Av: Marianne Lind
For en del år siden ble jeg invitert av Senter for seksuelt misbrukte menn i Oslo til å lede grupper for menn utsatt for seksuelle overgrep som barn. Det ble tre grupper med til sammen 21 menn, alle utsatt for overgrep av en nærstående person i familien. Alder var mellom 25 og 56 år. 25% var misbrukt av en kvinne. Flertallet av mennene var misbrukt av flere enn en person.
60 % av mennene var selv fedre. Følelsesmessig nærhet, fysisk kontakt og nakenhet sammen med barnet var meget vanskelige temaer. Det samme var alle sosiale relasjoner en far må stille opp i som forelder. Å få mulighet til å bearbeide egen problematikk vil ha en stor forebyggende effekt og hjelpe disse mennene til å bli trygge fedre.
Senvirkninger
De fleste av mennene som hadde vært i terapi før de deltok i gruppa, hadde mottatt hjelp av andre grunner enn seksuelle overgrep i oppveksten. Vanligste grunn for å søke hjelp var rusmisbruk, depresjon eller samlivsproblemer. Majoriteten av mennene hadde hverken kommet frem med sin incesthistorie eller forstått sammenhengen mellom de seksuelle overgrepene og problemer de hadde i dag, før de kom i kontakt med senteret. Problemer som gikk igjen var gjentagende depresjoner, alvorlige søvnproblemer, seksuelle problemer, isolasjonsproblemer, dårlige familierelasjoner og vanskeligheter med nære relasjoner generelt. Manglende tillit til andre mennesker var en gjennomgående utfordring for samtlige.
Hva vil det si å være mann?
Kjønnsrolleforventningene setter ikke likhetstegn mellom det å være mann og det å være offer. Dette fører lett til forvirring på identitet. Maskulinitet er fremdeles i vårt samfunn legemliggjørelse av handlekraft, kontroll, uavhengighet, selvhevdelse, aggresjon, evne til konkurranse, makt og styrke. Maskulinitet er ikke sårbarhet, passivitet og avhengighet som defineres som feminint. På det utviklingstrinn gutten lærer at det å være mann i vår kultur innebærer at han må være uavhengig, ha kontroll, være sterk, potent, suksessfull også videre, så konfronterer overgrepene ham med stort sett alt det motsatte: han blir kastet ut i følelser av sårbarhet og avmakt. Konklusjonen kan fort bli: hvis en mann ikke kan være et offer, så er jeg ikke en mann!
Rollekaos
Når mor eller annen kvinne i familien er overgriper, forkludres muligheten til et likeverdig forhold med en partner som voksen mann. Jeg tenker at fordi mor er den viktigste omsorgspersonen, også når hun er overgriper, påvirker det mannens tillit til å utvikle nær og intim relasjon til en partner, enten han er homofil eller heterofil. Kvinnehat og eller kvinneangst var fremtredende hos mange av mennene som var utsatt av mor. Hos heterofile menn var problemstillingen; ”hva kan jeg forvente meg av en kvinnelig partner og hva forventer hun av meg?”. For homofile menn, valgte noen å leve sitt liv helt uten kontakt med kvinner. Savnet over en kjærlighetsfull mor og raseriet over en mor som utsatte dem for overgrep, ble en viktig utfordring i gruppa. Som både kvinne og gruppeleder ble jeg utsatt for mange projeksjoner farget av nettopp denne dobbeltheten: skepsis til måten jeg kledde meg på, beveget kroppen på, brukte stemmen, utfordret eller bestemte over ham/dem kom tydelig frem. Men også appell til meg om å gi ham/dem den trygge morskjærligheten de etter hvert i gruppeforløpet oppdaget at de hadde savnet.
Der overgriper er far eller annen mann i familien, skapes blant flere problemer, ofte en forvirring på seksuell identitet. Er jeg egentlig homofil? Hvorfor valgte han meg? Ble jeg «smittet» av overgriper til å bli homoseksuell? Hva vil det si å være en god mann? Hva skal jeg se etter, ha som rollefigur når far er en overgriper? Hvordan skal jeg selv være en far? Hvordan opplever andre menn meg? Dette var viktige temaer som kom frem i gruppa.
I går et offer – i morgen en overgriper
Misbrukte menn blir dobbelt stigmatiserte gjennom myten om at alle overgripere har vært misbrukt selv som barn. I tillegg til å sloss med store senvirkninger etter en oppvekst med seksuelle overgrep, må menn sloss med sin angst for selv å bli overgriper og andres oppfattelse av dem som potensielle overgripere.
Rammer for gruppa
Gruppene varte over ett år. Et av hovedproblemene til incestutsatte uavhengig av kjønn, er manglende tillit. Rammene som en lukket gruppe med ett års varighet gir, hjelper den enkelte til å føle trygghet. Oppveksten har bestått av utrygghet, manglende kontroll og ikke minst uforutsigbarhet. Av disse grunner er alle datoer for hele året bestemt på første gruppedag. Alle vet når de skal komme, hvem som kommer og når gruppa slutter. Den første gruppedagen bruker gruppa også til å fastsette regler for sin gruppe. Dette representerer motsatsen av mennenes egen traumatiske oppvekst innrammet av uforutsigbarhet.
Temaer som ble berørt
Selvbilde og identitet stod sentralt i arbeidet i gruppa: Hva er en riktig mann, kropp og seksualitet, vennskap og kjærester, oppvekstfamilien og min plass i den, hvem er min overgriper, hva besto overgrepene i, senskader og overlevelsesstrategier, nærhet og grenser: Hver mann jobber seg også frem til sitt personlige mål med gruppedeltagelsen.
