Hvor alvorlig en depresjon er, kan bli målt ut fra klientenes avkobling fra samspillet mellom oss, ut fra i hvor stor grad de er fraværende fra kontaktgrensen. Mellom oss er den felles grunnen som vi hele tiden samskaper på kontaktgrensen. Den er strukturen som forbinder oss til verden og til livet, øyeblikk for øyeblikk. I tilfeller av opplevd, alvorlig depresjon har denne felles grunnen sluttet å eksistere, og den kan derfor ikke lenger bli krysset. Herav kommer den unike kvaliteten ved melankoli. Rommet imellom oss er ikke lenger et møtested.
Av Jan Roubal, Gianni Francesetti og Michela Gecele. Satt sammen av redaksjonen (Se nederst i artikkelen)
I kjernen av vanskelighetene terapeuten har med å kontakte klienten, ligger det at det er umulig å samskape en figur. Vanligvis fylles det terapeutiske rommet av resonanser, konsonanser og dissonanser som oppstår og forsvinner, men nå skjer ikke dette. Ingenting i det terapeutiske mellomrommet gir gjenklang, noe som terapeuten fanger opp på estetisk vis og bruker som grunnlag for den indre diagnosen i kontakt med den deprimerte klienten.
Et sentralt trekk ved opplevelsen av depresjon er mangelen på interesse. Dette betyr ikke bare at subjektet ikke er tiltrukket av noe eller ikke er involvert i noe. Det har også den mer radikale implikasjonen at de ikke lenger er i «inter» av «esse», at de i en viss forstand er fjernet fra å være i selve mellomrommet, fra nervesenteret hvor alle livets uendelige tråder er knyttet sammen. Følelsen av livløshet, som kanskje er et av de tydeligste trekkene ved depresjon, er et klart uttrykk for denne tilstanden. Selvets sunne vekst krever at organismen på en og samme tid er adskilt fra og sveiset sammen med verden. Det er denne forbindelsen til verden som mangler i opplevelsen av alvorlig depresjon.
Opplevelsen av alvorlig depresjon er først og fremst karakterisert av en viss treghet i figur/grunn-dynamikken: figuren strever med å tre fram fra en grunn som er blottet for energi. Der er det verken interesser, stimuli eller impulser av intensjonalitet. Klienten forblir ofte taus og urørlig i stolen hele timen. Ikke et eneste vagt hint om en figur titter fram. Ingenting er relevant. Ingenting betyr noe, siden mening selv utvikler seg på kontaktgrensen i figur/grunn-dynamikken, der figuren oppnår størrelse, dybde og mening gjennom forholdet til grunnen.
Å deprimere sammen
Ingen intensjonalitet oppstår siden intensjonalitet ikke tilhører et enkelt individ. Intensjonalitet oppstår og avslører seg selv gjennom kontakt, som er kraften som driver alle våre møter på kontaktgrensen. Når vi går inn i et alvorlig depressivt relasjonelt felt møter sansene våre et ingenting, et stivnet ødeland som noen ganger synes å være laget av stein og andre ganger av en flytende, altoppslukende tåke. «Hodet mitt er fullt av en slags tåke som hele tiden endrer seg uten å ta noen bestemt form. Jeg er så forvirret. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre». Andre ganger virker det som om ingenting har noen mening: «Jeg ser på utsikten som om den ikke var noe annet enn et statisk bilde på en flat skjerm. Fjellene, som jeg alltid har vært så glad i, de ligger der bare: utilnærmelige, urørlige og ubrukelige. Ingenting tiltrekker meg. Det er ingenting jeg kan relatere meg til, ingenting som betyr noe for meg.»
Terapeutene oppfatter retningsløsheten i denne utvidelsen av tid og rom. Disse to transcendentale hjørnesteinene i den menneskelig erfaring har blitt endret. Det ville vært unøyaktig å si at figuren tar i bruk rom og tid som pre-eksisterende kategorier. Heller er tid og rom noe som oppstår i det øyeblikket figuren blir samskapt i nået. Når depresjon kryper fram, oppstår ikke lenger det nåværende øyeblikket. Det mangler både støtten fra det forrige øyeblikket som er ved å avsluttes (retentio), og fra det neste øyeblikket som er ved å komme (protentio).
Når terapeutene plasserer seg selv i det relasjonelle feltet til klienten, vil de straks bli klar over denne endrede følelsen av tid, som har blitt utvidet helt til den henger og nesten er stoppet helt. På samme tid er rommet i en tilstand av uopphørlig ekspansjon. Avstanden mellom terapeutens og klientens stol synes å bli stadig større, helt til den synes å være uoverstigelig. Energien som skal til for å krysse den, virker umulig å oppnå. Det faktum at denne åpenbare mangelen skaper slik akutt fortvilelse avslører likevel at intensjonaliteten faktisk er til stede. Den er til stede i selve smerten som kommer av fornemmelsen av dens fravær. Hvis det smertefulle, følte fraværet av intensjonalitet eksisterer i figuren, så må intensjonalitet være til stede i grunnen.
