Av Per Terje Naalsund
Sykepleierne mellom to kulturer
Terapirommet og sykehuset er to svært forskjellige miljøer. Som terapeut spør jeg meg ikke hva det er som feiler klientene mine. Det som interesserer meg er hvordan de har det. For å finne ut av det, forsøker jeg å være sammen med dem på en måte som gjør at de tillater seg selv å kjenne etter hvordan de har det sammen med meg. Det jeg forsøker på er å tilrettelegge for at vi kan være åpne for forskjellige følelser, og det gjelder både for klienten min og meg. For å være i stand til åpne meg på denne måten, er det viktig at jeg sørger for at jeg tar vare på meg og tar på alvor reaksjonene mine etter slike møter.
På sykehus er det ganske annerledes. Grunnen til at noen er lagt inn på sykehus er jo at noe er galt med dem. Men jeg er ganske sikker på at leger og sykepleiere forholder seg på forskjellig vis til dette. Legene er opptatt av å gjøre noe med det som er galt. Sykepleierne er mer innstilt på å gi pleie. De assisterer selvsagt legen i behandlingen av pasientene, men de tar seg også av pasientene – og møter dem som mennesker som kan oppleve seg selv som eksistensielt utsatt: Bundet til sykehussenga må pasientene stole på at det å underlegge seg behandlingen, vil gjøre dem bedre.
Sykepleiere er i en situasjon der to kulturer krysser hverandre. Dessverre virker det som om støtten de får fra det profesjonelle systemet rundt seg, er ganske en-sidig. Den terapeutiske, biologiske og humanistiske kunnskapen om behovet vårt for selv-omsorg får liten plass innenfor et system som legger vekt på kostnadseffektiv ledelse av operasjoner.
Jeg hadde lyst til å snakke om dette med en terapeut jeg har mye tillit til, tyske Julianne Appel-Opper. Hun er psykoterapeut, veileder og frittstående lærer, velkjent i gestaltterapi-miljøet for sine kurs om kreativitet, om skam og ikke minst om hvordan kropper påvirker hverandre. I det siste har hun også holdt kurs om hvordan helsearbeidere kan ta bedre vare på seg selv.
Hun er særlig interessert i hvordan kropper ikke kan unngå å snakke med hverandre, og hvordan denne kommunikasjonen kropper i mellom påvirker relasjonen mellom klient og terapeut og bidrar til måten terapien utvikler seg på. Jeg har vært på flere av kursene hennes, og hver gang har jeg lært mer om hvordan jeg kan ta bedre vare på meg selv som terapeut.
Helseomsorgssystemene vi er en del av
– Det er ikke lett å ta vare på folk i et system som ikke er ivaretakende, begynner Julianne med når jeg presenterer temaet jeg vil snakke med henne om. Hun forteller meg at hun nettopp har holdt et webinar for veiledere, og at hun sammen med en av deltakerne så på hvordan arbeidsplassen vår påvirker oss.
– Vi utforsket hvor vanskelig det er når pleie kommer i et motsetningsforhold til penger og effektivitet, forteller hun meg.
Hun lurer på om det er sånn i Norge som i Tyskland at sykehusene drives som om de var forretningsforetak og må ta beslutninger ut ifra hvilke operasjoner som gir dem størst inntekter.
– Denne deltakeren fortalte meg at hun som sykepleier følte at hun måtte løpe på jobben, fordi det er alt for mange pasienter å ta seg av for hver enkelt sykepleier, forteller hun og legger til at dette ikke bare er typisk for dagens helseomsorg: – Vi lever i en tid hvor det å ta vare på seg selv er lite prioritert. Mye av det vi tar til oss i det sosiokulturelle feltet rundt oss handler om å være effektiv, ung, veltrent og sterk.
Påvirkningen fra et større felt
Etter covid-pandemien har det virket som om det stadig oftere meldes om systemiske sammenbrudd innenfor helsetjenestene, både i Norge og internasjonalt. For eksempel blir det stadig rapportert om at særlig sykepleiere, men også leger, ønsker å forlate arbeidsplassen de er på. Denne krisen i helseomsorgen kan synes å være en del av en større krise. Vi er på vei inn i en ny arbeidskultur der vi ikke lenger synes å ha tro på at vi kan påvirke systemene vi er en del av. Det er betegnende at vi nå kan lese om sykepleiere som sier opp jobben sin ved sykehus for i stedet å leie ut arbeidskraften sin til andre sykehus som er desperate etter personell.
