Av Kathrine Aspaas
Hallo! Har jeg lov til å skrive noe sånt? Jeg kjenner det knyter seg i magen. Øynene smalner, og jeg kjenner at jeg holder pusten. Det er som om jeg forbereder meg på verbale angrep – fra mange kanter. Den overskriften … Hva er det for en drøy påstand?
Nå ble jeg plutselig oppmerksom på deg. Hva kjenner du når du leser denne overskriften? Får du lyst til å lese videre, eller vil du helst slutte her? Hva er din erfaring fra coachrommet? Sannsynligvis mye bredere og dypere enn min. Jeg lager meg en historie om at du tenker at jeg er fordomsfull.
«Kan du si jeg?» hører jeg fra et sted inni meg. «Kan du si jeg er fordomsfull?» Ja, det kan jeg absolutt si. Jeg er fordomsfull, og det er kanskje ikke så rart?
Jeg trekker pusten dypt her jeg sitter og skriver foran peisen i stua til foreldrene mine. Stua er kjent og koselig. Jeg vokste opp i dette huset i Åsgårdstrand i Vestfold, og jeg kjenner meg trygg her. Likevel kjenner jeg på en frykt her jeg sitter, og … ja, hva er den følelsen som knyter seg sammen bak øynene? Den kjennes rød. Varm. Jeg tror det er sinne. Og hva med det som klemmer rundt hjertet? Er det fortvilelse? Eller en gryende ømhet? Nå rynker jeg litt på nesa.
Det eneste jeg vet med sikkerhet her jeg sitter, er at ordet kjønnsroller vekker sterke følelser i meg. Jeg har for eksempel vært stor og høy siden 6-klasse på barneskolen. Å, så ofte jeg har drømt om å være liten og nett!
Dagsnytt 18
Som finansjournalist forsøkte jeg lenge å være «en av gutta», men skjønte at jeg egentlig bare oppnådde å være en dårlig jente. Gutt ble jeg i alle fall aldri.
En av historiene jeg har laget meg, er at jeg har valgt bort mye i livet – samliv – barn – familie – av frykt for å «havne i skrubben». Stå i kulissene – ta oppvasken – være usynlig og rydde opp. Ikke få brukt kreftene på genuint skapende arbeid. Drive ubetalt omsorgsarbeid. Som du skjønner … den kjønnsrollen min kan du få når som helst. Du kan få den helt gratis.
Nå kjenner jeg en begynnende hodepine her jeg sitter. Det dunker i tinningene og brynene rynker seg. Samtidig er det som om jeg har en jernklo i magen. Det kjennes som om å bli angrepet fra innsiden, der en stemme advarer meg:
«Du kan ikke skrive dette. Du høres bitter ut. Det er pinlig. Hvem skulle interessere seg for ditt personlige forhold til kjønnsroller? Ikke vær så selvopptatt. Ta deg sammen!»
Jeg må puste. Ta en pause. Jeg lar blikket hvile på hunden min på teppet ved peisen og kommer på de to valpene hennes som ligger og sover inne på kjøkkenet. Jeg gleder meg til å snuse inn den søte valpelukten deres etter at jeg er ferdig med denne økten med skriving.
Nå blir jeg oppmerksom på lyden fra radioen, som står på ute på kjøkkenet for å holde valpene rolige. Lyden av Dagsnytt 18 når ut til meg i stua. I studio snakker de om det amerikanske presidentvalget, der to aldrende hvite menn kjemper om å bli verdens mektigste leder. Jeg hører disse to mennene rope for å overdøve hverandre i en debatt, og jeg sukker tungt.
Kjønnsroller. De er overalt. De gjør meg sinna og frustrert. Nå puster jeg ut i et langt sukk og kommer på at jeg kanskje ikke er helt alene om å føle så sterkt om kjønn, sex og identitet? Du som har hengt med helt hit. Kanskje du kan gjenkjenne noe her?
Tanken på deg og din historie gjør at jeg smiler med hodet litt på skakke. Jeg forteller meg selv at kanskje du også har hatt dine kamper med disse rollene. Plutselig kjenner jeg meg ikke så alene lenger. En varm bølge av tilhørighet skyller gjennom kroppen, og så kommer tårene.
