Av: Per Terje Naalsund
Gestaltterapeuten Marina Berg (1957-2020) integrerte det å være her og nå, det å ikke vite, ansvar, oppmerksomt nærvær og det å gjøre i relasjon til en personlig livsfilosofi som kunne oppsummeres i begrepet kjærlighet.
Dette minneordet ble første gang publisert i Norsk gestaltterapeutforenings årbok for 2020.
Kjærlighet
Marina Berg skrev to essays utgitt i NGIs publikasjoner. Begge essayene handlet om kjærlighet — eller om hva som skjer når mennesker forholder seg til hverandre med oppmerksomhet i øyeblikket. Vibeke Visnes intervjuet henne om det samme temaet for GESTALT.
Der sier Marina om kjærlighet:
«Kjærlighet velges igjen og igjen, nesten fra minutt til minutt, og krever arbeid og fokus. (…) Det har terapi til felles med kjærlighet; å velge å bevege og bli beveget, involvere og engasjere – utvikle oss sammen og å gi slipp.»
Essayet «Gestaltterapi og kjærlighet — en del av et større hele» handler ikke bare om gestaltterapi og kjærlighet, men også om undervisning. Hun var en lærer som påvirket elevene sine, og måten hennes å være lærer på førte til mange diskusjoner blant studentene. I dette essayet forklarer hun tankene bak formen hun valgte — og stod for.
Undervisning
I sitt minneord til henne formidlet lærer ved NGI, Heidi Gaupseth, måten Marina var på og underviste på slik:
Du praktiserte gestaltterapiens gullstandard – «å stå i å ikke vite». Du kom inn i klasserommet og med det var undervisningen i gang. Du valgte det slik og du var trygg på at dette er du best til! Å bruke det som skjer i øyeblikket, det som blir figur, i pedagogisk hensikt for at studentene skulle gjøre egne erfaringer framfor å snakke om. Dette var ditt adelsmerke, og nærmest et «kall» slik jeg opplevde deg. Noen ganger gikk det i enkeltes øyne galt og det ble vanskelig. Jeg tenker likevel at disse vanskelige erfaringene, ble noe jeg og andre studenter lærte mye av, om vi ikke tenkte slik da – så senere som lærer selv, som terapeut og i livet forøvrig. Det er lett at undervisning blir snakking «om» temaer. Problemet med det, er at ingen gjør seg noen nye erfaringer — og dermed heller ikke lærer noe av det. Kan du utdanne gestaltteraputer på den måten?
«Vi kan ikke med sikkerhet vite på forhånd hva som kommer til å skje i mennesker, mellom mennesker og/eller hvordan de vil respondere på det vi bringer inn i en relasjon.»
Dette skrev Marina i kjærlighetsessayet sitt.
I følge Heidi var Marina overbevisst om at det er bare når vi utforsker det som hender her og nå at vi kan erfare noe nytt. — Her og nå er ikke å meditere, men å sjekke ut med hverandre og være i dialog i øyeblikket. Det er når vi ikke snakker sammen, at alt det vi ikke vet blir til usikkerhet. Det vi ikke kan håndtere, vil vi ofte projisere ut, forteller Heidi meg.
I klasseværelset vil studenter ha mange forventninger og reaksjoner på læreren, og hos Marina var det rom for mengder av engstelse, projeksjoner og introjekter. Og Marina plukket det opp. Hun kontaktet sine egne kroppslige fornemmelser og de bevegelsene og uttrykkene som hun så hos studentene. Og så holdt hun det fast. Hun lokket det ut og forsterket det. Som Koyote Millar sier om henne: «Hun dyttet på oss til vi ble tydelige».
Fenomenologi
I intervjuet med Vibeke, forteller hun hvordan hun stolte på kroppen:
«Jeg har erfart (…) at kroppen kan fornemme hele situasjonen. Så jeg tror på at kroppen kan oppfatte det som er i øyeblikket, det som har vært og kan komme, altså oppfatte en retning og intensjonalitet. Alt dette før tanken.»
Hun var direkte og derfor kunne hun si at det du sa ikke ga mening for henne, at nå virker det ikke som om du hører hva jeg sier, at nå orket ikke hun mer av dette, og at dette var umulig å forstå for henne. Og hun kunne misforstå og si dumme ting. Og hun kunne si unnskyld.
Poenget hennes var ofte at mye av det studenter brakte inn i rommet, bare var tolkninger og tanker. Hun hadde lite tålmodighet med dette. I stedet prøvde hun å lære oss å være fenomenologiske. — Hun terpet og terpet på dette i timene våre, og selv var hun helt rå på dette, forteller Erik Tresse som hadde henne som hovedlærer ved NGI.
Psykoterapi
På den ene siden var Marina utålmodig, på den andre siden dedikert og overbevist. Hun stod trygt i sine egne overbevisninger og var ikke enkel å diskutere med. Når jeg leser essayet «Gestaltterapi og kjærlighet» slår det meg hvor gjennomtenkt holdningen hennes var.
I essayet forfekter hun idéer som jeg selv gjerne vil tro på, som at terapeut og klient kan «oppleve kjærlighet i psykoterapi»:
«Å oppleve kjærlighet i psykoterapi kan gi terapeut og klient og relasjonen dem imellom en følelse av å være intimt forbundet med seg selv, og på samme tid, med noe større enn seg selv: åndelig kjærlighet.»
