Hvordan jobber jeg med traumer?

Skrevet av Redaksjonen

Tekst/illustrasjoner/foto: Elisabeth Helene Sæther, Gestaltterapeut/veileder MNGF

Rett etter studiet hadde jeg ingen tanker om at jeg ikke ga god terapi. Jeg tenker nå at enkelte klienter fikk rett og slett elendig terapi. De visste det bare ikke. Ikke jeg heller! Men det var ikke nok for dem over tid og ikke for meg heller. Noe i meg visste at det måtte være noe mere. Jeg visste bare ikke hva det var . . . 

I dag skjønner jeg at jeg som fersk terapeut ikke visste nok om hvem jeg var eller hva jeg ville. Jeg visste for lite om hvordan jeg påvirket og ble påvirket og om hva som skjedde i relasjon.

Jeg gikk i mye forskjellig terapi: I dag er jeg ikke sikker på om jeg virkelig fikk forløst traumer i denne terapien. Jeg har prøvd forskjellige terapimodaliteter med forskjellige utfall. Noe av det var slettes ikke godt nok. For meg var det helt utenkelig å si at jeg var et traumatisert barn. Jeg kunne gå med på at jeg hadde vokst opp i en passe ”dysfunksjonell familie”, men traumatisert … Nei, da skulle det være verre ting enn det jeg hadde erfart. 

Jeg forstod ikke at selve det å ha erfart for vanskelige situasjoner og hendelser, er med på å splitte bort bevisstheten om det som har skjedd.

Traume-erfaringer

Hva var det som hendte? I et arbeide jeg gjorde da jeg jobbet med egne traumer, kom disse erfaringene opp: 

Da jeg var to år hadde vi en hushjelp på sytten år. Hun skulle ta vare på tre barn og et hus. Hun tenkte kanskje at denne lille lydige jenta på to år er så grei at hvis jeg ber henne sitte rolig ved kjøkkenbordet og ikke røre seg, kan jeg ta med meg de andre. Min bror var baby, så han måtte hun ta med, og søsteren min var fem, så hun ville si ifra hvis det var hun som ble satt igjen. Derfor ofret hun meg. En tilsynelatende enkel og forståelig hendelse sett fra hushjelpens side. Det var uforsvarlig av foreldrene mine å gi ei ung jente alt det ansvaret. Men like fullt var det et dypt traume for meg å bli forlatt. 

Ikke bare forlot min mor meg og gikk på jobb, men jeg ble også forlatt av henne som skulle passe meg i min mors fravær. Til historien hører det også med at min mor skjønte at noe var på ferde da jeg sto opp dagen etter før hun skulle gå på jobb og skrek som hun aldri hadde hørt før. Hun måtte gå på jobb, og hushjelpen ble byttet ut med en barnepleier som jeg har mange gode minner med. Så organismen til min mor skjønte noe mere enn hodet. 

Resultatet for meg ble at utviklingen stopper opp i en del i meg. Denne delen forblir en barnedel som er to år og livredd for å bli forlatt og skulle klare seg selv. Dette er det vanskelig å ha bevissthet om. Når jeg nå f. eks. blir trigget på å være snill og stille, oppfører jeg meg som en toåring følelsesmessig. Ikke rart at det er konflikter. Traumatiserte mennesker klarer ikke å regulere seg selv. Voksne i familier — og voksne i styrerom — kan derfor oppføre seg som toåringer, syvåringer eller tolvåringer o.s.v.  I bedrifter kan lederen som skal ta avgjørelser, bli en tenåring.

Lite skjønte jeg også den gangen at det å ligge i mors mage og ikke være ønsket kan være noe av den dypeste og tidligste traumatiseringen vi kan erfare. Uforståelige, vanskelige reaksjoner senere i livet skjønner jeg nå blir ”følgefeil” av dette.

Det er helt menneskelig å ikke planlegge barn og tenke at det passet litt dårlig akkurat nå. Min mor hadde akkurat fått en jobb hun hadde ønsket seg, og så finner hun ut at jeg er i magen. Abort var ikke et tema den gangen, og hun prøvde å gå til en lege for å høre om det var mulig. Historien til min mor er at legen rullet kontorstolen rundt hele det store mahognibordet for å komme bort til henne. Han plasserte begge bena på utsiden av min mors ben, tok henne i hendene og sa: ”Du har vel ikke tenkt å ta bort barnet?” Min mor fikk seg ikke til å si ja, og stotret frem et: ”ehhhhhh, nei, da”. Og dette er jo min mor glad for i dag, ettersom det var jeg som kom til verden. Så i min familie var dette en kjent historie. 

