Trekk i tiden vi lever i er: Et utydelig skille mellom det private og det offentlige, tidsfattigdom og manglende stabilitet og kontinuitet i relasjoner. Disse fenomenene utfordrer identitetsdannelsen og påvirker personligheten.
Disse trekkene ved tiden krever faglig oppmerksomhet på hvordan vi praktiserer gestaltterapi. Det er budskapet fra Gianni Francesetti og kollegene hans ved IPSIG.
Av Rolf Aspestrand
Jeg traff Gianni Francesetti første gang i 2006, da han sammen med Margherita Spagnuolo Lobb underviste et to-årig spesialiseringsprogram i ‘Psykopatologi og samtidslidelser’. Vi møttes igjen under deres toårige ‘Spesialisering i veiledning’. Nå er vi sammen i en bitte liten by i de norditalienske alper, Pieve Tesino.
Sammen med sine to kolleger, Michela Gecele og Jan Roubal, ved IPSIG (Istituto Internazionale di Psicopatologia e Psicoterapia della Gestalt), gir Francesetti en 8 dagers workshop i ‘Psykopatologi, feltteori og klinisk praksis’. Workshopen er en oppfølging etter 6 måneders nettundervisning om ‘Personlighets-dimensjoner og klinisk kompleksitet’. IPSIG er med andre ord svært aktive i videreutdanning og spesialisering innen gestaltterapi og feltbasert klinisk praksis.
Vår samtid
Jeg benyttet anledningen til å snakke med Francesetti om utfordringene ved å være til stede og støtte våre klienter i nettopp vår samtid.
En samtid som:
- sosiolog og statsviter Hartmut Rosa beskriver som sosialt akselererende
- forfatter og journalist Johann Hari definerer ved å beskrive vår sviktende evne til konsentrasjon og fordypning
- sosiolog Zygmunt Baumann kaller flytende; når grensene mellom sant, usant, riktig, galt, privat og offentlig – er i stadig endring
Hva gjør disse fenomenene med oss? Hvordan påvirker det måten psykiske lidelser tar form, og vårt behov for støtte? Og hvordan påvirker det terapeutens intervensjoner i terapi?
Terapi i et postmoderne samfunn
Psykologien og gestaltterapiens grunntese er at vi mennesker må sees i sammenheng med våre omgivelser – relasjoner, kulturen og tiden vi befinner oss i. Teorien referer til ‘The Organism-Environment Theory’ bl.a. beskrevet av Dewey and Bentley i 1949, som Perls, Goodman og Hefferline introduserer i et terapeutisk perspektiv i Gestalt Therapy i 1951.
IPSIG definerer tre hovedtendenser i vår samtid som påvirker hvordan lidelser tar form, og endrer behovet for støtte:
- Skillet mellom ‘oikos’ (hjem, privat, det personlige) og ‘polis’ (det sosiale, samfunnet) er blitt utydelig.
Gianni Francesetti beskriver at «når barnet er på rommet sitt, er det også i verden via sin PC eller en smarttelefon. Vi vet vi ikke lenger hvor barnet er, eller med hvem.» Han beskriver dette «som å bli kastet ut i verden uten støtte fra ‘den andre’ et annet menneske som deler erfaringen, ser deg og støtter opplevelsen».
Vi får i dag massive inntrykk uten et vitne. «Om vi befinner oss i sengen, i bilen eller på bussen, absorberer vi inntrykk fra verden uten kontekst eller støtte. Vi kan komme til å bli alene med inntrykk og impulser som organismen ikke er forberedt på, eller nødvendigvis evner å håndtere».
Vi deler privat og intim informasjon som ved et tastetrykk blir offentlig eie, og som vi ikke lenger har kontroll over. Tapet av kontroll over hva og hvor mye vi tar inn, og uvissheten over responsen vi møter når vi deler privat informasjon, kan bli overveldende. Med andre ord: Det kan bli for mye, for fort, og med for lite støtte – som er den fenomenologiske definisjonen på traume.
