Av: Gabriela Sirbu, gestaltterapeut MNGF
Hvordan er det å gå i gestaltterapi i Norge? Som terapeut her i landet har jeg erfart jeg at klientene mine med innvandrerbakgrunn trenger hjelp til å venne seg til det jeg kaller «den norske måten».

Da jeg gikk på første året ved NGI, fikk vi en oppgave hvor vi skulle håndtere en klient som kom med en «bestilling». Jeg flirte litt inni meg, fordi jeg så meg selv for en stund tilbake, da jeg bestemte meg for å ta denne utdanningen, og kravet for å komme inn var å ha 70 timer egenterapi og gruppeterapi. Jeg ville at min terapeut skulle «fikse» meg. Jeg ville at hun skulle fortelle hva jeg trengte hjelp med. Jeg ville at hun skulle hjelpe meg til å huske det, og jeg ville også at vi skulle gjøre det litt fort.
«Den norske måten»
Det er noen år siden dette nå. Jeg har lært mye av gestaltterapiutdanningen, blant annet at ingen kan fikse meg. Jeg har også lært det jeg kaller for «den norske måten» å jobbe med mennesker på ved hjelp av gestaltterapi. Min erfaring er at her i Norge skal du ikke gi råd uten at du er blitt bedt om det. Det er heller ikke greit å foreslå løsninger. I stedet skal du sette søkelyset på prosesser og at «veien blir til mens man går». Det er et norsk utrykk jeg har lært her. Klientene skal finne svarene selv. Jo mindre jeg gjør, jo bedre er det. Og det er ikke nødvendig å høre på historiene til klientene, for det viktigste er å fokusere på her og nå.
Jeg gjør dette så godt jeg kan. Det er lett å være terapeut når jeg får til alt dette. For da trenger jeg ikke å gjøre så mye, bare være.
Allikevel, når jeg jobber med mennesker som har en annen bakgrunn enn den norske, er det utfordrende å holde seg til disse reglene som etter min oppfatning er tilpasset den norske kulturen.
Resultatorienterte klienter
Mange innvandrere har bakgrunn fra mer resultatorienterte kulturer, hvor det man får til, er viktigere enn hvordan man får det til. Hvor mennesker ikke har tålmodighet til å gå gjennom prosesser og heller vil ha en «kvikk fiks».
Noen av disse innvandrere har sine egne forestillinger om det å være terapeut. De ser opp til oss som utfører et slikt arbeid. De vil ha løsninger og sette dem ut i praksis, uten å tenke eller føle så mye. Noen av dem er ganske flinke til å gjøre som de blir fortalt og følge «oppskriften». Fordi resultatet er viktigst, er det ikke nødvendig å gå gjennom en prosess.
Hodet er viktigst
I fjor hadde jeg en dame som gikk noen timer hos meg. Hun tok opp notatboken sin i timene. Jeg hadde ønsket at hun skrev ned sine egne refleksjoner. Det hun gjorde var å skrive ned formuleringene mine fordi hun syntest at de hørte mye mer «diplomatiske» ut enn dem hun selv brukte. Dette hadde også å gjøre med at norsk ikke var morsmålet hennes, og at hun ville bruke muligheten til å lære norske utrykk som hun ikke var så familiær med.
Det jeg opplevde med henne og med andre klienter med innvandrerbakgrunn er at det kan ta flere timer før klienten er rede til å kunne fokusere på kropp. Kroppen er ikke vesentlig for dem, bare hodet. Alt man kan skjønne med hodet er verdifullt, alt annet er uinteressant. Det er vanskelig å forklare for dem at terapien jeg tilbyr, ikke handler så mye om hva jeg sier. Den handler om hvordan de kjenner på hva som skjer i deres egen kropp, enten i møtet med ordene de selv sier høyt i mitt nærvær eller i møtet med meg i det øyeblikket.
Pusten mangler
Pust kan ofte mangle, og det er ikke snakk om å ha eksperimenter. Mitt triks er å gjøre eksperimentet selv (slik som vi lærte på NGI) og håpe på at det påvirker i en eller annen retning. Jeg opplever mange ganger at jeg er den eneste som puster i rommet. Pust er uvesentlig i verdenen til mine klienter – de har ofte ikke tid til det.
Tid som ressurs
Siden jeg selv har innvandrerbakgrunn, kjenner jeg igjen tegnene og mine egne erfaringer, spesielt dette med ikke å ha tid. Tiden skal ikke mistes, men brukes på best mulig måte. Å gå fra denne opplevelsen av tid til den som jeg opplever både i gestaltprosesser og i den nordnorske kulturen jeg har levd og bodd i de siste snart 20 årene, har tatt kanskje 15 år for meg.