Når jeg snakker med Julianne om dette, får hun tanker om at vi også påvirkes av hendelsene rundt oss: – Vi er påvirket av flere kriger for øyeblikket, og dette ryster oss også. Jeg var nettopp på et digitalt arrangement om «Krig og sorg» ved gestaltinstituttet i New York, og da hørte jeg folk si: «Dette er ikke vår verden lenger!».
Jeg merker at jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg sier til henne at jeg tror vi alle sammen føler at det er på høy tid med en endring, men at ingen av oss kan se hvordan det skal skje. Vi føler ikke at vi er del av en bevegelse mot noe bedre lenger, sukker jeg. I min verden er viljen til å bry seg om andre en umistelig verdi. At sykepleiere protesterer mot systemene de er en del av, gir meg også håp.
Atmosfærene vi puster inn
– Så hva kan vi gjøre med situasjonen for sykepleiere? Kan en ny sosial bevegelse begynne der? spør jeg Julianne.
– Dessverre verdsettes ikke arbeidet til sykepleierne nok. De får ikke nok betalt, de får ikke oppfølgning i grupper, de får ikke veiledning og de blir ikke tatt hånd om. Det er verken tid til eller kultur for at de kan få sitte sammen og snakke med hverandre om det jobben får dem til å bære på, svarer Julianne.
Når jeg snakker med Julianne levendegjør hun mine heller abstrakte bekymringer ved å beskrive situasjonene som sykepleiere befinner seg i:
– Hva skjer når en sykepleier går inn på pasientens rom? spør hun og forteller om hvordan sykepleierens kropp her kommer i kontakt med en atmosfære, og at denne atmosfæren kan være full av smerter, av bitterhet, av traumer og fortvilelse, av ensomhet. Pasientene kjemper med spørsmål av typen: «Hvorfor skjer dette meg? Hvordan kan jeg leve videre med denne sykdommen? Kommer jeg til å dø?» Denne implisitte kommunikasjonen fra pasientens kropp går inn i sykepleierens kropp uten at de kan kontrollere det kognitivt, forteller Julianne.
Hennes poeng er ikke bare at dette påvirker det som skjer inne på pasientens rom, men også hvordan disse opplevelsene som særlig sykepleiere utsettes for, påvirker sykepleiernes livsverden:
– Sykepleiere puster ufrivillig inn disse usagte budskapene, akkurat som om det var et virus, og de blir der i kroppen deres i en viss tid. Noen av disse kropp-til-kropp-budskapene bærer vi med oss i kroppen vår også etter at vi har forlatt situasjonen. Det tas inn i systemet vårt, hvor det kommer i kontakt med våre egne traumatiske reaksjoner som det kan hende at vi holder i kroppen vår. Når dette skjer, kan vi ikke unngå at det farger vår egen organisering av oss selv og måten vi ser på oss selv og verden rundt oss på.
Julianne gir et eksempel fra hennes egen praksis: – Som terapeut møter jeg ofte pasienter som ikke opplevde at de ble tatt godt vare på som barn, og som dermed måtte lære seg til ikke å forvente og trenge omsorg. Det som hendene mine mottar i møte med disse kroppene er et budskap om at jeg bør «holde meg unna». Etterpå, når jeg går for å spise lunsj, er det påfallende hvordan jeg kan ta med meg dette en stund etterpå. På trange fortau kan jeg merke hvordan jeg møter forbipasserende med dette «hold deg unna» i systemet mitt. Det er som om jeg ikke har klart å legge fra meg det samskapte feltfenomenet «at verden ikke er et vennlig sted» fra møtet med klienten min.
Det samme skjer når sykepleiere forlater pasientenes rom, men det er ikke sikkert at de har tid til å tenke over det.
