Tekst og bilder: Kristine Steensen, gestaltterapeut MNGF
I juni 2021 ble workshopen The Well-Grounded Therapist avholdt for tredje gang. Den handler om å søke grunn i naturlige omgivelser og å støtte terapeutens relasjonelle nærvær i det som kan være utfordrende figurer i det terapeutiske møtet. Jeg ble med, og oppdaget at mitt forhold til naturen er mer komplekst enn jeg trodde.
I invitasjonsbrevet til workshopen The Well-Grounded Therapist ba Miriam Taylor og Vienna Duff alle deltagerne om å bringe med seg sand, jord eller stein fra sitt hjemmeområde.
Mens pandemien herjer, skal jeg og familien min bo et halvt år i et leid hus i Sør-England, uten nærkontakt med andre mennesker enn min egen familie. Huset har en hage, men jorda i hagen er tørr. Jeg har gått og sett på den helt siden hagen begynte å spire i mars, men har ennå ikke satt fingrene mine i den. Det er fremmed byjord. Grillkull fra forrige leietagere ligger spredt rundt sammen med et par glasskår og en bit plastikk. Jorda ser så skrinn ut, det er helt utrolig at noe kan vokse her i det hele tatt, men det gjør det. Jeg tok en skje, og gravde litt av jorda opp i en papirpose.
Nå sitter på et tog som farer gjennom sørvest-England på vei mot Herfordshire. Ved siden av meg har jeg papirposen min med jord. I fem timer reiser vi sammen, papirposen og jeg, til en fremmed plass, for å finne min grunn. Underveis kjennes det helt idiotisk og bortkastet ut. Det er jo natur overalt. Kunne jeg ikke gått en tur i skogen der jeg bor og grunnet meg der? Motstanden min forsterkes av at jeg sitter baklengs på toget, jeg reiser ryggende. Jeg aner noe om at jeg kanskje gruer meg litt til å utsette meg for utfordringer jeg vet vil komme.
The Well-grounded Therapist
Workshopen finner sted på den gamle herskapsgården Poulstone Court i vakre Wye-dalen i Herfordshire nær grensen til Wales i England. Det er gestalt-psykoterapeutene Miriam Taylor og Vienna Duff som skal lede workshopen. De er begge tilknyttet organisasjonen Relational Change, som administrerer tilbudet. Begge er spesialister i tematikk knyttet til traumer og traumebehandling.
I artikkelen Reorganisation in a traumatised relational field: the well grounded therapist, publisert i British Gestalt Journal i 2018, gjør Vienna Duff og Miriam Taylor rede for sitt utgangspunkt for å forstå relasjonelle traumer, og hvordan arbeid i naturen med traumer gir gode forutsetninger for å øve selvregulering innenfor tålbare rammer, slik at kroppen kan hele seg selv.
På Relational Change sine hjemmesider skriver de to at de med å tilby verkstedet ønsker å gi terapeuter erfaringer med å grunne seg i naturen, sammen med andre. Bakgrunnen for tilbudet er erkjennelsen av at det kan være svært krevende å være terapeut i arbeid med traumer. For å støtte terapeutens egen tilstedeværelse med det som er krevende og utfordrende i det terapeutiske feltet ønsker de å invitere terapeutene til å oppdage sin egen grunn i relasjon til og med naturen. For mange av oss gir tilstedeværelse i naturen følelsen av trygghet, åpenhet, støtte, kontakt og opplevelsen av å tilhøre en større helhet. En fysisk og psykisk grunning. Noe som passer godt til arbeidet med traumer, som ifølge Miriam Taylor og Vienna Duff nettopp handler om forstyrrelser og frakobling på kontaktgrensen mellom meg og det/den andre.
«Virksom terapi er avhengig av at terapeuten tar vare på seg selv, grunner seg, med den samme respekt og omsorg hen gir sine klienter. Jo dypere vi kan gå med oss selv, jo dypere vil terapien gå.»
Et etisk og verdibasert premiss for Miriam Taylor og Vienna Duff er at virksom terapi er avhengig av at terapeuten tar vare på seg selv, grunner seg, med den samme respekt og omsorg hen gir sine klienter. Jo dypere vi kan gå med oss selv, jo dypere vil terapien gå. Med det utgangspunktet er workshopen et laboratorium der deltagerne opplever, utforsker, regulerer seg i forhold til, reflekterer over, og gjør oppdagelser i det større feltet som alle er en del av. Figurer som dukker opp blir løftet frem og satt i kontekst, i fellesskap i gruppa.
