Gianni Francesettis «fundementals of phenomenological gestalt psychopathology» er en bok som begeistrer meg, men som også utfordrer. Den utfordrer indirekte praksisen til det vi kan kalle for relasjonell gestaltterapi med vekt på samskapingen mellom klient og terapeut og argumenterer for en nyfenomenologisk vending. Begrunnelsen for dette er at vi må innstille oss på å behandle den dominerende formen som lidelser ikler seg i samtiden, nemlig i form av borderline. Boka gjør meg klar over at det ikke er uproblematisk å se på gestaltterapi som én type praksis: Det psykopatologiske perspektivet er et annet enn det relasjonelle klient-perspektivet.
Bokkritikk av: Per Terje Naalsund
Forfatter: Gianni Francesetti
Tittel: fundamentals of phenomenological gestalt psychotherapy
a light introduction (oversatt av Nuia Maldonado Bellido)
Forlag: l’exprimerie des paroles parlantes, 2021, 152 sider
Italia-skolen
Er det mest innflytelsesrike gestaltterapimiljøet i Italia for tida? Det er mange jeg kjenner som drar til Italia på kurs og lærer av den italienske skolen i gestaltterapi. I forordet gir Francesetti en liten skisse over utviklingen av denne skolen, som begynte med at Margherita Spagnuolo Lobb og han hadde felles kurs, og som så ble til et Torinobasert institutt drevet av han og Michela Gecele, en tjekkisk avlegger i Praha drevet av Jan Roubal, og en parallell virksomhet hos Margherita Spagnuolo Lobb med sentrum på Sicilia. Skolen har også blitt innflytelsesrik gjennom at de har publisert mange bøker gjennom et eget forlag. Her i Norge er denne virksomheten blitt gjort godt kjent av Rolf Aspestrand gjennom en artikkel i Gestalt og en i Gestaltterapeuten.
Gestaltterapi og psykopatologi
Denne boka formidler grunntankene bak denne tilnærmingen til gestaltterapi, eller psykopatologi. Jeg skriver det slik, for når jeg leser boka merker jeg at den deler seg i to for meg. Den handler jo delvis om psykopatologi, og det er denne delen jeg blir begeistret av. Men den fremsetter også en påstand om hvordan gestaltterapi skal utøves, og det er her jeg merker at jeg får behov for å skille tydeligere mellom psykopatologisk gestaltterapi og relasjonell gestaltterapi enn det jeg oppfatter at Francesetti gjør i denne boka. Dette er også et skille mellom å forholde seg til de som tar i mot terapi som pasienter i det ene tilfellet og klienter i det andre. Jeg merker dessuten godt at det er fristende å ha tillit til Francesetti: Når noen behersker et fagfelt så godt som Francesetti behersker psykopatologien, må jeg mobilisere mye for å kunne være kritisk til presentasjonen hans av en fenomenologisk gestaltterapi. Det er over et år siden jeg leste boka hans første gang, og jeg har tenkt mye på den siden, ikke minst takket være Rolf Aspestrands gode innføring i forrige Gestaltterapeuten.
Gode innføringer
Jeg vil begynne med begeistringen. Det er mye jeg kunne tenkt meg å hente fram fra denne boka: Her er det et godt innføringskapittel i traumeforståelse som legger vekt på at neglisjering og fravær av omsorg står bak større andel av lidelser enn traumatiske opplevelser. Det er et tankevekkende kapittel om hvordan voldelige aggresjon kan forstås som smertelindring, og et grundig kapittel om hvordan vi kan forklare at psykisk lidelse fremstår som arvelig. Han presenterer også en oversikt over forskjellige lidelser der han fordeler dem ut i fra bakgrunnsfaktorene neglisjering eller overgrep og hvordan de gir utslag i former med gradvise overganger fra psykose via borderline til nevrose for de mest funksjonsfriske. Som en kortfattet innføring i psykopatologi – læren om lidelser, er dette en genial bok!
