Intervjuet av: Monica Wegling
I 2016 var Victoria Campbell andreårsstudent ved NGI og skrev artikkelen «Pensum og Salmiakk» i GESTALT nr 1/2016. Gestaltterapeuten har tatt en prat med henne seks år etter.
Når ble du uteksaminert fra NGH?
– 2018
Hva skrev du om i spalten «Studentliv»?
– Jeg beskrev jeg en situasjon der jeg kjente på mine egne forventninger om å ha rene vindu før kollokviegruppen banket på døra. Også skrev jeg om hvordan jeg som student på NGI hadde lært å bli oppmerksom på hva som skjer i hodet og i kropp, og lettere kunne ta et bevisst valg ut ifra det.
Hvorfor var dette et viktig tema for deg?
– Det var nok veldig viktig for meg fordi jeg hadde lært noe om min egen bevissthetsprosses. Om det å være var, bli oppmerksom på det for så å ta bevisste valg. Jeg hadde fortsatt en lang vei å gå, men jeg hadde allerede startet prosessen.
Hva tenker du nå om det du skrev/refleksjonene dine i spalten?
– Jeg tenker at det er ganske åpenbart hvor nyforelsket jeg var i gestaltterapi! Jeg skrev blant annet at «Jeg er en fugleunge som sluker alt av litteratur som skolen anbefaler meg å lese», og tenker at det var veldig nyttig for meg da.
Hva gjør du nå?
– Jeg jobber som rådgiver og terapeut på en kunstskole med 80 elever i begynnelsen av tjueårene. Jeg har et eget terapirom her og tilbyr elevene gratis terapi i skoletiden. Noen følger jeg hver 14.dag i to år, mens andre booker timer når de har en vanskelig periode. Jeg drømmer også om å starte gruppeterapi, så får vi se når tiden (og jeg) er moden for det.
Hvis du jobber som terapeut – vil du fortelle litt om hvordan du jobber?
– Jeg jobber først og fremst ut ifra hjertet. Jeg opplever det å være gestaltterapeut som et kall.
Kjærlighet er grunnlaget i et hvert møte med klientene mine. Alle som kommer til meg er ønsket og verdifulle mennesker i mine øyne, og mitt håp er at de skal kjenne at det er trygt å være sammen med meg. Det er terapi i seg selv og i tillegg et godt grunnlag for å gjøre små og store oppdagelser sammen.
Tror du studiet på noe måte endret deg som person?
– Ja, uten tvil! Jeg har blitt rausere med meg selv og andre, og jeg har også blitt en god del klokere. Jeg har fortsatt mye å lære, både som terapeut og som menneske. Det er veldig fint å være bevisst den prosessen med grunnlaget fra studiet.