Kreativ tilpasning

Kan det være sånn at jeg som organisme i mors mage, kjente mors nei og ble god på å undertrykke egne impulser og behov allerede i magen og ikke være til bry. Min mor har sagt at det var så enkelt å være gravid med meg. Ikke sparket jeg, ikke var hun kvalm, ikke la hun på seg mye. I det hele tatt virket det som om det lille barnet var mere opptatt av å ta vare på mor enn at mor tok vare på barnet. Hun røykte også under deler av svarngerskapet, og det er en måte å utsette den lille organismen for overgrep. Barnets lille kropp blir utsatt for ekstreme påkjenninger, og jeg gjorde smart i ”å ligge lavt”. Gjennom dette overlevde jeg. Dette er ikke det beste utgangspunktet for at det lille barnet skulle utvikle sitt eget jeg og sin egen vilje. 

Eksemplene over kan høres søkt ut og utleverende for min mor. Jeg tror ikke hun er alene om å gjøre ubevisste valg. Jeg tror flere foreldre med barn i magen påvirker det ufødte barnet med  følelser knyttet til sin egen historie. Min mor gjorde så godt hun kunne med sin historie og med min far som også var en del av feltet. Hun visste bare ikke hvordan dette påvirket den lille kroppen og psyken. 

Jeg innså etter hvert at JA, jeg er traumatisert.

Ordet ‘traume’

Etter det begynte jeg å smake på ordet traume. Ordet traume kommer fra gresk og betyr skade eller sår. Det kan være både i det fysiske og det psykiske, noe som skjer plutselig, er ukontrollert og overveldende. Det vekker ofte en ekstrem følelse av hjelpeløshet og redsel. Det kan være livstruende, enten det gjelder vårt eget liv eller andres. Det å være vitne til andres traume kan også traumatisere oss. Det kan være et engangstilfelle, f.eks. ulykke, eller noe som gjentas over tid og med nære relasjoner. F.eks. vold og overgrep i familien. 

Hvordan oppstår traumer?

Psyken vår håndtere slike opplevelser ved å splitte. Det er det som skjer når vi står i en situasjon der vi ikke har nok tilgjengelige ressurser i situasjonen til å takle det som skjer. Da ender det med et traume, eller et stykke ubearbeidet livshistorie. 

Jeg har laget min egen modell på hvordan psyken splitter. Jeg er inspirert av klassisk tankegang, B. Hellinger og F. Ruppert. 

Hvis dette er en billedligjøring av psyken vår, så er den i utgangspunktet sunn.

 

En sunn psyke

Psyken ser verden slik den faktisk er og jeg er i kontakt med det som er virkelig her og nå. Det betyr: Jeg har fått utviklet mitt eget jeg og min egen vilje. Jeg kjenner hva jeg trenger. Jeg har god tilgang til kroppslige fornemmelser og kroppsfunksjoner Jeg er i kontakt med egne følelser, kontaktfunksjoner, sansning, forestillingsevne og jeg har adekvat refleksjonsevne. Jeg reagerer adekvat på de følelsene jeg får i situasjonen som jeg står i. Jeg har evnen til å inngå sunne, konstruktive relasjoner og er i stand til å gå ut av dem hvis de ikke er bra for meg. Alt dette har vi i oss. På bildet er dette illustrert med smilemunner som kan forstås som aspekter ved mitt eget jeg.

Hvis et menneske har stått i en situasjon der det har blitt for mye for psyken hennes og organismen dermed ikke kan reagere sunt, har psyken vært nødt til å splitte. Splitten er illustrert som en adskilt kile med suremunn på toppen og som har en tilhørende kreativ tilpasning som et resultat av splitten. 

En psyke med splitter

Ta for eksempel et barn som blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep, og som etterpå skal spise middag sammen med overgriperen, og alt skal være ved det ”normale”. Heldigvis splitter da psyken bort det som har skjedd. Selve traumehendelsen splittes bort og binder energien og følelsene som ikke ble uttrykt. Dette gjør at vi overlever i situasjonen og kan fortsette å være en del av f. eks. familien. Samtidig som splitten skjer, går vi til en kreativ tilpasning for å overleve. Illustrert med strekmunn. Disse er gjensidig avhengig av hverandre for å holde minnene unna. 

Overlevelsesdelen tilpasser seg kreativt situasjonen slik at jeg overlever i det feltet hendelsen skjer i. Overlevelsesdelens oppgave er å holde all informasjonen om hendelsen i blindsonen. Traumet blir på den måten tatt ut av tiden og frosset på det tidpunktet hendelsen skjedde.

Overlevelsesdelene eller den kreative tilpasningen kan medføre at vi blir god på å tilpasse oss og passe inn og gjøre andre til lags. Vi kan bli flinke, ansvarlige, veloppdragne, snille, kreative og finner på  nye virkeligheter, f. eks. ved å flykte inn i det åndelige, religiøse eller det eventyrlige. Eller vi gjør om sannheten slik at den blir  ”det var jo ikke så ille”. Eller rett og slett bare nekter for at det har skjedd . . . 