Befriende om diagnoser
Det er befriende å lese om psykopatologi og diagnoser fra gestaltperspektivet til Francesetti. Han har en forestilling om diagnoser som inkluderer mer enn DSM og ICD, og han omtaler med ironi hvor lettvint det er å overse at det er forskjell på det å gi en diagnose og det å følge den tekniske protokollen som ofte hører med. Som han skriver: Følger du protokoller, trenger du ikke å møte pasienten med oppmerksomhet, trenger du ikke bruke tid på å tenke på pasienten, utforske pasientens subjektive opplevelse, historie og kontekst, undersøke om pasienten er noe mer enn diagnosen han har fått, lete etter meningen bak symptomene og måten relasjonelle aspekter av lidelsen trer fram i møtet med terapeuten eller hvordan terapeuten selv kan bidra til denne diagnosen… Her er det lett å se for seg at kvalitetssikring og effektivitet går hånd i hånd mens pasienten lurer på hva som skjedde med henne.
Lidelsesformer
For Gianni Francesetti er psykopatologi læren om hvordan lidelse finner former å uttrykke seg gjennom. Hver pasient/klient bærer sin lidelse på sin egen måte, og må, slik Francesetti beskriver i sine artikler om ytre og indre diagnostisering, møtes med en dobbel bevegelse der vi holder oss fast i kunnskap om lidelser og slipper taket for å følge pasientens egne mønstre. Et sentralt poeng for Francesetti er at vi ikke kan diagnostisere lidelser uten også å vurdere hvordan vi ville diagnostisert samfunnet vi lever i. Klienter er formet av samfunnets krefter, og det samme blir måten de bærer lidelsen sin på. For å forstå psykopatologi må vi derfor i like stor grad sette oss inn i f.eks. sosiologisk tenking som medisinsk tenking. Kreftene i samfunnet påvirker formen som lidelser tar, ikke bare i form av materielle faktorer, men også psykososiale, blant annet ved å avgjøre hva som er sosialt akseptabelt å lide av, akkurat nå.
Borderline-formen
Sentralt i denne boka står borderline-fenomener, og et av hovedbudskapene til Francesetti er at borderline har nå blitt den foretrukne formen for (psykopatologisk) kreativ tilpasning til livet vi presses til å leve. De to andre dominerende formene som psykopatologi kan ta, psykose og nevrose, forekommer nå mindre – det er som om det å «bli» borderline er blitt en lett tilgjengelig form for oss, mens nevrose og psykose krever mer spesielle omstendigheter.
For Francesetti er borderline en diagnose det også gir mening å forstå samtiden og oss selv ut ifra. I en tid der det meste skjer i høyt tempo, og der det nye ikke rekker å bli gammelt før noe nytt melder seg for oss, rekker vi ikke å stabilisere oss og forstå hva som skjer med oss. Vi lever i en tid i ubalanse. Dette gjør oss alle utsatte for å måtte forme våre opplevelser ut ifra forutsetninger som ligner de som skaper borderline-tilstander. Dette betyr ikke at folk flest i dag lider av borderline, men det betyr at vi må være oppmerksomme på at andre former for lidelse også får et aspekt ved borderline ved seg: «The borderline organization (or functioning) does not correspond only to borderline personality disorder. The first indicates a mode of functioning that can be the basis on which various personality disorders present themselves» (p. 52).
Denne boka gir en god innføring i borderline-lidelsene, og her virker denne boka som et viktig bidrag i gestaltlitteraturen. Francesetti hevder at denne formen for lidelse sjelden blir tatt på alvor, og for ham er det viktig å anerkjenne borderline som en sentral form for organisering av lidelse. Ikke minst er Francesetti opptatt av at vi må forstå at borderline også er en kreativ tilpasning som i sine beste stunder ivaretar opplevelser av klarsynt persepsjon, følelsesfylt sensitivitet for feltet, en unik evne til å begripe kreftene som påvirker situasjoner og følelsen av å være rotfestet i vitalitet. Kanskje er det også viktig å nevne at han er uenig med (innflytelsesrike) Elinor Greenbergs vektlegging av at borderline-klienter har et sterkt behov for kjærlighet. I stedet vil han legge vekten på at de er redde for å bli forlatt, men også redde for å bli invadert.
En ny tilnærming innenfor gestaltterapi?
