Laura Perls fokuserte på kroppen i sitt terapeutiske arbeid. Dette er en gjennomgangstone i de mange intervjuene med mennesker som opplevde henne.1 Denne artikkelen gir en kortfattet biografi om Laura Perls og hva hun og andre har skrevet og sagt om hennes kroppsorienterte gestaltterapi.
Av: Henning Herrestad
INNLEDNING
Laura Perls var den som, ved siden av Fritz Perls og Paul Goodman, bidro mest til å skape gestaltterapi.2
Hennes mann, Fritz Perls, er allment anerkjent som grunnleggeren av gestaltterapien. I miljøet av gestaltterapeuter er det også mange som framhever Paul Goodmans avgjørende bidrag til grunnboken Gestalt Therapy: Excitement and Growth of the Human Personality fra 1951 (forkortet til PHG etter forfatterne Perls, Hefferline og Goodman).
Laura Perls, derimot, står ikke som medforfatter av noen av bøkene om gestaltterapi. Men hun var leder for The New York Institute for Gestalt Therapy i 40 år, og utdannet generasjoner av gestaltterapeuter. Hun påvirket manges forståelse av gestaltterapi gjennom sin praksis. Og som jeg vil redegjøre for, så hadde hun en større innflytelse på utviklingen av de grunnleggende tekstene enn hun fikk kreditering for.
HVEM VAR LAURA PERLS?
Laura Perls het fra fødselen i 1905 Lore Posner. Hun var eldst av tre søsken. Familien var velstående, assimilerte jøder, for faren eide en smykkefabrikk. De bodde i byen Pforzheim, som ligger midt mellom Karlsruhe og Stuttgart i den tyske delstaten Baden-Württemberg, i det sydvestlige Tyskland.
Barndom
Laura var et talentfullt barn. Hun begynte tidlig å spille piano, og senere vaklet hun mellom studier og muligheten for å bli profesjonell pianist. Hun var belest, kjente godt til den tyske litteraturen, og skrev selv noveller og dikt. Hun drev med dans og fikk de beste lærere fra flere ulike danseretninger. Først lærte hun rytmisk dans, basert på ideene til sveitsiske Émile Jaques-Dalcroze (1865-1950). Danselæreren sa at hun ikke skulle kopiere ham eller andre dansere, men kjenne hvordan hun beveger seg i sin egen kropp. Denne vekslingen mellom teoretisk og kroppsorientert arbeid, senere terapi og musikk, driver Laura med hele livet.
Tenårene
Da hun var blitt tenåring fikk hun en danselærer, Else Trier, som var utdannet i Loheland. Loheland var et feministkollektiv kun for kvinner opprettet i 1919 av finske Hedvig von Rohden (1890-1987) og dansk-tyske Louise Langgaard (1883-1974) i 1919. Langgaard var utdannet gymnastikklærer i Norge av Bess Mensendieck. Begge var sterkt inspirert at antroposofi og den antroposofiske bevegelseskunsten eurytmi, og utdanning av danselærere var deres hovedaktivitet. Laura mente Loheland-dansen var inspirert av yoga og tai chi, og her lærte hun om «sentrering» og «jording».
Studier
Laura var eneste kvinne da hun startet på latinlinjen på det lokale gymnaset. Som sekstenåring går hun for første gang i psykoterapi hos en terapeut inspirert av Alfred Adler. Hun var også eneste kvinne da hun startet med å studere juss ved universitetet i Frankfurt. Men hun skiftet til psykologi i 1925, og tok i 1932 doktorgrad i gestaltpsykologi med en avhandling om oppfattelse av farger. Mens hun studerte i Frankfurt lærte hun indonesisk dans og yoga, og i Berlin i 1930 fulgte Laura bevegelsesterapi-kurs med Elsa Gindler. ((Gindlers metode «Spenningsregulering» kom til Norge i 1934 med Wilhelm Reichs samboer Elsa Lindenberg (1906-1990). Lindenberg ble i Norge da Reich emigrerte til USA, og hun underviste i spenningsregulering i mange år. Hennes elev Gro Torgersen leder fortsatt dette arbeidet.))