Denne delen vil ikke ha kontakt med følelsene våre eller kroppen, eller deler av kroppen som kanskje er utsatt for overgrep. Den kreative tilpasningen kan være kontrollerende, både overfor andre og seg selv, sjefete, dogmatisk, fundamentalistisk, og vil alltid bringe inn et «ja, MEN . . .»
Det kan føre til at vi nummer oss eller bedøver oss, som med trening, alkohol, narkotiske stoffer, beroligende eller smertestillende midler. Dette kan også være en av grunnene til at vi blir ”hjelpere” i verden og heller vil hjelpe andre enn oss selv. Eller at blir ledere, som graver oss ned i arbeid og holder oss distrahert. Delene flykter inn i roller, som f.eks. morsrollen, yrkesrollen eller hjelperrollen.

Fortrengning

Fortrengning er flott på det tidspunktet det skjer. Min kreative tilpasning, eller overlevelse etter splitten – holder minnet om det overveldende borte. Hvis det ikke hadde vært sånn, ville kanskje den lille kroppen blitt så overveldet at det hadde vært fare for liv og helse. Sånn sett er psyken vår genial. Problemet er når vi som voksne regrederer og reagerer med våre traumatiserte deler. Ofte opererer de slik de gjorde da vi var barn, ubevisst. Dessuten stanset den delen av meg som ble traumatisert, opp deler av sin utvikling på det årstrinnet traumet skjedde.

Heling

Den gode nyheten er at uansett hva jeg har erfart av vanskelige situasjoner eller traumer, har jeg deler som er sunne og som jeg kan bygge videre på! 

Min erfaring og det jeg har lært av traumeteori er at når følelsen og det tilhørende traumet blir koblet sammen, i den grad det er mulig — og det er det over tid — så slipper traumet det fysiske taket det har i kroppen og klienten begynner f. eks. å ta andre og bedre valg for seg selv. 

Det kan også være god terapi å bo med mennesker som tåler å se det som er og som også selv er villig til å se på egne traumer som igjen påvirker de feltene vi sammen skaper. Spennende og helende! 

Leve eller overleve?

Når vi vet at det fins traumer, så har vi også et valg. Vi kan velge mellom om vi vil leve eller overleve. Lever jeg det livet jeg ønsker å leve? 

JA,  JEG VIL LEVE! Lever jeg det livet jeg ønsker å leve …hvor adjektivene kan stå i kø for å beskrive lidenskap og kreativitet? Hvor begeistret og fascinert er jeg? Hvordan er relasjonene rundt meg med min gamle familie, min nærmeste familie, mine venner, mine klienter, mine kollegaer? Hvor nysgjerrig er jeg i møte med nye (og gamle) relasjoner – og hvor nysgjerrig er jeg på meg selv? Tør jeg se meg selv med nye øyne? Hvor tolerant er jeg? Skjønner jeg hvor verdifull jeg er? Skjønner jeg andres verdi? Tar jeg godt vare på kroppen min? Får jeg nok søvn, nok hvile, spiser jeg det som er godt for meg, går jeg på do når jeg må, holder jeg kroppen ren, beveger jeg meg nok, leker jeg, kjenner jeg på lyst og seksualitet, har jeg tillit til andre og kjenner jeg på håpet, har jeg troen på at det kan gå bra, også? Er jeg transparent? Opplever jeg mitt jeg, kjenner jeg min egen vilje, kjenner jeg på kjærlighet til meg og andre? Tror jeg at jeg naturlig hører til? Har jeg tilgang på mine følelser, ikke bare de såkalte gode, men også sinne, hat, skam og sorg, er det plass til sansning, mine refleksjoner, vet jeg hva mine verdier er? Og hvor takknemlig er jeg? Stoler jeg på prosessen? Har jeg integrert skyggesidene mine? Skjønner jeg at jeg er mere enn det jeg blir akkurat nå i møte med . . .

Eller  NEI, JEG OVERLEVER . JEG LEVER IKKE DET LIVET JEG VIL! Jeg vil være perfekt, jeg tror ikke det er nok til alle, jeg tror ikke på raushet og overflod. Det er viktig for meg å passe inn, gjøre som naboen sier, jeg er meget kritisk til meg selv (og andre – ja, det henger sammen). Jeg snakker gjerne stygt om andre, og til meg selv. Jeg vil imponere, jeg vil beundres, være kul, jeg vil vite mere og bedre enn andre, være sikker i min sak.  Jeg vil tro at jeg er selvforsynt, at jeg alene klarer alt, at jeg kan være god i alt, være overmenneske. Jeg snakker nedlatende om de som ”har vondt i viljen sin”. Nummer jeg kroppen og følelsene mine, gjennom mat, arbeid, narkotika, trening, medisin, alkohol, sukker, utmatter jeg meg selv, dømmer jeg både meg selv og andre, konkurrerer jeg for å vinne fremfor samarbeid? 

Polariserende påstander og provoserende spørsmål? Spørsmål som kan sette i gang prosesser og som kan kreve at jeg må vurdere min måte å tenke om livet mitt på. Kanskje det ender med at jeg tar ansvar for det jeg kan gjøre noe med og slutter å ta ansvar der jeg ikke kan? 