- Tidsfattigdom
Francesetti trekker fram hvordan Hartmut Rosa i sin bok Social Acceleration beskriver de siste 20 års sosiale akselerasjon. Et konstant samfunnskrav om framgang, optimalisering og kontinuerlig vekst. Å skulle produsere raskt og effektivt, og samtidig være lykkelig, oppleve mer, imponere mer – for å henge med i konkurransen om profitt, synlighet og ikke minst bekreftelse.
Forventningen om vekst og akselerasjon viser seg å ha flere negative sider. Både Hartmut Rosa og Francesetti mener at akselerasjonen bidrar til en fremmedgjøring. En fremmedgjøring som bunner i avmakt og frustrasjon. Hvorfor? Rosa hevder at vi lider når kampen for å henge med blir urimelig og vanskeliggjør opplevelsen av å være til stede i det vi gjør. Vi erfarer at vi ikke kommer i mål før nye mål settes. Opplevelse av å ikke få det til og ikke høre til – blir mer framtredende.
En annen del av tidsfattigdommen beskrives av Johann Hari i Stolen Focus; at vår evne til konsentrasjon og fokus svekkes. Ny teknologi frister til å bevege oss raskt og på overflaten; vi leser overskrifter, ingresser, ser på bilder og filmsnutter. Sosiale medier gir oss raske ‘klikk’ og ‘likes’, korte snutter av nyheter og underholdning, uten særlig mulighet til fordypning eller forankring i kunnskap eller fakta. Studier fra USA viser oss at studenter i snitt evner å fokusere på en oppgave i 65 sekunder, og at den jevne kontorarbeider fokuserer i maksimalt tre minutter – en reduksjon på over 25% i løpet av få år.
Vi opplever mye, men lærer lite – da erfaringen uteblir. Vi opplever fragmenterte hendelser og inntrykk som raskt går over til nye inntrykk. Det er vanskelig å finne tid og rom til å trekke oss tilbake, assimilere og bygge erfaring som bidrar til forankring og tilhørighet.
- Redusert stabilitet og kontinuitet i relasjoner
Gianni Francesetti refererer til sist til det Zygmunt Bauman kaller «Liquid Society», «Liquid Love» og «Liquid Modernity» (det flytende samfunn, flytende kjærlighet – eller et flytende postmoderne samfunn). Et samfunn der grensene for hva som er rett og galt, sant, usant, mulig, umulig, er flytende og i stadig endring.
Vi erfarer ny teknologi som har muliggjort rask og global spredning av bl.a. fake news, ’trolling’, konspirasjonsteorier og ‘det mørke nettet’. Sammen med sosiale medier, kryptovaluta, og ulike utgaver av ‘influensere’ og dets like, snur dette opp ned på kjente og samlende sosiale strukturer. Institusjoner som tidligere representerte stabilitet og kunnskap, som vekket tillit og bandt oss sammen, utfordres ved å så tvil, løgner og stille spørsmål selv ved grunnleggende sannheter.
Grunnen vi står på kan føles utrygg, i takt med at tvil og ambivalens får gode kår. Verden kan for mange oppleves ustabil og gi en redusert opplevelse av sammenheng og kontinuitet.
Personligheten utfordres
Disse fenomenene er med å påvirke vår personlighet; det manglende skille mellom det private og det offentlige, tidsfattigdommen og manglende stabilitet og kontinuitet i relasjoner.
Francesetti hevder at «vi lever med fragmenterte erfaringer, som ikke er undertrykt i freudiansk betydning – erfaringene får bare ikke tilstrekkelig plass eller støtte til å bli assimilert og integrert som del av vår personlighet og tilhørighet».
«Det betyr at vi kan forvente å møte mennesker med travle og innholdsrike liv, som strever med å finne stabilitet – eller fast grunn under føttene. Mennesker som er overrasket over at deres mestring og mange opplevelser ikke gir dem den tilfredshet, tilhørighet og soliditet de forventet».
Francesetti sier vi «i dette senarioet kan forvente at ungdomstiden varer lenger; og vi kan forvente at lidelser ikke er så klart definerte. Klienter kommer med sine bestillinger og problemer, men er kanskje primært ute etter å få tid og rom til å kjenne etter – så erfaringene kan bevege seg fra hodet og finne støtte i kroppen, og sakte, men sikkert gi en etterlengtet fornemmelse av forankring og sammenheng».