Møte med Fritz Perls
I 1926, da hun var 21 år gammel, møtte hun den 33 år gamle legen og krigsveteranen Fritz Perls. Fritz’ drøm var å bli psykoanalytiker, og han gikk i læreanalyse. Laura sier hun opplevde han og vennenes psykoanalytiske sjargong så ekskluderende at hun også startet i læreanalyse i Frankfurt. Laura sier at hun var helt klar over at Fritz ikke var i stand til å forplikte seg i et forhold, men hun visste at dette var mannen i hennes liv, og hun var klar for å tåle ham som han var. Selv om hennes familie var sterkt imot det, giftet de seg i 1929 og flyttet til Berlin. I 1931 fikk de datteren Renate. Fritz begynte da i læreanalyse med Wilhelm Reich, mens Laura skrev ferdig sin doktorgrad og begynte å lese om – og gjøre sine egne erfaringer med amming, avvenning og mating av spebarn.
Jødeforfølgelsene bringer dem til Sør-Afrika
I 1933 kom Hitler til makten. Han begynte straks med forfølgelser av politiske motstandere og av jøder. Fritz og Laura var begge deler, og de måtte flykte, først til Nederland, og så til Sør-Afrika. Både Fritz og Laura mistet store deler av sin slekt og nære familie i Holocaust. En søster av Fritz og en bror av Laura klarte å flykte i tide, sammen med sine familier. Men både moren og en søster av Fritz ble drept, og moren og en søster av Laura og søsterens familie ble drept. I tillegg mistet de begge onkler, tanter, nevøer og nieser.
Fritz og Laura bodde 13 år i Sør-Afrika. De levde av å drive et psykoanalytisk institutt i Johannesburg. Her var de fri til å utvikle sine egne tilnærminger til psykoanalyse. I 1935 fikk de sitt andre barn, sønnen Steven Perls.
Fra psykoanalyse mot gestaltterapi
I 1936 dro Fritz Perls til den internasjonale konferansen for psykoanalytikere i Marienbad i Tsjekkoslovakia. Han håpet å få anerkjennelse for sin teori om dental aggresjon, som var basert på Lauras studier av mor-barn-forholdet. I stedet opplevde han å bli frosset ut av både Sigmund Freud og deltakerne. De hadde alt ekskludert Wilhelm Reich, og Fritz ble oppfattet som en Reich-tilhenger. De vedtok at de som ikke allerede var lærere i psykoanalyse før de flyktet fra Tyskland, ikke kunne utdanne psykoanalytikere. Fritz og Laura fikk brev om at de som ble utdannet på deres institutt ikke ville bli godkjente som psykoanalytikere. Dette kom Fritz aldri over, og han og Laura definerte seg fra da av som kritikere av psykoanalysen.
Under annen verdenskrig var Fritz psykiater og kaptein i den sørafrikanske hæren. Laura drev instituttet alene, mens han gjorde tjeneste ved et sykehus i Durban og bare var hjemme i helgene. Han hadde late dager ved sykehuset, og fikk tid til å skrive manuset til boken Ego, Hunger and Aggression, som kom ut i Sør-Afrika i 1942.3 I denne boken ble kimen til en (stor) del av ideene bak gestaltterapi presentert, og ifølge Laura diskuterte han alt med henne og to av kapitlene ble skrevet av henne.
Emigrasjon til USA
Da krigen var over, startet utviklingen av det som ble til apartheid-politikken i Sør-Afrika.
Fritz, som hadde tjenestegjort som psykiater under krigen, fikk ikke fornyet legelisensen sin. Laura og Fritz så en parallell til Hitlers overtakelse i 1933, og bestemte seg for å emigrere til USA. I 1946 dro Fritz fra Sør-Afrika, og etter uker i England og måneder i Canada fikk han visum til USA. Etter å ha strevd med å etablere seg i mange måneder, klarte han å etablere privat praksis som psykoterapeut i New York City. I 1947 kom Laura etter med Renate og Steven, som da var 17 og 12 år gamle. Laura begynte å ta imot klienter omtrent fra den dagen hun ankom.