Alt skjer i relasjon

På mange måter er dette siste kortversjonen av mitt liv – før jeg begynte å skjønne at fellesnevneren i mitt liv (som ikke fungerte slik jeg ville)– var MEG! Jeg pekte på de rundt meg og skjønte ikke at jeg også var en del av feltet. Jeg hadde lange utredninger inne i hodet mitt der jeg satte de andre på plass og mente at jeg visste best! 

Det er aldri, aldri, aldri – bare den ene, i en relasjon. Vi gjør det alltid sammen og det skjer i relasjon i felt og under påvirkning av hvor det skjer. Alt skjedde i relasjon med dem jeg var med, den gang da. Ikke noe galt å si om dem, og heller ikke meg. Jeg gjorde bare det jeg hadde lært. Vi var alle der vi var med den várheten, oppmerksomheten og bevisstheten vi hadde der og da. 

Min motivasjon øker når jeg kjenner hva det gjør med meg å få jobbet med egne fikseringer. Det er lettere å være i egne behov når jeg avgrenser det jeg vil avgrense. Jeg kan lettere bevege meg i spennet mellom symbiose og autonomi. Det å kunne flyte i konfluens – det å leve sammen; evnen til å stå i intime relasjoner og kjenne på begjær og lyst og differensiere; det å være meg, det som er individuelt, det unike ved meg. Evnen til å styre mitt eget liv og være uavhengig. Gjøre ting på egenhånd. Støtte meg på egen viten og erfaring. Forsørge meg selv. Oppfylle/ dekke egne behov. Ta egne avgjørelser, også når andre ønsker at jeg skal gjøre noe annet. Ikke la meg hindre i å nå egne mål på grunn av andres bekymringer eller smerte. Ikke la meg presse emosjonelt. Ikke la meg bestikke økonomisk. Ikke vike fra egne verdier, heller ikke under press. Arbeide med egen identitet, ta ansvar for eget liv og ikke gi andre skylden hvis livet ikke blir som jeg hadde drømt om.

Terapeutens arbeid med seg selv

Jeg tror ikke mine klienter kommer lenger i sin utvikling enn hva jeg er villig til å gå i meg – med meg! I terapirommet er relasjonen til terapeuten et viktig kriterium for at terapien skal være givende. Det skumle her er at hvis terapeuten er ubevisst sine egne fikseringer og blir i kreativ tilpasning og overlevelse sammen med klienten og dette er ubevisst, kan det hende at terapien blir kontraproduktiv over tid. Dette skjedde nok da jeg gikk i terapi og da jeg var ferdig terapeut.

Min oppdagelse med meg etter år med kreativ tilpasning og overlevelse i terapirommet er at jeg også er villig til å se på meg selv og egne traumer og jobbe med dem hele min karriere. Jeg tror ikke vi kan unngå at det er overlevelse og kreativ tilpasning i terapirommene.  

Å være villig til å se det som er sant i min historie kan være krevende. Det krever for det første at jeg innser at jeg er traumatisert og at mye av det jeg forholder meg til er overlevelse eller kreativ tilpasning. Alt har en begrensning, jeg også – og jeg kommer ikke lenger enn jeg er villig til og har evner og ferdigheter til. 

Kroppen som organisme er en smart innretning. Jeg tror kroppene våre er mye smartere enn tankene våre! I terapirommet har jeg ofte støttet meg på at i denne timen gjorde kroppen min jobben – den regulerte feltet, og det vi snakket om var kanskje ikke så relevant. Hovedtyngden av jobben lå i hvordan min kropp påvirket klientens kropp i felt med meg. Da blir det også viktig hvordan jeg forholder meg til min kropp og hvordan jeg relaterer til den. 

I sin endringsteori beskriver F. Staemmler at vi sjelden kommer forbi polariseringen fordi terapeuten sjelden klarer å stå i spredningen der alt går alle veier sammen med klienten. Dette ga så mye mening for meg at jeg skjønte enda mere viktigheten av å gjøre en jobb med meg selv, slik at jeg evner å stå i ”kaoset, forvirringen og uroen” med klienten i feltet. 

Hvis jeg som terapeut blir redd for prosessen, påvirker det feltet. Jeg trenger å bidra inn i feltet det jeg evner, slik at jeg både kan holde fast og kjenne på hvor skummelt det er. Her er det viktig at vi ikke bare legger denne redselen på klienten, men også tar egen redsel på alvor og går til egen terapeut og jobber med det i meg som f. eks. ikke fikk være redd.

Det interessante er at noen av oss mennesker ikke helt skjønner hvordan vi virker på andre og hvordan andre og omgivelsene påvirker oss. Jeg er et tydelig eksempel på et slikt menneske. I dag er jeg mere villig til å ta innover meg at det kan være sånn. At alle hendelser i livet har påvirket meg og at dette er med på å påvirke i relasjoner med andre. Det gjør også livet mere spennende å leve. Ikke lettere nødvendigvis, men mere åpent og utforskende. 