Så selv om hverdagen er spekket av opplevelser og inntrykk, kan klientene komme til oss med følelse av tomhet, meningsløshet, skam og manglende mestringsfølelse. Når vi som terapeuter spør hva de føler, kan de svare: ‘jeg vet ikke’. Eller om vi spør hva du vil: ‘Jeg vet ikke’.
En tese er at vi er del av et samfunn nummet av inntrykk og med tidvis redusert tilgang og tid til underliggende følelser og behov. Vi kompenserer for dette fraværet av sammenheng og tilhørighet ved å iscenesette våre liv via hendelser, bilder, poster og filmsnutter, og søker anerkjennelse ved ‘likes’, ytre stimuli og framtoning. Gapet mellom hva vi velger å vise og hvordan vi føler oss blir betydelig.
Vi kan, ifølge Francesetti, forvente å se personligheter med mangel på identitet.
Personlighetsforstyrrelsens tid
Francesetti definerer personlighetsforstyrrelsen som en respons og primærlidelse i vår samtid. Det krever at vår praksis som helsearbeidere og terapeuter nok en gang justeres.
På 1970- og 80-tallet var klientens behov i større grad å frigjøre seg fra grenser og patriarkalske strukturer. I dag er dette behovet mindre relevant. Dagens klienter strever med å finne fotfeste i et akselererende samfunn som gir lite rom for stabilitet og assimilering av inntrykk. Over tid er dette med på å svekke empatien og tilhørigheten – som igjen øker frykten og fremmedgjøringen.
IPSIG hevder at de dominerende personlighetstrekkene i dag har beveget seg fra en narsissistisk tilpasning, til å minne mer om trekk fra psykopati og dramatiserende personlighetsforstyrrelse. Begge lidelsene beskriver han som kameleonske i sin form, der empatien er svekket.
Dramatiserende personlighetsforstyrrelse har personlighetstrekk som kjennetegnes ved overfladiske og labile følelser, selvdramatisering, overdrevne følelsesutbrudd, seksualisering og vedvarende søking etter anerkjennelse og oppmerksomhet. Lidelsen sier: Jeg eksisterer når jeg blir sett. (ICD-10)
Psykopatiske trekk inkluderer egosentrert tankegang, manipulerende atferd, overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse og dårlig atferdskontroll. Å endre den andre for å oppfylle egne interesser. Tilsynelatende kan du være empatisk, men kun som et middel for å nå egne mål. (ICD-10)
Ikke ukjente tendenser eller uttrykk i vår tid.
Francesetti mener vi ser en økt toleranse for disse trekkene i politikken, populærkulturen og sosiale medier. Disse personlighetstrekkene forsterkes og spres gjennom ny teknologi, og kulturen bygger over tid toleranse for polariserende meninger, hvor drama, manglende empati, skamfull og skamløs adferd belønnes med seertall og ‘klikk’. Vi fascineres og tiltrekkes som når vi kjører sakte forbi en bilulykke for å se.
Tre kontaktprosesser for endring
I terapien kan vi gjenkjenne disse fenomenene og gi dem betydning. Her mener Francesetti at feltteorien og feltperspektivet brukt i terapi er avgjørende for å fange opp de underliggende behov for støtte og kontakt i vår samtid. Feltteorien ble utviklet fra fysikken og formulert som sosiale og psykologiske fenomen av Kurt Lewin i 1926.
For å differensiere kontakt- og endringsprosessene vi arbeider med i terapien, og for å tydeliggjøre hva feltfenomen er, har Francesetti, Gecele og Roubal delt dem opp i tre ulike perspektiv (se tabellen under):
What is changing | Psychopathology symptoms | What the therapy aims for | How can the therapist support the change | Dominant self-function | What supports the therapist as a theoretical third party | Metaphor | |
---|---|---|---|---|---|---|---|
Mono-personal perspective | The clients’ functioning in the relation with his environment. | Limiting fixed patterns created originally as creative adjustments. | The ability to make new, updated creative adjustments. | Raising awareness in the supportive/ challenging contact. | Ego-function. What the client and the therapist do in therapy. | One-person models of functioning (contact styles, sequence of experience). | Tree and gardener. Elephant and string. |
Bi-personal perspective | The relationship between client and therapist. | Individual expressions of a lack of support in the relationship. | Creating an authentic relational experience where the symptoms are not needed any more. | Enabling a new relational experience by relating to the client openly, honestly, and genuinely as a person. | Personality-function.
