Av: Per Terje Naalsund
Sommeren og høsten 2020 deltok gestaltterapeuten Koyote Millar i danseren og koreografen Daniel Mariblancas ambisiøse prosjekt, IN FIRST PERSON, for å skape et fellesskap der transpersoner kan utveksle egne erfaringer og gjøre nye.
Gjennom videostrømming av samtaler og presentasjoner der deltakerne har fått snakke «i førsteperson» om kjønns- og identitetsspørsmål, et tredagers seminar og til slutt en kunstnerisk dans har prosjektet formidlet transpersoners erfaringer til offentligheten.
Jeg ble så opprømt over det jeg opplevde da jeg så disse videoene at jeg følte et behov for å snakke med Koyote og Daniel om det de har vært med på å produsere, som ikke bare er en samling videoer og en dans, men en viktig formidling av hvordan det kan være å ha transidentitet i dagens samfunn.
Denne teksten prøver å formidle en del av informasjonen fra videoene, tankene til Koyote og Daniel om prosjektet og mitt eget inntrykk av dansen som deltakerne lagde. Jeg håper jeg får fram i alle fall litt av den entusiasmen og inspirasjonen jeg har følt på i møtet med prosjektet.
Slik er vi?
Jeg går alene gjennom en lang, labyrint av en mørk korridor i Studio Bergens lokaler. Jeg er sistemann inn. Plutselig åpner det seg en liten scene med plass til tyve publikummere som holder akkurat tilstrekkelig avstand til hverandre nå i koronatiden. De fleste sitter på puter tett inntil scenen, men bak dem er det en ledig stol for meg. På scenen sitter en naken mann på et rødt teppe med beina i kryss og hendene rundt anklene. Han har på seg sokker og sko, og i hånden holder han en mikrofon. Over ansiktet har han en maske som gir ham et litt uttrykksløst, men samtidig trist uttrykk. Dette er danseren Daniel Mariblanca. I ca fem minutter sitter han der mens han forteller oss en historie om en mor, en kanin, redsel og lystfølelser og det å bli spurt: hvorfor er du så alvorlig? Så begynner selve dansen.
Han er som en knute. Han velter rundt på scenen med hodet ned og rumpa opp. Så knyter han seg opp. Men noe holder ham nede. Rytmen i musikken øker. Han tar sats for å komme seg løs. Men lander på brystene. Han forsøker igjen, og igjen. Så bølger han bortover scenen. Kjønn, rumpe, ansikt blir uvesentlig. Han er en muskuløs kropp som bukter seg opp i stående stilling. Plutselig går han. Med hastige, rastløse skritt. Han drar for sceneteppet, og vi ser han ha på seg t-skjorte og caps; i hånda holder han en solo-boks.
Han gjør om litt på rommet han er i; han slår hull i dører, og gjør dem om til tak. Så setter han seg ned, tung og trist. Han finner frem mikrofonen igjen og synger — og gradvis løsner stemningen opp, fra dette tunge til noe som ligner på protest og kampvilje:
I was born
in a society
that told me
my body was wrong
gender oppression
gender expression
that told me
how to walk
how to see it
how to smile
how to be
how to shit
how to wake up
how to make up
how to love
what to hate
how to fuck
what to wear
Han tar av seg maska. Nå sitter han der, Daniel Mariblanca, og smiler til oss. Han ser hver og en av oss i øynene: — This is the way we are.
Aggresjon og skjønnhet
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke dette. Jeg kjenner på hvordan det er å forholde seg til et menneske som jeg ikke kjenner, men som jeg har likt godt i hver eneste video som er lagt ut. Det går opp for meg hvor lang avstand det er mellom det å forholde seg til bildet av en person i videoer— den hyggelige, smilende verten for samtalene som transpersonene har hatt i huset i Bergen — og å kunne ta inn erfaringene bevegelsene hans i rommet formidler. Når han nå smilende sier «dette er vår måte å være på» og tar seg tid til å se oss alle inn i øynene, så føler jeg meg trygg og velkommen. Men hva fortalte dansen meg? Det var ubehagelig å se denne knuten av et menneske og noen bevegelser fikk meg til å tenke på Francis Bacon-triptykonet som har hengt på Astrup Fearnley Museet: En forvridd skikkelse, som nesten imploderer. Men så var det det at Daniel kjemper seg ut. Og da kroppen på en måte gjorde seg fri, ble jeg sittende og nyte skjønnheten og styrken i bevegelsene. Alt en kropp er i stand til! Jeg føler meg plutselig i riktig avstand til ham og tenker: Jeg kjenner ikke dette mennesket, jeg er nysgjerrig på ham og det er mye å lære av ham.
— Jeg vet ikke hva dansen min betyr, sier Daniel da jeg intervjuer ham noen dager etter premieren.
— Jeg følger instinktet mitt, beveger meg og så skjer det noe. Jeg tilbringer mye tid alene på dansegulvet. Jeg danser og lytter til kroppen og forsøker å kjenne etter hva kroppen min forteller meg. Jeg legger bort alle tanker og idéer og dansekonsepter og bare gjør. Det er først når andre gir meg feedback at jeg begynner å tenke på hva det betyr. Det er så mye i dans som snakker til følelsene, så folk kan legge uendelig mye i det.