Vi er alle traumatiserte

I gestaltutdanningen lærte jeg at vi som terapeuter kan gi klienten nye erfaringer som kan føre til at den uferdige hendelsen lukker seg eller heles i relasjon med terapeuten. Igjen: I felt med terapeuten kan noe annet komme til overflaten og noe uferdig slippe taket. 

Så her kommer en oppfordring til dere som ikke går i egenterapi – jobb med egne traumer! Jeg tror dere vil erfare nye og spennende prosesser som igjen er en investering i praksisen og som kan gi resultater som overgår det jeg drømte om . . . Jeg kjenner at min várhet og tilstedeværelse i feltet har blitt mere tilgjengelig for meg og derfor mere tilgjengelig for klienten i felt med meg. Derfor tror jeg muligheten for å være vár, oppmerksom og bevisst på hva som skjer i relasjon i felt er begrenset når jeg ikke jobber med egne traumer! 

Jeg tror ”de fleste” av oss kan være veldig tidlig traumatisert, det vil si at fikseringen skjedde i det ordløse! Vi som terapeuter har et ekstra ansvar for å ta klientens traumer på alvor. De vet ikke at de er traumatisert, fordi traume-delen er splittet bort  – og da vet de det ikke. Ved å  jobbe med meg selv kan jeg jobbe med klientens kropp i det ordløse – og slik tåles mer traume-bearbeiding ((:

En-til-en-terapi

Jeg jobber nesten ikke med en-til-en-klienter lenger. Jeg liker best grupper, men her er tre eksempler på hvordan jeg jobber med kropp i det ordløse ved at jeg regulerer meg, i den grad feltet tåler det. 

Jeg tenker at det er ingen riktige eller gale måter å påvirke på. Metoden min er ikke en teknikk som skal følges. Hvis jeg mister perspektivet her og nå og blir opptatt av riktig og galt, er det et fenomen som skjer i felt i relasjon med denne klienten. Jeg tenker ofte i felt at en av de påvirkningene jeg kan gjøre, er å ”ramme inn” klienten. Det er det den gode voksne kan gjøre med et barn som strever med noe.  Å være den adekvate voksne som regulerer seg selv er ikke lett. Det krever at jeg har tilgang på egen organisme, kropp, min sansning, mine følelser og evner å reflektere over de inntrykk jeg har tilgang til i feltet og ikke minst alle de andre feltene som svirrer ut og inn her og nå. 

1) Klienten kommer inn og er helt hyper og snakker allerede idet han kommer inn i rommet. Da  begynner min organisme — eller kropp — å komme på banen. Jeg sjekker hvordan jeg puster, om jeg ser klart, og om jeg sanser det rundt meg. Ikke for å si det til klienten, eller å begynne å gjøre noe med ham. Jeg sjekker i hvor stor grad jeg evner å være her og nå og være i min organisme og ta vare på den i felt med klienten. Er det mulig å ha kontakt med underlaget? Hva skjer i meg? Dette gir meg informasjon om hvilket felt jeg er i. 

Tidligere ville jeg kanskje prøvd å avbryte ordflommen og si noe sånt som: «Jeg hører at du har mye på hjertet, og det vil jeg virkelig høre, og jeg trenger å lande, vil du lande med meg?» Eller jeg kunne påpeke at det ikke er mye pust. Eller gjøre et eksperiment der klienten kanskje lander i stolen, eller i rommet her og nå. Alt dette er ok. Min erfaring i dag er likevel at jeg først sørger for å støtte min egen kropp slik at jeg gir meg det jeg trenger for å være så mye til stede som er mulig i felt med klienten. Det jeg da erfarer, nesten hver gang, er at klientens organisme eller kropp blir påvirket av hva jeg gjør (helt uten ord) og f. eks. roer seg. Her snakker jeg om å jobbe med klientens kropp i det ordløse. Jeg trenger ikke å forklare om nervesystem og om å være støkk i hyper eller hypo og hvordan vi jobber oss inn i toleransevinduet. En kollega sa det så bra: Vi hadde jo et nervesystem før i tiden også, før vi snakket om det.

Det jeg er ute etter er å tydeliggjøre at når jeg har nok kapasitet i feltet til å utforske dette uten ord, så jobber jeg med klientens kropp og system samtidig og i det ordløse. Da kan det også hende at jeg ruller en pute som en pølse og støtter ryggraden til klienten så det blir mulig å puste litt lettere i feltet. Kanskje et pledd eller en pute på fanget, eller sokker på beina. Små intervensjoner som jeg bare forsiktig gjør uten å lage noe nummer av det, men for å se om organismen er støttbar i felt med meg. Og er det ikke rom for det, legger jeg pute, pledd, sokker, fotstøtte og et glass vann tilgjengelig for klienten, og så gir jeg min kropp støtte ved at jeg drikker vann, legger en pute i min rygg, tar på sokker på mine ben. 