De første årene i New York var intense år for Fritz og Laura. Flere av de første klientene til Fritz og Laura ble kjernen i det første gestaltpsykologiske miljøet. Paul Goodman gikk i terapi hos Laura og Ralph Hefferline gikk i terapi hos Fritz. Etter år med intense diskusjoner skrev de boken Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality. I 1949 flyttet de inn i en stor leilighet like ved Central Park. Laura begynte da med terapigrupper.
Leder for The New York Institute for Gestalt Therapy
I 1952 etablerte de The New York Institute for Gestalt Therapy. Laura forteller at det var Fritz og henne, Elliot Shapiro, Paul Weiz og Paul Goodman som grunnla det. De valgte henne som leder (president) for instituttet, og denne rollen hadde hun helt til sin død i 1990.
Resten av sitt liv arbeidet Laura med å lede instituttet, utdanne gestaltterapeuter og å holde workshops og foredrag rundt i hele USA og Europa. Hun holdt på som individualterapeut og gruppeterapeut til sent på 1960-tallet. Hun fortsatte som lærer og veileder, og med å holde workshops og foredrag, helt til hun døde.
Europeiske reiser
Laura døde i sin hjemby Pforzheim i Tyskland.
Fritz Perls forteller (Perls 1969) at han og Laura besøkte Tyskland igjen alt rundt 1950. Selv fortalte hun at hun besøkte Frankfurt og Pforzheim på en reise til Tyskland i 1959. Etter hvert begynner hun å reise tilbake til Pforzheim hver sommer. Da la hun også inn ferieuker i landsbyen Leogang i Alpene i nærheten av Salzburg i Østerrike.4 Der nøt hun å gå lange turer i fjellet og anonymiteten ved at ingen kjente henne. Etter hvert fikk hun også tilbud om å holde workshops og delta på psykoterapi-konferanser rundt i Europa.
I 1990 var hun svært dårlig da hun kom til sin hjemby Pforzheim. Hun ble lagt inn på et sykehjem og døde der sommeren 1990. Nå ligger både Laura og Fritz begravet i familien Posners familiegrav i Pforzheim.
LAURA PERLS’ BIDRAG TIL GESTALTTERAPI
Mange har vært opptatt av om Laura Perls har fortjent større anerkjennelse for sine bidrag til utviklingen av gestaltterapi. Selv om hun fikk anerkjennelse som leder for the New York Institute for Gestalt Therapy, er ikke hennes navn på tittelbladet av de grunnleggende bøkene om gestaltterapi. Dette var ikke noe hun protesterte på da det skjedde.
Laura Perls’ biograf, Nancy Amendt-Lyon, mener det satt dypt i Laura Perls hjemmefra å ikke stikke seg fram.5 En av grunnene til dette var antisemittismen, som var sterk i Tyskland lenge før nazistene tok makten. Først i 1972, etter at både Fritz og Paul Goodman var døde, fortalte hun om sine bidrag.
Hun sa også at hun selv var lite glad i å skrive teoriartikler, og selv om hun skrev en del, publiserte hun aldri sine noveller og dikt. Det meste av hennes egne publikasjoner er nå publisert i bøkene Living at the Boundary (L. Perls, 1992) og Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985 (Amendt-Lyons, 2016).
En dyp forståelse av gestaltpsykologi, av felt-tenkning, av holisme og av fenomenologi
Amendt-Lyons skriver om Lauras bidrag til gestaltterapien at det var Laura som hadde en dyp forståelse av gestaltpsykologi, av felt-tenkning, av holisme og av fenomenologi. Dette bidro hun med i diskusjonene med Fritz under skrivingen av Ego, Hunger and Aggression (1942) og i diskusjonene med Fritz og Paul Goodman som var helt avgjørende for boken Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality (1951).