I min tolkning av den norske verdenen kommer tiden, og den går aldri. Tiden blir sett på som en ubegrenset resurs, og det tas til hjelp på mange måter. Det som ikke blir gjort i dag, kan vi få gjort i morgen. For mine klienter med innvandrerbakgrunn er det vanskelig å forstå dette perspektivet på tid. Jeg opplever at jeg må fortelle om det flere ganger, før de kan vurdere det og begynne å kjenne på det selv mellom timene hos meg. De spør meg: «Hvorfor er det slik her?».
Et samfunn styrt av regler
Ja, hvorfor er det slik her? Siden jeg blir sett på som en autoritet av dem som spør, forklarer jeg utfra noen tanker og projeksjoner som jeg har gjort meg i løpet av mine år i dette landet. Norge er et land styrt av regler, og det bidrar til å styrke demokratiet. Det er kanskje viktigere å følge reglene enn å nå resultatet. Mange mennesker har gode jobber, og de mister ikke denne jobben om de ikke klarer å respektere tidsfrister. Det betyr ikke at man ikke likevel kjemper for det man har, men man gjør det på en rolig måte og ved å ta tiden til hjelp – og ved å følge reglene.
Jeg sjekker projeksjonene mine med klientene. På ansiktene deres ser jeg at de begynner å tenke på sine egne erfaringer med hva nordmenn rundt dem sier og gjør og hvordan de oppfører seg. Noen forteller om overraskelser og forvirring, fordi forventningene de hadde med seg om hvordan det skulle være, ikke stemmer med hvordan det er her. Og da begynner historiene om egne opplevelser å komme. Dette er også resultat av noe som jeg har lært at vi, gestaltterapeuter, gjør annerledes enn andre terapeuter/psykologer: vi deler litt av våre egne erfaringer og historier eller opplevelser og tolkninger. Ved å tillate oss selv å dele, gir vi også tillatelse til at klienten deler mer.
Samtidig opplever jeg at jeg må være forsiktig med hvor mye jeg deler. «Jeg betaler deg ikke for å høre dine erfaringer», kan de si. «Jeg betaler deg for at du skal hjelpe meg med løsninger». Det mange av disse menneskene tenker at de trenger, er ikke å høre en historie fra noen som har gått veien før, og som ikke er fortalt i form av råd eller løsning eller oppskrift. De trenger er å få fortalt sin historie.
Historier og avvisninger
Min erfaring er at når mine klienter har mye på hjertet, er det er vanskelig å stoppe historiene fra å komme uten at klientene føler seg avvist. En god del av dem er kommet til meg etter at de først har besøkt en norsk psykolog eller terapeut. Hos dem har de opplevd at de ikke fikk mulighet til å fortelle sine historier. «De skjønner ingenting», sier de da. Uten disse erfaringene med å måtte tilpasse seg den norske kulturen, er det vanskelig for disse terapeutene å speile med oppriktighet det de hører. For klientene kan de derfor virke fjerne. Derfor har jeg lært å gi plass til historiene som kommer, allerede fra første time: mishandling og overgrep, krig, overlevelse, sult, incest.
Disse mennesker har gått og båret på dem lenge. Kanskje har de prøvd å fortelle, men det er ikke slik at man kan fortelle om tunge ting til hvem som helst, og noen mennesker kan bli redd. Derfor kommer ofte tunge historier fort. Det jeg har erfart, er at det er best å ta dem imot, fordi det er dette disse menneskene trenger før det kan jobbes på andre måter. De har behov for å tømme bagasjen de har med seg, før det blir plass til å putte inn noe nytt.
«Slik er alle i Norge»
Jeg hører også at det er ikke alltid trygt å fortelle disse tunge historiene på andre arenaer enn i terapirommet. Det ser ut til at vanlige mennesker i Norge som de møter i diverse kontekster (som frivillighet, hobbier, barnas skole) blir redd av å høre om slike ting som de ofte bare har sett på TV. Norge har tross alt vært et trygt samfunn, som etter andre verdenskrig bare har opplevd 22. juli som et alvorlig, felles sosialt traume. Klientene forteller at de har trodd at har hatt god kontakt med noen, for etterpå å oppleve at denne personen ikke lenger er å få tak i igjen. Det gjør mine klienter skuffet og gir dem en følelse av å bli avvist av samfunnet.
