Global oppvarming, voldelige konflikter og masseutryddelsen av arter tiltar. Menneskehetens manglende evne til å svare på disse utfordringene ryster stadig flere av oss. Vi kan ikke lenger forholde oss passive eller tenke at alt er som normalt. Den eksistensielle krisen tvinger oss til å tenke over hvordan vi lever, for livet på jorden viser seg å være ekstremt utsatt. Hvordan skal vi møte dette uten verken å bli desperate eller å fornekte det som skjer?
Vi kan stille spørsmål ved valgene vi har tatt i fortiden. Vi kan spørre oss selv hvilket ansvar vi kan ta nå. Hvilke steg kan vi ta for å leve mer i tråd med våre dypeste – åndelige, politiske og etiske – verdier?
Av: Malcolm Parlett
Jeg vil i denne teksten fortelle om hva vi har oppdaget i aksjonsforskning i England og Norge når vi sørger for å ta i bruk helhetlig intelligens på bynivå. Denne teksten er forsøk på å gi en oppsummering av måten vi tenker på.
De menneskelige ressursene
Når vi diskuterer «Hvordan kan vi svare mer effektivt på krisene på planeten vår på lokalt og globalt nivå?» kan vi bli opptatt av å se for oss hindringer som har med de psykologiske begrensningene til menneskene å gjøre. Vi synes ikke bare individuelt sett, men særlig når vi opptrer i et kollektiv, å være en lite intelligent art som prioriterer ut fra kortsiktige mål. Dette er ikke reelle, men innbilte hindre.
I stedet for å fokusere på mangler og problemer som alle kan kjenne igjen, ønsker jeg å fokusere på våre sterke sider. Evnene, talentene og innsiktene våre blir for det meste undertrykt, satt til side eller ganske enkelt ignorert – og nå trenger vi dem mer enn noen gang.
Vi legger til grunn for tenkingen vår at individer, grupper og organisasjoner har evnen til å kultivere mer av deres «helhetlige intelligens». Vi kan bli mer kompetente, mer tilfredse og oppnå mer. Vi har alle potensialet til å handle mer evnerikt og effektivt enn det vi allerede gjør. Dessuten, akkurat som biologiske og fysiske økosystemer fungerer på måter som demonstrerer en slags innbygd intelligens uten noen sentral ledelse eller hjerne, så kan også menneskelige og sosiale økosystemer operere selv-organiserende.
En felles og helhetlig intelligens kommer slik til syne på naturlig vis som en del av vår grunnleggende menneskelige respons på den globale krisen. Vi ser helhetlig intelligens tre fram i kampanjer for beskyttelse av miljøet, i måten vi utfordrer mektige institusjoner som står i mot grunnleggende, men nødvendige forandringer av måten vi gjør ting på, og i måten lokale initiativ for forbedre forholdene rundt oss stadig brer om seg.
Helhetlig intelligens
Det er ikke mulig å definere «intelligens» på en presis måte. Selv om noen menneskelige evner og intellektuell kompetanse kan måles, så gjelder dette ikke for andre aspekter ved den menneskelige intelligensen. De aspektene som er målbare, er de som gjenspeiler «hjernekraften» som IQ-tester krever av oss med sine mentale gåter og krav til rask, rasjonell tenking.
Men som psykologen og forfatteren av flere bøker om intelligens, Ian Deary, påpeker, så måler ikke slike tester «kreativitet, visdom, praktisk sans eller sosial følsomhet». De kaster heller ikke lys over menneskers forståelse av grenser, proposjoner, dimensjoner eller hvordan vi skaper forbindelser til andre. De hjelper oss ikke til å bli mer originale eller moralsk følsomme. De er fikserte på kognitive oppgaver som kan løses med blyant og ark, som om det er alt som teller.
Psykologer har lagt til andre typer av intelligens for å utfylle de rent intellektuelle evnene, men likevel har det ikke lykkes å gi oss et bilde av intelligens som inkluderer alt. For å identifisere «helhetlig intelligens» må vi vende tilbake til tidligere tiders sunn fornuft. I hundrevis av år refererte intelligens til allsidig kompetanse, til gjennomføringsevne modenhet og sunn dømmekraft. Dette var tegnene på en intelligent person eller et foretak.