Det er så sårbart, dette her. Lengselen etter kjærlighet og tilhørighet. Så privat – og så fellesmenneskelig. Jeg tillater tårene å renne. Forestiller meg at de vanner sjelen. En slags kjærlighet som kommer ut av øynene? Nå kjenner jeg på en letthet i hodet. Hodepinen er borte, og jeg gleder meg til å skrive videre.
Kjønnsrollemonsteret
Jeg husker godt første gang jeg møtte kjønnsrollemønsteret mitt – for ikke å si kjønnsrollemonsteret.
Det var en varm sommerdag. Mamma og jeg satt i hagen og leste lørdagsavisene. Vi diskuterte noe – jeg har glemt hva det var, men plutselig så mamma lenge på meg.
«Vet du hva, Kathrine… Å snakke med deg er som å være i krigen.»
Ordene hennes traff meg rett i magen. Jeg kunne se at hun samlet seg før hun fortsatte: «Du snakker om tapsbomber og blodrøde regnskapstall. Du skyter fra hofta og bombarderer samtalen med kruttsterke meninger».
Jeg var 35 år og finansjournalist på den tiden, og mammas konfrontasjon ble min første ubehagelige innsikt om hvordan språket og ordene hadde skapt virkeligheten min. Når var jeg blitt sånn? Skeptisk? Kritisk? Hvordan var språket mitt blitt militært?
Det gikk flere år før jeg ble slått av neste innsikt – sterkere og mer ubehagelig enn første gang. Fem år var gått, og jeg hadde akkurat kommet hjem til avisredaksjonen, etter halvannet år i New York, der jeg hadde tatt en master i internasjonal økonomi og politikk. Jeg var klar for å skrive om de viktige sakene – Verdensbanken, NATO og FN.
Men sjefene mine ville det annerledes. De forventet at jeg skulle skrive om skole, barnehage og psykisk helse. Jeg ble irritert og sint. Skole og barnehage! Jeg kan kjenne det koke i toppen her jeg sitter og skriver, samtidig som jeg blir varm i kinnene. En flauhet, på grensen til skam, når jeg tenker på at du leser dette.
Den innsikten. Hva slags menneske blir fornærmet over å skrive om skole og barnehage? Hva hadde skjedd med meg? Hvem var jeg blitt? Nå holder jeg pusten igjen her jeg sitter. Det er blitt kveld i stua, og oktober-regnet pisker mot ruten. Det slår meg at været ute gir en god ramme for denne historien. En kald, våt høststorm, og jeg kommer på hva kunstneren Håkon Bleken har sagt om selvinnsikt: «Klokere ble jeg gradvis, og oftest mot min vilje.»
Dette var lenge før jeg ble kjent med gestaltfagets rause menneskesyn, og fenomenet kreativ tilpasning. At vi mennesker gjør så godt vi kan for å få dekket våre behov – for mat, varme og trygghet – for tilhørighet, kjærlighet og spenning. Vi bruker de metodene vi har hatt tilgjengelig opp gjennom livet vårt. Det er kanskje ikke så rart at vi blir sosialisert inn i kulturene rundt oss?
Det var kanskje ikke så rart at jeg ville være «en av gutta», eller at jeg konkurrerte hardt med det jeg hadde av mastergrader og studier i USA? Det er kanskje ikke så rart at vi som samfunn har organisert oss slik at omsorgsarbeidet tusler nede på lønnsbunnen, mens finansarbeid sprader på toppen? Men skal det fortsette sånn?
Nå kjenner jeg en plutselig bølge av varme i brystet. Jeg har lært å gjenkjenne den følelsen som håp. Tanken på at vi alle er med på å påvirke hva slags samfunn vi ønsker oss, og gleden over deg som er der ute og hjelper mennesker.
Tanker fra pikeværelset
Dagene som finansjournalist gikk sin gang, men det var ikke lenger mulig for meg å ikke se det jeg hadde sett – et indre (og ytre) hierarki av hva slags saker som ble ansett som «viktige» og «vesentlige» i pressen. På toppen ruvet krig og finans – hardt, dyrt og tøft. Helt på bunnen? Fred, barn og korsang – mykt og puslete.