Who are the client and the therapist for each other. |
Co-creative and dialogical approach (inclusion, confirmation, presence, commitment to dialogue). | Relational dance: old dance and new steps. |
Field theory perspective | The way the field gets organized here and now. | Individual expressions of absences in the field. | Spontaneous flow of presence. | Letting oneself being taken by the field’s forces and transforming own way of being in the situation. | Id-function.
Bodily sensations emerging as a function of the field dynamics. |
Field theory, Paradoxical theory of change,
emergent self, atmospheres. |
Client and therapist in a river, being moved by the water forces. |
Det MONO-personlige perspektivet beskriver det vi allerede har med oss: De fikserte mønstre som er deler av din kreative tilpassing til omgivelsene og dine erfaringer. Du bringer dem med deg og de utspiller seg ulikt i ulike situasjoner. Det som tradisjonelt defineres som personlig historie, bakgrunn, personlighet, fikserte mønstre, symptomer eller diagnose. Her aktiveres særlig EGO funksjonen beskrevet i Sigmund Freuds teori om selv. Her retter vi oppmerksomheten mot hva klienten og terapeuten gjør i terapien.
Det BI-personlige perspektivet beskriver relasjonen som skapes mellom klient og terapeut: Det som samskapes i møtet, og hvordan vi sammen utfordrer mulige måter å være sammen på – og opplever at kontakten og symptomene vi bærer med oss kan endre karakter. Her aktiveres særlig personlighetsfunksjonen (Fritz Perls erstattet ’super-ego’ med personlighetfunksjonen, i teorien om Selv). Her blir vi oppmerksomme på hvem klienten og terapeuten blir for hverandre. Det vi samskaper mellom oss defineres altså ikke som feltfenomen av IPSIG, men differensieres fra det feltteoretiske perspektivet som relasjonell erfaring (‘relational eksperience’*).
Det feltteoretiske perspektivet beskriver hvordan det i samværet oppstår feltfenomen, krefter eller bevegelser i en situasjon som gir indikasjoner på hva som ligger i bakgrunnen for det vi gjør og sier – og som også kan gi oss retning: Det som ‘banker på døren’ mens vi er sammen – et fravær eller noe som savnes – som vi enten kan komme til å overse som noe ‘rart’ eller fremmed, eller som vi kan gi plass og betydning. Det tabellen* til F.G.R. referer til som «kroppslige, sensoriske erfaringer som oppstår som en funksjon av dynamikken i feltet».
Francesetti beskriver dette som «en karakter som ennå ikke har fått et manus». En åpning og en mulighet som vi sammen kan – om vi oppdager den –finne plass til, oppdage formen på, gi ord og betydning.
Her er det viktig å presisere at feltfenomen ikke nødvendigvis refererer til det klienten ønsker å snakke om, eller det vi definerer som ‘bestillingen’ for våre samtaler. Feltteori-perspektivet ligger under det ‘dramaet’ som utspiller seg på overflaten. Det psykolog og gestaltterapeut Jean-Marie Robine refererer til som ‘the ID of the situation’, hvor id-funksjonen aktiveres. Her blir vi oppmerksomme på de underliggende krefter og atmosfæren som er med på å styre en situasjon – og hvordan impulsfunksjonen aktiveres.
Francesetti beskriver hvordan han selv, etter mange år som terapeut, opplevde øyeblikk da han følte «det var noe mer enn meg og min klient i rommet. En åpning, en mulighet jeg ble klar over og som ble tydeligere for meg». Han fortsetter: «På dette tidspunktet ble jeg mer nysgjerrig på feltteorien. At det er mer enn det mono- og bi personlige som oppstår mellom oss mennesker. Det oppstår samtidig en bevegelse som åpner muligheter.
