Gestaltterapeut Erik Tresse har vært manuskonsulent på den prisvinnende norske filmen Elskling. Vi er nysgjerrige på hva Erik har bidratt med i prosessen, og hvordan gestaltterapi som modalitet har preget det ferdige resultatet.
Av: Kristine Lauve Steensen
Kort om spillefilmen Elskling
Filmen Elskling er en av fjorårets store snakkiser. Manuset er skrevet av regissør Lilja Ingolfsdottir og er filmet av fotograf Øystein Mamen, Liljas partner. Den har fått strålende kritikker i alle aviser og vunnet flere priser internasjonalt. Blant annet vant den fem priser på fjorårets filmfestival i Karlovy Vary i Tsjekkia, inkludert hovedjuryens spesialpris, samt hovedprisen under CineFest i Ungarn.
Spillefilmen starter som en samlivsfilm som fører til at Maria (Helga Guren) går inn i en livskrise da ektemannen Sigmund (Oddgeir Thune) vil skilles. Gjennom å konfrontere sine egne tilknytningssår fra barndommen, godt hjulpet av en psykoterapeut, finner hun en vei til nødvendig selvinnsikt og større frihet.

Om Eriks bidrag til utviklingen av filmen
– Hvordan gikk det til at du ble en av manuskonsulentene for denne filmen, Erik?
– Vel, det begynte med at Lilja tok kontakt med meg etter en workshop i 2019 hvor jeg presenterte gestaltterapi sett opp mot ulike andre terapeutiske retninger, samt viste noen øvelser og eksperimenter.
– Kan du fortelle litt om denne workshopen?
– Jeg mener å huske at det var et inspirasjonskurs for filmskapere som var satt i gang av Viken Filmsenter og Sirin Eide. Det jeg la vekt på var å skape en forståelse for hvordan vi, i møter med hverandre, har en basal, ofte ubevisst, vurdering av hva som er trygt og utrygt. Og så viste jeg dem hvordan gestaltterapi tar utgangspunkt i fenomenene som oppstår mellom oss her og nå. Jeg tror til og med at jeg tok en av deltakerne opp i «hot-seat» sammen med meg foran de andre.
– Og derfra gikk det fra workshop til manussamarbeid?
– Ja, ikke med en gang da, men dette vekket tydeligvis nysgjerrigheten til Lilja. Hun var en av deltagerne og kom bort til meg med en gang etter kurset og spurte om vi kunne møtes. I løpet av høsten 2019 og hele 2020 hadde vi til sammen tre eller fire heldagsmøter hvor vi snakket om mange relasjonelle psykologiske temaer i tillegg til fenomenologi, kontaktformer og traumer.
– Fortell mer om det.
– Hun var veldig nysgjerrig på den praktiske fenomenologiske, relasjonelle utforskningen av et møte som kjennetegner gestaltterapi. Jeg husker også at jeg demonstrerte hvordan vi som gestaltterapeuter tar utgangspunkt i det som viser seg her og nå, og hvor mange ting som faktisk skjer mellom oss i et slikt møte. På ett tidspunkt filmet mannen hennes også en terapisesjon med meg og en annen. Dette var under korona-nedstengingen, så det ble en slags felles utforsking jeg satt stor pris på. Jeg tror jo at noe av denne nærheten som kan oppstå i et slikt møte har blitt med henne som inspirasjon inn i filmen.
– Ja, det er en sjeldent nær film. Vi kommer veldig tett på denne kvinnen som er hovedpersonen, og hvordan hun smertelig strever i kontakt med ektemann.
– Ja, det kan du si, men selv om filmen viser et par, og hvilke problemer de kommer opp i etter syv års forhold med dine og mine barn, er det mest av alt en film om en kvinnes reise, og ikke minst frigjøring, fra egne tilknytningssår. På den tiden tror jeg arbeidstittel på filmen var «Det vi frykter» eller «4 dager» eller noe, og jeg husker vi snakket veldig mye om hvordan det kunne gå fra en forståelse til en annen på en autentisk måte. Altså at hovedpersonen kunne få innsikt som hjalp henne videre. Jeg leste også gjennom manus på et tidlig stadium og ga noen innspill.
