Katrine Borgen har lang kjennskap til Ruella Franks inngang til gestaltterapien. I denne teksten beskriver Katrine Borgen hvordan Frank gir veiledning.
Av: Katrine Borgen
«The starting situation. Air goes in, air goes out. Breathing. How ever you feel is how you are present. This is how we all come together. Look at the others and find yourself with the chair. Notice when you feel the back of the chair. Find yourself here with the chair. Always return there».
Dette sitatet er fra mine notater ved oppstarten av en online traumeworkshop med Ruella Frank sommeren 2022, og oppsummerer noe av det viktigste jeg lærer av henne: å kjenne meg selv, sammen med den andre, i det som er.
Hva lærer jeg av Ruella Frank?
Jeg har fulgt Ruella tett de siste ti årene, fra den toårige etterutdanningen i Developmental Somatic Psychotherapy i New York, via diverse fysiske workshops rundt i Europa, til workshops og jevnlig individuell veiledning online. Det er noe med hennes teori og praksis som er sant for meg, som gir mening gjennom umiddelbar sanselig erfaring, tvers igjennom hele meg. Når jeg forteller kolleger hvor viktig hennes lære er for meg, får jeg ofte spørsmål om hvordan det påvirker praksisen min. Jeg blir klar over at jeg ikke alltid helt vet hvordan jeg bruker det jeg har lært. Noe har blitt integrert i måten jeg jobber og er i verden på, samtidig er det mye jeg trenger å holde varmt og vie økt varhet, igjen og igjen. Det er en kontinuerlig læringsprosess.
Ruella var elev av Laura Perls gjennom fire år og refererer ofte til henne. For meg er hun den levende kroppsliggjøringen av Lauras bidrag til gestaltterapien. Ruella er opptatt av at vi som gestaltterapeuter er kliniske fenomenologer. Hun snakker om «movements of the field» – bevegelser av feltet, og «vibrations of the in-between». Hun snakker også om «the moving-feeling-body» og viser hvordan vi kan diagnostisere feltet gjennom bevegelser.
Hun sier: «Vi har en verden, fordi vi har en kropp. Kroppen vår forankrer oss i erfaring». Jeg bringer inn min kroppsholdning, mine bevegelser og kreative tilpasningsmønster og er med å forme ethvert møte. Vi påvirker og påvirkes, i relasjon. Ruella har studert samspillet mellom foreldre og (spe)barn. Gjennom den non-verbale dialogen jobber vi med livserfaringer som har sitt opphav i perioden før vi hadde språk.

Jeg lærer mye av henne om «det store i det lille». Hvordan oppmerksomheten på ørsmå nyanser, selv den minste bevegelse, et innpust, hos terapeuten er en terapeutisk intervensjon. Noe av det første jeg ble opptatt av da jeg møtte henne i 2013, var begrepet «incrementally». Gang på gang understreket og demonstrerte hun viktigheten av å jobbe varsomt og gradvis, steg for steg, lag for lag. For meg handler dette om langsomt, men sikkert, å komme til det ordløse, «å pakke ut» det som ligger gjemt av kroppslige erfaringer og følelser, og gi det mening i relasjon, her-og-nå.
Det eksistensielle i bevegelsene
I veiledning med Ruella starter jeg ofte med å hente inn klienten i min egen kropp. Jeg kan reise meg opp, forme meg kroppslig – skulpturere – slik jeg ser for meg den aktuelle klienten, og så bevege meg rundt i rommet. Jeg bruker tid på å leve meg inn i den andres positur gjennom å sanse og føle, jeg utforsker kontakten med underlaget, hvordan tar jeg inn rommet rundt meg? Hvordan forestiller jeg meg klientens omgivelser utifra denne posituren? Hvor og hvordan holder jeg meg selv?
Sammen bruker vi språket Ruella har utviklet til å fenomenologisk beskrive det jeg registrerer gjennom de seks grunnleggende bevegelsene, deres dimensjoner, kvaliteter og psykologiske funksjon. Jeg får økt varhet om klientens bevegelsesmønster, som utviklet seg i samspill med primæromsorgspersoner ved livets begynnelse. Bevegelsesmønstrene er både fysiske og psykologiske og bærer med seg mye informasjon. Det jeg registrerer kroppslig kan jeg tolke, gi ord og forme til et eksistensielt «statement». Et utsagn, med et jeg og et du, som kan gi økt varhet for den ordløse kreative tilpasningen og for hvordan denne klienten lever i kontakt med sine omgivelser. Dette kan fungere som en arbeidshypotese, og som støtte i valg av intervensjoner i det videre terapeutiske arbeidet. Jeg vil her forsøke å konkretisere dette litt nærmere gjennom anonymiserte eksempler fra veiledning.
