Malcolm Parlett har hatt stor påvirkning på gestalt- terapien gjennom sine år som redaktør av British Gestalt Journal og ikke minst som bidragsyter til utviklingen av gestaltterapiens feltperspektiv. Med boken Future Sense formulerte han sine erfaringer fra et langt liv som lærer, utdanningskonsulent og terapeut i form av en oppskrift på hvordan vi kan snakke, handle, tenke, være og arbeide sammen på. Helhetsintelligens kaller han dette.
Tekst: Per Terje Naalsund
Å gjøre helhetsintelligens kjent
Da gestaltterapeuten gjorde dette intervjuet med ham, var han i Nord-Wales, på et sted den walisiske regjeringen tilbyr forfattere å bo og møtes. 83-åringen skrev der på en ny artikkel om sine ideer om hvordan en mer helhetlig intelligens krever bevissthet om fem typer utforskninger som ligger til grunn for alt samarbeid.
– Jeg er veldig opptatt av at flere skal forstå begrepet helhetsintelligens og praktisere det, forteller han. Det er det livet mitt dreier seg om for øyeblikket, fortsetter han.
At dette er viktig for ham kommer også fram da han forteller meg at han for ikke så lenge siden ble spurt: Hva ønsker du å oppnå før du dør?
Svaret hans var: Det jeg aller helst vil oppnå før jeg dør, er dette: Jeg vil at idéen om helhetsintelligens skal være så kjent i det offentlige rom at jeg kan oppleve at noen i det britiske parlamentet reiser seg og sier noe sånt som dette: «Det ærede medlemmet av den og den komitéen har her demonstrert mangel på helhetsintelligens.» Og videre, at dette skulle bli forstått, at det ville være åpenbart hva folk mente med det.
– Det er selvfølgelig en spøkefull referanse, sier han. Men jeg har som mål å få idéene bak helhetsintelligens i omløp, slik både folk flest og lederne våre kan bli utfordret av vår måte å snakke om intelligens på og dermed slutte å opptre uintelligent. I dag kan ledere fortsette med galskapen sin fordi folk ikke har en god nok forståelse av hvordan det ville være om det var motsatt.
Fornyelse og rewilding
Han forteller meg at det han har skrevet om i dag, handler om fornyelse og behovet vi har for å fornye menneskeheten og måten vi mennesker lever på.
– Det er vi nødt til å gjøre noe med, for ellers er det ute med oss som art, sier han.
Han er veldig berørt av det som skjer akkurat nå. Daglig ser han eksempler på hvor nødvendig dette er.
– Krigføring er den fullstendige antitesen til helhetsintelligens. Den er destruktiv, grusom og avskyelig. Ikke bare vekker den ondskapsfulle følelser. Den bryter også ned relasjoner. Den verden vi skaper, er en degradert, degenerativ verden. Det blir mer og mer presserende for oss å være regenerative, å regenerere. I miljøsammenheng kommer dette til uttrykk i begrepet rewilding. Å gjenopprette landområder og tilstanden til jordsmonnet, utvalget av skapninger som kan overleve der og leve der, alt dette handler om å regenerere. Vi må gjøre det samme for det menneskelige økosystemet.
Nettverksoppbygging
Future Sense handler også om å gi oss et veikart for hvordan dette kan gjøres. – Du er involvert i en rekke prosjekter nå, ikke sant? spør jeg ham.
– Det er mye på gang her. Jeg holder på å bygge opp en gruppe rundt meg. Da jeg begynte å involvere meg i arbeidet med å utgi boken min, var det folk fra alle mulige forskjellige land som reagerte på den, og som henvendte seg til meg eller ble tent av den på en eller annen måte. Jeg hadde en-til-en-relasjoner med dem på forskjellige steder, og så fikk jeg en idé om at de kanskje burde snakke med hverandre, så jeg introduserte dem for hverandre. Dette førte til The Whole Intelligence Research Fellowship, som nå består av åtte personer. Vi prøver nå å etablere knutepunkter de stedene det finnes en gruppe mennesker som er interessert i dette.