Opplevelsen av depresjon
Opplevelsen av depresjon ligger innenfor et relasjonelt felt. Tid og rom er veiene vi forestiller oss i det vi begir oss på vei mot det som er elsket og nødvendig. De er relasjonelt avhengige variabler, generert gjennom reisens egen drivkraft, som aldri bare er en enkelt bevegelse, men alltid en sam-bevegelse. Når denne bevegelsen ikke lykkes, opplever vi avgrunnen som separerer oss. Den affektive broen som selve selvene våre er grunnlagt på og som subjektivitet springer ut fra, er gått tapt. Opplevelsen av depresjon er individets uttrykk for en spesifikk, relasjonell opplevelse: nemlig umuligheten av å nå den andre. Depresjon er måten subjektet opplever at det gir opp håpet om å nå den andre, etter hvert som de ineffektive forsøkene på det viser seg å være forgjeves. Depresjon kan bli forstått som et samskapt, relasjonelt fenomen med tre iboende og essensielle trekk: en dypfølt tilknytning, gjennom hvilken den andre er elsket og nødvendig, en opplevelse av at alle forsøk på å nå den andre mislykkes og følelsen av at den andre er fraværende fra relasjonen.
Opplevelsen av depresjon er unik for hver person. Den er alltid en uadskillelig del av livshistorien til den unike personen. Opplevelsen av depresjon har også en mellommenneskelig natur. Den er et samskapt fenomen: den opptrer i relasjoner og er opprettholdt der. Hvis vi ser på sammenhengen mellom livshistorie og nettverket av relasjoner, kan den depressive opplevelsen sees på som en funksjon av feltet, som en form for kreativ tilpasning. Den kan hjelpe en person i å overleve en vanskelig situasjon, den kan være et tegn på en overgang i livet, den kan re-fokusere søkenen etter mening i livet, den kan fasiliteter forandringer i frosne, vanemessige relasjonsmønstre, osv. Men hvis en person relaterer depressivt på en rigid og stereotypisk måte, vil den depressive funksjoneringen bli til en fiksert gestalt. Det kan beskrives som en ond sirkel, som svekker organismens evne til å makte dens egne mentale og fysiske prosesser så vel som eksterne krav. Dette leder til stadig flere opplevelser av å mislykkes, påfølgende forverring av den depressive tilstanden og en ytterligere svekkelse av organismens kapasitet. Den opprinnelig meningsfylte depressive tilpasningen kan bli til en utmattende og ødeleggende fiksert gestalt og en lidelse som vesentlig begrenser en persons evne til å tilpasse seg kreativt. Det å beskrive erfaringen av depresjon som en fiksert gestalt av en opprinnelig meningsfull kreativ tilpasning kan være en nyttig, ytre diagnose. Det gir terapeutene en måte å orientere seg på i kompleksiteten til den deprimerte klientens relasjonelle historie.
Relasjonelle mønstre i feltet
Den vanlige organiseringen av det relasjonelle feltet slik det er beskrevet over har en tendens til å gjenta seg i den terapeutiske situasjonen også. Terapeuten blir en del av den «depressive organiseringen» av feltet. Den vanlige reaksjonen hos klientens familie eller andre nære og kjære personer til deres depressive tilstand er polar. Først vil de komme med oppmuntringer «Kom igjen, det vil ordne seg snart. La oss finne på noe morsomt, så blir det lettere for deg å komme over dette.» Senere, når denne bestrebelsen viser seg å være uten effekt og de blir utslitte, prøver de å beskytte seg selv og trekke seg unna den deprimerte personen (ofte med mer eller mindre skjult aggresjon).
Terapeutene befinner seg i det samme relasjonelle mønsteret, og de kjenner på impulser til å gjenta de beskrevne reaksjonene overfor den deprimerte personen. Terapeuten kan, for eksempel, forsøke å sette mot i klienten med velmenende praktiske forslag for å endre på stressfylte livsbetingelser, for så å bli frustrert eller irritert når klinten ikke er i stand til å foreta noen endringer. Takket være deres varhet har terapeuter muligheten til å bryte ut av dette rigide relasjonelle mønsteret og reagere på en annen måte overfor den deprimerte personen – de forblir tilgjengelige for kontakting, de skylder verken på seg selv eller klienten, de gir ikke opp håpet. Ved å gjøre dette endrer terapeutene den vanlige, rigide organiseringen av feltet og åpner et rom for endring også for klienten.
I begynnelsen er det vanlig å reagere med frykt i møtet med en alvorlig deprimert klient. Dette kan ta form av en udefinert, men kraftig følelse av å være ubekvem eller av en intens frykt for klienten. Noen ganger kan terapeutene ønske å komme seg unna klientene eller å sende dem til en annen som kan behandle dem i stedet. Det er viktig å se disse opplevelsene i lys av konteksten som hører til feltet. Alle disse reaksjonene gjenspeiler terapeutens fornemmelse for fravær av grunn i det relasjonelle feltet. Det er derfor det er så viktig at en tredjepart også er involvert, som et viktig anker. Dette kan være i form av farmakologisk støtte, veiledning, møter med kolleger eller teoretisk videreutdanning (inkludert, forhåpentligvis, å lese denne teksten).