Laura skriver selv i artikkelen «Concepts and Misconception of Gestalt Therapy» (L. Perls 1992, s 151-142):
«Den gradvise endringen fra en psykoanalytisk til en gestalt-orientering er dokumentert i Ego, Hunger and Aggression (F.S. Perls, 1969) først publisert i 1942. Jeg bidro med to kapitler som er altoverveiende gestaltiske: «The Dummy Complex,» som er den fikserte gestalt som hindrer endring, og «The Meaning of Insomnia,» som er den ufullstendige gestalt, den uavsluttede situasjon som ikke lar oss få sove. I Ego, Hunger and Aggression gikk vi fra det historisk-arkeologiske Freudianske perspektiv til et eksistensielt-eksperimentelt perspektiv, fra stykkevis assosiasjonspsykologi til en holistisk tilnærming, fra det rent verbale til det organismiske, fra fortolkning til direkte awareness her-og-nå, fra overføring til faktisk kontakt, fra begrepet om selvet som en substans som har grenser, til et begrep om det som selve grensefenomenet i seg selv – som er den faktiske kontaktfunksjonen av identifikasjon og fremmedgjøring. Alle disse begrepene, da fremdeles tentative, ofte forvirrede og forvirrende, ble utviklet de neste ti årene til en mer organisert og sammenhengende teori som ble publisert som Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality (Perls, Goodman & Hefferline, 1951). Dette er grunnboken som jeg fremdeles holder for å være uunnværlig for en full forståelse av gestaltterapi.»6 Blant annet ville de tørke av brystene hennes med alkohol for å drepe bakterier hver gang før hun skulle amme. Hun begynte å reflektere over sine egne erfaringer og inntrykk om amming og avvenning og hvordan man tvang småbarn til å spise: «Sånn som ting blir stappet inn i små barn. Matingen … fører til introjeksjon. De blir ikke gitt nok tid til å tygge.» (Laura sitert i Bocian, 2015, s. 215)
Denne tanken om at tvangsmating førte til et traume som igjen førte til en nevrotisk tilpasning kalt «introjeksjon», var en av grunntankene i Fritz Perls første bok Ego, Hunger and Aggression.
For Laura anga spising retningen for hvordan du forholder deg til verden. I en publisert workshop (L. Perls, 1992) ber hun deltakerne om ikke bare å «svelge» alt hun sier, men å «smake på det, sette tennene i det, tygge på det.»
I workshopen presenterer hun teorien sin om hvordan spedbarnet er i konfluens med moren når det svelger morsmelk uten å tygge:
Barnet begynner å kontakte det utenfor seg når det begynner å tygge.7 Det kommer nå an på måten man mater barnet på, om barnet utvikler seg til å ta seg tid til å tygge maten ordentlig, eller om det må stappe i seg maten for fort, eller ikke får mat som trenger å tygges. Og dette fortsetter på skolen, nå i overført betydning, om barna bare «fôres» med ferdigtygd lærdom som de må stappe i seg før de spyr det ut på eksamen og så glemmer det.
Når barn på denne måten lærer «å svelge» alt ukritisk, støttes en konfluens – først med moren, så med familien, så med skolen og med det politiske systemet. Motsatt blir alt som ikke passer med denne konfluensen fremmedgjort. Og det som ikke passer inn, føler man skyld og motvilje overfor. (L. Perls, 1992, s. 173)
Amendt-Lyon forteller at Laura hele livet var opptatt av hvordan de hun så rundt seg spiste, om de tygget maten lenge eller slukte den i seg. Dette var hun tydeligvis opptatt som del av sitt terapeutiske arbeid også. Dette utgjør en del av hennes kroppsorienterte tilnærming.
Bevegelse og pust
Som jeg har nevnt, gikk Fritz Perls i læreanalyse hos Reich i 1931 og 1932 mens Reich var i ferd med å formulere sine teorier om pust og muskelpanseret. I 1933 gav Reich ut boken «Karakteranalyse» (Reich, 1933/1972) der han redegjorde for sin kroppsorienterte terapi.8 Denne boken leste og diskuterte Fritz og Laura med stor interesse. I intervjuet med Rosenblatt nedtoner likevel Laura betydningen av Wilhelm Reichs teorier for sin egen utvikling. Hun sier at Fritz var veldig opptatt av Reichs teorier, men hun hadde denne kroppsorienteringen med seg allerede fra sitt arbeid med dans og spenningsregulering (Amendt-Lyon, 2016, s. 153).