– Jeg er bekymret for om sykepleierne tar seg tid til å puste ut det de nettopp har pustet inn, sier hun til meg, og forteller at hun kan se for seg hvordan de skynder seg videre og er travle «i» hodet sitt: «Det jeg må huske nå, er å gjøre det, og så skal jeg det, og … ». Det som skjer på samme tid er at kroppen deres blir fylt med potensielt traumatiske kroppslige budskap, ikke ulikt en sebra som forsøker å ignorere at det ligger løver i nærheten, og som holder på impulsene sine for handling i kroppen, forklarer hun.
Hvem gir omsorg til omsorgsgiverne?
Jeg merker at jeg blir opptatt av hva som skjer med folk som bryr seg om andre mennesker i dag. I dagens kultur er vi på den ene siden stadig mer bekymret for hva som kan komme til å skje: Vi er redde for at krigene som pågår vil bli utvidet og involvere langt flere land, vi bekymrer oss for et klima som nærmer seg vippepunktet uten at vi ser at vi får bremset utviklingen, og vi er midt i et arbeidsliv som opplever å bli kastet om på på grunn av kunstig intelligens og rigide kontroll- og ledelses-systemer. På den andre siden møter vi denne redselen med å bli mer nærsynte, nemlig ved å bekymre oss for og investere i vår egen individuelle helse, økonomi og sikkerhet. Det synes som om folk som bryr seg om andre, og som for eksempel velger å bli sykepleiere er en utrydningstruet art. Vi passer i alle fall ikke på dem som allerede har valgt å bli det.
– Hvem gir i dag omsorg til omsorgsgiverne? spør jeg Julianne.
Julianne ser det fra et annet perspektiv: – Hva er det som motiverer oss til å bli sykepleier eller terapeut? Jeg tror en viktig grunn for at vi velger disse yrkene, kan spores tilbake til hvordan vi ble formet i barndommen. Vi har lett for å bli sittende fast i rollen vi hadde som barn i familien vi vokste opp i. Ble det forventet at vi skulle trøste og sørge for, til å unngå konflikter og være snille, til å stå til tjeneste for andre? Dette er et velkjent tema i psykoanalytisk litteratur. Karen Maroda har skrevet om hvordan sunn selvoppofrelse kan utvikle seg til usunn underkastelse i boken «The Analyst’s Vulnerability». Dersom sykepleieren eller terapeuten jobber utifra et perspektiv der de fortsetter med det som de gjorde som barn, så vil det være vanskelig for dem å sette grenser. Det er nettopp her faren for å bli utbrent ligger.
– Så hjelperne trenger å bli konfrontert med sine instinkter for å hjelpe? spør jeg henne.
– Kanskje konfrontere ikke er det riktige ordet, svarer hun og fortsetter: – Men det er viktig å være åpen for at det kan være mulig at jeg gjør dette arbeidet for å gi mitt indre barn noe. Hvis jeg holder på med å gi det jeg selv ikke fikk som barn, så er det lett å strekke seg for langt og forsøke å gjøre det umulige gang etter gang. Om jeg gir og gir, i det uendelige, så er det også lett å plutselig ende opp i en motsatt reaksjon der jeg setter meg på bakbeina og sier: «Aldri mer!»
Et annet ting vi må være klar over er at vi alle er slik laget at vi trenger å kjenne følelsen av at vi er gode som barn. Hvis vi i oppveksten ikke fikk denne bekreftelsen tilstrekkelig mange ganger, så fortsetter vi å trenge dette også som voksne. Det gjør at vi driver oss selv til å gjøre gode handlinger, i det uendelige, i håp om at det skal få oss til føle oss som gode personer.
For det tredje, og det er ikke minst viktig her, så kan vi ikke unngå å reagere på traumatiske kroppslige budskap. Når noen kommuniserer at «Jeg trenger hjelp nå med en gang!» puster vi inn disse energiene, og dette får oss til å løpe og gjøre det umulige. For noen vil disse stemmene utløse et ekko fra traumatiske situasjoner fra fortiden vår.
Mens vi snakker om dette, kjenner jeg at jeg er takknemlige overfor alle som er hjelpere.
– Hvis vi ikke hadde dette barnet i oss som vet hvordan de kan hjelpe andre, hvem ville da blitt hjelpere? spør jeg henne.
– I helsevesenet er det altfor lett å utnytte disse «barna», advarer hun meg.