Eksempel 1: Meg som klienten
Jeg reiser meg og tar klienten gradvis inn i min egen kropp, sammen med Ruella på skjermen. Hun reiser seg også, speiler det hun ser, og dermed skulpturerer også hun klienten med sin kropp og innhenter sin informasjon. Hun spør hvordan jeg legger merke til kjeven min, skuldrene, bekkenets plassering i forhold til føttene? Jeg viser så godt jeg kan med egen kropp det jeg husker fra møtet med klienten:
Jeg blir litt foroverbøyd, lut, brystet synker litt innover og bakover, brystkassen krummer seg, skuldrene smalner litt fremover og inn mot hverandre. Jeg kjenner noe nedtrykt, et innoverpress, i brystet. Pusten tar liten plass, den er grunn. Nakken kjennes sammentrykket og hodet er stukket litt forover, lett bøyd. Blikket vender skrått ned mot gulvet. Armene henger tunge ned på hver side av overkroppen. Hendene føles kraftløse, lite tilgjengelige for å gripe tak i noe.
Når jeg beveger meg langsomt gående rundt i denne posituren kjenner jeg at føttene berører gulvet lett, nesten som om jeg lister meg fremover. Knærne kjennes låst. Jeg får fornemmelsen av å holde meg selv oppe fra underlaget. Jeg får noen tanker om hvordan det er for denne klienten å møte omgivelsene og det eksistensielle utsagnet som kommer opp i meg er: «Jeg stoler ikke på deg». Ruella deler så sitt utsagn: «Jeg vet ikke hvor jeg kan gå med deg». Hun spør meg så: «Hva er det ved den andre klienten ikke stoler på?» Svaret kommer spontant fra meg: «Om den andre vil være der for henne hvis hun viser hvem hun er».
Sånn er vi i gang med å diagnostisere feltet fenomenologisk, som mange nok kjenner igjen fra annen gestaltterapeutisk veiledning. Så hva er annerledes her? Jo, vi benytter det fenomenologiske språket Ruella har utviklet, som jeg opplever så presist og beskrivende, nærmere bestemt de seks grunnleggende bevegelsene som støtte for kontakteprosessen: yielding with (hengi seg til), pushing against (skyve fra), reaching for (strekke seg ut mot), grasping onto (gripe tak i), pulling towards (trekke til seg), releasing from (slippe løs fra). Bevegelsenes kvalitet graderes mellom: fri/bundet, jevn/vekslende, høy intensitet/lav intensitet, gradvis/brå, og dimensjonene beskrives som vid/trang, lang/kort, krummet/bulende, ettersom hvordan kroppen tar form. Vi beskriver også i hvilket plan – horisontal, vertikal eller sagittal, bevegelsene finner sin form.
I løpet av dette arbeidet sier Ruella spontant: «klienten mangler push for å differensiere». Kontaktformen konfluens/differensiering figurerer. Hvordan vil det være for denne klienten å finne mer av «sin push», å bli mer var sin evne til å skille seg fra og samtidig inkludere den andre? Og hvordan kan jeg med min tilstedeværelse tilby den andre, tilgjengelig for klienten å skyve seg vekk fra? Ruella deler også sine ideer og ulike forslag til mulige intervensjoner jeg kan prøve ut.
Min kroppslige erfaring gjennom å skulpturere klienten og det eksistensielle utsagnet avledet derfra, gir meg støtte for videre, varsomt terapeutisk arbeid. Jeg er ikke opptatt av at klienten skal slutte å holde seg selv oppe, hun har gode grunner til nettopp det, eller at hun skal slippe seg mer ned mot underlaget. Min jobb er å støtte henne til å bli klar over at hun holder seg selv oppe, hvordan hun gjør det og hvilken funksjon det har for henne i møte med omgivelsene. Sånn bygger vi varhet rundt det som er, før vi eksperimenterer med noe nytt.