I artikkelen jeg nylig har sitert (L. Perls, 1992, s 151) skriver Laura at Reichs viktigste bidrag til utviklingen av gestaltterapi er hans teori om muskelspenninger og dannelse av en karakter. Dette som nå kalles «muskelpanseret» er i virkeligheten en fiksert gestalt, en blokkering av den pågående figurdannelsen. Men, sier hun, det praktiske fokuset i terapien på awareness om kroppen, ble en del av gestaltterapi ikke fordi Reich skrev om dette, men fordi hun hele livet hadde holdt på med eurytmi og moderne dans.
Laura sier hun hadde lest grundig Ludwig Klages bok Ausdrucksbewegung und Gestaltungskraft, og hun kjente til Alexander-terapi og Feldenkraismetoder lenge før utviklingen av Bioenergetics og andre kroppsterapier. «Arbeid med pust, holdning, koordinasjon, stemme, sensitivitet og bevegelighet ble del av min terapeutiske stil allerede i 1930-årene mens vi fortsatt kalte oss psykoanalytikere», skriver hun.
Støtte fra kroppen
I intervjuene med Keyes (udatert) er det flere som framhever at Laura var opptatt av begrepet «støtte» (eng. «support»). Hun mente Fritz Perls var skyld i at mange mistolket gestaltterapi som en metode der man presser klienten til endring.
Ruella Frank sier, når hun blir intervjuet:
«Laura forklarte at mange former for motstand kommer av mangel på støtte. Hvis denne manglende støtten ikke møtes med respekt, kan man få en boomerangeffekt som gir pasienten enda mer angst. Hennes motto var å gi pasientene så mye støtte som nødvendig og så lite som mulig, slik at de kan lære å oppnå selvstøtte og gjensidig avhengighet.»
«Støtte» betyr her flere ulike ting.
For det første støtte fra terapeuten så klienten blir trygg nok i terapisituasjonen til at endring kan oppstå. Og terapeuten selv har støtte i alt vedkommende har lært seg.
Laura skrev:
«En god terapeut bruker ikke teknikker. Han vender seg mot en situasjon med den kunnskap, de ferdigheter og den totale livserfaring han har integrert i sin bakgrunn – og med hva enn han har av awareness i ethvert øyeblikk.» (L. Perls, 1992, s. 155)
For det andre: Den støtten klienten finner i seg selv.
Laura skriver:
«Kontakt er mulig i den grad det er tilgjengelig støtte for den. Støtte er hele bakgrunnen mot hvilken den aktuelle erfaring står fram (eksisterer) og former en meningsfull gestalt. For dette er hva mening er: relasjonen av figur til grunn.
Støtte er alt som tilrettelegger den pågående assimilasjon og integrasjon av erfaring for en person, en relasjon eller et samfunn: primær fysiologi, oppreist holdning og koordinering, sensitivitet og mobilitet, språk, vaner og skikker, sosiale manerer og relasjoner, og alt annet som vi har fått og lært gjennom livet. I korthet er støtte alt vi tar for gitt og stoler på, til og med våre oppheng og vår motstand – de fikse ideene, idealer og atferdsmønstre som er blitt vaner for oss nettopp fordi de var støttende den gang de ble formet.» (L. Perls 1992, s. 132-133)
Merk at Laura nevner primær fysiologi, oppreist holdning og koordinering. Dette er den tredje og rent kroppslige betydningen av støtte.
