Er det forskjeller mellom gestaltterapien i Norge og Russland? Dette spørsmålet stilles ofte i faglige diskusjoner jeg deltar i. Jeg har studert både i Russland og Norge, og jeg underviser nå i Ukraina, Georgia og Litauen. Denne erfaringen har gitt meg innsyn i forskjeller og likheter i forståelser av gestaltterapi og -metodologi, og det har ikke minst gjort det mulig for meg å se behovet for en mer systematisk sammenhengende gestaltterapi.
Av Anna Yudin
I denne artikkelen vil jeg presentere flere problemområder som diskuteres i kollegiale diskusjoner, og jeg vil gi min forståelse av årsakene til uenigheten når det gjelder teori og metodologi.
Fritz Perls’ grunnbøker
For meg har det vært klargjørende å holde fast ved gestaltterapien slik den ble utviklet av Fritz Perls og som ble formulert i de tre teoribøkene som Perls ga ut enten alene eller med kolleger: Ego, Hunger and Aggression, Gestalt therapy: Excitement and Growth in the Human Personality og Gestalt Therapy: Verbatim. Jeg mener at disse bøkene ikke kan atskilles fra hverandre og at de viser hvordan det teoretiske og metodologiske grunnlaget for gestaltterapien utviklet seg. Jeg skulle gjerne sett en utgave der disse tre bøkene er samlet.
Mange ting som Perls gir betydning i en bok, blir ikke nevnt i den neste, og som lesere kan vi la oss friste til å tenke at Perls dermed endret mening og at bare den siste boka uttrykte hans endelige mening. Som følge av dette velger mange terapeuter som sitt teoretiske grunnlag en av bøkene hans, og de bygger videre på dette grunnlaget ved hjelp av bøkene til andre gestaltteoretikere som også støtter seg til denne «favorittboken». Dette har ført til at det finnes flere gestaltretninger. Hver retning har sine egne tradisjoner i undervisning og sin egen tolkning av gestaltteori og metodologi.
I denne artikkelen vil jeg belyse forskjellene og likhetene i tolkning av enkelte teorier og begreper med utgangspunkt i det norske og det russiske gestaltmiljøet. Mange av posisjonene som trer fram er også relevante for hvordan gestaltterapi praktiseres og undervises i andre land.
Kontakt, kontaktbrudd og kontaktformer
Jeg begynner med det mest sentrale begrepet i gestaltterapien, «kontakt». Hva snakker vi om når vi sier «kontakt» og de avledede formenen «kontaktbrudd» og «kontaktformer»?
I boken Gestalt therapy: Excitement and Growth in the Human Personality er det flere beskrivelser av begrep «kontakt», og disse kan settes sammen som et kontinuum av flere former av kontakt:
- Den ene formen er kontakt som primær virkelighet. Denne formen av kontakt kan vi forstå ved hjep av bruken av feltteori: Vi er påvirket av miljøet og vi påvirker selv miljøet. Denne påvirkningen kjenner vi som en sensuell erfaring. Denne formen for kontakt kan oppstå som bevisst og ubevist. Når vi snakker om varhet, snakker vi om de bevisste formene, når vi snakker om kontaktbrudd snakker vi om de ubevisste formene.
- Den andre formen er intensjonell kontakt. Denne formen beskriver prosessen av forming av figur av et behov på kontaktgrensen mellom en organisme og miljøet, og denne typen av kontakt beskriver vi med kontaktsyklusen. Denne formen kan også oppstå som bevisst ved varhet og ubevisst som kontaktbrudd.
Gordon Wheeler kom med forslaget om å kalle «kontaktbrudd» for «kontaktformer» i Gestalt Reconsidered. I følge ham patologiserte Fritz Perls ubevisste former av kontakt som noe dårlig eller sykt. Jeg har ikke funnet noen bevis på at Perls sa eller skrev noe sånt. Kontaktbrudd kan sees som en kreativ tilpasning, og om kontaktbrudd blir oppfattet som patologisk eller ikke, avhenger av i hvilken grad man ser på dette som en rigid kreativ tilpasning, som ikke lar et enkeltmenneske utvikle seg i denne retning i hens liv som hen vil.