Litt etter litt gikk det opp for meg at jeg både kunne og ville gjøre noe med dette hierarkiet. Jeg ville ha unger, valper og korsang på topp, og jeg begynte å eksperimentere. Blandet sammen fenomener og miljøer som tradisjonelt ikke hørte sammen:
Finans og følelser – Utenrikspolitikk sett fra en barnehage – Verdensbanken og eplepai.
En dag kom det meg for øret at noen i avisen hadde begynt å kalle spalten jeg skrev for Tanker fra pikeværelset.
Au! Det gjorde vondt. Skam – skam. «De ler av meg». «De liker meg ikke». «Jeg er ikke bra nok.» Det gjør fortsatt litt vondt her jeg sitter, men nå kan jeg le litt av det også, ikke minst takket være ett av mine store forbilder, Ingrid Bjørnov, som en gang fortalte at hun ofte fikk «vondt i forfengeligheten». Det er så gøy! Med ett kjennes det mindre farlig å kjenne på skamrødmen over å skrive jentete og tullete. Og hvor skjer innovasjonen i verden? Ikke sjelden på gutterommet. Da kan det jaggu skje på jenterommet også!
Emosjonell kan du være sjøl!
Jeg valgte etter hvert å slutte i jobben som journalist. Jeg var nysgjerrig på hvordan verden så ut fra utsiden av en avisredaksjon. Der fant jeg modige mennesker som gjør så godt de kan. Som feiler og lærer og strever og nyter livet.
Og jeg fant gestaltfaget. Nå blir jeg oppmerksom på at jeg smiler bredt her jeg sitter. Målet er kontakt – også med denne artikkelen. Hva skjer med deg når du leser den? Hva blir figur for deg? Flyter vi sammen gjennom teksten, eller rygger du bakover og tar avstand fra det du leser? Jeg smiler fortsatt, samtidig som jeg holder pusten, for nå kommer det minner fra klasserommet seilende. Fra ringen av gode lærere og modige medstudenter. Som å sitte rundt et leirbål og lære så det kjennes helt inn i kroppen.
Nå har det gått tolv år på jenterommet – eller følelseslaboratoriet, som har fått navnet etter tegneseriefiguren fra 1970-tallet Professor Balthazar. Han som puttet masse rart ned i den digre maskinen sin, som skramlet og gikk, med parasoller og rosa kruseduller, helt til han hentet ut en klar dråpe fra en kran helt nederst på maskinens høyre side. Dråpen samlet han i et reagensrør, som han smilende og nynnende gikk av gårde med for å hjelpe noen ut av en knipe.
Med gestaltfaget i ryggen har jeg startet landets første emosjonelle treningsstudio. I løpet av to år er det over 10.000 mennesker som har meldt seg inn her. De ønsker å utforske noe verken de eller jeg har lært så mye om fra før: følelser.
De ønsker å bygge emosjonell kjernemuskulatur. I dette treningsstudioet er målet å bygge samarbeidsmuskler, relasjonsmuskler og selvinnsiktsmuskler – vi flekser musklene for god kommunikasjon, evne til å løse konflikter og å utvise omsorg. Akkurat nå kommer det opp et bilde fra klasserommet hos NGI på Bislet. En klassekamerat fortalte noe som fikk tårene til å renne, og den første innskytelsen hos mange av oss var å trøste og vise omsorg på den måten. Jeg glemmer aldri da læreren dultet oss varsomt tilbake med setningen: «Noen ganger kan omsorg komme i veien for sorg.»
Det slo ned i meg som en plutselig innsikt den gangen. Hvordan mitt eget ubehag knyttet til andres tårer og sorg kan ligge til grunn for behovet for å trøste. Jeg kjenner en ro som brer seg i meg mens jeg skriver denne historien, og jeg kjenner på takknemlighet over å ha lært så mye av verdi gjennom gestaltfaget. Og så vanskelig som det er! Nå må jeg le litt her jeg sitter, for er det ikke for vilt at menneskekunnskap og selvinnsikt skal være så komplekst og spennende?
Det lengste kurset i emosjonell styrketrening går over 10 uker, og denne høsten har jeg rekordmange menn på kurs. Åtte prosent. Nå kjenner jeg at jeg puster tungt igjen. At motløsheten plutselig skyller over meg, og jeg vet ikke om jeg skal våge å skrive det jeg har kjenner lyst til å skrive nå. Hvor mange menn var det å se hos NGI? I de to klassene jeg var innom, var det 10-15 prosent.