Man kan nesten høre Laura legge ut om dette for Fritz og Paul Goodman når man leser følgende i PHG:
«For å ha en god holdning, må hodet balansere fritt på overkroppen, uhindret av stramme nakkemuskler. Overkroppen må hvile fritt på hoftebenet, uten at brystet er dyttet ut eller korsryggen er trukket inn. Disse kroppsdelene er blitt sammenlignet med tre pyramider der hver av dem hviler på spissen slik at den kan rotere i alle retninger.» (PHG, s. 180)
Laura forklarer dette slik i en workshop hun holdt i 1980:
«… det er bare mennesket som til slutt har reist seg på bakbena og bruker underkroppen mest til støtte og bevegelse, og overkroppen til orientering og manipulering. Med bedre holdning og mer bevegelighet her, og mer støtte fra hoftene dine, får du en bedre fungering og i tillegg bedre konsentrasjon.» (L. Perls, 1992, s. 171)
Nancy Amendt-Lyon (2016, s. xvi) oppsummerer Lauras kroppsorienterte terapi på denne måten:
«Hun ba klienter gjøre ting med vilje. For eksempel å puste, å holde pusten eller å overdrive noe for å gjøre det tydelig. Laura likte å eksperimentere med språk og med kroppen, spesielt med pusten og med holdningen. Hun oppfordret deltakerne i grupper til å legge merke til hvordan kroppen støttet dem: «Løs opp i knærne! Se hvordan bekkenet støtter overkroppen slik at den kan bevege seg fritt! Korsryggen skal ikke være svai!»
Lauras kroppsarbeid var konsentrert om kjeven, ryggraden og det å puste helt ned i magen. Hun kunne invitere deltakere til å rulle med hodet rundt og fra side til side mens de pustet inn og ut for å få en bedre følelse av ryggraden sin. Hun kunne også invitere dem til å ligge på gulvet på ryggen, og så først løfte bena opp og over hodet før de senket dem sakte ned mot gulvet, samtidig som de hele tiden holdt følge med pusten.»
I artikkelen «Two Instances of Gestalt Therapy» (L. Perls 1992, s. 93-113), først publisert i 1956, gir Laura oss to casehistorier om klienter hun har hatt.
I begge historiene gis det en utførlig beskrivelse av hvordan klientene sliter med psykosomatiske utfordringer, og hvordan dette langsomt endrer seg gjennom månedsvis med varhetsøvelser. Hun forklarer ikke hva slags øvelser hun eksperimenterer med underveis, men resultatene beskrives både som psykologiske og fysiologiske endringer. Begge klientene blir mindre stive og rigide, og mer myke og bevegelige samtidig som de blir tryggere og bedre i stand til å ivareta sine egne behov.
Utdrag fra A Workshop with Laura Perls
Disse casehistoriene gir oss ikke innsikt i hvordan Laura arbeidet. En transkripsjon av et opptak av en workshop som Laura holdt i 1980 i New York City gir derimot et unikt innblikk i hvordan Laura arbeidet terapeutisk.
Her følger et lite utdrag av Lauras dialog med en deltaker, en kvinne ved navn Jan:
(Til Jan): Hva tenker du på?
Jan: Akkurat nå bare beveget jeg på foten. Denne foten som er sliten av å ha på høyhælte sko og trampe rundt i Central Park. Jeg beveget foten og det kjentes godt.
Laura: Klarer du å gå med høye hæler?
Jan: Tja, det er et godt spørsmål. Jeg har stort sett gjort det de siste par timene. Klarer jeg det? Jeg har i alle fall gjort det.
Laura: Bare gå uten dem, og så gå med dem. La oss se hva som endrer seg … Ja, ryggraden er ganske svai.
Jan: Jeg har et alvorlig problem med ryggen.
Laura: Sikkert.
Jan: Sikkert hva da?
Laura: Når det er en slik tilvendt spenning, da har du et ryggproblem.
Jan: Jeg vet ikke hva som kom først. Du har tydeligvis en oppfatning om hva som kom først.
Laura: Denne spenningen i ryggen, som leder til spenning i mellomgulvet og til redusert pust, er den sentrale måten å utøve selvkontroll på.
Jan: Det er jeg god på. Det er riktig.
Laura: Og til å redusere din egen energi. Det å ikke bruke det åpne rommet i brystet ditt, i lungene dine.
Jan: Det kan sikkert stemme. Jeg tror jeg har gjort det i lang, lang tid. Det har blitt til en godt etablert vane nå.
Laura: Jeg legger også merke til at du slipper ut pusten og så snakker du når du nesten ikke har luft igjen, og da blir stemmen din lavere og lavere.
Jan: Det var jeg ikke klar over.
Laura: Prøv å gjøre det med vilje.
Jan: Se. Jeg kan snakke uten luft. Den er veldig lav.
