Laura Perls har fått ufortjent lite kreditt som en av grunnleggerne av gestaltterapien. Publisert materiell signert hennes navn har vært svært begrenset, inntil Nancy Amendt-Lyon i 2016 utga boken Timeless Experience. Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985. På EAGT-konferansen i Taormina høsten 2016 var jeg så heldig å sikre meg et signert eksemplar av boken direkte fra Nancy, der hun skriver «Enjoy!». Og det har jeg gjort.
Av: Katrine Borgen
Forfatter: Nancy Amendt-Lyon (red)
Tittel: Timeless Experience. Laura Perls’s Unpublished Notebooks and Literary Texts 1946-1985
Forlag: Cambridge Scholars Publishing
Erfaringer og helhet
Allerede i tittelen er det noe som treffer meg og mitt forhold til gestaltterapi. Opplevelsen av å være – her og nå – i noe, en erfaring, der opplevelsen av tid forsvinner, sammen med den andre. Tittelen er hentet fra de to siste setningene i en kort tekst Laura skrev i 1976:
«Så hvis jeg fortsetter å skrive min egen historie, skal jeg verken skrive direkte autobiografisk eller en faktabasert historie om gestaltterapi. Sannheten ligger ikke i enkle, tidsrelaterte fakta, men i den tidløse erfaringen av et helt liv, krystallisert – om overhodet mulig – til en personlig livshistorie» (s. 1-2, min oversettelse).
Noe treffer meg her fra min egen historie – noe om hvor viktig hele livets erfaringsgrunnlag er, og hvordan erfaringene bygger på hverandre til en helhet. Ifølge Amendt-Lyon favner dette sitatet kortfattet og presist, selve intensjonen med Laura Perls’ skriving.
Arven etter Laura
Som redaktør har Amendt-Lyon gått nøyaktig og systematisk til verks for å oppfylle datteren til Laura og Fritz, Renate Perls’, ønske om å publisere Lauras personlige notatbøker og skriftlig materiell som hun etterlot seg da hun døde i 1990.
Boken starter med en omfattende introduksjon av redaktøren, deretter følger korte litterære tekster og dikt, systematisert kronologisk etter Lauras totalt seks notatbøker. Dette etterfølges av en bolk med originale sort-hvitt fotografier fra Lauras liv, samt bilder av enkelte håndskrevne notater. Leseren kan komme nært på henne her, gjennom håndskriften og hvordan hun kladdet tekster, med overstrykninger og omskrivinger, igjen og igjen. Til slutt i boken publiseres intervjuet Daniel Rosenblatt gjorde med Laura gjennom seks møter fra mars til mai 1972, transkribert i sin helhet. Boken kan være verdt å lese bare for dette intervjuet, der Laura med egne ord beskriver sitt liv og virke for oss som aldri var så heldige å møte henne i levende live. Et kort utdrag av intervjuet er oversatt til norsk og trykket i Gestaltterapeuten 2023.
Selv leser jeg redaktørens introduksjon med stor iver. Her er det mye historisk dokumentasjon av gestaltterapiens opprinnelse samlet på ett brett, med detaljerte kildehenvisninger. Laura trer frem som en svært viktig og tydelig grunnlegger av gestaltterapien slik jeg kjenner den i dag. Mye av hennes bidrag var fundert på kombinasjonen av hennes rike livserfaring og utdanning.
Solid bakgrunn
Laura var gestaltpsykolog godt trenet i gestaltteori og vitenskapelig eksperimentering. Hun studerte bl.a. hos Max Wertheimer og Kurt Goldstein. Hennes doktorgradsarbeid omhandlet sansning og oppfattelse av figur/grunn, med avhandlingstittel: «Die Erscheinungen des simultanen Kontrastes und der Eindruck der Feldbeleuchtung», eller på norsk: «Fenomenet samtidig kontraster og inntrykk av feltbelysning» (min oversettelse). Hun bekreftet i sitt forskningsarbeide gestaltpsykologiens ståsted om feltets betingelser for sansenes oppfattelse. Det var Laura som stod for den viktige betydningen gestaltpsykologien hadde for utviklingen av gestaltterapien. Hun mente at alle som ville forstå gestaltterapi fullt ut, ville ha godt av å lese Wertheimer, Lewin og Goldstein. Hennes tidlige studier med Martin Buber og Paul Tillich hadde livslang betydning for hennes lyttende, responderende dialogiske stil. Fra Buber lærte hun hvor helende et menneskemøte kan være, og Tillich’s brakte inn konseptet «the boundary», der varhet, innsikt og kunnskap oppstår.
Laura gikk flere år i psykoanalyse for å bli psykoanalytiker, men på grunn av Andre verdenskrig fikk hun aldri fullført den obligatoriske treningen nødvendig for å få godkjennelse. Hun var profesjonell musiker, spilte piano og danset helt fra hun var ganske liten. Dans, bevegelser og kroppsforståelse var viktig grunnpilarer i hennes psykoterapeutiske arbeid, helt fra hun begynte egen praksis i Sør-Afrika. De siste årene der var hun sterkt i tvil om å fortsette som psykoanalytiker. Hun hadde da utviklet sin egen psykoterapeutiske stil der hun ansikt til ansikt med pasientene var særlig oppmerksom på deres pust, koordinasjon, kroppsholdning, bevegelser, stemme og ansiktsuttrykk. Dette var svært langt fra tradisjonell psykoanalyse, der hun satt lyttende bak pasienten som lå på en sofa.
Da hun og Fritz flyttet til New York på slutten av 40-tallet startet hun umiddelbart sin kliniske praksis som psykoterapeut, som hun drev til hun var godt over åtti. Hun var grunnlegger av og direktør ved New York Gestalt Institute i 40 år.
Støttende, tilstedeværende, eksistensielt
Laura hadde et filosofisk og estetisk perspektiv på Gestaltterapi. Hun var opptatt av å stimulere klientens selvstøtte, summert i hennes velkjente utsagn: «As much support as necessary and as little as possible». Hun beskrev gestaltterapi med de berømte tre E-ene: Eksistensiell-fenomenologisk, Erfaringsbasert og Eksperimentell, og ifølge mange som fikk erfare henne som lærer og terapeut utøvet hun dette i praksis. Hennes varsomme og presise terapeutiske stil var prosess- og relasjonsorientert.
I bokens introduksjon refereres bl.a. flere nekrologer, hvorav én sammenligner hennes og Fritz’ terapeutiske stil som følger (s. Ix):
«Mens han gjorde veldig ekspressive, dramatiske, teatrale og selvsikre demonstrasjoner av gestaltterapi, var hun stødig, engasjert, konsekvent og pålitelig. Arbeidet hennes gikk i dybden, var fruktbart, støttende, udramatisk, estetisk, og alltid tilstedeværende». (Min oversettelse).
En detaljert bok
Boken inneholder store mengder forklarende fotnoter og referanser man kan velge å studere nøyere eller ei. Dette bidrar til transparens rundt tolkning og bearbeiding av kildematerialet, som sånn sett fremhever Lauras stemme. Om jeg skal komme med en kritisk innvendig, er det at flyten i teksten og dermed hvordan jeg tar inn det som er skrevet, noen ganger forstyrres av slike gjentagende, forklarende fotnoter.
Dette er en bok vel verdt å lese for alle som er interessert i grunnpilarene vi som gestaltterapeuter i dag lener oss på i vårt arbeid. Den kan leses langsomt, stykkevis og delt. Den kan ligge der på bordet som en støttende påminnelse om varhet og tilstedeværelse… og tidløs erfaring.