En ny vei for gestalt?
Han forteller meg at det største knutepunktet befinner seg ved Gestalt Center Wales, der lederen Anne Pettit er i ferd med å reformere gestaltutdannelsen slik at det blir undervist i helhetsintelligens.
– Det er en veldig spennende utvikling. Jeg tror at gestaltterapien virkelig trenger helhetsintelligens for å blomstre i fremtiden – for å nå ut og påvirke verden. Hvis de ikke har det, trenger de noe annet, for de tradisjonelle måtene å undervise i gestalt på er ikke i samsvar med den utviklingen verden er inne i, forteller han meg.
Å treffe tidsånden
Det andre store knutepunktet befinner seg i Nord-Makedonia, og det finnes ulike aktiviteter i Singapore, Norge, Nederland og Belgia.
Han forteller meg at de har startet en Vlog på LinkedIn, og at de kunne ha hatt en 24 timers fulltidsstab av folk som fikser, gjør ting og bringer tankesettet ut til verden.
– Jeg er et idémenneske og en klinisk og pedagogisk praktiker. Men jeg er ikke leder og jeg er ikke teknolog, for- klarer han.
– For mennesker med ideer er det avgjørende å treffe tidsånden og ha folk som støtter opp under deg, er det ikke?
– Jeg tror at dette øyeblikket er der nå, så dette er et godt tidspunkt å bli intervjuet på, sier han.
Jeg forteller ham at jeg ser ham i forlengelsen av en bred gestalt- bevegelse, der Max Wertheimer stod sentralt da dette begynte rundt 1920 i Tyskland og Paul Goodman var i sentrum for den andre bølgen rundt 1950-tallet i USA.
– Det som forener dere i tillegg til gestalttenkingen, er at dere alle har en sterk interesse for pedagogisk tenkning og introduserer sterke konsepter som burde ha rusket opp i utdanningsinstitusjonene. Wertheimer introduserte gestalt som et begrep som hadde med tenking å gjøre, Goodman forklarte hvor viktig det er å forstå experience i utdanning og samfunnet generelt, og nå presenterer du whole intelligence. Intelligens er jo ett av vår tids mest aktuelle temaer, nå som kunstig intelligens har fått sitt gjennombrudd.
– For meg er det å bringe inn intelligens en måte å fange oppmerksomheten til prestasjonsorienterte intellektuelle på, kommenterer han. – Det er en måte for meg å så tvil om statusen som intellektuelle har som herskere av verden. Og kanskje har AI også beveget seg inn i dette området. Det jeg vil si er: Nei, nei, nei. Vi trenger en annen oppfatning av hva det å være intelligent faktisk betyr.
– Du henvender deg særlig til intelligensens voktere, til de som jobber ved universitetene og i skoleverket? spør jeg.
– Jeg ønsker å få en fot innenfor. Og samtidig sier jeg: Kom igjen! Våkn opp! Hvis du ikke handler intelligent, er du ikke, slik jeg ser det, særlig intelligent.
Et bredere intelligensbegrep
Malcolm forteller meg at han har vært svært påvirket av Iain McGilchrists bøker om høyre og venstre hjernehalvdel. I disse bøkene trer det fram hvordan vi mennesker i stadig større grad lar oss bli dominert av venstre hjernehalvdels foretrukne måte å organisere inntrykk på.
Han forklarer meg at ideen om å kvantifisere intelligens og redusere den til en ferdighet som er lett å måle, går i den kurven som favoriserer venstre hjernehalvdel. Den andre kurven, som favoriserer høyre hjernehalvdel, handler om å se på sammenhengen mellom bruken av kompetanse og evner, og av å være levende, innsiktsfull og kreativ. Det er et mye bredere intelligensbegrep, som også er vagere og vanskeligere å beskrive i termer fra venstre hjernehalvdel. Det må erfares for å bli forstått.