Eksempel 2: Meg i møte med klienten
Jeg tar inn klienten i rommet ved å se henne for meg sittende, bøyd fremover i stolen, lut, med oppspilte stirrende øyne rettet mot meg, hodet er stukket fremover. Bevegelsen «hengi seg til» er lite tilgjengelig i hvordan hun søker ut mot omverden. Ruella spør: «Hvordan er hennes evne til å strekke seg mot deg fra denne posisjonen? Hva kunne være hennes eksistensielle utsagn…?» Jeg foreslår: «Jeg ser etter noe jeg ikke tror jeg vil få fra deg».
Så spør Ruella meg: «Hvordan kjenner du deg selv sammen med henne, når du ser henne for deg nå?» Jeg kjenner tyngden min ned mot stolen, kjenner tydelig kontakten mellom lårene og stolen, føttene tunge mot gulvet, ryggen støttet mot stolryggen. Hun spør videre: «Hva kjenner du i øvre deler av kroppen? I mageregionen, i brystet, i kjeven, munnen, tungen?» Jeg kjenner meg på en måte avskrudd. Jeg strammer litt i kjeven, holder meg selv oppe, fra mellomgulvet tror jeg. Jeg holder pusten, gjør meg selv trangere ved å presse overarmene sammen mot overkroppen, og brystkassen skjøvet lett bakover og nedover. Jeg gjør meg kortere. Tungen min er litt anspent midt i munnhulen.
Ruella sier: «Så dette er bevegelser av feltet, som oppstår når du resonnerer kinetisk kinestetisk med klienten, og hun med deg. Hva forteller disse bevegelsene deg?» Jeg svarer spontant: «Jeg er ikke sikker på om jeg kan hjelpe henne».
Dette figurerer i feltet mellom denne klienten og meg: Jeg er usikker på om jeg kan hjelpe henne og hun er usikker på om hun kan få det hun trenger fra meg (jf. det eksistensielle utsagnet). Så vi tviler begge to. Vi holder tilbake. Jeg gjør noe jeg ikke er klar over og bidrar til et retroflektivt felt. Informasjonen jeg innhenter gjennom skulptureringen, sier meg noe om klientens mulige grunner til å holde seg tilbake. Og jeg vet selv noe om å holde meg tilbake som del av min kreative tilpasning.
Ruella snakker om kontaktformen retrofleksjon som prosess, retroflecting – eller retroflektering (min oversettelse). Kroppslig kan jeg gjenkjenne retroflektering ved at jeg holder meg selv innover, bakover og nedover. Som om jeg forventer å ikke bli møtt. At omgivelsene er åpne og ivaretakende er så uvant. Jeg holder pusten og spenner musklene. Sånn støtter jeg meg selv i møte med noe ukjent, med antagelsen om å ikke bli møtt. Slik reduserer jeg både kapasiteten til å ta imot og til å respondere på omgivelsene. Jeg ser rett og slett ikke tilgjengelig støtte.
Dette arbeidet øker på nytt min varhet på retroflektering som samskapt kontaktform, og hvordan vi to gjør det sammen. Gjennom å stadig vende tilbake til min egen kroppserfaring og bli klar over hvordan jeg kjenner meg selv der i stolen, hvor og hvordan jeg holder meg selv – i kjeven, i skuldrene, i mageregionen, i brystet – blir jeg oppmerksom på bevegelsene av feltet, i meg. Det åpner muligheten for å jobbe med min egen kontakt med underlaget, hvordan jeg henter støtte. Jeg trenger ikke dele med ord hva jeg kjenner, det er nok at jeg legger merke til det. Noe vil da endre seg i meg, og dermed også mellom klienten og meg: Kapasiteten for kinestetisk resonans utvides.
«How you hold your body is how you are holding the other»
Ruella Frank
Avrundning
Gjennom min læringsprosess med Ruella får jeg tilgang på «kroppens språk» og hvordan jeg med varhet, nysgjerrighet og undring kan bruke det i terapeutisk arbeid.
Bevegelsesmønstrene bærer med seg kinestetiske minner fra tidligere relasjoner, med antagelser om hvordan jeg vil bli møtt av omgivelsene. De forteller uten ord hvordan historien lever i kroppen, her og nå.
Som terapeut er det avgjørende å kjenne meg selv i stolen, sammen med klienten, og finne nødvendig støtte i meg, gjennom kontakt med underlaget – støtte til å vente, gi tid til å sanse hva som trer frem og tydeliggjøre det som er. Gjennom utforskning åpner vi for ny kroppslig erfaring og en ny historie tar form.
Denne teksten ble trykket første gang i Gestaltterapeuten. Årbok 2023.