Om vi som terapeuter eller mennesker kun går etter det åpenbare som utspiller seg i terapien eller livet – det synlige og det uttalte, kan vi overse det persepsjonen, sanseapparatet og feltet vi er en del av forteller oss over tid. Det som ligger til grunn for lidelsene eller mønstrene vi bærer med oss».
Å være til stede i fraværet
Francesetti referer her til Max Wertheimers persepsjonsteori og gestaltpsykologien. Han mener at deler av vårt fagmiljø fremdeles er for figurfokusert, og dermed overser behovet for å støtte grunn. Han hevder at «å holde fast i en figurfokusert tradisjon er å holde fast i en annen tid som krevde dette, men som ikke lenger er relevant. Gestaltterapiteorien er stadig den samme, men tiden og våre lidelser kommer fra andre fenomen og krever et fokusskifte. Hvis vi som terapeuter kommer i fare for å gi en figur, eller peker på noe for raskt som vi mener er figur i situasjonen, kan nettopp det som trenger å dukke opp, forbli i bakgrunnen – nok en gang.».
I følge Francesetti er det å praktisere terapi i dag å ha mot til å vente. At terapeuten finner nok selvstøtte til å tåle fraværet som kommer. Ubehaget som oppstår, tomheten – så vi kan bli kjent med det hverken klienten eller klientens omgivelse klarer å definere, sette ord på eller å støtte. Og sammen oppdage det som ikke har fått nok tid og rom til å kunne oppstå. Å være til stede i fraværet.
Han hevder at vår samtid roper etter støtte for mer stabil grunn. Behovet for å bli i relasjonen og bygge støtte og trygghet over tid, så fraværet og lidelsen kan vise seg, støttes – og ved det, endres. At vi blir i det som dukker opp uten å presse, peke, utfordre eller tolke.
Francesetti, Roubal og Gecele kaller dette «to stay and do nothing», som støttes av Arnold Beissers paradoksale endringsteori. Det er selvfølgelig ikke så enkelt som det kanskje høres: ‘å ikke gjøre noe’. For det du gjør, er å erfare og bli i ubehaget og fraværet, uten å følge impulsen om å fikse det, eller gå til løsning – og dermed lukke det mulighetsrommet for endring som har oppstått.
For en gestaltterapeut vil det si å ikke gå til din første eller andre (og noen ganger den tredje) impuls om å kontakt figur. Det er å vente og merke hvilke fenomen og krefter som oppstår over tid. Merke det som underveis begynner å banke på døren’. En karakterer som dukker opp, som ennå ikke har fått et manus. Noe som mangler eller et savn som etter hvert blir tydelig, og som vi ennå ikke vet hva er, eller hvordan det kan beskrives.
Å støtte grunn
Alt dette definerer Francesetti som å støtte grunn. Alt vi bærer på av erfaringer, samtidsfenomen, kultur og personlighetsdimensjoner, og som danner grunnlaget for alt som vil figurere mellom oss.
I dag kommer våre klienter med diagnoser de selv stiller, eller bestillinger de selv har lest om eller definert som hovedutfordringen. De forteller historier om viktige hendelser, skader og svik – gleder og sorger. Ofte viktige deler av et narrativ for selvstøtte og selvforståelse. Samtidig kan historien og dette ‘dramaet’ komme til å ta all vår oppmerksomhet. Utfordringen er at vi selv raskt blir en del av problemet. At vi, som andre i klientens omgivelse, i stor grad lar oss fange av historien, symptomene og forklaringene klienten gir. Vi kan komme til å bli en del av mønsteret og fikseringen klienten nettopp kommer for å frigjøre seg fra.
Feltperspektivet oppfordre oss derfor til å vente. Vente til vi merker hva som oppstår over tid. Hvilke fenomen dukker opp, hvilke fantasier, assosiasjoner kan jeg merke når vi er sammen. Hva blir jeg irritert over, hva fanger min oppmerksomhet, hva beroliger meg? Hva savner jeg, eller føles for farlig å sette ord på? Hvordan kan vi holde ut og være til stede i dette fraværet, og se hva som oppstår? Det vi kanskje om en stund kan sette ord på – det som ennå ikke har fått tid eller rom til å finne sin form.