Når vi møter helhetlig intelligens, blir vi ofte glad. Når dette savnes i en situasjon, synker hjertet vårt. Når vi snakker om helhetlig intelligens, kjenner folk det igjen, og de skjønner intuitivt hva vi snakker om uten at vi trenger å forklare det nærmere.
Å la mer helhetlig intelligens tilflyte verden
Å sørge for mer bruk av en slik allsidig, høyere evne, er ikke noe vi kan løse ved å laste ned noe som fikser problemet. Vi trenger heller ikke installere noe som er virkelig nytt. I stedet arbeider vi med å gjenopprette det folk allerede kjenner til, eller allerede har tilgang til i form av det potensialet de har som menneske.
Det som gjerne skjer i prosessen når vi åpner opp for å engasjere helhetlig intelligens, er at enkeltpersoner – enten alene eller i gruppene de deltar i – begynner å stille spørsmål ved det som ligger til grunn for den konvensjonelle måten å tenke på, og som ofte blir tatt for gitt. De gjenoppdager menneskelige sannheter som de sannsynligvis kjente til på et tidligere stadium i livet, men som de nå har glemt eller satt til side. De oppnår tilgang til større ydmykhet, og de blir nysgjerrige og viser større mot til å se nærmere på vanskelige temaer.
I vårt arbeid har vi fem «porter» inn til helhetlig intelligens. Hver port leder inn til forskjellige landskap av kvaliteter og egenskaper. For å skape «helheten» er de alle nødvendige. De er ikke fem adskilte kategorier, men ganske enkelt fem porter å starte fra – akkurat som fem porter i en bymur.
Disse fem portene og det de gjør synlig for oss, blir kort introdusert nedenfor.
1. Porten til relasjoner, forbindelser og solidaritet
Vi mennesker er båret oppe av forskjellige systemer. Disse har røtter i antakelsene som vi deler, utbredelsen av teknologi med store likhetstrekk og de mange arenaene vi har utviklet for å samarbeide i hverdagen. Ofte tar vi dette for gitt, men i krisetider blir de akutt synlige for oss: Vår naturlige forbindelse med hverandre og måten vi er avhengig av hverandre på, blir da åpenbart for oss til fulle og gjerne møtt med sjenerøsitet og humanitær velvilje.
I møte med den globale krisen kan vi bygge på vår innebygde kapasitet for samarbeid, lagarbeid og felles målsetninger. Vi er fellesskapsdyr. Det å strekke seg mot og forholde seg til andre er grunnleggende nødvendig for oss – og aldri har det vært mer nødvendig enn det er nå. Vi vet også at våre sosiale økosystemer er avhengig av den ekstraordinære variasjonen som finnes blant mennesker: Individualitet og bruken av våre talenter i forskjellige retninger er essensielt for vår kollektive overlevelse. Ved å anerkjenne viktigheten av diversitet speiler vi den sentrale plassen dette har – og fordelen dette gir – innen biologisk evolusjon.
Individualisme, derimot – med sin vektlegging av å søke personlige fordeler, konkurrere, vinne og skille seg ut – er en ideologi som kan bidra til flere konflikter og til at en bruker tid på meningsløs skåring av poeng. Å motarbeide den innebygde evnen vi har til å forbinde oss og føle gjensidighet er ikke intelligent praksis. Å takle forskjellighet gjennom diskusjon (ordet har likheter med concussion –hjernerystelse og percussion – trommeslag) er langt mindre effektivt enn dialog. Ved å lytte til andres idéer og perspektiver, skaper vi forhold der nye idéer blir tatt i mot og der forskjeller kan åpne for større muligheter.
Helhetlig intelligens er kjennetegnet av at man respekterer eksisterende forskjeller – selv om de kan være vanskelige å håndtere i enkelte situasjoner – samtidig som man anerkjenner underliggende likheter. Fredskaping har blitt styrket av at «fiender» har spist frokost sammen eller vist hverandre bilder av barnebarn. Enhver ting som kan minne oss om våre iboende likheter, vår felles væren, og som vi enten tar for gitt eller – når det angår «fremmede» – lett kan nekte for eller glemme, gjør oss i stand til å handle intelligent.