Over en dørstokk
Fysisk ubehag er figur for meg etter togturen. Kvalm, svimmel, sliten og irritabel er jeg fremme før de andre deltagerne. Himmelen er høy, enga er grønn og et enormt redwood-tre, som kalles Wellingtonia her i England, ruver midt på plassen. Jeg går bort til det, kjenner på den harde, røde og overraskende lette barken, følger trestammen med blikket opp til krona på toppen. Jeg hilser på treet.
Bak treet er det en benk alene innimellom masse sitronmelisse og mynte som trekker min oppmerksomhet. Jeg lar min utslitte kropp vandre over gressplenen til benken og falle ned på den.
Først er det helt stille. Så, etter noen minutter på benken, er det som om lydbildet tar meg over en magisk dørstokk. Det er slett ikke stille når jeg trer over til den andre siden. Jeg hører fugler, bier, sauer, kuer og fasaner, alle med sine egne artslyder. Vinden rasler i trærne over meg.
Jeg følger biene i blomsterbeddet ved siden av meg med blikket der de summer rundt fra blomst til blomst. De er opptatt med sitt. Jeg setter meg litt nærmere dem, men da flyr de til blomstene på den andre siden av benken. Jeg flytter meg dit, og de flyr tilbake. En liten stund utforsker jeg hvor nærme det er greit for biene at jeg sitter, uten at de lar seg forstyrre i sitt viktige arbeid. Når jeg har funnet ut hvor jeg kan sitte, faller jeg til ro. På et dypt innpust fylles jeg av lukten av lavendel, sitronmelisse, roser og nyslått gress, og etter et langt utpust lander jeg tungt. Jeg er akkurat her, akkurat nå. Her og nå starter det.
Litt senere på dagen skal Vienna Duff lese I consider a tree-teksten fra Martin Bubers bok I-Thou fra 1923 høyt for oss, en tekst jeg allerede har et forhold til og som gir gjenklang i mitt møte med treet og biene ved ankomsten litt tidligere.
Everything belonging to the tree is in this: its form and structure, its colours and chemical composition, its intercourse with the elements and with the stars, are all present in a single whole.
The tree is no impression, no play of my imagination, no value depending on my mood; but it is bodied over against me and has to do with me, as I with it — only in a different way.
Let no attempt be made to sap the strength from the meaning of the relation: relation is mutual.
Teksten minner meg på at også relasjoner med det annet-enn-menneskelige er gjensidige relasjoner, der noe fra mennesket kontakter og møter noe i det annet-enn-menneskelige, og vice versa. Slik er vi dypt forbundet.
Vi er alle traumatiserte (i større eller mindre grad)
Alle deltagerne har ankommet, og vi skal treffes inne i meditasjonsrommet. Jeg har ikke vært sammen med mennesker på denne måten på over ett år, og det er uvant. Det er dette jeg har gruet meg litt til. Jeg tør ikke å se på de andre, men legger merke til at det er herskapelig høyt under taket. Jeg tenker at jeg har pusterom oppover. Vi setter oss ned på gulvet i god avstand til hverandre og tar av munnbindene.
I møte med de andre får jeg lett panikk. Jeg får frysninger og blir kald, trøtt, kjeven verker, ryggen krummer seg, nakken stivner, jeg puster knapt. Fryser fast langt nede i reptilhjernen et sted. I tankene mine forsøker jeg å hente fram minner om hvordan det var å være sammen med så mange mennesker før pandemien. Jeg husker ikke, og finner ikke noe støtte i det. Isolasjonen under pandemien har satt seg som en fiksering i kroppen min. Jeg agerer som om de andre kan forgifte meg, men også som om jeg kan være giftig selv og forgifte andre.
Miriam Taylor åpner med å spørre oss om hva vi syns om lyden hun spilte da vi kom inn? Noen svarer at den var skummel og foruroligende, andre at den minnet om ett ras. Jeg blir urolig og redd. Jeg hørte INGEN lyd da vi kom. Det var for mye overlevelse som pågikk i min kropp antagelig, så jeg stengte hørselen ute. Jeg koblet meg fra. Både fra min egen hørsel og fra de andre deltagerne.
Da Miriam Taylor spiller av lyden igjen, hører jeg den. Den minner meg litt om lyden jeg hørte fra magen min da jeg var gravid og undersøkte fosteret med ultralyd på sykehuset. Lyden er imidlertid ikke ultralyden av et foster, hun forklarer at det er et lydopptak av jorda fem miles under oss. Jeg legger merke til at stemningen i rommet skifter. Fra nervøs, anspent og skeptisk, til undrende, åpen og inkluderende. Jeg er imidlertid forvirret. Og usikker på om jeg klarer å være her sammen med dem. Men jeg tåler det akkurat og går ikke.