Julianne får meg til å tenke på hvor ofte hjelpere sørger for å redde systemer som ville ha kollapset uten deres hjelp. Det er lett å se for seg hvordan pliktoppfyllende hjelpere i dag underkaster seg de profesjonelle systemene på jobben, inkludert dataprogrammene som vi alle må lyde. Siden gjør de sitt beste på hjemmebane, der deres «indre barn» kan være travelt opptatt med å ta seg av barn og egne foreldre i tillegg til å gjøre omsorgsoppgaver som partneren deres sluntrer unna. Livet deres kan lett ligne en døgnåpen velferdstjeneste.
Skreddersydd selvomsorg
– Er det mulig for oss terapeuter å støtte hjelperne? spør jeg Julianne, og antyder samtidig at kanskje gestaltterapi kan ha kvaliteter som kan være til hjelp?
– Jeg kan bare snakke for meg selv, svarer Julianne. Hun forteller at hun har ukentlig veiledning:
– Det er et ordspråk som sier at ‘enhver god mor trenger en egen god mor’. Som terapeuter kan vi romme, holde og bry oss når vi selv er rommet, holdt og gitt omsorg.
Hun tenker litt: – Hva mer kan jeg si? Jeg er 64 nå. Nå som jeg er blitt eldre, kan jeg erkjenne mine egne traumer og de kroppslige prosessene som dukker opp når jeg sitter i traumatiserte felt.
– Vi må være klar over at det å gi seg selv omsorg må være tilpasset den enkelte. Ikke alle kan følge samme program, fortsetter hun etter en pause.
– I mange år har jeg sagt at det er lurt å lære seg et språk for kroppen vår. Vi trenger å vite hvordan vi holder prosesser i nakken, i kjeven, eller for eksempel i knærne våre. På webinaret vi nettopp hadde her om dagen utforsket vi hva vi hadde opplevd som utfordrende denne uka, og om noen av disse prosessene fortsatt kunne merkes i kroppen vår, og i så fall: hvor i kroppen kunne vi kjenne det? Deretter så vi nærmere på hva disse ulike kroppsdelene kunne trenge av omsorg fra oss.
Når jeg hører på Julianne, slår det meg at det å ha fortrolig kjennskap til våre egne kropper ikke er en del av vår temmelig rasjonelle, opplyste norske kultur. Det er også en kunnskap som, selv om den ligger til grunn for en rik tradisjon innenfor kropps-psykoterapi, i liten grad er integrert i den mer kognitive, samtalebaserte psykoterapeutiske praksisen.
Den relasjonelle og kroppslig funderte orienteringen i Juliannes metoder åpner for eksempel for innsikten i at det å bry seg kan være påtrengende:
– På webinaret så vi på hvordan omsorg kan påvirke forskjellige selvprosesser og jeg fikk fremhevet at kropper også kan ha problemer med å ta i mot omsorg. Særlig når en jobber med traumatiserte klienter, så bør en være klar over at det kan være vanskelig å utvikle impulser i retning av å ta vare på seg selv.
Hun forklarer dette med at vi fra naturens side søker trøst fra foreldrene våre når vi kjenner smerte. Men når et barn har blitt utsatt for smertefull behandling av sine foreldre, så er også selve kilden for det å bli trøstet tatt vekk fra dette barnet. Ikke bare den traumatiske oppførselen preger deretter kroppen, men også det at en mangler foreldre som gir trøst og omsorg. For den som opplever dette, blir selvomsorg utilgjengelig, og de kan føle skam ved å motta noe de ikke har vært vant med å få.
På nettet er det lett å finne råd og formaninger til pleiere om hvordan de skal ta vare på seg selv. Heldigvis er det også noen som skriver om «selvomsorgstretthet». Å måtte passe på å gi seg selv omsorg, kan ikke være lett dersom den emosjonelle delen av å ta i mot omsorg fra seg selv, skammer seg eller blir helt stille. Jeg kan ikke la være å tenke at det å skulle gi seg selv omsorg i seg selv kan øke stresset og gi deg følelsen for at du selv er ansvarlig for stresset du føler.
– Er ikke det å gi seg selv omsorg noe helt annet enn å gjøre det som en forsøker å presentere som vitenskapelig bevisst er godt for deg? spør jeg Julianne.