Er relasjonen trygg nok, kan jeg gjøre det med klienten. Er ikke relasjonen og feltet trygt nok, har jeg lagt remediene innen rekkevidde for klienten slik at han kan gjøre det selv . . . Det kan også bli for nært å legge pledd, sokker osv. Bare det at jeg har hatt fokus på min kropp og min pust i en hel time og at klienten har vært sammen med min organisme kan være den beste terapien som er tilgjengelig akkurat her og nå. 

2)  Når en klient som jeg har på facetime, ringer meg og begynner å gråte i det han ser meg, så sier jeg f.eks. hei og legger hånden min på mitt eget hjerte. Jeg ser på han og blir veldig oppmerksom på min egen kropp, og jeg puster og lager små bekreftende lyder på gråten hans. Da forandrer gråten seg fra lydløs, til hulkende og tilbake til snufsing. Vi har ikke sagt noe på de første 11 minuttene og når han åpner øynene og ser meg, smiler vi til hverandre, og begge puster, og så kan vi snakke, og det ender med at vi ler og blir rørt sammen, og jeg har holdt min hånd på mitt hjerte hele timen, og dette har påvirket feltet . . . 

3) Hvis det kommer en trist og nedstemt klient, gjør jeg også det samme. Jeg ser hva jeg trenger i felt med vedkommende. Det er ikke det samme som med en som er hyper. Da kan jeg flekse ankelen og kjenne om det er mulig å strekke på noen lemmer. Ikke ekstremt og overveldende, men stille og forsiktig, nesten umerkelig sammen med klienten. Noen sitter med hengende hode og ser i bakken, og da kan jeg tillate meg en gjesp og en større strekk. Ser vedkommende opp, kan jeg si at jeg hadde behov for å strekke meg, og at jeg tok vare på meg ved å gjøre det. Det jeg også merker i disse feltene er at klienten ofte løfter hodet etter en tid og at vi i løpet av timen har mere energi i feltet – og dette nyter begge  godt av! Igjen har vi jobbet i det ordløse og med kropp, uten at vi har satt ord på det. Eller: Min erfaring er at ord ikke alltid trengs. 

Feltmarkører

For å hjelpe klienten med å komme i kontakt med gamle traumer bruker jeg feltmarkører. Feltmarkører kan f. eks være en form, en farge og en retning — et utgangspunkt for å jobbe fenomenologisk med klienten. (Jeg har designet egne markører for dette). Her støtter jeg klienten i å komme i kontakt med følelsene som er adekvate i forhold til hendelsen og bruker fenomenologien til å se det som er. Klienten går i felt med markørene og erfarer her og nå å støtte seg selv i ”sakte film” for å komme i kontakt med noe som har vært splittet bort. Eller å se at dette ikke er mitt, dette er en identifisering av min mor, far, søster o.s.v.  Kroppen husker påvirkningen og følelsen som tilhører tidligere fikserte felt.

Dette er spennende, og jo mere jeg jobber med egne fikseringer/traumer, jo mere gir dette mening for meg. Ikke det at jeg er ute etter å gi noen skylden. Alle gjør så godt de kan i den gitte situasjonen. Det var kanskje ikke godt nok, men det var det de fikk til. Mest sannsynlig har heller ikke de fått det de trengte, og da er det vanskelig å gi videre det de selv ikke fikk.

«Arvesynd» i feltet

Mange familier har noe de har slitt med i generasjon etter generasjon etter generasjon. Litt flåsete sagt, kan dette være ”arvesynden” som en familie sender videre fra generasjon til generasjon, helt til noen gjør noe annet – som for eksempel begynner i terapi og forløser traumet. 

Første gangen jeg leste at traumer går i arv i fire til fem generasjoner, ble jeg helt satt ut. I dag gir det mening å tenke det. 

Etter å ha jobbet med tidlige fikseringer i egen historie skjønner jeg mere av hvordan jeg har blitt den jeg er i dag. Og hvordan jeg begrenser meg til det jeg tror jeg vet om meg og mitt eget narrativ. 

For meg handler det om å samskape et større felt for klienten og meg. Ved å ha ryddet i feltet for egen del, blir det mere spennende å være tilstede og se om det er mulig å skape mere nysgjerrighet og undring over at alt kanskje ikke er som det ser ut til å være. 

Det er mye vi enda ikke forstår i terapirommet, og psykologien som vitenskap er ung. Det som gjaldt for noen år siden gjelder ikke i dag, og jeg trøster meg med at jeg får gjøre det som jeg kan gjøre noe med, nemlig meg, og så får jeg se at livet er i bevegelse og det kan jeg også være  –i den grad det er mulig for meg i de ulike feltene. 