Vi er alle traumatisert i større eller mindre grad. Også terapeuter. Også jeg. Vi traumatiseres i relasjon til andre og i fravær av relasjon. I fravær av kontakt. Jeg vet ikke hvordan andre terapeuter har tatt vare på seg selv under pandemien, men jeg forstår at jeg har fått noen skrubbsår av isolasjon og nedstengte omgivelser. Og jeg trenger «å utsettes» for påvirkning fra andre menneskekropper. De andre menneskene er figurer jeg vil kontakte, men jeg trenger trygg og åpen grunn for å kunne gjøre det. Jorda jeg tok med meg fra hagen min, skal hjelpe meg med det.
Sand er jordklodens hud
Det tar kun et døgn på Poulstone før jeg kan befri meg fra den relasjonelle, pandemipåførte fikseringen jeg sliter med. Det er en befrielse når det skjer.
Vi står i to sirkler i hagen, den ene sirkelen innenfor den andre, med ansiktene mot hverandre. Kvinnen foran meg har en klump fet og mørk jord fra sitt hjemmeområde i sin høyre hånd, jeg har den tørre sanden i min høyre hånd. Jeg unngår blikket hennes mens jeg forteller henne om sanden min. Vi ble oppfordret til å snakke i jeg-form, så jeg forteller at jeg er tørr, jeg er fremmed og jeg er skrinn. Jeg blir trist når jeg sier det. Jeg forsøker å forklare at det ikke er min jord egentlig, jeg bare leier huset og hagen for en kort periode. Som om jeg ikke vedkjenner meg jorda. Men nå er det jo slik det er. Det er sånn det er å være meg akkurat nå. Jeg føler meg fremmed i møte med de andre. Litt tørr også. Men ikke så veldig skrinn egentlig.
Kvinnen fanger blikket mitt mens hun forteller om sin jord. Senere smiler hun varmt og vennlig til meg i det hun sier; jeg vil gjerne gi deg min jord, og hun legger sin jord i min venstre hånd. Jeg legger min i hennes, og jeg kan se et tynt lag av fine grå sandkorn henge igjen i håndflaten min. Akkurat i dette øyeblikket føler jeg at både jorda og jeg blir sett, holdt og forstått. Anspentheten slipper, skuldrene synker og jeg svinger overkroppen litt lekent frem og tilbake rundt meg selv. Plutselig legger jeg også merke til at jeg står og kan kjenne tyngden av føttene. Jeg er ikke redd lenger, jeg trekker meg ikke unna. Hennes jord i hånda mi forbinder meg til henne og hennes historie, og til alle de andre i gruppa som står med den andres jord i sine hender. Det sies at sand er jordklodens hud, det er en intim og nær tanke. Og nå berører vi hverandre, i kontakt med klodens hud.
Jorda vandrer videre mellom hendene, og til slutt slipper vi jorda ned i samme glassbolle. Vi lar jorda blande seg. Jeg kan ikke lenger se hvilken jord som er fra min hage, hvor min jord slutter og de andres begynner. Det har blitt en ny jord.
Og sånn er det også med meg. Jeg har latt noe av meg knyttes til denne nye gruppa. Grunnet i egen tyngdekraft og kontakt med jord, reorganiserer mitt forhold til de andre seg, og jeg kan begynne å kontakte dem på en måte som kjennes tålbart for meg.
Etter å ha gjort flere øvelser sammen i løpet av dagen og vært rundt omkring, lukter klærne mine bål og huden jord. Leppene mine er tørre av den kjølige vinden, og tærne er konstant litt kalde. Kinnene brenner hver gang jeg går innendørs, og jeg finner stadig gress og strå i håret og i ullgenseren min. Bittesmå edderkopper kryper plutselig frem her og der i klærne. Mine ukompliserte naturvenner som er, og som lar meg også være. Jeg har ikke tatt på eller luktet mine nye menneskevenner mens vi har vært sammen, vi holder forskriftsmessig avstand i godt gjennomluftede rom. Men pandemi-distansen oppleves ikke lenger som truende eller farlig for meg. Naturen har vært terapeuten og holdt feltet for meg. Hjulpet meg til å merke grunn i møte med de andre og i møte med mine indre skrubbsår.
Elvene er jordklodens blodårer
Elva Wye er den fjerde lengste i Storbritania, og navnet betyr vandreren på latin. Elva vandrer fra Plynlimon i midten av Wales, markerer grensen mellom England og Wales i ett parti, før den krummer seg rundt Hereford der jeg er, og renner sammen med Severn ut i Bristol-kanalen.