Francesettis argumenterer for at gestaltterapien må tilpasse seg disse endringene i hvordan lidelse finner form i samfunnet. Den opprinnelige gestaltterapien slik f.eks. Laura og Fritz Perls praktiserte den, var en terapi for nevrotiske former for tilpasning, dvs. der motstanden mot endring var håndgripelig og hadde satt seg i kroppen, der evnen til å ta inn virkeligheten var til stede og der jeget avgrenset seg. Å jobbe ut ifra kontaktprosessen var da effektivt. Pasienter som møter situasjoner ved hjelp av borderline-former for tilpasning, er derimot ikke tilgjengelig for kontakting. Evnen til å ta inn virkeligheten er også her til stede (i motsetning til i psykotiske former), men motstanden mot endring er hos borderline-pasienter mindre håndgripelig og tar form av splitting og projektiv identifikasjon. Hos borderline-pasienter er ikke jeget avgrenset og ego-funksjonen deres blir utilgjengelig.
Hvordan skal vi jobbe med slike fenomener?
Fra samskaping til feltperspektiv
Francesettis budskap til gestaltterapeuter er at vi ikke kan jobbe ut i fra et perspektiv om samskaping, men må jobbe innenfor et felt-perspektiv. Jeg skal ikke her gå inn på om det lar seg skille mellom disse to perspektivene: I Norge er det i alle fall slik at samskaping ikke kan forstås uten et feltperspektiv.
Kanskje er ikke disse merkelappene så viktige. Det er viktigere å forstå Francesettis argumenter. Sentralt i behandlingen står oppmerksomhet mot forkontakten og jobbing med uferdige gestalter. Dette er ikke i seg selv nytt. Oppmerksomheten mot forkontakt har lenge vært et tema i opplæringen av gestaltterapeuter. Jean-Marie Robine har skrevet mye om det, og det finner også støtte i teorien om «the loss of ego-functions» i Gestalt Therapy-boka til Perls, Hefferline og Goodman. Likeledes er det en grunnleggende forståelse i gestaltterapien av at uferdige gestalter forstyrrer evnen vår til figur-forming og stabil organisering av oss selv i verden.
Fenomenologi og felt
Det nye Francesetti bringer inn i dette er betydningen av fenomenologi for å kunne vende oppmerksomheten mot forkontakt, og betydningen av feltforståelse for å skape rom for arbeidet med uferdige gestalter. Det er her jeg merker at jeg begynner å bli litt mer varsom med å godta metoden hans: Fenomenologi og felt kan bli vagt for meg. I Francesettis tapning blir disse to verktøyene til legitimering av det jeg vil kalle dominans av terapeutens perspektiv, der det jeg «føler» er betydningsfullt, og der jeg merker «feltet». Pasienten/klienten kommer i bakgrunnen.
Det er her jeg merker at jeg må stoppe litt opp. Det blir nødvendig for meg å tenke på hvordan et felt- og fenomenologisk perspektiv kan forskyve maktbalansen i terapirommet. For meg gir det mening å tenke at terapeuter jobber ut ifra stor tillit til sin egen intuisjon. Opplæringen vår til å bli gestaltterapeuter kultiverer denne allmenn-menneskelige evnen vi har til å «kjenne i kroppen» hvordan andre mennesker virker på oss. Jeg tenker at de mest erfarne terapeutene gjerne jobber slik, ganske intuitivt, med stor tillit til sin egen metode, og hvis de vil, med god evne til å hente fram fikserte gestalter hos klientene. Dette er et grep som gir inntrykk av at terapi virker, nesten litt som magi. Forskningen på effektiv terapi advarer oss imidlertid med at det er sjelden at terapeuter blir flinkere med årene. En grunn er kanskje at klientenes opplevelser ikke griper oss like mye etter hvert?