Norske psykologer eller terapeuter som stopper historiene deres, virker på samme måte. Denne avvisningen føles veldig dypt. Mange klientene generaliserer raskt og forteller meg at «slik er alle i Norge». Som ny i Norge er det vanskelig å finne plass innenfor rammene for når man kan fortelle slike ting. Jeg selv tenker at mange av dem allerede har opplevd avvisning i sine egne land av forskjellige grunner. Denne følelsen av avvisning forsterkes når de føler at det ikke er rom for dem her. «Nordmenn tåler ingenting», hører jeg fra dem. Det er ikke en lett prosess å tilrettelegge for at de kan utforske disse oppfatningene om den norske kulturen.
Terapeutrollen min
I alt dette opplever jeg at jeg både gir råd og foreslår løsninger. Jeg «er» ikke, men «gjør», og ting dukker opp mye fortere enn jeg rekker å tenke eller trekke pusten. Å være stille kan være utfordrende, fordi klientene opplever at de mister tid. Denne tiden har de betalt for, og de vil bruke den på best mulig måte.
Der hvor det er plass til meg «å bare være», er når jeg hører på historier. Men når «sekken» er tømt, kommer forventningene til mine klienter fram om hva de tror at en terapeut bør og skal gjøre. Jeg bruker derfor også mye tid på å forklare. For å kunne gjøre noe annet enn å jobbe med historier, er det viktig at hodet deres forstår hvorfor vi gjør det.
Terapi som tabu
Det er noen kulturer hvor terapi er tabu, og de som kommer til meg vil at det skal være hemmelig fordi de skammer seg. Det er helt greit, for vi har uansett taushetsplikt. Terapi er tabu i mange små samfunn i Norge også. En del av mine norske klienter velger meg fordi de vet at jeg ikke kjenner noen fra deres egen krets. Å høre at terapi er tabu i Norge også, ser ut til å hjelpe klientene mine. Da føler de at egen kultur og den norske kulturen har noe til felles.
Klientenes prosess
Erfaringen min som innvandrer gjør at mine klienter med utenlandsk bakgrunn kan speile seg i meg. Når jeg står der sammen med dem, i deres erfaringer som ligner på mine, oppleves det som støttende og meningsfylt. De opplever at de blir sett, hørt og forstått. De nevner en følelse av lettelse og ro. Noen sier at måten jeg presenterer ting på, eller gir tilbakemeldinger på, skaper veldig klare bilder for dem. Dette hjelper dem til å se sin egen situasjon på en annen måte.
Det hjelper at jeg har bodd i Norge så lenge og at jeg snakker språket. Erfaringene mine, og måten jeg deler på og er nærværende på, gir klientene håp om at de kan klare det også. Selv om min reise ikke har vært lett, så er det mulig.
Prosessene fortsetter utenfor samtalene våre. Det er ikke alltid lett for klientene å se dette selv, men når de kommer neste time og forteller om ting som er skjedd, blir forandringer i måten de reagerer og ser ting på tydelig for oss. Jeg speiler, nyanserer og tydeliggjør.
Noen velger å slutte etter at de har fått verktøy og tips som de kan bruke selv. Andre blir lenger fordi de opplever at de ikke får samme ro eller støtte når de sitter med seg selv og prøver å sortere tanker på egen hånd. Noen kommer kanskje en gang i måned fordi de vil ha en «sjekk» av seg selv – en oppsummering av livene sine på områder de ikke kan snakke med noen andre om.
Konklusjon
For min del merker jeg at arbeidet med klienter tilfredsstiller mitt behov for å bidra med all kunnskap og erfaring som jeg har samlet opp, både i mitt opprinnelsesland og som innvandrer i Norge. Mennesker er mennesker over alt i verden, samtidig har vi alle har vokst opp i kulturelle og historiske kontekster. Noen mennesker kan vi hjelpe bedre enn andre, og det er viktig å anerkjenne det.
Om forfatteren:
Gabriela Sirbu er gestaltterapeut MNGF, foredragsholder og skribent for migrationofemotion.com/blog. Hun er tidligere journalist (BA), har en mastergrad i fredsstudier fra UiT Norges arktiske universitet og gestaltterapeutisk utdanning og etterutdanning fra Norsk Gestaltinstitutt Høyskole i Oslo. Hun har erfaring som innvandrer etter å ha studert, bodd og jobbet i Norge i nesten 20 år.
Til daglig jobber hun som gestaltterapeut, konsulent og megler, samt holder seminarer og workshops om flerkulturell kommunikasjon der hovedmålet er å hjelpe folk til å bli klar over hvordan deres usynlige bagasje påvirker kommunikasjonsmønstre, atferd og liv.