2. Porten for følelser, sansning og det kroppen vet
Det som er felles for alle levende mennesker på jorden er vår kroppslige eksistens. Alle puster, spiser, må kvitte seg med avføring, har behov og fysiske begjær, blir gamle og dør. Kroppene våre gir oss tilgang til kunnskap om andre og vår egen situasjon: Sansene våre orienterer oss, og hvis vi mangler en av dem, vil de andre sansene sørge for å kompensere for den. Å ta i bruk sansene kan være en gave som vi forkaster. Vi tenker, forestiller oss og spekulerer i stedet for å tro på det vi faktisk ser, hører, berører, smaker og lukter på egen hånd.
Vi har tilgang til – hvis vi lærer oss å bruke det – mengder av kroppsbaserte data som forbinder seg tett med tankene våre: Å splitte tenking og følelser er en foreldet filosofisk oppdeling som reduserer vår helhetlige intelligens.
Som snakkende hoder kan vi fremføre intellektuelle argumenter uten kontakt med det vi kjenner på i hjertet vårt; mennesker som er uten kontakt med mavefølelsen sin går glipp av avgjørende kilder til informasjon og innsikt; og ved å ignorere det som de dypeste sett «vet er sant», kan de lett la seg forlede til uintelligente avgjørelser og til å benekte vesentlige sannheter.
Å bli mer fullstendig tilstede i kroppen sin er den vanskeligste porten for noen å gå gjennom: På et tidspunkt i livet har de desensitivisert seg selv for å unngå å kjenne på emosjonell smerte, og denne begrensede måten å oppleve verden på har siden blitt en permanent væremåte som de opplever som «normal». Å gjenvinne dette aspektet ved helhetlig intelligens på et kollektivt nivå er også en utfordring: Så mye av forretningslivet og det offisielle livet har forsøkt å operere kun ut i fra symboler, ord og tall – ved å ta et steg tilbake fra livet. Det kobler oss av fra det virkelige, fra det å ta hensyn til sin egen – og andres – helse og velvære, samt fra kontakt med den ikke-menneskelige verden.
Å være kroppslig forankret gjør oss oppmerksomme på hvordan energitilstanden vår endrer seg sammen med følelsene våre. Når vi eier og uttrykker følelsene våre, kan de i avgjørende øyeblikk flytte fjell eller endre kollektive stemninger. De er springbrettet for at en skal kunne engasjere seg i felles anliggender med naturlig entusiasme.
Å gi plass til emosjoner og følelser er intelligent. Å feilplassere dem – for eksempel ved å undertrykke dem og late som om de ikke eksisterer, er ikke intelligent praksis; det er det heller ikke når noen bryter ut i sinne og kommer med fornærmelser på destruktivt vis. En intelligent, kroppslig oppmerksom person eller gruppe vet hvordan og når de kan komme med utblåsninger, for så å ta en pause, hvile og ta vare på de andre og ta inn effekten det hadde.
3. Porten til oppvåkning, kunnskap om seg selv og oppdagelse av vår egen vei
Å anerkjenne hvem vi har blitt; hva vi tror på, verdsetter og tar vare på; og hva som er vårt dypeste mål i lyset av den globale krisen; dette er alle måter å gjenkjenne hvem vi er på nytt. Vi kan forsterke intelligensen vår og effektiviteten i måten vi fungerer på ved at vi organiserer våre liv og våre forpliktelser slik at vi kan stoppe og se hva det er vi gjør, i stedet for å jage tankeløst videre.
Livet er komplekst, det har mange dimensjoner og er oppdelt i forskjellige «verdener» som vi bebor og beveger oss mellom. Hverdaglivets hastighet kan bli for mye for oss, og få oss til å føle oss tynget, forvirret eller overveldet. Det å arbeide for mye, stadig være på nettet, kutte ned på søvnen, følge på nyhetene, overspise, er alle vanlige avhengigheter. Slike avhengigheter gjør det med tiden langt vanskeligere å ta intelligente avgjørelser.
Kortvarig selvledelse er sentralt for å ta vare på vår helhetlige intelligens. Hver person, hvert team eller organisasjon har sannsynligvis egne erfaringer med å «finne senteret», som de stadig kan trekke veksler på.
Innsikt fra andre og følsomme tilbakemeldinger er til hjelp for de fleste av oss. Men denne porten oppfordrer oss til å se på oss selv: Til å se gjennom våre valg i livet på nytt, eller målet for det vi driver med, eller den framtidige retningen for teamets kreative arbeid.