Jeg ble opptatt av undertrykt aggresjon, forteller jeg. Spesielt når du danser slik at det ser ut som om du blir holdt nede?
— For meg er aggresjon eller konflikt knyttet til det å forstå hva som skjer. Det tar alltid tid å forstå … hvordan verden snakker til meg, og dansen er på den måten som terapi. I hverdagen er konflikter tappende. Det er selvsagt motstand der ute, og skuffelser og triste hendelser, men jeg jobber mot målet om å skape ting som er inspirerende, som får folk til å si farvel til frykten, til å ønske å feire og feste.
— Det jeg virkelig ønsker å bidra til er at ungdommer som forteller at de er transpersoner, blir møtt med en fest av familie og venner. Det ungdommer egentlig formidler med det, er at de er kommet nærmere seg selv. Jeg har lyst til å få fram skjønnheten ved trans-livet, så kan folk tenke at transisjon er noe konstruktivt og positivt som samfunnet bør feire.
Inviterende og inkluderende
Etter solodansen til Daniel, ble hver og en av tilskuerne tiltalt med navn og invitert inn på en ny scene bak den lille scenen. Det er litt som å komme ut i en fortryllet verden. Her er det trær, lukten av jord og bål, glad musikk og de fleste andre som har deltatt i video-overføringene. De inviterer oss inn i deres egen verden. En bygger båt og får hjelp av to publikummere. En annen forteller en publikummer om sykkelturer utenfor teltet sitt. Barry fra Nederland begynner å synge. Han har på seg lårkort, glitrende kjole og høye hæler. Jeg merker at jeg er nervøs for at Barry skal be meg om å synge sammen med ham. I sommer gjennomførte moren min og jeg stemme-øvelsene som Barry lærte oss via video-verkstedet, men lettet innser jeg at Barry ikke kommer til å be noen om det. Koyote ber meg om å holde på en lyspære og lyse opp veien for hen. Halvnaken smyger hen seg bortover gulvet og dytter mold foran seg. Etter en stund ligger seks av danserne stille og vakre på scenen. De er dekorert med blomster av Joakim.
De ser på oss. Noen begynner å klappe. Jeg klapper også. Noen reiser seg. Jeg blir sittende. Var dette alt? Jeg må se på klokken. To timer har flydd avgårde. Det er visst ferdig. Men det kjennes ut som om det bare er begynnelsen. Må vi gå? Jeg ser på de andre publikummerne. Vi er så påkledte. Vi smiler brydd til hverandre, før vi går hver vår vei, alene, ut i regnet og legger det varme fellesskapet bak oss.
Kreativt fellesskap
Etter at Daniel har sagt «This is the way we are», fortsatte han med «This is the way we work, day by day, week by week, rule by rule, step by step». Daniel har allerede gjennomført flere prosjekter der han samler trans-historier og transpersoner. Dette prosjektet, IN FIRST PERSON i Bergen, bestod av tre idéer. Det var for det første et hus der transpersoner fra både Norge og andre land fikk tilbringe en måneds tid sammen for å ha samtaler, måltider og verksteder med hverandre. Så var det et tredagers-seminar om trans-erfaringer og -forskning. Og til slutt var det denne danseforestillingen som skulle bli skapt av transpersonene fra huset.
Hvordan klarte dere å bygge opp dette fellesskapet som virker så tillitsfullt? spør jeg Daniel.
— Jeg tror det er viktig å ha et kunstnerisk mål. Det er lett å bli opptatt av problemer, av medisiner og operasjoner. Det at vi hadde dette målet om et kunstnerisk arbeid, gjorde at vi transcenderte det. Vi tilbrakte så mye tid sammen og snakket om så mye som ellers ville ha forblitt usagt. Vi hadde tid til å gå inn i komplekse ting som ellers holdes skjult, forteller Daniel.
— Vi tilbrakte tre uker sammen før vi begynte å gjøre video-opptakene. Det var så vakkert å se hvordan dynamikken endret seg mellom oss. Dette var folk som hadde vært vant til å være i minoritet hele livet, og som nå fikk omgi seg med mennesker med lignende erfaringer. Nå fikk de være en majoritet. Det skapte en endring hos folk fra innsiden. Det var tre uker med intense opplevelser, med utvikling av full tillit og følelsen av å være hjemme. Jeg følte at vi ikke lenger trengte å late som eller påvirke og imponere. Alle slappet av og følte seg på samme nivå.
— Det var noe med tonen som utviklet seg mellom oss. Når arbeidet med The House var over, og jeg var ute i det vanlige livet, så kunne jeg oppdage en dominant dynamikk som jeg ikke hadde vært så oppmerksom på før. Det kunne være noe litt fiendtlig og ikke så inviterende, som en usynlig vold i oppførselen eller språket til noen. Oppholdet i huset gjorde at jeg kunne gjenkjenne dette som unødvendig og lite respektfullt.