– Jeg tror at vi må skreddersy selvomsorg. De forskjellige måtene å pleie seg selv på, passer ikke til alle kropper. Individuell selvomsorg krever at en setter av tid og rom til det, og i dag er det sjelden at folk tillater seg dette. I stedet er vi opptatte med mobiltelefonen vår og sjekker Facebook, Instagram og LinkedIN og lignende steder. Når vi gjør dette, skaper vi ikke rom for å merke hvordan vi har det, eller hvor i kroppen jeg holder spenning. Selvomsorg er å ha en indre dialog med seg selv som en levende kropp.
For å gi et eksempel på dette forteller om hvordan hun brukte metaforen «nervekostyme» i møtet med en klient. Klienten hadde hatt Covid og var svært sliten. Selv om hun ikke hadde særlig energi, ville hun absolutt gå på jobb neste dag. «Hva skal jeg si til det?» forteller Julianne at hun tenkte, og så kom hun på at hun for å få klienten til å vende oppmerksomheten sin i retning av kroppens behov, kunne spørre henne om tilstanden nervekostymet hennes var i. Klienten skulle se det for seg og ta på det, og det fikk klienten til spontant å utbryte: «Herregud, dette stoffet er så fullt av krøller.» De snakket deretter om hvordan det ville være for dette kostymet å bli pakket ned og dra på en forretningsreise. Klienten var enig i at det ikke ville være bra for kostymet. «Hva ville vært bra for dette kostymet?» spurte Julianne så, og klienten begynte å snakke om at det burde få ligge på sengen slik at alle krøllene i det kunne bli glattet ut, og at det kunne ha godt av å få henge i frisk luft. Den neste dagen fikk Julianne en epost om at klienten hadde avlyst turen og ble hjemme fra jobben en stund til.
– Det gjorde meg glad. Selvomsorg er på en måte å spørre kostymet på en mild måte: Hvordan har du det? Hva kan gjøre for deg? Trenger du frisk luft eller å bevege på deg? Eller trenger du å bli tatt varsomt på der det har krøllet seg for deg? Kanskje kan vi øve oss på og etter hvert lære oss å være i en slik dialog med vår egen levende kropp, forteller hun. Hun smiler og spør meg: – Hva tenker du om dette?
Den lette sykepleieren
Jeg forteller Julianne at spørsmålet hennes får meg til å tenke på hva som skal til for at vi lytter til oss selv. For å få til det, trenger vi et tredje element, enten det er en profesjonell lytter eller et medium, slik som denne metaforen «nervekostymet», som hjelper oss å stille oss inn på kroppen vår.
Julianne er enig i dette, men forteller meg at dette tredje elementet også trenger en spesiell kvalitet, nemlig at det er lekent.
– Jeg tror ikke det er lett å lytte til seg selv sammen med kropper som er engstelige, traumatiserte, eller redde, og som er i «frys» eller i en tilstand av «løpe/overleve» der de tenker «jeg må dette, og dette, og dette…» Denne energien gir oss ikke rom til å lytte til oss selv, og faren med traumatisk kommunikasjon er at den gjør oss til sebraer, som bare kan løpe. Når vi tilpasser oss til situasjoner på denne måten, blir det umulig for oss å være lekne. Derfor er det så viktig at terapeuter finner måter å være litt «lettere» på enn klientene våre. Når vi klarer det, sender vi også et budskap til den andre om at jeg kan fint være sammen med deg, avslutter hun.
Vi trenger altså å være litt lettere, eller lekne. Jeg tenker på at det er noe mange sykepleiere er gode til. De er lettere enn pasientene de møter, og dette er et talent som mange av dem har – og som gjør at de trives i jobben sin.
Kanskje krisen i helsevesenet kan ha noe med denne egenskapen å gjøre: Gir vi sykepleierne og de andre i helsesektoren nok profesjonell støtte til at de kan fortsette med dette som er så viktig: Å være lettere enn pasientene?
Per Terje Naalsund er gestaltterapeut, redaktør for Gestaltterapeuten og lektor ved Norsk gestaltinstitutt.
Du kan lese mer om Julianne Appel-Opper på hjemmesiden hennes: http://thelivingbody.de