Felt kan påvirke i lang tid etter at timen er over. Dette skjønte jeg da jeg misfornøyd fortsatte å ”slå” meg selv i hodet etter timen og kanskje dager etter en terapitime med en klient. I dag ser jeg at det er informasjon om hvilket felt jeg har sittet i og kanskje hvordan vedkommende klient krever det umulige av seg selv. Når jeg også vet noe om dette i eget liv, er det lettere å legge det fra meg og tenke at dette tilhører det feltet jeg sto i, med akkurat denne klienten. Og det varierer i hvilke felt som påvirker meg og som trigger meg på mine tidlige uferdige hendelser. 

 

Fenomenologisk traumearbeid med feltstøtter i grupper

Jeg foretrekker å jobbe med traumer i gruppe fordi vi mest sannsynlig ble traumatisert i en gruppe (som f.eks. familien , skoleklassen, samfunnet). Det å få heles i en gruppe med nye erfaringer er en glede i seg selv.

Metoden har jeg prøvd ut på en mindre gruppe av mine klienter der jeg bodde før. Jeg flyttet derifra for noen år siden, og da satt jeg med en liten gruppe med mennesker som jeg tenkte at jeg ville tilby noe meningsfylt. Jeg ga dem muligheten til å gå i en spesifikk traumegruppe hvor vi jobbet to til tre ganger i semesteret. 

Jeg hadde ikke drømt om at vi fikk de resultatene vi fikk … Jeg fikk bruke dem som en utprøvingsgruppe og de kom og gikk etter behov. Det var ikke en fast gruppe til faste tider, men en gruppe som var tilgjengelig etter behov. Jeg har forandret måten vi gjør det på etter som jeg selv har gjort egne erfaringer i eget arbeid og tilpasset det slik at det er gestalterapi-teorien som ligger i bunn. 

Jeg har latt meg inspirere av all min erfaring og det jeg har lært opp gjennom tiden (ingen nevnt, ingen glemt, jeg har laget min vri på kjente metoder og legger gestaltpsykologi teori og praksis i bunn).

Slik gjør jeg det

I dag bruker jeg tre ferdige terapeuter (som jevnlig arbeider med egne traumer) som feltstøtter og meg selv som leder prosessen. Gruppen er delt opp i par som får tildelt en tid på ca tre timer. Dette fungerer godt, og jeg erfarer mindre overveldelse i feltet. 

For å sette i gang et traumearbeid etter denne metoden, starter vi sesjonen med rolige stresslessøvelser for kroppslig tilgjengelighet. Når dette er på plass (i den grad det er mulig) samles terapeut, feltstøtter og klienten i ring. I ringen er det rundt to meter avstand mellom hver. 

Klienten deler tematikken eller støtteord som han har tenkt gjennom på forhånd. Klienten skriver ned dette på en flipover. Et eksempel kan være noe så banalt som: ”Jeg vil føle lykke”. Hvert ord skrives så ned på navnelapper. Klienten får da mulighet til å spørre feltstøttene om de vil støtte klienten med f.eks. ordet “Jeg”. Hvis feltstøtten sier ja til å støtte, går klienten videre med neste ord og til neste feltstøtte inntil klient og feltstøtter er fornøyd. Erfaringen vår er at klienten sjelden bruker feil ord eller støtte i sesjonen. Hvis en ”feil” skjer, er dette som regel en viktig del av terapisesjonen som er av stor betydning for arbeidet. Det organismen er klar for, kommer, og den figuren eller fenomenet som ”ligger øverst” – kommer til overflaten. 

Når støtter og klient er klare, ber jeg klienten om å si dette til støttene, og terapisesjonen er i gang. 

I dette øyeblikket får klienten tilgang til den kollektive varheten i feltet. Klienten og jeg bruker da litt tid på å ta inn det som skjer her og nå. Her er det viktig å ta seg tid. Tankene vil gjerne straks begynne å skape mening av delene som opptrer, og derfor må vi gi tid til at organismen også blir koblet på.  

Jeg støtter så klienten i å utforske feltet som blir gjort tilgjengelig. Her er fenomenologisk tilnærming essensielt. Støttene viser eller beskriver sine fornemmelser eller varhet. Jeg passer på at støttene tolker minst mulig av det som skjer med dem i møte med klientens støtteord. Klienten blir støttet til å utforske feltstøttenes opplevelse. På denne måten kan klienten få tilgang til følelsen som tilhører den gang da, her og nå. Jeg blir som en medvandrer som skal tydeliggjøre det som er klart til å tydeliggjøres. Klienten vil forsøke å tolke det som skjer, og det er fint. Det er likevel kroppene til deltakerne som gjør den viktigste jobben. Ved at feltstøttene har jobbet med egne traumer og kan jobbe fenomenologisk, blir det lettere å regulere seg i møtet med klienten. Denne reguleringen gjør at klienten regulerer seg i forhold til traumet når temaet blir utforsket. Sjansen for at klienten blir overveldet blir mindre – noe som igjen øker muligheten for at traumet blir tydelig for hele klientens organisme. Som regel gir denne innsikten hos klienten en temmelig vakker reaksjon. Forløsning. Etter sesjonen vil terapeuten hjelpe klienten og ta feltstøttene ut av feltet til klienten. 