Gestaltterapeuten
Jeg ville sikkert ikke merket meg dette prosjektet i Bergen hvis ikke gestaltterapeuten Koyote Millar hadde gjort meg oppmerksom på det. Hvordan var det for hen å delta i dette prosjektet?
— Jeg spør meg fortsatt hvordan jeg fikk være med på dette, forteller hen.
— Jeg gikk inn i prosjektet med innstillingen at her skal jeg virkelig prøve å kjenne etter hva som handler om reelle grenser for meg, om personlig, kunstnerisk og faglig integritet, og hva som handler mer om fryktbaserte kontrollmekanismer. Innstillingen min var å si mest mulig ja, og si til meg selv at dette er egentlig ikke farlig selv om min kreative tilpasning sier fra. Det har vært kjempespennende og inspirerende, både personlig, kunstnerisk og gestaltterapeutisk.
— Det jeg har vært med på, er jo steg mot å utvide rommet vårt til å være mennesker i relasjon til hverandre i et større felt. Med IN FIRST PERSON ble det mulig for mennesker med transerfaringer å våge å være personlige og vise et mangfold av erfaringer. Vi kunne være sårbare, famlende og forvirrede, det vil si dypt menneskelige, fordi vi fikk speile oss i andre som har om ikke akkurat samme erfaringer og virkelighet som hver enkelt av oss, så i alle fall noe som ligner.
— Det er jo noe med å styrke egne erfaringer og egen virkelighet. Vi trenger å bli speilet, for da kan noe vokse seg robust i oss. Da blir det mulig å stå i møter med folk med en helt annen erfaring med åpenhet, nysgjerrighet og sårbarhet, og erfare et fellesskap også i å være forskjellige.
Forvirring i feltet
Et av temaene som Koyote tar opp i videoene fra IN FIRST PERSON er hvordan begrepet forvirring utspiller seg i kjønnsfeltet:
— Jeg opplevde jo meg selv i mange år som kjønnsforvirra, og så gikk det etter hvert opp for meg at det er jeg faktisk stort sett ikke. I stedet er det en del andre som kan bli veldig forvirra i møtet med meg. Det var et øyeblikk av ny klarhet for meg, da dette demra for meg: Jeg tar på meg ansvaret for andres forvirring i møte med min eksistens. Jeg er jo faktisk ikke forvirra på innsiden her, men det er feltet som er forvirra. Det blir forvirrende for andre og for meg når de forventer noe og så er jeg noe annet.
— Det handler jo om hvordan jeg gjør meg, om mitt kjønnsuttrykk, og hva som skjer i møtet med deres forventninger, basert på den kjønnsboksen de har putta meg i ut fra hvordan jeg er i verden, hvem og hvordan jeg elsker og begjærer, og mange andre ting. Det gjør at det kan være kort vei fra å ta ansvar for andres forvirring til å skamme seg. I tillegg må jeg forholde meg til andres skam, for folk kan for eksempel finne på å begjære meg selv om jeg har «feil» kjønnsuttrykk og så skamme seg over det. Da kan de reagere negativt og blir fiendtlige og truende. I stedet for selv å ta ansvar for eget ubehag, og undre seg over det, så blir løsningen for enkelte å tenke at jeg ikke burde finnes, eller jeg burde være noe annet.
— Når det er sagt, så tenker jeg at vi trenger å sette pris på forvirring, for forvirring er en verdifull tilstand som det kan oppstå noe nytt fra. Det er noe med forholdet mellom forvirring, skråsikkerhet og øyeblikk av ny klarhet — jeg tror vi som mennesker har en teori om vedvarende klarhet som ikke er realistisk i det hele tatt.
En annen måte å tenke — og erfare kjønn på
Mye av det jeg har erfart som tilskuer til prosjektet, har fått meg til å tenke at utforskningen som transpersoner gjør av kjønnsroller og kjønnsuttrykk bør påvirke også måten vi «andre» utforsker kjønn på. Hvordan kan denne boksen som dere skapte for transerfaringer bli til en boks som ikke lukker seg og kanskje krymper, men heller åpner seg mot et allment felt? spør jeg Koyote.
— Det er jo avhengig av hvordan dialogen vi inviterer til blir mottatt utenfor miljøet, men også av hvor åpne transpersoner selv er. Jeg tenker at FIRST PERSON ikke minst har vist mangfoldet blant transpersoner, og det er viktig for å motvirke forestillinger om at det bare finnes en type transerfaring, og at det gjelder å være trans nok. Med en slik innstilling blir det jo like binært innenfor transfellesskap som i det større feltet, der det gjelder å være mann eller kvinne på bestemte måter.
— Jeg vet ikke om vi skal le eller gråte av dette trekket ved oss som mennesker og meningsskapere, at nesten like fort som vi utvider språket vårt med nye ord for bedre å beskrive og møte en kompleks, mangslungen, virkelighet som stadig er i bevegelse, så begynner vi å vurdere og vokte grenser. Istedenfor å se ord og begreper som nyttige og u-perfekte verktøy for utforsking, kontakt og større felles forståelse, trer vi ordene nedover hodene våre og avkrever folk at de skal være «ekte» ditt og «nok» datt.
