sjanser på å utfordre og unngår å være transparent. Det samme kan også knyttes til veiledning. Målet er altså ikke å unngå skam, eller som Jacobs skriver, det er umulig å unngå skam i et terapeutisk felt. Hun framhever også at hvis terapeuten opplever å skamme seg overfor klienten, så kan det være et godt tegn på at klienten er trygg nok til å komme med vanskelige temaer, og at terapiprosessen som hun skriver er «on track» (Jacobs, 1996). Desto viktigere er det at jeg som terapeut har tilgang til trygg og faglig forankret veiledning, slik at det mellom klienten og meg kan oppstå det Jacobs beskriver som «a transformative process».
If a therapist can relate in a relatively non-defensive manner, be alert to her shaming impact, even the most inadvertent shaming impact, and consistently work to acknowledge her defensiveness when it is having an impact on the patient, then a transformative process can be set into motion. (Jacobs, 1996)
Jeg har selv opplevd at skam jeg har påført klienten, har kunnet transformere seg til å bli en viktig og meningsfull prosess for klienten. Og også for meg. Både fordi klienten fikk anledning til å kritisere meg uten at jeg gikk i forsvar – noe som var en helt uvanlig situasjon i klientens liv. Og fordi vi sammen evnet å utforske situasjonen her og nå og se hverandre som to feilbarlige mennesker. På den måten klarte både klienten og jeg å opprettholde en åpenhet og varhet overfor hverandre, i stedet for å gå i isolasjon og forsvar.
I et felt som både er asymmetrisk og hvor gestaltterapeuten har hovedansvaret for hva som utspiller seg i rommet, kan det være krevende for terapeuten å ha en faglig teoretisk tyngde kombinert med å være åpen, empatisk, spontan og passe utfordrende. Å balansere rollen som profesjonell med en personlig, ektefølt tilnærming krever derfor stadig veiledning, og for noen av oss også jevnlig egenterapi. Jeg tenker at Jacobs begrep «transformative process» kan knyttes vel så mye til veiledningssituasjonen som til terapirommet. Og for å avslutte med litt store ord tolker jeg henne dithen at hennes oppfordring til åpenhet og en ikke-defensiv holdning handler om kjærlighet. For meg handler dette om at gestaltterapi ikke bare dreier seg om teori og metode, men også om en livsanskuelse. Det gir meg derfor stor mening når Marina Berg skriver at:
[…] gestaltterapi kan fremme kontakt med kjærlighet både i mennesket, mellom mennesker […]. Gestaltterapi er praksis i kjærlighet (2006, s.103).
Birgitte Gjestvang er gestaltterapeut MNGF. Hun arbeider til daglig som individual-, par og gruppeterapeut. Hun har mastergrad i psykologi og utdanning innen meditasjon og kroppsorientert terapi. Hun er og yogalærer og driver podcasten «Yoga for livet» i samarbeid med Nøsen yoga og fjellhotel. https://birgittegjestvang.com/
Referanser
Berg, M. (2006). Gestaltterapi og kjærlighet – en del av et større hele. I: Jørstad S. & Krüger Å. (Red.). Gestaltterapi i praksis. Norsk Gestaltinstitutt, s. 103-128.
Gjestvang, B. (2004). Krenkende kommunikasjon – Sammenhenger mellom skam, sosiale bånd og krenkende kommunikasjon. (Bachelor-oppgave i Sosialpsykologi III). Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo
Hagen, V. H. & Stiegler, J. R. (2020). De seks store følelsene, Kagge Forlag AS.
Jacobs, L. (1996). Shame in the Therapeutic Dialogue. Opprinnelig publisert i: Lee, R. & Wheeler, G. (Red). The Voice of Shame – Silence and Connection in Psychotherapy (1. utgave). Jossey-Bass. Lastet ned fra: https://www.academia. edu/28078030/
Lee, R. G. & Wheeler, G. (2003), The voice of shame – Silence and Connection in psychotherapy (2. utgave). The Analytic Press.
McEwan, I. (2002). Sementhagen. Gyldendal.
NRK (2024, 29. september): Kompass. Intervju med Marit Slagsvold av journalist Pål H. Plassen. Lastet ned fra: https://radio.nrk.no/serie/diverseradio/sesong/202409/DMPO03003924.
Popovac, Z. (2020, 2. november). Skam ekspedert. Psykologtidsskriftet. https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2020/11/skam-ekspedert.
Skottun, G. & Krüger Å. (2017). Gestaltterapi. Gyldendal.