Som regel er arbeidet givende for alle som deltar fordi de sammen får tilgang til den kollektive feltvarheten, ikke bare klientens arbeid, men også noe i seg selv som de kan utforske videre i egen terapi.

Fordi støtten er delt på flere er belastingen på hver enkelt mye lavere enn hvis klienten skulle jobbe med traumet med bare en terapeut. Belastningen hos klient og terapeut kan ofte bli så stor at klienten ikke greier å bearbeide traumet. 

Dette kan virke som en kostbar terapiform når jeg benytter 4 og kanskje 5 terapeuter i en sesjon. Min erfaring er at disse terapeutene gjør mer på 30 til 60 minutter enn det jeg som enslig terapeut greier på lang tid i en-til-en-terapi. I mange tilfeller kan 2-6 sesjoner i året være nok for en klient, slik at organismen får god tid til å oppnå et sannere liv og forløse traumer. 

Det å lære en metode handler mye om å gå veien selv

Det å få ferdigheter er ikke å lese seg til kunnskap, men å erfare det på egen kropp og i egen prosess og i den grad jeg er .. 

For meg handler det også om respekt for det mennesket som er villig til å sette seg ned med meg og komme i kontakt med det som er vanskelig og som ikke fungerer i livet. 

Jeg glemmer ikke hvor redd jeg var første gangen jeg var i terapi, og jeg minner meg selv på at jeg både har mye trening og fortsatt kan huske min dype frykt for å begynne å se innover i egen psyke sammen med et annet menneske.

Etterord: Realitetsorientering

Jeg forundres stadig over at når jeg begynner å se på sammenhenger og tror at jeg oppdager noe nytt, blir jeg realitetsorientert av at det meste er sagt av andre som er klokere enn meg. Det sier meg at vi mennesker alltid har undret oss over livets store spørsmål og søkt mening, utvikling og balanse. Jeg ville beskrive et kollektivt, kognitivt, metapsykologisk verktøy og landet på at jeg gjør best i å jobbe med meg slik at jeg kan være tilstede og bidra med meg i den grad jeg evner sammen med klienten. Og med en bevissthet om at vi er mere enn det vi tror, her og nå, og at det er faktorer som påvirker utover den jeg tror jeg er.

Seks bøker som ligger til grunn for min inspirasjon til å skrive denne artikkelen

Gestaltterapi: Gro Skottun og og Åshild Krüger har skrevet en bok med så mye erfart terapiarbeid og med så mange lag av forståelse. Jeg har bare forstått så mye som jeg har forstått og ser hver gang jeg tar frem boken at de har skrevet om det meste som er verdt å skrive om . . . all ære for jobben de har gjort! 

Jeg blir til i møte med deg: Ingen er bare seg selv, sier Marit Slagsvold og formidler hvordan vi kan romme mangfold fremfor enfold og hvordan vi kan bruke relasjonen. Vi lever i et fellesskap og påvirker hverandre. Hun forteller fra eget liv om relasjonenes betydning. Og om hvordan vi kan bruke denne kunnskapen i eget liv. 

Becoming your true self: Vivian Broughton har skrevet en håndbok i hvordan du kan forstå at du er traumatisert og komme til ditt autentiske selv. En kort og grei beskrivelse av hva som skjer i møte med traumer, hvorfor du går i overlevelse og hva det vil si å ha sunne deler i oss. 

Uperfekt: Brené Brown har skrevet mange bøker og den som heter Uperfekt var min innføring i skam og viktigheten av å slippe til sårbarheten og sunn tilknytning. Hun har forsket på dette i åresvis og kom på banen i en Tedtalk, der hun fikk erfare sin egen lære, nemlig å kjenne på egen sårbarhet og skam – ikke bare forske på andres . . . 

Når kroppen sier nei: Gabor Maté bekrefter via forskning det man lenge har visst – at det er en sammenheng mellom følelser og fysisk helse. I denne boken lærer vi hvordan fortrengte negative opplevelser i fortiden/traumer påvirker hvordan vi takler livet i nåtiden, og hvordan dette gjør oss både fysisk og psykisk syk. 

Traumer, frykt og kjærlighet: Franz Ruppert skriver klart og lettforståelig om de psykologiske prosessene og viser til oppdatert forskningen på feltet. Han tydeliggjør stoffet med en rekke klienthistorier. 

Om forfatteren:

Elisabeth Helene Sæther er gestaltterapeut og veileder MNGF. Hun har vært leder i Norsk Gestaltterapeutforening og Norsk forbund for psykoterapi i tillegg til lang tid i redaksjonen for NGFs magasin GESTALT. Hun formidler feltstøtte-metoden gjennom gruppesesjoner for terapeuter. https://www.irelasjon.com/

Artikkelen ble først publisert i Norsk gestaltterapeutforenings Årbok 2020. Den er blitt tilpasset nettpublisering og er noe redigert.