Hvordan er det for deg å vente i et ubehag – et fravær?
Samvær krever tid
Francesetti mener vi som terapeuter ikke trenger å presse eller utfordre våre klienter for å kunne fordøye inntrykk og erfaringer. «Det er samværet i seg selv, og tiden som støtter assimilasjon og kontinuitet til å se seg selv i sammenheng.»
Og samvær krever tid. Tid nok til å merke den andre og å merke oss selv sammen med den andre. Å merke et interessert og nysgjerrig blikk. Oppleve at noen blir. At noen har tid til meg, ser meg, hører og bekrefter min eksistens. At vi kan bli berørt og merke at en erfaring blir bekreftet. Dagens rammer innen arbeidsliv, privatliv, skole- og helsevesen utfordrer tilretteleggelsen for tilstrekkelig tid og kontakt for assimilasjon.
For å kunne støtte fraværet av tid, fokus og trygg grunn, må vi kanskje i større grad akseptere følgende premiss: Det tar tid å bygge nok tillit til omgivelsene for å kunne ta imot støtten jeg trenger. Det tar tid å oppnå kontakt og fordøye inntrykk og relasjonserfaringer. Det tar tid å forankre erfaringer som del av den jeg er. Og det tar tid å bygge tillit til nye erfaringer som kan gi håp om endring og nye muligheter.
Og spørsmålet er selvfølgelig om vi har råd til å la være å bruke nok tid. Om vi kan fortsette å forvente raske og effektive behandlingsforløp innen psykisk helse, når samtiden for noen vil kreve mer tid og et mer oppmerksomt og empatisk samvær?
Hvorfor gestaltterapi?
Francesetti avslutter samtalen med å fortelle hvorfor han selv valgte gestaltterapi som sin modalitet. Etter medisinstudiet spesialiserte han seg innen psykoanalytisk og psykodynamisk psykoterapi. «Men så ble jeg utsatt for gestaltterapi», sier han med et smil. «Møtene påvirket meg dypt, forandret livet mitt og det endret faktisk hvordan jeg levde. Jeg lærte hvordan jeg kan bli værende i en situasjon eller relasjon – uten å forlate den når det blir vanskelig. Jeg lærte å bruke muligheten til å lære meg selv å kjenne i relasjon med omgivelsene. Det jeg mener skilte gestaltterapien fra andre modaliteter, var at jeg fikk mulighet og tid til å kontakte omgivelsene for å lære hvem jeg er i samspill med andre. Ikke som noe separat, men som en del av omgivelsene. Jeg lærte å ikke unngå smerten, men bli i den for å lære det den prøver å fortelle meg.»
Videre lesing
Jeg oppfordrer til slutt leserne til å lese Francesetti, Roubal og Geceles nye artikkelrekke om gestaltterapi, feltteori og klinisk praksis: ‘Being present to absence. Field Theory in Psychopathology and Clinical Practice’, ‘Gestalt Therapy Approach to Psychopathology’ og ‘Paradoxical Theory of Change Reconsidered’.
Gianni Francesetti har nylig også gitt ut en liten bok som svar på de spørsmålene han har fått underveis i sitt virke: Hva er gestaltterapi, hva er psykopatologi, fenomenologi og hva mener vi med ‘lidelse’? Og hvordan forholder vi oss til dette i klinisk samtaleterapi? Han evner i denne boka å beskrive komplekse fenomen og sammenhenger på en enkel måte – uten at det mister sin faglighet eller tyngde. Boka heter Fundamentals of phenomenological gestalt psychopathology og anbefales!
God arbeidslyst!
Rolf Aspestrand er gestaltterapeut og veileder MNGF med egen praksis i Oslo. Han har master i folkehelsevitenskap og master i kommunikasjonsvitenskap.
Denne artikkelen stod på trykk i Gestaltterapeuten. Årbok for 2023. Den er lett endret for å passe til publisering på nett.