En norsk tradisjon for psykoterapi
Historikeren Håvard Friis Nilsen har skrevet en bok om Wilhelm Reich som gir oss muligheter til å forstå og forankre gestaltterapien i en sterk og selvstendig norsk tradisjon for å se sammenhenger mellom psyke og kropp. Boka er særlig interessant for oss også fordi Fritz og Laura Perls delte skjebne med norske psykoanalytikere. De ble ikke godkjent av den internasjonale foreningen for psykoanalytikere (IPA) som Freud hadde grunnlagt. Også norske analytikere ble holdt utenfor fordi de hadde gått i lære hos Reich og dessuten støttet seg til Reichs teorier lenge etter at han var blitt persona non grata i analytikermiljøet. Senest i 1963 ble et norsk medlemsskap avvist, og først etter at Norges første professor i psykologi, Harald Schjelderup døde, ble den norske foreningen godkjent – i 1975, 42 år etter den første søknaden.
Av: Per Terje Naalsund
Forfatter: Håvard Friis Nilsen
Du må ikke sove. Wilheim Reich og psykoanalysen i Norge
Forlag: Aschehoug, 2022
Motstandsarbeid
Det er ikke så godt å si om det norske miljøet led av denne utestengelsen, eller om det ble sterkere! Et flott poeng i boken er at Wilhelm Reich lærte norske psykoanalytikere motstandsarbeid. Norske psykoanalytikere var tidlig ute med motstanden mot nazismen og mens foreninger andre steder, og særlig i Tyskland, tilpasset seg myndighetene for å få drive med psykoanalyse i fred, avviste det norske psykoanalytiske miljøet dette. I stedet engasjerte de seg i motstandskampen. Schjelderup ledet f.eks. aksjonskomitéen ved Universitetet i Oslo, Nic Wahl gjennomførte redningsaksjoner for jødiske barnehjemsbarn og Arnulf Øverland – som hadde gått i terapi hos Reich – ledet den ideologiske kampen med sine dikt allerede fra «Du må ikke sove» i 1936 til diktsamlingen Vi overlever alt! i 1945. Reich påvirket ikke bare til avspenning av muskelpanseret, seksuell frigjøring og bevisstgjøring av fortrengningsmekanismer, men også til politisk bevissthet gjennom sine bøker om sammenhengen mellom politikk og psykologi i både Tyskland og Sovjetunionen.
Reich og Freud
Nilsens bok argumenterer dessuten overbevisende for at det ikke var Sigmund Freud som ønsket Wilhelm Reich ut av foreningen. Han var lenge Reichs viktigste støttespiller. Det var Anna Freud som motarbeidet Reich, og boken gir gode indikasjoner på at bakgrunnen var at Anna ville unngå at Reich kom mellom henne og faren, som hun hadde et skjørt forhold til. Det var heller ikke Reichs metoder som psykoanalytiker som ble angrepet, men det at han blandet politikk og psykoanalyse. Å politisere psykoanalysen satte dens anseelse på spill, ble det påstått.
Personsentrert
Nilsens bok følger to linjer: Den forteller om Wilhelm Reichs karriere og om psykoanalysens rolle i livene til en rekke personer i Norge. Vi kommer særlig tett på Harald Schjelderup og Sigurd Hoel, ikke minst gjennom at vi får vite en del om selve analysearbeidet de gjorde hos Reich. Det er en bok som handler mer om personer enn om fag, men derigjennom klarer den også å fortelle om den sterke virkningen Reichs faglige arbeid hadde – på det enkelte menneske, men også for deres evne til å påvirke andre rundt seg.
Reichs traumer og drivkraft
Boka kommer beundringsverdig tett på Reich også, og den gir til slutt overbevisende rammer for å forstå Reichs livsperspektiv og drivkraft: Reichs forferdelige traume fra oppveksten gir bakgrunn til menneskesynet hans. Det politiske engasjementet og det som for utenforstående kunne framstå som paranoia, hadde røtter i et jødisk fellesskap av internasjonale sosialister i hjembyen hans i utkanten av det habsburgske dobbelt-monarkiet i dagens vest-Ukraina.