Etter å ha gått en tur langs elva, legger vi oss ned i gresset og tas med på en felles meditativ reise guidet av Vienna Duff. Jeg får slippe min jordiske kropp og reise som luftboble nedover elva Wye. Kroppen min ligger tung og forlatt igjen i gresset, og det kjennes befriende å få lov til å forlate den. Fri for ansvar og plikter, jeg kan bare være. La meg føre. Det er lett å være luftboble. Verken godt eller vondt, lett eller vanskelig, det bare er. Jeg beveger meg i elva, og får oppleve elva fra elvas perspektiv. La meg omsluttes av vann. Noen steder farer det fort, andre steder går det roligere. Jeg møter glatte steiner, nysgjerrig ørret og kilent plantesiv… og en handlevogn noen har dumpet fra seg. Jeg henger igjen i en av sprinklene på handlevogna før jeg endelig slipper igjennom.
Etter å ha blitt guidet tilbake til kroppen min trenger jeg lang tid på å reise meg opp. Kroppen kjennes så tung. Jeg tenker på at jordas overflate er dekket av ca 70 % vann. I blodet som livnærer min kropp, er det 82 % vann. Det sies at elvene er jordklodens blodårer, og det er en besynderlig tanke at min kropp og klodens kropp er så like.
Senere på kvelden tenner vi bål. Vi setter oss rundt det og ser på flammene. Skyene over oss blir tyngre og mørkere, og vi skjønner at det vil begynne å regne. Ikke bare litt, men en god del. Ingen går likevel inn. Vi vil kjenne på og lytte til regnet. Noen henter paraplyer, jeg drar hetta over hodet. Det er en forunderlig følelse å sitte på benken sammen med de andre, la meg regne ned mens jeg drikker vann med regn i og lar stemmekoret fra gruppa flyte i bakgrunnen. Jeg lar meg hvile inn i omgivelsene. Regnet er lyden, følelsen, smaken, synet: mitt totale persepsjonsfelt. Jeg lar vannet ernære meg, vanne meg. Møte meg. Det er noe rolig, konfluent og trøstende med vannet, både det som drypper på meg, og det jeg drikker. Som om det sier: ”Det er helt greit, det hele. Jeg er her sammen med deg.”
I artikkelen fra British Gestalt Journal skriver MiriamTaylor og Vienna Duff at ved å inkludere eksperimenter med vann ønsker de å utforske og oppdage gestaltprinsippet om at kontaktgrensen er flytende og gjensidig konstituerende, og ikke et absolutt møtepunkt. Gruppedynamikken rundt bålet er for meg et eksempel på nettopp det når jeg blir klar over at jeg lar gruppelyden flyte frem og tilbake i min oppmerksomhet, mens jeg samtidig kontakter andre figurer også.
Hagen og jeg – en gjensidig relasjon
På toget hjem sitter jeg, fremoverrettet denne gangen, og ser ut av vinduet på de juni-nakne sauene og de spirende grønnsaksåkrene som farer forbi. Det er åpent inni meg, det er plass. Pusten er fri. Brystet mitt er fylt av vennlighet, imøtekommelse, empati, rom til å utforske og å oppdage. Med meg i bagasjen har jeg også noe av feltet jeg har forlatt; en liten hvit tøypose med vår felles, blandede jord. Jorda minner meg på at alt er forbundet med alt. Alltid.
Mens jeg sitter her og skriver, ser jeg ut på hagen min. Jeg har den hvite posen med jord ved siden av meg. Jeg ser på posen og på valmuene som nettopp har begynt å blomstre der ute. Så går det opp for meg, det er jo innlysende men likevel slår det meg som en åpenbaring; det er jo ikke min hage! Det er jordas hage. Maurenes og edderkoppenes hage. Rosene, valmuene og peonenes hage. Trostens hage. Jeg er en av mange som kommer innom på besøk. Det skjer hele tiden noe nytt der ute, uten at jeg gjør noen ting for å få det til å skje. Hjertet mitt vokser litt når jeg innser det. Og jeg er ydmykt takknemlig for at jeg kan være en del av denne hagen i en kort periode, på samme måte som jeg var en del av naturen rundt Poulstone gjennom en helg. Jeg smiler til valmuene, og de hilser meg velkommen hit. Det kjennes ut som at jeg har trådt over en ny dørstokk. Jeg går ut og renser hagen for glasskår og plastikk.
Denne artikkelen ble først publisert i Gestaltterapeuten. Årbok for Norsk gestaltterapeutforening 2021.
Om skribenten:
Kristine Steensen er kulturhistoriker og gestaltterapeut MNGF, med egen praksis i Akersgata Gestalt i Oslo, og i Det Lille Gestalthuset i Hagen på Nesodden. For tiden er hun i gang med å utvikle tilbud om utendørsterapi i egen hage, både rettet inn mot individualterapi og grupper. Hun har også deler av sin praksis på skjerm og telefon. Se mer om hennes praksis på kristinesteensen.no