– Det er jo et nytt lag som åpenbarer seg i fortellingen, der hovedpersonen blir klar over egne mønstre. At hun gjør noe på en bestemt måte. Kan du si litt om det?
– Lilja har vært veldig tydelig på at hun ønsket å lage en film om en vanlig kvinne, som også er sårbar og til tider litt «mye», som vi alle kan være. Hun har vært lei den litt stereotype fremstillingen av kvinner som enten vakre, svake eller sterke og selvstendige. Samtalene våre ble fort utvidet til å komme innom tilknytning, behov og hvordan samhandlingsmønstrene våre som regel er tillært og kommer fra ett sted. Dette syns jeg særlig blir tydelig i scenen i filmen der hovedpersonen besøker moren sin.
Lilja er et undrende menneske, og veldig klok, så det ble noen spennende utvekslinger knyttet til dette.
Den ferdige filmen
– Filmen har fått mange tilbakemeldinger fra mennesker som sier de kjenner seg igjen i tematikken og i personene som skildres. I radioprogrammet Arena på NRK forteller de to hovedrolleinnhaverne at de stoppes på gata av mennesker som sier filmen har redda ekteskapet deres, og Arena stiller spørsmålet: ”Hvorfor sier folk at filmen Elskling fungerer bedre enn årevis i terapi?” Hva tenker du om det, Erik? Hva er det ved filmen som treffer så bra?
– I samtalen etter visningen på Cinemateket trakk jeg frem dette, og hun var klar på at hun ikke ønsket å lage en «terapifilm». Samtidig er det tydelig at hovedpersonens reise helt klart minner om en endringsprosess mange terapeuter og klienter – og kanskje alle – kan kjenne igjen, og finne håp i. Det handler jo i bunn om å bli klar over hva man selv bidrar med i situasjonen og ta ansvar for det, så godt man kan. Dessuten evner jo Lilja å fortelle dette på en så forståelig og autentisk måte så alle kan kjenne seg igjen. Det treffer rett og slett!
– Er det mulig å se spor av deres samtaler i det ferdige resultatet, tenker du?
– Det vil jeg absolutt si, men det er vanskelig for meg å pin-pointe eksakt hvor i filmen jeg har bidratt. Det føles mer som jeg har vært en støttespiller og samtalepartner i forhold til de mange ulike tematikkene filmen er innom.
– Det er jo en psykoterapeut med i filmen. Er hennes rolle inspirert av gestaltterapi? Hva er dine tanker om henne, og hennes terapeutiske tilnærming til klienten sin?
– Nei, tror ikke hun er så inspirert av gestaltterapi. Vi snakket ikke så mye om henne egentlig. I samtalen på Cinemateket var Lilja åpen på at dette sikkert er en sammenblanding av mange ulike terapeuter, og i filmen – som handler om Marias utvikling – syns jeg hun fungerer veldig godt. Scenen hvor Maria legger seg ned og kan hvile litt mens terapeuten passer på, grep meg som en av de sterkeste faktisk. Sikkert fordi den minte meg om min tid i psykoanalyse.
– Til sist må vi vel oppfordre våre kollegaer som ikke har sett filmen om å gjøre det. Hvor kan man få den med seg?
– Den går ennå på fire kinoer i Oslo og ellers over hele landet. Nå er den sett av over 150 000 mennesker tror jeg, og det øker stadig så jeg regner med at den vil gå litt til. Løp og kjøp, som det heter!
– Takk for praten, Erik Tresse!
Erik Tresse er gestaltterapeut MNGF og har privat praksis i Bygdøy allé 21 i Oslo.