Jeg blir på vakt av ord som fenomenologi og felt, fordi jeg mistenker at dette er fine fagord for å tillate seg å jobbe på en slik intuitiv måte. Fenomenologien i tradisjonen etter Husserl har i dag tatt en retning hvor den er en utforskning av «intuisjonen» vår og hva vi er i stand til å ta inn av holistiske, intersubjektive og atmosfæriske fenomener. Den før-Husserlske fenomenologien som lå til grunn for gestaltpsykologien var mer opptatt av en kritisk begrensning av tilbøyeligheten vår til å legge vekt på isolerte fenomener og til å holde helhetsoppfatninger på en armlengdes avstand. Jeg er skeptisk til den «nye» fenomenologien fordi den synes å blåse opp og priveligere jegets fenomenologiske innsikt og allmakt. I teoretiske artikler der dette perspektivet råder, lurer jeg ofte på hvor klientenes perspektiv blir av, og dette merker jeg også at jeg lurer på når jeg leser Francesettis bok.
Hvor blir gestaltterapien av?
Denne noe skeptiske innstillingen min til ny fenomenlogi påvirker selvsagt forståelsen min av denne boka. Det er likevel ikke dette som får meg til å nøle med å godta en fenomenologisk gestaltterapi. Det som gjør det vanskelig for meg å ta til meg metoden til Francesetti er at mange av de verktøyene som er sentrale i min forståelse av gestaltterapi forsvinner i hans versjon.
Dialog
I denne boka savner jeg først og fremst betydningen av dialog med klientene: Det virker som om klientene frarøves evnen til å mene og snakke, og terapeuten blir ekspert. Det første tegnet på dette kommer når Francesetti snakker om betydningen av å kjenne til diagnoser. Det gjør terapeuten i stand til å «forstå hva klienten føler», til å «forstå hva som trengs i denne situasjonen», til å «forstå hva det er grunn til å bekymre seg for» og til å «forstå hvilken retning terapien kan ta». Jeg godtar at klienten kan være i en situasjon der hun trenger å ha et inntrykk av at vi forstår dette, men for meg er dette heller en oppskrift på å la være å lytte til klienten.
Varhet
Videre savner jeg varhet. Jeg savner spesielt perspektivet som handler om å støtte klientens evne til å bli mer oppmerksom på fenomener gjennom å tillate seg å være mer var. I denne boka dreier det seg bare om terapeutens fornemmelser.
Kropp
Jeg savner også kroppen i bevegelse. Hos Francesetti legges vekten ikke på den fysiske kroppen i den fysiske virkeligheten, men i stedet det som fenomenologene kaller «kjødet» («the flesh») og dets forankring i et utvidet tid-og-rom-felt. Hvis norsk gestaltterapi er en «kroppslig forankret dialog» mellom terapeut og klient, der samskaping står sentralt, så fremstår italiensk gestaltterapi som mystisk magi der prosessene settes i gang av en terapeut med henvisning til det som er hinsides «du og jeg, her og nå».
Kontaktprosessen
Jeg savner også resten av kontaktprosessen, for når Francesetti nøyer seg med oppmerksomhet på forkontakten så gir det i alle fall meg inntrykk av at gestaltterapi kun handler om å rydde opp i uferdige gestalter som skal prosesseres. Gestaltterapi er for meg mer enn det. For meg er gestaltterapi en form for voksenopplæring i kroppslig forankret dialog og samskaping, der for eksempel etterkontakten er vel så viktig som forkontakten. Rom for etterkontakt er rom for å se seg selv utenfra, men forbundet med andre innenfra. I den forbindelse savner jeg også hvordan Francesettis metode kan utvikle klientens egen handlekraft og evne til å forholde seg til egne borderline-mønstre.
Oppmerksomhet på overganger savner jeg også, for eksempel hvordan overgangen fra forkontakt til kontakting, krever oppmerksomhet på selvregulering og støtte hos klienten – og ikke bare varsomhet fra terapeuten, og ikke minst hvordan en også må støtte dette borderline-mønsteret som en nødvendig organisering for vedkommede.
Experience
En annen ting jeg legger merke til er at det å «eksistere» blir fremhevet framfor det å «experience». Det gir for meg et inntrykk av at det legges mer vekt på væren enn på bliven, det vil si mer vekt på tilstand enn på prosess. Kanskje er det naturlig i møte med psykopatologi – som jo handler om å sitte fast i mønstre, fremfor fleksibilitet, men det betyr også at det her er anlagt et perspektiv som er mer deterministisk med tanke på muligheten av endring enn det gestaltterapien tradisjonelt står for.