– Handler ikke denne måten å forstå intelligens på om hvordan vi kan gjøre hverandre smartere også? spør jeg.
– Jo. Forholdene folk handler under, er avgjørende. Vi vet at hvis du behandler folk som idioter, hvis du umenneskeliggjør dem eller prøver å bruke tvang for å få dem til å endre atferd, kommer de ikke til å opptre kreativt, gjennomtenkt, innsiktsfullt og reflektert. De blir robot- aktige eller påtvungne og uautentiske i måten de reagerer på. Du må ta hensyn til helheten, til hele konteksten folk opererer i, og hvis folk er sammen med skarpe, livlige mennesker som liker humor og moro, originale ideer og kunstnerisk teft og så videre, så kommer de til å bli slik selv. Så det er viktig at vi alltid stiller spørsmålet ikke bare om individuell psykologi, men også om feltfenomener og de sammenhengene som skapes der hvor folk er – og måtene de selv konstruerer og opplever dette feltet på.
– Så hvordan organiserer vi læringsmiljøer slik at helhetsintelligens kan blomstre?
– Det er en sjokkerende idé for folk i utdanningsorganisasjoner at de skal begynne å snakke med andre mennesker når de prøver å løse et problem … I den eksisterende utdanningsmodellen kan du ikke gjøre det, fordi det vil forstyrre den vitenskapelige målingen av, angivelig, elevenes og studentenes spesielle prestasjoner. Men vi er ikke isolerte skapninger. Vi er kommunikative og sosiale vesener. Vi løser ofte problemer i grupper, og vi gjør det mer effektivt på den måten. Vi er faktisk fellesskapsdyr, og derfor må kollektivet, det miljøet som skapes, være støttende og oppmuntrende. Vi trenger å ledes av mennesker som er åpne om sine egne prosesser i stedet for å bli fjerne figurer som flytter rundt på folk som sjakkbrikker. Vi må bli mer og mer åpne og selverkjennende – for å bruke min terminologi – når det gjelder hvordan vi bidrar til det som hender gjennom vår egen tilstedeværelse og våre egne verdier.
– Dette kan være en utfordring for vår oppfatning av hvordan vi bør være sammen med andre mennesker?
– Ja, men den viktigste erkjennelsen vi har gjort når det gjelder de fem måtene å utforske på, er at de alle er nødvendige, fordi de støtter hverandre.
Utfordring: Å være i kroppen
– Er det én av disse måtene å utforske på som er vanskeligere for folk enn de andre typene?
– I vår kultur er det vanskeligste vanligvis å legemliggjøre: Det anses ikke som rasjonelt å respektere sin kroppslige erfaring. Så folk som har en rar følelse eller er i tvil om noe, velger ofte å ikke uttrykke det åpent. Veldig ofte går folk mot det de føler i kroppen og mot sin egen genuine entusiasme. De går derfor med på å støtte noe selv om de samtidig nærer sin egen private tvil om det.
Malcolm forklarer meg hvordan dette vil gjenspeile seg i de fire andre utforskningene:
For det første: De blir inautentiske i sine relasjoner fordi de later som om de er med på noe.
For det andre: Samspillet påvirkes, fordi de ikke responderer på situasjonen. De engasjerer seg ikke i virkeligheten, fordi de oppfatter den annerledes, som om de er på et annet sted.
For det tredje: De erkjenner ikke at de gjør dette og vurderer ikke konsekvensene av dette valget.
Og for det fjerde: De gjør dette utenat og utfører det som innlærte bevegelser i stedet for å ha en vital, frisk og eksperimentell tilnærming til det.
– Det er veldig mange mennesker som jobber på den måten. I mange miljøer kan vi si at de «are going through the motions», som det heter på engelsk. Og det er det motsatte av å være helhetlig intelligent og handle på en helhetlig intelligent måte, sier Malcolm.