— Jeg tenker jo at måten Daniel gjør dette på, er åpnende. FIRST PERSON har jo ikke bare vært oss transpersoner som har tilbrakt tid sammen, men også alle de som har jobbet med produksjonen, profesjonelle og frivillige. Og det har vært masse forgreininger ut i verden, også i form av gjester og deltakere i samtaler, og ikke minst har vi nådd folk som har sett videoene våre via strømming eller på nett.
Selv tenker jeg at videoene, om de ble redigerte godt, kunne blitt verdifulle for alle oss som vil lære mer om folk med transerfaring. Samtidig mister man da kanskje følelsen av fellesskap som ble skapt i livestreamingen, men den vil trolig forsvinne likevel ettersom videoene går fra å være aktuelle til å bli mer som dokumenter i et arkiv.
Et nytt kart for kjønn
En av dem som deltok i huset, var psykolog og sexolog Silje-Håvard Bolstad. I en av episodene beskriver Silje-Håvard seg at som pronomen-fleksibel: — Jeg foretrekker «hen», eller «hun», eller «han», og i den rekkefølgen. I en av episodene holder hen et foredrag om kjønnsmodeller som jeg blir begeistret av. Først får vi høre om den binære kjønnsmodellen som består av to bokser. I den ene passer menn inn og i den andre passer kvinner inn. Men hva med de som ikke passer inn? De er usynlige, sier Silje-Håvard. De eksisterer ikke når vi ser verden ved hjelp av disse boksene.
Derfor presenterer Silje-Håvard et kart som vi kan bruke i stedet — et kart for kjønn. I dette kartet er det viktigste at kjønnene ikke tenkes som motsetninger. Det motsatte av mann er ikke kvinne, det er ikke-mann. Og det motsatte av kvinne er ikke mann, men ikke-kvinne.
Kartet (se illustrasjon) er romslig, og hvis vi putter inn de to boksene fra den binære kjønnsmodellen, så får de plass i to av hjørnene. Her hører den binære mannen og kvinnen hjemme. Og resten av plassen er også tilgjengelig: — Her er det mange andre steder en kan være enn i disse to boksene, forklarer Silje-Håvard og tegner seg selv inn i kartet som 70 % mann og 70 % kvinne samtidig.
Dette kartet blir brukt når klienter kommer til Silje-Håvard for å snakke om kjønnsidentitet. Klientene får sette et kryss som representerer hvordan det føles på innsiden akkurat nå, som et «snapshot» av øyeblikket, for kjønn kan også være i forandring gjennom hele livet. Neste gang føles det kanskje littegrann annerledes. Når de har satt et kryss, eller tegnet en form som gjengir følelsen, så bruker Silje-Håvard å spørre: «Så slik føler du deg på innsiden. Hvordan vil du at andre skal oppfatte deg?» For noen klienter gir dette dem et nytt syn på seg selv, forteller Silje-Håvard. Det er dessuten ingen fasitsvar her, og kartet i seg selv får folk til å tenke på nye måter om kjønn. Det har til og med hendt at klienter har satt krysset utenfor kartet. Kartet har også et hjørne for de som er a-kjønnet og altså føler seg som verken mann eller kvinne.
Kjønnsbevegelser
Silje-Håvard har også laget et kompass (se illustrasjon) som viser at vi kan orientere oss ut fra de fire retningene der «ikke-mann» og «mann» peker i to forskjellige retninger og «ikke-kvinne» og «kvinne» peker i de to andre retningene — noe som alltid gir rom for å utforske nye bevegelser.
Silje-Håvard er opptatt av alternativer til tradisjonelle tenkemåter om kjønn. Det finnes visstnok 71 forskjellige kjønnsidentiter å velge mellom på Facebook, og det betyr at det er store muligheter for kreativitet. I videoene til FIRST PERSON lanseres derfor «kjønnskreativ» og «talent for kjønn» som alternativer til å tenke på kjønn som en fastlagt identitet. I stedet blir det en ferdighet som sikkert flere kan utvikle dersom de blir gjort oppmerksomme på den.
Jeg kan vanskelig se for meg noen personer som føler seg som 100 % mann eller 100 % kvinne. Kartet til Bolstad åpner opp muligheter for å bli oppmerksom på denne dimensjonen i livene våre. Det blir åpenbart at det å føle seg som mann eller kvinne knapt har noe med selve kjønnet mellom beina våre å gjøre. Det er en langt mer helhetlig opplevelse enn dette, og jeg tenker at de forskjellige kjønnsuttrykkene som gjøres tilgjengelig for oss spiller en større rolle enn kjønnet vårt. Et slik kart gjør det også mindre skamfullt å innrømme at en innimellom leker med egne forestillinger om kjønn: for kartet inviterer oss jo hoppe rundt på det, fra øyeblikk til øyeblikk, og kjenne etter. Kartet åpner også for å snakke om hvordan omgivelsene våre påvirker kjønnsfølelsen vår: Hvor kjønnet blir jeg sammen med andre? Hvor kjønnet blir jeg sammen med deg? Og kanskje til og med: Nå merker jeg at jeg kjønner noen.