Burde vi jobbe etter Francesettis oppskrift?
Jeg tror absolutt at Francesetti har gode tilsvar til disse innvendingene. Jeg merker jo når jeg leser enkelte kapitler på nytt, at alt er veldig gjennomtenkt. Jeg ser at den fenomenologiske metoden hans inneholder alle slags forhåndsregler for å unngå at terapeutens fornemmelser av feltfenomener skal tilflyte klienten, men i stedet danne bakgrunn for en intervensjon opplyst av det relasjonelle samspillet mellom terapeut og klient. Og kanskje misforstår jeg når jeg kommer med slike innsigelser basert på hva som ikke står i boka. Men jeg oppfatter at det egentlige budskapet hans er at alt dette – dialog, kontakting, varhetsprosesser f.eks. – er verktøy som mangler funksjon i møtet med borderline-tilpasninger. Det er derfor han mener at vi må gå fra et samskapende perspektiv til et felt-perspektiv! Og jeg kan ikke befri meg fra tanken om at Francesetti kanskje har rett. Kanskje må vi jobbe med psykopatologi på denne måten? Kanskje er en slik tydelig terapeutrolle nødvendig, og kanskje er det jobbing med «fikserte gestalter» pasienter med borderline-tilpasning først og fremst trenger?
Det er litt vanskelig å tenke at at Francesetti ikke vet best. Hvis vi godtar premisset om at borderline-tilpasninger nå dominerer ikke bare psykiatrien, men også psykoterapi-feltet, har vi kanskje ikke noe valg. Kan jeg tenke. Og jeg føler meg plutselig som en psykoterapeut med liten erfaring med psykiatri. Men likevel, jeg tror ikke på at dette krever en stor endring av måten gestaltterapeuter jobber på her i Norge. Jeg tror at metoden hans egentlig ikke forlater et feltorientert, samskapende hovedperspektiv, der en som terapeut må være både varsom med samskapingen, men også våken for samskapende muligheter.
En feltteorisk finte
Når det gleder feltteorien hans, som han har utviklet gjennom flere år med diskusjoner med kollegaen Jan Roubal, så er det også her mulig å kritisere den utfra et gestaltpsykologisk perspektiv. For Lewin var det som trer fram i en situasjon en funksjon av hvordan kreftene i feltet organiserer seg, og det er denne organiseringen som er av interesse, og ikke det som trer fram. Hos Francesetti er det omvendt. Det nyfenomenologiske verdisynet hans legger stor vekt på betydningen av det som trer fram. Ser vi Francesetti med Lewinske briller, blir det mulig å mistenke at organiseringen av feltet rundt Francesettis persona – dette at han ikke er i dialog, ikke gir rom for varhetsprosesser hos klienten, retter all oppmerksom inn mot seg selv i forkontakten og bort fra den fysiske kroppen og det fysiske møtet med klienten – rett og slett sørger for at uferdige gestalter hos klienten (og ham selv) trer fram?
Som Paul Goodman skrev i Gestalt Therapy, klientene tilpasser seg terapien de får.
Det jeg er grunnleggende skeptisk til er at en slik vektlegging av fenomenologi og feltteori fører til at alt det som sørger for at terapeuten vet at hun forholder seg til pasienten/klienten sin, forsvinner. For hvordan vet vi at vi går samme vei uten dialog, uten fokus på gjensidige varhetsprosesser, uten oppmerksomhet på kroppenes faktiske organisering i forhold til hverandre? Alt dette som Francesetti også kan beskrive så vakkert i form av en indre, estetisk diagnostisering i andre artikler.
Jeg tenker også at det er en fare når teorier om pasienten, om at hun og alle oss andre organiserer seg etter borderline-former, sørger for en tilpasset form for terapi. Da vil ikke lenger pasienter kunne oppleve friheten en gestaltterapeutisk orientering inviterer til, men i stedet kunne føle seg plassert i en bås av terapeuter som følger en oppskrift. Dette er den andre siden av Francesettis tilsynelatende sikre grep om psykopatologi og pasientene sine.