Laura: Det er slik du snakket nå nettopp.
Jan: Og jeg var ikke klar over det. Jeg kan ikke stå stille så veldig lenge, for ryggen min begynner å verke, og jeg må bevege meg.
Laura: Jeg er sikker på det, ja.
Jan: Du er ikke overrasket.
Laura: Du kunne gjøre en tilsvarende øvelse liggende på gulvet.
Jan: Jeg tror ikke jeg vil det i dette antrekket.
Laura: Du trenger ikke gjøre det nå, og du får ikke noen resultater av å bare gjøre det en gang. Dette er noe man virkelig må arbeide med. Du kommer til å finne at hvis du har den typen støtte, så øker energien din og du holder ut lenger.
(L. Perls, 1992, s 169-170)
I dette glimtet av Lauras arbeid kjenner vi igjen hvordan hun ber klienten eksperimentere for å skape økt varhet.
Hun ber Jan gå med og uten høye hæler og legge merke til forskjellen. Hun ber Jan om bevisst å slippe ut pusten før hun snakker for å gjøre henne oppmerksom på måten hun bruker pusten på når hun snakker. Hun foreslår at hun skal legge seg ned på gulvet, men det blir for utrygt for Jan. Dette er ikke en terapisituasjon, men en workshop der Laura bruker mye tid på å undervise og har en hel gruppe hun skal engasjere, så framfor å bruke mer tid på Jan, så avslutter hun med en oppfordring til å jobbe videre på egenhånd.
Vi legger merke til at hun ber klienten om å gjøre ting med vilje og å overdrive enkelte bevegelser. Hensikten med dette var å øke klienters oppmerksomhet om hvordan de holdt seg tilbake. Dette kan, i følge PHG, åpne for å undersøke hva retrofleksjon, som avsplittet selvfunksjon, ivaretar (jfr. del 2 av denne artikkelen).
Vi kan også se at hun var opptatt av språk. Når Jan sier at foten er sliten av å tråkke rundt i høye hæler framfor å si at hun er sliten, trer splittelsen mellom kropp og selv fram.
Når hun formaner deltakerne om å løse opp og rette seg opp, er det nok mest en forklaring på hva som er sunn fungering framfor en tro på at slike spenninger kan angripes direkte. I så fall er hun ikke tro mot sin egen teori. Hennes fascinasjon for hvordan folk spiste er helt i tråd med hennes teori om introjekter.
Avslutning
Jeg har beskrevet Laura Perls vei fra barndommen i Pforzheim til å bli leder for The New York Institute for Gestalt Therapy. Hennes innflytelse på gestaltterapi kom av at hun hadde denne rollen i 40 år, var terapeut, utdannet gestaltterapeuter og holdt foredrag og workshops i hele USA og Europa.
Jeg har også beskrevet hvordan Laura, selv om hun publiserte lite, har hatt en viktig innflytelse på utviklingen av gestaltterapi fordi mye av det Fritz Perls og Paul Goodman skrev var basert på hennes ideer og erfaringer. Jeg har gjengitt tema hun selv snakket og skrev om som kroppsorientert terapi – det å møte klienten ansikt til ansikt, om tygging og introjekter, om kropp og pust og det å få støtte fra kroppen. Til slutt har jeg gjengitt utdrag av en workshop som viser litt hvordan hun faktisk arbeidet.
Men noe mangler i denne framstillingen. Det som mangler er en forklaring på hvordan det Laura Perls her gjør er forankret i teorien om selv og kontaktsyklusen. Dette vil jeg forsøke å rette på i del 2 av denne artikkelen.
Litteratur
Amendt-Lyon, N. (ed.) (2016). Timeless Experience: Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985, Cambridge Scholars Publishing.
Bocian, Bernd (2010). Fritz Perls in Berlin 1893-1933 – Expressionism – Psychoanalysis – Judaism, EHP – Verlag Andreas Kohlhage.
Gregory, Susan (2015). Gestalt therapy’s embodied styles. I: British Gestalt Journal, 24 (1), s. 39-44.