Et av målene med gruppa var å skape en atmosfære der mennene kunne bruke hverandre som støtte i håndteringen av det som er vanskelig emosjonelt. Når gruppa starter opp er de fleste meget ukomfortable med hverandre. Det meste av kontakten går via gruppeleder. Etter hvert som relasjonen med meg er tryggere, inviterer jeg dem til å henvende seg til hverandre for støtte. Fra da av blir de oppmuntret til å komme frem med konkrete individuelle problemer. Dette kan for eksempel være å forberede seg til utfordrende familiesammenkomster, konfrontere en overgriper eller forelder, et jobbintervju. I tillegg til individualterapi med resten av gruppa som observatører brukte vi mye rollespill for å spille situasjonene ut. Dette kunne være psykodrama, der klienten utpekte rollene han trengte blant gruppedeltakerne. Eller vi brukte stolarbeid.
Gestaltorientert psykoterapi
Arbeidsmetoden i gruppene var gestaltorientert psykoterapi. Veldig kort kan det forklares med følgende setning: Hva skjer med meg i møte med deg/dere akkurat nå, og hva gjør jeg med det. Gruppearbeidet støtter mennene til å komme bak sitt forsvar og åpne opp for følelser som sinne, sorg, redsel, sårbarhet og selvforakt. Grovt sett kan redselen beskrives som en relasjonell angst. I nærkontakt med andre mennesker, må disse mennene forholde seg til sin egen redsel. Dette er en dyp redsel for å bli avslørt som verdiløse. Redselen for å bli sviktet eller avvist, bli misbrukt eller slått, bli gal eller miste kontroll, er det mennene selv setter ord på at det handler om.
Farlige relasjoner
Erfaringen til disse mennene har lært dem at relasjon er farlig. Jo mer intim relasjonen er, jo farligere er det å ha tillit. Mennene har fra barnsben av lært seg til å håndtere sin smertefulle virkelighet alene ved hjelp av en mengde forskjellige teknikker. Når han blir utfordret til å dele av seg selv med andre, blir han samtidig konfrontert med sitt selvbilde som kanskje verdiløs og sin redsel for å bli straffet for dette av mennesker han viser sin tillit. For å håndtere disse sterke følelsene forteller mennene om teknikker som dissosiasjon, numme seg, spille roller, bruke aggresjon eller isolere seg. De trekker seg med andre ord tilbake fra kontakt. Ikke bare kontakten med andre mennesker, men også kontakten med egne følelser og kroppsfornemmelser.
I forsøk på å øke bevissthet på nettopp kropp og kroppsfornemmelser, startet jeg gruppa med en liten meditasjon der vi gikk gjennom hele kroppen. Det ble fort klart for meg at dette ble meningsløst for mange og som behandling kontraindisert — det vil si: uforenelig med tilstanden de var i — for noen. Intervensjonen virket for kraftig, forårsaket angst og mye defleksjon. Da vi som alternativ tok i bruk kroppen på gulvet, ble energien en helt annen. Mennene byttet på å ta initiativet til hoppe, løpe, gå på tå, gå baklengs osv. Dette førte til både lek og samhold, noe som var helt nytt for mange deltakere.
Ved å fokusere på de vanskelige temaene, sette ord på dem, dele dem med andre menn, gjenkjenne seg i andre og få støtte av gruppa, ble det skapt en så trygg arena at disse mennene våget å komme frem med følelser som isolasjon, redsel, aggresjon og hjelpeløshet.
Gruppeterapien fokuserte på det å dele det som er vanskelig og være i kontakt med egne følelser på samme tid. Dette var nytt for noen og utfordrende for de fleste. Dilemmaet «hvordan dele egen sårbarhet og samtidig beskyttet meg selv» ble veldig tydelig. Mye av tiden ble brukt til å komme i kontakt med, bli kjent med og respektere egen kropp, som igjen gjorde det mulig å oppdage og markere egne grenser. Øvelser vi brukte kunne være å stryke/klappe sin egen kropp, bli ført rundt i rommet som blind, gå sammen i par og følge hverandre eller teste ut nærhet og avstand, for å nevne noe.
Å dele livshistorier
Hver mann fikk utdelt en dagbok på første gruppemøte. De ble bedt om å bruke den aktivt gjennom hele året. I sesjonene stoppet jeg opp for å be dem skrive. Denne type selvrefleksjon var med på å øke deres awareness her og nå.
Etter halvgått løp, når de var mer trygge på hverandre, gikk mennene i par og delte livshistorie. Deretter presenterte de hverandres historie for gruppa. Å høre sin egen historie innrammet av en annen manns følelser som for eksempel sinne eller tristhet, og det å se hvordan de andre deltakerne blir rørt, gjorde mannens egen historie litt mer virkelig og dermed også litt mer mulig å sørge over. I tillegg er det slik at ved å høre på sine kameraters historier, kom den enkelte mann lettere i kontakt med sine egne reaksjoner og følelser som igjen kan knyttes til egen historie.
Når senvirkninger blir satt ord på og omdefinert til kreative overlevelsesstrategier, gjør det noe med mannens selvopplevelse. I stedet for å se på seg selv som et offer, kan han imponeres av sin egen evne til å finne kreative metoder for å overleve overgrepene.
Denne artikkelen er en litt omarbeid versjon av en artikkel som ble publisert i «Ikke Stikka’», nr 1 / 2015, utgitt av Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep i Oslo. Den omarbeidede artikkelen ble først trykket i NGFs årbok 2020.
Marianne Lind er kriminolog og gestaltterapeut MNGF med diverse videreutdannelse. Spesialisering innen komplekse traumer. Opprettet og ledet Støttesenter mot Incest Oslo gjennom mange år. Startet egen praksis som gestaltterapeut i 1997. Er i dag tilknyttet fellesskapet «I møte med». Arbeider som veileder og terapeut.