Mange terapeuter ser ikke på kontaktbrudd som en form for kreativ tilpasning. I russiske skoler er metodologien basert på «kontaktbrudd», og i undervisningen legges det vekt på å arbeide for å forhindre kontaktbrudd, noe som gjør at de mister den paradoksale endringsteorien i sin praksis.
I det norske gestaltmiljøet er metodologien basert på «kontaktformer», og dette gjør på den ene siden at det ikke finnes motstand mot kontaktformer, men også at de ikke utforskes som et utrykk for et individuelt behov, noe som gjør at metodologien i liten grad legger til rette for personlig endring.
Vi ser her en polarisering mellom miljøene. Hvis vi følger teorien om «the fertil void», ligger «zero point» mellom disse polaritetene i å se på kontaktbrudd som en form for kreativ tilpasning der en forsøker å tilfredsstille et behov som en ikke er bevisst eller var på.
Etikk
En annen forskjell mellom våre gestalttradisjoner er forståelsen av etikk. Etikken er først og fremst et utrykk for hva som er bra og dårlig for menneskelig relasjoner: Hva er farlig og trygt, akseptabelt og uakseptabelt, estetisk og avskyelig? Vi kan finne mange forskjeller mellom land i måter barn skal oppdras på, hvordan offisielle forhold skal organiseres, hvor langt en kan strekke ytringsfrihet og taushetsplikt, hva som regnes som vold, hva som menes med respekt og så videre.
I russisk kultur er det for eksempel helt normalt å jobbe med venner eller å skape vennskap på jobb. Det er greit å dele konfidensiell informasjon med slike venner. På samme tid vil man ikke stole på en person som er plassert høyere i arbeidshierarkiet, og man tar ikke opp feil og problemer som har med arbeidssituasjonene å gjøre, med disse. I stedet løser man dem på egen hånd uten å informere sin arbeidsgiver. I Norge setter man stor pris på sin private sone, også i nære relasjoner, noe som fører til mer avstand mellom mennesker, men som også påvirker hva vi kaller ytringsfrihet og hvor mye vi deler med andre. Nordmenn vil som regel ikke feie problemer under teppet, og de diskuterer gjerne ulemper og feil med sine ledere og arbeidsgivere.
Slike kulturelle forskjeller påvirker oppfatningen av etikk. I Russland ser man på etikk ut ifra lover og lovbrudd: Lovbrudd skal straffes hardt, og dette fører til at man kreativ tilpasser seg ved å ignorere etiske dilemmaer. Fordi loven ikke kan endres, blir det ikke ansett som viktig å diskutere ulemper ved praksis, og det å kritisere kolleger som har begått etiske feil, er bare mulig dersom det er åpenbart at slik kritikk er populær blant de andre kollegene. Dette skaper utrygge arbeidsforhold – også i gestaltmiljøet. I Norge ser man derimot på etikk som retningslinjer som man forholder seg mest mulig til. Det gjør at det ikke blir en grunnleggende diskusjon om hvorfor retningslinjer er sånn som de er og hvorfor det er feil å bryte dem.
Her har vi også en polarisering. Den gyldne middelvei finnes igjen i «zero point»: Å se på etikken ut ifra prinsipper om feltorganisering. Dette synet har jeg allerede beskrevet i min diskusjon med Henning Herrestad i Gestaltterapeuten 2022. Dette synet lar oss se på etikk uavhengig av kultur og tett knyttet opp til gestaltteorier og fenomenologi.
Awareness
Også begrepet «awareness» tolkes forskjellig i norsk og russisk kontekst.
I russisk språk oppfattes dette begrepet mer som en kognitiv konklusjon: Det er noe som man forstår om situasjonen som man befinner seg i. I Norge bruker vi begrepet «varhet», som betyr «å være til stede over tid med alle sensoriske funksjoner slått på». Dette ligner egentlig på det som Perls kalte «kontakt som primær virkelighet» (se over).