Det som er unikt med essayet og gjør det til et nødvendig pensum for hvordan du kan bygge relasjoner til klienter, er måten hun knytter dette budskapet om kjærlighet til konkrete praksiser, valg av tankemåter og nødvendige betingelser som trenger å vokse fram. Ikke minst påpeker hun at dette bare kan virkeliggjøres i en relasjon og bare når begge — både terapeut og klient — tar like mye ansvar for å vende seg mot den andre.
Samtidig var hun klar over hvor vanskelig dette var:
«Å åpne opp med hele seg, kropp, følelser, tanker og alle sine sanser, åpent og nysgjerrig vende seg mot den andre og det en ikke vet, å legge til side det en opplever å vite, er for mange av klientene forbundet med redsel for tap av kontroll over eget liv.»
Marina våget å være en lærer som tok disse sjansene på å vende seg mot den andre og åpne seg med hele seg i øyeblikket — kanskje hjalp det at hun hadde erfaring med at hun kunne stå i vanskelige situasjoner. Hun hadde jobbet i barnevernet, på institusjoner, med prostituerte, med folk som levde utsatte liv. Hun hadde erfart at hun klarte å hente ned og skape mening av det som andre syntes var skummelt. Erik Tresse kaller henne for en «prosessmotor»: — Hun satte i gang prosesser med alle hun møtte.
Å bli sett
Kanskje var det evnen til å stå i prosessene helt til figuren ble tydelig som skapte følelsen at hun «så» oss. Mange gestaltterapeuter kan fortelle om følelsen av å bli sett av henne som student.
Katrine Borgen er en av dem.
— I studietiden gjorde jeg mitt beste for å unngå at Marina så meg. Men det lot seg jo ikke gjøre. Og når vi hadde våre møter, opplevde jeg litt overrasket den myke, ivaretagende siden hennes. I første klasse traff hun noe i meg, som jeg ikke identifiserte som en del av meg ennå. Det var skremmende at hun var så direkte, og det tok tid før det falt på plass for meg, det hun hadde sett og som vokste fram i løpet av studietiden og som jeg nå kjenner som min egen kraft. Jeg kan huske at jeg tenkte at andre studenter ikke alltid følte seg ivaretatt i møtene med henne, men det vet jeg ikke, for jeg var utenfor feltet mellom dem, forteller hun.
Felt
Hos Marina ble denne forskjellen mellom «i» og «utenfor» feltet tydelig. Utenfra kunne vi reagere på andres vegne, og jeg husker en gang jeg gjorde nettopp det. «Hva er det som foregår?» sa Marina og kom bort til oss der jeg snakket med en kollega som tørket tårene sine etter å ha vært utsatt for et skjevt ord. Så snakket de sammen og så hverandre inn i øynene og ble tydelige for hverandre, og jeg fikk demonstrert hvor lite jeg kunne gjøre i en situasjon som hørte til et felt jeg ikke var del av, i forhold til hva som kunne skje når de som hadde skapt situasjonen, tok tak i det.
Interaksjoner
Å bli sett er en forutsetning for å lære noe. Marina visste hva som skulle til for å se studentene sine.
— Jeg hadde aldri en interaksjon med Marina uten at jeg lærte noe, forteller Koyote. Hun lærte meg å være modigere som terapeut. Hun sa en gang at det eneste uopprettelige feiltrinnet du kan gjøre som terapeut er å dø fra klienten din. Da hun døde fra oss som gikk i gruppeterapi hos henne i sykdomsperioden hennes, gjorde hun nettopp det. Og jeg lærte at selv ikke dette var noen krise. Vi i gruppa tok ansvar og sørget for å møtes igjen så vi fikk avslutta gruppeprosessen vår med hverandre og henne på en god måte.
Jeg kan fortsatt se Marina for meg i det hun klapper på en ledig stol ved siden av seg framme i klasseværelset: «Kom og sett deg her!» sier hun smilende til en kollega av meg. De har vært uenige hele undervisningsøkten, og Marina har anklaget ham for å gi henne hodepine. Jeg kan ikke kjenne igjen den Marina Berg som hele undervisningsøkten har vært differensierende og utfordrende. Nå er hun blitt omsorgsfull og varm, insisterende og kjærlig. Så starter det som ligner på en lek. Kollegaen min har mye på hjertet, men hvem er det han snakker til? Det er ikke Marina, skjønner hun. Hun henter fram stadig nye stoler, som ordene hans kan lande hos. Og han flytter rundt fra den ene stolen til den neste. I kaoset merker jeg hvordan direkte tale plutselig oppstår. Så mye denne karen ikke har sagt til dem det gjelder! tenker jeg. — Ikke rart han måtte bruke undervisningstiden vår til å be om hjelp.
Kontakt i øyeblikket er som å puste
Jeg lar Marina få det siste ordet. I intervjuet med Vibeke sier hun:
«Kontakt i øyeblikket er som å puste; vi åpner og lukker oss, sier ja og sier nei. Når vi er oppmerksom på det som er mellom oss, kan vi velge, det er livgivende.»
Essayene til Marina er trykt i Den flyvende hollender. Festskrift til Daan van Baalen, 2008 («‘To awaken the heart’ i parterapi») og i Gestaltterapi i praksis, 2007 («Gestaltterapi og kjærlighet — en del av et større hele»). Intervjuet med Vibeke Visnes står i GESTALT nr 1/2013. Det kan leses på nett.
Takk til Siv, Erik, Koyote, Heidi og Katrine for hjelpen med å minnes Marina.