I en verden hvor vi alle tar del i menneskehetens nettverk, har hver enkelt av oss et spesielt sted vi ser livet fra, et bestemt perspektiv basert på vår unike reise gjennom livet. Å bli klar over hva som er vårt eget perspektiv, kan hjelpe oss med å finne skjulte evner og til se hvordan vi kan bidra til å håndtere krisen i verden, enten nå eller i framtiden. Vi lever i en æra der eksistensielle valg ikke bare er noe filosofer diskuterer, men der de er ytterst relevante for oss alle: Vår måte å forholde oss til livet på, spiller en rolle, akkurat som våre valg gjør det, gitt det faktum at vi har bare et liv og tiden er kort.
For noen – om de er isolerte, utsatte for ekstreme omstendigheter og uten støtte utenfra – kan alle slike aktiviteter som det å rebalansere seg, tenke langsiktig og det å se på eget liv på nytt, virke som en umulig luksus. At en slik reaksjon er forståelig, bør vi akseptere, men det er også slik at mange mennesker i forferdelige situasjoner har brukt de krevende erfaringene sine til å undersøke livet sitt, verdiene sine og valgene de gjør, slik at livet deres får ny kraft og tar en ny retning.
4. Porten for å prøve ut ting og balansere mellom det nye og det velkjente
De som viser helhetlig intelligens er ofte mennesker som stiller spørsmål ved tingenes tilstand, eller som oppfører seg på en måte som fører dem ut i det ukjente.
Mye i livet vårt er preget av vaner som baserer seg på allerede etablerte normer, konvensjoner, skikker og tradisjoner. De gir oss infrastrukturen som muliggjør komplekse liv og sivilisasjoner. De gir oss måter å gjøre, snakke, tenke og handle på som er normative og forventet. De sørger også for at de som gjør eller sier noe som leder bort fra den vanlige, minste motstands vei, kan bli straffet, uthengt i sosiale medier, eller i det minste vanæret.
Sentralt for helhetlig intelligens er likevel idéen om at det som trengs å gjøre, ofte er i strid med «etablert praksis». Essensen ved vår tilnærming er selve idéen om at menneskelige evner og muligheter ofte ligger skjult og venter på å bli oppdaget, eller de har blitt satt til side eller glemt. Å bringe dem fram – eller å bringe dem tilbake igjen i sirkulasjon etter å ha ignorert dem i årevis – er et eksperiment i seg selv. Noe kan skje som aldri før har skjedd.
I ethvert projekt, i enhver livsprosess, nasjonal kampanje eller tale gjelder det å finne den balansen som går til hjertet av evnerik praksis: hvor mye skal du trekke på det velkjente og i hvor stor grad skal du prøve ut noe nytt? For mye velkjenthet skaper fare for at det blir kjedelig og at interessen forsvinner – feltet er for trygt og forutsigbart til å fange og beholde oppmerksomheten vår. Alternativt kan for mye nytt og ukjent bli opplevd som ikke trygt nok, for rart og ikke bærekraftig nok. Det som trengs er følsom avveining av hva som vil vise seg å være riktig å gjøre på riktig sted, til riktig tidspunkt. Å utøve helhetlig intelligens er en grunnleggende kreativ oppgave.
5. Porten for ledelse, handlekraft og det å svare på situasjonen
Landskapet som kommer til syne gjennom den femte porten overlapper de andre. Her ligger vekten på at enhver person, gruppe eller organisasjon er en aktiv med-spiller og ikke en avkoblet observatør. Dersom vi alle er aktører i den globale krisen, spiller det en stor rolle hvordan vi aksepterer, motsetter oss, tolker og griper tak i det som trer fram for oss.
Det vi vet er at de som opplever en situasjon sammen med andre – og dette gjelder særlig en krevende, global, eksistensiell utfordring, vil reagere på sin egen måte: De ha forskjellige reaksjoner, de vil ha forskjellige følelser til forskjellige tider, de vil hver for seg ha en oppfatning om hva som virker mulig å gjøre og hva som føles rett eller galt for dem. Engasjementet deres når det kommer til å handle eller bidra, er relevant for om de kan gjøre en forskjell, ta en lederrolle og utnytte sine styrker, talenter og evner.