Denne forskjellen i oppfattelse skyldes blant annet historiske og kulturelle særtrekk. Vår evne til å være her og nå er veldig avhengig av trygghet i feltet: For å kunne slappe av og kjenne og føle det som er i en kontekst, må man føle seg trygg nok. Russisk kultur og historie har i mange hundre år vært preget av mye vold og manglende respekt for den enkelte, noe som gjør at folk rett og slett lever i frykt. Selv-funksjonene våre tilpasser seg omgivelsene vi er i, og i Russland har dette ført til at det er personlighets-funksjonen som tar på seg mest ansvar for orientere seg i en kontekst. Dette fører til konklusjoner erstatter erfaring, for i mangel på trygghet til å sjekke ut hva som foregår her og nå, blir det lett til at hendelsene tolkes med utgangspunkt i våre introjekter og tradisjoner. Det russisk ordet for varhet har i seg roten «å vite noe» (осознавание), i motsetning til det norske «å være noe», og det ligner mer på egotisme enn på awareness.
Denne forskjellen påvirker metodologien og de spørsmål og mål man setter for seg selv i terapiprosessen: En russisk terapeut kan ubevisst støtte en klient til å forstå hva som skjer i stedet av å kjenne hva som skjer. Det er vanskelig for russere å differensiere mellom å kjenne og å forstå, og det blir dermed også lett å blande disse fenomenene.
Teorien om selv
Både i Norge og i Russland har jeg erfart at teorien om selv ligger i skyggen av andre gestaltteorier og at den ikke utdypes i undervisning og veiledning. Jeg tror at dette kommer fra en tradisjon der man skiller gestaltteori fra det anatomiske og fysiologiske. Det gjør at man ser «selv» som kun et psykologisk fenomen selv om vi snakker mye om det somatiske. I begge språk blir «selvet» ofte forstått som «personlighet», noe som gjør det vanskelig å forstå teorien. Jeg synes at vi som gestaltterapeuter mister mye når vi ignorerer potensialet i selv-teorien: Uten forståelse av denne teorien er det vanskelig å forstå feltteorien og feltets dynamikk i kontekst av mellommenneskelig samspill. For å gjøre denne teorien mer forståelig, anbefaler jeg Peter Philippsons bøker Self in Relation og Emergent Self.
Jeg jobber for tiden med en bok der jeg forsøker å vise at selvutviklingsteori sammen med feltteori kan danne et solid fundament for å utarbeide gestaltmetodologi for å jobbe med klienter med forskjellige psykiske lidelser. I selvteorien vår mangler en klinisk forståelse av psykopatologi.
Selv som grunnlag for rolleforståelse
Utydelighet i forståelsen av teorien om selv har konsekvenser for hvordan en terapeut, veileder eller lærer forstår rollen sin. I følge feltteori påvirkes evnene og vanene til våre selv-funksjoner på forskjellige måte i forskjellige kontekster, og dette må det tas hensyn til. Jeg viser her igjen til artikkelen i Gestaltterapeuten 2022.
I Norge blir terapeutrollen beskrevet på en veldig tåkete måte som gjør det vanskelig å erkjenne ansvar og begrensninger. Metodologisk sett legges det vekt på at terapeuten ikke skal innta en ekspertrolle. Jeg mener at en ekspertposisjonering er nødvendig i enkelte situasjoner, som når en klient ikke kan ta en avgjørelse i en krisesituasjon, eller når en klient handler mot sine egne interesser. Disse situasjoner er tatt hensyn til i de etiske retningslinjer for norske gestaltterapeuter, men denne posisjonen som en del av terapeutrollen er likevel ikke en del av selv-forståelsen til terapeuter i det norske gestaltmiljøet.
Heller ikke i Russland er terapeutrollen beskrevet tydelig, men der stilles det krav til diagnostikk og ekspertuttalelser. Dette sikrer at terapeuter ser begrensninger i sin egen kompetanse og sørger for samarbeid med psykiater. Man kan si at i Russland bøyer terapeutrollen seg mot den motsatte polen, og dette gjør at terapeuter ofte mister sin dialogiske posisjon.