– Denne evnen til å være i kroppen er nødvendig for å være terapeut også, sier jeg.
– Ja, absolutt. Du kan på en måte bli farlig hvis du ikke er det. Hvis du ikke er i kontakt med deg selv, vil du fortsatt ha et nærvær, enten det er bevisst eller ikke, og dette nærværet vil påvirke folk. Hvis en klient kommer inn og terapeuten ikke er til stede i kroppen og dermed ikke kan gi sin fulle oppmerksomhet, vil klienten ikke føle seg trygg, lyttet til eller forstått, forklarer Malcolm.
En utdanningskultur uten kropp
– Utfordrer ikke dette også utdanningskulturen vår og måten vi tenker skole på, der det blir lagt stor vekt på ord og ideer?
– Ja, dette er en utfordring for en kroppsløs kultur som prøver å eliminere følelser. Fornektelsen tar denne formen: «Det handler ikke om hva du føler. Vi må se på fakta, her. På dataene!» Og dette tvinger oss til å se bort fra følelser og bruke sansene våre. Å spørre «Er hjertet ditt i dette? Eller hva ønsker du med hele deg?» – er måter å snakke på som aldri forekommer.
– Nei, det står ikke akkurat i læreplanene våre, sier jeg. Så hva gjør du når du har en klasse og vil slippe til kroppslig tilstedeværelse?
– Jeg tror veldig gode lærere allerede gjør dette. De viser følelsene sine. De deler. De deler ikke alt, men de deler på en passende måte. Og de avslører kanskje sin egen sårbarhet i stedet for å være den som mestrer eller den perfekte læreren. Å erkjenne feil er også å bidra. Å si unnskyld. Læreren kan si at jeg ikke har det så bra i dag, eller at jeg føler meg opprørt av noe jeg så på nyhetene. Bare være ekte. Det ville vært en enorm start på dette for mange lærere.
Malcolm understreker også at det er viktig å gjenkjenne fenomenet skam og det å være ukomfortabel:
– I klasserommene er det mange som ikke vet svaret, og som tror at andre forstår ting og at de er de eneste i rommet som ikke gjør det. Så det å snakke litt om at alle føler skam av og til, er noe som gjør en stor forskjell. Det normaliserer fenomenet. Og hvis folk synes noe er vanskelig å forklare, kan du spørre om de kan vise det med bevegelser i stedet. Kanskje de kan spille det, tegne det eller synge en sang om det? Alt dette er måter vi kan bli mer ekte, mer engasjert på.
– Så vi må gi plass til noe annet bare ord og forklaringer?
– Det finnes til og med det som er verre enn bare ord, slik som avkrysningsoppgaver. Hvilken av disse er den riktige? Det er så latterlig. Og det hele er drevet av at folk vil ha tall. Hvis du ikke har tall, hvordan kan du si om noe er vellykket eller ikke? Du nevnte Wertheimer. Han hadde en kamp med behavioristene. Han sa: «Se det større bildet. Ta et skritt tilbake. Se på helheten.» Og Paul Goodman var en stor pedagog. Jeg har skrevet en artikkel om Goodman og utdanning. Han er en inspirerende figur. Han var opptatt av alt mulig, men han var spesielt interessert i utdanning.
– Og han havnet i mye trøbbel også, fordi han var veldig åpen om følelsene sine, sier jeg.
– Jeg vil på ingen måte forsvare alt han gjorde, sier Malcolm, og legger til: – Jeg tror vi vet mye mer nå om hvordan folk blir traumatisert av tidlige seksuelle erfaringer, og tidene har også forandret seg, hele atmosfæren, hele kulturen har endret seg i retning av å være mer be- skyttende overfor unge mennesker. Det er bra!
