Intervjuet av: Monica Wegling
I 2018 var Maren Haugeto tredjeårsstudent ved NGI og skrev artikkelen «Paradoksal endring» i GESTALT nr 1/2018. Gestaltterapeuten har tatt en prat med henne fire år etter.
Når ble du uteksaminert fra NGH?
– Som gestaltterapeut i 2019, og som gestaltcoach tre år før det.
Hva skrev du om i spalten «Studentliv»?
– Jeg tok utgangspunkt i skrivesperren som oppsto da jeg satte meg ned for å skrive i spalten, og skrev om den paradoksale endringsteorien.
Oppgaven var jo helt åpen, vi kunne skrive om hva som helst. Ofte blir friheten en byrde og ting tar ofte mer tid. Så jeg sto og tenkte «hva i all verden skal jeg skrive?» og teksten ble basert på det som skjedde der og da.
Hvorfor var dette et viktig tema for deg?
– Paradoksal ending er kanskje det teoretiske begrepet som har fascinert meg mest i gestterapifaget.
Det er spennene både slik vi møter det i konkrete situasjoner i hverdagene, men også for meg som ønsker å gjøre endringer raskt, fikse ting og ordne opp. De virkelig viktige sakene i livet, lar seg jo ikke fikse på den måten. Så i det siste har jeg vært fascinert av det motsatte, av ikke-streben og av hva som kan skje når vi slipper opp… Så jeg opplever tematikken frustrerende og tiltrekkende på samme tid, og ikke minst viktig fordi det ligger noen fantastiske muligheter der.
Hva tenker du nå om det du skrev/refleksjonene dine i spalten?
– Det var et hyggelig gjensyn, og gøy å reflektere over det temaet og mine erfaringer nå som jeg er et annet sted.
Den paradoksale endringsteorien er en del av livet fremdeles, og et konkret eksempel var da jeg en periode var sykemeldt og ble tvunget til å ta ting i sitt eget tempo. Jeg var jo en utålmodig person og vant til å være sterk, men jeg så jo at jo mer og raskere jeg vil fikse situasjonen, desto lengre tid ville det ta. Men nå måtte jeg ta det med ro og erkjenne at situasjonen ikke kunne fikses raskt. Erkjennelsen ga meg en opplevelse av å måtte ile langsomt.
Hva gjør du nå?
– Jeg er seniorkonsulent i konsulentselskapet til Handelshøyskolen i Bergen. Grovt sett handler jobben min om utvikling av mennesker i organisasjoner og i næringslivet, inkludert lederutvikling og konflikthåndtering.
Hvordan bruker du faget i dag?
– Jeg bruker det ikke som terapeut, men i arbeidet mitt har det definitivt vært nyttig. Overordnet sett har varheten vi blir trent igjennom terapistudiet vært viktig. Det har jo alt å si for å kunne lese mennesker og for best mulig å være i kontakt med folk. Tune meg inn, så og si.
Et eksempel er hvordan jeg mye mer enn før legger vekt på det usagte når jeg jobber med enkeltmennesker som skal prøve å mestre livet og jobben bedre. Da er det helt grunnleggende å få med seg den informasjonen som ligger i det usagte, og kroppsspråk blir veldig viktig. Studiet har også hjulpet meg til å være obs på mine egne tolkninger i møtet med andre. Jeg har fått utviklet evnen til å få med meg mye mer av hva som skjer mellom meg og andre mennesker i et rom enn det jeg hadde tidligere. Det er essensielt for utviklingsarbeidet jeg gjør.
Tror du studiet på noe måte endret deg som person?
– Jeg ville nok endret meg på ett eller annet vis gjennom alle årene uansett, men jeg er glad jeg har hatt med meg gestaltterapien som en slags kompanjong. Dessuten har jeg nok endret meg på litt andre måter enn jeg ville gjort ellers, og da er jeg jo tilbake til endringsteorien egentlig.
Fordi jeg jobber med utvikling, som jo er å bidra til at andre utvikler seg, håper jeg at jeg er mer ydmyk for paradoksene i livet enn jeg var tidligere. Ikke minst tror jeg at jeg bedre kan anerkjenne kompleksiteten i endring og i det å endre seg.