Diagnoser i feltet
For gestaltterapeuter er ikke disse problemstillingene nye, ei heller at vi kan rette oppmerksomheten vår mot disse følelsene og oppfatningene. Spørsmålet er heller om vi vil bidra til at dette erfaringsfeltet som kjønn er, trer ut av boksene det opp gjennom tiden har hatt som «personlighetsforstyrrelse» (i Diagnostic and Statistical Manual I, 1952), «seksuelt avvik» (DSM-II, 1968), «identitetsforstyrrelse» (DSM-III, 1980), «kjønnsdysfori» (DSM-5, 2013) og «ikke-kongruens mellom kjønn og kropp» (i International classification of diseases and related health problems 11, 2019)?
Selv har Bolstad en morsom gjennomgang av disse diagnosene, der hen til slutt lanserer et alternativ til ICD-11s diagnose, nemlig diagnose-manualen ICT for ICTalents («I see talents!») som skal beskrive alle ferdighetene som transpersoner utvikler. I tillegg til transtalent og kjønnskreativitet, så er foreløpig kjønnsglede og kjønns-nonkonformitet på listen.
Jeg merker at jeg blir engasjert av dette og gjør meg tanker om hvor sjelden jeg er oppmerksom på denne dimensjonen ved meg selv. Som cis-mann merker jeg sjelden på kroppen at samfunnsstrukturene våre kommer med forventninger til meg om at jeg ikke kan oppfylle det som kreves for å gjøre noe. Bare vi «manner oss opp», så tror vi at vi fikser det meste. Slik er det ennå ikke for kvinner, som fortsatt møtes med tydelig kjønnede forventninger, og enda mer gjelder dette for kvinner i mange ikke-vestlige land. Det er kanskje ikke uten grunn at trans-problematikken provoserer noen grupper feminister, for uten den binære kjønnsmodellen kan det oppleves som vanskeligere å begrunne kvinnekamp — og den implisitte tanken i kvinnekampen om at kjønn ikke skal ha betydning.
Representasjon i media
En annen av deltakerne i IN FIRST PERSON er Joakim Eide. I en av videoene forklarer han hvorfor disse angrepene på trans-rettigheter fra såkalte TERFs, trans-eksluderende radikale feminister, skaper en ond sirkel for transpersoner. Joakim har holdt mange foredrag på skoler om seksualitet og kjønssmangfold og forteller at han blir forespurt av media om han vil kommentere utspill fra TERFs om saker som har med transpersoner å gjøre.
TERF er en del av The Anti-Gender Movement, en bevegelse med utspring i USA, og som kjemper mot formidlingen av forskning som legitimerer at sosialt kjønn (gender) og kroppsig kjønn (sex) ikke er det samme. Konflikt er spennende for media, og Joakim opplever hvor vanskelig det er å nå fram med andre vinklinger og kunne fortelle om utfordringer og gleder som ikke har noen ting med denne konflikten med TERFs å gjøre. I det hele tatt virker det vanskelig å nå fram med erfaringer i stedet for meninger. Aviser han har vært i kontakt med sier at folk ikke vil forstå saken hvis den ikke skrives utfra en cis-kjønnet synsvinkel.
Daniel støtter ham i denne kritikken av journalistikken. Selv har han opplevd at flere som skal intervjue ham ikke en gang har forsøkt å sette seg inn i kunnskap om trans-erfaringer. Dette gjør at selve trans-prosessen og transpersoners egne fortellinger ikke blir gjort kjent i offentligheten. Som Joakim sier det: «Jeg føler meg ikke representert i offentligheten og jeg føler ikke at jeg gis noen mulighet til å representere meg selv, heller.»
Motstand i media
I følge Joakim anser TERFs kunnskapen som nå bygges opp om hvordan det er å være trans-person og som gir ny forståelse av gyldigheten av trans-erfaringer, for å være ideologi i stedet for vitenskap. Det samme hevdes av en del meningsmotstandere som er opptatte av å beskytte ungdommer mot transisjon. I Norsk psykologisk tidsskrift ble Silje-Håvard Bolstad og Esben Pirelli Benestad kritisert for at den affirmative behandlingen som de fremmer, ikke tar høyde for «risikoene som er knyttet til slik behandling, og feilfremstiller pårørendes velbegrunnede bekymringer.» Blant annet blir det hevdet at det å ikke anse «kjønnsingruens» som en psykisk lidelse er uten «forankring i etablert medisinsk vitenskap» — og derfor ideologisk motivert.