Å jobbe med borderline-former
Denne boka utfordrer oss alle til å tenke gjennom hvordan vi jobber som terapeuter. For min del ser jeg for meg at jeg møter borderline-tilpassede klienter med en for-forståelse av at de mangler tillit til meg og at de kanskje innerst inne håper på, men uten å våge å tro det, at i meg skal de endelig møte noen som forstår hvordan de har det. De kan ikke snakke om «det», og som Wittgenstein sa: Det du ikke kan snakke om, må du tie om. Og jeg vet heller ikke hva jeg skal si til dem. Men jeg vet at de er vant til at folk synes det er vanskelig å være sammen med dem, når ikke noe av det som det snakkes om, blir til figur, men synes uviktig og øker avstanden mellom oss. Og det kan jeg, jeg kan sitte med dem, også når det er vanskelig. Og kanskje kan vi snakke om akkurat det, at de sikkert kjenner på at det er vanskelig å sitte sammen med dem. Og at de kanskje ikke er vant til verken å snakke om det, eller vant til at noen sitter med dem. Eller kanskje kan vi ikke snakke om dette, en gang. Det kan jo hende. Men jeg begynner der, jeg, i denne stillheten der vi kan gynge litt fram og tilbake mellom følelsen av nærhet og avstand. Og når jeg tenker på artikkelen til Aspestrand der han videreformidler Francesettis tanker om terapi, så tenker jeg at Francesetti kanskje også gjør det på denne måten. Selv om boka hans ikke gir inntrykk av det …
Vanskeligheten med generell «stil»
Det har vært vanskelig å bli ferdig med denne boka – og utfordringen den utgjør. Kanskje er det nødvendig å se på dette på nytt med tanke på om boka handler om gestaltterapi eller om psykopatologi? Når jeg leser Francesetti, er det ofte uklart for meg om han skriver til gestaltterapeuter om psykopatologi eller til psykiatere om gestaltterapi. Slik var det nå også. Mye av denne uklarheten har nok med forskjellige yrkesplasseringer for gestaltterapeuter i Norge og i Italia å gjøre. Jeg gjør kanskje en feilvurdering når jeg vurderer boka også som en bok om generell gestaltterapi og ikke som en bok om hvordan gestaltterapien må justeres for å bør jobbe med borderline-pasienter. Men heller ikke Francesetti avgrenser seg til dette. Det jeg kan forholde meg til i denne boka er hvordan det psykopatologiske perspektivet hans former tankene hans om gestaltterapi og hvordan gestaltterapibakgrunnen hans former tankene hans om psykopatologi. Jeg tror han selv har funnet en god balanse – eller sirkelargumentasjon – mellom de to. Som Laura Perls en gang sa om gestaltterapi, så er det en praksis der hver enkelt må finne sin stil basert på sine egne erfaringer – og har jeg lyst til å legge til: i møte med sitt pasient- og klientgrunnlag.
Betydning for norske gestaltterapeuter
Her i Norge er det fristende å henvise til Francesetti i våre bestrebelser på å oppnå større anerkjennelse innenfor det medisinske feltet. Jeg merker at jeg blir litt betenkt etter lesningen av denne boka. Ja, jeg liker hans gestaltterapeutiske forståelse av psykopatologi – men jeg ville blitt usikker på etikken i min egen gestaltterapeutiske metode av å skulle jobbe etter hans oppskrift. Slik sett er denne boka kanskje mer en utfordring for det norske gestaltterapimiljøet i lys av borderline-bølgen som slår innover oss enn en veiviser for oss inn i helseomsorgen.
Lese mer?
Du kan lese mer om gestaltterapi og borderline i artikkelen «Månen er en gul ost» av Rolf Aspestrand fra Gestalt nr 1/2016.
Gestaltterapeuten har også oversatt en artikkel i tre deler av Francesetti, Roubal og Gicele. Disse kan du lese her.
Rolf Aspestrand har skrevet en artikkel i 2014 og en i 2022 om Torinoskolens teorier. Disse artiklene kan du lese her (2014) og her (2022).