Også de som hardnakket nekter å reagere og de de som sitter på gjerdet – for eksempel ved ikke å stemme, delta eller synes å bry seg, eller ved å definere seg selv som for uadekvat – reagerer. De reagerer ved å holde igjen energi, ved å overlate det til andre, ved å utsette egen deltakelse til det blir mer «normalt», eller ved å stikke hodet i sanden.
I møtet med en risikabel, krevende eller uvanlig situasjon, og ikke bare i møtet med en global krise – blir vi alle påvirket på forskjellige måter. Reaksjonen vår vil sannsynligvis bli formet av hva vi har lært, av våre interesser, våre håp og vår frykt, og av hvordan traumer og tidligere prestasjoner lever videre i oss. Måten vi reagerer på, er med på å organisere vår levde erfaring – og det er også det vi bidrar mest vesentlig med når det gjelder.
Ledere som aktivt demonstrerer helhetlig intelligens tenderer til å tre fram som de klokeste og mest tillitsvekkende av de som er til stede. De får oss til å bli mer oppmerksomme. Andre – for eksempel, de med tydelige narsissistiske mønstre, eller som er tonedøve, eller bare er opptatt av å oppnå personlig eller politisk dominans – vil sannsynlig demonstrere de spesifikke dimensjonene av helhetlig intelligens bare i forbifarten. Det er selvsagt ingen av oss som er helt gjennomførte eller «helhetlige». Det er ikke meningen med arbeidet vårt å innføre uoppnåelige prestasjonsnivåer eller nye krav mennesker kan slå seg selv i hodet med.
Det finnes gode grunner til å tenke at det er forskjell på situasjoner: I noen situasjoner kan vi reagere kreativt, mens andre situasjoner kan bli for mye for oss. Vi kan føle oss redde eller usikre på oss selv, eller det kan virke umulig å fortsette fordi vi står fast i noe i livet vårt, eller fordi vi vet med sikkerhet at vi ville være til hinder for saken. Når dette skjer, kan vi legge merke til hvordan det å gå inn i situasjonen via andre porter kan støtte oss og gi oss energi og ideer om hva vi kan gjøre eller bli.
Hvordan vi reagerer på situasjonen kan gjennom dette bli påvirket ved å oppleve solidaritet med andre – vennlighet fra fremmede, akseptering av diversitet, likhet mellom kjønnene. Når vi engasjerer oss sammen med andre i en enorm global utfordring, kan de kroppslige reaksjoner våre fylle oss med en dyp og sjelden opplevd tilfredsstillelse. Det å tre tilbake og integrere omfavnet av det vi er involvert i, kan endre synet vårt på livet og hvilke mål vi har, på måter som vil kunne være stimulerende både for oss selv og andre rundt oss. Når vi oppdager at vi er i stand til å gå ut av komfortsonen og gi oss hen til global handling på vår egen måte, vil det kunne gi ringvirkninger til andre områder av livet vårt.
Hel intelligens og de fem portene
For å oppsummere: Dette er ikke en «5 kategori-modell», men et sammenhengende syn på dimensjonene som hører til helhetlig intelligens. Perspektivene som portene gir oss adgang til, er begynnelser – og i utforskningen av dem ser vi at temaene de tar opp konvergerer.
Vektleggelsen av helhetlig intelligens kan danne grunnlaget for måten en går fram på. Et eksempel på dette er prekesjappe-tilnærmingen som Beate Midttun og Anita Bolghaug utviklet i Fredrikstad. Idéene fra helhetlig intelligens ble her lagt til grunn for hvordan møter, prosjekter og team-building kunne struktureres slik at de kom alle i møte. For mennesket som art er helhetlig intelligens et enkelt «pensum» å følge: Det gir oss et begrep om hva det vil så å være og handle intelligent som er mer håndterlig enn det som har vært den aksepterte forståelsen av dette i flere tiår.
Disse idéene utvikles stadig – og blir stadig testet i lys av nye erfaringer. De originale ideene stammer fra boken min Future Sense: Five Explorations of Whole Intelligence for a World That’s Waking Up, utgitt av Troubador/Matador i 2015. Du finner mer om helhetlig intelligens på nettsiden vår: www.wholeintelligence.org.
Email: malcolm.parlett@myphone.coop
(Oversatt av: Per Terje Naalsund)