I et innlegg i Aftenposten er det underliggende premisset at transpersoner kanskje ikke finnes, og at i alle fall mange unge vokser det av seg om de ikke blir møtt med en behandling som bekrefter det de utforsker. Motstanderne bruker vitenskapelige tall som bevis: «Studier viser at kun 16 prosent fortsetter med sin kjønnsidentifikasjon (Steensma et al, 2013)*. Disse funnene bekreftes med Drummonds (Toronto – Ken Zucker) data (2008) som viser at oppimot 90 prosent vokser det av seg.» Men som Almås, Bolstad og Benestad viser i sin artikkel i Norsk psykologisk tidsskrift er det lett å bruke statistikk som argumentasjon når en ikke forklarer hva det er forsket på og hvordan tallene kan tolkes. Jeg tenker at Joakim har et viktig poeng her: Dette handler om representasjon. Hvem skal få snakke for transpersoner?
Utgåtte kjønnsroller
Selv er Koyote oppgitt over debatten som føres i media. Flere hen kjenner prøver å skrive saklige kronikker, men det er vanskelig når argumentene til motparten ikke en gang er virkelige:
— For eksempel tegner de et skrekkscenario av at menn kommer til å late som om de er damer for å komme seg inn i damegarderober. Transkvinners faktiske erfaringer med hvor utsatt de føler seg i garderober; om redselen for å bli skreket til, behovet for å skjule seg og være diskret, alt dette forsvinner helt. Det er absurd når den rådende behandlingstilnærmingen for transpersoner er å overbevise ekspertisen om at du er en «ekte nok» mann i en kvinnekropp eller omvendt. Du skal altså være langt mer mann enn en gjennomsnitts cis-mann og langt mer kvinne enn en gjennomsnitts cis-kvinne. Du skal omtrent ha verdier og oppfatninger om kjønnsroller som hørte til 1950-tallet. For mange oppleves det derfor som om du må endre på sannheten om deg selv for å få tilgang til helsehjelp du opplever at du trenger. Det bidrar ikke til gode behandlingsrelasjoner. Det er også en innstilling som øker risikoen for å «stemple» og forvirre folk andre veien også — at hvis du for eksempel er tildelt kjønn som gutt, trives helt fint i det og også liker å gå i kjole og leke med sminke, så må du «egentlig» være trans. Det må du selvsagt ikke.
— Jeg tenker at vi må gå bort fra å tenke at det bare er visse gyldige mål for prosesser rundt kjønn. Det er ikke noe mål at transpersoner skal være helt ute i hjørnene på Silje-Håvard sitt kart. Da jeg begynte med testosteron var det ikke for å bli mann, men for å bli mer meg. Og da er det bare du selv som kan vite når du er ”hjemme”.
Gestaltterapi og bekreftende behandling
— Gestaltterapi handler blant annet om å ta utgangspunkt i det som er og være nysgjerrig på det, og slik sett kan du beskrive en gestaltterapeutisk tilnærming som både kjønnsutforskende og kjønnsbekreftende, forklarer Koyote.
— Det handler om å prøve å lytte til klienten og forstå klientens virkelighet her og nå i stedet for å presse på dem en modell for hvordan de bør være. Vi må begynne med å invitere folks erfaringer og egne følelser og fornemmelser, være konkrete. Jeg tenker at vi ikke nødvendigvis med en gang skal knytte fornemmelsene våre til identitetsspørsmål. Det er viktigere å først spørre hva som skjer i deg enn hva det betyr. Blir du glad? Får du en god følelse? Kjenner du på lyst eller frykt? Når du for eksempel har på deg en bestemt type klesplagg, eller sitter og går på en ny måte, eller har bart, eller hva det skal være.
— Selv om noen føler at de er født i feil kropp, så tenker jeg at det er mulig å nærme deg nye kjønnsuttrykk og -erfaringer uten å oppleve det slik og bruke den modellen. Hvis du merker at du mistrives i kroppen din og har en idé om at du vil trives hvis du endrer den, så kan du med støtte både utforske nærmere hva som kan ligge av erfaringer og behov knyttet til mistrivselen, og du kan også til en viss grad teste ut løsningshypotesen din — som i terapeutisk eksperimentering — for å få noen erfaringer med det. Ta et og et skritt om gangen, slik at du både blir tatt på alvor nå og får være i prosess heller enn å måtte velge noe som oppleves som et stort sprang fra der du er akkurat nå.
— Noen av innsigelsene mot bekreftende behandling er at folk kan angre. Da er det enda viktigere at ingen føler seg presset av behandlingsapparatet til å gjøre store inngrep som de ikke er klare for, for å bli «tatt på alvor». Og det trenger ikke være et problem å ville stoppe en behandlingsprosess underveis. For de av oss som trives i mellomkategoriene eller har flytende kjønnsidentitet så er det merkelig å forholde seg til en fortelling om dette som en katastrofe. Mange som snakker mye om faren for å angre, har som regel et svært tradisjonelt bilde av kjønnsroller. Jeg tenker for øvrig også at livene våre er fulle av valg, og de fleste av oss har gjort ting vi kan angre på, og hvor vi må være kreative for å finne nye veier videre. Det trenger ikke være krisepreget.