I mine studier i Norge og Russland har jeg ikke blitt gjort kjent med forskjellen mellom rollene en har som terapeut, veileder, parterapeut, gruppeterapeut og trener/lærer. Jeg tenker at hvis vi støtter oss til at selv er «emergent» eller «framvoksende», dvs. at selv er en del feltet og at det har noen kvaliteter av det som feltet har, så ser vi at terapeutrollen endrer seg fra kontekst til kontekst. Dette må det tas hensyn til i undervisning, og ikke minst kan dette være et godt praktisk eksempel for å beskrive teorien om selv. Jeg er av den mening at skolene ikke skiller godt nok mellom disse rollene. Ved å løfte fram selvteorien kan de bidra til å gjøre terapeutene mer rollebevisst.
Figur-grunn-prinsippet og diagnostisering
I det norske gestaltmiljøet ser jeg at når man snakker om varhet, så fokuserer man mest på de kroppslige impulsene og bevegelsene, men ser bort fra fleksibiliteten til ego-funksjonen, som danner figurer, og personlighets-funksjonen som gir mening til disse figurene. Dette er grunnleggende fenomenologi, men det undervises lite i dette.
Her vil jeg anbefale Maurice Merleau-Pontys Phenomenology of Perception. Store deler av Merleau-Pontys arbeider består av tolkninger og diskusjoner av forskning innenfor felt som psykologi, nevrofysiologi, språkvitenskap og biologi. Basert på hans arbeid kan vi se at figur-grunn-dannelse er påvirket av tidligere traumatisk erfaring og hvordan intensiviteten og fleksibiliteten i figur-dannelsen kan sees på som et kriterium når vi trenger diagnostiske verktøy.
Dette perspektivet kan hjelpe skoler til å vurdere om studenter trenger mer egenterapi – og foreninger og terapeuter til å se begrensninger i vår egen kompetanse, siden vi alle har veldig forskjellig utdanningsbakgrunn. Terapeuter trenger en viss grunnutdannelse i klinisk psykologi. I de norske etiske retningslinjer står det at en gestaltterapeut må være bevisst egne begrensninger. Dette prinsippet kan ikke anvendes dersom terapeuten ikke har diagnostisk kompetanse og kan gjenkjenne klienter med alvorlige psykiske lidelser.
I det russiske gestaltmiljøet er det også lite undervisning om og forståelse av denne delen av fenomenologien, men i den kliniske praksisen kompenseres dette av krav til diagnosering hos psykiater.
Min egne erfaringer av å studere i Norge
For meg var det veldig nyttig å studere veiledning ved NGI. Det gjorde meg klar over flere områder av gestaltterapi og praksis, og det endret mitt syn på gestaltterapi ved å legge flere «byggesteiner» til min kunnskap. Jeg føler meg beriket av denne erfaringen.
Jeg har min grunnutdannelse i gestaltterapi fra Moskva. Når jeg sammenligner den med det å studere i Norge, er det flere ting jeg synes virker lettere i Norge: Kulturen i Norge er mer trygg, respektfull og vennlig, og man får mer støtte; studiegruppene består av færre studenter noe som gjør at man får mer rom for kommunikasjon og utdypning i refleksjon; relasjonene mellom lærere og studenter er ikke hierarkiske, noe som gir mulighet til å argumentere for sine synspunkter og å utvikle dialog i praksis.
Erfaringene fra NGI endret mitt syn på hvordan studiet kan tilrettelegges på en bedre måte og det utgjør nå grunnlaget for min oppfattelse av feltorganisering innen gestaltmiljøet, som jeg nå bruker til å utvikle kollegial etikk. Jeg vil også si at jeg ble en bedre terapeut etter at jeg studerte veiledning. Det hadde stor, positiv påvirkning på hvordan jeg forholder meg til kollegaer og klienter, og dette takker jeg for til mine norske lærere med hele mitt hjerte.