Hvordan er det å være mann for tiden? Hvordan møter menn sine kjønnsrollemonstre? Jeg lurer mye på det, og jeg får noen drypp innimellom. Ærlige, modige historier fra unge menn som sliter med sin rolle som mann. De opplever å bli valgt bort som romantiske partnere og livsledsagere. De er ikke fysisk høye nok, forteller de. Tjener ikke nok. De blir «sveipt til venstre» på Tinder – altså som ikke interessant. Hvordan har det seg av 30 prosent av norske menn opplever ufrivillig barnløshet?
Det kjennes sårbart, dette her, og jeg kjenner på en varme i brystet igjen. Sender nok en takknemlig tanke – til Laura og Fritz Pearls – til Arnold Beisser – til Tore og Bodil og Christin og Geir. Til deg som har lest deg helt hit i denne forvirrende og dypest sett fortvilte teksten om kjønnsroller, følelser og samfunn. Til Ada, som har støttet meg, dultet og eksperimentert i coachingrommet, og jeg kjenner hvor inderlig jeg skulle ønske at mennesker av alle kjønn hadde sin Ada. Hvordan hadde verden sett ut da? Jeg håper og tror at vi er på vei dit. Det vil kanskje ta en sånn…..par hundre år? Men jeg opplever at vi er på vei mot en verden med et rausere menneskesyn og en mer åpen og fleksibel forståelse av fenomenet kjønn.
Feminin og maskulin
«Min frigjøring som mann avhenger av din frigjøring som kvinne», sier lærer og kjønnsaktivist Tony Porter i sitt formidable TED-foredrag A Call to Men.
Her spør han blant annet:
«Hvis vi lærer våre sønner at det er pinlig å bli kalt jente, hva lærer vi dem da om jenter?»
Han oppmuntrer til å redefinere ordet maskulin:
Tømme det for voldsom, dominerende, rasjonell, ubevegelig og overlegen.
Fylle det med omtenksom, lyttende, lydhør, sterk, følsom og modig.
Jeg får lyst til å spørre:
«Hvis vi lærer våre døtre at de må ha en kjæreste som er høy og tjener mer enn dem – hva lærer vi dem da om menn?»
Kan vi tillate oss å tømme ordet feminin?
Tømme det for unnfallen, underdanig, underlegen og usynlig?
Fylle det med smidig, fleksibel, utholdende, modig og romslig?
Livet kan være er en kollisjon mellom kulturer – mellom fagområder – mellom uttrykksformer. Livet kan også være en dans mellom polariteter – en lang, forvirrende, smertefull og deilig tur på glattisen. Og – som Anne Grete Preus har sagt: «En kollisjon er også et møte».
Kanskje kan vi lære oss å kollidere bedre? Som radiobilene på tivoli, med gummirand rundt usikkerheten og forfengeligheten vår? Jeg kjenner at jeg trekker pusten dypt her jeg sitter – og slipper pusten ut igjen. Befriende. Kjenner på lettelse. Vi er på vei. Og jeg er ikke lenger helt alene med tankene mine. Jeg har et rikt faglig fellesskap i gestalten.
Å, som jeg gjerne skulle snakket med deg om dette!
Kathrine Aspaas er gründer, forfatter og emosjonell styrketrener.
Hun har skrevet tre bestselgende bøker, blant annet Raushetens Tid – fra misunnelse til beundring og Den emosjonelle revolusjon, om følelsenes økende betydning i arbeidslivet, samfunnslivet og livet generelt. Høsten 2018 startet hun landets første emosjonelle treningsstudio, som har vokst til over 10.000 medlemmer på to år. Du kan lese mer om virksomheten hennes på hjemmesiden: https://www.kathrineaspaas.no/
Kathrine er kjent som kommentator og lederskribent i Aftenposten gjennom mange år, og har 25 års erfaring som økonomijournalist. Hun tok eksamen som coach ved NGI våren 2020.
Denne artikkelen ble først publisert i Årbok for Norsk gestaltterapeutforening 2020.