Farene i feltet
Et annet aspekt ved mot-overføring har å gjøre med bivirkningene av at terapeutene plasserer seg selv i det depressive feltet. Den depressive tilstanden etterlater terapeutene vinglende på kanten av et stup, med følelsen av at en forferdelig tyngde kan trekke dem ned i avgrunnen, vakuumet, en tilstand av ensomhet, frykt og ekstrem impotens der all opplevelse av retning mangler. Dette kan føre til sinne, som igjen kan føre til selvbebreidelser («Jeg er ikke i stand til å jobbe med denne klienten») eller tap av troen på ens egen utdanning og profesjon («Min form for terapeutisk tilnærming gjør meg ikke i stand til å behandle denne klienten») eller («Slike klienter har overhodet ikke nytte av psykoterapi: De trenger bare medisiner!»).
Terapeuters opplevelser med en deprimert klient kan samlet bli beskrevet ved hjelp av metaforen «depresjonens magnetisk kraft». Terapeutene føler seg trukket i retning av klientens opplevelser som mot en magnet. De holder enten en trygg, emosjonell avstand ved å ikle seg en profesjonell maske, gjør seg ikke kjent med den depressive opplevelsen, og tar noen ganger et upassende ansvar for hele situasjonen. Eller terapeutene kommer nærere ved å dele klientens depressive opplevelse til en viss grad. Terapeutene opplever da å falle ut, ensomhet, hjelpeløshet, skam og tyngde. Dette kan gjøre at de føler seg utsatt for risikoen av «depressiv smitte». De opplever: «Det er for mye for meg!» – og reagerer med selvbeskyttelse eller/og aggresjon rettet mot klienten: «Hun er uutholdelig. Hun trenger meg og jeg er her, jeg rekker ut hånden min mot henne, men hun ser den ikke!» eller «Ingenting jeg gjør, er til nytte, så hun får gjøre som hun vil, og det er det!». Terapeutene kan føle seg fristet til å trosse eller utfordre klienten: «Ok da, la oss se hva som er sterkest: min forpliktelse eller din motstand!».
Det er viktig at terapeutene er bevisste deres egen opplevelse og ikke bebreider klienten eller seg selv for den, for det å klandre er et typisk trekk ved organiseringen av et depressivt felt. Terapeutene kan i stedet bruke metaforen om «depresjonens magnetiske kraft», og så vil deres opplevelse av det indikere hvor sterk den «magnetiske kraften» til depresjonen er, og hva som er terapeutenes stilling til den.
Terapeutene selv er truet i organiseringen av det depressive feltet. De kan bli «smittet» av klientens depresjon og selv bli deprimerte. Det er et klinisk observert fenomen at følelser knyttet til depresjon spres i mellommenneskelig kontakt . «Depresjonens smittsomhet» er et teoretisk begrep som kan gjøre oss i stand til å forstå dette bedre og ikke klandre «bæreren» av depresjonen. Dette begrepet har blitt underbygget av metaanalyser av 40 forskningsprosjekter, som gir tilstrekkelig støtte til påstanden: «depressive symptomer er smittsomme i nære relasjoner». Den spesifikke sekvensen av terapeuters opplevelser i et depressivt felt har blitt utforsket og beskrevet som «å oppleve at en følger en depressiv bane sammen med klienten.»
Terapeutenes oppgave er å forbli til stede og nærværende når det er så lett å føle seg fortapt, falle i søvn eller miste besinnelsen uten å bli deprimert, når det er så lett å miste håpet. En slik situasjon representerer en av det mest besværlige oppgavene en psykoterapeut kan stå overfor: De stiller sitt eget selv til disposisjon forklienten , men i denne situasjonen kan de oppleve det som om det var en avgrunn imellom seg og klienten. Hvordan kan de innta et slikt hulrom, slik en avgrunn?
Terapeutens varhet
Alle erfaringene til terapeutene bør bli møtt med varhet for de representerer en måte å være sammen med den andre på i det relasjonelle feltet. Feltperspektivet gir støtte til terapeutene på to måter: det gjør dem i stand til å forstå deres egne følelser, samtidig som det gjør dem i stand til å handle. Ved å spørre seg selv «hvordan samskaper vi depresjonen her og nå», eller «hvordan deprimerer vi sammen», bringer terapeutene situasjonen tilbake innenfor rekkevidde.
Oversatt av Per Terje Naalsund og Katrine Borgen
Denne teksten er satt sammen av redaksjonen med tillatelse av Jan Roubal med utgangspunkt i artikkelen: «Aesthetic Diagnosis in Gestalt Therapy», i: Behavior Sciences, 2017, 7(4), 70; https://doi.org/10.3390/bs7040070.
Denne artikkelen er den tredje i en rekke med tre artikler av Jan Roubal, Gianni Francesetti og Michela Gecele om psykopatologi, diagnoser og gestaltterapi.
Du kan lese den første artikkelen her:
Du kan også lese Rolf Aspestrands innføring i tenkingen deres:
Til stede i fravær. Om feltteori og samtaleterapi i et postmoderne samfunn