Kjønnskreativitet
Som gestaltterapeuter fanger vi jo gjerne klientene våre i å være kreative og til å sette pris på sin egen tilpasning som en kreativ tilpasning. En god parterapeut, for eksempel, trenger å ha et godt blikk for de kreative tilpasningene i et par. Hvordan hadde det vært med kjønnskreative verksteder, der mennesker kunne blitt gjort oppmerksomme på sin egen kjønnskreativitet fordi terapeuten har et blikk for dette kjønnsspillet? spør jeg Koyote.
— Det høres ut som noe du og jeg kunne gjort sammen på et eller annet tidspunkt, ler Koyote.
— Til en viss grad gjør jeg jo det allerede i terapirommet. Det er jo former for kreativitet som jeg lettere får øye på på grunn av min egen erfaring på området. Jeg opplever at det kan åpne seg opp et nytt spillerom for et eller annet i et felt der det er et blikk for kjønnskreativitet i møte med kategoriene, skriptene og vanene som folk har med seg.
— Det er et vesentlig poeng her at kjønnskreativitet også er et retorisk og aktivistisk grep for å få folk til å snu tankegangen fra at å tenke på transerfaringer som noe negativt og farlig, til å tenke at det er en berikelse og et potensiale. Gestaltterapi gjør jo ofte et nummer ut av at det å leve er en kreativ handling. Vi kan ikke la være å skape oss selv, for straks vi uttrykker oss, så er vi midt i noe kreativt. Alle gjør vi kjønn, og det er noe kreativt i det, men vi kan jo også velge å gjøre det kjedelig.
— Det er min erfaring at mange mennesker har et forhold til kjønn som er prega av rigiditet, manglende fantasi eller frykt. Og det er også mange som trives helt fint med den normative kjønnsidentiteten/kjønnserfaringen/kjønnsuttrykket sitt. Men her berører vi også maktstrukturer, for det er lett å trives og ikke være så opptatt av slike problemstillinger når du tilfeldigvis har havna i den boksen med mest privilegier og makt, mens det er større sjans for at du oppdager at noe ikke er ålreit hvis du er i mer sårbare posisjoner.
Identitet som arbeidsmodell
Selv om kjønnskreativitet er vanskelig mange steder, så tenker jeg jo at vi i mange land blir stadig mer kreative i måten vår å tenke og gjøre kjønn på. Populærkulturen har påvirket oss enormt med skikkelser helt fra Elvis via David Bowie, Prince og Madonna til dagens Beyoncé, Rihanna og K-pop fra Sør-Korea. Kan kjønn bli et like allment eksistensiale som f.eks. seksualitet, ensomhet, finalitet, tenker du?
— Der har vi jo et dilemma for vi lever alle i en virkelighet der vi må forholde oss til muligheter og konsekvenser. Jeg vil jo invitere relasjoner og individer til å være kreative, men det betinger jo et vennligsinnet felt.
— Jeg kan se på kjønnsidentitet som en arbeidsmodell. En bestemt identifisering kan være nyttig og livspositiv hvis den støtter livsutfoldelse og gir rom for kreativitet i møte med muligheter og begrensninger. Den er ikke så nyttig lenger og trengs å justeres eller transformeres hvis behovet eller situasjonen endrer seg slik at det som i utgangspunktet var en støtte til kreativitet og mening, blir noe som begrenser muligheten til å respondere kreativt på omgivelsene. Slik tenker jeg jo som gestaltterapeut om identitet som selv-skaping og kreativ tilpasning. Og så kan vi ikke se bort fra at det er andre som er veldig opptatt av se på kjønnsidentitet som en mer absolutt sannhet, og som ønsker å få bekrefta at: «jeg er kvinne og det er min identitet og det er visse kvaliteter som er knyttet til det å være kvinne.» Og det er det jo fritt fram å tenke. Mens jeg tenker at da går du glipp av mye av det potensielle repertoaret ditt som menneske. Dette ser jeg som en utfordring både i cis- og trans-liv, så her er det noen strukturer å myke opp i før kjønn blir et enda mer kreativt felt for flere.
Feil kropp?
En viktig lede-tanke i prosjektet FIRST PERSON er at transpersoner slett ikke er født i feil kropp.
Sangen til Daniel i danse-prosjektet handler om nettopp det. Det er samfunnet som har fortalt at kroppen hans var feil for ham. Og det er samfunnet som forteller oss hvordan vi skal gå, se, smile, være, drite, våkne opp, sminke oss, elske, hate, knulle og kle oss. Kjønn er som en skjebne, og det er en faktor i omtrent alle felt. Omtrent alt vi gjør påvirkes av denne kategorien hvis vi tenker etter. Jeg spør Daniel hva som er hans tanker bak denne sangen:
— At det er noe galt med kroppen din er hoved-narrativet som transpersoner må bære når de kommer ut. Vi tar det for gitt at de må fikses på og bli som cis-menn eller cis-kvinner. For noen kan dette være sant, for det er noen som har mye dysfori i deler av kroppen sin. Men for meg ga ikke dette noen mening. Jeg transisterte seint, fordi jeg tenkte at man måtte hate kroppen sin for å skifte kjønn. Jeg gjorde jo ikke det. Jeg elsket kroppen min. Som danser er kroppen min instrumentet mitt, og jeg har aldri hatt noen problemer med den. Jeg kan jo gjøre hva som helst med den og den gir meg så mye glede og velvære. For meg var det surrealistisk å tenke at en kropp kunne være feil. Det som er feil er at samfunnet tildeler forskjellige kropper forskjellige verdier.