Uintelligent redsel for kroppen
– Men når vi snakker om denne kulturen som har utviklet seg og kroppens rolle: Har ikke denne beskyttende kulturen også ført til økt fysisk avstand mellom lærere og elever?
– Ja, det stemmer. I mange land, i mange kulturer, har lærere ikke lov til å ta på barn. Når det gjelder små barn, føles det nesten grusomt at de ikke blir berørt. Det er et uttrykk for et veldig kaldt, avhumanisert og avpersonalisert samfunn. Et barn som er lei seg, kan virkelig ha godt av å få en hånd på ryg- gen og kjenne på nærhet.
Jeg forteller Malcolm at det som rørte meg mest da jeg leste om Paul Goodman og George Dennisons skole-eksperimenter på 1960-tallet, var at de la så stor vekt på å la barna få oppleve å bli holdt rundt og tatt på.
– Dette er et eksempel på tapet av helhetsintelligens i vår kultur i dag. Det som faktisk skjer her, hvis vi tenker gjennom det, er en fornektelse av det faktum at det er kropper i rommet. Det fysiske er veldig viktig, det er en del av hvem vi er og hvordan vi kommuniserer.
Han forklarer hvordan dette har konsekvenser for vår evne til å utforske i de fire andre retningene:
– Av frykt for upassende eksperimentering setter det en stopper for all eksperimentering. Tanken bak er å gjøre eleven trygg, slik at de ikke blir utsatt for farlig innblanding fra en krenkende lærer. Dette er en fornuftig beskyttelse, men til syvende og sist betyr det at barn vil lide under fraværet av berøring.
Videre er det en unngåelse av selverkjennelse, noe som står i motsetning til helhetsintelligens … Folk tar til seg tidens påbud uten å stille spørsmål ved regelverket, som sier hva man kan og ikke kan gjøre.
Hvis folk gjør dette på en tvangsmessig måte, handler de sannsynligvis ikke lenger kreativt. De tilpasser seg ikke kreativt, for å bruke gestalt-terminologi, det vil si de forholder seg ikke til hele situasjonen med måten de reagerer på.
Til slutt forstyrrer dette også forbindelsen til barnet, slik at alle de ulike utforskingene blir påvirket av dette. Alle kvalitetene ved helhetsintelligensen undergraves av et bestemt fastlåst atferdsmønster.
Tør vi være intelligente?
For meg får dette meg til å tenke på frykt. Hvordan påvirker frykt intelligensen vår? spør jeg Malcolm.
– Jeg tror at tilstedeværelsen av frykt svekker alle de fem utforskingene. Min erfaring er at det folk trenger når de føler seg redde, er et trygt sted. Når de er i fryktens grep, trenger de et sted der de kan uttrykke frykten sin og at den blir akseptert i stedet for avvist. Jeg tror ikke det er noen tvil om at helhetsintelligens handler om å komme seg videre fra grepet frykten har på oss, sier han.
Malcolm forteller meg litt om sine egne erfaringer med frykt:
– Selv ble jeg marinert i frykt. Jeg ble født i 1941, og det var den verste tiden under krigen i Storbritannia. Befolkningen fryktet å bli invadert, og det var nederlag hele tiden. Uansett hvor den britiske hæren kjempet, tapte de. Jeg tror alle de tidlige historiene mine handlet om å være redd, så det har vært en stor kamp i livet mitt å finne motet til å være modig under forhold som jeg opplever som farlige.
Det får meg til å tenke på hvordan frykt og mot går hånd i hånd. Det siste jeg spør Malcolm om er: Trenger vi mot for å bruke hele vår intelligens?
– Ja, jeg tror det krever mot. Sonia Nevis, den briljante gestaltterapeut- en, var terapeuten min en stund, og jeg husker at hun snakket mye om det motet som ligger i å gå videre når man er redd. Så jeg tror det krever mot. Det krever mot å eksperimentere, og det krever mot å se på bakgrunnen vår og se hva vi er redde for.