Keyes, Heather Ann (n.d.) http://humansofgestalt.com/ Humans of Gestalt – Robert (Bob) Reznick Remebering Laura Perls. https://www.youtube.com/watch?v=wjceiAjlF68&list=PLrqWOBx5ue3keduIddKKzXzo8GzmUUqCm&index=4&t=1808s
Perls, F.S. (1942/1969) Ego, Hunger and Agression. Vintage Books.
Perls, F.S. (1969) In and Out of the Garbage Pail. Real People Press.
Perls, F.S., Hefferline, R.F., Goodman, P. (1951/1996) Gestalt Therapy – Excitement and Growth in the Human Personality. Suvenir Press.
Perls, L. (1992). Living at the Boundary. The Gestalt Journal Press.
Reich, W. (1933/1990). Character Analysis, 3. utg. Farrar, Straus and Giroux.
- Se Remembering Laura Perls filmene på https://www.youtube.com/@humansofgestalt6071/videos [↩]
- Denne biografien bygger på biografien til Amend-Lyon (2016) og intervjuene med Daniel Rosenblatt i (Perls 1992) og (Amendt-Lyon 2016), samt på Bocian 2010. [↩]
- Ego, Hunger and Agression ble først utgitt i Syd-Afrika i 1942, i nytt opplag i 1945, så i London i 1947, i San Francisko i 1966 og i New York i 1969. [↩]
- Amend-Lyon (2016, s. xiii) skriver at da hun traff Laura i 1976 «fremdeles tilbrakte flere måneder i Europa hver sommer og nøt å feriere i de østerrikske alpene.» Når hun begynte med dette, har jeg ikke funnet informasjon om. [↩]
- Nancy Amendt-Lyon, var på besøk i hjembyen New York i 1976 da hun fikk høre om Laura. Nancy hadde startet å utdanne seg til Gestaltterapeut i Østerrike, og tok kontakt med Laura, som inviterte henne hjem til seg. De ble gode venner, Nancy begynte å arrangere workshops med Laura i Østerrike. I 2013, 23 år etter at Laura døde, ringte Lauras datter Renate henne og ba Nancy om å ta seg av utgivelsen av Lauras etterlatte notater. Hun er kanskje den som har gitt den grundigste biografiske beskrivelsen av Laura. [↩]
- Alle oversettelser er gjort av forfatteren))
Jeg har uthevet hennes «vi». Det var ikke Fritz, men Laura og Fritz, som utviklet alle disse ideene, dvs. som skapte gestaltterapi slik vi kjenner den.
Ansikt til ansikt
Det var Laura som først sluttet med å ha klienten liggende på en divan mens hun selv som terapeut satt ute av syne. Hun ville se hvordan klienten pustet, ansiktsuttrykk og fakter. Når hun først satt og så på klienten, var det naturlig at klienten også fikk sitte og se på henne framfor å ligge på en divan foran henne (Amendt-Lyon, 2016: ixii).
Ifølge Bob Resnick mente Fritz Perls i begynnelsen at fokus på bevegelser og kropp var noe tull (Keyes udatert). Laura fikk klienten til å bevege seg på gulvet så hun kunne se hvordan klienten gikk, hvordan holdningen var og hvordan klienten støttet overkroppen på underkroppen.
Om tygging og introjekter
Som jeg var inne på tidligere, var Laura en oppmerksom mor. Da hennes første datter ble født i 1931, reagerte Laura sterkt imot sykehusets forsøk på innføring i «regimented feeding» for mødre. ((Min egen farmor fødte sitt første barn i 1929, og jeg husker hun fortalte at hun led fordi de på sykehuset bare ville la henne amme til faste tider uansett om den nyfødte lå og skrek. De hadde en oppfatning om at det var usunt å ikke spise til faste tider, og det måtte spebarn bare tilvennes fra fødselen. [↩]
- Til dette kommenterer Kepner (1999) at senere spedbarnsforskning har vist at individueringen (differensieringen fra mor) starter mye tidligere enn når barnet får tenner. [↩]
- Ifølge Susan Gregory (2015) var Wilhelm Reichs idéer også inspirert av Elsa Gindler, via Reichs samboer, Elsa Lindenborg som var Gindlers elev. [↩]