— Menn og kvinner kommer i forskjellige former. Det er ikke noe galt i at en mann har en skjede og at en kvinne har en penis. Kjønn er hinsides genitaliene. Likevel har vi knyttet for eksempel retten til å gifte seg og til å skape en familie til om vi har rett kjønnsorgan. Dette resonnerer ikke med hvem jeg er i det hele tatt. Jeg er en mann som produser egg i eggstokkene mine og jeg kan være en eggdonor til vårt eget barn. Praksisen med å sterilisere transpersoner har tatt fra oss rettigheter og var med på å bringe fellesskapet av transpersoner til stillhet. Som transpersoner vil vi skape familier på mange måter. Mange transpersoner er jo allerede foreldre fra tiden før transisjonen, og nå er vi flere som ønsker å bli det etterpå også. Så den hegemoniske forståelsen av mann, kvinne og familie — som har så stor betydning i alle samfunn— står for fall. Folk — også transpersoner — må få bestemme selv hvordan de organiserer seg, og jeg tenker at det transpersoner gjør nå, når de forteller om sine erfaringer og blir sterkere representert i samfunnet, vil måtte føre til endringer i lovgivningen. Det går framover, og trans-fellesskapet er bare et skritt etter de homofile som nå har fått de samme rettighetene som andre.
Å være naken/det myke blikket
Jeg blir også nysgjerrig på betydningen Daniel gir den nakne kroppen. Også i hans forrige prosjekt var han naken på scenen. Da satte han sammen fotografier av 71 transpersoner, korte filmer med 12 av dem og en 71-minutters dans basert på inntrykkene av disse 71 historiene til et «multidisiplinært trans-kunst-prosjekt» som het 71BODIES 1DANCE.
— Jeg jobber med kroppen min som danser. Folk som ikke jobber med kroppen sin — folk flest — er ganske fjerne fra kroppen sin. Frakoblede. Jeg vil at vi skal føle oss hele. På strender f.eks. blir det tydelig hvordan vi deler opp kroppen og tildeler enkelte kroppsdeler plass i et hierarki. Vi dekker alltid til det samme: kjønnsorganer, rumpe og bryster. Klær begrenser kroppene våre og fremmedgjør oss fra kroppene våre. Hva er mer naturlig enn å være naken? Så grunnen til at vi avsluttet dansen vår med at flere av oss la oss nakne på scenen, var at det å være naken, når du gjør det sammen med andre, er frigjørende. Dessuten er det også mange som tenker på transpersoner som noen som lider og har problemer. På slutten gir vi publikum i stedet et bilde av ro, skjønnhet, avslappethet og harmoni ved at vi er nakne kropper som ligger inntil hverandre, dekorerte med blomster.
Også Koyote har lyst til å si noe om denne avslutningen på dansen:
— For meg handler dansen om at vi deler noe av historiene våre med hverandre og med publikum og dermed etter hvert havner et sted der det myke blikket blir mulig. Vi i FIRST PERSON ser på hverandre og publikum med et mykt blikk, og vi inviterer publikum til å se på oss med et mykt blikk. Her er det en parallell til terapiprosessene der vi også tilstreber det myke blikket, der vi kan hvile i øyeblikket og erfare oss som «mer». Softness is stronger than hardness. Akkurat som vannet kvesser ned fjellet.
KILDER TIL ARTIKKELEN:
Du kan se videoene som hører til IN FIRST PERSON: THE HOUSE [DIGITAL] på nettsiden www.71bodies.com
Presentasjonene til Silje-Håvard Bolstad er i episoden «Spaces in between» og i episoden «Outside the box».
Silje-Håvard Bolstad har også skrevet artikkelen «ICD-11: Helse til alle kjønn», Norsk psykologisk tidsskrift, publisert 18.02. 2019 og sammen med Elsa Almås, Esben Esther Pirelli Benestad: «Unødig patologisering», Norsk psykologisk tidsskrift, publisert 02.09. 2019.
Kritikken mot affirmativ behandling, som er referert til i teksten, kan du finne her:
Bruset, M. J, «Har krav på kvalitetssikra behandling», Norsk psykologisk tidsskrift, 13.12. 2019
Rønstad, M. og Ring, A., «Høy risiko for feilbehandling», Norsk psykologisk tidsskrift, 13.06. 2019
Gjevjon, T., «Transtoget og tenåringsjentene», Aftenposten, 21.06. 2019
Denne artikkelen stod først på trykk i Norsk Gestaltterapeutforenings årbok 2020.
Artikkelforfatteren Per Terje Naalsund er redaktør for Gestaltterapeuten. Han er gestaltterapeut med egen praksis i terapifellesskapet Akersgata Gestalt og lærer ved Nesoddtangen barneskole.